Rettelse - Paul padler ikke før 20. desember

Da jeg anbefalte programserien Paul Padler Latin Amerika hadde den en annen sendestartsdato. Nå fikk jeg vite at det starter først 20. desember. Så fra onsdag 20 desember er det altså bare å sitte lenket til tv2!

Du, det piper altså!

Situasjonen er slik:
- Tiqui sitter på jobb.
- Brannvesenet ankommer med to hele biler og 4-5 brannmenn.
- Alarmen har gått uten at vi har hørt den - betryggende.
- Brannmennene roter med branntavlen og finner ut at det er feil på den.
- Det har visst vært feil på den lenge og for å beholde forstanden har Tiquis kolleger slått av lyden før.
- Når lyden er av hører man ikke brannalarmer.
- Brannmennene er morske og forlanger at branntavlen må pipe til den blir fikset.
- Hvis den ikke får pipe så er alarmen lydløs og det er jo som de fleste forstår farlig.
- Tiqui lurer på når tavlen kan ordnes slik at man slipper å høre på pipingen?
- Brannmennene beroliger med at det skjer nok i løpet av kvelden eller morgendagen.

Status er:
- Branntavlen har nå pepet hvert sekund i to og en halv time siden Tiqui kom på jobb.
- Det er ca 2,5x60x60 = 9000 pip.
- Det er nesten 5,5 timer igjen av vakten
- Da er det nesten 19 800 pip igjen før hodet får ro.
- Tiqui har ingen tro på at brannmennene vil prioritere onsdagskvelden for å fikse branntavlen.
- Alle kreative løsninger for å prøve å tenke på noe annet er brukt opp.

Så kommer dagens kommentar fra en bestyrtet kunde:

- "Du, det PIPER i gangen, altså!"
- "Å, sier du det!? Nei, det ville jeg aldri lagt merke til....................."

Barnehager - et behov for staten eller foreldrene?

Iskwew har skrevet et nyttig og interessant innlegg om barnehager, ressurser og sammenhengene mellom bygg, førskolelærere og barnehageplasser. Selv har jeg svært liten greie på dette temaet - man setter seg jo først inn i saker når man trenger kunnskap om dem - men i går kom samtalen inn på disse spørsmålene med en kar som jobber med selve implementeringen av de politiske vedtakene rundt offentlige omsorgsbygg - dvs, barnehager, sykehjem osv.

barnehageAv samtalen viste det seg at en ting som er svært ressurskrevende når det gjelder barnehageutbygging og som ikke ble tatt opp hos Iskwew, er at nesten overalt hvor man ønsker å bygge barnehager, så vil ikke naboene ha dem. Spesielt i byene, i Oslo, og enda mer spesielt er dette på Frogner og lignende bydeler. De byggesakene som kan starte uten en runde med naboklager som tar seg hele veien opp til fylkesmannen tilhører unntakene. Naboene er redd for støy, bråk, tramping i blomsterbeddet, for mye trafikk når foreldre kjører barna til og fra osv. Hos fylkesmannen får byggingen som regel klarsignal likevel, ettersom dette er et politisk vedtak, men resultatet er utsettelse av byggingen med to år og merkostnad på 2-10 milloner.
- "Det er demokratiets pris", ristet han oppgitt på skuldrene.
- "Eller byråkratiets", ymtet jeg.

Dessuten antydet vedkommende at etterspørselen etter barnehager i realiteten ikke er så stor som politikerne vil ha det til. Mange takker nei til barnehageplass om man ikke får plass i den nærmeste hagen, og mange ønsker heller å være hjemme og motta den lille kontantstøtten man før. Han hevdet at det heller er snakk om at det norske samfunnet har behov for at barna kommer i barnehage - og da spesielt barn av innvandrere - for at de skal lære seg norsk.

Jeg vet ikke hvordan sammenhengene er her, men jeg synes det var viktige og interessante spørsmålsstillinger han tok opp. Er det staten som har behov for at barna går i barnehage eller er det foreldrene?

2/10 fylleangst i 5 år

Matematikk er vanskelige greier. I gamle dager på universitetet måtte man uansett fag også kunne litt om matematiske tideler, ettersom man hadde tallkarakterer som kunne justeres opp og ned med tidels karakterer. Dette gjaldt både studentene og sensorene som skulle tildele de etterlengtede tidelene. Karakter-matematikk er enda verre å holde greie på når man har et visst inntak av alkohol...

I disse julebords-tider minnes jeg et julebord som i tallkarakterenes tid tok en særdeles kjip vending når det gjaldt karaktermatematikk, både fordi det ble vanskelig å holde styr på karakterene, og fordi grunnlaget for hva karakterer tildeles for viste seg å bli en smule diffust.

Heltemiddagen
Jeg var seminarleder og hadde fått den ærefulle invitasjonen om å delta på julebordet sammen med de administrativt og vitenskapelig ansatte. Denne gjengen med mennesker var som helter å regne for meg. Jeg kjente dem gjennom vitenskapelige artikler, gjennom fascinerende forelesninger og seminarer. De kunne så mye, hadde så mye erfaring, så grundige analytiske evner og et slikt observant falkeblikk for avslørende detaljer i de store sammenhenger. Det var en ære, en virkelig ære å få feire julebord med dem.

Illusjonen som brast
Det skulle imidlertid vise seg at også forskere er mennesker. Forskere reagerer på alkohol omtrent slik andre mennesker gjør det, de blir fulle. Fulle forskere er omtrent akkurat like sjarmerende som vanlige fulle mennesker. Ja, de ER jo sjarmerende i begynnelsen, mens man sitter ved bordet og forteller røverhistorier fra faget, mens man danser til musikken, fortsatt noenlunde i takt. De er også ganske sjarmerende når de i all sin menneskelighet gir meg - en ussel seminarleder og student - oppmerksomhet nok til jeg får danse alt jeg har lyst til og atpåtil blir invitert på nachspiel.

Men nachspiel pleier å være tidspunktet hvor vanlige fulle mennesker ikke lenger er så sjarmerende. Dessverre gjelder dette for heltelignende udødelige forskere også. Sjarmskalaen når sitt bunn-nivå når jeg blir tilbudt 2 10-deler ekstra på eksamenskarakteren hvis jeg blir med hjem til en representant for den vitenskapelige staben. På det tidspunktet er jeg ikke lenger så glad for oppmerksomheten og svarer: "Det trenger jeg ikke, jeg er flink nok!"

