Ett

Iskwew har tagget meg med en spørsmålsliste som hun fikk fra Goodwill via Avil og Lothiane. Utfordringen er å svare på dem med bare et ord. Det kan by på problemer ettersom jeg etter Gunning Fog-indexer og andre lure tekstmålingsinstrumenter (det var iallfall et langt ord, om bare ett) skriver setningene mine lenger enn langt. Men ok, here we go:

1. Hvor er mobilen din? Nattbordet
2. Skildre kjæresten din? Keiser
3. Håret ditt? Langt
4. Moren din? Energisk
5. Faren din? Matglad
6. Hva er favorittingen din? Tekoppen
7. Hva drømte du om i natt? Argentina
8. Hva drikker du helst? Te
9. Drømmebilen? LotusElise
10. Hvilket rom er du i nå? "Kontoret"
11. Eksen din? Kyllinginfluensa
12. Din største skrekk? Hmm
13. Hva vil du være om ti år? Underveis
14. Hvem var du sammen med i går kveld? Togpassasjerene
15. Hva er du ikke? Tålmodig
19. Det siste du gjorde? Handlet
20. Hva har du på deg? Klær
22. Favorittboka di? Underfundig
23. Det siste du spiste? Lunsj
24. Livet ditt? Ambivalent
25. Humøret ditt? Ettertenksom
26. Dine beste venner? Omsorgsfulle
27. Kva tenker du på akkkurat nå? Utpakking
28. Bilen din? Sykkel
29. Hva gjør du akkurat nå? Skriver!
30. Sommeren din? Avbrutt
31. Sivilstatus? Enestående
32. Hva er på tv-en din akkurat nå? Mørke
33. Når lo du sist? Julen
34. Når gråt du sist? Avreise
35. Skole? Avsluttet

Max flax

På to døgn droppet jeg 50 grader i temperatur, reist fra full sommer til midtvinters og byttet fra lyse dager til bekmørke. Jeg har vendt tilbake til Norge fra sommerens Argentina.

Overvektsflaks
På syv måneder har det en tendens til å samle seg ting og tang. Jeg har kastet og gitt bort et helt lager for å unngå den verste overvekten. Air France hadde nemlig advart mot at de tar seg 30 euro betalt for hvert kilo som overstiger de tillatte 20 kilo i bagasje. Jeg pakket alle de tyngste bøkene og papirbunkene i håndbagasjesekken som jeg er sikker på veide 15 kilo bare den. Likevel var kofferten tung som bly. Da jeg sjekket inn i Buenos Aires viste det seg at den ikke bare litt tung, den var faktisk 35 kilo. Et kvikt overslag i hodet anslo at jeg stod overfor en klekkelig utgift om jeg skulle få med meg alt dette. Her var det best å finne frem det beste smilet sitt:

- "Ja, det er det lille jeg eier og har etter jeg har bodd og forsket i Argentina i nesten et år", sa jeg og flirte. Jeg la på litt på tiden, så det ikke skulle være så urimelig at jeg hadde såpass med saker.
- "Åh, sier du det? Hva har du forsket på da?"
- "Jeg er antropolog. Du vet, når man driver undersøkelser så har det en tendens til å samle seg en del bøker og papirer og slikt veier jo", sa jeg og lo av min egen sarkasme.
- "Så spennende! Vent litt, så skal jeg se hva jeg kan gjøre..."

Hun klikket og trykket, ropte over skulderen til den andre i checkin-skranken: "Var det ikke en annen som også skulle til Sandefjord? Han hadde ikke så mye bagasje, vel?" Med bekreftende svar på det registrerte hun hele min overvekt på hans vektandel. Jeg takket så mye og ønsket god jul.

Mellomlandingsflaks
Nå gjenstod det bare å få all bagasjen helt frem. De siste jeg kjente som hadde gjort denne turen hadde måttet vente både en og to uker på å få bagasjen sin hjem. Jeg hadde to mellomlandinger med relativt kort tid mellom hver, så jeg var litt spent på om julegavene ville komme frem sammen med meg.

I Paris trodde jeg at jeg hadde noenlunde god tid. Men det var før jeg skjønte at jeg ikke kom til å få mine vinflasker forseglet i Buenos Aires. Fra Latinamerika kan man nemlig fly med vin i håndbagasjen uten problemer. Det kan man ikke fra Frankrike. Jeg prøvde å finne en måte å få flaskene stappet i en plastpose og forseglet i Paris, men det var ikke mulig før etter sikkerhetskontrollen, og uforseglede flasker kom ikke gjennom kontrollen. Sånn var det. "Enten drikker du det opp, eller så får du finne på noe annet", var svaret. Jeg var på nippet til å finne det mest sympatiske ansiktet og overrekke noen vinflasker til jul da jeg tittet inn i bokhandelen på terminalen. Damen drev og satte på plass nye varer og jeg spurte frekt om å få en kartongeske som passet til flaskene mine. Jeg tullet en genser rundt den ene flasken og teppet mitt rundt den andre. Så bar det i innsjekkingskø. Heldigvis fikk jeg oppmerksomheten til en flyplassansatt og forklarte at jeg allerede hadde boardingkort, men at jeg trengte å sjekke inn en bagasjebit til, og han geleidet meg foran køen så jeg skulle slippe å miste flyet. Jammen slapp jeg å betale overvekt for den også...

Det var bare 20 minutter igjen til flyet skulle gå, og jeg regnet nesten med at kartongen med genser og vin ikke ville rekke flyet, men det var jo et forsøk verdt. Det var argentinsk vin jeg ville ha med hjem, ikke fransk. Jeg løp som en tulling til gaten etter en langtekkelig sikkerhetskontroll for å oppdage at gaten var flyttet. Heldigvis var det ikke så langt unna, og pga flyttingen var de blitt litt forsinket, og jeg kom meg ombord med god margin. En forsinkelse ville dessuten øke sjansen for å få med seg kartongen.

