Hvem stemmer for utvide dgnet?




- Fler du at du har for liten tid eller har du bare altfor mye gjre?

Sprsmlet er godt og svaret er vel egentlig ja, begge deler. Men s synes jeg jo at alt jeg har gjre er noe som gir mening fylle dagene med, s da m svaret rett og slett bli at jeg har for liten tid.

Jeg fikk da en fantasi om der menneskenes evige kontroll- og pvirkningsaktiviteter p jordkloden ikke bare klarte endre klima, temperatur, naturkatastrofe-frekvensen, naturens kretslp, havets strmmer, dyre-, fugle- og fiskebestander, men der vi ogs klarte kontrollere dgnsyklusen. Vi kunne for eksempel finne opp en mte f jorden til g saktere rundt?

Et dgn p 56 timer ville passet meg utmerket. Under forutsetning av at man fortsatt bare hadde 8 timers svnbehov i dgnet. Jeg stemmer glatt p det partiet som kan fikse en slik dgnsyklus. Da ville jeg kanskje komme i nrheten av f gjort alt jeg skal gjre, m gjre og har lyst til gjre. For eksempel rekker man med den nvrende dgnsyklusen ikke lese mer enn ca 10 000 bker p et liv. Dersom man regner hver bok p 2-300 sider ogen fulltids leseinnsats p 7000 sider i ret (det var pensummengden p et rs grunnfagsstudium fr kvalitetsreformen), s rekker man ca 10 000 bker i lpet av 40 r. Med en utvidelse av dgnet ville man ikke trengt velge s veldig med omhu, for 10 000 bker er tross alt ikke mange. Og s finnes det jo andre ting man ogs skulle gjort, selvsagt, utover lese.

Uansett tror jeg at en slik utvidelse av tidshorisonten for livet kunne hatt mye positivt for seg. Det forutsettes selvsagt i dette tankeeksperimentet at man fortsatt bare blir en dag gammel for hver dag, selv om dgnet er utvidet, s alderen blir mer eller mindre den samme, men tidsmessig blir det en utvidelse av livslpet med 150 r av 24-timers dgn.

Jeg tror det ville gjort underverker for den historiske hukommelsen som samfunnet til enhver tid forvalter felles. Vi mister jo historiske perspektiver nr folk dr ut s fort. De som opplevde andre verdenskrig i voksen alder er allerede i ferd med d ut, og man kan fundere p hva det vil gjre med forstelsen av denne historiske hendelsen og ulike former for forholde seg til mennesker og samfunn.

Opp gjennom historien har jo folkeopinionen hatt en tendens til flge en pendelbevegelse hvor holdningene svinger med stort utslag til motsatt side etter en tid med et fokus, for s sl tilbake til den andre siden igjen etter man har prvd motsatt fokus en stund. Og jo mer ekstremt ut p den ene siden opinionen slr ut, jo strre utslag p motsatt side nr motreaksjonen kommer. Jeg lurer p om pendeleffekten p folkeopinionen kan ha sammenheng med hvilke generasjoner det er som har ddd ut hver gang pendelsen svinger til motsatt ekstrem. Og hvis man hadde beholdt de som hadde opplevd og kjent p kroppen visse historiske hendelser i samfunnet litt lenger, s ville kanskje dette srget for en annen historisk hukommelse - og forstelse for hvordan mennesker m forholde seg til hverandre.

Uansett utvidelse eller ei, det vil jo alltid vre begrensninger i hukommelsen ettersom vi ikke har levd siden kloden frst ble formet, men uten utvide dgnet og livstiden, s kunne vi kanskje begynne regne med folks kunnskap og erfaring i lenger tid. Er det ikke slik at man slutter regne med folk nr de gr av med pensjon? Barn frem til 18 r kan ikke stemme i valg, og pensjonister etter arbeidslivet har ikke forhandlingsgrunnlag for bli hrt. Dvs at den perioden vi blir "tatt p alvor" i samfunnet er begrenset til 49 r (18-67), under et halvt hundrer. Jeg lurer p om dette er med bidra til at vi lettere gjr om igjen tabber som historien burde ha lrt oss by now.

Og fra vre et lite sukk over liten tid ble denne teksten plutselig et tema man kunne skrevet mye om. Enda mer gjre. Hvem stemmer for utvide dgnet?

definere seg ut av redselen

Hanne Kristin Rohde er ikke redd for spre redsel:

-Min intensjon er bidra til forebygge voldtekt. Om de skremmes litt, synes jeg ikke det gjr noe, hvis det kan bidra til redusere antall voldtatte kvinner. Vi monterer alarm i husene vre og legger ikke mobiltelefoner synlig i bilvinduet. Da m det g an tenke preventivt ogs nr det gjelder voldtekter. Realiteten er dessverre at det ikke alltid er trygt for kvinner g alene hjem fra byen, sier Rohde.


-Dessuten er 7 av 10 voldtektsofre ruspvirket. Vi har sett mange som har vrt overstadig beruset, og det setter dem i drligere stand til ta riktige beslutninger, som for eksempel hvem de skal ta flge hjem fra byen med, samt i drligere stand til forsvare seg.

-Fra statistikken ser vi at voldtekter kan skje hvor og nr som helst.

Ja, da vet vi det:
Det er ikke trygt vre p byen, for da m man komme seg hjem.
Det er ikke trygt g alene hjem.
Det er heller ikke trygt g sammen med noen hjem.

Det er ikke trygt drikke alkohol fordi da blir man beruset, og er et lettere bytte.
Det er heller ikke trygt ikke drikke alkohol, fordi 30% av de som voldtas ikke har drukket.

Det er heller ikke trygt la vre drikke og la vre dra p byen, for voldtekter kan skjer hvor og nr som helst.
Dermed er det heller ikke trygt vre hjemme, fordi hjemme dessverre er inkludert i "hvor og nr som helst".
Dermed er det heller ikke trygt ta forhndsregler, fordi det rett og slett er umulig beskytte seg mot "hvor som helst", "nr som helst", "i edru tilstand", "i beruset tilstand", "p byen", "p vei hjem fra byen", "p besk hos andre", "i selskap med andre", "i taxi" og"hjemme".

Det er rett og slett ikke trygt leve.

Tror dere ikke Rohde selv er redd, og nettopp fordi hun som kvinneselv eret potensielt offer, er det en trygghet i prve finne aspekter ved potensielle ofre som hun ikke deler - slik at hun selv havner litt mindre i kategorien potensielt offer? ...Dersom hun finner at samtlige som blir voldtatt gjr noe som hun selv ikke pleier gjre - da kan hun statistisk sett vre litt mindre redd - eller hva?

Kvinner er ofte kvinner verst ogs i denne sammenhengen, nettopp fordi kvinner har et behov for bortforklare faren med noe som de selv kan ta avstand fra - og dermed fle seg tryggere. Det er noe man gjerne ser av kvinnelige jury-medlemmer i voldtektssaker. De blir vettskremt av skulle mtte identifisere seg med voldtektsofre, fordi da er de selv i konstant fare. Ved ta avstand fra offerets oppfrsel - uansett grunn - kan de innbille seg at det ikke vil skje med dem selv.

Jeg er enig med Hva Hun Sa i at det er en fallitt-erklring nr en slik uttalelse kommer fra politiet, kvinner kan rett og slett ikke beskytte seg fullstendig for voldtekt. Derfor m problemet angripes fra en annen kant. Men det er mye vanskeligere ta tak i problemet p den mten, og da gjr man gjerne det man har muligheter (og ressurser) til gjre noe med, selv om det ikke hjelper.


Svineinfluensa i Argentina

gripea


Med det beskjedne omfanget svineinfluensaen har ftt i Norge, har de fleste sikkert glemt hele saken og konsentrerer seg om nyte sommersolen i stedet. Her i Argentina derimot, inntraff influensaen p verst tenkelige rstid, politisk mned og sosiale forhold. Her har panikken smittet fortere enn viruset rakk mutere, og n har pesten ftt sosiale og konomiske konsekvenser p mange andre arenaer som flge av smittepanikken.

De siste tallene
P nyhetene i forgrs var ddstallet 72, av disse er 50i Buenos Aires og en av de nrliggende provinsene. Idag var tallet steget til 79 ddeog godt over 100 000 smittede. Nyhetene fylles med de siste tall om sykdommen, og eksperter intervjues i samtlige kanaler om hvordan man best kan unng smitte, hvor man br ske hjelp om man har hvilke symptomer og avklaringer om bde myter og fakta om situasjonen. Argentina virker lammet.

Situasjonen
Forrige uke begynte de frste skolene og universitetene avlyse klasser og eksamener. Denne uken er alle skoler og universiteter stengt. Bankene holder stengt fra i dag til og med mandag. Samtlige sosiale underholdningsaktiviteter, som teater, konserter, kino og enhver form for mteplass som samler folk i lukkede rom er ogs avlyst i 10 dager fremover i pvente av at de smittede enten skal d, eller ikke lenger vre smittsomme. De som m g ut bruker munnbind og masker. Og de som ikke har masker pakker inn munn og nese i sjal og skjerf. Gatebildet er totalt forandret. Svelger du vrangt og hoster litt, er det plutselig tomt rundt deg p t-banen, og sild i tnne overalt ellers.

Men 79 dde av nrmere 50 millioner mennesker? 100 000 smittede hres voldsomt ut, og hadde det vrt i Oslo ville det vrt katastrofe, men 100 000 av 50 millioner er fortsatt ikke en stor del. I 2007 dde 7000 mennesker av neumonia, og det var ingen ekstraordinre tiltak for de stakkarene. Det er imponerende de mengder av tiltak som n settes inn for en sykdom som i grunnen har begrenset utbredelse.

Politiske aspekter
Det var ogs merkverdig at ddstallet holdt seg stabilt p 23 dde i mange dager, om ikke uker i forkant av valget. Valget var fremskyndet fra sin egentlige dato i oktober, og tvang hele befolkningen ut i kulden for st i k midt p vinteren, mens valg med obligatorisk stemming vanligvis finner sted p vren. Selve valgdagen var det en bitende kulde, og stemmeurnene befant seg utendrs i patioer. Folk uten skikkelige klr var tvunget til tilbringe dagen i trekk og k. Det var ingen store opprop om svineinfluensaen da. Folk hvisker om at valget var fremskyndet av politisk strategiske grunner av dem som allerede satt med makten i hp om forlenge sine egne perioder. Man kan sprre seg hvorfor man valgte opprettholde avgjrelsen om fremskynde valget dersom influensasituasjonen var s ille. Dagen etter valget var ddstallet ikke lenger 23, men 55. Noe lukter hemmeligholdelse for unng at folk unnlot gjre sin obligatoriske borgerplikt.

Sosiale konsekvenser
Med de formidable tiltak som n gjres har store sosiale konsekvenser. Eksamener avlyses. Studenter som er avhengig av eksamensresultater for fremdrift i sine utdannelser m n vente til hsten/vren for avslutte studier de har gjort dette semesteret. Det forsinker en hel generasjon av studenter og setter kjepper i hjulene for de som var i ferd med avslutte studiene, skulle skifte studiested, studere i utlandet eller skaffe seg jobb. Universiteter og skoler stenges. De ansattedrar ikke p jobb, og det er hyst usikkert om de fr lnn denne mneden.Barn og studenter m holde seg hjemme, noe som skaper en prekr situasjon for familier hvor begge jobber. Det rapporteres at hushjelper n jobber 80% mer enn vanlig.

48% av alle teatrale aktiviteter foregr vanligvis i juli og august nr det er vinterferie. Alt er n avlyst, noe som betyr at det ikke kommer inntekter inn, og ansatte gr uten lnn. Folk gr ikke ut, bruker ikke penger, tjener ikke penger, og de som er avhengig av variabel inntekt fra dag til dag, som taxisjfrer, butikker, enkeltmannsforetak osv, har antagelig lite eller ingenting rutte med i vinterkulden. Folk har dermed enda mindre penger til f seg og kle seg med. Samtidig har en kuldeblge satt inn over landet som forventes vare minst 10 dager fremover. Det hadde vrt interessant f ddstallene av sult, lungebetennelse og lignende for denne mneden og sammenligne dem med en evt svineinfluensa-risiko.

Influensaen inntraff i Argentina p verst tenkelige rstid. Det er midt p vinteren, det er fuktig, rtt og kaldt, isolasjon i gamle hus er fravrende, og man er ikke vant til slike temperaturer som det er n. Folk blir syke- ogs av andre sykdommer, og det hjelper ikke.

Videre fantinfluensaen her i Argentinaet knippe sosiale tradisjoner som dessverre hjelper virusets fremmarsj i kulden. Det er vanlig hilse p hverandre med kyss p kinnet. N ser man at folk vegrer seg mot denne ellers s hyggelige gesten. Det er vanlig nyte mate sammen i private sammenhenger hvor alle drikker av samme metallstr. Med dagens panikk har denne stolte og gamle tradisjonen ftt seg et skudd for baugen. Dessuten er det plutselig flust med eksperter i alle media ute med det gode gamle rd vaske hendene sine noen ganger om dagen. Hygiene har vrt tatt av undervisningspensum i mange r, og man har n et par generasjoner som rett og slett ikke er vant med vaske seg p hendene. Tradisjonen med den nre tango-omfavnelsen hjelper vel heller ikke p smittebegrensninger, og de fleste milongaer er ogs avlyst.

Tatt i betraktning alle disse faktorene som hjelper virusets fremgang, s synes jeg fortsatt at 100 000 smittede er beskjedent, og ddsraten p 79 av disse forblir begrenset. La oss hpe at de sosiale konsekvensene av paranoia-tiltakene ikke langt overskrider de tap man mtte hatt om man hadde holdt samfunnet igang.

Brann p Carl Berner

utbrent2



Det har vrt dramatiske tilstander utenfor vinduet mitt i det siste. Det er ikke lenge siden massearrestasjonene av casuals-slsshanene og idag brant det i nabogrden i tredje etasje og gaten er fortsatt full av politi, sperringer, brannbiler, rykdykkere og ambulanser. I flge Aftenposten er en mann blitt pgrepet etter ha truet bde politi og brannmenn med kniv. Brannen er n slukket, men det lukter fortsatt brent. Brannmenn kommer og gr fortsatt fra leiligheten, noen med slanger andre med kser. Jeg visste en stund ikke om de hadde kommet seg inn i leiligheten, men bare hadde slukket den utenfra.
utbrent


Jeg har sett folk i vinduene til de andre leilighetene, s de er ikke blitt evakuert. Jeg har ikke sett at brannfolkene har brt ut noen, men brene stod klare i lange tider. I dette yeblikk gikk fem politimenn- og kvinner inn i leiligheten, s da m jeg anta at brannmennene er ferdige med sin jobb. Sperringene blir fjernet n ogs.

Jeg kjenner ikke han som bodde i leiligheten, men jeg hilste p ham fra vinduet p 17. mai. Da orkesteret fra omrdet vekket oss med nasjonalsangen hang han ut gjennom vinduet og tok bilder av dem med mobilen. Han s meg og vinket. Jeg vet ikke om det var han som ble pgrepet med kniv, eller om han har hatt noe gjre med brannen. Jeg vet heller ikke om han har blitt skadet i flammene.

Dagbladet har ogs en artikkel om saken.

Samfunnsreformer

Let us reform our schools, and we shall find little reform needed in our prisons.
John Ruskin, Unto This Last, essay 2 (1862)


Reformer har der vrt, men fengslene bestr. Snart 150 r senere kan man jo lure p om det ikke ogs er av avgjrende betydning hvilket innhold og utilsiktede konsekvenser disse reformene har og har hatt?

Finanskrise og nringsliv - Kjnn og likestilling

Ambisis overskrift og viktige problemstillinger. Bloggere pleier tradisjonen tro vre svrt engasjerte i likestillingsproblematikk rundt mars mned, og i r blir antagelig intet unntak.

Forholdet mellom likestilling og finanskrisenskal diskuteres i anledning kvinnedagen 8. mars og jeg vil i den anledning tipse interesserte bloggere om flgende seminar p selveste dagen. Det er gratis og pent for alle:



Velkommen til Kvinnedagen 8. mars 2009: Finanskrise og nringsliv ? Kjnn og likestilling

Hva skjer med likestillingen nr brsene stuper og finanskrisen er et faktum? Vi gr tilfellet Island nrmere etter i smmene, og kaster et blikk tilbake p hva som har skjedd tidligere ? i konomiske krisetider.
Deretter, norsk nringsliv: Hvordan fungerer kombinasjonene foreldrepermisjon og eliteprofesjoner, kjnnskvotering og styreverv?

Universitetet i Oslo ogSenter for tverrfaglig kjnnsforskning inviterer til seminar.

TID: Sndag 8. mars kl 1300-1505
STED: Gamle Festsal, Domus Academica, Karl Johans gt 47

INNLEDERE: Doktor i konomi Lilja Msedttir, Islands universitet, professor Gro Hagemann, Universitetet i Oslo, forsker Selma Therese Lyng og forsker Sigtona Halrynjo, AFI og forskningsleder Mari Teigen, Institutt for samfunnsforskning.

pent for alle ingen pmelding.

FAGLIG ANSVARLIGE: ystein Gullvg Holter og Beret Brten, STK.


PROGRAM

13.00 Kvindelige Studenters Sangforening

13.05 Velkommen v/Inga Bostad, viserektor ved Universitetet i Oslo og ystein Gullvg Holter, professor ved Senter for tverrfaglig kjnnsforskning

13.15 The financial crisis in Iceland and its implications for gender equality v/Lilja Msesdttir, doktor i konomi, Islands universitet

14.00 Historisk blikk p konomiske krisetider: er det alltid kvinnene som rammes hardest? v/Gro Hagemann, historiker, Universitetet i Oslo

14.20 Pause

14.30 Nr rettighetslogikken mter karrierelogikken. Kjnn, karriere og foreldrepermisjon i eliteprofesjoner. v/Selma Therese Lyng og Sigtona Halrynjo forskere ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI)

14.45 Kjnnskvotering til styreverv - hvorfor, hvordan - og spiller det noen rolle? v/Mari Teigen, forskningsleder Kjnn og samfunn, Institutt for samfunnsforskning

15.05 Slutt

VELKOMMEN!


Med vennlig hilsen

Senter for tverrfaglig kjnnsforskning/Centre for Gender Research
Universitetet i Oslo
Postboks 1040, Blindern
NO-0315 OSLO
Norway
Tel: + 47 22 85 89 30
www.stk.uio.no


Det har skjedd noe med strrelsen!

De siste rene har jeg merket en vesentlig endring.Strrelser har endret seg til det strre, eventuelt betegnelse til det mindre. Det er strrelsen det kommer an p, ikke hvor stort det er. Dette hres kanskje helt motstridende ut, og gir ikke mening uten at vi vet hva slags strrelser det er snakk om, men la meg forklare:

Dette dreier seg om klr, kropp, butikker, mleenheter og en aldri s liten personlig synsing og filosofering rundt disse temaene i relasjon til markedsfring, velvre og selvtillit.

storrelseFra store klr til passende klr:
P 80-tallet skulle klrne vre strst mulig p overkroppen, og trangest mulig p underkroppen. Vi skulle alle se ut som sopper, med slank stilk og en diger og kjttfull sopphatt p toppen. Vi lte oss inn i syltrange bukser som vi mtte ligge p ryggen for f kneppet igjen, og vi shoppet mohair-gensere i XL, selv om vi bare var noen bittesm jentunger. Denne moten forsvant heldigvis og i flere r har det vrt klr med snitt som sitter og som passer, ikke som blger seg rundt kroppen i tre-fire lag av rysjer og overfldig tekstil.

Personlig forfengelighet
I hele denne perioden har jeg passet en standard 38/40-klesstrrelse. Jeg hadde en periode der jeg var veldig aktiv, ble slankere og plutselig en dag kunne jeg f p meg en bukse i 36. Jeg husker det som en milepl og jeg var s stolt. Ikke bare fordi buksen var strlende vakker og jeg ble pen i den, men ogs fordi den var i strrelse 36. Dette lille tallet som ingen ser, som sitter p innsiden av merkelappen, merket jeg til min overraskelse at betydde en relativt stor del for den selvtilliten jeg flte nr jeg hadde buksen p meg, ikke bare flelsen av at jeg hadde p en buksen som passet og som satt slik den skulle.

Er det flere som meg?
N kan det selvsagt tenkes at denne personlige erfaringen min sier mer om min forfengelighet enn den gjr om andres, men i de siste rene lurer jeg p om jeg har funnet dokumentasjon p at klesbransjen har gjort seg bruk av en slik strrelses-effekt p selvtilliten. Jeg husker at en designer i Paris (som jeg ikke husker navnet p, jeg legger meg sjelden slike navn p minnet) uttalte at han ikke nsket at kvinner som mtte bruke strre strrelse enn 36 skulle gi hans kreasjoner, derfor ble ikke hans klr produsert i strre strrelser enn dette. Hvis det var pene klr han designet var det jo trist for alle normale kvinner i normale kropper, men poenget var uansett at tallet p strrelsen var avgjrende for ham, ikke hvordan klrne kunne brukes og se pene ut p vanlige kropper.

Mleenheter og strrelser
De siste rene har jeg ikke rukket vre like aktiv som jeg engang var. Mleenheten p vekten har det ikke skjedd noen endring i, s dermed har den sannferdig fortalt meg at jeg har blitt strre. Faktisk har jeg den strste kg-strrelsen noensinne i mitt liv p det nvrende tidspunkt. Misforst meg rett, dette er ikke noe som bekymrer meg, men det er et faktum, kroppen erstrre n enn denvar nr denvar mindre. Logisk nok.

Men det merkelige er at klesmlene ikke har gtt like ubnnhrlig opp som kg-mlene. Klr som er merket 38/40 passer fortsatt. Det hender jeg finner bukser i strrelse 36 som sitter, "Small" er fortsatt det alternativet av S, M, og L som sitter best, og XL sluttet man iallfall se p etter 80-tallet.

Her om dagen var jeg p et arrangement hvor vi skulle f hettegensere. Vi prvde strrelser, og det minste de hadde var Small. Det var et telt. Jeg svmte i den. Ermene var en hel hnd for lange, jeg kunne vrt gravid i ttende mned og hatt plass en til inni den genseren som skulle vre small. Til julebordet skulle jeg ha ny kjole, og mtte helt ned i strrelse 34 (!Trettifire!) for at den ikke skulle henge og slenge som et annet tilfeldig tystykke.

Nr jeg vet som et faktum at kroppen min er strre enn den var nr jeg passet fint i 38/40, s er det noe galt nr strrelse 34 plutselig passer og jeg svmmer i S-gensere. Her har det skjedd noe med strrelsene.

Mistanke eller innsikt?
Er det slik at man fordeler strrelsergjennomsnittlig utover befolkningen, slik at om hele befolkningen har blitt strre, s vil klesstrrelses-standarden heves for fortsatt passe til det samme segmentet av befolkningen?

Eller er det rett og slett slik at bransjen selger mer klr om vi fr klr som bde passer og som gir oss god selvtillit?Er de s smarte atbutikkene skjnner at for selge oss vrt gode selvbilde, m vi ikke bare se bra ut iklrne, men de m samtidig ha et s lavt tall som mulig p innsiden av merkelappen?


(PS: Bildet er hentet fra denne artikkelen som skrev om strrelser fra et annet perspektiv.)

Menns plass i likestillingssamfunnet

Idag vil jeg reklamere for en konferanse som flere av bloggerne vil kunne vre interesserte i. Da tenker jeg frst og fremst p dem som blogger om likestilling, feminisme og engasjerer seg i kjnnsperspektiver p samfunnet. Ses vi der?

Jeg lar innkallingen tale for seg selv:



Senter for tverrfaglig kjnnsforskning nsker velkommen til konferanse om menn, maskuliniteter og likestilling:

Menns plass i likestillingssamfunnet.

TID: Fredag 28. november, kl 0930-1530
STED: Georg Sverdrups hus, Aud 1, UB, Blindern

INNLEDERE:
Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt og
forsker Thomas Walle, Norsk Folkemuseum.
Stipendiat Knut Oftung,
forsker Jrgen Lorentzen,
forsker Helene Aarseth og
post.doc. Arnfinn J. Andersen, alle fra STK.

Konferansier og debattleder: Audun Lysbakken.

Konferansen vil formidle nyere funn fra forskningen p menn og maskuliniteter, og diskutere menn i relasjon til barn og omsorg, til kvinner og likestiling og til andre menn.

I lpet av det siste tiret er vi blitt vant til tenke menn inn i likestillingsdebatten, men ofte er det i forhold til hva kvinner vil ellerhvordan kvinner har det. Hva vet vi egentlig om hvordan menn har det, oghvordan menn gjr det - bde i relasjon til kvinner, andre menn og egne barn. Vi ser en tydelig tendens til at menn er i ferd med etablere seg en likestillingsposisjon uavhengig av kvinner. Denne konferansen vil formidle nyere funn fra forskningen p menn og maskuliniteter, og diskutere menn i relasjon til barn og omsorg, til kvinner og likestilling og til andre menn. Har menn funnet sin plass i likestillingssamfunnet?

Konferansen presenterer sluttresultatene fra forskningsprosjektet Menn og maskuliniteter ved Universitetet i Oslo, som er det frste strre forskningsprosjekt p menn sett ut fra et kjnnsperspektiv i Norge.

Konferansier og debattleder: Audun Lysbakken.

Bindende pmelding innen 21. november og betaling via e-pay. Flg lenke: https://www.uio.no/pay/shop.ordercreate.action?project=101501

Konferanseavgift kr 200,- og for studenter kr 100,-.Avgiften inkluderer lunsj, kaffe og kaker.

For utfyllende opplysninger og program se http://www.stk.uio.no/formidling/menns_plass.html


Med vennlig hilsen

Senter for tverrfaglig kjnnsforskning/Centre for Gender Research
Universitetet i Oslo
Postboks 1040, Blindern
NO-0315 OSLO
Norway
Tel: + 47 22 85 89 30
www.stk.uio.no


Bankfasade


Banker er avhengig av sitt image, og kundenes tiltro til banken. Det m vre derfor Jarle Mortensen smiler s pent han kan mens han prver f en rentekning til se ut som en rentenedsettelse:

Banken lover rentenedsettelse, men setter den i realiteten opp. Bare ikke fullt s mye opp som de tenkte for tre dager siden:


renter
(Faksimile fra forsiden av min lnebank i gr, fredag 17. oktober)

Er det ikke fint, dere? Banken setter ned renten. Helt inntil 0,6% vil Postbanken redusere rentene med, sier de. Oh, jubel, burde jeg sikkert tenke. "Pengemarkedsrenten har de siste dagene blitt kraftig redusert"! Ikke bare reduserer Norges Bank styringsrenten med 0,5%, men n flger Postbanken og reduserer den MER enn Norges Bank. Sies det, insinueres det, smiles det og innbilles det.

For det er ikke realiteten. Denne rentenedsettelsen er annonsert fredag 17.oktober. og rente-"nedsettelsen" skal tre i kraft 2. desember. Det denne gladannonsen ikke forteller er at lnekunder i postbanken bare tre dager fr fikk brev om et skyhyt rentehopp - gjeldende fra 1. desember. I dette brevet, datert 14. oktober str det:

"Uroen i finansmarkedet den siste tiden har frt til sterk kning i pengemarkedsrenten. Vi endrer derfor renten for ln og innskudd. Renteendringen blir gjort gjeldende fra og med 1. desember 2008 for eksisterende ln".

Rentehoppet som ble annonsert 14. oktober er opp 0,9%. En reduksjon dagen etter p _inntil_ 0,6% vil derfor i beste fall utgjre en kning p 0,3%, i verste fall en strre kning, men det er iallfall ikke en reduksjon!

Hvor dumme tror man virkelig kundene er? Hvis pengemarkedsrenten har blitt kraftig redusert, ja, s burde vel ogs lnerenten reduseres med utgangspunkt i dagens rente? Ikke med utgangspunkt i et fremtidig rentehopp som bde var undvendig og som ikke vekker srlig stor tillit hos kundene nr det annonseres dagen fr Norges bank reduserer renten...

Just my two cents.

Ny trafikkregel

safeconsiderate
(Foto: Duchamp p Flickr: Creative Commons)

Ny trafikkregel nskes vedtatt:

1: Ta mer hensyn enn du krever din rett
2: Vr mer oppmerksom enn hva du aner fred og ingen fare.

PS: Jada, 3 i den opprinnelige vegtrafikkloven dekker krav til hensyn og oppmerksomhet, men ikke ndvendigvis graden avhensyn i forhold til "st p krava"-mentalitet og graden avoppmerksomhet i forhold til lukke ute alle signaler fra andre rundt deg (inkl. ipod, mobil og diverse annet)

PS2: Jeg s deg da du tastet deg p hodet inn i en lyktestolpe og jeg lo litt..

Da jeg nesten dde

Hun kom lpende tvers over krysset i rasende fart. Hun s meg ikke, hadde bare ynene festet p dit hun skulle fortest mulig. Jeg bremset opp, s hun skulle rekke f ye p meg, og s jeg skulle kunne gjre en unnamanver i tilfelle hun lp rett p meg. Idet blikket hennes endelig mtte mitt og hun inns at hun mtte justere kursen litt, skjedde det.

En plutselig gjennomtrengende kraftsalve av et horn eksploderte i rene mine s jeg kjente lydblgene smelle i sykkelhjelmen min. Hele kroppen stivnet, hjertet for opp i halsen, og jeg lette febrilsk etter en mte unng kjre p jenta samtidig som jeg selv skulle komme meg unna monsteret i nakken. Jenta brstoppet lamsltt midt ute i veien, jeg vred sykkelstyret, tok sats og hpet at jeg klarte fortauskanten.

Sett fra hans sted:
Buss-sjfren hadde registrert en sykkel som sakket farten rett foran nesen p den. Den kjrte helt opp i bakhjulet p denne irriterende syklisten som ikke skjnte at bussen skulle forbi, og i det bussen like gjerne kunne ha kjrt over syklisten stod sjfren p hornet.

Bussjfren tenkte sikkert at jeg hadde bare godt av en stkk nr jeg befant meg foran ham i veibanen. Det han antagelig ikke s var hvorfor jeg hadde sakket farten. Hvis han hadde skjnt at jeg nettopp prvde _unng_ kjre p jenta, hadde han nok ikke vrt s nre p kjre henne ned selv. For han _s_ meg. Jenta kan han ikke ha sett, for da ville han skjnt hvorfor sykkelen sakket farten.

Nesten-ulykken:
Det gikk bra, alle overlevde, men jeg skjelver fortsatt og hjertet sitter fortsatt fast i halsen, og hornet ringer i rene. "Damned if you do and damned if you don't", heter det. Her prver man ta hensyn til bde gende, lpende, tohjulinger og firhjulinger med og uten lys og reflekser, og s ender man nesten som asfaltfyll for en hensynsls og uoppmerksom tulling som antagelig hadde blitt uaktsom drapsmann i kveld om han ikke hadde mttet sakket farten for meg fr sammensttet med den lpende jenta.

Skrekk og raseri:
Det er 20 minutter siden n og den verste skrekken begynner roe seg. Men dette er ikke frste gangen. Det er grenser for hvor mange nr-dden- opplevelser man kan ha i trafikken fr det setter sitt preg p deg. Det er grenser for hvor mange ganger man kan bli skvist mellom kjrety, hye fortauskanter og intetanende fotgjengere. Det er grenser for hvor mange ganger man takler bli hakkemat for de som i mye strre grad krever sin plass i trafikken enn de tar hensyn til situasjonen der og da. Det er grenselst urettferdig at jeg, nr jeg etter beste evne prver ta hensyn til alle trafikantene i omgivelsene, er den som fr horn-kjeften fra alle hold, bde fra fotgjengere, biler og busser, bare fordi jeg er syklisten, den som er presset mellom barken og veden. Jeg er ikke lenger bare redd, jeg er rasende!

Det er en lang stund og politisk prosess igjen til trafikken har den ndvendige infrastrukturen til holde de ulike trafikanters interesser adskilt og til kunne unng slike situasjoner som her hvor det kreve sin rett blir livstruende. Inntil da er det tvingende ndvendig at man mer tar hensyn enn hva man krever sin rett og at man mer er oppmerksom, enn hva man aner fred og ingen fare. Man er tross alt i kontinuerlig livsfare...

Velmenende likestillingskrav som hemmer likestilling

La oss frst vre enig om at likestilling dreier seg om like muligheter uavhengig av kjnn. I denne bloggen er det denne betydningen som ligger til grunn. Likestilling er verken patriarkat eller matriarkat. Likestilling er ikke negativ eller positiv diskrimering (skalt kvotering). Likestilling er heller ikke kjnnskamp, og det er fullstendig undvendig se p mannen som en fiende. Likestillinger er til slutt heller ikke tanken om at kvinner og menn skal vre like, men at et individ skal ha samme muligheter uansett om vedkommende er kvinne eller mann.

