Om man bare visste at det eksisterte

Da jeg kom hjem fra utlandet hadde taklampen gått. Det var en trist og mørk velkomst.

Man prøver selvsagt å fikse det letteste først.

Skifte halogenpærer. Helt nye pærer ble innkjøpt, strømmen slått av, de gamle pærene tatt ut og de nye festet med største omhu. Strømmen ble slått på igjen og voila:

Ingenting.

Det måtte være selve lampen som hadde takket for seg.

Jeg dro i lampebutikken for å skaffe meg ny lampe, fant en jeg syntes så grei ut til en grei pris. Jeg var forutseende nok til å spørre om festemekanismen på denne taklampen og selger mente at denne gikk å feste på all slags kroker. Siden jeg bor i et gammelt hus bygget med gamle standarder har jeg allerede hatt en erfaring med at festekroker og dimensjoner ikke alltid går sammen fra tidligere tider til nåtider. Så for sikkerhets skyld ville jeg hjem og skru ned den gamle lampen for å måle dimensjonen på kroken - og se om det faktisk fantes en krok til å feste lampen på. Dumt å kjøpe en lampe til krokfeste hvis det ikke eksisterer en krok.

Siden jeg er en skravlebøtte forklarte jeg dette for selgeren samtidig som jeg forklarte det uforklarlige med at jeg skiftet alle pærene, men at lampen likevel ikke ville samarbeid om lyset.

- Er du sikker på at det ikke er sikringen da?

- Eh.. jeg har automatsikringer, begynte jeg. Nei, sikringen i bryteren, mener jeg, sier selgeren.
- Har bryteren sikringer? (Dette har jeg aldri lært på skolen)
- Ja, her skal du se.

Selgeren viser meg en dimmerbryter, plukker den fra hverandre og finner en liten og forsagt glassbit med to hvite poter.
- Kanskje du skulle sjekke om den har røket med det samme, sier han.

Jeg drar hjem sporenstreks og går løs på dimmerbryteren. Med litt lirking og luring kommer vrideren av, og lokket kan jeg visst løsne bare ved å vri opp en tyn mutter med fingrene. Jeg ser ikke umiddelbart noen hvit glassbit. Men det er en brun-oransje flapp der som ser ut som en fane i nettleseren. Jeg våger meg på å trekke i den. Den avslører en bitteliten skuffe hvor det innerst i enden sitter festet en liten hvit dings, ikke i glass, men lik på størrelse som den i butikken. Jeg tør ikke ta den ut av skuffen sin, men bærer stolt med meg hele innretningen tilbake til butikken.

Selgeren har ikke like stor omhu for dingsens rede, røsker den ut og studerer den gjennom et forstørrelsesglass. Han leter etter et tall, det er viktig at han finner en sikring med riktig amper-styrke. Nesten uleselig står det F1,25A250V på den. For noen dager siden ville dette ikke sagt meg noe, det er også årsaken til at jeg ikke noterte meg dette da jeg tok ut sikringsskuffen i dimmeren, for da ville jeg kanskje sett at det stod beskrevet med all tydelighet ved siden av skuffeinnsatsen. Men nå skjønner jeg at dette er en sikring (Fuse) på 1,25 Amper til 250 Volt. Jeg skjønner også at det finnes en mengde små hvite glassbiter med ulike amper-styrker og at man ikke kan bruke hvilken som helst, selv om alle ser like ut og er på samme størrelse.


Enkelt når man vet det

Hvis selgeren ikke hadde vært så hyggelig å forklare hvordan dette hang sammen ville jeg kommet til å kjøpe en ny lampe, ikke fått noe lys og sikkert bestilt en elektriker som hadde tatt seg godt betalt for å skifte en sikring som jeg ikke visste om.

Nå som jeg vet det, kostet hele affæren kr 7,50 og jeg har lært om eksistensen av en liten hvit dings som kan velte stort lass.

Nå lurer jeg på hvilke andre små dingser som finnes der ute og gjør hverdagen min lettere å leve uten at jeg er klar over deres eksistens...

Jeg har et mat-problem

Jeg har verken spisevegring, anorexi eller bulemi. Men jeg har et mat-problem. Jeg vegrer meg mot å lage mat. Det finnes ingen som helst problemer med å spise den eller forholde seg til å spise, men jeg orker ikke, gidder ikke, vil ikke lage mat. Jeg har fryseren full av ingredienser som jeg før syntes var lettvinte og som ble gode og sunne måltider. Men det er et tiltak å gjøre noe med det. Jeg åpner fryseren, ser på det frosne innholdet og lukker den igjen. Det er for stort tiltak å sette igang å tine det. Å planlegge dagen i forveien med å ta ting ut til tining på kvelden for så å tilberede og spise dagen etter, det er for komplisert. Å putte det i mikrobølgeovnen så det tiner på 10 minutter er også et tiltak. Jeg vil ikke at det skal være slik, men slik er det, og slik har det vært lenge.

Jeg har ikke noen rasjonell forklaring på dette. Både tid, penger og muligheter har jeg for å kunne lage mat, men jeg vegrer meg. Selv om jeg vet jeg burde spise sunnere, selv om jeg vet det ikke tar lengre tid enn å skrive denne bloggposten, selv om jeg egentlig tror jeg ville være mer fornøyd med egenlaget mat, så gjør jeg det ikke.

Dette fører til et oppblåst budsjett på ferdigmatfronten. Enklest, kjappest og minst arbeidskrevende som mulig. I norske butikker i dag er det flust med slikt, men det er enten junk-mat, ikke så veldig sunn mat, eller ganske lite variert mat. Noe som gjør at ikke bare budsjettet blir oppblåst.

Er dette en ond sirkel? Er det slik at jo mer dårlig og kjapp mat man spiser, jo mindre lyst får man til å lage skikkelig, sunn og god mat? Hvordan kommer man eventuelt ut av en slik ond sirkel, og er det også noe jeg kommer til å vegre meg mot? Er den eneste sjansen å sjarmere en mann med kokkelerings-interesser?

valpekull
(Foto: Valpekull med enkel tilgang til mat. Tyvlånt fra kennel Cascilius)

Kafemaraton på jakt etter mobilt kontor

Kafemaraton
Jeg hadde en kafe-maraton i går for å se om jeg fant noen gode jobbekafeer. Et sted man kan ta med seg boken, papirene, notatblokken, laptopen, kjøpe sin kaffe uten at man blir ruinert og jobbe noen timer. Dette er ikke så enkelt som det høres ut. Jeg var innom 6 kafeer, og bare en av dem hadde trådløst nettverk. Om man bare skal skrive eller lese er det ikke så farlig å ikke ha nettverk, men det kan være greit å kunne sende en epost underveis.

En kafe drevet av en italiensk familie var travel og hyggelig, god stemning og godt lys, men ubehagelige barkrakker i feil høyde i forhold til bordet. Det gikk ikke å sitte lenge der, selv om det var underholdende å overhøre eieren rope og kommandere på italiensk vis. En annen hadde utmerkede stoler og bord, men det var en trekk som gjorde at jeg stivnet i kroppen på tross av rykende varm te mellom hendene. Måtte et annet sted for å finne varmen, litt for mørkt var det der også. Et tredje sted var varmt og godt, grei sittestilling, men lokalet var ikke så koselig, og det gjorde meg rastløs. Storforlangende, synes dere? Kanskje, men jeg har fortsatt ikke klart å sette fingeren på hva som gir anledning til god konsentrasjon.

Jakten på arbeidsstemningen
Jeg liker å lese, og jeg liker å jobbe. Men det er ikke alltid jeg er i stand til å jobbe særlig konsentrert hjemmefra. Som student var alltid målet å pelle seg opp på skrivesalen på universitetet, fordi der kom jeg inn i en arbeidsstemning. Nå som jeg ikke er student lenger må jeg finne alternative steder hvor man får "arbeidsstemningen".

Har du noen forslag?

