Det er ok å si nei takk
Et ja eller nei-spørsmål har to like gode godkjente svar: Ja og nei.
Når jeg sender en sms til en venninne og spør om hun er hjemme, fordi jeg er i nærheten og kanskje ville stikke innom, så blir jeg like fornøyd med svar som "ja, bare kom", "ja, men jeg er opptatt", "nei, men vi ses til uken".
Spørsmålet innebærer ikke at jeg forventer et ja-svar, og det innebærer ikke at jeg blir fornærmet om det ikke passer. Det er ganske enkelt et spørsmål som alle utfall er akseptable, fordi et svar forteller meg hvilke alternativer jeg har for dagen videre. Det som i stedet blir et problem er hvis svaret uteblir. Da vet jeg ikke hva som har skjedd, om hun er opptatt eller ikke, om hun ønsker å se meg eller ei, eller om hun rett og slett er så lei meg at hun ikke ønsker mer kontakt. Ofte tør vi ikke si nei, så vi lar være å svare. Men et nei takk sårer mye mindre enn å bli behandlet med stillhet inntil vi "tar hintet".
Hva er grunnen til at vi ikke tør å si nei, takk?
På en invitasjon til en fest som vi ikke ønsker å gå på, enten fordi vi vil gjøre noe annet, ikke har lyst å gå ut, eller generelt ikke er i humør til fest - er det ikke like greit å takke nei takk? Ofte prøver vi desperat å finne en unnskyldning som som regel dreier seg om at vi er forpliktet til noe annet. Men er det ikke lov å si nei takk uten å måtte forklare og unnskylde? Jeg har en venninne som så greit sier:
- Nei takk, i dag passer det ikke, for i dag slapper jeg av!
Det er utrolig forfriskende å få et rett frem svar, så slipper man å lure. Man forstår at man ses en annen dag, når lysten til å gå ut er der, men i kveld har hun mest lyst til å slappe av i sofaen, og det er helt ok.
Ikke interessert? Si nei, takk
Vi er kanskje enda verre når det gjelder relasjoner mellom kvinner og menn. Vi tør ikke avvise, så derfor lar vi være å svare, og håper at vedkommende vil ta hintet etterhvert. Men hva med å spare den andre for uvissheten, ikke la telefonselskapene kunne sko seg på gjentatte meldinger og oppringninger, når man bare kunne sagt fra fra første stund?
- Nei takk, jeg er ikke interessert.
Det er virkelig ikke verre enn det. Ingen annen forklaring trengs, ingen unnskyldning. Enten så er man interessert eller så er man det ikke. Og det er jo ingen som med sine fulle fem ønsker å tviholde på noen som ikke vil tilbringe tid sammen med en. Men å la være å svare bringer så mye usikkerhet på dette området, fordi det kan være en mengde årsaker til at man ikke får svar umiddelbart. Kanskje har det skjedd noe? Kanskje gikk kontantkortet tomt? Ble mobiltelefonen stjålet? Slutt på batteriet? Uten dekning? Opptatt? Stuck på toget i en tunnel? You name it, og det er ikke usannsynlige årsaker noen av dem. Så for å spare både seg selv for gjentatte plagsomme meldinger og oppringninger og den andre for usikkerheten, så kan vi vel bare si fra?
Alltid best å vite
Det er alltid bedre å vite hva man skal forholde seg til, uansett om det ikke er det svaret man hadde håpet på. Og kanskje vi ikke skal tro at vi vet så godt hva den andre håper på?
En personlig anekdote om en situasjon hvor undertegnede ble avvist, men på en så direkte måte at usikkerhet og misforståelser var uunngåelig, forteller om en kar som ikke var redd for å si nei. Men han gikk ut fra at jeg var interessert i ham, så det var visst ganske uforståelig at hans avvisning var en lettelse... Uansett vil jeg gi ham kudos for mot og ærlighet:
Vi møttes på nettet (som man jo gjør i disse dager) og bestemte oss for å møtes også IRL. Vi skulle ta en kaffe. Men på vei fra møtestedet til kaffebaren stopper han opp og sier etter 3 minutters bekjentskap:
- Jeg er ikke tiltrukket av deg, så jeg foretrekker at vi dropper kaffen og så går jeg tilbake til klesvasken.
Jeg ble imponert - og lettet. Han fortsatte så å unnskylde seg og beklage, og det skulle han kanskje ikke gjort, fordi da måtte jeg si fra at nei, da det gjorde ingenting, det passet meg aldeles utmerket. Men kanskje var det like greit, så fikk vi si fra tydelig begge to. Ingen usikkerhet, ingen unødvendige timer og dager hvor man lurer på hvordan situasjonen er. Han dro tilbake til sin klesvask, jeg nøt min bok på en annen kafe, og verden gikk videre umiddelbart.
Jeg stemmer for å bringe tilbake "Nei takk" som akseptabelt svar igjen på alle ja/nei-spørsmål, så slipper vi misforståelser, ubehagelige situasjoner, overdrevne telefonregninger og kan gå videre til neste hyggelige livsøyeblikk. Bare si takk, men nei takk. Verre er det ikke.
Tanker mellom barken og veden
De elsker hverandre, egentlig. De klarer bare ikke å oversette det i en god kommunikasjon seg i mellom. Derfor snakker de sammen gjennom meg.
(Foto: Communications_men by MSandy)
Hun er min venninne. Han er min venn. De har et forhold sammen som med jevne mellomrom tar slutt og begynner igjen. Når det går utfor må jeg sørge for å ha telefonen godt ladet og kontaktkortet stappfullt.
Jeg har hans versjon på det ene øret og hennes versjon på det andre. Begge er superforelsket samtidig som de er superfrustrerte. De eskalerer sine misforståelser til kamper og hjertes smerte, jeg roer temperaturen og får dem til å slappe av igjen og innse sannheten - at de elsker hverandre og egentlig vil være sammen.
Men det er en uhyre vanskelig balansegang. Jeg vil gjerne være der for mine venner, gjerne stille opp og hjelpe når de ber meg om hjelp. Hittil har jeg klart det, å ikke ta side, å ikke holde for mye med den ene eller den andre. Men jeg går på eggeskall. Den dagen jeg sier noe feil, vil jeg være den som får skylden for hva som skjedde, er jeg redd...
Noen andre som har erfaringer og tanker fra terskelen mellom barken og veden?
Stress ned - vær for sent ute.
Jeg synes kanskje vi har godt av å slappe litt mer av i forhold til punktlighet. Og av egen erfaring har jeg opplevd at løsere forhold til møtetidspunkt kan være svært mye mer effektivt enn klokkejaget i Norge. Den tydeligste demonstrasjonen på dette fikk jeg da jeg bodde i Bolivia.
I Bolivia er alle for sent ute til alt - bortsett fra flyavganger og lunsj. Her snakker vi ikke om mobiltelefonens skyld, heller ikke om skarve kvarteret forsinket, men en standardforsinkelse på halvtime-time-halvannen-to timers møteforskyvning. Med min norske oppdragelse var dette ekstremt stressende og frustrerende i begynnelsen og jeg tenkte som kommentatorene hos Frøken Makeløs i termer av mangel på respekt. Helt til noen turde å si fra til meg at jeg burde begynne å komme litt senere. Det var nesten uhøflig av meg å komme på tiden - det var jo ingen som var klar da!
Når det endelig gikk opp for meg at jeg også kunne komme sent, og at jeg ikke trengte å skynde meg til noe, ble det som en åpenbaring. Jeg hadde aldri dårlig tid. Jeg kunne alltid gjøre ferdig det jeg holdt på med uten å måtte avslutte noe midt i fordi jeg måtte løpe til noe annet. Likevel kunne jeg gå/reise i rolig tempo uten å løpe etter bussen, for jeg hadde jo fortsatt god tid. På veien kunne jeg stikke innom og gjøre enkelte ærender på veien, for det gjorde ingenting om jeg kom enda 15 minutter for sent. Jeg fikk gjort dobbelt så mye som jeg vanligvis gjør her i Norge, og jeg var ALDRI stresset. Når jeg bare klarte å forholde meg til denne ordningen uten å stresse, så ble dagene mye mer effektive enn jeg noengang hadde opplevd.
Var jeg tidlig ute lærte jeg meg å ha med en bok, noe skrivearbeid eller noe annet å gjøre og å avtale et møtested hvor jeg kunne sette meg ned og gjøre noe. Da føles det ikke som man venter. Hva er greia med å avtale å møtes utenfor et sted hvor man fryser seg ihjel på vinterstid og ikke kan gjøre annet enn å studere mobiltelefonen?
Det stressete livet vi lever her i Norge tror jeg med fordel kunne vært mer avslappet, både i forhold til mobiler, avtalesteder og tidspunkter.
Spor i biblioteksanden
~ Susann Nashat
En fredag formiddag på biblioteket lette jeg etter et kapittel i en bok. Jeg vandret mellom bokhyllene fulle av tidenes kunnskap om alt jeg ikke vet. Jeg fant boken jeg lette etter, og slo opp på kapittelet jeg var på jakt etter. Der, akkurat der, lå det en hvit lapp, en slik en som biblioteket noterer navnet til låntakere på når de har bestilt bøker. Nashat, Susann, stod det øverst på den ene siden. På den andre siden var det skrevet med blyant "hvem er jeg hvis jeg ikke kan sette et spor i sanden - om mitt lille eksistens".
Jeg tok med boken til kopirommet, kopierte mitt kapittel, og mens jeg kopierte var det tre andre mennesker innom. En økonom, en sosiolog og en utvekslingskoordinator. De fikk alle høre om den lille meldingen som møtte meg mellom arkene akkurat der mitt kapittel startet. Ingen hang seg opp i at det skulle vært "min" og ikke "mitt" eksistens. Istedet trigget det flere historier. Finurlige og underfundige fortellinger om situasjoner, utsagn, misforståelser som produserte de merkeligste setninger, men som alle hadde gjort dagen i dag litt utenom det vanlige.
Du har satt et spor i sanden, Susann, og du har startet en bibliotekhistorie, og kanskje ditt lille spor vil være en inspirasjon til andre små historier?
Røykere kan spare penger..
Jeg har fundert på dette, hvordan kan det ha seg at røykere i likhet med de aller fleste er opptatt av å ikke lukte svette, hvitløk og dårlig ånde, når de samtidig røyker? Hvorfor er det slik at man gjør alt for å unngå å utsondre kroppslige dufter, men ikke tenker over at røykelukten setter seg i hår, hud og klær i laaang tid etter at sigaretten er slukket?
Jeg liker heller ikke dårlig ånde litt for tett på meg, gammel svettelukt eller stram lukt som indikerer at det er lenge siden siste dusj, men ingen av disse duftene er så plagsom som sterk, stram røykelukt. Den tar pusten fra meg bokstavelig talt.
Dette er muliggens et sånt vepsebol-spørsmål jeg lurer på:
Hvor mange av de som kjøper og bruker en eller flere parfymer er også røykere? I så fall må det være veldig bortkastede penger. ettersom røyken overdøver og/eller forsurer enhver god parfyme og duft av såpe, deodorant og tannkrem...
En skam å hjelpe mobbeoffer
På min arbeidsplass finnes det dusjer som våre kunder bruker.
Idag kom det tre stakkars jenter som hadde blitt dynket i fiskeslo og ba tynt om å få lov å dusje. Jeg syntes synd på dem, og lot dem dusje. Det hører med til historien at de alle er kunder her på bruket.
To timer etterpå fikk jeg klager. Dusjen luktet råtten fisk! Jeg burde ikke kunne være bekjent av at vårt anlegg hadde så elendige forhold og var så møkkete!
Jeg forklarte klageren bakgrunnen for at akkurat denne dusjen akkurat denne dagen ikke luktet så godt. Det ville de ikke høre på og messet om hvordan vi ikke kunne tilby et slikt anlegg hvor man ikke orket å oppholde seg i dusjen! Jeg forsøkte på nytt å forklare at jeg ikke godt kunne sende de tre stakkars jentene hjem med t-banen. Det er tross alt flere dusjer på huset, og det er ikke akkurat vanlig at mobbeoffer blir utsatt for denne typen hersing.
Nå fikk jeg virkelig mitt pass påskrevet! Klageren fortalte at det var virkelig ikke hennes problem, og at jeg skulle skamme meg, at jeg burde beklage og heller ta hensyn til at det var flere som hadde følt det ubehagelig å dusje her, og at det var direkte fjollete av meg å si at jeg ikke kunne sende dem hjem på t-banen.
Jeg, for min del, forstår at hun synes det var ekkelt. Men vi har fire andre dusjer som ikke lukter, og jeg synes det var fjollete av henne å ikke ha forståelse for den spesielle situasjonen. Og jeg ønsker virkelig ikke å beklage at jeg hjelper mobbeoffer som atpåtil er kunder her. Jeg fikk ikke sagt det siste, fordi klageren allerede hadde spankulert avgårde i sin egen selvgode arroganse.
Ja, man skal ta hensyn til sine kunder, men hvem av dem skal man velge om man må velge?
Damned if you do, damned if you don't
*************
Det hører vel med til historien at de tre antagelig var blitt døpt og ikke dynket i fiskeslo som del av et opptaksrituale. Det endrer forsåvidt ikke min holdning.
Søker nordmenn ensomheten?
Man blir først klar over egne kulturelle finurligheter når man må sammenligne seg med andres finurligheter ;)
(Foto: Tyvlånt av fotografen Maciej Duczynki)
Da jeg kom hjem igjen etter å ha bodd i Bolivia, skulle jeg ta bilder fra Norge for å sende til mine venner der. Jeg tok bilder av det jeg tenkte var det fineste vi har - naturen, snøen, skarp, lav vintersol, og meg selv på enkelte av bildene.
Reaksjonen var umiddelbar: Joda, det var vakkert - men hvor er alle menneskene?
Det var først da jeg ble bevisst hvordan vi nordmenn søker ensomheten, helst vil være alene, iallfall ikke få med andre folk på bilder, og hvor det vakreste motivet er rent landskap i ensomhet.
Bolivianerne derimot søker mot plazaen, mot menneskemengder, mot sosiale arenaer og har vanskelig for å forstå at det går an å nyte å være alene. Noe som av og til ble et problem for meg siden jeg er vant med og trenger å være alene til tider.
I neste runde skulle jeg derfor ta bilder i byen, få med folkelivet og vise at det finnes tross alt mennesker i Norge også. Men det var uventet vanskelig å få til. Både skygget folk unna når de så kameraet og ventet høflig med sin gjøren og laden for å la meg ta bilder uten folk. Dessuten gjorde det nesten vondt i pekefingeren når den trykket ned utløseren med et kaotisk motiv i linsen.
Men bolivianerne ble beroliget og skjønte at jeg hadde tross alt et fint liv i Norge også, og slapp å vandre ensom i gold natur resten av livet.
Stolthet og innrømmelse
Nå var det nok, denne krangelen var over, dette gadd jeg ikke høre på mer. Jeg lot ordene henge igjen i luften og forsvant rundt hjørnet så hans ønske om siste ord ikke kunne nå meg. Iallfall ikke i direkte luftlinje. Han ropte noe etter meg, var tydelig klar for å eskalere krangelen enda et hakk, men jeg fortsatte i bestemt trav og forlot ham med sine egne problemer.
Preludium
Det var en bagatell. Det var egentlig ingenting. Den eneste endringen fra hva han var vant med var at han måtte skifte et annet sted enn der han pleide. Forskjellen bestod i en annen dør og tre meters gange, men dette ble for mye for ham. Jeg fikk en lekse om hvordan stamgjestene ble nedprioritert og oversett, om hvor jævlig jeg var som i det hele tatt kunne finne på å henvise ham til neste dør. "Urettferdig", "arrogant", "idiotisk" og "teit" er bare noen av adjektivene som dukket opp i løpet av leksen. Jeg måpte, syntes dette var usedvanlig lite samarbeidsvillig og spurte:
- Du har tre andre alternativer som er akkurat like gode. Har du virkelig tenkt å lage et problem ut av dette?
Jeg kunne ha hørt på tiraden hans så lenge han holdt på, men jeg ville ikke kunnet endret avgjørelsen uansett hva han sa. Så det kom til et punkt da jeg rett og slett fikk nok. "Ærlig talt, skjerp deg!"
Postludium
Det gikk en time eller to. Jeg hadde tenkt på hvordan jeg skulle håndtere ham da han skulle gå. Når noen irriterer meg får jeg et fandenivolsk behov for å være ekstra blid, ekstra smilende, men ikke vike en tomme for deres urimelige krav.
Han spankulerte ut forbi meg, uten å se på meg. Jeg klistret på meg det største smilet og nesten ropte etter ham:
- Ha det bra, da!
JEG skulle iallfall være hyggelig, uansett hva han var. Han hadde antagelig ikke forventet det. Han snudde på hælen, kom tilbake, så litt fortvilet på meg og sa:
- Jeg må bare si unnskyld. Det var dumt av meg.
- ...
- Nei, ikke si noe, jeg skal bare bøye hodet, legge meg flat og si unnskyld. Jeg hadde akkurat kranglet med noen. Min beste venn har blitt dumpet i dag, han bare gråter og gråter. Jeg er stressa og kom hit for å få ut litt steam, og så gikk det utover deg.
- Da ber jeg om unnskyldning også. Det er lov å ha en dårlig dag. Og jeg setter pris på at du er oppriktig og forteller meg hvordan dette henger sammen. Alt iorden.
- Puh, han dro pusten og tok seg til hjertet, nå føler jeg meg iallfall bedre.
- Ha en god helg, sa jeg og han forsvant med et smil.
Stolthet versus innrømmelse
Han kunne så lett ha valgt å lytte til sin egen stolthet, ignorert meg og trampet ut med en irritert mine. Han ville ikke være den første som gjorde det. Da ville denne lille, ubetydelige episoden ligget i bakhodet hans hver gang han kom hit, han ville irritere seg over at jeg var på jobb, fordi det minte ham om dette ubehagelige som hadde skjedd, og til slutt ville han antagelig ha glemt at det var han som hadde hatt en dårlig dag, og tenkt at det var jeg som var en bitch. Kanskje hadde han mistet lysten til å gå på sitt stamsted pga dette og han ville i stor grad tapt på dette mishaget selv.
Når han nå istedet innrømmet at han hadde overreagert, han hadde en dårlig dag, og dette hadde vært en helt unødvendig krangel fra hans side, så oppnår han to ting. Han vinner respekt hos meg og gjør det mye lettere å tilgi ham. Han får renset luften med en gang, så begge to slipper å la dette gnage til det har skapt to virvlende verdenskriger i hvert vårt hode. Han gikk herfra med et smil og en god følelse for helgen, istedet for en følelse av at alt går ham imot. Hadde han egentlig noe som helst å tape ved å sette stoltheten til side og gjøre en innrømmelse?
Angrep er det beste forsvar?
Noen klarer aldri å la stoltheten fare. Å innrømme feil er en terskel mange ikke er i stand til å stige over. Det forundrer meg. Angrep er det beste forsvar, sies det i mange sammenhenger, men jeg er ikke overbevist i slike situasjoner som dette. Her vil jeg si at innrømmelse er det beste forsvar. Ved angrep oppnår man motvilje, ved innrømmelser oppnår man velvilje. Ved angrep eskalerer man konflikten, ved innrømmelser finner man kanskje konstruktive løsninger.
Hvorfor er det så vanskelig å gjøre en innrømmelse? Hva er det vi er redde for? Har vi egentlig så mye å tape? Det er lov å ha en dårlig dag, så hvorfor er det så vanskelig å innrømme at vi hadde en?
Fruktvekten i Zagreb
~ Dany og jeg snakker om forbindelser. Først mimrer vi om hvordan vår egen forbindelse oppstod helt ut av tilfeldighetene. Eller egentlig var det ikke tilfeldig. Vi fant hverandre i en felles interesse. Og etterhvert oppdaget vi at vi hadde flere forbindelser, noen som virket mer tilfeldige enn andre. Noe av det vi helt klart hadde til felles var vår fascinasjon av hvordan folk og hendelser henger sammen, hvordan det skapes kontakt og relasjoner der det i utgangspunktet ikke var noe, og hvordan det i ettertid ser ut til å ha hatt en mening. Vi liker å fortelle hverandre historier. Idag fortalte han meg hvordan hans foreldre møttes:Min far forlot familien sin i Zagreb på 60-tallet. Han reiste via Tyskland før han til slutt bosatte seg i Montreal. Han og kusinen delte leiligheten for å spare utgifter. De hadde ikke noe stort nettverk og det var ikke mange andre kroater i bydelen. Den eneste kroaten i mils omkrets var skomakeren, og de drakk mange liter av kaffen hans mens de slarvet om livet. Det var trygt og godt å kunne slappe av og snakke sitt eget språk. Skomakeren fortalte en dag at han ventet besøk. Skosalget og reparasjonsverkstedet gikk bra og han hadde råd til litt ekstra. Han hadde derfor invitert sin niese til Canada. Hun skulle få bo hos ham og slippe å betale noe om hun hjalp litt til i skobutikken hans. Han var glad for å ha råd til å gi henne et liv i Canada, siden han aldri hadde fått egne barn, og hans søster hadde litt motvillig gått med å sende fra seg datteren, siden hun måtte gå med på at det var en mulighet hun ikke burde gå glipp av.
Det var ikke til å komme bort fra at det var en ekstra spenning for min far å besøke skomakeren de neste ukene. Når kom han til å møte henne? Utenom sin kusine fantes det ingen andre kroatiske jenter som han kjente, og selv om de canadiske jentene var mer enn vakre nok, hadde han fortsatt en smule kommunikasjonsproblemer med dem. Han hadde sett henne med ryggen til første gang. Hun kunne ha vært en kunde. Men den søte kjolen hennes vakte minner hjemmefra, mønsteret kunne ikke vært kjøpt i Canada. Hun snudde seg og avslørte en støvduk, hun holdt på å børste støvet av skoutstillingene. Hun blåste bort en hårlokk som falt ned i ansiktet og tittet på ham i det skomakeren med et stort glis ba henne hilse på. Min far stod et øyeblikk fastfrosset med blikket, før han tok seg sammen og rakte frem hånden. Antagelig hadde han tenkt at han burde si noe, men han ble overraskset i det han hørte seg selv si: "Vil du gå ut med meg en fredag?" Han kunne bitt av seg tungen, dette var vel ikke slikt man sier første gangen man hilser på niesen til sin kaffe-skjenkende skomakervenn?
Skjørtekanten vippet i det hun såvidt neiet i det hun mumlet "ja", og smilte litt sjenert før hun lot blikket falle i gulvet, og raskt fant noen sko hun måtte flytte på for å fortsette støvtørkingen.
Fredagen kom og skomakerens niese hadde fortet seg å bli ferdig med arbeidet, pyntet seg og gjort seg klar. Hun satt og trippet i skomakerforretningen mens hun ventet på at min far skulle ta henne med ut. Tiden gikk og ingen dukket opp. Hun begynte å bli bekymret, men hennes onkel, skomakeren, ble rødere og rødere i toppen. Han sa ikke noe, men svelget over en innbitt kjeve da hun gav opp og slukøret gikk og la seg. Han lå våken hele natten og forbannet denne karen han hadde servert kaffe i åresvis og som hadde gitt niesen hans den skuffelsen som velkommen til landet.
Dagen etter klarte han ikke brumme mer i skjegget og ringte min far. "Her var hun pyntet og klar, og du dukket ikke opp! Du lot henne vente på deg hele kvelden, din kjeltring!" "Men, jeg spurte jo bare om hun ville gå en fredag, jeg tenkte jo ikke på _denne_ fredagen! Det er en misforståelse."
~ Resten er historie, sier Dany, misforståelsen ble oppklart, og de ble både kjærester og etterhvert bestemte de seg for å gifte seg. Jeg sitter med et lattermildt flir og ser for meg både hakesleppet til Danys far, niesens sjenerte og iherdige støvtørking og hvordan kjemien må ha sitret gjennom rommet i det øyeblikket. Jeg kjenner skuffelsen hennes når han ikke kommer og fortvilelsen både av å ha blitt sviktet og forargelsen over ydmykelsen og å ha tatt så feil. Jeg krymper meg for det røde, sinna ansiktet til skomakeren og tenker jeg er glad jeg ikke var i Danys fars sko den lørdagen på telefonen.
De giftet seg i Canada, skomakeren og kusinen var de eneste fra familiene som kunne komme. For ikke å snyte begge familiene for festen bestemte de seg for å reise til Kroatia på bryllupsreise. Slik kunne de få feire med sine kjære som de ikke hadde sett på lenge, og familiene kunne få møte hverandre. Min far fortalte at han hadde vært veldig spent, både gruet og gledet seg til å treffe svigerfamilien. Antagelig hadde hans brud like spente tanker, tanker som ikke visste om hun komme til å synes det var en lykke eller ulykke at de var bosatt så langt unna familien. De hadde invitert begge familiene samtidig og satt og ventet på dem da de hørte høye stemmer utenfor. Min mor løp bort til vinduet for å se hva som stod på, og der stod begge deres mødre og klemte på hverandre, lo og gestikulerte. De løp ut til dem med et uttrykk delvis lattermildt og delvis forfjamset, dette gikk jo over all forventning?
Mødrene deres snakket i munnen på hverandre, halve setninger avbrutt av latterkuler. Dette var første gangen de møttes - som svigerfamilie, men dette var ikke første gangen de møttes. De arbeidet nemlig begge to på samme markedet, og hadde boder like i nærheten av hverandre. Min mormor brukte å låne fruktvekten av min farmor. Slike fruktvekter var dyre, og mormor hadde ikke hatt råd til å kjøpe en selv, mens farmor eide sin egen. Der hadde de delt gode markedsdager i sol og fønvind, og sure markedsdager i regn og ruskevær. De kjente hverandres stamkunder, og hadde hilst i forbifarten på de fleste venner og slektninger som hadde vært innom. Men siden det var et par-tre bord mellom dem, hadde de ikke snakket lenge nok sammen de siste ukene til å forstå at de begge ventet besøk fra Canada...