Virkemidler p veien mot likestilling i akademia:
Likestilling i betydningen like muligheter er mlet, og p veien dit m man ta i bruk visse virkemidler. Kvotering har vrt brukt som virkemidler for jevne ut skjevheter p tross av en tilsynelatende formell lik adgang til menns arena. I en overgang kan det vre nyttig for f etablert kvinner p en slik arena, og man burde antagelig bruke kvotering i en overgangsperiode for f flere menn inn p det som tradisjonelt har vrt kvinners arena. Blant andre virkemidler har dette hatt en effekt, og p mange omrder er det n undvendig med kvotering. Her kan man etterhvert begynne med kjnnsnytral eller kjnnsintegrert politikk. Det siste begrepet har jeg lnt fra matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Bergen hvor de i sin tiltaksplan skriver flgende om mlsettingen for likestilling ved fakultetet:

"Universitetene har en viktig oppgave i fremme likestilling, likeverd og toleranse. UiB vil sikre kvinner og menn like muligheter til gjre karriere ved universitetet og spesielt legge vekt p ke rekrutteringen av kvinner til faste vitenskapelige stillinger. Det er ogs en mlsetting bedre kjnnsbalansen innenfor ulike fagomrder og spesielt styrke innsatsen i forhold til fagene som sliter med rekruttering av kvinnelige studenter."
(Tiltaksplan for bedring av kjnnsbalanse i vitenskapelige stillinger, side 5)

Planen ramser opp en rekke flotte tiltak som alle virker positive, og spesielt la jeg merke til flgende:

"Fakultetet vil se p tiltak som skjermer og/eller legger til rette for at kvinner i faste vitenskapelige stillinger fr mer tid/ressurser til forskning, slik atde kan kvalifisere seg til opprykk." (side 6)

Likestillingskrav som hemmer likestillingen:
Grunnen til at jeg festet meg ved dette forslaget er at Universitas skriver forrige tirsdag om hvordan velmenende likestillingskrav bidrar til undergrave kvinners mulighet for skjerme seg og konsentrere seg om forskningen. Krav om kvinnelig representasjon i styre og stell, verv og bedmmelseskomiteer gjr at det blir en rovdrift p de f kvinner som befinner seg p institutter og fakulteter med lav kvinnelig andel av vitenskapelig ansatte. Denne gangen dreier det seg ogs om matematisk-naturvitenskapelig fakultet, men ved Universitetet i Oslo, ikke i Bergen.

Krav om kvinnelig representasjon har selvsagt en velmenende dimensjon for sikre at kvinner ikke ekskluderes fra de arenaer hvor det tas beslutninger, og har en intensjon om at man ogs skal ha kvinnelige yne p bedmmelser, men kravet virker bare dersom man allerede har jevnet ut skjevheter i kjnnsbalansen.

Med denne ekstra belastningen kan det ikke vre lenge om gjre fr det kommer en sak om at kvinnelige forskere sakker akterut i forhold til mannlige, at de produserer frre artikler, publiserer mindre og fr gjort mindre reell forskning i like store stillinger som de mannlige. For en slik sak vil selvsagt ikke inkludere at det kan ha en sammenheng med at de i mye strre grad plegges ekstraarbeid som ikke teller enn sine mannlige kolleger.

I Sverige er det i dessuten kommet en pussig regel om at man ikke kan utlyse vitenskapelige stillinger uten at man p forhnd kan dokumentere at det finnes kvinnelige kvalifiserte skere til stillingen. Her holder det alts ikke oppfordre kvinner til ske, man m oppspore minst en kvinnelig sker fr man i det hele tatt gjr resten av verden oppmerksom p at den er ledig. Hva slags konsekvenser har dette - antagelig svrt s velmenende - kravet i praksis?

Jo, administrasjonen bruker ekstra ressurser p uformelle kanaler i inn- og utland for f kontakt med kvinnelige kvalifiserte forskere. Disse kvinnene m bruke ekstratid og ressurser p ske p en stilling de ikke er interessert i, ellers fr ikke det svenske universitetet lyse ut stillingen. Det blir merarbeid for alle, og spesielt for kvinner, bde i Sverige og ved universiteter i samarbeidsland. Dessuten er det antagelig ikke s heldig at det i kende gradskaffes kandidater via det eksisterende sosiale og faglige nettverket allerede fr det er avgjort om en stilling skal utlyses.

Tenke selv?
Hva vil jeg med denne bloggposten? Jo, jeg vil f sagt at det m vre lov bruke fornuft og tenke selv, uten vre bundet p hender og ftter av velmenende krav som viser seg ha praktiske konsekvenser som er direkte i strid med intensjonen av kravet. Nr resultatet av tiltakene er at kvinner og menn i praksis fr ulike muligheter i stedet for like, da er ikke tiltaket godt nok. P sikt vil slike "krav" godt kunne vre "ml", ettersom de kan fungere nr skjevhetene er borte, men de m ikke bli en tvangstrye som hindrer enhver - kvinne eller mann - i skjtte jobben sin og bidra til det overordnede likestillingsmlet p sikt:Den dagen det er irrelevant tenke kjnn i slike prosesser og heller tenke individer, da har vi likestilling.

Ord fra 1910

Mine tanker er i 1910 for tiden. Jeg leter etter noen gamle utgaver av Sjmannsmisjonens "Bud og Hilsen" fra april og oktober 1910. I disse utgavene har langveisfarende Ivar Welle skrevet om den fjerne hvalfangerstasjonen Grytviken i Syd-Georgia med nske om f i stand en kirkelig aktivitet for de norske hvalfangerne som er stasjonert i den sydligste spissen av Argentina.

Men det var ikke dette jeg skulle publisere idag, men reflektere litt kort om at selv om tankene befinner seg i 1910, s har 1910 mye aktuelt bidra med nesten hundre r senere, i 2008. I 1910 utkom Rudyard Kiplings samling av noveller og dikt som heter "Rewards and Fairies". I kapittelet Brother Square Toes ble for frste gang diktet IF- publisert. Et dikt skrevet i 1895 og som fortsatt i dag kan fortelle oss en ting eller to om integritet. Integritet er en kvalitet jeg gjerne skulle sett mer til sammen med respekt, men som man antagelig var like drlig p i 1910 som i dag. Som Sigrid Undset engang s innsiktsfullt skrev: "Menneskenes hjerter forandrer seg aldeles intet". Med Rudyard Kiplings egne, gjennomtrengende ord:

If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you;
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too:
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don?t deal in lies,
Or being hated, don?t give way to hating,
And yet don?t look too good, nor talk too wise;

If you can dream?and not make dreams your master;
If you can think?and not make thoughts your aim,
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two imposters just the same:
If you can bear to hear the truth you?ve spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to, broken,
And stoop and build ?em up with worn-out tools;

If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breathe a word about your loss:
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: "Hold on!"

If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with Kings?nor lose the common touch,
If neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much:
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds? worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that?s in it,
And?which is more?you?ll be a Man, my son!


Forutinntatte sprsml i NIFU-underskelse

GjeldslogoenJeg har svart p NIFU Steps underskelse om studenter som har avsluttet sin utdanning i 2007. Og jeg sitter igjen med en flau flelse i munnen. Kanskje det skyldes min motvilje mot selv vre et forskningsobjekt, kanskje en skepsis bli redusert til tallmateriale som andre skal kunne uttale seg om hvor tallene ikke forteller noe om hva jeg selv ville ha lagt vekt p. Mest sannsynlig er vel hensikten med underskelsen ogs en helt annen enn jeg ville nske, og dermed er sprsml og svaralternativer lagt opp med en god del premisser jeg ikke passer inn i.

Det var f sprsml hvor svaralternativene passer inn i min situasjon- utover nettopp det at jeg har avsluttet utdanningen. Et eksempel er antagelsen om at alle studenter sitter igjen med gjeld etter utdanning. Detgjr at det ikke er mulig svare rlig p sprsmlet om lnekassen. Feltet tillot bare gjeldssummer mellom kr. 1 og kr. 9999999, mens min samlete gjeld p kr. 0,- antagelig ikke skal vre mulig. Studenter SKAL vre nedsyltet i gjeld etter endt utdanning, per definisjon. Henger dette sammen med holdningen om at studenter ikke skal ha lov jobbe for tjene til livets opphold? Svaret mitt ble dermed urlige kroner 1 bare for slippe videre til neste sprsml - men lnekassen kan bare prve seg skaffe seg renter p den krona!

Jeg mtte tilpasse sannheten p flere andre sprsml ogs fordi svarene ikke gav rom for en rlig tilbakemelding. Jeg husker ikke alle sprsmlene i detalj, men jeg satt igjen med en kjip flelse av atdette kommer de bare til finne feile konklusjoner utfra fordi sprsmlene ikke tillot variasjon utfra det de har bestemt seg for p forhnd skulle vre resultatene. Jeg angrer p at jeg svarte p underskelsen, men ettersom den er anonym blir det umulig trekke den tilbake.

Variabel praksis

Man gjr ting p forskjellig vis her i verden. Fr i tiden tenkte man p ulik praksis som noe som tilhrte geografisk avgrensede kulturer og man snakket derfor om kulturforskjeller. S oppdaget man at det ogs finnes variasjon i praksis innenfor samme geografiske omrder som avvek kanskje bare p noen omrder, men ellers delte den gjengse praksis til en hegemoniske kulturen akkurat der, og man begynte snakke om subkulturer. Dernest ble det enda mer komplisert da man merket at det ikke bare fantes variasjon innenfor det som skulle vre n kultur, men at det ogs fantes likheter p tvers av "kulturer" og man fikk problemer med selve avgrensningen av geografiske omrder.

Livsstiler og perspektiver
En av mine professorer i antropologi uttalte en gang at hun antagelig hadde mye mer til felles med andre universitetsansatte og akademikereverden over enn hun hadde med andre nordmenn som hadde en helt annen yrkesbakgrunn og drev med helt andre ting enn hun fylte sin livsstil med. Da kan man kanskje begynne snakke om livsstiler i stedet for kulturer?

Det er noe i det hun sier, jeg fler kanskje noe slags umiddelbart fellesskap med andre antropologer spesielt, og andre samfunnsvitere og universitetsmilj generelt. I Sevilla flte jeg meg hjemme bare ved vandre i gangene p det sosialantropologiske instituttet uten kjenne noen der, jeg flte en egen dragning mot fakultetet for historie og litteratur her i Buenos Aires. Da hovedfagsstudentene avsluttet sin tilvrelse med Universitetet i Oslo sa Halvar Vike at vi mtte huske p at vi fortsatt tilhrte en familie av antropologer - uansett hva vi mtte gjre senere i livet. Jeg nikket gjenkjennende den gangen, og tror man fr en tilsvarende tilhrighetsflelse med flere slike "livsstiler" eller med mennesker som deler perspektiver, om man vil.

Konferanse i Rosario
Det var en av grunnene til at jeg benyttet anledningen til dra p antropologi-konferanse i Rosario, Argentina. Jeg gledet meg uendelig til sitte ned og lytte til forelesninger, debatter, hytidelige pninger osv. Jeg hadde blinket meg ut noen arbeidsgrupper med tematikk jeg er interessert i, og leitet frem de riktige aulaene etter registrering.

Det var mange som var interessert i samme tema, og salen ble fort full. Folk bumpet og skumpet borti hverandre for finne plass, og da debatten startet var det et kaos og leven av folk som kom for sent, flyttet stoler, reiste seg for hverandre, fant frem papirer osv. Jeg hrte ingenting, men tenkte at salen faller vel snart til ro, s jeg fr bare vre tlmodig og hpe jeg ikke gr glipp av s mye.

"Du verden, det fyllte seg opp til slutt!" Fullstendig likegyldig om debatten hadde startet skravlet den nyankomne med hy og kraftig stemme, kysset p sine kjente, og skramlet med stolene mens hun fant seg en plass. Jeg tenkte n mtte vel salen falle til ro. Dren stod pen ut i gangen, og utenfor satt det tre-fire jenter og fniste. Innimellom lo de hyt. Noen lukket dren og noen minutter ble det nesten mulig hre hva foreleseren sa. S knirket dren og tre nye ankom og gjentok hilsener og skramling med stoler, dessuten lot de dren st pen. Enda en gjeng kom og satte seg likegodt foran dren, samtidig som noen fant ut at de heller ville vre et annet sted og gikk. Mye tumulter med komme seg frem i menneskekaoset gjorde at frste innlegg ble avsluttet og neste pbegynt uten at jeg hadde hrt et eneste ord. Slik fortsatte hele debatten. Folk kom og gikk, snakket, hilset, pnet og lukket drer, skramlet med stoler, hvisket seg i mellom og jeg kan ikke si annet enn at jeg var skuffet over ha tilbrakt flere timer bare for overhre skvalder - som ingen andre s ut til reagere p.

Jeg bestemte meg deretter for flge aktivitetene i hovedsalen hvor det i det minste var mikrofoner og bedre plass til trafikken inn og ut. Der ville jeg kanskje kunne f med meg hva som ble sagt iallfall, og det var et godt valg.

Hytidelig resdebatt
P kvelden satt jeg ogs i hovedsalen. Det skulle vre en resdebatt for en nylig avdd antropolog. Jeg kjente ikke til ham, men regnte med at det var et navn man burde ha hrt om, s jeg s frem til bli kjent med arbeidene hans gjennom kollegaenes innlegg til hans re. Familien var tilstede, enken, barna og barnebarn. Folk hadde kommet langveis fra for delta p denne faglige minnestunden.

Med mikrofoner fikk jeg hre hva som ble sagt denne gangen, men jeg satt nesten og mpet av all den ekstra-debattlige aktiviteten som foregikk i salen under hele seansen og at ingen reagerte eller s ut til synes dette var noe respektlst i en slik anledning. Dette bildet er tatt midtveis da hakesleppet mitt var p sitt strste:

image201

Herren i lilla sirkel er akkurat ankommet midt i andre innlegg, og bryr seg ikke med gli stille ned p en stol som var lett tilgjengelig, men bakser seg frem og lager leven, og det langt fremme, s absolutt hele salen fr det med seg. Herren i grnn sirkel selger kaffe til forsamlingen utstyrt med et belte med store lommer til fylte termoser med kaffe, varm melk og diverse tilbehr. Jenta i bl sirkel deler ut klistremerker til tilhrerne i hp om selge dem, og tigger om penger nr de ikke nsker kjpe.Hun var forvrig den tredje klistremerkeselgeren somtok for seg akkurat denne forsamlingen.Jenta i rd sirkel har nettopp basket seg gjennom stolradene for ta seg en ryk ut gjennom vinduet, og like etter bildet ble tatt fr hun selskap av en venninne. De blir stende en god stund og skravle mens de ryker og innimellom puster ut gjennom vinduet.

Ulike reaksjoner
Det snodigste av alt var ikke aktiviteten i seg selv, men at ingen reagerte p den. Snnen til den rede avdde antropologen kjpte selv kaffe, og folk lot seg ikke affisere av jentenes skravling eller tiggingen. Jeg kommenterte dette til min finsk-argentinske antropolog-venninne etterp som noe jeg oppfattet som hyst respektls oppfrsel i en anledning hvor man burde vise respekt, ikke bare for den avdde, men for familien hans og for de som nsket konsentrere seg om innholdet i resdebatten.

Frst lo hun litt og sa det var typisk skandinavisk av meg reagereslik. I Norge og ellers i skandinavia hadde man jo s voldsom sosial kontroll at folk ikke fikk lov slappe av engang. Hun hadde jo vrt bde i Finland og ellers i skandinavia og syntes praksisen der var helt klaustrofobisk.Nei, her var dette helt vanlig og ingen grunn til reagere p. Da jeg sa det ikke ndvendigvis ikke dreide seg om sosial kontroll, men om respektfull oppfrsel av hensyn til at man skulle kunne hre hva som ble sagt, avfeide hun det med at vi var s indoktrinerte i dette at vi ikke engang s det selv at vi ble kontrollert. Dessuten ville det ikke vre riktig avvise de sm selgerne, de var jo fattige barn. Jeg sa jeg gjerne skulle gitt dem penger - utenfor - men at jeg ikke nsket oppfordre til forstyrre folks konsentrasjon, s derfor ville jeg ikke gi dem noe inne i salen. Jeg BLE forstyrret og mistet trden bde da klistremerket ble delt ut, og nr det ble tigget om penger etterp. Min venninne ble helt forferdet over min holdning og mente man aldri ville kunne vise dem bort, spesielt ikke i denne resdebatten, siden det ville vre stikk i strid medden holdningen den avdde antropologen alltid hadde hatt - at man ikke skulle diskriminere fattige barn. Og selv om man n har innfrt rykeloven i Argentina, s mtte man da f lov ta seg en ryk og slappe av med litt skravling? At jeg ikke kunne skjnne det?

Det begynte ane meg at vi la helt forskjellige ting i begrepene respekt, diskriminering, hensyn, kontroll og vi rett og slett snakket forbi hverandre. Eller vi kanskje bare er s indoktrinerte begge to i hver vr praksis at vi ikke ser det selv?

Valg i Argentina og litt hverdagspreik


Alt vel

Jeg begynner f bekymringsmeldinger. To uker uten livstegn verken p mail eller p blogg er mye i disse digitale dager. Siste blogginnlegg jeg rakk publisere var 13. oktober. Jeg har pbegynt flere blogginnlegg jeg ikke har rukket f ferdig, jeg har rett og slett hatt det s travelt at jeg ikke har rukket skrive en sammenhengende tekst. Jeg har ikke rukket danse tango engang! Og for de som kjenner meg er det ille.


Politiskekommentarer er ikke vanlige i denne bloggen, heller ikke dagbokinnlegg selv om postene stort sett alltid er personlige i en eller annen form.Idag kommer det likevel litt av begge deler. P sndagvar det presidentvalg i Argentina, og min kommentar til det blir ogs i den personlige kulren.

Flyttesjau

Denne valghelgen flyttet jeg for andre gang i Buenos Aires, denne gangen fra San Telmo tilSan Cristobal tidlig lrdag morgen. Ved hjelp av sterke karer som villig stilte opp for sin kamerat Luciano for litt pizza og dugnadsl fikk vi fraktet mitt lille og Lucianos store inventar til ny adresse i Entre Rios og Constitucion.Lrdag og sndag gikk med til komme i orden i ny leilighet, handle smtterier som alltid trengs, finne matbutikken, vaskeriet, nytt treningssenter og bli kjent i omrdet.


Valg i Argentina
Som kanskje de fleste interesserte har ftt med seg har Cristina Kirchner vunnet valget, noe de aller fleste ventet p forhnd, men likevel ristet p hodet over. Ingen jeg har snakket med likte noen av kandidatene, og de fleste himlet med ynene over politikere som sdan. Alle (som jeg har snakket med) var likevel opptatt med reise til sine valgkommuner og med stemmeavgivningp sndag, s jeg hper de har funnet en kandidat de kan st for at de har valgt. Man himlet litt ekstra med ynene over at det manglet stemmesedler til 14 partier og at man bare hadde utvidet pningstidene til stemmelokalene med en time for rette p det. Uansett forventet folk at Kirchner gikk av med seieren, s da spilte det kanskje ikke s storrolle?Partiet til Kirchner har n majoritet i bde senatet og i representantskapet, og tilsynelatende kontinuitet gjorde at den argentinske brsen kte litt og dollaren falt i forhold til pesoen med en centavo utp dagen. Noen analyse av slike forhold skal jeg ikke begi meg inn p.

Jeg merket valget mest ved de store valgplakatene, og at jeg ikke fikk handlet alkohol p butikken p valgdagen for feire innvielsen av ny leilighet. Jeg har tydeligvis allerede blitt vant til kunne handle vinflasken min p nrbutikken hvilken som helst dag og nesten hvilken som helst tid p dgnet. Det blir overgang nr jeg skal hjem igjen.

Valgplakatene til Kirchner har jeg ikke vrt imponert over: "Sabemos lo que falta" og "Sabemos como hacerlo" betyr noe s revnende likegyldig som "Vi vet hva som mangler" og "Vi vet hvordan vi skal gjre det". Hva som mangler i forhold til hva, hvem og p hvilket niv sies det lite om, og hvordan man skal gjre hva, for hvem, med hvilke virkemidler og hvilke konsekvenser er det ogs temmelig usikkert sp om. Det som er imponerende med disse "valglftene" er at de faktisk gr til valg uten love noe som helst - og vinner! Ingen kan anklage dem for senere bryte lfter nr det faktisk ikke er blittlovet noe. N skal det sies at opposisjonen ikke hadde noe mer konkret komme med de heller, og folk er generelt lei av politikere uansett hva de sier.

Folk ser p den reelle effekten i samfunnet. Det er en stadig kende usikkerhet, folk er redde, engstelige for vanlige dagligdagse gjreml. En venninne av meg tar konsekvent aldri bussen av frykt for ran og overfall. Matvareprisene ker, og for ikke mange ukene siden ble det gjennomfrt en tomat-boikott for protestere mot de unaturlig hye tomat-prisene som ndde opp i 18 peso kiloen, noe som er godt over 30 kroner, men enda dyrere om man tar hyde for at de fleste ikke tjener mer enn 10-20 peso i timen fr skatt. Tomatene er en indikasjon. Det ryktes om nye og bedre statistikkmetoder, men disse fjerner visstnok bare ekstremverdiene, slik at tomatprisene i dette tilfellet vil bli fremstilt som mye rimeligere enn de faktisk er.

Fattigdommen gr ikke ned, og om man skal dmme etter antall mennesker som har sovet p gaten i vinter - en spesielt kald og ekkel vinter, kaldeste p mange tir i Buenos Aires - s har vel heller fattigdommen kt. I sentrum talte jeg mellom en og fem uteliggere p hvert kvartal i en periode, og det er mange, mange kvartaler i sentrum av Buenos Aires. Uteliggerne er heller ikke bare folk p skrplanet, alkoholiserte og fillete menn, men hele familier, sm barn, unge par og generelt folk man ikke ville forvente finne p fortauskanten.

De nye plakatene etter valgseieren er akkurat like intetsigende: "A la Argentina que viene la hacemos entre todos: Cristina, Cobos y vos" = "Det Argentina som kommer lager vi sammen: Cristina, Cobos og du". Det er ikke lite Cristina Kirchner trenger ordne opp i om hun skal f folkets respekt, s jeg fr nske henne lykke til.

Samtidig fr jeg gi et livstegn, s ikke bloggverdenen tror jeg har forsvunnet for godt. Dere blir ikke kvitt meg s lett, alts!


Reklame etter min smak

Det burde selvsagt vrt undvendig i en ideell verden, men siden verden ikke er utopia fr man gjre s godt man kan. Derfor har jeg sansen for den nye kampanjen til Subte - Metrovias, sporveien her i Buenos Aires. Ved gode illustrerende bilder oppfordres man til hensyn, forsiktighet og generelt alle andre mter man kan srge for en god og behagelig reise for seg selv og sine medpassasjerer. Jeg vet ikke med dere, men jeg blir glad av se slike plakater:

image200


(Foto: Elisa Vik: Tekst p spansk = "Vr oppmerksom - gi fra deg setet")

Holdninger og handlinger - feminismedebatten revisited

Jeg har mttet lese min egen artikkel om igjen noen ganger siden den n trekkes frem fra arkivet fra august 2006 i flere blogger.


Det jeg hevder i artikkelen fra i fjorer at vi alle har et kollektivt ansvar (bde kvinner og menn) for holdninger til hva som er akseptabel adferd og grensesetting. Hvorfor har vi dette ansvaret? Fordi trender i holdninger og hva som regnes som akseptert til enhver tid er summen av vre alles holdninger.Holdninger er ikke likt fordelt p befolkningen, de varierer med miljer, subgrupper og individer, men de formes uansett i dialog med andre og oppstr ikke av seg selv. De endres heller ikke av seg selv. Legg merke til at jeg hele tiden skiller mellom ansvar for handlinger og ansvar for holdninger. Ingen har som gruppe ansvar for andre individers handlinger og skal slippe st for dem, forklare eller forsvare dem.


Menn hrer mer p menn
Hovedrsaken til at jeg nsker at menn skal vre bevisste sine egne og sine kompiser holdninger til kvinnelig adferd og kvinners grenser er det faktum at gutta oftere hrer mer p gutta. Om en jente ber en gutt kjre saktere og det sitter andre gutter i bilen som vil kjre fort, er sannsynligheten stor for at jenta stemples som reddhare og frykten hennes (hennes grense) blir ledd bort. Dersom en eller flere av kompisene derimot ber sjfren roe seg og roe farten, er sannsynligheten mye strre for at det blir tatt p alvor. Det er en vanlig tendens til at det ofte er viktigere for gutta f aksept fra gutta enn fra jentene.


Hva man kan bidra med?
Indregard sier at det er lite han kan bidra med siden han og hans kompiser aldri kunne tenke seg voldta. Derfor er han litt i tvil om hva Mihoe etterlyste for et r siden og hva jeg nsker at menn som ham skal kunne bidra med.

Vel og bra, Indregardharen sunn omgangskrets. Men jeg har ogs en slik omgangskrets. Ingen av mine kompiser er troende til bli potensielle voldtektsmenn. Likevel sitter de av og til ubevisst med enkelte holdninger som bagatelliserer kvinners vanskeligheter med f respekt for egne grenser. Ikke fordi de noengang ville sagt at kvinners grenser skal bagatelliseres, fordi de selvsagt er skikkelige menn som respekterer kvinner.

Men s kommer det nok en nyhet om en voldtekt p et nachspiel, og en av mine gode, snille kompiser fleiper det bort med si at

- "dersom man vandrer barbeint i jungelen s m man forvente bli bitt av slanger".

Ufarlig fleip?
Ved frste yekast ser ikke dette s urimelig ut, vel? Men det er fordi vi ikke har en bevissthet om hvor disse metaforene kommer fra. De reflekterer holdninger som min kompis aldri ville vedkjenne seg, men som likevel er med formemten vi snakker om kjnn, grensesetting og ikke minst, men alvorligst - hvordan vi forholder oss til voldtekt i etterkant, i nyhetene, i vennekretsen, i rettssalen og som samfunn. La meg forklare:

Det han da gjr - selv i en fleip - og som han ikke selv tenker over i farten er flere ting:

1 - han legger ansvar p kvinnen for at hun i det hele tatt var tilstede der det skjedde - et nachspiel er en farlig jungel kvinner helst burde holde seg unna.

2 - han bagatelliserer kvinnens forsk p sette grenser med at det kanskje var i seneste laget nr hun likevel er i jungelen?

3 - han henviser til kvinnens pkledning som en del av fravrende selvbeskyttelse. g barbeint er legge seg til for hogg. Dette ringer altfor mange bjeller til typiske holdninger (av bde kvinner og menn) i rettsalen om hvor utfordrende pkledning gjres til formildende omstendighet for overgriperen, og som samtidig svekker offerets troverdighet. Dette fratar da en kvinne hennes rett til sette grenser for egen kropp avhengig av pkledning, og gir samtidig formildende omstendigheter for dem som tror de har krav/rett til ta for seg uavhengig av om kvinnen nsker vre disponibel for den aktuelle mannen.

4 - han setter en sammenheng mellom forventning, sannsynlighet og stempler kvinnen som naiv, og bagatelliserer ansvaret for den aktive handlingen - voldtekten.

5 - han sammenligner menn p nachspiel med slanger som biter - selv om han aldri selv ville tenkt p seg selv eller sine kompiser som det hver gang de havner p et nachspiel. Selv om han aldri ville funnet p voldta noen p et nachspiel og heller aldri ville tenkt at noen av hans kompiser skulle kunne gjre det - s innehar han likevel ubevisst en holdning om at menn p nachspiel er et ormebol i en jungel som er farlig for kvinner. Hvor kommer s denne metaforen fra dersom han aldri har hatt egne erfaringer med slike ormebol? Jo selvsagt kommer den fra diskursen rundt kjnn, relasjoner mellom kjnn, adferd i fylla og generelle tendenser i holdninger til akseptert adferd og kjnnsroller.

6 - han sammenligner menn p nachspiel med et dyr som angriper p instinkt. Med dette fratar han ansvaret for de aktuelle mennene p nachspielet. De m forventes handle slik ettersom det er et instinkt som driver dem til det. Dette igjen er en ubevisst holdning som han tross sine egne og sine kompisers gode adferd - selv i fylla p nachspiel, fremhever faren for slangebitt p nachspiel.

7 - Implisitt fyer han seg inn i ansvarsdebatten som raste i mediene hvor det ta forhndsregler lett ble blandet sammen med ansvar og hvor man igjen s en splittelse av debattantene basert p skinnuenigheter. Kvinner reagerte fordi de flte at de ble pprakket begrensninger i bevegelsesfriheten og fratatt sin rett til sette grenser for egen kropp uavhengig av situasjon og omstendigheter. Det betyr ikke at kvinner ikke nsker ta forhndsregler eller forsker unng oppske farlige situasjoner.

Oppsummering
Det er stor avstand mellom sjfr-historien og nachspiel-voldtekter. Men det som er felles for eksemplene er atmuligheter for sette egne grenser blir begrenset og i verste fall latterliggjort. I en rettsal ville nok ikke kvinnens pkledning eller grad av berusningi bilen blitt tatt opp relevant for hennes rett til sette grenser i henhold til trafikkloven og fartsgrenser, ettersom dette er et omrde hvor samfunnet har klare oppfatninger om hvordan man forholder seg til den slags. Hvorfor skal det da vre relevantfor retten i forbindelse med sette grenser forkroppen? Dette har med holdninger som samfunnet enn ikke har klart ta et oppgjr med - i rettssalen, og som dermed svekker kvinnersrettssikkerhet tross at vi har lovverk som burde sanksjonere overgrep.

rsaken til at jeg nsker at alle skal ruske opp i sine egne holdninger, mter snakke p og vre bevisste p hvilke metaforer vi bruker og hvordan dette bidrar til samfunnets generelle holdninger, er nettopp fordi vi ikke kan endre slike ubevisste holdninger uten at vi blir dem bevisst, ppeker dette og gjr det eksplisitt i vr mte snakke om og behandle temaet p. For gjre det er det viktig at vi plukker fra hverandre mten vi snakker om adferd, ansvar, grupper av mennesker osv og blir bevisst bde egne og andres ubevisste innarbeidede holdninger. Dette er det jeg nsker meg at alle, - bde kvinner og menn - gjr.

Dette gjelder ikke bare voldtektsdebatten - det gjelder p alle omrder hvor vi har holdninger om adferd, grupper av mennesker og tilhrende aspekter. For gjenta meg igjen - menn som gruppe har ikke ansvaret for noen f menns handlinger, men bde menn og kvinner har ansvaret for hva som til enhver tid er kollektive holdninger i samfunnet, fordi vi er med p skape dem, og ogs kan bidra til endre dem.

Og jeg tror fortsatt, at den dagen kompisgjengen ikke gir aksept i form av nikk eller latter nr en i gjengen kommer med en slik uttalelse som fleipen til min kompis, da har vi kommet mye lenger. For aksept fra kompisgjengen er ofte mye viktigere for en mann enn hva alle hans kvinnelige relasjoner mtte mene tilsammen.


Et mulig umulig prosjekt?

For 28 r siden var det flere som trodde det var umulig. Tankene og planene ble avfeid med at det var bortkastet, det ville aldri g. Noen trodde likevel fast p det skulle la seg gjre - skape en felles fest, en felles tradisjon som skulle forene alle de noen og tyve nasjoner som bodde i Ober. Til vanlig holdt de seg gjerne helst til kjente i sine respektive "colectividades", men i denne festen skulle man dele de srpreg hver enkelt gruppe hadde med hverandre, vise respekt, dra nytteog lrdom av hverandre. Den 6. september startet den 28. "Fiesta Nacional del Inmigrante". Samtidig som den hedrer opphavet og de ulike nasjonalitetene til de frste immigrantene og befolkningens forfedre, samtidig understrekes fellesskapet og variasjonen, mangfoldet man deler med hverandre gjennom musikk, dans, typiske bygninger og gjenstander, og ulike retter fra hele verden. Historien illustreres yndig gjennom de ulike folkegruppenes musikk og dans, fr alle nasjonaliteter sammen danser den samme argentinske folkedansen. Flaggbrere fra samtlige kollektividades hever sitt flagg oghedrer det argentinske flagget. Sammen, men forskjellig. Forskjellige, men likevel like.

image191
(Foto: Elisa Vik. Fra pningen av den 28. Fiesta Nacional del Inmigrante, Ober, Argentina)


God og blandet - umulig skille
Jo flere generasjoner Ober-borgere, jo vanskeligere kan man skue hunden p hrene. Den blonde jenta danset flamenco, mens hun med de asiatiske ynene danset gangar. Jenta med flest familietilknytninger til Paraguay danset for det arabiske kollektivet - fordi hun likte seg der, ikke fordi hun hadde forfedre derfra. Presidenten i fderasjonen av kollektiver understreket viktigheten av vise at det her i Ober er mulig leve side om side, ja til og med sammen - i fred.

Ulike opplevelser av samme fenomen
For to uker siden snakket vi om kulturforskjeller rundt et boliviansk kjkkenbord. Seks nasjonaliteter var representert, bolivianere, en spanjol, en tysk jente, en italiener, en sterriker og jeg fra Norge. Det var sterrikerens siste dag fr han skulle reise og det var han glad for. Han likte ikke Bolivia noe srlig, og var ikke flau for si det til sine bolivianske husverter. Han ble drlig av maten, sa han, men han spiste aldri annet enn hvitt brd og drakk cola. Han likte ikke festivitasen og syntes tradisjonene var dumme, s han holdt seg heller hjemme og kjedet seg enn vre med p fester med oss andre. I diskusjonen var hans hyeste overbevisning at kulturforskjeller var uoverstigelige, og at ingen steder hadde samfunn noensinne fungert hvor det var blanding av kulturer.

Jeg lot meg provosere og tenkte at en mulig rsak til at kulturblandinger ikke skulle fungere, mtte vre hvis de blir hndtert av lignende holdninger som han satt med. Den tyske jenta og jeg var kommet tilbake til Bolivia nettopp fordi det hadde gitt oss s inderlig mye. Italieneren var der for frste gang og var snderknust over mtte dra igjen - hjem til Chile hvor han bor. Spanjolen har vrt i Bolivia i 10 r og omsider blitt boliviansk statsborger. Bolivia har krpet under huden p oss alle. Hvordan kunne sterrikerens opplevelse vre s forskjellig fra den norske, tyske, spanske og italienske?

