Bariloche

barilocheDagene i går og i dag tilbringes i eksotiske San Carlos de Bariloche.

Nå er jeg ikke lenger på pampasen, men så langt sør at Argentina ligner et stort stykke Norge. Snødekte fjell, knallblå innsjøer, gran- og furutrær, kjøligere klima, selv om det er sommer.

Føler meg rett og slett hjemme. Ikke rart så mange skandinaver slo seg ned her da de utvandret fra sine fattige gamle hjemland for snart hundre år siden. Bare ta en titt på bildene og drøm dere bort!





379bariloche3

Lenger ut på pampasen II

Hvor i huleste flate Argentina befinner jeg meg, kan dere jo lure på, og siden jeg fant et fryktelig fint kart på nettet, så skal dere få vite ganske nøyaktig. Jeg er i Rio Negro dalen, hvor pampasen strekker seg endeløst og horisonten er vid. Buskas med gule blomster og grågrønt gress dekker jorden så langt øyet rekker, bare avbrutt av alleer og "gjerder" av alamo-trær som omringer og beskytter dyrket mark for vind og uvær. Akkurat nå er været strålende, akkurat passe varmt og akkurat passe friskt.

m_rionegro
(Kart: Rio Negro-provinsen og Neuquen)

Jeg er i skrivende stund i Villa Regina. Mitt første stopp var i Choele Choel hvor jeg besøkte familien til min tangolærer i Fray Luis Beltran. På et døgn ble jeg lokalkjendis og dukket frem i både lokalradioen og lokal-tvkanalen, som forøvrig sender opptak av min aller første tango-opptreden sammen med min kjære lærer på tv i kveld. Jeg håper inderlig noen tar det opp, for jeg er nå utenfor rekkevidde til å kunne se det selv. Nå er turen kommet til Villa Regina og det bittelille stedet Chichinales som ligger langs veien litt før. Det er så lite at det ikke står på kartet, derfor har jeg valgt å finne overnatting i Regina og heller ta en tur-retur til Chichinales. Dessuten er det ting som tyder på at jeg har et ærend i Chelforo også. Deretter går turen til Cipoletti og videre til San Carlos de Bariloche. Deretter vender jeg nesen "hjem" igjen til Buenos Aires.

 rionegro
(Rio Negro-elven sett fra broen mellom Choele Choel og Fray Luis Beltran)

Lenger ut på pampasen

I de innledende rundene av Tordenbloggen nevnte Hjorthen at jeg burde ta en tur lenger ut på pampasen - visstnok for å slippe unna oppskjørtede beundrere. Slike oppfordringer og utfordringer tar jeg selvsagt, og i kveld bærer det utover pampasen og inn i solnedgangen. Om jeg slipper unna beundrere er et annet spørsmål, men i forhold til det antallet vakre menn jeg har hvilt mine øyne på i dette landet, er det vel snarere mer sannsynlig at jeg kommer til å beundre en og annen selv.

Jeg håper å kunne stikke innom av og til både for å avlegge pampas-stemmer, Rio Negro-stemmer og Patagonia-stemmer, men også for å komme med en og annen observasjon eller beskrivelse. Imellomtiden ønsker jeg alle deltakere lykke til videre i avstemningene, og meg selv god tur lenger ut på pampasen.

Ciao!

image215

Stjålent inntrykk

Sekken var lettere enn han hadde håpet. Kanskje han skulle valgt en av de andre? Men denne så mest fristende ut, stor og med mange lommer. Dessuten var det den som stod lettest til.

Hvem var de?
Turistene hadde ikke merket noe, de var opptatt med å fordele ølglass seg i mellom og diskutere hvem som skulle ha vann og chorizos i brød eller med stekte poteter. Uten at de hadde reagert overhode hadde han snappet med seg sekken og ruslet rolig avgårde. Ingen la merke til at den forsvant. Han tenkte på hvordan de ville reagere når de oppdaget den var borte, ville de skjelle ut betjeningen, eller lage leven i gaten? Eller ville de bare riste på skuldrene?

De hadde vært en litt rar gjeng. Mange menn og bare en dame. Lyse alle sammen og sikkert rike som fy. Han håpet de mange små lommene inneholdt penger og saker som var verdt noe, som var lett å få noe ut av. Ofte er det jo de små tingene som er mest verdt. Han passerte kirken og så på folk som var opptatt med å tenne lys og be sine helgener om hjelp i hverdagen. Ja, de kan be så mye de vil, tenkte han, jeg tar heller saken i egne hender.