Den andre seminarlederen som var tilstede hvisket til meg litt senere: "Vi skulle ikke vært her i dag..." Jeg er enig, jeg skulle gjerne beholdt respekten for og illusjonen om at våre forskere er noen udødelige overmennesker som vet best og kan mest. Dessverre oppdaget jeg at de bare er mennesker som alle andre.

5 års fylleangst
Den fulle forskeren skulle nok bitt i seg de usjarmerende ordene som faktisk er på kanten av både profesjonalitet og endog loven. Han har siden ikke hilst på meg de siste fem årene - inntil i dag. I dag ble han overrumplet over at vi stod i samme kø, og utbrøt litt før han hadde tenkt seg om (denne gangen også):

- "Jaså, så du er her fortsatt?"
- "Jada, man blir ikke kvitt meg så lett", sier jeg og ler.
- "Hvor var det du var, i Ecuador?"
- "Jeg var i Bolivia", svarer jeg.
- "Hvordan var det, vant ikke han sosialisten i Ecuador?"
- "Tja, det vet jeg ikke, men Morales vant iallfall i _Bolivia_"

I neste sekund var han borte. Antagelig var han så overrumplet over at han var nødt å prate til meg at han ikke hørte hva jeg svarte på spørsmålene hans. Tenk at han antagelig har hatt fylleangst for dette i alle disse årene. Hadde han hilst på meg og sagt unnskyld dagen etter kunne han antagelig spart seg for 5 års nerver...

Men stolthet er en like vanskelig greie som matematikk...

deismal3

Tiqui - konfliktsky?

Jeg har gruet meg i en måned nå. Tanken på det har spist seg inn i tankene mine og fratatt meg konsentrasjonen. Nå MÅ jeg snart få gjort noe med det. Nå må jeg manne meg opp, ta konfrontasjonen og bli ferdig med det. Hva dreier det seg om, spør du? Et uvennskap i emning? En grov urettferdighet? Et overtramp over mine grenser? Et svik?

Nei, det er ikke halvparten så alvorlig som det, men jeg må gå den tunge veien tilbake dit jeg engang kjøpte sykkelen min og klage. Jeg må reklamere, vifte med garantien og argumentere for at jeg vil ha erstatning i form av nytt utstyr. Jeg gruer meg og er overbevist om at de på en eller annen mirakuløs måte vil finne ut at jeg kan takke meg selv, jeg som er en slik dum teoretisk anlagt blondine som ikke tenkte på ditt eller datt. Faktisk er jeg temmelig paranoid når det kommer til slike anklager fra faglig kompetent personell. Dessuten er de vel programforpliktet til å prøve å avdekke mulige feil kunden selv kan ha påført utstyret for å slippe å dele ut nye deler til stadighet. Derfor har jeg utsatt og utsatt den ellers så legitime turen til Oslo Sportslager for å reklamere på dekket de solgte meg sammen med sykkelen som forøvrig IKKE er i billigkategorien.

Dekket buler ut i kuler!
Jeg oppdaget nemlig for en måned siden at slangen tøt ut av dekket på fem steder langs siden av dekket. Jeg punkterte heldigvis ikke, siden slangen på siden ikke er i nærheten av andre gjenstander, men det var da et merkverdig syn - fem stykk bobler som stakk ut gjennom dekket! Jeg tappet ut litt av luften og kom meg derfor helskinnet hjem den dagen, skiftet til piggdekk dagen etter, og har siden gruet meg til konfrontasjonen med sportslageret.

Jeg manner meg opp
Idag er dagen, jeg har helt vondt i magen og kjenner hjertet slår ekstra fort i det jeg entrer sykkelavdelingen og prøver litt fåfengt å ta på meg et hyggelig smil. Mest har jeg lyst å løpe og gjemme meg. Jeg står en stund og venter - har overhodet ingen hast med å begynne krangelen. Når jeg endelig får oppmerksomhet må jeg virkelig konsentrere meg om å være så blid og hyggelig som mulig, mens jeg stålsetter meg for det som vil komme.

Er du nå sikker på at det ikke er din feil?
Ganske riktig, mens jeg forklarer tar sykkelmannen et kort blikk på meg og begynner å stille meg all verdens kritiske spørsmål:
- Hvordan vasker du dekket?
- Hva slags midler brukte du når du vasket kjedet?
- Synes du ikke dette dekket er vel slitt til å komme å klage på det nå?
- Du måtte jo mest sannsynlig kjøpe nytt dekk snart likevel? Men jeg kan jo være snill å gi deg halv pris på et nytt dekk.

Jeg blir overrumplet selv om jeg hadde forberedt meg på dette, rister på plass bitene i spørsmålene han kommer med. Hvorfor spør han meg om kjedet? Det har vel ikke noe med hjulene å gjøre? Jeg tar jo av hjulene når jeg renser og smører kjedet. Er ikke det vanlig da? Jeg klager jo ikke på at dekket er slitt - faktisk er ikke mønsteret på dekket særlig slitt, men gummien holder jo ikke når den sprekker på fem steder på siden av dekket der det aldri slites! Det er jo innenfor garanti-tiden og jeg synes det er helt urimelig at jeg skal måtte betale fordi sportslageret solgte meg et dekk med produksjonsfeil.

Jeg føler meg skyldig - enda jeg er uskyldig!
Selgeren gir seg ikke, og synes det er urimelig at sportslageret skal gi meg et nytt dekk, når jeg med det slitasjenivået måtte kjøpe nytt dekk om 500km likevel. Jeg kan ikke fatte at når en reklamesjonssak faller innenfor garanti-tiden at det skal ha noe å si når jeg må kjøpe nytt dekk - dersom dekket ikke hadde vært feilende. Det ER feilende, og det holdt ikke ut garanti-tiden. Likevel står han der og får meg til å føle at det er jeg som har gjort noe galt fordi jeg har syklet på dekket...

Han kommer med et gammelt brukt dekk som han mener er tilsvarende slitt som mitt i mønsteret, men selvsagt uten rifter i kanten. Jeg er fortsatt perpleks over at man ikke bare sier at "ja, dette er tydelig en reklamasjonssak og du får et nytt - uten spørsmål". Men nå har jeg tålt nok av det jeg gruet meg for, og for å slippe ut av butikken med et dekk som tillater meg å sykle videre godtar jeg det gamle brukte dekket som hans kollega nå har byttet inn til fordel for et bedre ett.... Jeg gremmes. Hvorfor skulle Oslo sportslager ønske å behandle denne reklamasjonen på denne måten?

