tiqui

I anledning det nye året får man det sedvanlige nyttårsbrevet fra Ligningskontoret. I år som i fjor inneholdt det et skattekort del 1, en del 2 og en del 3 med utdrag fra skattetrekkstabellen. Men i år fulgte det med en liten bonus. Nederst på del tre fikk man i år en rekke lodd-nummer, såkalte PIN-koder, som kan brukes til å skaffe seg sin egen personlige side med oversikt over de offentlige tjenestene man har bruk for, er registrert hos, og kanskje trenger å kontakte eller gjøre transaksjoner med.

Min Side - ditt offentlige servicekontor på Internett på Norge.no

Dette er jo som en ordentlig nyttårsgave! Ideen er genial, og forhåpentligvis blir produktet det også etterhvert som etatene innlemmes i tjenesten. Dette blir spennende å følge med på. Jeg registrerte meg, logget meg inn og fant både det ene og det andre. Blant annet fant jeg ut at jeg ikke eier noe kjøretøy og derfor ikke kommer til å få personlige meldinger fra Trafikketaten. Hvis jeg har glemt hvilken sivilstatus jeg har, så kan jeg finne det her.

(Jada, det er ikke alle som er like god i hukommelse etter hva man kan dømme av nordmenns henvendelser til den norske ambassaden i Thailand - jeg lo godt av den berusede nordmannen som midt på natten måtte ha svar fra UD om han var gift eller ei, noe det viste seg at han var... - fra artikkel i Aftenposten, ikke på nett)

Statens Lånekasse
For moro skyld klikket jeg meg inn på status for studielånet mitt. Siden lånet er nedbetalt hadde jeg håpet å finne en stor 0. Funksjonen fra Min Side fungerte utmerket, jeg ble automatisk innlogget med riktig kundenummer på Lånekassens side og brakt til den riktige siden. Men status for mitt (ikke-eksisterende) studielån kunne ikke vises. Lånekassens forslag til forklaring på det måtte være at det var oppsagt og sendt til inkasso! Det finnes vel ikke muligheter for lånet er nedbetalt i de traktene der. Dette skal dog ikke gå ut over Min Side, Norge.no kan vel ikke noe for holdningene i Lånekassen og det er jo en helt annen bloggpost.

Helsetrygdkort
Bestilling av helsetrygdkort er en annen transaksjon man kan benytte seg av og dette fungerte også utmerket. Med et eneste klikk var jeg kommet til riktig side og allerede innlogget med ferdige personlige opplysninger. Siden jeg først var der og husket at jeg hadde glemt å ha med E111-blankett sist jeg måtte til lege i Frankrike, så har jeg nå bestilt et slikt kort med bare et klikk til, og det skal ankomme i posten.

Dette lover bra!
Det er enda ikke så mange tjenester man kan fikse derfra, men det er mer enn to fluer i en smekk og flere blir det hvis tjenesten utvides etterhvert. Det er en kjempefordel å slippe å lete seg frem gjennom en hel bøtte med etater som nesten ikke vet hvem som er ansvarlig for hvem. Gråsonesaker vil vel uansett måtte kontakte de respektive etater direkte, men kanskje vil de ha tid til å behandle dem nå etterhvert?

Tiqui - foreløpig fornøyd og spent på fortsettelsen.

Selv er jeg mot dødsstraff. Tror jeg. Jeg kan ha forståelse for dødsstraff i enkelte ekstreme tilfeller, men i Saddam Husseins tilfelle synes jeg rett og slett det blir en for mild straff. Og jeg er rystet over haste-tempoet i denne saken.

Hva oppnår man med en slik henrettelse? Jeg kan ikke se at det gagner verden på noen måte. Han ble henrettet for bare en liten andel av sine ugjerninger før og uten at han måtte stå til ansvar overfor resten. Tvert imot er det mange som blir frarøvet sin rett til at han skal stå til ansvar for ugjerninger mot dem og deres. Nå som han er død er jo alt over for hans del, mens verden må slite med konsekvensene av hans handlinger uansett.

Noen sier han er farligere død enn levende og at vi risikerer er martyreffekt. Iversen kommenterte tørt til meg at "sjansen er vel LITT større for opptøyer over en drept Saddam enn protesttog utenfor fengselet fordi maten hans er litt kjedelig, liksom". Det tror jeg han har helt rett i.

Bildet er hentet fra cnn.com

Å holde ham i live, men i fangenskap, ville for det første gitt mulighet til å stille ham til ansvar for mer av hva han har gjort og samtidig unngått en eventuell martyreffekt.  Jeg synes det ble for snilt og for enkelt for ham.

I kommentarfeltet på forrige post ble Lorenz inspirert av mine sidemann-samtaler til et nytt nyttårsforsett: Han skal ta flere togturer og ha med seg store og delelige matpakker! Selv har jeg planer om å fake A-menneske. Jeg skal i seng før midnatt og opp før 8, iallfall på hverdager. Hvis jeg tenker meg om de nærmeste dagene har jeg sikkert flere gode forsetter jeg kunne sette på agendaen.

Hva er ditt?

Sosial- og Helsedirektoratet synes vi skulle ha nyttårsforsett om å spise sunnere. Dette funker iallfall som delelig matpakke til togreiser fulle av spennende sidemenn og kvinner.

PS: Jeg har kategorisert denne bloggposten under "tullball". Det var det nærmeste jeg kom av eksisterende kategorier, og som alle vet ender jo de fleste nyttårsforsetter opp som nettopp det - tullball

I Norge er det ikke så vanlig å prate med sidemannen - enten man befinner seg på et kollektivt transportmiddel, på et venterom, i køen i butikken eller et annet offentlig sted hvor man befinner seg ved siden av ukjente sidemenn og sidedamer.