Utpakningen
Han ventet til han var hjemme før han gikk gjennom innholdet. Kona var ute, sikkert på markedet, så han fikk fred en tid. Han likte dette lille ritualet, det å sakte pakke opp den nye fangsten og stadig avdekke nye overraskelser. Han åpnet en liten lomme og det første han trakk frem var et rosa tørkle. Så rart, var det jentas sekk han  hadde tatt? Denne stod jo nærmest en av de høye gutta. Kanskje han var hennes kjære og at noen av hennes ting lå i hans sekk. Det neste han fant var Guia T, bussguiden for Buenos Aires. Ja, da hadde de iallfall vært her lenge nok til å våge seg på buss-systemet.

Prest?
I en annen liten lomme lå det et førerkort. Riktig, der var det bilde av den høye lyse. Men var han ikke litt rart kledd? Sort skjorte med hvit krave fremme - slik som prestene ofte brukte. Hadde han stjålet fra en prest? Mistanken økte da han åpnet neste lomme og fant en liten sort skinnbok. Han kunne ikke lese språket, men papiret var slikt gammelt  tynt, og blant alle de rare ordene kunne han se verse-nummereringen. Dette var en bibel. Den var for tynn til å være hele Bibelen, så den var nok bare enten det gamle eller det nye testamentet. Jøss, den var fra 1930!! Da kunne han jo selge den til antikvitetshandlerne som om den hadde tilhørt en gammel avdød immigrant. Bittelitt verdi iallfall. Og en mobillader - den kunne jo selges.

Den siste lommen han åpnet før han skulle begynne på hovedrommet i sekken inneholdt en USB-penn, en minnepinne, han fikk sjekke den en annen gang. Det lå vel bare prekener på dette merkelige språket der, antagelig. Dessuten lå det et kort der med mange tall på - ikke noe han kunne bruke til noe.

Tango?

image214Det første han så nede i selve sekken var to røde og sorte tangosko. Aha, tangoturister, de var det mange av, og det var ikke sjelden han hadde fått med seg sko i fangsten. Det var jo ikke så vanlig at prester danset tango, kanskje, men det gikk kanskje an i disse rare protestantiske landene hvor de tillot alt. Her var det noen cd'er også, musikk av Carlos Di Sarli. Ja, han kjente han til, god smak hadde denne presten.

Et undergrunnskart, men ikke herfra, han kjente ikke igjen mønsteret til Subte i Buenos Aires. Sporveien i Oslo stod det, Oslo hvor var det? Er ikke det Skandinavia da? De var jo lyse, så de var sikkert svensker. Et par bøker var det også på uforståelig språk. "På vei", stod det, "norsk tekstbok og arbeidsbok for innvandrere". Et språkkurs? Hahaha, ja, kanskje han endag ble rik nok til å reise? Yeah right... Men hvorfor i all verden hadde denne turisten med seg et språkkurs i sitt eget språk med seg hit? Her burde de jo lære spansk.

Sjokket
Tangokart - et kart over milongaer, ja presten hadde nok tenkt å bruke de skoene som var i sekken, men hva var dette? Gay kart Buenos Aires? Et kart over homsesteder i Buenos Aires? Herregud, han visste ikke engang at det fantes, og så var det så mange? Hva slags pervers person var dette? Prest med rosa tørkle som danset tango og gikk på homsesteder for å se på andre menn? Han turde ikke engang tenke på hva innholdet på minnepennen måtte være...

Han nesten slapp sekken i gulvet og tok seg i å bli sittende med et måpende uttrykk og hendene uforstående ut til siden. Med ett følte han seg from, han som så lenge nå hadde levd av å ta ting fra andre. Han reiste seg resolutt og gikk ut uten å låse døren. Han strente nedover gaten med sikre skritt mot den katolske kirken han alltid passerte. Denne gangen gikk han inn og korset seg.


Reinkarnert?

Sånn godt utpå dagen etter en vellykket tangoaften i går, blar jeg for moro skyld gjennom noen gadgets man kan legge til iGoogle og finner "Alt om fødselsdagen din". Joda, moro det å se hva som har skjedd denne dagen i historien, tenker jeg og legger den til, setter inn dagen "min". Måner og planer dukker opp, kinesiske stjernetegn, stener, tall og symboler. Jeg har aldri lagt stor vekt på astrologien, selv om den kan være underholdende i seg selv, så jeg hopper glatt over horoskoper og beskrivelser av hvordan jeg er skorpion i første, andre og tredje potens.

