Om å publisere

I dag kom boken i posten. Den første vitenskapelige publikasjon som inneholder en artikkel med mitt navn på. Jeg har skrevet kapittel 3:

"In Numbers We Trust: Measuring Impact or Institutional Performance?" i siste utgave av Perspectives on Global Development and Technology 2010, volum 9, nr 3-4. Boken er en spesialutgave om mikrofinansinstitusjoner.

Å publisere i en fagfellevurdert publikasjon er en langtekkelig prosess og noe helt annet enn å skrible ned en bloggpost som publiseres etter eget forgodtbefinnende i løpet av halvtimen. Resymeet av artikkelen skrev jeg allerede i desember 2007, førsteutkastet av hele artikkelen var ferdig i september 2008. Deretter tok det et halvt år før jeg fikk tilbakemeldingene, men det var grundige og gode tilbakemeldinger med skikkelig kritikk og konstruktive forslag som skulle gjøre artikkelen enda et par hakk mer vitenskapelig. Så fikk jeg en ny frist til å jobbe med neste utkast. Dette var ferdig i juli 2009. Nå skriver vi August 2010, og det har tatt to og et halvt år fra de første linjene ble skrevet til verket er publisert.

Det var selvsagt ikke bare min artikkel som skulle skrives, kommenteres, evalueres, revideres, forbedres og pusses på. Boken inneholder 13 kapitler, alle sammen med ulike tilnærminger, fagfelt og metoder for studiet av mikrofinansinstitusjoner, og de kommer fra forskningsinstitusjoner overalt i verden. Jeg føler meg stolt og en cm høyere i dag over å være en del av denne boken.

Boken og de enkelte artiklene er til salgs, så jeg kan ikke legge ut teksten her, men sammendraget kan dere få:

This paper discusses microfinance practice in relation to chosen indicators of "best practices" and institutional performance. The question is not whether microfinance succeeds, but how social practice sustains the discursive representations of policy and how the planned and desired scores on objectively verifiable indicators are produced, thus constructing the successful reputation of the microfinance institution in terms of institutional performance, even though impact on poverty reduction is unascertainable. Facilitated by ambiguous ideas that microfinance equals poverty alleviation and empowerment, policy constructs microfinance as a success, while practice sustains policy by producing "responsible" clients and the planned predefined quantitative goals for institutional performance.

Telenor eller Grameen - hvem skal ha kontrollen?

Jeg kjenner ikke detaljene i intensjonsavtalen mellom Telenor og GrameenBank om eier-andelene i GrameenPhone. Såvidt jeg har skjønt inneholder ikke avtalen annet enn en intensjon om å selge seg ned til 35% "på sikt", hva nå enn det måtte bety i forhold til tidspunkt. Jeg går derfor utfra at det ikke er avtalt pris. At man må betale markedspris synes jeg er innlysende og har derfor liten forståelse for uttalelser som jusprofessor Tore Bråthen kommer med som insinuerer at Yunus forlanger at Telenor skal "gi bort" sine eierandeler.

Jeg tror ikke det er prisen det er snakk om, men det at Telenor rett og slett ikke ønsker å gi fra seg kontrollen over selskapet. Så når Yunus snakker om at GrameenPhone må "få" majoritet slik at de fattige kvinnene selv kan eie selskapet og dermed beholde avkastningen av selskapet i Bangladesh, så er det ikke fordi han mener andelene skal gis gratis, men gis tilgang til å kjøpes. Det er i tråd med Grameen filosofi om å gi tilbake respekten og verdigheten til de mennesker man i alle tider har betraktet som ute av stand til å ta vare på seg selv - og langt mindre styre og eie en bedrift.

Hvem skal ha æren og makten?
Tore Bang er inne på noe vesentlig når han hevder at "Yunus ikke bare angriper Telenor, men også indirekte norsk bistand og den nasjonale identiten. - Yunus utfordrer det nasjonale godhetsregimet i Norge. Mye av den nasjonale identiten i landet er knyttet til bildet av Norge som en godhetsnasjon." Dette gjelder ikke bare på den måten Tore Bang skisserer, med at Yunus dermed har "rått parti" moralsk sett når han appelerer til den norske folkesjela. Det angriper også en mye mer underliggende og kanskje ubevisst oppfatning som nordmenn har av nordmenn. Nemlig at vi vet best og derfor er vi en godhetsnasjon.

