Insomnia


Klokken er 3 om morgenen og den lpetids-frustrerte katta gauler over verdens urettferdighet. Det er heteblge i Buenos Aires, svetten siler, jeg vrir meg i laknene og forbanner myggen.Jeg fr ikke sove.

Jeg titter ut vinduet som vender inn i kvartalet, ser om jeg kan f ye p katten som holder meg vken. Jeg ser ingenting annet enn hye murer fra bygningene som vender ut mot gatene, og de tak p lavere bygninger inne i kvartalet, skalte PH, horisontale boenheter. I et vindu skrtt over "bakgrden" er det lys og et par romsterer rundt halvnakne, vifter med et stort tystykke. P taket over dem blafrer et laken i luften, og enskyggebeveger seg. Noen er p kveldstur p taket.

Nattrend

Katten roer seg, og jeg tenker vende tilbake til sengen da jeg ser at skyggen fra laken-taket klatrer over muren eller lemper noe over murenog dumper ned p taket p huset ved siden av. Dette er kanskje ikke en kveldstur i insomnia, men muligens en nattens tyv som vil ta seg inn og rane noen? Jeg trekker meg litt tilbake, tr ikke la ham se meg, vipper hodet mitt litt frem og tilbake fra kanten, som om jeg var noe som naturlig blafret i vinden.

Det slvglinsende isolasjonsmaterialet p taket reflekterer det lille mnelyset som er inne blant skyene, og jeg ser silhuetten av en slank ung mann. Han titter over murkanten til neste hus, stopper opp som om han vrer at noen observerer ham, og jeg "blafrer"tilbake bak vinduskarmen. Nr jeg titter ut igjen henger han med en fot utenfor muren inn i kvartalet, det er ca 8 meter ned, har han tenkt hoppe?

Dunk

Jeg gr inn p badet for se om jeg ser bedre der og om jeg selv vil vre mindre synlig derfra. Baderomsvinduet er lite og vender bare ut i et lite mellomrom mellom seksjonene p bygningen jeg bor i. Jeg ser ikke mannen herfra.

Jeg hrer et dunk og et rabalder, s blir det stille. Jeg skynder meg tilbake til soveromsvinduet og titter ut. Taket p nabohuset glinser tomt i mnelyset, men i mrket nedenfor, p PH-taket ser jeg en skygge. Beveger den seg? Vet ikke, vanskelig si. I mrket er alle katter gr, og en skygge kan vre en sekk, en plante, noe sppel, et lik eller en mann som nettopp har hoppet i dden. Jeg stirrer og stirrer, men klarer ikke skjeldne hva skyggen er, og hjernen begynner lpe lpsk.

Dilemma

Br jeg ringe politiet? Ambulanse? Br jeg ikke da vite hva som egentlig har skjedd? Og om det virkelig er en mann der nede og ikke bare en sppelsekk som han dumpet? Er det ikke rart at jeg ikke hrte noe skrik? Vil jeg virkelig bli innblandet hvis dette viser seg vre noen som dumpet et lik? Kanskje jeg skal gi beskjed til gutta p parkeringshuset rett over gaten og be dem komme og se etter. Kanskje har de en stor lommelykt? Jeg vet ikke hva jeg skal gjre, om jeg skal gjre noe, om jeg vil gjre noe. Katten uler igjen, skyggen beveger seg ikke, og nabotaket glinser i ensomhet. Jeg legger meg. Jeg fr ikke sove.

sl ihjel tid

Klokken er fire om morgenen. Jeg holder ikke ut. Jeg klarer ikke la vre blafre ut av vinduet med jevne mellomrom, men skyggen er like vanskelig skjeldne n som for en time siden. Jeg prver zoome inn med kameraet med hy lyssensitivitet, men det er umulig se noe i skeren, og jeg tr ikke ta bilde med blitz. Reddhare.

Klokken femvil det begynne lysne. Jeg spiller tetris s lenge. Taper og spiller igjen. Jeg ser antydning til grlysning ute og jeg titter ut. Faen, det er virkelig en mann som ligger der nede. Hadde jeg ikke sett ham p et tak 8 meter hyere oppe frst, ville jeg trodd at han bare sov. Han ligger p siden, med den underste armen ut, og hele kroppen utstrakt s lang han er. Bl olabukse, svart singlet. Brun og trent kropp, et lysebltt lommetrkle henger ut av lommen. Er han dd, er han lemlestet eller sover han bare?



Jeg tar et bilde. Zoomer inn, uten blitz. Det blir kornete, umulig si. Jeg fr bare bekreftet at det virkelig er en mannskropp. En halvtime senere tar jeg et bilde til, prver zoome s langt inn som mulig for f et inntrykk av ansiktet hans. Men vent, foten l da ikke slik i sted? Han har beveget seg! Han er i live! Jeg er overlykkelig over at jeg ikke har overvret dumpingen av et lik, og kanskje heller ikke et selvmordsforsk, iallfall ikke et vellykket forsk. Mannen er i live, kan bevege seg, og kan se ut som om han sover...? Det er p tide skaffe seg litt svn for meg ogs.



Helt borte i drmmeland

Jeg sovner, drmmer rare drmmer om skygger og katter og blafrende lakner. Jeg vkner brtt fire timer senere. Klokken er ni. Jeg spretter opp og titter ut. Borte. Mannen er borte. Er han hentet av noen? Vknet han og hoppet ned p neste tak? Ble han forvandlet til edderkoppmannen og klatret opp igjen der han hoppet ned? Jeg klarer ikke helt sl dramatikken fra meg og studerer terrenget av tak, bakgrder, patioer, vinduer og murvegger. Hvor kan han vre? I mrket er alle katter gr. I lyset ser alt annerledes ut. En vanlig dag er i gang i Buenos Aires, og jeg lurer p om jeg har sett syner. Eller kanskje bare drmt.


Slett og flytt

Jeg m flytte.

Ikke jeg fysisk, men livet mitt.

Ikke livet selv, men innholdet, det lagrede innhold, det som befinner seg p harddisken.
Noe ordnet, noe tilfeldig, noe glemt, noe viktig, noe rrende, noe vondt og noe likegyldig.

Det likegyldige kan slettes.



(Foto: Moving Stool by Gabriele Pezzini for Max Design)

Det som er likegyldig n var ikke likegyldig da det ble lagret. Siden har det forsvunnet lengre og lengre bak p harddisken for sjelden og aldri bli hentet frem. N er det likegyldig for meg. Er det ogs likegyldig for de andre det gjaldt?

Det er litt som nytt skoler og ny timeplan. Det ligner veldig p forrige r, men det er likevel nytt. N skal jeg flytte inn p ny maskin. Det gir en ny sjanse for f orden i filene, i arkivene og i livet. Denne gangen skal man vre smartere, gjre det enklere, lagre lurere, mer organisert, lettere finne igjen.

Men jeg lurer p om jeg ikke gjorde det sist ogs? Hvorfor ligger det da s mye rart p s mange rare steder p den gamle maskinen? Er det likegyldighetsprosessen som pvirker hvor ordnet det ser ut?

Det anbefales flytte hjem en gang i blant for f kastet alt man samler seg over tid, og rensket ut slik at man sitter igjen med de tingene man br ha uten at de eier deg.

Det slr meg at det ikke er rart at datamaskiner ikke er tiltrodd mer enn tre rs levetid. For over tre r endrer livet seg, det som betydde mer fr betyr mindre n, n er det andre ting som er interessant, besnrende, altoppslukende. Denne maskinen har vart i tte r. Det frste jeg lagret s smart, s organisert for tte r siden lar seg ikke engang pne lenger. Det har feil format. Det stttes ikke. Kanskje like greit. Jeg legger det i likegyldighetsbunken, hyreklikker og velger "slett".

Den mannlige samtale

(Foto: Gaetan Lee: Lego Space men)


Utvalg av samtalepartnere


Hantil venstre ble oppmerksom p hantil hyre. Venstre hilste p Hyre med et nikk som ble besvart fra Hyre med smil. De betraktet hverandre noen sekunder fr han i midten slo seg sammen med dem, men i farten havnet han litt nrmere Hyre enn Venstre.

 

Tilpasning

Venstre blir stende, men uten at de kanskje er klar over det virker avstanden mellom Venstre og Midten som et hinder. Midten tar et kameratslig tak rundt skuldrene til Hyre, smiler til Venstre, vipper litt opp og ned p tballene og nikker. Mens han vipper forflytter han seg cm for cm nrmere Venstre, og selv om han har sluppet skuldergrepet i Hyre flger han til hyre liksom p.


Det gylne snitt

Fortsatt er ikke et ord utvekslet. Relasjonen er opprettet, det er penbart at disse tre skal ha en samtale, men posisjonen deres er fortsatt asymmetrisk. Han til venstre holder sin l i sin ytterstehnd, og putter den innerste i lommen. Midten har ingen l og putter begge hendene i lommen mens han fortsatt smiler, nikkerog vipper. Hyre gjr det samme som han til Venstre og endelig er symmetrien opprettet.

 

- "Ja, hvordan gr det?" Endelig kunne samtalen begynne.


Ugler i mosen eller p peishyllen?

Min argentinske venninne samler p ugler. Ikke spr meg hvorfor, men i Argentina skal de visstnok bringe lykke. Og hun nsket seg en ugle fra Norge. Men hvor i alle dager fr man tak i en uglefigur? Jeg har derfor vrt p uglejakt. Som forberedelse til jakten lette jeg p finn.no og forsket jeg p wikipedia. Jeg fant ut at det ikke er s mange ugler som hekker i Norge, men noen av dem er Snugle,Hornugle, Hubro, Perleugleog et par til.



Det tre frste er de kuleste, og Hornugla er representert som bilde over. Men hvor i all verden skulle jeg begynne lete etter en figur av en slik ugle? Min uglejakt i Oslos asfalt-jungel forlp seg som flger:

Folk sperret ynene opp som ugletallerkener av slikt et merkelig sprsml:
- "Si meg, har Dere ikke tilfeldigvis en ugle? En slik figur, vet De? Nei, det er klart, hvorfor skulle Dere ha noe slikt. Ja, men De skulle ikke vite hvor det kan tenkes at det finnes en ugle, da?"

Jeg ble sendt p en wild goose chase, men du vet, det var ikke ville gjess jeg var p jakt etter (Det fantes det derimot mye av!), men en ugle. Omsider fant jeg det frste stedet med noe som lignet. En tydukkeugle som sa "uhu". Ja, den sa faktisk uhu. Men det triste utbruddet kom nok av at det ene yet hadde falt ned, s hun s s skjev ut i ansiktet, den stakkars ugla. Hun lignet ikke spesielt p Klara Klok heller.

S fant jeg butikken med det rare i. Og Ivo Caprino-mannen som stod bak disken rettet p Skomaker Andersen-brillene sine og sa: "En Ugle! Ja, det har jeg sikkert. Titt en titt borti der, du frken, s skal du nok finne en ugle, skal du se."

Jeg tittet langt og lenge og lenger enn langt og befant meg plutselig innsperret blant musefeller, trekatter og en kar som var p jakt etter en kaffeboks. Men om ikke lenge var han ogs p jakt etter en ugle, du vet, nr man frst har sperret damen inne kan man ikke godt la vre hjelpe til.

Jeg begynte bli frustrert. Jeg s ingen ugle, ikke engang mose! Caprino selv mtte nok ut i dyst. Han la hodet bakover, rynket p nesen for justere brillene og tittet overalt der jeg allerede hadde vrt.

S snur han p hlen, trekker brillene opp og gliser: "Ja, jeg visste jeg hadde en ugle, men den er dyyyyr! Akkurat da titter jeg ned i en liten lekekasse og med nebbet ned ligger det en liten og forsagt perleugle utskret i tre. Caprino vil vise meg den flotte ugleleke-klokken fra 50-tallet som koster en formue, og nr jeg er ferdig med hfligheten viser jeg ham perleuglen og spr: "Hva skal De ha for denne da?"

"Den, jenta mi, den skal du f for tlmodigheten!"

Jeg ble s glad at jeg endte opp med kjpe en gul lekebil i tillegg. Hvorfor en gul bil, spr du? Se det er en lang og intern historie...


En takk for mate

Nei, det er ikke en skrivefeil. Det skal ikke st "takk for maten". Denne gangen handler det om mate, ikke mat.

For halvannet r siden skrev jeg et lengre blogginnlegg om mate-kulturen i Argentina. Takket vre elortiba p youtube fant jeg denne fine videoen med noen gode illustrasjoner p hvor mye mate betyr og har betydd i ulike sammenhenger gjennom tidene: Nyt det som en pause i hverdagen:


Polstret eleganse

v01563202c2680216e07ae06a2c77ce61cd

Det var tilfeldig at jeg kledde meg i grnt dagen etter St. Patricks Day. Det var ogs tilfeldig at jeg havnet i Manglerud ishallog fikk med meg min aller frste ishockeykamp noensinne mellom de grnngule Manglerud Star og Kongsvinger i danske farger. Noen ganger havner man s langt unna sin egen lpestreng at man blir fascinert at det kan finnes helt andre verdener man ikke engang visste eksisterte, og likevel, tilfeldigvis en sndags ettermiddag, f ta del i en slik verden som man egentlig ikke skjnner seg helt p.

Vi satt p andre rad, men det kunne likegodt vrt frste, for det satt ingen foran oss p tribunen. Selv de mest ihuga supporterne satt bak oss. Jeg kan ingenting om hockey, snn rent bortsett fra at jeg skjnner at pucken skal inn i mlet hos motsatt lag. Og det jeg ofte gjr nr jeg skal sette meg inn i noe som jeg ikke har greie p, s begynner jeg med basics - nemlig - jeg setter igang telle. 5 rd-hvite og 5 gul-grnne p banen til enhver tid utenom de fryktinngytende keeperne. 16 p benken - det blir 21 p laget. Men allerede her rk logikken for min del, for bortelaget hadde bare 12 p benken! De var bare 17 til sammen? Er dette et slags handikap de har innfrt for bortelag?*

Vepsesvermer
Idet samme spillerne entret isen utgjorde de et svirrende sammensurium.Da kampen startet gikk det s fort at jeg mistet tallene p ryggene deres av syne bare jeg blunket. Jeg prvde flge med p innbytte-systemet, men det gav ingen logisk forklaring bare utfra observasjon. Midt i et angrep kunne man finne p bytte ut noen i fart, og skritsch kom det en eller flere nye spillere hoppende over kanten og raste inn i svermen. Et angrep mot ml s og hrtes ut for meg som et vepsebol. Brrrzzz svirret det, skritsh skrenset det og dunk rett i vantet.

Tidlig krkes
To svrt unge, lovende og fremtidige ishockeyspillere vet seg p dette oppe p tribunen, hvor mammaens fang var vantet p en side, og p den andre siden kunne smguttene krasje i meg. Banen deres utgjorde tre stol-lengder p andre rad. Det er nok viktig lre seg tidlig at man ikke skal vre redd for krasje i andre folk.


Polstret og imponerende eleganse
Det var overraskende fort gjort bli engasjert og oppslukt av kampen. Og selv om reglene for spillet aldri ble helt klare for meg var det mer enn nok bli imponert over. Den utrolige kontrollen disse gutta hadde p skytene og navigeringen p isen, hvordan de virvlet rundt p tiendedels sekunder, var alle steder samtidig og p merkverdig vis visste hvor pucken og mlet var til enhver tid, selv etter multiple piruetter.

P tross av den mengde polstring og beskyttelsesutstyr de var bekledd med, var elegansen og samspillet p isen nesten som dans regne. Manglerud Star gjorde en utmerket kamp, vant s det suste og rykket opp i eliteserien. For dem som er sportslig interessert og vil ha et skikkelig sammendrag av kampen, finnes det en subjektiv-sportslig innfallsvinkel her:Jeg skal derimot vende oppmerksomheten mot det som ofte interesserer meg mest - menneskene rundt aktiviteten: Etter prisutdelinger, mageseiling og ordentlig ste male-bonding gestures var det nemlig tid for fest:

27andersen
(Nr 27 : Marius Andersen scoret et av de totalt 8 mlene)


Den usynlige inkognito
kjenne igjen noen fra hockeybanen med fullt verneutstyr til noen p opprykksfesten etterp i festantrekk er ikke lett. Spesielt ikke siden jeg bare hadde ftt oversikt over spillerne ved hjelp av deres respektive nr p drakten - det var jo ingen som hadde p seg nummer lenger? Han presenterte seg og fortalte hvilken rolle han hadde i spillet - jeg s fortsatt ut som et sprsmlstegn. Hvilket nr hadde han vrt? Nr 40... jeg vrei hjernen - kunne ikke huske ha sett noen nr 40. Nei, det har jeg ikke lagt merke til, sa jeg. DA har jeg gjort en god jobb, sa han og strlte. Hvis det var om gjre for ham ikke bli lagt merke til, s skal jeg gi ham all mulig anbefaling. Jeg kan ikke navnet hans, aner ikke hvilken rolle han hadde p isen, husket ikke ha sett nr hans p banen i det hele tatt, han hadde en gjennomsiktig drink som ytterligere understreket hans usynlighet, og var ufattelig fornyd med vre inkognito.

Kampen utenfor kampen
- Er du sammen med en av spillerne? Sprsmlet kom direkte og uten et innledende hei i ken p dametoalettet. Jeg svarte som rlig var at jeg knapt kjentelaget engang. Svaret s ut til forvirre henne litt, og jeg vet ikke om det falt i god jord at jeg med en gang visste hvem hennes kjre var - jo han med den hjelmen og det nummeret p ryggen, ikke sant? (noen fordeler skal man jo ha av legge merke til tall). En tredje deltaker i ken hadde ogs sitt forholdsmessige alibi i orden, og jeg skjnte at det var noemerkverdig - kanskje en smule utrygtover tanken p en dame tilstede p festen som ikke var sammen med noen av dem og dermed ikke godt plassert i spillet. For der kampen sluttet med seier og opprykk, fortsatte festen med nok et spill. Inntrykket av at ishockey er et aggressivt og til tider voldelig spill p banen er betydelig overdrevet, med mindre man da inkluderer de konfrontasjonene som skjer utenfor banen i lykkerus - og denne gangen av sidespillerne som starter kampen ved veie hverandre i toalettken.

