Om vre tilfreds med seg selv

Goodwill har bitt p et meme og sendt det videre, blant annet til meg. Oppgaven er liste opp 7 punkter man liker ved seg selv. Han synes ikke det var lett, mens Mona tilbd seg liste opp 70, om ingen andre fant p noe skrive. Det siste synes jeg er slik vi burde fle, en uttmmelighet p sider ved oss selv som vi er fornyd med, og som vi rett og slett liker nr vi tenker etter. Jeg lurer p om det at mange synes det er vanskelig finne sider de liker hos seg selv m ha med vr bermte omgang med janteloven gjre. Fordi man helst ikke skal tro man er bedre enn andre, s tenker man heller ikke over om vi liker oss selv. La det vre sagt med en gang - det vre fornyd med seg selv betyr ikke at man automatisk er misfornyd med andre. Janteloven burde dermed vre utvist fra dette memet.

S over til oppgaven: Jeg liker

- at jeg sjelden er redd for noe. Det bidrar til mange flere muligheter og frre begrensninger.

- at jeg er impulsiv. Planer er fine ha, men ofte kommer de fineste opplevelsene av noe som man lar skje der og da.

- at jeg er til stole p. Jeg liker at mine venner fler de kan betro seg og har tillit til at jeg er deres venn.

- at jeg er utadvendt. Det gjr det s mye enklere treffe nye mennesker.

- at jeg ser muligheter, ikke bare hindringer, og er i stand til prve gjre det beste ut av de fleste situasjoner.

- at jeg stort sett er blid, og at det tilhrer sjeldenhetene at jeg lar negative opplevelser stjele hele humret mitt.

- at jeg er tilpasningsdyktig. Jeg kan gjerne gjre det p din mte, selv om den er annerledes enn hva jeg vant til.


sende utfordringen videre til 10 andre bloggere er derimot en strre utfordring. Jeg velger la den vre tagget som fler seg kallet!

Fra jakt til flukt

Jakt
Vi tittet p hverandre med drlig skjult nysgjerrighet. Begge stod og vaklet p t-banen, med en hnd i hndtaket og prvde ikke puffe borti andre mens banevognen humpet gjennom undergrunnstunnelene. Jeg smilte godt for meg selv da han gikk av p samme stasjon, og enda bredere da jeg s han skulle samme vei, bytte til banen i retning Constitucion.

Jeg har for vane finne den vakreste mannen i vognen og leke litt med blikket. Det har jeg gjort siden jeg mtte ve meg opp til holde blikket til menn p milongaer. T-banen er et godt sted ve, for hvis det blir pinlig er det lite sannsynlighet for at jeg treffer vedkommende igjen. Dessuten gjr det trange og ubehagelige baneturer som jeg likevel m ta s mye mer interessante.

Vi fulgte samme tempo gjennom de flislagte underjordiske gangene, og stod p nesten samme trinn i rulletrappen. Vel fremme p neste perrong satte han seg ned p en benk. En stund nlte jeg litt, til den blonde damen med caps'en oppfattet situasjonen og gled til siden s det ble plass til meg ved siden av ham. Inni hodet mitt diktet jeg de mest romantiske scenarioer om jeg bare kunne finne en mte starte en samtale med ham.

Musikken endres
Dagdrmmingen ble brtt avbrutt av at en annen mann, ikke halvparten s interessant dikte om, dumpet ned p benken mellom meg og den vakre. Musikken i hodet stanset, og oppmerksomheten min ble tvunget til legge merke til at han satt og dunket i benken, hnden hans litt for nrme. Jeg tittet p ham, halvirritert for at han hadde avbrutt dagdrmmen, hindret meg i kunne snakke med den vakre, men ogs fordi dunkingen hans avkrevde oppmerksomhet.

Uro
I det jeg tittet p ham la jeg merke til at han vekslet et blikk med en annen kar som stod p perrongen noen meter foran meg. Den blonde damen p min venstre side hadde snudd seg mot meg og plutselig la jeg merke til at de ogs vekslet blikk. Det var tydelig at disse tre kjente hverandre. Men hvorfor snakket de ikke sammen? Hvorfor stod eller satt de hver for seg mens de ventet?

Jeg begynte fle meg ukomfortabel. Da mannen p min hyre side snakket hyt og sa noe uforstelig til en fjerde person som ogs stod p et passelig punkt i sirkelen rundt meg var jeg ikke lenger i tvil. De hadde inntatt posisjoner og ventet bare p det rette yeblikket. Som om de kunne lese tanker prvde jeg la vre tenke p at jeg hadde datamaskinen og en rekke andre ting jeg gjerne vil beholde i sekken jeg hadde p fanget.

Flukt
Plutselig reiste jeg meg, og spankulerte rolig, men bestemt til enden av perrongen. Like etter kom t-banen og alle de ventende veltet mot drene. Jeg s de fire s langt etter meg, men jeg var for langt borte n til at de kunne f tak i meg uten at det ble for tydelig. Alle fire gikk ogs mot drene og entret t-banen i vognen foran meg.