Det trenger ikke være helt stille der, det gir stemning om det er litt bevegelse i lokalet og mennesker rundt en. Det gir akkurat den nødvendige distraksjonen innimellom til at man klarer å motivere seg for mer jobb. Dessuten føler man da at man er ute i verden og ser mennesker, ikke bare sitter isolert med nesen inn i laptop-skjermen. Det er en fordel med trådløst nettverk og tilgang til stikk-kontakter, men som lese-kafe er ikke det nødvendig. Det er nødvendig at man sitter noenlunde godt. Ingen klarer å konsentrere seg hvis man får vondt i kroppen etter fem minutter. Og så må det ha en hyggelig stemning der.

Jeg har en favoritt foreløpig, men siden jeg fortsatt søker etter alternativer, så er det noe jeg ikke klarer å sette fingeren på som mangler. Kanskje du har en favorittkafe hvor man kan finne konsentrasjonen?

arbeidskafe
(Foto: Elisa Vik. Kafe med gode konsentrasjonsmuligheter)

Å vende seg til, og vende seg av med

solsideDa jeg landet i Buenos Aires for vel syv måneder siden var det mye nytt å forholde seg til. Solen gikk fortsatt fra øst til vest, men via nord i stedetfor sør. Jeg brukte mange timer ute på min nordvendte balkong, stirrende på solen mens jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg ikke var gal. Kartet var snudd på siden, så øst lå i bunn og vest var opp, istedet for nord i toppen som jeg var vant til. T-banen hadde venstrekjøring, og jeg tok den i feil retning noen ganger til jeg vendte meg til retningen og hvilken side av gaten jeg måtte gå ned på for å komme meg på riktig perrong. Men etter en stund blir man vant, og etter enda en stund sitter det i kroppen og man slipper å tenke på å orientere seg, man har inkorporert en autopilot.

Når jeg nå kom tilbake til Norge regnte jeg med at det skulle bli en lettelse å være tilbake til det vante. Her har jeg tross alt bodd i alle år og autopiloten skulle sitte ganske godt. Men der tok jeg feil. Jeg har riktignok ikke tatt t-banen i feil retning, men jeg har kjent at det stritter i kroppen når jeg går ned på "feil" side av sporet. Det mentale kartet i hodet er tippet over på siden, så jeg måtte tenke meg om hvilken retning nord var når jeg fikk retningsangivelser i sør og nord.

Men det merkeligste av alt: Jeg satt på møte i ny jobb i går. Møterommet vender mot sør og min sidemann kunne forklare at det ble fryktelig varmt der på sommeren når solen stod på. Det grå skydekket sprakk opp og solen tittet frem et øyeblikk, og kroppen min protesterte. Jammen tok det ikke flere sekunder før jeg kunne hente meg inn igjen og konstatere at ja, solen passerer himmelen i sør her, og jeg _er_ ikke gal..

Jeg er overrasket over hvor fort man kan tilpasse seg og vende seg til nye vaner, og hvor fort det var gjort å bli uvant.

For dummies

Jeg er ikke særlig praktisk av meg. Jeg er så lite praktisk at jeg har en egen blogg-kategori for teoretikerenes praktiske utfordringer. Men nå i dag har jeg funnet løsningen på alle mine praktiske problemer. Internet er en fin ting og denne siden er enda finere: WikiHow The How-to-manual that You can edit.

Her finnes altså grundige forklaringer fra alle som har greie på praktiske gjøremål i alle mulige slags kategorier og nivåer. "Gjør det selv" sortert, og samtlige "for dummies"-utgaver til sammen. Denne siden kommer jeg til å bruke tid på!

Jeg har hatt flere poster om praktiske sykkelting jeg har strevd med, men her går man virkelig i dybden - her forklares trinn for trinn helt ned til hvordan man skal komme seg av og på en sykkel på en trygg og til og med elegant måte. Og det er tatt hensyn til at det ikke bare er herrer som sykler, og det finnes en utførlig beskrivelse av hvordan man best mulig skal kunne sykle med skjørt. Nå foretrekker jeg som regel å sykle med bukser på lik linje med gutta, men av og til sykler jeg jo til og fra fest og dans, og da er det kjekt at noen har tenkt på dette scenarioet.


Det er ikke hver dag man finner løsningen på alle sine praktiske problemer.

Sportslageret beklager

I november i fjor skrev jeg ut min frustrasjon over å ha blitt avspist med et slitt, gammelt og skittent dekk etter en garantifeil på sykkeldekket mitt. Jeg var midt i oppgaveinnspurten og hadde ikke anledning eller overskudd til å ta saken videre, men nå har sportslageret selv kommentert. Hvem sier at det ikke har hensikt å blogge?

Siden bloggposten er gammel er det få av leserne som vil se denne kommentaren fra Erik i sykkelavdelingen. Derfor vil jeg hente den frem her, så leserne også får se den gode og hyggelige tilbakemeldingen:


Hei
La meg først beklage det negative du har opplev hos oss. Jeg vet ikke hvem av selgerne hos oss du pratet med, men slik skal vi ikke oppføre oss!

Jeg ble virkelig lei meg av å høre denne historien av deg. Vi hos oss kan ikke annet enn å legge oss flate. Jeg kan ikke annet enn å beklage det inntrufne og oppfordre deg til igjen å ta kontakt. Dette skal vi ordne opp i. Jeg skjønner din frustrasjon og dette er selvsagt ikke noe vi vil ha på oss.

Vi vil selvfølgelig beholde deg som kunde og du er hjertelig velkommen til å ta kontakt med meg på mail.
Igjen, beklager så mye!

Erik, Sykkelavdelingen, Oslo Sportslager AS.


Erik, jeg takker for denne kommentaren. Jeg har ikke vært innom Sportslageret siden denne episoden i fjor høst. I sommer reiste jeg til Argentina og sykkelen er derfor midlertidig parkert i boden hjemme i Norge frem til jeg vender tilbake. Det blir i så fall på nyttåret. Jeg er fornøyd med beklagelsen, og ser frem til å ta sykkelen i bruk igjen når jeg kommer hjem neste år.

I Dekning?

image185Når transaksjonskoden på den elektroniske flybilletten kommer ut som

Code: DEKNNG

kan det sette en støkk i hvemsomhelst. Først trodde jeg at det ikke var dekning på kortet og ble en smule redd et øyeblikk, til jeg husket at jeg hadde betalt kontant i banken. Så sveipet tanken innom om det ikke var dekning av seter, eller om det på en eller annen måte manglet noe jeg måtte ta tak i for at jeg i det hele tatt skulle få være med flyet.

Det burde være forbudt å produsere slike transaksjonskoder som ligner på ord som har med transaksjoner å gjøre i noe språk! Man skvetter jo og får trang til å gå i dekning!

Vi får se i morgen da, om jeg kommer med flyet med en slik kode...

Teknisk-praktiske problemer

Neida, ikke problemer med bloggen, ikke denne gangen, på tross av at blogsofts brukere nettopp har fått en mail om publiseringsproblemer pga brannmur. Jeg har derimot noen argentinske teknisk-praktiske problemer for tiden.

image164Jeg flyttet fra bydelen Balvanera den 10. juli til en leilighet som jeg deler med en jente i den eldre bydelen San Telmo. Hverken i Balvanera eller i leiligheten i San Telmo har jeg hatt tilgang til internett fra egen leilighet. Det har begrenset bloggingen og den andre skrivingen betraktelig. Jeg beklager dette dypt. Det er begrenset hvor mye man får gjort på tilfeldige internettkafeer, og det er temmelig begrenset med inspirasjon på disse "locutorios" også, for å si det mildt. Jeg har derfor lett intensivt etter en favoritt-kafe som har Wi-Fi eller trådløst nettverk.

