Insomnia


Klokken er 3 om morgenen og den løpetids-frustrerte katta gauler over verdens urettferdighet. Det er hetebølge i Buenos Aires, svetten siler, jeg vrir meg i laknene og forbanner myggen. Jeg får ikke sove.

 

Jeg titter ut vinduet som vender inn i kvartalet, ser om jeg kan få øye på katten som holder meg våken. Jeg ser ingenting annet enn høye murer fra bygningene som vender ut mot gatene, og øde tak på lavere bygninger inne i kvartalet, såkalte PH, horisontale boenheter. I et vindu skrått over "bakgården" er det lys og et par romsterer rundt halvnakne, vifter med et stort tøystykke. På taket over dem blafrer et laken i luften, og en skygge beveger seg. Noen er på kveldstur på taket.

 

Nattærend

Katten roer seg, og jeg tenker å vende tilbake til sengen da jeg ser at skyggen fra laken-taket klatrer over muren eller lemper noe over muren og dumper ned på taket på huset ved siden av. Dette er kanskje ikke en kveldstur i insomnia, men muligens en nattens tyv som vil ta seg inn og rane noen? Jeg trekker meg litt tilbake, tør ikke la ham se meg, vipper hodet mitt litt frem og tilbake fra kanten, som om jeg var noe som naturlig blafret i vinden.

 

Det sølvglinsende isolasjonsmaterialet på taket reflekterer det lille månelyset som er inne blant skyene, og jeg ser silhuetten av en slank ung mann. Han titter over murkanten til neste hus, stopper opp som om han værer at noen observerer ham, og jeg "blafrer"tilbake bak vinduskarmen. Når jeg titter ut igjen henger han med en fot utenfor muren inn i kvartalet, det er ca 8 meter ned, har han tenkt å hoppe?

 

Dunk

Jeg går inn på badet for å se om jeg ser bedre der og om jeg selv vil være mindre synlig derfra. Baderomsvinduet er lite og vender bare ut i et lite mellomrom mellom seksjonene på bygningen jeg bor i. Jeg ser ikke mannen herfra.

 

Jeg hører et dunk og et rabalder, så blir det stille. Jeg skynder meg tilbake til soveromsvinduet og titter ut. Taket på nabohuset glinser tomt i månelyset, men i mørket nedenfor, på PH-taket ser jeg en skygge. Beveger den seg? Vet ikke, vanskelig å si. I mørket er alle katter grå, og en skygge kan være en sekk, en plante, noe søppel, et lik eller en mann som nettopp har hoppet i døden. Jeg stirrer og stirrer, men klarer ikke å skjeldne hva skyggen er, og hjernen begynner å løpe løpsk.

 

Dilemma

Bør jeg ringe politiet? Ambulanse? Bør jeg ikke da vite hva som egentlig har skjedd? Og om det virkelig er en mann der nede og ikke bare en søppelsekk som han dumpet? Er det ikke rart at jeg ikke hørte noe skrik? Vil jeg virkelig bli innblandet hvis dette viser seg å være noen som dumpet et lik? Kanskje jeg skal gi beskjed til gutta på parkeringshuset rett over gaten og be dem komme og se etter. Kanskje har de en stor lommelykt? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, om jeg skal gjøre noe, om jeg vil gjøre noe. Katten uler igjen, skyggen beveger seg ikke, og nabotaket glinser i ensomhet. Jeg legger meg. Jeg får ikke sove.

 

Å slå ihjel tid

Klokken er fire om morgenen. Jeg holder ikke ut. Jeg klarer ikke la være å blafre ut av vinduet med jevne mellomrom, men skyggen er like vanskelig å skjeldne nå som for en time siden. Jeg prøver å zoome inn med kameraet med høy lyssensitivitet, men det er umulig å se noe i søkeren, og jeg tør ikke ta bilde med blitz. Reddhare.

 

Klokken fem vil det begynne å lysne. Jeg spiller tetris så lenge. Taper og spiller igjen. Jeg ser antydning til grålysning ute og jeg titter ut. Faen, det er virkelig en mann som ligger der nede. Hadde jeg ikke sett ham på et tak 8 meter høyere oppe først, ville jeg trodd at han bare sov. Han ligger på siden, med den underste armen ut, og hele kroppen utstrakt så lang han er. Blå olabukse, svart singlet. Brun og trent kropp, et lyseblått lommetørkle henger ut av lommen. Er han død, er han lemlestet eller sover han bare?



 

Jeg tar et bilde. Zoomer inn, uten blitz. Det blir kornete, umulig å si. Jeg får bare bekreftet at det virkelig er en mannskropp. En halvtime senere tar jeg et bilde til, prøver å zoome så langt inn som mulig for å få et inntrykk av ansiktet hans. Men vent, foten lå da ikke slik i sted? Han har beveget seg! Han er i live! Jeg er overlykkelig over at jeg ikke har overværet dumpingen av et lik, og kanskje heller ikke et selvmordsforsøk, iallfall ikke et vellykket forsøk. Mannen er i live, kan bevege seg, og kan se ut som om han sover...? Det er på tide å skaffe seg litt søvn for meg også.



Helt borte i drømmeland

Jeg sovner, drømmer rare drømmer om skygger og katter og blafrende lakner. Jeg våkner brått fire timer senere. Klokken er ni. Jeg spretter opp og titter ut. Borte. Mannen er borte. Er han hentet av noen? Våknet han og hoppet ned på neste tak? Ble han forvandlet til edderkoppmannen og klatret opp igjen der han hoppet ned? Jeg klarer ikke helt å slå dramatikken fra meg og studerer terrenget av tak, bakgårder, patioer, vinduer og murvegger. Hvor kan han være? I mørket er alle katter grå. I lyset ser alt annerledes ut. En vanlig dag er i gang i Buenos Aires, og jeg lurer på om jeg har sett syner. Eller kanskje bare drømt.

 


Slett og flytt

Jeg må flytte.

Ikke jeg fysisk, men livet mitt.

Ikke livet selv, men innholdet, det lagrede innhold, det som befinner seg på harddisken.
Noe ordnet, noe tilfeldig, noe glemt, noe viktig, noe rørende, noe vondt og noe likegyldig.

Det likegyldige kan slettes.



(Foto: Moving Stool by Gabriele Pezzini for Max Design

Det som er likegyldig nå var ikke likegyldig da det ble lagret. Siden har det forsvunnet lengre og lengre bak på harddisken for sjelden og aldri bli hentet frem. Nå er det likegyldig for meg. Er det også likegyldig for de andre det gjaldt?

Det er litt som nytt skoleår og ny timeplan. Det ligner veldig på forrige år, men det er likevel nytt. Nå skal jeg flytte inn på ny maskin. Det gir en ny sjanse for å få orden i filene, i arkivene og i livet. Denne gangen skal man være smartere, gjøre det enklere, lagre lurere, mer organisert, lettere å finne igjen.

Men jeg lurer på om jeg ikke gjorde det sist også? Hvorfor ligger det da så mye rart på så mange rare steder på den gamle maskinen? Er det likegyldighetsprosessen som påvirker hvor ordnet det ser ut?

Det anbefales å flytte hjem en gang i blant for å få kastet alt man samler seg over tid, og rensket ut slik at man sitter igjen med de tingene man bør ha uten at de eier deg.

Det slår meg at det ikke er rart at datamaskiner ikke er tiltrodd mer enn tre års levetid. For over tre år endrer livet seg, det som betydde mer før betyr mindre nå, nå er det andre ting som er interessant, besnærende, altoppslukende. Denne maskinen har vart i åtte år. Det første jeg lagret så smart, så organisert for åtte år siden lar seg ikke engang åpne lenger. Det har feil format. Det støttes ikke. Kanskje like greit. Jeg legger det i likegyldighetsbunken, høyreklikker og velger "slett".

Den mannlige samtale

(Foto: Gaetan Lee: Lego Space men)


Utvalg av samtalepartnere


Han til venstre ble oppmerksom på han til høyre. Venstre hilste på Høyre med et nikk som ble besvart fra Høyre med smil. De betraktet hverandre noen sekunder før han i midten slo seg sammen med dem, men i farten havnet han litt nærmere Høyre enn Venstre.

 

Tilpasning

Venstre blir stående, men uten at de kanskje er klar over det virker avstanden mellom Venstre og Midten som et hinder. Midten tar et kameratslig tak rundt skuldrene til Høyre, smiler til Venstre, vipper litt opp og ned på tåballene og nikker. Mens han vipper forflytter han seg cm for cm nærmere Venstre, og selv om han har sluppet skuldergrepet i Høyre følger han til høyre liksom på.


Det gylne snitt

Fortsatt er ikke et ord utvekslet. Relasjonen er opprettet, det er åpenbart at disse tre skal ha en samtale, men posisjonen deres er fortsatt asymmetrisk. Han til venstre holder sin øl i sin ytterste hånd, og putter den innerste i lommen. Midten har ingen øl og putter begge hendene i lommen mens han fortsatt smiler, nikker og vipper. Høyre gjør det samme som han til Venstre og endelig er symmetrien opprettet.

 

- "Ja, hvordan går det?" Endelig kunne samtalen begynne.


Ugler i mosen eller på peishyllen?

Min argentinske venninne samler på ugler. Ikke spør meg hvorfor, men i Argentina skal de visstnok bringe lykke. Og hun ønsket seg en ugle fra Norge. Men hvor i alle dager får man tak i en uglefigur? Jeg har derfor vært på uglejakt. Som forberedelse til jakten lette jeg på finn.no og forsket jeg på wikipedia. Jeg fant ut at det ikke er så mange ugler som hekker i Norge, men noen av dem er Snøugle, Hornugle, Hubro, Perleugle og et par til.



Det tre første er de kuleste, og Hornugla er representert som bilde over. Men hvor i all verden skulle jeg begynne å lete etter en figur av en slik ugle? Min uglejakt i Oslos asfalt-jungel forløp seg som følger:

Folk sperret øynene opp som ugletallerkener av slikt et merkelig spørsmål:
- "Si meg, har Dere ikke tilfeldigvis en ugle? En slik figur, vet De? Nei, det er klart, hvorfor skulle Dere ha noe slikt. Ja, men De skulle ikke vite hvor det kan tenkes at det finnes en ugle, da?"

Jeg ble sendt på en wild goose chase, men du vet, det var ikke ville gjess jeg var på jakt etter (Det fantes det derimot mye av!), men en ugle. Omsider fant jeg det første stedet med noe som lignet. En tøydukkeugle som sa "uhu". Ja, den sa faktisk uhu. Men det triste utbruddet kom nok av at det ene øyet hadde falt ned, så hun så så skjev ut i ansiktet, den stakkars ugla. Hun lignet ikke spesielt på Klara Klok heller.

Så fant jeg butikken med det rare i. Og Ivo Caprino-mannen som stod bak disken rettet på Skomaker Andersen-brillene sine og sa: "En Ugle! Ja, det har jeg sikkert. Titt en titt borti der, du frøken, så skal du nok finne en ugle, skal du se."

Jeg tittet langt og lenge og lenger enn langt og befant meg plutselig innsperret blant musefeller, trekatter og en kar som var på jakt etter en kaffeboks. Men om ikke lenge var han også på jakt etter en ugle, du vet, når man først har sperret damen inne kan man ikke godt la være å hjelpe til.

Jeg begynte å bli frustrert. Jeg så ingen ugle, ikke engang mose! Caprino selv måtte nok ut i dyst. Han la hodet bakover, rynket på nesen for å justere brillene og tittet overalt der jeg allerede hadde vært.

Så snur han på hælen, trekker brillene opp og gliser: "Ja, jeg visste jeg hadde en ugle, men den er dyyyyr! Akkurat da titter jeg ned i en liten lekekasse og med nebbet ned ligger det en liten og forsagt perleugle utskåret i tre. Caprino vil vise meg den flotte ugleleke-klokken fra 50-tallet som koster en formue, og når jeg er ferdig med høfligheten viser jeg ham perleuglen og spør: "Hva skal De ha for denne da?"

"Den, jenta mi, den skal du få for tålmodigheten!"

Jeg ble så glad at jeg endte opp med å kjøpe en gul lekebil i tillegg. Hvorfor en gul bil, spør du? Se det er en lang og intern historie...


En takk for mate

Nei, det er ikke en skrivefeil. Det skal ikke stå "takk for maten". Denne gangen handler det om mate, ikke mat.

For halvannet år siden skrev jeg et lengre blogginnlegg om mate-kulturen i Argentina. Takket være elortiba på youtube fant jeg denne fine videoen med noen gode illustrasjoner på hvor mye mate betyr og har betydd i ulike sammenhenger gjennom tidene: Nyt det som en pause i hverdagen:

 

Polstret eleganse

v01563202c2680216e07ae06a2c77ce61cd

Det  var tilfeldig at jeg kledde meg i grønt dagen etter St. Patricks Day. Det var også tilfeldig at jeg havnet i Manglerud ishall og fikk med meg min aller første ishockeykamp noensinne mellom de grønngule Manglerud Star og Kongsvinger i danske farger. Noen ganger havner man så langt unna sin egen løpestreng at man blir fascinert at det kan finnes helt andre verdener man ikke engang visste eksisterte, og likevel, tilfeldigvis en søndags ettermiddag, få ta del i en slik verden som man egentlig ikke skjønner seg helt på.

Vi satt på andre rad, men det kunne likegodt vært første, for det satt ingen foran oss på tribunen. Selv de mest ihuga supporterne satt bak oss. Jeg kan ingenting om hockey, sånn rent bortsett fra at jeg skjønner at pucken skal inn i målet hos motsatt lag. Og det jeg ofte gjør når jeg skal sette meg inn i noe som jeg ikke har greie på, så begynner jeg med basics - nemlig - jeg setter igang å telle. 5 rød-hvite og 5 gul-grønne på banen til enhver tid utenom de fryktinngytende keeperne. 16 på benken - det blir 21 på laget. Men allerede her røk logikken for min del, for bortelaget hadde bare 12 på benken! De var bare 17 til sammen? Er dette et slags handikap de har innført for bortelag?*

Vepsesvermer
Idet samme spillerne entret isen utgjorde de et svirrende sammensurium. Da kampen startet gikk det så fort at jeg mistet tallene på ryggene deres av syne bare jeg blunket. Jeg prøvde å følge med på innbytte-systemet, men det gav ingen logisk forklaring bare utfra observasjon. Midt i et angrep kunne man finne på å bytte ut noen i fart, og skritsch kom det en eller flere nye spillere hoppende over kanten og raste inn i svermen. Et angrep mot mål så og hørtes ut for meg som et vepsebol. Brrrzzz svirret det, skritsh skrenset det og dunk rett i vantet.

Tidlig krøkes
To svært unge, lovende og fremtidige ishockeyspillere øvet seg på dette oppe på tribunen, hvor mammaens fang var vantet på en side, og på den andre siden kunne småguttene krasje i meg. Banen deres utgjorde tre stol-lengder på andre rad. Det er nok viktig å lære seg tidlig at man ikke skal være redd for å krasje i andre folk.


Polstret og imponerende eleganse
Det var overraskende fort gjort å bli engasjert og oppslukt av kampen. Og selv om reglene for spillet aldri ble helt klare for meg var det mer enn nok å bli imponert over. Den utrolige kontrollen disse gutta hadde på skøytene og navigeringen på isen, hvordan de virvlet rundt på tiendedels sekunder, var alle steder samtidig og på merkverdig vis visste hvor pucken og målet var til enhver tid, selv etter multiple piruetter.

På tross av den mengde polstring og beskyttelsesutstyr de var bekledd med, var elegansen og samspillet på isen nesten som dans å regne. Manglerud Star gjorde en utmerket kamp, vant så det suste og rykket opp i eliteserien. For dem som er sportslig interessert og vil ha et skikkelig sammendrag av kampen, finnes det en subjektiv-sportslig innfallsvinkel her:  Jeg skal derimot vende oppmerksomheten mot det som ofte interesserer meg mest - menneskene rundt aktiviteten: Etter prisutdelinger, mageseiling og ordentlig søte male-bonding gestures var det nemlig tid for fest:

27andersen
(Nr 27 : Marius Andersen scoret et av de totalt 8 målene)


Den usynlige inkognito
Å kjenne igjen noen fra hockeybanen med fullt verneutstyr til noen på opprykksfesten etterpå i festantrekk er ikke lett. Spesielt ikke siden jeg bare hadde fått oversikt over spillerne ved hjelp av deres respektive nr på drakten - det var jo ingen som hadde på seg nummer lenger? Han presenterte seg og fortalte hvilken rolle han hadde i spillet - jeg så fortsatt ut som et spørsmålstegn. Hvilket nr hadde han vært? Nr 40... jeg vrei hjernen - kunne ikke huske å ha sett noen nr 40. Nei, det har jeg ikke lagt merke til, sa jeg. DA har jeg gjort en god jobb, sa han og strålte. Hvis det var om å gjøre for ham å ikke bli lagt merke til, så skal jeg gi ham all mulig anbefaling. Jeg kan ikke navnet hans, aner ikke hvilken rolle han hadde på isen, husket ikke å ha sett nr hans på banen i det hele tatt, han hadde en gjennomsiktig drink som ytterligere understreket hans usynlighet, og var ufattelig fornøyd med å være inkognito.

Kampen utenfor kampen
- Er du sammen med en av spillerne? Spørsmålet kom direkte og uten et innledende hei i køen på dametoalettet. Jeg svarte som ærlig var at jeg knapt kjente laget engang. Svaret så ut til å forvirre henne litt, og jeg vet ikke om det falt i god jord at jeg med en gang visste hvem hennes kjære var - jo han med den hjelmen og det nummeret på ryggen, ikke sant? (noen fordeler skal man jo ha av å legge merke til tall). En tredje deltaker i køen hadde også sitt forholdsmessige alibi i orden, og jeg skjønte at det var noe merkverdig - kanskje en smule utrygt over tanken på en dame tilstede på festen som ikke var sammen med noen av dem og dermed ikke godt plassert i spillet. For der kampen sluttet med seier og opprykk, fortsatte festen med nok et spill. Inntrykket av at ishockey er et aggressivt og til tider voldelig spill på banen er betydelig overdrevet, med mindre man da inkluderer de konfrontasjonene som skjer utenfor banen i lykkerus - og denne gangen av sidespillerne som starter kampen ved å veie hverandre i toalettkøen.