I tillegg til at Telenor driver business og selvsagt søker profitt på sine investeringer (det er intet moralsk forkastelig i dette), henger de og vi (som nordmenn generelt) samtidig fast i en norsk tankegang om vår moralske, teknologiske, overlegenhet. "Det er typisk norsk å være god" - og - "vi er så gode og barmhjertige fordi vi deler av vår teknologi og ekspertise" er holdninger som norsk bistand har innprentet oss gjennom 50 år med prosjekter i den tredje verden, gjennom vår feiring av vår egen gavmildhet i TV aksjonen osv osv. Innbakt i denne norske oppfatningen ligger et krav om at "mottakerne" bør vise sin ydmyke takknemlighet over den norske "hjelpen", som jo "de hjelpesløse mottakerne" aldri ville klart seg uten. Det er "vår" fortjeneste hvis "våre penger" skaper noe i den tredje verden, ikke de menneskene som faktisk gjør jobben. Dessuten innebærer denne holdningen at nordmenn bør stille krav til hvordan pengene brukes (vi vet jo best), underforstått, nordmenn bør ha kontrollen og det siste ordet.

Nå som Grameen-selskapene er en anerkjent suksess er det jo ikke måte  på hvor mange det er som mener de "var med fra starten" og som vil ta sin del av æren for det. NORAD var en av de første som bidro med støtte til Grameen Bank fra 1985 og 15 år fremover. "Slik var det det hele startet", sa Norads representant i sin gratulasjonstale under fredsprisfeiringen på mandag 11. desember. Men det var det jo ikke. Yunus startet med mikrolån tross all skepsis allerede i 1976. Grameen ble omdannet til bank i 1983, altså to år _før_ Norads midler kom inn i bildet. 15 år senere avsluttet Norad sin støtte til Grameen, ikke fordi de ikke lenger trodde på ideen, men fordi banken var økonomisk selvgående. Inntil i fjor var det bare en eneste person i Norad som jobbet med mikrofinans. Prosentandelen  av Norads totale arbeid lar jeg andre regne ut. Men Norad vil ha sin del av æren for at "våre" penger har utført en god jobb, som om penger kunne handle av seg selv.

Denne holdningen ser vi igjen blant medier og bloggere når de nå diskuterer intensjonsavtalen mellom Telenor og Grameen. Vampus, Iskwew, og diverse artikler i MSM skriver at GrameenPhone ville neppe vært mulig uten Telenors kapital, teknologi og ekspertise. Dette er for det første ren spekulasjon og for det andre ikke særlig relevant i forhold til om Telenor skal overholde en intensjonsavtale eller ikke. Men la meg spekulere like fritt: Hva slags ekspertise og teknologi er det som Telenor har som er så unik? Mobilteknologi kan man som megler smekk antyder i en kommentar hos Iskwew "få kjøpt på alle gatehjørner". Telenor kan vel neppe heller sies å ha ekspertise når det gjelder mobilbruk i Bangladesh. Hvis man først skal analysere hvilke faktorer som gjorde suksessen mulig vil jeg anta at det aldri ville kunne blitt den suksessen det har blitt uten Grameen's gode navn og rykte samt lokalkjennskap til markedet og vellykkede fremgangsmåter i Bangladesh. Et TelenorPhone-selskap ville antagelig slitt mye mer med å få så store markedsandeler i Bangladesh uavhengig av mengden risiko-kapital.

Kontroll og avhengighet
Men hvilke faktorer som bidro til suksessen er imidlertid ikke så interessant. Det interessante er denne holdningen som nordmenn og Telenor har arvet fra bistandshistorien om at nasjonale aktører i den tredje verden må passes på som barn. Vi har ikke tiltro til at de kan klare noe selv uten vår hjelp, kontroll, og "betimelige" krav og betingelser. Vi har påberopt oss rollen som formyndere og nekter å gi den fra oss helt uten videre.