Jeg klarer ikke finne annen forklaring enn hans personlige negativisme. Jeg tror ikke engang han ville skjnt at et Ober eksisterer.. En provins med mer enn 20 nasjonaliteter, hvor de nyter godt av hverandres bidrag i fred og fellesskap og er s stolte av det at de hvert viser det frem for seg selv og for verden!

Felles front - private meninger
Er de s engler i Ober? Langt derifra. De er vanlige mennesker som alle oss andre. Festivalen fremmer et felles budskap, men enkeltmennesker har alltid sine meninger og ytrer dem i private sammenhenger. Det er pfallende at det engelske kollektivet ikke er representert i Parque de Naciones. Det finnes en gruppe engelskmenn, men politisk sett holder de en lav profil etter Falklandskrigen og andre politiske kontroverser mellom Argentina og England. Jeg synes det er trist at man i en slik festival ikke kan se forskjell p individers forfedre og tradisjoner og den politikk som moderlandet mtte fre. Hvorfor skal 3. generasjon etter engelske innvandrere holdes tause pga en politikk som fres av mennesker p andre siden av havet i et land de aldri har satt sine ftter i?

Det er ogs pfallende at urbefolkningen heller ikke er representert, og hos noen opplevde jeg en slags misforsttt oppfatning av hva det ville si vre autentisk urinnvner. Ikke ondsinnet ndvendigvis, bare misforsttt. Rundt et familiebord hvor vi nt "mate" i fellesskap fortalte de eldre damene humoristisk om ungemdre fra denne gruppen som kom innom apoteket og faktisk ville kjpe bleier! Og yngstejenta i familien fulgte opp med en historie om hvdingen som hadde klokke og tv hjemme, og de lo alle godt av dette. Jeg kunne ikke skjnne hvorfor dette var noe rart, hvorfor skulle ikke de gjre seg nytte av det verden tilbyr like s mye som alle de andre? Skal man som individ for alltid vre fanget av sin gruppes stereotypii andres - utenforstendes -yne?

De har kommet langt i Ober. Jeg hper de klarer utvide den samme forstelsen og respekten for alle forfedre og deres etterkommere uavhengig av tilhrighet. Og jeg hper det smitter p resten av verden. Vi trenger ikke vente p det, vi kan starte n.

Midt i jungelen

Jeg var ikke fr kommet "hjem" til Buenos Aires fr neste tur stod for dren. 14 timer med nattbuss brakte meg til den merkelige lille smbyen Ober i Misiones-regionen helt nord i Argentinas jungel. Ober er merkelig p flere mter. Bygatene er en berg-og-dalbane av hauger og dumper, og jeg tr nesten pst at det ikke finnes en vannrett linje p noen av fortauene. Etter to dager med trasking i denne byen er jeg s stl i leggene som jeg ikke har vrt siden jeg stod p skyter en vinter etter mange rs fravr. Jeg er ikke vant til mtte bruke muskler for kompensere for hellende underlag. Byen bestr ogs av mange farger og nyanser. Jorden er rd, gresset grnnere enn lenger sr i Argentina, og menneskene er en herlig sammensurium av alle verdens farger, bde i fysisk utseende og i de mange tradisjonelle draktene de brer fra hele verden, spesielt n under "Fiesta del inmigrante" 6. - 16. september.

Jeg passerer en barneskole, hvor barna er i full lek i friminuttet. Antall lyse hoder, lyse yne og bleke armer og ftter skulle tilsi at jeg tittet inn p hvilken som helst norsk barneskole. Det er bare det at vi befinner oss midt i Argentinas jungel, med 35-40 varmegrader, hvor alle snakker spansk, men hvor alle har en immigranthistorie eller fem i familien. De frste som bygget og bodde i Ober var svensker. Siden er det kommet immigranter fra hele Europa, og Ober kan skryte av mer enn 30 nasjonaliteter i byen og mer enn 40 kirkeretninger. I Parque de Naciones har hvert "kollektiv" ftt sitt typiske hus, og jeg beskte casa Nordica hvor jeg fr servert frikl midt i tropesteken.

Ingen ser to ganger p meg her. Jeg er ikke eksotisk slik jeg ellers har vrt i Argentina og Bolivia. Ingen tar kontakt for hre hvor jeg kommer fra. Jeg fr noen kommentarer henslengt fra menn langs veien, men det er antagelig fordi de ikke kunne huske ha sett denne jenta fr. Jeg tror ikke det faller dem inn at jeg ikke er fra regionen. Faktisk er det vanskeligere her enn ellers f kontakt med folk, noe som satte meg ut frste dagen. Alle hoteller var fulle i forbindelse med festivalen, men det fantes liten velvilje til henvise meg til andre steder, ringe, sjekke, eller finne lsninger. Jeg ble temmelig motls der jeg hadde reist hele natten, var utslitt, sulten og lengtet en dusj. En sa nrmest at jeg kunne gi opp, for de ansatte var lei av at folk ringte og spurte etter rom. Under tvil fikk jeg endelig et rom hjemme hos en merkelig dame, som ikke likte at jeg var alene, for hun hadde jo plass til mange, og trodde ikke eventuelle nykommere ville like mtte dele bad med meg. Hun ville jo tape penger p leie ut til meg. Andre dagen, etter en god natts svn, var jeg mitt gamle jeg igjen, og kontakten gikk mye lettere.

Jeg hadde to ml med mitt besk i Ober, og et av dem av deltagelse p immigrant-festivalen. Mer om den i morgen. Etter vel gjennomfrte oppdrag, har jeg n tatt meg tid til en turist-attraksjon. Jeg har derfor satt meg p bussen igjen, og 9 timer senere, enda lenger enn langt inne i jungelen, er jeg n p grensen mellom Brasil og Argentina og i morgen skal jeg iaktta djevelens strupe som sluker vannfallene ved Iguazu. Gleder meg:

image193
(Foto: Elisa Vik)

Et utmerket transportsystem

Nr jeg n er tilbake i Buenos Aires etter nesten tre uker i Bolivia, slr det meg hvor enkelt det er komme seg rundt med transportsystemet i Bolivia. Transporten er enorm og svrt godt utbygget i Argentina ogs, men det er trangt om plassen, er ofte forsinkelser og ikke srlig behagelig, selv om man selvsagt kommer frem.

I Cochabamba er den kollektive lokaltransporten drevet av ulike kooperativer som bestr enten av microbusser eller av taxi-trufier.Microbussene kan enten vre store busser eller varevogn-strrelse med flere seter, mens taxi-trufiene er vanlige personbiler med plass til fem passasjerer. Bde microbusser og trufier har sitt linjenummer og kjrer en fast oppsatt rute.

image188
(Trafikkbilde fra San Martin og Ecuador: Micro J og 35, trufi nr 110, en taxi og tre personbiler.
Ofte er privatbilene i mindretall i trafikkbildet.)


Det finnes ingen holdeplasser. Dersom jeg skal fra den nordlige bydelen til sentrum stiller jeg meg opp langs ruten - hvorsomhelst, og gir tegn til forbipasserende microer eller trufier at jeg vil vre med. De stopper hvor som helst langs ruten s lenge det er plass i kjretyet. Nr jeg setter meg innbetaler jeghalvannen boliviano (ca1 krone) uansett hvor langt jeg skal. Nr jeg s vil av, kan jeg be sjfren sette meg av p hjrnet, p broen, ved den og den butikken, eller hvor det mtte passe meg best. Det vanligste er rope "en la esquina, por favor!"

Det som er genialt med trufiene er at de bare tar fem passasjerer. Nr det ikke er plass til flere blir det heller ingen flere stopp fr noen skal av, s man kommer usedvanlig fort frem. Microene tar gjerne litt lenger tid, men like fleksible.

Ikke minst, det er gr aldri lang tid fr det kommer en eller flere kjrety som gr dit man vil. I lpet av fem minutter kan det gjerne passere 10-12 stykker, og opptil flere av samme rute. Det er fleksibelt, det er enkelt, det er effektivt, det sikrer at folk faktisk tar kollektivt i stedet for bruke egen bil, og man kommer frem i tide p en behagelig mte uten tenke p tiden eller hvor langt det er g fra nrmeste stoppested.

Likevel opplever nok sjfrene stadig forsk p tilsnike seg transport uten betale den obligatoriske prisen. "Jeg skal jo bare noen f kvartaler, jo!" er vanlig hre. En dag s jeg et hndskrevet lapp som hang rett over sjfren:
"Pasaje individual: 1,50. Una cuadrita: 1,50, Aquisito, no mas: 1,50 NO INSISTA!" =
"Enkeltbillett: 1,50, et lite kvartal: 1,50, Rett i nrheten: 1,50, ikke insister!"

Men alle slike fantastiske ordninger faller vel gjennom av og til. Som for eksempel min avreisedag. 2. september var nemlig "Dia de peatones" - fotgjengernes dag. Da kjrer nemlig ingen, hverken micro, trufi, taxi eller privatbiler. Og jeg skulle til flyplassen...

Det nytter ikke prve skaffe en bil heller, for denne dagen legges det ut hindringer i veien slik at bare syklister og fotgjengere kan passere.

Heldigvis har jeg lrt reise med lite bagasje, s denne gangen gikk det strlende selv uten transport, og selv om det tok oss nesten tre timer komme seg til flyplassen med to personer, to ryggsekker og bare en sykkel...

image189

Tiqui ankommer flyplassen p sykkel. Antagelig den frste, siste og eneste gang det kommer til skje noensinne.

Naivt om mentalitet

  • Kan hfligheten g for langt?
  • Gr min optimisme overfor andre mennesker for langt?
  • Er det sant at jeg bare har truffet hyggelige mennesker i Argentina?
  • Har noen av dem vist seg ikke vre s hyggelige likevel, eller har jeg bare ftt teften for de oppriktig hyggelige etter feltarbeidet i Bolivia?
  • Kan man sammenligne bolivianere og argentinere og er det noe av samme mentaliteten?
Dette var noen av sprsmlene jeg har fttp mail fra en leser jeg kjenner som har fulgt med p reise-bloggpostene fra Argentina. Det er gode sprsml, og det er utrolig inspirerende med slik grundig tilbakemelding, s da skal jeg prve reflektere litt rundt dem. Kan det tenkes at jeg har forholder meg for naivt til verden og ukritisk velger ut det positive og idealistiske og skjuler det negative og eventuelt realistiske?


Hflighet p grensen

Om hfligheten kan g for langt var en reaksjon etter posten om hflighet og paranoia, hvor jeg funderte p hvorfor man p enkelte omrder var s utskt hflige, mens man p andre omrder nesten ikke viser hensyn. Dette var omrder som for meg tilsynelatende var lignende situasjoner, men hvor forskjellen (kanskje) er ulik grad av mennesketetthet, skalaog avstand i relasjoner. Leseren mente at det er vel og bra reise seg for eldre p bussen, men at friske og raske eldre ikke M sitte for enhver pris. Unge mennesker kan ogs vre slitne, ha mye bre p, vre syk eller ha en annen god grunn til ikke orke reise seg for de eldre, gravide og handikappede.

image183Jeg ble temmelig paff den dagen jeg spratt opp av t-banesetet for en mann med trekrykker og bare en fot. Han snftet "nei" til meg, og viftet med pekefingeren samtidig som han sendte en irritert grimase. Han ville ikke sitte og han var tydelig lei av mtte fortelle dette til folk. Det viste seg at handikappet hans samtidig var hans viktigste inntektskilde. Han hinket seg gjennom de trange t-banevognene og delte ut sm papirlapper hvor det stod at han kjempet hver dag for overleve og at enhver liten donasjon ville kunne hjelpe ham. S hinket han tilbake gjennom alle vognene for samle inn igjen kortene og ta imot noen smmynter her og der. Tre ganger heletogets lengde.Jeg gav ham ingenting. Det burde jeg kanskje gjort. Det burde jeg antagelig ha gjort til samtlige tiggere/selgere som befolker t-banevognene og roper ut tilbud p alskens dilldall man ikke har bruk for, men som de hper tjene en liten slant p. Det er mange av dem, og jeg m innrmme at jeg lar meg irritere nr de roper hylydt mindre enn en halvmeter fra ret mitt. Jeg lot meg ogs irritere tilbake over den handikappedes irritasjon nr jeg tilbd ham sitte. En slik ubetydelig ting gjorde alts at han ikke fikk penger av meg, selv om jeg etterp syntesjeg var teit som ble s fornrmet over at min hflighet ble mtt med avvisning.

Det er likevel noen som strekker seg vel langt nr eldre menn reiser seg for unge jenter, bare fordi de er av det kvinnelige kjnn. Som praktisk og norsk rister jeg litt oppgitt p hodet nr det forrsakes kork i ken fordi man m slippe jenter frem fr menn, uansett om det betyr en saktere gjennomstrmning i smale ganger, drer og porter.

Jeg synes ogs det er noe uvettugt nr menn insisterer p spandere hele regningen - hver gang- bare fordi de er menn, nr de samtidig kan sitte under hele mltidet klage over inntekts-situasjonen sin. Da fler jeg meg ikke srlig bedre av at de samtidig legger ut undvendige midler p meg og min kaffe.

Var ikke alle like hyggelige likevel?

Jo, jeg har truffet mennesker som har vist seg at de ikke er perfekte - ingen er vel det? Spesielt er det lite imponerende hva slags holdninger om andre grupper av mennesker som spinner rundt i byen. Det er en arrogant rivalisering mellom porteos og provincianos, og begge grupper beskylder den andre gruppen for arrogante og nedadlatende holdninger mot dem selv, uten innse at de selv er like arrogante og nedadlatende i motsatt retning. Innvandrere fra nabolandene er svrt mislikt, og spesielt peruanere og bolivianere.

Nr folk spr meg om hvor jeg har lrt s god spansk, og jeg svarer at det skyldes et lengre bo-opphold i Bolivia fr de alle det samme mpende ansiktet. Hvordan er det mulig bo i Bolivia? En av dem var s freidig at han kommenterte at argentinere iallfall er mye hyggeligere og anstendige folk enn bolivianere. Jeg svarte da at da mtte argentinere vre engler, fordi bolivianere er kanskje det hyggeligste folk jeg kjenner til. Vennlige, imtekommende, pne, arbeidssomme og generse, tross sin fattigdom, ydmykhet og hplse situasjon.

Mot meg, som hvit og europeisk utlending er de likevel alltid hyggelige. Selv om dollartegnet jeg trolig har i pannen gjr det fristende for noen se om man kan lure noen ekstra slanter fra meg. Jeg fortalte tidligere om en svrt s geners og hyggelig taxisjfr, og han har selvsagt sitt motstykke. Med tre andre utlandske jenter i bilen hvor samtalen foregikk p engelsk s dette motstykket sitt snitt til ta en ekstra sightseeing-tur s taxi-regningen skulle bli mer rundelig. Han antok antagelig at disse gringaene ikke ante hvor de skulle, og at mens den engelske skravla gikk ville de ikke legge merke til noen ekstra runder. Dessverre for ham har jeg alltid lagt vekt p orientere meg p kartet, og jeg stusset umiddelbart da han ikke tok av der jeg syntes det ville vre mest fornuftig. De fleste gater er enveiskjrte, s jeg tenkte det kunne hende han ville ta av to kvartaler lenger fremme for kunne komme inn i riktig kjreretning i den gaten vi skulle til. Men da han ikke tok av to kvartaler etterp rev jeg meg ls fra den engelske samtalen og ymtet om at vi hadde passert avkjrselen. Da han fire kvartaler etterp gav gass rett frem ble jeg hylydt og forlangte at det var p tide ta av, fordi vi n hadde passert avkjrselen med 600 husnummer. Det fine var at han gav seg umiddelbart, tok av, spurte meg s om veien resten av turen og tilbd oss en rabatt p prisen siden han hadde kjrt for langt. Dollartegnet han s for seg er forstelig, og det er sikkert at det ikke hjelper ikke kunne sprket. Engelske gloser fr frem det verste i motstykkene.

image182
Sammenligning av individer, ikke grupper eller nasjonaliteter.

Jeg synes ikke man kan sammenligne argentinere og bolivianere, bde fordi de ikke har samme opphav, men ogs fordi man ikke finner en enhetlig mentalitet i noen av gruppene. Det eneste som mtte vre felles, er samtidig det som alltid skiller grupper ut fra andre grupper, nemlig avstanden og holdninger om "de andre". Aspekter man tilordner andre grupper av mennesker sier mer om hvilke aspekter man nsker ta avstand fra, enn hva slags aspekter de omtalte gruppene virkelig besitter. Valget av slike egenskaper er gjerne mer en funksjon av at man tilordner egen tilhrighet og identitet til positive egenskaper og plasserer negative egenskaper utenfor gruppen hos "de andre". Denne mentaliteten ser imidlertid ut til vre universell, ikke bare latinsk, ikke bare norsk, men menneskelig.

Men det er sant at oppholdet mitt i Bolivia har lrt meg mye om mennesker, og kanskje gir det meg en lettere tilgang til de oppriktig hyggelige. Eller s bare fokuserer seg p de mange hyggelige opplevelsene i stedet for la en lurendreier av en taxisjfr for alltid prege mitt inntrykk av samtlige taxisjfrer. Jeg har ikke tall p antall taxi-turer jeg har tatt, og forelpig er det bare denne ene gangen jeg har opplevd forsk p lureri. Det at jeg har stort sett truffet hyggelige argentinere betyr ikke at alle vil vre hyggelige mot meg, men det at en person ikke er hyggelig (mot meg - h*n er sikkert hyggelig mot sin familie, sine venner og andre positive situasjoner), sier likevel lite om den argentinske mentaliteten.


Mellommenneskelig dynamikk - Reaksjonen velger vi selv
Og som kanskje den oppmerksomme leser har lagt merke til, om menneskene rundt meg oppfattes som hyggelige eller ikke har ogs svrt mye gjre med mten jeg velger se dem og reagere p dem. Det var ikke hyggelig av taxisjfren prve lure oss, men det var hyggelig gi rabatt for at han hadde kjrt for langt. Det var ikke hyggelig av den handikappede snfte av min hflighet, men det var likevel undvendig av meg straffe ham for det. Det er ikke hyggelig av en porteo prate nedlatende til en provinciano, men det er likevel undvendig av en provinciano dmme alle porteos deretter...

Nye yne p gamle aviser

Selv om jeg danser mye tango her i Buenos Aires har jeg ogs noen historiske yne p byen. I den forbindelse prver jeg sette meg inn i den argentinske historien, ikke bare p nasjonalt niv, men ogs hvordan livet har vrt her fra 30-tallet og frem til i dag. En av mtene angripe dette sprsmlet p er dykke ned i gamle aviser.

Idag har jeg beskt Academia Nacional de la Historia og bladd i 70 r gamle aviser. Nei, ikke p mikrofilm, jeg har bladd i originalene. Gule, nesten brune tynnslitte avis-utgaver av La Prensa fra desember 1937 og januar 1938.

Man hensettes til en annen tid. 1. januar 1938 vies selvsagt til nyttrstaler og tanker om det nye ret, og om ret som har gtt. Det refereres fra nyttrstaler verden over. Rikskansler Adolf Hitler i Tyskland har i sin nyttrstale snakket om fremskrittet i Tyskland, og hvordan nasjonalsosialistene har skaffet nyttig arbeid til 6 millioner arbeidslse. China og Japan er i krig og det klages over at Brussel-konferansen ikke klarte finne noen lsning p konflikten. Spania er i borgerkrig, og det kommer daglige rapporter fra den Franco-spanske fronten. Mussolini befester det tysk-italienske forhold og Roma-Berlin-aksen gjennom sitt frste utenlandsbesk p flere r til Tyskland. England er bekymret og sender Lord Halifax til Tyskland for diskutere den europeiske situasjonen.

Det er mer hverdagslig og lokalt innhold ogs. Jernbanen setter ned sine tariffer p reiser fra Buenos Aires til Flores, Monte og Ranchos. Vekslingskursen til 100 norske kroner er 86,23, man kan kjpe hele yer om man har behov for et oppholdssted i Paran-deltaet ved Tigre, og man kan leie en grd i Lujan for 200 pesos i mneden.

Noen saker har likevel ikke endret seg stort. P avisens sider med "Notas de Utilidad para la Mujer, el Nio y el Hogar" - Nyttig informasjon for kvinner, barn og hjemmet - blir kvinner fortalt hvordan de skal bekjempe rynker.

image179

Reklamen er ogs veldig interessant, synes jeg, og denne velocipeden med aerodynamiske linjer skulle jeg gjerne kunne kjpt for 37 pesos! (Legg merke til prisen - den er ikke 39,90!)

image180

Og midt mellom krigene, de tettskrevne artiklene med nyheter fra inn- og utland finner jeg et eksotisk reisebrev fra intet ringere sted enn Norge! Ramn Perez de Ayala har tatt turen til Bergen, beskt Masfjorden og tatttoget over Finse. Han fr en hel side (som i disse dager ertemmelig store) for fortelle om dette sjelfulle og eksotiske landet med fjorder og sn:

image181


Tangomesse

Av og til gjr man saker p reise som man ellers ikke gjr i hverdagen hjemme.Igr var en slik dag. Tidlig en sndag morgen stod jeg opp etter en kveld p San Telmos barer for rekke sndagsmessen i den svenske kirken (foto). Det er antagelig frste gangen jeg er i en svensk kirke, men det er andre gangen jeg er i en sjmannskirke i Buenos Aires. Jeg har allerede vrt i den danske to ganger. En gang for feire midtsommer (eller st. hans), noe som var merkelig siden det er midtvinters. Den andre gangen for hilse p eldre danske immigranter og etterkommere etter dem. Den norske kirken ble revet for snart 30 r siden da man bygget en motorvei fra flyplassen som ankommer Buenos Aires akkurat der den l. Denne sndagen dro jeg til den svenske kirken for delta p en tangomesse.

image159Ingen skal anklage de skandinaviske sjmannskirkene for vre eksklusive eller trangsynte. Husmoren som arbeider her er finsk, snakker svensk, finsk, dansk og spansk. Dessuten gir hun tangoundervisning i "menighetshuset" i sammenheng med kirken. Denne sndagen hadde man blandet to gamle tradisjoner som tidligere har vrt adskilt og skapt noe nytt - nemlig en hymesse hvorhymnene hovedsaklig bestod av milonga og tango med religise tekster. Jeg tror aldri jeg har hrt om evangelisk tango fr, men jeg innrmmer gjerne ateksperimentetmed blandingen var interessant. Det er antagelig frste og siste gang jeg kommer til hre El Choclo og La Cumparsita p orgel mens presten administrerer nattverd. Dessuten var liturgien spettet med spesialkomponerte nye tango og milonga-"hymner" for anledningen.

Er det en trend? Kanskje det. Det skal iallfall gjentas i kirkelig sammenheng her, samt konsert med kor, orkester og dansere i kirken p tirsdag. Deretter skal hele ensemblet ut p turne, ogs til Europa. Det kan bli spennende se hvordan mottagelsen blir.

Samtidig synes jeg at denne sammenblandingen av tradisjoner ogs reflekterer folks sammenblandede identiteter etter flere generasjoner i Argentina, men likevel som et skandinavisk fellesskap. Man fortsetter med den protestantiske gudstjenesten slik man etter tradisjonen alltid har gjort, samtidig kan man ikke unng bli en del av kultur og historie i det landet man etterhvert kaller "hjemme". Ikke alle de eldre deltagerne var like overbevist om stuntet, men som en av dem kommenterte: "Man m jo modernisere seg". Og det er det kule at noe kan bli moderne og nytt av blande noe gammelt med annet gammelt, noe skandinavisk med noe argentinsk, noe kirkelig med noe verdslig, noe religistmed noemelankolsk-lidenskapelig og slik skape et nytt uttrykk som reflekterer denne skandinavisk-argentinske sosial-kirkelige forsamlingen i 2007.

Tanker rundt offentlighet, inne og ute.

Jeg bor i barrio Balvanera. I gr ruslet jeg litt rundt litt vilkrlig bare for f et frsteinntrykk. Gatebildet i bydelen Balvanera er som forventet, gater og fortauer ligner veldig p byene i Bolivia, men menneskene er helt annerledes. Det vil si, det rusler rundt flere bolivianere her, og folk fra Andes generelt, og de skiller seg tydelig fra de argentinske, bde p hyde, ansiktstrekk og kroppsform. Likevel er utseendemessig argentinere svrt varierte. Det er alt fra de mrke dype brune yne og kullsvart hr til lyshudete og gr/blfargede yne som vitner om herkomst fra europeiske land, mest sannsynlig tysk og nederlandsk. Her er bde fattig og rik, uteliggere og fine fruer. Det er ogs pfallende at veldig mange av de gamle menneskene som stavrer seg rundt er lyse. De forteller med utseendet sitt historien om nr utvandringen fra germanske landene var strst, og de skiller seg ut fra den vrige befolkningen med sine lyse rynker fra et liv som fremmed fugl.

Her er gule gmenn p trafikklysene i stedet for grnne. Mens bilene har tilsvarene rdt, gult og grnne lys i kryssene. Riktignok er den grnne mannen i Norge like stillestende som den rde, mens den gule her nesten ser ut til lpe. Det skulle jo stemme godt med taxisjfrens beskrivelse av trafikken som kald og hastig.

Jeg fler meg trygg i gaten. Det eneste jeg hittil har stusset litt engstelig over er menn som henger i portrom. Mange bygninger har et innhuk til porten, og veldig mange av disse henger det menn. Ofte bare en enslig, som sttter seg mot veggen, og titter ut p gaten og forbipasserende. Dette fenomenet finner jeg noe forstyrrende, fordi jeg fler meg iakttatt. Antagelig er flere av disse portrom-mennene vaktmestre som arbeider i bygningene, og derfor bare rvkne av den grunn. Men flelsen av bli stirret p gir et gys.

Noen refleksjoner rundt offentlighet og privathet
En mann l p tvers p fortauet i Alberti, og liggende sendte han en strle tvers over fortauet som randt ned i rennesteinen. En mor og datter p kanskje 7-8 r skulle akkurat til passere ham, og ventet til han hadde latt vannet ferdig, fr de fortsatte p sin ferd, tilsynelatende uberrt. Jeg tenkte at det m gjre noe med barn se folk ligge og late vannet midt p gaten p den mten, men det skal godt gjres skjerme dem mot alt i byen, og det var jo ingen farlig situasjon. Selv hadde jeg krysset gaten da jeg s strlen starte og observerte opptrinnet fra motsatt side.

Litt lenger bort i gaten satt en mor p huk med sin lille datter (kanskje 2r) p fanget og lftet bena hennes i vret, s hun skulle kunne tisse mot et tre p fortauet. Bde mor og den lille datteren var pent kledd og antagelig bare langt unna et innendrs toalett. Da slo jeg fra meg tanken om at det kunne vre noe flt for den frste datteren se uteliggeren late vannet, det tisse offentlig var tydeligvis ikke noe man heftet seg ved.

Min reaksjon kom fordi jeg er vant til at urinere offentlig ikke bare er en skam, men ogs forbudt med bter og straff som flge. Likevel har vel de fleste i nden gjort det likevel en gang ogs i Norge. Menn har kunnet skjule seg mot et innhuk i en bygning, kvinner har mttet huke seg ned bak en busk. Nr nden har meldt seg, gjr vi dette, ikke fordi vi nsker bryte loven, men fordi naturen krever det av oss. Kanskje var min frste reaksjon et resultat av at vi har forbudt den naturligste ting av verden?

Kanskje tar man ikke skade av se andre tisse bortsett fra nr man i vr norske diskurs har bestemt seg for at det er ekkelt? Hva er rsaken til at vi engang bestemte oss for det? Hvorfor er det mindre ekkelt vre to p samme toalett innendrs, enn se en av samme kjnn urinere utendrs?

Et motsatt tilfelle opplevde jeg i toalettk p bussstasjonen i Potosi hvor en kvinne ikke klarte vente lenger, satte seg ned midt p gulvet og lot strlen renne utover. Da var det lite fristende tr p gulvet der etterp, og jeg ville kanskje satt pris p om hun hadde gjort det utendrs. Ute forsvinner jo urinen ned i jorden, mens innendrs p sementgulvet blir den liggende og stinke. Hvorfor er det da i Norge eklere utendrs enn innendrs? Og hvorfor oppfatter vi det som en avskrekkende og kanskje til og med truende situasjon?

Det er interessant utfordre sine egne tanker og fordommer som man ofte tar for gitt uten tenke over rsaken til dem. Spesielt nr man oppdager at holdningene, reglene og tankene rundt det er helt annerledes andre steder. Det har ikke alltid vrt forbudt og btelagt med offentlig urinering i Norge, nr og hvorfor ble det oppfattet som ndvendig regulere dette? Hvorfor oppfatter vi det som naturlig mtte skjule seg nr man m late vannet, naturlig regulere det, naturlig forby og btelegge det, nr vi alle har et naturlig behov som ikke alltid kan vente p lovlig vis?


Hndmodell og viktig budskap

Aftenposten publiserer idag en oppfordring fra Redd Barna om ikke legge ut bilder av barn p nettet, og aller minst p facebook. Facebook forbeholder seg jo retten til eierskap til alt som legges ut der, og er bildene frst kommet p nett, skal det godt gjres fjerne dem helt. Uskyldige bilder kan lett misbrukes i feil hender. Flere i bloggverden har allerede advart om dette flere ganger, blant annet Iskwew, og det er et godt rd som br etterflges. Aldri bilder av andre uten samtykke, og aldri, aldri av barn. De kan per definisjon ikke samtykke til de konsekvenser man ikke har oversikt over i altoverskuelig fremtid.

Ironisk nok er saken illustrert med et bilde som er fotografert for en helt annen facebook-sak og i en annen kontekst. Dette vet jeg ettersom det er min hyrehnd og underarm som figurerer p bildet som ikke ble brukt i sin opprinnelige sammenheng - nemlig A-magasinet fredag 18. mai.

P den annen side er jeg jo for gjenbruk og multifunksjonalitet. Og smigret.

Grensen mellom venner og ikke-venner

Dilemmaet dukker fr eller siden opp. P det nye store nettstedet med all verdens nettverk og spionaktige vennetjenester oppdager man fr eller siden at alt er ikke like rett frem, sort-hvitt og enkelt forholde seg til. Alle man kjenner er ikke enten venner eller ikke-venner.

Hvordan vurdere hvem som er venner?
Hva gjr man nr kolleger nsker vre vennen din online, mens du kanskje ville skille mellom jobb og privatliv?
Hva gjr man nr sjefen legger deg til vennelista? Man nsker jo p alle mter ha et godt forhold til sjefen, men er h*n en venn som skal kunne flge med p alt du foretar deg med andre venner online?
Hva gjr man nr nettverket til dine venner er et nettverk du helst holder deg utenfor?
Hvordan reagerer man nr de man sender venneforesprsler til aldri svarer eller avviser?

Fjesboken hjelper oss ikke bare til holde styr p egne venner og nettverk, den lager en hel del dilemma og vanskelige balanseganger fordi man settes i to bser uten noen form for glidende overgang. Enten er vi venner, eller s er vi ikke venner.

Relasjoner avhengig av situasjonsdefinisjon
Men det kan tenkes at man gjerne vil ha kontakt med mennesker p ulike mter som kanskje ikke faller inn under vennekategorien, og som heller ikke kvalifiserer for at man vil de skal kunne ha oversikt over fdselsdagene dine eller kunne se bilder fra andre settinger.

Relasjoner mellom mennesker ute i den virkelige verden er nemlig avhengig av en situasjonsdefinisjon for fungere. En tante eller onkel har man en type relasjon til som aktualiseres i familieselskap, men som man ikke tar med p klassefest. Sjefen diskuterer man faglige og jobbrelaterte saker med, deler en og annen god historie i lunsjen, eller man tar kanskje til og med en fredagspils, men man inviterer ham ikke med i bryllupet til ssteren. Ikke ville han fle seg hjemme der heller. Jeg ville ogs flt meg relativt beklemt om jeg mtte flge med en tilfeldig bekjents besk til sin syke mor p sykehuset.

Grad av nrhet
Det jeg prver si er at vi omgir oss med og kjenner en hel masse mennesker som vi har gode relasjoner til, men med varierende grad av nrhet. P fjesbok-systemet er det vanskelig skille dette, der er man enten inne eller ute, enten nr eller fjern. Jeg har ikke bruk for vite om at en jente jeg kjenner fra en periode i organisasjonslivet langt tilbake n har brutt med kjresten som hun traff p backpacker-tur i Thailand for tre r siden - og som jeg ikke visste om fr fjesbokas inntog. Det har vrt fokusert mye p at man br passe seg for hva man legger ut om seg selv, for at ikke alle andre skal f innblikk, men det er vel s invaderende og upassende f masse informasjon man ikke ville ha om andre.

Kan dette i det lange lp vre deleggende for de relasjonene vi har som er tuftet p andre settinger og andre aktiviteter enn det nre vennskap versus ikke-venner? Jeg vet ikke, men dilemmaet med mtte vurdere bekjentskaper og relasjoner i forhold til to motsatte kategorier uten glidende overgang og uten mulighet for differensiere arena og setting blir stadig mer problematisk for meg, og da er det kanskje ogs et reelt dilemma for andre?