~Takk Dany, selv om du heter noe annet, for å dele dine foreldres historie.
På seg selv kjenner man andre
Når du retter en finger mot andre, peker tre fingre tilbake på deg selv. Men også denne lille finurlige sammenhengen er lettere å oppdage hos andre enn hos seg selv. Når kollegaen din klager på noen på jobben, så humrer du kanskje litt i skjegget over at du til stadighet overhører den samme kollegaen begå nøyaktig samme irriterende handlinger som vedkommende klager over. Når du instinktivt reagerer kraftig på en uttalelse fra andre, eller noe de andre gjør, så kan det hende at andre humrer i skjegget over at du selv ofte faller i fellen og gjør nøyaktig det samme selv. Det er utrolig lett å komme i konflikter med mennesker som er ganske lik oss selv, nettopp fordi de egenskapene man har felles gjerne forsterkes i en stadig økende spiral i løpet av samværet.
Selvsagt er det tryggest og festligst å gjøre andre oppmerksom på at de har minst tre fingre som peker tilbake på dem, men er vi istand til å sette fingeren på oss selv uten å bli gjort oppmerksom på det?
- Hva var grunnen til at jeg brukte en time på vei hjem her en dag på å formulere og reformulere en diskusjon i hodet mitt som grenset til krangel?
- Hva var grunnen til at jeg fikk en dårlig start på dagen da jeg irriterte meg over noen medtrafikanter?
- Hvorfor har jeg en tendens til å legge merke til visse typer irriterende atferd hos andre, mens jeg nesten ikke registrerer atferd som jeg vet at enkelte andre irriterer seg over?
Kan det være at utvalget av hva jeg irriterer meg over, har samsvar med enkelte dårlige sider ved meg selv som jeg kanskje ikke er klar over og antagelig burde ha jobbet med? Kan det tenkes at krangelen i hodet mitt ikke skulle vært rettet mot den andre, men mot min egen evne til å takle situasjonen? Kan det være mulig at man lettere blir oppgitt og sur på andre, når man i bunn og grunn har grunn til å være skamfull over seg selv?
Mange har sagt på ulike måter at man kun kan kontrollere sin egen adferd, ingen andres. Antagelig kan man bare kontrollere sin egen pekefinger også, ingen andres.. tar du utfordringen sammen med meg å se hva som dukker opp når vi vender den mot oss selv?
Konteksten for "Affekt"
Resultatene for kategorien Dagbok/Personlig er avgjort i Bloggidol 2008. Mitt innlegg vant ikke, men fikk positiv oppmerksomhet, og radiohode har rett i at det er en episode som var viktig for "eg":
Affekt
"24. mars 1986: Kjære dagbok. Dette vert siste gong eg skriv i deg. Eg har ikkje lenger tillit til deg no som du har vore i andre hender."
Eg dundrer neven i den låste døra og skriker. På innsida høyrer eg Preben lese høgt dei innerste tankane og sjelevrengningane mine. Dei ler hånlegt, Preben og Alexander. Hendene og føtene mine dirrer, eg ser ikkje skarpt lenger, eg hyler og hulker om kvarandre og kroppen rister i raseri.
Så går døra opp. Eg hugsar Prebens flir i det eg river dagboka frå hendene hans. Så slår eg. Eit slag. Boka treffer hovudet hans. Raseriet har gitt meg uante krefter. Preben sig saman og vert liggande, medvitslaus.
Eg hugsar ikkje at Alexander prøvde å vekkja han. Eg hugsar ikkje at dei vaksne kom til og etter ein halv time klarte å få liv i han. Det eg hugsar er då eg sjølv vakna frå mitt blinde raseri. Eg ser Preben ligg på toppen av ein trappeavsats. Hadde han falt ned hadde eg drept han. Det går kaldt nedover ryggen. Så lett hadde det vore å gjere eit uaktsomt drap. Eg er 14 år.
Konteksten for "Affekt"
"Affekt" er en virkelig selvopplevd historie. Den var naturlig for meg å skrive på nynorsk, fordi jeg som 14-åring hadde nynorsk som hovedmål, og skrev min aktuelle dagbok på nynorsk. Den som ble stjålet og i et øyeblikk ble omdannet til slagvåpen. Jeg har den fortsatt, siste tredjedel av den er tom, da jeg ikke lenger kunne betro meg.
Jeg var på påskeleir sammen med en venninne på Kvamskogen på Vestlandet. Jeg hadde kranglet meg til å dra, jeg fikk egentlig ikke lov i starten fordi vi skulle dra alene.
"Preben" og "Alexander" (De hadde virkelig slike vestkant-navn, men det er jo ikke sikkert at de kom fra Oslo likevel) bodde på rommet ved siden av og var to år eldre enn oss. De var store gutter på 16 år. Det gikk bra med "Preben", men jeg tror kanskje både han og jeg fikk oss en støkk og en ny respekt for hvor store konsekvenser tilfeldige hendelser kan ha i et liv.
Teksten fungerte kanskje bedre løsrevet fra sin kontekst, men jeg følte for å forklare både valg av målform og at det tross alt gikk bra. Tusen hjertelig takk for stemmene og oppmerksomheten!
Nå ruller ballen videre med flere kategorier, følg med og stem på de beste tekstene! Takk til arrangørene for utrolig spennende og morsomt tiltak!
Nødvendige løgner
Løgn er for meg siste sort og jeg er en elendig løgner. Mitt ansikt leses som en åpen bok og jeg er overbevist om at til og med tekstene mine skinner gjennom dersom jeg forsøker meg på en løgn. Men finnes det noen ganger hvor man er nødt til å lyve - av hensyn til både seg selv og andre?
Finnes det dilemma hvor det blir galt uansett hva man gjør og løgn er eneste utvei? Sier man sannheten sårer man noen, lyver man sårer man andre, eller kanskje man sårer de samme menneskene uansett om det er sant eller ikke. Helst burde man bare tidd godt stille, for da lyver man iallfall ikke, og absolutt alt som er sant behøver ikke å sies. Men noen ganger kreves det en reaksjon, og enten man sier sannheten eller ikke, så blir det galt.
Krysspress
I relasjoner til våre medmennesker har man forventninger om tillit og lojalitet. Man forventer ærlighet og lojalitet hos sine venner. Men er man lojal mot sin venn om man ærlig sier sannheten uansett hvordan dette måtte påvirke vennen? Misbruker man tilliten når man forteller sin venn en løgn av hensyn til vennen selv?
Hva skjer når lojalitet til noen krever uærlighet mot andre? Når det befinner seg hemmeligheter mellom mennesker er det ikke alltid like svart-hvitt hva som er best - sannhet eller løgn. En betroelse eller det å dele en hemmelighet er vel det som er ypperste uttrykk for tillit og som krever lojalitet tilbake. Men denne lojaliteten kan komme til å kreve at man unngår sannheten overfor andre, fordi man respekterer den man deler hemmeligheten med. Det er ved slike hemmelighetssituasjoner at lojaliteten til medmennesker blir testet. Men hva når lojaliteten til to settes opp mot hverandre? Hva når hemmeligheten bør bevares av hensyn til den ene, og det medfører at man må lyve til den andre og dermed svikte den andres tillit? Da kan det tenkes at løgn blir nødvendig når man blir krevd for svar.
For det er enkelt nok å holde på en hemmelighet så lenge man ikke blir krevd for et svar. Da trenger man ikke lyve, man bare lar være å fortelle hele sannheten. Men så blir man satt til veggs og må komme med et svar. Hva sier man da?
Forebyggende?
Finnes det en måte å beskytte seg for å havne i slike situasjoner? Og når man først har havnet i dilemmaet, hvordan skal man komme seg ut av det? Man kan ikke gå tilbake til å ikke vite. Man kan ikke klandre andre, for oftest blir vi innlemmet etter egen vilje, glad for få tilliten. Først etter å vite innser man vanskeligheten i å opprettholde den samme oppførsel overfor alle involverte. Å lette sin egen samvittighet ved å legge sannheten på bordet går ikke, det går ut over andre mennesker og ville være en egoistisk ting å gjøre.
Er det da bare en ting som gjenstår? Å stålsette seg for kommende skuespill og håpe at man ikke avsløres i løgnen, og at man klarer å bære dette uten at andre blir såret i prosessen...
Jeg har ikke svaret på dette, jeg spør...
*****************'
PS: I fjor skrev Iskwew om en hemmelighet og konsekvenser av den - den er tidløs og anbefales.
Hvordan leve med det etterpå?
- "HVA? Er det slutt mellom deg og Nena? Men, hvordan i alle dager hendte det?"
- "Det er best jeg ikke forteller deg, jeg blir flau, jeg oppførte meg skikkelig dust."
- "Men dere hadde det jo så fint, sånn en nydelig og strålende blid jente. Har du snakket med henne?"
- "Nei, hun vil ikke se meg mer, aldri mer."
- "Det kan jeg ikke fatte - hva har du gjort?"
Han vred på seg, tittet skjevt bort på sin romkamerat som stirret på ham med krav i blikket.
- "Hun fant meg, Nena fant meg med en annen jente."
- "Det er ikke mulig! Nena bodde jo praktisk talt her, hun har jo nøkler, mann!"
- "Ja, men hun hadde sagt at hun ikke skulle sove over denne natten. Og nå holder jeg ikke ut den dårlige samvittigheten. Den spiser meg opp, jeg er helt utslått, trist og orker ingenting. Stakkars, jeg ville aldri såret henne, men så gjorde jeg det likevel."
- "Det er med god grunn du er flau, ja"
Det bare skjedde
Jo, han var flau. Han skulle gjerne gjort det ugjort, men det hadde jo vært så unødvendig. Hun hadde ringt ham hjemmefra og sagt hun ikke skulle komme den natten. Det var den første natten han hadde for seg selv etter at de ble sammen for noen måneder siden. Hun hadde kommet sent og tidlig, men hver eneste dag. Han hadde følt seg kontrollert, bundet litt for fort. De hadde knapt blitt kjent, og så flyttet hun praktisk talt inn til ham.
Denne kvelden hadde han gitt etter for sin ex. Exen hadde ringt ham flere ganger i det siste og sagt hun måtte se ham. Han ville egentlig ikke ha truffet henne, men ex'en hadde insistert over lang tid nå. Og når Nena nå hadde sagt hun ikke skulle komme hadde han invitert ex'en over. De hadde drukket noen glass vin, pratet og spist. De kjente hverandre godt, og i single perioder hadde de ofte trøstet seg med hverandre lenge etter bruddet. Hun var singel nå og pågående. Han hadde i grunnen mislikt at hun kom. Alle de irriterende sidene hennes var der fortsatt. Det var jo en grunn til at det ble slutt, tenkte han. Det hadde blitt sent da vinen var drukket opp, og han syntes det var for ille at hun skulle måtte ut i natten nå. Det gikk ikke flere busser, og taxi midt på natten så langt var dyrt, så han hadde motvillig tilbudt henne å sove over. Det skadet vel ikke? Nena var borte, romkameraten var ute på en eller annen fest, så ingen ville vite noe om det. Dessuten kunne dette være en god test. Om han likevel tenkte på Nena mens han hadde en annen kvinnekropp i nærheten, måtte det være et tegn på at det forholdet han hadde var å ta vare på. Heldigvis kommer Nena tilbake i morgen.
Sove på armen, jada. De hadde vært nær hverandre så mange ganger før, så det føltes ikke unaturlig. Han hadde hørt at det gikk i ytterdøren og tenkte det var romkameraten som kom hjem. To minutter senere hadde døren åpnet seg til soverommet og der stod Nena...
Overraskelse, vantro, høylydte rop, et kaos av vonde følelser som raste som virvelvinder og endevendte alt.
Vrengte følelser
Det hjalp ikke at romkameraten ytterligere presset på skyldfølelsen hans. Han hadde nesten ikke sovet de siste dagene, likevel ikke orket å stå opp. Han hadde skulket jobben og droppet å dusje. Han hadde svirret rundt i leiligheten som en zombie, vekslet mellom raseri mot ex'en som hadde insistert på å treffe ham, mot Nena som hadde kommet uanmeldt, mot ham selv for å ha vært så dum, til bunnløs sorg på Nenas vegne, hun hadde ikke fortjent å oppleve et slikt sjokk, fortvilelse på sine egne vegne som hadde mistet henne som han endelig funnet. Han hadde ikke trodd det var noe seriøst til å begynne med, men så hadde det grodd på ham. Og nå, nå når hun ikke lenger ville se ham, skjønte han hva han hadde hatt.
Strategen
Han satte seg foran pc'en. Han trengte noen gode råd. Hans gode kompis Petter hadde alltid så godt grep på dette med damer. Dessuten ville han ikke dømme ham, men se det fra hans side.
- "Dude, det mener du ikke!" Petter var like overrasket, mens han fokus kanskje var noe annerledes enn romkameratens, "hvorfor hadde du henne med deg dit, da? Nena bor jo praktisk talt hos deg! Er du for fin for hoteller?"
- "Men hun ringte meg hjemmefra og sa hun ikke skulle komme den dagen."
- "Ok, nå er det to muligheter. Du kan trygle og be, sende blomster, sjokolade, legge deg flat og generelt bli hennes slave og se om hun en gang i fremtiden gidder å tilgi deg."
- "Uff, høres stress ut, dessuten tror jeg ikke Nena kommer til å unnskylde det pga noen blomster."
- "Antagelig ikke. Du kan også spille på hennes usikkerhet. Du vet jenter har en tendens til å lete etter feil hos seg selv, så om du lar det gå lang nok tid vil hun nok snakke med deg, om ikke for annet så fordi hun er usikker på seg selv og lurer på hva hun gjorde galt. Hvor lenge siden er det siden dette skjedde?"
- "To dager siden."
- "Har du sendt henne en melding?"
- "Ja"
- "Hva skrev du?"
- "I den første skrev jeg at jeg var lei meg, at hun ikke fortjente dette, og at jeg var glad i henne"
- "I den første? Har du skrevet flere? Og for et klissete innhold, Du skulle snakket med den store strategen først, vettu"
- "Ja, men du var ikke online."
- "Utrolig, mann. Ok, la det gå fem dager fra nå - FEM! Ingen meldinger, ingen som helst oppmerksomhet. På kvelden den sjette dagen kan du sende en melding - uten kliss. Si du vil se henne, skal vi møtes der og der? Ikke unnskyld deg"
- "Ikke unnskylde meg? Det var jo min skyld."
- "Det var ikke din skyld. Det var din ex som presset seg på, og Nena som dukket opp uanmeldt i din private sfære. Du er bare lei deg for at du ble tatt. Derfor er det viktig å ta sine forholdsregler for å kunne beholde sin egen frihet. Dessuten, det er jo ikke første gangen dette skjer deg, kanskje du burde ta det opp til vurdering hva slags oppmerksomhet du søker siden du stadig utsetter deg for dette helvetet, istedet for å nyte kvinnene der og da?"
Petter hadde jo flere poeng. Det var ikke første gangen, og han ville sikkert komme gjennom dette også. Det var bare det at det ikke hadde vært Nena som hadde oppdaget han før. At det tok slutt de andre gangene hadde vært en slags befrielse, denne gangen var det det ikke. Han savnet henne, han hadde savnet henne mens han var med sin ex, og det bare etter en dag!
Tillit
- "Ja, hva skal du gjøre nå da?" spurte romkameraten.
- "Gjøre hva da?"
- "Med depresjonen din. Hør, hvis du ikke ville være sammen med Nena, kunne du jo bare avsluttet det og vært med så mange du ville. Hvis det er saken, så bør du jo bare finne ut hvordan du lot dette skje, og forsøke å unngå det i neste forhold. Ferdig arbeid. Hvis du derimot skulle ønske å bli sammen med henne igjen har du arbeid foran deg..."
- "Jeg tror ikke det er mulig nå, men hvis det var, skulle jeg veldig gjerne være sammen med henne igjen."
- "Vel, da er det nå et spørsmål om tillit. Jeg tror det eneste du kan gjøre vil være å spørre henne."
- "Spørre henne om hva da?"
- "Spørre henne hva hun trenger for å kunne stole på deg igjen - og så gjennomføre det. Uten tillit blir det et fengsel for begge to. Det er det eneste, ellers har du rett og slett bare tapt."
Kommentar:
Jeg vet ikke hva han valgte til slutt, eller hvordan han levde videre med vite at han selv var skyld i en uforsonlig konflikt som endte forholdet hans. Jeg har prøvd å sette meg inn i hodet på noen som er i en situasjon jeg alltid har funnet fullstendig umulig å forstå. Likevel er det en så vanlig situasjon at det må være noe "forståelig" som man er i stand til å si til seg selv for at slikt skal kunne skje. Er det noen som har noen tanker om hvordan man har det når man vet at man har gjort noe galt og vet at man ikke kan rette det opp. Hvordan lever man med det etterpå? Hvordan kommer man seg videre, hvordan tilgir man seg selv? Og hvordan blir man i stand til å stole på seg selv til neste gang?
Blir man bortskjemt av ros?
Blir man bortskjemt av slikt? Jeg tror i stedet man bidrar til å øke selvfølelsen hos den som mottar komplimentet.
Komplimenter versus janteloven
I Norge hører man sjelden uoppfordrede komplimenter. Enda sjeldnere fra tilfeldige på gaten. I Norge tror jeg mangelen på komplimenter henger sammen med janteloven. Man er redd man skal bli bortskjemt, for godt vant, eller - grøss og gru - høy på pæra. Man er redd noen skal tro de er bedre enn andre.
Så sjelden opplever vi uoppfordrede komplimenter at vi blir dårlige til å takle ros. I stedet for å si takk, skraper vi med foten i bakken og finner på en forklaring som understreker at vi på ingen måte tror vi er bedre enn andre. "Nei, det er bare noen gamle filler", "Nei, jeg har noen kilo for mye", "Nei, jeg er jo stygg på bildet!".
I begynnelsen var jeg også så uvant med komplimenter at jeg syntes det var ubehagelig å få blikk på gaten i Buenos Aires. Når noen snudde seg, eller kommenterte noe i det de gikk forbi syntes jeg det ble flaut. En eller annen urnorsk reaksjon skrek etter å komme ut, det var nesten så jeg ville rope etter: "Nei!"
Nå har jeg lært meg å smile, noen ganger møte blikket, andre ganger ikke. Jeg har lært meg å si takk, og innrømme for meg selv at jo, de har et poeng. Kjolen er pen. Den sitter som den skal, skjuler det den skal og fremhever det den skal - det var jo derfor jeg kjøpte den! Og jeg er pen i den. Bekreftelsen på at jeg har gjort et godt kjøp fikk jeg umiddelbart mens jeg rundet det første hjørnet.
Økt selvfølelse gir positive ringvirkninger
Føler jeg meg bedre enn andre av den grunn? Nei. Det skal ganske mye til for å synes at man er bedre eller penere enn argentinske damer, for de er blant de vakreste på jorden. Heldigvis synes ikke mennene det gjør noe at de får høre det heller, de frykter ikke at de skal bli bortskjemte. De nyter synet og sier hva de mener. Istedet for å bli bortskjemt, merker jeg heller at selvfølelsen min øker, jeg blir mer fornøyd, og føler jeg er i stand til mer enn vanlig. Det gir et godt humør som gjerne resulterer i et ekstra smil til neste menneske jeg møter på min vei, enten det er busssjåføren, kioskinnehaveren eller damen som bukserer handlevognen sin på butikken.
Jeg får stadig komplimenter av jenter også. Rosen er på plass i nesten hver eneste samtale og dreier seg ikke bare om utseendet, men om alt man kan gjøre bra og om alt man setter pris på. Jeg håper jeg har lært såpass av kompliment-kulturen at jeg kan ta med meg hjem noen rosende ord til norske menn og kvinner jeg måtte møte på min vei når jeg nå snart vender hjem igjen.
Til de som leser dette er dette en oppfordring til å bli enda flinkere til å gi ros og komplimenter i omgivelsene!
Mate - Essensen av Argentina
Tango tilhører for det meste Buenos Aires, utenfor hovedstaden danses det andre danser, og tango ses på som tilhørende en porteño-kultur, nå også med stort innslag av utlendinger. Mange både spiller fotball og følger med på sine favorittlag, men langt fra alle. Pampasen er uendelig, biffene svære, gauchoene bien macho, men det er også begrensede fenomener geografisk sett. Argentina er større enn pampasen, har andre landskap og leveveier enn kjøttproduksjon.
Men det lille felles multiplum som var tilstede, nesten sånn litt i bakgrunnen, var den gode stemningen og ritualet rundt det å drikke mate. En gjennomsnitts turist drikker ikke mye mate, for man kjøper det ikke på restauranter. Mate drikkes hjemme, i private omgivelser eller som medbrakt til parken sammen med venner eller familie.
Mate - utstyretMate er navnet både på den flotte beholderen man bruker og på urten som man drikker avkoket av. Min matekopp er laget av skallet av calabaza som er en slags gresskarlignende frukt og noen ganger dekorert og insatt med metall. Det finnes et utall varianter av dekorasjoner, og man lager også mate-kopper i tre og metall. Man fyller den opp med mate - urten - sånn ca halvveis, tilsetter sukker på toppen om man liker den søt, og heller på vann til topps. Om man er nøye, sikter man ut de minste støvkornene, så man skal slippe å drikke småbiter av mateurten. Bombilla er navnet på røret man bruker til å drikke mate med. Det fungerer som en omvendt tesil. Den delen som settes ned i koppen er utstyrt med et lite metallhode med små huller, så man skal kunne suge opp det flytende uten å få munnen full av våte mate-blader. Det finnes også bombillas i alle varianter, noen laget av planterør og noen av ulike typer metall som her. Det øverste bildet viser Tiquis mate laget av calabaza og favoritt-merket Nobleza Gaucha, Yierba Mate med appelsinskall. Det andre bildet viser en mate-kopp (som tilhører Biologen) laget av tre, med skinn-omslag og messingtopp.
Mate overaltTermos er dessuten nesten del av standard-utstyret. Skal du ut på reise tar du gjerne med deg en termos med vann, mate og bombilla, så har du litt å kose deg med på turen. Det er faktisk så vanlig å ha med seg mate på tur at man på de fleste større buss-stasjoner har automater for å fylle opp termosen med varmt vann for en liten slant. Jeg tok et bilde av en slik automat på stasjonen i Choele Choel. På siden er automaten dekorert med en fristende mate ferdig til å nytes, og på fronten er det grundig forklart hvordan man skal plassere termosen for å fylt den til randen med vann til å ha med på reisen.
Mate - det private
Får du venner eller familie på besøk, settes vannet på uten å spørre og mate deles med de tilstedeværende. Verten tilbereder og drikker selv den første koppen til det er tomt for vann. Så fylles koppen opp igjen til randen med samme urtemengden og tilbys neste person. Alle drikker av samme bombilla og samme mate. Den går på rundgang, og det er vanlig å drikke til det er tomt for vann og man får en siste slurpe-lyd som signaliserer at det er tomt. Så gis mate-koppen tilbake til verten som fyller opp fra kjelen eller termosen og sender den videre eller drikker selv om turen er kommet rundt hele forsamlingen. Slik fortsetter det enten til det ikke er mer vann, eller urten har mistet litt av smaken. Ofte fyller man gjerne på med mer tørkede urter etterhvert og smakstilsetter med appelsin- , sitron- eller grapefruktskall.
Som nevnt bestiller man ikke mate på restaurant, det er noe som nytes i private anledninger. Bor man på hotell kan man bestille mate opp på rommet til frokost eller på ettermiddagen, men det er ikke vanlig å drikke mate i spisesalen. På ettermiddagen vil man gjerne se folk som sitter i parken og deler mate, på en benk eller utgangsdøren med en termos og mate, eller arbeidere som deler mate for en pause i innsatsen. Ansatte på kontorer, butikker, frisørsalonger deler gjerne også mate med hverandre på ettermiddagen, men det tilbys ikke kunder eller tilfeldige forbipasserende.Mate - tillitserklæringen
Jeg har etterhvert drukket mate i mange private hjem, inkludert mitt eget. Når jeg har fartet rundt på jakt etter mennesker og detaljer, har jeg lagt merke til et mønster. Det er ikke hvem som helst du inviterer inn i ditt hjem og det er ikke alltid man blir tilbudt mate. Man blir alltid møtt med gjestfrihet og høflighet, men det er først når man synes man har en relasjon, eller har et ønske om å ha en relasjon, at man inviteres inn. Ofte har jeg sittet og snakket med folk lenge før de tør opp og de blir engasjert i samtalen. De som fatter interesse og blir engasjert er også de jeg blir tilbudt mate hos. På biblioteket i Dina Huapi ble jeg møtt først med profesjonell høflighet, utmerket hjelp til å finne frem bøker og historiske dokumenter, og noen tips til kontakter jeg burde snakke med. Da jeg hadde fått låne telefonen og snakket med noen av bibliotekarens venner ble hun etterhvert svært så engasjert. Da jeg egentlig var ferdig og skulle videre, ble jeg tilbudt mate. Med ett var det profesjonelle forholdet gått over til et bekjentskap. Jeg og bibliotekaren satte oss ned, skravlet om historien og samtalen ble med et mer personlig. Da jeg endelig gikk, var vi blitt venner, og bibliotekaren sa hadet med kyss på kinnet og en god klem.
Det samme har vært tendensen når jeg for første gang besøker et privat hjem. I mange anledninger har jeg kommet som fremmed og dratt som en venn av familien. Jeg har blitt møtt med høflig skepsis og dratt igjen med kontaktdetaljer og et ønske om å holde kontakten. Overgangen mellom disse stadiene i relasjonen skjer nær som alltid over en delt mate. Jeg tolker det som et tegn på tillit. Dessuten tolker jeg det som en bekreftelse på at jeg har lært meg hvordan jeg skal forholde meg sosialt til mennesker i Argentina når jeg stadig vekk opplever å bli tilbudt mate raskere for hver gang.
Vedlikehold av relasjoner - å ha noe felles.