Hvor gammel gr det an vre?
- Skal du p jobb i morgen?
- Nei, jeg skal p skolen, jeg, jeg er jo bare 19 r. Du ... er vel litt eldre enn meg. Du ... er vel kanskje 24?
- Joda, det stemmer at jeg er litt eldre enn deg!

Det er merkelig hvordan vi vurderer alder p andre ut fra hvor gamle vi er selv. Vi ser ofte om andre er eldre eller yngre enn oss selv, og i denne karens tilfelle var sikkert 25 s gammelt som det gr an vre. Og for vre hyggelig tippet han 24. En av guttarundt 30 tippetjeg var 32, alts litt eldre enn ham selv. Jeg har skjnt at det er ikke hvor gammel man faktisk ser ut, men hvor gammel den som tipper er som er avgjrende.

Forskjellig referanseramme
- Yeah, jeg ser det er ikke tilfeldig hva dere har kledd dere i! Grnt - og gult, ja!
- Det er klart - m jo sttte laget!
- Hva syns du om Manglerud-sangen da?
- , jeg kan den ikke, jeg kan bare originalen, jeg, svarte jeg pliktskyldigst.
- Men det ER jo originalen, utbrt han. Jeg hadde ikke hjerte til insistere med fortelle ham at originalen antagelig ble en hit nr han ble fdt, ble spilt av Jefferson Starship i 1987. Det var omtrent da jeg bestemte meg for la den glade gjengen f ha resten av festen i fred.

S hvordan hadde det seg at jeg havnet p denne ishockeykampen en sndags ettermiddag? Jeg kunne skyldt p tilfeldighetene, men min gode venn Yaldaboath kunne konstatere: "You just love being the outsider observer at ancient working class rituals". Ok, you got me.





* - Senere har jeg ftt vite at Kongsvinger har for mange svenske spillere, som visstnok ikke kan spille i de danske fargene nr det er avgjrende kamper fordi de ikke er norske. Vel er det 104 r siden unionsopplsningen, men det var vel ikke for sette kjepper i hjulene for underlegne ishockeylag vi ble selvstendige? Trblete nasjonalgrenser er derimot en helt annen bloggpost.


Livet

Life is a sexually transmitted disease.
R. D. Laing

Livet er en seksuelt overfrbar sykdom, sier Laing,- en ddelig sykdom som vi alle sammen fr eller senere bukker under for. Men p den positive siden gir den en rimelig bra rus mens det str p! ;)

(For de som lurer, s ver jeg meg p skrive kort, for p den mten ha tid til komme tilbake i blogglandia bittelitt innimellom)

Utsikten akkurat n

Tiddelibom:


vinterutsikt

Shadow of a gun

Det var en vanlig dag i Buenos Aires. Jeg er alene hjemme, min vert og venn har dratt p jobb mange timer tidligere. Jeg har brukt hele morgenen p studere kartet, finne bussruter, stoppesteder, kartlegge hvordan jeg skulle finne frem og finne transport tilbake. Det var langt, kanskje halvannen time ut av sentrum, og jeg har pakket sekken med tanke p bli borte mange timer.

Alle slike detaljer svirrer i hodet mitt da jeg tar sekken p ryggen, lukker dren bak meg og lser dren til leiligheten. Den lange gangen med mrke fliser p gulvet, gule mursteinsvegger og flere mrkebrune drer har god akustikk. Dren har to lser og jeg romsterer med nklene for finne riktig nkkel, riktig side opp, f den inn i lsen og rikke den frem og tilbake til den passet i nkkelhullet og jeg kan lse begge lsene. Jeg synes nkkel-skrapingen er hy nok til vekke hele huset. Heldigvis er det tidlig ettermiddag og de fleste er nok vkne eller borte.

Jeg stapper nklene i lommen, og skynder meg mot trappen. I yekroken ser jeg en skygge i trappeavsatsen en etasje opp. Jeg snur hodet i fart, ser to ftter p vei oppover. De stanser, snur, vrir p trne og vender plutselig nedover trappen, mot meg. Knrne byer seg og en arm kommer til syne da kroppen der oppe dukker ned for se hvem som raslet med nklene. Jeg reagerer ikke helt med engang p skyggen av de lange fingrene, fr det gr opp for meg at det kanskje ikke bare er fingre, men et vpen. Jeg trekker blikket til meg, fikserer det p trappenedgangen og fttene gr som trommestikker nedover trinnene. Jeg kan ikke komme meg fort nok unna.

gunshadowg320

To etasjer lenger nede brstopper jeg. Jeg stirrer rett inn i munningen p en pistol og fem overraskede politimenn.
- "Woow!" Den fremste politimannen mtte stanse like brtt som jeg.
- "Gr det bra?" spr han.

Jeg er forbauset, og kobler ikke helt sprsmlet, men svarer "Ja, hittil iallfall, hva skjer?"

- "Passr", sier han, "bare g forbi".

De andre politimennene gir meg passasje mellom dem. Det er bare svidt jeg tr skvise meg forbi dem, store mannfolkkropper p hver sin side av gangen, bevpnet til tennene. Jeg gr litt roligere ned siste trapp, og mter en vegg av folk nederst i hallen. tte-ti politifolk, flere av naboene og portneren roper og diskuterer hylydt med hverandre, peker og gestikulerer. Ytterdren er knust, glasset ligger i tusen sm biter utover hele det svarte skifergulvet. Det knaser under fttene.

Ingen legger merke til meg i den opphissede stemningen. Jeg str en stund og betrakter opptrinnet, men m finne en mte komme meg ut og forbi dem. Jeg fr oppmerksomheten til slutt til den nrmeste politimannen.

- "Er det trygt g ut? Vil jeg kunne komme inn igjen?"
- "Bor du her, seora? I hvilken leilighet?"

(Jeg har ikke helt klart venne meg til at man n kaller meg 'seora' og ikke 'seorita' lenger, men akkurat i denne situasjonen var det underordnet)

- "Jeg bor i 5H"
- "Ja, det stemmer", sier portneren.
- "Hvis jeg gr ut n, vil jeg kunne komme inn igjen?"

Politimannen beroliger meg og sier at dette tok nok bare noen timer, de kom ikke til okkupere huset i flere dager.

Hva "dette" egentlig var fr jeg derimot ikke svar p, fr jeg tripper ut samtidig som jeg forsker ikke sette samtlig glassbiter fast i skoslene.


*************************
Jeg kommer ikke tilbake fr sent p kvelden. Ytterdren er reparert, glasset er helt og det ser ut som det aldri har skjedd noe som helst i denne bygningen. Bortsett fra at det str en politimann og lser seg inn da jeg svinger rundt hjrnet. Jeg spr ham hvordan situasjonen er n. Han ser forbauset p meg og rister uforstende p hodet. Det viser seg at han bor her, og ikke ante at det var tillp til dramatikk og hevede skytevpen tidligere p dagen.

Jeg rasler ikke med nklene denne gangen, jeg lister meg langs flisene og lager minst mulig lyd, mens jeg kikker til alle kanter for forsikre meg om at det ikke lurer noen skygger i krokene. Men huset er stille. Jeg begynner tvile p meg selv og om jeg kan ha gtt i svne og drmt alt sammen selv om det var langt p dag. Huset og dets beboere har vendt tilbake til sin daglige dont og ingen er oppskaket. Dramaet er over, det virker som det aldri har skjedd.


***********************
Hendelsen var virkelig og ikke innbilt. To tyver hadde ranet en butikk lenger opp i gaten, knust ytterdren vr og flyktet inn i vr oppgang og forskanset seg der. Politiet som overrasket meg (eller var det kanskje jeg som overrasket dem?) var p vei opp for arrestere dem. De hadde visst ftt tak i dem en halvtime senere, bestilt reparasjon av ytterdren og hele dramaet med tilhrende krusninger p overflaten hadde lagt seg p bare et par timer. To timer etter virket huset som det tryggeste sikre igjen.


***********************
Det hrer med til historien at min vert noen uker senere ble ranet av vpnede tyver som befant seg i gangen og tvang ham inn igjen i leiligheten hvor de forsynte seg med det de hadde lyst p mens han hadde en pistol mot hodet. De skadet ham heldigvis ikke, men han er p jakt etter et tryggere sted bo i disse dager.

Vinter midt p sommeren

P motsatt side av jorden er alt motsatt. Solen str i nord, rstidene skifter i samme rekkeflger, men til motsatt tid. Jeg reiser fra sommer til vinter.

 

barracas

(Foto: Fra Clarin. Barracas del Belgrano 9. juli 2007. Snen kom til Buenos Aires for frste gang p 89 r og jeg var der)

 

Midt i den hete norske sommeren forbereder jeg meg til dra til vinteren. Jeg har grudd meg litt, for 3-4 grader n er ikke srlig fristende, men satser p at den menneskelige varmen veier opp. For jeg gleder meg som et barn til treffe igjen alle mine kjente og kjre. Men n gleder jeg meg faktisk litt til vinteren ogs. I dag fikk jeg nemlig denne teksten fram min gode norske venninne som n har bodd i Buenos Aires i et r:

 

"Det beste med vinter er lukter som flger med den. Toastet pariserloff for eksempel.

 

En kald dag starter jeg med mintete med melk og toastet pariserloff. Til toasten har jeg appelsinmarmelade eller dulce de leche, som er et plegg omtrent som ha-p, lagd kun av melk og masse sukker som er rrt i timesvis i en varm gryte, en av argentineres store stoltheter.

 

Lukten av kald luft som kommer inn vinduet p badet mens man dusjer er og en av favorittene.

 

Rykaktig luft p grunn av oppvarmingen av de tusen hjem omkring. For ikke snakke om lukten av bileksos rundt ethvert hjrnet, og den spesielle lukten som slr mot deg inne p vaskeriet nr det er kaldt ute. Der er det varmt av rten trketromler som gr, og det lukter spe, tymykner og halvsvette koner i arbeid.

 

P bakeriet har de nystekt brd og nytraktet kaffe og det mot kald vinterdag er noe vi alle vet, helt unikt.

 

Jeg fr daglig hundrevis av flashbacks til livet i Norge, jul og sn og pepperkaker og strmpebukser, og fryder meg over kunne glede meg til vinteren selv om jeg ikke enda engang har kommet hjem til sommeren som venter meg der hjemme som jeg vet kommer til bli tidenes beste!"

 


 

Gjenkjennelse og nostalgi

Skriver hun ikke godt? Jeg kunne legge til den generse serveringen p kafeer nr man er innom for varme hendene sine p en kopp te. Den gnistrende overgangen nr man kommer utenfra kulden inn p en sydende hot milonga hvor kroppene blger sammen p et lidenskapelig dansegulv.


Den hutrende flelsen nr man str og venter p taxi hjem fra La Viruta klokken syv om morgenen etter den magiske siste bl tandaen, og forventningen til komme hjem til en varm seng i grlysningen.

 

Den halvbitre smaken av varm mate tidlig om morgenen som deles med min kjre venn og husvert, mens vi subber rundt i morgenkpen og prater svnen ut av ynene. En varm glinsende medialuna og kruttsterk espresso cortado p ettermiddagen.

 

Klar luft og vinden som leker med hret nede i havneomrdet, blser slalom i sylegangen hvor sjmennene tok sine frste skritt i land etter uker p sjen i historiske tider. Det gul-oransje lyset fra antikvariat og bokhandlere som transporterer deg fra det blhvite vinterlyset i ntiden utenfra og inn til et rhundre tilbake.

 

Ja, jeg gleder meg. Reisefeberen, nostalgien og den obligatoriske argentinske melankolien har meldt sin ankomst. Jeg er p vei "hjem" til Argentina.

 

Innlegg bilde

(Foto: Dfmoses_2000: Vintergate i Buenos Aires)

puste

Nesen og munnen er svidt over vann. Vannet glir sakte nedover kinnet i det jeg puster inn. Jeg holder pusten litt, kjenner at hodet flyter lettere, armene slapper mer av, magen berrer vannskorpen og trne strekker seg oppover. Alt uten en muskelbevegelse. Jeg slipper pusten ut igjen og kjenner vannskorpen stige p kinnene igjen, fylle i og glatte over yehulene, s bare nesen og munnen igjen er over vann. Rumpa og fttene blir tyngre og sker mot bunnen. Men fr jeg synker under puster jeg inn igjen. Lungene fylles, og kroppen blir lett igjen.

Jeg ligger i en X-form. Armene opp og ut til siden. Fttene i diagonale linjer fra armene. Til begynne med spenner jeg musklene for holde formen, beveger meg litt for holde meg flytende. Konsentrerer meg om pusten.

Det er en jobb puste. Puste ut er mest arbeid. Man m puste ut, uten miste flyteelementet i kroppen. Kompensere for kende tetthet med riktig fordeling og motstand i vannet. Man m ikke puste ut for lenge, da synker man.

Puste inn er som en lykkeflelse. Jeg kan gjre det gjennom nesen om munnen skulle ha sunket under. Innpusten brer seg nedover i lungene og fles som den siver ut i alle deler av kroppen som en etter en flyter opp og dupper litt verst i vannet. Jeg vil holde pusten og flyte opp vannet. Men s m man puste ut igjen.

Til slutt fr jeg kontroll p det, og resten av meg begynner slappe av. I stedet for konsentrere meg om at jeg flyter, begynner jeg kjenne etter hvordan det fles flyte. Jeg lukker ynene, kjenner strmmer i vannet mot kroppen. Jeg er i bevegelse uten rre meg. Det fles som et lite lv som driver p et nesten vindstille tjern.

Strmmen driver meg sakte rundt. Jeg kunne lagt slik i en time, drevet med strmmen nedover en flod og sett hvor jeg havnet.

Jeg vkner nr hnden min dunker borti bassengkanten. Fttene synker rett til bunns, og jeg pner ynene litt svndrukken og ser rett inn i et smil.

- Jeg mtte bare forsikre meg om du pustet, sa han.
- Takk, sa jeg, og tenkte at det var akkurat det jeg gjorde.

For frste gang p lenge hadde jeg virkelig pustet.

24043522885f94b5859f
(Foto: Prakhar p Flickr: Creative Commons)

Vren er her!

Lrdag, sol, litt over 12 grader og jeg har fri! Skulle jeg p loppemarked? Tur i marka? Trene? Ut p yene? En ting var iallfall sikkert at jeg skulle vre ute - ute i solen med massivt inntak av D-vitaminer p nesen og forsksvis forbrenning av blek vinterhud. Hele dagen var bare min!

20080419olavryes
(Foto: Elisa Vik: Olav Ryes Plass)

Det vil si, jeg stod tidlig opp, skrev ferdig en artikkel som ikke har deadline fr p mandag og fikk sendt den avgrde midt p dagen. Resten av lrdagen stod dermed til disposisjon til hva som helst av impulsive pfunn. Noen hadde foresltt reker p brygga, og det var en glimrende ide som ble nye vurdert p linje med andre utmerkede alternativer. Det ble ikke reker, men en deilig slvedag i sakte trav rundt p grnerlkka med en venninne. Vi krydret dagen med trr hvitvin (fransk Tariquet 2006 som var en ny oppdagelse for meg), cesar kylling sandwich, enkel cortado og lette samtaler som skled over i dyptplyende samtaler med tillp til selvinnsikt. Frste vrdagen i byen er som en oppvkning. Over natten har fargene vendt tilbake som om de var trekkfugler og hadde forlatt oss i en svart-hvitt-verden av grnyanser i flere mneder. N plutselig var gresset grnt, husene hadde igjen blitt fargerike, og himmelen var bl, ikke gr.

tariquet2006
(Foto: Elisa Vik: Blanke glass og solstrler til)

Siden vi var s godt i gang med gjre ingenting, fortsatte vi med pledd, grill, tinto verano og to gode venner til i parken. Fantastisk kunne slippe tenke p klokka en hel dag til solen gr ned. Og i vr park gr solen nesten aldri ned, ikke fr skyggene ble lange. tenke p at dette bare er begynnelsen, det gjr at det sitrer overalt i kroppen. Vi har hele vren og sommeren foran oss med mange, mange fine dager og muligheter til gjre alle de alternativene som det ikke ble denne dagen - eller la vre.

olanarrtre
(Foto: Elisa Vik: Kveldssol)

Svensker og svingende temperatur

utfrystcafeHva er det med svensker og temperatur? Har de et gen som gjr at de ikke fryser? Tler de trekk og kulde bedre enn andre, eller kler de seg bare med mange flere lag med klr?

Jeg har vrt i Stockholm en gang fr, det var et r i februar. Jeg husker det som en veldig kald by. Nrheten til pent vann gjr det vel ekstra kjlig, men jeg hpte at det skulle vre littegranne varmere i midten av mars. Det er det ikke. Etter man har vget seg noen meter ute gjennom kald, fuktig, blsende kulde nsker man komme seg inn og varme seg fortest mulig. Mens nordmenn, tyskere, holendere, islendinger, chilenere og argentinere blser p hendene, hopper opp og ned for varmen i seg, hva gjr svenskene? Jo, de pner vinduet!! Man m vel lufte ut?

500 meter fra siste kafe og jeg m innom en til for varme meg p nytt. Jeg kjper meg en deilig varm Rooibush-te og setter meg ved et bord alene med boken min. Jeg skolder nesten hendene p koppen, men det fles deilig. Kafeen er stappfull. S begynner jeg kjenne en kald trekk langs gulvet. Kan noen se lukke dren? Trekken gir seg ikke og jeg begynner stivne i leggene av kulde. Jeg ser etter om jeg kan signalisere til noen om at dren ikke lukket seg etter siste gjest. Men merkverdig nok er dren lukket. Det er da jeg ser det. I andre enden av lokalet har personalet satt bakdren p vidt gap. I drpningen str bartenderen i t-skjorte og lufter seg!

(foto: Elisa Vik:
Tom cafe etter for mye utlufting)

Jeg hutrer p meg klrne og vandrer mot Skeppsholmen hvor pskens tangofestival holdes. P broen over til holmen holder jeg p stivne til en istapp. Endelig fremme p Skeppsholmsgrden er det ingenting jeg gleder meg mer til enn komme inn i varmen og pakke meg inn i en tango-omfavnelse. Det er ikke snakk om danse i pen stil i dag, her m det tettest mulig for holde varmen.

