Tanker mellom barken og veden

De elsker hverandre, egentlig. De klarer bare ikke oversette det i en god kommunikasjon seg i mellom. Derfor snakker de sammen gjennom meg.


(Foto: Communications_men by MSandy)

Hun er min venninne. Han er min venn. De har et forhold sammen som med jevne mellomrom tar slutt og begynner igjen. Nr det gr utfor m jeg srge for ha telefonen godt ladet og kontaktkortet stappfullt.

Jeg har hans versjon p det ene ret og hennes versjon p det andre. Begge er superforelsket samtidig som de er superfrustrerte. De eskalerer sine misforstelser til kamper og hjertes smerte, jeg roer temperaturen og fr dem til slappe av igjen og innse sannheten - at de elsker hverandre og egentlig vil vre sammen.

Men det er en uhyre vanskelig balansegang. Jeg vil gjerne vre der for mine venner, gjerne stille opp og hjelpe nr de ber meg om hjelp. Hittil har jeg klart det, ikke ta side, ikke holde for mye med den ene eller den andre. Men jeg gr p eggeskall. Den dagen jeg sier noe feil, vil jeg vre den som fr skylden for hva som skjedde, er jeg redd...

Noen andre som har erfaringer og tanker fra terskelen mellom barken og veden?


RSS 0.91