Tiqui anbefaler - Inanna: Lovforslag mot tvangsekteskap

Inanna har en ny blogg som hun opprettet delvis etter press fra meg. Hun har nemlig et skarpt hode som lett avslører det som ofte er skjult for oss andre. Hun har en reflektert måte å ytre sine meninger på og hun har mange meninger - noe som er viktig for en blogg.

Denne gangen har hun vært på hørings- og spørrerunde i forbindelse med et lovforslag som skal virke mot tvangsekteskap. Les hennes beskrivelse av seansen for å få innblikk i noen av de uformelle og sosiale prosessene rundt og ved siden av produksjonen av norske lover. Jeg garanterer at du sperrer opp øynene.

Les Inannas: Bjarne Håkon Hansen og hans sekretær Rieber-Mohn

Om retten til informerte valg

Dagbladet skriver i dag (egentlig i natt kl. 03.30) om en rettstrid om straffeutmåling for en hiv-smittet kvinne som først etter tre ubeskyttede samleier opplyste sin elsker om at hun var smittet. Striden står mellom fire og seks måneders ubetinget fengsel og kriteriene for straffeutmåling i slike saker. Noen mener det er formildende at hun i det hele tatt sa fra, noen mener det er formildende at hun sa fra så tidlig som etter tre samleier og at straffen måtte vært mye lenger om hun ikke sa fra.

Det hører med til historien av elskeren _ikke_ ble smittet. Men stopp en halv!

Damen visste på forhånd at hun var hiv-smittet. Likevel mener man at det er "tidlig" å si fra etter tredje samleiet? Har man ikke et ansvar for å si fra, ta sine forhåndsregler allerede FØR FØRSTE samleiet? Betraktes tidspunktet for ærligheten som tidlig bare fordi elskeren heldigvis ikke ble smittet? Hva hvis han hadde blitt smittet i løpet av det andre samleiet?

Poenget mitt er at uansett tidspunkt for ærlighet, så lenge mannen ikke har hatt et informert valg før første gangen, så har hun fratatt ham en helt grunnleggende rettighet slik jeg ser det. At han anmelder henne skjønner jeg utmerket! Det hjelper lite å si fra etter tredje samleiet når man allerede har utsatt den andre for smitte tre ganger uten å si fra!

Hvis jeg noen gang skulle ta risikoen med å ha et seksuelt forhold til en bærer av kjønnssykdommer, så vil jeg i det minste vite om det og velge risikoen selv! I det minste bruke kondom! Og aller mest sannsynlig velge den bort.

Det må jeg - og alle andre - kunne ha rett til!  Retten til informerte valg.
Å utsette noen for helseskade med viten og vilje, burde etter mine begreper straffes herfra og til månen!


Villedende og tildels feilaktig markedsføring av seg selv:

Dette er en jo en ekstrem sak der informasjonen gjaldt helseskadelige opplysninger. Men hva med andre viktige opplysninger som til stadighet utelates? Selvsagt vil man i dating-verden helst fremstille seg selv i best mulig lys, men bevisst å skjule enkelte aspekter ved livssituasjonen som har avgjørende betydning er rett og slett respektløst overfor date-partneren.

Man "glemmer ikke" at man har barn for eksempel, eller at man har en uhelbredelig sykdom, har sonet en dom eller mangler en hånd. Det trenger ikke være noe galt med mennesket i noen av disse situasjonene, men dating er ikke et spill der alle skal behandles likt. Der er man ute etter å finne noen man selv passer sammen med, bare en person, noe som gjør at ganske mange ikke vil passe i forhold til denne ene. Å tie med så vesentlige ting synes jeg rett og slett tyder på slett moral og manglende respekt. Egenskaper iallfall jeg helt klart IKKE ser etter i en partner.

Bergensiana

Mens jeg er i det Bergens-nostalgiske hjørnet tok jeg Bergens Tidendes språktest: Kan du Bergensk?

I løpet av 30 spørsmål skulle man krysse av for betydningen av gode gamle bergensuttrykk, men tross mitt bergenske opphav imponerte jeg ikke. Dette ble min dom:

"På det jevne
Du kan din bergensiana, men imponererer neppe noen erkebergensere med dine kunnskaper. Men ålreit, dette godtar vi..."

Hmm.. min eksil-tilværelse har altså kommet til at jeg bare såvidt er godtatt som bergenser blant andre bergensere, men bare ikke tro at jeg kan imponere noen erkebergensere med min bergensdialekt!


Jaja, "eg får bare belite meg på det då".


Forutinntatte antagelser

Bak enhver åpenhet ligger skjulte forutinntatte antagelser


En msn-samtale med en fremmed: 

Murer sier: Hva studerer du?

Tiqui sier: jeg studerer sosialantropologi

Murer sier: Det ligger nok litt for høyt for en anleggs slusk som meg 

Tiqui sier: det trenger det ikke å gjøre. Vi studerer jo sosiale relasjoner, - og det er jo en del av hverdagslivet til alle mennesker.

Murer sier: Holder meg til bygning jeg

Tiqui sier: joda, men du må jo forholde deg til mennesker selv om du bygger

Murer sier: Sant nok. Sikkert masse rart en kommer borti

Tiqui sier: det vi gjør er jo egentlig bare å sette navn på det folk må forholde seg til i hverdagen, - og det er utrolig spennende å studere hverdagsliv

Murer sier: Alle må jo forholde seg til andre mennesker. Kanskje en av de bransjene med flest rare mennesker jeg jobber i ....

Tiqui sier: som god sosialantropolog ville jeg nå spurt: hva legger du i rare mennesker? Hva er det som gjør at de utpeker seg som rare i forhold til ikke-rare mennesker?

Murer sier: Som en god anleggsslusk svarer jeg da, hva er det du babler om nå?

Tiqui sier: det var du som kalte dem rare.. hva vil det si? Det er ”anleggs-sluskens” mening bak "rar" vi er ute etter

Murer sier: Hadde en kollega som egentlig var utdannet jurist, men fant ut a han heller ville mure. Han var jo rar..

Tiqui sier: vil det si at de som har en annen utdannelse enn murer, men som likevel vil mure kvalifiserer til å være rare? Eller har du en oppfatning av at han burde ha jobbet med juss istedet?

Murer sier: Han burde vel helst jobbet med data tror jeg..
Murer sier: Men samme det.

Tiqui sier: er han ikke flink til å mure?

Murer sier: Han fikk til slutt sparken etter å ha gjort for mye rart...

Tiqui sier: oj.. hehe
Tiqui sier: så han var ikke flink som murer?

Murer sier: Nei

Tiqui sier: betyr det at det som gjorde ham rar var at han var mislykket som murer, ikke det at han hadde jurist-utdannelse, men valgte det bort?

Murer sier: Han levde for å sitte hjemme å spille pc via nettet

Tiqui sier: hehe.. nå har jeg lært noe!

Murer sier: Han var bare rar, men det er nok jeg også, for jeg var den eneste i hele firma som ikke hadde noe imot å jobbe sammen med han...  


Et aldri så lite oppgjør med egne fordommer måtte jeg ta etter denne samtalen. 
 

Da mureren presenterte sitt eksempel på en rar person gikk min forståelse umiddelbart ut fra et hierarki mellom typer jobber og tilhørende utdannelser. Jeg gikk også ut fra at mureren delte denne oppfatningen. Jeg trodde det var derfor han syntes den jurist-utdannende mureren var rar fordi han ikke brukte utdannelsen sin og heller ville jobbe på gulvet. Hvis jeg ikke hadde spurt og gravd etter hvorfor han var rar og hva mureren la i det ville jeg aldri oppdaget at dette var langt fra det han mente. Han tok ikke utgangspunkt i den samme sosiale stigen, og stusset ikke på det faktum at det kunne betraktes som å gå ned i anseelse. Derimot syntes han ganske enkelt at det var rart å leve for pc spill og kanskje ikke ta jobben sin så alvorlig.  

Det ville nok jeg også kalle rart, men kanskje mer i form av interesseløst eller ansvarsløst (i den grad han ikke utførte jobben riktig). Det morsomme med denne samtalen var at jeg oppdaget hvor lett det er å gå ut fra en forklaring på en sammenheng, mens det kan ligge helt andre meninger bak… 


En annen ting jeg først merket når jeg kopierte denne samtalen inn hit var at jeg, en rettskrivingsfanatiker, konsekvent har begynt mine setninger med liten bokstav... *flau*

Betryggende:

Som eksil-bergenser i Oslo må jeg si at jeg velger å satse på Tigerens syn på livet etter døden. For meg virker dette særdeles betryggende:


Bergen

Jeg hadde en gang en homofil venn

Jeg hadde en gang en homofil venn. Han var også kristen. Han ble "frelst" en høstdag og fortalte entusiastisk om hvor følelsesmessig flott det var å møte Gud. Han hadde funnet en ny tilhørighet, en ny forståelse og et nytt miljø. Men han hadde ikke regnet med at det kristne miljøet skulle ødelegge hans forhold til Gud og mennesker.

Tiden gikk og hans nyfrelste rus fikk en dagen derpå. Hans forhold til Gud ble anklaget av de andre kristne for ikke å være i orden. De pekte på hans synder, de pekte på hans livsstil, de pekte på hans forhold til Gud og mennesker og de godtok det ikke. Selvsagt var det ikke HAN de anklaget, bare alle hans måter å leve på. Er ikke det det samme? Selvsagt var de alle syndere, de akkurat like mye som ham, men det var likevel hans "synder" de pekte på.

Det kalte det "hjelp" for å få ham til å endre seg. De kalte det "frelse" enda en gang for å reparere hans forhold til Gud slik at han kunne være ren. Kunne de ikke konsentrert seg med sitt eget forhold til Gud? Kunne de ikke fokusert på å endre sin egen fordomsfulle måte å leve på?

Min venn prøvde, han slet, han bet tennene sammen, ba, gråt, falt og reiste seg igjen, for han ville jo være en kristen. Han kjempet for sitt eget liv, men brukte aldri noe energi på å dømme de andre. Men dessverre for ham, var han også homofil. Ikke noe han gjorde kunne endre på det. Han klarte ikke la være å være glad i kjæresten sin. Hvordan kunne de kristne "hjelpe" ham til å slutte å være glad i kjæresten sin?

Jeg hadde en gang en homofil venn. Han hadde en stor kjærlighet til alle sine medmennesker, sin kjæreste og han hadde en stor kjærlighet til Gud. Han hadde et stort og godt hjerte og han hadde en åpenhet, tålmodighet og toleranse som mange mennesker kan misunne ham. Han HADDE et godt forhold til en kjærlig Gud og Gud til ham.