Forsinkelsesflaks
Men så begynte forsinkelsen å bli i lengste laget. Jeg skulle mellomlande i Amsterdam og videre derfra til Sandefjord, og der var mellomlandingstiden bare 40 minutter. Med 50 minutters forsinkelse fra Paris så dette stygt ut. Jeg landet i Amsterdam 10 minutter etter at boardingen skulle ha begynt, og jeg løp enda mer tullete på jakt etter Sandefjord-gaten. Det var langt, men heldigvis stod det notert 15 minutters forsinkelse på det flyet også. Jeg hadde forlengst gitt opp håpet om at bagasjen klarte å følge disse krumspringene, så jeg belaget meg på å utsette julegaveoverrekkelsene til romjulen, kanskje nyttår.

Men Sandefjord-flyet var mer enn et kvarter forsinket. Hvert kvarter ble det ytterligere et nytt kvarter forsinket inntil vi var over en time forsinket. Jeg fikk aldri klarhet i hva det skyldtes, men hadde hørt at tåken gjorde flyhverdagen vanskelig på Gardermoen. Det kunne jo være tilfellet også her.

To timer for sent kom jeg frem til Sandefjord, og ved hjelp av alle forsinkelsene hadde bagasjen min likevel klart seg. Den var tydeligvis den siste som var lagt inn, for den kom aller først ut. Alle mine tre kolli på mange mange kilo mer enn jeg hadde verken lov eller råd til. 

Så du som reiste fredag 21. desember fra Buenos Aires via Paris, Amsterdam til Sandefjord, hvis du leser her, så er jeg svært takknemlig! Tusen takk også til Air France for flott fleksibilitet i disse juletider! Og tusen takk til bagasjemannskapet som tross alle krumspring, forsinkelser og flyttinger fikk med seg alt sammen!

Flaks!

Avskjed

feliz%20navidad%20%209Så var dagen kommet, den jeg har grudd meg til en stund nå. Samtidig har jeg gledet meg. Avskjedens timer er ispedd ambivalente svingninger mellom glede over gode stunder, sorg over å ikke skulle ses mer, og glede over å snart se igjen de jeg ikke har sett på snart syv måneder. Idag går flyet mitt tilbake til Norge, og denne gangen skal jeg være med.

Det blir stille her i noen dager. Det tar tross alt noen dager å fly hjem. Deretter er det julefeiring og da har både jeg og dere annet å gjøre enn å henge i blogglandia. Titter sikkert innom igjen i romjulen. Da får vi hvordan det gikk med tilbakevenning til det norske. Ha en riktig god jul så lenge!

Hvordan leve med det etterpå?

Vantro
- "HVA? Er det slutt mellom deg og Nena? Men, hvordan i alle dager hendte det?"
- "Det er best jeg ikke forteller deg, jeg blir flau, jeg oppførte meg skikkelig dust."
- "Men dere hadde det jo så fint, sånn en nydelig og strålende blid jente. Har du snakket med henne?"
- "Nei, hun vil ikke se meg mer, aldri mer."
- "Det kan jeg ikke fatte - hva har du gjort?"

Han vred på seg, tittet skjevt bort på sin romkamerat som stirret på ham med krav i blikket.

- "Hun fant meg, Nena fant meg med en annen jente."
- "Det er ikke mulig! Nena bodde jo praktisk talt her, hun har jo nøkler, mann!"
- "Ja, men hun hadde sagt at hun ikke skulle sove over denne natten. Og nå holder jeg ikke ut den dårlige samvittigheten. Den spiser meg opp, jeg er helt utslått, trist og orker ingenting. Stakkars, jeg ville aldri såret henne, men så gjorde jeg det likevel."
- "Det er med god grunn du er flau, ja"

Det bare skjedde
Jo, han var flau. Han skulle gjerne gjort det ugjort, men det hadde jo vært så unødvendig. Hun hadde ringt ham hjemmefra og sagt hun ikke skulle komme den natten. Det var den første natten han hadde for seg selv etter at de ble sammen for noen måneder siden. Hun hadde kommet sent og tidlig, men hver eneste dag. Han hadde følt seg kontrollert, bundet litt for fort. De hadde knapt blitt kjent, og så flyttet hun praktisk talt inn til ham.

Denne kvelden hadde han gitt etter for sin ex. Exen hadde ringt ham flere ganger i det siste og sagt hun måtte se ham. Han ville egentlig ikke ha truffet henne, men ex'en hadde insistert over lang tid nå. Og når Nena nå hadde sagt hun ikke skulle komme hadde han invitert ex'en over. De hadde drukket noen glass vin, pratet og spist. De kjente hverandre godt, og i single perioder hadde de ofte trøstet seg med hverandre lenge etter bruddet. Hun var singel nå og pågående. Han hadde i grunnen mislikt at hun kom. Alle de irriterende sidene hennes var der fortsatt. Det var jo en grunn til at det ble slutt, tenkte han. Det hadde blitt sent da vinen var drukket opp, og han syntes det var for ille at hun skulle måtte ut i natten nå. Det gikk ikke flere busser, og taxi midt på natten så langt var dyrt, så han hadde motvillig tilbudt henne å sove over. Det skadet vel ikke? Nena var borte, romkameraten var ute på en eller annen fest, så ingen ville vite noe om det. Dessuten kunne dette være en god test. Om han likevel tenkte på Nena mens han hadde en annen kvinnekropp i nærheten, måtte det være et tegn på at det forholdet han hadde var å ta vare på. Heldigvis kommer Nena tilbake i morgen.

Sove på armen, jada. De hadde vært nær hverandre så mange ganger før, så det føltes ikke unaturlig. Han hadde hørt at det gikk i ytterdøren og tenkte det var romkameraten som kom hjem. To minutter senere hadde døren åpnet seg til soverommet og der stod Nena...

Overraskelse, vantro, høylydte rop, et kaos av vonde følelser som raste som virvelvinder og endevendte alt.