Et smil, nikk, eller en aldri så liten kommentar kan passere, men blir oftest fort avsluttet og begge vender tilbake til sin egen verden. Man er jo fryktelig opptatt med å holde seg fast i setet på bussen, studere tidtabellen på venterommet, studere innholdet i varekurven eller betrakte sine egne armer. Man skal selvsagt respektere andres tid og andres prioriteringer av viktige gjøremål, men likevel har jeg en fandenivoldsk tendens til å "prøve" å starte samtaler med sidemannen. Denne tendensen er bare gyldig de dagene jeg selv er opplagt, vel og merke. Oppdager jeg i forsøket at sidemannen ikke er like opplagt, avslutter jeg like fort, så det er ingen grunn til bekymring.

Togturen
Idag tok jeg toget fra Bergen til Oslo. Det gikk grytidlig, så jeg var vel ikke helt opplagt til sidemann-prat idag, men likevel er det alltid spennende å se hvem som dumper ned i setet ved siden av.

Den "heldige" i dag var en ung mann, antagelig like trøtt som jeg, så jeg så ikke så nøye på ham, danderte sakene mine og la setet bakover for å fortsette nattesøvnen så lenge jeg kunne. Han gjorde det samme. Det kom ikke til å bli noen sidemann-samtale denne togturen tenkte jeg og sovnet. Men der tok jeg feil. Og samtalen ble innledet på den mest originale måten: Vi hadde sovet i nærmere to timer da han plutselig begynte å prate i søvne. Han våknet av at han hadde snakket høyt, trodde kanskje jeg hadde sagt noe til ham, så spørrende på meg samtidig som jeg så spørrende på ham.

Misforståelsen ble fort oppklart, og en liten kommentar om det nydelige været og soloppgangen ved Ustaoset ville normalt satt stopper for samtalen. Men nå var sidemannen lys våken og før vi visste ordet av det hadde vi snakket snø, ski, årstider, reiser (som når man tilbringer en årstid borte), geografi, historie, studier, jobb, jul, familie, forhold, kjærester, svigerforeldre, politikk, forskning, bosted, tilhørighet, grensekontroller, toll og handelsbarrierer, økonomi, matematikk, statistikk osv osv osv. Plutselig var 4,5 time gått og vi var fremme i Oslo hvor han ble møtt av hans unge, nye kjære som spent skulle ta ham med seg hjem for å hilse på foreldrene for første gang.

Jeg ser ham nok aldri igjen, men togturen ble adskillig mer innholdsrik og interessant, veldig mye kortere og hyggeligere enn den ellers ville blitt uten hans selskap. Faktisk følte jeg nesten at jeg kjente ham da vi gikk av toget, og lurte på om han kom til å gjennomføre sin spøkefulle plan om å late som han var en religiøs fanatiker eller i det minste dra noen grove spøker for å teste hennes foreldres reaksjon. Jeg skulle likt å vite hvordan det gikk.

DJ'en på flyet til Santiago:
Jeg har hatt mange fine stunder med slike ukjente venner og noen har jeg også fortsatt kontakt med. På flyet fra Frankfurt til Buenos Aires og Santiago de Chile i 2002 snakket vi oss nesten gjennom hele våre livshistorier, våre drømmer og tanker, jeg og sidemannen. Han reiste med et sårt hjerte fra Belgia etter et brudd med sitt livs kjærlighet for å oppfylle en drøm om å bygge seg opp som DJ i Sør-amerika. Han skulle til Santiago de Chile og starte på scratch. Jeg skulle til Bolivia og gjøre virkelighet av drømmen om å bli antropolog, gjøre feltarbeid og skaffe empirisk materiale til min hovedoppgave. Vi snakket mye om drømmer og om det å starte på nytt på et nytt sted. Vi utvekslet epost-adresser og fortsatt får jeg invitasjoner når han har store eventer i Santiago.  Jeg vet at han nådde sine drømmer og at han lever dem ut den dag i dag.

Hyggelige overraskelser og vennskap
En dame jeg snakket med på buss-stasjonen i Cuzco hadde ringt i forveien og sikret meg det beste rommet og rabatt på gjestehuset hun visste jeg skulle til, fordi hun kjente noen der, og fordi vi hadde en hyggelig samtale. En jente som dumpet ned ved siden av meg i et stappfullt auditorium på en debatt for flere år siden ble en virkelig nær venninne. En dame jeg pratet med på gaten i New York på vei til Hilton Hotel viste seg at hun skulle på samme konferansen, var direktør i en mikrofinansorganisasjon i Peru og inviterte meg til å besøke henne i Peru. Jeg gjorde det januar året etter. I det hele tatt er det et vell av ukjente venner og hyggelige overraskelser der ute om man tar seg tid til den lille praten med sidemannen.

Jeg synes vi skulle gjøre mer av det - også i Norge.

Endelig er det noen som skriver i avisen det samme som jeg har tenkt lenge - delt omsorg er ikke til det beste for barnet. Iallfall ikke hvis 'delt omsorg' betyr pendlerstatus for barnet. Spesielt ikke om denne pendlerstatusen tildeles bittesmå barn under 3 år. "Så lenge barnet er under tre år blir det problematisk med delt bosted", sier barneombud Reidar Hjermann i en artikkel i Aftenposten i dag.

