Det er ok si nei takk

Et ja eller nei-sprsml har to like gode godkjente svar: Ja og nei.

Nr jeg sender en sms til en venninne og spr om hun er hjemme, fordi jeg er i nrheten og kanskje ville stikke innom, s blir jeg like fornyd med svar som "ja, bare kom", "ja, men jeg er opptatt", "nei, men vi ses til uken".

Sprsmlet innebrer ikke at jeg forventer et ja-svar, og det innebrer ikke at jeg blir fornrmet om det ikke passer. Det er ganske enkelt et sprsml som alle utfall er akseptable, fordi et svar forteller meg hvilke alternativer jeg har for dagen videre. Det som i stedet blir et problem er hvis svaret uteblir. Da vet jeg ikke hva som har skjedd, om hun er opptatt eller ikke, om hun nsker se meg eller ei, eller om hun rett og slett er s lei meg at hun ikke nsker mer kontakt. Ofte tr vi ikke si nei, s vi lar vre svare. Men et nei takk srer mye mindre enn bli behandlet med stillhet inntil vi "tar hintet".

Hva er grunnen til at vi ikke tr si nei, takk?

P en invitasjon til en fest som vi ikke nsker g p, enten fordi vi vil gjre noe annet, ikke har lyst g ut, eller generelt ikke er i humr til fest - er det ikke like greit takke nei takk? Ofte prver vi desperat finne en unnskyldning som som regel dreier seg om at vi er forpliktet til noe annet. Men er det ikke lov si nei takk uten mtte forklare og unnskylde? Jeg har en venninne som s greit sier:

- Nei takk, i dag passer det ikke, for i dag slapper jeg av!

Det er utrolig forfriskende f et rett frem svar, s slipper man lure. Man forstr at man ses en annen dag, nr lysten til g ut er der, men i kveld har hun mest lyst til slappe av i sofaen, og det er helt ok.

Ikke interessert? Si nei, takk

Vi er kanskje enda verre nr det gjelder relasjoner mellom kvinner og menn. Vi tr ikke avvise, s derfor lar vi vre svare, og hper at vedkommende vil ta hintet etterhvert. Men hva med spare den andre for uvissheten, ikke la telefonselskapene kunne sko seg p gjentatte meldinger og oppringninger, nr man bare kunne sagt fra fra frste stund?

- Nei takk, jeg er ikke interessert.

Det er virkelig ikke verre enn det. Ingen annen forklaring trengs, ingen unnskyldning. Enten s er man interessert eller s er man det ikke. Og det er jo ingen som med sine fulle fem nsker tviholde p noen som ikke vil tilbringe tid sammen med en. Men la vre svare bringer s mye usikkerhet p dette omrdet, fordi det kan vre en mengde rsaker til at man ikke fr svar umiddelbart. Kanskje har det skjedd noe? Kanskje gikk kontantkortet tomt? Ble mobiltelefonen stjlet? Slutt p batteriet? Uten dekning? Opptatt? Stuck p toget i en tunnel? You name it, og det er ikke usannsynlige rsaker noen av dem. S for spare bde seg selv for gjentatte plagsomme meldinger og oppringninger og den andre for usikkerheten, s kan vi vel bare si fra?

Alltid best vite

Det er alltid bedre vite hva man skal forholde seg til, uansett om det ikke er det svaret man hadde hpet p. Og kanskje vi ikke skal tro at vi vet s godt hva den andre hper p?

En personlig anekdote om en situasjon hvor undertegnede ble avvist, men p en s direkte mte at usikkerhet og misforstelser var uunngelig, forteller om en kar som ikke var redd for si nei. Men han gikk ut fra at jeg var interessert i ham, s det var visst ganske uforstelig at hans avvisning var en lettelse... Uansett vil jeg gi ham kudos for mot og rlighet:

Vi mttes p nettet (som man jo gjr i disse dager) og bestemte oss for mtes ogs IRL. Vi skulle ta en kaffe. Men p vei fra mtestedet til kaffebaren stopper han opp og sier etter 3 minutters bekjentskap:

- Jeg er ikke tiltrukket av deg, s jeg foretrekker at vi dropper kaffen og s gr jeg tilbake til klesvasken.

Jeg ble imponert - og lettet. Han fortsatte s unnskylde seg og beklage, og det skulle han kanskje ikke gjort, fordi da mtte jeg si fra at nei, da det gjorde ingenting, det passet meg aldeles utmerket. Men kanskje var det like greit, s fikk vi si fra tydelig begge to. Ingen usikkerhet, ingen undvendige timer og dager hvor man lurer p hvordan situasjonen er. Han dro tilbake til sin klesvask, jeg nt min bok p en annen kafe, og verden gikk videre umiddelbart.

Jeg stemmer for bringe tilbake "Nei takk" som akseptabelt svar igjen p alle ja/nei-sprsml, s slipper vi misforstelser, ubehagelige situasjoner, overdrevne telefonregninger og kan g videre til neste hyggelige livsyeblikk. Bare si takk, men nei takk. Verre er det ikke.


Tanker mellom barken og veden

De elsker hverandre, egentlig. De klarer bare ikke oversette det i en god kommunikasjon seg i mellom. Derfor snakker de sammen gjennom meg.


(Foto: Communications_men by MSandy)

Hun er min venninne. Han er min venn. De har et forhold sammen som med jevne mellomrom tar slutt og begynner igjen. Nr det gr utfor m jeg srge for ha telefonen godt ladet og kontaktkortet stappfullt.

Jeg har hans versjon p det ene ret og hennes versjon p det andre. Begge er superforelsket samtidig som de er superfrustrerte. De eskalerer sine misforstelser til kamper og hjertes smerte, jeg roer temperaturen og fr dem til slappe av igjen og innse sannheten - at de elsker hverandre og egentlig vil vre sammen.

Men det er en uhyre vanskelig balansegang. Jeg vil gjerne vre der for mine venner, gjerne stille opp og hjelpe nr de ber meg om hjelp. Hittil har jeg klart det, ikke ta side, ikke holde for mye med den ene eller den andre. Men jeg gr p eggeskall. Den dagen jeg sier noe feil, vil jeg vre den som fr skylden for hva som skjedde, er jeg redd...

Noen andre som har erfaringer og tanker fra terskelen mellom barken og veden?


Stress ned - vr for sent ute.

Frken Makels og kommentatorer irriterer seg over folk som kommer for sent, snakker om manglende respekt for andres tid og hvor ineffektivt det er vente. Vi begynner kanskje bli mer sent ute til sosiale avtaler etter mobilens maktovertagelse, men fortsatt er idealet vre punktlig og i offisielle og profesjonelle anledninger lper vi fortsatt etter klokka.

Jeg synes kanskje vi har godt av slappe litt mer av i forhold til punktlighet. Og av egen erfaring har jeg opplevd at lsere forhold til mtetidspunkt kan vre svrt mye mer effektivt enn klokkejaget i Norge. Den tydeligste demonstrasjonen p dette fikk jeg da jeg bodde i Bolivia.

superdelegate

I Bolivia er alle for sent ute til alt - bortsett fra flyavganger og lunsj. Her snakker vi ikke om mobiltelefonens skyld, heller ikke om skarve kvarteret forsinket, men en standardforsinkelse p halvtime-time-halvannen-to timers mteforskyvning. Med min norske oppdragelse var dette ekstremt stressende og frustrerende i begynnelsen og jeg tenkte som kommentatorene hos Frken Makels i termer av mangel p respekt. Helt til noen turde si fra til meg at jeg burde begynne komme litt senere. Det var nesten uhflig av meg komme p tiden - det var jo ingen som var klar da!

Nr det endelig gikk opp for meg at jeg ogs kunne komme sent, og at jeg ikke trengte skynde meg til noe, ble det som en penbaring. Jeg hadde aldri drlig tid. Jeg kunne alltid gjre ferdig det jeg holdt p med uten mtte avslutte noe midt i fordi jeg mtte lpe til noe annet. Likevel kunne jeg g/reise i rolig tempo uten lpe etter bussen, for jeg hadde jo fortsatt god tid. P veien kunne jeg stikke innom og gjre enkelte render p veien, for det gjorde ingenting om jeg kom enda 15 minutter for sent. Jeg fikk gjort dobbelt s mye som jeg vanligvis gjr her i Norge, og jeg var ALDRI stresset. Nr jeg bare klarte forholde meg til denne ordningen uten stresse, s ble dagene mye mer effektive enn jeg noengang hadde opplevd.

Var jeg tidlig ute lrte jeg meg ha med en bok, noe skrivearbeid eller noe annet gjre og avtale et mtested hvor jeg kunne sette meg ned og gjre noe. Da fles det ikke som man venter. Hva er greia med avtale mtes utenfor et sted hvor man fryser seg ihjel p vinterstid og ikke kan gjre annet enn studere mobiltelefonen?

Det stressete livet vi lever her i Norge tror jeg med fordel kunne vrt mer avslappet, bde i forhold til mobiler, avtalesteder og tidspunkter.

Spor i biblioteksanden

"Hvem er jeg hvis jeg ikke kan sette et spor i sanden - om mitt lille eksistens"
~ Susann Nashat


gsub

En fredag formiddag p biblioteket lette jeg etter et kapittel i en bok. Jeg vandret mellom bokhyllene fulle av tidenes kunnskap om alt jeg ikke vet. Jeg fant boken jeg lette etter, og slo opp p kapittelet jeg var p jakt etter. Der, akkurat der, l det en hvit lapp, en slik en som biblioteket noterer navnet til lntakere p nr de har bestilt bker. Nashat, Susann, stod det verst p den ene siden. P den andre siden var det skrevet med blyant "hvem er jeg hvis jeg ikke kan sette et spor i sanden - om mitt lille eksistens".

Jeg tok med boken til kopirommet, kopierte mitt kapittel, og mens jeg kopierte var det tre andre mennesker innom. En konom, en sosiolog og en utvekslingskoordinator. De fikk alle hre om den lille meldingen som mtte meg mellom arkene akkurat der mitt kapittel startet. Ingen hang seg opp i at det skulle vrt "min" og ikke "mitt" eksistens. Istedet trigget det flere historier. Finurlige og underfundige fortellinger om situasjoner, utsagn, misforstelser som produserte de merkeligste setninger, men som alle hadde gjort dagen i dag litt utenom det vanlige.

Du har satt et spor i sanden, Susann, og du har startet en bibliotekhistorie, og kanskje ditt lille spor vil vre en inspirasjon til andre sm historier?

Rykere kan spare penger..

.. p ikke handle parfymer og andre remedier for f kroppen til lukte godt.. Det virker ikke p dem.

Jeg har fundert p dette, hvordan kan det ha seg at rykere i likhet med de aller fleste er opptatt av ikke lukte svette, hvitlk og drlig nde, nr de samtidig ryker? Hvorfor er det slik at man gjr alt for unng utsondre kroppslige dufter, men ikke tenker over at rykelukten setter seg i hr, hud og klr i laaang tid etter at sigaretten er slukket?

Jeg liker heller ikke drlig nde litt for tett p meg, gammel svettelukt eller stram lukt som indikerer at det er lenge siden siste dusj, men ingen av disse duftene er s plagsom som sterk, stram rykelukt. Den tar pusten fra meg bokstavelig talt.

Dette er muliggens et snt vepsebol-sprsml jeg lurer p:

Hvor mange av de som kjper og bruker en eller flere parfymer er ogs rykere? I s fall m det vre veldig bortkastede penger. ettersom ryken overdver og/eller forsurer enhver god parfyme og duft av spe, deodorant og tannkrem...

En skam hjelpe mobbeoffer

P min arbeidsplass finnes det dusjer som vre kunder bruker.

Idag kom det tre stakkars jenter som hadde blitt dynket i fiskeslo og ba tynt om f lov dusje. Jeg syntes synd p dem, og lot dem dusje. Det hrer med til historien at de alle er kunder her p bruket.

To timer etterp fikk jeg klager. Dusjen luktet rtten fisk! Jeg burde ikke kunne vre bekjent av at vrt anlegg hadde s elendige forhold og var smkkete!

Jeg forklarte klageren bakgrunnen for at akkurat denne dusjen akkurat denne dagen ikke luktet s godt. Det ville de ikke hre p og messet om hvordan vi ikke kunne tilby et slikt anlegg hvor man ikke orket oppholde seg i dusjen! Jeg forskte p nytt forklare at jeg ikke godt kunne sende de tre stakkars jentene hjem med t-banen. Det er tross alt flere dusjer p huset, og det er ikke akkurat vanlig at mobbeoffer blir utsatt for denne typen hersing.

N fikk jeg virkelig mitt pass pskrevet! Klageren fortalte at det var virkelig ikke hennes problem, og at jeg skulle skamme meg, at jeg burde beklage og heller ta hensyn til at det var flere som hadde flt det ubehagelig dusje her, og at det var direkte fjollete av meg si at jeg ikke kunne sende dem hjem p t-banen.

Jeg, for min del, forstr at hun synes det var ekkelt. Men vi har fire andre dusjer som ikke lukter, og jeg synes det var fjollete av henne ikke ha forstelse for den spesielle situasjonen. Og jeg nsker virkelig ikke beklage at jeg hjelper mobbeoffer som atptil er kunder her.Jeg fikk ikkesagt det siste, fordi klageren allerede hadde spankulert avgrde i sin egen selvgode arroganse.

Ja, man skal ta hensyn til sine kunder, men hvem av dem skal man velge om man m velge?
Damned if you do, damned if you don't

*************

Det hrer vel med til historien at de tre antagelig var blitt dpt og ikke dynket i fiskeslo som del av et opptaksrituale. Det endrer forsvidt ikke min holdning.


Sker nordmenn ensomheten?

 

Man blir frst klar over egne kulturelle finurligheter nr man m sammenligne seg med andres finurligheter ;)


maciejduczynki

(Foto: Tyvlnt av fotografen Maciej Duczynki)


Da jeg kom hjem igjen etter ha bodd i Bolivia, skulle jeg ta bilder fra Norge for sende til mine venner der. Jeg tok bilder av det jeg tenkte var det fineste vi har - naturen, snen, skarp, lav vintersol, og meg selv p enkelte av bildene.


Reaksjonen var umiddelbar: Joda, det var vakkert - men hvor er alle menneskene?


Det var frst da jeg ble bevisst hvordan vi nordmenn sker ensomheten, helst vil vre alene, iallfall ikke f med andre folk p bilder, og hvor det vakreste motivet er rent landskap i ensomhet.


Bolivianerne derimot sker mot plazaen, mot menneskemengder, mot sosiale arenaer og har vanskelig for forst at det gr an nyte vre alene. Noe som av og til ble et problem for meg siden jeg er vant med og trenger vre alene til tider.


I neste runde skulle jeg derfor ta bilder i byen, f med folkelivet og vise at det finnes tross alt mennesker i Norge ogs. Men det var uventet vanskelig f til. Bde skygget folk unna nr de s kameraet og ventet hflig med sin gjren og laden for la meg ta bilder uten folk. Dessuten gjorde det nesten vondt i pekefingeren nr den trykket ned utlseren med et kaotisk motiv i linsen.


Men bolivianerne ble beroliget og skjnte at jeg hadde tross alt et fint liv i Norge ogs, og slapp vandre ensom i gold natur resten av livet.


Stolthet og innrmmelse

- Skjerp deg!

N var det nok, denne krangelen var over, dette gadd jeg ikke hre p mer. Jeg lot ordene henge igjen i luften og forsvant rundt hjrnet s hans nske om siste ord ikke kunne n meg. Iallfall ikke i direkte luftlinje. Han ropte noe etter meg, var tydelig klar for eskalere krangelen enda et hakk, men jeg fortsatte i bestemt trav og forlot ham med sine egne problemer.

Preludium
Det var en bagatell. Det var egentlig ingenting. Den eneste endringen fra hva han var vant med var at han mtte skifte et annet sted enn der han pleide. Forskjellen bestod i en annen dr og tre meters gange, men dette ble for mye for ham. Jeg fikk en lekse om hvordan stamgjestene ble nedprioritert og oversett, om hvor jvlig jeg var som i det hele tatt kunne finne p henvise ham til neste dr. "Urettferdig", "arrogant", "idiotisk" og "teit" er bare noen av adjektivene som dukket opp i lpet av leksen. Jeg mpte, syntes dette var usedvanlig lite samarbeidsvillig og spurte:

- Du har tre andre alternativer som er akkurat like gode. Har du virkelig tenkt lage et problem ut av dette?

Jeg kunne ha hrt p tiraden hans s lenge han holdt p, men jeg ville ikke kunnet endret avgjrelsen uansett hva han sa. S det kom til et punkt da jeg rett og slett fikk nok. "rlig talt, skjerp deg!"

Postludium
Det gikk en time eller to. Jeg hadde tenkt p hvordan jeg skulle hndtere ham da han skulle g. Nr noen irriterer meg fr jeg et fandenivolsk behov for vre ekstra blid, ekstra smilende, men ikke vike en tomme for deres urimelige krav.

Han spankulerte ut forbi meg, uten se p meg. Jeg klistret p meg det strste smilet og nesten ropte etter ham:
- Ha det bra, da!

JEG skulle iallfall vre hyggelig, uansett hva han var. Han hadde antagelig ikke forventet det. Han snudde p hlen, kom tilbake, s litt fortvilet p meg og sa:

- Jeg m bare si unnskyld. Det var dumt av meg.
- ...
- Nei, ikke si noe, jeg skal bare bye hodet, legge meg flat og si unnskyld. Jeg hadde akkurat kranglet med noen. Min beste venn har blitt dumpet i dag, han bare grter og grter. Jeg er stressa og kom hit for f ut litt steam, og s gikk det utover deg.
- Da ber jeg om unnskyldning ogs. Det er lov ha en drlig dag. Og jeg setter pris p at du er oppriktig og forteller meg hvordan dette henger sammen. Alt iorden.
- Puh, han dro pusten og tok seg til hjertet, n fler jeg meg iallfall bedre.
- Ha en god helg, sa jeg og han forsvant med et smil.

Stolthet versus innrmmelse
Han kunne s lett ha valgt lytte til sin egen stolthet, ignorert meg og trampet ut med en irritert mine. Han ville ikke vre den frste som gjorde det. Da ville denne lille, ubetydelige episoden ligget i bakhodet hans hver gang han kom hit, han ville irritere seg over at jeg var p jobb, fordi det minte ham om dette ubehagelige som hadde skjedd, og til slutt ville han antagelig ha glemt at det var han som hadde hatt en drlig dag, og tenkt at det var jeg som var en bitch. Kanskje hadde han mistet lysten til g p sitt stamsted pga dette og han ville i stor grad tapt p dette mishaget selv.

Nr han n istedet innrmmet at han hadde overreagert, han hadde en drlig dag, og dette hadde vrt en helt undvendig krangel fra hans side, s oppnr han to ting. Han vinner respekt hos meg og gjr det mye lettere tilgi ham. Han fr renset luften med en gang, s begge to slipper la dette gnage til det har skapt to virvlende verdenskriger i hvert vrt hode. Han gikk herfra med et smil og en god flelse for helgen, istedet for en flelse av at alt gr ham imot. Hadde han egentlig noe som helst tape ved sette stoltheten til side og gjre en innrmmelse?

Angrep er det beste forsvar?
Noen klarer aldri la stoltheten fare. innrmme feil er en terskel mange ikke er i stand til stige over. Det forundrer meg. Angrep er det beste forsvar, sies det i mange sammenhenger, men jeg er ikke overbevist i slike situasjoner som dette. Her vil jeg si at innrmmelse er det beste forsvar. Ved angrep oppnr man motvilje, ved innrmmelser oppnr man velvilje. Ved angrep eskalerer man konflikten, ved innrmmelser finner man kanskje konstruktive lsninger.

Hvorfor er det s vanskelig gjre en innrmmelse? Hva er det vi er redde for? Har vi egentlig s mye tape? Det er lov ha en drlig dag, s hvorfor er det s vanskelig innrmme at vi hadde en?

Fruktvekten i Zagreb

kroatiamarked~ Dany og jeg snakker om forbindelser. Frst mimrer vi om hvordan vr egen forbindelse oppstod helt ut av tilfeldighetene. Eller egentlig var det ikke tilfeldig. Vi fant hverandre i en felles interesse. Og etterhvert oppdaget vi at vi hadde flere forbindelser, noen som virket mer tilfeldige enn andre. Noe av det vi helt klart hadde til felles var vr fascinasjon av hvordan folk og hendelser henger sammen, hvordan det skapes kontakt og relasjoner der det i utgangspunktet ikke var noe, og hvordan det i ettertid ser ut til ha hatt en mening. Vi liker fortelle hverandre historier. Idag fortalte han meg hvordan hans foreldre mttes:

Min far forlot familien sin i Zagreb p 60-tallet. Han reiste via Tyskland fr hantil slutt bosatte seg i Montreal. Han og kusinen delte leiligheten for spare utgifter. De hadde ikke noe stort nettverk og det var ikke mange andre kroater i bydelen. Den eneste kroaten i mils omkrets var skomakeren, og de drakk mange liter av kaffen hans mens de slarvet om livet. Det var trygt og godt kunne slappe av og snakke sitt eget sprk. Skomakeren fortalte en dag at han ventet besk. Skosalget og reparasjonsverkstedet gikk bra og han hadde rd til litt ekstra. Han hadde derfor invitert sin niese til Canada. Hun skulle f bo hos ham og slippe betale noe om hun hjalp litt til i skobutikken hans. Han var glad for ha rd til gi henne et liv i Canada, siden han aldri hadde ftt egne barn, og hans sster hadde litt motvillig gtt med sende fra seg datteren, siden hun mtte g med p at det var en mulighet hun ikke burde g glipp av.

Det var ikke til komme bort fra at det var en ekstra spenning for minfar beske skomakeren de neste ukene. Nr kom han til mte henne? Utenom sin kusine fantes det ingen andre kroatiske jenter som han kjente, og selv om de canadiske jentene var mer enn vakre nok, hadde han fortsatt en smule kommunikasjonsproblemer med dem. Han hadde sett henne med ryggen til frste gang. Hun kunne ha vrt en kunde. Men den ste kjolen hennes vakte minner hjemmefra, mnsteret kunne ikke vrt kjpt i Canada. Hun snudde seg og avslrte en stvduk, hun holdt p brste stvet av skoutstillingene. Hun blste bort en hrlokk som falt ned i ansiktet og tittet p ham i det skomakeren med et stort glis ba henne hilse p. Min far stod et yeblikk fastfrosset med blikket, fr han tok seg sammen og rakte frem hnden. Antagelig hadde han tenkt at han burde si noe, men han ble overraskset i det han hrte seg selv si: "Vil du g ut med meg en fredag?" Han kunne bitt av seg tungen, dette var vel ikke slikt man sier frste gangen man hilser p niesen til sin kaffe-skjenkende skomakervenn?

Skjrtekanten vippet i det hun svidt neiet i det hun mumlet "ja", og smilte litt sjenert fr hun lot blikket falle i gulvet, og raskt fant noen sko hun mtte flytte p for fortsettestvtrkingen.

Fredagen kom og skomakerens niese hadde fortet seg bli ferdig med arbeidet, pyntet seg og gjort seg klar. Hun satt og trippet i skomakerforretningen mens hun ventet p at min far skulle ta henne med ut. Tiden gikk og ingen dukket opp. Hun begynte bli bekymret, men hennes onkel, skomakeren, ble rdere og rdere i toppen. Han sa ikke noe, men svelget over en innbitt kjeve da hun gav opp og slukret gikk og la seg. Han l vken hele natten og forbannet denne karen han hadde servert kaffe i resvis og som haddegitt niesen hans den skuffelsen som velkommen til landet.

Dagen etter klarte han ikke brumme mer i skjegget og ringtemin far. "Her var hun pyntet ogklar, og du dukket ikke opp! Du lot henne vente p deg hele kvelden, din kjeltring!" "Men, jeg spurte jo bare om hun ville g en fredag, jeg tenkte jo ikke p _denne_ fredagen! Det er en misforstelse."



~ Resten er historie, sier Dany, misforstelsen ble oppklart, og de ble bde kjrester og etterhvert bestemte de seg for gifte seg. Jeg sitter med et lattermildt flir og ser for meg bde hakesleppet til Danys far, niesens sjenerte og iherdige stvtrking og hvordan kjemien m ha sitret gjennom rommet i det yeblikket. Jegkjenner skuffelsen hennes nrhan ikke kommer og fortvilelsen bde av ha blitt sviktet og forargelsen over ydmykelsen og ha tatt s feil. Jeg krymper meg fordet rde, sinna ansiktet til skomakeren og tenker jeg er glad jeg ikke var i Danys fars sko den lrdagen p telefonen.


De giftet seg i Canada, skomakeren og kusinen var de eneste fra familiene som kunne komme. For ikke snyte begge familiene for festen bestemte de seg for reise til Kroatia p bryllupsreise. Slik kunne de f feire med sine kjre som de ikke hadde sett p lenge,og familiene kunne f mte hverandre. Min far fortalteat han hadde vrt veldig spent, bde gruet oggledet seg til treffe svigerfamilien. Antagelig hadde hans brud like spente tanker, tankersom ikke visste om hun komme til synes det var en lykke eller ulykke at de var bosatt s langt unna familien. De haddeinvitert begge familiene samtidig ogsatt og ventet p dem da de hrte hye stemmer utenfor. Min mor lp bort til vinduet for se hva som stod p, og der stodbegge deres mdre og klemte p hverandre, lo og gestikulerte. De lp ut til demmed et uttrykkdelvis lattermildt og delvis forfjamset, dette gikk jo over all forventning?

Mdrene deres snakket i munnen p hverandre, halve setninger avbrutt av latterkuler. Dette var frste gangen de mttes - som svigerfamilie, men dette var ikke frste gangen de mttes.De arbeidet nemlig begge to p samme markedet, og hadde boder like i nrheten av hverandre. Min mormor brukte lne fruktvekten av min farmor. Slike fruktvekter var dyre, ogmormor hadde ikke hatt rd til kjpe en selv, mensfarmor eide sin egen. Derhadde de delt gode markedsdager i sol og fnvind, og sure markedsdager i regn og ruskevr. De kjente hverandres stamkunder, og hadde hilst i forbifarten p de fleste venner og slektninger som hadde vrt innom. Men siden det var et par-tre bord mellom dem, hadde de ikke snakket lenge nok sammen de siste ukene til forst at de begge ventet besk fra Canada...



~Takk Dany, selv om du heter noe annet, for dele dine foreldres historie.

P seg selv kjenner man andre

pekefingerNr du retter en finger mot andre, peker tre fingre tilbake p deg selv.

Men ogs denne lille finurlige sammenhengen er lettere oppdage hos andre enn hos seg selv. Nr kollegaen din klager p noen p jobben, s humrer du kanskje litt i skjegget over at du til stadighet overhrer den samme kollegaen beg nyaktig samme irriterende handlinger som vedkommende klager over. Nr du instinktivt reagerer kraftig p en uttalelse fra andre, eller noe de andre gjr, s kan det hende at andre humrer i skjegget over at du selv ofte faller i fellen og gjr nyaktig det samme selv. Det er utrolig lett komme i konflikter med mennesker som er ganske lik oss selv, nettopp fordi de egenskapene man har felles gjerne forsterkes i en stadig kende spiral i lpet av samvret.