Vrengte følelser
Det hjalp ikke at romkameraten ytterligere presset på skyldfølelsen hans. Han hadde nesten ikke sovet de siste dagene, likevel ikke orket å stå opp. Han hadde skulket jobben og droppet å dusje. Han hadde svirret rundt i leiligheten som en zombie, vekslet mellom raseri mot ex'en som hadde insistert på å treffe ham, mot Nena som hadde kommet uanmeldt, mot ham selv for å ha vært så dum, til bunnløs sorg på Nenas vegne, hun hadde ikke fortjent å oppleve et slikt sjokk, fortvilelse på sine egne vegne som hadde mistet henne som han endelig funnet. Han hadde ikke trodd det var noe seriøst til å begynne med, men så hadde det grodd på ham. Og nå, nå når hun ikke lenger ville se ham, skjønte han hva han hadde hatt.

Strategen
Han satte seg foran pc'en. Han trengte noen gode råd. Hans gode kompis Petter hadde alltid så godt grep på dette med damer. Dessuten ville han ikke dømme ham, men se det fra hans side.

- "Dude, det mener du ikke!" Petter var like overrasket, mens han fokus kanskje var noe annerledes enn romkameratens, "hvorfor hadde du henne med deg dit, da? Nena bor jo praktisk talt hos deg! Er du for fin for hoteller?"
- "Men hun ringte meg hjemmefra og sa hun ikke skulle komme den dagen."
- "Ok, nå er det to muligheter. Du kan trygle og be, sende blomster, sjokolade, legge deg flat og generelt bli hennes slave og se om hun en gang i fremtiden gidder å tilgi deg."
- "Uff, høres stress ut, dessuten tror jeg ikke Nena kommer til å unnskylde det pga noen blomster."
- "Antagelig ikke. Du kan også spille på hennes usikkerhet. Du vet jenter har en tendens til å lete etter feil hos seg selv, så om du lar det gå lang nok tid vil hun nok snakke med deg, om ikke for annet så fordi hun er usikker på seg selv og lurer på hva hun gjorde galt. Hvor lenge siden er det siden dette skjedde?"
- "To dager siden."
- "Har du sendt henne en melding?"
- "Ja"
- "Hva skrev du?"
- "I den første skrev jeg at jeg var lei meg, at hun ikke fortjente dette, og at jeg var glad i henne"
- "I den første? Har du skrevet flere? Og for et klissete innhold, Du skulle snakket med den store strategen først, vettu"
- "Ja, men du var ikke online."
- "Utrolig, mann. Ok, la det gå fem dager fra nå - FEM! Ingen meldinger, ingen som helst oppmerksomhet. På kvelden den sjette dagen kan du sende en melding - uten kliss. Si du vil se henne, skal vi møtes der og der? Ikke unnskyld deg"
- "Ikke unnskylde meg? Det var jo min skyld."
- "Det var ikke din skyld. Det var din ex som presset seg på, og Nena som dukket opp uanmeldt i din private sfære. Du er bare lei deg for at du ble tatt. Derfor er det viktig å ta sine forholdsregler for å kunne beholde sin egen frihet. Dessuten, det er jo ikke første gangen dette skjer deg, kanskje du burde ta det opp til vurdering hva slags oppmerksomhet du søker siden du stadig utsetter deg for dette helvetet, istedet for å nyte kvinnene der og da?"

Petter hadde jo flere poeng. Det var ikke første gangen, og han ville sikkert komme gjennom dette også. Det var bare det at det ikke hadde vært Nena som hadde oppdaget han før. At det tok slutt de andre gangene hadde vært en slags befrielse, denne gangen var det det ikke. Han savnet henne, han hadde savnet henne mens han var med sin ex, og det bare etter en dag!

Tillit
- "Ja, hva skal du gjøre nå da?" spurte romkameraten.
- "Gjøre hva da?"
- "Med depresjonen din. Hør, hvis du ikke ville være sammen med Nena, kunne du jo bare avsluttet det og vært med så mange du ville. Hvis det er saken, så bør du jo bare finne ut hvordan du lot dette skje, og forsøke å unngå det i neste forhold. Ferdig arbeid. Hvis du derimot skulle ønske å bli sammen med henne igjen har du arbeid foran deg..."
- "Jeg tror ikke det er mulig nå, men hvis det var, skulle jeg veldig gjerne være sammen med henne igjen."
- "Vel, da er det nå et spørsmål om tillit. Jeg tror det eneste du kan gjøre vil være å spørre henne."
- "Spørre henne om hva da?"
- "Spørre henne hva hun trenger for å kunne stole på deg igjen - og så gjennomføre det. Uten tillit blir det et fengsel for begge to. Det er det eneste, ellers har du rett og slett bare tapt."


Kommentar:
Jeg vet ikke hva han valgte til slutt, eller hvordan han levde videre med vite at han selv var skyld i en uforsonlig konflikt som endte forholdet hans. Jeg har prøvd å sette meg inn i hodet på noen som er i en situasjon jeg alltid har funnet fullstendig umulig å forstå. Likevel er det en så vanlig situasjon at det må være noe "forståelig" som man er i stand til å si til seg selv for at slikt skal kunne skje. Er det noen som har noen tanker om hvordan man har det når man vet at man har gjort noe galt og vet at man ikke kan rette det opp. Hvordan lever man med det etterpå? Hvordan kommer man seg videre, hvordan tilgir man seg selv? Og hvordan blir man i stand til å stole på seg selv til neste gang? 

Blir man bortskjemt av ros?

Jeg har kjøpt meg ny kjole. I dag gikk jeg i butikken. I løpet av tre kvartaler hadde jeg fått nesten ti komplimenter. Alle komplimentene var fra menn jeg ikke kjenner. Ingen av dem kommenterte kjolen. Alle sa med varierende formuleringer: Så vakker du er!

Blir man bortskjemt av slikt? Jeg tror i stedet man bidrar til å øke selvfølelsen hos den som mottar komplimentet.

Komplimenter versus janteloven
I Norge hører man sjelden uoppfordrede komplimenter. Enda sjeldnere fra tilfeldige på gaten. I Norge tror jeg mangelen på komplimenter henger sammen med janteloven. Man er redd man skal bli bortskjemt, for godt vant, eller - grøss og gru - høy på pæra. Man er redd noen skal tro de er bedre enn andre.