UPC/Get: "Vi liker ikke egentlig ha kunder"

Som Obos-medlem har jeg et relativt greit kombinasjonsabonnement p bde bredbnd og kabel-telefoni gjennom Get. Dette fungerer godt for mitt behov og det vil jeg i utgangspunktet fortsette ha.

Som noen av dere vet, s drar jeg utenlands i et halvt rs tid snart, og i den sammenhengen har jeg sagt opp eller fryst alle andre typer abonnementer. Dette har vrt grei skuring hos magasiner, nettsteder, treningssentre, mobiltelefon osv. Men hos Get gr det ikke fryse sitt abonnement. Enten m man betale for det hver mned mens man er borte, eller s m man si det opp.


Hvorfor gjre det enkelt?
si opp sitt Get-abonnement er ikke bare enkelt. Hvis alt gr etter prosedyrene og ingenting gr galt m man si opp skriftlig fr den 1. ettersom 1 mneds oppsigelsestid betyr ut pflgende mned. Deretter m man koble fra modem og telefoni-boks, og frakte dette verdifulle godset til UPC's kontor i Maridalsveien. Jeg kan alts ikke bare be dem koble ut, for s koble opp igjen nr jeg kommer tilbake. levere dette m vre det siste man gjr fr man drar, eller s er man jo uten telefon og nett de viktige dagene rett fr man drar - da man virkelig har behov for det. Siden jeg reiser en sndag, s skjnner alle at dette blir en smule kronglete. I tillegg kommer de mange eventuelle telefoneneder ikke alt gr som det skal, og som iallfall Iversen kjenner til, er det ikke sjelden.



M vi ha en grunn? Holder det ikke mislike kunder?

P sprsml om hva rsaken til at Get har en slik policy svarte kundeservice at det var bare slik det var. Det er jo strengt talt ikke et svar p sprsmlet, og jeg spurte igjen om hva som var argumentasjonen for ikke tilby en mulighet til kunder som faktisk nsket vre kunder, men i stedet tvinge dem til si opp? Ja, nei, det var n bare slik det engang var. Jeg foreslo at han kanskje burde ta det opp med de som bestemte hvordan det bare var, fordi det virker rart at Get skal vre den eneste abonnementsleverandren som ikke tillater sine kunder fortsatt vre kunder gjennom et utenlandsopphold.

Ikke bare er det utrolig tungvint, men Get gjr det ogs svrt vanskelig for en kunde som faktisk nsker vre en fortsatt kunde. Men jeg er ikke interessert i betale flere hundre kroner i mneden mens jeg er borte for en tjeneste jeg ikke kan benytte meg av. S da blir det vel at jeg sier opp. Og jeg tror kanskje ogs at jeg ikke fler det store behovet for koble opp igjen med Get nr jeg kommer hjem igjen, nr de egentlig ikke liker ha kunder...


Nettverk, sted og tilhrighet

Hvor er du fra?

Det er et like vanlig sprsml som forhre seg om hva noen heter. Hvorfor er det viktig for oss vite hvor noen er fra? Og hvorfor ligger det automatisk en antagelse om at man er bare fra et sted? I vr verden i dag er det mange som mer og mer misliker f dette sprsmlet. De fler nemlig ikke at de har en spesiell kvadratmeter som de regner som sin, som sitt opphavssted, som en del av dem. Mange har foreldre med ulike nasjonaliteter, som har tilknytning til ulike deler av landet eller som har flyttet rundt bde innad og mellom land. Senere i voksen alder er det mange som har tilegnet seg sprk og erfaringer gjennom jobb og studier p mange forskjellige steder, og alle stedene opparbeider man seg en tilhrighet til. Eller vent, kanskje det ikke er stedet man fr en tilhrighet til, men til de sosiale nettverkene - menneskene - man omgir seg med p et sted.

Minner og sted
Minner forankres i sted, og p samme mte som med lukt kan man ofte oppdage minner som l godt begravet i underbevisstheten om man besker et sted p nytt etter lang tid. Men tilhrigheten til stedet er der ikke lenger, for menneskene man flte tilhrighet til er der ikke. Kanskje er de der, men da har gjerne relasjonen endret seg og avstanden satt inn, slik at vi ikke lenger fler den samme dragningen.

Jeg pleier si at jeg har to hjemland. Norge og Bolivia. Mitt statsborgerskap er norsk, og dialekten antyder at jeg er fra Bergen. Men det er bare nr jeg snakker norsk. Ikke snakker jeg kav heller, s det finnes Bergensere som ikke hrer at jeg har en felles bakgrunn med dem. P spansk sniker det seg inn uttrykksformer og tonefall som stammer fra Cochabamba, og andre sr-amerikanere hrer denne vrien p spansken min. Jeg bodde i Bolivia kun i 6 mneder, kan jeg likevel hevde at jeg har det som hjemland? Jeg kan iallfall pst at jeg har en tilknytning. Jeg har tre familier som "adopterte" meg, jeg har venner, kolleger, en hund og en mengde minner.

Endring i tilknytning
Men om jeg dro dit igjen, ville jeg fle samme tilknytningen n? Mitt forhold til Norge var for eksempel helt annerledes i det jeg kom hjem, og jeg brukte mer enn et halvt r p komme meg over kultursjokket. P planen str et lengre opphold i Argentina. Lenger enn mine dager i Bolivia. Da er det bare forvente at jeg skaffer meg et tredje hjemland, nye tilknytninger, og nye mennesker som inngr i et argentinsk nettverk. Om noen mneder vil kanskje deler av min bolivianske snert avslepes med en argentinsk variant av spansk.

Hvorfor settes regionale grenser for nettverk?
Jeg har tenkt litt p dette med sted, nettverk og tilhrighet de siste dagene og det som trigget det var en teknisk begrensning i forhold til steder du kan ha tilhrighet til p facebook. Man kan bare vre med i ett regionalt nettverk, og man kan ikke bytte regionalt nettverk oftere enn hver 60 dag.

Hva slags begrensende tanker er det som ligger bak noe slikt? Det finnes utrolig mange mennesker som har flere geografiske bakgrunner, som ikke har et primr-sted de hrer hjemme i, og som via familiesammensetninger og erfaringer i livet (s som f.eks. feltarbeid) har tilknytning til to eller flere steder, land og regioner. Dessuten kan man ikke invitere venner inn i lukkede grupper som tilhrer andre regionale nettverk enn seg selv. Til vre et system som skal bygge nettverk og hjelpe folk vedlikeholde nettverk er det interessant og ikke s rent lite begrensende at man ikke har lov ha venner og medlemskap p tvers av regionale grenser. I vr globaliserte verden er en slik begrensning rett og slett unaturlig.

Noen andre som har reagert p dette i termer av forstelse av sted og rom, tilhrighet og hybriditet, samt nettverk p tvers av grenser?

Er menneskets adferd styrt?

Iskwew gav meg flgende oppgavetekst i Nordstafetten og det er ikke smtterier hun vil jeg skal sette p papiret i lpet av tre dager:

"Som antropolog er du utdannet til se mennesket som kulturvesen. Det er samtidig stadig vekk vinklinger i samfunnsdebatten som sier at vi er fulle av nedarvede biologiske egenskaper som styrer oss. Dette ser du ikke minst i likestillingsdebatten. Hvorfor beskriver det virkeligheten bedre se mennesket som et kulturvesen? I den grad du mener det gjr det. Hvis ikke kan du forklare hvorfor det ikke gjr det."



Naturvesen versus kulturvesen?
Her er det mye ta av. Problemstillingen handler om det som er kjernesprsmlet i omtrent all forskning om mennesket og adferd i en hel rekke fag. Hva genererer adferd og handlingsmnstre og hvordan kan man avdekke styrende mekanismer? Naturvitenskapene og Humaniora har fundamentalt ulike perspektiver p mennesket og rsaker til adferd. Styres vi av biologi eller styres vi av kultur? Eller styres vi i det hele tatt?

Evolusjonistene finner sine biologiske forklaringer p menneskets adferd gjennom et prinsipp om artenes behov for reprodusere seg selv og at tilpasningsdyktige egenskaper vil vinne frem i konkurransen om overleve og formere seg, mens egenskaper som er drlig tilpasset vil d ut av et naturlig utvalg. Disse prinsippene har absolutt mye for seg og de frreste vil vel argumentere mot grunnprinsippene i Darwins utviklingslre. Men forteller de nok om menneskelig adferd til kunne forst seg p forskjeller i adferd mellom kjnnene for eksempel?

Ars Ethica pstr det, med argumentasjon hentet fra evolusjonspsykologien. Det som jeg frst og fremst stusset p bde i hans basismateriale (som er en underskelse om menn og kvinners holdninger i relasjon til sjalusi og utroskap) og i hans forklaringsmodeller er at han hevder det er "biologiske" forklaringsmodeller. Jeg skriver "biologisk" i hermetegn, fordi adferd forklares mindre ut fra biologi enn ut fra en tenkt opprinnelig urtilstand der menn var jegere og der kvinner passet blet og barna i hulene, alts en sosial setting. Legg ogs merke til at jeg skriver 'holdninger' i stedet for 'adferd', dette vil jeg komme tilbake til under.

Han gr videre til argumentere at dette var "miljet hvor mennesket utviklet seg" - som om utviklingen stoppet der, og som om det bare fantes n unik type opprinnelig naturtilstand - og at denne "evolusjonre fortiden" fortsatt styrer vre handlinger, valg og adferd. Det stilles ikke sprsml om sammenhengen mellom biologi (alts kropp og arvelige egenskaper) og tilpasningen til denne sosiale settingen, snarere forklares ntidig atferd ut fra den antatte forsvunne og forhistoriske sosiale settingen, i stedet for ta evolusjonsteoriens prinsipper p ordet og anta at menneskelige egenskaper ville fortsatt utvikle seg og stadig tilpasse seg nye tiders utfordringer nettopp gjennom naturlig utvalg. Evolusjonsteorien inneholder ikke noe prinsipp om at utviklingen stopper ved et punkt, og bde menneskers kropp, fysikk og psyke har gjennomgtt betydelige og observerbare endringer opp gjennom historien. Menneskets og dyrenes tilpasning slutter alts ikke en i opprinnelig naturtilstand, men fortsetter - bde biologisk og mentalt - som tilpasning og utvikling til de til-enhver-tid aktuelle omgivelsene vi mtte omgi oss i.

Hva slags tilpasning?
Jeg anser alts Ars Ethicas forklaringsmodeller som arkeologisk-sosiale, ikke som biologiske eller evolusjonsteoretiske. Evolusjonspsykologien stiller nyttige og interessante sprsml, men det virker noe misforsttt om man hevder at et fortids stadium skal forklare ntids adferd - s lenge vi samtidig husker p evolusjonsteoriens fremste argument - nemlig kontinuerlig tilpasning gjennom naturlig utvalg.

Men dette blir for enkelt. Alle som har vrt noe engasjert i miljdebatten vet at mennesket har en tendens til ikke akkurat tilpasse seg sitt milj, men snarere lager lsninger for tilpasse miljet til vre egne - ofte kortsiktige - nsker og behov. Man vet ogs at mennesket er i stand til endre sin adferd i lys av nye tanker, forstelser og informasjon i lpet av kort tid. Det trenger ikke ta en generasjon eller hundre heller.

Det er dessuten en mengde ulike aspekter man kan tilpasse seg til - eller la vre. Tilvrelsen byr p en drss ulike hensyn i tillegg til de mange menneskers ulike nsker og ml som sjelden er sammenfallende og sjelden peker i samme retning. Situasjonen som menneskelig adferd foregr i, er alts multidimensjonal, og handler ikke bare om nyttemaksimering med tanke p reproduksjon og ressurser.

Reproduksjon og ressurser har helt klart fortsatt viktige posisjoner blant alle hensyn man tar, men de er ikke enerdende til den grad at man kan si at det vil styre menneskelig adferd. Dessuten inngr ogs reproduksjonen og ressursforvaltningen i strre sammenhenger og gir forskjellig mening som _del av_ forklaringsmodeller alt etter hvilke grupper mennesker det er snakk om. Hensynet til ressursbehov og reproduksjon er alts relevante, men p ingen mte uttmmende som forklaring p menneskers adferd.

Adferd vs holdninger
For kunne si noe om menneskers adferd, trenger man data om adferd. Sprreunderskelsen som Ars Ethica refererer til har ikke dette. Man har spurt menn og kvinner om adferd og sjalusi, og et av sprsmlene spurte etter hva som ville vre verst av emosjonelt eller seksuelt utroskap. Det man mler her er holdninger til utroskap, ikke adferd. De som har svart har nok vrt rlige, men det er likevel stor forskjell hva folk sier og hva folk faktisk gjr. Det er ogs stor forskjell p svare p tenkt hndtering i en hypotetisk situasjon og hvordan man vil reagere i en reell utroskapssituasjon. Det er lite sannsynlig at de mange lever i forhold der de har opplevd utroskap og svik hadde en holdning om at dette var greit i utgangspunktet. Istedet er det s mange andre hensyn som veier tungt nr man frst er i situasjonen at valget kan sl begge veier. Disse hensyn dreier seg helt klart ikke bare om ressurser og reproduksjon, men snarere om flelsesmessige, sosiale, praktiske og familire hensyn.

Den samfunnsmessige organiseringen av ressurser har endret seg dramatisk de siste hundrerene og gitt kvinner strre tilgang til kunne vre konomisk uavhengig. Dette er en sosial setting hvor kvinner stadig oftere tar initiativ til skilsmisse der hun oppfatter samlivet som destruktivt. Det er samtidig stadig flere som velger ikke f barn og som velger ikke gifte seg. En stor andel av disse er ogs kvinner. Her skurrer det iallfall om vrt behov for reproduksjon skulle vre vr fremste drift. Det har vrt en kronglete utvikling for kvinner f anerkjennelse nok til kunne f tilgang til egne ressurser, egne jobber og egne mter forsrge seg og eventuelle barn. Dette handler om adferd som spiller seg ut innenfor, men ogs p tvers av de muligheter og begrensninger i den aktuelle sosiale setting.

La meg illustrere et eksempel jeg har fra en work-shop p the Microcredit Summit Campaign i New York i 2002. Temaet var "empowerment for women", og panelet nsket bevisstgjre oss p hvilke begrensninger vre holdninger til kjnn og adferd satte for de mulighetene kvinner har til srge for seg selv. De satte opp en liste over aktiviteter og statuser og ba deltakerne krysse av for hvilket kjnn de umiddelbart tenkte p. Listen var som flger:


Aktivitet: Status:
- sy
- lage mat
- dyrke grnnsaker
- snakke
- styre husholdsbudsjettet
- skredder
- kokk
- bonde
- politiker
- regnskapsfrer

Selv om dette er aktiviteter og yrker som innehas av begge kjnn har man en tendens til tilskrive aktiviteter uten status til den prototypiske kvinnen, mens de nyaktig samme aktivitetene i form av et yrke som gir status tilskrives det en prototypisk mann. Dette er skiller som er sosialt konstruert, og som drives og vedlikeholdes av holdninger i samfunnet. Men det er ikke slik at det ikke kan endres, og bde holdninger og adferd er i konstant endring - eller tilpasning om man vil - til stadig nye mter organisere vrt sosiale liv p.

Kultur, struktur og prosess
I tidligere tider var antropologien p jakt etter samfunnsstrukturer som organiserte sosial adferd, den skalte strukturfunksjonalismen. Her tenkte man seg at et samfunn bestod av et sett av institusjoner (som familie, slektskap, religion, politisk organisering osv) som fyllte visse funksjoner i samfunnet. Perspektivet ble problematisk fordi det fremstilte et samfunn/kultur i et statisk og avgrenset bilde, og var lite fruktbart for forklare endring, variasjon innad, fellestrekk utad og avvik.

Siden har man prvd erstatte struktur og kulturbegrepet med mer prosessuelle begreper for kunne pne for forklaringer p bde endring og kontinuitet, globalisering og nedbryting av lokaliserte og imaginre grenser. Kulturbegrepet ble for vidt og for upresist til kunne fungere som forklaring p adferd. Kanskje man heller kan kalle mennesket et sosialt vesen i tillegg til vre bde kultur- og artsvesen.

Eksempelet over henspeiler p det nye diskurs-begrepet hvor man inspirert av Michel Foucault analyserer hvordan ideer og mten man snakker om fenomener p har en innvirkning p hvordan vi forholder oss til dem og dermed ogs sosialt akseptert adferd i forhold til dem. Dersom man i utgangspunktet setter kvinner i en bs der aktivitetene deres ikke anses som like statusgivende som menns aktiviteter farger det mten vi forholder oss til alle aktiviteter utfrt av kvinner - bare fordi de er utfrt av kvinner. Mens de samme aktivitetene kan utfres av menn - i en litt annen setting - og kalles yrker som samtidig gir en status. Den reelle adferden er den samme for begge kjnn, men den oppfattes, hndteres og betraktes ulikt p bakgrunn av kjnn - en sosialt konstruert ide om sammenhengen mellom kjnn, aktivitet og status.

Jeg vil pst at hverken biologi eller kultur/samfunnsstruktur er i stand til determinere vr adferd, men det er helt klart vesentlige rammer for muligheter og begrensninger av akseptert og sosialt sanksjonert adferd. Skillet mellom akseptert og sanksjonert adferd er sosialt konstruert og transformeres kontinuerlig, og danner i mye strre grad en sosial ramme for adferds-repertoar enn biologi, men totalt styrende er det ikke.

Man kan si at det er mindre sosial aksept for at kvinner beveger seg ut p menns omrde og vis versa. Det betyr ikke at ingen gjr det. Dersom det ikke fantes avvik fra de sosiale normene, ville man ikke ha behov for sosiale sanksjoner. Men tross sanksjoner er det alltid variasjon i adferd ogs innad i tilsynelatende homogene grupper. Sosiale normer er heller ikke entydige overalt, og mennesket er til stadighet satt overfor valg.

Individuelle valg og samhandling
Nr det kommer til valg tror jeg faktisk det blir misvisende studere adferd i kjnnskategorier. Det er en tendens bde i forskningen, i statsorganiseringen og i det sosiale fellesskap generelt til en kende individualisering. Vr nvrende situasjon gir stadig flere muligheter til enkeltindividet - bde kvinner og menn av alle legninger - til velge sin adferd, sin identitet, sine mlsettinger, og det man selv mtte mene gir mening og livskvalitet.

For kunne si noe om hva som forklarer individuell adferd m man faktisk ha adferdsdata - handlingsdata og samhandlingsdata samt kontekst for situasjonsdefinisjonen. fylle ut et sprreskjema holder ikke, her m man ut og se adferd i praksis. Den menneskelige adferd forsts best i reelle sosiale sammenhenger, ikke hypotetiske situasjoner hvor alt som spiller inn p vre valg er fjernet.

Jeg vil verken avvise biologiske eller kulturelle faktorer i forstelsen av menneskelig handling. Men de utgjr bare del-forstelser. Man kommer ikke utenom individets egne mulighet til refleksjon, valg, nyttiggjre seg ny informasjon og _ombestemme_ seg.

Jeg velger og handler ikke slik jeg gjr fordi jeg er kvinne eller fordi jeg har en kropp som er i stand til fde barn. Jeg handler ikke engang i samsvar med mine egne tidligere handlinger, og langt i fra i samsvar med hva jeg kan tenke meg i ulike hypotetiske situasjoner. Hvilket alternativ mitt valg av adferd faller ned p avhenger av hvem jeg er sammen med, hvor jeg er, i hvilken sosial setting, hvor flelsesmessig engasjert jeg er, hvor nre relasjoner det er snakk om, hvor ansvarlig jeg fler meg overfor eventuelle konsekvenser osv. Og alle disse faktorene kan sl i ulike retninger. Jeg sker ikke blindt etter en mann for reprodusere meg selv eller for ta del i hans ressurser. Dagens omgivelser tillater meg kunne forsrge meg selv, leve et kvalitativt godt liv uten barn og uten at det sosiale fellesskap vil sanksjonere min mangel p reproduksjon eller manglende "kvinnelige" tradisjonelle adferdsmnstre. En mann vil i fremste rekke vre en partner jeg "har plass til" i livet mitt, ikke en som jeg trenger i kraft av at jeg er kvinne og han er mann.


Dette kunne man skrevet et helt bibliotek om. Det er utrolig mange vinklinger jeg ikke har tatt med, og som ville vrt relevante. Hovedbudskapet mitt er at man skal vre forsiktig med tro at menneskelig adferd kan genereres utfra en simpel rsakssammenheng mellom A og B. Man m i frste omgang ta med hele alfabetet, og deretter prve holde flere modeller og tanker i hodet samtidig. Man m ikke enten vre et artsvesen eller et kulturvesen. Man kan vre begge deler og i tillegg inng i sosiale prosesser som stadig endrer seg, og hvor forskjeller i adferd innad er like store som forskjeller utad mellom de kategoriene vi har konstruert i vrt sosiale fellesskap.


Se forvrig Thomas Hylland Eriksen's tekster om Darwin og utviklingslren:
http://folk.uio.no/geirthe/DarwinP2.html
http://folk.uio.no/geirthe/Blindspots.html
***********************************************************************************


Othilie p "... og de sier verden er et godt sted" skal f en oppgave som er litt mindre omfattende enn den jeg fikk:

Et jamaicansk ordtak forteller at "den som ikke kan danse sier at musikken er drlig". Med utgangspunkt i dette nsker jeg at du reflekterer fritt omkring sammenhengen mellom bevegelse og musikk.

Utsettelses-samfunnet

Miriam pVirveltanke klager sin nd over at det elektroniske samvret ser ut til ta over for det mtes over en kopp kaffe og ha gode samtaler med god tid. Jeg skal umiddelbart innrmme at alskens avhengighetsdannende internett-steder tar mye tid til vedlikehold bare for nysgjerrighetens skyld. Bloggen tar ogs en del tid, og da jeg mtte tvinge meg til la det vre en stund var det vanskelig komme igang igjen. Men er dette s forferdelig ille da? Dette er jo verkty for kommunikasjon over avstander, og hvis man er bevisst p hvordan man bruker det s trenger det ikke ta over for det vanlige sosiale samvret. Hvis man har det sosiale samvret som frstepri, s kan man finne mter bruke de online kommunikasjonsverktyene til styrke det i stedet for erstatte det.

Miriam beskriver likevel en tendens som er tydelig og som skyldes mobiltelefoner og lettere tilgjengelige informasjonskanaler p alle kanter. Vi utsetter gjre definitive avtaler.

Et typisk utsettelsesforlp p sms/msn kan se slik ut:

Kl. 15.00: Hva skal du i dag da?
Kl. 15.30: Kanskje vi skulle finne p noe?
Kl. 15.45: Kan vi ikke snakkes utover kvelden og avtale noe?

Kl. 17.30: Hva gjr du n da?
Kl. 17.50: Kanskje vi kan mtes senere?
Kl. 18.30: Kan vi ikke snakkes p msn om et par timer og finne ut hva vi gjr?

Kl. 20.13: Du, jeg rekker det ikke i dag likevel, men kan vi ikke se det an til i morra og ta det derfra?

Dette er bare innkommende beskjeder p sms kombinert med msn. Legg merke til at vi brukte over 5 timer p finne ut _om_ vi skulle avtale noe, istedet for bare avtale noe. Til slutt ble det ikke noe av, s i praksis var dette bortkastede 5 timer p tilgjengelighetens kanaler.

Dette er ikke mten jeg nsker bruke kommunikasjonsverktyene p. Jeg er en skravlebtte, men jeg foretrekker skravle muntlig, ikke p tastaturet. Heldigvis er de fleste venner jeg omgir meg med av samme mening.


Slik brukes msn p enfornuftig og konstruktiv mte:
Jeg fr en tanke om at i dag hadde det vrt fint med en sykkeltur i marka. Jeg kaster blikket p msn-lista. Jo, tre av de som er online har sykler. Jeg pner en samtale med en av dem og legger til de to andre.

- "Hei, det er knallvr i dag. Hva sier dere til en sykkeltur til Kikut n? Drar fra Vyenbrua om en halvtime?"

4 minutter senere er jeg og to andre i full gang med pakke sekken for dagens sykkeltur som starter om en halvtime. Den tredje syklisten hadde andre planer. Uten msn ville vi aldri ftt til den turen.


Hvordan vi bruker disse verktyene er jo noe vi bestemmer selv! Det finnes avlogging (slik det finnes avknapp p Tv'n) og man velger selv om man vil bruke det p utsettelses-metoden, eller p impulsiv-metoden. S finnes det sikkert et hav av metoder mellom disse to. Men faktisk er dette nyttige verkty, s lenge vi vet bruke dem til det man trenger, og ikke la verktyene bruke oss.

Klarer vi det, da?


Navnesstre

************* telefonen ringer **************

- " God dag, dette er fra [sett inn et eller annet firma som selger saker man ikke trenger]. Snakker jeg med Gunnhild Vik?"

- "Nei, det gjr du ikke."

- "Er hun hjemme da?"

- "Det vet jeg ikke ettersom dette ikke er hennes telefonnummer. Forresten kan du svare meg p hvor dere fr ringelistene deres fra?"

- "Det er DM-huset, det."

- "Kan du gi meg nummeret for komme i kontakt med dem? Dette er nemlig ikke frste gangen noen tror at de ringer til Gunnhild Vik. Hun har aldri hatt dette nummeret, men bor p samme adresse som jeg og har samme etternavn. Jeg har reservert meg mot telefoner fra slike som dere. Hun har det antagelig ikke, men det begynner bli en sann plage at samtlige som nsker prakke p henne saker hun ikke trenger ringer til meg p mitt nr i stedet."

- "Nei, du kan ikke ta kontakt med DM-huset. Da m du evt. ta kontakt med telenor eller leverandren din."

- "Min telefon-leverandr har ikke gjort denne feilen. Gunnhild Vik str ikke oppfrt med mitt nr, men noen som lager ringelister m dermed ha blingset p adressen og gtt ut fra at vi er samme familie siden vi har samme etternavn. Derfor m jeg ta kontakt med DM-huset."

- "Nei, men det kan du ikke".

- "Hvorfor ikke det?"

- "..."

Min nabo heter ikke Gunnhild, men hun heter Vik og hun har en mengde salgstelefoner hun har gtt glipp av. Det er ikke s rart at hun ikke har reservert seg mot salgstelefoner, hun fr dem jo ikke selv. Jeg har reservert meg mot salgstelefoner, men fr dem likevel - selv om de ikke engang er til meg. Det hjelper lite at selgerne unnskylder seg og sier beklager, nr jeg fr tre-fire slike telefoner om dagen.

Kjre nabo, om du skulle lese dette: Kan du vre s snill reservere deg ogs? For min skyld? Du fr jo ingen salgstelefoner likevel, s den helt store forskjellen blir det vel ikke?

I mellomtiden skal jeg nok klare ta kontakt med DM-huset likevel ;)

Kulturelle koder for avvisning ute til anbud

Den norske kulturen har noen hull vi m prve fylle. I den stormende debatten om voldtekt, ansvar og skyld er det helt tydelig at man ikke klarer enes om hvilke koder som klart oppfattes som avvisende - og som i tillegg aksepteres som avslag.


ville si nei og f sagt det
P sett og vis er man nesten enige om at "nei" betyr "nei", men nr det kommer til stykket, s er det visst ikke s lett definere nei helt klart heller. Dessuten er det mange som i sine refleksive yeblikk frer opp som en avsine svakere sider at de har vanskelig for si nei. Det er alts ikke bare ved seksuelle tilnrminger det er vanskelig f sagt nei, f frem at man mener nei nr man sier nei, eller hvordan man kan gjre dette p best mulig mte. Ogs i arbeidslivet, stressituasjoner, overbelastninger, psykisk press og i veldig mange relativt uskyldige sosiale sammenhenger er det utrolig mange som sliter med f sagt nei. Hva kommer dette av? Jeg tror vi rett og slett mangler reelle og pragmatiske kulturelle koder for hvordan man kan avvise et annet menneske uten at man selv eller den avviste mister ansikt.


Hensyn til andre eller hensyn til oss selv - lar de seg kombinere?
Iskwew skrev i sin post om truende seksuell oppmerksomhet at "vi m vre mindre redde for sre ved avvise klart og tydelig. Vi m vre mindre opptatt av andres behov og mer av vre egne. Grensesetting er utrolig viktig. jeg pleier jo si at de grensene du ikke setter selv, kan du ikke forvente at settes."

Det lre sette grenser er en hemmelighet som utrolig mange n i disse dager lrer hos psykiatere og annet helsepersonell etter at de har blitt utbrente, utmattede og syke av for mye pliktoppfyllenhet og for lite hensyn til egne behov og nsker. Hvorfor det? Kan dette vre en mangel iden generelle oppdragelsen vi fr? Vi skal vre pliktoppfyllende, gjre som vi blir bedt om, sette andres behov og nsker foran vre egne og man skal for all del aldri avvise noen eller stenge noen ute. Dette husker jeg iallfall fra min egen barndom.


Barndommens lrdom om inklusjon
Som barn mtte man til stadighet hilse p og gi klemmer til mennesker man var skeptisk til, ikke kjente og til og med ikke likte, fordi de voksne ville at man skulle godta andre voksne. Nr jeg treffer barn n som jeg er voksen prver jeg aldri tvinge dem til hilse p meg hvis de viser seg sjenerte og gjemmer seg. Nr de fr vent seg til mitt nrvr og selv vurderer meg til vre ok, s kan de hilse nr de selv er klar. Jeg husker det som svrt ubehagelig mtte vre nr mennesker man ikke var trygg p - enn. Som barn har man ikke lov avvise selv.

P skolen fikk man beskjed om vre venner med alle, selv de i klassen som bare var en plage. Man kunne ikke bare invitere sine gode venner til bursdagen sin, nei, alle i klassen, selv han ekle som bare klp og rev jentene i hret mtte bli invitert, for man kunne ikke avvise noen.


Hvordan takle et nei?
Redselen for avvise noen bunner ut i at man ikke skal mobbe noen eller stenge noen ute. I seg selv et edelt ideal, men det bunner ogs ut i at man ikke har noen akseptable koder for si neisom samtidig ikke oppfattes som en personlig avvisning og fornrmelse. Som alle vet gr man bedre sammen med noen enn med andre, og man kan ikke forlange at alle relasjoner skal ha like god kjemi. Ved likevel tvinge oss selv og andre til mtte omgs mennesker som man ikke liker eller plages av, lrer vi samtidig at man ikke har lov til sette grenser ved ubehagelig oppfrsel. Dessuten blir vi ogs ekstremt drlige til takle f nei, fordi et nei blir betraktet som et angrep p vr egen person, som kritikk og et uttrykk om at vi ikke er gode nok.

Vi lrer alts som barn at vi ikke har lov sette grenser overfor dem vi synes er plagsomme, og vi blir ogs ekstremt drlige til takle det hvis andre setter grenser overfor oss. Jeg skulle nske det fantes kulturelle koder for grensesetting som er akseptable bde for den som setter dem, og den som opplever at andre setter grenser. For er det ikke ofte i situasjoner der man fler seg avvist og angrepet at man lett kan miste besinnelsen og fle behov for hevn? Hvis vi hadde hatt kulturelle koder som ikke automatisk betyr at et nei rakker ned p deg som person, at man kan vre god nok selv om man fr et nei, s hadde det vrt lettere hndterefor den blir avvist.Hvis det samtidig fantes greie og akseptable mter sette grenser p, s ville det kanskje ikke vre s mange som fler seg presset til samvr og situasjoner som ikke er bra for dem. Dette m man lre allerede som barn.


Akseptable grunner til si nei
Som voksen m man ha ganske gode unnskyldninger for takke nei til sosiale invitasjoner. De aller frreste klarer si at "nei, det vil jeg ikke". Istedet ror vioss bort i "neeei, jeg tror ikke jeg fr tid", eller "jeg tror jeg har en annen avtale". Det er liksom ikke godkjent si nei dersom man ikke har andre konkrete planer. Dersom man sier nei bare fordi man ikke har lyst vil man oppfatte dette ikke bare som et nei, men en relativt uakseptabel avvisning. Jeg har en venninne som likevel er flink p dette og som jeg beundrer for hennes evne til sette grenser. Hun kan si "nei, i kveld passer det ikke, for i kveld slapper jeg av!" Men veldig mange ville aldri f seg til si nei p denne mten.

Sprsmlet om hvordan sette grenser og hvordan kunne avvise p en tydelig, klar og akseptabel mte gjelder mange omrder i livet og i nesten alle typer sosiale relasjoner.

Nr det gjelder siste dagers debatt om voldtekter, seksualisert vold og overgrep, tror jeg mye handler om at man ikke takler avvisning. Vold dreier seg om hevn, kontroll, makt og overvinne. Alle disse fire motivene for vold er instinktive flelser som flge av avvisning - nr man ikke har lrt takle det uten at man fler det som personlig angrep. Det vil vel alltid vre skuffende bli avvist, men det m finnes mter takle dette p som kan lre oss bde sette grenser p tydeligere mter, og som samtidig kan vre akseptable for den som blir avvist.


Kulturelle koder p anbud:
Slik jeg ser det, mangler den norske kulturendisse kulturelle kodene, er det noen der ute i verden vi kan lre av?

Anbefaling: Voldtekt - kvinners egen skyld

Liberaleren stod tidlig opp i dag og reagerte umiddelbart p dagens avisoppslag om at kvinner som flrter kan skylde seg selv om de blir voldtatt.

Istedet for skrive enda et innlegg om egen provokasjon og skuffelse vil jeg anbefale og henvise til Liberalerens svrt reflekterte og flotte innlegg p hans blogg.