Vi samles i dansesalen til felles practica fr selve dansekvelden. Agusto fra Buenos Aires' strste tangoqueer-milonga La Marshall skal akkurat til begynne undervisningen. En svenske, en av arrangrene, avbryter for hre om ikke alle er enige med ham om pne et vindu eller tre s man fr luftet ut? Det er 6 minusgrader og sterk vind ute! Han er i ferd med f viljen sin ettersom de andre deltakerne ikke rekker summe seg da de andre svenskene sier, joda - bare pne du. Heldigvis - takk Agusto! - snepper det ut av vr argentinske instruktr: "Nei, hvis dere vil at jeg skal overleve og vre i stand til undervise til slutten av festivalen, s holder vi vinduene lukket!"

Hva ER det med svensker og utlufting?

God pske!

tangoverkstansmallSom de fleste andre bloggere forsvinner jeg i disse dager. Turen gr ikke til fjells, men til vakre Stockholm. Det er ikke bare jeg som valfarter inn til Stockholm i disse dager, det kommer store mengder mennesker som deler noe vesentlig med meg - nemlig gleden over tango. De kommer fra hele verden, bare av de jeg vet om er det representanter fra Norge, Sverige, Island, Argentina, Chile og Tyskland, og det blir helt sikkert flere nasjonaliteter tilstede. Skeppsholmen midt i Stockholm sentrum er stedet hvor det skal danses fire-fem dager i strekk i Tangoverkstans andre Queer Tango Festival. Jeg skal mte venner, vandre i Gamla Stan, lre mer, ve mer, og danse hele nettene. Ha en riktig, god pske alle sammen, p fjellet eller i byen, hvor enn dere er.

stockholmbynight
(Foto: Stockholm by night: darkpatator, Flickr Creative Commons)

Max flax

P to dgn droppet jeg 50 grader i temperatur, reist fra full sommer til midtvinters og byttet fra lyse dager til bekmrke. Jeg har vendt tilbake til Norge fra sommerens Argentina.

Overvektsflaks
P syv mneder har det en tendens til samle seg ting og tang. Jeg har kastet og gitt bort et helt lager for unng den verste overvekten. Air France hadde nemlig advart mot at de tar seg 30 euro betalt for hvert kilo som overstiger de tillatte 20 kilo i bagasje. Jeg pakket alle de tyngste bkene og papirbunkene i hndbagasjesekken som jeg er sikker p veide 15 kilo bare den. Likevel var kofferten tung som bly. Da jeg sjekket inn i Buenos Aires viste det seg at den ikke bare litt tung, den var faktisk 35 kilo. Et kvikt overslag i hodet anslo at jeg stod overfor en klekkelig utgift om jeg skulle f med meg alt dette. Her var det best finne frem det beste smilet sitt:

- "Ja, det er det lille jeg eier og har etter jeg har bodd og forsket i Argentina i nesten et r", sa jeg og flirte. Jeg la p litt p tiden, s det ikke skulle vre s urimelig at jeg hadde spass med saker.
- "h, sier du det? Hva har du forsket p da?"
- "Jeg er antropolog. Du vet, nr man driver underskelser s har det en tendens til samle seg en del bker og papirer og slikt veier jo", sa jeg og lo av min egen sarkasme.
- "S spennende! Vent litt, s skal jeg se hva jeg kan gjre..."

Hun klikket og trykket, ropte over skulderen til den andre i checkin-skranken: "Var det ikke en annen som ogs skulle til Sandefjord? Han hadde ikke s mye bagasje, vel?" Med bekreftende svar p det registrerte hun hele min overvekt p hans vektandel. Jeg takket s mye og nsket god jul.

Mellomlandingsflaks
N gjenstod det bare f all bagasjen helt frem. De siste jeg kjente som hadde gjort denne turen hadde mttet vente bde en og to uker p f bagasjen sin hjem. Jeg hadde to mellomlandinger med relativtkort tid mellom hver, s jeg var litt spent p om julegavene ville komme frem sammen med meg.

I Paris trodde jeg at jeg hadde noenlunde god tid. Men det var fr jeg skjnte at jeg ikke kom til f mine vinflasker forseglet i Buenos Aires. Fra Latinamerika kan man nemlig fly med vin i hndbagasjen uten problemer. Det kan man ikke fra Frankrike. Jeg prvde finne en mte f flaskene stappet i en plastpose og forseglet i Paris, men det var ikke mulig fr etter sikkerhetskontrollen, og uforseglede flasker kom ikke gjennom kontrollen. Snn var det. "Enten drikker du det opp, eller s fr du finne p noe annet", var svaret. Jeg var p nippet til finne det mest sympatiske ansiktet og overrekke noen vinflasker til jul da jeg tittet inn i bokhandelen p terminalen. Damen drev og satte p plass nye varer og jeg spurte frekt om f en kartongeske som passet til flaskene mine. Jeg tullet en genser rundt den ene flasken og teppet mitt rundt den andre. S bar det i innsjekkingsk. Heldigvis fikk jeg oppmerksomheten til en flyplassansatt og forklarte at jeg allerede hadde boardingkort, men at jeg trengte sjekke inn en bagasjebit til, og han geleidet meg foran ken s jeg skulle slippe miste flyet. Jammen slapp jeg betale overvekt for den ogs...

Det var bare 20 minutter igjen til flyet skulle g, og jeg regnet nesten med at kartongen med genser og vin ikke ville rekke flyet, men det var jo et forsk verdt. Det var argentinsk vin jeg ville ha med hjem, ikke fransk. Jeg lp som en tulling til gaten etter en langtekkelig sikkerhetskontroll for oppdage at gaten var flyttet. Heldigvis var det ikke s langt unna, og pga flyttingenvar de blitt litt forsinket, og jeg kom meg ombord med god margin. En forsinkelse ville dessuten ke sjansen for f med seg kartongen.

Forsinkelsesflaks
Men s begynte forsinkelsen bli i lengste laget. Jeg skulle mellomlandei Amsterdam og videre derfra til Sandefjord, og der var mellomlandingstiden bare 40 minutter. Med 50 minutters forsinkelse fra Paris s dette stygt ut. Jeg landet i Amsterdam 10 minutter etter at boardingen skulle ha begynt, og jeg lp enda mer tullete p jakt etter Sandefjord-gaten. Det var langt, menheldigvis stod det notert 15 minutters forsinkelse p det flyet ogs. Jeg hadde forlengst gitt opp hpet om at bagasjen klarte flge disse krumspringene, s jeg belaget meg p utsette julegaveoverrekkelsene til romjulen, kanskje nyttr.

Men Sandefjord-flyet var mer ennet kvarter forsinket. Hvert kvarter ble det ytterligere et nytt kvarter forsinket inntil vi var over en time forsinket. Jeg fikk aldri klarhet i hvadet skyldtes, men hadde hrt at tken gjorde flyhverdagen vanskelig p Gardermoen. Det kunne jo vre tilfellet ogs her.

To timer for sent kom jeg frem til Sandefjord, og ved hjelp av alle forsinkelsene hadde bagasjen min likevel klart seg. Den var tydeligvis den siste som var lagt inn, for den kom aller frst ut. Alle mine tre kolli p mange mange kilo mer enn jeghadde verken lov eller rd til.

S du som reiste fredag 21. desemberfra Buenos Aires via Paris, Amsterdam til Sandefjord, hvis du leser her, s er jeg svrt takknemlig! Tusen takk ogs til Air France for flott fleksibilitet i disse juletider! Og tusen takk til bagasjemannskapet som tross alle krumspring, forsinkelser og flyttinger fikk med seg alt sammen!

Flaks!

Begynnelsen p slutten

Frst og fremst tusen takk til alle dere som stemte p bloggen min i Tordenbloggen-kringen. I tredje runde rk jeg ut mot Janne i Trykken, men jeg er veldig godt fornyd med ha vrt med i de to innledende runder. I fjor rk jeg ut allerede etter nomineringsprosessen, s dette resultatet er jo en formidabel forbedring, og det bare etter et r og noen mneder med blogging. S tusen takk, alle sammen for stemmer i kampen mot mangeskrekkelige gode blogger. Kanskje har dere funnet en og to til lese p? Selv har jeg funnet noen nye perler.

moreller
(Foto: Mariano Garces: Morell-hsting i november)


N gr tiden mot slutten her i Argentina, og tempoet har aksellerert. Jeg jobber, danser og lever enda mer intenst enn fr, og det gr dessverre ut over reisemail og blogging, for dgnet har fortsatt bare 24 timer. Jeg har vrt p reise srover i Rio Negro-dalen og helt syd til Bariloche. I noen heseblesende dager har jeg blitt kjent med en mengde mennesker, fartet innom museer, biblioteker, historiske bygninger, sivilregistre, politikontorer, store og sm byer, tettsteder og noen bittesm landsbyer p bare noen f kvartaler. Cuatro Esquinas er en av dem, en liten landsby som heter "fire hjrner" antagelig fordi den bestr av fire kvartaler. Dessuten har jeg drevet manngard i historien blant grder, grdseiere og forpaktere p evig jakt etter detaljer som kan fortelle meg noe, og enkelte steder har jeg kommet over fantastiske historier, utrolige mennesker, legender og mysterier. Jeg gleder meg til sette meg ned og f alt dette ned p papiret. Jeg har nok materiale til mange mneders skrivearbeid n, selv om direkte-referansene til det jeg leter etter har en tendens til slippe mellom fingrene p meg. Istedet er det stedene, naboene, menneskene i konteksten som kommer til fortelle sin historie, med den rde trden representert ved min leting etter spor. Jeg har ftt del i historien til noen av de viktige pioner-familiene i Argentina, sveipet innom kjente personligheter som spilte avgjrende roller i den argentinske historien, og jeg har mtt mange ydmyke og arbeidssomme mennesker som kan fortelle om et tft, men givende liv for skape en fremtid for seg og familien i Argentina.Jeg ville aldriklart dikte opp slike historiersom jeg har dumpet borti.

rionegro
(Foto: Elisa Vik: Rio Negro i skumringstimene)

Dessuten har jeg gjort min aller frste tango-oppvisning sammen med min lrer Mariano Garces i hans hjemby Fray Luis Beltran, blitt intervjuet p den lokale radio- og tv-stasjonen, og greid bli lokalkjendis p en dag da historien min ble kringkastet til alle nrliggende steder rundt Choele Choel. Jeg har hstet moreller og spist meg mett direkte fra trrne i november og lekt med niesen og neven til Mariano p hans ssters frukt-chacra. Jeg har drukket mate med en lokal gaucho langs Rio Negros elvebredde i skumringstimene med magisk lys og kveldsvinden i hret utenfor Villa Regina. Jeg har opplevd Bariloches imponerende natur, smakt den fantastiske sjokoladen byen er kjent for og blitt rrt til trer av menneskers imtekommenhet.

tango
(Foto: Chamaco: Tiqui og Mariano danser tango)


Det er under tre uker igjen til jeg vender nesen hjemover til jul, til norsk vinter, til leiligheten min, familien og vennene mine, og litt ut p nyret vender jeg ogs tilbake p jobb.Sjefen har vrt vennlig nok til holde av vaktene mine i et halvt r, s 3.januar er jeg tilbake p plass i min lille luke.

N gjenstr det enda en liten reise til Tres Arroyos, Cascallares og Cipoletti (den siste rakk jeg ikke i Rio Negro, denne runden), s er det bare tid og vei for alle forberedelser til hjemturen, samle mine nye venner (og familie - jeg har jo ftt meg bestemdre her), handle tre-fire par tangosko ogmengder med musikk, og s sette seg p flyet. Det er mye jeg skulle gjort som jeg ikke kommer til rekke. Men som jeg fant ut da jeg bodde i Bolivia, det er bedre la noe vre igjen til neste gang - da m man nemlig komme tilbake. Og det ville vre en skam ikke komme tilbake til Argentina nr jeg n forlater et helt liv av hverdagsopplevelser, gode venner, inderlige dansepartnere, og mange, mange spesielle stunder og minner som kommer til varme hjertet mitt i de kommende vintermnedene i Norge.



***********************
Som en liten bonus m jeg poste dette bildet av en argentinsk Chinchilln - en svr chinchilla som er ca tre ganger s stor som de yndige dyrene vi kjenner fra Iversen's chinchilla-blogging. Jeg tenkte umiddelbart p deg, Iversen, da jeg s denne karen i Bariloche:

chinchillon
(Foto: Elisa Vik: Chinchilln, utstoppet og utstilt p museet i Centro Civico, Bariloche, Argentina)

Bariloche

barilocheDagene i gr og i dag tilbringes i eksotiske San Carlos de Bariloche.

N er jeg ikke lenger p pampasen, men s langt sr at Argentina ligner et stort stykkeNorge. Sndekte fjell, knallbl innsjer, gran- og furutrr, kjligere klima, selv om det er sommer.

Fler meg rett og slett hjemme. Ikke rart s mange skandinaver slo seg ned her da de utvandret fra sine fattige gamle hjemland for snart hundre r siden. Bare ta en titt p bildene og drm dere bort!





379bariloche3

Lenger ut p pampasen II

Hvor i huleste flate Argentina befinner jeg meg, kan dere jo lure p, og siden jeg fant et fryktelig fint kart p nettet, s skal dere f vite ganske nyaktig. Jeg er i Rio Negro dalen, hvor pampasen strekker seg endelst og horisonten er vid. Buskas med gule blomster og grgrnt gress dekker jorden s langt yet rekker, bare avbrutt av alleer og "gjerder" av alamo-trr som omringer og beskytter dyrket mark for vind og uvr. Akkurat n er vret strlende, akkurat passe varmt og akkurat passe friskt.

m_rionegro
(Kart: Rio Negro-provinsen og Neuquen)

Jeg er i skrivende stund i VillaRegina. Mitt frste stopp var i Choele Choel hvor jegbeskte familien tilmin tangolrer i Fray Luis Beltran. P et dgn ble jeg lokalkjendis og dukket frem i bdelokalradioen og lokal-tvkanalen, som forvrig sender opptak av min aller frste tango-opptreden sammen med min kjre lrer p tv i kveld. Jeg hper inderlig noen tar det opp, for jeg er n utenfor rekkevidde til kunne se det selv. N er turen kommet til Villa Regina og det bittelille stedet Chichinales som ligger langs veien litt fr. Det er s lite at det ikke str p kartet, derfor har jeg valgt finne overnatting i Regina og heller ta en tur-retur til Chichinales.Dessuten er det ting som tyder p at jeg har et rend i Chelforo ogs.Deretter gr turen til Cipoletti og videre til San Carlos de Bariloche.Deretter vender jeg nesen"hjem" igjen til Buenos Aires.

rionegro
(Rio Negro-elven sett fra broen mellom Choele Choel og Fray Luis Beltran)

Lenger ut p pampasen

I de innledende rundene av Tordenbloggen nevnte Hjorthen at jeg burdeta en tur lenger ut p pampasen - visstnok for slippe unna oppskjrtede beundrere. Slike oppfordringer og utfordringertar jeg selvsagt, og i kveld brer detutover pampasen og inn i solnedgangen. Om jeg slipper unna beundrereer et annet sprsml, men i forhold til det antallet vakre menn jeg har hvilt mine yne p i dette landet, er det vel snarere mer sannsynlig at jegkommer til beundre en og annen selv.

Jeg hper kunne stikke innom av og til bde for avlegge pampas-stemmer,Rio Negro-stemmer og Patagonia-stemmer, men ogs for komme med en og annen observasjon eller beskrivelse.Imellomtiden nsker jeg alledeltakere lykke til videre i avstemningene, og meg selv god tur lenger ut p pampasen.

Ciao!

image215

Sliding doors

Drene glir opp og jeg trasker ut av t-banen for bytte bane fra E til C p Independencia. Tankene er et annet sted, og jeg glir inn i mengden som stimler sammen foran rulletrappen. Da ser jeg et skjevt blikk over en gul fanta-flaske. Du lar meg passere slik at vi havner p samme trinn i trappen. Jeg titter p deg, og et yeblikk mtes blikkene vre fr begge skynder seg lete etter andre punkter feste blikket p.

Vi nr toppen og mengden spres utover, noen gr mot utgangen, andre mot forbindelsen til linje C. Vi skal begge videre, men i hver vr retningen. Du tripper ned trappen mot Retiro, jeg fortsetter og gr ned trappen hvor t-banengr til Constitucion. Der str vi, p hver vr kant og titter p hverandre p motsatt perrong. Det er ikke tvil, du ser like mye p meg som jeg p deg.

Jeg tar mot til meg og smiler. Ansiktet ditt sprekker opp i et nydelig smil og mter mitt.Jeg smelter, kjenner jeg rdmer, merker at foten begynner bevege seg litt nervst, og klarer ikke holde blikket lenger, men m hvile det litt p noe ufarlig. I smug ser jeg at du gjr det samme.

Begge venter intenst p banen som vi hrer er i anmarsj, og med et slags oppgitt "tenk hva det kunne blitt til?" beveger jeg meg i retning dren. Jeg ber pent om f passere noen passasjerer som sperrer adgangen til vognen, tar tak i hndtaket over hodet og gjennom vinduet kaster jeg et siste blikk mot deg. Jeg former leppene i et hadet "ciao, ciao". Du smiler, senker hodet og titter lurt p meg mens du vinker med fantaflasken din.

Det var det frste og siste jeg s til deg. Tro om vre veier krysses igjen? Skal jeg ta t-banen i morgen til samme tid og se om du er der? Om du er der, skal jeg da sprre deg - "er det tilfeldighet?". "Antagelig ikke", hper jeg du vil si, "jeg s etter deg ogs".

Jeg er trst, jeg gr inn i frste butikk og kjper meg en fanta...

Endelig Argentinsk katteblogg

Det er mange meninger om katteblogger. Noen ser p dem med litt skjevt ye, mens andre elsker dem. Noen tyr til katteblogging for roe temperaturen p bloggen innimellom. Selv har jeg egentlig vrt litt misunnelig p dem som har katter blogge om. Endelig kan jeg by p katteblogging fra Argentina ogs.Valghelgen flyttet jeg inn i ny - gammel leilighet i Buenos Aires som jeg deler med Darwin, og en biolog som er Darwins menneske. Det sier seg selv at jeg er svrt s beret over f bo med en etterflger av selveste Darwin!