Hvor gammel går det an å være?
- Skal du på jobb i morgen?
- Nei, jeg skal på skolen, jeg, jeg er jo bare 19 år. Du ... er vel litt eldre enn meg. Du ... er vel kanskje 24?
- Joda, det stemmer at jeg er litt eldre enn deg!

Det er merkelig hvordan vi vurderer alder på andre ut fra hvor gamle vi er selv. Vi ser ofte om andre er eldre eller yngre enn oss selv, og i denne karens tilfelle var sikkert 25 så gammelt som det går an å være. Og for å være hyggelig tippet han 24. En av gutta rundt 30 tippet jeg var 32, altså litt eldre enn ham selv. Jeg har skjønt at det er ikke hvor gammel man faktisk ser ut, men hvor gammel den som tipper er som er avgjørende.

Forskjellig referanseramme
- Yeah, jeg ser det er ikke tilfeldig hva dere har kledd dere i! Grønt - og gult, ja!
- Det er klart - må jo støtte laget!
- Hva syns du om Manglerud-sangen da?
- Å, jeg kan den ikke, jeg kan bare originalen, jeg, svarte jeg pliktskyldigst.
- Men det ER jo originalen, utbrøt han.  Jeg hadde ikke hjerte til å insistere med å fortelle ham at originalen antagelig ble en hit når han ble født, ble spilt av Jefferson Starship i 1987. Det var omtrent da jeg bestemte meg for å la den glade gjengen få ha resten av festen i fred.

Så hvordan hadde det seg at jeg havnet på denne ishockeykampen en søndags ettermiddag? Jeg kunne skyldt på tilfeldighetene, men min gode venn Yaldaboath kunne konstatere: "You just love being the outsider observer at ancient working class rituals". Ok, you got me.





* - Senere har jeg fått vite at Kongsvinger har for mange svenske spillere, som visstnok ikke kan spille i de danske fargene når det er avgjørende kamper fordi de ikke er norske. Vel er det 104 år siden unionsoppløsningen, men det var vel ikke for å sette kjepper i hjulene for underlegne ishockeylag vi ble selvstendige? Trøblete nasjonalgrenser er derimot en helt annen bloggpost.


Livet

Life is a sexually transmitted disease.
R. D. Laing

Livet er en seksuelt overførbar sykdom, sier Laing, - en dødelig sykdom som vi alle sammen før eller senere bukker under for. Men på den positive siden gir den en rimelig bra rus mens det står på! ;)

(For de som lurer, så øver jeg meg på å skrive kort, for på den måten ha tid til å komme tilbake i blogglandia bittelitt innimellom)

Utsikten akkurat nå

Tiddelibom:


vinterutsikt

Shadow of a gun

Det var en vanlig dag i Buenos Aires. Jeg er alene hjemme, min vert og venn har dratt på jobb mange timer tidligere. Jeg har brukt hele morgenen på å studere kartet, finne bussruter, stoppesteder, kartlegge hvordan jeg skulle finne frem og finne transport tilbake. Det var langt, kanskje halvannen time ut av sentrum, og jeg har pakket sekken med tanke på å bli borte mange timer.

Alle slike detaljer svirrer i hodet mitt da jeg tar sekken på ryggen, lukker døren bak meg og låser døren til leiligheten. Den lange gangen med mørke fliser på gulvet, gule mursteinsvegger og flere mørkebrune dører har god akustikk. Døren har to låser og jeg romsterer med nøklene for å finne riktig nøkkel, riktig side opp, få den inn i låsen og rikke den frem og tilbake til den passet i nøkkelhullet og jeg kan låse begge låsene. Jeg synes nøkkel-skrapingen er høy nok til å vekke hele huset. Heldigvis er det tidlig ettermiddag og de fleste er nok våkne eller borte.

Jeg stapper nøklene i lommen, og skynder meg mot trappen. I øyekroken ser jeg en skygge i trappeavsatsen en etasje opp. Jeg snur hodet i fart, ser to føtter på vei oppover. De stanser, snur, vrir på tærne og vender plutselig nedover trappen, mot meg. Knærne bøyer seg og en arm kommer til syne da kroppen der oppe dukker ned for å se hvem som raslet med nøklene. Jeg reagerer ikke helt med engang på skyggen av de lange fingrene, før det går opp for meg at det kanskje ikke bare er fingre, men et våpen. Jeg trekker blikket til meg, fikserer det på trappenedgangen og føttene går som trommestikker nedover trinnene. Jeg kan ikke komme meg fort nok unna.

gunshadowg320

To etasjer lenger nede bråstopper jeg. Jeg stirrer rett inn i munningen på en pistol og fem overraskede politimenn.
- "Woow!" Den fremste politimannen måtte stanse like brått som jeg.
- "Går det bra?" spør han.

Jeg er forbauset, og kobler ikke helt spørsmålet, men svarer "Ja, hittil iallfall, hva skjer?"

- "Passér", sier han, "bare gå forbi".

De andre politimennene gir meg passasje mellom dem. Det er bare såvidt jeg tør å skvise meg forbi dem, store mannfolkkropper på hver sin side av gangen, bevæpnet til tennene. Jeg går litt roligere ned siste trapp, og møter en vegg av folk nederst i hallen. Åtte-ti politifolk, flere av naboene og portneren roper og diskuterer høylydt med hverandre, peker og gestikulerer. Ytterdøren er knust, glasset ligger i tusen små biter utover hele det svarte skifergulvet. Det knaser under føttene.

Ingen legger merke til meg i den opphissede stemningen. Jeg står en stund og betrakter opptrinnet, men må finne en måte å komme meg ut og forbi dem. Jeg får oppmerksomheten til slutt til den nærmeste politimannen.

- "Er det trygt å gå ut? Vil jeg kunne komme inn igjen?"
- "Bor du her, señora? I hvilken leilighet?"

(Jeg har ikke helt klart å venne meg til at man nå kaller meg 'señora' og ikke 'señorita' lenger, men akkurat i denne situasjonen var det underordnet)

- "Jeg bor i 5H"
- "Ja, det stemmer", sier portneren.
- "Hvis jeg går ut nå, vil jeg kunne komme inn igjen?"

Politimannen beroliger meg og sier at dette tok nok bare noen timer, de kom ikke til å okkupere huset i flere dager.

Hva "dette" egentlig var får jeg derimot ikke svar på, før jeg tripper ut samtidig som jeg forsøker å ikke sette samtlig glassbiter fast i skosålene.


*************************
Jeg kommer ikke tilbake før sent på kvelden. Ytterdøren er reparert, glasset er helt og det ser ut som det aldri har skjedd noe som helst i denne bygningen. Bortsett fra at det står en politimann og låser seg inn da jeg svinger rundt hjørnet. Jeg spør ham hvordan situasjonen er nå. Han ser forbauset på meg og rister uforstående på hodet. Det viser seg at han bor her, og ikke ante at det var tilløp til dramatikk og hevede skytevåpen tidligere på dagen.

Jeg rasler ikke med nøklene denne gangen, jeg lister meg langs flisene og lager minst mulig lyd, mens jeg kikker til alle kanter for å forsikre meg om at det ikke lurer noen skygger i krokene. Men huset er stille. Jeg begynner å tvile på meg selv og om jeg kan ha gått i søvne og drømt alt sammen selv om det var langt på dag. Huset og dets beboere har vendt tilbake til sin daglige dont og ingen er oppskaket. Dramaet er over, det virker som det aldri har skjedd.


***********************
Hendelsen var virkelig og ikke innbilt. To tyver hadde ranet en butikk lenger opp i gaten, knust ytterdøren vår og flyktet inn i vår oppgang og forskanset seg der. Politiet som overrasket meg (eller var det kanskje jeg som overrasket dem?) var på vei opp for å arrestere dem. De hadde visst fått tak i dem en halvtime senere, bestilt reparasjon av ytterdøren og hele dramaet med tilhørende krusninger på overflaten hadde lagt seg på bare et par timer. To timer etter virket huset som det tryggeste sikre igjen.


***********************
Det hører med til historien at min vert noen uker senere ble ranet av væpnede tyver som befant seg i gangen og tvang ham inn igjen i leiligheten hvor de forsynte seg med det de hadde lyst på mens han hadde en pistol mot hodet. De skadet ham heldigvis ikke, men han er på jakt etter et tryggere sted å bo i disse dager.

Vinter midt på sommeren

På motsatt side av jorden er alt motsatt. Solen står i nord, årstidene skifter i samme rekkefølger, men til motsatt tid. Jeg reiser fra sommer til vinter.

 

barracas

(Foto: Fra Clarin. Barracas del Belgrano 9. juli 2007. Snøen kom til Buenos Aires for første gang på 89 år og jeg var der)

 

Midt i den hete norske sommeren forbereder jeg meg til å dra til vinteren. Jeg har grudd meg litt, for 3-4 grader nå er ikke særlig fristende, men satser på at den menneskelige varmen veier opp. For jeg gleder meg som et barn til å treffe igjen alle mine kjente og kjære. Men nå gleder jeg meg faktisk litt til vinteren også. I dag fikk jeg nemlig denne teksten fram min gode norske venninne som nå har bodd i Buenos Aires i et år:

 

"Det beste med vinter er lukter som følger med den. Toastet pariserloff for eksempel.

 

En kald dag starter jeg med mintete med melk og toastet pariserloff. Til toasten har jeg appelsinmarmelade eller dulce de leche, som er et pålegg omtrent som ha-på, lagd kun av melk og masse sukker som er rørt i timesvis i en varm gryte, en av argentineres store stoltheter.

 

Lukten av kald luft som kommer inn vinduet på badet mens man dusjer er og en av favorittene.

 

Røykaktig luft på grunn av oppvarmingen av de tusen hjem omkring. For ikke å snakke om lukten av bileksos rundt ethvert hjørnet, og den spesielle lukten som slår mot deg inne på vaskeriet når det er kaldt ute. Der er det varmt av ørten tørketromler som går, og det lukter såpe, tøymykner og halvsvette koner i arbeid.

 

På bakeriet har de nystekt brød og nytraktet kaffe og det mot kald vinterdag er noe vi alle vet, helt unikt.

 

Jeg får daglig hundrevis av flashbacks til livet i Norge, jul og snø og pepperkaker og strømpebukser, og fryder meg over å kunne glede meg til vinteren selv om jeg ikke enda engang har kommet hjem til sommeren som venter meg der hjemme som jeg vet kommer til å bli tidenes beste!"

 


 

Gjenkjennelse og nostalgi

Skriver hun ikke godt? Jeg kunne legge til den generøse serveringen på kafeer når man er innom for å varme hendene sine på en kopp te. Den gnistrende overgangen når man kommer utenfra kulden inn på en sydende hot milonga hvor kroppene bølger sammen på et lidenskapelig dansegulv.


Den hutrende følelsen når man står og venter på taxi hjem fra La Viruta klokken syv om morgenen etter den magiske siste blå tandaen, og forventningen til å komme hjem til en varm seng i grålysningen.

 

Den halvbitre smaken av varm mate tidlig om morgenen som deles med min kjære venn og husvert, mens vi subber rundt i morgenkåpen og prater søvnen ut av øynene. En varm glinsende medialuna og kruttsterk espresso cortado på ettermiddagen.

 

Klar luft og vinden som leker med håret nede i havneområdet, blåser slalom i søylegangen hvor sjømennene tok sine første skritt i land etter uker på sjøen i historiske tider. Det gul-oransje lyset fra antikvariat og bokhandlere som transporterer deg fra det blåhvite vinterlyset i nåtiden utenfra og inn til et århundre tilbake.

 

Ja, jeg gleder meg. Reisefeberen, nostalgien og den obligatoriske argentinske melankolien har meldt sin ankomst. Jeg er på vei "hjem" til Argentina.

 

Innlegg bilde

(Foto: Dfmoses_2000: Vintergate i Buenos Aires)

Å puste

Nesen og munnen er såvidt over vann. Vannet glir sakte nedover kinnet i det jeg puster inn. Jeg holder pusten litt, kjenner at hodet flyter lettere, armene slapper mer av, magen berører vannskorpen og tærne strekker seg oppover. Alt uten en muskelbevegelse. Jeg slipper pusten ut igjen og kjenner vannskorpen stige på kinnene igjen, fylle i og glatte over øyehulene, så bare nesen og munnen igjen er over vann. Rumpa og føttene blir tyngre og søker mot bunnen. Men før jeg synker under puster jeg inn igjen. Lungene fylles, og kroppen blir lett igjen.

Jeg ligger i en X-form. Armene opp og ut til siden. Føttene i diagonale linjer fra armene. Til å begynne med spenner jeg musklene for å holde formen, beveger meg litt for å holde meg flytende. Konsentrerer meg om pusten.

Det er en jobb å puste. Puste ut er mest arbeid. Man må puste ut, uten å miste flyteelementet i kroppen. Kompensere for økende tetthet med riktig fordeling og motstand i vannet. Man må ikke puste ut for lenge, da synker man.

Puste inn er som en lykkefølelse. Jeg kan gjøre det gjennom nesen om munnen skulle ha sunket under. Innpusten brer seg nedover i lungene og føles som den siver ut i alle deler av kroppen som en etter en flyter opp og dupper litt øverst i vannet. Jeg vil holde pusten og flyte oppå vannet. Men så må man puste ut igjen.

Til slutt får jeg kontroll på det, og resten av meg begynner å slappe av. I stedet for å konsentrere meg om at jeg flyter, begynner jeg å kjenne etter hvordan det føles å flyte. Jeg lukker øynene, kjenner strømmer i vannet mot kroppen. Jeg er i bevegelse uten å røre meg. Det føles som et lite løv som driver på et nesten vindstille tjern.

Strømmen driver meg sakte rundt. Jeg kunne lagt slik i en time, drevet med strømmen nedover en flod og sett hvor jeg havnet.

Jeg våkner når hånden min dunker borti bassengkanten. Føttene synker rett til bunns, og jeg åpner øynene litt søvndrukken og ser rett inn i et smil.

- Jeg måtte bare forsikre meg om du pustet, sa han.
- Takk, sa jeg, og tenkte at det var akkurat det jeg gjorde.

For første gang på lenge hadde jeg virkelig pustet.

24043522885f94b5859f
(Foto: Prakhar på Flickr: Creative Commons)

Våren er her!

Lørdag, sol, litt over 12 grader og jeg har fri! Skulle jeg på loppemarked? Tur i marka? Trene? Ut på øyene? En ting var iallfall sikkert at jeg skulle være ute - ute i solen med massivt inntak av D-vitaminer på nesen og forsøksvis forbrenning av blek vinterhud. Hele dagen var bare min!

20080419olavryes
(Foto: Elisa Vik: Olav Ryes Plass)

Det vil si, jeg stod tidlig opp, skrev ferdig en artikkel som ikke har deadline før på mandag og fikk sendt den avgårde midt på dagen. Resten av lørdagen stod dermed til disposisjon til hva som helst av impulsive påfunn. Noen hadde foreslått reker på brygga, og det var en glimrende ide som ble nøye vurdert på linje med andre utmerkede alternativer. Det ble ikke reker, men en deilig sløvedag i sakte trav rundt på grünerløkka med en venninne. Vi krydret dagen med tørr hvitvin (fransk Tariquet 2006 som var en ny oppdagelse for meg), cesar kylling sandwich, enkel cortado og lette samtaler som skled over i dyptpløyende samtaler med tilløp til selvinnsikt. Første vårdagen i byen er som en oppvåkning. Over natten har fargene vendt tilbake som om de var trekkfugler og hadde forlatt oss i en svart-hvitt-verden av grånyanser i flere måneder. Nå plutselig var gresset grønt, husene hadde igjen blitt fargerike, og himmelen var blå, ikke grå.

tariquet2006
(Foto: Elisa Vik: Blanke glass og solstråler til)

Siden vi var så godt i gang med å gjøre ingenting, fortsatte vi med pledd, grill, tinto verano og to gode venner til i parken. Fantastisk å kunne slippe å tenke på klokka en hel dag til solen går ned. Og i vår park går solen nesten aldri ned, ikke før skyggene ble lange. Å tenke på at dette bare er begynnelsen, det gjør at det sitrer overalt i kroppen. Vi har hele våren og sommeren foran oss med mange, mange fine dager og muligheter til å gjøre alle de alternativene som det ikke ble denne dagen - eller la være.

olanarrtre
(Foto: Elisa Vik: Kveldssol)

Svensker og svingende temperatur

utfrystcafeHva er det med svensker og temperatur? Har de et gen som gjør at de ikke fryser? Tåler de trekk og kulde bedre enn andre, eller kler de seg bare med mange flere lag med klær?

Jeg har vært i Stockholm en gang før, det var et år i februar. Jeg husker det som en veldig kald by. Nærheten til åpent vann gjør det vel ekstra kjølig, men jeg håpte at det skulle være littegranne varmere i midten av mars. Det er det ikke. Etter man har våget seg noen meter ute gjennom kald, fuktig, blåsende kulde ønsker man å komme seg inn og varme seg fortest mulig. Mens nordmenn, tyskere, holendere, islendinger, chilenere og argentinere blåser på hendene, hopper opp og ned for å varmen i seg, hva gjør svenskene? Jo, de åpner vinduet!! Man må vel lufte ut?

500 meter fra siste kafe og jeg må innom en til for å varme meg på nytt. Jeg kjøper meg en deilig varm Rooibush-te og setter meg ved et bord alene med boken min. Jeg skolder nesten hendene på koppen, men det føles deilig. Kafeen er stappfull. Så begynner jeg å kjenne en kald trekk langs gulvet. Kan noen se å lukke døren? Trekken gir seg ikke og jeg begynner å stivne i leggene av kulde. Jeg ser etter om jeg kan signalisere til noen om at døren ikke lukket seg etter siste gjest. Men merkverdig nok er døren lukket. Det er da jeg ser det. I andre enden av lokalet har personalet satt bakdøren på vidt gap. I døråpningen står bartenderen i t-skjorte og lufter seg!

(foto: Elisa Vik:
Tom cafe etter for mye utlufting)

Jeg hutrer på meg klærne og vandrer mot Skeppsholmen hvor påskens tangofestival holdes. På broen over til holmen holder jeg på å stivne til en istapp. Endelig fremme på Skeppsholmsgården er det ingenting jeg gleder meg mer til enn å komme inn i varmen og pakke meg inn i en tango-omfavnelse. Det er ikke snakk om å danse i åpen stil i dag, her må det tettest mulig for å holde varmen.