Så sjelden opplever vi uoppfordrede komplimenter at vi blir dårlige til å takle ros. I stedet for å si takk, skraper vi med foten i bakken og finner på en forklaring som understreker at vi på ingen måte tror vi er bedre enn andre. "Nei, det er bare noen gamle filler", "Nei, jeg har noen kilo for mye", "Nei, jeg er jo stygg på bildet!".

I begynnelsen var jeg også så uvant med komplimenter at jeg syntes det var ubehagelig å få blikk på gaten i Buenos Aires. Når noen snudde seg, eller kommenterte noe i det de gikk forbi syntes jeg det ble flaut. En eller annen urnorsk reaksjon skrek etter å komme ut, det var nesten så jeg ville rope etter: "Nei!"

Nå har jeg lært meg å smile, noen ganger møte blikket, andre ganger ikke. Jeg har lært meg å si takk, og innrømme for meg selv at jo, de har et poeng. Kjolen er pen. Den sitter som den skal, skjuler det den skal og fremhever det den skal - det var jo derfor jeg kjøpte den! Og jeg er pen i den. Bekreftelsen på at jeg har gjort et godt kjøp fikk jeg umiddelbart mens jeg rundet det første hjørnet.


Økt selvfølelse gir positive ringvirkninger
Føler jeg meg bedre enn andre av den grunn? Nei. Det skal ganske mye til for å synes at man er bedre eller penere enn argentinske damer, for de er blant de vakreste på jorden. Heldigvis synes ikke mennene det gjør noe at de får høre det heller, de frykter ikke at de skal bli bortskjemte. De nyter synet og sier hva de mener. Istedet for å bli bortskjemt, merker jeg heller at selvfølelsen min øker, jeg blir mer fornøyd, og føler jeg er i stand til mer enn vanlig. Det gir et godt humør som gjerne resulterer i et ekstra smil til neste menneske jeg møter på min vei, enten det er busssjåføren, kioskinnehaveren eller damen som bukserer handlevognen sin på butikken.

Jeg får stadig komplimenter av jenter også. Rosen er på plass i nesten hver eneste samtale og dreier seg ikke bare om utseendet, men om alt man kan gjøre bra og om alt man setter pris på. Jeg håper jeg har lært såpass av kompliment-kulturen at jeg kan ta med meg hjem noen rosende ord til norske menn og kvinner jeg måtte møte på min vei når jeg nå snart vender hjem igjen.

Til de som leser dette er dette en oppfordring til å bli enda flinkere til å gi ros og komplimenter i omgivelsene!

Mate - Essensen av Argentina

Mate1
Hva er mest Argentinsk, synes du? Det er sikkert mange meninger om det, noen vil trekke frem tango, fotball, polo, en utpreget macho-kultur, gauchos, biffer og pampas. Alt dette er deler av det typiske argentinske, men jeg har funnet et trekk som gjerne ikke snakkes så mye om, og som kutter på tvers av både sport, dans, mat, natur, kulturlandskap, klasser og grupper av mennesker. Hva er det? Jo, det er konsumet av mate, alene eller i fellesskap. For meg er mate essensen av Argentina i flytende tilstand.

Tango tilhører for det meste Buenos Aires, utenfor hovedstaden danses det andre danser, og tango ses på som tilhørende en porteño-kultur, nå også med stort innslag av utlendinger. Mange både spiller fotball og følger med på sine favorittlag, men langt fra alle. Pampasen er uendelig, biffene svære, gauchoene bien macho, men det er også begrensede fenomener geografisk sett. Argentina er større enn pampasen, har andre landskap og leveveier enn kjøttproduksjon.

Men det lille felles multiplum som var tilstede, nesten sånn litt i bakgrunnen, var den gode stemningen og ritualet rundt det å drikke mate. En gjennomsnitts turist drikker ikke mye mate, for man kjøper det ikke på restauranter. Mate drikkes hjemme, i private omgivelser eller som medbrakt til parken sammen med venner eller familie.

Mate3Mate - utstyret
Mate er navnet både på den flotte beholderen man bruker og på urten som man drikker avkoket av. Min matekopp er laget av skallet av calabaza som er en slags gresskarlignende frukt og noen ganger dekorert og insatt med metall. Det finnes et utall varianter av dekorasjoner, og man lager også mate-kopper i tre og metall. Man fyller den opp med mate - urten - sånn ca halvveis, tilsetter sukker på toppen om man liker den søt, og heller på vann til topps. Om man er nøye, sikter man ut de minste støvkornene, så man skal slippe å drikke småbiter av mateurten. Bombilla er navnet på røret man bruker til å drikke mate med. Det fungerer som en omvendt tesil. Den delen som settes ned i koppen er utstyrt med et lite metallhode med små huller, så man skal kunne suge opp det flytende uten å få munnen full av våte mate-blader. Det finnes også bombillas i alle varianter, noen laget av planterør og noen av ulike typer metall som her. Det øverste bildet viser Tiquis mate laget av calabaza og favoritt-merket Nobleza Gaucha, Yierba Mate med appelsinskall. Det andre bildet viser en mate-kopp (som tilhører Biologen) laget av tre, med skinn-omslag og messingtopp. 

Mate4Mate overalt
Termos er dessuten nesten del av standard-utstyret. Skal du ut på reise tar du gjerne med deg en termos med vann, mate og bombilla, så har du litt å kose deg med på turen. Det er faktisk så vanlig å ha med seg mate på tur at man på de fleste større buss-stasjoner har automater for å fylle opp termosen med varmt vann for en liten slant. Jeg tok et bilde av en slik automat på stasjonen i Choele Choel. På siden er automaten dekorert med en fristende mate ferdig til å nytes, og på fronten er det grundig forklart hvordan man skal plassere termosen for å fylt den til randen med vann til å ha med på reisen.