Darwin er en enyd katt p 10 r som vet hva han vil, og nr han vil ha det. Han hadde engang to yne, men en gang i hans ungdom flte han seg kallet til teste ut Darwins tese i virkeligheten. Den om "Survival of the fittest", vet du.Darwinvar den som overlevde eksperimentet, s han kunne konkludere med at sin forfetter hadde hatt rett, men som Odin ofret han et ye for visdommen. Det ser ikke ut til hindre ham nevneverdig. Han krasjer bare med mblene nr han gr inn for det. Det er av og til ndvendig for signalisere til de evneveike menneskene at han vil ha kos. Det er nemlig ikke alltid de skjnner hva han sier, selv om han snakker bde hyt og tydelig.

Nr han vil vre alene sover han i klesskapet til biologen. Der ligger det nemlig alltid nok ty p hylla til at det utgjr en myk og varm madrass, samtidig som det henger nok klr fra stangen til skjule ham og holde p varmen. Nr han synes den gamle 98 r gamle leiligheten blir for urven og kald, setter han seg i vinduet og varmer seg i solen, mens han titter p duefamilien som har tilbo rett utenfor glasset. Jeg tror det er et stort irritasjonsmoment at noen har plassert en glassrute akkurat der.

Nr han er sulten er det ikke fred f, og det er han stort sett alltid. Han er heller ikke fornyd med bare litt, men forlanger full skl hver gang, noe som ser ut til ha gtt ut over nringsinntaket til biologen, for han er en smule skinny, mens Darwin n nrmer seg smellfeit for vre en katt. Hadde han ikke vrt en hannkatt ville jeg trodd at det snart var flere darwinitos p vei.

Darwin er en meget hjelpsom og arbeidssom katt, og yndlingsaktiviteten er hjelpe meg med pc-arbeidet. Det gjr han helst ved kommandere meg, komfortabelt plassert p fanget foran tastaturet. Det forekommer meg at han vektlegger effektiviteten i kosen et hakk mer enn effektiviteten i skrivingen.

Som seg hr og br nr man brer navnet Darwin er han ekstremt tilpasningsdyktig, og var husvant bare etter noen f dager. S husvarm ble han kjaptat han slett ikke syntes det var skummelt at det strmmet inn mengder med mennesker her p fredag, at alle lysene ble slukket og musikken ble skrudd opp. Biologen hadde fraktet alle mblene i stuen ut p soverommet for lage danseplass til gjestene, men Darwin mente at det var akkurat nok plass for ham slappe av p. Dermed breiet han seg ut over hele dansegulvet, s fikk gjestene heller holde seg p kjkkenet og i gangen.

Darwin er litt av en ridder, og han har litt vondt av meg som bor ovenp i trnet. Han gjr stadig fremstt for redde meg fra den hytsvevende og innestengte tilvrelsen og f meg ned blant de andre levende i leiligheten, og blir dypt fornrmet nr han blir lempet ut igjen og m jumpe ned igjen de smale og bratte trampene uten s mye som et takk. Han har ikke helt bestemt seg for om hans nye matmor er helt forakte eller foretrekke. Jeg gir ham nemlig ikke full skl, gir ham ikke kos nr han vil ha det, mens gir ham tvangskos nr han helst ikke vil ha det. Men alt i alt er den nye bosituasjonen positiv og fredfull for alle beboere, Biologen, Darwin og jeg.

image211
(Alle foto: Elisa Vik)

Sommerferie til Bolivia

image184Jeg hadde bestemt at de frste to ukene i Buenos Aires skulle vre ferie, men jeg rakk nesten ikke lande fr hodet var p konstant dgnet-rundt vakt. Man kan ikke avvise muligheter som dukker opp med at "sorry, jeg har ferie", s jeg gikk direkte igang med alle mine prosesser. Dessuten var det jo ikke vr for "ferie". Jeg rakk nesten ikke fle den norske sommeren p kroppen i juni fr jeg dro rett til vinteren p den andre siden av jorden. Vren i r var en lang innspurt, med lange arbeidsdager med studier, muntlig eksamen, to jobber og forberedelser til Argentina-oppholdet.Jeg harikke rukket slappe av, for hjulene har svirret ifull fart uten atjeg har styrt farten.

Det har rett og slett blitt litt tft dra direkte inn i ny "investigation"hvor hodet konstant jobber dgnet rundt. Jeg er ikke restituert etter innspurten, dobbeltarbeide og muntlig, s n skal jeg ha to og en halv uke i Bolivia hvor jeg ikke har mer lete etter.

I morgendrar jeg til Bolivia p "sommerferie".Eller kanskje det blir mer som "sydenferie"? Jeg gr nemlig rundt med mars-flelse siden det er senvinter/snart vr her. ICochabambaskal jeg feire 30-rsdagen til min gode vennsom jeg ikke har sett siden han var 25, flge dansefestivalen til re for jomfruen av Urkupia, ta en heldagsbehandling med hrklipp, manikur og pedikur p salongen jeg gikk p for fem r siden, og g meg vill p det enorme markedet La Cancha hvor alt koster halvparten av hva det koster her i Argentina.

Det skal bli deilig slappe litt av ogs, f litt varmen i kroppen, og nr jeg er tilbake 2. september i Buenos Aires er forhpentligvis vren i anmarsj. P vrmeldingen er utsikten 26-29 grader i ti dager fremover, - h, som jeg gleder meg!

Det kan hende det kommer en liten oppdatering derfra ogs, men jeg lover ingenting. Jeg skal jo ha ferie! :D

Sn i Buenos Aires

Det snr i Buenos Aires.

image158Da jeg ankom denne byen for en mned siden fikk jeg vite at det aldri snr i Buenos Aires. Jams! Aldri var ordet de brukte. Og det er ikke s rart, for det er 89 r siden sist det falt en snfille i tangoens hovedstad. Men i gr mtte man mpende akseptere at snen er kommet tilbake til Buenos Aires p selveste uavhengighetsdagen 9. juli 2007.

Selv var jeg i Tigre for feire uavhengighetsdagen med Club Remeros Escandinavos. De skandinaviske landene etablerte sin egen roklubb i det fantastiske Paran-deltaet i 1912 og i r fyller de 95 r. Det var isnende kaldt og folk satt med alle ytterklrne p innendrs eller stod klistret inntil ovnene langs veggenfrem til den varme kjttgryten Locro ble servert og vi kunne f varmen i kroppen. Alle mente jeg burde tle kulden bedre enn noen andre, jeg som var norsk. Mens jeg forklarte at det er fuktigheten som gjr det s kaldt inn i beinmargen og man ikke merker kulden p samme mte i Norge nr det er trrere, gikk fuktigheten over i nedbr. Folk strmmet vantro til vinduene i det de fine hvite fillene dalte ned p Ro Lujn. De roet seg med at fillene forsvant p bakken og ikke kom til legge seg. Men intensiteten tiltok, og om litt kunne man betrakte hvite flekker p bakken og lyset over elven ble nesten trolsk. Det strmmet folk ut av husene for se p dette rare fenomenet og alle gikk med forbausede ansikter og snakket hyt om Jams!

image157Jeg, Alejandro og Lucas ble vrende igjen i roklubben etter at de andre hutrende kom seg hjemover. Vi satt ved peisen og snakket om sn, og hvordan jeg mtte forst at det var helt eksepsjonelt, eksotisk og historisk. Deretter kjrte vi inn til Buenos Aires og veien lignet hvilken som helst norsk vei i november. Sndrevet ble tettere og det hvite dekket etterhvert noen steder bakken. I San Telmo hvor jeg n bor var byen ikke gjenkjennelig.


(Foto fra Clarin - Her, i Barrancas del Belgrano danset jeg utendrs tango p paviljongen for to uker siden. Denne dagen var det tynt med folk.)

Sannheten om snen er at den skyldes en kuldeblge som ligger over hele landet, men alle som kjenner meg er overbevist om at jeg tok den med meg fra Norge. For noe slikt hadde aldri skjedd fr...


http://www.clarin.com/diario/2007/07/10/sociedad/s-01454335.htm
http://www.informativos.telecinco.es/nieve_buenos_aires/argentina_nevadas/dn_50763.htm

Natteliv i Buenos Aires

Nr man snakker om natteliv i Buenos Aires er det i ordets rette forstand. Denne byen lever om natten. Den lever om dagen og kvelden ogs, men nattelivet begynner ikke fr tidligst midnatt og varer til de lyse morgentimene.

image156Siste uken har jeg danset, danset og danset. Og siden man danser om natten, har jeg ikke gjort stort annet enn danse. Tirsdag dro jeg p milonga p Salon Canning arrangert av Parakultural og Mina Milonga fordi Color Tango skulle holde konsert, noe det viser seg at de gjr en gang i mneden i denne flotte salongen. Jeg s dem sist for tre uker siden i Oslo, Cosmopolite, og det var akkurat like bra denne gangen. Men tross at dette var en vanlig tirsdag begynte ikke konserten fr klokken ett om natten og den varte til tre om morgenen.Milongaen stengte ikke fr fire.

I helgene begynner "livet" enda senere. P la Viruta (foto) varmer man opp med salsaundervisning fra 21 til 22.30, deretter tangoundervisning fra 23 - 00.30 og s starter endelig milongaen som holder det gende hele natten. Denne fredagen fikk jeg med meg salsa-klassen (man kan jo ikke bare danse tango, vel?), dro s p en fest til noen venner som bor i nrheten, vendte tilbake til la Viruta til konserten som begynte 02.30 og varte til 04 (!) og dro igjen tilbake til festen som ikke gav seg fr dagslyset. Den siste jeg danset med under konserten kunne ikke fatte hvorfor jeg skulle dra s "tidlig" som klokken fire fra milongaen. Det hadde han kanskje rett i, for p vei ut kolliderte jeg nesten med min store tangohelt, Pablo Vern, i trappen. Han ankom i anstendig tid, som seg hr og br en helt. S da betyr det kanskje at det "egentlige" nattelivet starter klokken fire?

Her nytter det ikke prve f til noen dgnrytme. Det som ligner mest er sove fra 04 til 12, myse mot solen et par timer fr man begynner forberede seg i lpet av kvelden for nattens opplevelser. I dag, sndag, skal jeg vre snillere med kroppen og bare danse p en skalt matin, eller ettermiddagsmilonga. Denne gangen utendrs p La Glorieta (foto).Fttene verker etter fem netter p rad p dansegulvet, samtidig verker de etter mer, mer...

image155

(PS: Hvis man gr inn p linken til Mina Milonga og blar nedover blant bildene vil enkelte av de norske tangodanserne kjenne igjen et blidt fjes... )

Lys og mrke

image154Jeg sitter alene i mrket. Det eneste lyset er det bllige fra skjermen p laptopen. Da jeg satte meg ned var det solskinn. Det lyste gjennom glassdrene med mosaikk og varmet ryggen min. Jeg la ikke merke til at det gylne skinnet sakte ble fargelst og mistet skjret i det solen gikk ned. Jeg la ikke merke til at det ble mrkt. Ikke fr fingrene var i ferd med stivne p tastaturet gikk det opp for meg. Lyset var ikke bare forsvunnet, men de f ekstra varmegradene fra dagslyset var forsvunnet, og kulden hadde satt seg i kroppen min. Jeg hadde ikke merket det, mens all min energi var fokusert p nedtegnelser av tanker, historier og fortellinger. Det hastet, for historiene var ikke mine. De var blitt fortalt meg, og de mtte ned p papiret fr jeg glemte detaljene. Da fingrene stivnet hadde jeg sittet slik stille i timesvis.

Enn mangler mye, men kanskje har jeg ftt beskrevet spass at jeg vil huske resten til varmen er kommet tilbake til fingrene og til resten av kroppen? Jeg vet ikke om det er verdt risikere. Hva om de blir borte?

Jeg lfter blikket og ser mrket rundt meg. Kan man virkelig se mrket? Er det ikke slik at mrket hindrer synet? Likevel synes jeg kunne se mrket som et objekt som har sneket seg inn p meg og omhyllet meg uten at jeg visste det, og som jeg var blind for s lenge ynene var fokusert p skjermen. N som jeg lfter blikket blir synsfeltet utvidet, rommet vokser og blir strre n som det er fyllt av mrke. Avstanden til dren virker uendelig. Jeg famler meg vei over gulvet for sl p lyset.

Hvordan er det mulig miste s kontakten med tid og sted? Alene i mrket med en laptop uten tilgang til nettet? Klokken er mange, det er for sent g noe sted n. Det er ikke det at det er for sent treffe mennesker i denne byen. Her begynner det sosiale livet frst ved midnatt. Men det er for sent gjre seg i stand til g ut. Denne kvelden tilbringer jeg alene. I mrket var jeg ikke alene, da var jeg i selskap med meg selv. N, i lyset er jeg plutselig ensom. Hva skjedde?

Jeg blirastls. Hvor er verden? Den var jo her nettopp, men lyset rev meg bort fra den, og n er jeg helt i utkanten og prver hente meg inn igjen. Hos naboen har ropene mellom far og barn roet seg. Barna har antagelig lagt seg. Trafikken utenfor har ogs dempet seg. Jeg setter p musikk. Jeg trenger distraksjon. Francisco Canaro:


"Yo no se que me han hecho tus ojos", "Jeg vet ikke hva dine yne har gjort med meg".


I tangovalsen er ynene lyset som viser vei:


"Tus ojos para mi sern, sern la luz de mi camino que con fe me guiarn por un sendero de esperanzas y esplendor porque tus ojos son mi amor."


"Dine yne vil for meg vre lyset p min vei som med tro leder meg p en sti av hp og strleglans fordi dine yne er min kjrlighet".


Jeg tenker at det ikke er lyset som viser vei. Tvert imot er det mrket. For uten mrket ville man ikke kunne flge lyset. Uten at mrket omhyller en og utvider rommet vil ikke lyset vre noen hjelp. Omhyllet av lys svinner fokuset, jeg blir rastls og mister konsentrasjonen. I lyset er jeg avkledd og ensom, og retningene falmer.

Jeg slr av bryteren. Jeg str ved dren til synet har vendt seg til mrket igjen. N viser lyset vei. De bittesm bl symbolene langs skjermen p laptopen angir hvor jeg skal. Jeg lar fttene smyge seg langs gulvet i takt med siste rest av tangovalsen mot den bl lysende rammen i mrket. Et smil brer seg om munnen, varmen har funnet veien tilbake til fingrene og jeg fortsetter skrive. La verden seile, jeg vet hvor jeg skal. Mrket viser vei.


17 mai p fransk?

I r blir det en annerledes 17. mai-feiring. Hvordan den enn blir..

En tango-dansende franskmann har forvillet seg til planlegge en tur til Oslo og oppdaget til sin forskrekkelseat det ikke er lett finne sted bo i hovedstaden nr det skal feires nasjonaldag. Via tangoportalen.com fant han et knippe norske tangodansere og spurte dem til rds. Deriblant fant han meg. Og slik var det det skjedde at en fransk tangodanser fra Paris skal bo i mitt hus, feire den norske nasjonaldagen og dra p rets store sommer-tangoball i Gamle logen - sammen med meg. Vi har utvekslet epost, men vet ellers ingenting om hverandre ut over at vi begge danser.

N er jeg litt i stuss p hva jeg skal finne p til nasjonaldagen. Skal man g opp i rollen som norsk og feirende, kle seg i bunad og lage rmmegrt, eller skal man rett og slett gjre som man pleier, holde seg unna sentrum og folkemengdene og heller nyte fridagen et annet sted? Helst ville jeg rmt til skogs, og nytt stillheten i marka langt unna plseken. Noe midt i mellom er vel det beste.

Noen som har gode forslag til hvordan jeg lager en god 17. mai-opplevelse for en franskmann?

Nytt liv i hengende snre

Hyt henger de, men er ikke spesielt sur av den grunn. Det er hp i hangande snre, sies det, og her er hpefulle undertegnede som henger p "Nytt Liv", en nydelig klatrerute p Gullaug-feltet som er gradert til 6-.

image138

Andre ganger m man forankre seg fast til bakken, for sikre seg at man ikke farer oppover hvis andre faller ned:

image139

(Begge foto: A. McMillion)

Tusen takk til Yaldaboath og A. McMillion for flott klatretur!

Blikkflrt

Hun er anpusten idet hun glir inn mot bassengkanten, hun m stoppe og hvile, f pusten igjen og drikke litt av vannflasken som str klar p kanten. Formen er ikke som den pleier. Det er i grunnen lenge siden den har vrt det, alt for mye har kommet i veien for treningsrutinene i det siste. Idag er dessuten siste dag at Tyenbadet er pent fr det stenger for et helt r. Hun m finne et annet sted svmme, men frst m hun gjre det beste hun kan ut av denne siste dagen.

Frste blikk
Mens hun fr igjen pusten og tyer litt p armene fr hun ye p mannen som str ved siden av henne. De str p hver sin side av linjen av flytende ringer som markerer hurtigfilen p hennes side, og det vrige bassenget p hans. Hun titter litt stjlent mot ham, han er helt lys i hret, men likevel med god farge i huden, og hun aner fra siden noen store runde bl yne. Han snur seg litt, og hun trekker til seg blikket.

En mann svmmer inn til kanten og ser p henne etter klarsignal til at han kan fortsette foran henne. Hun nikker og gir mine til at hun ikke er klar enn, han kan legge ivei. Hun liker nr mennesker er oppmerksomme p andre rundt dem, og hflige nok til klarere situasjonen, selv om det bare er ved hflige blikk eller ordlse miner.

Andre blikk
Hun titter bort p den blyde igjen, han snur seg og i et yeblikk mtes blikkene, fr begge trekker det til seg igjen. Han er vakker, tenker hun. Han begynner gjre seg klar for svmme, lar overkroppen falle ut fra kanten, men stopper, trekker beina under seg igjen, snur seg mot henne. Det virker nesten som han venter p henne. Han ser bak over skulderen, lar overkroppen falle fremover igjen, og denne gangen legger han p svm. Han svmmer bryst, med hodet over vannet, og det gr i snn passe fart. Det er sikkert like greit siden det er mange mennesker i bassenget, og ikke s lett navigere mellom dem. Hun nr motsatt kant fr ham, vender og crawler tilbake. For ikke virke altfor tydelig bestemmer hun seg for ta en runde til fr hun stopper igjen i hp om at han nok en gang str ved siden av. Kanskje hun skulle driste seg til si hei?