Men i den nye leiligheten ventet også andre utfordringer. Jeg hadde ikke tenkt på å teste sengen, den så jo ut som en normal seng. Men det viste seg allerede første natten at madrassen var av en så dårlig kvalitet at jeg følte jeg lå i et hull av skumgummi, hvor jeg dunket i sengebunnen med hoften hver gang jeg snudde meg. Det blir ikke akkurat den søteste nattesøvn på den måten. Etter en uke harde netter måtte jeg si fra at jeg rett og slett ikke fikk sove. Jeg var utslitt og begynte å lete etter muligheter for å overnatte hos venner for å få sove godt en natt i blant. Nå sover jeg med to like dårlige madrasser, og selv om jeg fortsatt ligger i et hull av skumgummi, så er det i det minste nok skum til at jeg ikke dunker meg hele tiden.

Det har ikke hjulpet på blogging og skriving at jeg ikke har sovet, og kuldebølgen med tilhørende energikrise i landet gjør det uetisk å bruke for mye varme og gass. Jeg har så smått begynt ny boligjakt med kriterier om wi-fi, calefaccion (sentralvarme), og en god seng.

Men plutselig viste det seg at det fantes en Cyberkafe - en virkelig cyberkafe hvor man både har maskiner til utlåns, trådløst nett til medbrakte maskiner og kafe-servering - like oppe i gaten hvor jeg bor. Betjeningen er hyggelige og har hjemmebakte varer, så da løste arbeidssituasjonen seg. Jeg tenkte at hvis jeg får kjøpt en skikkelig madrass til en billig penge, så løser gjerne søvn-situasjonen seg også, og da kan jeg kanskje blir værende her i San Telmo hvor jeg er. På vei til en annen avtale kom jeg forbi en madrass-butikk i hovedgaten 9. juli - også den innenfor to-tre kvartaler fra der jeg bor, og jeg begynte å slå meg til ro med at jeg kan fikse disse små-praktiske problemene uten ny flyttesjau.

Det var da - i kveld altså - at jeg kom hjem og fant leiligheten uten strøm. Iskald uten mulighet til å varme den opp eller se hånden for seg. Jeg satte meg ned i mørket med et stearinlys, så ut i mørket og klarte ikke helt å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Så jeg famlet fram pc'en i mørket, la den i sekken og dro på cyberkafeen. Her er det varmt og godt, med billig te og empanadas med kjøtt. Men jeg kan ikke sitte her hele natten.

Jeg begynte å tenke at jeg skulle bli her i denne leiligheten, nå er jeg ikke så sikker lenger...

Kroppslig versus lærdomshukommelse

Utfordringer for retningssansen
Jeg tok A-linjen inn til byen og tenkte det kunne være hyggelig å rusle sørover til San Telmo derfra, og la i vei, trodde jeg, i den retningen. Jeg har lært at man ikke skal vifte med kartet ute på gaten fordi man da gjerne signaliserer at man er i villrede og derfor kanskje et lettere offer for tyver, så jeg hadde sett meg ut en retning, noen gater jeg skulle passere for å kontrollere at jeg var på rett vei og håpet ellers å finne en hyggelig kafe på veien, eller en internett-kafe for å sjekke epost og noen andre linker.

 

Hvor i all verden?
Men som oftest går man andre veier enn man har tenkt, og i Buenos Aires kan retningssansen spille et puss. For det første er kartet mitt laget med utgangspunkt i havlinjen, slik at havnen ligger i bunnen, selv om det ikke er den sørlige delen av byen. Havnen går fra nord til sør, men ikke i rett linje, men kanskje fra Nordvest til Sørøst. Når da den delen av kartet som er opp (som vanligvis ellers ville vært nord) er i retning vest-sørvest og bunnen (som ellers ville vært sør) er mot øst-nordøst, kan hvem som helst bli forvirret. Og det hjelper ikke at tåken holder byen omringet i et ullent grep slik at man ikke kan orientere seg etter solen heller. Jeg trodde altså at jeg var på vei sørover, eller til venstre på kartet, og trodde jeg hadde kontroll på retningene da jeg rundet noen hjørner. Men da jeg plutselig befant meg i krysset mellom to av hovedgatene, Avenida de Mayo som går oppover (altså vest) og kom inn på tvers av 9. de Julio som går på tvers (altså nord-sør), og i tillegg så undergrunns-stasjonen to stasjoner lenger vest enn der jeg gikk av, da skjønte jeg at jeg måtte ha rotet fælt.

 

Jeg fant nærmeste Internett-locutorio og satte meg ved pc'en og sjekket kartet. Jammen hadde jeg valgt en diagonal-gate (en av to i hele sentrum) i stedet for rett gate, og dermed ved hjelp av to hjørner havnet i retning der jeg kom fra med A-linjen, og i stedet for å bevege meg i retning San Telmo, hadde jeg gått tilbake to stasjoner.


Hvorfor blir retningssansen forstyrret?
Jeg bruker vanligvis å ha en god retningssans. Jeg pleier å være flink til å finne frem på kart og til å orientere meg med utgangspunkt i solen, og kroppen pleier å være kompass-innstilt. Det er to ting som forstyrrer mine innarbeidede kroppslige orienteringsevner her. Det ene er tåken som gjør at alle himmelretninger ser like ut når som helst på dagen. Det andre er måten kartene er lagt opp. For selv om jeg vet med nylig ervervet kunnskap at vest er opp og øst er ned på kartet, så kobler hjernen - og kroppen - først med nord og sør, før jeg korrigerer meg selv med vest og øst. Faktisk må jeg tenke meg om nå når jeg skriver det hver gang, for å være sikker på at jeg ikke tabber meg ut.

 

Treghet i kroppslig hukommelse
Alle har vært borti kroppslig kunnskaps uendelige treghet til å vike for nyervervet kunnskap. Det som ligger lagret i fingrene, i bevegelsene og vanen er vond å vende til det som foreløpig bare ligger lagret i bevisstheten og hukommelsen. Når man ominnreder på kjøkken og flytter søppelkurven, hvor mange har ikke gang på gang - kanskje i månedsvis - tatt turen innom skapet under vasken, bøyd seg ned og vært i ferd med å kaste noe, før man tar seg i det og minner seg selv på at man flyttet søppelkurven til motsatt hjørne for to måneder siden? Hvor mange kaster ikke blikket opp på veggen der det engang hang en klokke for tre år siden, før de tar seg i det og minner seg selv på at den nå henger ute i gangen?


Dette er det jeg opplever nå i forhold himmelretningene og den nye måten (for meg) å presentere kartinformasjon. Jeg vet at jeg kan snu kartet slik at nord er opp, men da er gatenavnene oppned og vanskelig å finne frem i. Da jeg ruslet nede i havnestrøket i går og ikke tenkte over retningen i farten, revnet plutselig tåken opp litt og solen viste seg noen minutter. Den inntrengende protesten som meldte seg i kroppen min var umiddelbar, et øyeblikk trodde jeg at jeg litt utpå dagen stirret på solen i nordøstlig retning og jeg trodde jeg var blitt gal, før jeg noen sekunder senere fikk tatt meg sammen og minnet meg på dette var vest, og solen var på vei ned i havet om noen timer.

Sykkelvask og smøring

Denne var så informativ og fin at jeg legger den ut rett og slett uten videre kommentar:


Og nå da?

Gode tips til hvordan man stresser ned mottas med takk.


Jeg leverte mitt livs største prosjekt hittil idag. En dag før fristen.

Jeg har nå levd med minimalt med søvn og et adrenalin-nivå til langt over hårrøttene i ukesvis. Siden torsdag forrige uke har jeg sovet max 16 timer - totalt. Den overstrømmende gledesrusen over å være ferdig lar vente på seg, rett og slett fordi jeg er for sliten. Den gode roen til å slappe av lar også vente på seg, fordi jeg er på for høyt gir til at jeg klarer å slappe av. Så egentlig er jeg utrolig glad og lettet, men klarer ikke å finne de følelsene riktig når kroppen skriker etter søvn. Samtidig klarer jeg ikke å sove fordi kroppen fortsatt er i "løpe alt jeg orker"-modus.

Jeg tror ikke det er bra å gå rett fra 200-300% til 0. Så jeg må finne en måte å trappe ned gradvis, så jeg ikke flater helt ut. Gode tips til smarte måter å gjøre dette på mottas med takk!