En jeg kjenner har to barn med sin eks-kone. De deler barna 50-50, men ikke engang en hel uke er barna på samme sted. De er hos far man-tirs, hos mor ons-tors, hos far fre-søn, og så er det motsatt neste uke. Greit at de bor i nærheten slik at ungene går på samme skole og har de samme vennene i nærheten, men jeg tror jeg ville blitt smågal av mindre.

En uke her og der er ikke særlig mer beroligende. I desember 2004 måtte jeg pusse opp badet og pga manglende toalett, dusj og vann måtte jeg midlertidig bo litt her og der. Jeg bodde litt hos min bror, litt hos en venninne, litt hos en kompis og enda litt hos en annen venninne. Slik holdt jeg på i fem uker. Jeg har sjelden vært mindre effektiv både på jobb og skole. Jeg følte jeg konstant var på vei et sted, mistet oversikten over hva jeg hadde hvor, i en evig transport for å sørge for at jeg hadde det jeg trengte for de neste dagene der jeg til enhver tid måtte være. På dette tidspunktet var jeg gammel nok til å ta vare på meg selv, men tankene gikk til de barna som er tvunget til å leve slik fordi foreldrene ikke kan bo i samme hus. Det var et utrolig slit for meg som voksen, hvordan i alle dager må det slå ut for barn?

Delt omsorg er blitt feiret fordi det bringer far mer på banen, og det er bra. Barna trenger helt klart samvær med begge foreldrene. Men må det organiseres på foreldrenes premisser? Hvis man virkelig ønsker å ta barnets beste som førstepri, ville det ikke da være bedre om barna bodde et sted, så kunne foreldrene pendle dit den uken/dagene/måneden det var deres tur? Klart det blir upraktisk for foreldrene, men det var vel ikke dem vi skulle ta hensyn til først og fremst? Spesielt måtte dette være en bedre løsning når barna er bittesmå hvis man på død og liv må ha delt omsorg. Men å la barna pendle fra før de vet hva et hjem er, det synes jeg er ekstremt egoistisk av begge foreldre.

Og når de er gamle nok til å være pendlere (jeg vil mene de aldri burde bli det, men barneombudet setter den nedre grensen til 3 år), så burde det også være for lengre perioder enn bare en skarve uke. Man rekker jo knapt å pakke ut før man må pakke ned igjen, pakke ut og pakke ned. Man blir sikkert flink til å vakse klærne sine etterhvert, men la dem i det minste få ha en måned om gangen så man rekker å føle seg hjemme!

Men aller helst altså: La barna bo på samme sted, og la foreldrene pendle til og fra dem!

I går var en god dag på tv for de som liker å drømme seg bort i reiser, steder og mennesker. Først padlet Paul rundt Guanajo i karibien og fortsetter neste onsdag. Deretter haiket Espen og Mattias uten penger fra Norge til Kina. Det minnet meg om en merkelig tur jeg hadde en helg under mitt språkstudie-opphold i Costa Rica hvor jeg endte opp med å haike både hit og dit, på jakt etter et sagnomsust naturreservat. Turen ble et eventyr med helt annet innhold enn planlagt, men det er gjerne slik eventyrene skapes?

Del 1:

Det var sommeren 1993. Jeg hadde akkurat avsluttet mitt studieopphold i Guatemala pga kupp- og unntakstilstander (mer om det en annen gang) og reist sørover for å fortsette språkstudiene mine i Costa Rica. Flere av mine medstudenter i Guatemala hadde også reist videre hit, men valgte å reise rundt som turister til forskjell fra meg som tok opp igjen språkstudiene i San José, hovedstaden i Costa Rica. I helgene hadde jeg likevel mulighet til å reise rundt og denne helgen skulle jeg besøke denne gjengen ute ved østkysten.

La loca de Gandoca
Vi hadde vært så heldige å få låne strandhuset til forfatteren Ana Cristina Rossi i naturreservatet Gandoca. Gandoca ligger helt sydøst i Costa Rica på grensen mot Panamá. Ana Cristina hadde vi møtt på et seminar i San José der hun pratet om sin bok "La loca de Gandoca", om en miljøforkjemper som ønsker å bevare naturreservatet. På mange måter en sterkt biografisk bok. For at vi skulle få en ekstra feeling av hva Gandoca betød for forfatteren ble vi altså tilbudt å låne strandhuset hennes inne i naturreservatet.

De andre hadde reist i forveien, jeg skulle komme etter når jeg fikk fri fra skolen fredag ettermiddag. Dette var før mobiltelefonens dager, og jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle komme meg til Gandoca. Men jeg gikk ut fra at de andre hadde funnet frem, og for å være på den sikre siden var jeg innom et reisebyrå for å få råd. Naturlig nok fantes det ikke kollektiv transport inn til Gandoca, men det gikk en buss til en liten landsby rett nord for reservatet som hadde navnet Puerto Viejo (den gamle havnen). Så fikk jeg prøve å finne transport videre derfra.

Reiseselskap et stykke på veien
Jeg hadde en slags rar magefølelse da jeg etter mye frem og tilbake hadde funnet riktig buss og tøffet avgårde ut mot kysten. En følelse av forventning, men også av at det var noe som ikke stemte. Følelsen skulle vise seg å slå til, det ble en tur med de merkeligste vendinger og forviklinger og med helt andre utfall enn jeg kunne forutsett. Jeg kom i snakk med tre amerikanske jenter som også skulle til Puerto Viejo og det var hyggelig å ha noen å prate med som skulle samme sted.