Selvsagt er det tryggest og festligst gjre andre oppmerksom p at de har minst tre fingre som peker tilbake p dem, men er vi istand til sette fingeren p oss selv uten bli gjort oppmerksom p det?

- Hva var grunnen til at jeg brukte en time p vei hjem her en dag p formulere og reformulere en diskusjon i hodet mitt som grenset til krangel?
- Hva var grunnen til at jeg fikk en drlig start p dagen da jeg irriterte meg over noen medtrafikanter?
- Hvorfor har jeg en tendens til legge merke til visse typer irriterende atferd hos andre, mens jeg nesten ikke registrerer atferd som jeg vet at enkelte andre irriterer seg over?

Kan det vre at utvalget av hva jeg irriterer meg over, har samsvar med enkelte drlige sider ved meg selv som jeg kanskje ikke er klar over og antagelig burde ha jobbet med? Kan det tenkes at krangelen i hodet mitt ikke skulle vrt rettet mot den andre, men mot min egen evne til takle situasjonen? Kan det vre mulig at man lettere blir oppgitt og sur p andre, nr man i bunn og grunn har grunn til vre skamfull over seg selv?

Mange har sagt p ulike mter at man kun kan kontrollere sin egen adferd, ingen andres. Antagelig kan man bare kontrollere sin egen pekefinger ogs, ingen andres.. tar du utfordringen sammen med meg se hva som dukker opp nr vi vender den mot oss selv?

Konteksten for "Affekt"

Resultatene for kategorien Dagbok/Personlig er avgjort i Bloggidol 2008. Mitt innlegg vant ikke, men fikk positiv oppmerksomhet, og radiohode har rett i at det er en episode som var viktig for "eg":


writeAffekt
"24. mars 1986: Kjre dagbok. Dette vert siste gong eg skriv i deg. Eg har ikkje lenger tillit til deg no som du har vore i andre hender."

Eg dundrer neven i den lste dra og skriker. P innsida hyrer eg Preben lese hgt deiinnerste tankane og sjelevrengningane mine. Dei ler hnlegt, Preben og Alexander. Hendene og ftene mine dirrer, eg ser ikkje skarpt lenger, eg hyler og hulker om kvarandre og kroppen rister i raseri.


S gr dra opp. Eg hugsar Prebens flir i det eg river dagboka fr hendene hans. S slr eg. Eit slag. Boka treffer hovudet hans. Raseriet har gitt meg uante krefter. Preben sig saman og vert liggande, medvitslaus.


Eg hugsar ikkje at Alexander prvde vekkja han. Eg hugsar ikkje at dei vaksne kom til og etter ein halv time klarte f liv i han. Det eg hugsar er d eg sjlv vakna fr mitt blinde raseri. Eg ser Preben ligg p toppen av ein trappeavsats. Hadde han falt ned hadde eg drept han. Det gr kaldt nedover ryggen. S lett hadde det vore gjere eit uaktsomt drap. Eg er 14 r.



Konteksten for "Affekt"
"Affekt" er en virkelig selvopplevd historie. Den var naturlig for meg skrive p nynorsk, fordi jeg som 14-ring hadde nynorsk som hovedml, og skrev min aktuelle dagbok p nynorsk. Den som ble stjlet og i et yeblikk ble omdannet til slagvpen. Jeg har den fortsatt, siste tredjedel av den er tom, da jeg ikke lenger kunne betro meg.

Jeg var p pskeleir sammen med en venninne p Kvamskogen p Vestlandet. Jeg hadde kranglet meg til dra, jeg fikk egentlig ikke lov i starten fordi vi skulle dra alene.

"Preben" og "Alexander" (De hadde virkelig slike vestkant-navn, men det er jo ikke sikkert at de kom fra Oslo likevel) bodde p rommet ved siden av og var to r eldre enn oss. De var store gutter p 16 r.Det gikk bra med "Preben", men jeg tror kanskje bde han og jeg fikk oss en stkk og en ny respekt for hvor store konsekvenser tilfeldige hendelser kan ha i et liv.

Teksten fungerte kanskje bedrelsrevet fra sin kontekst, men jeg flte for forklare bdevalg av mlformog at det tross alt gikk bra. Tusen hjertelig takk for stemmene og oppmerksomheten!


N ruller ballen videre med flere kategorier, flg medog stem p de beste tekstene! Takk til arrangrene for utrolig spennende og morsomt tiltak!

Ndvendige lgner

Lgn er for meg siste sort og jeg er en elendig lgner. Mitt ansikt leses som en pen bok og jeg er overbevist om at til og med tekstene mine skinner gjennom dersom jeg forsker meg p en lgn. Men finnes det noen ganger hvorman erndt til lyve - av hensyn til bde seg selv og andre?

Finnes det dilemma hvordet blir galt uansett hva man gjr og lgn er eneste utvei? Sier man sannheten srer man noen, lyver man srer man andre, eller kanskje man srer de samme menneskene uansett om det er sant eller ikke. Helst burde man bare tidd godt stille, for da lyver man iallfall ikke, og absolutt alt som er sant behver ikke sies. Men noen ganger kreves det en reaksjon, og enten mansier sannheten eller ikke, s blir det galt.

Krysspress
I relasjoner til vre medmennesker har man forventninger om tillit og lojalitet. Man forventer rlighet og lojalitet hos sine venner. Men er man lojal mot sin venn om man rlig sier sannheten uansett hvordan dette mtte pvirke vennen? Misbruker man tilliten nr man forteller sin venn en lgn av hensyn til vennen selv?

Hva skjer nr lojalitet til noen krever urlighet mot andre? Nr det befinner seg hemmeligheter mellom mennesker er det ikke alltid like svart-hvitt hva som er best - sannhet eller lgn. En betroelse eller det dele en hemmelighet er vel det som er ypperste uttrykk for tillit og som krever lojalitet tilbake. Men denne lojaliteten kan komme til kreve at man unngr sannheten overfor andre, fordi man respekterer den man deler hemmeligheten med. Det er ved slike hemmelighetssituasjoner at lojaliteten til medmennesker blir testet.Men hva nr lojaliteten til to settes opp mot hverandre? Hva nr hemmeligheten br bevares av hensyn til den ene, og det medfrer at man m lyve til den andre og dermed svikte den andres tillit? Da kan det tenkes at lgn blirndvendig nr man blir krevd for svar.

For det er enkelt nok holde p en hemmelighet s lenge man ikke blir krevd for et svar. Da trenger man ikke lyve, man bare lar vre fortelle hele sannheten. Men s blir man satt til veggs og m komme med et svar. Hva sier man da?

Forebyggende?
Finnes det en mte beskytte seg for havne i slike situasjoner? Og nr man frst har havnet i dilemmaet, hvordan skal man komme seg ut av det? Man kan ikke g tilbake til ikke vite. Man kan ikke klandre andre, for oftest blir viinnlemmet etter egen vilje, glad for f tilliten. Frst etter viteinnser man vanskeligheten i opprettholde den samme oppfrsel overfor alle involverte. lette sin egen samvittighet ved legge sannheten p bordet gr ikke, det gr ut over andre mennesker og ville vre en egoistisk ting gjre.

Er det da bare en ting som gjenstr? stlsette seg for kommende skuespill og hpe at manikke avslres i lgnen, og atman klarer bre dette uten at andre blir sret i prosessen...

Jeg har ikke svaret p dette, jeg spr...



*****************'
PS: I fjor skrev Iskwew om en hemmelighet og konsekvenser av den - den er tidls og anbefales.


Hvordan leve med det etterp?

Vantro
- "HVA? Er det slutt mellom deg og Nena? Men, hvordan i alle dager hendte det?"
- "Det er best jeg ikke forteller deg, jeg blir flau, jeg oppfrte meg skikkelig dust."
- "Men dere hadde det jo s fint,snn en nydelig og strlende blid jente. Har du snakket med henne?"
- "Nei, hun vil ikke se meg mer, aldri mer."
- "Det kan jeg ikke fatte - hva har du gjort?"

Han vred p seg, tittet skjevt bort p sin romkamerat som stirret p ham med krav i blikket.

- "Hun fant meg, Nena fant meg med en annen jente."
- "Det er ikke mulig! Nena bodde jo praktisk talt her, hun har jo nkler, mann!"
- "Ja, men hun hadde sagt at hun ikke skulle sove over denne natten. Og n holder jeg ikke ut den drlige samvittigheten. Denspiser meg opp, jeg er helt utsltt, trist og orker ingenting. Stakkars, jeg ville aldri sret henne, men s gjorde jeg det likevel."
- "Det er med god grunn du er flau, ja"

Det bare skjedde
Jo, han var flau. Han skulle gjerne gjort det ugjort, men det hadde jo vrt s undvendig. Hun hadde ringt ham hjemmefra og sagt hun ikke skulle komme den natten. Det var den frste natten han hadde for seg selv etter at de ble sammen for noen mneder siden. Hun hadde kommet sent og tidlig, men hver eneste dag. Han hadde flt seg kontrollert, bundet litt for fort. De hadde knapt blitt kjent, og s flyttet hun praktisk talt inn til ham.

Denne kvelden hadde han gitt etter for sin ex. Exen hadde ringt ham flere ganger i det siste og sagt hun mtte se ham. Han ville egentlig ikke ha truffet henne, men ex'en hadde insistert over lang tid n. Og nr Nena n hadde sagt hun ikke skulle komme hadde han invitert ex'en over. De hadde drukket noen glass vin, pratet og spist. De kjente hverandre godt, og i single perioder hadde de ofte trstet seg med hverandre lenge etter bruddet. Hun var singel n og pgende. Han hadde i grunnenmislikt at hun kom. Alle de irriterende sidene hennes var der fortsatt. Det var jo en grunn til at det ble slutt, tenkte han. Det hadde blitt sent da vinen var drukket opp, og han syntes det var for ille at hun skulle mtte ut i natten n. Det gikk ikke flere busser, og taxi midt p natten s langt var dyrt, s han hadde motvillig tilbudt henne sove over. Det skadet vel ikke? Nena var borte, romkameraten var ute p en eller annen fest, s ingen ville vite noe om det. Dessuten kunne dette vre en god test. Om han likevel tenkte p Nena mens han hadde en annen kvinnekropp i nrheten, mtte det vre et tegn p at det forholdet han hadde var ta vare p.Heldigvis kommer Nena tilbake i morgen.

Sove p armen, jada. De hadde vrt nr hverandre s mange ganger fr, s det fltes ikke unaturlig. Han hadde hrt at det gikk i ytterdren og tenkte det var romkameraten som kom hjem. To minutter senere hadde dren pnetseg til soverommet og der stod Nena...

Overraskelse, vantro, hylydte rop, et kaos av vonde flelser som raste som virvelvinderog endevendte alt.

Vrengte flelser
Det hjalp ikke at romkameraten ytterligere presset p skyldflelsen hans. Han hadde nesten ikke sovet de siste dagene, likevel ikke orket st opp. Han hadde skulket jobben og droppet dusje. Han hadde svirret rundt i leiligheten som en zombie, vekslet mellom raseri mot ex'en som hadde insistert p treffe ham, mot Nena som hadde kommet uanmeldt, mot ham selv for ha vrt s dum, til bunnls sorg p Nenas vegne, hun hadde ikke fortjent oppleve et slikt sjokk, fortvilelse p sine egne vegne som hadde mistet henne som han endelig funnet. Han hadde ikke trodddet var noe serist til begynne med, men s hadde det grodd p ham. Og n, n nr hun ikke lenger ville se ham, skjnte han hva han hadde hatt.

Strategen
Han satte seg foran pc'en. Han trengte noen gode rd. Hans gode kompis Petter hadde alltid s godt grep p dette med damer. Dessuten ville han ikke dmme ham, men se det fra hans side.

- "Dude, det mener du ikke!" Petter var like overrasket,mens han fokus kanskje var noe annerledes enn romkameratens, "hvorfor hadde du henne med deg dit, da? Nena bor jo praktisk talt hos deg! Er du for fin for hoteller?"
- "Men hun ringte meg hjemmefra og sa hun ikke skulle komme den dagen."
- "Ok, n er det to muligheter. Du kan trygle og be, sende blomster, sjokolade, legge deg flat og generelt bli hennes slave og se om hun en gang i fremtiden gidder tilgi deg."
- "Uff, hres stress ut, dessuten tror jegikke Nena kommer til unnskylde det pga noen blomster."
- "Antagelig ikke. Du kan ogs spille p hennes usikkerhet. Du vet jenter har en tendens til lete etter feil hos seg selv, s om du lar det g lang nok tid vil hun nok snakke med deg, om ikke for annet s fordi hun er usikker p seg selv og lurer p hva hun gjorde galt. Hvor lenge siden er det siden dette skjedde?"
- "To dager siden."
- "Har dusendt henne en melding?"
- "Ja"
- "Hva skrev du?"
- "I den frste skrev jeg at jeg var lei meg, at hun ikke fortjente dette, og at jeg var glad i henne"
- "I den frste? Har du skrevet flere? Og for et klissete innhold, Du skulle snakket med den store strategen frst, vettu"
- "Ja, men du var ikke online."
- "Utrolig, mann. Ok, la det g fem dager fra n - FEM! Ingen meldinger, ingen som helst oppmerksomhet. P kvelden den sjette dagen kan du sende en melding - uten kliss. Si du vil se henne, skal vi mtes der og der? Ikke unnskyld deg"
- "Ikke unnskylde meg? Det var jo min skyld."
- "Det var ikke din skyld. Det var din ex som presset seg p, og Nena som dukket opp uanmeldt i din private sfre. Du er bare lei deg for at du ble tatt. Derfor er det viktig ta sine forholdsregler for kunne beholde sin egen frihet. Dessuten, det er jo ikke frste gangen dette skjer deg, kanskje du burde ta det opp til vurdering hva slags oppmerksomhet du sker siden du stadig utsetter deg for dette helvetet, istedet for nyte kvinnene der og da?"

Petter hadde jo flere poeng. Det var ikke frste gangen, og han ville sikkert komme gjennom dette ogs. Det var bare det at det ikke hadde vrt Nena som hadde oppdaget han fr. At det tok slutt de andre gangene hadde vrt en slags befrielse, denne gangen var det det ikke. Han savnet henne, han hadde savnet henne mens han var med sin ex, og det bare etter en dag!

Tillit
- "Ja, hva skal du gjre n da?" spurte romkameraten.
- "Gjre hva da?"
- "Med depresjonen din. Hr, hvis du ikke ville vre sammen med Nena, kunne du jo bare avsluttet det og vrt med s mange du ville. Hvis det er saken, s br du jo bare finne ut hvordan du lot dette skje, og forske unng det i neste forhold. Ferdig arbeid. Hvis du derimot skulle nske bli sammen med henne igjen har du arbeid foran deg..."
- "Jeg tror ikke det er mulig n, men hvis det var, skulle jeg veldig gjerne vre sammen med henne igjen."
- "Vel, da er det n et sprsml om tillit. Jeg tror det eneste du kan gjre vil vre sprre henne."
- "Sprre henne om hva da?"
- "Sprre henne hva hun trenger for kunne stole p deg igjen - og s gjennomfre det. Uten tillit blir det et fengsel for begge to. Det er det eneste, ellers har du rett og slett bare tapt."


Kommentar:
Jeg vet ikke hva han valgte til slutt, eller hvordan han levde videre med vite at han selv var skyld i en uforsonlig konflikt som endte forholdet hans. Jeg har prvd sette meg inn i hodet p noen som er i en situasjon jeg alltid har funnet fullstendig umulig forst. Likevel er det en s vanlig situasjon at det m vre noe "forstelig" som man er i stand til si til seg selv for at slikt skal kunne skje. Er det noen som har noen tanker om hvordan man har det nr man vet at man har gjort noe galt ogvet at man ikke kan rette det opp. Hvordan lever man med det etterp? Hvordan kommer man seg videre, hvordan tilgir man seg selv? Og hvordan blir man i stand til stole p segselv til neste gang?

Blir man bortskjemt av ros?

Jeg har kjpt meg ny kjole. I dag gikk jeg i butikken. I lpet av tre kvartaler hadde jeg ftt nesten ti komplimenter. Alle komplimentene var fra menn jeg ikke kjenner. Ingen av dem kommenterte kjolen. Alle sa med varierende formuleringer: S vakker du er!

Blir man bortskjemt av slikt? Jeg tror i stedet man bidrar til ke selvflelsen hos den som mottar komplimentet.

Komplimenter versus janteloven
I Norge hrer man sjelden uoppfordrede komplimenter. Enda sjeldnere fra tilfeldige p gaten. I Norge tror jeg mangelen p komplimenter henger sammen med janteloven. Man er redd man skal bli bortskjemt, for godt vant, eller - grss og gru - hy p pra. Man er redd noen skal tro de er bedre enn andre.

S sjelden opplever vi uoppfordrede komplimenter at vi blir drlige til takle ros. I stedet for si takk, skraper vi med foten i bakken og finner p en forklaring som understreker at vi p ingen mte tror vi er bedre enn andre. "Nei, det er bare noen gamle filler", "Nei, jeg har noen kilo for mye", "Nei, jeg er jo stygg p bildet!".

I begynnelsen var jeg ogs s uvant med komplimenter at jeg syntes det var ubehagelig f blikk p gaten i Buenos Aires. Nr noen snudde seg, eller kommenterte noei det de gikk forbi syntes jeg det ble flaut. En eller annen urnorsk reaksjon skrek etter komme ut, det var nesten s jeg ville rope etter: "Nei!"

N har jeg lrt meg smile, noen ganger mte blikket, andre ganger ikke. Jeg har lrt meg si takk, og innrmme for meg selv at jo, de har et poeng. Kjolen er pen. Den sitter som den skal, skjuler det den skal og fremhever det den skal - det var jo derfor jeg kjpte den! Og jeg er pen i den. Bekreftelsen p at jeg har gjort et godt kjp fikk jeg umiddelbartmens jeg rundetdet frste hjrnet.


kt selvflelse gir positive ringvirkninger
Fler jeg meg bedre enn andre av den grunn? Nei. Det skal ganske mye til for synes at man er bedre eller penere enn argentinske damer, for de er blant de vakreste p jorden. Heldigvis synes ikke mennene det gjr noe at de fr hre det heller, de frykter ikke at de skal bli bortskjemte. De nyter synet og sier hva de mener. Istedet for bli bortskjemt, merker jeg heller at selvflelsen min ker, jeg blir mer fornyd, og fler jeg er i stand til mer enn vanlig. Det gir et godt humr som gjerne resulterer i et ekstra smil til neste menneske jeg mter p min vei, enten det er busssjfren, kioskinnehaveren eller damen som bukserer handlevognen sin p butikken.

Jeg fr stadig komplimenter av jenter ogs. Rosen er p plass i nesten hver eneste samtale og dreier seg ikke bare om utseendet, men om alt man kan gjre bra og om alt man setter pris p. Jeg hper jeg har lrt spass av kompliment-kulturen at jeg kan ta med meg hjem noen rosende ord til norske menn og kvinner jeg mtte mte p min vei nr jeg n snart vender hjem igjen.

Til de som leser dette er dette en oppfordring til bli enda flinkere til gi ros og komplimenter i omgivelsene!

Mate - Essensen av Argentina

Mate1
Hva er mest Argentinsk,synes du? Det er sikkert mange meninger om det, noen vil trekke frem tango, fotball, polo, en utpreget macho-kultur, gauchos, biffer og pampas. Alt dette er deler av det typiske argentinske, men jeg har funnet et trekk som gjerne ikke snakkes s mye om, og som kutter p tvers av bde sport, dans, mat, natur, kulturlandskap, klasser og grupper av mennesker. Hva er det? Jo, det er konsumet av mate, alene eller i fellesskap. For meg er mate essensen av Argentina i flytende tilstand.

Tango tilhrer for det meste Buenos Aires, utenfor hovedstaden danses det andre danser, og tango ses p som tilhrende en porteo-kultur, n ogs med stort innslag av utlendinger. Mange bde spiller fotball og flger med p sine favorittlag, men langt fra alle. Pampasen er uendelig, biffene svre, gauchoene bien macho, men det er ogs begrensede fenomener geografisk sett. Argentina er strre enn pampasen, har andre landskap og leveveier enn kjttproduksjon.

Men det lille felles multiplum som var tilstede, nesten snn litt i bakgrunnen, var den gode stemningen og ritualet rundt det drikke mate. En gjennomsnitts turist drikker ikke mye mate, for man kjper det ikke p restauranter. Mate drikkes hjemme, i private omgivelser eller som medbrakt til parken sammen med venner eller familie.

Mate3Mate - utstyret
Mate er navnet bde p den flotte beholderen man bruker og p urten som man drikker avkoket av. Min matekopper laget av skallet av calabaza som er en slags gresskarlignende frukt og noen ganger dekorert og insatt med metall. Det finnes et utall varianter av dekorasjoner, og man lager ogs mate-kopper i tre og metall. Man fyller den opp med mate - urten - snn ca halvveis, tilsetter sukker p toppen om man liker den st, og heller p vann til topps. Om man er nye, sikter man ut de minste stvkornene, s man skal slippe drikke smbiter av mateurten. Bombilla er navnet p rret man bruker til drikke mate med. Det fungerer som en omvendt tesil. Den delen som settes ned i koppener utstyrt med et lite metallhode med sm huller, s man skal kunne suge opp det flytende uten f munnen full av vte mate-blader. Det finnes ogs bombillas i alle varianter, noen laget av planterr og noen av ulike typer metall som her. Det verste bildet viser Tiquis mate laget av calabaza og favoritt-merket Nobleza Gaucha, Yierba Mate med appelsinskall. Det andre bildet viseren mate-kopp (som tilhrer Biologen) laget av tre, med skinn-omslag og messingtopp.

Mate4Mate overalt
Termos er dessuten nesten del av standard-utstyret. Skal du ut p reise tar du gjerne med deg en termos med vann, mate og bombilla, s har du litt kose deg med p turen. Det er faktisk s vanlig ha med seg matep tur at man p de fleste strre buss-stasjoner har automater for fylle opp termosen med varmt vann for en liten slant. Jeg tok et bilde av en slik automat p stasjonen i Choele Choel.P siden er automaten dekorert med en fristendemate ferdig til nytes, og p fronten er det grundig forklart hvordan man skal plassere termosen for fylt den til randen med vann til ha med p reisen.



Mate - det private
Fr du venner eller familie pbesk, settes vannet p uten sprre og mate deles med de tilstedevrende. Verten tilbereder og drikker selv den frste koppen til det er tomt for vann. S fylles koppen opp igjen til randen med samme urtemengden og tilbys neste person. Alle drikker av samme bombilla og samme mate. Den gr p rundgang, og det er vanlig drikke til det er tomt for vann og man fr en siste slurpe-lyd som signaliserer at det er tomt. S gis mate-koppen tilbake til verten som fyller opp fra kjelen eller termosen og sender den videre eller drikker selv om turen er kommet rundt hele forsamlingen. Slik fortsetter det enten til det ikke er mer vann, eller urten har mistet litt av smaken. Ofte fyller man gjerne p med mer trkede urter etterhvert og smakstilsetter med appelsin- , sitron- eller grapefruktskall.

matemuralSom nevnt bestiller man ikke mate p restaurant, det er noe som nytes i private anledninger. Bor man p hotell kan man bestille mate opp p rommet til frokost eller p ettermiddagen, men det er ikke vanlig drikkemate i spisesalen. P ettermiddagen vil man gjerne se folk som sitter i parken og deler mate, p en benk eller utgangsdren med en termos og mate, eller arbeidere som deler mate for en pause i innsatsen. Ansatte p kontorer, butikker, frisrsalonger deler gjerne ogs mate med hverandre p ettermiddagen, men det tilbys ikke kunder eller tilfeldige forbipasserende.


Mate - tillitserklringen
Jeg har etterhvert drukket mate i mange private hjem, inkludert mitt eget. Nr jeg har fartet rundt p jakt etter mennesker og detaljer, har jeg lagt merke til et mnster. Det er ikke hvem som helst du inviterer inn i ditt hjem og det er ikke alltid man blir tilbudt mate. Man blir alltid mtt med gjestfrihet og hflighet, men det er frst nr man synes man har en relasjon, eller har et nske om ha en relasjon, at man inviteres inn. Ofte har jeg sittet og snakket med folk lenge fr de tr opp og de blir engasjert i samtalen. De som fatter interesse og blir engasjert er ogs de jeg blir tilbudt matehos. P biblioteket i Dina Huapi ble jeg mtt frst med profesjonell hflighet, utmerket hjelp til finne frem bker og historiske dokumenter, og noen tips til kontakterjeg burde snakke med.Da jeg hadde ftt lne telefonen og snakket med noen av bibliotekarens vennerble hun etterhvert svrt s engasjert. Da jeg egentlig var ferdig og skulle videre,ble jegtilbudt mate. Med ett var det profesjonelle forholdet gtt over til et bekjentskap. Jeg og bibliotekaren satte oss ned, skravlet om historien og samtalenblemed etmer personlig. Da jegendelig gikk, var vi blitt venner, ogbibliotekaren sa hadet med kyss p kinnet og en god klem.

Det samme har vrt tendensen nr jeg for frste gang besker et privat hjem. I mange anledninger har jeg kommet som fremmed og dratt som en venn av familien. Jeg har blitt mtt med hflig skepsis og dratt igjen med kontaktdetaljer og et nske om holde kontakten. Overgangen mellom disse stadiene i relasjonen skjer nr som alltid over en delt mate. Jeg tolker det som et tegn p tillit. Dessuten tolker jeg det som en bekreftelse p at jeg har lrt meg hvordan jeg skal forholde meg sosialt til mennesker i Argentina nr jeg stadig vekk opplever bli tilbudt mate raskere for hver gang.

Vedlikehold av relasjoner - ha noe felles.
Det dele mate gir en egen intim stemning. I alle samfunn er det viktig for nre relasjoner dele mat og drikke, og dele de stundene nr man spiser og drikker sammen. Det har vrt skrevet mange betraktninger - antropologiske og andre - om forholdet mellom slektskap, familie- og vennerelasjoner gjennom det dele substanser. Slekt har samme "blod", men likevel vedlikeholdes og bekreftes relasjonene jevnlig gjennom samvr, som regel med mat og drikke. Det er jo noe av dette vi gjr til jul ogs, nr vi over det ganske land drar "hjem" for vre med familien, spise julemat sammen og dele disse stundene sammen. Vi tenker kanskje ikke over det, men viktigheten av julemiddagen og hvem som er sammen med oss i den situasjonen sier noe om hvor viktig det er for bekrefte vre familierelasjoner.

Nr man deler mate, drikker man av samme bombilla, bruker samme matekopp, samme urter, og tradisjonene for hvordan man deler den, nesten et rituale uten et ord, er en mte understreke relasjonene man har til de menneskene man deler med. Det at samtalen dreier seg om alt og ingenting og matekoppen sendes rundt uten et ord, gir en egen stemning av at vi har noe felles. Og er det ikke det alle vre relasjoner dreier seg om? Det ha noe felles?