Jeg hadde en gang en homofil venn. En høstdag tre år senere klarte han ikke mer anklager, misforstått "hjelp", peking og trakassering. En høstdag tre år senere fulgte jeg ham til graven.


Jeg har ikke mistet troen på Gud, men jeg har mistet troen på de kristne.


~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Oppdaterte tanker etter noen hektiske debatt-dager knyttet til denne tråden:

Jeg håper at denne posten og debatten kan hjelpe noen, være en realitetsorientering for andre, sette ting i perspektiv, og sette fokus på at det er konsekvensene av våre handlinger overfor medmennesker som betyr noe. Det er grenser for hvor lenge man kan høre at man ikke strekker til, at de gode følelsene man har for andre mennesker er å betrakte som onde og at hvis man ikke endrer noe av det man overhodet ikke har kontroll på, så er man fortapt. 3 år med overgrep slik som i min venns tilfelle fjerner til slutt klarsynet.

Slike psykiske overgrep har den effekten at man til slutt ikke tror på seg selv, det gjaldt ham som homofil i en kristen menighet som nektet ham egenverd, det gjelder kvinner i forhold til psykiske og fysiske mannlige overgripere, det gjelder menn i forhold til psykiske og fysiske kvinnelige overgripere, det gjelder barn av kontrollerende foreldre og alle som er utsatt for vedvarende nedbrytning.


Det hjelper ikke hvor velment intensjonene er når nedbrytning av andre mennesker er resultatet.

~ På fruktene skal treet kjennes.

Tiqui - en tangojunkie

Jeg har lenge mistenkt, ikke engang vært særlig i tvil, om at jeg har blitt avhengig av tango. I innspurten av oppgaveskriving har jeg tvunget meg selv til å IKKE danse fire ganger i uken for å komme meg opp tidlig om morgenen. Men abstinensene melder seg, og det var da jeg fant denne listen på Tango Trasnoche sine websider:

Symptomer på en Tango-Junkie
Du vet at du er en Tango-Junkie når...
(- Mine kommentarer i kursiv)
  • Du har danset med en tango-hotshot, og overlevd - ikke ennå, kanskje jeg ikke visste at det var en hotshot?
  • 8 er mer enn et tall - føttene går av seg selv i åttetall
  • Din garderobe er overveiende svart - for menn, min er rød..
  • Du hører på tango-musikk hjemme - busted! Volver av Carlos Gardel fra 1934 akkurat nå. (Forøvrig den samme som fremføres i flamenco-stil i den spanske filmen "Volver" - Anbefales!)
  • Din drømmereise går til Buenos Aires - ikke bare tangoens skyld, men Buenos Aires står på planen til sommeren og kombineres selvsagt med tango. Jeg har dessuten meldt meg inn i debattgrupper om tango, Argentina og dans.
  • Du lurer på å slutte hvis du ikke har hatt minst et tango-høydepunkt i løpet av uken - vrææl, har abstinenser!
  • Du skjønner at du er i ferd med å bli å revet med - for lenge siden!
  • Din beskrivelse av tango har gått fra ubegrenset entusiasme til "du ville ikke ha forstått..." - heldigvis ikke blitt så arrogant ennå ;)
  • Dine venner planlegger i hemmelighet å bortføre deg for å gi deg en grundig omprogrammering - tror kanskje de er litt lei av tangopratet mitt
  • Du har sluttet å si unnskyld når du krasjer, du bare tangoer deg ut av den floken du har laget - det overlater jeg til mennene
  • Du har alltid et ekstra par dansesko i bilen - ja, eller i sekken på sykkelen
  • Du skulle ønske at du hadde valgt spansk som valgfag på skolen - Jeg har grunnfag!
  • Du har solgt eller flyttet unna en del møbler for å få treningsplass - tregulv er fint!
  • Du sørger for at du aldri går tom for frisk-pastiller - studentstartposene er en god hjelp
  • Du svetter ikke lenger ved tanken på å føre en boleo - eller å utføre den
  • Du er villig til å reise langt for å danse tango - absolutt!
  • Du har hatt den store tango-krangelen med din partner - heldigvis singel!
  • Du passer på å alltid holde ankler og knær samlet - ehm... jepp
  • Du planlegger resten av ditt sosiale liv slik at det ikke kommer i veien for tango-aftener - ikke fritt for at jeg sorterer sosiale eventer utfra tangoeventer, nei
  • Du deler mennesker opp i de som danser tango, og de stakkars sjeler som ikke gjør det - ikke riktig ennå, men jeg prøver jo å få alle til å danse tango, så slipper jeg å dele dem opp...
  • Du har avansert fra treningsgrepet til fullkontakt-tango - det bare skjedde..
  • Du må jobbe hardt for å opprettholde kontakt med ikke-tango venner (hvis du har noen igjen) - bedre å bare ta dem med!
  • Du har danset et år, og er ennå ikke lei av å snakke om tango - det hjertet er fullt av renner munnen over med.
  • Du har utviklet en evne til å dreie enhver samtale inn på tango i løpet av 2 minutter - ups..
  • Du holder ikke lenger fester hjemme, du har milongaer - for liten plass, men det kommer..
  • Når du ser deg i speilet, ser du som oftest på dine føtter - busted!
  • Handlevognen fungerer ofte som dansepartner - busted!
  • Du passer på å lete etter tango-CD´er når du er i utlandet - overalt
  • Du blir alltid oppspilt av tango, uansett hvor trett du er - energien det gir er helt uovertruffen!
  • Du sjekker internett for tango-steder før du reiser utenlands - jepp, fant to tangofestivaler i Spania i det tidsrommet i påsken når jeg tenker å dra dit, dessverre er de samtidig..
  • Du er villig til å bruke dobbelt så lang tid på å kjøre til en milonga som du faktisk bruker på å danse - bare la meg danse!
  • Du gjør automatisk ett eller annet tango-lignende når du beveger deg gjennom en folkemengde - det ER jo en fin og elegant måte å navigere på
  • Dine passord på datamaskinen er tango-relaterte - ups.. gjennomskuet
  • Du har trent opp øret til å gjenkjenne tango-muligheter i all slags musikk - ikke fritt
  • Du husker hvor, når, og med hvem du danset din første ordentlige tango - *blush*
  • Du trener både på å føre og å følge for å forstå dansen fullt ut - tok det skrittet dette semesteret
  • Du har en liste med telefonnumrene til den indre kjernen av tango-folk i ditt område - de er alle lagret på mobilen med en T foran slik at de kommer i rekkefølge, er dette normalt?
  • Du tar alltid med en tango-CD på fester i håp om at det blir litt tango - den som ikke vil den skal.. 
  • Tango har minsket, om ikke ødelagt, din interesse for all mulig annen dans - minsket ja, ikke ødelagt, men når det står i valget mellom må jeg iallfall sørge for at jeg får ta igjen tangoen en annen dag i umiddelbar nær fremtid. Lørdag blir det boliviansk dans fremfor tango, men så unner jeg meg tango fredagen og søndagen for å lindre abstinensene.
  • Din lidenskapskurve er mye høyere sammenlignet med dine før-tango dager - mhmmm
  • Du får ikke gjort så mye annet sammenlignet med dine før-tango dager - men det MÅ jeg jo... :(
  • Hva gjorde jeg egentlig i mine før-tango dager? - var organisert, strukturert og pliktoppfyllende
  • Hvilke før-tango dager? - Det føles leeeeeenge siden
  • Du har blitt et nattmenneske - derfor den triste disiplinen nå, men tar det igjen etterpå!
  • Dine venner introduserer deg med ordet "tango-" før navnet ditt - ikke kommet fullt så langt, men..
  • Du har blitt observert i å gjøre tango-trinn på parkeringsplasser og bussholdeplasser - ehm.. ja? Er det ikke normalt å øve på en giro i snøen på vei til trikken?
  • Du har lapper om kommende tango-arrangementer på kjøleskapet - på PC-skjermen, der ser jeg dem hele tiden ;)
  • Du har utviklet en sunn frykt for å skade føttene dine - jepp, fotbad er tingen!
  • Din interesse for sko kan lett bli misforstått som fetisjisme - Dette er merkelig. Jeg har aldri vært en typisk skodame, men tangosko... don't get me started! Det morsomme er at tangomenn er akkurat like opptatt av det. I starten ble jeg satt ut over hvor oppmerksomme disse tangomennene var som la merke til slike detaljer.
  • Du er innom Fretex- og UFF-butikker for å supplementere din tango-garderobe - jepp, nå er det faktisk blitt en egen tango-garderobe adskilt fra resten av garderoben
  • Du vurderer å gå til innkjøp av klær som man vanligvis ikke ser blant folk - har allerede gjort det..
  • Du har en boa i skapet - nei, der går grensen!
  • Du har to boaer i skapet
  • Du bruker dobbelt så mye tid som før på personlig pleie - denne gjelder nok menn, jeg bruker akkurat like mye som før.
  • Du skjønner hvor sjelden det er man finner en slik lidenskap i livet - Absolutt! Selv om jeg har en tendens til å bli lidenskapelig opptatt av mine aktiviteter, ski, klatring og naturen er tre andre.
  • Du har oppdaget gleden ved barfot-tango - i sommergrønt gress i kveldingen mens duggen legger seg.. *sukk*
  • Du danser tango i tankene - det er akkurat som når man lærer seg et nytt språk - når man tenker og drømmer på det nye språket, da..
  • Du må danse. Du bare danse - you got me!
  • Du har begynt å ta fotbad - nevnte jeg ikke det allerede?
  • Du fritter ut de som har danset tango i utlandet - begynner jeg å bli plagsom nå?
  • Noe av det mest spennende som finnes er å danse tango med en helt fremmed - nullstille seg, finne frekvensen, energien.. *sitre*
  • Det forekommer at du synger i øret på din partner når du danser - *rødmer* jeg lærer meg jo tekstene...
  • Du føler den spesielle gløden i natten når en tango-hotshot nærmer seg i din retning - eller en av favoritt-dansepartnerne, forventningen i tydelig minne om forrige danseopplevelse ;)
  • Din favorittfarge er tango-svart - for menn sikkert..
  • Tanken har slått deg at Johnny Cash oppdaget tango-svart lenge før deg - hysj
  • Familie og venner regner det som en selvfølge at du ønsker deg tango-relaterte presanger - se det var en god idé! Skal jeg jammen tipse dem om!
  • Du har fått private tango-timer som presang - Ikke ennå! Hint, hint!
  • Du har befunnet deg i uvanlige situasjoner som best kan beskrives som tango-øyeblikk - lesere som har lest tango-innleggene mine vet dette allerede.
  • Du blir forbundet med et bestemt tango-trinn - ikke som jeg vet, men det kan jo være ingen har fortalt meg med det. Ellers er det vel mer tydelig for menn. Den ene feier alltid på 2, den andre rygger alltid to trinn etter 8. En annen begynner alltid en giro etter kryss og enda en er spesielt glad i sveipinger.. jeg kan jo ikke gjøre annet enn å følge *blunker uskyldig*
  • Du, selv om du er norsk nordmann, har begynt å gi damene komplimenter - og mennene ;)
  • Du har blitt flink til å ta imot komplimenter - takk, heter det!
  • Du tar noen tango-trinn foran speilet på badet før du legger deg - busted!
  • Du studerer tango-videoer i sakte film - OK, nå føler jeg meg ikke lenger bare som en entusiast, nå føler jeg meg direkte som en nerd, avslørt på alle punkter, lettere utenfor resten av samfunnet og totalt blottet for sperrer for avhengighetsdannende aktiviteter. Grøss og gru, men hvilket deilig liv!
Denne listen traff meg som en oppvåknende "slap-in-the-face" - jeg er en junkie. Av hele 73 punkter er det bare 10 av dem som ikke passer på meg, de fleste av dem bare fordi de er beregnet på menn. Når jeg har lært nok av føre-rollen vil de nok passe de også.. Auch!