Jeg hadde bedt sjåføren si fra når vi var fremme, og jeg må si jeg stusset når han stoppet bussen midt i et veikryss i innlandet og ropte at vi måtte gå av. Vi skulle jo til en havneby, dette kunne vel umulig være riktig? "Vel, Puerto Viejo er den veien", sa han og pekte til venstre i krysset. "Bussen skal til høyre her og videre til Sixaola". Ja, da var det vel ikke annet å gjøre enn å begynne å traske. Dette var tydeligvis temmelig avsides, veien var laget i grus, med ganske store steiner så det var en smule tungt å gå med opppakning. Det var ingen andre kjøretøy eller folk å se i nærheten, bare marker, dyr, jungel og palmer.

Nødvendigheter
En av de amerikanske jentene måtte etterhvert på toalettet, og vi begynte derfor å titte oss om etter hus, en gård eller noe som lignet som vi kunne låne slike fasiliteter av. Vi hadde gått i nærmere halvannen time da vi fant en gård. Nå kom spansk-kunnskapene mine til sin rett, for de amerikanske jentene snakket svært lite. Jeg fikk forklart at vi var på vei til Puerto Viejo, men at vi gjerne skulle lånt toalettet deres. Det var visst ikke noe problem, sa bonden og viste oss til gårdens utedo. Som norsk hyttebruker var jeg vant til slikt, men de amerikanske jentene stusset. Jeg fikk derfor gå først. Utedoen var som de fleste andre ganske så illeluktende, men jeg hadde ikke forventet det synet jeg fikk da jeg tittet ned. Nede i hullet beveget hele massen seg av krålende, krypende larver og mark. "Don't look down", var det eneste rådet jeg hadde til mine amerikanske venner som stod for tur... Det ble mye toalettprat videre nedover veien.

Puerto Viejo

Vi hadde trasket i to og en halv time da vi endelig så havet. Bølgene slo mot den svarte stranden som bestod av vulkansk lavasand. Det var et nydelig landskap, palmer som svaiet, vnden som rusket i håret. Ikke lenge etter kom vi frem til Puerto Viejo og mitt amerikanske følge tok farvel for å finne et overnattingssted, mens jeg ville prøve lykken for å finne transport inn til Gandoca.

Det var ikke så enkelt, viste det seg. Innbyggerne i Puerto Viejo mente at man ikke kunne reise inn i Gandoca fra denne siden, men måtte dra hele veien rundt reservatet og kjøre inn fra Sixaola. Det var ikke så mange timene til det ble mørkt, så ingen var særlig lysten på å ta den turen, men det gikk jo buss oppe fra krysset! Fra krysset? Fra der vi ble satt av? Satt av av den bussen som faktisk gikk til Sixaola? Ja, snakk om bomtur. Jeg traff dem tydeligvis med særdeles dårlig timing, for det var ikke transport å få tilbake til krysset heller. Så jeg begynte å labbe tilbake til fots.

Bribri
Ikke vet jeg hva de diskurterte seg imellom etter jeg var gått, kanskje de ikke hadde trodd på mitt ærend? en halvtime etter ble jeg derimot tatt igjen av en liten bil med lasteplan som ba meg hoppe opp. En av herrene jeg hadde snakket med hadde tydeligvis ombestemt  seg. Han kunne ta meg med, ikke hele veien, men iallfall halvveis rundt Gandoca til Bribri. Og nå begynte hellet å ta seg opp igjen. Mens håret flagret bakpå lasteplanet og vi humpet oppover veien begynte også magefølelsen å bedre seg. Men likevel var det noe som skurret.

Da vi kom frem til Bribri sa sjåføren at han ikke ville ta betalt for det, men jeg satte jo så stor pris på det at jeg gav ham penger likevel. Like mye som jeg hadde betalt for hele bussturen fra hovedstaden. Jeg så for meg at jeg måtte begynne å haike herfra. Men akkurat i det jeg lasset av sekken, stoppet det en liten personbil med far og sønn. Det viste seg at de skulle til Sixaola. Sønnen hadde noen forretninger å gjøre med noen av bananplantasjene der og faren skulle være med for selskap. Selvsagt kunne jeg sitte på med dem!

forts...



Etter kartet å dømme i dag er det ikke lenger like vanskelig å ta seg inn til Gandoca fra nordsiden og Puerto Viejo. Nå er det tydeligvis Superior Bungalows inne i selve Gandoca. Det kan se ut som miljøforkjemperen tapte sin kamp. Men i 1993 var intet av dette utbygd og veien fra Puerto Viejo eksisterte enda ikke på kartet.

Iversen har vært på nattevakt og testet tester for oss andre. Han har virkelig gjort en innsats som fortjener heder og ære. Tenke seg til å bruke sin dyrebare arbeidstid på teste ut tidsfordriv så vi slipper å kaste bort tiden på annet enn særdeles kvalitetssikret sådant. Blant annet fant han en test hvor man kan finne ut hvilken  film/serie - karakter man er. Selv ble han den fryktinngytende Worf av Klingon. Litt for nysgjerrig og med lakenskrekk fulgte jeg linken og tok testen selv.

Jeg tror jeg må ha trykket noe feil, for resultatet var svært smigrende: Testen påstod at jeg var Galadriel, godheten selv fra Middle Earth. Mulig jeg må ta testen om igjen og vurdere alternativene ispedd noen ekstra runder med realisme? Uansett, det vakre bildet av Galadriel ble tilbudt meg å publisere helt uten videre og det er litt for fristende å pynte opp bloggen med en slik engelaktig skikkelse nå rett før jul.

Kanskje det er Iversen som burde fått dette resultatet siden han så uselvisk har ofret sin tid for oss andre?

Idag fikk jeg en melding om at den leiligheten jeg leide i 8 år nå er solgt. Jeg bodde der både alene og sammen med min ex-samboer fra 1997 til jeg kjøpte min nåværende leilighet i 2004.