(Alle foto: Elisa Vik. Det nederste bildet er del av en mural - veggmaleri som befinner seg i krysset mellom Pasco og Avenida Caseros, design Soledad Stagnaro - http://www.illustraso.com.ar)

Prioritering II

Ja, kjre venn, jeg unner deg alt godt.

Men m du gni det inn?

Hvilken del av "det gjr vondt for meg hre om dere to" forstr du ikke?
Er det s vanskelig forst at kafeturer med deg for hre om alle romantiske detaljer mellom dere ikke er min frste prioritet akkurat n? Er det helt ufattelig at ikke all min energi legges i hjelpe til med finne strategier for ditt neste mte med ham? Kan jeg f lov fokusere p mitt liv i stedet for vre vitne til din lykke som samtidig er min sorg?

Nei, jeg vil ikke hre hva du skrev til ham eller hva han svarte. Jeg vil ikke spekulere i fremtidsutsiktene deres. Jeg vil rett og slett ikke vre din fortrolige i akkurat denne saken.

Snakk med noen andre!

Prioritering

Hvordan hadde dette gtt til? Jeg satt vantro og prvde f tankene p plass. Hvor stort lojalitetsansvar har man overfor venner, og hvor gr grensen for hva man kan ofre for egen lykke?


lovelossJeg husket det som om det var i gr. Det var en inderlighet i armene hans mens de holdt rundt meg. Vi danset noen enkle steg og jeg kjente hvordan varmen hans flt over i meg, mens vi jobbet med f kommunikasjonen mellom fring og flging til gli mest mulig naturlig. Vi hadde danset sammen en stund uten bytte partnere p kurset. Hver gang det ble beordret partnerbytte hadde begge vrt litt trege med velge ny, slik at de andre hadde byttet fr vi rakk skilles, og dermed hadde vi bare fortsatt danse sammen. Jeg hadde ikke lyst slippe tak i ham, og det fltes som om han ogs kunne holdt meg i armene hele kvelden.


- "Takk for idag, dere har jobbet bra i kveld", sa instruktren og med ett var alle opptatt med skifte sko, finne klrne sine, ta farvel med meddeltagerne og gjre seg klare for dra hjem eller videre et eller annet sted. Klokken var n snart elleve, en onsdagskveld.


- "Hva gjr du n etterp?" Sprsmlet var herlig ledende, han hadde tydelig ikke lyst dra hjem riktig enn.

- "Hvordan da?" Jeg spilte uskyldig.

- "Jeg har billetter til nattkinoen, vil du vre med?"

Jeg smilte stort og skulle til svare jaaaaa, da jeg kom p at det kunne jeg slett ikke. Jeg hadde jo avtale om dra p milonga med en venninne.


- "Det hadde vrt koselig, jeg har virkelig lyst, men jeg kan ikke. Jeg har allerede en avtale." Jeg kjente det sank i meg da jeg sa det, og jeg s skuffelsen hos ham. Kanskje han ikke trodde at jeg hadde lyst en gang, bare at jeg fant p en unnskyldning. Hvordan hadde jeg vrt s dum avtale noe direkte etter et kurs som sluttet s sent? En milonga kunne jeg jo dratt p alene om jeg flte for det, det var jo ikke slik at vi skulle sitte sammen og prate heller, man danser jo tross alt. Men jeg hadde allerede avlyst en avtale med henne tidligere i uken, jeg kunne ikke la vre dukke opp denne gangen ogs.


Jeg forsikret enda en gang om at jeg virkelig hadde lyst, og om vi ikke kunne dra sammen en annen dag? Vi utvekslet telefonnummer og jeg satset p at dette skulle vi f til likevel. Jeg trstet meg med at gamle jungelord sier at menn liker jakte litt, s kanskje det var bra at jeg ikke kunne si ja med en gang?

Jeg fortalte min venninne om ham, hvor fin dansen hadde vrt, hvor godt jeg likte ham, hvordan jeg hpet f treffe ham en annen dag. Hun gledet seg p mine vegne og var enig i at det sikkert var bra at han mtte vente litt. Det ville sikkert gjre ham mer interessert.


*******************

S gikk det lang tid. Vi klarte ikke finne noen dag for dra p kino. Det passet ikke danse samme dag, han var opptatt eller s var jeg opptatt. Ukene gikk, mnedene gikk. Uten srlig forventning om f se ham igjen sendte jeg ham felles-invitasjonen til bursdagsfesten min. Jeg fikk ikke noe svar.


*******************'

Huset var fullt av mennesker, mine venner og deres venner. Glassene klirret, skravla gikk, noen danset, andre nt natteluften ute p balkongen. Klokken var nrmere to p natten. Det ringte p, og jeg kjente nesten ikke igjen stemmen. Det var ham. Jeg lp ned trappene for slippe ham inn. Jeg smeltet umiddelbart av det mrke blikket hans. Han kysset meg p kinnet og gav meg en cd. Han hadde samlet alle de tangoene vi hadde danset sammen p kurset, sa han.


P festen fikk jeg ikke snakket s mye med ham. Det var folk overalt, hele tiden var det noen som skulle si noe, sprre meg om noe, nye gjester som skulle slippes inn, og etterhvert gjester som skulle slippes ut. Vi danset noen danser, men ellers satt han mest p kjkkenet og snakket med min venninne. S fint, tenkte jeg, da kan vi kanskje dra ut og danse alle sammen en gang.


Han og min venninne mtte dra noenlunde samtidig. Jeg lukket dem ut begge to, gav dem begge en klem, og han kysset meg p kinnet og gav meg det dype blikket igjen fr han forsvant ut i mrket.


*****************'*

S gikk det lang tid igjen. Jeg dro ut p reise, hrte ikke noe mer fra ham. En mned senere spretter msn-vinduet opp og det er min venninne som gledestrlende forteller at hun hadde vrt p en fest med vr felles venn. De hadde pratet hele natten denne gangen ogs, og fortsatt praten hjemme hos henne, hvor praten var blitt mer enn bare vennskapelig. Hun var s lykkelig, hun hadde aldri truffet noen s romantisk og god mann fr. Han hadde sagt at han hadde sett henne p festen min, s avslappet, s zen, og visst med en gang at de mtte vre sammen. Hun takket meg for den fantastiske festen og for at hun hadde ftt bli kjent med min venn - han var hennes nye lykke.


Hun skriblet ivei om hvordan dette var akkurat hva hun trengte, etter s mye hun hadde vrt gjennom, men jeg hadde vansker med flge med i alt hun fortalte. Jeg kjente en knugende sammensnring i halsen. Dette var min venninne, det er min plikt vre glad p hennes vegne nr hun har funnet kjrligheten. Jeg klarte ikke finne gleden og produserte noen intetsigende bekreftene korte setninger som ikke var overbevisende. Vantro skummet jeg setningene hennes, hennes strlende glede som skinte gjennom. Visste hun ikke at dette var samme mannen jeg hadde fortalt henne om? Skjnte hun ikke at hun rev hjertet mitt i fillebiter?


- "Husker du den kvelden for lenge siden da jeg hadde sagt nei til dra p kino fordi vi skulle p milonga?"

- "Ja, hvordan det?" spr hun.

- "Det var ham", sa jeg, og angret meg umiddelbart.

Hvilken forskjell ville det gjre? Han hadde valgt henne, ikke meg. N ville jeg bare delegge hennes lykke uten at min ville bli bedre av den grunn. Men jeg klarte ikke, jeg var ikke istand til la vre - tenk om jeg hadde prioritert annerledes den onsdagskvelden for lenge siden. Ville resultatet vrt annerledes da? Jeg prioriterte henne foran ham, og endte med tape ham til henne. Livets bitre ironi.


Stjlent inntrykk

Sekken var lettere enn han hadde hpet. Kanskje han skulle valgt en av de andre? Men denne s mest fristende ut, stor og med mange lommer. Dessuten var det den som stod lettest til.

Hvem var de?
Turistene hadde ikke merket noe, de var opptatt med fordele lglass seg i mellom og diskutere hvem som skulle ha vann og chorizos ibrd eller med stekte poteter. Uten at de hadde reagert overhode hadde han snappet med seg sekken og ruslet rolig avgrde. Ingen la merke til at den forsvant. Han tenkte p hvordan de ville reagere nr de oppdaget den var borte, ville de skjelle ut betjeningen, eller lage leven i gaten? Eller ville de bare riste p skuldrene?

De hadde vrt en litt rar gjeng. Mange menn og bare en dame. Lyse alle sammen og sikkert rike som fy. Han hpet de mange sm lommene inneholdt penger og saker som var verdt noe, som var lett f noe ut av. Ofte er det jo de sm tingene som er mest verdt. Han passerte kirken og s p folk som var opptatt med tenne lys og be sine helgener om hjelp i hverdagen. Ja, de kan be s mye de vil, tenkte han, jeg tar heller saken i egne hender.

Utpakningen
Han ventet til han var hjemme fr han gikk gjennom innholdet. Kona var ute, sikkert p markedet, s han fikk fred en tid. Han likte dette lille ritualet, det sakte pakke opp den nye fangsten og stadig avdekke nye overraskelser. Han pnet en liten lomme og det frste han trakk frem var et rosa trkle. S rart, var det jentas sekk han hadde tatt? Denne stod jo nrmest en av de hye gutta. Kanskje han var hennes kjre og at noen av hennes ting l i hans sekk. Det neste han fant var Guia T, bussguiden for Buenos Aires. Ja, da hadde de iallfall vrt her lenge nok til vge seg p buss-systemet.

Prest?
I en annen liten lomme l det et frerkort. Riktig, der var det bilde av den hye lyse. Men var han ikke litt rart kledd? Sort skjorte med hvit krave fremme - slik som prestene ofte brukte. Hadde han stjlet fra en prest? Mistanken kte da han pnet neste lomme og fant en liten sort skinnbok. Han kunne ikke lese sprket, men papiret var slikt gammelt tynt, og blant alle de rare ordene kunne han se verse-nummereringen. Dette var en bibel. Den var for tynn til vre hele Bibelen, s den var nok bare enten det gamle eller det nye testamentet. Jss, den var fra 1930!! Da kunne han jo selge den til antikvitetshandlerne som om den hadde tilhrt en gammel avdd immigrant. Bittelitt verdi iallfall. Og en mobillader - den kunne jo selges.

Den siste lommen han pnet fr han skulle begynne p hovedrommet i sekken inneholdt en USB-penn, en minnepinne, han fikk sjekke den en annen gang. Det l vel bare prekener p dette merkelige sprket der, antagelig. Dessuten l det et kort der med mange tall p - ikke noe han kunne bruke til noe.

Tango?

image214Det frste han s nede i selve sekken var to rde og sorte tangosko. Aha, tangoturister, de var det mange av, og det var ikke sjelden han hadde ftt med seg sko i fangsten. Det var jo ikke s vanlig at prester danset tango, kanskje, men det gikk kanskje an i disse rare protestantiske landene hvor de tillot alt. Her var det noen cd'er ogs, musikk av Carlos Di Sarli. Ja, han kjente han til, god smak hadde denne presten.

Et undergrunnskart, men ikke herfra, han kjente ikke igjen mnsteret til Subte i Buenos Aires. Sporveien i Oslo stod det, Oslo hvor var det? Er ikke det Skandinavia da? De var jo lyse, s de var sikkert svensker. Et par bker var det ogs p uforstelig sprk. "P vei", stod det, "norsk tekstbok og arbeidsbok for innvandrere". Et sprkkurs? Hahaha, ja, kanskje han endag ble rik nok til reise? Yeah right... Men hvorfor i all verden hadde denne turisten med seg et sprkkurs i sitt eget sprk med seg hit? Her burde de jo lre spansk.

Sjokket
Tangokart - et kart over milongaer, ja presten hadde nok tenkt bruke de skoene som var i sekken, men hva var dette? Gay kart Buenos Aires? Et kart over homsesteder i Buenos Aires? Herregud, han visste ikke engang at det fantes, og s var det s mange? Hva slags pervers person var dette? Prest med rosa trkle som danset tango og gikk p homsesteder for se p andre menn? Han turde ikke engang tenke p hva innholdet p minnepennen mtte vre...

Han nesten slapp sekken i gulvet og tok seg i bli sittende med et mpende uttrykk og hendene uforstende ut til siden. Med ett flte han seg from, han som s lenge n hadde levd av ta ting fra andre. Han reiste seg resolutt og gikk ut uten lse dren. Han strente nedover gaten med sikre skritt mot den katolske kirken han alltid passerte. Denne gangen gikk han inn og korset seg.


Nattens uovertrufne kompliment

Hyggelig nattligtangoprat - overhrt og/eller opplevd:


"Nei,jeg vil heller danse med en som var p klassen i dag, for ve p det vi lrte. Du var jo ikke der."
Practica X, kl. 23.45
- Hvorp han gikk til andre siden av lokalet uten danse med noen, fordi den utkrede selvsagt var p gulvet.


"Skal du g n allerede? Jeg synes du er pen, og hvis du ikke allerede har forpliktelser vil jeg g ut med deg p sndag"
La Gorra, kl. 02.30
- Det var visst ikke s nye hva hun mtte nske i den sammenhengen...


"Du, jeg var p en danseklasse for avanserte tidligere i kveld, og det var jo total katastrofe. Nesten ingen av deltakerne var jo p et avansert niv. Faktisk - selv DU slr jo de fleste av dem ned i stvlene!"
Practica X kl. 00.30
- Det er mange mter bli satt p plass p...


"Beklager at jeg ikke gav deg mer plass, men det var liten flyt i dansen foran meg ogs."
"Ja, det er jo s mange tullinger avutlendinger her idag som ikke kan verken danseretning eller danse"
La Glorieta, kl. 20.23
- Samtale mellom to argentinske menn p gulvet mellom to tangoer. Den eneste utlendingen i mils omkrets er jeg...


image202
(Foto - grafiti i Buenos Aires - tyvlnt p det store internett)


Tidsperspektiv

- "Tilbake om 20 minutter!" sa han p vei ut dren. Han skulle bare...

En time senere hadde han fortsatt ikke kommet tilbake, og jeg satt med en mageflelse av at deler av innholdet i samtalen fr gjorde at han faktisk ikke kom tilbake. Jeg var opptatt med legge plan B da det banket p dren. Halvannen time senere kom han faktisk tilbake, og forklarte forsinkelsen med noen konomiske problemer han mtte ordne opp i for familien.

Merkelig. Jeg var glad for at han var tilbake, det var ikke det. Men mageflelsen min har aldri tatt feil fr. Ikke s direkte feil, iallfall.

Dagen etter skulle han bare... igjen.
- "Men det rekker du ikke, det tar jo over en time, og vi m vre p plass om en halvtime!"
- "En time, nei, 20 minutter", sa han
- "Over en time brukte du i gr".
- "Men jeg har fortsatt ikke sviktet deg", sa han, og forsvant med en taxi for komme tilbake enda fortere.

To timer senere, dro jeg alene, han var ikke kommet tilbake og ingen beskjed om hva som var skjedd. Da jeg ringte ham fire timer senere, kom jeg rett til telefonsvarer. Hele kvelden gikk, uten en lyd. Seks timer senere var jeg forbannet, men mest redd og bekymret. Etter sjette telefonforsket og utallige meldinger sendte jeg endelig den avgjrende:

- "Hvor mye mer bekymret skal du la meg bli? Svar meg!"

Lyden i telefonen formidletmotvilligheten imeldingen som kom. Han var i en annen by. Jeg kunne ikke ringe ham fr han gav meg beskjed. Han skulle komme tilbake i morgen, men n var han p sykehuset hvor hans kone var blitt innlagt for fde hans snn.

Jeg visste ikke om jeg skulle bli mest overrasket over hre at han var gift ogi ferdmed bli pappa, eller om jeg skulle vre glad for at mageflelsen hadde rett likevel. Intuisjonen var bare et dgn for tidlig ute med advarselen i nyaktig samme situasjon. Det overrasket meg ogs, fordi min intuisjon har alltid bare vrt i ntiden, ikke i fremtiden.

Til orientering

Dette er ikke en moralsk pekefinger, bare til opplysning.

Du glemte det kanskje bare?
Eller kanskje du ikke synes det er s nye?
Det er jo ingen som ser det, legger merke til det, eller fr vite om det?

Du mann som ikke vasker hendene etter toalettbesk. Jeg vil bare minne deg p at din venstre hnd holder min hyre nr vi danser. Dufter smitter. Hvis du lurer p hvorfor jeg alltid forsvinner p toalettet etter en tanda med deg, s er det for vaske hendene.

S vet du det...

Om vre tilfreds med seg selv

Goodwill har bitt p et meme og sendt det videre, blant annet til meg. Oppgaven er liste opp 7 punkter man liker ved seg selv. Han synes ikke det var lett, mens Mona tilbd seg liste opp 70, om ingen andre fant p noe skrive. Det siste synes jeg er slik vi burde fle, en uttmmelighet p sider ved oss selv som vi er fornyd med, og som vi rett og slett liker nr vi tenker etter. Jeg lurer p om det at mange synes det er vanskelig finne sider de liker hos seg selv m ha med vr bermte omgang med janteloven gjre. Fordi man helst ikke skal tro man er bedre enn andre, s tenker man heller ikke over om vi liker oss selv. La det vre sagt med en gang - det vre fornyd med seg selv betyr ikke at man automatisk er misfornyd med andre. Janteloven burde dermed vre utvist fra dette memet.

S over til oppgaven: Jeg liker

- at jeg sjelden er redd for noe. Det bidrar til mange flere muligheter og frre begrensninger.

- at jeg er impulsiv. Planer er fine ha, men ofte kommer de fineste opplevelsene av noe som man lar skje der og da.

- at jeg er til stole p. Jeg liker at mine venner fler de kan betro seg og har tillit til at jeg er deres venn.

- at jeg er utadvendt. Det gjr det s mye enklere treffe nye mennesker.

- at jeg ser muligheter, ikke bare hindringer, og er i stand til prve gjre det beste ut av de fleste situasjoner.

- at jeg stort sett er blid, og at det tilhrer sjeldenhetene at jeg lar negative opplevelser stjele hele humret mitt.

- at jeg er tilpasningsdyktig. Jeg kan gjerne gjre det p din mte, selv om den er annerledes enn hva jeg vant til.


sende utfordringen videre til 10 andre bloggere er derimot en strre utfordring. Jeg velger la den vre tagget som fler seg kallet!

Fra jakt til flukt

Jakt
Vi tittet p hverandre med drlig skjult nysgjerrighet. Begge stod og vaklet p t-banen, med en hnd i hndtaket og prvde ikke puffe borti andre mens banevognen humpet gjennom undergrunnstunnelene. Jeg smilte godt for meg selv da han gikk av p samme stasjon, og enda bredere da jeg s han skulle samme vei, bytte til banen i retning Constitucion.

Jeg har for vane finne den vakreste mannen i vognen og leke litt med blikket. Det har jeg gjort siden jeg mtte ve meg opp til holde blikket til menn p milongaer. T-banen er et godt sted ve, for hvis det blir pinlig er det lite sannsynlighet for at jeg treffer vedkommende igjen. Dessuten gjr det trange og ubehagelige baneturer som jeg likevel m ta s mye mer interessante.

Vi fulgte samme tempo gjennom de flislagte underjordiske gangene, og stod p nesten samme trinn i rulletrappen. Vel fremme p neste perrong satte han seg ned p en benk. En stund nlte jeg litt, til den blonde damen med caps'en oppfattet situasjonen og gled til siden s det ble plass til meg ved siden av ham. Inni hodet mitt diktet jeg de mest romantiske scenarioer om jeg bare kunne finne en mte starte en samtale med ham.

Musikken endres
Dagdrmmingen ble brtt avbrutt av at en annen mann, ikke halvparten s interessant dikte om, dumpet ned p benken mellom meg og den vakre. Musikken i hodet stanset, og oppmerksomheten min ble tvunget til legge merke til at han satt og dunket i benken, hnden hans litt for nrme. Jeg tittet p ham, halvirritert for at han hadde avbrutt dagdrmmen, hindret meg i kunne snakke med den vakre, men ogs fordi dunkingen hans avkrevde oppmerksomhet.

Uro
I det jeg tittet p ham la jeg merke til at han vekslet et blikk med en annen kar som stod p perrongen noen meter foran meg. Den blonde damen p min venstre side hadde snudd seg mot meg og plutselig la jeg merke til at de ogs vekslet blikk. Det var tydelig at disse tre kjente hverandre. Men hvorfor snakket de ikke sammen? Hvorfor stod eller satt de hver for seg mens de ventet?

Jeg begynte fle meg ukomfortabel. Da mannen p min hyre side snakket hyt og sa noe uforstelig til en fjerde person som ogs stod p et passelig punkt i sirkelen rundt meg var jeg ikke lenger i tvil. De hadde inntatt posisjoner og ventet bare p det rette yeblikket. Som om de kunne lese tanker prvde jeg la vre tenke p at jeg hadde datamaskinen og en rekke andre ting jeg gjerne vil beholde i sekken jeg hadde p fanget.

Flukt
Plutselig reiste jeg meg, og spankulerte rolig, men bestemt til enden av perrongen. Like etter kom t-banen og alle de ventende veltet mot drene. Jeg s de fire s langt etter meg, men jeg var for langt borte n til at de kunne f tak i meg uten at det ble for tydelig. Alle fire gikk ogs mot drene og entret t-banen i vognen foran meg.

Uheldigvis var dette vogner som var pne, bare forbundet med en bevegelig del, slik trekkspill-bussene er det i Oslo. Jeg begynte lure p om de kom til flge etter meg nr jeg gikk av ogs. Men like fr drene lukket seg, forlot alle fire banen, og i det banen kjrte bort satte de seg ned p den samme benken og tittet gjennom sakene de hadde plukket fra andres lommer...

Intuisjon og observasjon reddet meg
Hvordan kunne tyven vite at han avbrt en dagdrm og dermed trakk hele min oppmerksomhet mot ham? Hvordan kunne han vite at jeg er vant til observere hvordan mennesker relaterer til andre i omgivelsene? Det kunne han selvsagt ikke, men det var denne vanen som reddet meg. Den blonde damen hadde hatt alle muligheter til lete gjennom lommene mine mens jeg var opptatt med dagdrmmen p hyre side. Heldigvis har jeg aldri noe i lommene.

Jeg fler det ille for alle dem som oppdaget at de manglet sine telefoner og lommebker noen stasjoner senere, men er likevel glad jeg klarte reise meg raskt nok til at de ikke rakk stoppe meg, og tidsnok til at det var plass til bevege seg fort over perrongen. Noen sekunder senere ville jeg blitt hindret av menneskemengden som stimlet mot drene. Dessuten liker jeg at jeg skuffet tyvene, og fratok dem byttet de hadde sirklet inn..

Yeah, right, hvor naiv er du?

image199Stereotypien han umiddelbart ble plassert i talte ikke til hans fordel. At hun trodde at han var annerledes enn det store flertallet gav henne en merkelapp som naiv og godtroende. Mange r senere fikk hun bekreftet at sin gode tro om ham var berettiget. Tross alle advarsler fra velmenende bssettere. Men da var det for sent.

De hadde blitt kjent i en virvelvind. Kraftige flelser i sving, men hadde begrenset tid. Han var fra det latinamerikanske kontinent, selverklrt machista og det var lett for utenforstende plassere ham i den notoriske "latin lover"-bsen, anta at han skte flere parallelle kjrlighetshistorier, ikke respekterte kvinner og generelt ikke var til stole p. Hun var nordisk ogblyd og mente bestemt at denne mannen var annerledes.

"Yeah, right, hvor naiv er du?"

Det er lett hre mer p advarslene, anta at man selv er s blind midt i situasjonen at man ikke er i stand til vurdere andre mennesker objektivt, og derfor heller stoler mer p andres oppfatning enn sin egen. Men hun klarte aldri bli overbevist om at denne mannen kunne vre en slik skjrtejeger, utro og ansvarsls som de andre mente han mtte vre - fordi han var latinamerikansk.

Tiden de hadde til rdighet tok slutt, hun vendte nesen hjemover og livet fortsatte slik det har en tendens til gjre. Han fikk etterhvert en ny kjreste, men hadde problemer med f det til fungere. Hun hadde sine bekjentskaper, men hadde ogs problemer med det samme.

Sannhetens time

Mange r senere mttes de igjen. Som venner denne gangen. Han hadde vrt sammen med sin kjre i nesten 3 r, men det var blitt slutt mange ganger, og aller sisten mned fr de mttes. Begge vardermed single og mange utenforstende tenkte at de kom til repetere sitt stormende korte forhold for s forlate hverandre p nytt.

Slik gikk det ikke. De fant tilbake til den gode kontakten, den gode omsorgen for hverandre og den gode troen. Han tok seg av henne da hun ble syk, gjorde alt for at hun skulle fle seg velkommen, men holdt passelig avstand. Hvorfor? Fordi han visste at det ville sre hans nylige eks-kjreste om han kastet seg i armene p en annen kvinne, og kanskje spesielt en kvinne han hadde hatt fr. Fordi han visste hvor vondt det er bli sret. Fordi han var i stand til sette seg inn i andres flelser og ta ansvar for hvilke konsekvenser hans handlinger ville f.

Et ye for det gode

Etter ha vrt hans ytre fristelse som han med glans motstod, kunne hun endelig bekrefte at hennes godtroenhet hadde rot i virkeligheten. Hun hadde rett - stereotypiene og de utenforstende tok feil. Det var for sent for dem, men uansett var det en seier for henne f bekreftet at hun slett ikke var s naiv - bare at hun hadde ye for det gode.

Tre er en for mye - en fotohistorie

Noen ganger er situasjonen man befinner seg i litt kjip. Da gjelder det finne noe konstruktivt bruke tiden p, s har det liksom ikke vrt helt forgjeves. Min umiddelbare lsning er skrive. Jeg tar frem notatblokken og skribler ned det jeg ser, det jeg observerer og opplever. Jeg ser etter detaljer, pussige situasjoner, motsigelser eller andre sm saker man kan gripe fatt i og kommentere. Denne gangen blir det for frste gang en fotohistorie. Dere fr unnskylde kvaliteten p bildene, de er tatt uten blitz nesten uten lysfor ikke "forstyrre" motivet. Klikk p bildene for studere dem nyere:

De hadde truffet hverandre fr helgen. Han ringte sndag og inviterte henne ut - p konsert.


- "Vil du vre med?" spurte hun sin venninne. Sndag, ingen andre planer, et par l og en konsert,
- "ja, hvorfor ikke", svarte venninnen, "hvis du ikke helst vil vre alene med ham, da?"
- "Nei, det er en konsert der flere av hans venner kommer til vre ogs", beroliget hun."Dessuten er jeg ikke interessert i ham, men han er en interessant person som har kontakter som vi kanskje kan bruke til sette opp noe sammen".


Han henter dem i bil og venninnen begynner allerede ane fugler i mosen. Konserten er noen kvartaler unna, og ikke ndvendig med biltransport dersom man ikke prver imponere.