"Hei, alle sammen, jeg er Tiqui og jeg er tango-junkie....."

Kjønnsproblematisering - direkte sitat:

Som jeg skulle sagt det selv:

Sondre Båtstrand ønsker å problematisere kjønn som sosialt konstruerte og fordomsfulle kategorier i stedet for å sette menn og kvinner opp mot hverandre i skyttergravsposisjoner. Han konkluderer helt i tråd med hva jeg ville sagt selv:

"Problemet er ikke at likestillingen er gått for langt, men at mannsrollen er blitt stående på sidelinjen. Menn har i altfor liten grad deltatt i likestillingen, og det har vært altfor lite debatt om mannsrollen. [....]

Men jeg mener innfallsvinkelen bør suppleres med et skeivt perspektiv. Vi bør unngå at likestilling blir synonymt med henholdsvis "kvinnekamp" og "mannskamp". Vi bør vri perspektivet over på kjønn som sådan, så vel som andre kategoriseringer som danner grunnlag for fordommer og stigmatisering.

Da kan vi begynne å snakke om reell likestilling."

Se flere artikler, kronikker og blogginnlegg om kjønnsdebatten i innlegget fra 14. oktober.

Vedlikehold av sykkel - javel, ja?

Hos Din Sykkel AS fant jeg denne oversikten over hva en ivrig syklist bør gjøre for å vedlikeholde sykkelen sin og forlenge dens levetid. Det står imidlertid ikke hvordan teoretikere som ikke har greie på sykkeldeler bør forholde seg til denne forklaringen:

Vedlikehold av sykkel

Regelmessig vedlikehold legger flere år til sykkelens levetid! En sykkel varer lenger når den får nødvendig stell og vedlikehold. Det betyr større sykkelglede og noen ekstra hundrelapper hvis du bestemmer deg for å selge den. Slitasjen blir også betydelig mindre, slik at du her også sparer masse kroner!

Sal
Salpinnen bør smøres med fett 2 ganger i året slik at den ikke ruster fast. Sett den aldri høyere enn maks-merket.

Styrestamme og styrelager
Styrestammen må også smøres med fett, slik at den ikke ruster fast. Styrelageret må åpnes 1 gang i året og etterfylles med fett.

Girvekslere
Bør kontrolleres, renses og smøres med teflonolje hver 15. mil.

Gir
Giret bør renses og smøres ofte, og alltid når du ser det er forurenset av skitt og støv. Du bør rense og smøre fjær, wirefeste, alle hakk/posisjoner samt glidehylsen. Bruk gjerne en gammel tannbørste med såpe og vann for å vaske drivverk. Smør deretter med teflonolje. HØYTRYKKSPYLER ER FORBUDT!

Kjedet
Kjedet utsettes for stor slitasje av støv og skitt. Rengjør det ofte så går giringen raskere og mer behagelig. Kraftoverføringen blir også mer effektiv. Bruk gjerne en gammel tannbørste med såpe og vann for å vaske kjede og krans. Smør deretter med teflonolje. HØYTRYKKSPYLER ER FORBUDT!


Salpinnen
Salpinnen ville jeg aldri engang tenkt på at trenger smurning, men hvordan i alle dager skal den smøres, og med hva? Fett kan være så mye, liker den olje, teflon, smør eller flesk?

Styrestammen
Styrestammen skal jeg vel få til hvis jeg finner ut av spørsmålet over, siden det blir noenlunde det samme, men styrelager? Hva i alle dager er det? Etterfylles med fett? "Etterfylles" gir assosiasjoner til noe som er flytende, er det olje vi snakker om her? Og hvordan finner jeg ut hvor styrelageret er og hvordan det åpnes?

Girvekslere

Nå har jeg ikke sånn fancy sykkelcomputer som forteller meg hvor langt jeg har syklet, men det hender jeg sjekker avstander på trafikanten de gangene jeg sykler langs veier. Rundt regnet sykler jeg kanskje en mil eller to om dagen, altså burde jeg gjort noe med girvekslerne en gang i uka. Det har jeg selvsagt ikke gjort siden jeg ikke visste det, men også fordi jeg ikke vet hvordan jeg gjør det.
- Hva skal kontrolleres når man kontrollerer girvekslere?
- Hvordan kontrollerer man girvekslere?
- Hva og hvilke deler av dem skal man smøre og hvordan?

Gir
Her står det i det minste hva man skal bruke og ikke bruke, men jeg vet ikke forskjell på hva som er fjær, wirefester, drivverk, hakk og posisjoner. Og sist jeg spurte om å få lære fikk jeg høre at jeg ikke burde bry mitt blonde hodet med slikt. (Snakk om diskriminering av blondiner!) Selvsagt bør jeg bry meg, jeg er jo syklist! Blond, ja, men en gang må man jo lære. Dette burde jo tydeligvis gjøres hver eneste dag når man sykler på vinteren med tanke på all skitt, salt og møkk som setter seg på sykkelen disse månedene.

Kjedet
Kjedet vet jeg iallfall hva er - så da er det vel bare å gå løs med tannbørsten og smøre ivei.

Jeg har etterlyst et kurs i sykkelvedlikehold med praksis i flere år, men enten blir jeg ledd av fordi jeg ikke kan det (ALLE kan jo dette), eller så blir jeg bedt om å levere sykkelen inn. Vel, jeg vet at dette ikke er så vanskelig når man bare kan det (ellers ville vel ikke ALLE kunnet det og ledd så hjertelig av meg), så derfor vil jeg ikke levere sykkelen inn og betale mange hundrelapper for noe jeg selv kunne gjort - hvis jeg bare fikk vite hva som er hva og hvordan det skal behandles. Ikke har jeg verken tid eller råd til å levere inn sykkelen til alle disse gjøremålene så ofte som det burde gjøres.

Denne oversikten var fin i forhold til å vite at det er mye jeg burde gjort som jeg ikke har gjort, men den er ikke intuitiv for oss som aldri fikk denne barnelærdommen.

Noen som vil forbarme seg over meg og ta en lærevillig blondine under sine sykkel-mekke-vinger?

Mikrokreditt - hjelp eller business?

Tre dager etter at Muhammad Yunus og Grameen Bank mottok Nobels fredspris slår Aftenposten stort opp om tull med tall hos norske mikrokreditt-aktører. Det virker som man med tre spekulative overskrifter forsøker å dempe begeistringen og anerkjennelsen av mikrokreditt som tilnærmingsmåte, og da spesielt anerkjennelsen av norske aktører.

Det at Yunus fikk fredsprisen er en enorm anerkjennelse, ikke bare av hans innsats med Grameen Bank og mikrokreditt i Bangladesh, men en anerkjennelse til hele mikrofinansbevegelsen som er blitt et resultat av hans spede begynnelse i 1976. Mikrofinans er dessverre ikke en enhetlig metode som praktiseres likt overalt, det finnes et utall måter å gjøre dette på. Det at Grameen Bank har hatt suksess i Bangladesh betyr ikke at hvemsomhelst vil ha suksess med denne/disse metoden(e) uten at man vet hva man gjør.

Aftenpostens overskrifter virker likevel svært spekulative og jeg forundrer meg over hvilken effekt og respons journalist Frank Lynum ønsker seg. Han skriver:

1 - "Mye tull når amatører leker bank"
2 - "Mangler kontroll på penger inn og ut"
3 - "Flere organisasjoner har trukket seg ut"

Lynum blander sammen flere typer aktører og begreper som det er viktig å holde atskilt når man snakker om mikrokreditt:


Aktører innen mikrofinans

Mikrofinans drives i dag av både banker, private finansieringsfond, mikrofinansinstitusjoner (MFI), sparekooperativer og frivillige organisasjoner. Banker driver naturlig nok med en rekke andre typer finansielle tjenester enn bare mikrofinans. Private finansieringsfond driver også med rekke forbrukskreditt-produkter og finansieringstjenester rettet mot mer bemidlede kunder enn bare fattige. MFI driver hovedsakelig med mikrofinans, dvs finansielle tjenester spesielt tilpasset og målrettet mot fattige som ikke har tilgang til slike tjenester ellers. Frivillige og ikke-statlige organisasjoner (NGO - Non-governmental organisations) driver svært ofte med mikrokreditt kun som en del av en ellers mye større sosial bistandsagenda.

De norske aktørene innen mikrofinans er ikke MFIer. De er primært NGOer som samarbeider og gir støtte til NGOer eller MFIer i utviklingslandet. De er altså å betrakte som donorer i denne sammenhengen. De "leker altså ikke bank", men gir støtte til andre aktører som heller ikke leker bank, men som driver med ulike mikrokreditt-produkter tilrettelagt for ulike grupper av fattige.

Det har vist seg svært vanskelig å drive med mikrokreditt samtidig som man driver med bistand. Hvordan skal samme organisasjon eller til og med person kunne gi bistand i form av hjelp, støtte, prosjektmidler og gaver den ene timen samtidig som h*n krever inn tilbakebetalinger på lån den neste?