Det å dele mate gir en egen intim stemning. I alle samfunn er det viktig for nære relasjoner å dele mat og drikke, og dele de stundene når man spiser og drikker sammen. Det har vært skrevet mange betraktninger - antropologiske og andre - om forholdet mellom slektskap, familie- og vennerelasjoner gjennom det å dele substanser. Slekt har samme "blod", men likevel vedlikeholdes og bekreftes relasjonene jevnlig gjennom samvær, som regel med mat og drikke. Det er jo noe av dette vi gjør til jul også, når vi over det ganske land drar "hjem" for å være med familien, spise julemat sammen og dele disse stundene sammen. Vi tenker kanskje ikke over det, men viktigheten av julemiddagen og hvem som er sammen med oss i den situasjonen sier noe om hvor viktig det er for å bekrefte våre familierelasjoner.
Når man deler mate, drikker man av samme bombilla, bruker samme matekopp, samme urter, og tradisjonene for hvordan man deler den, nesten et rituale uten et ord, er en måte å understreke relasjonene man har til de menneskene man deler med. Det at samtalen dreier seg om alt og ingenting og matekoppen sendes rundt uten et ord, gir en egen stemning av at vi har noe felles. Og er det ikke det alle våre relasjoner dreier seg om? Det å ha noe felles?
(Alle foto: Elisa Vik. Det nederste bildet er del av en mural - veggmaleri som befinner seg i krysset mellom Pasco og Avenida Caseros, design Soledad Stagnaro - http://www.illustraso.com.ar)
Prioritering II
Men må du gni det inn?
Hvilken del av "det gjør vondt for meg å høre om dere to" forstår du ikke?
Er det så vanskelig å forstå at kafeturer med deg for å høre om alle romantiske detaljer mellom dere ikke er min første prioritet akkurat nå? Er det helt ufattelig at ikke all min energi legges i å hjelpe til med å finne strategier for ditt neste møte med ham? Kan jeg få lov å fokusere på mitt liv i stedet for å være vitne til din lykke som samtidig er min sorg?
Nei, jeg vil ikke høre hva du skrev til ham eller hva han svarte. Jeg vil ikke spekulere i fremtidsutsiktene deres. Jeg vil rett og slett ikke være din fortrolige i akkurat denne saken.
Snakk med noen andre!
Prioritering
Jeg husket det som om det var i går. Det var en inderlighet i armene hans mens de holdt rundt meg. Vi danset noen enkle steg og jeg kjente hvordan varmen hans fløt over i meg, mens vi jobbet med å få kommunikasjonen mellom føring og følging til å gli mest mulig naturlig. Vi hadde danset sammen en stund uten å bytte partnere på kurset. Hver gang det ble beordret partnerbytte hadde begge vært litt trege med å velge ny, slik at de andre hadde byttet før vi rakk å skilles, og dermed hadde vi bare fortsatt å danse sammen. Jeg hadde ikke lyst å slippe tak i ham, og det føltes som om han også kunne holdt meg i armene hele kvelden.
- "Takk for idag, dere har jobbet bra i kveld", sa instruktøren og med ett var alle opptatt med å skifte sko, finne klærne sine, ta farvel med meddeltagerne og gjøre seg klare for å dra hjem eller videre et eller annet sted. Klokken var nå snart elleve, en onsdagskveld.
- "Hva gjør du nå etterpå?" Spørsmålet var herlig ledende, han hadde tydelig ikke lyst å dra hjem riktig ennå.
- "Hvordan da?" Jeg spilte uskyldig.
- "Jeg har billetter til nattkinoen, vil du være med?"
Jeg smilte stort og skulle til å svare jaaaaa, da jeg kom på at det kunne jeg slett ikke. Jeg hadde jo avtale om å dra på milonga med en venninne.
- "Det hadde vært koselig, jeg har virkelig lyst, men jeg kan ikke. Jeg har allerede en avtale." Jeg kjente det sank i meg da jeg sa det, og jeg så skuffelsen hos ham. Kanskje han ikke trodde at jeg hadde lyst en gang, bare at jeg fant på en unnskyldning. Hvordan hadde jeg vært så dum å avtale noe direkte etter et kurs som sluttet så sent? En milonga kunne jeg jo dratt på alene om jeg følte for det, det var jo ikke slik at vi skulle sitte sammen og prate heller, man danser jo tross alt. Men jeg hadde allerede avlyst en avtale med henne tidligere i uken, jeg kunne ikke la være å dukke opp denne gangen også.
Jeg forsikret enda en gang om at jeg virkelig hadde lyst, og om vi ikke kunne dra sammen en annen dag? Vi utvekslet telefonnummer og jeg satset på at dette skulle vi få til likevel. Jeg trøstet meg med at gamle jungelord sier at menn liker å jakte litt, så kanskje det var bra at jeg ikke kunne si ja med en gang?
Jeg fortalte min venninne om ham, hvor fin dansen hadde vært, hvor godt jeg likte ham, hvordan jeg håpet å få treffe ham en annen dag. Hun gledet seg på mine vegne og var enig i at det sikkert var bra at han måtte vente litt. Det ville sikkert gjøre ham mer interessert.
*******************
Så gikk det lang tid. Vi klarte ikke å finne noen dag for å dra på kino. Det passet ikke å danse samme dag, han var opptatt eller så var jeg opptatt. Ukene gikk, månedene gikk. Uten særlig forventning om å få se ham igjen sendte jeg ham felles-invitasjonen til bursdagsfesten min. Jeg fikk ikke noe svar.
*******************'
Huset var fullt av mennesker, mine venner og deres venner. Glassene klirret, skravla gikk, noen danset, andre nøt natteluften ute på balkongen. Klokken var nærmere to på natten. Det ringte på, og jeg kjente nesten ikke igjen stemmen. Det var ham. Jeg løp ned trappene for å slippe ham inn. Jeg smeltet umiddelbart av det mørke blikket hans. Han kysset meg på kinnet og gav meg en cd. Han hadde samlet alle de tangoene vi hadde danset sammen på kurset, sa han.
På festen fikk jeg ikke snakket så mye med ham. Det var folk overalt, hele tiden var det noen som skulle si noe, spørre meg om noe, nye gjester som skulle slippes inn, og etterhvert gjester som skulle slippes ut. Vi danset noen danser, men ellers satt han mest på kjøkkenet og snakket med min venninne. Så fint, tenkte jeg, da kan vi kanskje dra ut og danse alle sammen en gang.
Han og min venninne måtte dra noenlunde samtidig. Jeg lukket dem ut begge to, gav dem begge en klem, og han kysset meg på kinnet og gav meg det dype blikket igjen før han forsvant ut i mørket.
*****************'*
Så gikk det lang tid igjen. Jeg dro ut på reise, hørte ikke noe mer fra ham. En måned senere spretter msn-vinduet opp og det er min venninne som gledestrålende forteller at hun hadde vært på en fest med vår felles venn. De hadde pratet hele natten denne gangen også, og fortsatt praten hjemme hos henne, hvor praten var blitt mer enn bare vennskapelig. Hun var så lykkelig, hun hadde aldri truffet noen så romantisk og god mann før. Han hadde sagt at han hadde sett henne på festen min, så avslappet, så zen, og visst med en gang at de måtte være sammen. Hun takket meg for den fantastiske festen og for at hun hadde fått bli kjent med min venn - han var hennes nye lykke.
Hun skriblet ivei om hvordan dette var akkurat hva hun trengte, etter så mye hun hadde vært gjennom, men jeg hadde vansker med å følge med i alt hun fortalte. Jeg kjente en knugende sammensnøring i halsen. Dette var min venninne, det er min plikt å være glad på hennes vegne når hun har funnet kjærligheten. Jeg klarte ikke finne gleden og produserte noen intetsigende bekreftene korte setninger som ikke var overbevisende. Vantro skummet jeg setningene hennes, hennes strålende glede som skinte gjennom. Visste hun ikke at dette var samme mannen jeg hadde fortalt henne om? Skjønte hun ikke at hun rev hjertet mitt i fillebiter?
- "Husker du den kvelden for lenge siden da jeg hadde sagt nei til å dra på kino fordi vi skulle på milonga?"
- "Ja, hvordan det?" spør hun.
- "Det var ham", sa jeg, og angret meg umiddelbart.
Hvilken forskjell ville det gjøre? Han hadde valgt henne, ikke meg. Nå ville jeg bare ødelegge hennes lykke uten at min ville bli bedre av den grunn. Men jeg klarte ikke, jeg var ikke istand til å la være - tenk om jeg hadde prioritert annerledes den onsdagskvelden for lenge siden. Ville resultatet vært annerledes da? Jeg prioriterte henne foran ham, og endte med å tape ham til henne. Livets bitre ironi.
Stjålent inntrykk
Sekken var lettere enn han hadde håpet. Kanskje han skulle valgt en av de andre? Men denne så mest fristende ut, stor og med mange lommer. Dessuten var det den som stod lettest til.
Hvem var de?
Turistene hadde ikke merket noe, de var opptatt med å fordele ølglass seg i mellom og diskutere hvem som skulle ha vann og chorizos i brød eller med stekte poteter. Uten at de hadde reagert overhode hadde han snappet med seg sekken og ruslet rolig avgårde. Ingen la merke til at den forsvant. Han tenkte på hvordan de ville reagere når de oppdaget den var borte, ville de skjelle ut betjeningen, eller lage leven i gaten? Eller ville de bare riste på skuldrene?
De hadde vært en litt rar gjeng. Mange menn og bare en dame. Lyse alle sammen og sikkert rike som fy. Han håpet de mange små lommene inneholdt penger og saker som var verdt noe, som var lett å få noe ut av. Ofte er det jo de små tingene som er mest verdt. Han passerte kirken og så på folk som var opptatt med å tenne lys og be sine helgener om hjelp i hverdagen. Ja, de kan be så mye de vil, tenkte han, jeg tar heller saken i egne hender.
Utpakningen
Han ventet til han var hjemme før han gikk gjennom innholdet. Kona var ute, sikkert på markedet, så han fikk fred en tid. Han likte dette lille ritualet, det å sakte pakke opp den nye fangsten og stadig avdekke nye overraskelser. Han åpnet en liten lomme og det første han trakk frem var et rosa tørkle. Så rart, var det jentas sekk han hadde tatt? Denne stod jo nærmest en av de høye gutta. Kanskje han var hennes kjære og at noen av hennes ting lå i hans sekk. Det neste han fant var Guia T, bussguiden for Buenos Aires. Ja, da hadde de iallfall vært her lenge nok til å våge seg på buss-systemet.
Prest?
I en annen liten lomme lå det et førerkort. Riktig, der var det bilde av den høye lyse. Men var han ikke litt rart kledd? Sort skjorte med hvit krave fremme - slik som prestene ofte brukte. Hadde han stjålet fra en prest? Mistanken økte da han åpnet neste lomme og fant en liten sort skinnbok. Han kunne ikke lese språket, men papiret var slikt gammelt tynt, og blant alle de rare ordene kunne han se verse-nummereringen. Dette var en bibel. Den var for tynn til å være hele Bibelen, så den var nok bare enten det gamle eller det nye testamentet. Jøss, den var fra 1930!! Da kunne han jo selge den til antikvitetshandlerne som om den hadde tilhørt en gammel avdød immigrant. Bittelitt verdi iallfall. Og en mobillader - den kunne jo selges.
Den siste lommen han åpnet før han skulle begynne på hovedrommet i sekken inneholdt en USB-penn, en minnepinne, han fikk sjekke den en annen gang. Det lå vel bare prekener på dette merkelige språket der, antagelig. Dessuten lå det et kort der med mange tall på - ikke noe han kunne bruke til noe.
Tango?
Det første han så nede i selve sekken var to røde og sorte tangosko. Aha, tangoturister, de var det mange av, og det var ikke sjelden han hadde fått med seg sko i fangsten. Det var jo ikke så vanlig at prester danset tango, kanskje, men det gikk kanskje an i disse rare protestantiske landene hvor de tillot alt. Her var det noen cd'er også, musikk av Carlos Di Sarli. Ja, han kjente han til, god smak hadde denne presten.
Et undergrunnskart, men ikke herfra, han kjente ikke igjen mønsteret til Subte i Buenos Aires. Sporveien i Oslo stod det, Oslo hvor var det? Er ikke det Skandinavia da? De var jo lyse, så de var sikkert svensker. Et par bøker var det også på uforståelig språk. "På vei", stod det, "norsk tekstbok og arbeidsbok for innvandrere". Et språkkurs? Hahaha, ja, kanskje han endag ble rik nok til å reise? Yeah right... Men hvorfor i all verden hadde denne turisten med seg et språkkurs i sitt eget språk med seg hit? Her burde de jo lære spansk.
Sjokket
Tangokart - et kart over milongaer, ja presten hadde nok tenkt å bruke de skoene som var i sekken, men hva var dette? Gay kart Buenos Aires? Et kart over homsesteder i Buenos Aires? Herregud, han visste ikke engang at det fantes, og så var det så mange? Hva slags pervers person var dette? Prest med rosa tørkle som danset tango og gikk på homsesteder for å se på andre menn? Han turde ikke engang tenke på hva innholdet på minnepennen måtte være...
Han nesten slapp sekken i gulvet og tok seg i å bli sittende med et måpende uttrykk og hendene uforstående ut til siden. Med ett følte han seg from, han som så lenge nå hadde levd av å ta ting fra andre. Han reiste seg resolutt og gikk ut uten å låse døren. Han strente nedover gaten med sikre skritt mot den katolske kirken han alltid passerte. Denne gangen gikk han inn og korset seg.
Nattens uovertrufne kompliment
Hyggelig nattlig tangoprat - overhørt og/eller opplevd:
"Nei, jeg vil heller danse med en som var på klassen i dag, for å øve på det vi lærte. Du var jo ikke der."
Practica X, kl. 23.45
- Hvorpå han gikk til andre siden av lokalet uten å danse med noen, fordi den utkårede selvsagt var på gulvet.
"Skal du gå nå allerede? Jeg synes du er pen, og hvis du ikke allerede har forpliktelser vil jeg gå ut med deg på søndag"
La Gorra, kl. 02.30
- Det var visst ikke så nøye hva hun måtte ønske i den sammenhengen...
"Du, jeg var på en danseklasse for avanserte tidligere i kveld, og det var jo total katastrofe. Nesten ingen av deltakerne var jo på et avansert nivå. Faktisk - selv DU slår jo de fleste av dem ned i støvlene!"
Practica X kl. 00.30
- Det er mange måter å bli satt på plass på...
"Beklager at jeg ikke gav deg mer plass, men det var liten flyt i dansen foran meg også."
"Ja, det er jo så mange tullinger av utlendinger her idag som ikke kan verken danseretning eller danse"
La Glorieta, kl. 20.23
- Samtale mellom to argentinske menn på gulvet mellom to tangoer. Den eneste utlendingen i mils omkrets er jeg...
(Foto - grafiti i Buenos Aires - tyvlånt på det store internett)
Tidsperspektiv
En time senere hadde han fortsatt ikke kommet tilbake, og jeg satt med en magefølelse av at deler av innholdet i samtalen før gjorde at han faktisk ikke kom tilbake. Jeg var opptatt med å legge plan B da det banket på døren. Halvannen time senere kom han faktisk tilbake, og forklarte forsinkelsen med noen økonomiske problemer han måtte ordne opp i for familien.
Merkelig. Jeg var glad for at han var tilbake, det var ikke det. Men magefølelsen min har aldri tatt feil før. Ikke så direkte feil, iallfall.
Dagen etter skulle han bare... igjen.
- "Men det rekker du ikke, det tar jo over en time, og vi må være på plass om en halvtime!"
- "En time, nei, 20 minutter", sa han
- "Over en time brukte du i går".
- "Men jeg har fortsatt ikke sviktet deg", sa han, og forsvant med en taxi for å komme tilbake enda fortere.
To timer senere, dro jeg alene, han var ikke kommet tilbake og ingen beskjed om hva som var skjedd. Da jeg ringte ham fire timer senere, kom jeg rett til telefonsvarer. Hele kvelden gikk, uten en lyd. Seks timer senere var jeg forbannet, men mest redd og bekymret. Etter sjette telefonforsøket og utallige meldinger sendte jeg endelig den avgjørende:
- "Hvor mye mer bekymret skal du la meg bli? Svar meg!"
Lyden i telefonen formidlet motvilligheten i meldingen som kom. Han var i en annen by. Jeg kunne ikke ringe ham før han gav meg beskjed. Han skulle komme tilbake i morgen, men nå var han på sykehuset hvor hans kone var blitt innlagt for å føde hans sønn.
Jeg visste ikke om jeg skulle bli mest overrasket over å høre at han var gift og i ferd med å bli pappa, eller om jeg skulle være glad for at magefølelsen hadde rett likevel. Intuisjonen var bare et døgn for tidlig ute med advarselen i nøyaktig samme situasjon. Det overrasket meg også, fordi min intuisjon har alltid bare vært i nåtiden, ikke i fremtiden.
Til orientering
Du glemte det kanskje bare?
Eller kanskje du ikke synes det er så nøye?
Det er jo ingen som ser det, legger merke til det, eller får vite om det?
Du mann som ikke vasker hendene etter toalettbesøk. Jeg vil bare minne deg på at din venstre hånd holder min høyre når vi danser. Dufter smitter. Hvis du lurer på hvorfor jeg alltid forsvinner på toalettet etter en tanda med deg, så er det for å vaske hendene.
Så vet du det...
Om å være tilfreds med seg selv
Så over til oppgaven: Jeg liker
- at jeg sjelden er redd for noe. Det bidrar til mange flere muligheter og færre begrensninger.
- at jeg er impulsiv. Planer er fine å ha, men ofte kommer de fineste opplevelsene av noe som man lar skje der og da.
- at jeg er til å stole på. Jeg liker at mine venner føler de kan betro seg og har tillit til at jeg er deres venn.
- at jeg er utadvendt. Det gjør det så mye enklere å treffe nye mennesker.
- at jeg ser muligheter, ikke bare hindringer, og er i stand til å prøve å gjøre det beste ut av de fleste situasjoner.
- at jeg stort sett er blid, og at det tilhører sjeldenhetene at jeg lar negative opplevelser stjele hele humøret mitt.
- at jeg er tilpasningsdyktig. Jeg kan gjerne gjøre det på din måte, selv om den er annerledes enn hva jeg vant til.
Å sende utfordringen videre til 10 andre bloggere er derimot en større utfordring. Jeg velger å la den være tagget som føler seg kallet!
Fra jakt til flukt
Vi tittet på hverandre med dårlig skjult nysgjerrighet. Begge stod og vaklet på t-banen, med en hånd i håndtaket og prøvde å ikke puffe borti andre mens banevognen humpet gjennom undergrunnstunnelene. Jeg smilte godt for meg selv da han gikk av på samme stasjon, og enda bredere da jeg så han skulle samme vei, bytte til banen i retning Constitucion.
Jeg har for vane å finne den vakreste mannen i vognen og leke litt med blikket. Det har jeg gjort siden jeg måtte øve meg opp til å holde blikket til menn på milongaer. T-banen er et godt sted å øve, for hvis det blir pinlig er det lite sannsynlighet for at jeg treffer vedkommende igjen. Dessuten gjør det trange og ubehagelige baneturer som jeg likevel må ta så mye mer interessante.
Vi fulgte samme tempo gjennom de flislagte underjordiske gangene, og stod på nesten samme trinn i rulletrappen. Vel fremme på neste perrong satte han seg ned på en benk. En stund nølte jeg litt, til den blonde damen med caps'en oppfattet situasjonen og gled til siden så det ble plass til meg ved siden av ham. Inni hodet mitt diktet jeg de mest romantiske scenarioer om jeg bare kunne finne en måte å starte en samtale med ham.
Musikken endres
Dagdrømmingen ble brått avbrutt av at en annen mann, ikke halvparten så interessant å dikte om, dumpet ned på benken mellom meg og den vakre. Musikken i hodet stanset, og oppmerksomheten min ble tvunget til å legge merke til at han satt og dunket i benken, hånden hans litt for nærme. Jeg tittet på ham, halvirritert for at han hadde avbrutt dagdrømmen, hindret meg i å kunne snakke med den vakre, men også fordi dunkingen hans avkrevde oppmerksomhet.
Uro
I det jeg tittet på ham la jeg merke til at han vekslet et blikk med en annen kar som stod på perrongen noen meter foran meg. Den blonde damen på min venstre side hadde snudd seg mot meg og plutselig la jeg merke til at de også vekslet blikk. Det var tydelig at disse tre kjente hverandre. Men hvorfor snakket de ikke sammen? Hvorfor stod eller satt de hver for seg mens de ventet?
Jeg begynte å føle meg ukomfortabel. Da mannen på min høyre side snakket høyt og sa noe uforståelig til en fjerde person som også stod på et passelig punkt i sirkelen rundt meg var jeg ikke lenger i tvil. De hadde inntatt posisjoner og ventet bare på det rette øyeblikket. Som om de kunne lese tanker prøvde jeg å la være å tenke på at jeg hadde datamaskinen og en rekke andre ting jeg gjerne vil beholde i sekken jeg hadde på fanget.
Flukt
Plutselig reiste jeg meg, og spankulerte rolig, men bestemt til enden av perrongen. Like etter kom t-banen og alle de ventende veltet mot dørene. Jeg så de fire så langt etter meg, men jeg var for langt borte nå til at de kunne få tak i meg uten at det ble for tydelig. Alle fire gikk også mot dørene og entret t-banen i vognen foran meg.
Uheldigvis var dette vogner som var åpne, bare forbundet med en bevegelig del, slik trekkspill-bussene er det i Oslo. Jeg begynte å lure på om de kom til å følge etter meg når jeg gikk av også. Men like før dørene lukket seg, forlot alle fire banen, og i det banen kjørte bort satte de seg ned på den samme benken og tittet gjennom sakene de hadde plukket fra andres lommer...
Intuisjon og observasjon reddet meg
Hvordan kunne tyven vite at han avbrøt en dagdrøm og dermed trakk hele min oppmerksomhet mot ham? Hvordan kunne han vite at jeg er vant til å observere hvordan mennesker relaterer til andre i omgivelsene? Det kunne han selvsagt ikke, men det var denne vanen som reddet meg. Den blonde damen hadde hatt alle muligheter til å lete gjennom lommene mine mens jeg var opptatt med dagdrømmen på høyre side. Heldigvis har jeg aldri noe i lommene.
Jeg føler det ille for alle dem som oppdaget at de manglet sine telefoner og lommebøker noen stasjoner senere, men er likevel glad jeg klarte å reise meg raskt nok til at de ikke rakk å stoppe meg, og tidsnok til at det var plass til å bevege seg fort over perrongen. Noen sekunder senere ville jeg blitt hindret av menneskemengden som stimlet mot dørene. Dessuten liker jeg at jeg skuffet tyvene, og fratok dem byttet de hadde sirklet inn..
Yeah, right, hvor naiv er du?
Stereotypien han umiddelbart ble plassert i talte ikke til hans fordel. At hun trodde at han var annerledes enn det store flertallet gav henne en merkelapp som naiv og godtroende. Mange år senere fikk hun bekreftet at sin gode tro om ham var berettiget. Tross alle advarsler fra velmenende båssettere. Men da var det for sent.De hadde blitt kjent i en virvelvind. Kraftige følelser i sving, men hadde begrenset tid. Han var fra det latinamerikanske kontinent, selverklært machista og det var lett for utenforstående å plassere ham i den notoriske "latin lover"-båsen, anta at han søkte flere parallelle kjærlighetshistorier, ikke respekterte kvinner og generelt ikke var til å stole på. Hun var nordisk og blåøyd og mente bestemt at denne mannen var annerledes.
"Yeah, right, hvor naiv er du?"
Det er lett å høre mer på advarslene, anta at man selv er så blind midt i situasjonen at man ikke er i stand til å vurdere andre mennesker objektivt, og derfor heller stoler mer på andres oppfatning enn sin egen. Men hun klarte aldri å bli overbevist om at denne mannen kunne være en slik skjørtejeger, utro og ansvarsløs som de andre mente han måtte være - fordi han var latinamerikansk.
Tiden de hadde til rådighet tok slutt, hun vendte nesen hjemover og livet fortsatte slik det har en tendens til å gjøre. Han fikk etterhvert en ny kjæreste, men hadde problemer med å få det til å fungere. Hun hadde sine bekjentskaper, men hadde også problemer med det samme.
Sannhetens time
Mange år senere møttes de igjen. Som venner denne gangen. Han hadde vært sammen med sin kjære i nesten 3 år, men det var blitt slutt mange ganger, og aller sist en måned før de møttes. Begge var dermed single og mange utenforstående tenkte at de kom til å repetere sitt stormende korte forhold for så å forlate hverandre på nytt.
Slik gikk det ikke. De fant tilbake til den gode kontakten, den gode omsorgen for hverandre og den gode troen. Han tok seg av henne da hun ble syk, gjorde alt for at hun skulle føle seg velkommen, men holdt passelig avstand. Hvorfor? Fordi han visste at det ville såre hans nylige eks-kjæreste om han kastet seg i armene på en annen kvinne, og kanskje spesielt en kvinne han hadde hatt før. Fordi han visste hvor vondt det er å bli såret. Fordi han var i stand til å sette seg inn i andres følelser og ta ansvar for hvilke konsekvenser hans handlinger ville få.
Et øye for det gode
Etter å ha vært hans ytre fristelse som han med glans motstod, kunne hun endelig bekrefte at hennes godtroenhet hadde rot i virkeligheten. Hun hadde rett - stereotypiene og de utenforstående tok feil. Det var for sent for dem, men uansett var det en seier for henne å få bekreftet at hun slett ikke var så naiv - bare at hun hadde øye for det gode.