To eller tre?
Det er glissent i lokalet, likevel er det f plasser sette seg ned. Det er antagelig meningen at man skal st og mingle. De setter seg frst p en benk, tre p rad og ham i midten. Det burde kanskje vrt en lykkesituasjon for en mann med to damer, en p hver side? I sin iver etter prate med henne snur han ryggen fullstendig til venninnen. Hun prver stadig innlemme sin venninne. Han snur seg - halvveis, men med baksiden av skulderen mot venninnen. Hun fler seg ille til mote, hun nsker at de alle tre skal vre med i samme samtale. Hun leter litt, s sier hun

- "musikken er hy her, kanskje vi skal flytte oss til et bord lenger inn?"

- "Kanskje jeg vil kunne hre dere her ogs", flirer venninnen.
- "Uansett sitter vi bedre her", sier han, og snur seg igjen mot henne.


Legg merke til retningen p overkroppen til dem begge og husk at det sitter en tredjeperson ved bordet bak kameraet.


Hun slites mellom samtalen med ham og ansvarsflelsen for at venninnen skal fle seg inkludert. Hun sitter med hele kroppen vendt fra ham, linjene hennes peker ut i rommet, mens hodet er vendt mot ham og hans samtaletema. Venninnen reiser seg, tilbyr seg hente noe i baren til dem, og lar dem vre i fred en stund mens hun tar henter seg en l. Venninnen kommer tilbake, setter seg, lener seg frem for komme inn i samtalen, men gir opp og finner frem penn og papir.

Legg merke til retningen p fttene hennes, hvordan venstre hnd holder fast den verste foten i "riktig" retning, og hvordan blikket nesten motvillig flger med i samtalen, halvveist irritert, halvveis uforstende (hnden foran munnen) til at han ikke legger merke til det ubehagelige i situasjonen.


Han har allerede glemt venninnnen og konsentrerer seg fullt og helt om den ene. Det at hun vender seg bort gjr at han m sette seg enda nrmere og han nesten velter over stolen for komme nr nok. Venninnen slutter og skrive, fjerner armene helt fra bordet, lener seg bakover og finner frem kameraet. Han lar seg ikke ense av at kameraet er fremme.

Legg merke til hvordan han lener seg frem og bort og dermed totalt stenger kamera-posisjonen ute fra fellesskapet. Legg ogs merke til hendene hennes som knyter seg sammen og bort fra ham, stenger s godt hun kan uten vre uhflig.

Det begynner bli nok for henne. Hun fler seg ille til mote, vil at han skal skjnne tegningen og oppfre seg sosialt. Hun tar drastiske midler i bruk. Hun lener seg frem mot bordet, fortsatt bort fra ham, men tvinger ham til pne seg mot rommet. Oppgittheten og irritasjonen er merkbar i hndbevegelsene hennes nr hun forklarer ham, halveis indignert, om sitt synspunkt p sammenhengen mellom klassisk ballett og moderne musikk. Ser han det ikke?



Legg merke til blikket hennes, hndbevegelsen, intensiteten og hvordan hun tvinger ham til pne retningen i noen grad mot bordet og den tredje personen.


Kvelden skrider forutsigbart frem. Venninnen finner frste anledning til fordufte. Hun ender med fle seg skuffet, fordi han likevel, p slutten av kvelden prver kysse henne.

- "Hvilken del av at jeg ikke nsket kysse deg skjnte du ikke?"



Jeg skrev om kroppssprk og sosial dynamikk mellom tre personer jeg observerte p en kafe tidligere i vr. Syntes du denne var artig, liker du kanskje den ogs..


Give him a break!

Er du troende? Tror du at det finnes mer mellom himmel og jord enn hva man kan se? Tror du p krefter som av og til ordner opp, s det ikke gr riktig s ille som det kunne gtt? Tror du at du er beskyttet av engler, eller at noen srger for at det gr deg vel? Lytter du med store yne nr det fortelles om alle som p mirakulst vis har blitt reddet fra de farligste situasjoner?

Det kan godt vre at mirakler er nettopp det, mirakler. Hvorfor tror du de kalles mirakler nr livsfarlige situasjoner lser seg uten tap av liv? Nettopp fordi de som oftest ender med dden. Nettopp fordi miraklene tilhrer sjeldenhetene. Det er ikke ndvendig hoppe utfor en klippe for teste om Gud sender engler for hindre at du klasker i bakken. Mest sannsynlig klasker du i bakken og blir et ubehagelig arbeid for mannskapet som m plukke opp bitene.

Respekt krever gjensidighet
Jeg har stor respekt for troende og for religionens rolle i den enkeltes liv. Jeg kan se verdien i det ha troen p krefter utenfor seg selv, finne sttte, mot og trst i vanskelige tider, og det ha et fellesskap med andre som har tilsvarende livssyn. Her i Argentina beveger jeg mellom flere forskjellige troende miljer. Jeg har kjente i samtlige skandinaviske kirker som i stor grad er lutherske, jeg har venner som er katolske, som setter sin lit til ulike helgener, ulike opprinnelige guder og livsanskuelser og jeg respekterer dem alle for det.

Det jeg imidlertid ikke har respekt for er nr religise overbevisninger m prakkes p andre, og blir et krav om at andre som ikke deler den samme troen m rette sin adferd deretter. Eller sagt med andre ord, nr min respekt for deres overbevisning ikke gjengjeldes med respekt for at jeg har en annen.

Tro versus fatalisme
Min venninne ville nok blitt gode venner med Mrtha, hun setter sin lit til engler, helgener og sin versjon av den katolske Gud. Hun brenner rkelse, utfrer ritualer p de riktige dagene p riktig mte og hper slik p velsignelse og hjelp i hverdagen - og ikke minst, at alt hun nsker seg skal materialisere seg innen rimelig tid. Alt er svrt s nydelig, helt til hun insisterte p forlate leiligheten med tente stearinlys.

Foran sin helgenfigur hadde hun balansert lst plasserte stearinlys p kjkkenbenken, og nektet slukke dem, selv om vi begge skulle ut. Jeg var bekymret for at de vaklevorne lysene skulle falle og antenne leiligheten. Hun nektet slukke dem fordi man mtte stole p Gud at de ikke faller, og at leiligheten ikke begynner brenne om de skulle falle. Hun anklaget meg for ikke ha tilstrekkelig tro p Gud.

Jeg har vanskelig for akseptere fatalistiske forsk p fremkalle mirakler. Spesielt nr det kreves at jeg forlater en leilighet med brennende lys som ikke engang str trygt i en lysestake. Jeg innbiller meg at Gud ikke liker bli satt p prve, og at det er en grunn til at det finnes fysiske lover - slik som at flammen har en tendens til antenne det den mtte komme borti. Det er en lov som fungerer likt hver gang, og man trenger ikke vre rakettforsker for forst at de fysiske lovene hndheves uten dispensasjoner.

Uansett om man tror eller ei - troen krever ikke at man skal utfordre skjebnen for fremkalle mirakler, man kan heller hjelpe litt til ...

- ved slukke lysene!

image194

Takknemlighet

HvaHunSa skrev i et kommentarfelt hos Iskwew en formulering som jeg falt for:

"Jeg tror forvrig ydmykhet er en god vaksine mot utvikle dogmatiske syn, akkurat som takknemlighet er en god medisin mot selvmedlidenhet."

Den fikk meg til huske en leveregel jeg har hatt i mange r om at man br finne de magiske yeblikkene i hverdagen, og de strste gledene i de sm tingene.

Dersom man hovedsakelig legger merke til det som gr galt, vil man ha en miserabel dag - hver eneste dag. Hvis man i stedet fester seg ved det som er bra - for det er alltid noe som er bra - s blir dagen ogs s mye bedre.

image169I heisen p den svenske ambassaden i gr hilste jeg p en eldre mann som gikk av to etasjer fr meg. Jeg hilste p vanlig mte med "buen dia!" - god dag. Han svarte: "Buen dia, pero de bueno no hay nada" - God dag, men den inneholder ikke noe godt. Han refererte til regnvret utenfor, den gr himmelen som gjorde at han flte at det slett ikke var en god dag. Jeg kommenterte at det iallfall ikke var s kaldt idag med referanse til kuldeblgene som har overrasket Buenos Aires denne vinteren i flere runder. Jo, jeg hadde jo rett i det, sa han. Det finnes alltid noe godt, svarte jeg og smilte til ham fr han forlot heisen.

Og det mener jeg - det er finnes alltid noe godt, selv om det kanskje ikke er et mirakel eller svre greier. For mange r siden leste jeg en Tommy og Tigern-stripe. Tommy spr tigern hva han ville nske seg om han kunne nske seg hva som helst. Tigern tenker seg om og bestemmer seg for et smrbrd. Tommy irriterer seg skrekkelig og roper: men du kunne jo nsket deg hva som helst, en bil, et fly, ditt eget kontinent! Et smrbrd, hva er det? I siste ruten av tegneserien har de avsluttet leken og spiser lunsj. Tigern smiler lurt og kommenterer: Jeg fikk mitt nske oppfylt...

Stripen har siden prydet kjleskapet mitt selv om den n er gul og fillete.

Gi meg en god kopp espresso i regnvret og grfargen blir vakker. Gi meg en god klem i kulden og det varmer. Gi meg en god latter og alle kroppslige ubehag blir borte. Fortell meg om det gode i dagen din - s gjr du dagen mingod med det samme!

rets misforstelse

Noen sjonglerer med flere baller i luften, holder rede p dem, og klarer holde dem adskilt slik at de kun er i nrkontakt med en av dem om gangen. Noen klarer dette utmerket og gjr det ogs overbevisende innenfor kjrlighetslivet. Jeg oppdaget i gr at det like greit at jeg aldri har prvd meg som sjonglr. Det ville gtt riktig ille.

In honour of those who inspired this blogpost the rest is in English, so that both my norwegian and argentinian readersmightunderstand and comment if they like.

The misunderstanding of the year
I was home sick with a cold all weekend.I had to stay home even though I wanted to go to two tangoparties on saturday. I called my tanguero friend to tell him I couldnt go. Lets call him Ariel. Sunday I was still sick, so when another tanguero friend called me I had to turn him down as well.Lets call him Angel.

Monday I was feeling better, and as I was in the neighbourhood of Angel, I sent him an sms and asked if he had time for a coffee. Four minutes later my telephone rang from a number I didnt know, so assumed it was Angel who returned my call.

First conversation
- Is this Angel? Is thisyour telephone number at your house?
- No, this ismy moms number. She has more credit than I you see.
- Ok, I see.
- Look, we are looking for tangoshoes for my mum now, and then we plan to go the matine and later to Villa Malcom. If you would like to come we could meet you at the matine in an hour or so? If you like I can call you when were finished looking at shoes?
- So you are going both of you? You and your mum? I would love to come. It isnt necessary to call me - I have to go home to get my shoes anyway, and Ill see you at the matine, ok!

Angels mum doesnt live in Buenos Aires, so I thought it was nice that she was visiting him, and that he would take her shoeshopping and dancing. And since I now Ariel and his mum sometimes go to this matine, I though it would be nice to go all of us. I sent a message to Ariel to ask if they were going to dance tonight, too? He didnt answer. This surprised me, because he normally responds quite fast.


image162Growing suspicion
I didnt think more about it, I went home, took a shower, found my shoes, and left for the matine when I received a new message from Angel:

- I just left the faculty, do you still have time for that coffee?

This was strange, shouldnt he be with his mother at the matine by now? I called him:

Second conversation
- Angel, now I am confused, werent you going to the matine?
- Who is this?
- Tiqui!
- I dont know anything about the matine...
- Oh, now I think I understand, Ill explain when we meet for coffee.

Explanation
I was quite embarrassed to explain to him that I had made an appointment with someone that I thought was him, and that I carried out the whole conversation without realizing it was someone else. It wasnt particularly fun to admit to him that I didnt distinguish his voice from someone elses, and that I still wasnt sure with whom I actually made the appointment.

I did however suspect that I owed an apology to my friend Ariel. That must have been the reason he didnt answer my message - he thought I had sent it before he called, and that we had though of the same at the same time. Just when I realized this, the next message arrived. Ariel and his mother had left the matine to dine and would go directly to Villa Malcolm. A simple sms wouldnt be enough to explain what had happened, and now I wouldnt see them before late at night. Angel and I went for food as well, but i couldnt stop thinking about what a mess I had made by not making sure I was talking to the right person. I sent the last message to Ariel, telling him I owed him an apology and that I would explain when we met later that evening.

Embarrassed
Almost five hours later than the initial appointment I was finally able to explain to him what had happened. Luckily he laughed at the whole thing. The rest of thenight we passed dancing, and in the end it all ended well.

I will, however make a note to myself not to even try to juggle more than one ball at the same time. I do not understand how some people are able to lead double lives, having several parallell relations at the same time, when Im not even able to separate my friends voices from each other, and believing so strongly I was talking the Angel, not even notices all the signs in the conversation that pointed to Ariel.

Im embarrassed.

Men de andre...

- "Jammen de andre gjr det ogs! Da kan vel jeg?"

image160Hrt det fr?

Hvor kommer det fra at man relaterer kvaliteten p egne handlinger i forhold til hvor gode eller drlige handlinger andre gjr? Blir en gal handling mindre gal om andre ogs gjr det? Blir en dum handling smartere fordi mange andre er like dumme? Blir en ulovlig handling mer lovlig dersom flere andre tillater seg det samme?

Ansvarsfraskrivelse kaller jeg det. Og ansvar har man for sine egne handlinger, uansett om det finnes andre i verden som gjr det samme. Jeg hevder at man p ingen mte kan rettferdiggjre egne handlinger basert p andres handlinger. Dine handlinger m st for seg selv, og du m kunne st for dem uavhengig av andre. Ansvaret er ditt for dine valg, og ditt alene.

"Men jeg vet ikke om hun er trofast, da spiller det vel ingen rolle om jeg er det?"
Han hadde ikke engang tenkt over si det,at han hadde en kjreste som ikke bodde i byen. Til det var flrten altfor spennende, altfor oppslukende. Denne jenta var her og n, og hvem ville vel f vite noe? Han visste ikke engang hvordan han var havnet i denne situasjonen der hennes halvveis spkefulle sprsml tvinget ham til innrmme det, jo, han hadde en kjreste...

- Men, hvis du har kjreste, hva i alle dager gjr du her med meg, da?
- Fordi jeg har lyst! Han prver med sine lure blikk finne tilbake til den gode stemningen de hadde bare for en liten stund siden. Men hennes plutselige alvorlige tone bringer ham ned p jorden:

- Synes du det er riktig?
- Tja, hun bor jo ikke her, jeg vet jo ikke hva hun gjr, s da er det vel ikke s galt?
- Men du oppfrer deg ikke akkurat som om vi var venner, synes du vel?
- Mnjaei, men det har jo ikke akkurat skjedd noe.
- Nei, det har ikke skjedd noe fordi jeg stoppet deg...
- Uansett vil jo hun ikke vite noe om det, og jeg vet jo ikke hva hun gjr, s...
- Mener du virkelig at det blir bedre av at hun ikke vet? Du vet jo! Dette dreier seg jo om en grunnleggende respekt for kjresten din. Du m behandle henne bra, uansett om hun vet det eller ei. Dessuten dreier det seg ogs om respekt overfor meg! Helt til n har du ikke fortalt meg at du har kjreste!

Ansiktet hans sank over i alvorlige folder, skuffelse, ergrelse, kanskje rlite skam.
- Kanskje jeg skulle g?
- Ja, det synes jeg!
- Det er jo sent. Ble du sint?
- Ja, nei, sint er ikke ordet. Skuffet er riktigere. Slik mistet jeg respekten...
- Ikke vr slik!
- Si meg, er det slik dere menn tenker?
- Hmmm, jeg ja,men jegkan jo ikke si at alle er slik. Jeg ser ikke noe galt i det. Jeg vet jo ikke hva hun gjr heller.

Slukret forlot han henne uten helt skjnne hva hun hadde sagt. "Behandle henne pent!" var det siste hun sa fr hun lukket dren etter ham.



"Han sret meg, da har han bare godt av at jeg slr tilbake med samme mynt!"
Hun kom gledestrlende og viste meg den utspekulerte sms'en hun hadde brukt ettermiddagen p formulere.
- "Den kommer til sl bena under ham, han kommer ikke til kunne konsentrere seg om noe i flere dager nr han fr denne!"

Som den gledesdreper jeg kan vre noen ganger spurte jeg:
- Men hva vil du oppn med det?
- At han skal f tenke gjennom hva han har gjort, at han skal f lide litt, slik han lot meg lide.
- Tror du denne sms'en for ham til tenke gjennom egne handlinger? Eller tror du han for alltid avskriver deg som psyko, og mister den siste respekten for deg? Og hva oppnr du for deg selv? Jeg har alltid vrt av den oppfatning at den beste hevn er leve bra - for seg selv, ikke sette kjepper i hjulene p andre.

Hun stirrer litt uforstende p meg et yeblikk fr hun griper tilbake til bortforklaringene.
- Men du vet ikke hvordan han har sret meg. Han har ogs oppfrt seg drlig overfor meg, latt meg g rundt lure i dagesvis og delagt mange dager for meg.

Jeg angriper temaet fra en annen vinkel og spr - kanskje uventet:
- Elsker du ham?

De store ynene hennes blir enda strre, og det gr et halvt sekund fr hun nesten kaster ut det selvflgelige:
- Ja, selvsagt elskerjeg ham, ellers ville jeg ikke jobbet s hardt for f ham tilbake. Ellers ville det ikke sret snn nr han behandletmeg drlig.

Jeg setter inn sttet:
- Hvis du elsker ham, hvorfor ville du da nske at han skulle lide nr du vet hvor hardt det srer nr en du elsker behandler deg drlig. Nr din reaksjon er svare med samme mynt enda s vondt du vet at det gjr- tror du da at dere lser noe som helst p den mten? Tror du at han plutselig vil vre den som slutter med den srende onde sirkelen fordi du srer like mye som ham?

elske noen er ville dem det beste, aldri ville gjre dem noe vondt, uansett om det som skal til utelukker deg selv. Slik er kjrligheten i mine yne.

Jeg drepte den iltre hevnlystige iveren hennes. Hun slettet meldingen og sukket oppgitt da det gikk opp for henne at det var hennes egne flelser hun mtte ta tak i i stedet for bruke all sin energi p manipulere hans.


Finnes det flere mennesker der ute som tar ansvar for egne handlinger, og som ikke griper til bortforklaringer basert p andres dumhet, ignoranse, ondskap og arroganse? Finnes det flere i verden som skjnner at skal man f respekt m man fortjene den og tilby den, og vite med seg selv at man er i besittelse av den? Finnes det flere som tar selvstendige valg og som str for dem uavhengig av hva andre mtte si, gjre eller velge? Mennesker som mler seg selv mot sin egen samvittighet?

Alene?

"Er du her alene?"

Sprsmlet kommer fra ansikter som legger seg i uforstende folder. P grensen til bekymring. Som om de ikke kan fatte at noen ville finne p utsette seg for vre alene under noen omstendighet. Sprsmlet kommer hver dag. Men det kommer ikke fra alle. Det kommer fra dem som synes situasjonen er utenkelig, fra dem som aldri ville tenkt tanken p oppske ensomheten. De som ikke stiller sprsmlet har ikke bare opplevd ensomheten, men sker den aktivt og vet at man ikke er alene s lenge man trives i sitt eget selskap. Disse som har opplevd gleden og styrken ved vre alene vet ogs at man aldri er lenge alene. Nettopp fordi det oppske ensomheten skaper en slik god situasjon for treffe andre, nye og helt annerledes mennesker enn om man alltid har utgangspunkt i et selskap.

Noen av dem vet ogs at det er helt ndvendig vre alene i perioder for at man skal skape slike nye relasjoner. De ville ikke oppst om man ikke p hver sin kant mtes uten andre strenger i andre retninger. Noen av dem vet det ikke helt med formulerte tanker enn, men har opplevd effekten noen ganger, og begynner ane at ensomheten slett ikke skal fryktes, men heller omfavnes, nettopp p grunn av de mulighetene den gir for ekstraordinre selskap.

Jeg har alltid hatt behov for kortere perioder alene for innhente energi nok til vre sosial. De som ser meg kun i strre sosiale sammenhenger tenker kanskje at jeg alltid er slik? Men ingen av dem vet hvor asosial jeg m vre for kunne vre sosial. Men jeg har ikke alltid forsttt sammenhengen mellom disse stadiene, og jeg har ikke alltid turd ske ensomheten, selv om jeg har hatt noe som trekker meg mot den. Jeg kjempet mot den i den tro at det er av det onde, at det nesten er farlig. Det er vel den samme frykten som lyser bak sprsmlet nr mennesker stiller med mpende munn: "Er du her alene?"

P et punkt i livet mitt stod jeg plutselig helt ufrivillig alene. Mutters alene. Jeg var s vant til vre en del av relasjoner til andre at jeg ikke visste hvem jeg var bare i kraft av meg selv. Det var et sjokk. Ikke s mye det ingen andre var der, men at jeg ikke var der selv, jeg visste iallfall ikke p hvilken mte jeg skulle forholde meg til bare meg. Jeg mtte begynne ve meg, lre meg vre alene, og venne meg til hvordan det var, og venne meg til aktiv alene.

Jeg hadde aldri gtt ut p byen alene fr. Jeg bestemte meg for ve p det. Den strste frykten jeg hadde var at andre skulle legge merke til at jeg var alene. Hvorfor det? Hva slags holdninger har man tatt til seg for bli flau over vre et individ uten tentakler til andre individer til enhver tid? Jeg begynte med konserter. Jeg tenkte at hvis jeg gikk alene p konserter hadde jeg en unnskyldning til vre der, selv om jeg ikke hadde avtale med noen. Likevel husker jeg det var tft entre et lokale, kjpe seg noe drikke, finne seg et sted sitte uten bli overfokusert p hvor mange som kunne se at man var alene. Flere ganger gikk jeg flere runder rundt lokalet fr jeg turde g inn og g gjennom denne smertefulle prosessen. De frste gangene hadde jeg en tendens til havne innerst i et hjrne, klemt opp mot veggen eller i en krok. Der jeg innbilte meg at jeg kunne gjemme meg bort, s ingen skulle se at jeg var alene. Selvsagt s alle det enda bedre da ? om de i det hele tatt s min vei. Betjeningene overs meg iallfall. Enten s de meg og trodde jeg ventet p noen og kom derfor ikke bort for ta bestilling. Eller s s de meg rett og slett ikke fordi jeg lyktes i gjemme meg.

Etter hvert lrte jeg meg kunne sette meg i baren i stedet for i et hjrne. Da fikk jeg iallfall servering, og med et glass foran seg har man iallfall en gjenstand holde seg fast i. Jeg husker jeg satt i baren i hele femten lange minutter fr en konsert skulle begynne og flte meg utilpass. Litt lenger borte i baren satt nemlig en mann, og jeg var livredd for at han skulle legge merke til at jeg var alene og hva han da skulle tenke om meg. Da konserten endelig begynte snudde han seg p barkrakken og lente ryggen mot disken og det gikk opp for meg: Han var jo akkurat like alene som jeg! Selvsentrert som jeg var, hadde jeg kun tenkt p hva han kunne tenke om meg som jente alene, men jeg hadde ikke engang vurdert at han var alene. Noe av det absurde i denne frykten for vre alene fikk de skarpe kantene av den til slipes.

Etter denne aha-opplevelsen og en flgende god konsertopplevelse har jeg fortsatt utfordre meg selv til vre alene, vre aktiv alene, ha opplevelser alene, reise alene, og det skumleste av alt: Mte andre mennesker alene. For hver gang er det lettere gjre det neste gang. For hver ny situasjon jeg har taklet alene er det mindre skummelt gi seg i kast med neste. Og hver gang jeg innkasserer den fantastiske premien det er, bde mestre det, men ogs de ekstra magiske yeblikkene jeg fr oppleve, jo mer trekkes jeg mot nye situasjoner av ensomheten. Det er fortsatt litt skummelt av og til, men jeg vet at jeg har taklet det fr, og at jeg vil takle det igjen.

I samme slengen har jeg truffet noen andre mennesker som har gjort lignende erfaringer. Og vi mtes nettopp fordi vi har oppskt ensomheten p samme sted, i samme situasjon. Vi ville aldri ha mtt hverandre om ikke utgangspunktet var slik. Alle burde utfordre seg selv med vre alene.

image153

(Avenida 9 de Julio, Buenos Aires- Tyvlnt fra http://www.guiaturisticadebuenosaires.com/)

Rollebytte og innlevelse

Milonga del Conventillo

image150Conventillo betyr patio eller bakgrd og lokalet hadde bestrebet seg p virkelig se ut som en bakgrd, med klestrk hengende over hodene vre der vi danset, steingulv, murvegger, og isnende kaldt, som om det virkelig var utendrs. Selv instruktrene danset med skjerf og vanter! P veien hit hadde jeg sett et tangosted hvor det stod annonsert i vinduet at det var "gay friendly". Det viste det seg at det var her p Conventillo ogs, men det var ikke annonsert like uttalt. I stedet stod det "Roles libres" p visittkortet, men det visste jeg ikke fr senere. "Roles libres" innebrer at man gjerne byttet p frer og flger-rollen, og det var mange konstellasjoner ute p dansegulvet, ikke bare samme kjnn som danset med hverandre, men ogs tradisjonelle par, men hvor jenter frte og gutter fulgte. Selvsagt danset man ogs p den vanlige mten med at mannen frer og kvinnen flger. I klassen byttet vi hele tiden p rollene, ikke bare dansepartner og det var i grunnen en fin mte samarbeide p.

Jeg var frstemann som kom. Det skulle jo vre klasse og da var det jo greit vre der til tiden, men jeg skjnner jo at jeg m finne tilbake til mine bolivianske og latinamerikanske takter nr det gjelder tid. Det var likevel hyggelig vre frst, for da fikk jeg pratet litt med instruktrene (som stod og hutret med store skjerf og fleece-gensre) og etter hvert fikk jeg tid til prate med neste utlending som kom, en amerikansk gutt fra California som het Peter. Han hadde reist rundt i Sr-amerika i 6 mneder og hadde n en uke igjen fr han skulle hjem.

Peter

Jeg hadde aldri sett Peter fr, men det var noe kjent ved ham. Han lignet p en norsk venn jeg ble kjent med i Bolivia. Ikke i utseende, men i mten ansiktet hans signalisert penhet og interesse, i stemmen, mten prate p, aksenten nr han snakket spansk og humoren. Ikke minst latteren lignet veldig. Han gav meg gode assosiasjoner og jeg ble umiddelbart glad i ham. Det viste seg at jeg minnet ham om ssteren hans og at de hadde norske aner langt tilbake, s jeg tror at de positive vibbene var gjensidige.

Vi danset sammen to ganger i lpet av klassen og han var ganske fersk, men det var en godhet og inderlighet over ham som gjorde at dansene ble veldig fine likevel. Antagelig var det bare det at vi begge trivdes i hverandres selskap helt fra starten.