Hvorfor? Forstå det den som kan
Er det et stort poeng for dem at når jeg får et produkt som er feilende at jeg for all del ikke kan få et dekk som utsetter neste dekk-kjøp? Er det fordi de ikke vil ta kostnaden det er å gjøre en kunde fornøyd ved et svinn på den ekstreme sum av 429 kroner (dvs kanskje et par hundrelapper i innkjøpspris)? Eller er det i håp om at jeg fortere skal måtte kjøpe nytt dekk, så sportslageret selv kan tjene på dette?

Det kan godt hende at jeg kommer til å kjøpe nytt dekk om 500km fordi mønsteret er slitt ned. Men jeg tror nesten sikkert at jeg handler dekket et annet sted enn sportslageret.

All reklame er ikke god reklame
Når jeg tenker på hvor mange tusenlapper jeg har lagt igjen i den butikken i form av sykkel- og klatreutstyr, når jeg tenker på hvor mange kunder jeg har henvist dem både gjennom jobben min og gjennom fritidsaktiviteter, hvor mange nybegynnerklatrere jeg har dratt med dit for å kjøpe sine begynner-pakker - kunder som ellers aldri ville satt sine fingre i en fjellvegg, hvor mange sykkelkompiser som har blitt kunder der gjennom meg - ja, så finner jeg det særdeles urimelig at sportslageret ønsker å ødelegge kundeforholdet pga noen usle hundrelapper.

For det er ikke poenget at jeg ønsket meg et nytt dekk - jeg ønsket å bli behandlet med respekt, selv om jeg er en kvinnelig syklist, selv om jeg er blond, og selv om jeg har vært uheldig med et dekk, og ikke med forsøk på å få meg til å betale for en garantifeil eller avspise meg med et skittent og gammelt dekk.

Dette er ikke første gangen heller at sportslageret har helt isvann i blodårene mine. Third time's the charm - en trofast kunde er snart ikke kunde lenger...

Impulsivitet og vafler - en skisse

Tiqui: - Du må lese bloggen min - der ingen slipper unna omtale, men likevel i anonymisert form.

H*n: - er jeg der også?

Tiqui: - nei, ikke ennå - men det kan du jo gjøre noe med?

H*n: - Ikke??! kjipern ass

Tiqui: Jeg har mye jeg ikke har rukket å skrible om.. hehe. Du er litt tricky - jeg må både anonymisere deg og sette ting inn i fiction - for å anonymisere meg... selv om alle skjønner at jeg skriver - skjønner?

H*n: - Ikke helt. Hvorfor er jeg så tricky da

Tiqui: - fordi situasjonen må endres, og det krever litt kreativitet og fantasi. Det er ikke egentlig så tricky - men akkurat nå er hodet mitt litt på lavbluss.

Tiqui: - vil du gjerne blogges?

H*n: - vært moro å lese

Tiqui: - du får gi meg noe å tenke på da... hvis det er tanker som ikke slipper - så blir de som regel skrevet ned.

H*n: - I have my ways

Tiqui: - hvilket tema vil du helst omtales i forbindelse med? Du kan jo bare gi meg en oppgave - så skal jeg prøve så godt jeg kan. Gi meg litt å gå på - en formulering - et ord, en handling..

H*n: - du vet hva det er - vafler og "I'll put the kettle on", og teite Odd Nerdrum, hvordan impulsivitet kan bli til noe spes og bra.

Tiqui: - Impulsivitet er et godt tema.. skal tygge mer på den

*************************

Som alle skjønner har jeg nå lovet å skrive en bloggpost om impulsivitet som inneholder vafler og Odd Nerdrum – tro hva slags fiction det blir av det? Jeg er åpen for kommentarer om hvilke andre elementer denne posten bør inneholde - så får jeg se hva det blir av det...

Søndag er min sjanse i Tordenbloggen

Oppdatert mandag 27. november:
Jeg vil oppfordre alle til å ta turen innom Tordenbloggen idag også siden det er et utrolig sterkt felt i dagens pulje!


****************
Selv med volumet på max var det bare såvidt jeg klarte å få med meg hva Hjorthen sa på sin podcast. Maskinen på jobb har nemlig ikke høytalere, men jeg syntes likevel jeg hørte navnet på et par kjente blogger der, blant annet min. Jeg er beæret og dypt smigret over å være nominert, selv om jeg bare har blogget siden august i år.

Selv har jeg trofast stemt på Tordenblogger de siste dagene, og hvis du enda ikke har vært innom, anbefaler jeg å ta turen til Tordenbloggen både for å stemme og for å kanskje bli kjent med nye gode blogger du ikke kjente fra før. Og for de som har stemt før, det er lov å gjenta suksessen!

Det er lov å stemme på min blogg, og det er til og med lov å stemme på flere! Da blir det vel rettferdig?

Lykke til i valget, alle sammen!

HorisontalLyn

Tenn et lys mens man venter

- ”Danse” hadde han sagt, klokken åtte. Jeg entrer lokalet som ennå er litt glissent. Jeg ser meg rundt, men ingen tegn til Ham. Kanskje han sitter lenger inn i lokalet? To jenter serverer i baren, det er en jevn strøm av kunder. I det ene hjørnet sitter en mann alene, men det er ikke Ham. Ups, jeg rygget visst inn i noen som skulle på toalettet. Han smiler, han er kjekk,
- ”det går bra” smiler han og rusler inn i toalettkøen. Jeg ser ikke Ham noe sted. Hvis jeg har oversett ham så må han finne meg.

Et tomt bord med utsikt til både baren og inngangen er perfekt. På bordet brenner et telys i en hjerteformet lysholder av glass. Et brennende hjerte, det lover godt! Mannen i hjørnet titter nysgjerrig på meg og jeg merker noen stjålne blikk fra enkelte av de rene herrebordene.

Jeg går i baren og bestiller mat. Jeg følger med i baren med et halvt øye mens jeg leser i en sitatbok og venter på maten. Lokalet begynner å fylles med festglade mennesker. Noen har begynt tidlig og er allerede i høylydt godt humør i det de stiger over dørterskelen. Kjekkasen fra toalettkøen slentrer med mobiltelefonen mot utgangen med en forventningsfull mine i det han slår nummeret. Et øyeblikk etter kommer han tilbake med et stort smil. Hun sa vel ja, tenker jeg!