Tre er en for mye - en fotohistorie
Noen ganger er situasjonen man befinner seg i litt kjip. Da gjelder det å finne noe konstruktivt å bruke tiden på, så har det liksom ikke vært helt forgjeves. Min umiddelbare løsning er å skrive. Jeg tar frem notatblokken og skribler ned det jeg ser, det jeg observerer og opplever. Jeg ser etter detaljer, pussige situasjoner, motsigelser eller andre små saker man kan gripe fatt i og kommentere. Denne gangen blir det for første gang en fotohistorie. Dere får unnskylde kvaliteten på bildene, de er tatt uten blitz nesten uten lys for å ikke "forstyrre" motivet. Klikk på bildene for å studere dem nøyere:
De hadde truffet hverandre før helgen. Han ringte søndag og inviterte henne ut - på konsert.
- "Vil du være med?" spurte hun sin venninne. Søndag, ingen andre planer, et par øl og en konsert,
- "ja, hvorfor ikke", svarte venninnen, "hvis du ikke helst vil være alene med ham, da?"
- "Nei, det er en konsert der flere av hans venner kommer til å være også", beroliget hun."Dessuten er jeg ikke interessert i ham, men han er en interessant person som har kontakter som vi kanskje kan bruke til å sette opp noe sammen".
Han henter dem i bil og venninnen begynner allerede å ane fugler i mosen. Konserten er noen kvartaler unna, og ikke nødvendig med biltransport dersom man ikke prøver å imponere.
To eller tre?
Det er glissent i lokalet, likevel er det få plasser å sette seg ned. Det er antagelig meningen at man skal stå og mingle. De setter seg først på en benk, tre på rad og ham i midten. Det burde kanskje vært en lykkesituasjon for en mann med to damer, en på hver side? I sin iver etter å prate med henne snur han ryggen fullstendig til venninnen. Hun prøver stadig å innlemme sin venninne. Han snur seg - halvveis, men med baksiden av skulderen mot venninnen. Hun føler seg ille til mote, hun ønsker at de alle tre skal være med i samme samtale. Hun leter litt, så sier hun 
- "musikken er høy her, kanskje vi skal flytte oss til et bord lenger inn?"
- "Kanskje jeg vil kunne høre dere her også", flirer venninnen.
- "Uansett sitter vi bedre her", sier han, og snur seg igjen mot henne.
Legg merke til retningen på overkroppen til dem begge og husk at det sitter en tredjeperson ved bordet bak kameraet.
Hun slites mellom samtalen med ham og ansvarsfølelsen for at venninnen skal føle seg inkludert. Hun sitter med hele kroppen vendt fra ham, linjene hennes peker ut i rommet, mens hodet er vendt mot ham og hans samtaletema. Venninnen reiser seg, tilbyr seg å hente noe i baren til dem, og lar dem være i fred en stund mens hun tar henter seg en øl. Venninnen kommer tilbake, setter seg, lener seg frem for å komme inn i samtalen, men gir opp og finner frem penn og papir.
Legg merke til retningen på føttene hennes, hvordan venstre hånd holder fast den øverste foten i "riktig" retning, og hvordan blikket nesten motvillig følger med i samtalen, halvveist irritert, halvveis uforstående (hånden foran munnen) til at han ikke legger merke til det ubehagelige i situasjonen.
Han har allerede glemt venninnnen og konsentrerer seg fullt og helt om den ene. Det at hun vender seg bort gjør at han må sette seg enda nærmere og han nesten velter over stolen for å komme nær nok. Venninnen slutter og skrive, fjerner armene helt fra bordet, lener seg bakover og finner frem kameraet. Han lar seg ikke ense av at kameraet er fremme.
Legg merke til hvordan han lener seg frem og bort og dermed totalt stenger kamera-posisjonen ute fra fellesskapet. Legg også merke til hendene hennes som knyter seg sammen og bort fra ham, stenger så godt hun kan uten å være uhøflig.
Det begynner å bli nok for henne. Hun føler seg ille til mote, vil at han skal skjønne tegningen og oppføre seg sosialt. Hun tar drastiske midler i bruk. Hun lener seg frem mot bordet, fortsatt bort fra ham, men tvinger ham til å åpne seg mot rommet. Oppgittheten og irritasjonen er merkbar i håndbevegelsene hennes når hun forklarer ham, halveis indignert, om sitt synspunkt på sammenhengen mellom klassisk ballett og moderne musikk. Ser han det ikke?
Legg merke til blikket hennes, håndbevegelsen, intensiteten og hvordan hun tvinger ham til å åpne retningen i noen grad mot bordet og den tredje personen.
Kvelden skrider forutsigbart frem. Venninnen finner første anledning til å fordufte. Hun ender med å føle seg skuffet, fordi han likevel, på slutten av kvelden prøver å kysse henne.
- "Hvilken del av at jeg ikke ønsket å kysse deg skjønte du ikke?"
Jeg skrev om kroppsspråk og sosial dynamikk mellom tre personer jeg observerte på en kafe tidligere i vår. Syntes du denne var artig, liker du kanskje den også..
Give him a break!
Det kan godt være at mirakler er nettopp det, mirakler. Hvorfor tror du de kalles mirakler når livsfarlige situasjoner løser seg uten tap av liv? Nettopp fordi de som oftest ender med døden. Nettopp fordi miraklene tilhører sjeldenhetene. Det er ikke nødvendig å hoppe utfor en klippe for å teste om Gud sender engler for å hindre at du klasker i bakken. Mest sannsynlig klasker du i bakken og blir et ubehagelig arbeid for mannskapet som må plukke opp bitene.
Respekt krever gjensidighet
Jeg har stor respekt for troende og for religionens rolle i den enkeltes liv. Jeg kan se verdien i det å ha troen på krefter utenfor seg selv, finne støtte, mot og trøst i vanskelige tider, og det å ha et fellesskap med andre som har tilsvarende livssyn. Her i Argentina beveger jeg mellom flere forskjellige troende miljøer. Jeg har kjente i samtlige skandinaviske kirker som i stor grad er lutherske, jeg har venner som er katolske, som setter sin lit til ulike helgener, ulike opprinnelige guder og livsanskuelser og jeg respekterer dem alle for det.
Det jeg imidlertid ikke har respekt for er når religiøse overbevisninger må prakkes på andre, og blir et krav om at andre som ikke deler den samme troen må rette sin adferd deretter. Eller sagt med andre ord, når min respekt for deres overbevisning ikke gjengjeldes med respekt for at jeg har en annen.
Tro versus fatalisme
Min venninne ville nok blitt gode venner med Märtha, hun setter sin lit til engler, helgener og sin versjon av den katolske Gud. Hun brenner røkelse, utfører ritualer på de riktige dagene på riktig måte og håper slik på velsignelse og hjelp i hverdagen - og ikke minst, at alt hun ønsker seg skal materialisere seg innen rimelig tid. Alt er svært så nydelig, helt til hun insisterte på å forlate leiligheten med tente stearinlys.
Foran sin helgenfigur hadde hun balansert løst plasserte stearinlys på kjøkkenbenken, og nektet å slukke dem, selv om vi begge skulle ut. Jeg var bekymret for at de vaklevorne lysene skulle falle og antenne leiligheten. Hun nektet å slukke dem fordi man måtte stole på Gud at de ikke faller, og at leiligheten ikke begynner å brenne om de skulle falle. Hun anklaget meg for ikke å ha tilstrekkelig tro på Gud.
Jeg har vanskelig for å akseptere fatalistiske forsøk på å fremkalle mirakler. Spesielt når det kreves at jeg forlater en leilighet med brennende lys som ikke engang står trygt i en lysestake. Jeg innbiller meg at Gud ikke liker å bli satt på prøve, og at det er en grunn til at det finnes fysiske lover - slik som at flammen har en tendens til å antenne det den måtte komme borti. Det er en lov som fungerer likt hver gang, og man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at de fysiske lovene håndheves uten dispensasjoner.
Uansett om man tror eller ei - troen krever ikke at man skal utfordre skjebnen for å fremkalle mirakler, man kan heller hjelpe litt til ...
- ved å slukke lysene!
Takknemlighet
"Jeg tror forøvrig ydmykhet er en god vaksine mot å utvikle dogmatiske syn, akkurat som takknemlighet er en god medisin mot selvmedlidenhet."
Den fikk meg til å huske en leveregel jeg har hatt i mange år om at man bør finne de magiske øyeblikkene i hverdagen, og de største gledene i de små tingene.
Dersom man hovedsakelig legger merke til det som går galt, vil man ha en miserabel dag - hver eneste dag. Hvis man i stedet fester seg ved det som er bra - for det er alltid noe som er bra - så blir dagen også så mye bedre.
I heisen på den svenske ambassaden i går hilste jeg på en eldre mann som gikk av to etasjer før meg. Jeg hilste på vanlig måte med "buen dia!" - god dag. Han svarte: "Buen dia, pero de bueno no hay nada" - God dag, men den inneholder ikke noe godt. Han refererte til regnværet utenfor, den grå himmelen som gjorde at han følte at det slett ikke var en god dag. Jeg kommenterte at det iallfall ikke var så kaldt idag med referanse til kuldebølgene som har overrasket Buenos Aires denne vinteren i flere runder. Jo, jeg hadde jo rett i det, sa han. Det finnes alltid noe godt, svarte jeg og smilte til ham før han forlot heisen.Og det mener jeg - det er finnes alltid noe godt, selv om det kanskje ikke er et mirakel eller svære greier. For mange år siden leste jeg en Tommy og Tigern-stripe. Tommy spør tigern hva han ville ønske seg om han kunne ønske seg hva som helst. Tigern tenker seg om og bestemmer seg for et smørbrød. Tommy irriterer seg skrekkelig og roper: men du kunne jo ønsket deg hva som helst, en bil, et fly, ditt eget kontinent! Et smørbrød, hva er det? I siste ruten av tegneserien har de avsluttet leken og spiser lunsj. Tigern smiler lurt og kommenterer: Jeg fikk mitt ønske oppfylt...
Stripen har siden prydet kjøleskapet mitt selv om den nå er gul og fillete.
Gi meg en god kopp espresso i regnværet og gråfargen blir vakker. Gi meg en god klem i kulden og det varmer. Gi meg en god latter og alle kroppslige ubehag blir borte. Fortell meg om det gode i dagen din - så gjør du dagen min god med det samme!
Årets misforståelse
In honour of those who inspired this blogpost the rest is in English, so that both my norwegian and argentinian readers might understand and comment if they like.
The misunderstanding of the year
I was home sick with a cold all weekend. I had to stay home even though I wanted to go to two tangoparties on saturday. I called my tanguero friend to tell him I couldnŽt go. LetŽs call him Ariel. Sunday I was still sick, so when another tanguero friend called me I had to turn him down as well. LetŽs call him Angel.
Monday I was feeling better, and as I was in the neighbourhood of Angel, I sent him an sms and asked if he had time for a coffee. Four minutes later my telephone rang from a number I didnŽt know, so assumed it was Angel who returned my call.
First conversation
- Is this Angel? Is this your telephone number at your house?
- No, this is my momŽs number. She has more credit than I you see.
- Ok, I see.
- Look, we are looking for tangoshoes for my mum now, and then we plan to go the matine and later to Villa Malcom. If you would like to come we could meet you at the matine in an hour or so? If you like I can call you when weŽre finished looking at shoes?
- So you are going both of you? You and your mum? I would love to come. It isnŽt necessary to call me - I have to go home to get my shoes anyway, and IŽll see you at the matine, ok!
AngelŽs mum doesnŽt live in Buenos Aires, so I thought it was nice that she was visiting him, and that he would take her shoeshopping and dancing. And since I now Ariel and his mum sometimes go to this matine, I though it would be nice to go all of us. I sent a message to Ariel to ask if they were going to dance tonight, too? He didnŽt answer. This surprised me, because he normally responds quite fast.
Growing suspicionI didnŽt think more about it, I went home, took a shower, found my shoes, and left for the matine when I received a new message from Angel:
- I just left the faculty, do you still have time for that coffee?
This was strange, shouldnŽt he be with his mother at the matine by now? I called him:
Second conversation
- Angel, now I am confused, werenŽt you going to the matine?
- Who is this?
- Tiqui!
- I donŽt know anything about the matine...
- Oh, now I think I understand, IŽll explain when we meet for coffee.
Explanation
I was quite embarrassed to explain to him that I had made an appointment with someone that I thought was him, and that I carried out the whole conversation without realizing it was someone else. It wasnŽt particularly fun to admit to him that I didnŽt distinguish his voice from someone elseŽs, and that I still wasnŽt sure with whom I actually made the appointment.
I did however suspect that I owed an apology to my friend Ariel. That must have been the reason he didnŽt answer my message - he thought I had sent it before he called, and that we had though of the same at the same time. Just when I realized this, the next message arrived. Ariel and his mother had left the matine to dine and would go directly to Villa Malcolm. A simple sms wouldnŽt be enough to explain what had happened, and now I wouldnŽt see them before late at night. Angel and I went for food as well, but i couldnŽt stop thinking about what a mess I had made by not making sure I was talking to the right person. I sent the last message to Ariel, telling him I owed him an apology and that I would explain when we met later that evening.
Embarrassed
Almost five hours later than the initial appointment I was finally able to explain to him what had happened. Luckily he laughed at the whole thing. The rest of the night we passed dancing, and in the end it all ended well.
I will, however make a note to myself not to even try to juggle more than one ball at the same time. I do not understand how some people are able to lead double lives, having several parallell relations at the same time, when IŽm not even able to separate my friends voices from each other, and believing so strongly I was talking the Angel, not even notices all the signs in the conversation that pointed to Ariel.
IŽm embarrassed.
Men de andre...
Hørt det før?Hvor kommer det fra at man relaterer kvaliteten på egne handlinger i forhold til hvor gode eller dårlige handlinger andre gjør? Blir en gal handling mindre gal om andre også gjør det? Blir en dum handling smartere fordi mange andre er like dumme? Blir en ulovlig handling mer lovlig dersom flere andre tillater seg det samme?
Ansvarsfraskrivelse kaller jeg det. Og ansvar har man for sine egne handlinger, uansett om det finnes andre i verden som gjør det samme. Jeg hevder at man på ingen måte kan rettferdiggjøre egne handlinger basert på andres handlinger. Dine handlinger må stå for seg selv, og du må kunne stå for dem uavhengig av andre. Ansvaret er ditt for dine valg, og ditt alene.
"Men jeg vet ikke om hun er trofast, da spiller det vel ingen rolle om jeg er det?"
Han hadde ikke engang tenkt over å si det, at han hadde en kjæreste som ikke bodde i byen. Til det var flørten altfor spennende, altfor oppslukende. Denne jenta var her og nå, og hvem ville vel få vite noe? Han visste ikke engang hvordan han var havnet i denne situasjonen der hennes halvveis spøkefulle spørsmål tvinget ham til å innrømme det, jo, han hadde en kjæreste...
- Men, hvis du har kjæreste, hva i alle dager gjør du her med meg, da?
- Fordi jeg har lyst! Han prøver med sine lure blikk å finne tilbake til den gode stemningen de hadde bare for en liten stund siden. Men hennes plutselige alvorlige tone bringer ham ned på jorden:
- Synes du det er riktig?
- Tja, hun bor jo ikke her, jeg vet jo ikke hva hun gjør, så da er det vel ikke så galt?
- Men du oppfører deg ikke akkurat som om vi var venner, synes du vel?
- Mnjaei, men det har jo ikke akkurat skjedd noe.
- Nei, det har ikke skjedd noe fordi jeg stoppet deg...
- Uansett vil jo hun ikke vite noe om det, og jeg vet jo ikke hva hun gjør, så...
- Mener du virkelig at det blir bedre av at hun ikke vet? Du vet jo! Dette dreier seg jo om en grunnleggende respekt for kjæresten din. Du må behandle henne bra, uansett om hun vet det eller ei. Dessuten dreier det seg også om respekt overfor meg! Helt til nå har du ikke fortalt meg at du har kjæreste!
Ansiktet hans sank over i alvorlige folder, skuffelse, ergrelse, kanskje ørlite skam.
- Kanskje jeg skulle gå?
- Ja, det synes jeg!
- Det er jo sent. Ble du sint?
- Ja, nei, sint er ikke ordet. Skuffet er riktigere. Slik mistet jeg respekten...
- Ikke vær slik!
- Si meg, er det slik dere menn tenker?
- Hmmm, jeg ja, men jeg kan jo ikke si at alle er slik. Jeg ser ikke noe galt i det. Jeg vet jo ikke hva hun gjør heller.
Slukøret forlot han henne uten å helt skjønne hva hun hadde sagt. "Behandle henne pent!" var det siste hun sa før hun lukket døren etter ham.
"Han såret meg, da har han bare godt av at jeg slår tilbake med samme mynt!"
Hun kom gledestrålende og viste meg den utspekulerte sms'en hun hadde brukt ettermiddagen på å formulere.
- "Den kommer til å slå bena under ham, han kommer ikke til å kunne konsentrere seg om noe i flere dager når han får denne!"
Som den gledesdreper jeg kan være noen ganger spurte jeg:
- Men hva vil du oppnå med det?
- At han skal få tenke gjennom hva han har gjort, at han skal få lide litt, slik han lot meg lide.
- Tror du denne sms'en for ham til å tenke gjennom egne handlinger? Eller tror du han for alltid avskriver deg som psyko, og mister den siste respekten for deg? Og hva oppnår du for deg selv? Jeg har alltid vært av den oppfatning at den beste hevn er å leve bra - for seg selv, ikke sette kjepper i hjulene på andre.
Hun stirrer litt uforstående på meg et øyeblikk før hun griper tilbake til bortforklaringene.
- Men du vet ikke hvordan han har såret meg. Han har også oppført seg dårlig overfor meg, latt meg gå rundt å lure i dagesvis og ødelagt mange dager for meg.
Jeg angriper temaet fra en annen vinkel og spør - kanskje uventet:
- Elsker du ham?
De store øynene hennes blir enda større, og det går et halvt sekund før hun nesten kaster ut det selvfølgelige:
- Ja, selvsagt elsker jeg ham, ellers ville jeg ikke jobbet så hardt for å få ham tilbake. Ellers ville det ikke såret sånn når han behandlet meg dårlig.
Jeg setter inn støtet:
- Hvis du elsker ham, hvorfor ville du da ønske at han skulle lide når du vet hvor hardt det sårer når en du elsker behandler deg dårlig. Når din reaksjon er å svare med samme mynt enda så vondt du vet at det gjør - tror du da at dere løser noe som helst på den måten? Tror du at han plutselig vil være den som slutter med den sårende onde sirkelen fordi du sårer like mye som ham?
Å elske noen er å ville dem det beste, aldri ville gjøre dem noe vondt, uansett om det som skal til utelukker deg selv. Slik er kjærligheten i mine øyne.
Jeg drepte den iltre hevnlystige iveren hennes. Hun slettet meldingen og sukket oppgitt da det gikk opp for henne at det var hennes egne følelser hun måtte ta tak i i stedet for å bruke all sin energi på å manipulere hans.
Finnes det flere mennesker der ute som tar ansvar for egne handlinger, og som ikke griper til bortforklaringer basert på andres dumhet, ignoranse, ondskap og arroganse? Finnes det flere i verden som skjønner at skal man få respekt må man fortjene den og tilby den, og vite med seg selv at man er i besittelse av den? Finnes det flere som tar selvstendige valg og som står for dem uavhengig av hva andre måtte si, gjøre eller velge? Mennesker som måler seg selv mot sin egen samvittighet?
Alene?
Spørsmålet kommer fra ansikter som legger seg i uforstående folder. På grensen til bekymring. Som om de ikke kan fatte at noen ville finne på å utsette seg for å være alene under noen omstendighet. Spørsmålet kommer hver dag. Men det kommer ikke fra alle. Det kommer fra dem som synes situasjonen er utenkelig, fra dem som aldri ville tenkt tanken på å oppsøke ensomheten. De som ikke stiller spørsmålet har ikke bare opplevd ensomheten, men søker den aktivt og vet at man ikke er alene så lenge man trives i sitt eget selskap. Disse som har opplevd gleden og styrken ved å være alene vet også at man aldri er lenge alene. Nettopp fordi det å oppsøke ensomheten skaper en slik god situasjon for å treffe andre, nye og helt annerledes mennesker enn om man alltid har utgangspunkt i et selskap.
Noen av dem vet også at det er helt nødvendig å være alene i perioder for at man skal skape slike nye relasjoner. De ville ikke oppstå om man ikke på hver sin kant møtes uten andre strenger i andre retninger. Noen av dem vet det ikke helt med formulerte tanker ennå, men har opplevd effekten noen ganger, og begynner å ane at ensomheten slett ikke skal fryktes, men heller omfavnes, nettopp på grunn av de mulighetene den gir for ekstraordinære selskap.
Jeg har alltid hatt behov for kortere perioder alene for å innhente energi nok til å være sosial. De som ser meg kun i større sosiale sammenhenger tenker kanskje at jeg alltid er slik? Men ingen av dem vet hvor asosial jeg må være for å kunne være sosial. Men jeg har ikke alltid forstått sammenhengen mellom disse stadiene, og jeg har ikke alltid turd å søke ensomheten, selv om jeg har hatt noe som trekker meg mot den. Jeg kjempet mot den i den tro at det er av det onde, at det nesten er farlig. Det er vel den samme frykten som lyser bak spørsmålet når mennesker stiller med måpende munn: "Er du her alene?"
På et punkt i livet mitt stod jeg plutselig helt ufrivillig alene. Mutters alene. Jeg var så vant til å være en del av relasjoner til andre at jeg ikke visste hvem jeg var bare i kraft av meg selv. Det var et sjokk. Ikke så mye det ingen andre var der, men at jeg ikke var der selv, jeg visste iallfall ikke på hvilken måte jeg skulle forholde meg til bare meg. Jeg måtte begynne å øve meg, lære meg å være alene, og venne meg til hvordan det var, og venne meg til å aktiv alene.
Jeg hadde aldri gått ut på byen alene før. Jeg bestemte meg for å øve på det. Den største frykten jeg hadde var at andre skulle legge merke til at jeg var alene. Hvorfor det? Hva slags holdninger har man tatt til seg for å bli flau over å være et individ uten tentakler til andre individer til enhver tid? Jeg begynte med konserter. Jeg tenkte at hvis jeg gikk alene på konserter hadde jeg en unnskyldning til å være der, selv om jeg ikke hadde avtale med noen. Likevel husker jeg det var tøft å entre et lokale, kjøpe seg noe å drikke, finne seg et sted å sitte uten å bli overfokusert på hvor mange som kunne se at man var alene. Flere ganger gikk jeg flere runder rundt lokalet før jeg turde å gå inn og gå gjennom denne smertefulle prosessen. De første gangene hadde jeg en tendens til å havne innerst i et hjørne, klemt opp mot veggen eller i en krok. Der jeg innbilte meg at jeg kunne gjemme meg bort, så ingen skulle se at jeg var alene. Selvsagt så alle det enda bedre da ? om de i det hele tatt så min vei. Betjeningene overså meg iallfall. Enten så de meg og trodde jeg ventet på noen og kom derfor ikke bort for å ta bestilling. Eller så så de meg rett og slett ikke fordi jeg lyktes i å gjemme meg.
Etter hvert lærte jeg meg å kunne sette meg i baren i stedet for i et hjørne. Da fikk jeg iallfall servering, og med et glass foran seg har man iallfall en gjenstand å holde seg fast i. Jeg husker jeg satt i baren i hele femten lange minutter før en konsert skulle begynne og følte meg utilpass. Litt lenger borte i baren satt nemlig en mann, og jeg var livredd for at han skulle legge merke til at jeg var alene og hva han da skulle tenke om meg. Da konserten endelig begynte snudde han seg på barkrakken og lente ryggen mot disken og det gikk opp for meg: Han var jo akkurat like alene som jeg! Selvsentrert som jeg var, hadde jeg kun tenkt på hva han kunne tenke om meg som jente alene, men jeg hadde ikke engang vurdert at han var alene. Noe av det absurde i denne frykten for å være alene fikk de skarpe kantene av den til å slipes.
Etter denne aha-opplevelsen og en følgende god konsertopplevelse har jeg fortsatt å utfordre meg selv til å være alene, være aktiv alene, ha opplevelser alene, reise alene, og det skumleste av alt: Møte andre mennesker alene. For hver gang er det lettere å gjøre det neste gang. For hver ny situasjon jeg har taklet alene er det mindre skummelt å gi seg i kast med neste. Og hver gang jeg innkasserer den fantastiske premien det er, både å mestre det, men også de ekstra magiske øyeblikkene jeg får oppleve, jo mer trekkes jeg mot nye situasjoner av ensomheten. Det er fortsatt litt skummelt av og til, men jeg vet at jeg har taklet det før, og at jeg vil takle det igjen.
I samme slengen har jeg truffet noen andre mennesker som har gjort lignende erfaringer. Og vi møtes nettopp fordi vi har oppsøkt ensomheten på samme sted, i samme situasjon. Vi ville aldri ha møtt hverandre om ikke utgangspunktet var slik. Alle burde utfordre seg selv med å være alene.
(Avenida 9 de Julio, Buenos Aires - Tyvlånt fra http://www.guiaturisticadebuenosaires.com/)
Rollebytte og innlevelse
Milonga del Conventillo
Conventillo betyr patio eller bakgård og lokalet hadde bestrebet seg på å virkelig se ut som en bakgård, med klestørk hengende over hodene våre der vi danset, steingulv, murvegger, og isnende kaldt, som om det virkelig var utendørs. Selv instruktørene danset med skjerf og vanter! På veien hit hadde jeg sett et tangosted hvor det stod annonsert i vinduet at det var "gay friendly". Det viste det seg at det var her på Conventillo også, men det var ikke annonsert like uttalt. I stedet stod det "Roles libres" på visittkortet, men det visste jeg ikke før senere. "Roles libres" innebærer at man gjerne byttet på fører og følger-rollen, og det var mange konstellasjoner ute på dansegulvet, ikke bare samme kjønn som danset med hverandre, men også tradisjonelle par, men hvor jenter førte og gutter fulgte. Selvsagt danset man også på den vanlige måten med at mannen fører og kvinnen følger. I klassen byttet vi hele tiden på rollene, ikke bare dansepartner og det var i grunnen en fin måte å samarbeide på.