Vi samles i dansesalen til felles practica før selve dansekvelden. Agusto fra Buenos Aires' største tangoqueer-milonga La Marshall skal akkurat til å begynne undervisningen. En svenske, en av arrangørene, avbryter for å høre om ikke alle er enige med ham om å åpne et vindu eller tre så man får luftet ut? Det er 6 minusgrader og sterk vind ute! Han er i ferd med å få viljen sin ettersom de andre deltakerne ikke rekker å summe seg da de andre svenskene sier, joda - bare åpne du. Heldigvis - takk Agusto! - snepper det ut av vår argentinske instruktør: "Nei, hvis dere vil at jeg skal overleve og være i stand til å undervise til slutten av festivalen, så holder vi vinduene lukket!"

Hva ER det med svensker og utlufting?

God påske!

tangoverkstansmallSom de fleste andre bloggere forsvinner jeg i disse dager. Turen går ikke til fjells, men til vakre Stockholm. Det er ikke bare jeg som valfarter inn til Stockholm i disse dager, det kommer store mengder mennesker som deler noe vesentlig med meg - nemlig gleden over tango. De kommer fra hele verden, bare av de jeg vet om er det representanter fra Norge, Sverige, Island, Argentina, Chile og Tyskland, og det blir helt sikkert flere nasjonaliteter tilstede. Skeppsholmen midt i Stockholm sentrum er stedet hvor det skal danses fire-fem dager i strekk i Tangoverkstans andre Queer Tango Festival. Jeg skal møte venner, vandre i Gamla Stan, lære mer, øve mer, og danse hele nettene. Ha en riktig, god påske alle sammen, på fjellet eller i byen, hvor enn dere er.

stockholmbynight
(Foto: Stockholm by night: darkpatator, Flickr Creative Commons)

Max flax

På to døgn droppet jeg 50 grader i temperatur, reist fra full sommer til midtvinters og byttet fra lyse dager til bekmørke. Jeg har vendt tilbake til Norge fra sommerens Argentina.

Overvektsflaks
På syv måneder har det en tendens til å samle seg ting og tang. Jeg har kastet og gitt bort et helt lager for å unngå den verste overvekten. Air France hadde nemlig advart mot at de tar seg 30 euro betalt for hvert kilo som overstiger de tillatte 20 kilo i bagasje. Jeg pakket alle de tyngste bøkene og papirbunkene i håndbagasjesekken som jeg er sikker på veide 15 kilo bare den. Likevel var kofferten tung som bly. Da jeg sjekket inn i Buenos Aires viste det seg at den ikke bare litt tung, den var faktisk 35 kilo. Et kvikt overslag i hodet anslo at jeg stod overfor en klekkelig utgift om jeg skulle få med meg alt dette. Her var det best å finne frem det beste smilet sitt:

- "Ja, det er det lille jeg eier og har etter jeg har bodd og forsket i Argentina i nesten et år", sa jeg og flirte. Jeg la på litt på tiden, så det ikke skulle være så urimelig at jeg hadde såpass med saker.
- "Åh, sier du det? Hva har du forsket på da?"
- "Jeg er antropolog. Du vet, når man driver undersøkelser så har det en tendens til å samle seg en del bøker og papirer og slikt veier jo", sa jeg og lo av min egen sarkasme.
- "Så spennende! Vent litt, så skal jeg se hva jeg kan gjøre..."

Hun klikket og trykket, ropte over skulderen til den andre i checkin-skranken: "Var det ikke en annen som også skulle til Sandefjord? Han hadde ikke så mye bagasje, vel?" Med bekreftende svar på det registrerte hun hele min overvekt på hans vektandel. Jeg takket så mye og ønsket god jul.

Mellomlandingsflaks
Nå gjenstod det bare å få all bagasjen helt frem. De siste jeg kjente som hadde gjort denne turen hadde måttet vente både en og to uker på å få bagasjen sin hjem. Jeg hadde to mellomlandinger med relativt kort tid mellom hver, så jeg var litt spent på om julegavene ville komme frem sammen med meg.

I Paris trodde jeg at jeg hadde noenlunde god tid. Men det var før jeg skjønte at jeg ikke kom til å få mine vinflasker forseglet i Buenos Aires. Fra Latinamerika kan man nemlig fly med vin i håndbagasjen uten problemer. Det kan man ikke fra Frankrike. Jeg prøvde å finne en måte å få flaskene stappet i en plastpose og forseglet i Paris, men det var ikke mulig før etter sikkerhetskontrollen, og uforseglede flasker kom ikke gjennom kontrollen. Sånn var det. "Enten drikker du det opp, eller så får du finne på noe annet", var svaret. Jeg var på nippet til å finne det mest sympatiske ansiktet og overrekke noen vinflasker til jul da jeg tittet inn i bokhandelen på terminalen. Damen drev og satte på plass nye varer og jeg spurte frekt om å få en kartongeske som passet til flaskene mine. Jeg tullet en genser rundt den ene flasken og teppet mitt rundt den andre. Så bar det i innsjekkingskø. Heldigvis fikk jeg oppmerksomheten til en flyplassansatt og forklarte at jeg allerede hadde boardingkort, men at jeg trengte å sjekke inn en bagasjebit til, og han geleidet meg foran køen så jeg skulle slippe å miste flyet. Jammen slapp jeg å betale overvekt for den også...

Det var bare 20 minutter igjen til flyet skulle gå, og jeg regnet nesten med at kartongen med genser og vin ikke ville rekke flyet, men det var jo et forsøk verdt. Det var argentinsk vin jeg ville ha med hjem, ikke fransk. Jeg løp som en tulling til gaten etter en langtekkelig sikkerhetskontroll for å oppdage at gaten var flyttet. Heldigvis var det ikke så langt unna, og pga flyttingen var de blitt litt forsinket, og jeg kom meg ombord med god margin. En forsinkelse ville dessuten øke sjansen for å få med seg kartongen.

Forsinkelsesflaks
Men så begynte forsinkelsen å bli i lengste laget. Jeg skulle mellomlande i Amsterdam og videre derfra til Sandefjord, og der var mellomlandingstiden bare 40 minutter. Med 50 minutters forsinkelse fra Paris så dette stygt ut. Jeg landet i Amsterdam 10 minutter etter at boardingen skulle ha begynt, og jeg løp enda mer tullete på jakt etter Sandefjord-gaten. Det var langt, men heldigvis stod det notert 15 minutters forsinkelse på det flyet også. Jeg hadde forlengst gitt opp håpet om at bagasjen klarte å følge disse krumspringene, så jeg belaget meg på å utsette julegaveoverrekkelsene til romjulen, kanskje nyttår.

Men Sandefjord-flyet var mer enn et kvarter forsinket. Hvert kvarter ble det ytterligere et nytt kvarter forsinket inntil vi var over en time forsinket. Jeg fikk aldri klarhet i hva det skyldtes, men hadde hørt at tåken gjorde flyhverdagen vanskelig på Gardermoen. Det kunne jo være tilfellet også her.

To timer for sent kom jeg frem til Sandefjord, og ved hjelp av alle forsinkelsene hadde bagasjen min likevel klart seg. Den var tydeligvis den siste som var lagt inn, for den kom aller først ut. Alle mine tre kolli på mange mange kilo mer enn jeg hadde verken lov eller råd til. 

Så du som reiste fredag 21. desember fra Buenos Aires via Paris, Amsterdam til Sandefjord, hvis du leser her, så er jeg svært takknemlig! Tusen takk også til Air France for flott fleksibilitet i disse juletider! Og tusen takk til bagasjemannskapet som tross alle krumspring, forsinkelser og flyttinger fikk med seg alt sammen!

Flaks!

Begynnelsen på slutten

Først og fremst tusen takk til alle dere som stemte på bloggen min i Tordenbloggen-kåringen. I tredje runde røk jeg ut mot Janne i Trykken, men jeg er veldig godt fornøyd med å ha vært med i de to innledende runder. I fjor røk jeg ut allerede etter nomineringsprosessen, så dette resultatet er jo en formidabel forbedring, og det bare etter et år og noen måneder med blogging. Så tusen takk, alle sammen for stemmer i kampen mot mange skrekkelige gode blogger. Kanskje har dere funnet en og to til å lese på? Selv har jeg funnet noen nye perler.

moreller
(Foto: Mariano Garces: Morell-høsting i november)


Nå går tiden mot slutten her i Argentina, og tempoet har aksellerert. Jeg jobber, danser og lever enda mer intenst enn før, og det går dessverre ut over reisemail og blogging, for døgnet har fortsatt bare 24 timer. Jeg har vært på reise sørover i Rio Negro-dalen og helt syd til Bariloche. I noen heseblesende dager har jeg blitt kjent med en mengde mennesker, fartet innom museer, biblioteker, historiske bygninger, sivilregistre, politikontorer, store og små byer, tettsteder og noen bittesmå landsbyer på bare noen få kvartaler. Cuatro Esquinas er en av dem, en liten landsby som heter "fire hjørner" antagelig fordi den består av fire kvartaler. Dessuten har jeg drevet manngard i historien blant gårder, gårdseiere og forpaktere på evig jakt etter detaljer som kan fortelle meg noe, og enkelte steder har jeg kommet over fantastiske historier, utrolige mennesker, legender og mysterier. Jeg gleder meg til å sette meg ned og få alt dette ned på papiret. Jeg har nok materiale til mange måneders skrivearbeid nå, selv om direkte-referansene til det jeg leter etter har en tendens til å slippe mellom fingrene på meg. Istedet er det stedene, naboene, menneskene i konteksten som kommer til å fortelle sin historie, med den røde tråden representert ved min leting etter spor. Jeg har fått del i historien til noen av de viktige pioner-familiene i Argentina, sveipet innom kjente personligheter som spilte avgjørende roller i den argentinske historien, og jeg har møtt mange ydmyke og arbeidssomme mennesker som kan fortelle om et tøft, men givende liv for å skape en fremtid for seg og familien i Argentina. Jeg ville aldri klart å dikte opp slike historier som jeg har dumpet borti.

rionegro
(Foto: Elisa Vik: Rio Negro i skumringstimene)
 
Dessuten har jeg gjort min aller første tango-oppvisning sammen med min lærer Mariano Garces i hans hjemby Fray Luis Beltran, blitt intervjuet på den lokale radio- og tv-stasjonen, og greid å bli lokalkjendis på en dag da historien min ble kringkastet til alle nærliggende steder rundt Choele Choel. Jeg har høstet moreller og spist meg mett direkte fra trærne i november og lekt med niesen og nevøen til Mariano på hans søsters frukt-chacra. Jeg har drukket mate med en lokal gaucho langs Rio Negros elvebredde i skumringstimene med magisk lys og kveldsvinden i håret utenfor Villa Regina. Jeg har opplevd Bariloches imponerende natur, smakt den fantastiske sjokoladen byen er kjent for og blitt rørt til tårer av menneskers imøtekommenhet. 

tango
(Foto: Chamaco: Tiqui og Mariano danser tango)

 
Det er under tre uker igjen til jeg vender nesen hjemover til jul, til norsk vinter, til leiligheten min, familien og vennene mine, og litt ut på nyåret vender jeg også tilbake på jobb. Sjefen har vært vennlig nok til å holde av vaktene mine i et halvt år, så 3.januar er jeg tilbake på plass i min lille luke.

Nå gjenstår det enda en liten reise til Tres Arroyos, Cascallares og Cipoletti (den siste rakk jeg ikke i Rio Negro, denne runden), så er det bare tid og vei for alle forberedelser til hjemturen, samle mine nye venner (og familie - jeg har jo fått meg bestemødre her), handle tre-fire par tangosko og mengder med musikk, og så sette seg på flyet. Det er mye jeg skulle gjort som jeg ikke kommer til å rekke. Men som jeg fant ut da jeg bodde i Bolivia, det er bedre å la noe være igjen til neste gang - da må man nemlig komme tilbake. Og det ville være en skam å ikke komme tilbake til Argentina når jeg nå forlater et helt liv av hverdagsopplevelser, gode venner, inderlige dansepartnere, og mange, mange spesielle stunder og minner som kommer til å varme hjertet mitt i de kommende vintermånedene i Norge.



***********************
Som en liten bonus må jeg poste dette bildet av en argentinsk Chinchillón - en svær chinchilla som er ca tre ganger så stor som de yndige dyrene vi kjenner fra Iversen's chinchilla-blogging. Jeg tenkte umiddelbart på deg, Iversen, da jeg så denne karen i Bariloche:

chinchillon
(Foto: Elisa Vik: Chinchillón, utstoppet og utstilt på museet i Centro Civico, Bariloche, Argentina)

Bariloche

barilocheDagene i går og i dag tilbringes i eksotiske San Carlos de Bariloche.

Nå er jeg ikke lenger på pampasen, men så langt sør at Argentina ligner et stort stykke Norge. Snødekte fjell, knallblå innsjøer, gran- og furutrær, kjøligere klima, selv om det er sommer.

Føler meg rett og slett hjemme. Ikke rart så mange skandinaver slo seg ned her da de utvandret fra sine fattige gamle hjemland for snart hundre år siden. Bare ta en titt på bildene og drøm dere bort!





379bariloche3

Lenger ut på pampasen II

Hvor i huleste flate Argentina befinner jeg meg, kan dere jo lure på, og siden jeg fant et fryktelig fint kart på nettet, så skal dere få vite ganske nøyaktig. Jeg er i Rio Negro dalen, hvor pampasen strekker seg endeløst og horisonten er vid. Buskas med gule blomster og grågrønt gress dekker jorden så langt øyet rekker, bare avbrutt av alleer og "gjerder" av alamo-trær som omringer og beskytter dyrket mark for vind og uvær. Akkurat nå er været strålende, akkurat passe varmt og akkurat passe friskt.

m_rionegro
(Kart: Rio Negro-provinsen og Neuquen)

Jeg er i skrivende stund i Villa Regina. Mitt første stopp var i Choele Choel hvor jeg besøkte familien til min tangolærer i Fray Luis Beltran. På et døgn ble jeg lokalkjendis og dukket frem i både lokalradioen og lokal-tvkanalen, som forøvrig sender opptak av min aller første tango-opptreden sammen med min kjære lærer på tv i kveld. Jeg håper inderlig noen tar det opp, for jeg er nå utenfor rekkevidde til å kunne se det selv. Nå er turen kommet til Villa Regina og det bittelille stedet Chichinales som ligger langs veien litt før. Det er så lite at det ikke står på kartet, derfor har jeg valgt å finne overnatting i Regina og heller ta en tur-retur til Chichinales. Dessuten er det ting som tyder på at jeg har et ærend i Chelforo også. Deretter går turen til Cipoletti og videre til San Carlos de Bariloche. Deretter vender jeg nesen "hjem" igjen til Buenos Aires.

 rionegro
(Rio Negro-elven sett fra broen mellom Choele Choel og Fray Luis Beltran)

Lenger ut på pampasen

I de innledende rundene av Tordenbloggen nevnte Hjorthen at jeg burde ta en tur lenger ut på pampasen - visstnok for å slippe unna oppskjørtede beundrere. Slike oppfordringer og utfordringer tar jeg selvsagt, og i kveld bærer det utover pampasen og inn i solnedgangen. Om jeg slipper unna beundrere er et annet spørsmål, men i forhold til det antallet vakre menn jeg har hvilt mine øyne på i dette landet, er det vel snarere mer sannsynlig at jeg kommer til å beundre en og annen selv.

Jeg håper å kunne stikke innom av og til både for å avlegge pampas-stemmer, Rio Negro-stemmer og Patagonia-stemmer, men også for å komme med en og annen observasjon eller beskrivelse. Imellomtiden ønsker jeg alle deltakere lykke til videre i avstemningene, og meg selv god tur lenger ut på pampasen.

Ciao!

image215

Sliding doors

Dørene glir opp og jeg trasker ut av t-banen for å bytte bane fra E til C på Independencia. Tankene er et annet sted, og jeg glir inn i mengden som stimler sammen foran rulletrappen. Da ser jeg et skjevt blikk over en gul fanta-flaske. Du lar meg passere slik at vi havner på samme trinn i trappen. Jeg titter på deg, og et øyeblikk møtes blikkene våre før begge skynder seg å lete etter andre punkter å feste blikket på.

Vi når toppen og mengden spres utover, noen går mot utgangen, andre mot forbindelsen til linje C. Vi skal begge videre, men i hver vår retningen. Du tripper ned trappen mot Retiro, jeg fortsetter og går ned trappen hvor t-banen går til Constitucion. Der står vi, på hver vår kant og titter på hverandre på motsatt perrong. Det er ikke tvil, du ser like mye på meg som jeg på deg.

Jeg tar mot til meg og smiler. Ansiktet ditt sprekker opp i et nydelig smil og møter mitt. Jeg smelter, kjenner jeg rødmer, merker at foten begynner å bevege seg litt nervøst, og klarer ikke holde blikket lenger, men må hvile det litt på noe ufarlig. I smug ser jeg at du gjør det samme.

Begge venter intenst på banen som vi hører er i anmarsj, og med et slags oppgitt "tenk hva det kunne blitt til?" beveger jeg meg i retning døren. Jeg ber pent om å få passere noen passasjerer som sperrer adgangen til vognen, tar tak i håndtaket over hodet og gjennom vinduet kaster jeg et siste blikk mot deg. Jeg former leppene i et hadet "ciao, ciao". Du smiler, senker hodet og titter lurt på meg mens du vinker med fantaflasken din.

Det var det første og siste jeg så til deg. Tro om våre veier krysses igjen? Skal jeg ta t-banen i morgen til samme tid og se om du er der? Om du er der, skal jeg da spørre deg - "er det tilfeldighet?".  "Antagelig ikke", håper jeg du vil si, "jeg så etter deg også".

Jeg er tørst, jeg går inn i første butikk og kjøper meg en fanta...

Endelig Argentinsk katteblogg

Det er mange meninger om katteblogger. Noen ser på dem med litt skjevt øye, mens andre elsker dem. Noen tyr til katteblogging for å roe temperaturen på bloggen innimellom. Selv har jeg egentlig vært litt misunnelig på dem som har katter å blogge om. Endelig kan jeg by på katteblogging fra Argentina også. Valghelgen flyttet jeg inn i ny - gammel leilighet i Buenos Aires som jeg deler med Darwin, og en biolog som er Darwin´s menneske. Det sier seg selv at jeg er svært så beæret over å få bo med en etterfølger av selveste Darwin!