At Telenor i tillegg tjener penger på å ha kontrollen er underordnet. De ville fortsatt tjent penger med 35%, men da ville de mistet kontrollen over selskapet, og *skrekk og gru*, Bangla-mennesker ville kunne ta avgjørelser uten at norsk teknologi og ekspertise fikk styre. Jeg hever umiddelbart sarkasme-flagget her. Tross all vekt og fokus på deltagende utvikling, hjelp til selvhjelp og bærekraftige prosjekter, så klarer vi ikke ved all vår retorikk å la være å sette rammene og krav til utformingen av utviklingen eller businessen.

Storebrands representant innrømmet i sin gratulasjonstale på fredsprisfeiringen at den slags kapital de hadde disponibelt til investeringer inngav ikke så rent lite makt. Jeg går ut fra at han mente dette på den mest positive måten, nemlig at det gav mulighet for innflytelse og dermed sikring av fornuftig, rasjonell og forretningsmessig bruk av investeringene. Jeg har friskt i minne den samme representantens innlegg på bistandstorgets konferanse i anledning FN's internasjonale år for mikrokreditt i oktober 2005. Da hadde han sittet og hørt seg overbevist om at dette var nyttige prosjekter for investering og profitt, og foreslo for panelet at Storebrand var interessert i å gå inn med midler, men da selvsagt på betingelser som sikret eiere og aksjeholdere en forretningsmessig drift som ville gi dem den profitten de skulle ha.

Det er lett å overse hva slags betingelser dette er snakk om når et prosjekt får tilgang til slike ressurser. Men pågangsdriveren for et afrikansk mikrofinansprosjekt svarte Storebrand rett ut med at ressurser er velkomne, men hvis det stilles betingelser til måten de kan investeres, så ville de ikke ha dem. De måtte være i stand til å ta avgjørelser basert på de lokale behovene og ikke basert på aksje-eiernes behov. I så tilfelle hadde de ikke bruk for dem.

På den annen side, Yunus og Grameen Bank har i mikrofinans-sammenheng aldri vært pådriveren for å kvitte seg med donor/investor-avhengighet. Grameen-filosofien har vektlagt den sosiale agendaen foran målet om finansiell uavhengighet, noe man nå ser ulempen med idag. I Latinamerika har mikrofinansinstitusjonene en helt annen prioritering. Der gjelder den finansielle bærekraften som førstepri, nettopp for å unngå å havne i avhengighetsforhold til eksterne investorer/donorer.

Vampus skriver:
"For fattige land som India er utenlandsk kapital helt essensielt dersom landet skal ha mulighet til å bygge ut den infrastrukturen det trenger til økonomisk vekst."
og videre: 
"Ifølge Fortune er selskapet den største skatteyteren i Bangladesh, hvilket betyr at dersom politikerne styrer med stødig hånd så vil selskapets penger bidra nettopp til utbygging av infrastruktur og velferdstjenester. Dette kommer i tillegg til arbeidsplasser og muligheter som selskapet har skapt."

Ja, selvsagt, men nå har altså den utenlandske kapitalen gjort jobben sin i dette selskapet (- som forøvrig ikke har noe med India å gjøre). Tiden er inne for å holde intensjonsavtalen og la GrameenPhone eies av aktører i Bangladesh, ikke i Norge. GrameenPhone vil fortsatt være den største skatteyteren i Bangladesh selv om Telenor ikke lenger har majoritet. Eller mener Vampus også at bidraget til økonomisk vekst fra GrameenPhone i Bangladesh er avhengig av at Telenor beholder kontrollen?

En avtale er en avtale
Både Telenor og Grameen driver business. Telenors investering er ikke bistand og barmhjertig hjelp i form av teknologi og ekspertise. GrameenPhone og GrameenBank er heller ikke bistand og u-hjelp. Det er ikke snakk om gaver som mottaker skal være ydmyk og takknemlig overfor. Det er en avtale, en business-relasjon som hadde en intensjonsavtale. Å holde avtaler er det eneste moralske aspektet jeg kan se som har relevans her. Å sammenligne en intensjonsavtale med å "ønske god jul", slik Tore Bråthen gjør, er ikke bare flåsete, det er respektløst. Såvidt jeg forstår har det aldri vært snakk om å gi bort andelene, men å åpne for å selge dem.