Jeg var førstemann som kom. Det skulle jo være klasse og da var det jo greit å være der til tiden, men jeg skjønner jo at jeg må finne tilbake til mine bolivianske og latinamerikanske takter når det gjelder tid. Det var likevel hyggelig å være først, for da fikk jeg pratet litt med instruktørene (som stod og hutret med store skjerf og fleece-gensre) og etter hvert fikk jeg tid til å prate med neste utlending som kom, en amerikansk gutt fra California som het Peter. Han hadde reist rundt i Sør-amerika i 6 måneder og hadde nå en uke igjen før han skulle hjem.
Peter
Jeg hadde aldri sett Peter før, men det var noe kjent ved ham. Han lignet på en norsk venn jeg ble kjent med i Bolivia. Ikke i utseende, men i måten ansiktet hans signalisert åpenhet og interesse, i stemmen, måten å prate på, aksenten når han snakket spansk og humoren. Ikke minst latteren lignet veldig. Han gav meg gode assosiasjoner og jeg ble umiddelbart glad i ham. Det viste seg at jeg minnet ham om søsteren hans og at de hadde norske aner langt tilbake, så jeg tror at de positive vibbene var gjensidige.
Vi danset sammen to ganger i løpet av klassen og han var ganske fersk, men det var en godhet og inderlighet over ham som gjorde at dansene ble veldig fine likevel. Antagelig var det bare det at vi begge trivdes i hverandres selskap helt fra starten.
Adrian
Hadde danset mer, men vi fikk ikke danset i løpet av klassen. Vi danset i stedet når milongaen startet, og det føltes trygt å danse med ham. Det var min første dans på en milonga i Buenos Aires, og det var veldig fint at det ble en "trygg" dans. Adrian hadde danset en stund og var tydeligvis kjent på stedet, han kjente de fleste og ble stadig hilset og kysset på hver gang det kom nye inn på stedet. Det er kanskje ikke så rart, for han virket åpen fra første stund, hilste på meg like selvfølgelig som om vi skulle kjent hverandre lenge. Stemningen var preget av en åpenhet som gjorde at jeg umiddelbart følte meg hjemme.
Her er vi alle señoritas
Etter klassen havnet jeg på bord sammen med Peter, Adrian, en venn av Adrian som het Pedro som nettopp hadde begynt å danse, og en brasilianer som het Rafael som var helt fersk. Jeg stusset litt på om jeg burde sitte på et bord med bare gutter. Jeg hadde jo hørt fra Bjørn hjemme i Norge at på milongaene sitter man hver for seg, damer på en kant og mennene på en annen. Men Pedro beroliget meg og fortalte at "her er vi alle señoritas", så det trengte jeg ikke ta så tungt. Som jeg nevnte oppdaget jeg etter hvert at regler, konvensjoner og danseroller var svært fritt på dette stedet, noe jeg egentlig satte veldig pris på når det bare gikk opp for meg. Dessuten var det ikke to sider med bord her, alle bordene var samlet i begynnelsen av lokalet, og så var dansegulvet resten av bakgården. Belysningen fanget opp de sterke fargene i klærne som hang til tørk over dansegulvet og skapte et spill av lys og farger som var langt varmere enn temperaturen. Ute var det 3-4 grader, og det kan ikke ha vært stort mer enn 10 inne i bakgården heller.
Jeg delte en flaske øl med Peter, og skravlet i vei med disse fire fine mennene. Adrian var mest på gulvet, og han og Peter svingte seg mye sammen. Peter strevde litt med å henge med i ochoene, men Adrian var tålmodig som bare det og den gleden de hadde av å danse med hverandre var helt nydelig å iakta, selv om dansen kanskje kunne vært teknisk bedre. Det blir det jo etter hvert uansett. Jeg måtte kommentere hvor fint det var å se på dem, og Peter smilte lurt og fortalte at Adrian var hans "Coach especial" i tango.
Rafael nøyde seg med å danse på kurset, og å iakta under milongaen. Han snakket ikke så godt spansk, men skjønte mesteparten av hva vi andre snakket om. Han hadde polske aner, men var annen eller tredjegenerasjon i Brasil. Han danset blant annet polske folkedanser, men det var første gang han prøvde tango i dag. Jeg syntes han var tøff som dukket opp alene på en klasse og milonga sånn helt uten videre. På den annen side, et sted må man jo begynne.
Pedro
Pedro var en utrolig personlighet. En genuint åpen og reflektert mann som hadde opplevd mye og måttet ta stilling til vanskelige valg gjennom livet. Han fortalte om vanskeligheter med en slik enkelthet at jeg ble fascinert. Han hadde kommet ut av det på godt vis og landet på begge beina hvor han stod støtt i sin overbevisning.
Pedro hadde vært gift og far til et barn da han fortalte sin kone Julieta at han ikke lenger kunne være gift med en kvinne. Tidspunktet viste seg å være maksimalt uheldig da Julieta i sjokk og vantro kunne fortelle at hun var tre måneder på vei med hans neste barn. Mange tårer hadde blitt felt, men de hadde til slutt klart å sammen bestemme seg for å akseptere verden slik den var og gjøre det beste ut av det, hver på sin kant, men sammen til det beste for barna.
Motstridende roller og forventninger
Pedro kunne fortelle om vanskene med å fylle de motstridene rollene som far i en tradisjonell familie og som en del av et mannlig par ute på "la mambo" som han kalte det. Det var heller ikke enkelt for hans nye kjæreste å se for seg en rolle som stefar. Kjæresten hans hadde ikke vært gjennom en tilsvarende erfaring, hadde alltid visst at skulle være barnløs og ha forhold til menn, ikke kvinner. Han hadde derfor store utfordringer for å kunne se Pedros behov for å være en fullverdig pappa samtidig som han ville være en fullverdig partner for sin kjære. Det ble en diskusjon rundt bordet omkring prioriteringer, barn og voksnes liv, frihet og seksualitet, hvor mye man skal inkludere hvem og hvor grensene går eller burde gå. Det var en fascinerende diskusjon som utspilte seg på et sted hvor alle regler var til for å brytes. Pedro fikk det hele til å høres så enkelt ut når han konkluderte med, "barnas behov kommer først fordi de er barn, og det er nødvendig å passe på dem. Når de er voksne er det noe annet".
Samtidig var han klar på at de skulle lære hans nye kjæreste å kjenne, vite at dette var et godt og varmt forhold, uten å påtvinge dem meninger av noe slag. Om de ville ta avstand fra det når de ble 18, så fikk det være deres sak, men så lenge de var barn, var hans aller første prioritet å ta vare på dem. Samtidig klarte han fint å se hvor vanskelig det var for hans venn å sette seg inn i betydningen av slike relasjoner. Han hadde en så fin måte å kunne se sin egen og andres situasjon fra flere sider - han hadde en gjennomgående forståelse for barnas mors situasjon og reaksjon, han skjønte sin kjære, men opplevde likevel at det var problematisk å få dem (på hver sin kant) å forstå hans behov og tanker, kanskje nettopp fordi det var han som var i stand til å bytte på rollene? Det som var helt sikkert var at denne milongaen var det riktige stedet for den som kan gå inn i flere roller og se en sak fra flere sider.
Innlevelse i andres historier
Han viste også en uttømmelig interesse for andre. Han var fascinert av min historie og bakgrunnen for at jeg var her. Og som han sa, det er jo to interessante historier. Den ene er den du leter etter, den andre er historien om grandniesen som reiser halve verden rundt for å lete. Dine barnebarn kommer tilbake hit til Argentina for å lete etter din, deres bestemors historie, den gale damen som reiste verden rundt på jakt etter en historie, det er jeg sikker på, sa han. Jeg kjente jeg ble glad for det, at han så dobbeltheten, nivåene i fortellingen, uten at jeg hadde forklart ham det på forhånd. Dette er en mann som ser andre, og slike evner går rett til hjertet mitt.
Etter en kveld hvor min største ambisjon var å få en dans eller to før jeg skulle videre i fødselsdagsfeiring, satt jeg igjen med flere venner som jeg nok helt sikkert ser igjen. Mest sannsynlig allerede i kveld. Da er det milonga i Riobamba.
Lenker:
http://www.milongadelconventillo.com/
http://www.tangodata.gov.ar/
Vi har en taper!
Konkurranse om intellektuell prestasjon
Han hadde irritert seg over karakteroppslaget i flere dager. Han burde ikke lagt så langt nede på listen. Han hadde jo mye mer kontroll på dette stoffet enn de andre medstudentene. Han burde ikke bare hatt en bedre karakter, han burde vært best! Men kompetitiv og målbevisst som han var skulle han gjøre noe med dette neste semester. Han gikk systematisk til verks, og fant ut hvem som hadde scoret best. Det var jo best å vite hva man hadde med å gjøre, og hvem man konkurrerte med. Han gikk til oppgaven med liv og lyst og leste hele pensumet to ganger i løpet av semesteret. På eksamensdagen var han selvsikker. Og da resultatet kom inkasserte han som lønn for strevet: Han vant, og jeg - fullstendig ignorant om spillet som pågikk i det skjulte - tapte med en sammenlagt hundredel.
Konkurranse om nærhet
Hun likte ham egentlig litt, men bare som venn, altså. De hadde møtt hverandre bare et par ganger på date, men blitt enige om at de nok passet best som venner. Venner eller ei, det irriterte henne en smule at han nå - mens han slappet av i parken med henne og hennes venninner - brukte masse tid og energi på å få kontakt med en venninne han hadde kjent igjen litt lenger borte på plenen. Omsider fikk han et gjenkjennende vink tilbake, ruslet bort dit, slo seg ned en tid, og inviterte henne siden til å bli med tilbake til den lille gjengen i parken. Hmm, hvem var denne damen han så gjerne ville snakke med, hva var egentlig relasjonen mellom dem? I løpet av samtalen forstod hun at de hadde reist sammen, riktignok sammen med flere andre, men den spøkefulle, halvflørtene tonen dem i mellom irriterte henne enda mer.
- "Åh, jeg tror du begynner å bli brent på ryggen, jeg tror jeg må smøre deg", sa hun og fikk samtidig etablert at hennes relasjon var nærmere ham enn denne reisedamen. Hun vant, og jeg - fullstendig ignorant om spillet om hans gunst - tapte først da det gikk opp for meg at hun hadde sett meg som en konkurrent.
Konkurranse om fysisk prestasjon
I solnedgangen satt tre venner og spise moreller. En av dem kommenterte at man arrangerte landsmesterskap for morellstein-spytting. Med varierende hell fløy stenene utfor skrenten, og med øyemål i forhold til knausene og trærne nedenfor kunne hvert blås vurderes. De tre siste morellene gjorde alvor av leken, og innsatsen krevde forberedelse og konsentrasjon. Jeg spyttet først og gjorde mitt desidert dårligste da det virkelig gjaldt. På hver side av meg fløy stenene i elegante buer utfor skrenten - omtrent like langt.- "Det var vel uavgjort", sa jeg diplomatisk, "dere er like gode".
- "Ja, men vi har iallfall en taper!"
Mitt liv som taper er i grunnen veldig fint, så lenge det begrenser seg til morellsten-spytting, venners gunst som bare er venner, og karakterer som jeg likevel er fornøyd med.
En håndsrekning fra fremmede
Samtidig kom jeg til å tenke på Rabbagast som skriver om hvordan man kan gjøre verden til et bedre sted ved å spre hjelpsomme tjenester etter "pay it forward"-konseptet. Siden jeg setter utrolig stor pris på at det finnes fremmede som gjerne viser frem sin hjemby til meg, skulle det bare mangle at jeg ikke skulle kunne gjøre det samme for andre. Jeg fikk anledningen bare en ukes tid senere.
For to uker siden forvillet det seg en fransk tangodanser til Oslo på selveste nasjonaldagen. I mangel av andre alternativer fikk han bo på min stue de fire dagene han var her. Elle og Håkon etterlyste et referat, og historien er i grunnen at det gikk som planlagt og var en hyggelig dag der jeg også fikk øynene opp for hva vi kan være stolte av i landet vårt. I tillegg til å danse er han er ivrig fotograf, og man ser plutselig byen og menneskene i nye øyne når man tenker i potensielle motiver for fremmede øyne. Mer enn hundre bunader ble knipset, inkludert vertinnens bunad fra Rogaland. På t-banen hjemover etter noen timers tråkking og fotografering dukket det også opp den maskuline varianten fra samme sted, og da ble det endatil litt system i bunadsfotograferingskaoset:
Videre gikk turen til Kuba-parken med konsert og rare mennesker og flere motiver før vi satte kursen til den arenaen begge kjenner godt - tangoscenen. Selv på 17 mai klarer ikke ekte tango-addicts å holde seg fra å danse.
Hvis man skal sørge for at verden fortsatt huser fremmede mennesker som gir en håndsrekning når man trenger det, enten det er på tvers av landegrenser eller nabogjerder, så må man sørge for at man selv også gjør det. Og jo mer man selv legger dette inn i sin holdning til andre mennesker, jo åpnere og mer imøtekommende blir verden.
Og nå gleder jeg meg enda mer til å møte Argentina.
Dagens (bort)forklaring
~ tangodanser som nettopp har tråkket meg på foten ~
Det er kanskje en bortforklaring og en unnskyldning, men det er noe grunnleggende i denne uttalelsen som sier meg at den er ærlig og rett fra levra. Jeg har nemlig en reell mistanke om at mye av det menn gjør for å imponere, slett ikke er for å imponere damene, men tvert i mot å imponere de andre gutta. Og jeg har også en reell mistanke om at mange mannlige forsøk på å imponere gutta har en tendens til å gå galt og gå ut over damene...
Høyst subjektiv personlig observasjon, dette, men er det ikke noe i det?
Skal, skal ikke?
- "Men du kan jo bare finne nr hans på nettet, vel?" sa hennes litt for hjelpsomme kollega. Før hun visste ordet av det hadde kollegaen hennes satt seg ved maskinen og slått opp gulesider: - "Hva heter han?"
- "Jeg vet bare fornavnet, og området han bor i, vet ikke adressen engang!"
- "La oss se hva vi finner, kanskje er det ikke så mange.. "
- "men.. "
- "hva er postnummeret i det området, sa du? Nei, vent, vi skriver bare selve navnet på området, se her..!"
Skal, skal ikke?
Der stod det to treff svart på hvitt på skjermen. Det kunne være den ene, eller det kunne være den andre. Hun kjente det ble litt tøft dette, ville hun egentlig, kunne hun bare ringe da? Nei, det ville være for flaut. Dette gikk litt for fort, hun kjente at kollegaen gikk litt for fort frem her, dette var hun ikke helt klar for - eller kanskje?
- "Hva har du å tape?" spurte hennes kollega, og forklarte: - "Enten er det ham, og han vil synes det er hyggelig med positiv oppmerksomhet, eller så er det ikke ham, og da vil vedkommende aldri vite hvem du er likevel. Hvis du ikke prøver, vil det iallfall ikke skje noe, det er helt sikkert".
- "ja, men hva hvis han har kjæreste?"
- "da vet du i det minste, og slipper å tenke mer på det. Jeg ville faktisk blitt litt imponert hvis noen brukte energi på å finne meg, det er jo et veldig hyggelig kompliment!"
Som de fleste vet, det er mye lettere å kjøre bil når man sitter i passasjersetet. Det var så enkelt å si for hennes kollega, det var ikke hun som skulle bestemme seg for om hun skulle drite seg ut eller ikke. Skal, skal ikke...
Hun tenkte på det, veide for og mot, følte seg litt modigere med litt mildt press fra hennes overivrige kollega, kanskje... tja, hvis ikke skjedde det jo ikke noe, det var jo sant.
* Skal *
Det hoppet i magen hennes i det hun sendte avgårde sms'en. Pakket inn i mange ord for å mykne fallet i tilfelle hun bommet hadde hun mellom alle linjene spurt "Er du ham?
Svaret kom ikke så lenge etter og hun hadde funnet riktig person. Ja, det var ham. Hva nå? Hun måtte finne en måte å treffe ham, fortsette den fine samtalen der de slapp. Ok, nå kunne hun ikke veie for og mot så lenge, nå måtte hun bare stå løpet ut. Hva skulle hun skrive? Måtte ikke skremme ham bort, måtte ikke være for nøytral, ikke for mye, ikke for lite. Hvor i alle dager finnes den riktige balansen? Hun begynte å taste, slettet de første ordene og tastet på nytt. Hun så på meldingen og tenkte - hvordan ville hun reagert på denne? Hun slettet noen ord igjen og omformulerte setningene enda engang og endte til slutt opp med en invitasjon, passe nøytral, men med hint av interesse: "Med fare for å tråkke i salaten, ville du kanskje ta en kaffe en dag?"
Bomtur, men likevel
Det viste seg at mannen var godt plantet i salaten allerede, og måtte takke nei til kaffen, men svaret var likevel hyggelig. Selv om det viste seg å være en bomtur, var hun likevel ganske fornøyd med at hun hadde tatt motet til seg, turd å gjøre en innsats. Hun hadde i det minste prøvd, og hun hadde lykkes i å gi et hyggelig kompliment som han sikkert ville smile av en stund, uten at det hadde skadet noen. Og hun var blitt littegranne modigere. Alt i alt hadde hun ikke tapt noe, bare vunnet en litt større tro på seg selv.
Gammel nok til å bestemme selv!
Hvis hun ikke hadde vært så opptatt av å understreke sin bitterhet med trassige handlinger ville hun kanskje innrømmet at hun rett og slett savnet mannen sin, savnet en varm hånd og noen å dra på butikken sammen med. I stedet føyste hun unna enhver som ville ha henne til å gå ut, hva skulle hun med solstrålene? Nei, gi henne heller en paralgin forte til!
Det er ikke godt å si hva som gjorde at hun til slutt gikk med på å dra noen uker på "ferie". Pfmpf! Ferie! Avslastningshjem, het det, det var et sted man stuet bort gamle, bitre mennesker som henne for å slippe å se dem. Svindyrt var det også. De fornektet seg ikke og gjorde et dypt innhugg i hennes mange oppsparte penger. De som døtrene så slik frem til å arve. Ha! Ja, hun regnte med at hun egentlig bare var en slags bankkonto for dem nå. En bankkonto med bindingstid.
Livet snur
Men hun hadde ikke tenkt over at blant de bortstuede var det en kjekk ung mann på 81. Han var høy og hvithåret, med relativt mørke trekk, han hadde nok hatt svart når når han var ung. Han smilte bredt til henne og litt etter litt smeltet noe av hennes bitterhet bort. Han fant en streng av mildhet hos henne som hun hadde glemt at hun engang hadde hatt. Hun glemte helt å gjøre livet surt for pleierne, og istedet tok hun denne mannen i hånden og ruslet på stille turer rundt i hagen. Så en dag tok han mot til seg og kysset henne.
Livet ble snudd opp ned. Plutselig kunne hun ikke skynde seg nok for å leve. Hun hadde nesten ikke tid til å telle pillene i dosetten, men sørget for å nyte hvert stjålne øyeblikk sammen med ham. Når "ferien" var over kom han på besøk. Han hadde som henne drosjerekvisisjoner som tidligere hadde ligget i en skuff og støvet bort. Nå kunne de se ertende på hverandre og impulsivt bestemme seg for å bruke en rekvisisjon til, bare for å ta en biltur! Hvor de skulle? Nei, det visste de ikke, på tur, vel! Besøkene ble oftere og oftere, og etter noen uker bestemte de seg for å flytte sammen. Det var vel ingen grunn til å vente? Behovet for smertestillende ble mindre og mindre, hun hadde jo solstrålene og sin gode venn. Og nå skulle de tilbringe dagene sammen, de dagene de hadde.
En skygge
En dag han var ute kom døtrene på besøk. De satte seg alvorlig ned med henne og ville diskutere dette forholdet hennes. Hvorfor hadde hun latt ham flytte inn uten å spørre dem? Hvordan kunne hun vite at hun kunne stole på ham? De likte ikke at hun brukte så mye penger på ham, var hun sikker på om han ikke var med henne bare for pengenes skyld?
Hun ble sittende og måpe. Lot det døtrene sa gå gjennom hodet flere ganger uten helt å forstå at det var mulig. Satt de der og mente at de skulle bestemme om hun skulle ha venner eller ei? Hadde de latt henne være alene fordi hun skulle bruke mindre penger? Skulle de ikke kunne unne henne en å støtte seg til? En som lot henne stå på tåspissene hans for at hun skulle rekke opp for kysse ham? Skulle de ikke kunne unne henne et liv på slutten av livet?
Døtrene satte himmel og jord i bevegelse. Da hun ikke gav dem rett søkte de om å få henne umyndiggjort. De hevdet at hun kunne ikke være med sine fulle fem dersom hun lot en mann tvinge henne til å bruke så mye av sin formue, familiens arvegods.
Avgjørelsen
En vårdag etter nok en runde med døtrene satt hun stille på balkongen og prøvde å nyte solstrålene mens han var nede i butikken en tur. Et skyggens slør var kastet over deres dager, og hun hadde måttet ta en pille for å se lysere på dagen. Hvorfor skulle hun måtte slåss mot døtrene for å få ha noen siste år med lykke? Hun tok avgjørelsen der og da, og sa høyt til seg selv:
- "Vet du", sa hun, "jeg er 92, jeg er samboer og det har jeg lov til. Jeg er gammel nok til å bestemme selv!"
Arr
Glatte over. Bagatellisere. Det var ikke så farlig. Det gikk vel helst bra.
Nei, det gjorde ikke det. Hun overlevde, riktignok, men det gikk ikke bra.
- "Ta meg bort herfra! Det gjør vondt. Få dem til å stoppe!"
Hun føler seg innesperret, det vokser opp et bur rundt henne og fanger henne inne sammen med de krypende, kravlene, hissende ormene. Hvor enn hun snur seg er det en vesende dobbelt-kløftig tunge som varsler to spisse tenner klar for hogg. Panikken brer seg, og hun skriker ut til de utenfor buret, og oppdager at de betrakter henne som på en zoologisk utstilling. Ormene eser ut i størrelse og omdannes til varaner, og det går opp for henne at hun er geitekillingen. Det er foringstid.
Alt for lenge levde hun i dette buret. Mennesker som brød seg om henne observerte fortvilet hvordan bit for bit av hennes selvtillit og overlevelsesvilje ble revet av og smuldret opp mellom tennene til krypdyrene. Men ingen av dem tenkte på å la henne bytte bur, eller kanskje bytte til en annen hage. Ingen av dem tenkte på å kanskje slippe henne ut av buret. Det var for vanskelig, krevde for mye arbeid, ville ha konsekvenser for vennskapet med ledelsen i den zoologiske hagen, og det ville bety at man måtte oppgi sosiale fordeler som man hadde her i denne hagen.
Ved første mulighet flyktet hun fra hagen. Men det tok lang tid før sårene grodde. Og et tok henne lang tid å samle sammen biter og rester av sin selvfølelse. Men aller lengst tid tok det å tilgi dem som ikke lot henne slippe, dem som ikke var villig til å gjøre alt i sin makt til å beskytte henne. Hun er ikke sikker på om hun enda har klart det. Hun klandrer ikke varanene. De visste ikke hva de gjorde. Men hun klandrer dem som ikke hadde vilje til å se bortenfor sine egne praktiske hensyn og som ofret henne for enkelthetens skyld.
Det er ikke ofte hun tenker på det, men hun merker det med jevne mellomrom. Hvordan hun skyr avhengighet av andre, hvordan hun stadig må videre, ikke klarer å finne roen på et sted. Hvordan hun stadig ser seg over skulderen, og heller trekker seg tilbake enn å stole på andre, enda så åpen og levende hun virker på omgivelsene.
Hun overlevde riktignok, men det gikk ikke bra. Det glattes over, nå av henne selv. Men noen netter innhenter buret henne, og tvinger henne til å føle på dem igjen. Sårene som gav henne arr.
- Og så kan man ikke si noe
Faren sitter på en stol borterst, eldste sønn (ca 7?) sitter på neste stol, og yngste sønn (ca 5?) driver å knuffer frem og tilbake med sin stol som går på hjul. Eldste sønnen sitter med knærne vendt mot lillebroren og betrakter ham.
Plutselig tar lillebror fart og skyver kontorstolen med kraft rett inn i knærne til storebror. Storebror ser først sjokkert ut, så ser jeg grimaser av smerte begynner å bre seg utover ansiktet hans og han kjemper for å holde et hyl inne i seg. Far registrerer ingenting, og lillebror står tafatt og betrakter resultatet av sin handling.
Smerten blir mer og mer uutholdelig for storebror, og han klarer snart ikke lenger å holde seg fra å skrike. Ingen andre reagerer, så jeg krysser over værelset, setter meg ned med ham og holder rundt ham og spør ham hvordan det er med ham. Han har holdt pusten til nå, og slipper den i et høylydt hikst og en skjærende grimase. Først nå reagerer faren, snur seg mot dem og lillebror skynder seg å si:
- "Det var han som begynte!"
Faren ser spørrende ut og jeg forklarer at storebror fikk stolsetet med stor kraft rett inn i knærne.
- "Åh, han gjorde det vel ikke med vilje!?" sier faren.
Storebror har kjempet for å holde smerteskrik og gråten borte helt til nå, men når han hører bagatelliseringen fra faren og lillebrorens beskyldninger klarer han ikke mer og hikster:
- "Nei, han gjorde det med vilje!"
Jeg trekker meg unna, faren må ordne opp mellom sine to sønner selv, og jeg har jo som totalt fremmed ingenting jeg skulle sagt i denne situasjonen. Men det som nå utspiller seg i relasjonen mellom de tre skjærer meg i hjertet.
Lillebror påstår hardnakket at han ikke har gjort noe galt, og at storebror begynte. Han understreker det til og med ved å påny angripe sin storebror og slår ham i knærne. Farens reaksjon er å sette seg mellom dem, ta lillebror på fanget, holde rundt ham og si
- "Du må være litt forsiktig, vettu!"