Og ellers takker jeg alle som har vært tålmodige mens jeg måtte la bloggen ligge brakk en stund. Jeg gleder meg til å få tilbake vanlige dager med energi og klart hode. Og så kommer våren snart!

:) Tiqui *sliten og giret*

Sliten

Presenilitet

Jeg bestemmer meg for å rense og smøre sykkelen, begynner å gå mot døra og får øye på posten som ligger på bordet. Alt i orden: Jeg skal fikse sykkelen, men først tar jeg en titt på hvem som har skrevet til meg. Jeg legger nøklene på skrivebordet. Kaster reklame og slikt og legger merke til at søpla er full. OK, jeg legger fra meg regninger og fakturaer på skrivebordet for å tømme søpla, setter fram meg søppelposen i gangen, jeg kan ta den med ut samtidig som jeg skal ut i boden og smøre sykkelen.

Nå som jeg har lagt fra meg regningene på skrivebordet kan jeg jo benytte anledningen til å sortere litt papirer så ingen viktige fagdokumenter forsvinner i bunken. Jeg slår på pc'en for å betale regningene over nett. Går på kjøkkenet for å hente kaffe mens maskinen starter.

Aha!! Der over skrivebordet står juicen  som jeg holdt på å drikke. Jeg skal hente kaffe. Men først bør jeg fjerne juicen fra computeren. Enda bedre, jeg setter den i kjøleskapet slik at den blir kald igjen. Jeg går mot kjøkkenet og ser at plantene trenger vann.

Setter fra meg glasset på kjøkkenbenken og... Hei!! Der er brillene mine!! Jeg har lett etter de i hele dag! Det er best jeg legger dem på en lur plass først.... Fyller en kanne med vann og går i retning av mine tørste planter.

Aaaaaagggghhhhh! Noen har lagt fjernkontrollen på kjøkkenet! Jeg holdt på å bli gal da jeg lette etter den for å se tv. Det er best jeg legger den i stua hvor den høre hjemme.....

Kaster litt vann på plantene (og litt på gulvet, som jeg vasker med en gang). Kaster fjernkontrollen i lenestolen og går mot døra, mens jeg prøver å huske hva jeg hadde tenkt å gjøre til å begynne med.....

Ved dagens slutt er sykkelen fortsatt like møkkete og usmurt, regningene fortsatt ikke betalt, juicen står på kjøkkenbenken, plantene har fått alt for lite vann til å leve, fagpapirene ligger fortsatt i samme bunken på skrivebordet, søppelposen står fortsatt i gangen og jeg finner ikke nøklene.....

Når jeg oppdager at jeg ikke hadde fått gjort noe i løpet av dagen, blir jeg virkelig forbauset. Jeg vet at jeg har hatt en svært travel dag!! Å bli presenil er noe svært alvorlig. Det er nok best jeg leser litt om tilstanden  på internett.

Men først skal jeg bare sjekke om jeg har fått noen mail og blogge litt......

********************
Denne kom originalt som kjedebrev på epost, men innimellom alle mine andre travle gjøremål rakk jeg å tilpasse den litt til min situasjon. Det er tross alt ikke så langt unna om man bytter ut bil med sykkel.

*henter en kaffe til*

Tiqui - en fare for seg selv

Tiqui som vanligvis pleier å ha full kontroll på dagene sine, på huset sitt, på timeplanen og kalenderen, på klærne, på jobben, studiene og alt som er viktig for henne, har nå blitt en fare for seg selv. Innspurten og oppgave-jaget har gitt hodet overload slik at de delene av hjernen som skal brukes til denslags kontroll og oversikt har begynt en shut-down- prosess.

Det begynner i det små
Det begynte med at Tiqui glemte å møte  opp på et fagforeningsmøte. Hun sitter i styret og hadde fått beskjed om møtet og tidspunkt både på epost en uke før og muntlig dagen før. Det var likevel fullstendig ikke-eksisterende i hennes tanker hele dagen inntil det demret sent på kvelden. Da var det for sent.

Det neste som skjedde var at Tiqui's hengelås ble gjenglemt på treningssenteret. Ingen big deal, sier du, men neste tur på trening endte like ille. Den gangen var hun gjest på Tøyenbadet og glemte 10'eren hun brukte for å få ut nøkkelen til skapet. Det ser ut til å kunne bli en stor utgiftspost.

Fare på fære
I går husket Tiqui å låse sykkelen før hun tok trappene opp til 6. etasje, men det var da hun oppdaget at hun ikke hadde nøklene til å låse opp skapet hvor laptop'en stod. Hun hadde jo nøklene nettopp når hun låste sykkelen? Ja, riktig, de hang nemlig igjen i låsen ute på sykkelen...

På tide å skjerpe seg, tenkte Tiqui, men hadde glemt det når kvelden kom og hun skulle unne seg et pizzastykke mens hun sjekket de siste sanne og usanne betroelseslistene rundt om i blogglandia. På morgenen i dag var det merkelig varmt i leiligheten selv om vinduet hadde stått åpent hele natten. Det var da Tiqui måtte innse den fatale sannheten. Komfyren stod fortsatt på fra kvelden før, og nå er hun virkelig blitt en fare for seg selv.

Tiltak
LysJeg har herved pålagt Tiqui både alkoholforbud og stearinlysforbud frem til mars hvor ny evaluering må foretas før eventuelle forbud kan oppheves.


~ Lederen av
Tiqui's siste rest av hjerneceller dedikert til omgivelser i omverdenen ~

Tiqui - konfliktsky?

Jeg har gruet meg i en måned nå. Tanken på det har spist seg inn i tankene mine og fratatt meg konsentrasjonen. Nå MÅ jeg snart få gjort noe med det. Nå må jeg manne meg opp, ta konfrontasjonen og bli ferdig med det. Hva dreier det seg om, spør du? Et uvennskap i emning? En grov urettferdighet? Et overtramp over mine grenser? Et svik?

Nei, det er ikke halvparten så alvorlig som det, men jeg må gå den tunge veien tilbake dit jeg engang kjøpte sykkelen min og klage. Jeg må reklamere, vifte med garantien og argumentere for at jeg vil ha erstatning i form av nytt utstyr. Jeg gruer meg og er overbevist om at de på en eller annen mirakuløs måte vil finne ut at jeg kan takke meg selv, jeg som er en slik dum teoretisk anlagt blondine som ikke tenkte på ditt eller datt. Faktisk er jeg temmelig paranoid når det kommer til slike anklager fra faglig kompetent personell. Dessuten er de vel programforpliktet til å prøve å avdekke mulige feil kunden selv kan ha påført utstyret for å slippe å dele ut nye deler til stadighet. Derfor har jeg utsatt og utsatt den ellers så legitime turen til Oslo Sportslager for å reklamere på dekket de solgte meg sammen med sykkelen som forøvrig IKKE er i billigkategorien.

Dekket buler ut i kuler!
Jeg oppdaget nemlig for en måned siden at slangen tøt ut av dekket på fem steder langs siden av dekket. Jeg punkterte heldigvis ikke, siden slangen på siden ikke er i nærheten av andre gjenstander, men det var da et merkverdig syn - fem stykk bobler som stakk ut gjennom dekket! Jeg tappet ut litt av luften og kom meg derfor helskinnet hjem den dagen, skiftet til piggdekk dagen etter, og har siden gruet meg til konfrontasjonen med sportslageret.

Jeg manner meg opp
Idag er dagen, jeg har helt vondt i magen og kjenner hjertet slår ekstra fort i det jeg entrer sykkelavdelingen og prøver litt fåfengt å ta på meg et hyggelig smil. Mest har jeg lyst å løpe og gjemme meg. Jeg står en stund og venter - har overhodet ingen hast med å begynne krangelen. Når jeg endelig får oppmerksomhet må jeg virkelig konsentrere meg om å være så blid og hyggelig som mulig, mens jeg stålsetter meg for det som vil komme.