Noen bistandsorganisasjoner som Care har gått over fra selv å drive med mikrokreditt til å gi støtte til kompetanseheving og etableringer av lokale banker som igjen låner ut små lån. Det er nyttig å skille hattene i denne sammenhengen. Dette er også årsaken til at enkelte NGOer slutter med mikrokreditt og heller overlater den biten til andre slik at det ikke blir problemer knyttet til rollemotsetninger i samarbeidet med mottakere av bistand. De har altså ikke trukket seg fra mikrokreditt-tilnærmingen fordi de ikke tror på den selv om det kan se slik ut for dem som bare leser overskrifter.


Begreper:
Mikrofinansinstitusjoner driver ikke med "bistand" og "hjelp". Et mikrolån er ikke hjelp, og midler brukt i mikrofinansieringstjenester er ikke bistandsmidler. Dette er det viktig å vite forskjellen på. Et mikrolån skal ikke bare betales tilbake, det skal betales tilbake med renter. Det er ikke snakk om småtterier heller, i min organisasjon var renten 2,5% i måneden. Når lånene er så små og tilbakebetalingstiden så kort blir det ikke de altfor store summene, men dette er dyre lån som ikke kan betraktes som "hjelp" eller "bistand".


Investeringer og rapportering:
Når man investerer penger i et prosjekt, enten som donor eller som investor, forventer man helt klart å se resultater og dokumentasjon på at intensjonen med investeringen er nådd. Det som oftest brukes som indikator på at "hjelpen" virker er at pengene betales tilbake. Som jeg skrev så er ikke et mikrolån å betrakte som hjelp, det er et låneprodukt tilpasset en gruppe kunder som har andre behov enn de som tradisjonelt har hatt tilgang til finansiering i det vanlige banksystemet. Produktet virker helt klart så lenge det utestående blir betalt tilbake, derfor er det også tilbakebetalingsraten man måler som effekt. Min innvending er at denne målbare og lett tilgjengelige indikatoren ikke forteller et fnugg om mikrolånet har hatt den ønskede virkningen på kundens inntektsnivå. Dette kommer jeg til å skrive mer om, men jeg kan ikke røpe alle mine argumenter som snart skal leveres inn i hovedoppgave-form.

Storinvestorene skyr norske aktører, skriver Lynum, angivelig fordi de ikke er flinke nok til å rapportere. Igjen må jeg minne om at de norske aktørene ikke er MFIer, men fungerer som donorer. Hvis en investor, som for eksempel Storebrand, skal investere i et mikrofinansforetak er det selvsagt unødvendig å gå via andre investorer/donorer. Det kompliserer jo bare rekken av ledd penger skal gå gjennom før de blir lånt ut til trengende bedrifter. Det kompliserer også rekken av ledd rapportene skal gå gjennom før de når tilbake til den opprinnelige investoren. Ingen grunn til å lage kostbart merarbeid ved at fire-fem organisasjoner skal utarbeide rapporter over de samme lånene i et hierarki oppover i donor/investor-apparatet, det skaper bare tull med tall og vanskelig tilgjengelig informasjon.


Brukere av et produkt, ikke mottakere av hjelp
Selv gjorde jeg ikke feltarbeid hos en MFI som er støttet av en norsk NGO. Noe av poenget med mikrofinans er nemlig muligheten for å bli finansielt uavhengig av donorer og investorer. Poenget med det er selvsagt både å kunne ta mer høyde for behovene hos lånekundene, men også å slippe fordyrende arbeid med rapportering og tilpasning til donorenes behov på bekostning av de fattige kundene. Derfor jobbet jeg for en boliviansk organisasjon, en MFI, som jobber direkte mot kvinnene som tar opp sine lån. I håp om å kunne avdekke hvilke sammenhenger som ligger bak disse tallene som produseres i rapporter, arbeidet jeg ute på markedene, i slummen, på kontoret, blant ansatte og blant lånekunder.

Det trenger ikke være en motsetning mellom et ønske om å "hjelpe" og det å drive business, så lenge produktet er målrettet med tanke på en effekt som vil gi positive ringvirkninger, men selve mikrolånet er ikke en hjelp i seg selv. Tilgangen til kreditt gir friere muligheter for fattige mennesker som ønsker å investere i sine egne bedrifter, men det er ikke vesensforskjellig fra andre låneprodukter som gis til "ikke-fattige" som ønsker å investere i sine egne bedrifter. Det er et finansieringsprodukt, ikke hjelp. Det er på tide at man slutter å betrakte de fattige som mottakere av hjelp og heller ser dem som brukere av et produkt.


Jeg kommer tilbake med mer om dette temaet, men oppgaven må leveres først...


Debatt for debattens skyld?

Debattantens Vær Varsom-Plakat

Det har i helgen rast en debatt om mannsroller, kjønnsroller, likestillingskamp med et sammensurium av tema, meninger og debattmetoder. Debatten har foregått i papiravisene, i kommentarfeltene på nettavisene, i blogglandia og i diskusjoner folk i mellom. Dette er tydeligvis et tema som fenger og de aller fleste har en mening om det og vil gjerne få den frem.

Men ganske mange kunne tydeligvis trengt trening i å debattere. Det er en kunst som kan utøves på mange forskjellige måter. Selv er jeg heller ingen ekspert, men blogging er en utmerket måte å få trening på. Noen metoder er mer akseptable enn andre, og noen metoder er rett og slett ikke særlig egnet for å drive debatten.


Nyttige, konstruktive debattmetoder som skaper og driver debatten:

Man kan provosere med meninger utenom det "korrekte"
Man kan sette ting på spissen
Man kan bruke eksempler for å illustrere
Man kan finne svakheter ved motstanderes argumenter og bruke motargumenter
Man kan forklare et standpunkt
Man kan forklare en sammenheng
Man kan oppklare og bidra med kunnskap
Man kan referere til andre
Man kan lytte og ta inn over seg argumenter man ikke hadde tenkt over
Man kan reflektere
Man kan sikkert finne enda flere originale debatt-metoder også


Dessverre er det mange som ikke behersker dette og tyr til ikke fullt så aksepterte metoder

Det er ikke akseptert å insinuere at andre debattanter skulle ha psykiske eller fysiske lidelser
Det er ikke akseptert å insinuere at andre debattanter er dum eller mindre intelligent
Det er ikke akseptert å tillegge andre debattanter meninger de ikke har uttalt seg om.
Det er rett og slett ikke akseptert med personangrep

Så finnes det en del metoder som forsåvidt ikke er uakseptable, men som likevel ikke er egnet til å drive debatten fremover. Blant disse er alle de som ikke bidrar med sine egne meninger, men som henger seg opp i detaljer ved motdebattantenes innlegg som ikke har noe med saken å gjøre. Usaklighet, pirk og kveruleringer bare for debattens egen skyld bidrar i svært liten grad til en konstruktiv debatt.

I helgen fikk blogglandia et inntog av engasjerte debattanter som ellers holder seg i avisspaltenes kommentarfelt. Mange av dem mangler en del debatttrening og det kunne til tider minne mer om Holmgang og sirkus enn en debatt om en viktig problematikk.


Det spørs selvsagt hva man vil med selve debatten.

Dersom man ønsker å få frem et poeng med tanke på å overbevise andre, bør man lære seg å bruke noen av de øverste metodene. Hvis man ønsker å at folk skal forstå hva man mener og gjerne få ytret seg med tanke på å ha innflytelse bør man gjøre det samme. Debatter kan være svært konstruktive og bidra til å få frem alternative løsninger man ellers ikke ville tenkt på, men da må man også holde hodet kaldt og bidra til en konstruktiv og respektfull fremdrift selv om man opplever at andre har andre meninger.

Dersom man derimot debatterer kun for å debattere er det mange som tyr til harselering, kverulering, latterliggjøring i et forsøk på å "vinne" debatten. Det blir det imidlertid bare sirkus av, gjør andre med-debattanter slitne og gir dem hodepine til de ikke gidder å debattere mer. Å få siste ordet kan like mye bety at man har fått de andre til å gå lei, og dessverre trenger det ikke å bety at man nådde frem med noe.

Selv er jeg tilhenger av den konstruktive tilnærmingen, i et forsøk på å forstå, bli klokere, mer kunnskapsrik og prøve å se saker fra flere forskjellige sider. Kanskje kan man faktisk også finne løsninger?

Prøv og lær

Men man kan ikke bli ekspert i kunsten å debattere uten å prøve, uten å feile og uten å få trening. Så kast dere ut i debatten, men prøv å holde hodet kaldt slik at det blir en respektfull debattstemning og ikke grenser til krangel og drittslenging!

Les forøvrig:
Iskwews eminente beskrivelser av ulike kategorier av debattanter
Undres mening om Åmås og debattkulturen på nettet

Likestilling - et forsøk på konstruktivitet

Når man har en problematisk situasjon synes jeg det fungerer best å prøve å finne alternative konstruktive løsninger. Klaging fører ingen steds hen, heller ikke angrep. Samarbeid og konstruktive forslag til tiltak er min oppskrift.

Runar Døving har i går og i dag satt igang en stor debatt (igjen) om likestillingskampen. Denne gangen mener han at det er behov for mannskamp og at mannen er systematisk undertrykket. (Relevante linker finnes i innlegget under - fyll gjerne på med flere). Han hevder menn er undertrykket og diskriminert i skolen, i helsevesenet i form av levealder, i forsvaret, i familien, i samlivet, i skilsmisser, i barnefordelingssaker og ved fødsler/aborter. Slike uttrykk for behov fra menn skal man ta på alvor. Det er unødvendig i et samfunn som Norge at noen skal føle seg undertrykket eller diskriminert.

Hvordan kan man så ta dette på alvor?
Hva kan man gjøre med det? Hvilke virkemidler vil bøte på denne følelsen? Døving roper på mannskamp. Javel, hva vil så en slik mannskamp løse?

For det første blander Døving sammen en hel rekke aspekter ved samfunnet som han ikke reflekterer noe videre over årsaker til eller virkninger av en eventuelt mannskamp. La meg prøve å ta dem for meg punkt for punkt:

Skolen:
Gutter gjør det dårligere enn jenter på skolen. Er dette en form for diskriminering? Gir lærerne jenter bedre karakterer fordi de er jenter? Eller gir lærerne jentene de karakterene de skal ha, men gir guttene dårligere karakterer fordi de er gutter? Jeg tror ingen lærere med vilje forfordeler karakterer på denne måten. Det er et problem at flere gutter gjør det dårligere på skolen, men de gjør det ikke dårligere fordi jenter gjør det bedre. Vil det være bedre om jentene gjør det like dårlig? Nei. La oss heller forsøke å heve læringen til gutta slik at de tar jentene igjen i stedet for å dempe læringen til jentene.