Mate - det private
Får du venner eller familie på besøk, settes vannet på uten å spørre og mate deles med de tilstedeværende. Verten tilbereder og drikker selv den første koppen til det er tomt for vann. Så fylles koppen opp igjen til randen med samme urtemengden og tilbys neste person. Alle drikker av samme bombilla og samme mate. Den går på rundgang, og det er vanlig å drikke til det er tomt for vann og man får en siste slurpe-lyd som signaliserer at det er tomt. Så gis mate-koppen tilbake til verten som fyller opp fra kjelen eller termosen og sender den videre eller drikker selv om turen er kommet rundt hele forsamlingen. Slik fortsetter det enten til det ikke er mer vann, eller urten har mistet litt av smaken. Ofte fyller man gjerne på med mer tørkede urter etterhvert og smakstilsetter med appelsin- , sitron- eller grapefruktskall.

matemuralSom nevnt bestiller man ikke mate på restaurant, det er noe som nytes i private anledninger. Bor man på hotell kan man bestille mate opp på rommet til frokost eller på ettermiddagen, men det er ikke vanlig å drikke mate i spisesalen. På ettermiddagen vil man gjerne se folk som sitter i parken og deler mate, på en benk eller utgangsdøren med en termos og mate, eller arbeidere som deler mate for en pause i innsatsen. Ansatte på kontorer, butikker, frisørsalonger deler gjerne også mate med hverandre på ettermiddagen, men det tilbys ikke kunder eller tilfeldige forbipasserende.


Mate - tillitserklæringen
Jeg har etterhvert drukket mate i mange private hjem, inkludert mitt eget. Når jeg har fartet rundt på jakt etter mennesker og detaljer, har jeg lagt merke til et mønster. Det er ikke hvem som helst du inviterer inn i ditt hjem og det er ikke alltid man blir tilbudt mate. Man blir alltid møtt med gjestfrihet og høflighet, men det er først når man synes man har en relasjon, eller har et ønske om å ha en relasjon, at man inviteres inn. Ofte har jeg sittet og snakket med folk lenge før de tør opp og de blir engasjert i samtalen. De som fatter interesse og blir engasjert er også de jeg blir tilbudt mate hos. På biblioteket i Dina Huapi ble jeg møtt først med profesjonell høflighet, utmerket hjelp til å finne frem bøker og historiske dokumenter, og noen tips til kontakter jeg burde snakke med. Da jeg hadde fått låne telefonen og snakket med noen av bibliotekarens venner ble hun etterhvert svært så engasjert. Da jeg egentlig var ferdig og skulle videre, ble jeg tilbudt mate. Med ett var det profesjonelle forholdet gått over til et bekjentskap. Jeg og bibliotekaren satte oss ned, skravlet om historien og samtalen ble med et mer personlig. Da jeg endelig gikk, var vi blitt venner, og bibliotekaren sa hadet med kyss på kinnet og en god klem.

Det samme har vært tendensen når jeg for første gang besøker et privat hjem. I mange anledninger har jeg kommet som fremmed og dratt som en venn av familien. Jeg har blitt møtt med høflig skepsis og dratt igjen med kontaktdetaljer og et ønske om å holde kontakten. Overgangen mellom disse stadiene i relasjonen skjer nær som alltid over en delt mate. Jeg tolker det som et tegn på tillit. Dessuten tolker jeg det som en bekreftelse på at jeg har lært meg hvordan jeg skal forholde meg sosialt til mennesker i Argentina når jeg stadig vekk opplever å bli tilbudt mate raskere for hver gang.

Vedlikehold av relasjoner - å ha noe felles.
Det å dele mate gir en egen intim stemning. I alle samfunn er det viktig for nære relasjoner å dele mat og drikke, og dele de stundene når man spiser og drikker sammen. Det har vært skrevet mange betraktninger - antropologiske og andre - om forholdet mellom slektskap, familie- og vennerelasjoner gjennom det å dele substanser. Slekt har samme "blod", men likevel vedlikeholdes og bekreftes relasjonene jevnlig gjennom samvær, som regel med mat og drikke. Det er jo noe av dette vi gjør til jul også, når vi over det ganske land drar "hjem" for å være med familien, spise julemat sammen og dele disse stundene sammen. Vi tenker kanskje ikke over det, men viktigheten av julemiddagen og hvem som er sammen med oss i den situasjonen sier noe om hvor viktig det er for å bekrefte våre familierelasjoner.

Når man deler mate, drikker man av samme bombilla, bruker samme matekopp, samme urter, og tradisjonene for hvordan man deler den, nesten et rituale uten et ord, er en måte å understreke relasjonene man har til de menneskene man deler med. Det at samtalen dreier seg om alt og ingenting og matekoppen sendes rundt uten et ord, gir en egen stemning av at vi har noe felles. Og er det ikke det alle våre relasjoner dreier seg om? Det å ha noe felles?


(Alle foto: Elisa Vik. Det nederste bildet er del av en mural - veggmaleri som befinner seg i krysset mellom Pasco og Avenida Caseros, design Soledad Stagnaro - http://www.illustraso.com.ar)

Forutinntatte spørsmål i NIFU-undersøkelse

GjeldslogoenJeg har svart på NIFU Steps undersøkelse om studenter som har avsluttet sin utdanning i 2007. Og jeg sitter igjen med en flau følelse i munnen. Kanskje det skyldes min motvilje mot selv å være et forskningsobjekt, kanskje en skepsis å bli redusert til tallmateriale som andre skal kunne uttale seg om hvor tallene ikke forteller noe om hva jeg selv ville ha lagt vekt på. Mest sannsynlig er vel hensikten med undersøkelsen også en helt annen enn jeg ville ønske, og dermed er spørsmål og svaralternativer lagt opp med en god del premisser jeg ikke passer inn i.

Det var få spørsmål hvor svaralternativene passer inn i min situasjon - utover nettopp det at jeg har avsluttet utdanningen. Et eksempel er antagelsen om at alle studenter sitter igjen med gjeld etter utdanning. Det gjør at det ikke er mulig å svare ærlig på spørsmålet om lånekassen. Feltet tillot bare gjeldssummer mellom kr. 1 og kr. 9999999, mens min samlete gjeld på kr. 0,- antagelig ikke skal være mulig. Studenter SKAL være nedsyltet i gjeld etter endt utdanning, per definisjon. Henger dette sammen med holdningen om at studenter ikke skal ha lov å jobbe for tjene til livets opphold? Svaret mitt ble dermed uærlige kroner 1 bare for å slippe videre til neste spørsmål - men lånekassen kan bare prøve seg å skaffe seg renter på den krona!