Jeg har utrolig mange minner fra den leiligheten. Flere av mine venner har besøkt meg der, bodd der i perioder enten sammen med meg eller "passet" leiligheten mens jeg var borte. Da jeg kjøpte leilighet flyttet min ex-samboer inn igjen slik at denne leiligheten har hatt en leiekontrakt med våre to navn i nesten 10 år.

Jeg har ledd og grått, danset og skreket, hatt gode samtaler og gode krangler i den leiligheten. Jeg har nytt vinterkulden og snøfiller som dalte ned utenfor balkongen og nytt varme sommerkvelder med et glass vin og fotmassasje på den samme balkongen. Stuen, soverommet, kjøkkenet og badet huser utallige minner. Minner om mennesker, relasjoner, gode og vonde stunder.

Nå er leiligheten solgt og den ligger ute med et prospekt, kaldt, nakent og hvitt, tomt og kjølig - med en ren markedsverdi. Å se på bildene bringer både minner, samtidig som jeg føler en kald avvisning. Alle fargene er borte, all energien er borte. Ja, livet mitt der er borte.

Og slik må det være. Når andre skal overta må affeksjonsverdien fjernes slik at markedsverdien får plass. All energi og historie må bort slik at leiligheten fremstår som en ren tavle de nye eierene kan skrive ned sine historier, minner og liv på.

Bare et lite øyeblikk går leiligheten som affeksjonsgjenstand over til et rent markedsobjekt før det nå igjen sakte, men sikkert, skal omdannes til affeksjonsverdi med nytt innhold. Nytt liv, nye mennesker, nye gode og vonde stunder - et nytt hjem - for noen andre.

 
Dette er den samme kroken - bebodd og til salgs - så forskjellig kan det se ut!

Frida Kahlisto er tilbake i blogglandia med ny blogg, ny bok og nye observasjoner. Hun har nettopp fått utgitt den grønne og flotte boken "Kjærlighet ved første klikk" og jeg har en aldri så liten egoistisk grunn til å reklamere litt for den:

Nei, før dere spør, så tjener jeg ikke noe på det i det hele tatt, men tre-fire sider i boken er altså skrevet av undertegnede. Som har vært nevnt i noen av bloggpostene under kategorien "Dating" har jeg hatt profiler på flere av de nett-møtestedene som Frida har besøkt og analysert. Mitt bekjentskap med Frida stammer også fra en felles online tilværelse på Spray og Blink. Mens boken ble utarbeidet ble jeg spurt om å bidra med noen råd og erfaringer, og det gjorde jeg. Resultatet er å finne på sidene 153 - 156. Det betyr at jeg er langt unna å kunne kalle meg forfatter, selv om jeg har en drøm om det. Men nå har jeg iallfall fått noen ord publisert som bidrag i en bok!


En annen som har fulgt sin forfatterdrøm er Fredrik Drevon. Han forelsket seg i tango i Argentina, danser aktivt her i Oslo og har skrevet den første norske boken om dansen, historien og det særegne ved musikken, tekstene, nostalgien og lidenskapen ved tango. Boken hans heter "En dans på roser". Jeg har ikke hatt mulighet til å lese den ennå, men de som kjenner min egen lidenskap for tango skjønner at denne står høyt på ønskelisten!
(Nå, Fredrik, har jeg vel vært snill nok til å få en bok under juletreet?)


Å forfølge sin forfatterdrøm står det respekt av hos både Frida Kahlisto og Fredrik Drevon, og jeg håper å være like tøff som dem og følge min drøm. Den går også til Argentina, men handler ikke primært om tango. Jeg skal likevel danse der, vær du sikker!

Ellers ønsker jeg dere god lesning og håper deres kjærlighet ved første klikk blir en dans på roser!

Jeg kjenner ikke detaljene i intensjonsavtalen mellom Telenor og GrameenBank om eier-andelene i GrameenPhone. Såvidt jeg har skjønt inneholder ikke avtalen annet enn en intensjon om å selge seg ned til 35% "på sikt", hva nå enn det måtte bety i forhold til tidspunkt. Jeg går derfor utfra at det ikke er avtalt pris. At man må betale markedspris synes jeg er innlysende og har derfor liten forståelse for uttalelser som jusprofessor Tore Bråthen kommer med som insinuerer at Yunus forlanger at Telenor skal "gi bort" sine eierandeler.

Jeg tror ikke det er prisen det er snakk om, men det at Telenor rett og slett ikke ønsker å gi fra seg kontrollen over selskapet. Så når Yunus snakker om at GrameenPhone må "få" majoritet slik at de fattige kvinnene selv kan eie selskapet og dermed beholde avkastningen av selskapet i Bangladesh, så er det ikke fordi han mener andelene skal gis gratis, men gis tilgang til å kjøpes. Det er i tråd med Grameen filosofi om å gi tilbake respekten og verdigheten til de mennesker man i alle tider har betraktet som ute av stand til å ta vare på seg selv - og langt mindre styre og eie en bedrift.

Hvem skal ha æren og makten?
Tore Bang er inne på noe vesentlig når han hevder at "Yunus ikke bare angriper Telenor, men også indirekte norsk bistand og den nasjonale identiten. - Yunus utfordrer det nasjonale godhetsregimet i Norge. Mye av den nasjonale identiten i landet er knyttet til bildet av Norge som en godhetsnasjon." Dette gjelder ikke bare på den måten Tore Bang skisserer, med at Yunus dermed har "rått parti" moralsk sett når han appelerer til den norske folkesjela. Det angriper også en mye mer underliggende og kanskje ubevisst oppfatning som nordmenn har av nordmenn. Nemlig at vi vet best og derfor er vi en godhetsnasjon.