Adrian

Hadde danset mer, men vi fikk ikke danset i lpet av klassen. Vi danset i stedet nr milongaen startet, og det fltes trygt danse med ham. Det var min frste dans p en milonga i Buenos Aires, og det var veldig fint at det ble en "trygg" dans. Adrian hadde danset en stund og var tydeligvis kjent p stedet, han kjente de fleste og ble stadig hilset og kysset p hver gang det kom nye inn p stedet. Det er kanskje ikke s rart, for han virket pen fra frste stund, hilste p meg like selvflgelig som om vi skulle kjent hverandre lenge. Stemningen var preget av en penhet som gjorde at jeg umiddelbart flte meg hjemme.

Her er vi alle seoritas

Etter klassen havnet jeg p bord sammen med Peter, Adrian, en venn av Adrian som het Pedro som nettopp hadde begynt danse, og en brasilianer som het Rafael som var helt fersk. Jeg stusset litt p om jeg burde sitte p et bord med bare gutter. Jeg hadde jo hrt fra Bjrn hjemme i Norge at p milongaene sitter man hver for seg, damer p en kant og mennene p en annen. Men Pedro beroliget meg og fortalte at "her er vi alle seoritas", s det trengte jeg ikke ta s tungt. Som jeg nevnte oppdaget jeg etter hvert at regler, konvensjoner og danseroller var svrt fritt p dette stedet, noe jeg egentlig satte veldig pris p nr det bare gikk opp for meg. Dessuten var det ikke to sider med bord her, alle bordene var samlet i begynnelsen av lokalet, og s var dansegulvet resten av bakgrden. Belysningen fanget opp de sterke fargene i klrne som hang til trk over dansegulvet og skapte et spill av lys og farger som var langt varmere enn temperaturen. Ute var det 3-4 grader, og det kan ikke ha vrt stort mer enn 10 inne i bakgrden heller.

Jeg delte en flaske l med Peter, og skravlet i vei med disse fire fine mennene. Adrian var mest p gulvet, og han og Peter svingte seg mye sammen. Peter strevde litt med henge med i ochoene, men Adrian var tlmodig som bare det og den gleden de hadde av danse med hverandre var helt nydelig iakta, selv om dansen kanskje kunne vrt teknisk bedre. Det blir det jo etter hvert uansett. Jeg mtte kommentere hvor fint det var se p dem, og Peter smilte lurt og fortalte at Adrian var hans "Coach especial" i tango.

Rafael nyde seg med danse p kurset, og iakta under milongaen. Han snakket ikke s godt spansk, men skjnte mesteparten av hva vi andre snakket om. Han hadde polske aner, men var annen eller tredjegenerasjon i Brasil. Han danset blant annet polske folkedanser, men det var frste gang han prvde tango i dag. Jeg syntes han var tff som dukket opp alene p en klasse og milonga snn helt uten videre. P den annen side, et sted m man jo begynne.

Pedro

Pedro var en utrolig personlighet. En genuint pen og reflektert mann som hadde opplevd mye og mttet ta stilling til vanskelige valg gjennom livet. Han fortalte om vanskeligheter med en slik enkelthet at jeg ble fascinert. Han hadde kommet ut av det p godt vis og landet p begge beina hvor han stod sttt i sin overbevisning.

Pedro hadde vrt gift og far til et barn da han fortalte sin kone Julieta at han ikke lenger kunne vre gift med en kvinne. Tidspunktet viste seg vre maksimalt uheldig da Julieta i sjokk og vantro kunne fortelle at hun vartre mneder p vei med hans neste barn. Mange trer hadde blitt felt, men de hadde til slutt klart sammen bestemme seg for akseptere verden slik den var og gjre det beste ut av det, hver p sin kant, men sammen til det beste for barna.

Motstridende roller og forventninger

Pedro kunne fortelle om vanskene med fylle de motstridene rollene som far i en tradisjonell familie og som en del av et mannlig par ute p "la mambo" som han kalte det. Det var heller ikke enkelt for hans nye kjreste se for seg en rolle som stefar. Kjresten hans hadde ikke vrt gjennom en tilsvarende erfaring, hadde alltid visst at skulle vre barnls og ha forhold til menn, ikke kvinner. Han hadde derfor store utfordringer for kunne se Pedros behov for vre en fullverdig pappa samtidig som han ville vre en fullverdig partner for sin kjre. Det ble en diskusjon rundt bordet omkring prioriteringer, barn og voksnes liv, frihet og seksualitet, hvor mye man skal inkludere hvem og hvor grensene gr eller burde g. Det var en fascinerende diskusjon som utspilte seg p et sted hvor alle regler var til for brytes. Pedro fikk det hele til hres s enkelt ut nr han konkluderte med, "barnas behov kommer frst fordi de er barn, og det er ndvendig passe p dem. Nr de ervoksne er det noe annet".

Samtidig var han klar p at de skulle lre hans nye kjreste kjenne, vite at dette var et godt og varmt forhold, uten ptvinge dem meninger av noe slag. Om de ville ta avstand fra det nr de ble 18, s fikk det vre deres sak, men s lenge de var barn, var hans aller frste prioritet ta vare p dem. Samtidig klarte han fint se hvor vanskelig det var for hans venn sette seg inn i betydningen av slike relasjoner. Han hadde en s fin mte kunne se sin egen og andres situasjon fra flere sider - han hadde en gjennomgende forstelse for barnas mors situasjon og reaksjon, han skjnte sin kjre, men opplevde likevel at det var problematisk f dem (p hver sin kant) forst hans behov og tanker, kanskje nettopp fordi det var han som var i stand til bytte p rollene? Det som var helt sikkert var at denne milongaen var det riktige stedet for den som kan g inn i flere roller og se en sak fra flere sider.

Innlevelse i andres historier

Han viste ogs en uttmmelig interesse for andre. Han var fascinert av min historie og bakgrunnen for at jeg var her. Og som han sa, det er jo to interessante historier. Den ene er den du leter etter, den andre er historien om grandniesen som reiser halve verden rundt for lete. Dine barnebarn kommer tilbake hit til Argentina for lete etter din, deres bestemors historie, den gale damen som reiste verden rundt p jakt etter en historie, det er jeg sikker p, sa han. Jeg kjente jeg ble glad for det, at han s dobbeltheten, nivene i fortellingen, uten at jeg hadde forklart ham det p forhnd. Dette er en mann som ser andre, og slike evner gr rett til hjertet mitt.

Etter en kveld hvor min strste ambisjon var f en dans eller to fr jeg skulle videre i fdselsdagsfeiring, satt jeg igjen med flere venner som jeg nok helt sikkert ser igjen. Mest sannsynlig allerede i kveld. Da er det milonga i Riobamba.

Lenker:
http://www.milongadelconventillo.com/
http://www.tangodata.gov.ar/


Vi har en taper!

Jeg er ikke srlig kompetitiv.


Konkurranse om intellektuell prestasjon

Han hadde irritert seg over karakteroppslaget i flere dager. Han burde ikke lagt s langt nede p listen. Han hadde jo mye mer kontroll p dette stoffet enn de andre medstudentene. Han burde ikke bare hatt en bedre karakter, han burde vrt best! Men kompetitiv og mlbevisst som han var skulle han gjre noe med dette neste semester. Han gikk systematisk til verks, og fant ut hvem som hadde scoret best. Det var jo best vite hva man hadde med gjre, og hvem man konkurrerte med. Han gikk til oppgaven med liv og lyst og leste hele pensumet to ganger i lpet av semesteret. P eksamensdagen var han selvsikker. Og da resultatet kom inkasserte han som lnn for strevet: Han vant, og jeg - fullstendig ignorant om spillet som pgikk i det skjulte - tapte med en sammenlagt hundredel.


Konkurranse om nrhet

Hun likte ham egentlig litt, men bare som venn, alts. De hadde mtt hverandre bare et par ganger p date, men blitt enige om at de nok passet best som venner. Venner eller ei, det irriterte henne en smule at han n - mens han slappet av i parken med henne og hennes venninner - brukte masse tid og energi p f kontakt med en venninne han hadde kjent igjen litt lenger borte p plenen. Omsider fikk han et gjenkjennende vink tilbake, ruslet bort dit, slo seg ned en tid, og inviterte henne siden til bli med tilbake til den lille gjengen i parken. Hmm, hvem var denne damen han s gjerne ville snakke med, hva var egentlig relasjonen mellom dem? I lpet av samtalen forstod hun at de hadde reist sammen, riktignok sammen med flere andre, men den spkefulle, halvflrtene tonen dem i mellom irriterte henne enda mer.

- "h, jeg tror du begynner bli brent p ryggen, jeg tror jeg m smre deg", sa hun og fikk samtidig etablert at hennes relasjon var nrmere ham enn denne reisedamen. Hun vant, og jeg - fullstendig ignorant om spillet om hans gunst - tapte frst da det gikk opp for meg at hun hadde sett meg som en konkurrent.


Konkurranse om fysisk prestasjon

image145I solnedgangen satt tre venner og spise moreller. En av dem kommenterte at man arrangerte landsmesterskap for morellstein-spytting. Med varierende hell fly stenene utfor skrenten, og med yeml i forhold til knausene og trrne nedenfor kunne hvert bls vurderes. De tre siste morellene gjorde alvor av leken, og innsatsen krevde forberedelse og konsentrasjon. Jeg spyttet frst og gjorde mitt desidert drligste da det virkelig gjaldt. P hver side av meg fly stenene i elegante buer utfor skrenten - omtrent like langt.

- "Det var vel uavgjort", sa jeg diplomatisk, "dere er like gode".
- "Ja, men vi har iallfall en taper!"

Mitt liv som taper er i grunnen veldig fint, s lenge det begrenser seg til morellsten-spytting, venners gunst som bare er venner, og karakterer som jeg likevel er fornyd med.

En hndsrekning fra fremmede

"Buenos Aires - a quest for truth and understanding"heter min event hvor jeg beskriver mlet med eventyret og oppholdet mitt i Argentina. For noen uker tilbake fikk jeg post fra en argentiner som hadde lest om prosjektet mitt, syntes det var en strlende ide, og tilbd seg hjelpe meg - bde med mtes for kaffe, vise meg rundt i byen og kanskje fortelle litt om historie og lignende. Siden drmmen min om tango- og forfatterlivet i Buenos Aires er prisgitt fremmede menneskers penhet og imtekommenhet er slike henvendelser uvurderlige.

Samtidig kom jeg til tenke p Rabbagast som skriver om hvordan man kan gjre verden til et bedre sted ved spre hjelpsomme tjenester etter "pay it forward"-konseptet. Siden jeg setter utrolig stor pris p at det finnes fremmede som gjerne viser frem sin hjemby til meg, skulle det bare mangle at jeg ikke skulle kunne gjre det samme for andre. Jeg fikk anledningen bare en ukes tid senere.

For to uker siden forvillet det seg en fransk tangodanser til Oslo p selveste nasjonaldagen. I mangel av andre alternativer fikk han bo p min stue de fire dagene han var her. Elle og Hkon etterlyste et referat, og historien er i grunnen at det gikk som planlagt og var en hyggelig dag der jeg ogs fikk ynene opp for hva vi kan vre stolte av i landet vrt. I tillegg til danse er han er ivrig fotograf, og man ser plutselig byen og menneskene i nye yne nr man tenker i potensielle motiver for fremmede yne. Mer enn hundre bunader ble knipset, inkludert vertinnens bunad fra Rogaland. P t-banen hjemover etter noen timers trkking og fotografering dukket det ogs opp den maskuline varianten fra samme sted, og da ble det endatil litt system i bunadsfotograferingskaoset:

image143
(Foto: Daniel Gauvin)

Flere bilder fra dagen kan ses p Daniels eget fotoalbum(ps: hvis du flte deg iaktatt av et kamera p nasjonaldagen og tilfeldigvis leser her, s kan det hende du finner et bilde av deg selv der.. ;))

Videre gikk turen til Kuba-parken med konsert og rare mennesker og flere motiver fr vi satte kursen til den arenaen begge kjenner godt - tangoscenen. Selv p 17 mai klarer ikke ekte tango-addicts holde seg fra danse.

Hvis man skal srge for at verden fortsatt huser fremmede mennesker som gir en hndsrekning nr man trenger det, enten det er p tvers av landegrenser eller nabogjerder, s m man srge for at man selv ogs gjr det. Og jo mer man selv legger dette inn i sin holdning til andre mennesker, jo pnere og mer imtekommende blir verden.

Og n gleder jeg meg enda mer til mte Argentina.

Dagens (bort)forklaring

- " Det skjer noe i den mannlige hjernen nr han skal prve imponere en annen mann"

~ tangodanser som nettopp har trkket meg p foten ~


Det er kanskje en bortforklaring og en unnskyldning, men det er noe grunnleggende i denne uttalelsen som sier meg at den er rlig og rett fra levra. Jeg har nemlig en reell mistanke om at mye av det menn gjr for imponere, slett ikke er for imponere damene, men tvert i mot imponere de andre gutta. Og jeg har ogs en reell mistanke om at mange mannlige forsk p imponere gutta har en tendens til g galt og g ut over damene...

Hyst subjektiv personlig observasjon, dette, men er det ikke noe i det?

Skal, skal ikke?

Hun kunne se ham for seg, det sjarmerende smilet, hvordan ynene funklet nr han smilte, og den positive overraskelsen nr de oppdaget at de til daglig ferdes i det samme omrdet. Hun skulle nske at hun hadde tatt mot til seg og gitt ham nummeret sitt, eller kanskje spurt om hans? Hvordan skulle hun n kunne treffe ham igjen? rusle rundt i omrdet i hp om at hun traff ham tilfeldig? Nei, det var litt for creapy. Hun vrengte hodet, kanskje hun kjente noen som kjente noen som kjente... ?

- "Men du kan jo bare finne nr hans p nettet, vel?" sa hennes litt for hjelpsomme kollega. Fr hun visste ordet av det hadde kollegaen hennes satt seg ved maskinen og sltt opp gulesider: - "Hva heter han?"
- "Jeg vet bare fornavnet, og omrdet han bor i, vet ikke adressen engang!"
- "La oss se hva vi finner, kanskje er det ikke s mange.. "
- "men.. "
- "hva er postnummeret i det omrdet, sa du? Nei, vent, vi skriver bare selve navnet p omrdet, se her..!"


Skal, skal ikke?
Der stod det to treff svart p hvitt p skjermen. Det kunne vre den ene, eller det kunne vre den andre. Hun kjente det ble litt tft dette, ville hun egentlig, kunne hun bare ringe da? Nei, det ville vre for flaut. Dette gikk litt for fort, hun kjente at kollegaen gikk litt for fort frem her, dette var hun ikke helt klar for - eller kanskje?

- "Hva har du tape?" spurte hennes kollega, og forklarte:-"Enten er det ham, og han vil synes det er hyggelig med positiv oppmerksomhet, eller s er det ikke ham, og da vil vedkommende aldri vite hvem du er likevel. Hvis du ikke prver, vil det iallfall ikke skje noe, det er helt sikkert".
- "ja, men hva hvis han har kjreste?"
- "da vet du i det minste, og slipper tenke mer p det. Jeg ville faktisk blitt litt imponert hvis noen brukte energi p finne meg, det er jo et veldig hyggelig kompliment!"

Som de fleste vet, det er mye lettere kjre bil nr man sitter i passasjersetet. Det var s enkelt si for hennes kollega, det var ikke hun som skulle bestemme seg for om hun skulle drite seg ut eller ikke. Skal, skal ikke...
Hun tenkte p det, veide for og mot, flte seg litt modigere med litt mildt press fra hennes overivrige kollega, kanskje... tja, hvis ikke skjedde det jo ikke noe, det var jo sant.

image140


* Skal *
Det hoppet i magen hennes i det hun sendte avgrde sms'en. Pakket inn i mange ord for mykne fallet i tilfelle hun bommet hadde hun mellom alle linjene spurt "Er du ham?

Svaret kom ikke s lenge etter og hun hadde funnet riktig person. Ja, det var ham. Hva n? Hun mtte finne en mte treffe ham, fortsette den fine samtalen der de slapp. Ok, n kunne hun ikke veie for og mot s lenge, n mtte hun bare st lpet ut. Hva skulle hun skrive? Mtte ikke skremme ham bort, mtte ikke vre for nytral, ikke for mye, ikke for lite. Hvor i alle dager finnes den riktige balansen? Hun begynte taste, slettet de frste ordene og tastet p nytt. Hun s p meldingen og tenkte - hvordan ville hun reagert p denne? Hun slettet noen ord igjen og omformulerte setningene enda engang og endte til slutt opp med en invitasjon, passe nytral, men med hint av interesse: "Med fare for trkke i salaten, ville du kanskje ta en kaffe en dag?"


Bomtur, men likevel
Det viste seg at mannen var godt plantet i salaten allerede, og mtte takke nei til kaffen, men svaret var likevel hyggelig. Selv om det viste seg vre en bomtur, var hun likevel ganske fornyd med at hun hadde tatt motet til seg, turd gjre en innsats. Hun hadde i det minste prvd, og hun hadde lykkes i gi et hyggelig kompliment som han sikkert ville smile av en stund, uten at det hadde skadet noen. Og hun var blitt littegranne modigere. Alt i alt hadde hun ikke tapt noe, bare vunnet en litt strre tro p seg selv.

Gammel nok til bestemme selv!

Livet var generelt grtt og tungt. Mannen hennes hadde gtt bort for flere r siden og etterlatt henne i sin elendighet, sin sykelighet og med en stappfull dosett av piller. Her satt hun da alene, i en ett-roms som skulle vre tilrettelagt for "omsorg", og flte slettes ikke at hun merket noe til omsorg fra verden. Dtrene stakk jo innom av og til, men det ble sjeldnere og sjeldnere. Hjemmehjelpen kom innom annenhver uke for skufle unna smulene hun hadde slt med vilje. Hun kjente en overveldende bitter flelse av trass. Verden hadde frarvet henne hennes liv, og her satt hun og ventet. Og hun var klar over det, det eneste hun ventet p var dden. Ja, for man vokser ikke av seg sine smerter nr man er over 90. Hun visste det nok. Det var bare fylle p med piller for dyve det verste, ettersom smertene ville ke i intensitet inntil kroppen gav etter og lot henne fare.

Hvis hun ikke hadde vrt s opptatt av understreke sin bitterhet med trassige handlinger ville hun kanskje innrmmet at hun rett og slett savnet mannen sin, savnet en varm hnd og noen dra p butikken sammen med. I stedet fyste hun unna enhver som ville ha henne til g ut, hva skulle hun med solstrlene? Nei, gi henne heller en paralgin forte til!

Det er ikke godt si hva som gjorde at hun til slutt gikk med p dra noen uker p "ferie". Pfmpf! Ferie! Avslastningshjem, het det, det var et sted man stuet bort gamle, bitre mennesker som henne for slippe se dem. Svindyrt var det ogs. De fornektet seg ikke og gjorde et dypt innhugg i hennes mange oppsparte penger. De som dtrene s slik frem til arve. Ha! Ja, hun regnte med at hun egentlig bare var en slags bankkonto for dem n. En bankkonto med bindingstid.

Livet snur
Men hun hadde ikke tenkt over at blant de bortstuede var det en kjekk ung mann p 81. Han var hy og hvithret, med relativt mrke trekk, han hadde nok hatt svart nr nr han var ung. Han smilte bredt til henne og litt etter litt smeltet noe av hennes bitterhet bort. Han fant en streng av mildhet hos henne som hun hadde glemt at hun engang hadde hatt. Hun glemte helt gjre livet surt for pleierne, og istedet tok hun denne mannen i hnden og ruslet p stille turer rundt i hagen. S en dag tok han mot til seg og kysset henne.

Livet ble snudd opp ned. Plutselig kunne hun ikke skynde seg nok for leve. Hun hadde nesten ikke tid til telle pillene i dosetten, men srget for nyte hvert stjlne yeblikk sammen med ham. Nr "ferien" var over kom han p besk. Han hadde som henne drosjerekvisisjoner som tidligere hadde ligget i en skuff og stvet bort. N kunne de se ertende p hverandre og impulsivt bestemme seg for bruke en rekvisisjon til, bare for ta en biltur! Hvor de skulle? Nei, det visste de ikke, p tur, vel! Beskene ble oftere og oftere, og etter noen uker bestemte de seg for flytte sammen. Det var vel ingen grunn til vente? Behovet for smertestillende ble mindre og mindre, hun hadde jo solstrlene og sin gode venn. Og n skulle de tilbringe dagene sammen, de dagene de hadde.

En skygge
En dag han var ute kom dtrene p besk. De satte seg alvorlig ned med henne og ville diskutere dette forholdet hennes. Hvorfor hadde hun latt ham flytte inn uten sprre dem? Hvordan kunne hun vite at hun kunne stole p ham? De likte ikke at hun brukte s mye penger p ham, var hun sikker p om han ikke var med henne bare for pengenes skyld?

Hun ble sittende og mpe. Lot det dtrene sa g gjennom hodet flere ganger uten helt forst at det var mulig. Satt de der og mente at de skulle bestemme om hun skulle ha venner eller ei? Hadde de latt henne vre alene fordi hun skulle bruke mindre penger? Skulle de ikke kunne unne henne en sttte seg til? En som lot henne st p tspissene hans for at hun skulle rekke opp for kysse ham? Skulle de ikke kunne unne henne et liv p slutten av livet?

Dtrene satte himmel og jord i bevegelse. Da hun ikke gav dem rett skte de om f henne umyndiggjort. De hevdet at hun kunne ikke vre med sine fulle fem dersom hun lot en mann tvinge henne til bruke s mye av sin formue, familiens arvegods.

Avgjrelsen
En vrdag etter nok en runde med dtrene satt hun stille p balkongen og prvde nyte solstrlene mens han var nede i butikken en tur. Et skyggens slr var kastet over deres dager, og hun hadde mttet ta en pille for se lysere p dagen. Hvorfor skulle hun mtte slss mot dtrene for f ha noen siste r med lykke? Hun tok avgjrelsen der og da, og sa hyt til seg selv:

- "Vet du", sa hun, "jeg er 92, jeg er samboer og det har jeg lov til. Jeg er gammel nok til bestemme selv!"

Arr

Det er ikke ofte hun tenker p det - hvordan hun fikk sine arr. Til daglig hindrer dem henne ikke, og de synes ikke s godt. Andre mennesker vet ikke om dem, og hun har ikke behov for la dem vite. Kanskje noen stusser p hvordan hun reagerer av og til, men det er ikke verre enn at det lar seg glatte over.

Glatte over. Bagatellisere. Det var ikke s farlig. Det gikk vel helst bra.
Nei, det gjorde ikke det. Hun overlevde, riktignok, men det gikk ikke bra.


- "Ta meg bort herfra! Det gjr vondt. F dem til stoppe!"

Hun fler seg innesperret, det vokser opp et bur rundt henne og fanger henne inne sammen med de krypende, kravlene, hissende ormene. Hvor enn hun snur seg er det en vesende dobbelt-klftig tunge som varsler to spisse tenner klar for hogg. Panikken brer seg, og hun skriker ut til de utenfor buret, og oppdager at de betrakter henne som p en zoologisk utstilling. Ormene eser ut i strrelse og omdannes til varaner, og det gr opp for henne at hun er geitekillingen. Det er foringstid.


Alt for lenge levde hun i dette buret. Mennesker som brd seg om henne observerte fortvilet hvordan bit for bit av hennes selvtillit og overlevelsesvilje ble revet av og smuldret opp mellom tennene til krypdyrene. Men ingen av dem tenkte p la henne bytte bur, eller kanskje bytte til en annen hage. Ingen av dem tenkte p kanskje slippe henne ut av buret. Det var for vanskelig, krevde for mye arbeid, ville ha konsekvenser for vennskapet med ledelsen i den zoologiske hagen, og det ville bety at man mtte oppgi sosiale fordeler som man hadde her i denne hagen.

Ved frste mulighet flyktet hun fra hagen. Men det tok lang tid fr srene grodde. Og et tok henne lang tid samle sammen biter og rester av sin selvflelse. Men aller lengst tid tok det tilgi dem som ikke lot henne slippe, dem som ikke var villig til gjre alt i sin makt til beskytte henne. Hun er ikke sikker p om hun enda har klart det. Hun klandrer ikke varanene. De visste ikke hva de gjorde. Men hun klandrer dem som ikke hadde vilje til se bortenfor sine egne praktiske hensyn og som ofret henne for enkelthetens skyld.

Det er ikke ofte hun tenker p det, men hun merker det med jevne mellomrom. Hvordan hun skyr avhengighet av andre, hvordan hun stadig m videre, ikke klarer finne roen p et sted. Hvordan hun stadig ser seg over skulderen, og heller trekker seg tilbake enn stole p andre, enda s pen og levende hun virker p omgivelsene.

Hun overlevde riktignok, men det gikk ikke bra. Det glattes over, n av henne selv. Men noen netter innhenter buret henne, og tvinger henne til fle p dem igjen. Srene som gav henne arr.

- Og s kan man ikke si noe

En far og to snner p et ventevrelse:

Faren sitter p en stol borterst, eldste snn (ca 7?) sitter p neste stol, og yngste snn (ca 5?) driver knuffer frem og tilbake med sin stol som gr p hjul. Eldste snnen sitter med knrne vendt mot lillebroren og betrakter ham.

Plutselig tar lillebrorfart og skyver kontorstolen med kraft rett inn i knrne til storebror. Storebror ser frst sjokkert ut, s ser jeg grimaser av smerte begynner bre seg utover ansiktet hans og han kjemper for holde et hyl inne i seg. Far registrerer ingenting, og lillebror str tafatt og betrakter resultatet av sin handling.

Smerten blir mer og mer uutholdelig for storebror, og han klarer snart ikke lenger holde seg fra skrike. Ingen andre reagerer, s jeg krysser over vrelset, setter meg ned med ham og holder rundt ham og spr ham hvordan det er med ham. Han har holdt pusten til n, og slipper den i et hylydt hikst og en skjrende grimase. Frst n reagerer faren, snur seg mot dem og lillebror skynder seg si:

- "Det var han som begynte!"

Faren ser sprrende ut og jeg forklarer at storebror fikk stolsetet med stor kraft rett inn i knrne.

- "h, han gjorde det vel ikke med vilje!?" sier faren.

Storebror har kjempet for holde smerteskrik og grten borte helt til n, men nr han hrer bagatelliseringen fra faren og lillebrorens beskyldninger klarer han ikke mer og hikster:

- "Nei, han gjorde det med vilje!"

Jeg trekker meg unna, faren m ordne opp mellom sine to snner selv, og jeg har jo som totalt fremmed ingenting jeg skulle sagt i denne situasjonen. Men det som n utspiller seg i relasjonen mellom de tre skjrer meg i hjertet.

Lillebror pstr hardnakket at han ikke har gjort noe galt, og at storebror begynte. Han understreker det til og med ved pny angripe sin storebror og slr ham i knrne. Farens reaksjon er sette seg mellom dem, ta lillebror p fanget, holde rundt ham og si

- "Du m vre litt forsiktig, vettu!"