Jeg måtte tilpasse sannheten på flere andre spørsmål også fordi svarene ikke gav rom for en ærlig tilbakemelding. Jeg husker ikke alle spørsmålene i detalj, men jeg satt igjen med en kjip følelse av at dette kommer de bare til å finne feile konklusjoner utfra fordi spørsmålene ikke tillot variasjon utfra det de har bestemt seg for på forhånd skulle være resultatene. Jeg angrer på at jeg svarte på undersøkelsen, men ettersom den er anonym blir det umulig å trekke den tilbake.

Prioritering II

Ja, kjære venn, jeg unner deg alt godt.

Men må du gni det inn?

Hvilken del av "det gjør vondt for meg å høre om dere to" forstår du ikke?
Er det så vanskelig å forstå at kafeturer med deg for å høre om alle romantiske detaljer mellom dere ikke er min første prioritet akkurat nå? Er det helt ufattelig at ikke all min energi legges i å hjelpe til med å finne strategier for ditt neste møte med ham? Kan jeg få lov å fokusere på mitt liv i stedet for å være vitne til din lykke som samtidig er min sorg?

Nei, jeg vil ikke høre hva du skrev til ham eller hva han svarte. Jeg vil ikke spekulere i fremtidsutsiktene deres. Jeg vil rett og slett ikke være din fortrolige i akkurat denne saken.

Snakk med noen andre!

Lost - sesong 4 hjemmesnekret

Mens vi venter på sesongstart i februar 2008:

Jeg er en av dem som ble hekta på Lost og har sett de fleste episodene av alle tre sesongene. Det jeg finner aller mest spennende med serien er hvordan de klarer å lage karakterer som har flere dimensjoner, med interne dilemma, gode og vonde sider i stedet for å fremstille dem som "good" eller "bad" guys. Mysterie-øya er dermed sekundært for min interesse av serien.

defaultNå er ikke dette en post med utlegging om min mening eller opplevelse av tv-serien, men jeg har oppdaget en intelligent youtube-kar med god tid som har laget sin personlige versjon av de to-tre første episodene i sesongen som snart skal begynne. Det er altså en uoffisell versjon, men de er godt laget og jeg storkoste meg i noen timer med dette. Ta en titt på jealousguys selvsnekrede Lost season 4-episoder
1: Invisible (del 2, del 3), 
2: Lockeabout (del 2, del 3
og starten på episode 3: Who´s path is it anyway? (del 2)

Så frem til sesong 4 begynner for alvor i februar neste år, tror jeg jealousguy har mer underholdning på lur etterhvert...


Starten på en historie

Hvem og hva kan være hovedrollen i en historie?

kildebilde_bok-XSmallDenne hovedrolleinnehaveren startet sin historie på et trykkeri-lager på New Zealand. Sammen med mange identiske utgaver ble den fraktet til en bokhandel i Nelson. En dag ble den plukket opp av en estisk kvinne som skulle ut på reise. Hun ville gjerne ha litt lesestoff på flyet.

Estisk i New Zealand
Den estiske kvinnen hadde for mange år siden blitt kjent med en kar for New Zealand, forelsket seg i ham, og skapt et liv sammen med ham så langt borte fra sitt fødeland, Estland. De hadde hatt et godt liv, syntes hun, kjøpt seg sin drømmefarm hvor solen alltid skinner. Drømmen varte imidlertid ikke, den brast uventet en morgen for et halvt års tid siden da mannen ikke lenger ville mer. Vrangviljen fikk store økonomiske konsekvenser, ingen hadde råd til å kjøpe den andre ut, huset og farmen måtte selges. Et bilde av hennes tapte drømmehus var bokmerket som passet på sidetallet hun hadde lest seg frem til. Turen gikk langt bort, innom flere steder i verden, mens hun leste historien skrevet på sidene til hovedrolleinnehaveren. Historien som steg frem dreide seg også en reise, en evig leting etter den kjære som var forsvunnet. Da hun nærmet seg slutten var hun kommet til Buenos Aires i Argentina. Her tenkte hun at hun ville prøve å finne andre estiske utvandrere, hun hadde nemlig hørt at det skulle eksistere en estisk kirke her. Hun havnet i stedet på en sammenkomst i den svenske kirken hvor hun ble kjent med både en estisk kvinne, og en jente fra Norge. Hennes reise var over om få dager, men før hun satte seg på flyet hjem til New Zealand, gav hun bort boken som hadde fulgt henne så langt til den norske jenta.

Norsk i Argentina
Den norske jenta hadde fortalt om en reise og en jakt på en tapt historie. Mens hun fortsatte sin søken i Argentina leste hun den samme historien. Overrasket fant hun flere fellestrekk i boken som samsvarte med hennes egen leting, og boken ble ledsager på lange bussturer i alle retninger på Argentinas langstrakte sletter. Et bokmerke fra en kongress i Rosario ble liggende i boken etter hun hadde lest ferdig. Tiden hennes rant ut, og det var på tide å vende nesen hjem til Norge. Hennes del av historien var slutt, og før hun pakket kofferten gav hun bort boken til en argentinsk jente.

Argentinsk på vei til hvor? 
Den argentinske jenta syntes hun burde snakke bedre engelsk for å en dag kunne reise rundt i verden. Med spansk og engelsk sammen takler man store deler av verden. Hun hadde praktisert med og lært mer engelsk av den norske jenta mens hun var her. Nå ville hun lese på engelsk mens hun også ble med på den samme reisen de to andre kvinnene hadde lest, og samtidig skape drømmen om sin egen reise.

Håpet er at for hver reise som tar slutt, så fortsetter boken å reise rundt i verden - som ledsager, som gave fra eier til ny eier, som en stafettpinne mellom de forskjellige lesernes egne reiser og drømmer.