Men så ser jeg at maskinen jammen har oversikt over mine tidligere liv. En god latter forlenger jo livet - dette vi lever nå, iallfall, så dette må jeg finne ut av. Simsalabim har maskinen regnet ut følgende, basert på min fødselsdag på en tirsdag i 1971:

Diagnóstico de su vida pasada:
No sé si le parecerá bien o no, pero usted era hombre en su última encarnación terrena. usted nació en algún lugar del territorio que hoy es Ontario en torno al año 950. Su profesión era artista, músico, poeta o danzante litúrgico.
Un breve perfil psicológico de su vida pasada: :
Siempre le gustó viajar e investigar. Podría haber sido un detective o un espía.
La lección que su vida pasada le ha dado para la encarnación actual :
Debe desarrollar su talento para el amor, la felicidad y el entusiasmo, y debe distribuir esos sentimientos a todos los demás.
¿Recuerda ahora?

Sånn summa sumarum får jeg vite at jeg var mann, født rundt år 950 i området som i dag er Ontario. Denne mannen hadde en artistisk profesjon, musiker, poet eller rituell danser.

Videre forteller maskinen meg om min psykologiske profil i mitt forrige liv: Denne mannen var alltid opptatt av å reise og drive undersøkelser. Han kan ha vært detektiv eller spion.

Jeg har visstnok gjort meg noen lærdommer i det forrige livet også, nemlig at man bør utvikle sine talenter for kjærlighet, lykke og entusiasme, og at dette er noe man bør sørge for å meddele og distribuere til andre omkring seg. "Husker du nå?"

Maskinen forteller ingenting om hvor jeg måtte ha gjort av meg de nesten 1000 årene mellom forrige og nåværende liv - det hadde jo vært interessant. Nå spesifiserer den faktisk at dette var min forrige _jordiske_ inkarnasjon, så da er det gjerne et hint om at det skal finnes andre steder å inkarneres også? Jeg har aldri hengt meg særlig opp i reinkarnasjon og troen på tidligere liv, evt, håp om flere liv etter dette. Jeg har liksom konsentrert meg om det eneste livet jeg er bombesikker på at jeg har - nemlig dette nuh! Men når jeg tenker på min tidlige dragning mot alt som hadde med nordamerikanske indianerstammer å gjøre, og da spesielt Irokeser-nasjonene (som tilfeldigvis befolket den sydlige delen av Ontario), og at jeg som 10-åring valgte navn til min første hund fra Ojibwa-språket (som også ble snakket i Ontario og fortsatt eksisterer), og når jeg sammenligner denne "analysen" av mitt eventuelle tidligere liv med hvordan jeg selv har valgt å presentere meg på bloggprofilen min, så begynner jeg jammen å lure... Døm selv:

Tiqui er en sporty teoretiker med sans for poetiske beskrivelser i prosa. Hun er lidenskapelig opptatt av mennesker i alle typer samfunn, varierende sosiale sammenhenger, dans og andre fysiske aktiviteter, språk, entusiasme, nye horisonter og magiske stemninger.

For tiden er hun i Buenos Aires hvor dagene består av tango og undersøkelser blant skandinaviske utvandrere i Argentina.

Mine interesser
Tango
Latin Amerika
Språk
Mennesker
Nye horisonter
Jeg liker
Muligheter
Elegante formuleringer
Åpenhet
Entusiasme
Jeg liker ikke
Unnskyldninger
Dårlig språk
Fastlåsthet
Likegyldighet

image212
(Maleri: Eastman Johnson - Ojibwe Wigwam at Grand Portage - Oil on canvas 10.25 x 15.2 - 1857
- hentet fra Wikipedia, maleren døde for over 70 år siden og bildet er derfor i offentlig eie)

Sliding doors

Dørene glir opp og jeg trasker ut av t-banen for å bytte bane fra E til C på Independencia. Tankene er et annet sted, og jeg glir inn i mengden som stimler sammen foran rulletrappen. Da ser jeg et skjevt blikk over en gul fanta-flaske. Du lar meg passere slik at vi havner på samme trinn i trappen. Jeg titter på deg, og et øyeblikk møtes blikkene våre før begge skynder seg å lete etter andre punkter å feste blikket på.

Vi når toppen og mengden spres utover, noen går mot utgangen, andre mot forbindelsen til linje C. Vi skal begge videre, men i hver vår retningen. Du tripper ned trappen mot Retiro, jeg fortsetter og går ned trappen hvor t-banen går til Constitucion. Der står vi, på hver vår kant og titter på hverandre på motsatt perrong. Det er ikke tvil, du ser like mye på meg som jeg på deg.