Levealder:
Det er et faktum at menn lever kortere enn kvinner i Norge. Menn lever kortere enn kvinner i alle land, også i de land hvor man aldri har hatt noen form for likestilling. At menn lever kortere enn kvinner i Norge kan altså ikke være et resultat av undertrykking eller diskriminering fra kvinners side. BÅDE menn og kvinner lever lenger i Norge enn i de fleste andre land i verden. Det er heller ikke et resultat av likestillingspolitikk, men av helsepolitikk. Det er vel ikke et poeng å senke kvinners levealder med fem år for å utjevne forskjellen? Det appelleres heller til økt fokus på livsstil hos menn og ansvar for egen helse ved jevnlige legebesøk. En mannskamp mot kvinner vil ikke fjerne denne lille forskjellen på fem år gjennomsnittlig.

Forsvaret:
Døving vil at kvinner skal ut i krigen, mens gutter slipper - angivelig for å utjevne levealderstatistikken. Det har vel aldri vært like mange kvinner i forsvaret enn nå, så kvinnene er på full marsj inn dit også. På den annen side er det vel helst ønskelig å arbeide for fred, slik at ingen trenger å dra i krigen - verken kvinner eller menn.

Familie og samliv:
Døving hevder at kvinner overser den makten de besitter som hovedarbeidende i hjemmet og vil ha dem ut av hjemmet - helst ut i krigen - angivelig for å gi mannen tilgang til hus og barn. Det er nok riktig at det er mange kvinner som ikke så lett lar mannen slippe til hjemme, og det er mange menn som vegrer seg for å ta fatt på oppgaver hjemme. Men i stedet for å sende kvinner ut i krigen er det vel bedre å oppfordre til samarbeid? Man MÅ ikke gjøre like mye av det samme, men man kan fordele oppgavene i forhold til hvem som liker/ikke liker og eller er flinkest/ikke så flink til de ulike gjøremålene. Et eksempel kan være at den som ikke liker å vaske gulv tar seg av støvsugingen, mens den som ikke liker støvsuging vasker gulvet. Det blir samarbeid, rene hjem og fornøyde familiemedlemmer av slikt.

Barneomsorg:
Nå var det helt sikkert ikke husarbeidet Døving siktet til, men det hører jo med til hjemmet - spesielt dersom kvinner skal sendes ut. Å være hjemme med barna inkluderer nemlig ganske mye annet enn å skifte bleier på dem og pludre med dem. Samarbeidet her begynner å jevne seg ut, men det henger fortsatt igjen et tradisjonelt kjønnsrollemønster her. Dette mønsteret har menn en tendens til å akseptere i samlivet, men ikke nødvendigvis etter en skilsmisse. Det er denne skjevfordelingen av omsorgen internt i familien som oftest gir kvinner fordeler i barnefordelingssaker.

Her kan mannskamp helt klart ha noe for seg. Dersom menn i større grad tar del i omsorgen for barna mens man er i et ekteskap, vil de også ha større sjanser for å få omsorg for barna etter en skilsmisse. Det er ingen grunn til å tro at ikke menn er like gode omsorgspersoner som kvinner, derfor er det også helt nødvendig at menn kjemper for å ta del i omsorgen også innad i familien, ikke bare etter familien er "avsluttet".

Samarbeid blir imidlertid et nøkkelord også her. Det gavner verken menn eller barna å kaste kvinner ut av hjemmet. På sikt vil sikkert et fokus på samarbeid innad i familien også øke andelen av delt omsorg etter skilsmisse. Hvis begge foreldrene setter barnets behov først - foran sine egne, både økonomiske og personlige - og dermed klarer å skape en trygg hverdag for barna sammen eller adskilt, så er det det beste for barnet.

Fødsler/Abort:
Så kommer vi til det argumentet som herved påmeldes til Iskwews NM i snurrige resonnementer. Døving mener at man først har full likestilling når den som ønsker barnet har det avgjørende ordet om fødsel eller abort. En kvinne skal kunne tvinges til å føde barn dersom mannen ønsker det, eller mannen kan frasi seg økonomiske forpliktelser for barnet dersom han ikke ønsker det hvis kvinnen likevel bærer barnet frem.

Her finnes dessverre en kjensgjerning som man ikke kan gjøre så mye med, verken med mannskamp eller kvinnekamp. Det vil fortsatt være kvinner som blir gravide, og det vil fortsatt være kvinner som føder barn. Jeg er overbevist om at enhver kvinne som har vært gjennom en fødsel gladelig ville latt mannen ta seg av den biten hvis vi kunne ordne det slik at menn kan føde. Det lar seg imidlertid ikke gjøre, altså må man prøve å gjøre det beste ut av slik naturen er.

Hvis det virker som jeg spøker dette bort, så gjør jeg ikke det. Jeg synes det er et alvorlig tema og absolutt et tema som trenger debatt. I all enkelhet bør alle mennesker (dvs både kvinner og menn) kunne bestemme om de ønsker å bli foreldre eller ikke. Den letteste måten å kontrollere dette på er ved seksualadferd.

Dersom man ikke har sex, får man ikke barn. Dersom man har sex, kan det bli barn av det. Alle vet dette, og hvis man ikke visste det, så er det sant. Disse kjensgjerningene må man ta inn over seg og ta konsekvensen av. Dersom man ønsker barn bør man ideelt sett være enig med partneren sin om dette på forhånd - FØR man har sex. Dersom man ikke ønsker barn må man enten være seksuelt avholden eller bruke prevensjon. Det skjer likevel uhell og her kommer problematikken inn. Men det at det skjer uhell betyr ikke at vi kan fraskrive oss vårt eget ansvar for dømmekraft i våre seksualadferd - det må begynne der. Ansvar av begge kjønn og samarbeid mellom begge kjønn. Kan jeg driste meg til å si samarbeid og ansvar av alle individer?

I det uheldige tilfellet at et barn er unnfanget og man ikke blir enige om barnet er ønsket eller ikke er dette uhyre komplekst. Døving mener at den som ønsker barnet må ha det avgjørende ordet, at det må være sammenheng mellom plikter og rettigheter i forhold til et barn. I prinsippet høres dette flott ut, men det er nødvendig å forstå at det er en vesentlig forskjell på å kreve noen økonomisk ansvarlig for konsekvenser av sine handlinger og det å frata et menneske kontroll over egen kropp. Økonomiske forpliktelser er en ytre konsekvens av en handling man må ta ansvar for. Å tvinge et menneske til å oppgi bestemmelsesrett over egen kropp er derimot ikke en forpliktelse, men rendyrket tvang. I et tilfelle der en mann kan pålegge en kvinne å oppgi kontroll over egen kropp mot hennes vilje har vi absolutt ikke full likestilling, da har vi en situasjon av slaveri.

Kjønnskamp eller samarbeid?
Jeg er nemlig litt lei av angrep og hissige anklagelser fra skyttergravene med kvinner i den ene leiren og menn i den andre. Det er på tide vi møtes til forhandlingsbordet og blir enig om at vi er mennesker. Vi er mennesker på godt og vondt, med behov, friheter, plikter og rettigheter. Vi har dessverre to-tre kjensgjerninger vi ikke får gjort noe med, nemlig:

- Sex kan føre til barn
- Kvinner føder barn
- Menn lever kortere enn kvinner.

Ingen kjønnskamp vil rokke på disse tre. Resten av Døvings ankepunkter dreier seg mer om hvordan medmennesker skal kunne leve sammen i samfunnet, ikke om kjønnskamp. Det dreier seg om samarbeid og likeverd for alle individer - ikke bare uavhengig av kjønn, men også uavhengig av klasse, yrke, inntekt, etnisitet, religion, overbevisning, seksuell legning osv osv osv osv.

Mitt hovedpoeng er at man ikke får det bedre selv ved å rakke ned på andre, men vi kan alle skape et bedre samfunn dersom vi blir enige om å være mennesker, ikke først og fremst kjønnede, og at alle mennesker har ansvar for både seg selv og sitt forhold til andre mennesker - også de små menneskene, barna våre.

Tiqui anbefaler: Mannskamp og likestilling

Runar Døving, forsker ved Sifo skrev en kronikk  14. oktober 2006 om likestillingskamp for menn i dagens Aftenposten. I den anledning vil jeg anbefale alle å lese både hans kronikk og Iskwews raske og kontante kommentar om den omvendte likestillingskampen.

Kast dere deretter inn i debatten. Dette er viktig og på tide at blir tatt opp i nyanserte og saklige vendinger!

Oppdatert 2. novemer 2006
André Oktay Dahl, Stortingsrepresentant for Høyre: «Hvem skal likestilles?» 


***************
Oppdatert 25. oktober 2006
Karita Bekkemellem Barne- og Likestillingsminister: «Svar til Fett-redaktøren»  
Dag Øistein Endsjø Leder av Menneskerettsalliansen: «Likestilling av diskriminering»


***************
Oppdatert 24. oktober 2006
Cum Grand Salis: Jeg - et kjønnet subjekt eller fugleunge? Om mannsrollen eller ikke.
Kristin Engh Førde, Redaktør i Fett: «Alle Karitas menn»


***************
Oppdatert 23. oktober 2006:
Ingrid Brekke i Aftenposten igår, «Kaldfront truer» 
Per Kristian Dotterud, daglig leder i Reform - ressurssenter for menn og Jørgen Lorentzen, kjønnsforsker, UiO og styreleder i Reform: «Minister for både kvinner og menn»

***************
Oppdatert 21. oktober 2006
Iskwew's "Tanker i etterkant av mannskamp for likestilling"

*************
Oppdatert 20. oktober 2006
Anne Bitsch, redaksjonssekretær i feministmagasinet Fett: Kjønnskampen er avlyst:
"Kampen for økt likestilling bør derfor heller ikke handle om å konkurrere om å være offer, men om at begge kjønn skal få en utvidelse av rettigheter og rollerepertoar der det ellers er asymmetrisk fordelt. Det får man til ved å samarbeide."

Runar Døving svarer på kritikken i intervju med Svein Egil Hatlevik i Morgenbladet.
"– Er kjønnsmaktsfordeling et nullsumspill?
– Nei. Jeg har fått betimelige kommentarer fra mannsforskningsmiljøet om at det kan være strategisk smart å samarbeide mellom kjønnene. Samtidig synes jeg det er viktig å snu perspektivet, og ta den marginaliserte mannen på alvor."