Darwin er en enøyd katt på 10 år som vet hva han vil, og når han vil ha det. Han hadde engang to øyne, men en gang i hans ungdom følte han seg kallet til å teste ut Darwins tese i virkeligheten. Den om "Survival of the fittest", vet du. Darwin var den som overlevde eksperimentet, så han kunne konkludere med at sin forfetter hadde hatt rett, men som Odin ofret han et øye for visdommen. Det ser ikke ut til å hindre ham nevneverdig. Han krasjer bare med møblene når han går inn for det. Det er av og til nødvendig for å signalisere til de evneveike menneskene at han vil ha kos. Det er nemlig ikke alltid de skjønner hva han sier, selv om han snakker både høyt og tydelig.

Når han vil være alene sover han i klesskapet til biologen. Der ligger det nemlig alltid nok tøy på hylla til at det utgjør en myk og varm madrass, samtidig som det henger nok klær fra stangen til å skjule ham og holde på varmen. Når han synes den gamle 98 år gamle leiligheten blir for urven og kald, setter han seg i vinduet og varmer seg i solen, mens han titter på duefamilien som har tilbo rett utenfor glasset. Jeg tror det er et stort irritasjonsmoment at noen har plassert en glassrute akkurat der.

Når han er sulten er det ikke fred å få, og det er han stort sett alltid. Han er heller ikke fornøyd med bare litt, men forlanger full skål hver gang, noe som ser ut til å ha gått ut over næringsinntaket til biologen, for han er en smule skinny, mens Darwin nå nærmer seg smellfeit for å være en katt. Hadde han ikke vært en hannkatt ville jeg trodd at det snart var flere darwinitos på vei.

Darwin er en meget hjelpsom og arbeidssom katt, og yndlingsaktiviteten er å hjelpe meg med pc-arbeidet. Det gjør han helst ved å kommandere meg, komfortabelt plassert på fanget foran tastaturet. Det forekommer meg at han vektlegger effektiviteten i kosen et hakk mer enn effektiviteten i skrivingen.

Som seg hør og bør når man bærer navnet Darwin er han ekstremt tilpasningsdyktig, og var husvant bare etter noen få dager. Så husvarm ble han kjapt at han slett ikke syntes det var skummelt at det strømmet inn mengder med mennesker her på fredag, at alle lysene ble slukket og musikken ble skrudd opp. Biologen hadde fraktet alle møblene i stuen ut på soverommet for å lage danseplass til gjestene, men Darwin mente at det var akkurat nok plass for ham å slappe av på. Dermed breiet han seg ut over hele dansegulvet, så fikk gjestene heller holde seg på kjøkkenet og i gangen.

Darwin er litt av en ridder, og han har litt vondt av meg som bor ovenpå i tårnet. Han gjør stadig fremstøt for å redde meg fra den høytsvevende og innestengte tilværelsen og få meg ned blant de andre levende i leiligheten, og blir dypt fornærmet når han blir lempet ut igjen og må jumpe ned igjen de smale og bratte trampene uten så mye som et takk. Han har ikke helt bestemt seg for om hans nye matmor er helt å forakte eller å foretrekke. Jeg gir ham nemlig ikke full skål, gir ham ikke kos når han vil ha det, mens gir ham tvangskos når han helst ikke vil ha det. Men alt i alt er den nye bosituasjonen positiv og fredfull for alle beboere, Biologen, Darwin og jeg.

image211
(Alle foto: Elisa Vik)

Sommerferie til Bolivia

image184Jeg hadde bestemt at de første to ukene i Buenos Aires skulle være ferie, men jeg rakk nesten ikke lande før hodet var på konstant døgnet-rundt vakt. Man kan ikke avvise muligheter som dukker opp med at "sorry, jeg har ferie", så jeg gikk direkte igang med alle mine prosesser. Dessuten var det jo ikke vær for "ferie". Jeg rakk nesten ikke føle den norske sommeren på kroppen i juni før jeg dro rett til vinteren på den andre siden av jorden. Våren i år var en lang innspurt, med lange arbeidsdager med studier, muntlig eksamen, to jobber og forberedelser til Argentina-oppholdet. Jeg har ikke rukket å slappe av, for hjulene har svirret i full fart uten at jeg har styrt farten.

Det har rett og slett blitt litt tøft å dra direkte inn i ny "investigation" hvor hodet konstant jobber døgnet rundt. Jeg er ikke restituert etter innspurten, dobbeltarbeide og muntlig, så nå skal jeg ha to og en halv uke i Bolivia hvor jeg ikke har mer å lete etter. 

I morgen drar jeg til Bolivia på "sommerferie". Eller kanskje det blir mer som "sydenferie"? Jeg går nemlig rundt med mars-følelse siden det er senvinter/snart vår her. I Cochabamba skal jeg feire 30-årsdagen til min gode venn som jeg ikke har sett siden han var 25, følge dansefestivalen til ære for jomfruen av Urkupiña, ta en heldagsbehandling med hårklipp, manikur og pedikur på salongen jeg gikk på for fem år siden, og gå meg vill på det enorme markedet La Cancha hvor alt koster halvparten av hva det koster her i Argentina.

Det skal bli deilig å slappe litt av også, få litt varmen i kroppen, og når jeg er tilbake 2. september i Buenos Aires er forhåpentligvis våren i anmarsj. På værmeldingen er utsikten 26-29 grader i ti dager fremover, - åååh, som jeg gleder meg!

Det kan hende det kommer en liten oppdatering derfra også, men jeg lover ingenting. Jeg skal jo ha ferie! :D

Snø i Buenos Aires

Det snør i Buenos Aires.

image158Da jeg ankom denne byen for en måned siden fikk jeg vite at det aldri snør i Buenos Aires. ¡Jamás! Aldri var ordet de brukte. Og det er ikke så rart, for det er 89 år siden sist det falt en snøfille i tangoens hovedstad. Men i går måtte man måpende akseptere at snøen er kommet tilbake til Buenos Aires på selveste uavhengighetsdagen 9. juli 2007.

Selv var jeg i Tigre for å feire uavhengighetsdagen med Club Remeros Escandinavos. De skandinaviske landene etablerte sin egen roklubb i det fantastiske Paraná-deltaet i 1912 og i år fyller de 95 år. Det var isnende kaldt og folk satt med alle ytterklærne på innendørs eller stod klistret inntil ovnene langs veggen frem til den varme kjøttgryten Locro ble servert og vi kunne få varmen i kroppen. Alle mente jeg burde tåle kulden bedre enn noen andre, jeg som var norsk. Mens jeg forklarte at det er fuktigheten som gjør det så kaldt inn i beinmargen og man ikke merker kulden på samme måte i Norge når det er tørrere, gikk fuktigheten over i nedbør. Folk strømmet vantro til vinduene i det de fine hvite fillene dalte ned på Río Luján. De roet seg med at fillene forsvant på bakken og ikke kom til å legge seg. Men intensiteten tiltok, og om litt kunne man betrakte hvite flekker på bakken og lyset over elven ble nesten trolsk. Det strømmet folk ut av husene for å se på dette rare fenomenet og alle gikk med forbausede ansikter og snakket høyt om ¡Jamás!

image157Jeg, Alejandro og Lucas ble værende igjen i roklubben etter at de andre hutrende kom seg hjemover. Vi satt ved peisen og snakket om snø, og hvordan jeg måtte forstå at det var helt eksepsjonelt, eksotisk og historisk. Deretter kjørte vi inn til Buenos Aires og veien lignet hvilken som helst norsk vei i november. Snødrevet ble tettere og det hvite dekket etterhvert noen steder bakken. I San Telmo hvor jeg nå bor var byen ikke gjenkjennelig.


(Foto fra Clarin - Her, i Barrancas del Belgrano danset jeg utendørs tango på paviljongen for to uker siden. Denne dagen var det tynt med folk.)

Sannheten om snøen er at den skyldes en kuldebølge som ligger over hele landet, men alle som kjenner meg er overbevist om at jeg tok den med meg fra Norge. For noe slikt hadde aldri skjedd før...


http://www.clarin.com/diario/2007/07/10/sociedad/s-01454335.htm
http://www.informativos.telecinco.es/nieve_buenos_aires/argentina_nevadas/dn_50763.htm

Natteliv i Buenos Aires

Når man snakker om natteliv i Buenos Aires er det i ordets rette forstand. Denne byen lever om natten. Den lever om dagen og kvelden også, men nattelivet begynner ikke før tidligst midnatt og varer til de lyse morgentimene.

image156Siste uken har jeg danset, danset og danset. Og siden man danser om natten, har jeg ikke gjort stort annet enn å danse. Tirsdag dro jeg på milonga på Salon Canning arrangert av Parakultural og Mina Milonga fordi Color Tango skulle holde konsert, noe det viser seg at de gjør en gang i måneden i denne flotte salongen. Jeg så dem sist for tre uker siden i Oslo, Cosmopolite, og det var akkurat like bra denne gangen. Men tross at dette var en vanlig tirsdag begynte ikke konserten før klokken ett om natten og den varte til tre om morgenen. Milongaen stengte ikke før fire.  

I helgene begynner "livet" enda senere. På la Viruta (foto) varmer man opp med salsaundervisning fra 21 til 22.30, deretter tangoundervisning fra 23 - 00.30 og så starter endelig milongaen som holder det gående hele natten. Denne fredagen fikk jeg med meg salsa-klassen (man kan jo ikke bare danse tango, vel?), dro så på en fest til noen venner som bor i nærheten, vendte tilbake til la Viruta til konserten som begynte 02.30 og varte til 04 (!) og dro igjen tilbake til festen som ikke gav seg før dagslyset. Den siste jeg danset med under konserten kunne ikke fatte hvorfor jeg skulle dra så "tidlig" som klokken fire fra milongaen. Det hadde han kanskje rett i, for på vei ut kolliderte jeg nesten med min store tangohelt, Pablo Verón, i trappen. Han ankom i anstendig tid, som seg hør og bør en helt. Så da betyr det kanskje at det "egentlige" nattelivet starter klokken fire?

Her nytter det ikke å prøve å få til noen døgnrytme. Det som ligner mest er å sove fra 04 til 12, myse mot solen et par timer før man begynner å forberede seg i løpet av kvelden for nattens opplevelser. I dag, søndag, skal jeg være snillere med kroppen og bare danse på en såkalt matiné, eller ettermiddagsmilonga. Denne gangen utendørs på La Glorieta (foto). Føttene verker etter fem netter på rad på dansegulvet, samtidig verker de etter mer, mer...

image155

(PS: Hvis man går inn på linken til Mina Milonga og blar nedover blant bildene vil enkelte av de norske tangodanserne kjenne igjen et blidt fjes... )

Lys og mørke

 

image154Jeg sitter alene i mørket. Det eneste lyset er det blålige fra skjermen på laptopen. Da jeg satte meg ned var det solskinn. Det lyste gjennom glassdørene med mosaikk og varmet ryggen min. Jeg la ikke merke til at det gylne skinnet sakte ble fargeløst og mistet skjæret i det solen gikk ned. Jeg la ikke merke til at det ble mørkt. Ikke før fingrene var i ferd med å stivne på tastaturet gikk det opp for meg. Lyset var ikke bare forsvunnet, men de få ekstra varmegradene fra dagslyset var forsvunnet, og kulden hadde satt seg i kroppen min. Jeg hadde ikke merket det, mens all min energi var fokusert på nedtegnelser av tanker, historier og fortellinger. Det hastet, for historiene var ikke mine. De var blitt fortalt meg, og de måtte ned på papiret før jeg glemte detaljene. Da fingrene stivnet hadde jeg sittet slik stille i timesvis.

 

Ennå mangler mye, men kanskje har jeg fått beskrevet såpass at jeg vil huske resten til varmen er kommet tilbake til fingrene og til resten av kroppen? Jeg vet ikke om det er verdt å risikere. Hva om de blir borte?

 

Jeg løfter blikket og ser mørket rundt meg. Kan man virkelig se mørket? Er det ikke slik at mørket hindrer synet? Likevel synes jeg å kunne se mørket som et objekt som har sneket seg inn på meg og omhyllet meg uten at jeg visste det, og som jeg var blind for så lenge øynene var fokusert på skjermen. Nå som jeg løfter blikket blir synsfeltet utvidet, rommet vokser og blir større nå som det er fyllt av mørke. Avstanden til døren virker uendelig. Jeg famler meg vei over gulvet for å slå på lyset.

 

Hvordan er det mulig å miste så kontakten med tid og sted? Alene i mørket med en laptop uten tilgang til nettet? Klokken er mange, det er for sent å gå noe sted nå. Det er ikke det at det er for sent å treffe mennesker i denne byen. Her begynner det sosiale livet først ved midnatt. Men det er for sent å gjøre seg i stand til å gå ut. Denne kvelden tilbringer jeg alene. I mørket var jeg ikke alene, da var jeg i selskap med meg selv. Nå, i lyset er jeg plutselig ensom. Hva skjedde?

 

Jeg blir astløs. Hvor er verden? Den var jo her nettopp, men lyset rev meg bort fra den, og nå er jeg helt i utkanten og prøver å hente meg inn igjen. Hos naboen har ropene mellom far og barn roet seg. Barna har antagelig lagt seg. Trafikken utenfor har også dempet seg. Jeg setter på musikk. Jeg trenger distraksjon. Francisco Canaro:


"Yo no se que me han hecho tus ojos", "Jeg vet ikke hva dine øyne har gjort med meg".
 


I tangovalsen er øynene lyset som viser vei:


"Tus ojos para mi serán, serán la luz de mi camino que con fe me guiarán por un sendero de esperanzas y esplendor porque tus ojos son mi amor."


"Dine øyne vil for meg være lyset på min vei som med tro leder meg på en sti av håp og stråleglans fordi dine øyne er min kjærlighet".
 


Jeg tenker at det ikke er lyset som viser vei. Tvert imot er det mørket. For uten mørket ville man ikke kunne følge lyset. Uten at mørket omhyller en og utvider rommet vil ikke lyset være noen hjelp. Omhyllet av lys svinner fokuset, jeg blir rastløs og mister konsentrasjonen. I lyset er jeg avkledd og ensom, og retningene falmer.

Jeg slår av bryteren. Jeg står ved døren til synet har vendt seg til mørket igjen. Nå viser lyset vei. De bittesmå blå symbolene langs skjermen på laptopen angir hvor jeg skal. Jeg lar føttene smyge seg langs gulvet i takt med siste rest av tangovalsen mot den blå lysende rammen i mørket. Et smil brer seg om munnen, varmen har funnet veien tilbake til fingrene og jeg fortsetter å skrive. La verden seile, jeg vet hvor jeg skal. Mørket viser vei.


17 mai på fransk?

I år blir det en annerledes 17. mai-feiring. Hvordan den enn blir..

En tango-dansende franskmann har forvillet seg til å planlegge en tur til Oslo og oppdaget til sin forskrekkelse at det ikke er lett å finne sted å bo i hovedstaden når det skal feires nasjonaldag.  Via tangoportalen.com fant han et knippe norske tangodansere og spurte dem til råds. Deriblant fant han meg. Og slik var det det skjedde at en fransk tangodanser fra Paris skal bo i mitt hus, feire den norske nasjonaldagen og dra på årets store sommer-tangoball i Gamle logen - sammen med meg. Vi har utvekslet epost, men vet ellers ingenting om hverandre ut over at vi begge danser.

Nå er jeg litt i stuss på hva jeg skal finne på til nasjonaldagen. Skal man gå opp i rollen som norsk og feirende, kle seg i bunad og lage rømmegrøt, eller skal man rett og slett gjøre som man pleier, holde seg unna sentrum og folkemengdene og heller nyte fridagen et annet sted? Helst ville jeg rømt til skogs, og nytt stillheten i marka langt unna pølsekøen. Noe midt i mellom er vel det beste.

Noen som har gode forslag til hvordan jeg lager en god 17. mai-opplevelse for en franskmann?

Nytt liv i hengende snøre

Høyt henger de, men er ikke spesielt sur av den grunn. Det er håp i hangande snøre, sies det, og her er håpefulle undertegnede som henger på "Nytt Liv", en nydelig klatrerute på Gullaug-feltet som er gradert til 6-.

image138

Andre ganger må man forankre seg fast til bakken, for å sikre seg at man ikke farer oppover hvis andre faller ned:

image139

(Begge foto: A. McMillion)

Tusen takk til Yaldaboath og A. McMillion for flott klatretur!

Blikkflørt

Hun er anpusten idet hun glir inn mot bassengkanten, hun må stoppe og hvile, få pusten igjen og drikke litt av vannflasken som står klar på kanten. Formen er ikke som den pleier. Det er i grunnen lenge siden den har vært det, alt for mye har kommet i veien for treningsrutinene i det siste. Idag er dessuten siste dag at Tøyenbadet er åpent før det stenger for et helt år. Hun må finne et annet sted å svømme, men først må hun gjøre det beste hun kan ut av denne siste dagen.

Første blikk
Mens hun får igjen pusten og tøyer litt på armene får hun øye på mannen som står ved siden av henne. De står på hver sin side av linjen av flytende ringer som markerer hurtigfilen på hennes side, og det øvrige bassenget på hans. Hun titter litt stjålent mot ham, han er helt lys i håret, men likevel med god farge i huden, og hun aner fra siden noen store runde blå øyne. Han snur seg litt, og hun trekker til seg blikket.

En mann svømmer inn til kanten og ser på henne etter klarsignal til at han kan fortsette foran henne. Hun nikker og gir mine til at hun ikke er klar ennå, han kan legge ivei. Hun liker når mennesker er oppmerksomme på andre rundt dem, og høflige nok til å klarere situasjonen, selv om det bare er ved høflige blikk eller ordløse miner.