Imens sitter storebror fortsatt og hulker stille alene. Han mumler igjen: - "Han gjorde det med vilje".
- "Nei, det tror jeg ikke", svarer faren, fr han igjen vender oppmerksomheten mot lillebror p fanget, stryker ham over hret og sier: - "det er snt som skjer".

Jeg klarer nesten ikke se p. Hva lrer lillebror av dette? At han skal vre forsiktig? Neppe. Han lrer at han kan skade sin storebror og likevel f all den positive oppmerksomheten. Han lrer at han kan komme unna med ugjerninger og lgner og at offeret sitt ikke blir trodd.

Hva lrer storebror? At uansett hvor flink han er til ikke lage scene, til holde smerten inni seg og til ikke ta igjen, s sitter han med svarteper ogfr ingen trstav den personen som skulle beskytte ham. Han lrer ogs at han ikke vil bli trodd nr han har blitt utsatt for et angrep, og at angriperen ikke bare slipper unna, men innkasserer all sympatien.

- Og s kan man ikke si noe...

Guilty by association

- "Det var da voldsomt!"

Et uskyldig - kanskje - uttrykk uttalt av en fremmed som kommentar til et utsagn jeg hadde kommet med. Sikkert ikke vondt ment, kanskje bare et uttrykk for imponerende dimensjon over utsagnet mitt, eller bare for ha noe si.

Hvordan kunne denne personen vite at jeg reagerer s kraftig som jeg gjr - instinktivt - p denne frasen? Ikke i det hele tatt. Men resultatet er urettferdig nok at jeg skygger banen.

Vi har alle en bagasje. Vi ser alle verden rundt oss gjennom briller som er farget av tidligere erfaringer om hvordan opplevelser virket inn p gode og onde flelser. Vi tolker og reagerer p det vi ser og hrer i lys av denne erfaringsrammen fra vr bagasje. Ofte ligger mye av denne tolkningsrammen langt bak i underbevisstheten og vi vet ikke helt hvorfor vi reagerer som vi gjr. Noen ganger vet vi mer om hva som gjr det. I noen tilfeller vet vi til og med at vr reaksjonsmte er irrasjonell og lite hensiktsmessig, men kroppens hukommelse og underbevisstheten lager snn rabalder i mageflelsen at vi ikke klarer skyve det unna med fornuften.

Dette uttrykket trigger i meg en kroppslig reaksjon. Kroppens hukommelse sender meg like presist hver gang tilbake i tid, snurrer tidsmaskinen og setter meg av p samme sted, i samme situasjon, med de samme ustyrlige flelser - hver gang.

Jeg har ingen kontroll over det, det er like instinktivt og umiddelbart som et minne som plutselig dukker opp nr man kjenner duften av samme type blomster som bestemor hadde i vinduskarmen, eller et sted man ikke har beskt p lang tid bringer minner man trodde man hadde glemt. Uansett foranledning, uansett situasjon, dette uttrykket gjr at kroppen min farer sammen og setter inn alle sperrer.

Urettferdig nok overfor denne personen som ikke aner hvorfor jeg reagerer som jeg gjr, s strykes vedkommende av min liste over mennesker jeg kommer til omgs. Ikke fordi man kan ha skyld ved assosiasjon, men fordi jeg ikke vil utsettes for muligheten til kjre tidsmaskin.

Frontalkonfrontasjon

Idag mtte jeg.

I flere r har jeg tenkt det, irritert meg, skjvet det fra meg og resignert og tidd stille. Stort sett har jeg innrettet meg etter tilstanden for unng forg av irritasjon, men i de siste mnedene har det blitt stadig mer ptagende. Idag kom drpen som gjorde at jeg ikke lenger bare tenkte det, irriterte meg, skjv det fra meg og unngikk konfrontasjonen. I dag reagerte jeg, banket hammeren p spikeren og sa fra - nyaktig hva jeg mener.

Hva oppndde jeg med det?

I forhold til den det gjaldt?
Ingenting. Mine ord var som perler for svin, det gikk ikke inn. Et uforstende ansikt formet som et sprsmlstegn, evige forklaringer med de samme irrelevante argumentene og totalt blottet for forstelse. Etter sprsmlstegnet kom forklaringene som skulle f meg til synes synd p vedkommende i stedet for, og deretter de passiv-agressive som skulle gi meg drlig samvittighet for ha delagt humret og kanskje hele helgen. Til slutt martyren: Siden du er s sur p meg, s skal du f det som du vil! Men det vedkommende aldri skjnte var at det jeg ville ha var respekt og fleksibilitet, ikke skyldflelse, ptvunget medflelse eller "min vilje".

I forhold til meg selv?
Jeg har iallfall sagt fra. Og jeg klarte si fra i klare ord, uten skjelve, uten briste, med rolig fattet stemme, og jeg klarte forholde meg rolig nr sprsmlstegnet snudde fra "stakkars meg" til "du har delagt helgen". Jeg klarte motst f skyldflelse, jeg klarte lamartyr-utslagene prelle av meg. Jeg klarte overbevise meg selv om at dette er noe vre stolt over. Jeg tok opp en sak med den det gjaldt i stedet for syte om det til andre utenforstende. Jeg tok konfrontasjonen uten involvere andre.

I forhold til saken?
Ingenting. f viljen min var ikke poenget, som jeg forklarte over. Snn gr no dagan vil vre temaet fortsatt, og jeg vil sikkert bde irritere meg igjen, og skyve det fra meg. Men jeg er ikke lenger den logrende hunden alle tror adlyder det minste vink, og n som jeg har sagt fra, vil det vre lettere si fra igjen - og igjen. Saken er der ute i det minste.

En av tre er vel ikke s verst? *klapper meg selv p skulderen*

PS: I sakens anledning letet jeg etter en definisjon p "Fleksibilitet" og fant en gammel, men fortsatt interessant artikkel av Thomas Hylland Eriksen. Den er lesverdig.

Om ta seg til rette

Noen tar seg for mye til rette, andre gjr det for lite. Hvordan balansere det til det beste for alle?


Jeg har ikke fasitsvar p dette sprsmlet, men det er et aspekt ved det som fr ethvert samfunn til snurre rundt som jeg er opptatt av. Sist badstu-besk ble sprsmlet nok en gang relevant:


En liten utenlandsk dame ifrt t-skjorte og underbukse str utenfor badstuen og leser (!) plakaten utenfor. Plakaten sier at alle skal bruke eget hndkle til sitte p. Den lille damen rusler ut til garderobeskapene og kommer tilbake med et hndkle. Hun nler et yeblikk utenfor dren, titter inn p damene som sitter der allerede. Badstuen er ikke s stor. Det er fire damer der fra fr. En ligger strak ut og bruker halvparten av nederste benk, en sitter ved siden av henne p nederste, en sitter p mellomste, og en p verste benk. Den lille damen pner dren stillferdig og nesten smyger seg inn, men blir stende p gulvet litt tafatt. Jeg gr inn etter henne, bukserer meg vei mellom den liggende og sittende og finner meg en plass p verste hylle.

Den lille damen blir stende med ryggen mot oss og betrakter hydrometeret med et litt fjernt blikk. Bde hennes nlende adferd og pkledning gir et inntrykk av sjenerthet og kanskje til og med en redsel for vre til bry. Det er god plass p verste benk, mens mellomste er blokkert av den liggende slik at man ikke kan ha fttene noe sted. komme seg til verste benk betyr derimot at man m smyge seg mellom to nakne damer. Jeg synes kanskje hun burde bedt den liggende om flytte seg, men samtidig burde kanskje ogs den liggende sett situasjonen og tilbudt seg gi plass?

Hvor mye er for mye og hvor mye er for lite?
Jeg blir sittende og tenke p hvor grensene gr for hvordan man br og kan ta seg til rette. Selv elsker jeg ligge strak ut i badstuen, men gjr det ikke nr det er lite plass av hensyn til andre brukere. Hadde jeg vrt den lille damen ville jeg enten spurt pent om den liggende kunne gjre plass eller bedt om f komme frem til en plass hyere opp. Men jeg er ikke spesielt sjenert av meg, og alle kan jo ikke vre like modige overfor fremmede mennesker. Jeg vet ogs at hadde jeg vrt den liggende damen ville jeg tilbudt plass enten ved sette meg opp eller gi plass for passere, men alle er heller ikke like oppmerksom p hensynet til de andre tilstedevrendes behov.

Omsider gr damen som satt p mellomste benk og frigjr plass som ikke krevde nrkontakt med andre nakne damer. Den lille damen legger forsiktig fra seg hndkleet og setter seg mens hun srger for ta s liten plass som mulig. Jeg klarer ikke la vre tenke at dette var enhelt undvendig situasjon, bde fordi den lille damen tar seg for lite til rette, samtidig som den liggende tar seg for mye til rette. Kanskje kunne jeg lettet situasjonen ved foresl en lsning, samtidig var det liksom ikke "mitt bord".

Hva synes dere? I denne situasjonen og andre lignende mter mellom fremmede mennesker rundt om i samfunnet hvor man m forholde seg til hverandre. Hvor mye hensyn skal man ta til sjenerte mennesker som ikke tr ta seg frem og hvor mye skal man forlange at de som allerede har tatt seg til rette skal skjnne at de m jenke seg?


Har noen sett spaden min?

Alts, nr jeg sier spade, ja s mener jeg spade. Hrte du? Spade, riktig, SPADE!

Jeg hadde en avtale om begynne p swing-kurs med en kar som ogs gjerne ville danse swing. Dette kurset begynner to ganger i semesteret, og planen var begynne i januar. Da jeg i januar inns at jeg ville mtte trenge umenneskelige lange arbeidsdager for f ferdig hovedoppgaven min (noe alle som har lest bloggen har blitt til det kjedsommelige klar over), s sendte jeg melding og spurte om det var ok utsette til det andre kurset som begynner n.
- "Etter 2. mars har jeg jo all verdens tid", skrev jeg.

Nr jeg skriver at jeg har all verdens tid etter 2. mars, s er det nyaktig det jeg mener. Svaret fra dansepartneren var positivt. Han forstod situasjonen min, og nsket meg lykke til, s fikk vi se hvordan verden s ut i mars. Hans svar tolker jeg dithen at han skjnner at jeg har det litt for travelt n, men at vi kan se om vi fr det til i mars.

Nr jeg n endelig er i ml sender jeg glad og fornyd melding om at n er jeg klar for boogie!

Denne gangen innrmmer mannen at han har tolket det helt annerledes enn han svarte i januar. Han trodde det var en avvisning, at jeg ikke ville danse med ham, og regnet ikke med hre noe mer fra meg. Han tenkte at oppgaven antagelig bare var en unnskyldning for "slippe" danse med ham.

Alts, m man sl menn i hodet med spader for at de skal skjnne at spader faktisk er spader og ikke unnskyldninger for noe helt annet? Eller m jeg pakke inn alt jeg sier, slik at menn kan tolke seg frem til den riktige betydningen, fordi de rett og slett ikke tror meg nr jeg snakker rett frem?

Tiqui *frustrert*

spade

Les ogs: Snakker kvinner i koder? og Snakker Kvinner i koder? II

Kroppssprk

To kompiser

En mann med sleik og svart skinnjakke kjper seg en l og setter seg p et firemannsbord med ryggen til meg. Klokken er bare 11 p formiddagen. Ikke lenge etter kommer det en hy flott mann.Han strener gjennom lokalet med store bevegelser, og etter en liten runde ender han ved bordet til den ldrikkende sleiken. Han kaster blikket i min retning, dveler litt ved meg fr han slr ut hnden i en stor sveipende bevegelse og til slutt rekker den frem mot skinnjakkemannen for hilse. Skinnjakken tar i mot den. Den hye tar seg nok en runde rundt i lokalet via toalettet og setter seg endelig ovenfor skinnjakken og ansiktet mot meg.


Det gr en liten stund, jeg sitter dypt konsentrert i boken min. Sleiken drikker l, den hye prater hektisk lettere lent over bordet mot sin kompis.


Kvinnen

En nydelig dame, perfekt stylet p hret, store lokker og glitrende yne ankommer lokalet. Hun ser dem, vurderer et yeblikk, smiler til den hye og slr seg ned ved hans side. Mens hun tar av seg yttertyet vender hun hele tiden mot den hye, smiler bredt, retter p hret, kaster p hodet. Den hye gliser, vender seg mot jenta, sttter hodet mot hnden mellom seg og sin kompis. Noen sekunder lses blikkene deres der, han godt og fast stttet av hnden og albuen p bordet, og hun lst i smilende oppmerksomhet mot den hye. Hnden setter en grense mellom deres to sin verden og stenger ute den tredjep bordet. Resten av verden forsvinner i et uskarpt slr for dem et yeblikk. Fra hjrnet mitt ser jeg hvordan fttene under bordet er vendt sidelengs mot hverandre ogs, sleiken er helt utenfor all geometriske konstellasjoner tross at han sitter ved samme bord.


Sleiken bryter fortryllelsen og henvender seg til henne. Motvillig river hun seg ls, blir alvorlig og retter blikket i kjlig hflighet, stivt nikk og rastls konsentrasjon mot "inntrengeren". Samtalen gr, de diskuterer en reiserute. Bde den hye og damen senker smilemusklene mens sleiken snakker, og s snart han tier, vender de seg umiddelbart mot hverandre, lses i smilene til hverandre og stenger ham ute med hnden mellom de to kompisene. Den hye reiser seg, legger hnden p skulderen hennes, dveler et halvt sekund og spr om hun vil ha noe drikke. Han gr i baren, hun sjekker mobilen og vender ikke tilbake til samtalen fr den hye er tilbake ved bordet.


Hun vil tenke p det, men er s og si overbevist, hun vil vre med, sier hun.
- "Er det noe mer jeg trenger vite om deg?" spr hun den hye, sleiken regnes visst ikke med. Hun tar seg i det, snur seg mot den tredje og sier:
- "Hvis alle drikker l slik du gjr, s blir det gy!" Hun snur seg mot den hye igjen:
- "Vet du hva? Jeg tror jeg ringer deg i lpet av morgendagen", s snur hun seg mot sleiken,
- "Ja, jeg ringer vel deg ogs", sier hun til ham.


Timing
"Men du, jeg m g jeg!" (Damn, she's good, jeg er imponert borte fra hjrnet mitt hvor jeg observerer det hele). Det er perfekt timing, den hye spretter opp, tar jakken og vil flge henne ut under pskudd av ta en ryk. Skinnjakken blir sittende.


- "Ja, hva tror du?" spr den hye nr han kommer inn igjen. "Det er vel bare bestille?"

Ny tredjemann
En ny mann ankommer, alle tre sitter vendt over bordet mot hverandre, ser p kart og dokumenter, denne gangen en treklver og sleiken er inne i varmen igjen.
- "Du gikk akkurat glipp av henne", sier den hye.
Han ser p reiseplanene, flirer og sleiken kommenterer:
- "Ja, det blir gutta p tur.. eller, det blir jo en litt annen variant enn gutta p tur".

Det blir nok en flott tur, men jeg ville ikke vrt han i skinnjakken med sleiken.

Tiqui's formaninger om alder:


Alder forandrer ikke hvem du er. Den bare forteller hvor lenge du har vært deg.


- Aldri vær skamfull over din alder.
- Aldri søk etter bekreftelse på at du "virker yngre".
- Aldri bruk "jeg har blitt gammel" som unnskyldning.
- Aldri la alder hindre deg i utfolde deg i livet.
- Aldri la alder begrense hva du kan eller ikke kan gjøre.
- Aldri la alder påbyde hva du må eller ikke må gjøre.

- Aldri la andre definere hvem du er utfra alder.
- Aldri la andre legge begrensninger for deg pga alder.
- Aldri la alder definere dine sosiale relasjoner til andre mennesker eller til deg selv.


Alder forandrer ikke hvem du er. Vær deg!

Enklere blir det ikke

Kjære nabo:

Jeg vet du mener det godt, men...

Det er veldig mye enklere for meg å håndtere en sykkel og to dører alene enn å håndtere en sykkel, to dører, to krykker og en nabo som ikke skjønner denne logikken. Gangen er allerede litt for smal...

Men takk for tanken!

Godt over grensen

Jeg er på kafe med en venninne og to kamerater. På nabobordet sitter tre godt voksne damer og debatterer høylydt:

- "Men det ER lov å flørte, da!"
- "Joda, men hvor går grensen for flørt?"
- "Vel, når det er sex er det ikke flørt."

Den første tenker seg litt om og konstaterer litt spørrende:
- "Nei, det ER ikke det, vel?"

Resten av flørtedebatten ble overdøvet av spontanlatter fra mennene på mitt kafebord. ;)


Ukjente venner - eller: prate med sidemannen

I Norge er det ikke så vanlig å prate med sidemannen - enten man befinner seg på et kollektivt transportmiddel, på et venterom, i køen i butikken eller et annet offentlig sted hvor man befinner seg ved siden av ukjente sidemenn og sidedamer.

Et smil, nikk, eller en aldri så liten kommentar kan passere, men blir oftest fort avsluttet og begge vender tilbake til sin egen verden. Man er jo fryktelig opptatt med å holde seg fast i setet på bussen, studere tidtabellen på venterommet, studere innholdet i varekurven eller betrakte sine egne armer. Man skal selvsagt respektere andres tid og andres prioriteringer av viktige gjøremål, men likevel har jeg en fandenivoldsk tendens til å "prøve" å starte samtaler med sidemannen. Denne tendensen er bare gyldig de dagene jeg selv er opplagt, vel og merke. Oppdager jeg i forsøket at sidemannen ikke er like opplagt, avslutter jeg like fort, så det er ingen grunn til bekymring.

Togturen
Idag tok jeg toget fra Bergen til Oslo. Det gikk grytidlig, så jeg var vel ikke helt opplagt til sidemann-prat idag, men likevel er det alltid spennende å se hvem som dumper ned i setet ved siden av.

Den "heldige" i dag var en ung mann, antagelig like trøtt som jeg, så jeg så ikke så nøye på ham, danderte sakene mine og la setet bakover for å fortsette nattesøvnen så lenge jeg kunne. Han gjorde det samme. Det kom ikke til å bli noen sidemann-samtale denne togturen tenkte jeg og sovnet. Men der tok jeg feil. Og samtalen ble innledet på den mest originale måten: Vi hadde sovet i nærmere to timer da han plutselig begynte å prate i søvne. Han våknet av at han hadde snakket høyt, trodde kanskje jeg hadde sagt noe til ham, så spørrende på meg samtidig som jeg så spørrende på ham.

Misforståelsen ble fort oppklart, og en liten kommentar om det nydelige været og soloppgangen ved Ustaoset ville normalt satt stopper for samtalen. Men nå var sidemannen lys våken og før vi visste ordet av det hadde vi snakket snø, ski, årstider, reiser (som når man tilbringer en årstid borte), geografi, historie, studier, jobb, jul, familie, forhold, kjærester, svigerforeldre, politikk, forskning, bosted, tilhørighet, grensekontroller, toll og handelsbarrierer, økonomi, matematikk, statistikk osv osv osv. Plutselig var 4,5 time gått og vi var fremme i Oslo hvor han ble møtt av hans unge, nye kjære som spent skulle ta ham med seg hjem for å hilse på foreldrene for første gang.

Jeg ser ham nok aldri igjen, men togturen ble adskillig mer innholdsrik og interessant, veldig mye kortere og hyggeligere enn den ellers ville blitt uten hans selskap. Faktisk følte jeg nesten at jeg kjente ham da vi gikk av toget, og lurte på om han kom til å gjennomføre sin spøkefulle plan om å late som han var en religiøs fanatiker eller i det minste dra noen grove spøker for å teste hennes foreldres reaksjon. Jeg skulle likt å vite hvordan det gikk.

DJ'en på flyet til Santiago:
Jeg har hatt mange fine stunder med slike ukjente venner og noen har jeg også fortsatt kontakt med. På flyet fra Frankfurt til Buenos Aires og Santiago de Chile i 2002 snakket vi oss nesten gjennom hele våre livshistorier, våre drømmer og tanker, jeg og sidemannen. Han reiste med et sårt hjerte fra Belgia etter et brudd med sitt livs kjærlighet for å oppfylle en drøm om å bygge seg opp som DJ i Sør-amerika. Han skulle til Santiago de Chile og starte på scratch. Jeg skulle til Bolivia og gjøre virkelighet av drømmen om å bli antropolog, gjøre feltarbeid og skaffe empirisk materiale til min hovedoppgave. Vi snakket mye om drømmer og om det å starte på nytt på et nytt sted. Vi utvekslet epost-adresser og fortsatt får jeg invitasjoner når han har store eventer i Santiago.  Jeg vet at han nådde sine drømmer og at han lever dem ut den dag i dag.

Hyggelige overraskelser og vennskap
En dame jeg snakket med på buss-stasjonen i Cuzco hadde ringt i forveien og sikret meg det beste rommet og rabatt på gjestehuset hun visste jeg skulle til, fordi hun kjente noen der, og fordi vi hadde en hyggelig samtale. En jente som dumpet ned ved siden av meg i et stappfullt auditorium på en debatt for flere år siden ble en virkelig nær venninne. En dame jeg pratet med på gaten i New York på vei til Hilton Hotel viste seg at hun skulle på samme konferansen, var direktør i en mikrofinansorganisasjon i Peru og inviterte meg til å besøke henne i Peru. Jeg gjorde det januar året etter. I det hele tatt er det et vell av ukjente venner og hyggelige overraskelser der ute om man tar seg tid til den lille praten med sidemannen.

Jeg synes vi skulle gjøre mer av det - også i Norge.

Affeksjonsverdi vs markedsverdi

Idag fikk jeg en melding om at den leiligheten jeg leide i 8 år nå er solgt. Jeg bodde der både alene og sammen med min ex-samboer fra 1997 til jeg kjøpte min nåværende leilighet i 2004.

Jeg har utrolig mange minner fra den leiligheten. Flere av mine venner har besøkt meg der, bodd der i perioder enten sammen med meg eller "passet" leiligheten mens jeg var borte. Da jeg kjøpte leilighet flyttet min ex-samboer inn igjen slik at denne leiligheten har hatt en leiekontrakt med våre to navn i nesten 10 år.

Jeg har ledd og grått, danset og skreket, hatt gode samtaler og gode krangler i den leiligheten. Jeg har nytt vinterkulden og snøfiller som dalte ned utenfor balkongen og nytt varme sommerkvelder med et glass vin og fotmassasje på den samme balkongen. Stuen, soverommet, kjøkkenet og badet huser utallige minner. Minner om mennesker, relasjoner, gode og vonde stunder.

Nå er leiligheten solgt og den ligger ute med et prospekt, kaldt, nakent og hvitt, tomt og kjølig - med en ren markedsverdi. Å se på bildene bringer både minner, samtidig som jeg føler en kald avvisning. Alle fargene er borte, all energien er borte. Ja, livet mitt der er borte.

Og slik må det være. Når andre skal overta må affeksjonsverdien fjernes slik at markedsverdien får plass. All energi og historie må bort slik at leiligheten fremstår som en ren tavle de nye eierene kan skrive ned sine historier, minner og liv på.

Bare et lite øyeblikk går leiligheten som affeksjonsgjenstand over til et rent markedsobjekt før det nå igjen sakte, men sikkert, skal omdannes til affeksjonsverdi med nytt innhold. Nytt liv, nye mennesker, nye gode og vonde stunder - et nytt hjem - for noen andre.

Telefon 
Dette er den samme kroken - bebodd og til salgs - så forskjellig kan det se ut!


kontorkrok

Tiltak for ro, kos og trivsel i julen

Jeg leste en hilsen på Blink med overskriften "Tid for lys":

"Med de beste ønsker for tiden fremover, med håp om at det gjøres plass til ro, kos og trivsel, i uker som lett kan bli besatt av stress, kav og pengeslukets krefter."

Dette var gode ønsker og som også gjerne kan omdannes til mål nå i julestriden. Jeg er en tilhenger av praktisk anvendelige og konstruktive løsninger når man skal sette seg slike mål.

En erfaring som jeg tok med meg hjem fra Bolivia og som jeg sakte, men sikkert har tenkt å overføre til min familie er en generell reduksjon i gaveantallet. Ikke fordi jeg er grisk eller lite gavmild, men fordi det er mer stress enn koselig å kjøpe gaver man nesten mister av syne i mengden mer enn føler kjærlighet over. Jeg vil heller kjøpe gaver utenfor anledning fordi jeg tror gaven vil glede noen der og da.

Når vi feiret jul i Bolivia var det innlysende at ingen hadde råd til slikt julekommers-stress som vi har her. I den familien hvor jeg og mine venner skulle feire dagen la vi alle navnene på en lapp i en bolle, og så trakk vi ut en lapp hver. Slik fikk vi alle en hemmelig venn. Den hemmelige vennens oppgave var å kjøpe en - bare en - gave til sin venn på lappen. Slik får alle en gave, alle gir en gave, men ingen vet fra hvem de får den.

Fordelene var monumentale! Før det første, med bare en gave å kjøpe/lage/ordne/organisere, fikk man bedre mulighet til å legge ekstra energi og omtanke i denne ene. For det andre slapp man å haste rundt å finne gaver til mange man ikke ante hva man skulle finne på til. For det tredje sparte man penger som man heller kunne bruke på felles mat og hyggelige stunder sammen med familie og venner. For det fjerde sparte man tid som man også kunne bruke til ro, kos og trivsel med de man er glad i. Det er jo det det til slutt egentlig handler om.

Ingen glemt, ingen ruinert, god tid, masse omtanke og den triveligste og mest ekte julen jeg noensinne har feiret - og det uten at jeg hadde en eneste norsk tradisjon.

Jeg skal selvsagt ikke sparke våre norske familietradisjoner på døra, men gave-kommers-stresset kommer jeg ikke til å savne!

Jeg oppfordrer alle til å tenke gjennom hva man kan gjøre for å skape den julen man _egentlig_ ønsker. Dette var bare en mulighet og et tiltak. Det finnes sikkert en mengde, både personlige og kreative måter å skape seg den julen som er best for deg. Den med ro, fred, god tid, masse lys og gode relasjoner til våre nære og kjære.

Uplight

(Foto: Elisa Vik. Julestemning på Blindern)

2/10 fylleangst i 5 r

Matematikk er vanskelige greier. I gamle dager på universitetet måtte man uansett fag også kunne litt om matematiske tideler, ettersom man hadde tallkarakterer som kunne justeres opp og ned med tidels karakterer. Dette gjaldt både studentene og sensorene som skulle tildele de etterlengtede tidelene. Karakter-matematikk er enda verre å holde greie på når man har et visst inntak av alkohol...

I disse julebords-tider minnes jeg et julebord som i tallkarakterenes tid tok en særdeles kjip vending når det gjaldt karaktermatematikk, både fordi det ble vanskelig å holde styr på karakterene, og fordi grunnlaget for hva karakterer tildeles for viste seg å bli en smule diffust.