Jens Stoltenberg sier i Dagbladet at han trodde holdningene hadde kommet lenger hos det norske folk, men dessverre synes jeg ikke dette resultatet er overraskende, bare fryktelig skuffende.


P facebook-kjret

Som om jeg ikke hadde nok av internett-avhengigheter...

Plutselig en dag dumpet det ned en meddelelse i epost-kassen om at jeg var lagt til en venneliste p det mystiske facebook. For se denne vennelisten som jeg tydeligvis var en del av mtte jeg selvsagt registrere meg og logge meg inn. Vips hadde jeg en profil og en venn. Men ikke nok med det. Facebook benytter seg av adresseboken i eposten din og finner frem andre venner til deg som du ikke visste hadde en profil der, og vips hadde jeg 8 venner og to nettverk. Men facebook fornekter seg ikke, de adressekontaktene man har som ikke finnes p facebook tilbyr systemet seg sende invitasjoner til (antagelig var det slik jeg havnet p en venneliste i utgangspunktet), og vips, fr jeg visste ordet av det, hadde jeg lokket to-tre andre venner inn i "systemet" som n ser seg forvirret omkring og ikke helt skjnner konseptet - akkurat som jeg.

Virus og spionasje
Men det begynner demre. Dette er et virus. Ikke ulikt de epost-virusene "I love you" som herset rundt i private og offentlige datamaskiner og spredte seg til alle i adresseboken din. Fr man fr tenkt seg om eksploderer skjermen i stadig nye kontakter som fr det klissete budskap om at "du er vennen min" - ikke ulikt "I love you".


image131


Fra vre helt uvitende og forvirret, begynner jeg sakte, men sikkert se mulighetene. Jo flere venner som dukket opp, jo flere venner fant jeg, fordi det viser seg alltid at de jeg kjenner ogs kjenner andre som jeg kjenner, bare at jeg ikke visste at de kjente hverandre. Jo flere venner man har, jo mer skjer det, fordi systemet holder track p dem for deg. Nr jeg logger meg inn n fr jeg en hel A4-side med oppdateringer om hvem mine venner har blitt venner med, hvilke bilder de har lagt inn, hvor de har skrevet i gjestebker, blitt medlemmer i grupper eller planlegger vre med p saker som skjer.

Det begynner ane meg at dette kommer til ta fryktelig fryktelig mye tid, og mye i meg stritter imot. Jeg har jo allerede mer enn nok av internett-tilstander fra fr. Samtidig er det en basill man blir bitt av - nesten fr man vet hva det er, et virus man smittes av og som det fornuftige immun-forsvaret ikke er i stand til motst. Og nr jeg fryktet p det verste at dette kommer til g ut over bloggingen oppdaget jeg at Bloggerby ogs finnes p facebook. Der var de alle sammen (iallfall veldig mange av dem) samlet i en liten gruppe som naturlig nok heter Bloggerby, med linker og blogger. Det var vel da viruset slo ut for fullt.

Jeg er p facebook-kjret!

PS: Men som Frken Makels sier, det gr mest utover TV-tittingen, og det er jo ikke til grine s veldig over.

Hull i min Norgeshistorie og noen statistikksprsml

Av ulike rsaker surfet jeg rundt p SSB's befolkningssider i dag og fant denne tabellen som jeg stusset over:


image130

Levealderen stiger i rykk og napp, har et lite nedfall rundt 2. verdenskrig, for s ta seg stadig oppover. Men jeg stusset over den plutselige nedgangen fra 60 r til under 50 p et yeblikk en gang mellom 1910 og 1920, for s stige igjen til noen-og-60-r.


Her er det et hull i min kunnskap i Norgeshistorie.
Frst tenkte jeg p 1. verdenskrig, men siden andre verdenskrig gjorde s betraktelig mindre utslag enn denne droppen, s m det ha andre rsaker. Jeg er konstruert slik at jeg m finne ut av slike gter. S etter litt sk her og der fant jeg en mulig forklaring i Spanskesykens herjinger bde i Norge og ellers i verden i 1918-1920.

Jeg har jo selvsagt hrt om Spanskesyken, men har ikke reflektert over verken nr den herjet eller hvordan den henger sammen med den vrige Norgeshistorien. Nr jeg tenker meg om, husker jeg at noen av de eldste damene jeg beskte i min tid i hjemmeomsorgen fortalte om forferdelige inntrykk og utrygghet nr de som barn opplevde at voksne rundt dem ble syke og dde etter kort tid.


Hva sier egentlig mlet for forventet levealder?
Men jeg lurer samtidig p hvordan man faktisk mler forventet levealder? Disse damene var blitt veldig gamle (flere av dem mellom 90 og 105), men vokste opp i Norge under tider der levealderen var rundt 50-60.

Hvem er det dermed forventet levealder gjelder? Tabellen angir for nyfdte gutter og jenter. Ettersom levealderen har en tendens til stige, kan den jo ikke gjelde dem som er fdt p det tidspunktet den beregnes. Ellers ville man jo mtte forvente en massedd ca 50 r etter 1918 - alts i 1968. Det gjr man jo ikke, s hvilken generasjon er det da den peker til?

Er forventet levealder rett og slett bare et gjennomsnitt av alderen p de som faktisk har ddd i den perioden? I s fall er det vel strengt talt et ml for ddelighet mer enn forventet levealder p et gitt tidspunkt?

Ribbet

Overraskelse!
Etter en lang dag p jobben lste jeg opp sykkelen min p St. Olavsplass. Jeg var sliten og gledet meg til komme hjem for sove. Ikke fr jeg har lst opp begge lsene og skulle ta tak i styret og setet for flytte sykkelen ut av stativet oppdager jeg at det ikke lenger finnes et sete ta tak i. Hnden famlet av gammel vane og mtte ren luft der setet skulle vrt, for deretter fortsette et snes centimeter ned fr den traff rammen. Bde setet,setepinnen og festeklemmen var borte.

Med utsikt til to dager med 14 timers arbeidsdager uten mulighet for skaffe nytt sete har jeg ftt formidabelt med trkketrening frst til jobb om morgenen, mellom jobbene midt p dagen og hjem igjen p kvelden - uten sete.


Fravrende inventarliste
Det er ikke frste gangen jeg finner sykkelen med mindre utstyr enn da jeg lste den. Hittil har jeg ikke mistet storedeler som hjul og felger, men jeg savner :

- 5 drikkeflasker,
- stativ til drikkeflasken,
- baklykten,
- forlykten,
- festet til forlykten,
- stativet til vaierlsen,
- en sykkelpumpe
- festet til sykkelpumpen
- en forskjerm
- festet til forskjermen
- en festevaier til bagasjebrettet
- festepinnen til bakhjulet (som var borte kl. 24 en vinternatt jeg skulle hjem fra skrivesalen. Detble en hasardis hjemtur med lst bakhjul)
- og n er alts setet, pinnen og festeklemmen borte.


Slitsomme konsekvenser
Det er ganske slitsomt sykle uten kunne sette seg ned. Riktignok hadde jeg et gammeldags bredt sete fra en eldgammel flatpakke-billigskit-sykkel som ikke lar seg feste p min nye sykkel.Det har jeg satt helt lst ned i rammen - selvsagt altfor langt nede for en behagelig sittestilling. Det merkes de siste to dagene at forsiden p lrene har ftt seg en ekstra pkjenning i de mange oppoverbakkene jeg har mtte tr mellom A og B.


Svindyre konsekvenser
Naturlig nok har jeg derfor trlt internet-sider med tanke p skaffe meg et nytt sete. Ikke visste jeg at det skulle vre en s stor ekstra-utgift skaffe seg nytt sete heller. Et innledende sk p tre-fire sportsbutikker viser for det frste av flere av dem ikke har seter til salgs uten at de er festet til en heltny sykkel, og de som selger seter som deler skal ha alt fra 600 - 2000 for setet, 400 - 1800 for setepinnen og en ekstra hundrelapp for festeklemmen som binder disse to delene sammen. Plutselig har jeg en viss forstelse for hvorfor noen ville stikke av med mitt relativt fine sete. Spesielt hvis det er en tyv som selv har mistet sitt. Med en minstepris p 1100,- til sammen for de tre delene virker det som jeg likegodt kan kjpe ny sykkel. Kanskje det er lsningen? Kjpe en billig bysykkel med ok sete, ta det beste setet til den gode sykkelen og bruke det gammeldagse til billigsykkelen og heretter alltid bruke den til jobb og byen?


Denne setepinnen koster 900 - for bare pinnen!


image135



Usynlige konsekvenser
De andre tyveriene betrakter jeg som rent hrverk. Og dessverre dekker ikke sykkelforsikringer tyverier av deler eller rent hrverk. Og det er jo ikke s rart, for det er jo det det skjer mest av, ikke sant? Ingen gidder anmelde til politiet tyveri av et hjul eller sykkeldel. Det er for det frste umulig identifisere fordi sykkelens identitet er festet til rammenummeret. Sykkelrammen er som regel den som str igjen etter sykkelen er ribbet og forlatt. Uten anmeldelse til politiet og registrering av rammenummeret i Falcks register er det heller ikke noe hente p forsikringen. Dessuten er det jo alltid egenandeler som overstiger den summen det koster skaffe de fleste enkeltdeler. Noe som i grunnen gir tyver fritt leide. Den som blir frastjlet gjr ikke noe med det, politiet gjr ikke noe med det og forsikringen gjr ikke noe med det. Til sammen med stadige slike hrverkstyverier blir det likevel en stor utgift for syklisten. Og det eneste synlige resultatet er en mengde stygge sykkelvrak og rammerester som str ensomt og fastlst til sykkelparkeringer rundt om i byen.


Tiltak
N er ikke dette egentlig en sutrepost. Jeg er en innbitt sykkelentusiast og kommer ikke til la dette stoppe meg. Jeg m bare skaffe meg en egen tombag ha med meg i ryggsekken til samle sammen alt lst utstyr som kan ribbes av sykkelen, s har man tatt alle forhndsregler, selv om dette selvsagt er litt tungvint i enkelte sammenhenger. Mens jeg letet etter sete p nettet kom jeg over dette tiltaket:

Aksjonsgruppen Ikke Stjel Sykkelen Min! (AISSM)
Her finnes en masse informasjon om hvordan lse sykkelen din og hvordan man ikke br gjre det, tanker om hvem som stjeler, hvorfor de stjeler, hvor syklene havner og forhndsregler og andre sykkeltyveri-relaterte historier og refleksjoner. Men jeg ser ingenting om tiltak for redusere tyveriene av sykkeldeler! Det er jo dette som oftest er det strste problemet for syklistene. Det hadde nesten vrt bedre for syklisten om hele sykkelen forsvant, for da hadde man ftt noe igjen for det. Deltyveriene er derimot kun en *pain-in-the-ass* - bokstavelig talt.


En kommenar til slutt til AISSMs artikkel om det unike rammenummeret:
Nei, rammenummer p sykler er ikke unikt. det burde vre det, det skal vre det, men det er det ikke. Akkurat like lite som nkler til hengelser er unike. (Trodde du det du? Neida, hengelser produseres med jevne mellomrom med like nkler, basert p den ideen at de sjelden brukes samme sted etter de forlater butikken.Dette harvist seg temmelig pinlig for idrettsentre og andre steder med garderober der mange bruker lignende lser av samme merke. Det skjer rett og slett at man kan lse opp andres lser med sin egen nkkel).

Tilbake til sykkel og rammenummeret. En venninne var s uheldig f frastjlet sykkelen sin. Hun hadde for det frste et strre rabalder med forsikringsselskapet som ikke dekket tyverier med mindre sykkelen var lst innendrs hjemme hvor hun selv bodde. Vel, skal man flge slike forhndsregler trenger man joikke sykkel, for da kan man ikke bruke den. Ingen trenger sykkel for komme seg fra stua til vaskerommet, liksom. S forsikringen var dermed totalt verdils.

Hun hadde ikke registrert sykkelen sin i Falcks register. For moro skyld skte hun likevel p rammenummeret sitt i Falck og oppdaget til sin overraskelse at en sykkel med identisk rammenummer var registrert i Falck dagen etter hun mistet sin. En stund trodde vi virkelig at tyvene hadde vrt frekke nok til stjele sykkelen for s registrere den som sin i registeret umiddelbart etterp. For rammenummeret skal jo vre unikt, ikke sant? Det fine ville jo vrt at man da kunne funnet sykkelen og identifisert tyvene med det samme. Men den gang ei. Dette var bare en ufattelig tilfeldighet og et duplisert rammenummer. Dette var en helt annen sykkel, med likt rammenummer.

Sykkelen kom aldri til rette, forsikringsselskapet inns til slutt sin egen urimelighet etter flere runder med rabalder, men et sted der ute finnes alts en stjlet sykkel med identisk rammenummer som den uvitende syklisten som registrerte sin hos Falck dagen etter. Dette var vel ikke meningen at noen skulle oppdage, vel? Eller hva sier de som produserer og innfrte rammenummer-ordningen?

Mens jeg venter p virkningsfulle tiltak mot sykkeldel-tyverier tror jeg imidlertid jeg ikke skal holde pusten...

Penger eller medmenneskelighet?

Bildet kalt "Verdens rikeste land" ble kret til rets bilde, tatt av fotograf Morten Wanvik fra Bergensavisen. Juryen begrunnet sin avgjrelse med at bildet skildrer et stillferdig hverdagsdrama i Norge.

Med tittelen p bildet retter Morten Wanvik fokuset og kritikken mot ressursforvaltning i Helsevesenet og hevder at slike situasjoner ikke burde kunne skje i et av verdens rikeste land. Men dreier dette seg virkelig om pengebruk og statens helsevesen?

Sykehuset henges ut fordi de sendte mannen hjem. Ingen spr hvem som trengte den sengen p sykehuset som mannen mtte forlate. Ambulansepersonellet henges ut fordi de ikke kunne komme hjelpe mannen opp trappene p to timer, men ingen spr hvilke akutte situasjoner ambulansen mtte ta seg av i mellomtiden. Det insinueres at ambulansepersonellet ikke kunne _komme tilbake_ enda mannen ble kjrt hjem i taxi rekvirert av sykehuset. Taxinringen gr dermed p merkelig vis klar av denne kritikken.

Selvsagt er det uhrt at en syk gammel mann blir liggende i trappeoppgangen uten f hjelp til komme seg hjem. Men hvem sitt ansvar er det? Staten? Helsevesenet? Ressursforvaltningen? Hvis Staten er vrt alles fellesskap, s er det ogs vrt alles ansvar.

Fotograf Morten Wanvik svarer i nettmtet at han ikke hjalp mannen og hans datter, ettersom han var tatt hnd om i de beste hender av datteren og to personer fra hjemmehjelpen. Er deres hjelp mindre verdt enn ambulansepersonellet og sykehuset? Er ikke hjemmehjelpene ogs en del av helsevesenet?

Datteren var der, men hvorfor strmmet ikke resten av familien til? Kanskje han bare har datteren. Mannen bor tydeligvis i en bygrd, det er to drer inn til leiligheter i den etasjen han ligger i. Dersom vi antar at bygrden har minst tre etasjer, finnes det alts minst 5 naboer i bygget. Hvor var de og hvorfor strmmet ikke folk ut av leilighetene sine for hjelpe til?

Jeg vil hevde at dette bildet br reise debatt, men med et annet fokus enn p ressursforvaltning og statens ansvar i helsesprsml. Jeg mener vi m ta en titt i speilet og sjekke hvordan det str til med vr medmenneskelighet. Har nordmennfrasagt seg sin medmenneskelighet ved flytte alt ansvar til staten?


En annen situasjon, i et av verdens fattigste land:
Jeg sitter i en flyplasstaxi p vei hjem i Cochabamba, Bolivia. Foran ynene vre skeiner en bil ut av veien, treffer en gjenstand s den velter p hodet ned i en vannkanal som er akkurat bred nok til bilen. Bilen sitter fast med hjulene i vret og vinduer og freren under vann. Taxien brstopper og vi raser ut av bilen og lper til kanalen. Selv om dette for et yeblikk s ut som et de svnig sted, er det plutselig folk overalt. Jeg aner ikke hvor de kom fra, men de kommer i en fart. Flere av mennene har allerede hoppet ned i kanalen og kjemper p spreng for f snudd bilen. Flere og flere kommer til, et yeblikk klarer vi f frersiden av bilen opp av vannet, noen knuser vinduet, freren fr tatt en pust, men s mister vi taket og bilen raser ned i vannet igjen.

Folk jobber p spreng, men norsk og dum som jeg er, tenker jeg at vi burde jo ringe etter hjelp! Jeg driver derfor og spr folk om de har mobiltelefon. Jeg mter bare uforstende blikk, hva skal man ringe for, og hvem skulle man ringe da i s fall? Uansett str det om minutter hvis freren skal overleve, ingen kan vente p hjelp da!

Seiersropene nede fra kanalen er overveldende, bilen er snudd p siden, mennene har ftt dratt freren - en ung kvinne - ut gjennom det knuste vinduet. Alle samarbeider med f dratt henne opp p kanten, og mirakulst nok har hun bare ftt noen skrammer, foruten vre omtumlet av hendelsen og henge opp-ned s lenge. En rusten privatbil som tilhrer en av naboene kjrer henne hjem.


Hva om dette skjedde i Norge?
I Norge ville denne uheldige damen omkommet. Avisene ville skrevet om hvordan "Verdens rikeste land" ikke hadde tatt nok forhndsregler p denne veien for hindre ulykker. Journalistene ville intervjuet vantro tilskuere som ble vitne til drukningsdden og om ambulansen som kom for sent. Tilskuerne ville flokket seg rundt og sett p, tatt frem mobiltelefonene og ringt etter hjelp, men hjelpen ville kommet for sent.


Hva om denne gamle mannen ble sendt hjem fra sykehuset i Bolivia?
Da ville han aldri ftt en taxi rekvirert fra sykehuset, men han ville blitt tatt hnd om av familie, fadderfamilie, venner og naboer, og han ville aldri blitt liggende i en kald oppgang. Dette har ikke, tror jeg, noe gjre med penger, verdens rikeste land, ressursforvaltning og et feilende helsevesen gjre. Dette dreier seg om vrt individualiserte samfunn, hvor vrt eneste ansvar er oss selv, og hvor vi skyver alt annet ansvar og medmenneskelighet over p staten og helsevesenet.

Jeg vil oppfordre alle til ta frstehjelpskurs minst annethvert r og vre beredt p hva man gjr om man kommer over en situasjon der folk trenger hjelp. Nordmenn trenger lre seg bli medmennesker igjen. I denne situasjonen er det ikke helsevesenet og politikerne som skulle skamme seg, det er vi, - oss selv.

Min Side - en test

I anledning det nye året får man det sedvanlige nyttårsbrevet fra Ligningskontoret. I år som i fjor inneholdt det et skattekort del 1, en del 2 og en del 3 med utdrag fra skattetrekkstabellen. Men i år fulgte det med en liten bonus. Nederst på del tre fikk man i år en rekke lodd-nummer, såkalte PIN-koder, som kan brukes til å skaffe seg sin egen personlige side med oversikt over de offentlige tjenestene man har bruk for, er registrert hos, og kanskje trenger å kontakte eller gjøre transaksjoner med.

Min Side - ditt offentlige servicekontor på InternettNorge.no

Min SideDette er jo som en ordentlig nyttårsgave! Ideen er genial, og forhåpentligvis blir produktet det også etterhvert som etatene innlemmes i tjenesten. Dette blir spennende å følge med på. Jeg registrerte meg, logget meg inn og fant både det ene og det andre. Blant annet fant jeg ut at jeg ikke eier noe kjøretøy og derfor ikke kommer til å få personlige meldinger fra Trafikketaten. Hvis jeg har glemt hvilken sivilstatus jeg har, så kan jeg finne det her.

(Jada, det er ikke alle som er like god i hukommelse etter hva man kan dømme av nordmenns henvendelser til den norske ambassaden i Thailand - jeg lo godt av den berusede nordmannen som midt på natten måtte ha svar fra UD om han var gift eller ei, noe det viste seg at han var... - fra artikkel i Aftenposten, ikke på nett)

Statens Lånekasse
For moro skyld klikket jeg meg inn på status for studielånet mitt. Siden lånet er nedbetalt hadde jeg håpet å finne en stor 0. Funksjonen fra Min Side fungerte utmerket, jeg ble automatisk innlogget med riktig kundenummer på Lånekassens side og brakt til den riktige siden. Men status for mitt (ikke-eksisterende) studielån kunne ikke vises. Lånekassens forslag til forklaring på det måtte være at det var oppsagt og sendt til inkasso! Det finnes vel ikke muligheter for lånet er nedbetalt i de traktene der. Dette skal dog ikke gå ut over Min Side, Norge.no kan vel ikke noe for holdningene i Lånekassen og det er jo en helt annen bloggpost.

Helsetrygdkort
Bestilling av helsetrygdkort er en annen transaksjon man kan benytte seg av og dette fungerte også utmerket. Med et eneste klikk var jeg kommet til riktig side og allerede innlogget med ferdige personlige opplysninger. Siden jeg først var der og husket at jeg hadde glemt å ha med E111-blankett sist jeg måtte til lege i Frankrike, så har jeg nå bestilt et slikt kort med bare et klikk til, og det skal ankomme i posten.

Dette lover bra!
Det er enda ikke så mange tjenester man kan fikse derfra, men det er mer enn to fluer i en smekk og flere blir det hvis tjenesten utvides etterhvert. Det er en kjempefordel å slippe å lete seg frem gjennom en hel bøtte med etater som nesten ikke vet hvem som er ansvarlig for hvem. Gråsonesaker vil vel uansett måtte kontakte de respektive etater direkte, men kanskje vil de ha tid til å behandle dem nå etterhvert?

Tiqui - foreløpig fornøyd og spent på fortsettelsen.

Saddam er dd - en heldig mann

Selv er jeg mot dødsstraff. Tror jeg. Jeg kan ha forståelse for dødsstraff i enkelte ekstreme tilfeller, men i Saddam Husseins tilfelle synes jeg rett og slett det blir en for mild straff. Og jeg er rystet over haste-tempoet i denne saken.

SaddamHva oppnår man med en slik henrettelse? Jeg kan ikke se at det gagner verden på noen måte. Han ble henrettet for bare en liten andel av sine ugjerninger før og uten at han måtte stå til ansvar overfor resten. Tvert imot er det mange som blir frarøvet sin rett til at han skal stå til ansvar for ugjerninger mot dem og deres. Nå som han er død er jo alt over for hans del, mens verden må slite med konsekvensene av hans handlinger uansett.

Noen sier han er farligere død enn levende og at vi risikerer er martyreffekt. Iversen kommenterte tørt til meg at "sjansen er vel LITT større for opptøyer over en drept Saddam enn protesttog utenfor fengselet fordi maten hans er litt kjedelig, liksom". Det tror jeg han har helt rett i.

Bildet er hentet fra cnn.com

Å holde ham i live, men i fangenskap, ville for det første gitt mulighet til å stille ham til ansvar for mer av hva han har gjort og samtidig unngått en eventuell martyreffekt.  Jeg synes det ble for snilt og for enkelt for ham.

Delt omsorg - to hjem?

Endelig er det noen som skriver i avisen det samme som jeg har tenkt lenge - delt omsorg er ikke til det beste for barnet. Iallfall ikke hvis 'delt omsorg' betyr pendlerstatus for barnet. Spesielt ikke om denne pendlerstatusen tildeles bittesmå barn under 3 år. "Så lenge barnet er under tre år blir det problematisk med delt bosted", sier barneombud Reidar Hjermann i en artikkel i Aftenposten i dag.

En jeg kjenner har to barn med sin eks-kone. De deler barna 50-50, men ikke engang en hel uke er barna på samme sted. De er hos far man-tirs, hos mor ons-tors, hos far fre-søn, og så er det motsatt neste uke. Greit at de bor i nærheten slik at ungene går på samme skole og har de samme vennene i nærheten, men jeg tror jeg ville blitt smågal av mindre.

En uke her og der er ikke særlig mer beroligende. I desember 2004 måtte jeg pusse opp badet og pga manglende toalett, dusj og vann måtte jeg midlertidig bo litt her og der. Jeg bodde litt hos min bror, litt hos en venninne, litt hos en kompis og enda litt hos en annen venninne. Slik holdt jeg på i fem uker. Jeg har sjelden vært mindre effektiv både på jobb og skole. Jeg følte jeg konstant var på vei et sted, mistet oversikten over hva jeg hadde hvor, i en evig transport for å sørge for at jeg hadde det jeg trengte for de neste dagene der jeg til enhver tid måtte være. På dette tidspunktet var jeg gammel nok til å ta vare på meg selv, men tankene gikk til de barna som er tvunget til å leve slik fordi foreldrene ikke kan bo i samme hus. Det var et utrolig slit for meg som voksen, hvordan i alle dager må det slå ut for barn?

Delt omsorg er blitt feiret fordi det bringer far mer på banen, og det er bra. Barna trenger helt klart samvær med begge foreldrene. Men må det organiseres på foreldrenes premisser? Hvis man virkelig ønsker å ta barnets beste som førstepri, ville det ikke da være bedre om barna bodde et sted, så kunne foreldrene pendle dit den uken/dagene/måneden det var deres tur? Klart det blir upraktisk for foreldrene, men det var vel ikke dem vi skulle ta hensyn til først og fremst? Spesielt måtte dette være en bedre løsning når barna er bittesmå hvis man på død og liv må ha delt omsorg. Men å la barna pendle fra før de vet hva et hjem er, det synes jeg er ekstremt egoistisk av begge foreldre.

Og når de er gamle nok til å være pendlere (jeg vil mene de aldri burde bli det, men barneombudet setter den nedre grensen til 3 år), så burde det også være for lengre perioder enn bare en skarve uke. Man rekker jo knapt å pakke ut før man må pakke ned igjen, pakke ut og pakke ned. Man blir sikkert flink til å vakse klærne sine etterhvert, men la dem i det minste få ha en måned om gangen så man rekker å føle seg hjemme!

Men aller helst altså: La barna bo på samme sted, og la foreldrene pendle til og fra dem!

Sty eller ikke sty - alt er relativt?

Rockette tok opp et interessant spørsmål i kommentarfeltet til posten om barnehager, naboprotester osv.: Hva er det som utgjør støy eller ikke? Og hvem avgjør hva som regnes som støy? Og med hvilke kriterier avgjør man om lyder er støy?

Rockette beskriver en holdning som finnes blant "frognerfolka" om at "lyder fra kafeer og restauranter er heller ikke greit, men å pusse leiligheter og fasader og å bruke store støyende løvblåsere, hekkeklippere og snøfresere hele dagen året rundt er liksom helt i orden".

Skummelt stille
Jeg husker det var en ting som forundret meg da jeg bodde i kjellerhybel i Ullevål Hageby også. Hagene var store, vakre og velstelte, men jeg så dem aldri i bruk. Det var stille som graven i hele nabolaget selv om de hadde de flotteste utearealene man kunne tenke seg til å leve livet utendørs. Jeg elsker å være ute, spesielt om sommeren, og jeg flyttet nesten ut i hagen i de varme månedene, men det er mulig jeg med det brøt en del uskrevne koder i dette nabolaget. Jeg så nemlig ingen andre som var ute. Det var en og annen som gikk tur med hunden, men de var i gatene rundt, ikke i ute og lekte i hagen med hund eller barn. Visst er det pent med pene  hager som kan være et behagelig bilde på netthinnen for naboenes utsikt, men hva er poenget med en stor og flott hage hvis man ikke kan bruke den til lek, moro, grilling, hageselskap, snuse på gresset og stirre på himmelen?

Hva er viktig?
Det ligger kanskje noen holdninger til bunns om at det er _viktig_ å holde fasaden og hagene i orden av hensyn til naboene, men at det den daglige livsutfoldelsen av menneskene som bor der (barna og kaffetørste) ikke er _viktig_ og dermed til sjenanse?

Bylyder som om vi var på landet?
Er vi (folk som bor i byer) så opptatt av å lure oss til å tro at vi nesten ikke har mennesker rundt oss, at vi glemmer at vi bor i en by? Er all denne frykten for lyder av menneskelig livsutfoldelse grunnlagt på behovet av å bevare illusjonen om at man egentlig ikke bor i en by? Jeg syntes stillheten i Ullevål Hageby ble kunstig og nesten skummel. Iallfall var det kjedelig. Det var en lettelse å flytte til østkanten, hvor det var folk ute i gatene og bakgårder (her var det jo ikke like mange hager, men desto flere bakgårder) overalt og hele tiden. Unger lekte, voksne stod i grupper og pratet, og bakgårdene har fellesgriller og innbyr til sosiale sammenkomster. Endelig følte jeg at jeg bodde i en by.

Ble det lyder av dette, ja, helt klart. Men i mitt hode er dette godlyder og ikke støy. Det er lyden av livet.
At enkelte foretrekker lyden av fasadebevarende maskineri og samtidig synes at kafeliv og barnelek er støy, det må bero på en holdning jeg iallfall ikke ønsker å dele.

Hva synes dere? Hva slags lyder er støy og bør begrenses av hensyn til naboene? Og hvorfor det?

Barnehager - et behov for staten eller foreldrene?

Iskwew har skrevet et nyttig og interessant innlegg om barnehager, ressurser og sammenhengene mellom bygg, førskolelærere og barnehageplasser. Selv har jeg svært liten greie på dette temaet - man setter seg jo først inn i saker når man trenger kunnskap om dem - men i går kom samtalen inn på disse spørsmålene med en kar som jobber med selve implementeringen av de politiske vedtakene rundt offentlige omsorgsbygg - dvs, barnehager, sykehjem osv.

barnehageAv samtalen viste det seg at en ting som er svært ressurskrevende når det gjelder barnehageutbygging og som ikke ble tatt opp hos Iskwew, er at nesten overalt hvor man ønsker å bygge barnehager, så vil ikke naboene ha dem. Spesielt i byene, i Oslo, og enda mer spesielt er dette på Frogner og lignende bydeler. De byggesakene som kan starte uten en runde med naboklager som tar seg hele veien opp til fylkesmannen tilhører unntakene. Naboene er redd for støy, bråk, tramping i blomsterbeddet, for mye trafikk når foreldre kjører barna til og fra osv. Hos fylkesmannen får byggingen som regel klarsignal likevel, ettersom dette er et politisk vedtak, men resultatet er utsettelse av byggingen med to år og merkostnad på 2-10 milloner.
- "Det er demokratiets pris", ristet han oppgitt på skuldrene.
- "Eller byråkratiets", ymtet jeg.

Dessuten antydet vedkommende at etterspørselen etter barnehager i realiteten ikke er så stor som politikerne vil ha det til. Mange takker nei til barnehageplass om man ikke får plass i den nærmeste hagen, og mange ønsker heller å være hjemme og motta den lille kontantstøtten man før. Han hevdet at det heller er snakk om at det norske samfunnet har behov for at barna kommer i barnehage - og da spesielt barn av innvandrere - for at de skal lære seg norsk.

Jeg vet ikke hvordan sammenhengene er her, men jeg synes det var viktige og interessante spørsmålsstillinger han tok opp. Er det staten som har behov for at barna går i barnehage eller er det foreldrene?

Forbud mot fortaus-sykling

SINTEF foreslår å forby sykling på fortauene, skriver dagbladet. Syklistenes landsforening støtter også forslaget. Angivelig er forbudet nødvendig for å redusere ulykkene som forekommer når syklistene triller ned fra fortauet og sykkelveier. I min barndom  pleide jeg å ha voksedrømmer om at jeg falt ned fra fortauskanten, noe som  alltid forårsaket en forbauset oppvåkning. Det var ikke særlig farlig i drømme iallfall, men nok om det.


Jeg stusser over dette forslaget pga to ting:

1: Hvis det er like sannsynlig at man forulykker når man triller ned fra sykkelveier og ut i kjørebanen, hvorfor er det da fortauet man skal forby sykling på?

2: For at det skal være nødvendig med et forbud må det være en antagelse om at syklistene ikke frivillig forlater fortauet dersom det finnes andre alternativer.

Antagelig burde nok syklistene nekte å forlate fortauet ettersom det er når de triller ned fra fortauskanten at ulykkene skjer - altså burde man vel heller holde seg på fortauet, ikke forlate det.


Misforstått sammenblanding av mål og middel: Hva vil man oppnå med et forbud mot fortaus-sykling?

Jo, der det ikke finnes sykkelstier blir syklene forvist til veibanen. I veibanen er de ikke særlig velkomne - selv om man har rett til å være trafikant i veibanen på lik linje med bilene. Det har også vært gjennomført en undersøkelse om bilisters holdning til sykler i veibanen og hvordan det systematisk skilles mellom kondomdress-bekledde med  hjelm og dagligdags-bekledde, spesielt jenter med langt hår. Bilene passerte syklistene i bedre avstand om syklisten ikke var kledd for å sykle, og spesielt om vedkommende hadde langt flagrende hår. Hjelmer og kondomdresser ble imidlertid sneiet tettere innpå, noe som helt klart fremprovoserer farlige situasjoner.  Jeg tror ikke bilene vil være særlig glad for et fortausforbud for syklistene slik trafikksituasjonen er i dag.

Der det finnes sykkelstier så blir de brukt. Ved muligheter for sykkelstier er det ytterst få som sykler på fortauet. De gående har derimot en tendens til å gå i sykkelfeltet, gjerne med barnevogn og to-tre personer på rad slik at man sperrer veien. Biler har også en tendens til å finne utmerkede parkeringsplasser i sykkelstien.


Mitt forslag til forbud - hvis man på død og liv skal ha forbud - vil være:
Forbud for gående og biler i sykkelstien!