I tillegg til at Telenor driver business og selvsagt søker profitt på sine investeringer (det er intet moralsk forkastelig i dette), henger de og vi (som nordmenn generelt) samtidig fast i en norsk tankegang om vår moralske, teknologiske, overlegenhet. "Det er typisk norsk å være god" - og - "vi er så gode og barmhjertige fordi vi deler av vår teknologi og ekspertise" er holdninger som norsk bistand har innprentet oss gjennom 50 år med prosjekter i den tredje verden, gjennom vår feiring av vår egen gavmildhet i TV aksjonen osv osv. Innbakt i denne norske oppfatningen ligger et krav om at "mottakerne" bør vise sin ydmyke takknemlighet over den norske "hjelpen", som jo "de hjelpesløse mottakerne" aldri ville klart seg uten. Det er "vår" fortjeneste hvis "våre penger" skaper noe i den tredje verden, ikke de menneskene som faktisk gjør jobben. Dessuten innebærer denne holdningen at nordmenn bør stille krav til hvordan pengene brukes (vi vet jo best), underforstått, nordmenn bør ha kontrollen og det siste ordet.

Nå som Grameen-selskapene er en anerkjent suksess er det jo ikke måte  på hvor mange det er som mener de "var med fra starten" og som vil ta sin del av æren for det. NORAD var en av de første som bidro med støtte til Grameen Bank fra 1985 og 15 år fremover. "Slik var det det hele startet", sa Norads representant i sin gratulasjonstale under fredsprisfeiringen på mandag 11. desember. Men det var det jo ikke. Yunus startet med mikrolån tross all skepsis allerede i 1976. Grameen ble omdannet til bank i 1983, altså to år _før_ Norads midler kom inn i bildet. 15 år senere avsluttet Norad sin støtte til Grameen, ikke fordi de ikke lenger trodde på ideen, men fordi banken var økonomisk selvgående. Inntil i fjor var det bare en eneste person i Norad som jobbet med mikrofinans. Prosentandelen  av Norads totale arbeid lar jeg andre regne ut. Men Norad vil ha sin del av æren for at "våre" penger har utført en god jobb, som om penger kunne handle av seg selv.

Denne holdningen ser vi igjen blant medier og bloggere når de nå diskuterer intensjonsavtalen mellom Telenor og Grameen. Vampus, Iskwew, og diverse artikler i MSM skriver at GrameenPhone ville neppe vært mulig uten Telenors kapital, teknologi og ekspertise. Dette er for det første ren spekulasjon og for det andre ikke særlig relevant i forhold til om Telenor skal overholde en intensjonsavtale eller ikke. Men la meg spekulere like fritt: Hva slags ekspertise og teknologi er det som Telenor har som er så unik? Mobilteknologi kan man som megler smekk antyder i en kommentar hos Iskwew "få kjøpt på alle gatehjørner". Telenor kan vel neppe heller sies å ha ekspertise når det gjelder mobilbruk i Bangladesh. Hvis man først skal analysere hvilke faktorer som gjorde suksessen mulig vil jeg anta at det aldri ville kunne blitt den suksessen det har blitt uten Grameen's gode navn og rykte samt lokalkjennskap til markedet og vellykkede fremgangsmåter i Bangladesh. Et TelenorPhone-selskap ville antagelig slitt mye mer med å få så store markedsandeler i Bangladesh uavhengig av mengden risiko-kapital.

Kontroll og avhengighet
Men hvilke faktorer som bidro til suksessen er imidlertid ikke så interessant. Det interessante er denne holdningen som nordmenn og Telenor har arvet fra bistandshistorien om at nasjonale aktører i den tredje verden må passes på som barn. Vi har ikke tiltro til at de kan klare noe selv uten vår hjelp, kontroll, og "betimelige" krav og betingelser. Vi har påberopt oss rollen som formyndere og nekter å gi den fra oss helt uten videre.

At Telenor i tillegg tjener penger på å ha kontrollen er underordnet. De ville fortsatt tjent penger med 35%, men da ville de mistet kontrollen over selskapet, og *skrekk og gru*, Bangla-mennesker ville kunne ta avgjørelser uten at norsk teknologi og ekspertise fikk styre. Jeg hever umiddelbart sarkasme-flagget her. Tross all vekt og fokus på deltagende utvikling, hjelp til selvhjelp og bærekraftige prosjekter, så klarer vi ikke ved all vår retorikk å la være å sette rammene og krav til utformingen av utviklingen eller businessen.

Storebrands representant innrømmet i sin gratulasjonstale på fredsprisfeiringen at den slags kapital de hadde disponibelt til investeringer inngav ikke så rent lite makt. Jeg går ut fra at han mente dette på den mest positive måten, nemlig at det gav mulighet for innflytelse og dermed sikring av fornuftig, rasjonell og forretningsmessig bruk av investeringene. Jeg har friskt i minne den samme representantens innlegg på bistandstorgets konferanse i anledning FN's internasjonale år for mikrokreditt i oktober 2005. Da hadde han sittet og hørt seg overbevist om at dette var nyttige prosjekter for investering og profitt, og foreslo for panelet at Storebrand var interessert i å gå inn med midler, men da selvsagt på betingelser som sikret eiere og aksjeholdere en forretningsmessig drift som ville gi dem den profitten de skulle ha.