Kafeflatt

Enda er det ikke noe tegn til Ham. Jeg tar en ny sip av drinken min og ser telyset brenne ut. Maten kommer. Kjekkasen halvløper mot utgangen og kommer inn igjen med en skjønnhet. Han stråler over det hele og holder rundt henne hele veien opp til baren.

- ”Du skal vel ha en øl!?” spør han mens han sniker seg til å snuse på håret hennes før han elegant stiller seg på skrått mot baren og signaliserer uten et ord at ”denne kjøper jeg!” Imponert titter jeg etter dem hvor han lett og ledig viser hvilken gentleman han er og geleider henne og glassene inn i lokalet frem til bordet deres. Flammen fra det brennende hjertet funkler i ansiktene deres.

Maten min er spist opp, drinken er tom, det har gått en time. Dansegulvet svinger med glade mennesker. Den ensomme mannen i hjørnet er borte. Kjekkasen og skjønnheten glitrer i hverandres egen lille verden. Jenta i baren henter tallerkenen min og det ryddige bordet mitt nesten roper ”Tid for å gå!”

Jeg innser at slaget er tapt. Han kommer ikke. Jeg reiser meg, kler på meg og tar en siste runde rundt i lokalet. Nei..

Idet jeg rusler ut i kulden ser jeg jenta fra baren tenne et nytt lys på bordet jeg har forlatt.


***********
Denne teksten ble skrevet forrige vinter, men jeg ble minnet på den idag.
Illustrasjonen er et utsnitt tyvlånt fra Annika Bryns blogg

Tiqui anbefaler: Paul Padler Latin Amerika

Paul er en kar jeg har hatt gleden av å bli kjent med. Han møter mennesker med en fantastisk åpenhet og så friskt og direkte at det nesten kan ta pusten fra deg. Han sier aldri neitakk til en utfordring og tester grenser  til han har passert streken. Noe som av og til skaffer ham en plass på sykehuset. Han har dessuten verdens beste jobb, han padler, sykler og reiser rundt i verden mens han lager reiseprogrammer for Tv2.

For øyeblikket har han nettopp padlet et stykke rundt i Sør-Europa, men her hjemme er han nå aktuell med en programserie fra Latin Amerika som starter 20. desember. Han tar seg tid på sine reiser for å møte mennesker, ikke bare steder, og det er det som gjør at jeg vil anbefale både hans nettsted Paul's Planet og hans kommende programserie på Tv2.

Selv ser jeg nesten aldri på TV, men jeg har fått en snik-preview på programmene fra Bolivia og jeg er mektig imponert og gleder meg til å se disse to programmene igjen og alle de andre også.

Selv beskriver han programrekken slik på sine egne sider på Paul's Planet.
Side2 omtaler programmene og serverer et slideshow av bilder:
Smakebit på web-tv


************************
Blant annet forsøker Paul seg som Tobas-danser i det bolivianske karnevalet i Oruro. Selv har jeg tatt et bilde av en ganske fersk Tobas-danserinne tatt under festivalen til ære for helgenen San Joaquin under mitt opphold i Cochabamba, og noen flotte Tobas-dansere under festivalen til ære for jomfruen av Guadalupe i Sucre noen måneder før Pauls danseforsøk i Oruro.

PaulAlma


Paul og kajakken Alma på elven Sambu i Panamas regnskog hvor Paul padler i program 2.

Den navnløse

Det er sent allerede da jeg ser ham ankomme. Han kommer sammen med henne. Sist jeg traff dem glemte han å presentere oss. Kanskje han ikke glemte det, men bare ikke ville presentere oss. Kanskje han ikke ville vi skulle hilse på hverandre, kanskje han bare ikke tenkte på det. De passerer oss, jeg og de andre jeg prater med, han håndhilser med den ene, jeg får en klem, men også denne gangen forblir hun navnløs. Navnløs og taus. Jeg har sett henne flere ganger, men jeg har enda ikke hørt henne si et ord.

Selskapet er folksomt, kvelden forløper i høflig ignorans. Jeg ignorerer ham, han ignorerer meg. Hvis han har fortalt henne hvem jeg er gjør han rett i å ignorere meg. Hvis han ikke har fortalt henne hvem jeg er, så har han demonstrert det med det samme. Resultatet er uansett, jeg er i min verden, han og hun i sin, selv om verdenene overlapper i selskapet.

Jeg funderer over hvorfor jeg tenker på dette, hvorfor jeg i det hele tatt legger merke til at han overlater henne til seg selv og istedet oppfører seg generøst overfor andre kvinner i lokalet. Ikke meg, selvsagt, han kan se rett gjennom meg. Virker jeg sjalu? Jeg er ikke det, men jeg merker at jeg ikke gleder meg på deres vegne heller. Jeg kjenner ikke den navnløse, vet ingenting om henne, men likevel unner jeg ham henne ikke. Men hvorfor skulle jeg ha tanker om det? Jeg har jo selv sett et potensiale i ham, som jeg likevel etter en tid vurderte til å falle gjennom. Vår historie er over for lenge siden, den var kort og den er ferdig. Men alle relasjoner som har vært noe annet enn nøytral vennskapelig kommunikasjon vil bære med seg en annerledeshet. Anstrengt kanskje, men annerledes iallfall fra andre relasjoner.

Selskapet går mot slutten. Jeg er på vei inn i stuen etter en tur på badet. I øyekroken skimter jeg ham i garderoben. Han kler på seg vintertøyet med en bestemt mine, det er tydelig av avgjørelsen om å forlate selskapet er umiddelbar. Men har han tenkt å dra uten henne? Det er ikke min sak, jeg trekker til meg blikket, setter på meg det sosiale smilet og vender nesen mot stuen igjen. Mot meg kommer den navnløse trippende, småløpende. Blikkene våre møtes og låses fast et lite øyeblikk rett før vi passerer, og hun smiler litt usikkert til meg. Jeg prøver å smile beroligende tilbake, som for å si at det ikke finnes grunn til bekymring. Jeg er ingen trussel.