Andre blikk
Hun titter bort på den blåøyde igjen, han snur seg og i et øyeblikk møtes blikkene, før begge trekker det til seg igjen. Han er vakker, tenker hun. Han begynner å gjøre seg klar for å svømme, lar overkroppen falle ut fra kanten, men stopper, trekker beina under seg igjen, snur seg mot henne. Det virker nesten som han venter på henne. Han ser bak over skulderen, lar overkroppen falle fremover igjen, og denne gangen legger han på svøm. Han svømmer bryst, med hodet over vannet, og det går i sånn passe fart. Det er sikkert like greit siden det er mange mennesker i bassenget, og ikke så lett å navigere mellom dem. Hun når motsatt kant før ham, vender og crawler tilbake. For å ikke virke altfor tydelig bestemmer hun seg for å ta en runde til før hun stopper igjen i håp om at han nok en gang står ved siden av. Kanskje hun skulle driste seg til å si hei?

Første smil
Men da hun glir inn til kanten igjen er han borte. Hun tar en slurk vann og ser seg litt forvirret omkring. Han er ikke i bassenget, ingen lyse hoder å se. Har han gått? Men så ser hun ham, han har tatt seg en sitteplass på tribunen, og sitter og betrakter de svømmende i bassenget. For syns skyld svømmer hun en runde til, og bestemmer seg for å gjøre tøyeøvelsene i etasjen over. Hun henter håndkleet sitt, og passer på å smile til ham i det hun spretter opp trappen forbi ham og opp til mattene. Håper smilet var nok til at han kommer etter, tenker hun, det er flere matter der og dermed mange gode unnskyldninger for å komme etter.

Stjålne blikk
Hun finner en matte, rigger seg til, tar tak i kanten og tøyer baksiden av leggen, mens hun skuer utover bassenget. Hun titter ned mot trappen der han satt, i håp om å finne ham på vei opp, men han er borte. Æsj, tenker hun, smilet holdt ikke, hun skulle sagt hei, spurt ham om noe. Hun tøyer den andre leggen og får øye på ham på andre siden av bassenget, sakte slentrende rundt bassenget. Han virrer litt, ser rundt seg, snur seg, titter opp mot henne, snur seg igjen og går mot utgangen. Der går trappen ned til garderobene, men også opp til annen etasje. Han nøler mellom de to trappene. Går først litt mot nedovertrappen. Nei, stopp, tenker hun, gå opp, gå opp! Han snur seg igjen, ser opp mot henne, og går opp trappen. Yess, tenker hun, nå er det ikke lenge før han kommer hele runden rundt der hun er. Best å være iherdig opptatt med tøye-øvelser.

Det varer og rekker, men han kommer ikke. Hun titter opp igjen, og ser ham ikke umiddelbart. Men nå har hun blitt vant til at han dukker opp et sted, selv om han er borte. Til slutt ser hun snurten av hodet hans på motsatt side av hallen. Det dukker opp og ned over kanten etterhvert som han tar mageøvelser. Hadde hun vært tøff hadde hun tatt matten sin med seg bort dit, men så tøff er hun ikke. Så beveger han seg mot det eneste styrkeapparatet som fortsatt finnes inne i svømmehallen, et nedtrekksapparat, og før han setter igang sender han enda en gang et stjålent blikk i hennes retning. Hun tenker, kan han ikke bare komme hit, da? Det er godt mulig han tenker det samme, der de ser etter hverandre fra hver sin kant av rommet.

Han gir opp, våger ikke å ta den siste lengden av runden, og snur. Han går tilbake samme vei, ned trappen til bassenget, og fortsetter ned trappen til garderoben. Hun ser etter ham og tenker, det var det. Et blikk, et smil, så godt som det er, det er sjelden det blir noe mer. Hun vil mest sannsynlig aldri se ham igjen.

Andre smil
Hun gjør ferdig øvelsene sine, legger matten på plass og rusler ned trappene. I den trekkfulle gangen på vei mot garderobene mister hun nesten haken. Der kommer han slentrende, denne gangen i en slitt blå olabukse som får øynene hans til å skinne, bar overkropp og fortsatt det lyse håret i hestehale. Rett før de passerer hverandre møtes blikkene igjen. De store blå øynene hans blir til to buede streker i det ansiktet hans oppløses i et strålende smil, og hun gjør sitt beste for å smile like blidt tilbake. Kom han tilbake i håp om å se henne? Eller var det bare noe han hadde glemt?

Hun veier alternativene opp mot hverandre mens hun fortsetter inn i dusjen og lurer på hva sannsynligheten er for at han vil vente utenfor. Hun ser det hele for seg. Hun ville spent se etter på benkene i gangen utenfor garderobene. De ville være tomme. I kafeen vil hun ikke finne ham, og i det hun går ut vil hun først få øye på den første tomme benken, den andre tomme benken, men så, så ville han sitte på den tredje. Passelig henslengt, som om han trengte å sette seg ned for å ta en slurk vann, skrive en sms, bare for at det ikke skulle være for tydelig at han ventet på henne. Og hun ville gå bort, si hei. Så ville hun fortelle ham hvor glad hun ble når han smilte til henne. At det løftet humøret hennes, og gjorde den blide vårdagen enda varmere. Ja, akkurat slik ville hun gjøre det. Bildene og tankene strømmer gjennom hodet mens vannet strømmer over kroppen, hun betrakter seg selv i speilet, ser det våte håret klistre seg til halsen i bølger, som om hun hadde krøller, noe hun ikke har. Hun øver på smilet sitt i speilet og håper ingen legger merke til det. Hun kan nesten ikke vente til hun er ferdig til å gå, til å se om han er der.

Virkeligheten er ikke slik som i novellene, og hun kjenner et stikk av skuffelse når også den tredje benken er tom. Den er ikke egentlig tom, men det sitter noen andre der, en jente fullt opptatt i en telefonsamtale, og hun ser ingen lyse hoder noe sted. På veien hjem i solskinnet tenker hun på smil, og hvordan smil fra helt ukjente kan gi energi til en ekstra fin dag. Hun ser ham nok aldri igjen, men i lang tid fremover vil hun kunne kjenne en ekstra sitring ved synet av slitte olabukser og lyse hoder med store blå øyne.

Den beste instruktøren

Jeg hadde gleden av å sitte barnevakt forleden. Gutten er to år og allerede en entusiastisk hiphop og dancehall-fan. Der andre barn spiller playstation eller dataspill, danser denne gutten til hiphopvideoer. Og han har det virkelig i kroppen. Med et ertent smil digger han og danser og river selvsagt barnevakten med i gleden.

Ja, helt til barnevakten selv prøver seg på å danse. For han er ikke helt fornøyd med innsatsen hennes. Han stopper umiddelbart sin egen dans, får et litt uforstående uttrykk i ansikt som sier: "Hva ER det du driver med?"

Ansiktet løses opp igjen i smilet og han prøver igjen, viser barnevakten hvordan hun skal danse. Men hans iherdige forsøk er tydeligvis nytteløst, han stopper igjen, betrakter barnevakten med et blikk som gir mye tydeligere vurdering enn noen av dommerne kunne beskrevet med ord i "So you think you can dance?" Hiphop er virkelig ikke barnevaktens beste side. Og han har helt rett. Fra små barn får man en bunn ærlig mening. Nytter ikke å imponere med noen tangotrinn der i gården, nei.

Jeg tror jeg har fått hjemmelekse til neste barnevakt 

Tåkekveld i Tryvann

Først en liten meta-digresjon
I går, en dag uten eget blogginnlegg nådde besøkstallet for denne bloggen nye høyder, nesten utelukkende til en gammel-gammel post om bildekåringen av "Man of the Year". At hundrevis strømmet til den posten mens det mest aktuelle blogginnlegget også gjaldt en billedkåring, var for meg et pussig sammentreff. Selv om temaene i de to bilde-kåringspostene neppe kunne vært mer sprikende. Årsaken var at et medlem i forum-styret på diskusjon.no la ut link til "Man of the Year"-bildene i en humortråd, og øyeblikkelig ble bloggen bordet og så stillferdig forlatt uten en eneste kommentar.


Tåkekveld i Tryvann

Apropos bilder, så fikk jeg på fredag enda en god anledning til å teste ut foto-tipset til Øystein for fotografering i skumring og av lyskilder. Anledningen var kveldskjøring i alpinanlegget, min første tur etter en kneskade for over to år siden. Kneet virket, kameraet funket, og tåken lettet så kvelden totalt sett ble aldeles strålende:


image123

image124



Det første bildet er egentlig tatt i dagslys kl. 17, men tåken gir det et grått, ullent skumringspreg. En time, halvannen senere er det virkelig skumring, men nå har tåken lettet. Man kan se tåkedottene blåse bort på en mørkeblå himmel og lyskasterne skaper flott gjennskinn og kontraster i snøen. Bildene er ikke manipulerte i photoshop, kun kuttet og redusert i størrelse.

(Begge foto: Elisa Vik)

En studie i skumring og lys

Øystein hadde rundt juletider et suverent fototips på sin blogg om hvordan man skulle fotografere lyskilder (som julelys) i skumring for å best mulig resultat. Dette tenkte jeg at måtte gjelde også for andre lyskilder, som lamper og himmellegemer. Forrige helg var jeg en sykkeltur til Bygdøy og var så heldig at jeg hadde kamera med meg og var ute på riktig tidspunkt. Det er nemlig ikke så lenge denne skumringsmuligheten eksisterer. Se her:

Dette er tatt med blitz, og hele bildet blir ganske mørkt, bortsett fra de helt nærmeste grenene:

Blitz

Dette er derimot tatt uten blitz, samme sted, samme tidspunkt, med eneste lyspunkt månen mot himmelen:

Ublitz


Samme interessante forskjell her:
Først med blitz:

Blitz2

Så uten: Hva synes dere? Er det ikke en morsom finesse?

Ublitz2


Selv gatelyktene fungerer godt nok som lyskilder mot himmelen så lenge lyset i skumringen er akkurat nok:

Promenade

Men så var øyeblikket over, og resten av bildene ble bare blurry:
Blurry

Alle foto: Elisa Vik.

For ordens skyld er bildene tatt med et vanlig halv-automatisk Canon Powershot digitalkamera og uredigerte, kun bildestørrelsen er redusert.

Sykkeltur i vinterstemning


Selv om det var litt tregt å komme seg ut av sengen denne vintermorgenen, stilte Tiqui og en venninne morgenfriske opp for å ta en hyggelig sykkeltur i Maridalen. Kl. litt over 10 møttes vi ved Treschows bru og syklet på hvite, vel-strødde stier langs Akerselva oppover til Maridalsvannet. Foreløpig hadde solen gjemt seg og det var overskyet, litt kaldt på nesen, spesielt i skyggen. Men varmen kom fort og det gikk ikke lenge før vi måtte ha en teknisk stopp for å redusere påkledningen. Skydekket begynte å sprekke opp og noen veldig lovende blå tendenser viste seg på himmelen.

Et naturlig frokoststed
Et sted langs ruta (ingen av oss husker hva det heter der) fant vi noen benker og bord hvor vi tenkte vi kunne stoppe og spise frokost (!). En eldre mann drev og saget der og to grå kattepuser tittet halvveis engstelig halvveis nysgjerrig på oss når vi parkerte syklene.

- "Kan vi sitte her?" spør vi den eldre mannen.
- "Her kan dere sitte!" får vi et bestemt bekreftende svar, og like etter kommer han med polstrede puter til sitteunderlag til oss. Makan til service!

Selskap i skogen
Mens vi sitter der og nyter vår medbrakte flytende og fast føde kommer det en bil med to eldre karer til. De går på krykker med isbrodder og stavrer seg inn til benkene. De hilser blidt på den eldre karen som sager og den ene setter seg ned. Den andre går i bilen og hentet en boks med kattemat. Da blir det fart på de to gråpusene!

De to herrene fryder seg over kattene og forteller at de pleier å komme opp hver morgen og mate dem. Sagmannen kommer med sitteputer til de nyankomne så de også skulle sitte godt. Avispapir og fjøler blir hentet i bilen for å sette i gang å koke kaffe.

- "Vi har en sånn "misjons-kjele" forstår du!" sier den ene mannen,
- "og vi pleier å koke kaffen vår på den".

Mimring
Solen titter endelig frem og det blir en varm og koselig stemning rundt kaffe-kokingen.
- "Ja, nå varmer jammen meg sola også!" sier han som kokte kaffe.
- "Ja, det var noe annet i krigens dager, det.." sier den andre.
- "Når vi sykla til skolen, - huser du? - så var det over 30 kuldegrader!"

- "Men er det ikke kaldt å sykle ute i dag, da?" spør de oss.
- "Vi blir jo varme i oppoverbakkene!" svarer vi litt kjekt.
- "Jammen det er jo nedoverbakker også da!" flirer kaffekokeren.

Vår pause er over og vi ønsker dem en god dag videre.
- "Ja, det har vi hver dag, det!" er det blide svaret vi får.

Innblikk i andres verdener
Mens vi tråkket videre i den varme solen kunne vi ikke dy oss for å smile litt over den lille verdenen "utenfor verden" vi hadde fått et innblikk i. Man trenger virkelig ikke dra langt for finne det eksotiske, det annerledes og det genuine.

Disse gutta, oppvokst sammen, og nå gamle sammen, som samler seg hver morgen i skogen, mater kattene, sager litt ved og koker kaffe, mens de skravler om krigens dager og gode minner, de gav oss et yndig lite pust av en annen hverdag midt på en onsdags formiddag.

Jakten på Gandoca II

Jeg begynte på en lengre stemingsrapport om en tur i Costa Rica hvor jeg endte opp med å haike både hit og dit, på jakt etter et sagnomsust naturreservat. Turen ble et eventyr med helt annet innhold enn planlagt, men det er gjerne slik eventyrene skapes?

Del 1kan du lese her.

Jeg var kommet meg til BriBri, og hadde akkurat fått haik med Carlos og faren hans som skulle til noen bananplantasjer i området rundt Sixaola. Etter hva jeg var blitt fortalt i Puerto Viejo var beste måten å komme seg inn i naturreservatet Gandoca nettopp sørfra fra Sixaola på grensen til Panamá.

Del 2:
Carlos og faren skravlet ivei mens den gamle bilen skranglet og humpet nedover de hullete grusveiene. Det var nok lenge siden bilen hadde hatt en støtdemper som virket så jeg satt og funderte på om jeg kom til å dumpe gjennom gulvet i bilen ved neste hull i veien. Jeg fortalte dem om målet mitt, hvorfor jeg skulle til Gandoca, men at jeg var usikker på hvordan jeg skulle finne frem til huset til Rossi. Hun kan ikke ha vært en svært kjent forfatter, for de hadde ikke hørt om henne, men Rossi-navnet virket kjent. Var det ikke direktøren på en av plantasjene som het det?

Da vi ankom Sixaola hjalp de meg med å komme i snakk med lokalbefolkningen der og lete etter skyss videre inn i Gandoca. Det var ikke måte på hvor hjelpsomme alle ville være, det var ikke noe problem å kjøre meg inn i Gandoca, men det var ingen som visste hvem Ana Cristina Rossi var, og langt mindre som visste hvor huset hennes lå. Det var ikke mange timene til det ble mørkt og det ville være galskap å bli etterlatt inne i naturreservatet utendørs og alene om natten. Kanskje jeg kunne overnatte i Sixaola og prøve igjen lørdag morgen? Jo, det hadde vært en mulighet, men det fantes ingen hoteller eller gjestehus i Sixaola på denne tiden. (Jeg vet ikke om det fortsatt gjør det, men det aner meg at Milton Marx har mer oppdatert informasjon?)

Så nær, men likevel utenfor rekkevidde

sixaolaLitt slukøret begynte jeg å innse at jeg ikke kom til å finne huset og de andre inne i Gandoca. Carlos la merke til min skuffelse og tilbød meg å bli med dem. De skulle overnatte i Cahuita, en nydelig strand like ved en naturpark, og jeg kunne bli med dit. Men da måtte jeg bare være med innom de plantasjene de skulle besøke først. Her tok altså turen en helt annen vending. Jeg sluttet å lete etter den andre norske gjengen, og satte heller alt inn på å få så mye eventyr som mulig ut av helgen før jeg skulle tilbake til språkstudiene i San Jose.

Grenseovergangen til Panama er
interessant i seg selv...

Avgjørelsen ble tatt bare noen meter fra grensen til Panamá, og selv om jeg ikke hadde med meg passet mitt (dette var før jeg hadde lært at det må man alltid ha med seg - naive nordkvinne som jeg er/var) spurte jeg om jeg fikk ta steget over - bare for å kunne si at jeg hadde vært i Panamá? Grensevaktene var i godt humør, hadde fått med seg historien min og syntes det var et rimelig plaster på såret. Dette er til dags dato den eneste meteren av Panamás jord jeg har satt mine ben på, men jeg har vært der!

Bananplantasjen

BananSå bar turen ut på enda mer snirklete og humpete veier, mellom store bananblader og bugnende gule frukter. Jeg skjønte ikke nok spansk til å følge med på samtalen som Carlos hadde med ledere på plantasjen, men jeg skjønte at han hadde forklart hvorfor han hadde med seg en blond ung jente. Det viste seg nemlig at direktøren som bar det samme etternavnet som forfatteren faktisk var faren til Ana Cristina Rossi. Et øyeblikk ante jeg muligheten for å ta opp igjen min opprinnelige jakt, men selv hennes far kjente ikke til hvor huset lå, og nå var det uansett for sent å reise inn dit samme dag.


I stedet ville han også gi meg et plaster på såret og ba en av sine ansatte om å ta meg med på en omvisning på plantasjen mens Carlos og direktøren diskuterte forretninger. Jeg fulgte med rundt på hele plantasjen, fikk hilse på arbeidere og hadde noen strålende timer ute blant de svære bladene og bugnende gule klasene.

Cahuita
CahuitaMot kvelden gikk ferden videre sammen med Carlos og hans far til Cahuita. De hadde allerede fått en beskyttelsestrang for denne merkelige jenta som labbet rundt på egen hånd, og de insisterte både på at jeg skulle bo på rom ved siden av dem, og at de skulle betale. Ikke fikk jeg kjøpe maten min selv heller.
Om morgenen spanderte de også frokosten, og Carlos tok meg som "trøst" med på tur inn i nasjonalparken der. Det ble noen fantastiske motiver for kameraet. Costa Ricas natur er virkelig flott!