Antropologi.info om Døvings intervju i Morgenbladet
Beates rasteplass: Hvordan kvinnen kom til å føde barn - et eventyr 


************
Oppdatert 19.oktober 2006
Sara Johnsen, forfatter og filmregissør: Kjærlighet og omsorg bør ikke mistenkeliggjøres
Arne Brendbo på "Floken i nettet": Stereotypisk
Marie Simonsen om Karita Bekkemellem og likestillingsdepartementet


************
Oppdatert 18. oktober 2006
Antropologi.info om Bjarne Vandeskogs artikker i Aftenposten:
Menn undertrykker menn
Spaltet.net: Menn og deres makt over egen kropp
Sondre Båtstrand, talsperson Grønn ungdom i Aftenposten: Kjønn må problematiseres
Sexy Sadie: Stakkars store sterke karer


************
Oppdatert 16. oktober 2006:
Arve Juritzen: Likestilling for fedre eksisterer ikke
Absolutt Dunkman: Abort som totalt sosialt fenomen
Iskwew: Om å leve sammen
Reality Challenged: Tabloid kjønnskamp
Indregard.no: Flåsete om ulikhet
Othilie på "...og de sier verden er et godt sted...: nedtrykte menn
Kari Jaquesson: Ekte menn etterlyses! Hilsen Runar. Bill. mrk "Frustrert, snart med ny bok?"


************
Oppdatert 15. oktober 2006:
Runar Døving slår til igjen i intervju med Dagbladet. Denne gangen med uttrykk mannen er systematisk undertrykket og at kvinner bør kunne tvinges til å føde barn.

Rockette skriver om å være medmenneske, ikke kjønnsmotstandere.
Hjorthen skriver om mannsrollen og om hvorvidt kvinner er motstanderen.
Meningen med livet: Kampen om et liv
Antropologi.info med oppsummering av debatten og andre linker

***********
Oppdatert 14. oktober 2006:
Nyttige innlegg og andre linker i debatten:
Døvings kronikk
Iskwews kommentar til Døving
Levealder-statistikk for kvinner og menn grafisk fremstilt for en rekke land
Livssstilen dreper norske menn
Scratching the Surface's kommentar om maktstrukturer, kjønn og diskriminering.
Kvinner i flertall blant de som tar høyere utdannelse
Det svake kjønn av Line Fredheim Storvik og Monica Flatabø
Mihoe om lønnsforskjeller

Omsorg for barn:
Likestillingsombud Kristin Mile: Delt omsorg bør være hovedregelen
Alenemor eller enestående mor?
Hver fjerde mann er barnløs

Humor med alvorlig snert rundt temaet:
Harrytassens lille pip
Alpeluen: Mannskamp og noen hint til Dagbladet
Din venn Ole: Undertrykking - et faktabasert innlegg


Flere linker jeg har glemt?

Gratulerer Muhammad Yunus!

Tiqui gratulerer Muhammad Yunus og hans banebrytende prosjekt Grameen Bank med årets Nobels fredspris 2006.

Da han startet Grameen Bank i Bangladesh i 1976 med det mål å låne ut penger til fattige uten sikkerhet, var det ikke mange som hadde tro på hans ide. Risikoen var for høy, fattige ville ikke kunne betale tilbake, man ville ikke kunne dekke utgiftene for så små transaksjoner og i det hele tatt ble hans ide om hjelp til selvhjelp avvist og latterliggjort. Men finansiering av fattigfolks egne bedrifter og muligheter til å investere når anledningen byr seg, har vist seg å være mer seiglivet enn man ville ha det til. Det har til og med vist seg mulig å være lønnsomt!

Selv ble jeg fascinert av dette fenomenet mikrokreditt - og mikrofinans som det etterhvert har blitt hetende - mens det fortsatt var uglesett både i finansverden og i bistandsverden. Den gangen var det relativt ukjent i Norge og det var vanskelig å finne svar på de spørsmålene jeg brant inne med mens man befant seg i dette rike hjørnet av verden.

Takket være Muhammad Yunus og alle de som fulgte hans eksempel rundt om i verden ble temaet for min hovedoppgave til. Jeg dro til Bolivia, jobbet på markedene og i slummen for en boliviansk mikrofinansorganisasjon. Jeg jobbet blant fattige kvinner som hadde tatt opp lån og som sammen og alene prøvde å få hjulene til å gå rundt, skaffe mat på bordet, helse og utdannelse til sine barn. Den gangen slet mikrofinansbevegelsen fortsatt med å bli anerkjent som et vesentlig bidrag i utviklingssammenheng.

Slik er det ikke lenger. I år 2005 arrangerte FN det internasjonale året for mikrokreditt, og i år får Muhammad Yunus fredspris for sin innsats for bærekraftig utvikling fra folket selv. Plutselig er mikrofinans og oppgaven min mer aktuell enn noen sinne. Verdensaktuell.

Jeg vil gratulere igjen og samtidig takke for glimrende inspirasjon til innspurten nå før levering. Dette må feires!

Boliviansk hundeblogg

Mihoe ønsker oppreisning for bloggere med katt og fjerne skjellsordet katteblogg. Uheldigvis gir hun i samme åndedrag et forslag til nytt skjellsord: Hundeblogg. Det synes jeg er unødvendig, og heldigvis sier Mihoe seg enig i det i kommentarfeltet også. Historier om min hund i Bolivia kan for eksempel beskrive mye mer enn bare hverdagen, men hunder inngår også i en kulturell sammenheng som kan være interessant i forhold til hvordan andre organiserer sitt samfunn og sitt dyrehold.

Selv har jeg verken hund eller katt nå, men har sansen for begge arter. Jeg har vært hundeeier i 14 år av en hvit lundehund-tispe som het Zemira. Dessuten har jeg hatt den glede av å bo sammen med to hunder som tilhørte huset og bakgården jeg leide i Bolivia: Chasqui og Oso. Oso tilhørte det andre huset i samme bakgård og var en gammel, liten svart ulldott som stort sett holdt seg i skyggen og ikke fungerte særlig som vakthund. Chasqui hørte til mitt hus og fungerte best som vakthund bak skjørtene mine.

Chasqui
Chasqui i et lykkelig øyeblikk i hagen. Sjelende øyne, bakbeina i spenn,
klar til flukt hvis jeg skulle komme for nær den kjære sønderrevne ballen hans.


Hunden fulgte med huset

Alle hus i Bolivia har en hund. Derfor var det naturlig at jeg hadde hund når jeg leide hus i Bolivia. Hundehold der er ganske annerledes enn i Norge, mildt sagt. Om hunden tilhører huset eller om huset og menneskene tilhører hunden er vanskelig å si, jeg tror at i hundens tankegang er det det siste som er tilfelle. Den føler ansvar for sin "eiendom" og forsvarer eiendommen og flokken på det mest aggressive om noe skulle true, eller se ut som om det kan bli truende.

Ingen går på tur med hundene sine i Bolivia. Jeg gjorde det. Men bånd og lenke fantes ikke, heller ikke hundeposer til å plukke opp etterladenskaper. Men Chasqui var lett å trene. Merkelig nok laget jeg kommandoord til ham på spansk, selv om han sikkert ville skjønt norske kommandoord like utmerket godt. Men tross min u-bolivianske hundeoppdragelse, måtte han i det minste bli oppdratt på morsmålet, ikke sant? Det eneste jeg altså var utstyrt med når vi gikk tur var et knippe spanske kommandoer og en stein i høyrehånden.

Hva bruker man så steiner til når man lufter hunder?

I gaten hvor jeg bodde var det derfor mange hunder, en eller to for hvert port. I nabohuset bodde en dalmatiner og en doberman som var veldig gode venner med hverandre. De var imidlertid ikke gode venner med innbyggerne bak porten vår. De lå utenfor porten i gaten og passet på dagen lang, men gjorde seg straks klar til forsvar (eller var det angrep) når de så meg eller noen av de andre beboerne bak porten "min".

Spesielt var de fiendtlig innstilt til Chasqui. Han var også svært tøff i trynet så lenge han var på innsiden av porten. Men til forskjell fra de andre bolivianske hundene var han ikke særlig høy i hatten på utsiden av porten. Da var han bare tøff så sant han hadde meg mellom seg og de to gode naboene.

De to rasehundene var imidlertid redd for meg, dvs, de hadde respekt for innholdet i høyrehånden min. De lot som de var i fullt angrep helt til jeg løftet høyrehånden med knyttet neve. Den bevegelsen kjente de, uansett hvor udresserte de var. Den bevegelsen betød vondt, det betød steinkast. Hunder er vant til å bli slått, sparket og kastet stein på av både eiere og ukjente. Idet høyrearmen min hevet seg, bråstoppet de, og trakk seg snerrende tilbake. Retretten deres utløste av og til litt for "tøff i trynet"-reaksjoner hos Chasqui, men han pilte fort bak meg igjen helt til vi var innenfor porten.

Jeg kastet aldri stein på noen hund, men jeg gikk heller aldri på tur uten stein. Trusselen om steinkastet var nødvendig og heldigvis også tilstrekkelig for å få passere andre hunders territorium på våre lufteturer. Man kan trykt si det var en smule annerledes hundehverdag enn i Norge.

Livet på innsiden

På innsiden av porten var Chasqui verdens kuleste hund. Han pratet med meg. Han pleide å legge hodet inntil magen min og brumme om dagen sin, fortelle meg alt som hadde skjedd. Jeg kunne spørre ham om det og han brummet til svar. I sin iver over at jeg kom hjem visste han ikke helt hvor han skulle gjøre av seg. Han spurtet frem og tilbake i hagen vår og klatret nesten loddrett opp de tre meter høye murveggene som skilte tomten vår fra naboen. Dessuten var han glad i å synge! Han pleide å hoppe opp i armene mine, strekke seg så lang han var, og ule i et spenn på mange oktaver.


Ule
Tiqui og Chasqui i duett og i matchende farger

Chasqui betyr sendebud på Quechua, tro om han tror at viktige beskjeder best synges rett ut?

Gamle minner - gamle fiender

Overraskelse:

- "Hei!"
- "Åh, hei! Lenge siden!"