Hvorfor gnager dette meg sånn? Jeg slår meg ned i sofaen, slenger en spøkefull bemerkning til sidemannen og kaster et blikk ut mot garderoben. Han er klar for å gå, hun er det ikke. Han er utålmodig, hun sliter med å skynde seg. Han vandrer ut i gangen fra henne mens hun fortsatt skynder seg på med klærne. Demonstrativt tar han i døren, går ut og lar den lukke seg før hun er klar. Hun løper etter ham, og jeg forstår hvorfor det gnager meg. Han har funnet det han lette etter, en som løpende godtar hans veier, som halsende etter hans behov glemmer sine egne. Jeg grøsser mens jeg tenker på at hun ikke bare er navnløs for meg, hun er i ferd med å bli navnløs for seg selv, og jeg priser meg lykkelig for at det aldri ble meg.

Horisont

Gotan Project, Rockefeller 16. november

I går spilte Gotan Project på Rockefeller og jeg tok meg fri de siste timene fra jobb for å dra på konsert.

Forventningene mine i timene før er skyhøye, jeg har allerede byttet til tangosko på jobben og snurrer og tripper på jobb mens jeg gleder meg til en drivende tango-electronica-konsert på Rockefeller. Rockefeller er stappfullt og det lar seg selvsagt ikke gjøre å danse, men det er også umulig å stå stille. Musikken, bildene og bevegelsene suggerer hele publikum inn i en transelignende tilstand. Ved siden av meg svaier en gutt med de nydeligste øyne som om han svever i flytende musikk. Fingrene på høyrehånden hans trommer i luften og jeg har en mistanke om at han spiller gitar selv.. Jeg blir revet med, tross verkende føtter vil jeg og resten bare ha mer, mer og mer. Hvis jeg likte Gotan Project fra før, så gjør jeg det iallfall nå!

Det er ingen forsiktig oppvarming med Gotan Project, allerede fra første tone er inntrykket komplett og overveldende. Og nivået holdes hele konserten igjennom. Første tango akkompagneres av utdrag fra videoen "Diferente" som er lagt ut på Gotan Projects offisielle sider. Andre videoer som fyller ut synsbildet og lydbildet kan også ses her.

Gotan Projects konsert var noe av det heftigste jeg har vært med på. Det var en komplett sanseopplevelse hvor alle detaljer, lys, bilder, film, bevegelser, farger spilte sammen i perfekt suggerende musikalsk rus, en sammenblanding av tango, elektronica, rap (mi confesion), reaggeton og til og med en liten snutt av ABBA! Orkesteret på 10 (!) mann bestod av hele spekteret fra piano, strykere, gitar til elektronisk styrte mixer for ikke å glemme det mest essensielle tangoinstrumentet: Bandoneon.

Dessverre tok jeg ikke med kameraet denne gangen, men det anbefales å ta en titt på alle gallerier og videoer på Gotan Projects sider.

Gotan

(Foto: Prisca Lobjoy fra en helt annen konsert)

Instruktørene fra Tango Trasnoche var seg anledningen bevisst og delte ut hundrevis av flygesedler for tangokurs. Hvis bare en liten brøkdel av det innlevde publikummet blir inspirert til å danse i tillegg til å digge, så vil tangomiljøet dobles! Tilfeldigvis og heldigvis starter de ny kursrunde neste uke.

Noen av oss klarte likevel ikke å motstå danseinspirasjonen og etter konserten var ferdig, avslutningsmusikken var begynt, og midt i en sjø av plastglass danset vi tango så plastglassene føk veggimellom for hver voleo og ocho. Vi gav oss ikke før vi ble skubbet ut av lokalet ;)

Les ellers Fr. Martinsen gode beskrivelse av sin konsertopplevelse

Nordstafett - Den viktigste

Vox Populi har utfordret meg til å fortelle om den viktigste personen i mitt liv og hvorfor han eller hun er nettopp det. Men hvordan avgjør man hvem som er den viktigste? Skal man rangere mellom familiemedlemmer og venner og sette den ene høyere enn den andre?

Blodsbånd - Familie
Jeg har en stor familie. For de som har barn vil man sikkert tenke at barna er de viktigste personene i livet. Foreldre-barn forholdet er jo tross alt det sterkeste som finnes, og mye skal til før det båndet ryker. Så kanskje mitt fremtidige barn vil bli den viktigste personen i mitt liv? Foreløpig har jeg ikke barn, så da må det være noen andre.

For de som har en livsledsager ville dette sikkert være den neste i rekken. Dette har jeg jo hatt, og de tider ville det være det naturlige valg. I skrivende stund er livet enestående uten partner, så denne rollen finnes heller ikke på min liste over viktige personer i mitt liv.

Jeg har foreldre og jeg har en bror og de er helt klart viktige for meg. Resten av familien og slekten er også viktige for meg, men de inngår ikke i det hverdagslige livet mitt. Slektskapsbånd er sterke, men aktiviseres mest i spesielle anledninger. Det kan likevel være slik at viktige personer og hendelser i hverdagslivet må vike dersom det skjer noe i familien. Familien prioriteres foran veldig mye annet når det først kommer til stykket. Av alle mennesker man møter i livet er det familien som mest sannsynlig vil stille opp. Hvis man med "viktigst i livet" mener de mennesker man alltid returnerer til, som alltid er der, selv om man ikke er fysisk tilstede i hverandres liv kontinuerlig, så står familien min helt klart øverst på listen.

Avgjørende innflytelse - Hverdagsliv
Men livet er langt, man gjennomgår ulike stadier og ulike personer vil være viktigere enn andre i de samme fasene. Familien er mer tilstedeværende i barndommen for så å trekke seg litt tilbake i bakgrunnen etterhvert som det selvstendige voksne livet folder seg ut. Jeg har møtt mange mennesker gjennom livet som har gjort en forskjell. Mennesker som har bidratt til å gjøre meg til den personen jeg er. Og hvis "viktigst i livet" betyr de personer som har hatt innflytelse på hvordan livet mitt har blitt, og for hvilke veier jeg har valgt å følge, da stiller det seg opp en rekke personer utenfor familien.

Å tro på seg selv
Han vet det kanskje ikke, men jeg kan kreditere en spesiell person for å lære meg å tro på meg selv. Han reddet selvtilliten min fra et nivå langt under frysepunktet. Etter tre års vennskap med ham kunne jeg møte verden uten å være redd for den. Han viste meg hva som var viktig, så mine talenter, oppmuntret og støttet, og applauderte når jeg gjorde noe bra. Jeg har mange ganger tenkt at livet ville blitt helt fullstendig annerledes hvis jeg ikke hadde kjent ham.  Jeg håper jeg var en gjensidig kilde til positivitet for ham. Han er ikke lenger i mitt liv, omstendighetene ville det ikke slik. Men jeg gleder meg hver gang jeg ser navnet hans dukke opp i sammenhenger som forteller meg at han oppnådde sine drømmer.

