Det har skjedd noe med størrelsen!

De siste årene har jeg merket en vesentlig endring. Størrelser har endret seg til det større, eventuelt betegnelse til det mindre. Det er størrelsen det kommer an på, ikke hvor stort det er. Dette høres kanskje helt motstridende ut, og gir ikke mening uten at vi vet hva slags størrelser det er snakk om, men la meg forklare:

Dette dreier seg om klær, kropp, butikker, måleenheter og en aldri så liten personlig synsing og filosofering rundt disse temaene i relasjon til markedsføring, velvære og selvtillit.

storrelseFra store klær til passende klær:
På 80-tallet skulle klærne være størst mulig på overkroppen, og trangest mulig på underkroppen. Vi skulle alle se ut som sopper, med slank stilk og en diger og kjøttfull sopphatt på toppen. Vi ålte oss inn i syltrange bukser som vi måtte ligge på ryggen for å få kneppet igjen, og vi shoppet mohair-gensere i XL, selv om vi bare var noen bittesmå jentunger. Denne moten forsvant heldigvis og i flere år har det vært klær med snitt som sitter og som passer, ikke som bølger seg rundt kroppen i tre-fire lag av rysjer og overflødig tekstil.

Personlig forfengelighet
I hele denne perioden har jeg passet en standard 38/40-klesstørrelse. Jeg hadde en periode der jeg var veldig aktiv, ble slankere og plutselig en dag kunne jeg få på meg en bukse i 36. Jeg husker det som en milepæl og jeg var så stolt. Ikke bare fordi buksen var strålende vakker og jeg ble pen i den, men også fordi den var i størrelse 36. Dette lille tallet som ingen ser, som sitter på innsiden av merkelappen, merket jeg til min overraskelse at betydde en relativt stor del for den selvtilliten jeg følte når jeg hadde buksen på meg, ikke bare følelsen av at jeg hadde på en buksen som passet og som satt slik den skulle.

Er det flere som meg?
Nå kan det selvsagt tenkes at denne personlige erfaringen min sier mer om min forfengelighet enn den gjør om andres, men i de siste årene lurer jeg på om jeg har funnet dokumentasjon på at klesbransjen har gjort seg bruk av en slik størrelses-effekt på selvtilliten. Jeg husker at en designer i Paris (som jeg ikke husker navnet på, jeg legger meg sjelden slike navn på minnet) uttalte at han ikke ønsket at kvinner som måtte bruke større størrelse enn 36 skulle gå i hans kreasjoner, derfor ble ikke hans klær produsert i større størrelser enn dette. Hvis det var pene klær han designet var det jo trist for alle normale kvinner i normale kropper, men poenget var uansett at tallet på størrelsen var avgjørende for ham, ikke hvordan klærne kunne brukes og se pene ut på vanlige kropper.

Måleenheter og størrelser
De siste årene har jeg ikke rukket å være like aktiv som jeg engang var. Måleenheten på vekten har det ikke skjedd noen endring i, så dermed har den sannferdig fortalt meg at jeg har blitt større. Faktisk har jeg den største kg-størrelsen noensinne i mitt liv på det nåværende tidspunkt. Misforstå meg rett, dette er ikke noe som bekymrer meg, men det er et faktum, kroppen er større nå enn den var når den var mindre. Logisk nok.

Men det merkelige er at klesmålene ikke har gått like ubønnhørlig opp som kg-målene. Klær som er merket 38/40 passer fortsatt. Det hender jeg finner bukser i størrelse 36 som sitter, "Small" er fortsatt det alternativet av S, M, og L som sitter best, og XL sluttet man iallfall å se på etter 80-tallet.

Her om dagen var jeg på et arrangement hvor vi skulle få hettegensere. Vi prøvde størrelser, og det minste de hadde var Small. Det var et telt. Jeg svømte i den. Ermene var en hel hånd for lange, jeg kunne vært gravid i åttende måned og hatt plass en til inni den genseren som skulle være small. Til julebordet skulle jeg ha ny kjole, og måtte helt ned i størrelse 34 (!Trettifire!) for at den ikke skulle henge og slenge som et annet tilfeldig tøystykke.

Når jeg vet som et faktum at kroppen min er større enn den var når jeg passet fint i 38/40, så er det noe galt når størrelse 34 plutselig passer og jeg svømmer i S-gensere. Her har det skjedd noe med størrelsene.

Mistanke eller innsikt?
Er det slik at man fordeler størrelser gjennomsnittlig utover befolkningen, slik at om hele befolkningen har blitt større, så vil klesstørrelses-standarden heves for å fortsatt passe til det samme segmentet av befolkningen?

Eller er det rett og slett slik at bransjen selger mer klær om vi får klær som både passer og som gir oss god selvtillit? Er de så smarte at butikkene skjønner at for å selge oss vårt gode selvbilde, må vi ikke bare se bra ut i klærne, men de må samtidig ha et så lavt tall som mulig på innsiden av merkelappen?


(PS: Bildet er hentet fra denne artikkelen som skrev om størrelser fra et annet perspektiv.)

desember 2008
ma ti on to fr
1 2 3 4 5 6 7
8 9 10 11 12
13
14
15 16 17 18 19 20 21
22 23 24 25 26 27 28
29 30 31        
             
RSS 0.91