Iskwew er bekymret for at fremtidige risiko-investorer vil være skeptiske til å gå inn med kapital pga Yunus fremgangsmåte for å få med seg opinionen og på den måten overtale Telenor om å selge seg ned. Men jeg vil også tro at fremtidige mikrofinansforetak og andre selskaper basert i den tredje verden vil være skeptisk til å inngå intensjonsavtaler med selskaper som Telenor. Storebrand fant andre prosjekter enn det afrikanske som avviste dem, men det vil nok være flere som tenker seg nøye om før man inngår investoravtaler i fremtiden og dermed setter seg i en slik avhengighetssituasjon.

Forøvrig holder jeg meg til mikrofinans i Latinamerika - litt lettere, like komplisert.

Les også:
Tore Bang: Utfordrer den norske identiteten
Jusprofessor Tore Bråthen: Som å ønske God jul
Iskwew: Gordon Gekko vs Mahatma Gandhi
Vampus: Moralsk kapital
Ola Storeng: Lottovinnere i kamp
Dagsavisen: Årets mest utskjelte

Mikrokreditt - hjelp eller business?

Tre dager etter at Muhammad Yunus og Grameen Bank mottok Nobels fredspris slår Aftenposten stort opp om tull med tall hos norske mikrokreditt-aktører. Det virker som man med tre spekulative overskrifter forsøker å dempe begeistringen og anerkjennelsen av mikrokreditt som tilnærmingsmåte, og da spesielt anerkjennelsen av norske aktører.

Det at Yunus fikk fredsprisen er en enorm anerkjennelse, ikke bare av hans innsats med Grameen Bank og mikrokreditt i Bangladesh, men en anerkjennelse til hele mikrofinansbevegelsen som er blitt et resultat av hans spede begynnelse i 1976. Mikrofinans er dessverre ikke en enhetlig metode som praktiseres likt overalt, det finnes et utall måter å gjøre dette på. Det at Grameen Bank har hatt suksess i Bangladesh betyr ikke at hvemsomhelst vil ha suksess med denne/disse metoden(e) uten at man vet hva man gjør.

Aftenpostens overskrifter virker likevel svært spekulative og jeg forundrer meg over hvilken effekt og respons journalist Frank Lynum ønsker seg. Han skriver:

1 - "Mye tull når amatører leker bank"
2 - "Mangler kontroll på penger inn og ut"
3 - "Flere organisasjoner har trukket seg ut"

Lynum blander sammen flere typer aktører og begreper som det er viktig å holde atskilt når man snakker om mikrokreditt:


Aktører innen mikrofinans

Mikrofinans drives i dag av både banker, private finansieringsfond, mikrofinansinstitusjoner (MFI), sparekooperativer og frivillige organisasjoner. Banker driver naturlig nok med en rekke andre typer finansielle tjenester enn bare mikrofinans. Private finansieringsfond driver også med rekke forbrukskreditt-produkter og finansieringstjenester rettet mot mer bemidlede kunder enn bare fattige. MFI driver hovedsakelig med mikrofinans, dvs finansielle tjenester spesielt tilpasset og målrettet mot fattige som ikke har tilgang til slike tjenester ellers. Frivillige og ikke-statlige organisasjoner (NGO - Non-governmental organisations) driver svært ofte med mikrokreditt kun som en del av en ellers mye større sosial bistandsagenda.

De norske aktørene innen mikrofinans er ikke MFIer. De er primært NGOer som samarbeider og gir støtte til NGOer eller MFIer i utviklingslandet. De er altså å betrakte som donorer i denne sammenhengen. De "leker altså ikke bank", men gir støtte til andre aktører som heller ikke leker bank, men som driver med ulike mikrokreditt-produkter tilrettelagt for ulike grupper av fattige.

Det har vist seg svært vanskelig å drive med mikrokreditt samtidig som man driver med bistand. Hvordan skal samme organisasjon eller til og med person kunne gi bistand i form av hjelp, støtte, prosjektmidler og gaver den ene timen samtidig som h*n krever inn tilbakebetalinger på lån den neste?

Noen bistandsorganisasjoner som Care har gått over fra selv å drive med mikrokreditt til å gi støtte til kompetanseheving og etableringer av lokale banker som igjen låner ut små lån. Det er nyttig å skille hattene i denne sammenhengen. Dette er også årsaken til at enkelte NGOer slutter med mikrokreditt og heller overlater den biten til andre slik at det ikke blir problemer knyttet til rollemotsetninger i samarbeidet med mottakere av bistand. De har altså ikke trukket seg fra mikrokreditt-tilnærmingen fordi de ikke tror på den selv om det kan se slik ut for dem som bare leser overskrifter.