Det er lett å overse hva slags betingelser dette er snakk om når et prosjekt får tilgang til slike ressurser. Men pågangsdriveren for et afrikansk mikrofinansprosjekt svarte Storebrand rett ut med at ressurser er velkomne, men hvis det stilles betingelser til måten de kan investeres, så ville de ikke ha dem. De måtte være i stand til å ta avgjørelser basert på de lokale behovene og ikke basert på aksje-eiernes behov. I så tilfelle hadde de ikke bruk for dem.

På den annen side, Yunus og Grameen Bank har i mikrofinans-sammenheng aldri vært pådriveren for å kvitte seg med donor/investor-avhengighet. Grameen-filosofien har vektlagt den sosiale agendaen foran målet om finansiell uavhengighet, noe man nå ser ulempen med idag. I Latinamerika har mikrofinansinstitusjonene en helt annen prioritering. Der gjelder den finansielle bærekraften som førstepri, nettopp for å unngå å havne i avhengighetsforhold til eksterne investorer/donorer.

Vampus skriver:
"For fattige land som India er utenlandsk kapital helt essensielt dersom landet skal ha mulighet til å bygge ut den infrastrukturen det trenger til økonomisk vekst."
og videre: 
"Ifølge Fortune er selskapet den største skatteyteren i Bangladesh, hvilket betyr at dersom politikerne styrer med stødig hånd så vil selskapets penger bidra nettopp til utbygging av infrastruktur og velferdstjenester. Dette kommer i tillegg til arbeidsplasser og muligheter som selskapet har skapt."

Ja, selvsagt, men nå har altså den utenlandske kapitalen gjort jobben sin i dette selskapet (- som forøvrig ikke har noe med India å gjøre). Tiden er inne for å holde intensjonsavtalen og la GrameenPhone eies av aktører i Bangladesh, ikke i Norge. GrameenPhone vil fortsatt være den største skatteyteren i Bangladesh selv om Telenor ikke lenger har majoritet. Eller mener Vampus også at bidraget til økonomisk vekst fra GrameenPhone i Bangladesh er avhengig av at Telenor beholder kontrollen?

En avtale er en avtale
Både Telenor og Grameen driver business. Telenors investering er ikke bistand og barmhjertig hjelp i form av teknologi og ekspertise. GrameenPhone og GrameenBank er heller ikke bistand og u-hjelp. Det er ikke snakk om gaver som mottaker skal være ydmyk og takknemlig overfor. Det er en avtale, en business-relasjon som hadde en intensjonsavtale. Å holde avtaler er det eneste moralske aspektet jeg kan se som har relevans her. Å sammenligne en intensjonsavtale med å "ønske god jul", slik Tore Bråthen gjør, er ikke bare flåsete, det er respektløst. Såvidt jeg forstår har det aldri vært snakk om å gi bort andelene, men å åpne for å selge dem.

Iskwew er bekymret for at fremtidige risiko-investorer vil være skeptiske til å gå inn med kapital pga Yunus fremgangsmåte for å få med seg opinionen og på den måten overtale Telenor om å selge seg ned. Men jeg vil også tro at fremtidige mikrofinansforetak og andre selskaper basert i den tredje verden vil være skeptisk til å inngå intensjonsavtaler med selskaper som Telenor. Storebrand fant andre prosjekter enn det afrikanske som avviste dem, men det vil nok være flere som tenker seg nøye om før man inngår investoravtaler i fremtiden og dermed setter seg i en slik avhengighetssituasjon.

Forøvrig holder jeg meg til mikrofinans i Latinamerika - litt lettere, like komplisert.

Les også:
Tore Bang: Utfordrer den norske identiteten
Jusprofessor Tore Bråthen: Som å ønske God jul
Iskwew: Gordon Gekko vs Mahatma Gandhi
Vampus: Moralsk kapital
Ola Storeng: Lottovinnere i kamp
Dagsavisen: Årets mest utskjelte