Frste smil
Men da hun glir inn til kanten igjen er han borte. Hun tar en slurk vann og ser seg litt forvirret omkring. Han er ikke i bassenget, ingen lyse hoder se. Har han gtt? Men s ser hun ham, han har tatt seg en sitteplass p tribunen, og sitter og betrakter de svmmende i bassenget. For syns skyld svmmer hun en runde til, og bestemmer seg for gjre tyevelsene i etasjen over. Hun henter hndkleet sitt, og passer p smile til ham i det hun spretter opp trappen forbi ham og opp til mattene. Hper smilet var nok til at han kommer etter, tenker hun, det er flere matter der og dermed mange gode unnskyldninger for komme etter.

Stjlne blikk
Hun finner en matte, rigger seg til, tar tak i kanten og tyer baksiden av leggen, mens hun skuer utover bassenget. Hun titter ned mot trappen der han satt, i hp om finne ham p vei opp, men han er borte. sj, tenker hun, smilet holdt ikke, hun skulle sagt hei, spurt ham om noe. Hun tyer den andre leggen og fr ye p ham p andre siden av bassenget, sakte slentrende rundt bassenget. Han virrer litt, ser rundt seg, snur seg, titter opp mot henne, snur seg igjen og gr mot utgangen. Der gr trappen ned til garderobene, men ogs opp til annen etasje. Han nler mellom de to trappene. Gr frst litt mot nedovertrappen. Nei, stopp, tenker hun, g opp, g opp! Han snur seg igjen, ser opp mot henne, og gr opp trappen. Yess, tenker hun, n er det ikke lenge fr han kommer hele runden rundt der hun er. Best vre iherdig opptatt med tye-velser.

Det varer og rekker, men han kommer ikke. Hun titter opp igjen, og ser ham ikke umiddelbart. Men n har hun blitt vant til at han dukker opp et sted, selv om han er borte. Til slutt ser hun snurten av hodet hans p motsatt side av hallen. Det dukker opp og ned over kanten etterhvert som han tar magevelser. Hadde hun vrt tff hadde hun tatt matten sin med seg bort dit, men s tff er hun ikke. S beveger han seg mot det eneste styrkeapparatet som fortsatt finnes inne i svmmehallen, et nedtrekksapparat, og fr han setter igang sender han enda en gang et stjlent blikk i hennes retning. Hun tenker, kan han ikke bare komme hit, da? Det er godt mulig han tenker det samme, der de ser etter hverandre fra hver sin kant av rommet.

Han gir opp, vger ikke ta den siste lengden av runden, og snur. Han gr tilbake samme vei, ned trappen til bassenget, og fortsetter ned trappen til garderoben. Hun ser etter ham og tenker, det var det. Et blikk, et smil, s godt som det er, det er sjelden det blir noe mer. Hun vil mest sannsynlig aldri se ham igjen.

Andre smil
Hun gjr ferdig velsene sine, legger matten p plass og rusler ned trappene. I den trekkfulle gangen p vei mot garderobene mister hun nesten haken. Der kommer han slentrende, denne gangen i en slitt bl olabukse som fr ynene hans til skinne, bar overkropp og fortsatt det lyse hret i hestehale. Rett fr de passerer hverandre mtes blikkene igjen. De store bl ynene hans blir til to buede streker i det ansiktet hans opplses i et strlende smil, og hun gjr sitt beste for smile like blidt tilbake. Kom han tilbake i hp om se henne? Eller var det bare noe han hadde glemt?

Hun veier alternativene opp mot hverandre mens hun fortsetter inn i dusjen og lurer p hva sannsynligheten er for at han vil vente utenfor. Hun ser det hele for seg. Hun ville spent se etter p benkene i gangen utenfor garderobene. De ville vre tomme. I kafeen vil hun ikke finne ham, og i det hun gr ut vil hun frst f ye p den frste tomme benken, den andre tomme benken, men s, s ville han sitte p den tredje. Passelig henslengt, som om han trengte sette seg ned for ta en slurk vann, skrive en sms, bare for at det ikke skulle vre for tydelig at han ventet p henne. Og hun ville g bort, si hei. S ville hun fortelle ham hvor glad hun ble nr han smilte til henne. At det lftet humret hennes, og gjorde den blide vrdagen enda varmere. Ja, akkurat slik ville hun gjre det. Bildene og tankene strmmer gjennom hodet mens vannet strmmer over kroppen, hun betrakter seg selv i speilet, ser det vte hret klistre seg til halsen i blger, som om hun hadde krller, noe hun ikke har. Hun ver p smilet sitt i speilet og hper ingen legger merke til det. Hun kan nesten ikke vente til hun er ferdig til g, til se om han er der.

Virkeligheten er ikke slik som i novellene, og hun kjenner et stikk av skuffelse nr ogs den tredje benken er tom. Den er ikke egentlig tom, men det sitter noen andre der, en jente fullt opptatt i en telefonsamtale, og hun ser ingen lyse hoder noe sted. P veien hjem i solskinnet tenker hun p smil, og hvordan smil fra helt ukjente kan gi energi til en ekstra fin dag. Hun ser ham nok aldri igjen, men i lang tid fremover vil hun kunne kjenne en ekstra sitring ved synet av slitte olabukser og lyse hoder med store bl yne.

Den beste instruktren

Jeg hadde gleden av sitte barnevakt forleden. Gutten er to r og allerede en entusiastisk hiphop og dancehall-fan. Der andre barn spiller playstation eller dataspill, danser denne gutten til hiphopvideoer. Og han har det virkelig i kroppen. Med et ertent smil digger han og danser og river selvsagt barnevakten med i gleden.

Ja, helt til barnevakten selv prver seg p danse. For han er ikke helt fornyd med innsatsen hennes. Han stopper umiddelbart sin egen dans, fr et litt uforstende uttrykk i ansikt som sier: "Hva ER det du driver med?"

Ansiktet lses opp igjen i smilet og han prver igjen, viser barnevakten hvordan hun skal danse. Men hans iherdige forsk er tydeligvis nyttelst, han stopper igjen, betrakter barnevakten med et blikk som gir mye tydeligere vurdering enn noen av dommerne kunne beskrevetmed ordi "So you think you can dance?" Hiphop er virkelig ikke barnevaktens beste side. Og han har helt rett. Fra sm barn fr man en bunn rlig mening. Nytter ikke imponere med noen tangotrinn der i grden, nei.

Jeg tror jeg har ftt hjemmelekse til neste barnevakt

Tkekveld i Tryvann

Frst en liten meta-digresjon
I gr, en dag uten eget blogginnlegg ndde beskstallet for denne bloggen nye hyder, nesten utelukkende til en gammel-gammel post om bildekringen av "Man of the Year". At hundrevis strmmet til den posten mens det mest aktuelle blogginnlegget ogs gjaldt en billedkring, var for meg et pussig sammentreff. Selv om temaene i de to bilde-kringspostene neppe kunne vrt mer sprikende. rsaken var at et medlem i forum-styret p diskusjon.no la ut link til "Man of the Year"-bildene i en humortrd, og yeblikkelig ble bloggen bordet og s stillferdig forlatt uten en eneste kommentar.


Tkekveld i Tryvann

Apropos bilder, s fikk jeg p fredag enda en god anledning til teste ut foto-tipset til ystein for fotografering i skumring og av lyskilder. Anledningen var kveldskjring i alpinanlegget, min frste tur etter en kneskade for over to r siden. Kneet virket, kameraet funket, og tken lettet s kvelden totalt sett ble aldeles strlende:


image123

image124



Det frste bildet er egentlig tatt i dagslys kl. 17, men tken gir det et grtt, ullent skumringspreg. En time, halvannen senere er det virkelig skumring, men n har tken lettet. Man kan se tkedottene blse bort p en mrkebl himmel og lyskasterne skaper flott gjennskinn og kontraster i snen. Bildene er ikke manipulerte i photoshop, kun kuttet og redusert i strrelse.

(Begge foto: Elisa Vik)

En studie i skumring og lys

Øystein hadde rundt juletider et suverent fototips på sin blogg om hvordan man skulle fotografere lyskilder (som julelys) i skumring for å best mulig resultat. Dette tenkte jeg at måtte gjelde også for andre lyskilder, som lamper og himmellegemer. Forrige helg var jeg en sykkeltur til Bygdøy og var så heldig at jeg hadde kamera med meg og var ute på riktig tidspunkt. Det er nemlig ikke så lenge denne skumringsmuligheten eksisterer. Se her:

Dette er tatt med blitz, og hele bildet blir ganske mørkt, bortsett fra de helt nærmeste grenene:

Blitz

Dette er derimot tatt uten blitz, samme sted, samme tidspunkt, med eneste lyspunkt månen mot himmelen:

Ublitz


Samme interessante forskjell her:
Først med blitz:

Blitz2

Så uten: Hva synes dere? Er det ikke en morsom finesse?

Ublitz2


Selv gatelyktene fungerer godt nok som lyskilder mot himmelen så lenge lyset i skumringen er akkurat nok:

Promenade

Men så var øyeblikket over, og resten av bildene ble bare blurry:
Blurry

Alle foto: Elisa Vik.

For ordens skyld er bildene tatt med et vanlig halv-automatisk Canon Powershot digitalkamera og uredigerte, kun bildestørrelsen er redusert.

Sykkeltur i vinterstemning


Selv om det var litt tregt å komme seg ut av sengen denne vintermorgenen, stilte Tiqui og en venninne morgenfriske opp for å ta en hyggelig sykkeltur i Maridalen. Kl. litt over 10 møttes vi ved Treschows bru og syklet på hvite, vel-strødde stier langs Akerselva oppover til Maridalsvannet. Foreløpig hadde solen gjemt seg og det var overskyet, litt kaldt på nesen, spesielt i skyggen. Men varmen kom fort og det gikk ikke lenge før vi måtte ha en teknisk stopp for å redusere påkledningen. Skydekket begynte å sprekke opp og noen veldig lovende blå tendenser viste seg på himmelen.

Et naturlig frokoststed
Et sted langs ruta (ingen av oss husker hva det heter der) fant vi noen benker og bord hvor vi tenkte vi kunne stoppe og spise frokost (!). En eldre mann drev og saget der og to grå kattepuser tittet halvveis engstelig halvveis nysgjerrig på oss når vi parkerte syklene.

- "Kan vi sitte her?" spør vi den eldre mannen.
- "Her kan dere sitte!" får vi et bestemt bekreftende svar, og like etter kommer han med polstrede puter til sitteunderlag til oss. Makan til service!

Selskap i skogen
Mens vi sitter der og nyter vår medbrakte flytende og fast føde kommer det en bil med to eldre karer til. De går på krykker med isbrodder og stavrer seg inn til benkene. De hilser blidt på den eldre karen som sager og den ene setter seg ned. Den andre går i bilen og hentet en boks med kattemat. Da blir det fart på de to gråpusene!

De to herrene fryder seg over kattene og forteller at de pleier å komme opp hver morgen og mate dem. Sagmannen kommer med sitteputer til de nyankomne så de også skulle sitte godt. Avispapir og fjøler blir hentet i bilen for å sette i gang å koke kaffe.

- "Vi har en sånn "misjons-kjele" forstår du!" sier den ene mannen,
- "og vi pleier å koke kaffen vår på den".

Mimring
Solen titter endelig frem og det blir en varm og koselig stemning rundt kaffe-kokingen.
- "Ja, nå varmer jammen meg sola også!" sier han som kokte kaffe.
- "Ja, det var noe annet i krigens dager, det.." sier den andre.
- "Når vi sykla til skolen, - huser du? - så var det over 30 kuldegrader!"

- "Men er det ikke kaldt å sykle ute i dag, da?" spør de oss.
- "Vi blir jo varme i oppoverbakkene!" svarer vi litt kjekt.
- "Jammen det er jo nedoverbakker også da!" flirer kaffekokeren.

Vår pause er over og vi ønsker dem en god dag videre.
- "Ja, det har vi hver dag, det!" er det blide svaret vi får.

Innblikk i andres verdener
Mens vi tråkket videre i den varme solen kunne vi ikke dy oss for å smile litt over den lille verdenen "utenfor verden" vi hadde fått et innblikk i. Man trenger virkelig ikke dra langt for finne det eksotiske, det annerledes og det genuine.

Disse gutta, oppvokst sammen, og nå gamle sammen, som samler seg hver morgen i skogen, mater kattene, sager litt ved og koker kaffe, mens de skravler om krigens dager og gode minner, de gav oss et yndig lite pust av en annen hverdag midt på en onsdags formiddag.

Jakten p Gandoca II

Jeg begynte på en lengre stemingsrapport om en tur i Costa Rica hvor jeg endte opp med å haike både hit og dit, på jakt etter et sagnomsust naturreservat. Turen ble et eventyr med helt annet innhold enn planlagt, men det er gjerne slik eventyrene skapes?

Del 1kan du lese her.

Jeg var kommet meg til BriBri, og hadde akkurat fått haik med Carlos og faren hans som skulle til noen bananplantasjer i området rundt Sixaola. Etter hva jeg var blitt fortalt i Puerto Viejo var beste måten å komme seg inn i naturreservatet Gandoca nettopp sørfra fra Sixaola på grensen til Panamá.

Del 2:
Carlos og faren skravlet ivei mens den gamle bilen skranglet og humpet nedover de hullete grusveiene. Det var nok lenge siden bilen hadde hatt en støtdemper som virket så jeg satt og funderte på om jeg kom til å dumpe gjennom gulvet i bilen ved neste hull i veien. Jeg fortalte dem om målet mitt, hvorfor jeg skulle til Gandoca, men at jeg var usikker på hvordan jeg skulle finne frem til huset til Rossi. Hun kan ikke ha vært en svært kjent forfatter, for de hadde ikke hørt om henne, men Rossi-navnet virket kjent. Var det ikke direktøren på en av plantasjene som het det?

Da vi ankom Sixaola hjalp de meg med å komme i snakk med lokalbefolkningen der og lete etter skyss videre inn i Gandoca. Det var ikke måte på hvor hjelpsomme alle ville være, det var ikke noe problem å kjøre meg inn i Gandoca, men det var ingen som visste hvem Ana Cristina Rossi var, og langt mindre som visste hvor huset hennes lå. Det var ikke mange timene til det ble mørkt og det ville være galskap å bli etterlatt inne i naturreservatet utendørs og alene om natten. Kanskje jeg kunne overnatte i Sixaola og prøve igjen lørdag morgen? Jo, det hadde vært en mulighet, men det fantes ingen hoteller eller gjestehus i Sixaola på denne tiden. (Jeg vet ikke om det fortsatt gjør det, men det aner meg at Milton Marx har mer oppdatert informasjon?)

Så nær, men likevel utenfor rekkevidde

sixaolaLitt slukøret begynte jeg å innse at jeg ikke kom til å finne huset og de andre inne i Gandoca. Carlos la merke til min skuffelse og tilbød meg å bli med dem. De skulle overnatte i Cahuita, en nydelig strand like ved en naturpark, og jeg kunne bli med dit. Men da måtte jeg bare være med innom de plantasjene de skulle besøke først. Her tok altså turen en helt annen vending. Jeg sluttet å lete etter den andre norske gjengen, og satte heller alt inn på å få så mye eventyr som mulig ut av helgen før jeg skulle tilbake til språkstudiene i San Jose.

Grenseovergangen til Panama er
interessant i seg selv...

Avgjørelsen ble tatt bare noen meter fra grensen til Panamá, og selv om jeg ikke hadde med meg passet mitt (dette var før jeg hadde lært at det må man alltid ha med seg - naive nordkvinne som jeg er/var) spurte jeg om jeg fikk ta steget over - bare for å kunne si at jeg hadde vært i Panamá? Grensevaktene var i godt humør, hadde fått med seg historien min og syntes det var et rimelig plaster på såret. Dette er til dags dato den eneste meteren av Panamás jord jeg har satt mine ben på, men jeg har vært der!

Bananplantasjen

BananSå bar turen ut på enda mer snirklete og humpete veier, mellom store bananblader og bugnende gule frukter. Jeg skjønte ikke nok spansk til å følge med på samtalen som Carlos hadde med ledere på plantasjen, men jeg skjønte at han hadde forklart hvorfor han hadde med seg en blond ung jente. Det viste seg nemlig at direktøren som bar det samme etternavnet som forfatteren faktisk var faren til Ana Cristina Rossi. Et øyeblikk ante jeg muligheten for å ta opp igjen min opprinnelige jakt, men selv hennes far kjente ikke til hvor huset lå, og nå var det uansett for sent å reise inn dit samme dag.


I stedet ville han også gi meg et plaster på såret og ba en av sine ansatte om å ta meg med på en omvisning på plantasjen mens Carlos og direktøren diskuterte forretninger. Jeg fulgte med rundt på hele plantasjen, fikk hilse på arbeidere og hadde noen strålende timer ute blant de svære bladene og bugnende gule klasene.

Cahuita
CahuitaMot kvelden gikk ferden videre sammen med Carlos og hans far til Cahuita. De hadde allerede fått en beskyttelsestrang for denne merkelige jenta som labbet rundt på egen hånd, og de insisterte både på at jeg skulle bo på rom ved siden av dem, og at de skulle betale. Ikke fikk jeg kjøpe maten min selv heller.
Om morgenen spanderte de også frokosten, og Carlos tok meg som "trøst" med på tur inn i nasjonalparken der. Det ble noen fantastiske motiver for kameraet. Costa Ricas natur er virkelig flott!

Kysten og returen
Utpå dagen etter var jeg innstilt på å ta bussen tilbake til San José, men det ville de ikke høre noe av. De skulle jo tilbake dit selv, og da kunne jeg vel bare sitte på? Til slutt lot jeg meg overtale, og for at jeg iallfall skulle få noen opplevelser (som om jeg ikke egentlig hadde opplevd masse likevel?), tok vi en omvei og kjørte først nordover langs kysten helt til Limón før vi svingte inn i landet og i retning San José. Vi stoppet flere koselige steder og heller ikke i dag fikk jeg bruke egen lommebok. Dette kan man virkelig kalle gjestfrie karer!