Kysten og returen
Utpå dagen etter var jeg innstilt på å ta bussen tilbake til San José, men det ville de ikke høre noe av. De skulle jo tilbake dit selv, og da kunne jeg vel bare sitte på? Til slutt lot jeg meg overtale, og for at jeg iallfall skulle få noen opplevelser (som om jeg ikke egentlig hadde opplevd masse likevel?), tok vi en omvei og kjørte først nordover langs kysten helt til Limón før vi svingte inn i landet og i retning San José. Vi stoppet flere koselige steder og heller ikke i dag fikk jeg bruke egen lommebok. Dette kan man virkelig kalle gjestfrie karer!

Tilbake i San José fant jeg noen dager senere ut at den gjengen jeg skulle møte i Gandoca heller ikke hadde kommet frem. De hadde tilbrakt hele helgen i Puerto Viejo i stedet - det stedet jeg kom til aller først. Hadde jeg ikke hatt det så travelt med å komme meg til Gandoca og heller tatt en kaffe på en kafe, hadde jeg kanskje møtt på dem? Puerto Viejo var jo ikke særlig stor på denne tiden i 1993. Men jeg angrer ikke. Jeg synes min impulsive og uforutsette rundtur i Costa Rica var mye mer eventyrerisk enn en helg i turist-backpacker-landsbyen Puerto Viejo noensinne ville vært!

Costa Rica på kryss og tvers - jakten på Gandoca

I går var en god dag på tv for de som liker å drømme seg bort i reiser, steder og mennesker. Først padlet Paul rundt Guanajo i karibien og fortsetter neste onsdag. Deretter haiket Espen og Mattias uten penger fra Norge til Kina. Det minnet meg om en merkelig tur jeg hadde en helg under mitt språkstudie-opphold i Costa Rica hvor jeg endte opp med å haike både hit og dit, på jakt etter et sagnomsust naturreservat. Turen ble et eventyr med helt annet innhold enn planlagt, men det er gjerne slik eventyrene skapes?

Del 1:

Det var sommeren 1993. Jeg hadde akkurat avsluttet mitt studieopphold i Guatemala pga kupp- og unntakstilstander (mer om det en annen gang) og reist sørover for å fortsette språkstudiene mine i Costa Rica. Flere av mine medstudenter i Guatemala hadde også reist videre hit, men valgte å reise rundt som turister til forskjell fra meg som tok opp igjen språkstudiene i San José, hovedstaden i Costa Rica. I helgene hadde jeg likevel mulighet til å reise rundt og denne helgen skulle jeg besøke denne gjengen ute ved østkysten.

La loca de Gandoca
Vi hadde vært så heldige å få låne strandhuset til forfatteren Ana Cristina Rossi i naturreservatet Gandoca. Gandoca ligger helt sydøst i Costa Rica på grensen mot Panamá. Ana Cristina hadde vi møtt på et seminar i San José der hun pratet om sin bok "La loca de Gandoca", om en miljøforkjemper som ønsker å bevare naturreservatet. På mange måter en sterkt biografisk bok. For at vi skulle få en ekstra feeling av hva Gandoca betød for forfatteren ble vi altså tilbudt å låne strandhuset hennes inne i naturreservatet.

De andre hadde reist i forveien, jeg skulle komme etter når jeg fikk fri fra skolen fredag ettermiddag. Dette var før mobiltelefonens dager, og jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle komme meg til Gandoca. Men jeg gikk ut fra at de andre hadde funnet frem, og for å være på den sikre siden var jeg innom et reisebyrå for å få råd. Naturlig nok fantes det ikke kollektiv transport inn til Gandoca, men det gikk en buss til en liten landsby rett nord for reservatet som hadde navnet Puerto Viejo (den gamle havnen). Så fikk jeg prøve å finne transport videre derfra.

Reiseselskap et stykke på veien
Jeg hadde en slags rar magefølelse da jeg etter mye frem og tilbake hadde funnet riktig buss og tøffet avgårde ut mot kysten. En følelse av forventning, men også av at det var noe som ikke stemte. Følelsen skulle vise seg å slå til, det ble en tur med de merkeligste vendinger og forviklinger og med helt andre utfall enn jeg kunne forutsett. Jeg kom i snakk med tre amerikanske jenter som også skulle til Puerto Viejo og det var hyggelig å ha noen å prate med som skulle samme sted.

Jeg hadde bedt sjåføren si fra når vi var fremme, og jeg må si jeg stusset når han stoppet bussen midt i et veikryss i innlandet og ropte at vi måtte gå av. Vi skulle jo til en havneby, dette kunne vel umulig være riktig? "Vel, Puerto Viejo er den veien", sa han og pekte til venstre i krysset. "Bussen skal til høyre her og videre til Sixaola". Ja, da var det vel ikke annet å gjøre enn å begynne å traske. Dette var tydeligvis temmelig avsides, veien var laget i grus, med ganske store steiner så det var en smule tungt å gå med opppakning. Det var ingen andre kjøretøy eller folk å se i nærheten, bare marker, dyr, jungel og palmer.

Nødvendigheter
En av de amerikanske jentene måtte etterhvert på toalettet, og vi begynte derfor å titte oss om etter hus, en gård eller noe som lignet som vi kunne låne slike fasiliteter av. Vi hadde gått i nærmere halvannen time da vi fant en gård. Nå kom spansk-kunnskapene mine til sin rett, for de amerikanske jentene snakket svært lite. Jeg fikk forklart at vi var på vei til Puerto Viejo, men at vi gjerne skulle lånt toalettet deres. Det var visst ikke noe problem, sa bonden og viste oss til gårdens utedo. Som norsk hyttebruker var jeg vant til slikt, men de amerikanske jentene stusset. Jeg fikk derfor gå først. Utedoen var som de fleste andre ganske så illeluktende, men jeg hadde ikke forventet det synet jeg fikk da jeg tittet ned. Nede i hullet beveget hele massen seg av krålende, krypende larver og mark. "Don't look down", var det eneste rådet jeg hadde til mine amerikanske venner som stod for tur... Det ble mye toalettprat videre nedover veien.

Puerto ViejoPuerto Viejo

Vi hadde trasket i to og en halv time da vi endelig så havet. Bølgene slo mot den svarte stranden som bestod av vulkansk lavasand. Det var et nydelig landskap, palmer som svaiet, vnden som rusket i håret. Ikke lenge etter kom vi frem til Puerto Viejo og mitt amerikanske følge tok farvel for å finne et overnattingssted, mens jeg ville prøve lykken for å finne transport inn til Gandoca.

Det var ikke så enkelt, viste det seg. Innbyggerne i Puerto Viejo mente at man ikke kunne reise inn i Gandoca fra denne siden, men måtte dra hele veien rundt reservatet og kjøre inn fra Sixaola. Det var ikke så mange timene til det ble mørkt, så ingen var særlig lysten på å ta den turen, men det gikk jo buss oppe fra krysset! Fra krysset? Fra der vi ble satt av? Satt av av den bussen som faktisk gikk til Sixaola? Ja, snakk om bomtur. Jeg traff dem tydeligvis med særdeles dårlig timing, for det var ikke transport å få tilbake til krysset heller. Så jeg begynte å labbe tilbake til fots.

Bribri
Ikke vet jeg hva de diskurterte seg imellom etter jeg var gått, kanskje de ikke hadde trodd på mitt ærend? en halvtime etter ble jeg derimot tatt igjen av en liten bil med lasteplan som ba meg hoppe opp. En av herrene jeg hadde snakket med hadde tydeligvis ombestemt  seg. Han kunne ta meg med, ikke hele veien, men iallfall halvveis rundt Gandoca til Bribri. Og nå begynte hellet å ta seg opp igjen. Mens håret flagret bakpå lasteplanet og vi humpet oppover veien begynte også magefølelsen å bedre seg. Men likevel var det noe som skurret.

Da vi kom frem til Bribri sa sjåføren at han ikke ville ta betalt for det, men jeg satte jo så stor pris på det at jeg gav ham penger likevel. Like mye som jeg hadde betalt for hele bussturen fra hovedstaden. Jeg så for meg at jeg måtte begynne å haike herfra. Men akkurat i det jeg lasset av sekken, stoppet det en liten personbil med far og sønn. Det viste seg at de skulle til Sixaola. Sønnen hadde noen forretninger å gjøre med noen av bananplantasjene der og faren skulle være med for selskap. Selvsagt kunne jeg sitte på med dem!

forts...

Puerto Viejo

Etter kartet å dømme i dag er det ikke lenger like vanskelig å ta seg inn til Gandoca fra nordsiden og Puerto Viejo. Nå er det tydeligvis Superior Bungalows inne i selve Gandoca. Det kan se ut som miljøforkjemperen tapte sin kamp. Men i 1993 var intet av dette utbygd og veien fra Puerto Viejo eksisterte enda ikke på kartet.

En svevende følelse

Vanligvis ville jeg skrevet en stemningsrapport fra noe så vakkert, men i dag blir den bare visuell: (Foto: Elisa Vik)

Del2

Del3 ~~~~ Del1

Du, det piper altså!

Situasjonen er slik:
- Tiqui sitter på jobb.
- Brannvesenet ankommer med to hele biler og 4-5 brannmenn.
- Alarmen har gått uten at vi har hørt den - betryggende.
- Brannmennene roter med branntavlen og finner ut at det er feil på den.
- Det har visst vært feil på den lenge og for å beholde forstanden har Tiquis kolleger slått av lyden før.
- Når lyden er av hører man ikke brannalarmer.
- Brannmennene er morske og forlanger at branntavlen må pipe til den blir fikset.
- Hvis den ikke får pipe så er alarmen lydløs og det er jo som de fleste forstår farlig.
- Tiqui lurer på når tavlen kan ordnes slik at man slipper å høre på pipingen?
- Brannmennene beroliger med at det skjer nok i løpet av kvelden eller morgendagen.

Status er:
- Branntavlen har nå pepet hvert sekund i to og en halv time siden Tiqui kom på jobb.
- Det er ca 2,5x60x60 = 9000 pip.
- Det er nesten 5,5 timer igjen av vakten
- Da er det nesten 19 800 pip igjen før hodet får ro.
- Tiqui har ingen tro på at brannmennene vil prioritere onsdagskvelden for å fikse branntavlen.
- Alle kreative løsninger for å prøve å tenke på noe annet er brukt opp.

Så kommer dagens kommentar fra en bestyrtet kunde:

- "Du, det PIPER i gangen, altså!"
- "Å, sier du det!? Nei, det ville jeg aldri lagt merke til....................."

Tiqui går til filmen

I strålende, gnistrende vintervær svinger statistbussen seg på vei til en av Sandefjords flotteste strender.  Den skumle snøstormen som raste kvelden før hadde skapt speilglatte veier og fortauer, så alle hadde ikke rukket frem i tide. Vi er rundt 25 statister, de fleste på min alder og noen eldre. Vi vet ikke hva som venter oss, eneste info jeg har er at vi skal være ute hele dagen på stranden.

Vi får beskjed om at vi skal bære noe svære bokstaver og bygge ord. Bokstavene er store, tunge og vi trenger minst fire personer på hver. Bokstavene er på vei med en annen svær trailer og vil forhåpentligvis bli levert i tide. Vi kommer frem, men bussen klarer ikke de smale svingete veiene fra havnen og inn til stranden, så vi går av og myser mot solen. Vi får beskjed om at traileren ble for tung for veien. Hjulene har sunket gjennom veien og bilen står rett og slett fast. Derfor må vi legge ut på en utflukt for å hente våre kulisser. Synet som møter oss er jo latterlig, men vi skal gjøre det beste ut av det:

Hjul

(foto: Elisa Vik: Med et hjul i luften og det andre godt begravd måtte traileren gi tapt.
Det hører med til historien at telen hadde gjort veien helt porøs.
Den gav etter for mine kilo også, og jeg har et stykke igjen til 1,3 tonn...)

Flaks eller uflaks?

Nå skjer det som man trygt kan kalle hell i uhell. Reklamefilmen vi skal spille inn skal fremstille teamwork og samarbeid, samhold og stolthet. Statistene tar imot bokstavene fra traileren og fordeler seg ubevisst inn i en gruppe de ganske snart skal føle en tilhørighet til. Det er langt å bære, og vi må buksere oss selv og bokstavene over islagte flater, store gjørmete dammer, gjennom skog og kratt, opp og ned av skrenter og humper, ned på stranden og over en bekk. Innen vi har fått kulissene på plass og før vi i det hele tatt har startet opptakene har gruppene av ukjente mennesker allerede konsolidert seg, etablert roller for samarbeid og skapt tilhørighet mellom hverandre og "sin" bokstav. Min bokstav er Y:

Y

(foto: Elisa Vik: Glade Y-statister hyller sin bokstav)

Hvordan sosiale prosesser fungerer i praksis slutter aldri å fascinere meg

Det er ikke lenger nødvendig for filmteamet å forklare oss at vi skal spille samarbeid, samhold og stolthet. Det er allerede skapt helt naturlig. Etterhvert som opptakene pågår inngår enkelte bokstaver mer enn andre, og vi blir sendt til matpause i puljer - etter bokstaver. Det gjør fellesskapet komplett. Det å dele mat er et umiddelbart bindeledd mellom mennesker. Oss fire på Y - vi _er_ allerede Y i fellesskap.

Samtidig er det også er skapt indre sirkler og ytre sirkler av gruppetilhørighet. Vi føler allerede at vi har mer til felles med de som bærer bokstavene i nærheten av oss og mindre til felles med de som har bokstaver lenger unna i ordet. Under dekonstruksjonen av ordene oppstod det plutselig protester. En ikke-Y-person begynte å flytte på "vår" bokstav! "Nei, Y er VÅR!", roper en av mine makkere. Noen av dem kommenterer på bussen tilbake: "Det var rart, vi ble etterhvert tiltalt som den bokstaven vi var. Ikke som personer!"

Gruppetilhørighet, fellesskap, samhold, stolthet, identifikasjon og eierskap - intet mindre er skapt fullstendig ubevisst mellom ukjente mennesker i løpet av 4-5 timer med tilsynelatende overfladisk arbeid utendørs på en strand. Det går like fort over, så snart man engasjerer seg i andre fellesskap, i andre sammenhenger, men det virker som det er uunngåelig selv for så korte perioder. Mennesket trenger fellesskap.

Welldone

(Kamera: Elisa Vik. Fornøyd blogger etter iherdig statist-innsats.
Solen er gått ned og lyset tillater ikke lenger filming)

 Alt i alt var det en spennende og artig opplevelse å delta som statist på filmopptak. Det var en annen verden enn den jeg er vant til, men godt å se at menneskene er like menneskelige overalt. Det var dessuten en genial måte å tilbringe en så flott dag på og atpåtil få betalt for det! Jeg tar med to stemningsbilder til slutt bare for å understreke det magiske med lav vintersol og gnistrende kulde:

Motlys

Brygge























Glimt fra trafikken

Morgenens tohjulsferd langs ring 2 serverte meg noen bemerkelsesverdige øyeblikk. Bemerkelsesverdig i den forstand at jeg la merke til dem, nok til at jeg bemerket dem for meg selv i mitt indre. Da må jeg selvsagt dele disse bemerkningene med dere:


"En buss-sjåfør, en buss-sjåfør, det er en mann med godt humør, tralala...."

Ikke lenger enn et kvartal hjemmefra dukket det første øyeblikket opp. Busskaos. Alle vet at man har vikeplikt for busser som skal ut fra bussholdeplass. Vi syklister og bilister er drillet på dette så bussen kan stort sett kjøre som den vil når den blinker ut fra holdeplassen.

Men i dag var det en buss som ville forbi to busser på holdeplassen akkurat i det den bakerste blinket ut. Den bakerste (som burde visst at også busser i kjørebanen har vikeplikt for busser som blinker ut av holdeplass) tutet for harde livet og havnet delvis over i motsatt kjøreretning etter sin unnamanøver. Med hurtige og hissige unnamanøvrer havnet det altså tre busser sidelengs på tvers av de to feltene i ringen.

Nå burde den bakerste husket at han hadde vikeplikt etterhvert, men neida. Da den mellomste prøvde å komme ut og forbi den første (som fortsatt stod i ro) og frem for å løse opp floken, bestemte den bakerste seg for å prøve å komme forbi delvis over i motsatt kjørebane. I siste liten innså han antagelig hvor han var havnet, og da den mellomste igjen prøvde å komme seg ut, valgte selvsagt den fremste bussen å blinke seg ut...

Mer lattermildt busskaos har jeg sjelden sett, og jeg trillet fornøyd videre mens jeg nynnet på en buss-sjåfør..


Nytt batteri eller fotgjengerfelt for hørselshemmede?

Neste øyeblikk dukket opp et par-tre kvartaler lenger fremme. Som lovlydig trafikant (selv om jeg sykler) stoppet jeg på rødt lys og trykket på knappen for grønn mann i overgangsfeltet. Jeg skvatt himmelhøyt da lyset ble grønt og en lyd verre enn vekkerklokken fra helvete stakk meg i øret! Kan det være at dette krysset er plaget med hørselshemmede trafikanter? Går folk for sent over fotgjengerfeltet kanskje? Effekten av denne lyden var iallfall at jeg sjelden har tråkket meg kjappere unna den akkurat dette krysset.


Utrygg i veien, utrygg på fortau

Det er en farefull ferd frem til dagens tilholdssted, og litt lenger fremme i veien ble det plutselig bråstopp. Jeg syklet på et fortau og ble plutselig avskjært av en diger stasjonsvogn som overhodet ikke hadde sjekket om det befant seg levende vesener på dette fortauet. Ikke var det tegn til overraskelse over min hylbremsing for å unngå å styrte rett i siden på bilen heller. Noen synes kanskje det er helt naturlig å blokkere hele fortauet på tvers? Heldigvis er det ikke så lenge siden jeg skiftet bremseklosser ellers ville jeg sikkert laget en pen bulk i siden hans.


Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg

Jeg har vært mye frustrert over hvor uglesett syklister er i trafikken, både av bilister og fotgjengere, men det fritar ikke syklistene selv fra å ta hensyn til andre trafikanter. I et av de siste kryssene stod jeg på rødt lys og observerte en syklist fremst i køen for dem skulle svinge til venstre fra motsatt retning.