Er du nå sikker på at det ikke er din feil?
Ganske riktig, mens jeg forklarer tar sykkelmannen et kort blikk på meg og begynner å stille meg all verdens kritiske spørsmål:
- Hvordan vasker du dekket?
- Hva slags midler brukte du når du vasket kjedet?
- Synes du ikke dette dekket er vel slitt til å komme å klage på det nå?
- Du måtte jo mest sannsynlig kjøpe nytt dekk snart likevel? Men jeg kan jo være snill å gi deg halv pris på et nytt dekk.

Jeg blir overrumplet selv om jeg hadde forberedt meg på dette, rister på plass bitene i spørsmålene han kommer med. Hvorfor spør han meg om kjedet? Det har vel ikke noe med hjulene å gjøre? Jeg tar jo av hjulene når jeg renser og smører kjedet. Er ikke det vanlig da? Jeg klager jo ikke på at dekket er slitt - faktisk er ikke mønsteret på dekket særlig slitt, men gummien holder jo ikke når den sprekker på fem steder på siden av dekket der det aldri slites! Det er jo innenfor garanti-tiden og jeg synes det er helt urimelig at jeg skal måtte betale fordi sportslageret solgte meg et dekk med produksjonsfeil.

Jeg føler meg skyldig - enda jeg er uskyldig!
Selgeren gir seg ikke, og synes det er urimelig at sportslageret skal gi meg et nytt dekk, når jeg med det slitasjenivået måtte kjøpe nytt dekk om 500km likevel. Jeg kan ikke fatte at når en reklamesjonssak faller innenfor garanti-tiden at det skal ha noe å si når jeg må kjøpe nytt dekk - dersom dekket ikke hadde vært feilende. Det ER feilende, og det holdt ikke ut garanti-tiden. Likevel står han der og får meg til å føle at det er jeg som har gjort noe galt fordi jeg har syklet på dekket...

Han kommer med et gammelt brukt dekk som han mener er tilsvarende slitt som mitt i mønsteret, men selvsagt uten rifter i kanten. Jeg er fortsatt perpleks over at man ikke bare sier at "ja, dette er tydelig en reklamasjonssak og du får et nytt - uten spørsmål". Men nå har jeg tålt nok av det jeg gruet meg for, og for å slippe ut av butikken med et dekk som tillater meg å sykle videre godtar jeg det gamle brukte dekket som hans kollega nå har byttet inn til fordel for et bedre ett.... Jeg gremmes. Hvorfor skulle Oslo sportslager ønske å behandle denne reklamasjonen på denne måten?

Hvorfor? Forstå det den som kan
Er det et stort poeng for dem at når jeg får et produkt som er feilende at jeg for all del ikke kan få et dekk som utsetter neste dekk-kjøp? Er det fordi de ikke vil ta kostnaden det er å gjøre en kunde fornøyd ved et svinn på den ekstreme sum av 429 kroner (dvs kanskje et par hundrelapper i innkjøpspris)? Eller er det i håp om at jeg fortere skal måtte kjøpe nytt dekk, så sportslageret selv kan tjene på dette?

Det kan godt hende at jeg kommer til å kjøpe nytt dekk om 500km fordi mønsteret er slitt ned. Men jeg tror nesten sikkert at jeg handler dekket et annet sted enn sportslageret.

All reklame er ikke god reklame
Når jeg tenker på hvor mange tusenlapper jeg har lagt igjen i den butikken i form av sykkel- og klatreutstyr, når jeg tenker på hvor mange kunder jeg har henvist dem både gjennom jobben min og gjennom fritidsaktiviteter, hvor mange nybegynnerklatrere jeg har dratt med dit for å kjøpe sine begynner-pakker - kunder som ellers aldri ville satt sine fingre i en fjellvegg, hvor mange sykkelkompiser som har blitt kunder der gjennom meg - ja, så finner jeg det særdeles urimelig at sportslageret ønsker å ødelegge kundeforholdet pga noen usle hundrelapper.

For det er ikke poenget at jeg ønsket meg et nytt dekk - jeg ønsket å bli behandlet med respekt, selv om jeg er en kvinnelig syklist, selv om jeg er blond, og selv om jeg har vært uheldig med et dekk, og ikke med forsøk på å få meg til å betale for en garantifeil eller avspise meg med et skittent og gammelt dekk.

Dette er ikke første gangen heller at sportslageret har helt isvann i blodårene mine. Third time's the charm - en trofast kunde er snart ikke kunde lenger...

Overgang til vintersesong

Som alle har merket er vinteren kommet så og si med et trylleslag! Snøstormen på onsdag var et sikkert hint om at det er på tide å legge om til vintersesong. Det gjelder klær, sko, lue under sykkelhjelmen og ikke minst: dekkskifte! Igår lot jeg sykkelen stå ettersom plikten kallet meg langt bort fra Oslo - litt for langt til å sykle - mer om det senere. Idag derimot må jeg konstatere at vinteren fortsatt er her med snø, is og glatt asfalt.

Skifte til piggdekk
Jeg kan nå med stolthet meddele at jeg har skiftet til piggdekk på sykkelen, og jeg har gjort det helt selv! Å skifte dekk er jo på mange måter som om man skifter slange, bare at man må dra dekket av og på felgen to ganger (på begge sidene) i stedet for en. Jeg har tydeligvis ikke helt funnet teknikken her, for jeg bruker alltid utrolig lang tid på å få den siste strammende delen av dekket over felgen, og jeg sliter meg nesten halvt ihjel.  Med piggdekk er det en ytterligere utfordring og det er å unngå stikke, skrape og skade seg på piggene mens man holder på. Jeg kan herved meddele at piggene mine i det minste har et formidabelt feste på hud, så gjenstår det å se hvordan de funker på isen ute etterpå.

Skifte av bremseklosser
I samme anledning oppdaget jeg at bakbremsene var en smule nedslitte - rettere sagt borte. Jeg har lenge hatt liggende et par bremser i det håp at noen skulle lære meg å skifte dem. Hittil er det ingen som har forbarmet seg over meg, så bremsene har blitt liggende i min skuffe for fremtidige prosjekter, mens sykkelen heller har blitt levert inn for skifte av bremseklosser. Men nøden lærer naken kvinne og spinne heter det, og sult er den beste kokk, så nå måtte jeg rett og slett til pers. Med bremser som i praksis ikke eksisterte ville det ikke være forsvarlig å sykle til verksted for å skifte dem engang.

Det viste seg å ikke være så vanskelig. Man tager en umbrako-nøkkel i passelig størrelse, løsner den eksisterende bremseklossen og setter på den nye i forholdsvis lik posisjon, men like mange ringer på inn- og utsiden som det var på den forrige. Så lirker og lurer man litt før man antar at bremsen er sånn noenlunde innstilt til å bremse på felgen - ikke på dekket, og sånn ca jevn med den på motsatt side. Overraskelsesmomentet kan nå selvsagt bli at jeg trodde dette var enklere enn det er - og at jeg får meg en fortjent overraskelse ute på isen - det gjenstår å se.

Casualties
Alt i alt er jeg ganske fornøyd med mitt angrep på dekkskifte og bremseskifte. Krigsskadene er begrenset til slitne armer, såre fingre, svarte negler og noe avrevet hud her og der etter ufrivillig test av piggfeste.

Nå begynner vinter-sykkel-sesongen - Wish me luck!

Vedlikehold av sykkel - javel, ja?

Hos Din Sykkel AS fant jeg denne oversikten over hva en ivrig syklist bør gjøre for å vedlikeholde sykkelen sin og forlenge dens levetid. Det står imidlertid ikke hvordan teoretikere som ikke har greie på sykkeldeler bør forholde seg til denne forklaringen:

Vedlikehold av sykkel

Regelmessig vedlikehold legger flere år til sykkelens levetid! En sykkel varer lenger når den får nødvendig stell og vedlikehold. Det betyr større sykkelglede og noen ekstra hundrelapper hvis du bestemmer deg for å selge den. Slitasjen blir også betydelig mindre, slik at du her også sparer masse kroner!