Heltemiddagen
Jeg var seminarleder og hadde fått den ærefulle invitasjonen om å delta på julebordet sammen med de administrativt og vitenskapelig ansatte. Denne gjengen med mennesker var som helter å regne for meg. Jeg kjente dem gjennom vitenskapelige artikler, gjennom fascinerende forelesninger og seminarer. De kunne så mye, hadde så mye erfaring, så grundige analytiske evner og et slikt observant falkeblikk for avslørende detaljer i de store sammenhenger. Det var en ære, en virkelig ære å få feire julebord med dem.

Illusjonen som brast
Det skulle imidlertid vise seg at også forskere er mennesker. Forskere reagerer på alkohol omtrent slik andre mennesker gjør det, de blir fulle. Fulle forskere er omtrent akkurat like sjarmerende som vanlige fulle mennesker. Ja, de ER jo sjarmerende i begynnelsen, mens man sitter ved bordet og forteller røverhistorier fra faget, mens man danser til musikken, fortsatt noenlunde i takt. De er også ganske sjarmerende når de i all sin menneskelighet gir meg - en ussel seminarleder og student - oppmerksomhet nok til jeg får danse alt jeg har lyst til og atpåtil blir invitert på nachspiel.

Men nachspiel pleier å være tidspunktet hvor vanlige fulle mennesker ikke lenger er så sjarmerende. Dessverre gjelder dette for heltelignende udødelige forskere også. Sjarmskalaen når sitt bunn-nivå når jeg blir tilbudt 2 10-deler ekstra på eksamenskarakteren hvis jeg blir med hjem til en representant for den vitenskapelige staben. På det tidspunktet er jeg ikke lenger så glad for oppmerksomheten og svarer: "Det trenger jeg ikke, jeg er flink nok!"

Den andre seminarlederen som var tilstede hvisket til meg litt senere: "Vi skulle ikke vært her i dag..." Jeg er enig, jeg skulle gjerne beholdt respekten for og illusjonen om at våre forskere er noen udødelige overmennesker som vet best og kan mest. Dessverre oppdaget jeg at de bare er mennesker som alle andre.

5 års fylleangst
Den fulle forskeren skulle nok bitt i seg de usjarmerende ordene som faktisk er på kanten av både profesjonalitet og endog loven. Han har siden ikke hilst på meg de siste fem årene - inntil i dag. I dag ble han overrumplet over at vi stod i samme kø, og utbrøt litt før han hadde tenkt seg om (denne gangen også):

- "Jaså, så du er her fortsatt?"
- "Jada, man blir ikke kvitt meg så lett", sier jeg og ler.
- "Hvor var det du var, i Ecuador?"
- "Jeg var i Bolivia", svarer jeg.
- "Hvordan var det, vant ikke han sosialisten i Ecuador?"
- "Tja, det vet jeg ikke, men Morales vant iallfall i _Bolivia_"

I neste sekund var han borte. Antagelig var han så overrumplet over at han var nødt å prate til meg at han ikke hørte hva jeg svarte på spørsmålene hans. Tenk at han antagelig har hatt fylleangst for dette i alle disse årene. Hadde han hilst på meg og sagt unnskyld dagen etter kunne han antagelig spart seg for 5 års nerver...

Men stolthet er en like vanskelig greie som matematikk...

deismal3

Den navnlse

Det er sent allerede da jeg ser ham ankomme. Han kommer sammen med henne. Sist jeg traff dem glemte han å presentere oss. Kanskje han ikke glemte det, men bare ikke ville presentere oss. Kanskje han ikke ville vi skulle hilse på hverandre, kanskje han bare ikke tenkte på det. De passerer oss, jeg og de andre jeg prater med, han håndhilser med den ene, jeg får en klem, men også denne gangen forblir hun navnløs. Navnløs og taus. Jeg har sett henne flere ganger, men jeg har enda ikke hørt henne si et ord.

Selskapet er folksomt, kvelden forløper i høflig ignorans. Jeg ignorerer ham, han ignorerer meg. Hvis han har fortalt henne hvem jeg er gjør han rett i å ignorere meg. Hvis han ikke har fortalt henne hvem jeg er, så har han demonstrert det med det samme. Resultatet er uansett, jeg er i min verden, han og hun i sin, selv om verdenene overlapper i selskapet.

Jeg funderer over hvorfor jeg tenker på dette, hvorfor jeg i det hele tatt legger merke til at han overlater henne til seg selv og istedet oppfører seg generøst overfor andre kvinner i lokalet. Ikke meg, selvsagt, han kan se rett gjennom meg. Virker jeg sjalu? Jeg er ikke det, men jeg merker at jeg ikke gleder meg på deres vegne heller. Jeg kjenner ikke den navnløse, vet ingenting om henne, men likevel unner jeg ham henne ikke. Men hvorfor skulle jeg ha tanker om det? Jeg har jo selv sett et potensiale i ham, som jeg likevel etter en tid vurderte til å falle gjennom. Vår historie er over for lenge siden, den var kort og den er ferdig. Men alle relasjoner som har vært noe annet enn nøytral vennskapelig kommunikasjon vil bære med seg en annerledeshet. Anstrengt kanskje, men annerledes iallfall fra andre relasjoner.

Selskapet går mot slutten. Jeg er på vei inn i stuen etter en tur på badet. I øyekroken skimter jeg ham i garderoben. Han kler på seg vintertøyet med en bestemt mine, det er tydelig av avgjørelsen om å forlate selskapet er umiddelbar. Men har han tenkt å dra uten henne? Det er ikke min sak, jeg trekker til meg blikket, setter på meg det sosiale smilet og vender nesen mot stuen igjen. Mot meg kommer den navnløse trippende, småløpende. Blikkene våre møtes og låses fast et lite øyeblikk rett før vi passerer, og hun smiler litt usikkert til meg. Jeg prøver å smile beroligende tilbake, som for å si at det ikke finnes grunn til bekymring. Jeg er ingen trussel.

Hvorfor gnager dette meg sånn? Jeg slår meg ned i sofaen, slenger en spøkefull bemerkning til sidemannen og kaster et blikk ut mot garderoben. Han er klar for å gå, hun er det ikke. Han er utålmodig, hun sliter med å skynde seg. Han vandrer ut i gangen fra henne mens hun fortsatt skynder seg på med klærne. Demonstrativt tar han i døren, går ut og lar den lukke seg før hun er klar. Hun løper etter ham, og jeg forstår hvorfor det gnager meg. Han har funnet det han lette etter, en som løpende godtar hans veier, som halsende etter hans behov glemmer sine egne. Jeg grøsser mens jeg tenker på at hun ikke bare er navnløs for meg, hun er i ferd med å bli navnløs for seg selv, og jeg priser meg lykkelig for at det aldri ble meg.

Horisont

Nordstafett - Den viktigste

Vox Populi har utfordret meg til å fortelle om den viktigste personen i mitt liv og hvorfor han eller hun er nettopp det. Men hvordan avgjør man hvem som er den viktigste? Skal man rangere mellom familiemedlemmer og venner og sette den ene høyere enn den andre?

Blodsbånd - Familie
Jeg har en stor familie. For de som har barn vil man sikkert tenke at barna er de viktigste personene i livet. Foreldre-barn forholdet er jo tross alt det sterkeste som finnes, og mye skal til før det båndet ryker. Så kanskje mitt fremtidige barn vil bli den viktigste personen i mitt liv? Foreløpig har jeg ikke barn, så da må det være noen andre.

For de som har en livsledsager ville dette sikkert være den neste i rekken. Dette har jeg jo hatt, og de tider ville det være det naturlige valg. I skrivende stund er livet enestående uten partner, så denne rollen finnes heller ikke på min liste over viktige personer i mitt liv.

Jeg har foreldre og jeg har en bror og de er helt klart viktige for meg. Resten av familien og slekten er også viktige for meg, men de inngår ikke i det hverdagslige livet mitt. Slektskapsbånd er sterke, men aktiviseres mest i spesielle anledninger. Det kan likevel være slik at viktige personer og hendelser i hverdagslivet må vike dersom det skjer noe i familien. Familien prioriteres foran veldig mye annet når det først kommer til stykket. Av alle mennesker man møter i livet er det familien som mest sannsynlig vil stille opp. Hvis man med "viktigst i livet" mener de mennesker man alltid returnerer til, som alltid er der, selv om man ikke er fysisk tilstede i hverandres liv kontinuerlig, så står familien min helt klart øverst på listen.

Avgjørende innflytelse - Hverdagsliv
Men livet er langt, man gjennomgår ulike stadier og ulike personer vil være viktigere enn andre i de samme fasene. Familien er mer tilstedeværende i barndommen for så å trekke seg litt tilbake i bakgrunnen etterhvert som det selvstendige voksne livet folder seg ut. Jeg har møtt mange mennesker gjennom livet som har gjort en forskjell. Mennesker som har bidratt til å gjøre meg til den personen jeg er. Og hvis "viktigst i livet" betyr de personer som har hatt innflytelse på hvordan livet mitt har blitt, og for hvilke veier jeg har valgt å følge, da stiller det seg opp en rekke personer utenfor familien.

Å tro på seg selv
Han vet det kanskje ikke, men jeg kan kreditere en spesiell person for å lære meg å tro på meg selv. Han reddet selvtilliten min fra et nivå langt under frysepunktet. Etter tre års vennskap med ham kunne jeg møte verden uten å være redd for den. Han viste meg hva som var viktig, så mine talenter, oppmuntret og støttet, og applauderte når jeg gjorde noe bra. Jeg har mange ganger tenkt at livet ville blitt helt fullstendig annerledes hvis jeg ikke hadde kjent ham.  Jeg håper jeg var en gjensidig kilde til positivitet for ham. Han er ikke lenger i mitt liv, omstendighetene ville det ikke slik. Men jeg gleder meg hver gang jeg ser navnet hans dukke opp i sammenhenger som forteller meg at han oppnådde sine drømmer.

Følelsesmessige bånd - Å se og bli sett
Jeg har mange venner og bekjente som har betydd mye for meg gjennom livet, men faser tar slutt og man skifter miljøer. De nærmeste og viktigste i en fase viker plassen for andre uunnværlige i neste fase. En god venninne skiller mellom hverdagsvenner og periferi venner. Hverdagsvennene, de som er der jevnt, er de hun deler sine tanker, følelser og dilemmaer med og som også betror seg til henne. Denne gjensidigheten er noe av det som avgjør om relasjonen er viktig eller ikke. Å få andres betroelser er en tillitserklæring, men det trenger ikke å være gjensidig. Hvis det ikke går begge veier blir relasjonen lett skjev og kan utvikle seg til å bli slitsom.

Et godt vennskap ser hverandre og blir sett av hverandre gjensidig. Slike venner har jeg ikke mange av, men slike vennskap er uunnværlige. De er et pusterom, et sted man kan være seg selv fullt ut, være sterk og svak samtidig, deler både gleder og sorger, fundere på livets realiteter og mysterier, råde hverandre, finne løsninger sammen og generelt bare være til - sammen. Slike venner kan jeg telle på mindre enn en hånd, og de er absolutt fullstendig uunnværlige. Sammen med dem gir og får man energi og lader batteriene så man er rustet for andre møter som krever energi i stedet for å gi energi.

Telepatisk bånd
Av og til kommer man så nært i sin energiutveksling at den også foregår på andre nivåer enn vanlig verbal og kroppslig kommunikasjon. Alle har vært borti det av og til, idet man tenker på noen, så ringer telefonen, eller man treffer dem i samme øyeblikk på gaten. Men med noen gjentar dette seg til det blir et mønster. Dette har jeg bare opplevd med to personer:

Han tilhører min fortid og bar på en fryktelig hemmelighet. Han hadde ingen intensjoner om å fortelle om det til noen, men tankene, smerten og følelsene hans ropte det ut likevel. Jeg var den som hørte. På den andre siden av et hav gikk hans smerter gjennom kroppen min i samme øyeblikk, hans fortvilelse resulterte i mine tårer, og hans redsel brakte meg hjem igjen med frykt og hastverk. Jeg visste, selv om han ikke hadde sagt noe til noen, og det overveldet oss begge. Hans tanker fortsatte å besøke mine helt inn i døden.

Hun tilhører nåtiden og er av dem som ser meg for den jeg er, og som jeg håper jeg ser tilbake. Vårt vennskap begynte i en annen verden, så annerledes fra dette hverdagslivet at det nesten er en annen dimensjon. Vi delte hverandres utvikling i det som ble en metamorfose på mange måter for oss begge. Vi har fulgt hverandre i kultursjokket når vi vendte tilbake, og vi har delt utrolig opplevelser både der og siden. Vi hever hverandre når vi er tilstede samtidig, og vi oppdager tilstadighet flere dimensjoner som sammenfaller. Det siste året har også tankene begynt å gå forut for oss. Telefonen ringer i det jeg tar den opp for å ringe henne. Hun ringer fordi hun tenkte på det samme som jeg. Hun er viktig fordi vi har felles prosesser de siste årene og fordi vi har sammenfallende livsanskuelser.

Valgets kval
Så hvem er viktigst og hvorfor er han eller hun det? Alle sammen er de det på hver sin måte, i hver sin tid, i hver sin prosess. Vennskap er en prosess og det er en skjør prosess. Det må vedlikeholdes, investeres, gjøres plass til og inkluderes. Når livet endrer seg, endrer også omgangskretsen til mennesker som til enhver tid passer inn det hverdagslivet man fører. Uten min venn som reddet min selvtillit ville jeg ikke turt å ta utfordringen som førte meg til den dimensjonen hvor jeg møtte henne. Så selv om han ikke er tilstede i mitt liv lenger, så har han fortsatt innflytelse på livet mitt. Uten min venn som kommuniserte sin smerte over uante avstander ville jeg ikke ha lært å stole på intuisjonen. Uten min venninne ville jeg ikke hatt noen som kjenner og forstår betydningen av vårt opphold i en annen verden, og hun ville heller ikke hatt det samme. Uten min familie ville jeg ikke hatt noen som stille i bakgrunnen alltid vil være der.

Han som gav meg min drøm
Men det finnes enda en person - en mann jeg aldri kjente, men som er en del av min slekt. Jeg traff ham bare en gang da jeg var 15, men blikket som møtte meg og det som rørte seg bak det har fascinert meg alltid siden. Fascinasjonen skapte en drøm jeg har båret på siden. Han bar også på en hemmelighet, en hemmelighet han ikke kunne kommunisere. Livet hans er en gåte. Min drøm er å løse gåten og beskrive det hele i en bok. Svarene vet jeg ikke hvor er, men ledetrådene kaller meg til et annet kontinent. Siden møtet med ham når jeg var 15 har jeg sakte, men sikkert forberedt meg selv for denne drømmen. Å lære seg å tro på seg selv, følge intuisjonen, og det å se andre mennesker er alle egenskaper jeg vil trenge og som jeg kan takke de andre nevnte personer for. Ham kan jeg takke for å ha gitt meg en drøm som jeg er i ferd med å omgjøre til en plan.

Jeg har funnet frem til de viktigste personene i mitt liv i fortiden og i nåtiden. Selv om mannen som gav meg min store drøm ikke lenger er blant oss, sier intuisjonen meg at  han vil være en av de viktigste personene i mitt liv i fremtiden, mens jeg løser gåten. Av alle mennesker som på flere måter har innflytelse og bidrar med de viktige tingene i livet, så må jeg på dette stadiet i livet velge ham som gav meg en drøm - en av de store oppgavene i livet. Tenk at han aldri visste det...

Vei
(tro hvor gåten fører meg hen?)


****************************
Iskwew er neste på stafettlisten. Jeg tar tak i temaet hemmeligheter som har kommet frem i denne teksten. Iskwew tiltrekker seg hemmeligheter og har skrevet om dette før. Nå ønsker jeg at hun beskriver en hemmelighet (gjerne fiktiv), og observerer hvordan den påvirker de involverte - både vitende og uvitende. Formen er fritt valg.

Forutinntatte antagelser

Bak enhver åpenhet ligger skjulte forutinntatte antagelser


En msn-samtale med en fremmed: 

Murer sier: Hva studerer du?

Tiqui sier: jeg studerer sosialantropologi

Murer sier: Det ligger nok litt for høyt for en anleggs slusk som meg 

Tiqui sier: det trenger det ikke å gjøre. Vi studerer jo sosiale relasjoner, - og det er jo en del av hverdagslivet til alle mennesker.

Murer sier: Holder meg til bygning jeg

Tiqui sier: joda, men du må jo forholde deg til mennesker selv om du bygger

Murer sier: Sant nok. Sikkert masse rart en kommer borti

Tiqui sier: det vi gjør er jo egentlig bare å sette navn på det folk må forholde seg til i hverdagen, - og det er utrolig spennende å studere hverdagsliv

Murer sier: Alle må jo forholde seg til andre mennesker. Kanskje en av de bransjene med flest rare mennesker jeg jobber i ....

Tiqui sier: som god sosialantropolog ville jeg nå spurt: hva legger du i rare mennesker? Hva er det som gjør at de utpeker seg som rare i forhold til ikke-rare mennesker?

Murer sier: Som en god anleggsslusk svarer jeg da, hva er det du babler om nå?

Tiqui sier: det var du som kalte dem rare.. hva vil det si? Det er ”anleggs-sluskens” mening bak "rar" vi er ute etter

Murer sier: Hadde en kollega som egentlig var utdannet jurist, men fant ut a han heller ville mure. Han var jo rar..

Tiqui sier: vil det si at de som har en annen utdannelse enn murer, men som likevel vil mure kvalifiserer til å være rare? Eller har du en oppfatning av at han burde ha jobbet med juss istedet?

Murer sier: Han burde vel helst jobbet med data tror jeg..
Murer sier: Men samme det.

Tiqui sier: er han ikke flink til å mure?

Murer sier: Han fikk til slutt sparken etter å ha gjort for mye rart...

Tiqui sier: oj.. hehe
Tiqui sier: så han var ikke flink som murer?

Murer sier: Nei

Tiqui sier: betyr det at det som gjorde ham rar var at han var mislykket som murer, ikke det at han hadde jurist-utdannelse, men valgte det bort?

Murer sier: Han levde for å sitte hjemme å spille pc via nettet

Tiqui sier: hehe.. nå har jeg lært noe!

Murer sier: Han var bare rar, men det er nok jeg også, for jeg var den eneste i hele firma som ikke hadde noe imot å jobbe sammen med han...  


Et aldri så lite oppgjør med egne fordommer måtte jeg ta etter denne samtalen. 
 

Da mureren presenterte sitt eksempel på en rar person gikk min forståelse umiddelbart ut fra et hierarki mellom typer jobber og tilhørende utdannelser. Jeg gikk også ut fra at mureren delte denne oppfatningen. Jeg trodde det var derfor han syntes den jurist-utdannende mureren var rar fordi han ikke brukte utdannelsen sin og heller ville jobbe på gulvet. Hvis jeg ikke hadde spurt og gravd etter hvorfor han var rar og hva mureren la i det ville jeg aldri oppdaget at dette var langt fra det han mente. Han tok ikke utgangspunkt i den samme sosiale stigen, og stusset ikke på det faktum at det kunne betraktes som å gå ned i anseelse. Derimot syntes han ganske enkelt at det var rart å leve for pc spill og kanskje ikke ta jobben sin så alvorlig.  

Det ville nok jeg også kalle rart, men kanskje mer i form av interesseløst eller ansvarsløst (i den grad han ikke utførte jobben riktig). Det morsomme med denne samtalen var at jeg oppdaget hvor lett det er å gå ut fra en forklaring på en sammenheng, mens det kan ligge helt andre meninger bak… 


En annen ting jeg først merket når jeg kopierte denne samtalen inn hit var at jeg, en rettskrivingsfanatiker, konsekvent har begynt mine setninger med liten bokstav... *flau*

Jeg hadde en gang en homofil venn

Jeg hadde en gang en homofil venn. Han var også kristen. Han ble "frelst" en høstdag og fortalte entusiastisk om hvor følelsesmessig flott det var å møte Gud. Han hadde funnet en ny tilhørighet, en ny forståelse og et nytt miljø. Men han hadde ikke regnet med at det kristne miljøet skulle ødelegge hans forhold til Gud og mennesker.

Tiden gikk og hans nyfrelste rus fikk en dagen derpå. Hans forhold til Gud ble anklaget av de andre kristne for ikke å være i orden. De pekte på hans synder, de pekte på hans livsstil, de pekte på hans forhold til Gud og mennesker og de godtok det ikke. Selvsagt var det ikke HAN de anklaget, bare alle hans måter å leve på. Er ikke det det samme? Selvsagt var de alle syndere, de akkurat like mye som ham, men det var likevel hans "synder" de pekte på.

Det kalte det "hjelp" for å få ham til å endre seg. De kalte det "frelse" enda en gang for å reparere hans forhold til Gud slik at han kunne være ren. Kunne de ikke konsentrert seg med sitt eget forhold til Gud? Kunne de ikke fokusert på å endre sin egen fordomsfulle måte å leve på?

Min venn prøvde, han slet, han bet tennene sammen, ba, gråt, falt og reiste seg igjen, for han ville jo være en kristen. Han kjempet for sitt eget liv, men brukte aldri noe energi på å dømme de andre. Men dessverre for ham, var han også homofil. Ikke noe han gjorde kunne endre på det. Han klarte ikke la være å være glad i kjæresten sin. Hvordan kunne de kristne "hjelpe" ham til å slutte å være glad i kjæresten sin?

Jeg hadde en gang en homofil venn. Han hadde en stor kjærlighet til alle sine medmennesker, sin kjæreste og han hadde en stor kjærlighet til Gud. Han hadde et stort og godt hjerte og han hadde en åpenhet, tålmodighet og toleranse som mange mennesker kan misunne ham. Han HADDE et godt forhold til en kjærlig Gud og Gud til ham.

Jeg hadde en gang en homofil venn. En høstdag tre år senere klarte han ikke mer anklager, misforstått "hjelp", peking og trakassering. En høstdag tre år senere fulgte jeg ham til graven.


Jeg har ikke mistet troen på Gud, men jeg har mistet troen på de kristne.


~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Oppdaterte tanker etter noen hektiske debatt-dager knyttet til denne tråden:

Jeg håper at denne posten og debatten kan hjelpe noen, være en realitetsorientering for andre, sette ting i perspektiv, og sette fokus på at det er konsekvensene av våre handlinger overfor medmennesker som betyr noe. Det er grenser for hvor lenge man kan høre at man ikke strekker til, at de gode følelsene man har for andre mennesker er å betrakte som onde og at hvis man ikke endrer noe av det man overhodet ikke har kontroll på, så er man fortapt. 3 år med overgrep slik som i min venns tilfelle fjerner til slutt klarsynet.

Slike psykiske overgrep har den effekten at man til slutt ikke tror på seg selv, det gjaldt ham som homofil i en kristen menighet som nektet ham egenverd, det gjelder kvinner i forhold til psykiske og fysiske mannlige overgripere, det gjelder menn i forhold til psykiske og fysiske kvinnelige overgripere, det gjelder barn av kontrollerende foreldre og alle som er utsatt for vedvarende nedbrytning.


Det hjelper ikke hvor velment intensjonene er når nedbrytning av andre mennesker er resultatet.

~ På fruktene skal treet kjennes.

Gamle minner - gamle fiender

Overraskelse:

- "Hei!"
- "Åh, hei! Lenge siden!"

Hjertelighet:

Han gir meg en klem og en kyss på kinnet.
- "Hvordan går det? Du ser virkelig strålende ut!"
- "Takk, livet er alltid mye lettere uten menn, vettu"

Glimt i øyet:

Han flirer, glimt i øyet, hans kompiser flirer, og han presenterer meg for dem.
Vi skravler som om vi er gamle venner, hans venner må tro vi er det. Et øyeblikk stillhet, en dråpe forvirring, jeg vet hva som vil komme og redder oss begge fra ydmykelsen ved å takke for meg og ta farvel.

Vi skulle vært skuespillere...

For det innvidde øye ville uttrykket i blikket hans avslørt den forakt han føler for meg i det han setter det som en knivspiss i nakken min og tvinger meg til å snu meg. Et øyeblikk krymper jeg meg, tenker - "åh, neeei!", men sier - "å, hei!"

KobraGrepet i skulderen borrer seg inn, og kysset svir på kinnet hundre ganger verre enn et Iskariots kyss. Blikket hans skifter og i refleksen ser jeg hvordan han ser meg - en slange, - vesende, manipulerende, forrædersk slange.

Hovmodig og med avsky skifter jeg til dyreham, blir en slange foran øynene hans, veser med tungen og hogger etter ham. Det som for vennene hans høres ut som en godmodig spøk, rammer ham hardere enn de kan forestille seg.

Skjult for dem og for andre forbipasserende foregår det en intens maktkamp, blikk som ønsker å skade, pareringer og tilbakeslag. En stund nyter vi det, begge to like sikker på seier , men så kommer det stillhetens øyeblikk som overmanner oss begge.

Jeg ser blikket hans skifter fra den kontrollerte avsky, via forvirring til en lengsel. Ikke en lengsel etter meg, men en lengsel etter den tiden jeg representerer, en lengsel etter gamle minner. Minner fra den tiden han hegnet omsorgsfullt rundt sin umistelige, hvor han var herre og hadde makten. Jeg, den avskyelige slangen, er hans eneste forbindelse til hans umistelige - som han har tapt for alltid.

Hans umistelige avsatte ham som herre fullstendig av eget valg, sprengte lenkene han så ømt hadde bundet henne til seg med, og spankulerte ut av hans kjærlige innhegning helt på egne bein. Men i hans øyne var det jeg som brakte sprengstoffet.

Før lengselen i ham tvinger ham til å spørre, i et øyeblikk av medlidenhet, redder jeg både hans og mitt skuespill og forsvinner i et - "farvel".

Tissing, sutring og hensyn

Som jeg har sagt noen ganger før: Hensyn er noe man helst vil at andre skal ta.

Sutrekopper!
Jeg synes at menn av i dag er noen ekte sutrekopper! De klager over forvirrende signaler fra kvinner, de klager over kvinner som tar ansvar for eget liv og som ikke "trenger dem" for å overleve. De klager over å måtte ta hensyn til andre som skal bruke samme toalett som dem, og de klager over at de ikke finner sin rolle i det nye samfunnet der også kvinner har noe de skulle sagt. ÆRLIG TALT!


Hvis dere virkelig er menn, så er dere vel menn nok til å ikke fremstå så pinglete og stakkarslige at dere må sutre og syte? Dere er faktisk selv ansvarlig for deres egne liv, for deres egne handlinger og hvordan disse virker inn på andre mennesker. At noen av disse menneskene (kvinnene) nå til dags også tør å si fra når mannens valg går ut over dem, ja det bør dere også være i stand til å takle uten å sutre som noen småunger!


Tissestillingen nok en gang:
For å ta dette som mange, mange menn sutrer over nå til dags: Tissestillingen. Det har vært skrevet i bøtter og spann om tissestillinger, kvinnenes angrep på menns naturlige adferd og identitet, tukling med skaperverket og jeg har ikke lenger oversikt. Men jeg må bare få sagt en ting:

Det er jo for pokker ikke det det handler om! Det handler om hensyn til andre mennesker. Det er så ufattelig barnslig å tolke dette som et angrep på manndom og mannlig identitet! Dette er ikke en kvinnelig aggressiv agenda for å kue mannens naturlige adferd, men et praktisk opprop for å ta hensyn til de andre menneskene (oftest gutter og menn) som også bruker toalettet og de menneskene (både kvinner og menn) som må vaske dem.