Følelsesmessige bånd - Å se og bli sett
Jeg har mange venner og bekjente som har betydd mye for meg gjennom livet, men faser tar slutt og man skifter miljøer. De nærmeste og viktigste i en fase viker plassen for andre uunnværlige i neste fase. En god venninne skiller mellom hverdagsvenner og periferi venner. Hverdagsvennene, de som er der jevnt, er de hun deler sine tanker, følelser og dilemmaer med og som også betror seg til henne. Denne gjensidigheten er noe av det som avgjør om relasjonen er viktig eller ikke. Å få andres betroelser er en tillitserklæring, men det trenger ikke å være gjensidig. Hvis det ikke går begge veier blir relasjonen lett skjev og kan utvikle seg til å bli slitsom.

Et godt vennskap ser hverandre og blir sett av hverandre gjensidig. Slike venner har jeg ikke mange av, men slike vennskap er uunnværlige. De er et pusterom, et sted man kan være seg selv fullt ut, være sterk og svak samtidig, deler både gleder og sorger, fundere på livets realiteter og mysterier, råde hverandre, finne løsninger sammen og generelt bare være til - sammen. Slike venner kan jeg telle på mindre enn en hånd, og de er absolutt fullstendig uunnværlige. Sammen med dem gir og får man energi og lader batteriene så man er rustet for andre møter som krever energi i stedet for å gi energi.

Telepatisk bånd
Av og til kommer man så nært i sin energiutveksling at den også foregår på andre nivåer enn vanlig verbal og kroppslig kommunikasjon. Alle har vært borti det av og til, idet man tenker på noen, så ringer telefonen, eller man treffer dem i samme øyeblikk på gaten. Men med noen gjentar dette seg til det blir et mønster. Dette har jeg bare opplevd med to personer:

Han tilhører min fortid og bar på en fryktelig hemmelighet. Han hadde ingen intensjoner om å fortelle om det til noen, men tankene, smerten og følelsene hans ropte det ut likevel. Jeg var den som hørte. På den andre siden av et hav gikk hans smerter gjennom kroppen min i samme øyeblikk, hans fortvilelse resulterte i mine tårer, og hans redsel brakte meg hjem igjen med frykt og hastverk. Jeg visste, selv om han ikke hadde sagt noe til noen, og det overveldet oss begge. Hans tanker fortsatte å besøke mine helt inn i døden.

Hun tilhører nåtiden og er av dem som ser meg for den jeg er, og som jeg håper jeg ser tilbake. Vårt vennskap begynte i en annen verden, så annerledes fra dette hverdagslivet at det nesten er en annen dimensjon. Vi delte hverandres utvikling i det som ble en metamorfose på mange måter for oss begge. Vi har fulgt hverandre i kultursjokket når vi vendte tilbake, og vi har delt utrolig opplevelser både der og siden. Vi hever hverandre når vi er tilstede samtidig, og vi oppdager tilstadighet flere dimensjoner som sammenfaller. Det siste året har også tankene begynt å gå forut for oss. Telefonen ringer i det jeg tar den opp for å ringe henne. Hun ringer fordi hun tenkte på det samme som jeg. Hun er viktig fordi vi har felles prosesser de siste årene og fordi vi har sammenfallende livsanskuelser.

Valgets kval
Så hvem er viktigst og hvorfor er han eller hun det? Alle sammen er de det på hver sin måte, i hver sin tid, i hver sin prosess. Vennskap er en prosess og det er en skjør prosess. Det må vedlikeholdes, investeres, gjøres plass til og inkluderes. Når livet endrer seg, endrer også omgangskretsen til mennesker som til enhver tid passer inn det hverdagslivet man fører. Uten min venn som reddet min selvtillit ville jeg ikke turt å ta utfordringen som førte meg til den dimensjonen hvor jeg møtte henne. Så selv om han ikke er tilstede i mitt liv lenger, så har han fortsatt innflytelse på livet mitt. Uten min venn som kommuniserte sin smerte over uante avstander ville jeg ikke ha lært å stole på intuisjonen. Uten min venninne ville jeg ikke hatt noen som kjenner og forstår betydningen av vårt opphold i en annen verden, og hun ville heller ikke hatt det samme. Uten min familie ville jeg ikke hatt noen som stille i bakgrunnen alltid vil være der.

Han som gav meg min drøm
Men det finnes enda en person - en mann jeg aldri kjente, men som er en del av min slekt. Jeg traff ham bare en gang da jeg var 15, men blikket som møtte meg og det som rørte seg bak det har fascinert meg alltid siden. Fascinasjonen skapte en drøm jeg har båret på siden. Han bar også på en hemmelighet, en hemmelighet han ikke kunne kommunisere. Livet hans er en gåte. Min drøm er å løse gåten og beskrive det hele i en bok. Svarene vet jeg ikke hvor er, men ledetrådene kaller meg til et annet kontinent. Siden møtet med ham når jeg var 15 har jeg sakte, men sikkert forberedt meg selv for denne drømmen. Å lære seg å tro på seg selv, følge intuisjonen, og det å se andre mennesker er alle egenskaper jeg vil trenge og som jeg kan takke de andre nevnte personer for. Ham kan jeg takke for å ha gitt meg en drøm som jeg er i ferd med å omgjøre til en plan.

Jeg har funnet frem til de viktigste personene i mitt liv i fortiden og i nåtiden. Selv om mannen som gav meg min store drøm ikke lenger er blant oss, sier intuisjonen meg at  han vil være en av de viktigste personene i mitt liv i fremtiden, mens jeg løser gåten. Av alle mennesker som på flere måter har innflytelse og bidrar med de viktige tingene i livet, så må jeg på dette stadiet i livet velge ham som gav meg en drøm - en av de store oppgavene i livet. Tenk at han aldri visste det...

Vei
(tro hvor gåten fører meg hen?)


****************************
Iskwew er neste på stafettlisten. Jeg tar tak i temaet hemmeligheter som har kommet frem i denne teksten. Iskwew tiltrekker seg hemmeligheter og har skrevet om dette før. Nå ønsker jeg at hun beskriver en hemmelighet (gjerne fiktiv), og observerer hvordan den påvirker de involverte - både vitende og uvitende. Formen er fritt valg.