Jeg tar mot til meg og smiler. Ansiktet ditt sprekker opp i et nydelig smil og møter mitt. Jeg smelter, kjenner jeg rødmer, merker at foten begynner å bevege seg litt nervøst, og klarer ikke holde blikket lenger, men må hvile det litt på noe ufarlig. I smug ser jeg at du gjør det samme.

Begge venter intenst på banen som vi hører er i anmarsj, og med et slags oppgitt "tenk hva det kunne blitt til?" beveger jeg meg i retning døren. Jeg ber pent om å få passere noen passasjerer som sperrer adgangen til vognen, tar tak i håndtaket over hodet og gjennom vinduet kaster jeg et siste blikk mot deg. Jeg former leppene i et hadet "ciao, ciao". Du smiler, senker hodet og titter lurt på meg mens du vinker med fantaflasken din.

Det var det første og siste jeg så til deg. Tro om våre veier krysses igjen? Skal jeg ta t-banen i morgen til samme tid og se om du er der? Om du er der, skal jeg da spørre deg - "er det tilfeldighet?".  "Antagelig ikke", håper jeg du vil si, "jeg så etter deg også".

Jeg er tørst, jeg går inn i første butikk og kjøper meg en fanta...

Endelig Argentinsk katteblogg

Det er mange meninger om katteblogger. Noen ser på dem med litt skjevt øye, mens andre elsker dem. Noen tyr til katteblogging for å roe temperaturen på bloggen innimellom. Selv har jeg egentlig vært litt misunnelig på dem som har katter å blogge om. Endelig kan jeg by på katteblogging fra Argentina også. Valghelgen flyttet jeg inn i ny - gammel leilighet i Buenos Aires som jeg deler med Darwin, og en biolog som er Darwin´s menneske. Det sier seg selv at jeg er svært så beæret over å få bo med en etterfølger av selveste Darwin!

Darwin er en enøyd katt på 10 år som vet hva han vil, og når han vil ha det. Han hadde engang to øyne, men en gang i hans ungdom følte han seg kallet til å teste ut Darwins tese i virkeligheten. Den om "Survival of the fittest", vet du. Darwin var den som overlevde eksperimentet, så han kunne konkludere med at sin forfetter hadde hatt rett, men som Odin ofret han et øye for visdommen. Det ser ikke ut til å hindre ham nevneverdig. Han krasjer bare med møblene når han går inn for det. Det er av og til nødvendig for å signalisere til de evneveike menneskene at han vil ha kos. Det er nemlig ikke alltid de skjønner hva han sier, selv om han snakker både høyt og tydelig.

Når han vil være alene sover han i klesskapet til biologen. Der ligger det nemlig alltid nok tøy på hylla til at det utgjør en myk og varm madrass, samtidig som det henger nok klær fra stangen til å skjule ham og holde på varmen. Når han synes den gamle 98 år gamle leiligheten blir for urven og kald, setter han seg i vinduet og varmer seg i solen, mens han titter på duefamilien som har tilbo rett utenfor glasset. Jeg tror det er et stort irritasjonsmoment at noen har plassert en glassrute akkurat der.

Når han er sulten er det ikke fred å få, og det er han stort sett alltid. Han er heller ikke fornøyd med bare litt, men forlanger full skål hver gang, noe som ser ut til å ha gått ut over næringsinntaket til biologen, for han er en smule skinny, mens Darwin nå nærmer seg smellfeit for å være en katt. Hadde han ikke vært en hannkatt ville jeg trodd at det snart var flere darwinitos på vei.

Darwin er en meget hjelpsom og arbeidssom katt, og yndlingsaktiviteten er å hjelpe meg med pc-arbeidet. Det gjør han helst ved å kommandere meg, komfortabelt plassert på fanget foran tastaturet. Det forekommer meg at han vektlegger effektiviteten i kosen et hakk mer enn effektiviteten i skrivingen.

Som seg hør og bør når man bærer navnet Darwin er han ekstremt tilpasningsdyktig, og var husvant bare etter noen få dager. Så husvarm ble han kjapt at han slett ikke syntes det var skummelt at det strømmet inn mengder med mennesker her på fredag, at alle lysene ble slukket og musikken ble skrudd opp. Biologen hadde fraktet alle møblene i stuen ut på soverommet for å lage danseplass til gjestene, men Darwin mente at det var akkurat nok plass for ham å slappe av på. Dermed breiet han seg ut over hele dansegulvet, så fikk gjestene heller holde seg på kjøkkenet og i gangen.