Da ville både fotgjengerne og bilene være kvitt syklistene på fortau og i veibanen. Vi sykler nemlig bare der når det enten ikke finnes sykkelsti eller sykkelstien er blokkert.

Så lenge det ikke finnes skikkelig nettverk av sykkelstier, så ser jeg virkelig ingen hensikt i et forbud mot sykling på fortauet. Det vil ikke redusere ulykker, og det vil ikke dempe irritasjonsmomentene som finnes i trafikken i dag. Det er i det hele tatt lite konstruktivt å løse slike problemer med forbud.


Tilrettelegg istedet for å forby!
I stedet for å angripe saken med forbud burde man bygge sykkelveier overalt. Da får alle tre typer trafikanter sitt felt å ferdes på, det reduseres antall farlige situasjoner og mest sannsynlig vil flere ta sykkelen i stedet for bilen, og vi oppnår både helse- og miljøgevinster med det samme. Jeg garanterer at det vil ikke være behov for et slikt forbud hvis syklistene faktisk har et alternativ som er fremkommelig!


Om retten til informerte valg

Dagbladet skriver i dag (egentlig i natt kl. 03.30) om en rettstrid om straffeutmåling for en hiv-smittet kvinne som først etter tre ubeskyttede samleier opplyste sin elsker om at hun var smittet. Striden står mellom fire og seks måneders ubetinget fengsel og kriteriene for straffeutmåling i slike saker. Noen mener det er formildende at hun i det hele tatt sa fra, noen mener det er formildende at hun sa fra så tidlig som etter tre samleier og at straffen måtte vært mye lenger om hun ikke sa fra.

Det hører med til historien av elskeren _ikke_ ble smittet. Men stopp en halv!

Damen visste på forhånd at hun var hiv-smittet. Likevel mener man at det er "tidlig" å si fra etter tredje samleiet? Har man ikke et ansvar for å si fra, ta sine forhåndsregler allerede FØR FØRSTE samleiet? Betraktes tidspunktet for ærligheten som tidlig bare fordi elskeren heldigvis ikke ble smittet? Hva hvis han hadde blitt smittet i løpet av det andre samleiet?

Poenget mitt er at uansett tidspunkt for ærlighet, så lenge mannen ikke har hatt et informert valg før første gangen, så har hun fratatt ham en helt grunnleggende rettighet slik jeg ser det. At han anmelder henne skjønner jeg utmerket! Det hjelper lite å si fra etter tredje samleiet når man allerede har utsatt den andre for smitte tre ganger uten å si fra!

Hvis jeg noen gang skulle ta risikoen med å ha et seksuelt forhold til en bærer av kjønnssykdommer, så vil jeg i det minste vite om det og velge risikoen selv! I det minste bruke kondom! Og aller mest sannsynlig velge den bort.

Det må jeg - og alle andre - kunne ha rett til!  Retten til informerte valg.
Å utsette noen for helseskade med viten og vilje, burde etter mine begreper straffes herfra og til månen!


Villedende og tildels feilaktig markedsføring av seg selv:

Dette er en jo en ekstrem sak der informasjonen gjaldt helseskadelige opplysninger. Men hva med andre viktige opplysninger som til stadighet utelates? Selvsagt vil man i dating-verden helst fremstille seg selv i best mulig lys, men bevisst å skjule enkelte aspekter ved livssituasjonen som har avgjørende betydning er rett og slett respektløst overfor date-partneren.

Man "glemmer ikke" at man har barn for eksempel, eller at man har en uhelbredelig sykdom, har sonet en dom eller mangler en hånd. Det trenger ikke være noe galt med mennesket i noen av disse situasjonene, men dating er ikke et spill der alle skal behandles likt. Der er man ute etter å finne noen man selv passer sammen med, bare en person, noe som gjør at ganske mange ikke vil passe i forhold til denne ene. Å tie med så vesentlige ting synes jeg rett og slett tyder på slett moral og manglende respekt. Egenskaper iallfall jeg helt klart IKKE ser etter i en partner.

Kjnnsproblematisering - direkte sitat:

Som jeg skulle sagt det selv:

Sondre Båtstrand ønsker å problematisere kjønn som sosialt konstruerte og fordomsfulle kategorier i stedet for å sette menn og kvinner opp mot hverandre i skyttergravsposisjoner. Han konkluderer helt i tråd med hva jeg ville sagt selv:

"Problemet er ikke at likestillingen er gått for langt, men at mannsrollen er blitt stående på sidelinjen. Menn har i altfor liten grad deltatt i likestillingen, og det har vært altfor lite debatt om mannsrollen. [....]

Men jeg mener innfallsvinkelen bør suppleres med et skeivt perspektiv. Vi bør unngå at likestilling blir synonymt med henholdsvis "kvinnekamp" og "mannskamp". Vi bør vri perspektivet over på kjønn som sådan, så vel som andre kategoriseringer som danner grunnlag for fordommer og stigmatisering.

Da kan vi begynne å snakke om reell likestilling."

Se flere artikler, kronikker og blogginnlegg om kjønnsdebatten i innlegget fra 14. oktober.

Likestilling - et forsk p konstruktivitet

Når man har en problematisk situasjon synes jeg det fungerer best å prøve å finne alternative konstruktive løsninger. Klaging fører ingen steds hen, heller ikke angrep. Samarbeid og konstruktive forslag til tiltak er min oppskrift.

Runar Døving har i går og i dag satt igang en stor debatt (igjen) om likestillingskampen. Denne gangen mener han at det er behov for mannskamp og at mannen er systematisk undertrykket. (Relevante linker finnes i innlegget under - fyll gjerne på med flere). Han hevder menn er undertrykket og diskriminert i skolen, i helsevesenet i form av levealder, i forsvaret, i familien, i samlivet, i skilsmisser, i barnefordelingssaker og ved fødsler/aborter. Slike uttrykk for behov fra menn skal man ta på alvor. Det er unødvendig i et samfunn som Norge at noen skal føle seg undertrykket eller diskriminert.

Hvordan kan man så ta dette på alvor?
Hva kan man gjøre med det? Hvilke virkemidler vil bøte på denne følelsen? Døving roper på mannskamp. Javel, hva vil så en slik mannskamp løse?

For det første blander Døving sammen en hel rekke aspekter ved samfunnet som han ikke reflekterer noe videre over årsaker til eller virkninger av en eventuelt mannskamp. La meg prøve å ta dem for meg punkt for punkt:

Skolen:
Gutter gjør det dårligere enn jenter på skolen. Er dette en form for diskriminering? Gir lærerne jenter bedre karakterer fordi de er jenter? Eller gir lærerne jentene de karakterene de skal ha, men gir guttene dårligere karakterer fordi de er gutter? Jeg tror ingen lærere med vilje forfordeler karakterer på denne måten. Det er et problem at flere gutter gjør det dårligere på skolen, men de gjør det ikke dårligere fordi jenter gjør det bedre. Vil det være bedre om jentene gjør det like dårlig? Nei. La oss heller forsøke å heve læringen til gutta slik at de tar jentene igjen i stedet for å dempe læringen til jentene.

Levealder:
Det er et faktum at menn lever kortere enn kvinner i Norge. Menn lever kortere enn kvinner i alle land, også i de land hvor man aldri har hatt noen form for likestilling. At menn lever kortere enn kvinner i Norge kan altså ikke være et resultat av undertrykking eller diskriminering fra kvinners side. BÅDE menn og kvinner lever lenger i Norge enn i de fleste andre land i verden. Det er heller ikke et resultat av likestillingspolitikk, men av helsepolitikk. Det er vel ikke et poeng å senke kvinners levealder med fem år for å utjevne forskjellen? Det appelleres heller til økt fokus på livsstil hos menn og ansvar for egen helse ved jevnlige legebesøk. En mannskamp mot kvinner vil ikke fjerne denne lille forskjellen på fem år gjennomsnittlig.

Forsvaret:
Døving vil at kvinner skal ut i krigen, mens gutter slipper - angivelig for å utjevne levealderstatistikken. Det har vel aldri vært like mange kvinner i forsvaret enn nå, så kvinnene er på full marsj inn dit også. På den annen side er det vel helst ønskelig å arbeide for fred, slik at ingen trenger å dra i krigen - verken kvinner eller menn.

Familie og samliv:
Døving hevder at kvinner overser den makten de besitter som hovedarbeidende i hjemmet og vil ha dem ut av hjemmet - helst ut i krigen - angivelig for å gi mannen tilgang til hus og barn. Det er nok riktig at det er mange kvinner som ikke så lett lar mannen slippe til hjemme, og det er mange menn som vegrer seg for å ta fatt på oppgaver hjemme. Men i stedet for å sende kvinner ut i krigen er det vel bedre å oppfordre til samarbeid? Man MÅ ikke gjøre like mye av det samme, men man kan fordele oppgavene i forhold til hvem som liker/ikke liker og eller er flinkest/ikke så flink til de ulike gjøremålene. Et eksempel kan være at den som ikke liker å vaske gulv tar seg av støvsugingen, mens den som ikke liker støvsuging vasker gulvet. Det blir samarbeid, rene hjem og fornøyde familiemedlemmer av slikt.

Barneomsorg:
Nå var det helt sikkert ikke husarbeidet Døving siktet til, men det hører jo med til hjemmet - spesielt dersom kvinner skal sendes ut. Å være hjemme med barna inkluderer nemlig ganske mye annet enn å skifte bleier på dem og pludre med dem. Samarbeidet her begynner å jevne seg ut, men det henger fortsatt igjen et tradisjonelt kjønnsrollemønster her. Dette mønsteret har menn en tendens til å akseptere i samlivet, men ikke nødvendigvis etter en skilsmisse. Det er denne skjevfordelingen av omsorgen internt i familien som oftest gir kvinner fordeler i barnefordelingssaker.

Her kan mannskamp helt klart ha noe for seg. Dersom menn i større grad tar del i omsorgen for barna mens man er i et ekteskap, vil de også ha større sjanser for å få omsorg for barna etter en skilsmisse. Det er ingen grunn til å tro at ikke menn er like gode omsorgspersoner som kvinner, derfor er det også helt nødvendig at menn kjemper for å ta del i omsorgen også innad i familien, ikke bare etter familien er "avsluttet".

Samarbeid blir imidlertid et nøkkelord også her. Det gavner verken menn eller barna å kaste kvinner ut av hjemmet. På sikt vil sikkert et fokus på samarbeid innad i familien også øke andelen av delt omsorg etter skilsmisse. Hvis begge foreldrene setter barnets behov først - foran sine egne, både økonomiske og personlige - og dermed klarer å skape en trygg hverdag for barna sammen eller adskilt, så er det det beste for barnet.

Fødsler/Abort:
Så kommer vi til det argumentet som herved påmeldes til Iskwews NM i snurrige resonnementer. Døving mener at man først har full likestilling når den som ønsker barnet har det avgjørende ordet om fødsel eller abort. En kvinne skal kunne tvinges til å føde barn dersom mannen ønsker det, eller mannen kan frasi seg økonomiske forpliktelser for barnet dersom han ikke ønsker det hvis kvinnen likevel bærer barnet frem.

Her finnes dessverre en kjensgjerning som man ikke kan gjøre så mye med, verken med mannskamp eller kvinnekamp. Det vil fortsatt være kvinner som blir gravide, og det vil fortsatt være kvinner som føder barn. Jeg er overbevist om at enhver kvinne som har vært gjennom en fødsel gladelig ville latt mannen ta seg av den biten hvis vi kunne ordne det slik at menn kan føde. Det lar seg imidlertid ikke gjøre, altså må man prøve å gjøre det beste ut av slik naturen er.

Hvis det virker som jeg spøker dette bort, så gjør jeg ikke det. Jeg synes det er et alvorlig tema og absolutt et tema som trenger debatt. I all enkelhet bør alle mennesker (dvs både kvinner og menn) kunne bestemme om de ønsker å bli foreldre eller ikke. Den letteste måten å kontrollere dette på er ved seksualadferd.

Dersom man ikke har sex, får man ikke barn. Dersom man har sex, kan det bli barn av det. Alle vet dette, og hvis man ikke visste det, så er det sant. Disse kjensgjerningene må man ta inn over seg og ta konsekvensen av. Dersom man ønsker barn bør man ideelt sett være enig med partneren sin om dette på forhånd - FØR man har sex. Dersom man ikke ønsker barn må man enten være seksuelt avholden eller bruke prevensjon. Det skjer likevel uhell og her kommer problematikken inn. Men det at det skjer uhell betyr ikke at vi kan fraskrive oss vårt eget ansvar for dømmekraft i våre seksualadferd - det må begynne der. Ansvar av begge kjønn og samarbeid mellom begge kjønn. Kan jeg driste meg til å si samarbeid og ansvar av alle individer?

I det uheldige tilfellet at et barn er unnfanget og man ikke blir enige om barnet er ønsket eller ikke er dette uhyre komplekst. Døving mener at den som ønsker barnet må ha det avgjørende ordet, at det må være sammenheng mellom plikter og rettigheter i forhold til et barn. I prinsippet høres dette flott ut, men det er nødvendig å forstå at det er en vesentlig forskjell på å kreve noen økonomisk ansvarlig for konsekvenser av sine handlinger og det å frata et menneske kontroll over egen kropp. Økonomiske forpliktelser er en ytre konsekvens av en handling man må ta ansvar for. Å tvinge et menneske til å oppgi bestemmelsesrett over egen kropp er derimot ikke en forpliktelse, men rendyrket tvang. I et tilfelle der en mann kan pålegge en kvinne å oppgi kontroll over egen kropp mot hennes vilje har vi absolutt ikke full likestilling, da har vi en situasjon av slaveri.

Kjønnskamp eller samarbeid?
Jeg er nemlig litt lei av angrep og hissige anklagelser fra skyttergravene med kvinner i den ene leiren og menn i den andre. Det er på tide vi møtes til forhandlingsbordet og blir enig om at vi er mennesker. Vi er mennesker på godt og vondt, med behov, friheter, plikter og rettigheter. Vi har dessverre to-tre kjensgjerninger vi ikke får gjort noe med, nemlig:

- Sex kan føre til barn
- Kvinner føder barn
- Menn lever kortere enn kvinner.

Ingen kjønnskamp vil rokke på disse tre. Resten av Døvings ankepunkter dreier seg mer om hvordan medmennesker skal kunne leve sammen i samfunnet, ikke om kjønnskamp. Det dreier seg om samarbeid og likeverd for alle individer - ikke bare uavhengig av kjønn, men også uavhengig av klasse, yrke, inntekt, etnisitet, religion, overbevisning, seksuell legning osv osv osv osv.

Mitt hovedpoeng er at man ikke får det bedre selv ved å rakke ned på andre, men vi kan alle skape et bedre samfunn dersom vi blir enige om å være mennesker, ikke først og fremst kjønnede, og at alle mennesker har ansvar for både seg selv og sitt forhold til andre mennesker - også de små menneskene, barna våre.

Gratulerer Muhammad Yunus!

Tiqui gratulerer Muhammad Yunus og hans banebrytende prosjekt Grameen Bank med årets Nobels fredspris 2006.

Da han startet Grameen Bank i Bangladesh i 1976 med det mål å låne ut penger til fattige uten sikkerhet, var det ikke mange som hadde tro på hans ide. Risikoen var for høy, fattige ville ikke kunne betale tilbake, man ville ikke kunne dekke utgiftene for så små transaksjoner og i det hele tatt ble hans ide om hjelp til selvhjelp avvist og latterliggjort. Men finansiering av fattigfolks egne bedrifter og muligheter til å investere når anledningen byr seg, har vist seg å være mer seiglivet enn man ville ha det til. Det har til og med vist seg mulig å være lønnsomt!

Selv ble jeg fascinert av dette fenomenet mikrokreditt - og mikrofinans som det etterhvert har blitt hetende - mens det fortsatt var uglesett både i finansverden og i bistandsverden. Den gangen var det relativt ukjent i Norge og det var vanskelig å finne svar på de spørsmålene jeg brant inne med mens man befant seg i dette rike hjørnet av verden.

Takket være Muhammad Yunus og alle de som fulgte hans eksempel rundt om i verden ble temaet for min hovedoppgave til. Jeg dro til Bolivia, jobbet på markedene og i slummen for en boliviansk mikrofinansorganisasjon. Jeg jobbet blant fattige kvinner som hadde tatt opp lån og som sammen og alene prøvde å få hjulene til å gå rundt, skaffe mat på bordet, helse og utdannelse til sine barn. Den gangen slet mikrofinansbevegelsen fortsatt med å bli anerkjent som et vesentlig bidrag i utviklingssammenheng.

Slik er det ikke lenger. I år 2005 arrangerte FN det internasjonale året for mikrokreditt, og i år får Muhammad Yunus fredspris for sin innsats for bærekraftig utvikling fra folket selv. Plutselig er mikrofinans og oppgaven min mer aktuell enn noen sinne. Verdensaktuell.

Jeg vil gratulere igjen og samtidig takke for glimrende inspirasjon til innspurten nå før levering. Dette må feires!

Service p Postens budavdeling

- "Goddag, jeg skulle gjerne snakket med noen som har med budavdelingen å gjøre, det gjelder..."
- "Et øyeblikk, jeg skal sette deg over!"
Musikk.. "Tast 1 for alternativ 1, tast 2 for alternativ 2, tast 3 for sentralbord eller vent på svar!"

- "Ja, goddag, jeg skulle gjerne snakket med noen som har med budavdelingen å gjøre, det gjelder en beskjed om telefonnummer..."
- "Et øyeblikk, jeg skal sette deg over til kundeservice!"
Musikk.. "Tast 1 for alternativ 1, tast 2 for alternativ 2, tast 3 for sentralbord eller vent på svar!"

- "Ja, goddag, jeg skulle gjerne snakket med noen som har med budavdelingen å gjøre, det gjelder en beskjed om telefonnummer som budet kan ringe ved levering for det er litt kronglete å komme inn hit..."
- "Et øyeblikk, jeg skal sette deg over til salgsavdelingen!"
Musikk.. "Tast 1 for alternativ 1, tast 2 for alternativ 2, tast 3 for sentralbord eller vent på svar!"

- "Ja, goddag, jeg skulle gjerne snakket med noen som har med budavdelingen å gjøre, jeg ville forsikre meg om at budet har et telefonnummer de kan ringe når de leverer, slik at jeg kan være behjelpelig med å slippe dem inn, - det er litt kronglete å komme inn her..."
- "Et øyeblikk, jeg skal sette deg over til transporten!"
Musikk.. "Tast 1 for alternativ 1, tast 2 for alternativ 2, tast 3 for sentralbord eller vent på svar!"

- "Ja, goddag, jeg skulle gjerne snakket med noen som har med utsending av hjemleveringer å gjøre, jeg ville forsikre meg om at budet har et telefonnummer de kan ringe når de leverer, slik at jeg kan være behjelpelig med å slippe dem inn, - det er litt kronglete å komme inn her..."
- "Hva slags kollinr har du? Nei, den er ikke registrert mottatt, er du sikker på den er sendt? Nei, da gir posten beskjed når de kan levere."
- "Men for å gi beskjed trenger de et telefonnummer de kan ringe!"
- "Ja, har du ikke oppgitt det?"
- "Det er jo det jeg ønsker å gjøre nå!"
- "Et øyeblikk, jeg skal sette deg over!"
Musikk.. "Tast 1 for alternativ 1, tast 2 for alternativ 2, tast 3 for sentralbord eller vent på svar!"

Forbindelsen bryter, - vennligst rykk tilbake til start..

Posten rundt med telefonen

Posten rundt på telefonen


Dagens kulturelle utflukt

Iskwew har skrevet et utmerket innlegg om kunsten og hvor viktig denne er for sjelens kommunikasjon med andre sjeler. Jeg skal ikke prøve å skrive noe lignende, der stråler Iskwews formuleringer over mine en høy gang.

Jeg har derimot tatt konsekvensen av kunstens bidrag til livskvalitet. Idag har jeg hentet billetter til et teaterstykke og to konserter, og kjøpt to bøker.

Den ene boken er Ibsens beste teaterstykker, Peer Gynt, Et Dukkehjem, Gengangere, Vildanden, Hedda Gabler og Byggmester Solness (Ja, seks teaterstykker i en og samme bok!). Den andre er 1950-tallet i bilder, en fotokavalkade.

Konsertene er to tangokonserter, Gotan Project som spiller modernisert og elektronika-forvrengt tango, og Melingo som spiller mer tradisjonell og morsom tango.

Teaterstykket er limen som binder disse sprikende interessene sammen. Jeg skal se Tanghost en gang til i morgen. Tanghost er Ibsens Gengangere, men i tangoversjon. Familiedramaet i tre akter syder av undertrykte følelser og i dette stykket får de utløp gjennom dansen. Min store tangohelt, Pablo Verón, er både koreograf og danser hovedrollen som Ibsen utelot - spøkelset og det trykkende nærværet av Kaptein og Kammerherre Alving. Som den pliktoppfyllende student jeg er, forbereder jeg meg selvsagt på forhånd og leser Ibsens stykke nå. 

Iskwews flotte tekst om kunst gav meg også forståelsen for hvorfor jeg ofte foretrekker å dra på konserter og forestillinger alene. Man nyter, mottar impulsene og kommuniserer med kunsten og verket alene, uansett om man er tilstede sammen med andre. Opplevelsen og magien er ensom, og derfor gjerne enda større. Selv om damen på posten så spørrende på meg er jeg svært fornøyd med at jeg bare kjøpte en enkelt billett til meg selv.

Min utflukt i dag har lagt rammen for en stor og variert kulturelt timeplan et godt stykke fremover, med referanser både til det billedlige, det skriftlige og det kroppslige, teater, litteratur, musikk og dans, hvor Tanghost er den ultimate kombinasjon av alt dette på en gang.

Frihet, hensyn og uante konsekvenser av reguleringer

Cum Grand Salis skrev et glimrende innlegg om frihet til tankeløshet et par uker tilbake. Vampus har  innvendinger i kommentarfeltet mot reguleringer som prinsipp. Jeg vil si meg enig med klypa at det er nødvendig og faktisk ønskelig med enkelte reguleringer for å oppnå størst mulig frihet for de fleste. Frihet er et gode, men det må gjelde for alle. For at frihet skal kunne være et gode for alle så må det integreres med hensyn, ansvar og plikter, slik klypa skriver.

Røykeloven - en regulerende frihet
En regulering som var svært kontroversiell og som mange mente gikk på den enkeltes frihet løs var røykeloven når det ble foreslått.

Denne reguleringen har ført til at også røykerne i ettertid ser det positive med den. Det har ført til et hensyn som har gitt frihet til de som før ikke kunne bevege seg på utesteder pga astma og ubehag. Det har gitt frihet for folk som arbeider i utelivsbransjen til å kunne jobbe uten å utsettes for passiv røyking.  Selv er jeg sjeleglad for min frihet til å slippe såre øyne og hals når jeg skal hygge meg ute på byen.

Men selv jeg som ikke-røyker hadde bange anelser for reguleringen i forkant, noe jeg har blitt svært positivt overrasket over at ikke slo til etter at loven hadde gått seg til. En av de uante konsekvensene av røykeloven er dessuten en ekstra frihet jeg tror de færreste forutså. Nemlig alle de flotte og koselige ute-arealene som har poppet opp i tilknytning til kafeer, serveringssteder og arbeidsplasser rundt om i byen

Utendørs frihet
Jeg er ufattelig takknemlig for alle de koselige og flotte utearealene som er dukket opp som konsekvens av at man røyker ute. Det bidrar til et livligere byliv, kreative løsninger i utelivsbransjen, muligheter til å sitte utendørs hele året, godt oppvarmet av varmeovner, pledd og kaffekoppen. Disse utearealene er et gode ikke bare for røykere, men for alle som liker seg utendørs. De representerer en frihet som vi ikke ville hatt om man ikke hadde regulert innendørs røyking.

Så lenge frihet kombineres med hensyn og fornuftig ansvar, så kan det faktisk hende at flere får nyte godt av frihetene! Jeg anser spesielt røykeloven som en regulering som brakte frihet mer enn innskrenket den.

ye for ye og voldtekt for voldtekt?

Det ble nesten litt for dryg kost til lørdagsfrokosten i dag når jeg leste utdrag fra bloggen til pakistanske Mukhtar Mai. Hun ble verdenskjent da hun gikk rettens vei etter at hun ble dømt til gjengvoldtekt av landsbyrådet der hun bor. Nå blogger hun og kjemper for kvinners rettigheter og for avskaffelse av kvinneundertrykkende tradisjoner og lover.

Hennes historie er ikke unik. Hun ble dømt til å voldtas for å gjenopprette æren til annen slekt. De anklaget hennes bror for å ha et upassende forhold til en av deres døtre. For å bøte på dette ble hun som hans søster dømt til å voldtas av frivillige menn fra den andre slekten.

Æresbegrepet er vanskelig, og jeg har ikke satt meg inn i alle aspekter rundt det. Det varierer også i innhold i forskjellige deler av verden. Men hvordan klarer man å finne ære i å straffe en ugjerning med en enda verre ugjerning mot en uskyldig slektning?

Mukhtar Mai skriver i begynnelsen av juli at hun fikk høre om nok et tilfelle i landsbyen hennes når hun kom tilbake fra Polen. En jente var blitt misbrukt. Dette er jo klart grusomt, men det som er enda grusommere er at de som misbrukte ikke blir straffet. Misbruket ble straffet ved å overlevere en annen jente for å gjenopprette æren. En annen uskyldig jente måtte altså utsettes for det samme grusomme for å oppveie for den første grusomheten! Hvordan er det ære i at måten man tar ansvar for en ugjerning er å la den påtvinges enda et uskyldig menneske?

Som kvinne som hele mitt liv har nytt godt av kvinnekampens frukter er det vanskelig for meg å sette meg inn i disse kvinnenes situasjon. De har ikke engang retten til å si nei. Skulle min bror kunne "gi meg bort" til voldtekt som vederlag for noe han har gjort? Skulle min far kunne disponere meg på den måten? Skulle ordføreren kunne bestemme at jeg var i nær nok slekt med en kriminell, slik at saken kunne løses ved at jeg ble misbrukt?

På hvilken måte ligger det ære i dette?

Mai's historie er ekstrem, men den illustrerer at kampen for menneskerettigheter og mot undertrykkelse av grupper av mennesker er langt fra vunnet. I den sammenhengen gjør det meg kvalm at enkelte anti-feminister mener at likestillingen har gått for langt "her i verden". De snakker om verden som om den bare bestod av vår lille glyvre i fjellet, men kvinnekamp trengs helt klart fortsatt - og det overalt i verden. Vi har kommet et langt stykke i Norge, men målet er like rettigheter som menneske uavhengig av kjønn. Det har vi fortsatt ikke, selv om forholdene er kommet lengre.

Sommerens voldtektsdebatter i media og i bloggverden hadde mange rare utslag der mange merkelige holdninger ble bragt frem. Iskwews siste innlegg om rettssikkerhetsproblemet viser at holdninger til kvinners rett til å si nei er langt unna den respekten kvinner fortjener og har krav på. Også her i Norge. Ingen menn sier at de synes voldtekt er greit, men når man går holdninger litt etter i sømmene, er det skremmende hvor lett det er å skylde på kvinnene selv. Blir det mer samtykke om seksuell omgang etter hva slags klær kvinnen hadde på seg? Hvor mye hun har drukket osv? I rettsalen er offeret mer utsatt for granskning enn overgriperen, og det aller store flertallet av overgripere går fri fordi man finner årsaker til å senke offerets troverdighet. Det er langt herfra til å sammenligne med tilstandene Mai forteller om, men rasjonaliseringene og forståelsen overfor overgriperene har noe av samme klangen.

Mai forteller om en annen kvinne som ble gjengvoldtatt og kastet i en brønn etterpå. Politiet hevder at kvinnen samtykket og ønsket sex med disse mennene og ville ikke etterforske det videre. Kvinnen brakk ryggen da hun ble kastet i brønnen og ligger nå lenket til sengen. Logikken svikter jo når man prøver å fremstille en kvinne som frivillig deltakende når enden på visa er at hun kastes i en brønn etterpå som søppel.

Mukhtar Mai's blogg er lesverdig, om enn sterk kost. Den er et ekstremt eksempel på at verden fortsatt har langt igjen før kvinner regnes som mennesker med like rettigheter på lik linje som menn.

Hvorfor blir vi avhengige?

Forrige helg i hyggelig jenteselskap kom spørsmålet: "Er dere internett-avhengige, jenter?" Rå latter rundt bordet tyder på at man gjerne kjente seg igjen i den beskrivelsen. Neste spørsmål er vanskeligere:

"Hvorfor er dere internettavhengig?"


På et øyeblikk farer mange tanker gjennom hodet mitt, men jeg blir svar skyldig og føyser det vekk med et lattermildt: "Hvorfor vet jeg ikke, men jeg kan gjerne fortelle om symptomene!" Samtalen fjaset videre og gikk over til andre tema, men jeg våknet dagen etter og lurte fortsatt på det samme: HVORFOR blir vi avhengige av noe?

Nå tenker jeg ikke avhengighet av narkotika og alkohol først og fremst, men alle slike vaner og adferd som man vet man burde la være, redusere bruken av eller nedprioritere, men som man ikke klarer å holde seg unna. Det gjelder adferd og vaner som stjeler tid, stjeler konsentrasjon, stjeler plass på prioriteringslisten til fortrengelse fra andre, mer fornuftige, ansvarlige og rasjonelle gjøremål.  Dette er ofte noe man vet man burde la være, som man til og med ønsker å la være, men som man rett og slett ikke klarer å slutte med.

Hvis man av en eller annen grunn ikke får tilgang til eller muligheten til dette en dag blir man utilpass og kan oppleve abstinens-lignende følelser. Jeg kjenner en som ble avhengig av kabal! Til slutt måtte hun avinstallere hele kabal-spillet for å få gjort noe fornuftig på pc'en.

Selv er jeg i varierende perioder internett-avhengig. Jeg MÅ innom blink, bloggen og diverse andre steder for å se om det er kommet noe nytt. Hvis jeg en dag ikke har tilgang til internett merker jeg at jeg blir rastløs, ser oftere på klokken, lurer på om det ligger meldinger å venter på meg, og blir nesten sprø av å ikke kunne sjekke det.

Det er det samme med mobilen. Hvis jeg har glemt den en dag blir jeg nesten gal av å ikke kunne sjekke om noen har ringt eller sendt meg melding. Skuffelsen er dessuten stor når jeg kommer hjem og finner at INGEN har prøvd å få tak i meg hele dagen. De dagene jeg har den med, går det aldri mer enn en times tid før tanken streifer meg om det ikke er noen jeg kunne sendt en melding til snart? Hva gjør dette meg til? Oppmerksomhetshore? Uselvstendig?

Hvorfor blir det slik? Er det fordi vi er blitt avhengige av ytre stimuli for å trives i hverdagen? Er det fordi tempoet er økt såpass at vi ikke klarer å ta det med ro en dag og la resten av verden seile sin egen sjø? Er det rett og slett fullstendig irrasjonelt? HVORFOR klarer vi ikke slutte?


Stedfortredende aktiviteter:
Det gjelder også alle mulige alternativer man gjør i stedet for det man EGENTLIG skal. Det gir ofte dårlig samvittighet, men virker likevel umulig å komme unna.

Et eksempel på det siste finner jeg en mengde av hos mine studiekolleger og hos meg selv:

Jeg vet jeg burde skrive hovedoppgave, men klarer ofte å overbevise meg selv om at jeg bare må sjekke email, bloggen, blink, lese nyhetene, skrive et blogginnlegg, vaske opp, sette på en klesvask, rydde i skapet, sjekke kommentarene på bloggen, svare på dem, lese andre blogger, kanskje skrive et blogginnlegg til, lage middag, bare se ferdig et tv-program, handle mat, vaske opp etter middag... og plutselig har hele dagen gått uten at jeg har begynt på oppgaven.

Nå er ikke noen av disse gjøremålene uvaner, og de fleste av dem er ting som skal gjøres likevel, men det er en tvungen distraksjon fra min egentlig jobb som jeg kaller vegring. Jeg vegrer meg for å ta meg selv i nakken, sette meg ned og kjempe meg inn i konsentrasjonen om dagens oppgave. Jeg har øvd meg opp til å bli ekspert på rasjonaliseringer i denne sammenhengen. Jeg har en mengde gode forklaringer overfor meg selv for hvorfor jeg MÅ gjøre bare akkurat dette og dette før jeg begynner. Samtidig klager min dårlige samvittighet på meg fordi jeg vegrer meg, fordi jeg gjør ting som jeg kunne gjort senere, for hva er viktigere enn å bli ferdig med oppgaven?


Irrasjonelt
Det er lett å være fornuftig og rasjonell når man forholder seg til andre sine situasjoner, men selv må jeg innrømme at jeg er til tider aller mest irrasjonell. Jeg overbeviser meg selv om at jeg MÅ gjøre ting som jeg VET er bortkastet. De dagene jeg derimot klarer å motstå vegringen og klarer å holde meg unna mine avhengigheter er de beste dagene jeg har. Jeg liker jo utrolig godt det jeg egentlig driver med. Så hvorfor i alle dager er det så vanskelig å gjøre det?

Det er nesten sånn at jeg blir fornøyd bare fordi jeg har klart å holde meg unna nettet en hel dag (ikke fordi jeg ikke fikk tilgang, men fordi jeg klarte å bestemme meg for det), at jeg iallfall må belønne meg med litt surfing eller et blogginnlegg på kvelden i stedet for å gjøre de andre nødvendige gjøremålene jeg klarte å utsette...