Begreper:
Mikrofinansinstitusjoner driver ikke med "bistand" og "hjelp". Et mikrolån er ikke hjelp, og midler brukt i mikrofinansieringstjenester er ikke bistandsmidler. Dette er det viktig å vite forskjellen på. Et mikrolån skal ikke bare betales tilbake, det skal betales tilbake med renter. Det er ikke snakk om småtterier heller, i min organisasjon var renten 2,5% i måneden. Når lånene er så små og tilbakebetalingstiden så kort blir det ikke de altfor store summene, men dette er dyre lån som ikke kan betraktes som "hjelp" eller "bistand".


Investeringer og rapportering:
Når man investerer penger i et prosjekt, enten som donor eller som investor, forventer man helt klart å se resultater og dokumentasjon på at intensjonen med investeringen er nådd. Det som oftest brukes som indikator på at "hjelpen" virker er at pengene betales tilbake. Som jeg skrev så er ikke et mikrolån å betrakte som hjelp, det er et låneprodukt tilpasset en gruppe kunder som har andre behov enn de som tradisjonelt har hatt tilgang til finansiering i det vanlige banksystemet. Produktet virker helt klart så lenge det utestående blir betalt tilbake, derfor er det også tilbakebetalingsraten man måler som effekt. Min innvending er at denne målbare og lett tilgjengelige indikatoren ikke forteller et fnugg om mikrolånet har hatt den ønskede virkningen på kundens inntektsnivå. Dette kommer jeg til å skrive mer om, men jeg kan ikke røpe alle mine argumenter som snart skal leveres inn i hovedoppgave-form.

Storinvestorene skyr norske aktører, skriver Lynum, angivelig fordi de ikke er flinke nok til å rapportere. Igjen må jeg minne om at de norske aktørene ikke er MFIer, men fungerer som donorer. Hvis en investor, som for eksempel Storebrand, skal investere i et mikrofinansforetak er det selvsagt unødvendig å gå via andre investorer/donorer. Det kompliserer jo bare rekken av ledd penger skal gå gjennom før de blir lånt ut til trengende bedrifter. Det kompliserer også rekken av ledd rapportene skal gå gjennom før de når tilbake til den opprinnelige investoren. Ingen grunn til å lage kostbart merarbeid ved at fire-fem organisasjoner skal utarbeide rapporter over de samme lånene i et hierarki oppover i donor/investor-apparatet, det skaper bare tull med tall og vanskelig tilgjengelig informasjon.


Brukere av et produkt, ikke mottakere av hjelp
Selv gjorde jeg ikke feltarbeid hos en MFI som er støttet av en norsk NGO. Noe av poenget med mikrofinans er nemlig muligheten for å bli finansielt uavhengig av donorer og investorer. Poenget med det er selvsagt både å kunne ta mer høyde for behovene hos lånekundene, men også å slippe fordyrende arbeid med rapportering og tilpasning til donorenes behov på bekostning av de fattige kundene. Derfor jobbet jeg for en boliviansk organisasjon, en MFI, som jobber direkte mot kvinnene som tar opp sine lån. I håp om å kunne avdekke hvilke sammenhenger som ligger bak disse tallene som produseres i rapporter, arbeidet jeg ute på markedene, i slummen, på kontoret, blant ansatte og blant lånekunder.

Det trenger ikke være en motsetning mellom et ønske om å "hjelpe" og det å drive business, så lenge produktet er målrettet med tanke på en effekt som vil gi positive ringvirkninger, men selve mikrolånet er ikke en hjelp i seg selv. Tilgangen til kreditt gir friere muligheter for fattige mennesker som ønsker å investere i sine egne bedrifter, men det er ikke vesensforskjellig fra andre låneprodukter som gis til "ikke-fattige" som ønsker å investere i sine egne bedrifter. Det er et finansieringsprodukt, ikke hjelp. Det er på tide at man slutter å betrakte de fattige som mottakere av hjelp og heller ser dem som brukere av et produkt.


Jeg kommer tilbake med mer om dette temaet, men oppgaven må leveres først...