Vanligvis ville jeg skrevet en stemningsrapport fra noe så vakkert, men i dag blir den bare visuell: (Foto: Elisa Vik)



~~~~

I julestri og eksamensstri må man puste ut innimellom. Ikveld skal jeg på juletangoball i Jacobs kirke. Dette er to av de mange tangoene jeg håper jeg får danse til:

 

Gotan Project - Diferente

 

Gotan Project - Santa Maria (del Buen Ayre)

Og Hjorten, det er selvsagt _masse_ bandoneon her for oss som tør å innrømme at det er strålende musikk ;)

Jeg leste en hilsen på Blink med overskriften "Tid for lys":

"Med de beste ønsker for tiden fremover, med håp om at det gjøres plass til ro, kos og trivsel, i uker som lett kan bli besatt av stress, kav og pengeslukets krefter."

Dette var gode ønsker og som også gjerne kan omdannes til mål nå i julestriden. Jeg er en tilhenger av praktisk anvendelige og konstruktive løsninger når man skal sette seg slike mål.

En erfaring som jeg tok med meg hjem fra Bolivia og som jeg sakte, men sikkert har tenkt å overføre til min familie er en generell reduksjon i gaveantallet. Ikke fordi jeg er grisk eller lite gavmild, men fordi det er mer stress enn koselig å kjøpe gaver man nesten mister av syne i mengden mer enn føler kjærlighet over. Jeg vil heller kjøpe gaver utenfor anledning fordi jeg tror gaven vil glede noen der og da.

Når vi feiret jul i Bolivia var det innlysende at ingen hadde råd til slikt julekommers-stress som vi har her. I den familien hvor jeg og mine venner skulle feire dagen la vi alle navnene på en lapp i en bolle, og så trakk vi ut en lapp hver. Slik fikk vi alle en hemmelig venn. Den hemmelige vennens oppgave var å kjøpe en - bare en - gave til sin venn på lappen. Slik får alle en gave, alle gir en gave, men ingen vet fra hvem de får den.

Fordelene var monumentale! Før det første, med bare en gave å kjøpe/lage/ordne/organisere, fikk man bedre mulighet til å legge ekstra energi og omtanke i denne ene. For det andre slapp man å haste rundt å finne gaver til mange man ikke ante hva man skulle finne på til. For det tredje sparte man penger som man heller kunne bruke på felles mat og hyggelige stunder sammen med familie og venner. For det fjerde sparte man tid som man også kunne bruke til ro, kos og trivsel med de man er glad i. Det er jo det det til slutt egentlig handler om.

Ingen glemt, ingen ruinert, god tid, masse omtanke og den triveligste og mest ekte julen jeg noensinne har feiret - og det uten at jeg hadde en eneste norsk tradisjon.

Jeg skal selvsagt ikke sparke våre norske familietradisjoner på døra, men gave-kommers-stresset kommer jeg ikke til å savne!

Jeg oppfordrer alle til å tenke gjennom hva man kan gjøre for å skape den julen man _egentlig_ ønsker. Dette var bare en mulighet og et tiltak. Det finnes sikkert en mengde, både personlige og kreative måter å skape seg den julen som er best for deg. Den med ro, fred, god tid, masse lys og gode relasjoner til våre nære og kjære.

"Det er menneskets tåpelighet som fører til at det mister seg selv, og det er opp til menneskets visdom å redde det."

~ Constantine Francois Volneys ~


Hodet er kaotisk fullt av mikrofinans, utviklingsteorier, boliviansk historie og politikk, fattigdomsteorier og nyliberalisme. Tastefingrene er i tidsklemma for å få organisert alt dette i en logisk struktur som sier noe fornuftig om temaet, og dermed blir det lite tid til blogging.

Jeg ber om forlatelse for sjelden oppdatering for tiden, mens jeg strever med å holde hodet over vannet...

Beltevogn til Berlevåg                     akebrett til akershus


STOLHEIS TIL STOCKHOLM! :) 
                       

langrennski til langedrag                      Moped til Molde

Snowboard til Stavanger         

         Hest til Hammerfest                                           Trikk til Toten

                                                           

TOG
           TIL
                                    TROMSØ     

            

Papirfly til Porsgrunn




Og så var det stakkaren som hadde misforstått litt: "Fly til Ørsta"... ?
Nu vel, dette ble snappet opp på et toalett på SV, Universitetet i Oslo.

Rockette tok opp et interessant spørsmål i kommentarfeltet til posten om barnehager, naboprotester osv.: Hva er det som utgjør støy eller ikke? Og hvem avgjør hva som regnes som støy? Og med hvilke kriterier avgjør man om lyder er støy?

Rockette beskriver en holdning som finnes blant "frognerfolka" om at "lyder fra kafeer og restauranter er heller ikke greit, men å pusse leiligheter og fasader og å bruke store støyende løvblåsere, hekkeklippere og snøfresere hele dagen året rundt er liksom helt i orden".

Skummelt stille
Jeg husker det var en ting som forundret meg da jeg bodde i kjellerhybel i Ullevål Hageby også. Hagene var store, vakre og velstelte, men jeg så dem aldri i bruk. Det var stille som graven i hele nabolaget selv om de hadde de flotteste utearealene man kunne tenke seg til å leve livet utendørs. Jeg elsker å være ute, spesielt om sommeren, og jeg flyttet nesten ut i hagen i de varme månedene, men det er mulig jeg med det brøt en del uskrevne koder i dette nabolaget. Jeg så nemlig ingen andre som var ute. Det var en og annen som gikk tur med hunden, men de var i gatene rundt, ikke i ute og lekte i hagen med hund eller barn. Visst er det pent med pene  hager som kan være et behagelig bilde på netthinnen for naboenes utsikt, men hva er poenget med en stor og flott hage hvis man ikke kan bruke den til lek, moro, grilling, hageselskap, snuse på gresset og stirre på himmelen?

Hva er viktig?
Det ligger kanskje noen holdninger til bunns om at det er _viktig_ å holde fasaden og hagene i orden av hensyn til naboene, men at det den daglige livsutfoldelsen av menneskene som bor der (barna og kaffetørste) ikke er _viktig_ og dermed til sjenanse?

Bylyder som om vi var på landet?
Er vi (folk som bor i byer) så opptatt av å lure oss til å tro at vi nesten ikke har mennesker rundt oss, at vi glemmer at vi bor i en by? Er all denne frykten for lyder av menneskelig livsutfoldelse grunnlagt på behovet av å bevare illusjonen om at man egentlig ikke bor i en by? Jeg syntes stillheten i Ullevål Hageby ble kunstig og nesten skummel. Iallfall var det kjedelig. Det var en lettelse å flytte til østkanten, hvor det var folk ute i gatene og bakgårder (her var det jo ikke like mange hager, men desto flere bakgårder) overalt og hele tiden. Unger lekte, voksne stod i grupper og pratet, og bakgårdene har fellesgriller og innbyr til sosiale sammenkomster. Endelig følte jeg at jeg bodde i en by.

Ble det lyder av dette, ja, helt klart. Men i mitt hode er dette godlyder og ikke støy. Det er lyden av livet.
At enkelte foretrekker lyden av fasadebevarende maskineri og samtidig synes at kafeliv og barnelek er støy, det må bero på en holdning jeg iallfall ikke ønsker å dele.

Hva synes dere? Hva slags lyder er støy og bør begrenses av hensyn til naboene? Og hvorfor det?