Darwin er litt av en ridder, og han har litt vondt av meg som bor ovenpå i tårnet. Han gjør stadig fremstøt for å redde meg fra den høytsvevende og innestengte tilværelsen og få meg ned blant de andre levende i leiligheten, og blir dypt fornærmet når han blir lempet ut igjen og må jumpe ned igjen de smale og bratte trampene uten så mye som et takk. Han har ikke helt bestemt seg for om hans nye matmor er helt å forakte eller å foretrekke. Jeg gir ham nemlig ikke full skål, gir ham ikke kos når han vil ha det, mens gir ham tvangskos når han helst ikke vil ha det. Men alt i alt er den nye bosituasjonen positiv og fredfull for alle beboere, Biologen, Darwin og jeg.

image211
(Alle foto: Elisa Vik)

For dummies

Jeg er ikke særlig praktisk av meg. Jeg er så lite praktisk at jeg har en egen blogg-kategori for teoretikerenes praktiske utfordringer. Men nå i dag har jeg funnet løsningen på alle mine praktiske problemer. Internet er en fin ting og denne siden er enda finere: WikiHow The How-to-manual that You can edit.

Her finnes altså grundige forklaringer fra alle som har greie på praktiske gjøremål i alle mulige slags kategorier og nivåer. "Gjør det selv" sortert, og samtlige "for dummies"-utgaver til sammen. Denne siden kommer jeg til å bruke tid på!

Jeg har hatt flere poster om praktiske sykkelting jeg har strevd med, men her går man virkelig i dybden - her forklares trinn for trinn helt ned til hvordan man skal komme seg av og på en sykkel på en trygg og til og med elegant måte. Og det er tatt hensyn til at det ikke bare er herrer som sykler, og det finnes en utførlig beskrivelse av hvordan man best mulig skal kunne sykle med skjørt. Nå foretrekker jeg som regel å sykle med bukser på lik linje med gutta, men av og til sykler jeg jo til og fra fest og dans, og da er det kjekt at noen har tenkt på dette scenarioet.


Det er ikke hver dag man finner løsningen på alle sine praktiske problemer.

Nattens uovertrufne kompliment

Hyggelig nattlig tangoprat - overhørt og/eller opplevd:


"Nei, jeg vil heller danse med en som var på klassen i dag, for å øve på det vi lærte. Du var jo ikke der."
Practica X, kl. 23.45
- Hvorpå han gikk til andre siden av lokalet uten å danse med noen, fordi den utkårede selvsagt var på gulvet.


"Skal du gå nå allerede? Jeg synes du er pen, og hvis du ikke allerede har forpliktelser vil jeg gå ut med deg på søndag"
La Gorra, kl. 02.30
  - Det var visst ikke så nøye hva hun måtte ønske i den sammenhengen...


"Du, jeg var på en danseklasse for avanserte tidligere i kveld, og det var jo total katastrofe. Nesten ingen av deltakerne var jo på et avansert nivå. Faktisk - selv DU slår jo de fleste av dem ned i støvlene!"
Practica X kl. 00.30
  - Det er mange måter å bli satt på plass på...


"Beklager at jeg ikke gav deg mer plass, men det var liten flyt i dansen foran meg også."
"Ja, det er jo så mange tullinger av utlendinger her idag som ikke kan verken danseretning eller danse"
La Glorieta, kl. 20.23
  - Samtale mellom to argentinske menn på gulvet mellom to tangoer. Den eneste utlendingen i mils omkrets er jeg...


image202
(Foto - grafiti i Buenos Aires - tyvlånt på det store internett)


Variabel praksis

Man gjør ting på forskjellig vis her i verden. Før i tiden tenkte man på ulik praksis som noe som tilhørte geografisk avgrensede kulturer og man snakket derfor om kulturforskjeller. Så oppdaget man at det også finnes variasjon i praksis innenfor samme geografiske områder som avvek kanskje bare på noen områder, men ellers delte den gjengse praksis til en hegemoniske kulturen akkurat der, og man begynte å snakke om subkulturer. Dernest ble det enda mer komplisert da man merket at det ikke bare fantes variasjon innenfor det som skulle være én kultur, men at det også fantes likheter på tvers av "kulturer" og man fikk problemer med selve avgrensningen av geografiske områder.

