Tanker mellom barken og veden

De elsker hverandre, egentlig. De klarer bare ikke å oversette det i en god kommunikasjon seg i mellom. Derfor snakker de sammen gjennom meg. 


(Foto: Communications_men by MSandy)

 

Hun er min venninne. Han er min venn. De har et forhold sammen som med jevne mellomrom tar slutt og begynner igjen. Når det går utfor må jeg sørge for å ha telefonen godt ladet og kontaktkortet stappfullt.

 

Jeg har hans versjon på det ene øret og hennes versjon på det andre. Begge er superforelsket samtidig som de er superfrustrerte. De eskalerer sine misforståelser til kamper og hjertes smerte, jeg roer temperaturen og får dem til å slappe av igjen og innse sannheten - at de elsker hverandre og egentlig vil være sammen.

 

Men det er en uhyre vanskelig balansegang. Jeg vil gjerne være der for mine venner, gjerne stille opp og hjelpe når de ber meg om hjelp. Hittil har jeg klart det, å ikke ta side, å ikke holde for mye med den ene eller den andre. Men jeg går på eggeskall. Den dagen jeg sier noe feil, vil jeg være den som får skylden for hva som skjedde, er jeg redd...

 

Noen andre som har erfaringer og tanker fra terskelen mellom barken og veden?


RSS 0.91