Tilbake i San José fant jeg noen dager senere ut at den gjengen jeg skulle møte i Gandoca heller ikke hadde kommet frem. De hadde tilbrakt hele helgen i Puerto Viejo i stedet - det stedet jeg kom til aller først. Hadde jeg ikke hatt det så travelt med å komme meg til Gandoca og heller tatt en kaffe på en kafe, hadde jeg kanskje møtt på dem? Puerto Viejo var jo ikke særlig stor på denne tiden i 1993. Men jeg angrer ikke. Jeg synes min impulsive og uforutsette rundtur i Costa Rica var mye mer eventyrerisk enn en helg i turist-backpacker-landsbyen Puerto Viejo noensinne ville vært!

Costa Rica p kryss og tvers - jakten p Gandoca

I går var en god dag på tv for de som liker å drømme seg bort i reiser, steder og mennesker. Først padlet Paul rundt Guanajo i karibien og fortsetter neste onsdag. Deretter haiket Espen og Mattias uten penger fra Norge til Kina. Det minnet meg om en merkelig tur jeg hadde en helg under mitt språkstudie-opphold i Costa Rica hvor jeg endte opp med å haike både hit og dit, på jakt etter et sagnomsust naturreservat. Turen ble et eventyr med helt annet innhold enn planlagt, men det er gjerne slik eventyrene skapes?

Del 1:

Det var sommeren 1993. Jeg hadde akkurat avsluttet mitt studieopphold i Guatemala pga kupp- og unntakstilstander (mer om det en annen gang) og reist sørover for å fortsette språkstudiene mine i Costa Rica. Flere av mine medstudenter i Guatemala hadde også reist videre hit, men valgte å reise rundt som turister til forskjell fra meg som tok opp igjen språkstudiene i San José, hovedstaden i Costa Rica. I helgene hadde jeg likevel mulighet til å reise rundt og denne helgen skulle jeg besøke denne gjengen ute ved østkysten.

La loca de Gandoca
Vi hadde vært så heldige å få låne strandhuset til forfatteren Ana Cristina Rossi i naturreservatet Gandoca. Gandoca ligger helt sydøst i Costa Rica på grensen mot Panamá. Ana Cristina hadde vi møtt på et seminar i San José der hun pratet om sin bok "La loca de Gandoca", om en miljøforkjemper som ønsker å bevare naturreservatet. På mange måter en sterkt biografisk bok. For at vi skulle få en ekstra feeling av hva Gandoca betød for forfatteren ble vi altså tilbudt å låne strandhuset hennes inne i naturreservatet.

De andre hadde reist i forveien, jeg skulle komme etter når jeg fikk fri fra skolen fredag ettermiddag. Dette var før mobiltelefonens dager, og jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle komme meg til Gandoca. Men jeg gikk ut fra at de andre hadde funnet frem, og for å være på den sikre siden var jeg innom et reisebyrå for å få råd. Naturlig nok fantes det ikke kollektiv transport inn til Gandoca, men det gikk en buss til en liten landsby rett nord for reservatet som hadde navnet Puerto Viejo (den gamle havnen). Så fikk jeg prøve å finne transport videre derfra.

Reiseselskap et stykke på veien
Jeg hadde en slags rar magefølelse da jeg etter mye frem og tilbake hadde funnet riktig buss og tøffet avgårde ut mot kysten. En følelse av forventning, men også av at det var noe som ikke stemte. Følelsen skulle vise seg å slå til, det ble en tur med de merkeligste vendinger og forviklinger og med helt andre utfall enn jeg kunne forutsett. Jeg kom i snakk med tre amerikanske jenter som også skulle til Puerto Viejo og det var hyggelig å ha noen å prate med som skulle samme sted.

Jeg hadde bedt sjåføren si fra når vi var fremme, og jeg må si jeg stusset når han stoppet bussen midt i et veikryss i innlandet og ropte at vi måtte gå av. Vi skulle jo til en havneby, dette kunne vel umulig være riktig? "Vel, Puerto Viejo er den veien", sa han og pekte til venstre i krysset. "Bussen skal til høyre her og videre til Sixaola". Ja, da var det vel ikke annet å gjøre enn å begynne å traske. Dette var tydeligvis temmelig avsides, veien var laget i grus, med ganske store steiner så det var en smule tungt å gå med opppakning. Det var ingen andre kjøretøy eller folk å se i nærheten, bare marker, dyr, jungel og palmer.

Nødvendigheter
En av de amerikanske jentene måtte etterhvert på toalettet, og vi begynte derfor å titte oss om etter hus, en gård eller noe som lignet som vi kunne låne slike fasiliteter av. Vi hadde gått i nærmere halvannen time da vi fant en gård. Nå kom spansk-kunnskapene mine til sin rett, for de amerikanske jentene snakket svært lite. Jeg fikk forklart at vi var på vei til Puerto Viejo, men at vi gjerne skulle lånt toalettet deres. Det var visst ikke noe problem, sa bonden og viste oss til gårdens utedo. Som norsk hyttebruker var jeg vant til slikt, men de amerikanske jentene stusset. Jeg fikk derfor gå først. Utedoen var som de fleste andre ganske så illeluktende, men jeg hadde ikke forventet det synet jeg fikk da jeg tittet ned. Nede i hullet beveget hele massen seg av krålende, krypende larver og mark. "Don't look down", var det eneste rådet jeg hadde til mine amerikanske venner som stod for tur... Det ble mye toalettprat videre nedover veien.

Puerto ViejoPuerto Viejo

Vi hadde trasket i to og en halv time da vi endelig så havet. Bølgene slo mot den svarte stranden som bestod av vulkansk lavasand. Det var et nydelig landskap, palmer som svaiet, vnden som rusket i håret. Ikke lenge etter kom vi frem til Puerto Viejo og mitt amerikanske følge tok farvel for å finne et overnattingssted, mens jeg ville prøve lykken for å finne transport inn til Gandoca.

Det var ikke så enkelt, viste det seg. Innbyggerne i Puerto Viejo mente at man ikke kunne reise inn i Gandoca fra denne siden, men måtte dra hele veien rundt reservatet og kjøre inn fra Sixaola. Det var ikke så mange timene til det ble mørkt, så ingen var særlig lysten på å ta den turen, men det gikk jo buss oppe fra krysset! Fra krysset? Fra der vi ble satt av? Satt av av den bussen som faktisk gikk til Sixaola? Ja, snakk om bomtur. Jeg traff dem tydeligvis med særdeles dårlig timing, for det var ikke transport å få tilbake til krysset heller. Så jeg begynte å labbe tilbake til fots.

Bribri
Ikke vet jeg hva de diskurterte seg imellom etter jeg var gått, kanskje de ikke hadde trodd på mitt ærend? en halvtime etter ble jeg derimot tatt igjen av en liten bil med lasteplan som ba meg hoppe opp. En av herrene jeg hadde snakket med hadde tydeligvis ombestemt  seg. Han kunne ta meg med, ikke hele veien, men iallfall halvveis rundt Gandoca til Bribri. Og nå begynte hellet å ta seg opp igjen. Mens håret flagret bakpå lasteplanet og vi humpet oppover veien begynte også magefølelsen å bedre seg. Men likevel var det noe som skurret.

Da vi kom frem til Bribri sa sjåføren at han ikke ville ta betalt for det, men jeg satte jo så stor pris på det at jeg gav ham penger likevel. Like mye som jeg hadde betalt for hele bussturen fra hovedstaden. Jeg så for meg at jeg måtte begynne å haike herfra. Men akkurat i det jeg lasset av sekken, stoppet det en liten personbil med far og sønn. Det viste seg at de skulle til Sixaola. Sønnen hadde noen forretninger å gjøre med noen av bananplantasjene der og faren skulle være med for selskap. Selvsagt kunne jeg sitte på med dem!

forts...

Puerto Viejo

Etter kartet å dømme i dag er det ikke lenger like vanskelig å ta seg inn til Gandoca fra nordsiden og Puerto Viejo. Nå er det tydeligvis Superior Bungalows inne i selve Gandoca. Det kan se ut som miljøforkjemperen tapte sin kamp. Men i 1993 var intet av dette utbygd og veien fra Puerto Viejo eksisterte enda ikke på kartet.

En svevende flelse

Vanligvis ville jeg skrevet en stemningsrapport fra noe så vakkert, men i dag blir den bare visuell: (Foto: Elisa Vik)

Del2

Del3 ~~~~ Del1

Du, det piper alts!

Situasjonen er slik:
- Tiqui sitter på jobb.
- Brannvesenet ankommer med to hele biler og 4-5 brannmenn.
- Alarmen har gått uten at vi har hørt den - betryggende.
- Brannmennene roter med branntavlen og finner ut at det er feil på den.
- Det har visst vært feil på den lenge og for å beholde forstanden har Tiquis kolleger slått av lyden før.
- Når lyden er av hører man ikke brannalarmer.
- Brannmennene er morske og forlanger at branntavlen må pipe til den blir fikset.
- Hvis den ikke får pipe så er alarmen lydløs og det er jo som de fleste forstår farlig.
- Tiqui lurer på når tavlen kan ordnes slik at man slipper å høre på pipingen?
- Brannmennene beroliger med at det skjer nok i løpet av kvelden eller morgendagen.

Status er:
- Branntavlen har nå pepet hvert sekund i to og en halv time siden Tiqui kom på jobb.
- Det er ca 2,5x60x60 = 9000 pip.
- Det er nesten 5,5 timer igjen av vakten
- Da er det nesten 19 800 pip igjen før hodet får ro.
- Tiqui har ingen tro på at brannmennene vil prioritere onsdagskvelden for å fikse branntavlen.
- Alle kreative løsninger for å prøve å tenke på noe annet er brukt opp.

Så kommer dagens kommentar fra en bestyrtet kunde:

- "Du, det PIPER i gangen, altså!"
- "Å, sier du det!? Nei, det ville jeg aldri lagt merke til....................."

Tiqui gr til filmen

I strålende, gnistrende vintervær svinger statistbussen seg på vei til en av Sandefjords flotteste strender.  Den skumle snøstormen som raste kvelden før hadde skapt speilglatte veier og fortauer, så alle hadde ikke rukket frem i tide. Vi er rundt 25 statister, de fleste på min alder og noen eldre. Vi vet ikke hva som venter oss, eneste info jeg har er at vi skal være ute hele dagen på stranden.

Vi får beskjed om at vi skal bære noe svære bokstaver og bygge ord. Bokstavene er store, tunge og vi trenger minst fire personer på hver. Bokstavene er på vei med en annen svær trailer og vil forhåpentligvis bli levert i tide. Vi kommer frem, men bussen klarer ikke de smale svingete veiene fra havnen og inn til stranden, så vi går av og myser mot solen. Vi får beskjed om at traileren ble for tung for veien. Hjulene har sunket gjennom veien og bilen står rett og slett fast. Derfor må vi legge ut på en utflukt for å hente våre kulisser. Synet som møter oss er jo latterlig, men vi skal gjøre det beste ut av det:

Hjul

(foto: Elisa Vik: Med et hjul i luften og det andre godt begravd måtte traileren gi tapt.
Det hører med til historien at telen hadde gjort veien helt porøs.
Den gav etter for mine kilo også, og jeg har et stykke igjen til 1,3 tonn...)

Flaks eller uflaks?

Nå skjer det som man trygt kan kalle hell i uhell. Reklamefilmen vi skal spille inn skal fremstille teamwork og samarbeid, samhold og stolthet. Statistene tar imot bokstavene fra traileren og fordeler seg ubevisst inn i en gruppe de ganske snart skal føle en tilhørighet til. Det er langt å bære, og vi må buksere oss selv og bokstavene over islagte flater, store gjørmete dammer, gjennom skog og kratt, opp og ned av skrenter og humper, ned på stranden og over en bekk. Innen vi har fått kulissene på plass og før vi i det hele tatt har startet opptakene har gruppene av ukjente mennesker allerede konsolidert seg, etablert roller for samarbeid og skapt tilhørighet mellom hverandre og "sin" bokstav. Min bokstav er Y:

Y

(foto: Elisa Vik: Glade Y-statister hyller sin bokstav)

Hvordan sosiale prosesser fungerer i praksis slutter aldri å fascinere meg

Det er ikke lenger nødvendig for filmteamet å forklare oss at vi skal spille samarbeid, samhold og stolthet. Det er allerede skapt helt naturlig. Etterhvert som opptakene pågår inngår enkelte bokstaver mer enn andre, og vi blir sendt til matpause i puljer - etter bokstaver. Det gjør fellesskapet komplett. Det å dele mat er et umiddelbart bindeledd mellom mennesker. Oss fire på Y - vi _er_ allerede Y i fellesskap.

Samtidig er det også er skapt indre sirkler og ytre sirkler av gruppetilhørighet. Vi føler allerede at vi har mer til felles med de som bærer bokstavene i nærheten av oss og mindre til felles med de som har bokstaver lenger unna i ordet. Under dekonstruksjonen av ordene oppstod det plutselig protester. En ikke-Y-person begynte å flytte på "vår" bokstav! "Nei, Y er VÅR!", roper en av mine makkere. Noen av dem kommenterer på bussen tilbake: "Det var rart, vi ble etterhvert tiltalt som den bokstaven vi var. Ikke som personer!"

Gruppetilhørighet, fellesskap, samhold, stolthet, identifikasjon og eierskap - intet mindre er skapt fullstendig ubevisst mellom ukjente mennesker i løpet av 4-5 timer med tilsynelatende overfladisk arbeid utendørs på en strand. Det går like fort over, så snart man engasjerer seg i andre fellesskap, i andre sammenhenger, men det virker som det er uunngåelig selv for så korte perioder. Mennesket trenger fellesskap.

Welldone

(Kamera: Elisa Vik. Fornøyd blogger etter iherdig statist-innsats.
Solen er gått ned og lyset tillater ikke lenger filming)

 Alt i alt var det en spennende og artig opplevelse å delta som statist på filmopptak. Det var en annen verden enn den jeg er vant til, men godt å se at menneskene er like menneskelige overalt. Det var dessuten en genial måte å tilbringe en så flott dag på og atpåtil få betalt for det! Jeg tar med to stemningsbilder til slutt bare for å understreke det magiske med lav vintersol og gnistrende kulde:

Motlys

Brygge























Glimt fra trafikken

Morgenens tohjulsferd langs ring 2 serverte meg noen bemerkelsesverdige øyeblikk. Bemerkelsesverdig i den forstand at jeg la merke til dem, nok til at jeg bemerket dem for meg selv i mitt indre. Da må jeg selvsagt dele disse bemerkningene med dere:


"En buss-sjåfør, en buss-sjåfør, det er en mann med godt humør, tralala...."

Ikke lenger enn et kvartal hjemmefra dukket det første øyeblikket opp. Busskaos. Alle vet at man har vikeplikt for busser som skal ut fra bussholdeplass. Vi syklister og bilister er drillet på dette så bussen kan stort sett kjøre som den vil når den blinker ut fra holdeplassen.

Men i dag var det en buss som ville forbi to busser på holdeplassen akkurat i det den bakerste blinket ut. Den bakerste (som burde visst at også busser i kjørebanen har vikeplikt for busser som blinker ut av holdeplass) tutet for harde livet og havnet delvis over i motsatt kjøreretning etter sin unnamanøver. Med hurtige og hissige unnamanøvrer havnet det altså tre busser sidelengs på tvers av de to feltene i ringen.

Nå burde den bakerste husket at han hadde vikeplikt etterhvert, men neida. Da den mellomste prøvde å komme ut og forbi den første (som fortsatt stod i ro) og frem for å løse opp floken, bestemte den bakerste seg for å prøve å komme forbi delvis over i motsatt kjørebane. I siste liten innså han antagelig hvor han var havnet, og da den mellomste igjen prøvde å komme seg ut, valgte selvsagt den fremste bussen å blinke seg ut...

Mer lattermildt busskaos har jeg sjelden sett, og jeg trillet fornøyd videre mens jeg nynnet på en buss-sjåfør..


Nytt batteri eller fotgjengerfelt for hørselshemmede?

Neste øyeblikk dukket opp et par-tre kvartaler lenger fremme. Som lovlydig trafikant (selv om jeg sykler) stoppet jeg på rødt lys og trykket på knappen for grønn mann i overgangsfeltet. Jeg skvatt himmelhøyt da lyset ble grønt og en lyd verre enn vekkerklokken fra helvete stakk meg i øret! Kan det være at dette krysset er plaget med hørselshemmede trafikanter? Går folk for sent over fotgjengerfeltet kanskje? Effekten av denne lyden var iallfall at jeg sjelden har tråkket meg kjappere unna den akkurat dette krysset.


Utrygg i veien, utrygg på fortau

Det er en farefull ferd frem til dagens tilholdssted, og litt lenger fremme i veien ble det plutselig bråstopp. Jeg syklet på et fortau og ble plutselig avskjært av en diger stasjonsvogn som overhodet ikke hadde sjekket om det befant seg levende vesener på dette fortauet. Ikke var det tegn til overraskelse over min hylbremsing for å unngå å styrte rett i siden på bilen heller. Noen synes kanskje det er helt naturlig å blokkere hele fortauet på tvers? Heldigvis er det ikke så lenge siden jeg skiftet bremseklosser ellers ville jeg sikkert laget en pen bulk i siden hans.


Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg

Jeg har vært mye frustrert over hvor uglesett syklister er i trafikken, både av bilister og fotgjengere, men det fritar ikke syklistene selv fra å ta hensyn til andre trafikanter. I et av de siste kryssene stod jeg på rødt lys og observerte en syklist fremst i køen for dem skulle svinge til venstre fra motsatt retning.

Jeg kan forstå at det er irriterende for biler når syklister sperrer veien for dem. Denne syklisten, som atpåtil var en dame, holdt midten av kjørebanen og tok seg god tid med å svinge, slik at hele bilkøen stod på vent, og bare halvparten av bilene i køen kom seg over på dette grønne lyset. Selv om syklister skal regnes som fullverdige trafikanter når de sykler i kjørebanen er det jo lov å bruke hodet og ta litt hensyn! (Se der, der dukket det populære ordet opp igjen!) Hun kunne da både tråkket litt på for å få opp farten og lagt seg i ytterkant slik at bilene kunne passere henne i svingen!