Here we go!

Terroranslag mot Oslo - velse 17/18. oktober

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har besluttet å gjennomføre en storstilt beredskapsøvelse i tilfelle terroranslag mot Oslo. Spesielt gjelder dette transportårene etter angrepene i Madrid 11. mars i 2004. Det finnes nok galskap i menneskeheten at det er nødvendig å være forberedt. Derfor er en øvelse der man får testet hvordan alt fungerer i krise både nyttig og velkomment.
Uansett hvor man venter eller frykter galskap fra...

Hensikten med denne bloggposten er ikke å spre frykt eller spekulere i hvor man kan vente eller ikke vente terrorangrep, men rett og slett bare å gjøre dere oppmerksomme på at 17. og 18. oktober kan føre med seg enkelte hindringer i hverdagen.

Ettersom øvelsen i hovedsak dreier seg om transportårer, vil jeg nok en gang slå et slag for sykkelens fortreffeligheter. Dropp bilen og kollektivtrafikken disse dagene og ta beina fatt eller finn frem sykkelen fra kjelleren. Da slipper du unødige forsinkelser og eventuelle ubehageligheter i forbindelse med øvelsen.

Det kan også være greit å være litt obs dersom man har tenkt seg til byen med små barn. Slike øvelser kan sikkert virke skremmende på barn med blålys og mye aktivitet i uniform. Det kan hende det er lurt å legge byturen med smårollingene til en annen dag enn akkurat denne tirsdagen og onsdagen.

Les mer om selve øvelsen på side 21 i OsloNå, nr 4, august 2006:


OsloNå - PDF




Sykdom eller latskap? Mistenkeliggjring og straff

Jeg har ikke engasjert meg i debatten om sykefravær og endringer i sykelønnsordningen så langt, jeg er jo stort sett frisk. Men av det jeg har lest er det en vesentlig ting jeg reagerer på: Nemlig hvordan de eneste tiltakene som vurderes dreier seg om straff av arbeidsgivere eller arbeidstakere, enten fordi man hevder arbeidsgivere må ta mer ansvar i form av arbeidsmiljø, eller fordi man mener arbeidstakerne er late og ikke gidder jobbe.

Min innvending er at fokuset er feil: I stedet for å ta utgangspunkt i at sykefraværet skyldes uansvarlige arbeidsgivere eller late arbeidstakere, bør man gå ut fra at sykefraværet er ærlig og redelig sykdom og derfor prøve å gjøre noe for å holde folk friske.

Både i MSM og i bloggverden ser jeg at de fleste skylder på uansvarlighet hos arbeidsgivere eller latskap hos arbeidstakere. De sier det ikke direkte, men det er det som skinner gjennom ved valg av sanksjoner (eller økonomiske incentiver som det heter - nytt buzzword dette visst)

Octobers blogg er et utmerket eksempel på dette noe negative synet på sykefraværet. Han finner bare to mulige alternative forklaringer på det norske sykefraværet:

"Utgangspunktet er en internasjonalt sett skyhøyt sykefravær. Dette kan vanskelig forklares med spesielt utrivelig arbeidsmiljø i Norge - og det er all grunn til å tro at fraværet skyldes en kombinasjon av holdninger og en utpreget svært god sykelønnsordning (for arbeidstakerne)."

Derfor foreslår han at man i stedet for å straffe arbeidsgivere heller skal gi arbeidstakerne selv regningen for sykefraværet, også ved langtidsfravær. Dessuten mener han også man må gå etter i sømmene på legenes sykemeldingspraksis. Felles for hans argumenter er at de tar for gitt at sykefravær ikke skyldes sykdom, men latskap.

Professor Kjetil Storesletten skriver et debattinnlegg i Aftenposten i dag hvor han stiller spørsmålet: "Er sykefravær et valg?" Han presenterer en lang rekke tall og statistikker som bygger under hans primær-antagelse, nemlig at folk kan "velge seg friske", dvs, han tror ikke at folk egentlig er syke når de er borte fra jobben. Hans forslag er naturlig nok økonomiske incentiver, eller straff som jeg vil kalle det, for å få folk til å velge å gå på jobben når de ellers ville levert egenmelding.

Ved å straffe snyltere blir også syke mennesker straffet.
Vil dette virke? Ja, selvsagt. Når folk er avhengige av sin inntekt en gang i måneden har de ikke råd til å være syke. Derfor vil de måtte gå på jobben selv om de faktisk er syke. Det er nettopp derfor vi har fått en sykelønnsordning for å gi folk mulighet til å ta vare på helsen sin uten å lide vesentlig økonomisk belastning i tillegg.

Det er her jeg mener man seriøst må endre fokus. Istedet for å straffe alle syke fordi det finnes noen late mennesker som utnytter ordningen, burde man heller sørge for tiltak for å holde folk friske. Det være seg incentiver for helseforebyggende aktiviteter, trening, kosthold osv. På min arbeidsplass har man nylig gitt samtlige ansatte skritt-tellere og innført konkurranse for å ivre til fysisk aktivitet og bevegelse. Dette er et tiltak som på en positiv måte bidrar til at folk holder seg friskere. Det er også et tiltak som ikke mistenker de ansatte for å være late og motvillige til å jobbe, men som innser at fysisk aktivitet og bevegelse vil bedre helsen og holde dem friske. Det er et tiltak som i stedet for å straffe de syke, forsøker å bedre sjansene for at man ikke blir syk.

Selvsagt finnes det enkelte latsabber i samfunnet, men det er da ikke riktig at de som er uheldig og blir syke skal straffes for det? Like lite som det er rettferdig at samtlige arbeidsgivere skal straffes for at noen arbeidsgivere ikke er i stand til å ta vare på arbeidsmiljøet? Det er helt sikkert en mengde kreative måter man kan forebygge sykefraværet på i samfunnet som ikke dreier seg om mistenkeliggjøring og straff. Å få denne mistanken på seg når man er så uheldig å bli syk (noe som er helt naturlig at man blir av og til), er en ytterligere belastning i tillegg til selve sykdommen. La oss holde oss for god for det.

Sammenblanding av egenmelding/korttidsfravær, langtidsfravær og uføretrygding:

Storesletten refererer i tillegg til tall som sier at sykefraværet er lavere når arbeidsledigheten er høy. Ut fra dette konkluderer han med at det skyldes at folk tar bedre vare på jobbene sine og ikke tør være late i frykt for å miste jobbene sine. Men han glemmer at det kanskje kan skyldes utvalget av hvem som fortsatt har jobb når mulighetene ellers er små.

Lasses blogg har en god kommentar der han gir alternative forklaringer ved å trekke frem sammenhenger mellom sykefravær og et inkluderende arbeidsmarked. Ved lav arbeidsledighet og et inkluderende arbeidsmarked finnes det arbeidsmuligheter også for de som av og til er syke, som er mer utsatt for sykdom enn andre og har kroniske lidelser, men har arbeidsvilje og arbeidslyst i de periodene de er friske.

Er det ikke bedre for både disse og for samfunnet at denne litt mer utsatte gruppen arbeidstakere kan yte sitt beste til alles glede og nytte når de er friske enn at de skal være uføre på heltid og totalt avhengig av trygd? Men som Lasse sier, da er det ikke rart at man har økt sykefravær når andre enn friske, unge mennesker i sin friskeste alder også er i arbeidslivet. Det er likevel en mindre totalutgift på deres sykefravær enn om de var uføre på heltid. Fjerner man denne gruppen arbeidstakere fra arbeidslivet, så vil nok sykefraværet gå ned på papiret, men vi sitter igjen med en like stor utgift, bare fra et annet budsjett. Dessuten vil det være en vesentlig dårligere livskvalitet for de det er snakk om.

Jeg tror nemlig ikke sykefravær skyldes latskap, iallfall ikke som primær-årsak. Jeg tror det skyldes sykdom. Og grunnen til at vi har folk i arbeid som er mer utsatt for sykdom enn andre skyldes iallfall ikke latskap, det tror jeg skyldes arbeidslyst og arbeidsevne. Denne arbeidsevnen betaler også skatt, selv om den kanskje ikke gir like stor avkastning som for de som oftest er friske.

Det må være mulig å flytte fokus fra et begrenset budsjett til å se sammenhengen mellom flere budsjetter. Det må også være mulig å flytte fokus fra et lite og begrenset problem med noen late arbeidstakere som leverer egenmeldinger for å ta en dag på stranda, til å heller fokusere på hvordan man kan holde folk friske og i arbeid i stedet for å mistenkeliggjøre dem, straffe dem eller rett og slett ekskludere dem fra arbeidslivet.




PS: Jeg vil mye heller at mine kollegaer holder seg hjemme når de er syke enn å troppe opp og smitte meg slik at jeg også blir syk...







Datoer, tidsregning og mysterier

Som jeg ble gjort oppmerksom på av den hyggelige avismannen på blindern, har den Iranske presidenten, Mahmoud Ahmadinejad sin egen blogg. Av nysgjerrighets skyld måtte jeg inn og titte, og selv om iransk-arabisk er som gresk for meg eller kanskje enda vanskeligere, må jeg si at det er estetisk veldig flott og egner seg i et bloggdesign!

Jeg skjønte derimot ikke særlig mye av innholdet, men merket meg en vesentlig detalj:

"1385/5/18

??? ???? ?????? ??????
????? ??? ????? ????? ? ?????? ?? ?????? ? ?????? .

(bloggen gjenkjente ikke de fantastisk flotte arabiske tegnene i mitt sitat fra Ahmadinejads blogg, så dere får bare innbille dere at det står en mengde arabiske tegn her.)"

Datoen!
År 1385 og enten den femte dagen i attende måneden, eller attende dagen i den femte måneden, hva nå enn det måtte hete på arabisk.

Et raskt lite google-søk på Iran og tidsregning gjorde meg ikke helt klok heller:

Først finner jeg en slags bekreftelse hvor Ntnu's universitetsavis skriver i 2000 at man feirer nyttår til år 1379:

"23. mars 2000

Iran feirer i disse dager nyttår. Det nye året er 1379. Feiringen er spekket med symboler og ritualer - men ikke fra islam. Innholdet i feiringen skriver seg hovedsakelig fra den gammelpersiske religionen zoroastrismen, stiftet av Zarathustra."

Men jeg ville gjerne finne ut hva det var som skjedde for 1385 år siden som gav opphavet til tidsregningen. Det er da det dukker opp kontradiksjoner og vanskeligheter: Danske Islamstudier
skriver:

"'Alî ibn Abû Tâlib, Profetens fætter og svigersøn, foreslog, at man brugte udvandringen (hidjra) til Medîna år 622 A.D.  som udgangspunkt for den islamiske tidsregning. Dette blev vedtaget, og i skrivende stund hedder det islamiske år 1420 A.H. (Anno Hidjra)"

Hvis dette er opprinnelsen til den islamske tidsregning har man altså kommet 35 år lenger enn man har i Iran.

Jeg anser dette for fullstendig uvesentlig kunnskap i min norske hverdag, men nysgjerrigheten er pirret, hvem kan hjelpe meg å komme til buns i dette mysteriet?

Hissige media-stereotyper

Teide skriver en glimrende bloggpost om FrP-politikeres innpakning av sin fordomsfulle politikk. En ting er hva politikerne sier om makroperspektivene sine, men de stammer ofte fra hva man hører i media. Media er til for å selge aviser, ikke i folke- og politiker-opplysningens tjeneste. For media er det oppotunt å legge vekt på fødested og etnisitet for å kategorisere mennesker og bygge opp under de stereotypiene vi har. Tross det faktum at det fortsatt er mest nordmenn som begår kriminelle handlinger i Norge sitter man igjen med inntrykket av at det er innvandrere som er verst, siden det alltid poengteres. Hvordan må det ikke føles som rettskaffen og hyggelig innvandrer å stadig bli sidestilt med kriminelle han eller hun overhodet ikke kjenner eller identifiserer seg med?

Hvordan vinkle en nøytral kriminell sak til noe provoserende?
I går stod det en artikkel i Aften Aften om to menn i 20-årene som ranet og slo ned flere folk i hovedstaden før de ble pågrepet. Det var tydelig at det var litt vanskelig for journalisten å velge vinklingen på denne reportasjen ettersom det ikke var store opplysningene utover selve fakta: To menn, alder, vold, politipågripelse.

Egentlig burde dette også være nok i nyhetsopplysningens tjeneste. To menn har slått ned og ranet andre mennesker, og det spiller ingen trille hvor de er fra eller hvor de er født. I dette tilfellet var det også nordmenn, og hvem ville finne på å skrive "to menn av etnisk norsk opprinnelse ble pågrepet i går kveld.. "

Men den smarte journalisten visste råd. Syndebukker er det som selger, og stereotypier er godt salgsmateriale. Gjerningsmennene snakket jo bergensdialekt! Som om det var av avgjørende betydning ble det nevnt at mennene var bergensere hele fem ganger i løpet av artikkelen, det er tre ganger flere enn hvor mange ganger det ble nevnt hva de hadde gjort.

Rettskafne mennesker blir satt i bås med kriminelle ved uvesentlige fellestrekk:
Som eksilbergenser i Oslo identifiserer jeg meg overhodet ikke med disse to aggressive kriminelle mennene, men dette er tydeligvis et viktig poeng for media å få frem at det ikke var "vanlige folk" (i betydning nordmenn) som begikk slike overtredelser, det var fremmede utenbys fra, kanskje ikke helt norske engang, - de snakket jo bergensdialekt. Er det noen som virkelig tror at dialekten har noen sammenheng med aggresjonsnivået til den enkelte?

Når jeg reagerer på å bli satt i bås med bergensere fordi vi snakker samme dialekt, men ellers ikke har noe som helst til felles, hvordan må det da ikke føles for en somalier eller en pakistaner?

Min bønn ville være: slutt å legg vekt på uvesentlige aspekter som bare fremmer stereotypier og hatske tanker, men jeg er redd at media ville tape penger på det...

Menneskerettigheter for alle unntatt homofile?

Kan man være for tolerant?

Jeg satt og skummet nyheter på menneskerettighetshusets hjemmesider. Man blir nesten blasert av "det samme gamle", tortur, vold, diskriminering, protester mot dette og intet nytt under solen. Men så fanget en av artiklene oppmerksomheten min. I Polen ble sjefen for det nasjonale opptreningssenter for lærere avsatt fordi han var FOR tolerant!

Problematisk med rettigheter for alle

Mr. Miros³aw Sielatycki mistet jobben sin fordi han publiserte læreboken kalt "Compass: a manual on human rights education with young people". Hovedinnholdet i boken dreier seg om å lære elevene respekt for andre mennesker. Så langt, så bra.

Denne læreboken hvor man skal lære elevene respekt for ALLE typer mennesker ble uspiselig for visestatsminister og oppdragelsesminister Roman Giertych som har ansvaret for skolene i Polen. Hans begrunnelse for avsettelsen av Sielatycki var at boken går mot kjernepensum i den generelle utdannelse og hans oppfatning av patriotisk oppdragelse i skolene.

Compass er en håndbok om menneskerettigheter med ideer og praktiske øvelser for å involvere og motivere unge elever til bevissthet rundt menneskerettigheter i eget lokalmiljø.  Boken er den offisielle håndboken fra Europarådet når det gjelder menneskerettigheter. Men omtalelse om homofilt partnerskap på linje med ekteskap mellom mann og kvinne, samt indikasjoner på at det vil være diskriminerende å nekte adopsjon av barn for homofile ble for mye for Giertych.

Respekt for meg utelukker respekt for deg

Men hva om respekt for noen mennesker oppfattes som fornærmelser mot andre? Ikke bare blir det vanskelig å vite hvem man til enhver tid til respektere ved å ikke respektere andre, men slikt ruller det hoder av. Et annet spørsmål er jo hvordan man kan komme frem til å definere respekt for noen ved tilbakeholdelse av respekt for andre grupper. Selv hvor sirkulært og tåpelig det høres ut er det jo relativt vanlig, etter hva jeg har skjønt.

Det er ikke første gangen respekt for homofile menneskers rettigheter blir sett på som en fornærmelse i Polen. I august 2005 ble kampanjelederen mot homofobi Robert Biedron bøtelagt for å uttalt seg om katolske holdninger til homofili. Det han påpekte urimeligheten og respektløsheten i uttalelser fra  katolske Dorota Ekes og andre katolikker hvor homofili blir beskrevet som en sykdom. Biedron pekte på at slike uttalelser om homofili "fully reflect the fascist-nationalist-catholic nature of the witch-hunt carried out against the homosexual community". Retten bøtela Biedron for krenkende uttalelser mot katolikkene uten rettsak, ettersom saken var så opplagt. Men ingen bøter andre veien...

Her gjelder det å holde tungen rett i munnen og passe på at man bare fornærmer de som fornærmes kan og ikke de som retten opplagt mener burde skånes fra fornærmelse. "Gjensidig respekt" og ytringsfrihet får ny mening i slike sammenhenger.

Oppdatering: Det ser ut som Roman Giertych også har en blogg, men den er som polsk for meg.

Kjnnsroller og forhandlinger

Jeg har tenkt en del på kjønnsroller de siste dagene, ikke i samme forstand som Iskwew så flott har skrevet om mannsrollen, men i lys av et kurs i forhandlingsteknikk. Jeg har tilbragt de siste to dagene med en gjeng tillitsvalgte som har øvd seg på ulike strategier og teknikker for overtalelse.

Det som slo meg var for det første at det var et overveldende flertall av kvinnelige deltagere. Det kan enten bety at det er flest kvinner som blir valgt som tillitsvalgte, eller at det er flest kvinner som trenger trening i forhandling. Kan det være slik at kvinners behov for omsorgsadferd lettere velger dem til tillitsvalgt-verv? Eller er det slik at det ikke er noen kjønnsforskjell blant antall tillitsvalgte av begge kjønn, men at hovedsaklig kvinnene trenger å lære seg hvordan man skal overbevise, overtale og oppnå ønskede resultater? Eller er dette helt uvesentlig og bare en tilfeldighet i denne sammenhengen?

En mann overkjøres av fire kvinner
Det som slo meg for det andre var hvordan kjønn ble et relevant aspekt under gruppediskusjoner og rollespill. I det første gruppearbeidet var det en enkel oppgave å bli enige om hvilke forventninger vi hadde til kurset og hvem som skulle presentere dem. I min gruppe var vi fire godt voksne og utadvendte kvinner og en ung, litt usikker gutt. Omsorgsfullt nok ble den unge gutten valgt til å presentere, rett og slett fordi kvinnene mente han hadde godt av å kaste seg ut i det å snakke i forsamlinger. Han godtok det, men det kan vel tenkes at det var under press fra fire kvinner som totalt overkjørte ham.

Likefullt var deres omsorg for ham total da han begynte å notere ned punktene som han skulle presentere på en plansje. "Du må skrive MYE større" - "Skal jeg skrive for deg?" og før han hadde notert sitt første ord, var øverste del av plansjen brettet bort og punktene skrevet i store kvinnelige skjønnsskrifts-bokstaver. Han skulle jo presentere punktene, var det så viktig om de var skrevet litt for små og med en litt stakkete mannsskrift? Var ikke dette også noe han ville ha godt av? Å kunne forberede seg til sin presentasjon ved formuleringer av egne punkter, samt notere dem i en skrift han kjente? Forhandlingene på et så enkelt plan hadde allerede utslag i kjønnsroller.

Menn velges til å fronte meninger
Senere i gruppearbeidene ble oppgavene mer utfordrende. Etterhvert dreide det seg om viktige saker som vurdering av andre menneskers personlighet, takle motstand og irrasjonalitet, legge strategier og overbevise for å oppnå resultater. De samme fire kvinnene var nå på andre grupper, to av dem hadde forhandlet før, og hadde tydelig ikke så behov for treningen som mange andre. Men det som skjedde var at i plenum ble mye oftere mennene valgt til forhandlingsledere og til å føre ordet. Er dette fordi kvinnene var for usikre, eller fordi man regner med at kvinner ikke like lett klarer å overbevise en mann?

Kvinnelig trygghet backstage, tilbaketrukkenhet frontstage
Jeg merket dermed en stor forskjell i usikkerhet, selvtillit og trygghet "backstage" internt i gruppene hvor kvinnene var fremtredende og nesten overkjørende overfor mennene, og "frontstage" hvor kvinnene var mer tilbaketrukne og valgte å støtte mennene i sine grupper fra sidelinjen. Dette var ikke en del av oppgavene, hvorfor ble det slik?

Hvis det er slik at kvinners omsorgsadferd blant kolleger lettere velger dem til tillitsverv, så er det kanskje fordi de er trygge "backstage" blant sine kolleger. Men sjefen er, dessverre fortsatt, gjerne en mann, gjerne en myndig mann som kanskje lettere lar seg overtale av en annen mann enn en omsorgsfull kvinne. Kanskje han også lettere lar seg overtale av tallenes tale fra en annen mann, enn en kvinnes omsorgsfulle empati for sine medarbeidere.

Karikert, men likevel en tendens?
Jeg vet jeg setter dette opp veldig karikert, og det er ikke slik at alle menn var like, og alle kvinner på kurset var like, men tendensen var der, og ofte blir ikke tendenser tydelige nok før man setter det på spissen.

Er det noen av dere som har tanker om hvorfor kjønnene omtrent ubevisst fordeler rollene seg imellom på denne måten? Var det bare tilfeldig, eller har dette med mer grunnleggende holdninger til hverandre å gjøre?

Barnets beste, barnets rettigheter og homofil adopsjon

Det som mangler i debatten om homofil adopsjon er det aller viktigste: nemlig barn som allerede bor hos sin biologiske forelder som er en del av et homofilt partnerskap. Dette barnet mangler arverettigheter av sin andre forelder som ikke er biologisk dersom vedkommende ikke får lov å adoptere barnet.

Arv og foreldrerettigheter:
Hvis man snakker om det beste for barnet, er det vel å sikre det arverettigheter fra begge foreldre, uansett om det er mor og far, mor og mor eller far og far?

Hvis man snakker om det beste for barnet, er det vel også å sørge for at hvis den biologiske forelderen i forholdet faller fra at barnet fortsatt kan bo hos sin andre forelder og ikke havne på fosterhjem? Vil ikke dette være en dobbelt tragedie for barnet? Ikke bare miste sin ene forelder til døden, men også den andre pga et prinsipp?

Det kan sikkert tenkes et utall andre situasjoner der dette prinsippet vil slå verst mulig ut for barnet dersom ikke begge foreldrene har juridisk og lovlig relasjon til barnet.

Sikring av barnets økonomiske, juridiske og arvelige rettigheter:
Partnerskap mellom likekjønnede par dreier seg først og fremst om økonomisk, arvelig og juridisk sikring, så også adopsjon av barn i slike partnerskap. Det er det til det beste for barnet å bli sikret økonomiske og juridiske rettigheter fra begge foreldre, samt arverettigheter fra dem begge.

La oss ikke diskriminere barna og frata dem slike rettigheter fordi det eksisterer fordommer i samfunnet!

Bilder lyver aldri?

Hvilke forventninger møtes vi av hos andre? Hvordan forventes det at man skal fremstille seg selv?

Et klart svar på dette har jeg ikke, men forestillingene vi har, bevisste eller ubevisste, er en gullgruve for dem som vil tjene penger. Christine Jensen på femina.no forteller i dag om kameraet som jukser oss slankere. En finesse er installert i kameraet som forminsker objektet i sentrum av bildet uten å påvirke omgivelsene for mye slik at man kan ta seg slankere ut på bilder enn man er i virkeligheten.
Dette synes jeg er dypt tragisk! Snakk om å tjene penger på folks komplekser!

I avstemmingen linket til artikkelen blir man spurt: "Ville du brukt «slanke- funksjonen» på et kamera dersom du hadde hatt muligheten?"

Heldigvis svarer 67% så langt at "Nei, dette er det teiteste jeg har sett", men det som er skremmende er at hele fjerdedelen av stemmene sier "Ja, dette synes jeg virker kjempesmart"

Smart hvordan da?
I stedet for å godta oss selv som de fullstendige menneskene vi er, så skal man lures til å lure alle andre. Snakk om å leve på en løgn på grunn av skyhøye forventninger hos andre og dårlig selvtillit hos seg selv.. Vil ikke dette bidra til enda større komplekser og enda dårligere selvtillit? For ikke å snakke om enda større forventninger hos folk som har sett de slankede bildene av oss.

At bilder kan retusjeres, justeres, fikses på og nå også slankes, er jo kun et uttrykk for at verden vil bedras. Bedras til å tro at vi stadig er nærmere det perfekte idealet, mens vi aldri noensinne har vært lengre unna en stødig selvtillit, aksept og respekt for oss selv som person.

Disgusting!

Ordet ekkel på norsk er ikke dekkende, derfor en engelsk overskrift for å understreke hvor heslig dette var. Etter morgenens kamp i bassenget skulle jeg belønne meg selv med en avslappende tur i badstua. Det begynte bra, jeg fikk lagt meg ned, funnet stillingen og funnet roen.

Så kommer det en dame til, satte seg øverst og spør meg om det er greit at hun hiver vann på steinene. Joda, det er helt iorden, sier jeg og vender tilbake til min egen verden mens luftfuktigheten stiger og varmen omfavner meg.

Jeg våkner like fort igjen av en "kriss-krass-kress"-lyd og der sitter damen og skrubber føttene. Ærlig talt, tenker jeg, men overser det. Krapse-lyden fortsetter og nå går turen oppover beina. Hmm.. hun har vel ikke tenkt å skrubbe av seg hele kroppen over badstu-benkene, vel? En dame til setter seg nederst litt sånn sjenert lengst unna oss begge.

Flere i selskapet stopper ikke skrubbedamen. Nå reiser hun seg og fortsetter skrubbingen oppover lårene. Er det mulig? Da jeg ikke trodde det kunne bli verre skrever hun ut, bøyer seg ned rett over meg og skrubber innsiden av lårene! Jeg kunne selvsagt lukke øynene og ignorere det, men det er lettere sagt enn gjort, for krapselyden fortsetter og gir meg enda verre mentale bilder enn hva jeg nettopp fikk på netthinnen.

Dette ble for mye for meg, jeg rasket sammen håndkleet mitt og gikk. Like etter kom den sjenerte damen fra nederste benk ut med et betuttet uttrykk i ansiktet. Hvor ofte tror man at badstubenkene vaskes? Uansett om folk sitter på et håndkle, så var nå halve huden til denne kvinnens allemuligesteder nå overalt i badstuen. Det siste jeg forventer imidlertid er å bli minnet på hvor mye uhumskheter som kan befinne seg der ved at man blir tvunget til synet av en annen kvinnes mest private deler. *grøss*

Vel er det mye arbeid som skal til for å holde på skjønnheten, men vær så snill, ikke oppe i ansiktet mitt!

Ute i garderoben kom hun faktisk bort til meg og beklaget forstyrrelsen, hun hadde ikke tenkt over at det ville lage slik lyd. Vanligvis ville den snille og vennlige meg sagt at, neida, det gikk bra, men i stedet sa jeg som sant var:
- "Det var ikke lyden som var problemet, men slikt er rett og slett litt for privat. Sånt kan man gjøre hjemme"
- "Synes du det? Men da må du si fra!"
- "Ja, jeg gikk"

Burde ikke det være hint nok?

Disgusting!


Etiopisk kulturfestival

Når innvandrere og asylsøkere profilerer i media er det som oftest når de har gjort noe galt. Tiqui synes derfor det er på tide å nyansere vårt bilde av våre nye landsmenn ved å skrive om alt det positive og hyggelige våre de bidrar med. Det er en mengde kreative og flinke mennesker som har kommet til landet vårt og som bidrar til samfunnet på veldig mange positive områder. Dette synes jeg det er verdt å få med seg.



(Foto: Elisa Vik. Klikk på bildene for å se større utgaver)

En vanlig lørdags formiddag på Grünerløkka. Jeg og en venninne er ute på jakt etter dagens gode kaffe. Vi svinger innom Olav Ryes plass og blir møtt av et yrende folkeliv. En mengde mennesker har samlet seg rundt et par-tre boder prydet med det Etiopiske flagget. Det er Etiopisk kulturfestival midt i parken.



(foto: Elisa Vik og Katrine Daviknes. Klikk for å se større utgaver)

AdisVi blir stående i utkanten og titte litt på da en hyggelig mann på litt stotrende engelsk forteller oss at vi må prøve maten deres! Det er gratis i dag. På en stand serveres det rykende varm etiopisk mat, forskjellige krydrete småretter fordelt på en tykk pannekake. Folk slår seg ned rundt parken, lytter til musikken og nyter maten. Det er danseoppvisninger, salg av varer og håndverk fra Etiopia, vi vises hvordan ting lages av vakre høyreiste mennesker i nasjonaldrakter.

Jeg og min venninne har aldri tenkt over at kaffebønner faktisk er hvite og må brennes først, selv om det står på pakken. Adis brenner bønnene fra bunnen av på en liten medbrakt kullovn som sikkert kunne egnet seg som reisegrill. Adis snakker ikke norsk enda, men får hjelp til oversettingen av sin venninne. Hun serverer oss kruttsterk kaffe i små kopper med fargene til det etiopiske flagget. Smilende gir hun oss dem mens hun rister kaffebønnene en runde til og vifter foran ovnen så den ikke skal slukne.


(foto: Elisa Vik. Adis serverer ferskbrent og ferskmalt kaffe på Etiopisk vis)

Det har samlet seg en mengde mennesker som beundrer danserne som har noen helt utrolige bevegelser og en kroppsbeherskelse som nesten er naturstridig. En mann deler ut turistbrosjyrer for vakre deler av Etiopia.

Kulturfestivalen arrangeres for å fremme etiopisk kultur og tradisjon, vise frem noe av det beste de har å by på fra sitt hjemland og for å øke tilhørigheten i bydelen. Er det noe man trenger for å bygge ned grenser mellom folk så er det å dele det beste vi har med hverandre. Jeg er nesten rørt over tiltaket og håper at alle som gikk forbi denne dagen fikk med seg de smilende hyggelige ansiktene og tenker seg om neste gang man setter folk i bås. Jeg tror det er slike tiltak som skal til for å begrense rasisme, for å bedre integreringen og for å skape et velfungerende flerkulturelt samfunn.

Vi fikk ikke bare gratis mat og kaffe på vår lørdagstur, vi fikk et innblikk i en kultur vi ikke visste mye om, og vi fikk et blidt møte med mennesker vi kanskje ellers aldri ville møtt.

Tiqui *takknemlig*

Sykkelstier midt i brytekanten

Jeg skulle til å kommentere Iskwew's geniale analyse av Petter N. Myhres forslag om å la næringslivet betale for kollektivtransport av sine ansatte. Kommentaren ble så lang at jeg heller legger den ut som egen post her:

Poenget er selvsagt å få ned biltrafikken og Iskwew viser med all tydelighet hvordan hans forslag ikke vil ha den ønskede effekten. Et sted nede i kommentar-feltet kom Goodwill med det samme som er mitt råd: Gjør noe med sykkelveiene, så sparer man BÅDE biltrafikk og kollektivtrafikk. Ja, sykling er et satsningsfelt som den rødgrønne regjeringen faktisk lovet å gjøre noe med! Hittil har man ikke sett så mye av det.

Sykkelstiene i byen er under enhver kritikk. Der det er sammenhengende sykkelstier brukes de som parkeringsplass for biler, promenade for barnevogn-trillende mødre eller lagringsplass for knuste glass-skår etter helgens og forrige måneds fyllerangler.

Syklistene forbannes av bilistene fordi de sykler i veien der det ikke er sykkelstier. De forbannes av fotgjengerne fordi de sykler på fortauet der det ikke er sykkelstier. Ofte må man sykle i veien eller på fortauet der det ER sykkelstier rett og slett fordi sykkelstien er okkupert av fotgjengere og biler, eller fordi man risikerer å punktere fem ganger langs ring 2 pga glass-skår som ikke ryddes.

På vinteren er det enda verre. Da brøytes bilveiene og fortauene, mens sykkelstiene brukes som lagringsplass for brøytekanten. Jippi! Lenge etter veien og fortauene var snøfri og tørre i vår lå det fortsatt brøytekanter igjen i sykkelstiene. Helt til mai!

Med alle de positive effekter sykling har er dette en merkelig prioritering.

Først og fremst kjører jeg ikke bil eller tar kollektiv når jeg sykler, dermed sparer jeg miljøet for eksos. Jeg sparer også den ekstra sitteplassen for de som velger å ta kollektivt tross overfylte busser og trikker. Jeg får gratis trim, noe som har god effekt både for min velvære og min helse, noe som sparer den ekstra plassen i helsekøen til fordel for de som står i kø der. Jeg kommer alltid tidsnok på jobb, fordi jeg slipper å bli forsinket fordi jeg ikke rekker bussen eller står i kø og sparer dermed arbeidsgiveren for tapt arbeidsinnsats. Og dessuten holder jeg liv i min del av sportsbutikkene og sykkelverkstedene i byen.

Ikke verst det! Så hørte jeg at noen gidder å sørge for bedre sykkelveier i Oslo for å få ned biltrafikken? Jo bedre sykkelveier, jo flere vil sykle. Både fordi det er lettvint, pålitelig og har mange gode bieffekter. Nå sykler mange færre enn de som ellers ville gjort det fordi det ikke er tilrettelagt og trafikken er farlig for syklister der de forbannes og skvises mellom barken og veden.