Om å se seg selv i speilet

Jeg har ofte i min datingkarriere forundret meg over krav som settes til utseende hos partneren. Spesielt på nettdating-steder hagler utseende-kravene til hvem som kan anse seg som pen eller kjekk nok itl å ta kontakt. Det er helt greit at man når man søker en partner at man også ønsker seg noen man finner fysisk tiltrekkende. Smaken vil jo variere,  men det som stadig forundrer meg er mens man har skyhøye forventninger til hvor slank og pen/kjekk partneren skal være, så har man visst ingen krav til egen fremtoning!

Utseendet er selvsagt en egenskap man ikke selv har valgt. Man kan derimot med fordel prøve å gjøre det beste ut av den fasongen og fargene vi har fått utdelt. Det er lov å vaske håret, klippe det og ha orden på det. Det er også lov å bruke klær som passer til anledningen og som man tar seg bedre ut i enn en gammel utvasket joggebukse. Det er også lov å stelle huden, prøve å spise noenlunde sunt og holde seg i noenlunde helsemessig form. Hvordan kan man forvente å tiltrekke seg noen med slike utseendemessige og kroppslige kvaliteter hvis man ikke selv gjør det man kan for å holde seg i form? Med hvilken rett setter man da krav til partneren hvis man selv ikke er villig til å gjøre en innsats?


Nemi har tydeligvis lagt merke til det samme:

Average

Tiqui går til filmen

I strålende, gnistrende vintervær svinger statistbussen seg på vei til en av Sandefjords flotteste strender.  Den skumle snøstormen som raste kvelden før hadde skapt speilglatte veier og fortauer, så alle hadde ikke rukket frem i tide. Vi er rundt 25 statister, de fleste på min alder og noen eldre. Vi vet ikke hva som venter oss, eneste info jeg har er at vi skal være ute hele dagen på stranden.

Vi får beskjed om at vi skal bære noe svære bokstaver og bygge ord. Bokstavene er store, tunge og vi trenger minst fire personer på hver. Bokstavene er på vei med en annen svær trailer og vil forhåpentligvis bli levert i tide. Vi kommer frem, men bussen klarer ikke de smale svingete veiene fra havnen og inn til stranden, så vi går av og myser mot solen. Vi får beskjed om at traileren ble for tung for veien. Hjulene har sunket gjennom veien og bilen står rett og slett fast. Derfor må vi legge ut på en utflukt for å hente våre kulisser. Synet som møter oss er jo latterlig, men vi skal gjøre det beste ut av det:

Hjul

(foto: Elisa Vik: Med et hjul i luften og det andre godt begravd måtte traileren gi tapt.
Det hører med til historien at telen hadde gjort veien helt porøs.
Den gav etter for mine kilo også, og jeg har et stykke igjen til 1,3 tonn...)

Flaks eller uflaks?

Nå skjer det som man trygt kan kalle hell i uhell. Reklamefilmen vi skal spille inn skal fremstille teamwork og samarbeid, samhold og stolthet. Statistene tar imot bokstavene fra traileren og fordeler seg ubevisst inn i en gruppe de ganske snart skal føle en tilhørighet til. Det er langt å bære, og vi må buksere oss selv og bokstavene over islagte flater, store gjørmete dammer, gjennom skog og kratt, opp og ned av skrenter og humper, ned på stranden og over en bekk. Innen vi har fått kulissene på plass og før vi i det hele tatt har startet opptakene har gruppene av ukjente mennesker allerede konsolidert seg, etablert roller for samarbeid og skapt tilhørighet mellom hverandre og "sin" bokstav. Min bokstav er Y:

Y

(foto: Elisa Vik: Glade Y-statister hyller sin bokstav)

Hvordan sosiale prosesser fungerer i praksis slutter aldri å fascinere meg

Det er ikke lenger nødvendig for filmteamet å forklare oss at vi skal spille samarbeid, samhold og stolthet. Det er allerede skapt helt naturlig. Etterhvert som opptakene pågår inngår enkelte bokstaver mer enn andre, og vi blir sendt til matpause i puljer - etter bokstaver. Det gjør fellesskapet komplett. Det å dele mat er et umiddelbart bindeledd mellom mennesker. Oss fire på Y - vi _er_ allerede Y i fellesskap.

Samtidig er det også er skapt indre sirkler og ytre sirkler av gruppetilhørighet. Vi føler allerede at vi har mer til felles med de som bærer bokstavene i nærheten av oss og mindre til felles med de som har bokstaver lenger unna i ordet. Under dekonstruksjonen av ordene oppstod det plutselig protester. En ikke-Y-person begynte å flytte på "vår" bokstav! "Nei, Y er VÅR!", roper en av mine makkere. Noen av dem kommenterer på bussen tilbake: "Det var rart, vi ble etterhvert tiltalt som den bokstaven vi var. Ikke som personer!"

Gruppetilhørighet, fellesskap, samhold, stolthet, identifikasjon og eierskap - intet mindre er skapt fullstendig ubevisst mellom ukjente mennesker i løpet av 4-5 timer med tilsynelatende overfladisk arbeid utendørs på en strand. Det går like fort over, så snart man engasjerer seg i andre fellesskap, i andre sammenhenger, men det virker som det er uunngåelig selv for så korte perioder. Mennesket trenger fellesskap.

Welldone

(Kamera: Elisa Vik. Fornøyd blogger etter iherdig statist-innsats.
Solen er gått ned og lyset tillater ikke lenger filming)

 Alt i alt var det en spennende og artig opplevelse å delta som statist på filmopptak. Det var en annen verden enn den jeg er vant til, men godt å se at menneskene er like menneskelige overalt. Det var dessuten en genial måte å tilbringe en så flott dag på og atpåtil få betalt for det! Jeg tar med to stemningsbilder til slutt bare for å understreke det magiske med lav vintersol og gnistrende kulde:

Motlys

Brygge























Melingo

En konsertopplevelse som gikk rett i sjelen: Melingo på Cosmopolite

Ghost

Ivrig, alvorlig, humoristisk, melankolsk og entusiastisk.