Sal
Salpinnen bør smøres med fett 2 ganger i året slik at den ikke ruster fast. Sett den aldri høyere enn maks-merket.

Styrestamme og styrelager
Styrestammen må også smøres med fett, slik at den ikke ruster fast. Styrelageret må åpnes 1 gang i året og etterfylles med fett.

Girvekslere
Bør kontrolleres, renses og smøres med teflonolje hver 15. mil.

Gir
Giret bør renses og smøres ofte, og alltid når du ser det er forurenset av skitt og støv. Du bør rense og smøre fjær, wirefeste, alle hakk/posisjoner samt glidehylsen. Bruk gjerne en gammel tannbørste med såpe og vann for å vaske drivverk. Smør deretter med teflonolje. HØYTRYKKSPYLER ER FORBUDT!

Kjedet
Kjedet utsettes for stor slitasje av støv og skitt. Rengjør det ofte så går giringen raskere og mer behagelig. Kraftoverføringen blir også mer effektiv. Bruk gjerne en gammel tannbørste med såpe og vann for å vaske kjede og krans. Smør deretter med teflonolje. HØYTRYKKSPYLER ER FORBUDT!


Salpinnen
Salpinnen ville jeg aldri engang tenkt på at trenger smurning, men hvordan i alle dager skal den smøres, og med hva? Fett kan være så mye, liker den olje, teflon, smør eller flesk?

Styrestammen
Styrestammen skal jeg vel få til hvis jeg finner ut av spørsmålet over, siden det blir noenlunde det samme, men styrelager? Hva i alle dager er det? Etterfylles med fett? "Etterfylles" gir assosiasjoner til noe som er flytende, er det olje vi snakker om her? Og hvordan finner jeg ut hvor styrelageret er og hvordan det åpnes?

Girvekslere

Nå har jeg ikke sånn fancy sykkelcomputer som forteller meg hvor langt jeg har syklet, men det hender jeg sjekker avstander på trafikanten de gangene jeg sykler langs veier. Rundt regnet sykler jeg kanskje en mil eller to om dagen, altså burde jeg gjort noe med girvekslerne en gang i uka. Det har jeg selvsagt ikke gjort siden jeg ikke visste det, men også fordi jeg ikke vet hvordan jeg gjør det.
- Hva skal kontrolleres når man kontrollerer girvekslere?
- Hvordan kontrollerer man girvekslere?
- Hva og hvilke deler av dem skal man smøre og hvordan?

Gir
Her står det i det minste hva man skal bruke og ikke bruke, men jeg vet ikke forskjell på hva som er fjær, wirefester, drivverk, hakk og posisjoner. Og sist jeg spurte om å få lære fikk jeg høre at jeg ikke burde bry mitt blonde hodet med slikt. (Snakk om diskriminering av blondiner!) Selvsagt bør jeg bry meg, jeg er jo syklist! Blond, ja, men en gang må man jo lære. Dette burde jo tydeligvis gjøres hver eneste dag når man sykler på vinteren med tanke på all skitt, salt og møkk som setter seg på sykkelen disse månedene.

Kjedet
Kjedet vet jeg iallfall hva er - så da er det vel bare å gå løs med tannbørsten og smøre ivei.

Jeg har etterlyst et kurs i sykkelvedlikehold med praksis i flere år, men enten blir jeg ledd av fordi jeg ikke kan det (ALLE kan jo dette), eller så blir jeg bedt om å levere sykkelen inn. Vel, jeg vet at dette ikke er så vanskelig når man bare kan det (ellers ville vel ikke ALLE kunnet det og ledd så hjertelig av meg), så derfor vil jeg ikke levere sykkelen inn og betale mange hundrelapper for noe jeg selv kunne gjort - hvis jeg bare fikk vite hva som er hva og hvordan det skal behandles. Ikke har jeg verken tid eller råd til å levere inn sykkelen til alle disse gjøremålene så ofte som det burde gjøres.

Denne oversikten var fin i forhold til å vite at det er mye jeg burde gjort som jeg ikke har gjort, men den er ikke intuitiv for oss som aldri fikk denne barnelærdommen.

Noen som vil forbarme seg over meg og ta en lærevillig blondine under sine sykkel-mekke-vinger?

Praktisk forbannelse

En så enkel liten ting...

Ok, dette er ikke en praktisk utfordring fordi jeg ikke er praktisk anlagt, men antagelig fordi jeg er praktisk forbannet. Hver morgen og hver kveld prøver jeg å få ryddet unna litt av alle mine ting for å gjøre tilværelsen mer ordentlig og oversiktlig til neste dag.

Morgenens prosjekt var så enkel som å legge på plass klær som fortsatt lå i en bunke på bordet, brettet sammen etter klesvasken for to dager siden. Deler av denne bunken skulle opp til øverste hylle. Denne hyllen er høyere enn meg. Jeg fant frem en krakk som er littegrann ustødig, men jeg skulle jo bare stå på den et øyeblikk og legge fra meg en tekstilbunke i høyde med hevede armer.

Jeg kjenner den står ustabilt, jeg stoler likevel på balansen og strekker armene for å nå opp. Jeg hører ikke engang braket før samtidig som jeg deiser i bakken. Fortumlet ser jeg rundt meg der jeg havnet i en haug av tekstiler og en krakk spredd utover golvet i intet mindre enn 11 biter!

Krakk

(foto: Elisa Vik,  Resultatet etter et praktisk forsøk på opprydning)

Det positive er at det nettopp er kommet en avfallscontainer til gards, så det blir vel prosjektet til i kveld å kastet de knaste krakkdelene. Tekstilryddingen utsetter jeg også til i kveld, tror jeg.

To hele dagsverk borte fra maskinen

Jeg føler jeg må forklare mitt fravær på blink og i bloggen min de to siste dagene, så her er historien:

To hele dagsverk har jeg og min mor brukt hver på en større utskiftningsplan jeg hadde for sengen min. Når nå min gamle seng først hadde gitt uttrykk for at den var mett av dage og hadde gjort den innsats den var i stand til å gjøre, skulle jeg ikke bare ha ny seng, men rett og slett en løsning på soverommet.

Jeg har lenge tenkt at man burde kunne utnytte plassen under sengen mer effektivt. Gulvplassen som sengen tar går jo bort fra rommet uansett, så hvorfor ikke heve selve sovehøyden litt og få mer lagringsplass under?

Etter flere års (!) vurderinger av kjøkkenskap/skuffeseksjoner, tv-benker (det må jo tåle litt vekt hvis jeg skal ha besøk...) og diverse hadde jeg nå falt ned på to-skuffers kommoder i to rad på begge langsidene, en hel sengebunn på 150x200 og mine gamle, men gode madrasser på toppen. I går gikk turen til Ikea for å realisere denne planen.

10 like kommoder?
Damen i kassen trodde sikkert jeg var gal som kjøpte 10 like 2-skuffers kommoder. Men de er 40cm brede og da må det 5 til på hver side for å fylle ut en hel seng. Med det resultatet har jeg nå 20 skuffer under sengen! Himmel og fryd!

Men det var ikke like enkelt å skaffe sengebunn på 150x200. Ikea har ikke slike gamle standard-mål, så vi begynte en mega-rundtur på de fleste andre møbel-forretninger. De fleste stedene så de dumt på oss og ville heller selge oss to 75cm sengebunner. Men det går jo ikke når hele poenget er at det ikke kan være skøyt midt mellom kommodene! Faktisk måtte vi helt til Bohus i Drammen før vi fikk tak i det vi skulle. Her var det også såre enkelt. Informasjonen slo inn data om produktet, jeg trakk kortet på litt under 300 kroner og sengebunnen ble utlevert direkte i bilen på baksiden av bygget.

Vi brukte hele resten av dagen i går på å montere kommodene. Ikke fordi det var så vanskelig, det gikk faktisk lekende lett og helt smertefritt, men det var jo tross alt 10 stykker og mange deler.