Jeg kan forstå at det er irriterende for biler når syklister sperrer veien for dem. Denne syklisten, som atpåtil var en dame, holdt midten av kjørebanen og tok seg god tid med å svinge, slik at hele bilkøen stod på vent, og bare halvparten av bilene i køen kom seg over på dette grønne lyset. Selv om syklister skal regnes som fullverdige trafikanter når de sykler i kjørebanen er det jo lov å bruke hodet og ta litt hensyn! (Se der, der dukket det populære ordet opp igjen!) Hun kunne da både tråkket litt på for å få opp farten og lagt seg i ytterkant slik at bilene kunne passere henne i svingen!


Det var dagens trafikkrapport, håper dere fikk en minneverdig omvisning i min morgenrute.

Tiqui *som prøver å være så lite irriterende som mulig selv om hun er syklist*




Hvordan spise gratis frokost ute?

Tiqui rakk ikke spise frokost i dag. Etter et lengre opphold i Bolivia er presise tidspunkt blitt problematisk og det går ofte ut over alt som man burde gjøre først når klokken først er slagen. Som fattig student er det heller ikke bare bare å sette seg på kafe og betale opp mot hundrelappen for en latte og en croissant, så mitt beste forslag til meg selv var å skaffe seg et eller annet på butikken.

Nå har jeg ikke tenkt å gå Hvordan Spare Penger i næringen, og dette tipset har han sikkert allerede på listen, men jeg har altså ikke tenkt over det før nå i dag. Jeg vandret blant reolene i butikken på jakt etter noe lite, enkelt og mettende, helst til en billig penge.

Men før jeg klarte å bestemme meg passerte jeg først et bord med smaksprøver av tacochips og guacamole. Chipsene smakte selvsagt akkurat slik tacochips bruker å smake, guacamolen var god, men kan likevel ikke måle seg med min egen hjemmelagde. Litt lenger inne i butikken var det smaksprøver på kjeks og ost. Riktig så god kjeks var det og med osten på kunne jeg sikkert blitt fristet til å kjøpe den. Men nå var jeg jo på jakt etter frokost til å ta med i hånden.

Like i nærheten var det også smaksprøver på vårruller med chilisaus. Etter to tacochips med guacamole, en kjeks med ost og en tredjedels vårrull med chilisaus var jeg plutselig ikke særlig sulten lenger. Når man ikke er sulten er det også helt umulig å finne ut hva man har lyst på, så dermed tuslet jeg ut av butikken igjen og laget meg en gratis kopp kaffe på universitetet i stedet!

Ikea og trafikkopplæring

Noe av det beste jeg vet er når jeg oppdager nye sammenhenger og nye måter å sette fenomener sammen på - selv om de tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Hva har så flatpakke-møbler å gjøre med trafikkopplæring? Ingenting ville jeg trodd inntil i kveld.

Man kommer ofte over uventede saker når man ferdes på steder man ellers ikke pleier på tider man ellers ikke bruker å være der. I kveld syklet jeg fra byen og til Furuset og passerte på veien et stengt Ikea-varehus med en gedigen tom parkeringsplass. Eller vent, det stod en og annen bil der. Har noen glemt bilen etter lørdagens orgie i 5-kroners pølse-i-brød? Nei, bilen har faktisk lys på og er igang!

Så oppdager jeg at ikke bare den ene bilen har lys på, for der kommer det sakte, men sikkert tøffende en til og i det den passerer ser jeg to store L-skilt bakpå hver sin side av bilnummeret. Så smarte, tenkte jeg, de har jo en hel svær parkeringsplass for seg selv med stolper og linjer, blomsterbed og trær som danner en perfekt hinderløype - og ingen biler å kræsje i! For noen glupinger! Men så ser jeg at de ikke er de eneste.

Det er tydeligvis flere som har tenkt tanken, dette er ikke et uvanlig fenomen, og med litt gapende munn teller jeg hele elleve biler som balanserer sakte mellom parkeringsstripene. Jeg har nesten glemt å trø, og oppdager at jeg har mistet all farten jeg hadde og må rive meg bort fra dagens oppdagelse av en ny finurlig sammenheng.

Lurer på om noen tenkte at det ville være glimrende ressursforvaltning å konstruere parkeringsplassen slik at den på søndager kunne danne øvelseskjøringsbane med hinderløype? Morsomt!


PS: Man ser mye rart fra sykkel, så nok en gang vil jeg oppfordre bloggere til å ta sykkelen fatt! Kanskje jeg burde innføre ny kategori som heter "sett fra sykkelen"?



Fjellets tøffe kjærlighet

Myke akademikerfingre mot skarp fjellvegg.
Slitne føtter etter nattens og høstens vakreste eventyr.
Tung i kroppen etter mange timer på dansegulvet.
Såre tær i altfor trange klatresko.


Mountain Dance








En edderkopp titter ut fra fjellsprekken sin og lurer på hva som foregår? Den må vike, for fingrene trenger sårt et sted å holde seg fast. Svetten pipler, foten leter etter feste, pusten blir dypere, hjertet banker, fingrene holder såvidt. De sklir. Bare litt til nå, så er balansen der igjen. De sklir. Granitten skraper ubønnhørlig mot de utrente fingertuppene, men vil ikke feste seg. Fingrene mister taket og jeg faller.....


GlippHøyt over bakken, godt sikret i et tau og sele henger jeg og nyter den friske luften. Jeg kjenner det svir litt i skrubbsårene på armen. Det svir litt på mine såre tær etter altfor mange føtter som tråkket på dem i natt. Jeg kjenner energien komme tilbake. Dette skal jeg klare. Jeg kalker fingrene, trekker meg inn til veggen. Føttene finner hver sin lille tynne hylle, jobber seg oppover, og snart når jeg toppen!

Det er to år siden jeg klatret ute sist. Jeg er helt ute av trening. Men jeg er sjeleglad for at jeg i stedet for å sove ut etter nattens danseopplevelse på sofaen ble med ut på klatretur! Å nyte naturen, den friske luften, ha god tid, drikke kaffe, sikre og støtte hverandre i klatringens utfordringer er som balsam for sjelen. Jeg er tilbake og nyter følelsen jeg nesten hadde glemt. Nå husker jeg hvorfor jeg ble så forelsket i fjellveggen. Den har ventet på meg helt siden jeg forlot den sist. Nå ønsket den meg velkommen tilbake.

(Foto: Yaldaboath)

Utsikter til eksperthjelp?

Teide har ofte noen talende bilder av sine utsikter.

For tiden er det en meget spesiell utsikt utenfor min arbeidsplass på Universitetet. Derfor tenkte jeg at jeg også skulle dele min utsikt med dere for en gangs skyld:

Fasadejobb

(foto: Elisa Vik)

Det er ikke akkurat en Coca-cola-light-break, men dere skjønner sikkert at det ikke er så lett å konsentrere seg om diskursive analyser når det traver menn uten høydeskrekk utenfor vinduene høyt oppe i etasjene. Det som verre er er at dette er særdeles høylydte menn som snakker et språk som er som polsk for meg. Mest sannsynlig er det polsk. Det eneste som er verre enn når noen prater når man skal konsentrere seg er når noen prater så lavt at man ikke hører hva de sier, eller når de prater så høyt på et språk man ikke forstår...

Med et så rikholdig verktøybelte hadde jeg et øyeblikk håpet at dette var utsikter til eksperthjelp på snekkerprosjektet mitt, men jeg tror kanskje den sjansen røk da Yaldaboath mistet konsentrasjonen for N'te gang. I et øyeblikk av ubetenksomhet kom følgende oppfordring ut av hans munn:

"Shut up,  you cheap foreign labour!!"



Chocolate Overdose og drukna katter II

Jeg har en venninne som ikke er redd for noe.
Hun skyr ingen midler eller ufyselige meteorologiske tilstander for å kunne nyte øyeblikkene og dagene utendørs. Hun ser sjelden hindringene i hverdagen, men finner heller løsninger og muligheter med innlevelse og entusiasme. "Perfekt!" er et ord hun bruker til stadighet om hvordan tingene løser seg til det beste - selv om hun i utgangspunktet ikke engang registrerte at det var et problem før det var løst.

Hun ligner litt på meg, men hun er kanskje enda flinkere til å finne gleden i det små, leve seg inn i øyeblikkene og la seg overvelde av ethvert positivt pust hun klarer å finne. "Noe så nydelig" er et annet uttrykk hun bruker ofte, om alt fra en søt liten baby som smiler til oss i forbifarten eller om det flotte kveldslyset når solen varmer fargene før den går ned bak horisonten. Det tredje uttrykket hun bruker oftest er "deilig!" og hun sier det med en overbevisning, lekenhet og en intonasjon som smitter. Man kan ikke annet enn å være enig, uansett hva situasjonen er.

Ut i regnet, ut i finværet
Idag ringte hun meg midt i søndagens øse-pøse regnvær og ville så gjerne ut i det fine været. Hun legger til at "det er jo sånt deilig vær som bare du blir med i". Det er virkelig deilig vær. Det er atten grader, mildt, fuktig sensommerregn, men den lysegrå  himmelen hadde skremt hennes opprinnelige avtale. Selv er jeg ganske impulsiv, ikke vond å be, og har skikkelig utstyr som tåler en regnskur.

Derfor tok vi med syklene, tørt skift i sekken, syklet oss varme i bare t-skjorten mot Lillomarka og Linderudkollen. Med roser i kinnene og varme kropper var det ingen av oss som hadde behov for å stoppe og ta på regnjakke da himmelens sluser åpnet seg for fullt. Det var tvert imot ganske forfriskende når det silende regnet avkjølte og vasket bort svetten i oppoverbakkene. Faktisk merket vi ikke hvor mye vi hadde tatt oss ut før vi gikk av sykkelen ved Linderudkollen, rett og slett fordi vi ikke merket at regnet blandet seg med svetten. Regnet var like varmt som oss. Helst skulle vi badet i det fine vannet rett ved varmestua, men vi hadde glemt å ta med håndkle. Ikke at det ville hjulpet så mye, gjennomvåt er et litt svakt uttrykk i denne sammenhengen.

96351-41I  varmestua hadde de fyrt i peisen, og vi sikret oss et par stoler og satte oss tett inntil. Som de drukna kattene vi var fikk vi litt oppmerksomhet der vi rigget oss til, varmet oss mot flammen og skiftet til tørt tøy. Etter alle oppoverbakker i øsende regn og rennende grus hadde vi fortjent noe godt! Nybakt sjokoladekake og kakao ble menyen.

"Oj, kaloribombe!", sa ekspeditrisen da jeg kom for å betale.
"Hehe, jeg skal ikke spise begge selv, da", forklarte jeg.
"Ja, du vet, han skihopperen er ofte innom her og kjøper to kakestykker og skylder på at han har kona med på tur. Men så titter jeg ut etterpå, så sitter han der alene og koser seg med begge stykkene selv!"

Hun hadde ikke mye tro på min unnskyldning, nei, slikt hadde hun sett mer enn nok av fra før, gitt!

ElisakakaoKveldsstemning midt på dagen
Hun hadde selvsagt rett. Varm kakao og sjokoladekake ble litt i meste laget, men godt var det inntil vi ble stappmette. Selv om det var midt på dagen fikk vi begge to en god kveldsstemning, fant roen foran de lekende flammene og samtalen dreide seg etterhvert om livet, om lykke, om skuffelser og gleder. Det var nesten som vi følte at her kunne vi sitte til natten og at vi hadde all verdens tid til å løse alle verdens problemer. Flammene transporterte tankene ut av tid og sted.


Konklusjonen ble at vi er glad vi tør å trosse vær og føreforhold, for slike gode opplevelser får man bare om man tar en risiko, tør å se bort fra hindringer (som regn og ruskevær) og leve seg inn i øyeblikkene mens de er der. På veien ned igjen fikk vi et lite glimt av hvordan barndommen alltid bringer gleder og solskinn uansett vær. Der møtte vi en liten jente i fullt regnhyre med begge bena godt plantet oppi sølepytten og med det største smilet vi så den dagen! Så deilig å hoppe i sølepytter! Faktisk husker jeg at jeg hoppet i sølepytter da jeg var liten, men merkelig nok er det solskinn på mine mentale bilder...

Jeg er så takknemlig for at jeg har en venninne som ikke er redd for vær, som ikke er redd for noe. Uten henne ville jeg gått glipp av mange av de magiske øyeblikkene jeg lever for. Takk!

(foto: Elisa Vik og Katrine Daviknes)

Universitetet 195 år

Uventet havnet jeg på jobb i dag. 0745 ringte sjefen meg, ba meg hoppe i dusjen og pelle meg opp på Blindern. Det var kanskje like greit ellers hadde jeg sikkert sovet bort halve dagen. I går kveld feiret jeg nemlig Bloggens dag med å ta en øl med andre bloggere som samlet seg på Asylet for frivillig innleggelse.

Bursdagsfeiring for Universitetet i Oslo
I lunsjen kom jeg derfor tilfeldig over dagens bloggtema. På Fredrikkeplassen var det stappfullt i mennesker som feiret Universitetets 195 år. Halve plassen var dekket av store flotte trykk av foto fra Universitetshistorisk fotobase. På fire-fem stands var det servering av bursdags-marsipankake med Universitetets logo og lange køer for å få smake på herligheten. Ølteltet var for anledningen gjort om til kaffe- og kaketelt med orkester, taler av rektor og prisutdeling for fremragende studenttiltak.

Hele fire kategorier var det nominerte i, årets studentmagasin vant Fortid, historiestudentenes tidsskrift. Årets studentforening som i år ble Prosjektor, årets nyskapning gikk til Weekend Society på Chateu Neuf. 

Kontroversiellt:
Årets enkelttiltak og den siste kategorien er den mest interessante, synes jeg. Den gikk til Kulturutvalget for debatten de arrangerte med Norman Finkelstein 21. mars i år. Hans kontroversielle bok "The Holocaust Industry" skapte stor furore spesielt i USA, og debatten på Chateu Neuf skapte videre debatt i Norge. I den siste tidens debatt rundt Jostein Gaarders kronikk kommer spørsmålet stadig opp igjen: Kan jødisk lidelse under andre verdenskrig rettferdiggjøre israelsk aggresjon mange tiår etter? Arrangementet fikk prisen for motet til å stille vanskelige spørsmål og at universitetet fortsatt har en av norges frieste talerstoler.

Det skal foregå mange flere aktiviteter i løpet av dagen, men lunsjpausen min var over etter dette. Likevel rakk jeg i løpet av en halvtime å bli påminnet hvilken tradisjon man er en del av, og det gjør meg både stolt og glad.

Mørke sekters søndagsrituale

Solen skinner, varmen steker, alle sitter ute og nyter været, men noen få, en sær liten gjeng velger mørket en trapp under alle andre. I en hule av en pub med elleve tv-skjermer samles denne lyssky sekten en tidlig søndagskveld for å dele et rituale de har sett mange ganger før, men som aldri slutter å fascinere. Jeg er laaaangt utenfor min komfortsone. Jeg er på fotballpub for å se kampen mellom Chelsea og Manchester City.

 

 

Corradi
Nr 30, Corradi på Manchester City

 

 

En god venn av meg, som ønsker å kalle seg Yaldaboath, har tatt meg med på denne sektens søndagsrituale. Han går selvsikkert bort til baren og bestiller første runde. Første runde? Hadde jeg tenkt å drikke mer enn en? Ja vel, ja, da blir det visst flere runder. Et sted langt bak i mitt fotballtomme hode minnes jeg at det visstnok er minst to runder i en fotballkamp.

 

 

Vi har mistet de første 9 minuttene av kampen fordi jeg gikk så sent på mine 8cm høye hæler. Yaldaboath er like blid, dog, for det er ikke gjort noen scoringer enda. Dessuten har han ikke noen favoritt i denne kampen, det hadde nok vært verre om det hadde vært en Portsmouth-kamp. Ja, for Yaldaboath er Portsmouth-fan, riktignok ikke helt up-to-date, supporter-skjorten hans er to sesonger gammel.

 

 

Bare fem minutter etter øker kommentator-stemmen voldsomt og jeg skjønner at det har skjedd noe stort. Reprisen viser et mål, og jeg spør pliktskyldigst: ”Hvem scorte nå? Hvilken farge er hvilket lag?” Ok, Chelsea er de blå. Chelsea leder 1-0.  Manchester City pleier å spille i lyseblå farger – sånn omtrent lignende farge som det Argentinske landslaget – som jeg kjenner til – men i dag er de gule.

 

 

Lokalet er glissent, det er 35 menn der. Utenom de to jentene som serverer i baren er jeg den eneste kvinnelige representanten i lokalet. Jeg setter meg ned, Yaldaboath fester blikket på en skjerm bak meg, jeg ser meg rundt i lokalet. Jeg merker meg en utpreget forskjell på de unge, vakre spillerne på skjermen og tilskuerne på puben med hver sin skummende øl. Og ja, det er utseendemessige forskjeller.

 

 

Endelig dukker det opp noe på skjermen som gjør kampen severdig også for meg. Spiller nr 30 Corradi for Manchester City. Vakker, latino, livlige krøller, flotte trekk. *note to self: Google Corradi.*

 

 

Men det er mer mat for mor. Et stykke uti førsteomgang får en av Man. City-spillerne seg en trøkk på nesen. Blodet siler og han må skifte trøye. Oh, my God! Hvilken overkropp! “Hmmm” sier jeg litt høylydt, og Yaldaboath gliser til meg i øyekroken.

 

(Foto: Bernardo Corradi: Spiller nr 30 på Manchester City)

 

Kampen raser videre. Kommentatorstemmen summer i bakgrunnen. Jeg lurer på om kommentatorer velges ut fra om de har en stemme som egner seg som bakgrunnsstøy. Han snakker norsk, men jeg er ikke i stand til å få med meg hva han sier. Tonefallet stiger og synker og volumet angir graden av spenning eller ei. Han vekker meg nok med et ”JAAAAAAAAA!!!” neste gang det blir mål.

 

 

Ganske riktig. 25 minutter ut i første omgang er det 2-0 til Chelsea. Jeg ser to repriser av målet, men stusser. Det er jo bare gule menn i bildet. Var ikke Chelsea blå da? Merkelig. Siden jeg er jente og blond tør jeg å spørre, og jo da, det var visst de blå som scorte selv om jeg bare så gule menn på reprisen. Det var nok forsvaret det. Dommeren har uansett alltid rett.