Imens sitter storebror fortsatt og hulker stille alene. Han mumler igjen: - "Han gjorde det med vilje".
- "Nei, det tror jeg ikke", svarer faren, før han igjen vender oppmerksomheten mot lillebror på fanget, stryker ham over håret og sier: - "det er sånt som skjer".
Jeg klarer nesten ikke å se på. Hva lærer lillebror av dette? At han skal være forsiktig? Neppe. Han lærer at han kan skade sin storebror og likevel få all den positive oppmerksomheten. Han lærer at han kan komme unna med ugjerninger og løgner og at offeret sitt ikke blir trodd.
Hva lærer storebror? At uansett hvor flink han er til å ikke lage scene, til å holde smerten inni seg og til å ikke ta igjen, så sitter han med svarteper og får ingen trøst av den personen som skulle beskytte ham. Han lærer også at han ikke vil bli trodd når han har blitt utsatt for et angrep, og at angriperen ikke bare slipper unna, men innkasserer all sympatien.
- Og så kan man ikke si noe...
Guilty by association
Et uskyldig - kanskje - uttrykk uttalt av en fremmed som kommentar til et utsagn jeg hadde kommet med. Sikkert ikke vondt ment, kanskje bare et uttrykk for imponerende dimensjon over utsagnet mitt, eller bare for å ha noe å si.
Hvordan kunne denne personen vite at jeg reagerer så kraftig som jeg gjør - instinktivt - på denne frasen? Ikke i det hele tatt. Men resultatet er urettferdig nok at jeg skygger banen.
Vi har alle en bagasje. Vi ser alle verden rundt oss gjennom briller som er farget av tidligere erfaringer om hvordan opplevelser virket inn på gode og onde følelser. Vi tolker og reagerer på det vi ser og hører i lys av denne erfaringsrammen fra vår bagasje. Ofte ligger mye av denne tolkningsrammen langt bak i underbevisstheten og vi vet ikke helt hvorfor vi reagerer som vi gjør. Noen ganger vet vi mer om hva som gjør det. I noen tilfeller vet vi til og med at vår reaksjonsmåte er irrasjonell og lite hensiktsmessig, men kroppens hukommelse og underbevisstheten lager sånn rabalder i magefølelsen at vi ikke klarer å skyve det unna med fornuften.
Dette uttrykket trigger i meg en kroppslig reaksjon. Kroppens hukommelse sender meg like presist hver gang tilbake i tid, snurrer tidsmaskinen og setter meg av på samme sted, i samme situasjon, med de samme ustyrlige følelser - hver gang.
Jeg har ingen kontroll over det, det er like instinktivt og umiddelbart som et minne som plutselig dukker opp når man kjenner duften av samme type blomster som bestemor hadde i vinduskarmen, eller et sted man ikke har besøkt på lang tid bringer minner man trodde man hadde glemt. Uansett foranledning, uansett situasjon, dette uttrykket gjør at kroppen min farer sammen og setter inn alle sperrer.
Urettferdig nok overfor denne personen som ikke aner hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, så strykes vedkommende av min liste over mennesker jeg kommer til å omgås. Ikke fordi man kan ha skyld ved assosiasjon, men fordi jeg ikke vil utsettes for muligheten til å kjøre tidsmaskin.
Frontalkonfrontasjon
I flere år har jeg tenkt det, irritert meg, skjøvet det fra meg og resignert og tidd stille. Stort sett har jeg innrettet meg etter tilstanden for å unngå å forgå av irritasjon, men i de siste månedene har det blitt stadig mer påtagende. Idag kom dråpen som gjorde at jeg ikke lenger bare tenkte det, irriterte meg, skjøv det fra meg og unngikk konfrontasjonen. I dag reagerte jeg, banket hammeren på spikeren og sa fra - nøyaktig hva jeg mener.
Hva oppnådde jeg med det?
I forhold til den det gjaldt?
Ingenting. Mine ord var som perler for svin, det gikk ikke inn. Et uforstående ansikt formet som et spørsmålstegn, evige forklaringer med de samme irrelevante argumentene og totalt blottet for forståelse. Etter spørsmålstegnet kom forklaringene som skulle få meg til å synes synd på vedkommende i stedet for, og deretter de passiv-agressive som skulle gi meg dårlig samvittighet for å ha ødelagt humøret og kanskje hele helgen. Til slutt martyren: Siden du er så sur på meg, så skal du få det som du vil! Men det vedkommende aldri skjønte var at det jeg ville ha var respekt og fleksibilitet, ikke skyldfølelse, påtvunget medfølelse eller "min vilje".
I forhold til meg selv?
Jeg har iallfall sagt fra. Og jeg klarte å si fra i klare ord, uten å skjelve, uten å briste, med rolig fattet stemme, og jeg klarte å forholde meg rolig når spørsmålstegnet snudde fra "stakkars meg" til "du har ødelagt helgen". Jeg klarte å motstå å få skyldfølelse, jeg klarte å la martyr-utslagene prelle av meg. Jeg klarte å overbevise meg selv om at dette er noe å være stolt over. Jeg tok opp en sak med den det gjaldt i stedet for å syte om det til andre utenforstående. Jeg tok konfrontasjonen uten å involvere andre.
I forhold til saken?
Ingenting. Å få viljen min var ikke poenget, som jeg forklarte over. Sånn går no dagan vil være temaet fortsatt, og jeg vil sikkert både irritere meg igjen, og skyve det fra meg. Men jeg er ikke lenger den logrende hunden alle tror adlyder det minste vink, og nå som jeg har sagt fra, vil det være lettere å si fra igjen - og igjen. Saken er der ute i det minste.
En av tre er vel ikke så verst? *klapper meg selv på skulderen*
PS: I sakens anledning letet jeg etter en definisjon på "Fleksibilitet" og fant en gammel, men fortsatt interessant artikkel av Thomas Hylland Eriksen. Den er lesverdig.
Om å ta seg til rette
Noen tar seg for mye til rette, andre gjør det for lite. Hvordan balansere det til det beste for alle?
Jeg har ikke fasitsvar på dette spørsmålet, men det er et aspekt ved det som får ethvert samfunn til å snurre rundt som jeg er opptatt av. Sist badstu-besøk ble spørsmålet nok en gang relevant:
En liten utenlandsk dame iført t-skjorte og underbukse står utenfor badstuen og leser (!) plakaten utenfor. Plakaten sier at alle skal bruke eget håndkle til å sitte på. Den lille damen rusler ut til garderobeskapene og kommer tilbake med et håndkle. Hun nøler et øyeblikk utenfor døren, titter inn på damene som sitter der allerede. Badstuen er ikke så stor. Det er fire damer der fra før. En ligger strak ut og bruker halvparten av nederste benk, en sitter ved siden av henne på nederste, en sitter på mellomste, og en på øverste benk. Den lille damen åpner døren stillferdig og nesten smyger seg inn, men blir stående på gulvet litt tafatt. Jeg går inn etter henne, bukserer meg vei mellom den liggende og sittende og finner meg en plass på øverste hylle.
Den lille damen blir stående med ryggen mot oss og betrakter hydrometeret med et litt fjernt blikk. Både hennes nølende adferd og påkledning gir et inntrykk av sjenerthet og kanskje til og med en redsel for å være til bry. Det er god plass på øverste benk, mens mellomste er blokkert av den liggende slik at man ikke kan ha føttene noe sted. Å komme seg til øverste benk betyr derimot at man må smyge seg mellom to nakne damer. Jeg synes kanskje hun burde bedt den liggende om å flytte seg, men samtidig burde kanskje også den liggende sett situasjonen og tilbudt seg å gi plass?
Hvor mye er for mye og hvor mye er for lite?
Jeg blir sittende og tenke på hvor grensene går for hvordan man bør og kan ta seg til rette. Selv elsker jeg å ligge strak ut i badstuen, men gjør det ikke når det er lite plass av hensyn til andre brukere. Hadde jeg vært den lille damen ville jeg enten spurt pent om den liggende kunne gjøre plass eller bedt om å få komme frem til en plass høyere opp. Men jeg er ikke spesielt sjenert av meg, og alle kan jo ikke være like modige overfor fremmede mennesker. Jeg vet også at hadde jeg vært den liggende damen ville jeg tilbudt plass enten ved å sette meg opp eller gi plass for å passere, men alle er heller ikke like oppmerksom på hensynet til de andre tilstedeværendes behov.
Omsider går damen som satt på mellomste benk og frigjør plass som ikke krevde nærkontakt med andre nakne damer. Den lille damen legger forsiktig fra seg håndkleet og setter seg mens hun sørger for å ta så liten plass som mulig. Jeg klarer ikke la være å tenke at dette var en helt unødvendig situasjon, både fordi den lille damen tar seg for lite til rette, samtidig som den liggende tar seg for mye til rette. Kanskje kunne jeg lettet situasjonen ved å foreslå en løsning, samtidig var det liksom ikke "mitt bord".
Hva synes dere? I denne situasjonen og andre lignende møter mellom fremmede mennesker rundt om i samfunnet hvor man må forholde seg til hverandre. Hvor mye hensyn skal man ta til sjenerte mennesker som ikke tør å ta seg frem og hvor mye skal man forlange at de som allerede har tatt seg til rette skal skjønne at de må jenke seg?
Har noen sett spaden min?
Jeg hadde en avtale om å begynne på swing-kurs med en kar som også gjerne ville danse swing. Dette kurset begynner to ganger i semesteret, og planen var å begynne i januar. Da jeg i januar innså at jeg ville måtte trenge umenneskelige lange arbeidsdager for å få ferdig hovedoppgaven min (noe alle som har lest bloggen har blitt til det kjedsommelige klar over), så sendte jeg melding og spurte om det var ok å utsette til det andre kurset som begynner nå.
- "Etter 2. mars har jeg jo all verdens tid", skrev jeg.
Når jeg skriver at jeg har all verdens tid etter 2. mars, så er det nøyaktig det jeg mener. Svaret fra dansepartneren var positivt. Han forstod situasjonen min, og ønsket meg lykke til, så fikk vi se hvordan verden så ut i mars. Hans svar tolker jeg dithen at han skjønner at jeg har det litt for travelt nå, men at vi kan se om vi får det til i mars.
Når jeg nå endelig er i mål sender jeg glad og fornøyd melding om at nå er jeg klar for boogie!
Denne gangen innrømmer mannen at han har tolket det helt annerledes enn han svarte i januar. Han trodde det var en avvisning, at jeg ikke ville danse med ham, og regnet ikke med å høre noe mer fra meg. Han tenkte at oppgaven antagelig bare var en unnskyldning for å "slippe" å danse med ham.
Altså, må man slå menn i hodet med spader for at de skal skjønne at spader faktisk er spader og ikke unnskyldninger for noe helt annet? Eller må jeg pakke inn alt jeg sier, slik at menn kan tolke seg frem til den riktige betydningen, fordi de rett og slett ikke tror meg når jeg snakker rett frem?
Tiqui *frustrert*
Kroppsspråk
En mann med sleik og svart skinnjakke kjøper seg en øl og setter seg på et firemannsbord med ryggen til meg. Klokken er bare 11 på formiddagen. Ikke lenge etter kommer det en høy flott mann. Han strener gjennom lokalet med store bevegelser, og etter en liten runde ender han ved bordet til den øldrikkende sleiken. Han kaster blikket i min retning, dveler litt ved meg før han slår ut hånden i en stor sveipende bevegelse og til slutt rekker den frem mot skinnjakkemannen for å hilse. Skinnjakken tar i mot den. Den høye tar seg nok en runde rundt i lokalet via toalettet og setter seg endelig ovenfor skinnjakken og ansiktet mot meg.
Det går en liten stund, jeg sitter dypt konsentrert i boken min. Sleiken drikker øl, den høye prater hektisk lettere lent over bordet mot sin kompis.
Kvinnen
En nydelig dame, perfekt stylet på håret, store lokker og glitrende øyne ankommer lokalet. Hun ser dem, vurderer et øyeblikk, smiler til den høye og slår seg ned ved hans side. Mens hun tar av seg yttertøyet vender hun hele tiden mot den høye, smiler bredt, retter på håret, kaster på hodet. Den høye gliser, vender seg mot jenta, støtter hodet mot hånden mellom seg og sin kompis. Noen sekunder låses blikkene deres der, han godt og fast støttet av hånden og albuen på bordet, og hun låst i smilende oppmerksomhet mot den høye. Hånden setter en grense mellom deres to sin verden og stenger ute den tredje på bordet. Resten av verden forsvinner i et uskarpt slør for dem et øyeblikk. Fra hjørnet mitt ser jeg hvordan føttene under bordet er vendt sidelengs mot hverandre også, sleiken er helt utenfor all geometriske konstellasjoner tross at han sitter ved samme bord.
Sleiken bryter fortryllelsen og henvender seg til henne. Motvillig river hun seg løs, blir alvorlig og retter blikket i kjølig høflighet, stivt nikk og rastløs konsentrasjon mot "inntrengeren". Samtalen går, de diskuterer en reiserute. Både den høye og damen senker smilemusklene mens sleiken snakker, og så snart han tier, vender de seg umiddelbart mot hverandre, låses i smilene til hverandre og stenger ham ute med hånden mellom de to kompisene. Den høye reiser seg, legger hånden på skulderen hennes, dveler et halvt sekund og spør om hun vil ha noe å drikke. Han går i baren, hun sjekker mobilen og vender ikke tilbake til samtalen før den høye er tilbake ved bordet.
Hun vil tenke på det, men er så og si overbevist, hun vil være med, sier hun.
- "Er det noe mer jeg trenger å vite om deg?" spør hun den høye, sleiken regnes visst ikke med. Hun tar seg i det, snur seg mot den tredje og sier:
- "Hvis alle drikker øl slik du gjør, så blir det gøy!" Hun snur seg mot den høye igjen:
- "Vet du hva? Jeg tror jeg ringer deg i løpet av morgendagen", så snur hun seg mot sleiken,
- "Ja, jeg ringer vel deg også", sier hun til ham.
Timing
"Men du, jeg må gå jeg!" (Damn, she's good, jeg er imponert borte fra hjørnet mitt hvor jeg observerer det hele). Det er perfekt timing, den høye spretter opp, tar jakken og vil følge henne ut under påskudd av å ta en røyk. Skinnjakken blir sittende.
- "Ja, hva tror du?" spør den høye når han kommer inn igjen. "Det er vel bare å bestille?"
Ny tredjemann
En ny mann ankommer, alle tre sitter vendt over bordet mot hverandre, ser på kart og dokumenter, denne gangen en trekløver og sleiken er inne i varmen igjen.
- "Du gikk akkurat glipp av henne", sier den høye.
Han ser på reiseplanene, flirer og sleiken kommenterer:
- "Ja, det blir gutta på tur.. eller, det blir jo en litt annen variant enn gutta på tur".
Det blir nok en flott tur, men jeg ville ikke vært han i skinnjakken med sleiken.
Tiqui's formaninger om alder:
Alder forandrer ikke hvem du er. Den bare forteller hvor lenge du har vært deg.
- Aldri vær skamfull over din alder.
- Aldri søk etter bekreftelse på at du "virker yngre".
- Aldri bruk "jeg har blitt gammel" som unnskyldning.
- Aldri la alder hindre deg i utfolde deg i livet.
- Aldri la alder begrense hva du kan eller ikke kan gjøre.
- Aldri la alder påbyde hva du må eller ikke må gjøre.
- Aldri la andre definere hvem du er utfra alder.
- Aldri la andre legge begrensninger for deg pga alder.
- Aldri la alder definere dine sosiale relasjoner til andre mennesker eller til deg selv.
Alder forandrer ikke hvem du er. Vær deg!
Enklere blir det ikke
Jeg vet du mener det godt, men...
Det er veldig mye enklere for meg å håndtere en sykkel og to dører alene enn å håndtere en sykkel, to dører, to krykker og en nabo som ikke skjønner denne logikken. Gangen er allerede litt for smal...
Men takk for tanken!
Godt over grensen
Jeg er på kafe med en venninne og to kamerater. På nabobordet sitter tre godt voksne damer og debatterer høylydt:
- "Men det ER lov å flørte, da!"
- "Joda, men hvor går grensen for flørt?"
- "Vel, når det er sex er det ikke flørt."
Den første tenker seg litt om og konstaterer litt spørrende:
- "Nei, det ER ikke det, vel?"
Resten av flørtedebatten ble overdøvet av spontanlatter fra mennene på mitt kafebord. ;)
Ukjente venner - eller: Å prate med sidemannen
Et smil, nikk, eller en aldri så liten kommentar kan passere, men blir oftest fort avsluttet og begge vender tilbake til sin egen verden. Man er jo fryktelig opptatt med å holde seg fast i setet på bussen, studere tidtabellen på venterommet, studere innholdet i varekurven eller betrakte sine egne armer. Man skal selvsagt respektere andres tid og andres prioriteringer av viktige gjøremål, men likevel har jeg en fandenivoldsk tendens til å "prøve" å starte samtaler med sidemannen. Denne tendensen er bare gyldig de dagene jeg selv er opplagt, vel og merke. Oppdager jeg i forsøket at sidemannen ikke er like opplagt, avslutter jeg like fort, så det er ingen grunn til bekymring.
Togturen
Idag tok jeg toget fra Bergen til Oslo. Det gikk grytidlig, så jeg var vel ikke helt opplagt til sidemann-prat idag, men likevel er det alltid spennende å se hvem som dumper ned i setet ved siden av.
Den "heldige" i dag var en ung mann, antagelig like trøtt som jeg, så jeg så ikke så nøye på ham, danderte sakene mine og la setet bakover for å fortsette nattesøvnen så lenge jeg kunne. Han gjorde det samme. Det kom ikke til å bli noen sidemann-samtale denne togturen tenkte jeg og sovnet. Men der tok jeg feil. Og samtalen ble innledet på den mest originale måten: Vi hadde sovet i nærmere to timer da han plutselig begynte å prate i søvne. Han våknet av at han hadde snakket høyt, trodde kanskje jeg hadde sagt noe til ham, så spørrende på meg samtidig som jeg så spørrende på ham.
Misforståelsen ble fort oppklart, og en liten kommentar om det nydelige været og soloppgangen ved Ustaoset ville normalt satt stopper for samtalen. Men nå var sidemannen lys våken og før vi visste ordet av det hadde vi snakket snø, ski, årstider, reiser (som når man tilbringer en årstid borte), geografi, historie, studier, jobb, jul, familie, forhold, kjærester, svigerforeldre, politikk, forskning, bosted, tilhørighet, grensekontroller, toll og handelsbarrierer, økonomi, matematikk, statistikk osv osv osv. Plutselig var 4,5 time gått og vi var fremme i Oslo hvor han ble møtt av hans unge, nye kjære som spent skulle ta ham med seg hjem for å hilse på foreldrene for første gang.
Jeg ser ham nok aldri igjen, men togturen ble adskillig mer innholdsrik og interessant, veldig mye kortere og hyggeligere enn den ellers ville blitt uten hans selskap. Faktisk følte jeg nesten at jeg kjente ham da vi gikk av toget, og lurte på om han kom til å gjennomføre sin spøkefulle plan om å late som han var en religiøs fanatiker eller i det minste dra noen grove spøker for å teste hennes foreldres reaksjon. Jeg skulle likt å vite hvordan det gikk.
DJ'en på flyet til Santiago:
Jeg har hatt mange fine stunder med slike ukjente venner og noen har jeg også fortsatt kontakt med. På flyet fra Frankfurt til Buenos Aires og Santiago de Chile i 2002 snakket vi oss nesten gjennom hele våre livshistorier, våre drømmer og tanker, jeg og sidemannen. Han reiste med et sårt hjerte fra Belgia etter et brudd med sitt livs kjærlighet for å oppfylle en drøm om å bygge seg opp som DJ i Sør-amerika. Han skulle til Santiago de Chile og starte på scratch. Jeg skulle til Bolivia og gjøre virkelighet av drømmen om å bli antropolog, gjøre feltarbeid og skaffe empirisk materiale til min hovedoppgave. Vi snakket mye om drømmer og om det å starte på nytt på et nytt sted. Vi utvekslet epost-adresser og fortsatt får jeg invitasjoner når han har store eventer i Santiago. Jeg vet at han nådde sine drømmer og at han lever dem ut den dag i dag.
Hyggelige overraskelser og vennskap
En dame jeg snakket med på buss-stasjonen i Cuzco hadde ringt i forveien og sikret meg det beste rommet og rabatt på gjestehuset hun visste jeg skulle til, fordi hun kjente noen der, og fordi vi hadde en hyggelig samtale. En jente som dumpet ned ved siden av meg i et stappfullt auditorium på en debatt for flere år siden ble en virkelig nær venninne. En dame jeg pratet med på gaten i New York på vei til Hilton Hotel viste seg at hun skulle på samme konferansen, var direktør i en mikrofinansorganisasjon i Peru og inviterte meg til å besøke henne i Peru. Jeg gjorde det januar året etter. I det hele tatt er det et vell av ukjente venner og hyggelige overraskelser der ute om man tar seg tid til den lille praten med sidemannen.
Jeg synes vi skulle gjøre mer av det - også i Norge.
Affeksjonsverdi vs markedsverdi
Jeg har utrolig mange minner fra den leiligheten. Flere av mine venner har besøkt meg der, bodd der i perioder enten sammen med meg eller "passet" leiligheten mens jeg var borte. Da jeg kjøpte leilighet flyttet min ex-samboer inn igjen slik at denne leiligheten har hatt en leiekontrakt med våre to navn i nesten 10 år.
Jeg har ledd og grått, danset og skreket, hatt gode samtaler og gode krangler i den leiligheten. Jeg har nytt vinterkulden og snøfiller som dalte ned utenfor balkongen og nytt varme sommerkvelder med et glass vin og fotmassasje på den samme balkongen. Stuen, soverommet, kjøkkenet og badet huser utallige minner. Minner om mennesker, relasjoner, gode og vonde stunder.
Nå er leiligheten solgt og den ligger ute med et prospekt, kaldt, nakent og hvitt, tomt og kjølig - med en ren markedsverdi. Å se på bildene bringer både minner, samtidig som jeg føler en kald avvisning. Alle fargene er borte, all energien er borte. Ja, livet mitt der er borte.
Og slik må det være. Når andre skal overta må affeksjonsverdien fjernes slik at markedsverdien får plass. All energi og historie må bort slik at leiligheten fremstår som en ren tavle de nye eierene kan skrive ned sine historier, minner og liv på.
Bare et lite øyeblikk går leiligheten som affeksjonsgjenstand over til et rent markedsobjekt før det nå igjen sakte, men sikkert, skal omdannes til affeksjonsverdi med nytt innhold. Nytt liv, nye mennesker, nye gode og vonde stunder - et nytt hjem - for noen andre.
Dette er den samme kroken - bebodd og til salgs - så forskjellig kan det se ut!
Tiltak for ro, kos og trivsel i julen
"Med de beste ønsker for tiden fremover, med håp om at det gjøres plass til ro, kos og trivsel, i uker som lett kan bli besatt av stress, kav og pengeslukets krefter."
Dette var gode ønsker og som også gjerne kan omdannes til mål nå i julestriden. Jeg er en tilhenger av praktisk anvendelige og konstruktive løsninger når man skal sette seg slike mål.
En erfaring som jeg tok med meg hjem fra Bolivia og som jeg sakte, men sikkert har tenkt å overføre til min familie er en generell reduksjon i gaveantallet. Ikke fordi jeg er grisk eller lite gavmild, men fordi det er mer stress enn koselig å kjøpe gaver man nesten mister av syne i mengden mer enn føler kjærlighet over. Jeg vil heller kjøpe gaver utenfor anledning fordi jeg tror gaven vil glede noen der og da.
Når vi feiret jul i Bolivia var det innlysende at ingen hadde råd til slikt julekommers-stress som vi har her. I den familien hvor jeg og mine venner skulle feire dagen la vi alle navnene på en lapp i en bolle, og så trakk vi ut en lapp hver. Slik fikk vi alle en hemmelig venn. Den hemmelige vennens oppgave var å kjøpe en - bare en - gave til sin venn på lappen. Slik får alle en gave, alle gir en gave, men ingen vet fra hvem de får den.
Fordelene var monumentale! Før det første, med bare en gave å kjøpe/lage/ordne/organisere, fikk man bedre mulighet til å legge ekstra energi og omtanke i denne ene. For det andre slapp man å haste rundt å finne gaver til mange man ikke ante hva man skulle finne på til. For det tredje sparte man penger som man heller kunne bruke på felles mat og hyggelige stunder sammen med familie og venner. For det fjerde sparte man tid som man også kunne bruke til ro, kos og trivsel med de man er glad i. Det er jo det det til slutt egentlig handler om.
Ingen glemt, ingen ruinert, god tid, masse omtanke og den triveligste og mest ekte julen jeg noensinne har feiret - og det uten at jeg hadde en eneste norsk tradisjon.
Jeg skal selvsagt ikke sparke våre norske familietradisjoner på døra, men gave-kommers-stresset kommer jeg ikke til å savne!
Jeg oppfordrer alle til å tenke gjennom hva man kan gjøre for å skape den julen man _egentlig_ ønsker. Dette var bare en mulighet og et tiltak. Det finnes sikkert en mengde, både personlige og kreative måter å skape seg den julen som er best for deg. Den med ro, fred, god tid, masse lys og gode relasjoner til våre nære og kjære.
(Foto: Elisa Vik. Julestemning på Blindern)
2/10 fylleangst i 5 år
I disse julebords-tider minnes jeg et julebord som i tallkarakterenes tid tok en særdeles kjip vending når det gjaldt karaktermatematikk, både fordi det ble vanskelig å holde styr på karakterene, og fordi grunnlaget for hva karakterer tildeles for viste seg å bli en smule diffust.
Heltemiddagen
Jeg var seminarleder og hadde fått den ærefulle invitasjonen om å delta på julebordet sammen med de administrativt og vitenskapelig ansatte. Denne gjengen med mennesker var som helter å regne for meg. Jeg kjente dem gjennom vitenskapelige artikler, gjennom fascinerende forelesninger og seminarer. De kunne så mye, hadde så mye erfaring, så grundige analytiske evner og et slikt observant falkeblikk for avslørende detaljer i de store sammenhenger. Det var en ære, en virkelig ære å få feire julebord med dem.