Blueface

Melingo tok melankolien seriøst et øyeblikk, og spilte ut tekstene i sine tangoer.

melankoli
(foto: Elisa Vik)

Nå gleder jeg meg til neste konsertopplevelse: Gotan Project på Rockefeller 16. november

Overgang til vintersesong

Som alle har merket er vinteren kommet så og si med et trylleslag! Snøstormen på onsdag var et sikkert hint om at det er på tide å legge om til vintersesong. Det gjelder klær, sko, lue under sykkelhjelmen og ikke minst: dekkskifte! Igår lot jeg sykkelen stå ettersom plikten kallet meg langt bort fra Oslo - litt for langt til å sykle - mer om det senere. Idag derimot må jeg konstatere at vinteren fortsatt er her med snø, is og glatt asfalt.

Skifte til piggdekk
Jeg kan nå med stolthet meddele at jeg har skiftet til piggdekk på sykkelen, og jeg har gjort det helt selv! Å skifte dekk er jo på mange måter som om man skifter slange, bare at man må dra dekket av og på felgen to ganger (på begge sidene) i stedet for en. Jeg har tydeligvis ikke helt funnet teknikken her, for jeg bruker alltid utrolig lang tid på å få den siste strammende delen av dekket over felgen, og jeg sliter meg nesten halvt ihjel.  Med piggdekk er det en ytterligere utfordring og det er å unngå stikke, skrape og skade seg på piggene mens man holder på. Jeg kan herved meddele at piggene mine i det minste har et formidabelt feste på hud, så gjenstår det å se hvordan de funker på isen ute etterpå.

Skifte av bremseklosser
I samme anledning oppdaget jeg at bakbremsene var en smule nedslitte - rettere sagt borte. Jeg har lenge hatt liggende et par bremser i det håp at noen skulle lære meg å skifte dem. Hittil er det ingen som har forbarmet seg over meg, så bremsene har blitt liggende i min skuffe for fremtidige prosjekter, mens sykkelen heller har blitt levert inn for skifte av bremseklosser. Men nøden lærer naken kvinne og spinne heter det, og sult er den beste kokk, så nå måtte jeg rett og slett til pers. Med bremser som i praksis ikke eksisterte ville det ikke være forsvarlig å sykle til verksted for å skifte dem engang.

Det viste seg å ikke være så vanskelig. Man tager en umbrako-nøkkel i passelig størrelse, løsner den eksisterende bremseklossen og setter på den nye i forholdsvis lik posisjon, men like mange ringer på inn- og utsiden som det var på den forrige. Så lirker og lurer man litt før man antar at bremsen er sånn noenlunde innstilt til å bremse på felgen - ikke på dekket, og sånn ca jevn med den på motsatt side. Overraskelsesmomentet kan nå selvsagt bli at jeg trodde dette var enklere enn det er - og at jeg får meg en fortjent overraskelse ute på isen - det gjenstår å se.

Casualties
Alt i alt er jeg ganske fornøyd med mitt angrep på dekkskifte og bremseskifte. Krigsskadene er begrenset til slitne armer, såre fingre, svarte negler og noe avrevet hud her og der etter ufrivillig test av piggfeste.

Nå begynner vinter-sykkel-sesongen - Wish me luck!

Forbud mot fortaus-sykling

SINTEF foreslår å forby sykling på fortauene, skriver dagbladet. Syklistenes landsforening støtter også forslaget. Angivelig er forbudet nødvendig for å redusere ulykkene som forekommer når syklistene triller ned fra fortauet og sykkelveier. I min barndom  pleide jeg å ha voksedrømmer om at jeg falt ned fra fortauskanten, noe som  alltid forårsaket en forbauset oppvåkning. Det var ikke særlig farlig i drømme iallfall, men nok om det.


Jeg stusser over dette forslaget pga to ting:

1: Hvis det er like sannsynlig at man forulykker når man triller ned fra sykkelveier og ut i kjørebanen, hvorfor er det da fortauet man skal forby sykling på?

2: For at det skal være nødvendig med et forbud må det være en antagelse om at syklistene ikke frivillig forlater fortauet dersom det finnes andre alternativer.

Antagelig burde nok syklistene nekte å forlate fortauet ettersom det er når de triller ned fra fortauskanten at ulykkene skjer - altså burde man vel heller holde seg på fortauet, ikke forlate det.


Misforstått sammenblanding av mål og middel: Hva vil man oppnå med et forbud mot fortaus-sykling?

Jo, der det ikke finnes sykkelstier blir syklene forvist til veibanen. I veibanen er de ikke særlig velkomne - selv om man har rett til å være trafikant i veibanen på lik linje med bilene. Det har også vært gjennomført en undersøkelse om bilisters holdning til sykler i veibanen og hvordan det systematisk skilles mellom kondomdress-bekledde med  hjelm og dagligdags-bekledde, spesielt jenter med langt hår. Bilene passerte syklistene i bedre avstand om syklisten ikke var kledd for å sykle, og spesielt om vedkommende hadde langt flagrende hår. Hjelmer og kondomdresser ble imidlertid sneiet tettere innpå, noe som helt klart fremprovoserer farlige situasjoner.  Jeg tror ikke bilene vil være særlig glad for et fortausforbud for syklistene slik trafikksituasjonen er i dag.

Der det finnes sykkelstier så blir de brukt. Ved muligheter for sykkelstier er det ytterst få som sykler på fortauet. De gående har derimot en tendens til å gå i sykkelfeltet, gjerne med barnevogn og to-tre personer på rad slik at man sperrer veien. Biler har også en tendens til å finne utmerkede parkeringsplasser i sykkelstien.


Mitt forslag til forbud - hvis man på død og liv skal ha forbud - vil være:
Forbud for gående og biler i sykkelstien!

Da ville både fotgjengerne og bilene være kvitt syklistene på fortau og i veibanen. Vi sykler nemlig bare der når det enten ikke finnes sykkelsti eller sykkelstien er blokkert.

Så lenge det ikke finnes skikkelig nettverk av sykkelstier, så ser jeg virkelig ingen hensikt i et forbud mot sykling på fortauet. Det vil ikke redusere ulykker, og det vil ikke dempe irritasjonsmomentene som finnes i trafikken i dag. Det er i det hele tatt lite konstruktivt å løse slike problemer med forbud.


Tilrettelegg istedet for å forby!
I stedet for å angripe saken med forbud burde man bygge sykkelveier overalt. Da får alle tre typer trafikanter sitt felt å ferdes på, det reduseres antall farlige situasjoner og mest sannsynlig vil flere ta sykkelen i stedet for bilen, og vi oppnår både helse- og miljøgevinster med det samme. Jeg garanterer at det vil ikke være behov for et slikt forbud hvis syklistene faktisk har et alternativ som er fremkommelig!


RSS 0.91