Kardemommeloven:
For sutrende småunger er det lettest å forklare ting ved å gå back to basics. Forestill deg tissedebatten i sammenheng med Kardemommeloven:

"Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre hva du vil"


La oss også gjøre det på den kinesiske måten og begynne nederst og bakfra:


Du kan gjøre hva du vil:
Det raker meg ikke hvordan du velger å tisse: Gjør det stående, sittende, fremoverbøyd, på et bein eller hvordan du vil som du føler du sikter best.


Det er kun et aspekt som begrenser utfoldelsen her:

Du skal ikke plage andre:
Dersom tissestillingen sørger for at alt tisset havner nede i do og kan skylles ned: Mission accomplished! Godt jobbet, du kan være fornøyd uansett hvordan du gjorde det.


Dersom tisset havner på kanten av toalettet eller utenfor på gulvet (eller på veggen, dusjkabinettet, baderomsskapet - hva vet jeg om hva du har på toalettet?) så kan dette potensielt plage andre mennesker. For å unngå å plage andre mennesker kan du velge å løse denne dårlige siktingen på to måter:


a) Innse at du ikke er treffsikker i ditt valg av tissemetode - ta ansvar for det og vask toalettet, gulvet og alle andre flater du har truffet i stedet. Ja, vask det selv - umiddelbart!


b) Innse at du ikke er treffsikker i alle typer tissemetoder - ta ansvar og konsekvensen av det og velg en metode hvor du er sikker på at du treffer, enten ved å sette deg ned eller enhver annen stilling som måtte sørge for det ønskede resultatet.


Voila! Ingen plages med våte toalettkanter, tisselukt eller stygge gul/oransje flekker.


Hensyn og praktiske løsninger
Dette dreier seg rett og slett om hensyn til andre mennesker og praktiske løsninger, så slutt å syt om kvinnelig aggressjon og tukling med skaperverket. Skaperverket gav dere evnen til hensyn og til empati. Det er på tide å se litt lenger enn nesetippen (i tillegg til å sikte), og også innse at sutring er særdeles lite kledelig for en som ønsker å kalle seg MANN!


Teatermaske

Sex og vanilje

For de som er like uvitende om vaniljekategorien som jeg var, dreier dette seg om sex. Det dreier seg om seksuelle preferanser og grader av avanserthet og eksperimentering. Vaniljesex er altså et navn på helt normal vanlig sex som utøves blant helt normale vanlige par. Faktisk så vanlig at det ikke egentlig burde ha behov for et navn, og det har det i grunnen ikke heller.

VaniljeVanilje er nemlig ikke et navn som brukes av dem som måtte praktisere seksuelle preferanser som skulle passe under navnet. Det brukes primært av dem som IKKE driver med slikt, eller iallfall har et behov for å poengtere at de også driver med annen og mer avansert form for sex. Vanilje er ikke et navn som brukes blant dem som plasseres innenfor kategorien, kun av dem som tar avstand fra den. Faktisk hadde jeg aldri hørt uttrykket før jeg en dag ble plassert i vaniljebåsen.

Jeg liker IKKE å bli plassert i båser.
Jeg liker IKKE å bli tillagt meninger jeg ikke har uttalt meg om fordi noen har plassert meg i en bås.
Jeg liker IKKE å bli identifisert med en kategori som kun er konstruert for å sette folk i bås.
Jeg liker IKKE å bli definert av andre.

Vanilje er en kategori som har blitt konstruert for å tas avstand fra blant dem som hevder de er mer avanserte seksuelt. Siden den er konstruert for det formål å kunne tas avstand fra, så har den også lettere nedsettende assosiasjoner.

Det blir som om jeg skulle ta avstand fra nybegynnere i tango fordi jeg selv etterhvert har lært mer og danser mer avansert og med flere elementer enn dem. Det er tango likevel uansett nivå og hvilke elementer man bruker, og det er sex likevel, bare videreutviklet og mer utvidet repertoar etter mer eksperimentering og læring. Å kategorisere folk etter vanilje og bdsm synes jeg blir helt fullstendig feil.

Ofte hører jeg at man ønsker større aksept for de som beveger seg litt utenfor normalen og utforsker andre elementer enn det vanligste og enkleste. Kategoriseringer er derimot lite egnet til å fremme aksept - utenom for de som betrakter seg som innenfor samme kategori.

Jeg vil ikke identifiseres med noen av kategoriene, jeg foretrekker å forbeholde mine preferanser for den jeg faktisk deler seng med, og dermed vil preferansene også varierere i forhold til hvem man er med.

Selv ville jeg ikke finne på å kategorisere meg selv som verken vanilje eller bdsm-er. Jeg liker sex med en sexpartner som jeg kan være fri og trygg med og sammen finne ut våre felles preferanser, ikke kategorier.

Just my two cents...





Snakker kvinner i koder?

Snakker kvinner i koder?
Er det tilfelle at når kvinner snakker, så pakker de det inn i bomull?
Er det sant at kvinners utsagn vanligvis betyr det motsatte av hva de sier?

En av de aktivitetene jeg bruker min "vegrings"-tid på er mer eller mindre givende debatter i grupper på Blink. I en av disse gruppene diskuteres det både seriøst og useriøst om relasjoner mellom kvinner og menn. Litt for ofte ender diskusjonene opp i klisje-aktige påstander om at menn er "slik", mens kvinner er "sånn". Resultatet er at man ikke sitter igjen med særlig mer anvendbar kunnskap om hvordan man skal forholde seg til det motsatte kjønn.

I en diskusjonstråd som omhandlet noe annet dukket denne klisjeen opp igjen. Menn skryter på seg at de snakker så rett frem og at de er så enkle og klager over at kvinnene aldri snakker så tydelig at menn forstår hva de egentlig mente. Det verste er at kvinnene også lattermildt støtter opp om denne klisjeen ved å oppfordre andre kvinner til å snakke mer rett frem...

Min oppfatning er nemlig at dette er riv ruskende galt! Oftest, iallfall veldig ofte har ikke ord og meninger den motsatte betydningen. Som regel sier kvinner det de mener - rett ut.

Men menn har en tendens til å overtolke det kvinner sier - slik at de tror det må bety noe annet enn det de sier. Selv om kvinner ofte IKKE snakker i koder, så hører ikke menn etter hva kvinner faktisk sier. De hører ikke fordi de tolker det til at det må bety noe annet. Naturlig nok skjønner de ikke hva dette annet skulle være (fordi det ofte ikke er tilfelle), og rister på hodene sine over at de ikke skjønner.

Kan ikke menn bare begynne å høre etter hva vi sier?

Når jeg sier dans, så mener jeg dans - ikke sengevals.
Når jeg sier sykkeltur, så mener jeg sykkeltur - ikke "jeg er interessert i deg".
Når jeg sier kino, så mener jeg kino - ikke date.

Hvis jeg mente date, sengevals, eller å si fra at jeg er interessert, ja, så ville jeg faktisk sagt det. Da ville jeg ikke bruke ord som dans, sykkel, kino eller den berømte spaden.

Jeg tror faktisk ikke kvinner snakker like mye i koder som  single menn er innbilske....


Komplimenter og beskjedenhet

Han: "Så søtt det bildet ditt på bankkortet var!"
Hun: "Nei, synes du det? Det er det vel ikke?"

Han: "Jo, det synes jeg var kjempesøtt!"
Hun: "Nei, det mener du det ikke! Det er jo kjempestygt!"

Dette var utsikten fra min lille luke i dag. Damen var en skjønn kvinne og hadde ingen grunn til falsk beskjedenhet. Litt frekt for en person bak en luke klarte jeg ikke å la være å kommentere:

- "Si bare takk, du", sa jeg og blunket.
Damen lo litt sjenert, snudde seg mot mannen og sa litt tilgjort: "Takk!"

Da han var ferdig med sin betaling og fikk igjen kortet sitt sa hun: "Jeg må få se hans bilde også!"
Siden de taklet min første frekkhet med glans snek jeg inn en til:

- "Nå kan du si han var kjekk, så kan han si takk, også!"

Halvrødmende og flirende ruslet de videre.

Jeg lurer på om de lærte et og annet om komplimenter og beskjedenhet i dag på sin tur innom min lille luke. Jeg lurer også på om de kanskje snart tør å fortelle hverandre at de liker hverandre... ;)

Sure ekspeditrer og trassige barn og foreldre

For ordens skyld: JEG er den sure ekspeditøren. Jeg jobber ved siden av studiene. Jobben er i servicebransjen der man stort sett skal smile, takke, beklage og la kunder alltid ha rett. Men hva med dem som faktisk ikke er kunder?

Ufrivillig konsert
I området rundt min lille luke var det i dag en spontan og uannonsert tårekonsert. Trassige barn er slitsomme å høre på, men man har da forståelse for at foreldre ikke har fjernkontroll med av-knapp til disse små krapylene. Det var tydelig at guttungen ikke var særlig fornøyd, og han ropte, skrek og hylte etter Mamma kontinuerlig. Det som var merkelig var at jeg så ingen voksne i nærheten som lot til å kjenne gutten.

Gutten fortsatte å skrike, og det ble etterhvert plagsomt både for meg og for mine kunder. Etterhvert fant gutten ut at han skulle gjemme seg under trappen utenfor vinduet mitt og fortsatte skrikene sine der. Kunder hørte ikke hva jeg sa, og jeg hadde problemer med å høre dem. Det ble i det hele tatt veldig vanskelig med kommunikasjon på begge sider av skranken.

Tafatt bestefar
Etter kanskje ti minutter - et kvarter kom en mann som spurte gutten om han var ferdig snart? Gutten skrek bare mer, gav seg ikke, ville ikke ha noe med mannen å gjøre. Jeg spurte om han kjente gutten? Jada, sier han, jeg er bestefaren hans! Jeg stusset noe over at han ikke gjorde noen mine til å enten ta gutten med seg eller trøste ham. Siden han bare ventet på ham gikk jeg ut fra gutten bare var trassig.

Etter fem minutter til med gråtekonsert sa jeg fra at det er ganske forstyrrende for meg og kunder når vi ikke er i stand til å høre hva vi sier, men han gjorde fortsatt ikke mine til å ta med seg gutten. Etter nok en tid ba jeg ham instendig om å fjerne gutten ettersom det var svært forstyrrende. Denne gangen tok han ham med seg og forsvant.

Jeg glemte hele greia og fortsatte jobben min.

Illsint mor
En halvtime senere kom en dame med gutten på armen. Stilte seg opp i luken min og spurte om jeg "var den sure damen som skjelte ut en bestefar?" Jeg kjente meg ikke helt igjen i den beskrivelsen, men det hender jo at min bergensdialekt blir tolket som mer alvorlig enn den er.

Jeg sa som sant var: "Jeg sa fra at det var forstyrrende og spurte om han kunne ta ham med seg" Nå hører det jo til mødres instinkter å beskytte barna sine med nebb og klør, men jeg fikk ikke snakket ferdig før hun avbrøt meg med at jeg måtte forstå at det ikke var så lett med små barn, og ikke var det sååå lenge det stod på heller.

Det har jeg selvsagt forståelse for, men jeg syntes også hun burde ha forståelse for at det er vanskelig å kommunisere og behandle kunder når man ikke hører hva man selv tenker. Dessuten synes jeg at et kvarter og mer enn det er lenge nok når det gjelder å overlate små barn til seg selv når de hindrer alle rundt dem i et offentlig rom. Dette sa jeg ikke til henne, dvs, jeg fikk ikke sagt det, for hun bjeffet at hun syntes jeg burde revurdere servicenivået her!!

"Beklager", sa jeg, og skulle til å forklare igjen at man ikke bare kan forhindre all annen virksomhet helt uten hensyn til andre. Men det fikk jeg heller ikke sagt før hun snappet: "Ja, det burde du!!" og spankulerte ned i gangen.

Hensyn er noe man vil at andre skal ta
Jeg tenkte meg litt om etter denne hendelsen. Det er riktig at man som serviceperson skal smile, takke og beklage og la KUNDEN alltid (stort sett) ha rett, men denne damen, bestefaren og guttungen var jo ikke kunder her! Nettopp for å ta vare på servicenivået overfor mine faktiske kunder ønsket jeg at denne familien kunne ta litt hensyn til folk rundt dem. I stedet forventet de at alle andre skulle ta hensyn til dem fordi gutten var liten og sinna...

Jeg vet ikke, jeg, men jeg føler meg ikke spesielt som en sur ekspeditør, men heller som en ganske betuttet og overrasket ekspeditør som prøvde å gjøre jobben sin. Og nok en gang er dette et av de tilfellene hvor hensyn er noe man helst vil at andre skal ta...


Tiqui *betuttet*


Avismannens kjrlighet

elisaTiqui blar i Aftenposten på jakt etter bloggmateriale. Hun var så heldig å få både morgenavisen og Aften Aften av den snille avismannen som står på stand på Blindern. Gratis avis for en fattig student er kjærkomment. Spesielt siden hun skal på jobb og har 8 timer å slå ihjel før hun kan dra innom milongaen for dagens tangodose.

Men hun fikk ikke bare to gratis aviser. Avismannen slengte med en rød, hjerteformet kjærlighet på pinne, fortalte at Irans president har fått seg personlig blogg, og blunket til henne i det han ønsket henne en god vakt på jobben.

Etter gårsdagens lettere overfladiske fotballkommentar, er Tiqui på jakt etter et blogginnlegg med litt dybde. Men det er da det slår henne, hva er vel dypere enn kjærligheten?

Tiqui sender en takk til den hyggelige avismannen for oppmuntring, nyheter og kjærlighet på en mandags ettermiddag.

Om overvinne seg selv - eller jada, masa...

Jeg er min verste motstander. Og den argreste og mest irriterende:

Det er tidlig morgen, jeg har såvidt klart å slepe meg ut av sengen. Det er bare såvidt øynene klarer å skape glipe nok til å se hvor jeg går på vei til svømmehallen. Jeg går meget motvillig. Dette hadde jeg aldri gjort om det ikke var for at jeg har en avtale. En sådan fornuftig, ambisiøs avtale om å trene sammen tidlig på morgenen. Det virket veldig smart når vi avtalte det, akkurat nå virker det mest slitsomt.

Jeg ankommer svømmehallen og kjøper meg et klippekort. 25 klipp! Og hvordan hadde jeg tenkt at jeg skulle få brukt opp dem? Joda, med fornuftige avtaler inngått i våkne, ambisiøse øyeblikk. Jeg stavrer meg inn i garderoben og er i ferd med å skifte da tekstmeldingen tikker inn. Shit, avtalen kommer ikke, og her står jeg når jeg kunne lagt under dyna. Skal jeg gidde?

- Ærlig talt, sier jeg til meg selv, nå er du først kommet hit, fått av deg klærne, så kan du like gjerne svømme.
- Men, protesterer jeg, hadde det ikke vært deilig å sovet litt lenger?
- Det går ikke likevel, husker du ikke at du la sengklærne til vask?
- Æsj, det er sant. Ok, da, jeg får se hvor langt jeg kommer.
- Ikke mindre enn 1000 meter, det er obligatorisk.
- Jada, masa...

Jeg liker å trene, egentlig. Jeg liker også å svømme og har drevet med det siden jeg var 7 år.
 Men i dag er det tungt bare å komme igang. Tyngre enn tungt. Ikke hadde jeg svømmeavtalen til å motivere meg heller. Jeg holder nesten på å gi opp og snu allerede i dusjen. Jeg står ved en vask og skal til å fylle vann på flasken da en liten japaner-dame skyver meg unna.

- Vi er to damer i hele garderoben, det er tre vasker der, men hun MÅ selvsagt ta min vask. Nei, skal det være på den måten, kan det være det samme, dette gidder jeg ikke.
- Såså, du kommer over det, fyll nå flasken i en annen vask og kom deg igang!
- Jada, masa...

Jeg plasserer flasken min på bassengkanten og legger ut på en oppvarmingsrunde.
- Må begynne litt pent med brystsvømming, myk start, vettu.
- Ja, men du burde svømme crawl i dag, det er lenge siden du trente utholdenhet.
- Jada, men har bare lyst å være litt forsiktig, ok?

Selv brystsvømmingen er tung i dag, og jeg begynner å forberede en unnskyldning overfor meg selv for å slippe crawl-treningen i dag også. Vendingen går som sirup og jeg aner virkelig ikke hva jeg gjør her. 200 meter og jeg er utslitt.

- Sånn, nå er det crawl, drikk litt vann og kom deg over i hurtigfila.
- Slutt å kommander sånn, ser du ikke jeg er på vei?
- For meg så det ut som du hadde tenkt å snike deg unna..
- ok, da, masa...

Ikke mange takene etter er jeg andpusten. Det er med nød og neppe jeg kommer over til motsatt kant 50m der borte.

- Det var det jeg visste, jeg er rett og slett ikke i form til å crawle i dag.
- Ikke i form idag? Det betyr bare at det er sannelig på tide, kom igjen, en lengde til.

Jeg begynner å bli irritert på meg selv. Både fordi jeg er så kommanderende, så unnskyldende, men også fordi jeg har sluppet unna noen uker. Dette er straffen. Utpest og rød i trynet etter bare 100 meter crawl.

Hensyn er noe man helst vil at andre skal ta:
Jeg legger i vei igjen, men må stoppe opp halvveis fordi jeg krasjer i en eldre dame som tar tiden svært så bedagelig på rygg i hurtigfilen. Jeg slutter aldri å forundre meg over slike. Det er bare en eneste hurtigfil i Tøyenbadet hvor det er meningen at man skal svømme hurtig. Denne damen og hennes venninne kommer hver torsdags morgen til samme tid og okkuperer hele hurtigfila med noe som ser ut som verdens mest bedagelige synkronsvømming. Ikke bare en, men to! Og når de ikke synkron-rygg-svømmer, så står de å skravler i enden av hurtigfila, slik at det er umulig for andre å vende.

- Ikke at du behøver det i dag, da, du peser jo verre for hver lengde og må kaste etter pusten i stedet for å vende!
- Takk for den, hold kjeft, jeg må komme meg forbi disse sprelledamene!

Jeg hater virkelig når jeg er sarkastisk med meg selv. Jeg kan være virkelig ufordragelig. Jeg biter tennene sammen, svømmer opp på siden og passer på å sprute litt ekstra med beina i det jeg passerer. Fint for henne at hun har svømmebriller!

- Ok, du ser hvordan det går når du tvinger meg over i hurtigfila, bare tull og tøys! Skulle blitt hjemme i senga.
- Greit, svøm utenfor fila, men slutt å syt og ta en lengde til!

Motivasjon i sinne:
Jeg har svømt 400m, det er en kamp om hver eneste vending.

- Jeg har virkelig ikke lyst, jeg er virkelig ikke i form, det er dumme mennesker i bassenget, dessuten er jeg sikker på at jeg kjenner det litt i korsryggen. Avtalen min kom ikke, hvorfor skal jeg måtte svømme da? Jeg har da annet å gjøre?
- Nå må du slutte å syte og sette igang. Du har minimum 600 meter igjen, du har brukt dobbelt så lang tid på disse 400 bare fordi leter etter unnskyldninger. Hva er vitsen med å betale for å svømme om du gir deg etter 400? Ser du ikke hvor patetisk det er?
- Jeg er ikke patetisk, surmuler jeg.
- Udugelige latsabb, du har så godt av det, hva var det vekten viste i dag tidlig? (Det var ikke mer enn 300g mer enn vanlig og absolutt ingen krise, men i denne situasjonen hadde jeg krisemaksimert bare et eneste gram)

Jeg kjenner at jeg begynner å bli sinna. Og med sinnet kommer kreftene. Uante krefter. Jeg sparker fra, langer ut, raser gjennom vannet, nesten så jeg innbiller meg at jeg har fråde rundt munnen. Jeg når kanten, ikke faen om jeg skal få pirke på meg igjen, tenker jeg, vender og skyver fra. Du skal få se på patetisk latsabb! Jeg skjeller og smeller inni hodet. Slavedriver! Rasende er jeg. Og mens jeg skjenner og preker inni meg går lengdene, en etter en. For hver vending tenker jeg et øyeblikk på å stoppe for å drikke vann, men jeg gir meg beskjed om en til, igjen, og igjen.

Jeg er på siste lengde, det blir 1000 meter, men til min forbauselse blir jeg ikke innvilget drikkepause nå heller.

- Igjen, en til, hører jeg meg selv si.
- HVA? Jeg har jo svømt de forbaskede obligatoriske tusen fuckingsmetrene!
- Så treg og så sytete som du er, så har du bare godt av noen strafferunder.
- Noe så inderlig urettferdig!
- Kom igjen, nå er du varm og i farta.
- Grrrrr, masa...

Dette vil jo ingen ende ta. Jeg freser meg gjennom vannet i dødsforakt. Lurer på om de andre ser hvor sinna jeg er? Spretter de unna for å unngå min vrede? Jeg ser dem ikke, jeg bare langer ut som om jeg skulle slå noen for hvert tak. Til pass for dem om de er i veien, ikke mitt problem.

Så skjer det noe. Gjennom et lite vindu i taket, strømmer solen inn. Lyset bryter vannflaten og funkler og danser på hendene og armene foran meg. Det er en lystspill og sinnet er som vasket av meg. Fråden løses opp i vannet bak meg og jeg kjenner et smil bre seg om munnen mens jeg glir inn mot kanten på siste lengden.

- Godt jobbet, sier jeg stolt til meg selv. Dette blir en fin dag.

Nå, etter jeg har fått kost meg i badstuen, fått i meg kaffekoppen, våknet skikkelig og skrevet det hele av meg, så synes jeg i grunnen at strafferundene var noen skikkelige bonusrunder!

 


Prinsipper og lykke

Hvorfor er det så mange som lager hindringer for seg selv? Et eneste prinsipp burde være godt nok; å ikke la prinsipper stå i veien for egen lykke.

Det er så uendelig mange her inne og ute i verden, både gutter og jenter som har gitt seg selv et løfte, eller pålagt seg selv et prinsipp om at de ikke skal innlede noe kjærlighetsforhold. Ikke nå, ikke på lenge, kanskje aldri. Likevel lengter de alle etter innholdet i forholdet, etter nærheten, flørten, noen å dele med, gi til, få av og erotiske opplevelser. Men å innse at dette er det samme som et forhold, det nekter man. Man vil ikke ha den merkelappen på det. Man vil ikke kalle det det, for da føler man seg bundet. Bundet av hva da?

Å være bundet gir en assosiasjon til å være ufri, til å miste friheter. Men hva er det man ikke er fri til? Er det ikke frihet i seg selv å få lov til å være nær noen, dele hverdagslige og erotiske opplevelser sammen? Få lov å gi, få lov å få? Jeg ser ikke ufriheten i dette. Det verste er å ha mye å gi og så føle at man må holde det tilbake. Det kaller jeg ufrihet.

Ingen vits i å kaste seg inn i noe man ikke føler er riktig, og med noen vil nok kjemien også tilsi et noe mer løst opplegg.. men det er veldig dumt å hindre seg selv bare fordi man har bestemt seg for det. Tenk hvis det er selve lykken som dukker opp!? Slikt bestemmer man jo ikke selv!

Jeg har bare altfor mange kamerater som gav seg selv et lignende løfte, traff en jente de falt for, men har skapt bare problemer for seg selv med å nekte å innse det. Nå sitter de alle ulykkelige og skjønner ikke hvorfor livet skal være så vanskelig. Bare fordi de ikke vil kjenne på følelser de har forbudt seg selv...

Erfaringsmessig er det uhyre sjelden man faller for noen, og det merker man etterhvert som man treffer folk fra nettet. Og da er det synd om man hindrer seg selv den ene gangen det skjer. Er det ikke bedre å prøve da?

Men det er nok lurt å ta seg litt tid til seg selv når man har vært to i lange tider.. Det tar tid å finne ut hvem man er alene. Men ikke la et prinsipp om å være alene hindre deg i å finne lykken!

Tiqui

Menn som terskelfenomener

Tør ikke åpne dører, tør ikke lukke dem

Dør - VintermorgenJeg så ham for meg fanget i et slags rom med mange dører. Noen dører hadde han ikke våget å åpne enda, men flere av dem stod åpne. Noen vidåpne, noen på gløtt.

De som stod på gløtt hadde han engang åpnet, blitt fortryllet av herligheten bak dem og stått en stund på terskelen og beundret synet som møtte ham. Men da damen bak døren ønsket ham velkommen inn i sin verden, tenkte han at, jammen, jeg vet jo ikke helt hva som er bak de andre dørene, burde jeg ikke sjekke det først? Han takket nei, men tenkte at dette var da en vidunderlig verden, så kanskje ja, likevel? Eller? Ikke?

Damen ble lei av å vente, og smalt døren igjen. Noe som gjorde ham så forferdet at tanken på åpne ny dør ble skrekkingytende. Han lirket døren såvidt på gløtt, så damen bli gift med en annen og få barn og han angret seg. Men han lot den stå på gløtt.

I neste dør var det en like fortryllende verden. Mye lysere og varmere enn i hans mørke triste rom. Men når to av dørene kunne vise slike vidunderlige verdener, hva ville ikke være bak neste dør? Og neste? Kanskje ville neste også smelle døren hardt igjen i ansiktet på ham? Hva hvis? Hva hvis ikke?

Han lot denne døren også stå på gløtt, litt mer åpen enn den første og lukket opp den tredje. Her var min verden. Jeg gikk til og fra terskelen hans flere ganger. Vi storkoste oss i dørkarmen, nøt utsikten ut av rommet, drømte om alle de fine opplevelsene vi skulle få i den verden sammen. Men han ville ikke, kunne ikke, var ikke i stand til å forlate rommet sitt ennå. Han ville ikke gi inntrykk av at han tilhørte en verden, fordi det kunne jo være andre verdener bak de andre dørene. Lenge stod denne døren vidåpen, hver gang jeg forlot terskelen og gikk ropte han etter meg, men hver gang jeg kom tilbake, tok ham i hånden og ville ta ham med, trakk han seg og begynte å lengte etter andre dører, andre verdener.

Rundetaarn - Bymuseet KøbenhavnTil sist ønsket jeg å smelle døren igjen, men han hadde tenkt på det og hadde satt hindringer i veien. Lenge oppholdt jeg meg på utsiden, prøvde å lukke den, men han tillot det ikke. Jeg så ham åpne neste dør, like lykkelig og ulykkelig der som før. Han tittet med triste øyne over skulderen til meg, lukket øynene og lot henne komme inn i rommet hans, bare akkurat nok til at hun fikk et glimt av meg. Dette oppskaket henne, hva gjorde den døren på gløtt?

Han vil aldri tørre å gå gjennom en dør, han vil aldri tørre å lukke den, han vil aldri tørre å gi seg over til sitt eget ønske om å bli lykkelig. Han vil for alltid bli på terskelen, verken inne eller ute, balanserende mellom alt og ingenting - kanskje i håp om å finne en gylden middelvei?