Det var dagens trafikkrapport, håper dere fikk en minneverdig omvisning i min morgenrute.

Tiqui *som prøver å være så lite irriterende som mulig selv om hun er syklist*




Hvordan spise gratis frokost ute?

Tiqui rakk ikke spise frokost i dag. Etter et lengre opphold i Bolivia er presise tidspunkt blitt problematisk og det går ofte ut over alt som man burde gjøre først når klokken først er slagen. Som fattig student er det heller ikke bare bare å sette seg på kafe og betale opp mot hundrelappen for en latte og en croissant, så mitt beste forslag til meg selv var å skaffe seg et eller annet på butikken.

Nå har jeg ikke tenkt å gå Hvordan Spare Penger i næringen, og dette tipset har han sikkert allerede på listen, men jeg har altså ikke tenkt over det før nå i dag. Jeg vandret blant reolene i butikken på jakt etter noe lite, enkelt og mettende, helst til en billig penge.

Men før jeg klarte å bestemme meg passerte jeg først et bord med smaksprøver av tacochips og guacamole. Chipsene smakte selvsagt akkurat slik tacochips bruker å smake, guacamolen var god, men kan likevel ikke måle seg med min egen hjemmelagde. Litt lenger inne i butikken var det smaksprøver på kjeks og ost. Riktig så god kjeks var det og med osten på kunne jeg sikkert blitt fristet til å kjøpe den. Men nå var jeg jo på jakt etter frokost til å ta med i hånden.

Like i nærheten var det også smaksprøver på vårruller med chilisaus. Etter to tacochips med guacamole, en kjeks med ost og en tredjedels vårrull med chilisaus var jeg plutselig ikke særlig sulten lenger. Når man ikke er sulten er det også helt umulig å finne ut hva man har lyst på, så dermed tuslet jeg ut av butikken igjen og laget meg en gratis kopp kaffe på universitetet i stedet!

Ikea og trafikkopplring

Noe av det beste jeg vet er når jeg oppdager nye sammenhenger og nye måter å sette fenomener sammen på - selv om de tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Hva har så flatpakke-møbler å gjøre med trafikkopplæring? Ingenting ville jeg trodd inntil i kveld.

Man kommer ofte over uventede saker når man ferdes på steder man ellers ikke pleier på tider man ellers ikke bruker å være der. I kveld syklet jeg fra byen og til Furuset og passerte på veien et stengt Ikea-varehus med en gedigen tom parkeringsplass. Eller vent, det stod en og annen bil der. Har noen glemt bilen etter lørdagens orgie i 5-kroners pølse-i-brød? Nei, bilen har faktisk lys på og er igang!

Så oppdager jeg at ikke bare den ene bilen har lys på, for der kommer det sakte, men sikkert tøffende en til og i det den passerer ser jeg to store L-skilt bakpå hver sin side av bilnummeret. Så smarte, tenkte jeg, de har jo en hel svær parkeringsplass for seg selv med stolper og linjer, blomsterbed og trær som danner en perfekt hinderløype - og ingen biler å kræsje i! For noen glupinger! Men så ser jeg at de ikke er de eneste.

Det er tydeligvis flere som har tenkt tanken, dette er ikke et uvanlig fenomen, og med litt gapende munn teller jeg hele elleve biler som balanserer sakte mellom parkeringsstripene. Jeg har nesten glemt å trø, og oppdager at jeg har mistet all farten jeg hadde og må rive meg bort fra dagens oppdagelse av en ny finurlig sammenheng.

Lurer på om noen tenkte at det ville være glimrende ressursforvaltning å konstruere parkeringsplassen slik at den på søndager kunne danne øvelseskjøringsbane med hinderløype? Morsomt!


PS: Man ser mye rart fra sykkel, så nok en gang vil jeg oppfordre bloggere til å ta sykkelen fatt! Kanskje jeg burde innføre ny kategori som heter "sett fra sykkelen"?



Fjellets tffe kjrlighet

Myke akademikerfingre mot skarp fjellvegg.
Slitne føtter etter nattens og høstens vakreste eventyr.
Tung i kroppen etter mange timer på dansegulvet.
Såre tær i altfor trange klatresko.


Mountain Dance








En edderkopp titter ut fra fjellsprekken sin og lurer på hva som foregår? Den må vike, for fingrene trenger sårt et sted å holde seg fast. Svetten pipler, foten leter etter feste, pusten blir dypere, hjertet banker, fingrene holder såvidt. De sklir. Bare litt til nå, så er balansen der igjen. De sklir. Granitten skraper ubønnhørlig mot de utrente fingertuppene, men vil ikke feste seg. Fingrene mister taket og jeg faller.....


GlippHøyt over bakken, godt sikret i et tau og sele henger jeg og nyter den friske luften. Jeg kjenner det svir litt i skrubbsårene på armen. Det svir litt på mine såre tær etter altfor mange føtter som tråkket på dem i natt. Jeg kjenner energien komme tilbake. Dette skal jeg klare. Jeg kalker fingrene, trekker meg inn til veggen. Føttene finner hver sin lille tynne hylle, jobber seg oppover, og snart når jeg toppen!

Det er to år siden jeg klatret ute sist. Jeg er helt ute av trening. Men jeg er sjeleglad for at jeg i stedet for å sove ut etter nattens danseopplevelse på sofaen ble med ut på klatretur! Å nyte naturen, den friske luften, ha god tid, drikke kaffe, sikre og støtte hverandre i klatringens utfordringer er som balsam for sjelen. Jeg er tilbake og nyter følelsen jeg nesten hadde glemt. Nå husker jeg hvorfor jeg ble så forelsket i fjellveggen. Den har ventet på meg helt siden jeg forlot den sist. Nå ønsket den meg velkommen tilbake.

(Foto: Yaldaboath)

Utsikter til eksperthjelp?

Teide har ofte noen talende bilder av sine utsikter.

For tiden er det en meget spesiell utsikt utenfor min arbeidsplass på Universitetet. Derfor tenkte jeg at jeg også skulle dele min utsikt med dere for en gangs skyld:

Fasadejobb

(foto: Elisa Vik)

Det er ikke akkurat en Coca-cola-light-break, men dere skjønner sikkert at det ikke er så lett å konsentrere seg om diskursive analyser når det traver menn uten høydeskrekk utenfor vinduene høyt oppe i etasjene. Det som verre er er at dette er særdeles høylydte menn som snakker et språk som er som polsk for meg. Mest sannsynlig er det polsk. Det eneste som er verre enn når noen prater når man skal konsentrere seg er når noen prater så lavt at man ikke hører hva de sier, eller når de prater så høyt på et språk man ikke forstår...

Med et så rikholdig verktøybelte hadde jeg et øyeblikk håpet at dette var utsikter til eksperthjelp på snekkerprosjektet mitt, men jeg tror kanskje den sjansen røk da Yaldaboath mistet konsentrasjonen for N'te gang. I et øyeblikk av ubetenksomhet kom følgende oppfordring ut av hans munn:

"Shut up,  you cheap foreign labour!!"



Chocolate Overdose og drukna katter II

Jeg har en venninne som ikke er redd for noe.
Hun skyr ingen midler eller ufyselige meteorologiske tilstander for å kunne nyte øyeblikkene og dagene utendørs. Hun ser sjelden hindringene i hverdagen, men finner heller løsninger og muligheter med innlevelse og entusiasme. "Perfekt!" er et ord hun bruker til stadighet om hvordan tingene løser seg til det beste - selv om hun i utgangspunktet ikke engang registrerte at det var et problem før det var løst.

Hun ligner litt på meg, men hun er kanskje enda flinkere til å finne gleden i det små, leve seg inn i øyeblikkene og la seg overvelde av ethvert positivt pust hun klarer å finne. "Noe så nydelig" er et annet uttrykk hun bruker ofte, om alt fra en søt liten baby som smiler til oss i forbifarten eller om det flotte kveldslyset når solen varmer fargene før den går ned bak horisonten. Det tredje uttrykket hun bruker oftest er "deilig!" og hun sier det med en overbevisning, lekenhet og en intonasjon som smitter. Man kan ikke annet enn å være enig, uansett hva situasjonen er.

Ut i regnet, ut i finværet
Idag ringte hun meg midt i søndagens øse-pøse regnvær og ville så gjerne ut i det fine været. Hun legger til at "det er jo sånt deilig vær som bare du blir med i". Det er virkelig deilig vær. Det er atten grader, mildt, fuktig sensommerregn, men den lysegrå  himmelen hadde skremt hennes opprinnelige avtale. Selv er jeg ganske impulsiv, ikke vond å be, og har skikkelig utstyr som tåler en regnskur.

Derfor tok vi med syklene, tørt skift i sekken, syklet oss varme i bare t-skjorten mot Lillomarka og Linderudkollen. Med roser i kinnene og varme kropper var det ingen av oss som hadde behov for å stoppe og ta på regnjakke da himmelens sluser åpnet seg for fullt. Det var tvert imot ganske forfriskende når det silende regnet avkjølte og vasket bort svetten i oppoverbakkene. Faktisk merket vi ikke hvor mye vi hadde tatt oss ut før vi gikk av sykkelen ved Linderudkollen, rett og slett fordi vi ikke merket at regnet blandet seg med svetten. Regnet var like varmt som oss. Helst skulle vi badet i det fine vannet rett ved varmestua, men vi hadde glemt å ta med håndkle. Ikke at det ville hjulpet så mye, gjennomvåt er et litt svakt uttrykk i denne sammenhengen.

96351-41I  varmestua hadde de fyrt i peisen, og vi sikret oss et par stoler og satte oss tett inntil. Som de drukna kattene vi var fikk vi litt oppmerksomhet der vi rigget oss til, varmet oss mot flammen og skiftet til tørt tøy. Etter alle oppoverbakker i øsende regn og rennende grus hadde vi fortjent noe godt! Nybakt sjokoladekake og kakao ble menyen.

"Oj, kaloribombe!", sa ekspeditrisen da jeg kom for å betale.
"Hehe, jeg skal ikke spise begge selv, da", forklarte jeg.
"Ja, du vet, han skihopperen er ofte innom her og kjøper to kakestykker og skylder på at han har kona med på tur. Men så titter jeg ut etterpå, så sitter han der alene og koser seg med begge stykkene selv!"

Hun hadde ikke mye tro på min unnskyldning, nei, slikt hadde hun sett mer enn nok av fra før, gitt!

ElisakakaoKveldsstemning midt på dagen
Hun hadde selvsagt rett. Varm kakao og sjokoladekake ble litt i meste laget, men godt var det inntil vi ble stappmette. Selv om det var midt på dagen fikk vi begge to en god kveldsstemning, fant roen foran de lekende flammene og samtalen dreide seg etterhvert om livet, om lykke, om skuffelser og gleder. Det var nesten som vi følte at her kunne vi sitte til natten og at vi hadde all verdens tid til å løse alle verdens problemer. Flammene transporterte tankene ut av tid og sted.


Konklusjonen ble at vi er glad vi tør å trosse vær og føreforhold, for slike gode opplevelser får man bare om man tar en risiko, tør å se bort fra hindringer (som regn og ruskevær) og leve seg inn i øyeblikkene mens de er der. På veien ned igjen fikk vi et lite glimt av hvordan barndommen alltid bringer gleder og solskinn uansett vær. Der møtte vi en liten jente i fullt regnhyre med begge bena godt plantet oppi sølepytten og med det største smilet vi så den dagen! Så deilig å hoppe i sølepytter! Faktisk husker jeg at jeg hoppet i sølepytter da jeg var liten, men merkelig nok er det solskinn på mine mentale bilder...

Jeg er så takknemlig for at jeg har en venninne som ikke er redd for vær, som ikke er redd for noe. Uten henne ville jeg gått glipp av mange av de magiske øyeblikkene jeg lever for. Takk!

(foto: Elisa Vik og Katrine Daviknes)

Universitetet 195 r

Uventet havnet jeg på jobb i dag. 0745 ringte sjefen meg, ba meg hoppe i dusjen og pelle meg opp på Blindern. Det var kanskje like greit ellers hadde jeg sikkert sovet bort halve dagen. I går kveld feiret jeg nemlig Bloggens dag med å ta en øl med andre bloggere som samlet seg på Asylet for frivillig innleggelse.

Bursdagsfeiring for Universitetet i Oslo
I lunsjen kom jeg derfor tilfeldig over dagens bloggtema. På Fredrikkeplassen var det stappfullt i mennesker som feiret Universitetets 195 år. Halve plassen var dekket av store flotte trykk av foto fra Universitetshistorisk fotobase. På fire-fem stands var det servering av bursdags-marsipankake med Universitetets logo og lange køer for å få smake på herligheten. Ølteltet var for anledningen gjort om til kaffe- og kaketelt med orkester, taler av rektor og prisutdeling for fremragende studenttiltak.

Hele fire kategorier var det nominerte i, årets studentmagasin vant Fortid, historiestudentenes tidsskrift. Årets studentforening som i år ble Prosjektor, årets nyskapning gikk til Weekend Society på Chateu Neuf. 

Kontroversiellt:
Årets enkelttiltak og den siste kategorien er den mest interessante, synes jeg. Den gikk til Kulturutvalget for debatten de arrangerte med Norman Finkelstein 21. mars i år. Hans kontroversielle bok "The Holocaust Industry" skapte stor furore spesielt i USA, og debatten på Chateu Neuf skapte videre debatt i Norge. I den siste tidens debatt rundt Jostein Gaarders kronikk kommer spørsmålet stadig opp igjen: Kan jødisk lidelse under andre verdenskrig rettferdiggjøre israelsk aggresjon mange tiår etter? Arrangementet fikk prisen for motet til å stille vanskelige spørsmål og at universitetet fortsatt har en av norges frieste talerstoler.

Det skal foregå mange flere aktiviteter i løpet av dagen, men lunsjpausen min var over etter dette. Likevel rakk jeg i løpet av en halvtime å bli påminnet hvilken tradisjon man er en del av, og det gjør meg både stolt og glad.

Mrke sekters sndagsrituale

Solen skinner, varmen steker, alle sitter ute og nyter været, men noen få, en sær liten gjeng velger mørket en trapp under alle andre. I en hule av en pub med elleve tv-skjermer samles denne lyssky sekten en tidlig søndagskveld for å dele et rituale de har sett mange ganger før, men som aldri slutter å fascinere. Jeg er laaaangt utenfor min komfortsone. Jeg er på fotballpub for å se kampen mellom Chelsea og Manchester City.

 

 

Corradi
Nr 30, Corradi på Manchester City

 

 

En god venn av meg, som ønsker å kalle seg Yaldaboath, har tatt meg med på denne sektens søndagsrituale. Han går selvsikkert bort til baren og bestiller første runde. Første runde? Hadde jeg tenkt å drikke mer enn en? Ja vel, ja, da blir det visst flere runder. Et sted langt bak i mitt fotballtomme hode minnes jeg at det visstnok er minst to runder i en fotballkamp.

 

 

Vi har mistet de første 9 minuttene av kampen fordi jeg gikk så sent på mine 8cm høye hæler. Yaldaboath er like blid, dog, for det er ikke gjort noen scoringer enda. Dessuten har han ikke noen favoritt i denne kampen, det hadde nok vært verre om det hadde vært en Portsmouth-kamp. Ja, for Yaldaboath er Portsmouth-fan, riktignok ikke helt up-to-date, supporter-skjorten hans er to sesonger gammel.

 

 

Bare fem minutter etter øker kommentator-stemmen voldsomt og jeg skjønner at det har skjedd noe stort. Reprisen viser et mål, og jeg spør pliktskyldigst: ”Hvem scorte nå? Hvilken farge er hvilket lag?” Ok, Chelsea er de blå. Chelsea leder 1-0.  Manchester City pleier å spille i lyseblå farger – sånn omtrent lignende farge som det Argentinske landslaget – som jeg kjenner til – men i dag er de gule.

 

 

Lokalet er glissent, det er 35 menn der. Utenom de to jentene som serverer i baren er jeg den eneste kvinnelige representanten i lokalet. Jeg setter meg ned, Yaldaboath fester blikket på en skjerm bak meg, jeg ser meg rundt i lokalet. Jeg merker meg en utpreget forskjell på de unge, vakre spillerne på skjermen og tilskuerne på puben med hver sin skummende øl. Og ja, det er utseendemessige forskjeller.

 

 

Endelig dukker det opp noe på skjermen som gjør kampen severdig også for meg. Spiller nr 30 Corradi for Manchester City. Vakker, latino, livlige krøller, flotte trekk. *note to self: Google Corradi.*

 

 

Men det er mer mat for mor. Et stykke uti førsteomgang får en av Man. City-spillerne seg en trøkk på nesen. Blodet siler og han må skifte trøye. Oh, my God! Hvilken overkropp! “Hmmm” sier jeg litt høylydt, og Yaldaboath gliser til meg i øyekroken.

 

(Foto: Bernardo Corradi: Spiller nr 30 på Manchester City)

 

Kampen raser videre. Kommentatorstemmen summer i bakgrunnen. Jeg lurer på om kommentatorer velges ut fra om de har en stemme som egner seg som bakgrunnsstøy. Han snakker norsk, men jeg er ikke i stand til å få med meg hva han sier. Tonefallet stiger og synker og volumet angir graden av spenning eller ei. Han vekker meg nok med et ”JAAAAAAAAA!!!” neste gang det blir mål.

 

 

Ganske riktig. 25 minutter ut i første omgang er det 2-0 til Chelsea. Jeg ser to repriser av målet, men stusser. Det er jo bare gule menn i bildet. Var ikke Chelsea blå da? Merkelig. Siden jeg er jente og blond tør jeg å spørre, og jo da, det var visst de blå som scorte selv om jeg bare så gule menn på reprisen. Det var nok forsvaret det. Dommeren har uansett alltid rett.