Hjertelighet:

Han gir meg en klem og en kyss på kinnet.
- "Hvordan går det? Du ser virkelig strålende ut!"
- "Takk, livet er alltid mye lettere uten menn, vettu"

Glimt i øyet:

Han flirer, glimt i øyet, hans kompiser flirer, og han presenterer meg for dem.
Vi skravler som om vi er gamle venner, hans venner må tro vi er det. Et øyeblikk stillhet, en dråpe forvirring, jeg vet hva som vil komme og redder oss begge fra ydmykelsen ved å takke for meg og ta farvel.

Vi skulle vært skuespillere...

For det innvidde øye ville uttrykket i blikket hans avslørt den forakt han føler for meg i det han setter det som en knivspiss i nakken min og tvinger meg til å snu meg. Et øyeblikk krymper jeg meg, tenker - "åh, neeei!", men sier - "å, hei!"

KobraGrepet i skulderen borrer seg inn, og kysset svir på kinnet hundre ganger verre enn et Iskariots kyss. Blikket hans skifter og i refleksen ser jeg hvordan han ser meg - en slange, - vesende, manipulerende, forrædersk slange.

Hovmodig og med avsky skifter jeg til dyreham, blir en slange foran øynene hans, veser med tungen og hogger etter ham. Det som for vennene hans høres ut som en godmodig spøk, rammer ham hardere enn de kan forestille seg.

Skjult for dem og for andre forbipasserende foregår det en intens maktkamp, blikk som ønsker å skade, pareringer og tilbakeslag. En stund nyter vi det, begge to like sikker på seier , men så kommer det stillhetens øyeblikk som overmanner oss begge.

Jeg ser blikket hans skifter fra den kontrollerte avsky, via forvirring til en lengsel. Ikke en lengsel etter meg, men en lengsel etter den tiden jeg representerer, en lengsel etter gamle minner. Minner fra den tiden han hegnet omsorgsfullt rundt sin umistelige, hvor han var herre og hadde makten. Jeg, den avskyelige slangen, er hans eneste forbindelse til hans umistelige - som han har tapt for alltid.

Hans umistelige avsatte ham som herre fullstendig av eget valg, sprengte lenkene han så ømt hadde bundet henne til seg med, og spankulerte ut av hans kjærlige innhegning helt på egne bein. Men i hans øyne var det jeg som brakte sprengstoffet.

Før lengselen i ham tvinger ham til å spørre, i et øyeblikk av medlidenhet, redder jeg både hans og mitt skuespill og forsvinner i et - "farvel".

Kniven på strupen

I dag kom den - den eposten jeg har håpet jeg kunne ignorere i det lengste. Den med beskjed om at det nærmer seg aller, aller siste frist for innlevering av hovedoppgaven. Den som sier at nå må man ta kontakt med veileder og få satt opp en plan for levering. Den som sier at instituttet må ha beskjed om man skal levere FØR eller ETTER jul, fordi de trenger å organisere sensor-ressurser.

Aller aller siste frist er 1. mars.
Det høres kanskje ut som det er lenge til? Det er i underkant av fem måneder. Men har jeg egentlig fem måneder? Hvis man hadde 30 x 5 fulle arbeidsdager hadde jeg hatt 150 dager, og det er fortsatt rimelig tid. Men har jeg det?

Jobb
Jeg jobber en del ved siden av studiene. I aller beste fall får jeg studert et par timer disse dagene også, men det er begrenset når 8 av timene går med til jobb, en time til sykkeltransport frem og tilbake, ytterligere en time til måltider (frokost, lunsj, middag). Da er det ikke så mye igjen til konsentrerte studier disse dagene, dessuten må man jo handle mat og gjøre ærend av og til også. Jobbdagene kan jeg altså regne bort. De utgjør 51 dager frem til ALLER siste frist. Da står jeg igjen med 99 dager.

Jul, nyttår, festlige obligatoriske eventer
Men har jeg i realiteten 99 dager? Midt i all denne herligheten kommer jul, julebord, nyttår, bursdag for meg selv og andre. Ofte krever slike dager en del forberedelse, både i form av gavehandel, festforberedelser, shopping av klær og polekspedisjoner. Dessuten har slike dager en tendens til å spolere "dagen derpå" også.

Hittil utgjør allerede planlagte eventer 13 dager. Disse dagene kan jeg selvsagt studere noe på dagtid før festlighetene, men hvis man tar høyde for forberedelser (som må foregå andre dager og dermed halverer også disse studiedagene) og spolering av dagen derpå, kan man regne bort 25 dager. Da står jeg igjen med 74 dager.

Fritid?
Men har jeg i realiteten 74 dager? Nå har jeg enda ikke regnet inn en eneste fridag. Ikke en eneste fridag for å nyte vinteren på ski, på å ta sykkelen ut i marka, ikke en eneste fridag til en date eller en lat søndag. Hvis jeg skal være i stand til å være konsentrert og effektiv når jeg studerer vil jeg ha behov for litt avveksling og bevegelse, trening og frisk luft.  Hvis jeg er litt streng med meg selv, så trenger jeg ikke en hel helg i uken, men la oss si 2 dager i måneden? Det vil på 5 måneder utgjøre 10 dager. Da står jeg igjen med 64 dager.

Drastiske tiltak
Som dere ser er det virkelig ikke god tid igjen. Det som så ut som 5 måneder er i realiteten knapt mer enn to måneder. Her kreves det drastiske tiltak:

1. Bli avholds. Ingen alkohol før jeg har levert. Har ikke råd til å miste dagen derpå. (Men jeg lover jeg skal ta en skikkelig fyllekule når jeg er ferdig!)

2. Bli asosial. Mure meg inne, slutte å takke ja til hyggelige invitasjoner med løfte om "bot og bedring" og hyper-sosialitet når jeg har levert.

3. Slutte å blogge. Selv om det er moro og selv om det ikke tar så lang tid om gangen, så tar det gjerne mer tid og konsentrasjon enn det burde når jeg havner i surfedilla og leser alle andre blogger (som ofte er en veldig god unnskyldende rasjonalisering for å ikke begynne på studiene riktig enda)

4. Kutte internett-tilgangen. Surfing på nettet, nyheter, blogger, vennetjenester osv må bannlyses så de ikke stjeler tid og kostbare konsentrasjonsressurser.

5. I seng før midnatt og opp før fuglene fiser.

På gjensyn i drypp og dråper
Det jeg litt sånn keitete prøver å si er at jeg *snufs* må begrense bloggingen fremover, men vil forsøke å komme innom med noen små drypp her og der. Jeg klarer vel ikke holde meg helt borte uansett - bare les posten om avhengighet, så skjønner dere det. Men jeg kan ikke love oppdateringer daglig slik jeg har gjort den siste tiden. Håper ikke dere forsvinner helt og jeg lover å komme sterkere tilbake!


Service på Postens budavdeling

- "Goddag, jeg skulle gjerne snakket med noen som har med budavdelingen å gjøre, det gjelder..."
- "Et øyeblikk, jeg skal sette deg over!"
Musikk.. "Tast 1 for alternativ 1, tast 2 for alternativ 2, tast 3 for sentralbord eller vent på svar!"

- "Ja, goddag, jeg skulle gjerne snakket med noen som har med budavdelingen å gjøre, det gjelder en beskjed om telefonnummer..."
- "Et øyeblikk, jeg skal sette deg over til kundeservice!"
Musikk.. "Tast 1 for alternativ 1, tast 2 for alternativ 2, tast 3 for sentralbord eller vent på svar!"

- "Ja, goddag, jeg skulle gjerne snakket med noen som har med budavdelingen å gjøre, det gjelder en beskjed om telefonnummer som budet kan ringe ved levering for det er litt kronglete å komme inn hit..."
- "Et øyeblikk, jeg skal sette deg over til salgsavdelingen!"
Musikk.. "Tast 1 for alternativ 1, tast 2 for alternativ 2, tast 3 for sentralbord eller vent på svar!"

- "Ja, goddag, jeg skulle gjerne snakket med noen som har med budavdelingen å gjøre, jeg ville forsikre meg om at budet har et telefonnummer de kan ringe når de leverer, slik at jeg kan være behjelpelig med å slippe dem inn, - det er litt kronglete å komme inn her..."
- "Et øyeblikk, jeg skal sette deg over til transporten!"
Musikk.. "Tast 1 for alternativ 1, tast 2 for alternativ 2, tast 3 for sentralbord eller vent på svar!"

- "Ja, goddag, jeg skulle gjerne snakket med noen som har med utsending av hjemleveringer å gjøre, jeg ville forsikre meg om at budet har et telefonnummer de kan ringe når de leverer, slik at jeg kan være behjelpelig med å slippe dem inn, - det er litt kronglete å komme inn her..."
- "Hva slags kollinr har du? Nei, den er ikke registrert mottatt, er du sikker på den er sendt? Nei, da gir posten beskjed når de kan levere."
- "Men for å gi beskjed trenger de et telefonnummer de kan ringe!"
- "Ja, har du ikke oppgitt det?"
- "Det er jo det jeg ønsker å gjøre nå!"
- "Et øyeblikk, jeg skal sette deg over!"
Musikk.. "Tast 1 for alternativ 1, tast 2 for alternativ 2, tast 3 for sentralbord eller vent på svar!"

Forbindelsen bryter, - vennligst rykk tilbake til start..

Posten rundt med telefonen

Posten rundt på telefonen


Dagens kulturelle utflukt

Iskwew har skrevet et utmerket innlegg om kunsten og hvor viktig denne er for sjelens kommunikasjon med andre sjeler. Jeg skal ikke prøve å skrive noe lignende, der stråler Iskwews formuleringer over mine en høy gang.

Jeg har derimot tatt konsekvensen av kunstens bidrag til livskvalitet. Idag har jeg hentet billetter til et teaterstykke og to konserter, og kjøpt to bøker.

Den ene boken er Ibsens beste teaterstykker, Peer Gynt, Et Dukkehjem, Gengangere, Vildanden, Hedda Gabler og Byggmester Solness (Ja, seks teaterstykker i en og samme bok!). Den andre er 1950-tallet i bilder, en fotokavalkade.

Konsertene er to tangokonserter, Gotan Project som spiller modernisert og elektronika-forvrengt tango, og Melingo som spiller mer tradisjonell og morsom tango.

Teaterstykket er limen som binder disse sprikende interessene sammen. Jeg skal se Tanghost en gang til i morgen. Tanghost er Ibsens Gengangere, men i tangoversjon. Familiedramaet i tre akter syder av undertrykte følelser og i dette stykket får de utløp gjennom dansen. Min store tangohelt, Pablo Verón, er både koreograf og danser hovedrollen som Ibsen utelot - spøkelset og det trykkende nærværet av Kaptein og Kammerherre Alving. Som den pliktoppfyllende student jeg er, forbereder jeg meg selvsagt på forhånd og leser Ibsens stykke nå. 