*****************
(PS. Selve boken ble skrevet mange år tidligere og på et annet sted enn disse som er nevnt, men akkurat dette eksemplaret startet sitt "liv" på New Zealand)


Prioritering

Hvordan hadde dette gått til? Jeg satt vantro og prøvde å få tankene på plass. Hvor stort lojalitetsansvar har man overfor venner, og hvor går grensen for hva man kan ofre for egen lykke?


lovelossJeg husket det som om det var i går. Det var en inderlighet i armene hans mens de holdt rundt meg. Vi danset noen enkle steg og jeg kjente hvordan varmen hans fløt over i meg, mens vi jobbet med å få kommunikasjonen mellom føring og følging til å gli mest mulig naturlig. Vi hadde danset sammen en stund uten å bytte partnere på kurset. Hver gang det ble beordret partnerbytte hadde begge vært litt trege med å velge ny, slik at de andre hadde byttet før vi rakk å skilles, og dermed hadde vi bare fortsatt å danse sammen. Jeg hadde ikke lyst å slippe tak i ham, og det føltes som om han også kunne holdt meg i armene hele kvelden.


- "Takk for idag, dere har jobbet bra i kveld", sa instruktøren og med ett var alle opptatt med å skifte sko, finne klærne sine, ta farvel med meddeltagerne og gjøre seg klare for å dra hjem eller videre et eller annet sted. Klokken var nå snart elleve, en onsdagskveld.


- "Hva gjør du nå etterpå?" Spørsmålet var herlig ledende, han hadde tydelig ikke lyst å dra hjem riktig ennå.

- "Hvordan da?" Jeg spilte uskyldig.

- "Jeg har billetter til nattkinoen, vil du være med?"

Jeg smilte stort og skulle til å svare jaaaaa, da jeg kom på at det kunne jeg slett ikke. Jeg hadde jo avtale om å dra på milonga med en venninne.


- "Det hadde vært koselig, jeg har virkelig lyst, men jeg kan ikke. Jeg har allerede en avtale." Jeg kjente det sank i meg da jeg sa det, og jeg så skuffelsen hos ham. Kanskje han ikke trodde at jeg hadde lyst en gang, bare at jeg fant på en unnskyldning. Hvordan hadde jeg vært så dum å avtale noe direkte etter et kurs som sluttet så sent? En milonga kunne jeg jo dratt på alene om jeg følte for det, det var jo ikke slik at vi skulle sitte sammen og prate heller, man danser jo tross alt. Men jeg hadde allerede avlyst en avtale med henne tidligere i uken, jeg kunne ikke la være å dukke opp denne gangen også.


Jeg forsikret enda en gang om at jeg virkelig hadde lyst, og om vi ikke kunne dra sammen en annen dag? Vi utvekslet telefonnummer og jeg satset på at dette skulle vi få til likevel. Jeg trøstet meg med at gamle jungelord sier at menn liker å jakte litt, så kanskje det var bra at jeg ikke kunne si ja med en gang?

Jeg fortalte min venninne om ham, hvor fin dansen hadde vært, hvor godt jeg likte ham, hvordan jeg håpet å få treffe ham en annen dag. Hun gledet seg på mine vegne og var enig i at det sikkert var bra at han måtte vente litt. Det ville sikkert gjøre ham mer interessert.


*******************

Så gikk det lang tid. Vi klarte ikke å finne noen dag for å dra på kino. Det passet ikke å danse samme dag, han var opptatt eller så var jeg opptatt. Ukene gikk, månedene gikk. Uten særlig forventning om å få se ham igjen sendte jeg ham felles-invitasjonen til bursdagsfesten min. Jeg fikk ikke noe svar.


*******************'

Huset var fullt av mennesker, mine venner og deres venner. Glassene klirret, skravla gikk, noen danset, andre nøt natteluften ute på balkongen. Klokken var nærmere to på natten. Det ringte på, og jeg kjente nesten ikke igjen stemmen. Det var ham. Jeg løp ned trappene for å slippe ham inn. Jeg smeltet umiddelbart av det mørke blikket hans. Han kysset meg på kinnet og gav meg en cd. Han hadde samlet alle de tangoene vi hadde danset sammen på kurset, sa han.


På festen fikk jeg ikke snakket så mye med ham. Det var folk overalt, hele tiden var det noen som skulle si noe, spørre meg om noe, nye gjester som skulle slippes inn, og etterhvert gjester som skulle slippes ut. Vi danset noen danser, men ellers satt han mest på kjøkkenet og snakket med min venninne. Så fint, tenkte jeg, da kan vi kanskje dra ut og danse alle sammen en gang.


Han og min venninne måtte dra noenlunde samtidig. Jeg lukket dem ut begge to, gav dem begge en klem, og han kysset meg på kinnet og gav meg det dype blikket igjen før han forsvant ut i mørket.


*****************'*

Så gikk det lang tid igjen. Jeg dro ut på reise, hørte ikke noe mer fra ham. En måned senere spretter msn-vinduet opp og det er min venninne som gledestrålende forteller at hun hadde vært på en fest med vår felles venn. De hadde pratet hele natten denne gangen også, og fortsatt praten hjemme hos henne, hvor praten var blitt mer enn bare vennskapelig. Hun var så lykkelig, hun hadde aldri truffet noen så romantisk og god mann før. Han hadde sagt at han hadde sett henne på festen min, så avslappet, så zen, og visst med en gang at de måtte være sammen. Hun takket meg for den fantastiske festen og for at hun hadde fått bli kjent med min venn - han var hennes nye lykke.


Hun skriblet ivei om hvordan dette var akkurat hva hun trengte, etter så mye hun hadde vært gjennom, men jeg hadde vansker med å følge med i alt hun fortalte. Jeg kjente en knugende sammensnøring i halsen. Dette var min venninne, det er min plikt å være glad på hennes vegne når hun har funnet kjærligheten. Jeg klarte ikke finne gleden og produserte noen intetsigende bekreftene korte setninger som ikke var overbevisende. Vantro skummet jeg setningene hennes, hennes strålende glede som skinte gjennom. Visste hun ikke at dette var samme mannen jeg hadde fortalt henne om? Skjønte hun ikke at hun rev hjertet mitt i fillebiter?