Livsstiler og perspektiver
En av mine professorer i antropologi uttalte en gang at hun antagelig hadde mye mer til felles med andre universitetsansatte og akademikere verden over enn hun hadde med andre nordmenn som hadde en helt annen yrkesbakgrunn og drev med helt andre ting enn hun fylte sin livsstil med. Da kan man kanskje begynne å snakke om livsstiler i stedet for kulturer?

Det er noe i det hun sier, jeg føler kanskje noe slags umiddelbart fellesskap med andre antropologer spesielt, og andre samfunnsvitere og universitetsmiljø generelt. I Sevilla følte jeg meg hjemme bare ved å vandre i gangene på det sosialantropologiske instituttet uten å kjenne noen der, jeg følte en egen dragning mot fakultetet for historie og litteratur her i Buenos Aires. Da hovedfagsstudentene avsluttet sin tilværelse med Universitetet i Oslo sa Halvar Vike at vi måtte huske på at vi fortsatt tilhørte en familie av antropologer - uansett hva vi måtte gjøre senere i livet. Jeg nikket gjenkjennende den gangen, og tror man får en tilsvarende tilhørighetsfølelse med flere slike "livsstiler" eller med mennesker som deler perspektiver, om man vil.

Konferanse i Rosario
Det var en av grunnene til at jeg benyttet anledningen til å dra på antropologi-konferanse i Rosario, Argentina. Jeg gledet meg uendelig til å sitte ned og lytte til forelesninger, debatter, høytidelige åpninger osv. Jeg hadde blinket meg ut noen arbeidsgrupper med tematikk jeg er interessert i, og leitet frem de riktige aulaene etter registrering.

Det var mange som var interessert i samme tema, og  salen ble fort full. Folk bumpet og skumpet borti hverandre for å finne plass, og da debatten startet var det et kaos og leven av folk som kom for sent, flyttet stoler, reiste seg for hverandre, fant frem papirer osv. Jeg hørte ingenting, men tenkte at salen faller vel snart til ro, så jeg får bare være tålmodig og håpe jeg ikke går glipp av så mye.

"Du verden, det fyllte seg opp til slutt!" Fullstendig likegyldig om debatten hadde startet skravlet den nyankomne med høy og kraftig stemme, kysset på sine kjente, og skramlet med stolene mens hun fant seg en plass. Jeg tenkte nå måtte vel salen falle til ro. Døren stod åpen ut i gangen, og utenfor satt det tre-fire jenter og fniste. Innimellom lo de høyt. Noen lukket døren og noen minutter ble det nesten mulig å høre hva foreleseren sa. Så knirket døren og tre nye ankom og gjentok hilsener og skramling med stoler, dessuten lot de døren stå åpen. Enda en gjeng kom og satte seg likegodt foran døren, samtidig som noen fant ut at de heller ville være et annet sted og gikk. Mye tumulter med å komme seg frem i menneskekaoset gjorde at første innlegg ble avsluttet og neste påbegynt uten at jeg hadde hørt et eneste ord. Slik fortsatte hele debatten. Folk kom og gikk, snakket, hilset, åpnet og lukket dører, skramlet med stoler, hvisket seg i mellom og jeg kan ikke si annet enn at jeg var skuffet over å ha tilbrakt flere timer bare for å overhøre skvalder - som ingen andre så ut til å reagere på.

Jeg bestemte meg deretter for å følge aktivitetene i hovedsalen hvor det i det minste var mikrofoner og bedre plass til trafikken inn og ut. Der ville jeg kanskje kunne få med meg hva som ble sagt iallfall, og det var et godt valg.

Høytidelig æresdebatt
På kvelden satt jeg også i hovedsalen. Det skulle være en æresdebatt for en nylig avdød antropolog. Jeg kjente ikke til ham, men regnte med at det var et navn man burde ha hørt om, så jeg så frem til å bli kjent med arbeidene hans gjennom kollegaenes innlegg til hans ære. Familien var tilstede, enken, barna og barnebarn. Folk hadde kommet langveis fra for å delta på denne faglige minnestunden.