Praktiske utfordringer og elendig verktøy
I dag har vi demontert den gamle sengen. Dvs, i min glede over å være kvitt den brakk jeg den opp i stedet for å hekte av delene. Fin måte å få ut litt aggresjon, og den skal jo rett på dynga likevel. Kommodene ble plassert etter alle kunstens regler, emballasje-skum lagt på toppen før sengebunnen skulle festes.

Stolt over at jeg HAR elektrisk skrutrekker fant jeg den frem for å bruke den for første gang. Tenkte kanskje at skruer holder best i kommodeplatene. Men den var nok ikke sterk nok, for skruene kom et lite stykke ned i planken og stoppet mens skrutrekkeren virvlet rundt for seg selv.

Ok, men jeg er også stolt over at jeg HAR slagbordrill som jeg heller aldri har brukt før, så det er sikkert smart å finne ut hvordan den virker i dag! Tanken var å bore et lite hull slik at det ville være lettere for den halvgode skrutrekkeren å skru på plass skruen. Min mor fikk æren av jomfruturen. Det ble også med den turen, for uten noe særlig hull i planken knakk hele drillstykket (eller hvadetnåmåttehete).

Tilbake til verktøy og løsninger jeg faktisk HAR lært i barndommen. Hammer, spiker og noen velplasserte bank, så satt sengebunnen som støpt. Madrasser og sengtøy på plass. Resultatet ble faktisk meget bra!

Kaos, orden, kaos, orden
Den store jobben med å fylle i skuffene var en helt annen sak og min mor takket fornuftig nok for seg. Både er det kjedelig for henne å sortere andres ting, men det kan også tenkes at det er kjedelig for meg at mor sorterer mine ting også.. ;)

Soverommet har gått fra superkaos til orden og ro. Nå sover jeg som prinsessen på erten høyt hevet over alle mine ting. 17 av 20 skuffer er fylt på alle ordens måter, en hylle er tømt og flyttet i boden, en mengde er kastet og en større 4-skuffers kommode er tømt og venter foreløpig på flytting. Bokhylla ser ryddig og rolig ut og det er til og med plass til flere bøker! (Jippi!)

Alt i alt to veldig gode og effektive ordensdager, men jeg har selvsagt litt dårlig samvittighet for at jeg har latt internett-livet mitt i stikken. Tross intenst arbeid har jeg kjent abstinensene, og jeg tenker jeg må skrive en bloggpost om internettavhengighet snart...

Så beklager, alle sammen, men nå er jeg back og skal kose meg med Iskwews siste eksistensielle innlegg om kjærlighet og andre demoner!

Teoretikerens praktiske utfordringer - III

SukkerbitStrømprinsippet:
Forstår ikke hvorfor dette er så vanskelig. Det burde jo være teoretisk nok - men fysikken, og spesielt lover om Ohm, Volt, Amper og Watt er ubegripelig for meg. Jeg har fått det forklart på logiske måter, skjønt logikken og ti minutter etterpå er forståelsen som blåst bort. Det henger rett og slett ikke sammen for meg.


Jeg har imidlertid lært på den harde måten at man bør ta strømmen før man rører noe ved det elektriske anlegget. I stuen min hadde tak-kroken lenge ønsket seg en lampe og omsider hadde jeg skaffet en nydelig lysekrone i smijern.

Ukompatible versjoner anno 1936 og 2006
Leiligheten, som er bygget i 1936, var utstyrt med en meget solid krok i taket til oppheng av så tunge lamper man måtte ønske, men den nymotens lysekronen var ikke vant til slike. Opphenget der var så altfor lite for den tykke solide kroken. Ok, kanskje jeg må skifte krok? Jeg prøvde å skru den løs, men den satt helt fast. Faktisk så lot kroken som om den var støpt fast, men var i virkeligheten var den bare malt fast. Jeg er sikker på det gikk med en liter svette før jeg endelig fikk løs den inngrodde, innmalte, wannabe-faststøpte kroken.

Glad for den bragden tok jeg kroken med meg på jernvarehandelen. Nå trengte jeg bare en ny krok med samme dimensjon i skruen, men med litt tynnere krok så den passet min nye flotte lysekrone. Men skuffelsen ble stor da jeg fikk høre at nei, kroker med tommegjenger lages ikke lenger. Dette var jo en slik forhistorisk krok, må vite. Jeg vet fortsatt ikke hva forskjellen på tommegjenger og andre gjenger er, men at det ikke gikk å skifte ut, det var tydelig.

Forslaget fra jernvarebutikken var å kjøpe en krok med mindre dimensjon og så støpe fast den i festet til den gamle. Eh.. og hva skjer da neste gang markedet endrer dimensjoner og tar ut av produksjon alle oppheng som passer? Den ble litt for drøy for meg. Ellers hører det jo med til historien at jeg ikke har den fjerneste anelse hvordan jeg skulle få støpt fast en krok i taket.


Løsning for klatrere:

KarabinIkke før jeg kom hjem igjen og stod og funderte på disse to ukompatible delene fant jeg løsningen selv: Jeg driver ikke med klatring for ingenting! Jeg løp tilbake til jernvarehandelen, smilte lurt til de ansatte og bukserte meg vei til avdelingen med karabiner. Ved hjelp av en mini-skrukarabin fikk jeg hektet inn på både takkroken og lampeopphenget! Rimelig stolt var jeg av meg selv for den geniale ideen.

To ganger hadde jeg nå trodd at den verste utfordringen var over. Den feilen jeg ofte gjør da er at jeg innbiller meg at fra nå er det grei skuring, nå skal jeg bare...

Stuntkvinne:
Men i min iver etter å få hengt opp lampen og få lys i den glemte jeg i farten å slå av strømmen.
"Tssst, Zapp!", sa det og jeg fløy fra toppen av gardintrappen og landet på gulvet halvveis ute på gangen. Lampeoppheng er ikke for amatører! Helst bør man være stuntmann og ha mesterbrev! Og neste gang sørger jeg for å feste topptau og forankre meg med klatreselen først.


Men jeg lærte. Neste gang jeg skulle henge opp en lampe hadde jeg forskriftsmessig slått av strømmen, hengte opp lampen, kuttet til ledninger og monterte dem i sukkerbiten etter alle kunstens regler. Jeg slo på strømmen igjen og lampen lyste med all sin sjarm. Men en liten stund etterpå kom det et kraftig bjeff, og alarmen min begynte å sutre. Hva hadde jeg gjort nå? Hadde jeg egenhendig pga en liten lampe klart å ødelegge noe vesentlig i strømanlegget?

Jeg slo av alarmen, slo av strømmen igjen og forsøkte en gang til. Det gikk fint i 5 minutter, så bjeffet det en gang til! Alarmen satte igang igjen. Gudbedre, hva i alle dager var dette? Dette var søndag kveld, og jeg endte med å slå av hele strømmen over natten før jeg tilkalte elektriker dagen etter..

Teoretikerens praktiske utfordringer - II

Lappe sykkelslange:
Da hadde det jammen skjedd meg også. Jeg hadde punktert for første gang i mitt liv! På sykkel altså. Jeg har hatt sykkel i hele oppveksten, men jeg kan ikke huske at jeg noen gang har måtte lappe en slange før i mitt liv. Men nå måtte jeg altså til pers.

Jeg dro på bensinstasjonen i nærheten og kjøpte lappesaker. Heldigvis punkterte jeg ikke langt ute i marka og måtte trille helt hjem igjen før jeg kunne skaffe lappesaker. Det er sikkert derfor de som kan slikt har med seg lappesaker på tur. Men så rutinert var jeg ikke på dette tidspunktet.

Sykler
(Foto: Elisa Vik. Sykkelen i fin stand etter at eieren var blitt mer rutinert. Her fra turen til Bjørnsjøen)

En liten grønn eske med bittemå deler oppi. Tja, hvordan bruker man dette da? Det er helt sikkert enkelt. Alt er enkelt når man bare vet hva man skal gjøre. Det er alltid lettere å vite hva man skal gjøre om man har gjort det før. Jeg hadde aldri lappet en sykkelslange før. Sikkert best å spørre noen som kan det.