Iskwews flotte tekst om kunst gav meg også forståelsen for hvorfor jeg ofte foretrekker å dra på konserter og forestillinger alene. Man nyter, mottar impulsene og kommuniserer med kunsten og verket alene, uansett om man er tilstede sammen med andre. Opplevelsen og magien er ensom, og derfor gjerne enda større. Selv om damen på posten så spørrende på meg er jeg svært fornøyd med at jeg bare kjøpte en enkelt billett til meg selv.

Min utflukt i dag har lagt rammen for en stor og variert kulturelt timeplan et godt stykke fremover, med referanser både til det billedlige, det skriftlige og det kroppslige, teater, litteratur, musikk og dans, hvor Tanghost er den ultimate kombinasjon av alt dette på en gang.

Praktisk forbannelse

En så enkel liten ting...

Ok, dette er ikke en praktisk utfordring fordi jeg ikke er praktisk anlagt, men antagelig fordi jeg er praktisk forbannet. Hver morgen og hver kveld prøver jeg å få ryddet unna litt av alle mine ting for å gjøre tilværelsen mer ordentlig og oversiktlig til neste dag.

Morgenens prosjekt var så enkel som å legge på plass klær som fortsatt lå i en bunke på bordet, brettet sammen etter klesvasken for to dager siden. Deler av denne bunken skulle opp til øverste hylle. Denne hyllen er høyere enn meg. Jeg fant frem en krakk som er littegrann ustødig, men jeg skulle jo bare stå på den et øyeblikk og legge fra meg en tekstilbunke i høyde med hevede armer.

Jeg kjenner den står ustabilt, jeg stoler likevel på balansen og strekker armene for å nå opp. Jeg hører ikke engang braket før samtidig som jeg deiser i bakken. Fortumlet ser jeg rundt meg der jeg havnet i en haug av tekstiler og en krakk spredd utover golvet i intet mindre enn 11 biter!

Krakk

(foto: Elisa Vik,  Resultatet etter et praktisk forsøk på opprydning)

Det positive er at det nettopp er kommet en avfallscontainer til gards, så det blir vel prosjektet til i kveld å kastet de knaste krakkdelene. Tekstilryddingen utsetter jeg også til i kveld, tror jeg.

Glimt fra trafikken

Morgenens tohjulsferd langs ring 2 serverte meg noen bemerkelsesverdige øyeblikk. Bemerkelsesverdig i den forstand at jeg la merke til dem, nok til at jeg bemerket dem for meg selv i mitt indre. Da må jeg selvsagt dele disse bemerkningene med dere:


"En buss-sjåfør, en buss-sjåfør, det er en mann med godt humør, tralala...."

Ikke lenger enn et kvartal hjemmefra dukket det første øyeblikket opp. Busskaos. Alle vet at man har vikeplikt for busser som skal ut fra bussholdeplass. Vi syklister og bilister er drillet på dette så bussen kan stort sett kjøre som den vil når den blinker ut fra holdeplassen.

Men i dag var det en buss som ville forbi to busser på holdeplassen akkurat i det den bakerste blinket ut. Den bakerste (som burde visst at også busser i kjørebanen har vikeplikt for busser som blinker ut av holdeplass) tutet for harde livet og havnet delvis over i motsatt kjøreretning etter sin unnamanøver. Med hurtige og hissige unnamanøvrer havnet det altså tre busser sidelengs på tvers av de to feltene i ringen.

Nå burde den bakerste husket at han hadde vikeplikt etterhvert, men neida. Da den mellomste prøvde å komme ut og forbi den første (som fortsatt stod i ro) og frem for å løse opp floken, bestemte den bakerste seg for å prøve å komme forbi delvis over i motsatt kjørebane. I siste liten innså han antagelig hvor han var havnet, og da den mellomste igjen prøvde å komme seg ut, valgte selvsagt den fremste bussen å blinke seg ut...

Mer lattermildt busskaos har jeg sjelden sett, og jeg trillet fornøyd videre mens jeg nynnet på en buss-sjåfør..


Nytt batteri eller fotgjengerfelt for hørselshemmede?

Neste øyeblikk dukket opp et par-tre kvartaler lenger fremme. Som lovlydig trafikant (selv om jeg sykler) stoppet jeg på rødt lys og trykket på knappen for grønn mann i overgangsfeltet. Jeg skvatt himmelhøyt da lyset ble grønt og en lyd verre enn vekkerklokken fra helvete stakk meg i øret! Kan det være at dette krysset er plaget med hørselshemmede trafikanter? Går folk for sent over fotgjengerfeltet kanskje? Effekten av denne lyden var iallfall at jeg sjelden har tråkket meg kjappere unna den akkurat dette krysset.


Utrygg i veien, utrygg på fortau

Det er en farefull ferd frem til dagens tilholdssted, og litt lenger fremme i veien ble det plutselig bråstopp. Jeg syklet på et fortau og ble plutselig avskjært av en diger stasjonsvogn som overhodet ikke hadde sjekket om det befant seg levende vesener på dette fortauet. Ikke var det tegn til overraskelse over min hylbremsing for å unngå å styrte rett i siden på bilen heller. Noen synes kanskje det er helt naturlig å blokkere hele fortauet på tvers? Heldigvis er det ikke så lenge siden jeg skiftet bremseklosser ellers ville jeg sikkert laget en pen bulk i siden hans.


Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg

Jeg har vært mye frustrert over hvor uglesett syklister er i trafikken, både av bilister og fotgjengere, men det fritar ikke syklistene selv fra å ta hensyn til andre trafikanter. I et av de siste kryssene stod jeg på rødt lys og observerte en syklist fremst i køen for dem skulle svinge til venstre fra motsatt retning.

Jeg kan forstå at det er irriterende for biler når syklister sperrer veien for dem. Denne syklisten, som atpåtil var en dame, holdt midten av kjørebanen og tok seg god tid med å svinge, slik at hele bilkøen stod på vent, og bare halvparten av bilene i køen kom seg over på dette grønne lyset. Selv om syklister skal regnes som fullverdige trafikanter når de sykler i kjørebanen er det jo lov å bruke hodet og ta litt hensyn! (Se der, der dukket det populære ordet opp igjen!) Hun kunne da både tråkket litt på for å få opp farten og lagt seg i ytterkant slik at bilene kunne passere henne i svingen!


Det var dagens trafikkrapport, håper dere fikk en minneverdig omvisning i min morgenrute.

Tiqui *som prøver å være så lite irriterende som mulig selv om hun er syklist*




Tissing, sutring og hensyn

Som jeg har sagt noen ganger før: Hensyn er noe man helst vil at andre skal ta.

Sutrekopper!
Jeg synes at menn av i dag er noen ekte sutrekopper! De klager over forvirrende signaler fra kvinner, de klager over kvinner som tar ansvar for eget liv og som ikke "trenger dem" for å overleve. De klager over å måtte ta hensyn til andre som skal bruke samme toalett som dem, og de klager over at de ikke finner sin rolle i det nye samfunnet der også kvinner har noe de skulle sagt. ÆRLIG TALT!


Hvis dere virkelig er menn, så er dere vel menn nok til å ikke fremstå så pinglete og stakkarslige at dere må sutre og syte? Dere er faktisk selv ansvarlig for deres egne liv, for deres egne handlinger og hvordan disse virker inn på andre mennesker. At noen av disse menneskene (kvinnene) nå til dags også tør å si fra når mannens valg går ut over dem, ja det bør dere også være i stand til å takle uten å sutre som noen småunger!


Tissestillingen nok en gang:
For å ta dette som mange, mange menn sutrer over nå til dags: Tissestillingen. Det har vært skrevet i bøtter og spann om tissestillinger, kvinnenes angrep på menns naturlige adferd og identitet, tukling med skaperverket og jeg har ikke lenger oversikt. Men jeg må bare få sagt en ting:

Det er jo for pokker ikke det det handler om! Det handler om hensyn til andre mennesker. Det er så ufattelig barnslig å tolke dette som et angrep på manndom og mannlig identitet! Dette er ikke en kvinnelig aggressiv agenda for å kue mannens naturlige adferd, men et praktisk opprop for å ta hensyn til de andre menneskene (oftest gutter og menn) som også bruker toalettet og de menneskene (både kvinner og menn) som må vaske dem.


Kardemommeloven:
For sutrende småunger er det lettest å forklare ting ved å gå back to basics. Forestill deg tissedebatten i sammenheng med Kardemommeloven:

"Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre hva du vil"


La oss også gjøre det på den kinesiske måten og begynne nederst og bakfra:


Du kan gjøre hva du vil:
Det raker meg ikke hvordan du velger å tisse: Gjør det stående, sittende, fremoverbøyd, på et bein eller hvordan du vil som du føler du sikter best.


Det er kun et aspekt som begrenser utfoldelsen her:

Du skal ikke plage andre:
Dersom tissestillingen sørger for at alt tisset havner nede i do og kan skylles ned: Mission accomplished! Godt jobbet, du kan være fornøyd uansett hvordan du gjorde det.


Dersom tisset havner på kanten av toalettet eller utenfor på gulvet (eller på veggen, dusjkabinettet, baderomsskapet - hva vet jeg om hva du har på toalettet?) så kan dette potensielt plage andre mennesker. For å unngå å plage andre mennesker kan du velge å løse denne dårlige siktingen på to måter:


a) Innse at du ikke er treffsikker i ditt valg av tissemetode - ta ansvar for det og vask toalettet, gulvet og alle andre flater du har truffet i stedet. Ja, vask det selv - umiddelbart!


b) Innse at du ikke er treffsikker i alle typer tissemetoder - ta ansvar og konsekvensen av det og velg en metode hvor du er sikker på at du treffer, enten ved å sette deg ned eller enhver annen stilling som måtte sørge for det ønskede resultatet.


Voila! Ingen plages med våte toalettkanter, tisselukt eller stygge gul/oransje flekker.


Hensyn og praktiske løsninger
Dette dreier seg rett og slett om hensyn til andre mennesker og praktiske løsninger, så slutt å syt om kvinnelig aggressjon og tukling med skaperverket. Skaperverket gav dere evnen til hensyn og til empati. Det er på tide å se litt lenger enn nesetippen (i tillegg til å sikte), og også innse at sutring er særdeles lite kledelig for en som ønsker å kalle seg MANN!


Teatermaske

RSS 0.91