 

 

En mann med briller, blå skjorte og en liten ølvom sitter og kjedespiser nøtter i et av hjørnene. Ingen jubel å spore der. En yngre gutt med grønn T-skjorte tviholder på tommelen sin med et litt tomt uttrykk i ansiktet ved siden av kompisen i svart T-skjorte, tatoveringer på overarmene og snus under overleppa. Den svarte T-skjorten klør seg nervøst på armen. Er det bare Manchester City-fans i pub-hulen i kveld?

 

 

Yaldaboath forteller meg at Chelsea nå er blitt Englands beste lag. Ikke fordi det bor så mange gode fotballspillere der, men fordi de eies av en russisk olje billionær og er Englands rikeste klubb. De har dermed råd til å kjøpe de beste spillerne fra hele verden. Men det finnes ikke mange Chelsea-fans i Norge, sier han. Stakkars Man City, ikke rart de ligger to mål under, og det enda til de har en latino-helt på laget som har blitt min favoritt.

 

 

Jeg foreslår at Portsmouth, Yaldaboaths favorittlag, skaffer seg noen lukrative inntekter så de kan kjøpe noen grisegode spillere og havne på førsteplass på tabellen litt flere dager enn en (for ja, jeg har hørt noen ganger i dag at de etter første kamp har ledet hele tabellen)

 

 

Portsmouth er derimot ikke det stedet de fleste gode fotballspillere ønsker å bosette seg. Chelsea ligger mye bedre til i west-end London midt i suppen av den rikeste delen av hovedstaden. Så det er ”money og location” som avgjør fotballcupene nå til dags, ikke patriotisme og lagånd. Vel, vel, det var vel ikke annet å forvente.

 

 

De gule har en målsjanse, men kaster den bort. To stykker til avslører seg som tilhengere på City-siden. Borte ved baren sitter fire alvorlige karer, alle med armene i kors og et innbitt uttrykk i ansiktet. Kort hår, ikke fullt så kort, lengre og langt hår. På rad og rekke.

 

Den grønne T-skjorten gjesper, han har visst gitt opp. Resten av lokalet sitter i en felles koreografert positur med pekefinger og langfinger på overleppen eller øyebrynet. Blikkene ser ut som uforstående sauer som ikke skjønner om du skal jage dem eller mate dem.

 

 

Der er det nesten tredje målet for Chelsea. Da det roer seg våger grønn-skjorta seg på toalettet. Brillene begynner å lese avisen.

 

 

Så er det pause på Stamford Bridge Stadion (har min venn Yaldaboath forklart at hjemmebanen til Chelsea heter). Svart og grønn T-skjorte går. De har tydeligvis fått nok av tapet. Brillene får selskap av en kompis og endelig titter det frem et smil. Skjermen viser referater fra andre kamper, blant annet der Portsmouth vinner 3-0 over Blackburn. Yaldaboath er happy og stolt. Superkampen mellom Manchester United og Fulham viser storslagne målscoringer til 5-1 og endelig ser jeg smilene bre seg over mengden. Den røde skjorten innerst i hjørnet drister seg til et glis – han har vært tilbakelent og alvorlig hele siste timen.

 

 

Andre omgang begynner og min venn er blitt distrahert av filosofiske tanker. Han begynner å diskutere religion og meningsløshet. Lettet over et annet tema som for meg er mer lettfattelig enn fotball setter jeg inn med kveruleringsargumentene mine og snart er vi på en totalt meningsløs kollisjonskurs. Det er da jeg bestemmer meg for å kjøpe en øl til, dvs en runde til, heter det visst.

 

 

Så skjer det skjebnesvangre. Min latinohelt på Man City, nr 30 Corradi får sitt andre gule kort og blir dermed utvist. En lattermild reaksjon fra resten av publikum hjelper ikke på min skuffelse over at mitt eneste trekkplaster for å se kampen nå er forvist fra skjermen. Ikke finner jeg en ny favoritt på noen av lagene heller.

 

 

Brillene river ut en seksjon fra Dagens Næringsliv, lokalet begynner å tømmes. Minuttene teller ned. Et håpløst forsøk på å danne mur under et hjørnespark utløser latterkramper i det Dickov får gult kort for et måpende og kopende tryne mens han dytter og skubber i samtlige motspillere. De gav ham en klem etterpå når det ikke ble mål.

 

 

-         ”Kan jeg bruke navnet ditt?” spør jeg Yaldaboath. Jeg skal blogge om denne spesielle kulturelle eventen.

-          ”Tja, enten kan du bruke navnet mitt, eller du kan bruke Yaldaboath, den falske guden fra jødisk mytologi som trodde han var Gud, men som viste seg bare var demonisert og trodde han var Gud.”

 


Som sagt, så gjort. Alt i alt har jeg lært at favoritter forvises fra fotballbanen og at fotball er det menn bryr seg om mest her i verden. Jeg tror faktisk fotball kommer hakket foran sex. Fotballpuber er iallfall ikke stedet for en jente å få oppmerksomhet i sine flotte høye hæler når det er fotballkamp på elleve skjermer rundt henne!




Pesta og herremakta

Maridalsspillet 2006 - Svartedauen

Igår fikk jeg og en fullsatt voll en stemningsfull opplevelse av de sjeldne. Hvert år bringes 1300-tallet tilbake til nåtiden med svartedauen som den altoverskyggende trussel mot folk og gård i Maridalen. I de eldgamle ruinene av Margaretakirken settes kulissene for et dystert spill om bygdefolk og herremakt, slit, savn, tro og tvil. Med kirken og hele landskapet rundt som scene fraktes man tilbake mange hundre år og får en smakebit av hvordan folk sloss for sin rett og sine drømmer under helt andre omstendigheter.



(foto hentet fra www.maridalsspillet.no. Se flere bilder der)

Mørket senker seg akkompagnert av middelaldersk kirkesang, et truende hestefølge trommes inn fra dalen for å avkreve korn og kjøtt i skatt fra gårdene rundt Maridalen. Brutalt trues bøndene fra herremakta, og i bakgrunnen lurer Svartedauen. Det ryktes at den er kommet til Kjelsås, og folket frykter at den snart tar dem med seg og legger hele dalen øde.

Det er et dystert, brutalt og tankefullt spill. Det gir ettertanke og takknemlighet for den verden vi har i dag. Etter spillet tar vi en vandring rundt ruinene av Margaretakirken, og studerer murene. Tenk hva disse veggene har sett? Alle de hundreår av menneskelig aktivitet, glede, sorg, tro, tvil, ambivalensen mellom lojalitet mot Tors hammer eller kristenkorset, alle års syklus, kornmarkene, Maridalsvannet, hest og kjerre, og utviklingen frem til dagens moderne Maridal med rykende fersk asfalt som krysser de gule kornåkrene.

I stummende mørke vandrer vi over kornåkrene der hestene hamret hovene sine for et øyeblikk siden og for 700 år siden. Men et stykke ute på stien er det ikke bekmørkt likevel. Himmelen er fortsatt ikke svart. Brisen blåser forsiktig håret vekk fra ansiktet, men tankene blåser ikke bort. Stemningen fra spillet sitter igjen i magen hele sykkelenturen hjem. Jeg lever for slike magiske øyeblikk som nekter å bli borte. Slike øyeblikk som forlenges ut i livet og setter tankene i spinn.

Det er første gang jeg har sett Maridalsspillet og første gang jeg har syklet i Maridalen i mørket.

Det er fortsatt forestillinger i dag og på søndag for de som vil sette dagens liv i historisk perspektiv.

Hyllest til dusjen

Hva gjorde de før man fikk dusj? Man badet en gang i uken i en stor stamp, jada, vi har alle hørt om det. Men hvordan taklet man alle de ulemper man får dersom man ikke dusjer?

DusjÅ la vannstrålene sildre nedover kroppen, puste ut, nyte varmen og stunden alene. Mykt og deilig, såpe som dufter og får neseborene til å utvide seg. Håret som blir tungt, faller nedpå ryggen og skaper strie strømmer av vann. Dusjen gjør så utrolig mye mer for velværen enn bare å vaske kroppen ren. Jeg priser meg lykkelig for å ha havnet i verden i en periode av historien hvor vi har dusj!

Hvis jeg ikke dusjer etter en treningsøkt, blir jeg klam, seig og begynner å fryse. Og jeg får ikke varmen i kroppen igjen før jeg har vært i dusjen. Hvordan holdt man varmen etter at man hadde blitt varm, svett og klam når man bare vasket seg en gang i uken?

Når man svetter åpner porene seg og man får renset ut avfallsstoffer fra kroppen. Men hvis man ikke dusjer etterpå blir dette liggende utenpå huden, tetter porene seg og istedenfor rens får man hudormer, kviser osv.

Kanskje man ikke dro på treningssenteret og svettet før man fikk dusj, men man hadde da nok av fysisk tungt arbeid på gård og grend som kunne forårsake svette og ubehagelige kropper som ville fryse i dårlige isolerte hus uten strøm. Det er ikke mange tiår siden det ikke var vanlig å ha dusj

Gjennomsvett etter treningsøkt i dag tidlig erkjente jeg at en av de vesentligste oppfinnelsene (om enn enkle) i dette århundre må være dusjen. Iallfall for meg. Når det gjelder oppfinnelser og innretninger som er laget for å gjøre livet enklere og bedre, så kan jeg ikke tenke meg noe jeg bruker mer, oftere og som gir så stor velvære som dusjen.

Så hva gjorde de før i tiden? Stilte seg under Frysjafossen, kanskje?

Frysja

(foto: Elisa Vik: Frysjafossen)

Tiqui - ferskvannsjenta - II

Varme sommerkvelder er noe av det beste jeg vet! Lørdag var det varme som syden kan misunne oss, og jeg satt på jobb hele dagen. Men tross at jeg ikke sluttet på jobben før seks, var det mye igjen av den fine sommerkvelden.

Min venninne og jeg bestemte oss for å ta syklene fatt og dra til Kikut. Tidspunktet var genialt, for det var lite folk langs Akerselva. Vi slapp å bruke lyd for å komme oss forbi barnevogner og store spaserfølger som går fire-fem i bredden.
 

Bjornsjoen2
(foto: Elisa Vik: Bjørnsjøen)


I Maridalen ble vi overrasket med rykende fersk, kullsvart ny asfalt hele veien inn til Hammeren. Til forskjell fra den slitne veien hvor man måtte sykle zikk-zakk for å unngå hullene er det nå bare å suse gjennom hele Maridalen nesten uten at sykkelen lager lyd. Ingen biler passerte oss på hele strekningen, så det var en fredelig tur egnet for tankespinn. Kornet vaiet i den milde brisen og skinte som gull i den lave kveldssolen.

Min venninne var litt spent på hvordan det skulle gå i alle oppoverbakkene fra Hammeren til Bjørnholt, men vi holdt ut begge to og fikk fyllt på vann på toppen. Etter Dødaren valgte vi å stoppe ved Bjørnsjøen for å bade.

Synet som møtte oss var aldeles fortryllende: Blikkstille vann, varme svaberg, gjestmilde trær og den absolutte ro. Det var ingen andre mennesker i nærheten, vi hadde bare selskap av to ender og en måke. Solen var en time unna solnedgangen, men varmet fortsatt godt. 

BjornsjoenDenne overdøvende stillheten er kanskje noe av det beste jeg vet ved ferskvann, fjellvann og tjern. Når man glir uti vannet er det nesten som man forstyrrer en høymesse. Solens kveldsrituale er hva vi bivåner, og det mørke, myke vannet omslutter oss og lager små, stille klukkelyder mens vi prøver å svømme så stille som over hodet mulig. 

Siden vi er jenter som vet hvordan man skal kose seg, hadde vi med oss landbrød med aioli, kjeks og rosevin. Vi syntes vi hadde fortjent det etter mange, lange, deilige oppoverbakker.

Man kunne frykte at nedoverturen skulle bli kald etter solnedgang, men tropenatten sørget for fønvind hele veien på forlatte grusveier sving etter sving - like langt ned igjen som det var opp.

Kveldens 5-mil lange sykkeltur ble avsluttet på Myrens Kjøkken med hver vår øl som vi også syntes vi hadde ærlig fortjent! Anbefales!
(foto: Elisa Vik: Bjørnsjøen)




Tiqui - ferskvannsjenta

I disse varme sommerdager trenger man å kjøle seg ned. De aller fleste som har anledning søker da til sjø og strand, båten eller svaberg, først og fremst saltvann. Jeg derimot, til tross for at jeg er oppvokst på kysten, liker meg best ved ferskvann.

Jeg vet ikke helt hva denne preferansen kommer av, men det er iallfall noen helt tydelige fortrinn ved å ta avkjølingsturen til et ferskvann eller tjern i stedet for sjøstrender.

For det første, vannet går faktisk an å drikke. Ikke alt vann i marka smaker like godt, men utblandet med medbrakt konsentrert saft er det en utmerket tørstedrikke og man slipper å dra på mange liter med vann for å unngå å bli dehydrert.

For det andre er det god plass! I motsetning til fesjåstranda Huk hvor menneskene klynger seg sammen som om de var en hvalross-koloni, så får man god plass rundt seg og sine ting. Kanskje til og med så langt til nærmeste solhungrige nabo at han eller hun ikke kan få med seg samtalen din og derfor faktisk ikke lytter.

For det tredje, og noe som følger av at det er bedre plass, så er det ofte ryddigere og renere i omgivelsene. Dette har ikke noe med ferskvann versus saltvann å gjøre, men snarere med fraværet av de store menneskemengdene. Og når vi snakker om menneskemengder, det er jo deilig å finne en liten plett i skogen ved et tjern eller en elv og være nesten alene, kanskje helt alene?

Noen av oss har dessuten oppdaget en liten ferskvannsperle nesten midt i byen:

I dag gikk turen dit. Klar blå himmel over rennende ferskvann mellom grønne trær og en liten gresskledd elvebredde er det gjestfrie synet som møter oss. Demningen sørger for at det er dypt nok til å svømme og boltre seg, og bryggen gjør det lett både å hoppe uti og komme seg opp igjen. Jeg teller 43 voksne, tretten barn, seksten sykler og fire barnevogner, så det er lett å finne seg en god plass. Tør jeg nevne at blant de voksne var det et stort flertall av kjekke gutter? Jeg hadde god bruk for Iskwew's råd til usjenert titting, gitt! Varm og godt fornøyd etter dagens utflukt er jeg nå hjemme, klar for dusjen og klar for kveldens tango-dans.

Har du fortsatt ikke forstått hvor denne ferskvannsperlen er? Nei, da sier jeg det ikke bort heller!

:) Tiqui

Mosjon- og oppdagelsestur p Vestlandet

Rapport fra hyttelivet:

Etter en uke på hytten med mors mat og konstante deilige fetende fristelser var polstringen rundt magen et tydelig bevis på at sykkel-abstinensen (en hel uke uten sykkel!!) var berettiget.

Jeg fant frem mors gamle skramle-sykkel fra hyttekjelleren, pumpet luft i dekkene og la ut på Lindås-traktenes smale svingete gamleveier på Vestlandet. Jeg tråkket avgårde blant grønt og frodig landskap, mosekledde og dryppende knauser, noen par-tre uheldige frosker og padder som ikke hadde lært å se seg for i trafikken, bjeffende hunder, brekende sauer og noen forfjamsete, men nysgjerrige kalver og lam av nyåret. Innimellom fikk en duft av markjordbær meg nesten ut av balanse, men her var ikke plass til "24 jordbær i et lokk".

Midt i denne idyllen av bugnende marker, skog, heier, vann og dyr dukker det opp et lite rødmalt hus i svingen. Det har et skilt på hjørnet som annonserer at dette er klubbhuset til Nordhordlandsavdelingen av motorsykkelklubben Holy Riders. Jammen godt de har motorsykler til å komme seg til klubbhuset med, tenkte jeg.

Jeg syklet inn en grusvei hvor skiltet annonserte at jeg ville komme frem til en plass ca en km lenger inne. Jeg passerte noen gårdshus og en gammel kvinne satt i solveggen og slappet av med strikketøyet. Etter noen porter og fe-rister så det ut som veien igrunnen avsluttet midt i et gårdstun. Jeg tenkte jeg skulle la dem være i fred og ikke titte inn som en hvilket som helst forvillet turist og ville snu krapt. Men der satt jammen hjulet "fast" i grusen og det var bare styret som fulgte mitt tegn om å svinge til venstre. Så i stedet for å forsvinne uforstyrret, fortsatte sykkelen rett frem til jeg fikk plassert noen hylende bremser. Så måtte jeg hoppe av sykkelen midt på tunet og vri styret tilbake på plass før jeg litt rød i toppen kunne trille bort nedover veien igjen. Helt uoppdaget var jeg vel ikke, men så fikk de iallfall en liten historie å prate om ved middagsbordet den dagen. På vei tilbake hadde strikke-damen satt seg selv i arbeid og stod dypt bøyd i blomsterbedet og lukte. Tro om hun syntes det var best å bli sett i sving med arbeid heller enn avslappet i solveggen?

Inn en annen stikkvei havnet jeg plutselig på et skipsverksted hvor ferdsel var på eget ansvar. Siden jeg er fullstendig reckless og ansvarsløs kunne jeg sikkert tatt en rundtur, men syklet heller videre. Nede i en vik fant jeg et fiskeoppdrettsanlegg som var stuet sammen så tett at ingen robåt ville kunne passert noe sted. Der var det ikke ferdsel på eget ansvar, der var det derimot ingen adgang. Nå har jeg aldri hatt særlig respekt for autoriteter, men adlydde denne gangen.

Ferden bar videre forbi et nedlagt skifer-steinverk. Her var det store blokker og mindre glitrende skifersteiner hulter til bulter med noen kvarts-renner i. Her burde man visst ta en tur med tilhenger og spett - for det var noen nydelige steiner!

Min familie har hatt hytte i disse traktene i 14 år, men jeg har aldri vært på disse stedene før. Hvis vi har kjørt forbi dem har jeg ikke lagt merke til slike severdigheter. Man kommer virkelig til sin rett i landskapet når man sykler og man får med seg flere detaljer. På hytten ventet nok et fat med lekkerier, men etter denne turen på et par mil med oppdagelsesferd følte jeg at hadde fortjent det!

Nå er jeg brun og fin og håper polstringen takker for seg om ikke så altfor mange dagene nå som jeg er hjemme igjen og kan gjenoppta mine sedvanlige sykkelturer og andre aktiviteter.