Illusjonen som brast
Det skulle imidlertid vise seg at også forskere er mennesker. Forskere reagerer på alkohol omtrent slik andre mennesker gjør det, de blir fulle. Fulle forskere er omtrent akkurat like sjarmerende som vanlige fulle mennesker. Ja, de ER jo sjarmerende i begynnelsen, mens man sitter ved bordet og forteller røverhistorier fra faget, mens man danser til musikken, fortsatt noenlunde i takt. De er også ganske sjarmerende når de i all sin menneskelighet gir meg - en ussel seminarleder og student - oppmerksomhet nok til jeg får danse alt jeg har lyst til og atpåtil blir invitert på nachspiel.
Men nachspiel pleier å være tidspunktet hvor vanlige fulle mennesker ikke lenger er så sjarmerende. Dessverre gjelder dette for heltelignende udødelige forskere også. Sjarmskalaen når sitt bunn-nivå når jeg blir tilbudt 2 10-deler ekstra på eksamenskarakteren hvis jeg blir med hjem til en representant for den vitenskapelige staben. På det tidspunktet er jeg ikke lenger så glad for oppmerksomheten og svarer: "Det trenger jeg ikke, jeg er flink nok!"
Den andre seminarlederen som var tilstede hvisket til meg litt senere: "Vi skulle ikke vært her i dag..." Jeg er enig, jeg skulle gjerne beholdt respekten for og illusjonen om at våre forskere er noen udødelige overmennesker som vet best og kan mest. Dessverre oppdaget jeg at de bare er mennesker som alle andre.
5 års fylleangst
Den fulle forskeren skulle nok bitt i seg de usjarmerende ordene som faktisk er på kanten av både profesjonalitet og endog loven. Han har siden ikke hilst på meg de siste fem årene - inntil i dag. I dag ble han overrumplet over at vi stod i samme kø, og utbrøt litt før han hadde tenkt seg om (denne gangen også):
- "Jaså, så du er her fortsatt?"
- "Jada, man blir ikke kvitt meg så lett", sier jeg og ler.
- "Hvor var det du var, i Ecuador?"
- "Jeg var i Bolivia", svarer jeg.
- "Hvordan var det, vant ikke han sosialisten i Ecuador?"
- "Tja, det vet jeg ikke, men Morales vant iallfall i _Bolivia_"
I neste sekund var han borte. Antagelig var han så overrumplet over at han var nødt å prate til meg at han ikke hørte hva jeg svarte på spørsmålene hans. Tenk at han antagelig har hatt fylleangst for dette i alle disse årene. Hadde han hilst på meg og sagt unnskyld dagen etter kunne han antagelig spart seg for 5 års nerver...
Men stolthet er en like vanskelig greie som matematikk...
Den navnløse
Selskapet er folksomt, kvelden forløper i høflig ignorans. Jeg ignorerer ham, han ignorerer meg. Hvis han har fortalt henne hvem jeg er gjør han rett i å ignorere meg. Hvis han ikke har fortalt henne hvem jeg er, så har han demonstrert det med det samme. Resultatet er uansett, jeg er i min verden, han og hun i sin, selv om verdenene overlapper i selskapet.
Jeg funderer over hvorfor jeg tenker på dette, hvorfor jeg i det hele tatt legger merke til at han overlater henne til seg selv og istedet oppfører seg generøst overfor andre kvinner i lokalet. Ikke meg, selvsagt, han kan se rett gjennom meg. Virker jeg sjalu? Jeg er ikke det, men jeg merker at jeg ikke gleder meg på deres vegne heller. Jeg kjenner ikke den navnløse, vet ingenting om henne, men likevel unner jeg ham henne ikke. Men hvorfor skulle jeg ha tanker om det? Jeg har jo selv sett et potensiale i ham, som jeg likevel etter en tid vurderte til å falle gjennom. Vår historie er over for lenge siden, den var kort og den er ferdig. Men alle relasjoner som har vært noe annet enn nøytral vennskapelig kommunikasjon vil bære med seg en annerledeshet. Anstrengt kanskje, men annerledes iallfall fra andre relasjoner.
Selskapet går mot slutten. Jeg er på vei inn i stuen etter en tur på badet. I øyekroken skimter jeg ham i garderoben. Han kler på seg vintertøyet med en bestemt mine, det er tydelig av avgjørelsen om å forlate selskapet er umiddelbar. Men har han tenkt å dra uten henne? Det er ikke min sak, jeg trekker til meg blikket, setter på meg det sosiale smilet og vender nesen mot stuen igjen. Mot meg kommer den navnløse trippende, småløpende. Blikkene våre møtes og låses fast et lite øyeblikk rett før vi passerer, og hun smiler litt usikkert til meg. Jeg prøver å smile beroligende tilbake, som for å si at det ikke finnes grunn til bekymring. Jeg er ingen trussel.
Hvorfor gnager dette meg sånn? Jeg slår meg ned i sofaen, slenger en spøkefull bemerkning til sidemannen og kaster et blikk ut mot garderoben. Han er klar for å gå, hun er det ikke. Han er utålmodig, hun sliter med å skynde seg. Han vandrer ut i gangen fra henne mens hun fortsatt skynder seg på med klærne. Demonstrativt tar han i døren, går ut og lar den lukke seg før hun er klar. Hun løper etter ham, og jeg forstår hvorfor det gnager meg. Han har funnet det han lette etter, en som løpende godtar hans veier, som halsende etter hans behov glemmer sine egne. Jeg grøsser mens jeg tenker på at hun ikke bare er navnløs for meg, hun er i ferd med å bli navnløs for seg selv, og jeg priser meg lykkelig for at det aldri ble meg.
Nordstafett - Den viktigste
Blodsbånd - Familie
Jeg har en stor familie. For de som har barn vil man sikkert tenke at barna er de viktigste personene i livet. Foreldre-barn forholdet er jo tross alt det sterkeste som finnes, og mye skal til før det båndet ryker. Så kanskje mitt fremtidige barn vil bli den viktigste personen i mitt liv? Foreløpig har jeg ikke barn, så da må det være noen andre.
For de som har en livsledsager ville dette sikkert være den neste i rekken. Dette har jeg jo hatt, og de tider ville det være det naturlige valg. I skrivende stund er livet enestående uten partner, så denne rollen finnes heller ikke på min liste over viktige personer i mitt liv.
Jeg har foreldre og jeg har en bror og de er helt klart viktige for meg. Resten av familien og slekten er også viktige for meg, men de inngår ikke i det hverdagslige livet mitt. Slektskapsbånd er sterke, men aktiviseres mest i spesielle anledninger. Det kan likevel være slik at viktige personer og hendelser i hverdagslivet må vike dersom det skjer noe i familien. Familien prioriteres foran veldig mye annet når det først kommer til stykket. Av alle mennesker man møter i livet er det familien som mest sannsynlig vil stille opp. Hvis man med "viktigst i livet" mener de mennesker man alltid returnerer til, som alltid er der, selv om man ikke er fysisk tilstede i hverandres liv kontinuerlig, så står familien min helt klart øverst på listen.
Avgjørende innflytelse - Hverdagsliv
Men livet er langt, man gjennomgår ulike stadier og ulike personer vil være viktigere enn andre i de samme fasene. Familien er mer tilstedeværende i barndommen for så å trekke seg litt tilbake i bakgrunnen etterhvert som det selvstendige voksne livet folder seg ut. Jeg har møtt mange mennesker gjennom livet som har gjort en forskjell. Mennesker som har bidratt til å gjøre meg til den personen jeg er. Og hvis "viktigst i livet" betyr de personer som har hatt innflytelse på hvordan livet mitt har blitt, og for hvilke veier jeg har valgt å følge, da stiller det seg opp en rekke personer utenfor familien.
Å tro på seg selv
Han vet det kanskje ikke, men jeg kan kreditere en spesiell person for å lære meg å tro på meg selv. Han reddet selvtilliten min fra et nivå langt under frysepunktet. Etter tre års vennskap med ham kunne jeg møte verden uten å være redd for den. Han viste meg hva som var viktig, så mine talenter, oppmuntret og støttet, og applauderte når jeg gjorde noe bra. Jeg har mange ganger tenkt at livet ville blitt helt fullstendig annerledes hvis jeg ikke hadde kjent ham. Jeg håper jeg var en gjensidig kilde til positivitet for ham. Han er ikke lenger i mitt liv, omstendighetene ville det ikke slik. Men jeg gleder meg hver gang jeg ser navnet hans dukke opp i sammenhenger som forteller meg at han oppnådde sine drømmer.
Følelsesmessige bånd - Å se og bli sett
Jeg har mange venner og bekjente som har betydd mye for meg gjennom livet, men faser tar slutt og man skifter miljøer. De nærmeste og viktigste i en fase viker plassen for andre uunnværlige i neste fase. En god venninne skiller mellom hverdagsvenner og periferi venner. Hverdagsvennene, de som er der jevnt, er de hun deler sine tanker, følelser og dilemmaer med og som også betror seg til henne. Denne gjensidigheten er noe av det som avgjør om relasjonen er viktig eller ikke. Å få andres betroelser er en tillitserklæring, men det trenger ikke å være gjensidig. Hvis det ikke går begge veier blir relasjonen lett skjev og kan utvikle seg til å bli slitsom.
Et godt vennskap ser hverandre og blir sett av hverandre gjensidig. Slike venner har jeg ikke mange av, men slike vennskap er uunnværlige. De er et pusterom, et sted man kan være seg selv fullt ut, være sterk og svak samtidig, deler både gleder og sorger, fundere på livets realiteter og mysterier, råde hverandre, finne løsninger sammen og generelt bare være til - sammen. Slike venner kan jeg telle på mindre enn en hånd, og de er absolutt fullstendig uunnværlige. Sammen med dem gir og får man energi og lader batteriene så man er rustet for andre møter som krever energi i stedet for å gi energi.
Telepatisk bånd
Av og til kommer man så nært i sin energiutveksling at den også foregår på andre nivåer enn vanlig verbal og kroppslig kommunikasjon. Alle har vært borti det av og til, idet man tenker på noen, så ringer telefonen, eller man treffer dem i samme øyeblikk på gaten. Men med noen gjentar dette seg til det blir et mønster. Dette har jeg bare opplevd med to personer:
Han tilhører min fortid og bar på en fryktelig hemmelighet. Han hadde ingen intensjoner om å fortelle om det til noen, men tankene, smerten og følelsene hans ropte det ut likevel. Jeg var den som hørte. På den andre siden av et hav gikk hans smerter gjennom kroppen min i samme øyeblikk, hans fortvilelse resulterte i mine tårer, og hans redsel brakte meg hjem igjen med frykt og hastverk. Jeg visste, selv om han ikke hadde sagt noe til noen, og det overveldet oss begge. Hans tanker fortsatte å besøke mine helt inn i døden.
Hun tilhører nåtiden og er av dem som ser meg for den jeg er, og som jeg håper jeg ser tilbake. Vårt vennskap begynte i en annen verden, så annerledes fra dette hverdagslivet at det nesten er en annen dimensjon. Vi delte hverandres utvikling i det som ble en metamorfose på mange måter for oss begge. Vi har fulgt hverandre i kultursjokket når vi vendte tilbake, og vi har delt utrolig opplevelser både der og siden. Vi hever hverandre når vi er tilstede samtidig, og vi oppdager tilstadighet flere dimensjoner som sammenfaller. Det siste året har også tankene begynt å gå forut for oss. Telefonen ringer i det jeg tar den opp for å ringe henne. Hun ringer fordi hun tenkte på det samme som jeg. Hun er viktig fordi vi har felles prosesser de siste årene og fordi vi har sammenfallende livsanskuelser.
Valgets kval
Så hvem er viktigst og hvorfor er han eller hun det? Alle sammen er de det på hver sin måte, i hver sin tid, i hver sin prosess. Vennskap er en prosess og det er en skjør prosess. Det må vedlikeholdes, investeres, gjøres plass til og inkluderes. Når livet endrer seg, endrer også omgangskretsen til mennesker som til enhver tid passer inn det hverdagslivet man fører. Uten min venn som reddet min selvtillit ville jeg ikke turt å ta utfordringen som førte meg til den dimensjonen hvor jeg møtte henne. Så selv om han ikke er tilstede i mitt liv lenger, så har han fortsatt innflytelse på livet mitt. Uten min venn som kommuniserte sin smerte over uante avstander ville jeg ikke ha lært å stole på intuisjonen. Uten min venninne ville jeg ikke hatt noen som kjenner og forstår betydningen av vårt opphold i en annen verden, og hun ville heller ikke hatt det samme. Uten min familie ville jeg ikke hatt noen som stille i bakgrunnen alltid vil være der.
Han som gav meg min drøm
Men det finnes enda en person - en mann jeg aldri kjente, men som er en del av min slekt. Jeg traff ham bare en gang da jeg var 15, men blikket som møtte meg og det som rørte seg bak det har fascinert meg alltid siden. Fascinasjonen skapte en drøm jeg har båret på siden. Han bar også på en hemmelighet, en hemmelighet han ikke kunne kommunisere. Livet hans er en gåte. Min drøm er å løse gåten og beskrive det hele i en bok. Svarene vet jeg ikke hvor er, men ledetrådene kaller meg til et annet kontinent. Siden møtet med ham når jeg var 15 har jeg sakte, men sikkert forberedt meg selv for denne drømmen. Å lære seg å tro på seg selv, følge intuisjonen, og det å se andre mennesker er alle egenskaper jeg vil trenge og som jeg kan takke de andre nevnte personer for. Ham kan jeg takke for å ha gitt meg en drøm som jeg er i ferd med å omgjøre til en plan.
Jeg har funnet frem til de viktigste personene i mitt liv i fortiden og i nåtiden. Selv om mannen som gav meg min store drøm ikke lenger er blant oss, sier intuisjonen meg at han vil være en av de viktigste personene i mitt liv i fremtiden, mens jeg løser gåten. Av alle mennesker som på flere måter har innflytelse og bidrar med de viktige tingene i livet, så må jeg på dette stadiet i livet velge ham som gav meg en drøm - en av de store oppgavene i livet. Tenk at han aldri visste det...
(tro hvor gåten fører meg hen?)
****************************
Iskwew er neste på stafettlisten. Jeg tar tak i temaet hemmeligheter som har kommet frem i denne teksten. Iskwew tiltrekker seg hemmeligheter og har skrevet om dette før. Nå ønsker jeg at hun beskriver en hemmelighet (gjerne fiktiv), og observerer hvordan den påvirker de involverte - både vitende og uvitende. Formen er fritt valg.
Forutinntatte antagelser
Bak enhver åpenhet ligger skjulte forutinntatte antagelser
En msn-samtale med en fremmed:
Murer sier: Hva studerer du?
Tiqui sier: jeg studerer sosialantropologi
Murer sier: Det ligger nok litt for høyt for en anleggs slusk som meg
Tiqui sier: det trenger det ikke å gjøre. Vi studerer jo sosiale relasjoner, - og det er jo en del av hverdagslivet til alle mennesker.
Murer sier: Holder meg til bygning jeg
Tiqui sier: joda, men du må jo forholde deg til mennesker selv om du bygger
Murer sier: Sant nok. Sikkert masse rart en kommer borti
Tiqui sier: det vi gjør er jo egentlig bare å sette navn på det folk må forholde seg til i hverdagen, - og det er utrolig spennende å studere hverdagsliv
Murer sier: Alle må jo forholde seg til andre mennesker. Kanskje en av de bransjene med flest rare mennesker jeg jobber i ....
Tiqui sier: som god sosialantropolog ville jeg nå spurt: hva legger du i rare mennesker? Hva er det som gjør at de utpeker seg som rare i forhold til ikke-rare mennesker?
Murer sier: Som en god anleggsslusk svarer jeg da, hva er det du babler om nå?
Tiqui sier: det var du som kalte dem rare.. hva vil det si? Det er ”anleggs-sluskens” mening bak "rar" vi er ute etter
Murer sier: Hadde en kollega som egentlig var utdannet jurist, men fant ut a han heller ville mure. Han var jo rar..
Tiqui sier: vil det si at de som har en annen utdannelse enn murer, men som likevel vil mure kvalifiserer til å være rare? Eller har du en oppfatning av at han burde ha jobbet med juss istedet?
Murer sier: Han burde vel helst jobbet med data tror jeg..
Murer sier: Men samme det.
Tiqui sier: er han ikke flink til å mure?
Murer sier: Han fikk til slutt sparken etter å ha gjort for mye rart...
Tiqui sier: oj.. hehe
Tiqui sier: så han var ikke flink som murer?
Murer sier: Nei
Tiqui sier: betyr det at det som gjorde ham rar var at han var mislykket som murer, ikke det at han hadde jurist-utdannelse, men valgte det bort?
Murer sier: Han levde for å sitte hjemme å spille pc via nettet
Tiqui sier: hehe.. nå har jeg lært noe!
Murer sier: Han var bare rar, men det er nok jeg også, for jeg var den eneste i hele firma som ikke hadde noe imot å jobbe sammen med han...
Et aldri så lite oppgjør med egne fordommer måtte jeg ta etter denne samtalen.
Da mureren presenterte sitt eksempel på en rar person gikk min forståelse umiddelbart ut fra et hierarki mellom typer jobber og tilhørende utdannelser. Jeg gikk også ut fra at mureren delte denne oppfatningen. Jeg trodde det var derfor han syntes den jurist-utdannende mureren var rar fordi han ikke brukte utdannelsen sin og heller ville jobbe på gulvet. Hvis jeg ikke hadde spurt og gravd etter hvorfor han var rar og hva mureren la i det ville jeg aldri oppdaget at dette var langt fra det han mente. Han tok ikke utgangspunkt i den samme sosiale stigen, og stusset ikke på det faktum at det kunne betraktes som å gå ned i anseelse. Derimot syntes han ganske enkelt at det var rart å leve for pc spill og kanskje ikke ta jobben sin så alvorlig.
Det ville nok jeg også kalle rart, men kanskje mer i form av interesseløst eller ansvarsløst (i den grad han ikke utførte jobben riktig). Det morsomme med denne samtalen var at jeg oppdaget hvor lett det er å gå ut fra en forklaring på en sammenheng, mens det kan ligge helt andre meninger bak…
En annen ting jeg først merket når jeg kopierte denne samtalen inn hit var at jeg, en rettskrivingsfanatiker, konsekvent har begynt mine setninger med liten bokstav... *flau*
Jeg hadde en gang en homofil venn
Tiden gikk og hans nyfrelste rus fikk en dagen derpå. Hans forhold til Gud ble anklaget av de andre kristne for ikke å være i orden. De pekte på hans synder, de pekte på hans livsstil, de pekte på hans forhold til Gud og mennesker og de godtok det ikke. Selvsagt var det ikke HAN de anklaget, bare alle hans måter å leve på. Er ikke det det samme? Selvsagt var de alle syndere, de akkurat like mye som ham, men det var likevel hans "synder" de pekte på.
Det kalte det "hjelp" for å få ham til å endre seg. De kalte det "frelse" enda en gang for å reparere hans forhold til Gud slik at han kunne være ren. Kunne de ikke konsentrert seg med sitt eget forhold til Gud? Kunne de ikke fokusert på å endre sin egen fordomsfulle måte å leve på?
Min venn prøvde, han slet, han bet tennene sammen, ba, gråt, falt og reiste seg igjen, for han ville jo være en kristen. Han kjempet for sitt eget liv, men brukte aldri noe energi på å dømme de andre. Men dessverre for ham, var han også homofil. Ikke noe han gjorde kunne endre på det. Han klarte ikke la være å være glad i kjæresten sin. Hvordan kunne de kristne "hjelpe" ham til å slutte å være glad i kjæresten sin?
Jeg hadde en gang en homofil venn. Han hadde en stor kjærlighet til alle sine medmennesker, sin kjæreste og han hadde en stor kjærlighet til Gud. Han hadde et stort og godt hjerte og han hadde en åpenhet, tålmodighet og toleranse som mange mennesker kan misunne ham. Han HADDE et godt forhold til en kjærlig Gud og Gud til ham.
Jeg hadde en gang en homofil venn. En høstdag tre år senere klarte han ikke mer anklager, misforstått "hjelp", peking og trakassering. En høstdag tre år senere fulgte jeg ham til graven.
Jeg har ikke mistet troen på Gud, men jeg har mistet troen på de kristne.
Oppdaterte tanker etter noen hektiske debatt-dager knyttet til denne tråden:
Jeg håper at denne posten og debatten kan hjelpe noen, være en realitetsorientering for andre, sette ting i perspektiv, og sette fokus på at det er konsekvensene av våre handlinger overfor medmennesker som betyr noe. Det er grenser for hvor lenge man kan høre at man ikke strekker til, at de gode følelsene man har for andre mennesker er å betrakte som onde og at hvis man ikke endrer noe av det man overhodet ikke har kontroll på, så er man fortapt. 3 år med overgrep slik som i min venns tilfelle fjerner til slutt klarsynet.
Slike psykiske overgrep har den effekten at man til slutt ikke tror på seg selv, det gjaldt ham som homofil i en kristen menighet som nektet ham egenverd, det gjelder kvinner i forhold til psykiske og fysiske mannlige overgripere, det gjelder menn i forhold til psykiske og fysiske kvinnelige overgripere, det gjelder barn av kontrollerende foreldre og alle som er utsatt for vedvarende nedbrytning.
Det hjelper ikke hvor velment intensjonene er når nedbrytning av andre mennesker er resultatet.
~ På fruktene skal treet kjennes.
Gamle minner - gamle fiender
- "Hei!"
- "Åh, hei! Lenge siden!"
Hjertelighet:
Han gir meg en klem og en kyss på kinnet.
- "Hvordan går det? Du ser virkelig strålende ut!"
- "Takk, livet er alltid mye lettere uten menn, vettu"
Glimt i øyet:
Han flirer, glimt i øyet, hans kompiser flirer, og han presenterer meg for dem.
Vi skravler som om vi er gamle venner, hans venner må tro vi er det. Et øyeblikk stillhet, en dråpe forvirring, jeg vet hva som vil komme og redder oss begge fra ydmykelsen ved å takke for meg og ta farvel.
Vi skulle vært skuespillere...
For det innvidde øye ville uttrykket i blikket hans avslørt den forakt han føler for meg i det han setter det som en knivspiss i nakken min og tvinger meg til å snu meg. Et øyeblikk krymper jeg meg, tenker - "åh, neeei!", men sier - "å, hei!"
Grepet i skulderen borrer seg inn, og kysset svir på kinnet hundre ganger verre enn et Iskariots kyss. Blikket hans skifter og i refleksen ser jeg hvordan han ser meg - en slange, - vesende, manipulerende, forrædersk slange.Hovmodig og med avsky skifter jeg til dyreham, blir en slange foran øynene hans, veser med tungen og hogger etter ham. Det som for vennene hans høres ut som en godmodig spøk, rammer ham hardere enn de kan forestille seg.
Skjult for dem og for andre forbipasserende foregår det en intens maktkamp, blikk som ønsker å skade, pareringer og tilbakeslag. En stund nyter vi det, begge to like sikker på seier , men så kommer det stillhetens øyeblikk som overmanner oss begge.
Jeg ser blikket hans skifter fra den kontrollerte avsky, via forvirring til en lengsel. Ikke en lengsel etter meg, men en lengsel etter den tiden jeg representerer, en lengsel etter gamle minner. Minner fra den tiden han hegnet omsorgsfullt rundt sin umistelige, hvor han var herre og hadde makten. Jeg, den avskyelige slangen, er hans eneste forbindelse til hans umistelige - som han har tapt for alltid.
Hans umistelige avsatte ham som herre fullstendig av eget valg, sprengte lenkene han så ømt hadde bundet henne til seg med, og spankulerte ut av hans kjærlige innhegning helt på egne bein. Men i hans øyne var det jeg som brakte sprengstoffet.
Før lengselen i ham tvinger ham til å spørre, i et øyeblikk av medlidenhet, redder jeg både hans og mitt skuespill og forsvinner i et - "farvel".
Tissing, sutring og hensyn
Som jeg har sagt noen ganger før: Hensyn er noe man helst vil at andre skal ta.
Sutrekopper!
Jeg synes at menn av i dag er noen ekte sutrekopper! De klager over forvirrende signaler fra kvinner, de klager over kvinner som tar ansvar for eget liv og som ikke "trenger dem" for å overleve. De klager over å måtte ta hensyn til andre som skal bruke samme toalett som dem, og de klager over at de ikke finner sin rolle i det nye samfunnet der også kvinner har noe de skulle sagt. ÆRLIG TALT!
Hvis dere virkelig er menn, så er dere vel menn nok til å ikke fremstå så pinglete og stakkarslige at dere må sutre og syte? Dere er faktisk selv ansvarlig for deres egne liv, for deres egne handlinger og hvordan disse virker inn på andre mennesker. At noen av disse menneskene (kvinnene) nå til dags også tør å si fra når mannens valg går ut over dem, ja det bør dere også være i stand til å takle uten å sutre som noen småunger!
Tissestillingen nok en gang:
For å ta dette som mange, mange menn sutrer over nå til dags: Tissestillingen. Det har vært skrevet i bøtter og spann om tissestillinger, kvinnenes angrep på menns naturlige adferd og identitet, tukling med skaperverket og jeg har ikke lenger oversikt. Men jeg må bare få sagt en ting:
Det er jo for pokker ikke det det handler om! Det handler om hensyn til andre mennesker. Det er så ufattelig barnslig å tolke dette som et angrep på manndom og mannlig identitet! Dette er ikke en kvinnelig aggressiv agenda for å kue mannens naturlige adferd, men et praktisk opprop for å ta hensyn til de andre menneskene (oftest gutter og menn) som også bruker toalettet og de menneskene (både kvinner og menn) som må vaske dem.