- "Husker du den kvelden for lenge siden da jeg hadde sagt nei til å dra på kino fordi vi skulle på milonga?"

- "Ja, hvordan det?" spør hun.

- "Det var ham", sa jeg, og angret meg umiddelbart.

Hvilken forskjell ville det gjøre? Han hadde valgt henne, ikke meg. Nå ville jeg bare ødelegge hennes lykke uten at min ville bli bedre av den grunn. Men jeg klarte ikke, jeg var ikke istand til å la være - tenk om jeg hadde prioritert annerledes den onsdagskvelden for lenge siden. Ville resultatet vært annerledes da? Jeg prioriterte henne foran ham, og endte med å tape ham til henne. Livets bitre ironi.


Begynnelsen på slutten

Først og fremst tusen takk til alle dere som stemte på bloggen min i Tordenbloggen-kåringen. I tredje runde røk jeg ut mot Janne i Trykken, men jeg er veldig godt fornøyd med å ha vært med i de to innledende runder. I fjor røk jeg ut allerede etter nomineringsprosessen, så dette resultatet er jo en formidabel forbedring, og det bare etter et år og noen måneder med blogging. Så tusen takk, alle sammen for stemmer i kampen mot mange skrekkelige gode blogger. Kanskje har dere funnet en og to til å lese på? Selv har jeg funnet noen nye perler.

moreller
(Foto: Mariano Garces: Morell-høsting i november)


Nå går tiden mot slutten her i Argentina, og tempoet har aksellerert. Jeg jobber, danser og lever enda mer intenst enn før, og det går dessverre ut over reisemail og blogging, for døgnet har fortsatt bare 24 timer. Jeg har vært på reise sørover i Rio Negro-dalen og helt syd til Bariloche. I noen heseblesende dager har jeg blitt kjent med en mengde mennesker, fartet innom museer, biblioteker, historiske bygninger, sivilregistre, politikontorer, store og små byer, tettsteder og noen bittesmå landsbyer på bare noen få kvartaler. Cuatro Esquinas er en av dem, en liten landsby som heter "fire hjørner" antagelig fordi den består av fire kvartaler. Dessuten har jeg drevet manngard i historien blant gårder, gårdseiere og forpaktere på evig jakt etter detaljer som kan fortelle meg noe, og enkelte steder har jeg kommet over fantastiske historier, utrolige mennesker, legender og mysterier. Jeg gleder meg til å sette meg ned og få alt dette ned på papiret. Jeg har nok materiale til mange måneders skrivearbeid nå, selv om direkte-referansene til det jeg leter etter har en tendens til å slippe mellom fingrene på meg. Istedet er det stedene, naboene, menneskene i konteksten som kommer til å fortelle sin historie, med den røde tråden representert ved min leting etter spor. Jeg har fått del i historien til noen av de viktige pioner-familiene i Argentina, sveipet innom kjente personligheter som spilte avgjørende roller i den argentinske historien, og jeg har møtt mange ydmyke og arbeidssomme mennesker som kan fortelle om et tøft, men givende liv for å skape en fremtid for seg og familien i Argentina. Jeg ville aldri klart å dikte opp slike historier som jeg har dumpet borti.

rionegro
(Foto: Elisa Vik: Rio Negro i skumringstimene)
 
Dessuten har jeg gjort min aller første tango-oppvisning sammen med min lærer Mariano Garces i hans hjemby Fray Luis Beltran, blitt intervjuet på den lokale radio- og tv-stasjonen, og greid å bli lokalkjendis på en dag da historien min ble kringkastet til alle nærliggende steder rundt Choele Choel. Jeg har høstet moreller og spist meg mett direkte fra trærne i november og lekt med niesen og nevøen til Mariano på hans søsters frukt-chacra. Jeg har drukket mate med en lokal gaucho langs Rio Negros elvebredde i skumringstimene med magisk lys og kveldsvinden i håret utenfor Villa Regina. Jeg har opplevd Bariloches imponerende natur, smakt den fantastiske sjokoladen byen er kjent for og blitt rørt til tårer av menneskers imøtekommenhet. 

tango
(Foto: Chamaco: Tiqui og Mariano danser tango)

 
Det er under tre uker igjen til jeg vender nesen hjemover til jul, til norsk vinter, til leiligheten min, familien og vennene mine, og litt ut på nyåret vender jeg også tilbake på jobb. Sjefen har vært vennlig nok til å holde av vaktene mine i et halvt år, så 3.januar er jeg tilbake på plass i min lille luke.

Nå gjenstår det enda en liten reise til Tres Arroyos, Cascallares og Cipoletti (den siste rakk jeg ikke i Rio Negro, denne runden), så er det bare tid og vei for alle forberedelser til hjemturen, samle mine nye venner (og familie - jeg har jo fått meg bestemødre her), handle tre-fire par tangosko og mengder med musikk, og så sette seg på flyet. Det er mye jeg skulle gjort som jeg ikke kommer til å rekke. Men som jeg fant ut da jeg bodde i Bolivia, det er bedre å la noe være igjen til neste gang - da må man nemlig komme tilbake. Og det ville være en skam å ikke komme tilbake til Argentina når jeg nå forlater et helt liv av hverdagsopplevelser, gode venner, inderlige dansepartnere, og mange, mange spesielle stunder og minner som kommer til å varme hjertet mitt i de kommende vintermånedene i Norge.



***********************
Som en liten bonus må jeg poste dette bildet av en argentinsk Chinchillón - en svær chinchilla som er ca tre ganger så stor som de yndige dyrene vi kjenner fra Iversen's chinchilla-blogging. Jeg tenkte umiddelbart på deg, Iversen, da jeg så denne karen i Bariloche:

chinchillon
(Foto: Elisa Vik: Chinchillón, utstoppet og utstilt på museet i Centro Civico, Bariloche, Argentina)

RSS 0.91