 

 

En mann med briller, blå skjorte og en liten ølvom sitter og kjedespiser nøtter i et av hjørnene. Ingen jubel å spore der. En yngre gutt med grønn T-skjorte tviholder på tommelen sin med et litt tomt uttrykk i ansiktet ved siden av kompisen i svart T-skjorte, tatoveringer på overarmene og snus under overleppa. Den svarte T-skjorten klør seg nervøst på armen. Er det bare Manchester City-fans i pub-hulen i kveld?

 

 

Yaldaboath forteller meg at Chelsea nå er blitt Englands beste lag. Ikke fordi det bor så mange gode fotballspillere der, men fordi de eies av en russisk olje billionær og er Englands rikeste klubb. De har dermed råd til å kjøpe de beste spillerne fra hele verden. Men det finnes ikke mange Chelsea-fans i Norge, sier han. Stakkars Man City, ikke rart de ligger to mål under, og det enda til de har en latino-helt på laget som har blitt min favoritt.

 

 

Jeg foreslår at Portsmouth, Yaldaboaths favorittlag, skaffer seg noen lukrative inntekter så de kan kjøpe noen grisegode spillere og havne på førsteplass på tabellen litt flere dager enn en (for ja, jeg har hørt noen ganger i dag at de etter første kamp har ledet hele tabellen)

 

 

Portsmouth er derimot ikke det stedet de fleste gode fotballspillere ønsker å bosette seg. Chelsea ligger mye bedre til i west-end London midt i suppen av den rikeste delen av hovedstaden. Så det er ”money og location” som avgjør fotballcupene nå til dags, ikke patriotisme og lagånd. Vel, vel, det var vel ikke annet å forvente.

 

 

De gule har en målsjanse, men kaster den bort. To stykker til avslører seg som tilhengere på City-siden. Borte ved baren sitter fire alvorlige karer, alle med armene i kors og et innbitt uttrykk i ansiktet. Kort hår, ikke fullt så kort, lengre og langt hår. På rad og rekke.

 

Den grønne T-skjorten gjesper, han har visst gitt opp. Resten av lokalet sitter i en felles koreografert positur med pekefinger og langfinger på overleppen eller øyebrynet. Blikkene ser ut som uforstående sauer som ikke skjønner om du skal jage dem eller mate dem.

 

 

Der er det nesten tredje målet for Chelsea. Da det roer seg våger grønn-skjorta seg på toalettet. Brillene begynner å lese avisen.

 

 

Så er det pause på Stamford Bridge Stadion (har min venn Yaldaboath forklart at hjemmebanen til Chelsea heter). Svart og grønn T-skjorte går. De har tydeligvis fått nok av tapet. Brillene får selskap av en kompis og endelig titter det frem et smil. Skjermen viser referater fra andre kamper, blant annet der Portsmouth vinner 3-0 over Blackburn. Yaldaboath er happy og stolt. Superkampen mellom Manchester United og Fulham viser storslagne målscoringer til 5-1 og endelig ser jeg smilene bre seg over mengden. Den røde skjorten innerst i hjørnet drister seg til et glis – han har vært tilbakelent og alvorlig hele siste timen.

 

 

Andre omgang begynner og min venn er blitt distrahert av filosofiske tanker. Han begynner å diskutere religion og meningsløshet. Lettet over et annet tema som for meg er mer lettfattelig enn fotball setter jeg inn med kveruleringsargumentene mine og snart er vi på en totalt meningsløs kollisjonskurs. Det er da jeg bestemmer meg for å kjøpe en øl til, dvs en runde til, heter det visst.

 

 

Så skjer det skjebnesvangre. Min latinohelt på Man City, nr 30 Corradi får sitt andre gule kort og blir dermed utvist. En lattermild reaksjon fra resten av publikum hjelper ikke på min skuffelse over at mitt eneste trekkplaster for å se kampen nå er forvist fra skjermen. Ikke finner jeg en ny favoritt på noen av lagene heller.

 

 

Brillene river ut en seksjon fra Dagens Næringsliv, lokalet begynner å tømmes. Minuttene teller ned. Et håpløst forsøk på å danne mur under et hjørnespark utløser latterkramper i det Dickov får gult kort for et måpende og kopende tryne mens han dytter og skubber i samtlige motspillere. De gav ham en klem etterpå når det ikke ble mål.

 

 

-         ”Kan jeg bruke navnet ditt?” spør jeg Yaldaboath. Jeg skal blogge om denne spesielle kulturelle eventen.

-          ”Tja, enten kan du bruke navnet mitt, eller du kan bruke Yaldaboath, den falske guden fra jødisk mytologi som trodde han var Gud, men som viste seg bare var demonisert og trodde han var Gud.”

 


Som sagt, så gjort. Alt i alt har jeg lært at favoritter forvises fra fotballbanen og at fotball er det menn bryr seg om mest her i verden. Jeg tror faktisk fotball kommer hakket foran sex. Fotballpuber er iallfall ikke stedet for en jente å få oppmerksomhet i sine flotte høye hæler når det er fotballkamp på elleve skjermer rundt henne!




Pesta og herremakta

Maridalsspillet 2006 - Svartedauen

Igår fikk jeg og en fullsatt voll en stemningsfull opplevelse av de sjeldne. Hvert år bringes 1300-tallet tilbake til nåtiden med svartedauen som den altoverskyggende trussel mot folk og gård i Maridalen. I de eldgamle ruinene av Margaretakirken settes kulissene for et dystert spill om bygdefolk og herremakt, slit, savn, tro og tvil. Med kirken og hele landskapet rundt som scene fraktes man tilbake mange hundre år og får en smakebit av hvordan folk sloss for sin rett og sine drømmer under helt andre omstendigheter.



(foto hentet fra www.maridalsspillet.no. Se flere bilder der)

Mørket senker seg akkompagnert av middelaldersk kirkesang, et truende hestefølge trommes inn fra dalen for å avkreve korn og kjøtt i skatt fra gårdene rundt Maridalen. Brutalt trues bøndene fra herremakta, og i bakgrunnen lurer Svartedauen. Det ryktes at den er kommet til Kjelsås, og folket frykter at den snart tar dem med seg og legger hele dalen øde.

Det er et dystert, brutalt og tankefullt spill. Det gir ettertanke og takknemlighet for den verden vi har i dag. Etter spillet tar vi en vandring rundt ruinene av Margaretakirken, og studerer murene. Tenk hva disse veggene har sett? Alle de hundreår av menneskelig aktivitet, glede, sorg, tro, tvil, ambivalensen mellom lojalitet mot Tors hammer eller kristenkorset, alle års syklus, kornmarkene, Maridalsvannet, hest og kjerre, og utviklingen frem til dagens moderne Maridal med rykende fersk asfalt som krysser de gule kornåkrene.

I stummende mørke vandrer vi over kornåkrene der hestene hamret hovene sine for et øyeblikk siden og for 700 år siden. Men et stykke ute på stien er det ikke bekmørkt likevel. Himmelen er fortsatt ikke svart. Brisen blåser forsiktig håret vekk fra ansiktet, men tankene blåser ikke bort. Stemningen fra spillet sitter igjen i magen hele sykkelenturen hjem. Jeg lever for slike magiske øyeblikk som nekter å bli borte. Slike øyeblikk som forlenges ut i livet og setter tankene i spinn.

Det er første gang jeg har sett Maridalsspillet og første gang jeg har syklet i Maridalen i mørket.

Det er fortsatt forestillinger i dag og på søndag for de som vil sette dagens liv i historisk perspektiv.

Hyllest til dusjen

Hva gjorde de før man fikk dusj? Man badet en gang i uken i en stor stamp, jada, vi har alle hørt om det. Men hvordan taklet man alle de ulemper man får dersom man ikke dusjer?

DusjÅ la vannstrålene sildre nedover kroppen, puste ut, nyte varmen og stunden alene. Mykt og deilig, såpe som dufter og får neseborene til å utvide seg. Håret som blir tungt, faller nedpå ryggen og skaper strie strømmer av vann. Dusjen gjør så utrolig mye mer for velværen enn bare å vaske kroppen ren. Jeg priser meg lykkelig for å ha havnet i verden i en periode av historien hvor vi har dusj!

Hvis jeg ikke dusjer etter en treningsøkt, blir jeg klam, seig og begynner å fryse. Og jeg får ikke varmen i kroppen igjen før jeg har vært i dusjen. Hvordan holdt man varmen etter at man hadde blitt varm, svett og klam når man bare vasket seg en gang i uken?

Når man svetter åpner porene seg og man får renset ut avfallsstoffer fra kroppen. Men hvis man ikke dusjer etterpå blir dette liggende utenpå huden, tetter porene seg og istedenfor rens får man hudormer, kviser osv.

Kanskje man ikke dro på treningssenteret og svettet før man fikk dusj, men man hadde da nok av fysisk tungt arbeid på gård og grend som kunne forårsake svette og ubehagelige kropper som ville fryse i dårlige isolerte hus uten strøm. Det er ikke mange tiår siden det ikke var vanlig å ha dusj

Gjennomsvett etter treningsøkt i dag tidlig erkjente jeg at en av de vesentligste oppfinnelsene (om enn enkle) i dette århundre må være dusjen. Iallfall for meg. Når det gjelder oppfinnelser og innretninger som er laget for å gjøre livet enklere og bedre, så kan jeg ikke tenke meg noe jeg bruker mer, oftere og som gir så stor velvære som dusjen.

Så hva gjorde de før i tiden? Stilte seg under Frysjafossen, kanskje?

Frysja

(foto: Elisa Vik: Frysjafossen)

Tiqui - ferskvannsjenta - II

Varme sommerkvelder er noe av det beste jeg vet! Lørdag var det varme som syden kan misunne oss, og jeg satt på jobb hele dagen. Men tross at jeg ikke sluttet på jobben før seks, var det mye igjen av den fine sommerkvelden.

Min venninne og jeg bestemte oss for å ta syklene fatt og dra til Kikut. Tidspunktet var genialt, for det var lite folk langs Akerselva. Vi slapp å bruke lyd for å komme oss forbi barnevogner og store spaserfølger som går fire-fem i bredden.
 

Bjornsjoen2
(foto: Elisa Vik: Bjørnsjøen)


I Maridalen ble vi overrasket med rykende fersk, kullsvart ny asfalt hele veien inn til Hammeren. Til forskjell fra den slitne veien hvor man måtte sykle zikk-zakk for å unngå hullene er det nå bare å suse gjennom hele Maridalen nesten uten at sykkelen lager lyd. Ingen biler passerte oss på hele strekningen, så det var en fredelig tur egnet for tankespinn. Kornet vaiet i den milde brisen og skinte som gull i den lave kveldssolen.

Min venninne var litt spent på hvordan det skulle gå i alle oppoverbakkene fra Hammeren til Bjørnholt, men vi holdt ut begge to og fikk fyllt på vann på toppen. Etter Dødaren valgte vi å stoppe ved Bjørnsjøen for å bade.

Synet som møtte oss var aldeles fortryllende: Blikkstille vann, varme svaberg, gjestmilde trær og den absolutte ro. Det var ingen andre mennesker i nærheten, vi hadde bare selskap av to ender og en måke. Solen var en time unna solnedgangen, men varmet fortsatt godt. 

BjornsjoenDenne overdøvende stillheten er kanskje noe av det beste jeg vet ved ferskvann, fjellvann og tjern. Når man glir uti vannet er det nesten som man forstyrrer en høymesse. Solens kveldsrituale er hva vi bivåner, og det mørke, myke vannet omslutter oss og lager små, stille klukkelyder mens vi prøver å svømme så stille som over hodet mulig. 

Siden vi er jenter som vet hvordan man skal kose seg, hadde vi med oss landbrød med aioli, kjeks og rosevin. Vi syntes vi hadde fortjent det etter mange, lange, deilige oppoverbakker.

Man kunne frykte at nedoverturen skulle bli kald etter solnedgang, men tropenatten sørget for fønvind hele veien på forlatte grusveier sving etter sving - like langt ned igjen som det var opp.

Kveldens 5-mil lange sykkeltur ble avsluttet på Myrens Kjøkken med hver vår øl som vi også syntes vi hadde ærlig fortjent! Anbefales!
(foto: Elisa Vik: Bjørnsjøen)




Tiqui - ferskvannsjenta

I disse varme sommerdager trenger man å kjøle seg ned. De aller fleste som har anledning søker da til sjø og strand, båten eller svaberg, først og fremst saltvann. Jeg derimot, til tross for at jeg er oppvokst på kysten, liker meg best ved ferskvann.

Jeg vet ikke helt hva denne preferansen kommer av, men det er iallfall noen helt tydelige fortrinn ved å ta avkjølingsturen til et ferskvann eller tjern i stedet for sjøstrender.

For det første, vannet går faktisk an å drikke. Ikke alt vann i marka smaker like godt, men utblandet med medbrakt konsentrert saft er det en utmerket tørstedrikke og man slipper å dra på mange liter med vann for å unngå å bli dehydrert.

For det andre er det god plass! I motsetning til fesjåstranda Huk hvor menneskene klynger seg sammen som om de var en hvalross-koloni, så får man god plass rundt seg og sine ting. Kanskje til og med så langt til nærmeste solhungrige nabo at han eller hun ikke kan få med seg samtalen din og derfor faktisk ikke lytter.

For det tredje, og noe som følger av at det er bedre plass, så er det ofte ryddigere og renere i omgivelsene. Dette har ikke noe med ferskvann versus saltvann å gjøre, men snarere med fraværet av de store menneskemengdene. Og når vi snakker om menneskemengder, det er jo deilig å finne en liten plett i skogen ved et tjern eller en elv og være nesten alene, kanskje helt alene?

Noen av oss har dessuten oppdaget en liten ferskvannsperle nesten midt i byen:

I dag gikk turen dit. Klar blå himmel over rennende ferskvann mellom grønne trær og en liten gresskledd elvebredde er det gjestfrie synet som møter oss. Demningen sørger for at det er dypt nok til å svømme og boltre seg, og bryggen gjør det lett både å hoppe uti og komme seg opp igjen. Jeg teller 43 voksne, tretten barn, seksten sykler og fire barnevogner, så det er lett å finne seg en god plass. Tør jeg nevne at blant de voksne var det et stort flertall av kjekke gutter? Jeg hadde god bruk for Iskwew's råd til usjenert titting, gitt! Varm og godt fornøyd etter dagens utflukt er jeg nå hjemme, klar for dusjen og klar for kveldens tango-dans.

Har du fortsatt ikke forstått hvor denne ferskvannsperlen er? Nei, da sier jeg det ikke bort heller!

:) Tiqui

Mosjon- og oppdagelsestur på Vestlandet

Rapport fra hyttelivet:

Etter en uke på hytten med mors mat og konstante deilige fetende fristelser var polstringen rundt magen et tydelig bevis på at sykkel-abstinensen (en hel uke uten sykkel!!) var berettiget.

Jeg fant frem mors gamle skramle-sykkel fra hyttekjelleren, pumpet luft i dekkene og la ut på Lindås-traktenes smale svingete gamleveier på Vestlandet. Jeg tråkket avgårde blant grønt og frodig landskap, mosekledde og dryppende knauser, noen par-tre uheldige frosker og padder som ikke hadde lært å se seg for i trafikken, bjeffende hunder, brekende sauer og noen forfjamsete, men nysgjerrige kalver og lam av nyåret. Innimellom fikk en duft av markjordbær meg nesten ut av balanse, men her var ikke plass til "24 jordbær i et lokk".

Midt i denne idyllen av bugnende marker, skog, heier, vann og dyr dukker det opp et lite rødmalt hus i svingen. Det har et skilt på hjørnet som annonserer at dette er klubbhuset til Nordhordlandsavdelingen av motorsykkelklubben Holy Riders. Jammen godt de har motorsykler til å komme seg til klubbhuset med, tenkte jeg.

Jeg syklet inn en grusvei hvor skiltet annonserte at jeg ville komme frem til en plass ca en km lenger inne. Jeg passerte noen gårdshus og en gammel kvinne satt i solveggen og slappet av med strikketøyet. Etter noen porter og fe-rister så det ut som veien igrunnen avsluttet midt i et gårdstun. Jeg tenkte jeg skulle la dem være i fred og ikke titte inn som en hvilket som helst forvillet turist og ville snu krapt. Men der satt jammen hjulet "fast" i grusen og det var bare styret som fulgte mitt tegn om å svinge til venstre. Så i stedet for å forsvinne uforstyrret, fortsatte sykkelen rett frem til jeg fikk plassert noen hylende bremser. Så måtte jeg hoppe av sykkelen midt på tunet og vri styret tilbake på plass før jeg litt rød i toppen kunne trille bort nedover veien igjen. Helt uoppdaget var jeg vel ikke, men så fikk de iallfall en liten historie å prate om ved middagsbordet den dagen. På vei tilbake hadde strikke-damen satt seg selv i arbeid og stod dypt bøyd i blomsterbedet og lukte. Tro om hun syntes det var best å bli sett i sving med arbeid heller enn avslappet i solveggen?

Inn en annen stikkvei havnet jeg plutselig på et skipsverksted hvor ferdsel var på eget ansvar. Siden jeg er fullstendig reckless og ansvarsløs kunne jeg sikkert tatt en rundtur, men syklet heller videre. Nede i en vik fant jeg et fiskeoppdrettsanlegg som var stuet sammen så tett at ingen robåt ville kunne passert noe sted. Der var det ikke ferdsel på eget ansvar, der var det derimot ingen adgang. Nå har jeg aldri hatt særlig respekt for autoriteter, men adlydde denne gangen.

Ferden bar videre forbi et nedlagt skifer-steinverk. Her var det store blokker og mindre glitrende skifersteiner hulter til bulter med noen kvarts-renner i. Her burde man visst ta en tur med tilhenger og spett - for det var noen nydelige steiner!

Min familie har hatt hytte i disse traktene i 14 år, men jeg har aldri vært på disse stedene før. Hvis vi har kjørt forbi dem har jeg ikke lagt merke til slike severdigheter. Man kommer virkelig til sin rett i landskapet når man sykler og man får med seg flere detaljer. På hytten ventet nok et fat med lekkerier, men etter denne turen på et par mil med oppdagelsesferd følte jeg at hadde fortjent det!

Nå er jeg brun og fin og håper polstringen takker for seg om ikke så altfor mange dagene nå som jeg er hjemme igjen og kan gjenoppta mine sedvanlige sykkelturer og andre aktiviteter.