Kardemommeloven:
For sutrende småunger er det lettest å forklare ting ved å gå back to basics. Forestill deg tissedebatten i sammenheng med Kardemommeloven:
"Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre hva du vil"
La oss også gjøre det på den kinesiske måten og begynne nederst og bakfra:
Du kan gjøre hva du vil:
Det raker meg ikke hvordan du velger å tisse: Gjør det stående, sittende, fremoverbøyd, på et bein eller hvordan du vil som du føler du sikter best.
Det er kun et aspekt som begrenser utfoldelsen her:
Du skal ikke plage andre:
Dersom tissestillingen sørger for at alt tisset havner nede i do og kan skylles ned: Mission accomplished! Godt jobbet, du kan være fornøyd uansett hvordan du gjorde det.
Dersom tisset havner på kanten av toalettet eller utenfor på gulvet (eller på veggen, dusjkabinettet, baderomsskapet - hva vet jeg om hva du har på toalettet?) så kan dette potensielt plage andre mennesker. For å unngå å plage andre mennesker kan du velge å løse denne dårlige siktingen på to måter:
a) Innse at du ikke er treffsikker i ditt valg av tissemetode - ta ansvar for det og vask toalettet, gulvet og alle andre flater du har truffet i stedet. Ja, vask det selv - umiddelbart!
b) Innse at du ikke er treffsikker i alle typer tissemetoder - ta ansvar og konsekvensen av det og velg en metode hvor du er sikker på at du treffer, enten ved å sette deg ned eller enhver annen stilling som måtte sørge for det ønskede resultatet.
Voila! Ingen plages med våte toalettkanter, tisselukt eller stygge gul/oransje flekker.
Hensyn og praktiske løsninger
Dette dreier seg rett og slett om hensyn til andre mennesker og praktiske løsninger, så slutt å syt om kvinnelig aggressjon og tukling med skaperverket. Skaperverket gav dere evnen til hensyn og til empati. Det er på tide å se litt lenger enn nesetippen (i tillegg til å sikte), og også innse at sutring er særdeles lite kledelig for en som ønsker å kalle seg MANN!
Sex og vanilje
Vanilje er nemlig ikke et navn som brukes av dem som måtte praktisere seksuelle preferanser som skulle passe under navnet. Det brukes primært av dem som IKKE driver med slikt, eller iallfall har et behov for å poengtere at de også driver med annen og mer avansert form for sex. Vanilje er ikke et navn som brukes blant dem som plasseres innenfor kategorien, kun av dem som tar avstand fra den. Faktisk hadde jeg aldri hørt uttrykket før jeg en dag ble plassert i vaniljebåsen.Jeg liker IKKE å bli plassert i båser.
Jeg liker IKKE å bli tillagt meninger jeg ikke har uttalt meg om fordi noen har plassert meg i en bås.
Jeg liker IKKE å bli identifisert med en kategori som kun er konstruert for å sette folk i bås.
Jeg liker IKKE å bli definert av andre.
Vanilje er en kategori som har blitt konstruert for å tas avstand fra blant dem som hevder de er mer avanserte seksuelt. Siden den er konstruert for det formål å kunne tas avstand fra, så har den også lettere nedsettende assosiasjoner.
Det blir som om jeg skulle ta avstand fra nybegynnere i tango fordi jeg selv etterhvert har lært mer og danser mer avansert og med flere elementer enn dem. Det er tango likevel uansett nivå og hvilke elementer man bruker, og det er sex likevel, bare videreutviklet og mer utvidet repertoar etter mer eksperimentering og læring. Å kategorisere folk etter vanilje og bdsm synes jeg blir helt fullstendig feil.
Ofte hører jeg at man ønsker større aksept for de som beveger seg litt utenfor normalen og utforsker andre elementer enn det vanligste og enkleste. Kategoriseringer er derimot lite egnet til å fremme aksept - utenom for de som betrakter seg som innenfor samme kategori.
Jeg vil ikke identifiseres med noen av kategoriene, jeg foretrekker å forbeholde mine preferanser for den jeg faktisk deler seng med, og dermed vil preferansene også varierere i forhold til hvem man er med.
Selv ville jeg ikke finne på å kategorisere meg selv som verken vanilje eller bdsm-er. Jeg liker sex med en sexpartner som jeg kan være fri og trygg med og sammen finne ut våre felles preferanser, ikke kategorier.
Just my two cents...
Snakker kvinner i koder?
Er det tilfelle at når kvinner snakker, så pakker de det inn i bomull?
Er det sant at kvinners utsagn vanligvis betyr det motsatte av hva de sier?
En av de aktivitetene jeg bruker min "vegrings"-tid på er mer eller mindre givende debatter i grupper på Blink. I en av disse gruppene diskuteres det både seriøst og useriøst om relasjoner mellom kvinner og menn. Litt for ofte ender diskusjonene opp i klisje-aktige påstander om at menn er "slik", mens kvinner er "sånn". Resultatet er at man ikke sitter igjen med særlig mer anvendbar kunnskap om hvordan man skal forholde seg til det motsatte kjønn.
I en diskusjonstråd som omhandlet noe annet dukket denne klisjeen opp igjen. Menn skryter på seg at de snakker så rett frem og at de er så enkle og klager over at kvinnene aldri snakker så tydelig at menn forstår hva de egentlig mente. Det verste er at kvinnene også lattermildt støtter opp om denne klisjeen ved å oppfordre andre kvinner til å snakke mer rett frem...
Min oppfatning er nemlig at dette er riv ruskende galt! Oftest, iallfall veldig ofte har ikke ord og meninger den motsatte betydningen. Som regel sier kvinner det de mener - rett ut.
Men menn har en tendens til å overtolke det kvinner sier - slik at de tror det må bety noe annet enn det de sier. Selv om kvinner ofte IKKE snakker i koder, så hører ikke menn etter hva kvinner faktisk sier. De hører ikke fordi de tolker det til at det må bety noe annet. Naturlig nok skjønner de ikke hva dette annet skulle være (fordi det ofte ikke er tilfelle), og rister på hodene sine over at de ikke skjønner.
Kan ikke menn bare begynne å høre etter hva vi sier?
Når jeg sier dans, så mener jeg dans - ikke sengevals.
Når jeg sier sykkeltur, så mener jeg sykkeltur - ikke "jeg er interessert i deg".
Når jeg sier kino, så mener jeg kino - ikke date.
Hvis jeg mente date, sengevals, eller å si fra at jeg er interessert, ja, så ville jeg faktisk sagt det. Da ville jeg ikke bruke ord som dans, sykkel, kino eller den berømte spaden.
Jeg tror faktisk ikke kvinner snakker like mye i koder som single menn er innbilske....
Komplimenter og beskjedenhet
Hun: "Nei, synes du det? Det er det vel ikke?"
Han: "Jo, det synes jeg var kjempesøtt!"
Hun: "Nei, det mener du det ikke! Det er jo kjempestygt!"
Dette var utsikten fra min lille luke i dag. Damen var en skjønn kvinne og hadde ingen grunn til falsk beskjedenhet. Litt frekt for en person bak en luke klarte jeg ikke å la være å kommentere:
- "Si bare takk, du", sa jeg og blunket.
Damen lo litt sjenert, snudde seg mot mannen og sa litt tilgjort: "Takk!"
Da han var ferdig med sin betaling og fikk igjen kortet sitt sa hun: "Jeg må få se hans bilde også!"
Siden de taklet min første frekkhet med glans snek jeg inn en til:
- "Nå kan du si han var kjekk, så kan han si takk, også!"
Halvrødmende og flirende ruslet de videre.
Jeg lurer på om de lærte et og annet om komplimenter og beskjedenhet i dag på sin tur innom min lille luke. Jeg lurer også på om de kanskje snart tør å fortelle hverandre at de liker hverandre... ;)
Sure ekspeditører og trassige barn og foreldre
For ordens skyld: JEG er den sure ekspeditøren. Jeg jobber ved siden av studiene. Jobben er i servicebransjen der man stort sett skal smile, takke, beklage og la kunder alltid ha rett. Men hva med dem som faktisk ikke er kunder?
Ufrivillig konsert
I området rundt min lille luke var det i dag en spontan og uannonsert tårekonsert. Trassige barn er slitsomme å høre på, men man har da forståelse for at foreldre ikke har fjernkontroll med av-knapp til disse små krapylene. Det var tydelig at guttungen ikke var særlig fornøyd, og han ropte, skrek og hylte etter Mamma kontinuerlig. Det som var merkelig var at jeg så ingen voksne i nærheten som lot til å kjenne gutten.
Gutten fortsatte å skrike, og det ble etterhvert plagsomt både for meg og for mine kunder. Etterhvert fant gutten ut at han skulle gjemme seg under trappen utenfor vinduet mitt og fortsatte skrikene sine der. Kunder hørte ikke hva jeg sa, og jeg hadde problemer med å høre dem. Det ble i det hele tatt veldig vanskelig med kommunikasjon på begge sider av skranken.
Tafatt bestefar
Etter kanskje ti minutter - et kvarter kom en mann som spurte gutten om han var ferdig snart? Gutten skrek bare mer, gav seg ikke, ville ikke ha noe med mannen å gjøre. Jeg spurte om han kjente gutten? Jada, sier han, jeg er bestefaren hans! Jeg stusset noe over at han ikke gjorde noen mine til å enten ta gutten med seg eller trøste ham. Siden han bare ventet på ham gikk jeg ut fra gutten bare var trassig.
Etter fem minutter til med gråtekonsert sa jeg fra at det er ganske forstyrrende for meg og kunder når vi ikke er i stand til å høre hva vi sier, men han gjorde fortsatt ikke mine til å ta med seg gutten. Etter nok en tid ba jeg ham instendig om å fjerne gutten ettersom det var svært forstyrrende. Denne gangen tok han ham med seg og forsvant.
Jeg glemte hele greia og fortsatte jobben min.
Illsint mor
En halvtime senere kom en dame med gutten på armen. Stilte seg opp i luken min og spurte om jeg "var den sure damen som skjelte ut en bestefar?" Jeg kjente meg ikke helt igjen i den beskrivelsen, men det hender jo at min bergensdialekt blir tolket som mer alvorlig enn den er.
Jeg sa som sant var: "Jeg sa fra at det var forstyrrende og spurte om han kunne ta ham med seg" Nå hører det jo til mødres instinkter å beskytte barna sine med nebb og klør, men jeg fikk ikke snakket ferdig før hun avbrøt meg med at jeg måtte forstå at det ikke var så lett med små barn, og ikke var det sååå lenge det stod på heller.
Det har jeg selvsagt forståelse for, men jeg syntes også hun burde ha forståelse for at det er vanskelig å kommunisere og behandle kunder når man ikke hører hva man selv tenker. Dessuten synes jeg at et kvarter og mer enn det er lenge nok når det gjelder å overlate små barn til seg selv når de hindrer alle rundt dem i et offentlig rom. Dette sa jeg ikke til henne, dvs, jeg fikk ikke sagt det, for hun bjeffet at hun syntes jeg burde revurdere servicenivået her!!
"Beklager", sa jeg, og skulle til å forklare igjen at man ikke bare kan forhindre all annen virksomhet helt uten hensyn til andre. Men det fikk jeg heller ikke sagt før hun snappet: "Ja, det burde du!!" og spankulerte ned i gangen.
Hensyn er noe man vil at andre skal ta
Jeg tenkte meg litt om etter denne hendelsen. Det er riktig at man som serviceperson skal smile, takke og beklage og la KUNDEN alltid (stort sett) ha rett, men denne damen, bestefaren og guttungen var jo ikke kunder her! Nettopp for å ta vare på servicenivået overfor mine faktiske kunder ønsket jeg at denne familien kunne ta litt hensyn til folk rundt dem. I stedet forventet de at alle andre skulle ta hensyn til dem fordi gutten var liten og sinna...
Jeg vet ikke, jeg, men jeg føler meg ikke spesielt som en sur ekspeditør, men heller som en ganske betuttet og overrasket ekspeditør som prøvde å gjøre jobben sin. Og nok en gang er dette et av de tilfellene hvor hensyn er noe man helst vil at andre skal ta...
Tiqui *betuttet*
Avismannens kjærlighet
Tiqui blar i Aftenposten på jakt etter bloggmateriale. Hun var så heldig å få både morgenavisen og Aften Aften av den snille avismannen som står på stand på Blindern. Gratis avis for en fattig student er kjærkomment. Spesielt siden hun skal på jobb og har 8 timer å slå ihjel før hun kan dra innom milongaen for dagens tangodose. Men hun fikk ikke bare to gratis aviser. Avismannen slengte med en rød, hjerteformet kjærlighet på pinne, fortalte at Irans president har fått seg personlig blogg, og blunket til henne i det han ønsket henne en god vakt på jobben.
Etter gårsdagens lettere overfladiske fotballkommentar, er Tiqui på jakt etter et blogginnlegg med litt dybde. Men det er da det slår henne, hva er vel dypere enn kjærligheten?
Tiqui sender en takk til den hyggelige avismannen for oppmuntring, nyheter og kjærlighet på en mandags ettermiddag.
Om å overvinne seg selv - eller jada, masa...
Det er tidlig morgen, jeg har såvidt klart å slepe meg ut av sengen. Det er bare såvidt øynene klarer å skape glipe nok til å se hvor jeg går på vei til svømmehallen. Jeg går meget motvillig. Dette hadde jeg aldri gjort om det ikke var for at jeg har en avtale. En sådan fornuftig, ambisiøs avtale om å trene sammen tidlig på morgenen. Det virket veldig smart når vi avtalte det, akkurat nå virker det mest slitsomt.
Jeg ankommer svømmehallen og kjøper meg et klippekort. 25 klipp! Og hvordan hadde jeg tenkt at jeg skulle få brukt opp dem? Joda, med fornuftige avtaler inngått i våkne, ambisiøse øyeblikk. Jeg stavrer meg inn i garderoben og er i ferd med å skifte da tekstmeldingen tikker inn. Shit, avtalen kommer ikke, og her står jeg når jeg kunne lagt under dyna. Skal jeg gidde?
- Ærlig talt, sier jeg til meg selv, nå er du først kommet hit, fått av deg klærne, så kan du like gjerne svømme.
- Men, protesterer jeg, hadde det ikke vært deilig å sovet litt lenger?
- Det går ikke likevel, husker du ikke at du la sengklærne til vask?
- Æsj, det er sant. Ok, da, jeg får se hvor langt jeg kommer.
- Ikke mindre enn 1000 meter, det er obligatorisk.
- Jada, masa...
Jeg liker å trene, egentlig. Jeg liker også å svømme og har drevet med det siden jeg var 7 år.
Men i dag er det tungt bare å komme igang. Tyngre enn tungt. Ikke hadde jeg svømmeavtalen til å motivere meg heller. Jeg holder nesten på å gi opp og snu allerede i dusjen. Jeg står ved en vask og skal til å fylle vann på flasken da en liten japaner-dame skyver meg unna.
- Vi er to damer i hele garderoben, det er tre vasker der, men hun MÅ selvsagt ta min vask. Nei, skal det være på den måten, kan det være det samme, dette gidder jeg ikke.
- Såså, du kommer over det, fyll nå flasken i en annen vask og kom deg igang!
- Jada, masa...
Jeg plasserer flasken min på bassengkanten og legger ut på en oppvarmingsrunde.
- Må begynne litt pent med brystsvømming, myk start, vettu.
- Ja, men du burde svømme crawl i dag, det er lenge siden du trente utholdenhet.
- Jada, men har bare lyst å være litt forsiktig, ok?
Selv brystsvømmingen er tung i dag, og jeg begynner å forberede en unnskyldning overfor meg selv for å slippe crawl-treningen i dag også. Vendingen går som sirup og jeg aner virkelig ikke hva jeg gjør her. 200 meter og jeg er utslitt.
- Sånn, nå er det crawl, drikk litt vann og kom deg over i hurtigfila.
- Slutt å kommander sånn, ser du ikke jeg er på vei?
- For meg så det ut som du hadde tenkt å snike deg unna..
- ok, da, masa...
Ikke mange takene etter er jeg andpusten. Det er med nød og neppe jeg kommer over til motsatt kant 50m der borte.
- Det var det jeg visste, jeg er rett og slett ikke i form til å crawle i dag.
- Ikke i form idag? Det betyr bare at det er sannelig på tide, kom igjen, en lengde til.
Jeg begynner å bli irritert på meg selv. Både fordi jeg er så kommanderende, så unnskyldende, men også fordi jeg har sluppet unna noen uker. Dette er straffen. Utpest og rød i trynet etter bare 100 meter crawl.
Hensyn er noe man helst vil at andre skal ta:
Jeg legger i vei igjen, men må stoppe opp halvveis fordi jeg krasjer i en eldre dame som tar tiden svært så bedagelig på rygg i hurtigfilen. Jeg slutter aldri å forundre meg over slike. Det er bare en eneste hurtigfil i Tøyenbadet hvor det er meningen at man skal svømme hurtig. Denne damen og hennes venninne kommer hver torsdags morgen til samme tid og okkuperer hele hurtigfila med noe som ser ut som verdens mest bedagelige synkronsvømming. Ikke bare en, men to! Og når de ikke synkron-rygg-svømmer, så står de å skravler i enden av hurtigfila, slik at det er umulig for andre å vende.
- Ikke at du behøver det i dag, da, du peser jo verre for hver lengde og må kaste etter pusten i stedet for å vende!
- Takk for den, hold kjeft, jeg må komme meg forbi disse sprelledamene!
Jeg hater virkelig når jeg er sarkastisk med meg selv. Jeg kan være virkelig ufordragelig. Jeg biter tennene sammen, svømmer opp på siden og passer på å sprute litt ekstra med beina i det jeg passerer. Fint for henne at hun har svømmebriller!
- Ok, du ser hvordan det går når du tvinger meg over i hurtigfila, bare tull og tøys! Skulle blitt hjemme i senga.
- Greit, svøm utenfor fila, men slutt å syt og ta en lengde til!
Motivasjon i sinne:
Jeg har svømt 400m, det er en kamp om hver eneste vending.
- Jeg har virkelig ikke lyst, jeg er virkelig ikke i form, det er dumme mennesker i bassenget, dessuten er jeg sikker på at jeg kjenner det litt i korsryggen. Avtalen min kom ikke, hvorfor skal jeg måtte svømme da? Jeg har da annet å gjøre?
- Nå må du slutte å syte og sette igang. Du har minimum 600 meter igjen, du har brukt dobbelt så lang tid på disse 400 bare fordi leter etter unnskyldninger. Hva er vitsen med å betale for å svømme om du gir deg etter 400? Ser du ikke hvor patetisk det er?
- Jeg er ikke patetisk, surmuler jeg.
- Udugelige latsabb, du har så godt av det, hva var det vekten viste i dag tidlig? (Det var ikke mer enn 300g mer enn vanlig og absolutt ingen krise, men i denne situasjonen hadde jeg krisemaksimert bare et eneste gram)
Jeg kjenner at jeg begynner å bli sinna. Og med sinnet kommer kreftene. Uante krefter. Jeg sparker fra, langer ut, raser gjennom vannet, nesten så jeg innbiller meg at jeg har fråde rundt munnen. Jeg når kanten, ikke faen om jeg skal få pirke på meg igjen, tenker jeg, vender og skyver fra. Du skal få se på patetisk latsabb! Jeg skjeller og smeller inni hodet. Slavedriver! Rasende er jeg. Og mens jeg skjenner og preker inni meg går lengdene, en etter en. For hver vending tenker jeg et øyeblikk på å stoppe for å drikke vann, men jeg gir meg beskjed om en til, igjen, og igjen.
Jeg er på siste lengde, det blir 1000 meter, men til min forbauselse blir jeg ikke innvilget drikkepause nå heller.
- Igjen, en til, hører jeg meg selv si.
- HVA? Jeg har jo svømt de forbaskede obligatoriske tusen fuckingsmetrene!
- Så treg og så sytete som du er, så har du bare godt av noen strafferunder.
- Noe så inderlig urettferdig!
- Kom igjen, nå er du varm og i farta.
- Grrrrr, masa...
Dette vil jo ingen ende ta. Jeg freser meg gjennom vannet i dødsforakt. Lurer på om de andre ser hvor sinna jeg er? Spretter de unna for å unngå min vrede? Jeg ser dem ikke, jeg bare langer ut som om jeg skulle slå noen for hvert tak. Til pass for dem om de er i veien, ikke mitt problem.
Så skjer det noe. Gjennom et lite vindu i taket, strømmer solen inn. Lyset bryter vannflaten og funkler og danser på hendene og armene foran meg. Det er en lystspill og sinnet er som vasket av meg. Fråden løses opp i vannet bak meg og jeg kjenner et smil bre seg om munnen mens jeg glir inn mot kanten på siste lengden.
- Godt jobbet, sier jeg stolt til meg selv. Dette blir en fin dag.
Nå, etter jeg har fått kost meg i badstuen, fått i meg kaffekoppen, våknet skikkelig og skrevet det hele av meg, så synes jeg i grunnen at strafferundene var noen skikkelige bonusrunder!
Prinsipper og lykke
Det er så uendelig mange her inne og ute i verden, både gutter og jenter som har gitt seg selv et løfte, eller pålagt seg selv et prinsipp om at de ikke skal innlede noe kjærlighetsforhold. Ikke nå, ikke på lenge, kanskje aldri. Likevel lengter de alle etter innholdet i forholdet, etter nærheten, flørten, noen å dele med, gi til, få av og erotiske opplevelser. Men å innse at dette er det samme som et forhold, det nekter man. Man vil ikke ha den merkelappen på det. Man vil ikke kalle det det, for da føler man seg bundet. Bundet av hva da?
Å være bundet gir en assosiasjon til å være ufri, til å miste friheter. Men hva er det man ikke er fri til? Er det ikke frihet i seg selv å få lov til å være nær noen, dele hverdagslige og erotiske opplevelser sammen? Få lov å gi, få lov å få? Jeg ser ikke ufriheten i dette. Det verste er å ha mye å gi og så føle at man må holde det tilbake. Det kaller jeg ufrihet.
Ingen vits i å kaste seg inn i noe man ikke føler er riktig, og med noen vil nok kjemien også tilsi et noe mer løst opplegg.. men det er veldig dumt å hindre seg selv bare fordi man har bestemt seg for det. Tenk hvis det er selve lykken som dukker opp!? Slikt bestemmer man jo ikke selv!
Jeg har bare altfor mange kamerater som gav seg selv et lignende løfte, traff en jente de falt for, men har skapt bare problemer for seg selv med å nekte å innse det. Nå sitter de alle ulykkelige og skjønner ikke hvorfor livet skal være så vanskelig. Bare fordi de ikke vil kjenne på følelser de har forbudt seg selv...
Erfaringsmessig er det uhyre sjelden man faller for noen, og det merker man etterhvert som man treffer folk fra nettet. Og da er det synd om man hindrer seg selv den ene gangen det skjer. Er det ikke bedre å prøve da?
Men det er nok lurt å ta seg litt tid til seg selv når man har vært to i lange tider.. Det tar tid å finne ut hvem man er alene. Men ikke la et prinsipp om å være alene hindre deg i å finne lykken!
Tiqui
Menn som terskelfenomener
Jeg så ham for meg fanget i et slags rom med mange dører. Noen dører hadde han ikke våget å åpne enda, men flere av dem stod åpne. Noen vidåpne, noen på gløtt. De som stod på gløtt hadde han engang åpnet, blitt fortryllet av herligheten bak dem og stått en stund på terskelen og beundret synet som møtte ham. Men da damen bak døren ønsket ham velkommen inn i sin verden, tenkte han at, jammen, jeg vet jo ikke helt hva som er bak de andre dørene, burde jeg ikke sjekke det først? Han takket nei, men tenkte at dette var da en vidunderlig verden, så kanskje ja, likevel? Eller? Ikke?
Damen ble lei av å vente, og smalt døren igjen. Noe som gjorde ham så forferdet at tanken på åpne ny dør ble skrekkingytende. Han lirket døren såvidt på gløtt, så damen bli gift med en annen og få barn og han angret seg. Men han lot den stå på gløtt.
I neste dør var det en like fortryllende verden. Mye lysere og varmere enn i hans mørke triste rom. Men når to av dørene kunne vise slike vidunderlige verdener, hva ville ikke være bak neste dør? Og neste? Kanskje ville neste også smelle døren hardt igjen i ansiktet på ham? Hva hvis? Hva hvis ikke?
Han lot denne døren også stå på gløtt, litt mer åpen enn den første og lukket opp den tredje. Her var min verden. Jeg gikk til og fra terskelen hans flere ganger. Vi storkoste oss i dørkarmen, nøt utsikten ut av rommet, drømte om alle de fine opplevelsene vi skulle få i den verden sammen. Men han ville ikke, kunne ikke, var ikke i stand til å forlate rommet sitt ennå. Han ville ikke gi inntrykk av at han tilhørte en verden, fordi det kunne jo være andre verdener bak de andre dørene. Lenge stod denne døren vidåpen, hver gang jeg forlot terskelen og gikk ropte han etter meg, men hver gang jeg kom tilbake, tok ham i hånden og ville ta ham med, trakk han seg og begynte å lengte etter andre dører, andre verdener.
Til sist ønsket jeg å smelle døren igjen, men han hadde tenkt på det og hadde satt hindringer i veien. Lenge oppholdt jeg meg på utsiden, prøvde å lukke den, men han tillot det ikke. Jeg så ham åpne neste dør, like lykkelig og ulykkelig der som før. Han tittet med triste øyne over skulderen til meg, lukket øynene og lot henne komme inn i rommet hans, bare akkurat nok til at hun fikk et glimt av meg. Dette oppskaket henne, hva gjorde den døren på gløtt?Han vil aldri tørre å gå gjennom en dør, han vil aldri tørre å lukke den, han vil aldri tørre å gi seg over til sitt eget ønske om å bli lykkelig. Han vil for alltid bli på terskelen, verken inne eller ute, balanserende mellom alt og ingenting - kanskje i håp om å finne en gylden middelvei?