Med mikrofoner fikk jeg høre hva som ble sagt denne gangen, men jeg satt nesten og måpet av all den ekstra-debattlige aktiviteten som foregikk i salen under hele seansen og at ingen reagerte eller så ut til å synes dette var noe respektløst i en slik anledning. Dette bildet er tatt midtveis da hakesleppet mitt var på sitt største:

image201

Herren i lilla sirkel er akkurat ankommet midt i andre innlegg, og bryr seg ikke med å gli stille ned på en stol som var lett tilgjengelig, men bakser seg frem og lager leven, og det langt fremme, så absolutt hele salen får det med seg. Herren i grønn sirkel selger kaffe til forsamlingen utstyrt med et belte med store lommer til fylte termoser med kaffe, varm melk og diverse tilbehør. Jenta i blå sirkel deler ut klistremerker til tilhørerne i håp om å selge dem, og tigger om penger når de ikke ønsker å kjøpe. Hun var forøvrig den tredje klistremerkeselgeren som tok for seg akkurat denne forsamlingen. Jenta i rød sirkel har nettopp basket seg gjennom stolradene for å ta seg en røyk ut gjennom vinduet, og like etter bildet ble tatt får hun selskap av en venninne. De blir stående en god stund og skravle mens de røyker og innimellom puster ut gjennom vinduet.

Ulike reaksjoner
Det snodigste av alt var ikke aktiviteten i seg selv, men at ingen reagerte på den. Sønnen til den ærede avdøde antropologen kjøpte selv kaffe, og folk lot seg ikke affisere av jentenes skravling eller tiggingen. Jeg kommenterte dette til min finsk-argentinske antropolog-venninne etterpå som noe jeg oppfattet som høyst respektløs oppførsel i en anledning hvor man burde vise respekt, ikke bare for den avdøde, men for familien hans og for de som ønsket å konsentrere seg om innholdet i æresdebatten.

Først lo hun litt og sa det var typisk skandinavisk av meg å reagere slik. I Norge og ellers i skandinavia hadde man jo så voldsom sosial kontroll at folk ikke fikk lov å slappe av engang. Hun hadde jo vært både i Finland og ellers i skandinavia og syntes praksisen der var helt klaustrofobisk. Nei, her var dette helt vanlig og ingen grunn til å reagere på. Da jeg sa det ikke nødvendigvis ikke dreide seg om sosial kontroll, men om respektfull oppførsel av hensyn til at man skulle kunne høre hva som ble sagt, avfeide hun det med at vi var så indoktrinerte i dette at vi ikke engang så det selv at vi ble kontrollert. Dessuten ville det ikke være riktig å avvise de små selgerne, de var jo fattige barn. Jeg sa jeg gjerne skulle gitt dem penger - utenfor - men at jeg ikke ønsket å oppfordre til å forstyrre folks konsentrasjon, så derfor ville jeg ikke gi dem noe inne i salen. Jeg BLE forstyrret og mistet tråden både da klistremerket ble delt ut, og når det ble tigget om penger etterpå. Min venninne ble helt forferdet over min holdning og mente man aldri ville kunne vise dem bort, spesielt ikke i denne æresdebatten, siden det ville være stikk i strid med den holdningen den avdøde antropologen alltid hadde hatt - at man ikke skulle diskriminere fattige barn. Og selv om man nå har innført røykeloven i Argentina, så måtte man da få lov å ta seg en røyk og slappe av med litt skravling? At jeg ikke kunne skjønne det?

Det begynte å ane meg at vi la helt forskjellige ting i begrepene respekt, diskriminering, hensyn, kontroll og vi rett og slett snakket forbi hverandre. Eller vi kanskje bare er så indoktrinerte begge to i hver vår praksis at vi ikke ser det selv?

Valg i Argentina og litt hverdagspreik


Alt vel

Jeg begynner å få bekymringsmeldinger. To uker uten livstegn verken på mail eller på blogg er mye i disse digitale dager. Siste blogginnlegg jeg rakk å publisere var 13. oktober. Jeg har påbegynt flere blogginnlegg jeg ikke har rukket å få ferdig, jeg har rett og slett hatt det så travelt at jeg ikke har rukket å skrive en sammenhengende tekst. Jeg har ikke rukket å danse tango engang! Og for de som kjenner meg er det ille.


Politiske kommentarer er ikke vanlige i denne bloggen, heller ikke dagbokinnlegg selv om postene stort sett alltid er personlige i en eller annen form. Idag kommer det likevel litt av begge deler. På søndag var det presidentvalg i Argentina, og min kommentar til det blir også i den personlige kuløren.

Flyttesjau

Denne valghelgen flyttet jeg for andre gang i Buenos Aires, denne gangen fra San Telmo til San Cristobal tidlig lørdag morgen. Ved hjelp av sterke karer som villig stilte opp for sin kamerat Luciano for litt pizza og dugnadsøl fikk vi fraktet mitt lille og Lucianos store inventar til ny adresse i Entre Rios og Constitucion. Lørdag og søndag gikk med til å komme i orden i ny leilighet, handle småtterier som alltid trengs, finne matbutikken, vaskeriet, nytt treningssenter og bli kjent i området.