Tiqui *innbitt syklist hver eneste dag i året*

Religion og fordommer

Ingvild Hunsrød skriver i sitt innlegg: "Den tillatte rasismen" om uttalelser som  det reageres på og som det ikke reagereres på. Hun finner overveldende reaksjoner på uttalelser som dreier seg mot jøder, men ikke tilsvarende uttalelser mot muslimer. Er det blitt slik nå at man skal ikke være rasist og alle skal aksepteres, bare ikke de som er annerledes på _den_ måten? Skal vi kunne kategorisere og bestemme hvilke typer annerledeshet som skal være akseptabelt? Nå går det snart for vidt.

At man skal kunne komme unna med slike uttalelser som Hunsrød refererer til i dagens samfunn er hårreisende. Det blir ikke bedre å diskriminere, forskjellsbehandle, tenke og snakke nedsettende og ondskapsfulle tanker om andre mennesker, bare fordi de er annerledes på en annen måte enn de som er annerledes og "akseptert".

Når skal man innse at det er forskjell på religionen som helhet og på hvordan enkelte religiøse forholder seg til verden?

Når skal man innse at det er forskjell på trossamfunn som sådan og enkeltmenneskers onde handlinger?

En religion har ikke handlende subjekt, derfor kan ikke religionen ta skylda. Kun de enkeltindividene som tar valg står ansvarlig for egne handlinger. Da må vi alle også stå ansvarlig for våre valg om å karakterisere og se ned på andre mennesker uten grunn.

Oppgjøret med populære fordommer burde vært tatt for lengst! Jeg har for øvrig skrevet et innlegg om fordommer for noen dager tilbake: "Bumerang rasisme"


"Erosion of democracy" - hykleren Bush

Det med stor undring jeg leser følgende artikkel i The Boston Globe:

"Bush Challenges hundreds of laws: President cites powers of his office."
Artikkelen er hele syv sider og omtaler hva slags type lover USA's president mener at han ikke trenger å følge. Han hevder å ha rett til å ignorere mer enn 750 lover som er vedtatt etter at han kom til makten. Artikkelen er publisert i april i år, så til nå i august er tallet sikkert enda høyere.

Som demokratiets korsfarer som krever innføring av demokratier i alle verdens land, hvorfor undergraver Bush selv de mest grunnleggende demokratiske prinsipper? Og hvordan kan han?

Jeg er sjef, jeg gjør som jeg vil
Han kan fordi han er Commander in Chief, mener han selv. Og han gjør dette på den mest respektløse måten. Han har latt være å bruke vetorett i det hele tatt, inngår kompromisser og betingelser for vedtagelse av lovene, inviterer kongressens medlemmer til "Signing Ceremonies" hvor han roser dem for deres arbeide. Men når de alle har forlatt Det hvite hus, skriver han et såkalt "Signing Statement" hvor han gjør rede for sin tolkning av loven, hvordan han tolker den i forhold til konstitusjonen, og forbeholder seg retten til å hverken implementere eller etterfølge de deler av loven han personlig måtte finne strider mot hans egen tolkning av konstitusjonen.

Mange av disse lovene er vedtatt utelukkende fordi han har gått med på betingelser i forhandling med partene, men etter underskriften går han tilbake på de samme betingelsene, bruker lovene slik det passer ham, eller rett og slett unnlater å følge dem. Dette er presidentens rett, hevder han selv og tilhengerne.

Tidligere tradisjoner for Signing Statements:
Dette er selvsagt en metode som flere presidenter har brukt før ham, spesielt fra Reagan-tiden på 80-tallet og fremover. Men tidligere presidenter har brukt vetoretten der det har vært åpenbar konflikt mellom interessene til kongress og president, og "Signing statements" har primært vært brukt for å klargjøre presidentens tolkning av punkter som kan være tvetydige.

Denne metoden har aldri før blitt brukt i et slikt omfang, og med så klar gi-faen-holdning overfor punkter kongress-medlemmene trodde de hadde kommet til enighet om. Punkter som president Bush etter han smilende har tildelt dem et klapp på skulderen for innsatsen, i stillhet gjør ugyldig.

Militæret, etterretning, informasjonsplikt og nasjonal sikkerhet:
Og det er ikke småtterier han på denne måten tildeler seg selv av makt. Svært mange av lovene han ignorerer er militære regler og reguleringer inkludert tortur-forbudet, plikten til å underrette kongressen i en rekke viktige saker, blant annet før han bevilger penger til å sette igang hemmelige operasjoner og i forbindelse med bruken av the Patriots Act.

Det finnes også eksempler på mangel for respekt for lover vedtatt før hans tid som president, som for eksempel "domestic spying program" som brøt med en overvåkelseslov vedtatt 23 år før hans presidentperiode. Foruten å vise ringeakt for kongressens del av regjeringsmakten, har han også motsagt og ignorert dommer og bestemmelser fra høyesterett.

Ringeakt for høyesterett:
David Golove, en jussprofessor fra New York University sier at Bush's tolkning av konstitusjonen til å gi ham rett til å underkjenne høyesterettsavgjørelser, truer med å avvikle lovens struktur og kan underkjenne selve konstitusjonen. En president som ignorerer høyesterett og som er støttet av en kongress som ikke vil utfordre ham på det, vil i siste instans eliminere maktfordelingen og den gjensidige kontrollene mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt som gjør USA til et demokrati.

Dersom det er president Bush's hensikt å underminere annen demokratisk makt, for selv å ha det siste ordet også når det gjelder hans egn konstitusjonelle makt, så går man mot en ubegrenset utøvende makt, eller hva man også ville kalle en diktator.

********************'

Internasjonal innblanding på demokratiets vegne:

Som selvutnevnt verdenspoliti som blander seg inn i andre lands demokratiske mandater hvis politikken de folkevalgte fører ikke passer dem, hvordan kan USA være seg bekjent av en president som fnyser av lovene vedtatt av hans egen nasjonalforsamling og overser høyesterett bare fordi han er "Commander in Chief"?

Det er utallige eksempler på USA's innblanding i andre staters politiske prosesser. Selv kjenner jeg best til tilfellet Bolivia: Etter Evo Morales i 2005 ble valgt til president i Bolivia med klart flertall og 54% av stemmene, begynte den amerikanske administrasjonen å snakke om "erosion of democracy" i Bolivia. Hvorfor det, tro? Jo, fordi MAS (Movimiento al Socialismo), partiet til Evo Morales, er venstresosialistisk og fordi USA fortsatt  har angst for alt som smaker av sosialisme. Man kan si mye om Morales' politikk, og jeg skal ikke gå inn på den her, men når han blir valgt med klart flertall, ja så har han et demokratisk mandat. Han er forøvrig den første president i den bolivianske historien som velges med klart flertall. Hvis det bolivianske folket velger en annen politikk og en annen leder enn det USA ønsker seg, ja, så er det det som er demokrati.

Det heter seg at man bør først feie for sin egen dør, så hvordan våger Bush å omtale valget av Morales som en "erosion of democracy" når han selv ikke engang har respekt for de mest grunnleggende demokratiske prinsipper?

Dalende støtte også blant republikanere:
Men han er ikke lenger like populær i sitt eget land. I Aftenpostens fredagsmagasin 11. august (papirutgaven) fortelles det at meningsmålingene har vært helt nede i 35% av stemmene på landsbasis. Hans egne, republikanerne, begynner også så smått å revurdere sin støtte. Både fordi han så skjødesløst gjør som det passer ham i forhold til nasjonal sikkerhet, det militære, tortur og "The Patriots Act", men også fordi de innser at med Bush har det blitt for mye krig og for lite samarbeid med andre land.
 
Hva ligger bak denne taktikken?
Er Bush gjennom denne metoden i ferd med å sikre seg ubegrenset makt uansett demokratisk prosess? Eller er han en nikkedukke for andre bakmenn?

Merkelappen "Erosion of Democracy" feies iallfall best foran hans egen dør...

Bumerang rasisme

Antirasistisk bloggstafett:

I tråd med min nye treningsfilosofi fortjener jeg ekstra strafferunder, så jeg skal gjøre et forsøk med en langdistanse-etappe: Iskwew har tagget meg med Antirasistisk Bloggstafett, via Iversen, startet av Elvis Bling Laden på GudBedre. Selv kjenner jeg ikke så mange bloggere ennå, men utfordrer Undre, og håper hun tar stafett-pinnen videre.

Jeg velger å fremme en anti-rasistisk appell på bakgrunn av to personlige opplevelser:

Første hakeslepp


For ikke lenge siden spiste jeg lunsj med en ganske ung fyr som er adoptert til Norge fra Indonesia. Samtalen tok en dreining jeg ikke hadde ventet og som fikk meg til å tenke.

Samtalen dreier seg om adoptivbarn og det å oppsøke sine biologiske foreldre. Han har ikke noe behov for det, sier han, men opplever at adopterte jenter gjerne oftere har ønske om å finne sine røtter enn adopterte gutter. På spørsmål om hvordan det kunne henge sammen, resonnerer han litt frem og tilbake, men kommer i allfall frem til at han uansett ikke har noe interesse av det, for han vil være norsk!

- "Men du er jo norsk? Du er adoptert av norske foreldre, oppvokst i Norge, har norske venner og føler deg norsk, da er du vel norsk?"
- "Joda, men det  var ofte at jeg blir sett på og behandlet som innvandrer."

Jeg tenker det er synd at vi fortsatt ikke er kommet lengre i Norge enn at vi forskjellsbehandler og forhåndsdømmer mennesker etter hvordan de ser ut. Men før jeg rekker å tenke tanken ferdig får jeg hakeslepp: Han sier nemlig:
-  "Jeg har ikke noe til overs for innvandrere, de er jo bare kriminelle og ødelegger for alle andre."

Jeg måper! Etter selv å fortelle at han var utsatt for forskjellsbehandling på grunnlag av utseende, karakteriserer han nå hele gruppen innvandrere som kriminelle og som en kjedelig kjepp i hjulet for hans mulighet til anerkjennelse som norsk i det norske samfunnet.

Jeg prøver så smått å fortelle at det er jo ikke innvandrere som forskjellsbehandler ham, men representanter for det norske folket som han ønsker å identifisere seg med. Det vil vel ikke bli bedre om han også har de samme holdningene til innvandrerne som han selv lider av. Han ser på meg med litt blanke øyne, det er tydelig at han ikke forstår hva jeg mener.

Han avfeier meg med at jeg umulig kan vite hvordan det var å være adoptert, noe han selvsagt har rett i. Jeg er ikke adoptert. Han forklarer videre at i Norge er man delt inn i tre deler av folk:

- "Øverst er de hvite, nederst er innvandrerne og midt i mellom er de adopterte. Du må ikke komme å tro at det er enkelt å ha en fot i begge leire. Jeg ønsker dessuten ikke en fot i begge leire, jeg ønsker å være blant de hvite. Jeg ønsker ikke noe å gjøre med innvandrerne, jeg vil bare ha norske venner, og gifte meg med en blond jente med blå øyne, det er innvandrernes skyld at alt er så vanskelig for de adopterte."

Andre hakeslepp


Det er da jeg fortalte ham om en samtale jeg hadde med Juan mens jeg gjorde feltarbeid i Bolivia. Juan er tospråklig. Han snakker Quechua som morsmål (det gamle inkaspråket) og spansk som andrespråk. Juan bor i byen, men har bakgrunn fra landsbygden. Som Quechua-talende blir han regnet som en representant for urbefolkningen(e) og blir betraktet som lavklasse i forhold til de som kun snakker spansk, kommer fra byene og regner seg selv for eliten.

Bolivia er et ekstremt rasistisk og hierarkisk samfunn hvor folk kategoriseres i klasser og grupper etter en rangstige som går fra indianer på bunnen til hvit på toppen. I midten befinner mestisene seg. Juan blir av andre betraktet som en cholo, et nedsettende uttrykk om indianske bønder som har flyttet til byen og som er en slags mellomting mellom indianer og mestis. Denne rangstigen assosieres også med rurale verdier på bunnen og urbane verdier og livsstil på toppen. I tillegg assosieres kategoriene av mennesker ut fra grader av anstendighet.

Juan klager over urettferdigheten i denne rasistiske måten å organisere samfunnet på, forteller meg om alle nederlag og forskjellsbehandlingen som skjer til fordel for de høyere opp og som går ut over folk som ham selv. Jeg har ingen problemer med å forstå hans frustrasjon over manglende respekt og muligheter.

Plutselig spør han meg helt uten sammenheng (tror jeg) om det er mange homofile i mitt land. "Jo, tja, det er vel like mange homofile i Norge som i alle andre land, begynner jeg..." Han svartner i øynene, kniper dem sammen og veser: "Jeg hater alle homofile!"

Jeg får nok et hakeslepp og begynner en liten argumentasjon:
- "Hvordan kan du si det? Kjenner du noen homofile? Er du klar over at det er nettopp på grunn av en slik tankegang at rasisme blir til? Det er ved å fordømme andre mennesker for å være annerledes og sette seg over andre mennesker at man får alle de problemene du nettopp har fortalt meg om, og så fordømmer du selv en hel gruppe mennesker fordi de vil elske andre mennesker enn du vil elske? Hva vondt gjør det deg? Det er ikke engang din sak hvem andre mennesker velger å være glad i!"

Juan blir målløs, han hadde ikke forventet en slik tordentale fra en jente, og han hadde ikke tenkt på det på den måten før.

Å hevde seg over andre


Det er først lenge etter at jeg forstod at det var ikke det Juan ville frem til. Dette var en måte for å ham å forsøke å plassere seg et hakk høyere opp på rangstigen. Selv om han av omverdenen ble betraktet som en cholo i nedsettende ordelag, kunne han ved å assosiere seg med anstendig livsførsel i det minste heve seg over de som ikke kunne det. Han var en høymoralsk anstendig og gudfryktig heterofil mann, mens de homofile var i hans katolske øyne umoralske ugudelige mennesker på grunn av en praksis som stred mot kirkens definisjon på anstendighet.

Selv om Juan ikke liker konsekvensene av en slik rangstige, og åpenlyst kritiserer konsekvensene av den, anerkjenner han selve rangstigen, fordi han måler både seg selv og andre langs den. Men det er selvsagt ikke rettferdig at han befinner seg på bunnen av den. Dvs, han plasserte seg jo ikke helt på bunnen, han fant en gruppe mennesker han kunne heve seg over ved å fremheve det han så som anstendighet fremfor etnisitet.

På samme måte kjempet adoptivgutten en kamp for å skaffe seg innpass på toppen av den rangstigen han oppfattet som systemet i Norge. Han kritiserer først konsekvenser for ham selv som følge av slik systemet er. Samtidig anerkjenner han den samme rangstigen ved å ta avstand fra de han oppfatter som lavere nede. Det tragiske er jo han ved å anerkjenne rangstigen gjør det umulig for ham å nå sitt mål i kraft av seg selv som den han er, men er avhengig av norske venner og en norsk kjæreste for å bli akseptert, og for å akseptere seg selv som norsk.

Hva er det jeg vil frem til med disse to historiene?

Jo, man skal passe seg for å tro at man er uten fordommer. Det har vi alle. Mange av dem har vi ikke engang tenkt over at vi har. Vi kan kritisere konsekvenser av tingenes tilstand og mislike sterkt systemet som det er, men faller vi ikke altfor ofte i fellen av å anerkjenne systemet som sådan i andre situasjoner likevel? Ofte uten å tenke over det?

Både Juan og denne gutten forholdt seg til rangstigene som om de var uunngåelige. Hvis man tar dem som en gitt betingelse som man ikke kan endre på, er det ikke rart at man forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen for egen del, selv om man ikke liker betingelsene.

Men rangstiger og hierarkier mellom mennesker er ikke naturlige i seg selv. De skapes av fordommer og forventninger vi har, bevisste og ubevisste, og ved måten vi inndeler mennesker i kategorier og snakker om dem på. Men kategoriene og forventningene vi har kan alltid være åpne med mulighet for endring. Det er ikke slik at etter en erfaring vil vi aldri kunne legge til eller trekke fra aspekter og kriterier for hvem og hva som faller innenfor og utenfor. Så snart en kategori slutter å være relevant slutter vi også å snakke om den på samme måte som før.

F.eks, ble nordlendinger sett ned på i hovedstaden i gamle dager, og det var ikke uvanlig å se boligannonser hvor det ble presisert at man ikke ønsket nordlendinger som leietakere, slik man i dag skriver "ikke-røyk". Nå er ikke kategorien nordlendinger relevant lenger, så da har vi sluttet å snakke om dem på den måten. Det var jo ikke egenskaper ved nordlendinger som gjorde dette naturlig, men snarere fordommer som ble relevante fordi folk snakket om nordlendinger på en nedsettende måte.

Det er i det øyeblikk at noen setter en kategori av mennesker over andre kategorier av mennesker at rasistisk tankegang fødes. Når man fastsetter grensene og hierarkiet mellom disse kategoriene har man en rangstige. Men i stedet for å betrakte rangstigen som uunngåelig, så la oss heller la være å anerkjenne rangstigen. La oss hviske ut grensene mellom kategoriene og la dem flyte over i hverandre på samme nivå, ikke over og under. Vi påstår vi er så gode til dette i Norge, landet bygget på likhetsprinsippet og egalitet.

Jeg tror likevel vi alle og enhver kan ha godt av å ta en nærmere titt på de kategorier vi bruker til daglig. Alle kategorier som karakteriserer mennesker. Ikke bare rasekategorier, men geografiske, religiøse, kulturelle, kjønn og legning osv.

Man vet aldri når ens holdninger til andre mennesker plutselig slår tilbake på en selv...

Menns ansvar for voldtekter:

Handlinger, holdninger og ansvar:


Før dere peprer meg: Jeg mener at man kun har ansvar for konsekvenser av egne handlinger, ingen andres. Hele den mannlige befolkning skal slippe å stille seg til hogs for noen få menns grusomme handlinger. De skal slippe å ta straffen for dem, og de skal slippe å forsvare dem.


Når det er sagt, så har man også i tillegg til ansvar for sine egne handlinger, også ansvar for egne tanker og holdninger. Tanker og holdninger vokser frem i samvær med andre, påvirkes av andre og har påvirkningskraft overfor andre. Tanker og holdninger endrer seg i takt med trender, hva som er in, hva som er kult, hva som aksepteres og hva provoserer og utfordrer.


For slike kollektive trender i holdninger har man også et kollektivt ansvar, både kvinner og menn. Man kan sikkert skrive et utall antall bokbind om hvordan kollektive holdninger oppstår, vokser frem og endres, men en ting er sikkert – de består til enhver tid av summen av alle de enkeltes holdninger – noe som gir oss et ansvar – alle og enhver.



Grader av avskyelighet og grader av respekt:

Mens voldtektsdebatten raser i media og blant bloggerne, fortsetter voldtektene. Overfallsvoldtektene har fått mest oppmerksomhet som det klart mest avskyelige. Men de aller fleste voldtekter skjer ikke på åpen gate. De skjer i hjemmet av menn som offeret kjenner, eller de skjer på nachspiel av menn som offeret kun har kjent noen timer. Ole Kristian Nordengen skriver i Oslopuls.no at det bare forrige uke var ti kvinner som oppsøkte Voldtektsmottaket. De fleste av dem voldtatt på nachspiel.


Holdninger eksisterer fortsatt om at kvinner som drikker alkohol, blir med på nachspiel og kler seg sexy kan skylde seg selv hvis de blir voldtatt. Det er her jeg mener menn har et ansvar. Ikke for at andre menn voldtar, men for at slike holdninger lever og blir akseptert – i mannskretser, i rettsalen, i media og til og med blant velmenende eksperter som jobber mot voldtekt, men som i stedet for å angripe problemet, legger ansvaret på jentene.


Er det mindre avskyelig om en kompis på nachspiel ”overhører” en kvinnes protester på hans tilnærmelser, enn en som overfaller?

 

Ole Kristian Nordengen skriver: ”Per Kristian Dotterud, daglig leder i Reform- Ressurssenter For Menn, utfordrer menn til å komme på banen.

- Vi må ta et oppgjør med seksuell trakassering der det er snakk om litt mer uklare grenser. Det vil kunne ha innflytelse på de mer alvorlige overgrepene, sier Dotterud.


Og det er her jeg mener at man kan plassere et stort ansvar hos menn. Dette dreier seg om respekten for kvinner:


Mihoe beskriver hvordan hun ble plaget ”for moro” av en mann som ikke forstod hennes protester før en annen mann grep inn.

 


I en av kommentarene til artikkelen i Oslopuls skriver LilleMy: ”Mannfolk hører mest på andre mannfolk: Dersom det blir flere manne-menn som offentlig tar sterk avstand mot voldtekt, vil andre menn ta det mer alvorlig. De mennene som voldtar har null respekt for kvinner, men kanskje for andre menn?”


Javel kommenterer at: ”på skolen ble det terpet mye på at vi i gymmen måtte være super-forsiktige, ikke treffe gutta i skrittet når vi spilte fotball. det kunne jo skade dem, stakkars. selv fikk de ingen refs for å klå på puppene/rumpene våre. det var jo "bare på gøy".”


Her kan menn så absolutt bidra! Dotterud sa videre: ”- Jeg mener at menn må ta ansvar både individuelt og kollektivt. Problemet med voldtekter må bli en snakkis blant menn. Vi har ikke et direkte ansvar for at andre menn voldtar, men dette må være et tema blant menn.”


Når det ikke lenger er kult blant menn å klå på damenes pupper mot deres vilje, har vi kommet langt. Når det ikke lenger er kult å overse kvinners protester, er vi kommet langt. Når menn griper inn overfor menn når slikt skjer, vil det kanskje oppstå holdninger om at dette ikke er en måte å bli akseptert av gutta. Dette er ikke en måte å vinne respekt blant gutta på. Når kvinner kan sette sine egne grenser for intimitet og nyte full respekt for det, da er vi kommet langt. Er det ikke egentlig en selvfølge?



Er det ikke egentlig en selvfølge? Tydeligvis ikke.

Ola kommenterer til den samme artikkelen: ”Har menn et kollektivt ansvar?? Noe drøyt. Hva med kvinner? Har ikke de et kollektivt ansvar for dette? Det blir litt for naivt å tro at jenter skal kunne kle seg så frekt som bare det, samt drikke seg dritings og dra på nachspiel med ukjente, og samtidig nyte full respekt.”


Her har menn i Olas omgangskrets en jobb å gjøre. Jo, kvinner skal kunne si nei til sex og intime brudd på deres grenser uansett omstendigheter, og de skal respekteres. Man kan mene hva man vil om deres oppførsel, men man har ikke fripass til å forsyne seg på grunnlag av det. Alle menn som har en Ola i sin vennegjeng har en jobb å gjøre her.



Forsvar og selvforsvar:

 ATG kommenterer oppgitt: ”Å ta både et ja og et nei for et nei ...er eneste mulighet for å unngå å bli nachspielvoldtektsmann, ihvertfall etter at loven om uaktsom voldtekt trådte i kraft. Fylla har skylda.”

Et tips er iallfall å ta et nei for et nei. La oss starte der.


”Irritert” gir i sin kommentar noe som setter saken litt i perspektiv og som kanskje kan forklare en av grunnene til at det er vanskelig for menn å gripe inn: ”Straffen for å grisebanke en voldtektsmann tatt på fersken er vel høyere enn å gi faen... Ville gitt vedkommende grisejuling uansett, stakkars jenter.”


Vold er selvsagt ikke løsningen på voldtektsproblemet, men i et slikt tilfelle måtte det vel kunne kalles selvforsvar? I det minste forsvar? Eller forventes det at kun jenta som er utsatt skal kunne grisebanke overgriperen selv? Er dette en av grunnene til at vi blir mer likegyldige når det gjelder å beskytte hverandre? Straffen for å gripe inn er høyere enn å forgripe seg? Hva slags retts-samfunn er det man har da?



For å oppsummere:

Menn har ikke kollektivt ansvar for andre menns handlinger, men de har et kollektivt ansvar for hva som oppfattes som aksepterte holdninger til kvinner, til hva som regnes som akseptert adferd i fylla, på nachspiel, overfor kvinnelige ukjente, bekjente, venner og kjærester. Sørg for at kompisen din ikke er respektløs overfor kvinners grenser og godtar deres rett til å si nei uansett omstendighet!

rsaker til voldtekt og forebyggende arbeid

Endelig har noen begynt å etterlyse noen konstruktive tilnærminger til voldtektsdebatten. Androida på filter etterlyser at vi undersøker årsaker til voldtekt for å kunne arbeide forebyggende i stedet for å undertrykke en halv million kvinner gjennom frykt og skremsel.

 


Hittil har debatten og bloggingen handlet om den urettferdige ansvarsfordelingen der offeret blir gjort ansvarlig for overgrep man blir utsatt for. Mihoe har undret seg over menns manglende engasjementet i debatten, ettersom dette helt klart er et problem som i størst grad angår menn. Jeg støtter Ronja om at dette primært er et manns-problem som angår mannsrollen, ikke et kvinneproblem hvor kvinner skal måtte ta hensyn til, ta forhåndsregler for- og ta ansvar for å ikke bli voldtatt.

 


Endelig ymtes det frempå om at man må finne ut av hva som er årsakene i stedet for å overflate-behandle problemet. Hva hjelper tiltak som å øke straffene, så lenge voldtektsmenn fortsatt ikke blir dømt?


Rettssikkerhet og troverdighet:  

Offerets troverdighet svekkes i en rettsak pga materiale og farge på klærne, mens mannens påkledning ikke omtales. Offeret mister troverdighet dersom hun var påvirket av alkohol, mens alkohol for ham er en formildende omstendighet. Hvis en kvinne drar på nachspiel etter en kveld på byen, ja da hevdes det at hun er naiv og nærmest har bedt om det. Hvis en kvinne drar hjem alene etter en kveld på byen, ja, da er hun naiv og har nærmest bedt om det. Spesielt hvis hennes vei hjem fra byen går forbi en busk eller et område som ikke er tilstrekkelig opplyst. Hvis en kvinne er ute etter mørkets frembrudd, ja da er hun naiv og har nærmest bedt om det.

 


Slike holdninger til kvinner gir jo nærmest carte blanche for voldtektsmenn - hun ville det sikkert! Er tanken den at når hun først går kledd slik hun går kledd, går denne veien hjem fra byen, har drukket 3 øl, ja så ber hun om det, da er det ingen vei tilbake, da kan hvilken som helst mann bruke henne som han lyster? Og selv om hun skriker ”NEI!”, hyler, gråter, ber og trygler om at de må stoppe, ja, så mener hun det sikkert ikke. _Egentlig_ vil hun det, og det skal bare bittelitte granne tvil om hennes alkoholbruk eller beskrivelse av hennes rosa bukser til å skape nok tvil til at voldtektsmannen går fri. Da hjelper det lite med økte straffer.


Årsaker og fokus på forebyggende arbeid:

Nå etterlyses et fokus på årsakene og forebyggende arbeid i stedet. Jeg tror ikke årsaken til at menn voldtar kvinner har noe som helst med klærne å gjøre. Jeg tror ikke det har noe med normal fristelse eller kåtskap å gjøre. Jeg tror ikke det har med seksuell frustrasjon å gjøre.

Jeg tror det dreier seg om makt og kontroll, kanskje til og med hevn.

 


Kaia Storvik skriver i Dagsavisen at ingen adferdsbegrensende tiltak hos kvinner gjør det mulig å passe seg for å unngå voldtekt:

 


”Den triste sannhet er at vi ikke vet ikke hva som får menn til å voldta, og ingenting tyder på at det er en spesiell type adferd fra kvinnenes side som fører til at de blir voldtatt. Dixi ressurssenter oppgir dessuten selv at 85 prosent av dem som henvender seg til senteret er blitt utsatt for overgrep av en de kjenner. En partner, en kollega eller en venn. Dersom man statistisk skal passe seg for noen, er det altså kjentfolk. Uten at jeg nødvendigvis synes det er en god idé at alle kvinner går rundt og ser mørkt på kjærester og kolleger, og tenker på voldtekt.”

 


For å kunne være konstruktive i et arbeid for å forebygge må man finne ut hva som er årsakene og fjerne dem. Man må angripe årsakene i tillegg til å lindre symptomene og straffe i etterkant.

 

Mihoe peker på en mulig årsak: "mannsrollen er fremdeles slik at vold oppleves som en løsning på maktesløshet." Er potensielle voldtektsmenn personer som føler seg maktesløse? I forhold til hva? Og hvorfor? Om man føler seg maktesløs er det ikke rart at man føler behov for å gjenvinne makt og kontroll, kanskje til og med hevn.


Behandling og psykiatrisk opprustning:

Jeg vet ikke hvordan statistikken er når det gjelder hvor mange voldtekts-overgripere som selv har vært utsatt for overgrep. Men det er en kjent sak at ofre for overgrep som aldri får bearbeidet sin skyld, skam og maktesløshet kan prøve å gjenvinne kontrollen ved å ta det ut på andre mennesker enn overgriperen. Spesielt der man aldri kan få makt nok til å straffe den egentlige overgriperen.

 


For all del, uansett bakgrunn eller årsak, dette er _ingen unnskyldning_ for å angripe uskyldige mennesker, men en forklaring (så ekkel den enn måtte være) kan være nyttig når man skal prøve å komme problemet til livs.

 


Kanskje er det manglende behandling og oppfølging for mennesker som sliter etter overgrep som kunne forebygget flere voldtekter i fremtiden? Det er også en kjent sak at psykiatrien her til lands med fordel kunne fått flere ressurser – både til behandling av ofre, overgripere, og generelt personer som sliter med å finne kontrollen på eget liv.

Skrik i natten

I forbindelse med voldtekstdebatten som raser i sommer fant jeg frem en tekst jeg skrev i juni 2004. Den ble skrevet en søndags morgen i et forsøk på å klarne hodet etter en grufull natt:

¨¨ ¨¨ ¨¨

Klokken 03.14 våknet jeg i natt. Jeg våknet av en jamrende stemme som fortet seg nordover og som skalv for hvert steg hun løp. ”Fuck you!” hørte jeg hun ropte, før hun jamret videre og lyden langsomt avtok ettersom hun kom lenger og lenger bort fra hvor jeg bodde. Plutselig gikk jamringen over i et skingrende hyl, gjennomtrengende og grusomt.

Jeg krympet meg under dynen, hjertet slo, jeg fikk en kvalmende følelse i magen. Jeg overhørte en forbrytelse i det fjerne. Skulle jeg ringe politiet? Nei, det var ikke mye jeg kunne gjøre til eller fra. Jeg visste jo ikke hvor de var. Best å holde linjene åpne slik at andre som var nærmere udåden kunne få dem dit så fort som overhodet mulig. Skrikene fortsatte og de sprengte i hodet mitt. Det må ha vart uendelig.

Jeg deltok på en ransøvelse nylig og vi ble spurt hvor lenge vi trodde ranet varte. Alle var sikker i sin sak at de lange pinefulle sekundene vi lå på gulvet med ranerne skrikende og truende over oss var minutter. 5-10 minutter kanskje? Ranet som bare var en øvelse varte 1 minutt og 10 sekunder. Hvordan må ikke de 25 minuttene med tortur ha virket for den stakkars jenta før sirenene kom? Håpløse 2 timer?

Drepte de henne eller voldtok de henne eller begge deler? Kvalmen steg og jeg tenkte på hva denne knappe halvtimen ville gjøre med resten av jentas liv, - hvis hun overlevde. Den konstante angsten, marerittene, kvalmen og en ufortjent skyldfølelse som følger ofre for vold i etter tid, som om de ikke ble utsatt for nok smerter under selve udåden. Og jeg… jeg lå der sammenkrympet, ute av stand til å hjelpe, ute av stand til å gjøre noe som helst for å lindre.

Sirenene kom endelig 25 minutter senere. Skrikene hadde spaknet til da, men jeg hørte dem fortsatt i det fjerne. Angstfylte hyl og sjanseløs hulking. Nå, tenkte jeg og merket at jeg nikket i puten. Nå endelig får hun hjelp.

Nå i dag, morgenen etter, hører jeg fortsatt hennes kamp inne i hodet. Jeg har aldri følt meg uttrygg i Oslo by før, men i natt snek frykten seg inn helt under dynen. Selv ikke dagslyset klarer å legge en forglemmelsens lys over det hele. Oslo blir ikke den samme.

Dagens grusomme gode latter

Se denne og fortell meg om dere ler eller gråter:


Voldtektsdebatten i sommervarmen


Jeg orker nesten ikke lese om voldtektsbølgen, hetebølgen og sammenhengen som trekkes mellom de to. Det blir så revnende, rasende, flerrende følelser av det. Vi har langt langt igjen før kjønnene likestilles når det gjelder rettssikkerhet og når det gjelder holdninger til rettigheter.

UANSETT hvor fristende en kvinne er kledd eller ser ut, så gir den ingen unnskyldning eller rett for noensomhelst mann til å forsyne seg uten samtykke.

Når det foregår pedofile overgrep mot barn, legges det vekt på barnets påkledning og grad av fristende fremtoning som formildende omstendighet da? Legger man vekt på antall blåmerker og hvor fysisk skadet barnet er? NEI, fordi det forventes at voksne folk skal kunne styre og ta ansvar for egne handlinger.

Det må kunne forventes at menn også skal kunne styre sine handlinger og ta ansvar for sine valg også i forhold til kvinner over 16 år. Nei betyr nei.

Mihoe etterlyser i sin blogg også at menn kommer på banen i denne debatten. Hun lurer på hvorfor ikke menn blogger om temaet, og om dette virkelig bare er noe kvinner bryr seg om. Er menn likegyldig til at andre menn går fri når de utøver vold mot deres søstre, døtre, mødre og kjærester?

Tiqui - koker over!