Men å lappe sykkelslanger er noe som det forventes at alle kan. Mitt spørsmål resulterte i latterkrampe og et hånlig flir om at jeg fikk vel heller kjøpe ny slange, de har vel noen bilige på Biltema! Hrmpf! Jeg kan vel ikke noe for at jeg aldri har punktert før!

Ikke visste jeg at det var noe som het dekkspaker for å få dekket av felgen. Det er ikke så lett å få det av uten. Jeg prøvde med en smørekniv. En holdt ikke.  Den glapp og dekket smatt tilbake. *grrr* En kniv til og det begynte å ligne på noe. Med to smørekniver og et teskje-håndtak fikk jeg av dekket. Det gikk fint å ta ut slangen også. Du verden! Nå drev jeg altså å mekket sykkel! Jeg fylte vann i vasken og det gikk greit å finne ut hvor hullet var. Nå skulle jeg bare lappe så hadde jeg gjort min første sykkelmekkeøkt.

"Men eh... hvordan fester man denne lappen da?" Lim, ja, det var nok lim i den lille tuben som fulgte med den lille grønne esken. Jeg tok en råsjans og smørte lim på den siden av lappen jeg trodde limen skal på. Men antagelig var det feil side, for lappen ville ikke feste seg. Dessuten satt lappen fast i en plastbit, kanskje det var som med klistremerker, at man skal ta den av plasten først? Det var lettere sagt enn gjort. Faktisk gikk det ikke.

Limen størknet på lappen og ingen hefting. Hmmmm. Jeg gav opp lappeforsøket og satte inn en ny slange i stedet. Jeg kunne lappe slangen når jeg hadde funnet noen som kan forklare meg hva jeg skulle gjøre.

Litt fornøyd ble jeg likevel da ventilen var på plass, slangen var fint fordelt rundt felgen og så var det bare å få på plass dekket igjen. Bare, bare var det dog ikke. Fortsatt uvitende om dekkspakers eksistens ble det mye kluring og såre tomler før jeg silende av svette og bannende klarte å få siste bit av dekket på plass på felgen.


Opplevelsen viste meg et stort hull i min praktiske kompetanse. Jeg måtte innrømme det, jeg kunne ingenting om sykkelvedlikehold. Jeg er en fattig student og har ikke råd til å levere inn sykkelen på verksted hver gang noe skal gjøres. Eneste løsning er å lære seg dette. Dette var starten på en innbitt jakt på kunnskap om sykkelvedlikehold. En jakt jeg fortsatt driver.

Jeg har i etterkant skaffet meg dekkspaker. Jeg har også i etterkant skjønt at man må bruke sandpapir på slangen rundt hullet for å få lappen til å feste. Limen skal smøres på slangen etter man har skrubbet med sandpapir og skal altså ikke påføres lappen. Lappen løses fra plasten først etter den har festet seg på slangen. Ingenting av dette var særlig intuitivt syntes jeg, men dere får bare le av meg!


Det er en stund siden dette knotete lappe-stuntet. Jeg lapper og skifter sykkelslanger uten problemer i dag. Men det er mye igjen å lære. Jeg kan fortsatt ikke justere gir og bremser, skifte bremseklosser eller mekke noe særlig på sykkelen. Dette kan man selvsagt levere inn sykkelen for å få gjort, men jeg har en plan med å lære meg dette.


Gir-justering
Giret mitt har lenge vært slarkete, men jeg har måttet  vente på lønning for å kunne fikse det. Dessuten er jeg avhengig av sykkelen hver dag, så jeg kan ikke bare levere den inn i flere dager! Men i dag viste redningen seg som en åpenbaring mens jeg trillet på vei til Universitetet. På Blindern satt en blid mann med skrutrekkeren under et skilt hvor det stod: "Gratis justering av gir og bremser". Erling fra Fagerborg Sykkelverksted hadde tatt plass midt på universitetsplassen i anledning StudiO-festivalen og fikset folks sykler og jeg tenkte at nå skal jeg jammen få ham til å lære meg å justere gir!

Han skrudde litt med skrutrekkeren litt foran og litt bak, klaget litt over at sykkelen var møkkete, skiftet gir i et klikketiklikk, og det var ikke mye jeg fikk med meg, men nå vet jeg iallfall hvilke skruer jeg skal skru på!


Drømmen om Toscana:
Jeg trenger å kunne fikse sykkelen selv når jeg skal realisere drømmen om å sykle gjennom Toscana. Jeg vil ha sykkelen med meg, ha god tid, utforske sideveier, besøke olivengårder og koselige små landsbyer, nyte naturen i ensomhet, nyte landsbyen og kulturelle opplevelser i italiensk selskap og ikke minst drikke masse god vin og espresso, spise is, ost, oliven og pasta. Jeg trenger altså sykkelmekke-kunnskaper ikke bare for å slippe verksteder, men fordi jeg har to drømmer jeg sakte, men sikkert forbereder for å kunne realisere en gang i fremtiden!

"Men det er jo så billige verksteder der!" utbryter Erling. Han har nemlig vært i Toscana, intet mindre enn sin bryllupsreise tilbrakte han, hans kjære og deres fire måneder gamle i en av mine sykkeldrømmer. De hadde riktignok kjørt bil og ikke syklet på grunn av den lille, men han kunne fortelle meg både om vakre badestrender på fortryllende øyer og rimelige sykkelverksteder.

Men å lære meg girjustering ville han ikke. Skift vaiere og ta en overhaling av sykkelen en måned før du reiser var hans råd - på verksted. Ikke hos meg selv. Noe skal vel en sykkelreperatør leve av også.
Men sånn helt på tampen fikk jeg tips om "Sykkelmekkeboka", smarte tips og liten nok til å kunne ta med på tur.

Går det bra gjennom Toscana kan jeg ta med mekkeboka på pilgrimsferden til Santiago de Compostela i Spania også. Etter Argentina og tangodrømmen. Den er den nærmest forestående, og der trenger jeg ikke sykkel.


Teoretikerens praktiske utfordringer - I

Jeg er teoretisk anlagt. Jeg elsker å gruble over sammenhenger, årsaker, meninger som ligger bak og teoretisere over dette. Jeg liker å lese andres teorier om det samme. Jeg trenger å vite navnet på, hvorfor det heter det, og hva slags sammenheng det inngår i før jeg er i stand til å bruke noe i praksis.

Av og til møter man som teoretiker likevel store praktiske utfordringer. Utfordringer som andre praktisk anlagte mennesker tar på strak arm, men som er et svare strev for en teoretiker å forstå seg på. Ja, for jeg må forstå det, det holder ikke bare å gjøre det og så godta at slik er det.

Dette er en presentasjon av en bloggkategori som vil komme til å inneholde en noe selvironisk side ved meg selv i det jeg prøver meg frem i den praktiske verden. Jeg har oppdaget at jeg har store huller i praktiske kunnskaper. Noe av dette er et resultat av å ha teoretisk anlagte foreldre som aldri tenkte på at det var nødvendig for dem å lære meg å lappe sykkelslanger, forkorte elektriske ledninger, bruke verktøy, eller vite forskjellen på ohm, watt og amper.

Som oftest når jeg prøver meg så er det et plunder. Som regel går det galt til å begynne med, inntil jeg begynner å forstå. Vanligvis er det heller ikke så vanskelig, bare man vet hva man skal gjøre. Og når man aldri har gjort det før - ja, da vet man rett og slett ikke hva man skal gjøre, og da kan noen og enhver føle seg en smule blond.

Heldigvis er jeg både blond og jente, så da er det mer akseptert å be om hjelp. Tenker med gru på stakkars teoretiske anlagte gutter som forventes å kunne alt dette instinktivt.

Her kommer mer - nå skal jeg bare ut og utfordre mitt teoretiske hode på en teori eller to - mens jeg gruer meg til å sette igang med dette blogg-prosjektet!