Valg i Argentina
Som kanskje de fleste interesserte har fått med seg har Cristina Kirchner vunnet valget, noe de aller fleste ventet på forhånd, men likevel ristet på hodet over. Ingen jeg har snakket med likte noen av kandidatene, og de fleste himlet med øynene over politikere som sådan. Alle (som jeg har snakket med) var likevel opptatt med å reise til sine valgkommuner og med stemmeavgivning på søndag, så jeg håper de har funnet en kandidat de kan stå for at de har valgt. Man himlet litt ekstra med øynene over at det manglet stemmesedler til 14 partier og at man bare hadde utvidet åpningstidene til stemmelokalene med en time for å rette på det. Uansett forventet folk at Kirchner gikk av med seieren, så da spilte det kanskje ikke så stor rolle? Partiet til Kirchner har nå majoritet i både senatet og i representantskapet, og tilsynelatende kontinuitet gjorde at den argentinske børsen økte litt og dollaren falt i forhold til pesoen med en centavo utpå dagen. Noen analyse av slike forhold skal jeg ikke begi meg inn på.

Jeg merket valget mest ved de store valgplakatene, og at jeg ikke fikk handlet alkohol på butikken på valgdagen for å feire innvielsen av ny leilighet. Jeg har tydeligvis allerede blitt vant til å kunne handle vinflasken min på nærbutikken hvilken som helst dag og nesten hvilken som helst tid på døgnet. Det blir overgang når jeg skal hjem igjen.

Valgplakatene til Kirchner har jeg ikke vært imponert over: "Sabemos lo que falta" og "Sabemos como hacerlo" betyr noe så revnende likegyldig som "Vi vet hva som mangler" og "Vi vet hvordan vi skal gjøre det". Hva som mangler i forhold til hva, hvem og på hvilket nivå sies det lite om, og hvordan man skal gjøre hva, for hvem, med hvilke virkemidler og hvilke konsekvenser er det også temmelig usikkert å spå om. Det som er imponerende med disse "valgløftene" er at de faktisk går til valg uten å love noe som helst - og vinner! Ingen kan anklage dem for senere å bryte løfter når det faktisk ikke er blitt lovet noe. Nå skal det sies at opposisjonen ikke hadde noe mer konkret å komme med de heller, og folk er generelt lei av politikere uansett hva de sier.

Folk ser på den reelle effekten i samfunnet. Det er en stadig økende usikkerhet, folk er redde, engstelige for vanlige dagligdagse gjøremål. En venninne av meg tar konsekvent aldri bussen av frykt for ran og overfall. Matvareprisene øker, og for ikke mange ukene siden ble det gjennomført en tomat-boikott for å protestere mot de unaturlig høye tomat-prisene som nådde opp i 18 peso kiloen, noe som er godt over 30 kroner, men enda dyrere om man tar høyde for at de fleste ikke tjener mer enn 10-20 peso i timen før skatt. Tomatene er en indikasjon. Det ryktes om nye og bedre statistikkmetoder, men disse fjerner visstnok bare ekstremverdiene, slik at tomatprisene i dette tilfellet vil bli fremstilt som mye rimeligere enn de faktisk er.

Fattigdommen går ikke ned, og om man skal dømme etter antall mennesker som har sovet på gaten i vinter - en spesielt kald og ekkel vinter, kaldeste på mange tiår i Buenos Aires - så har vel heller fattigdommen økt. I sentrum talte jeg mellom en og fem uteliggere på hvert kvartal i en periode, og det er mange, mange kvartaler i sentrum av Buenos Aires. Uteliggerne er heller ikke bare folk på skråplanet, alkoholiserte og fillete menn, men hele familier, små barn, unge par og generelt folk man ikke ville forvente å finne på fortauskanten.

De nye plakatene etter valgseieren er akkurat like intetsigende: "A la Argentina que viene la hacemos entre todos: Cristina, Cobos y vos" = "Det Argentina som kommer lager vi sammen: Cristina, Cobos og du". Det er ikke lite Cristina Kirchner trenger å ordne opp i om hun skal få folkets respekt, så jeg får ønske henne lykke til. 

Samtidig får jeg gi et livstegn, så ikke bloggverdenen tror jeg har forsvunnet for godt. Dere blir ikke kvitt meg så lett, altså!


november 2007
ma ti on to fr
     
1
2 3 4
5 6
7
8 9 10 11
12
13 14 15
16
17
18
19 20
21
22
23
24 25
26
27 28
29
30    
             
RSS 0.91