Uheldigvis var dette vogner som var pne, bare forbundet med en bevegelig del, slik trekkspill-bussene er det i Oslo. Jeg begynte lure p om de kom til flge etter meg nr jeg gikk av ogs. Men like fr drene lukket seg, forlot alle fire banen, og i det banen kjrte bort satte de seg ned p den samme benken og tittet gjennom sakene de hadde plukket fra andres lommer...

Intuisjon og observasjon reddet meg
Hvordan kunne tyven vite at han avbrt en dagdrm og dermed trakk hele min oppmerksomhet mot ham? Hvordan kunne han vite at jeg er vant til observere hvordan mennesker relaterer til andre i omgivelsene? Det kunne han selvsagt ikke, men det var denne vanen som reddet meg. Den blonde damen hadde hatt alle muligheter til lete gjennom lommene mine mens jeg var opptatt med dagdrmmen p hyre side. Heldigvis har jeg aldri noe i lommene.

Jeg fler det ille for alle dem som oppdaget at de manglet sine telefoner og lommebker noen stasjoner senere, men er likevel glad jeg klarte reise meg raskt nok til at de ikke rakk stoppe meg, og tidsnok til at det var plass til bevege seg fort over perrongen. Noen sekunder senere ville jeg blitt hindret av menneskemengden som stimlet mot drene. Dessuten liker jeg at jeg skuffet tyvene, og fratok dem byttet de hadde sirklet inn..

Yeah, right, hvor naiv er du?

image199Stereotypien han umiddelbart ble plassert i talte ikke til hans fordel. At hun trodde at han var annerledes enn det store flertallet gav henne en merkelapp som naiv og godtroende. Mange r senere fikk hun bekreftet at sin gode tro om ham var berettiget. Tross alle advarsler fra velmenende bssettere. Men da var det for sent.

De hadde blitt kjent i en virvelvind. Kraftige flelser i sving, men hadde begrenset tid. Han var fra det latinamerikanske kontinent, selverklrt machista og det var lett for utenforstende plassere ham i den notoriske "latin lover"-bsen, anta at han skte flere parallelle kjrlighetshistorier, ikke respekterte kvinner og generelt ikke var til stole p. Hun var nordisk ogblyd og mente bestemt at denne mannen var annerledes.

"Yeah, right, hvor naiv er du?"

Det er lett hre mer p advarslene, anta at man selv er s blind midt i situasjonen at man ikke er i stand til vurdere andre mennesker objektivt, og derfor heller stoler mer p andres oppfatning enn sin egen. Men hun klarte aldri bli overbevist om at denne mannen kunne vre en slik skjrtejeger, utro og ansvarsls som de andre mente han mtte vre - fordi han var latinamerikansk.

Tiden de hadde til rdighet tok slutt, hun vendte nesen hjemover og livet fortsatte slik det har en tendens til gjre. Han fikk etterhvert en ny kjreste, men hadde problemer med f det til fungere. Hun hadde sine bekjentskaper, men hadde ogs problemer med det samme.

Sannhetens time

Mange r senere mttes de igjen. Som venner denne gangen. Han hadde vrt sammen med sin kjre i nesten 3 r, men det var blitt slutt mange ganger, og aller sisten mned fr de mttes. Begge vardermed single og mange utenforstende tenkte at de kom til repetere sitt stormende korte forhold for s forlate hverandre p nytt.

Slik gikk det ikke. De fant tilbake til den gode kontakten, den gode omsorgen for hverandre og den gode troen. Han tok seg av henne da hun ble syk, gjorde alt for at hun skulle fle seg velkommen, men holdt passelig avstand. Hvorfor? Fordi han visste at det ville sre hans nylige eks-kjreste om han kastet seg i armene p en annen kvinne, og kanskje spesielt en kvinne han hadde hatt fr. Fordi han visste hvor vondt det er bli sret. Fordi han var i stand til sette seg inn i andres flelser og ta ansvar for hvilke konsekvenser hans handlinger ville f.

Et ye for det gode

Etter ha vrt hans ytre fristelse som han med glans motstod, kunne hun endelig bekrefte at hennes godtroenhet hadde rot i virkeligheten. Hun hadde rett - stereotypiene og de utenforstende tok feil. Det var for sent for dem, men uansett var det en seier for henne f bekreftet at hun slett ikke var s naiv - bare at hun hadde ye for det gode.

Tre er en for mye - en fotohistorie

Noen ganger er situasjonen man befinner seg i litt kjip. Da gjelder det finne noe konstruktivt bruke tiden p, s har det liksom ikke vrt helt forgjeves. Min umiddelbare lsning er skrive. Jeg tar frem notatblokken og skribler ned det jeg ser, det jeg observerer og opplever. Jeg ser etter detaljer, pussige situasjoner, motsigelser eller andre sm saker man kan gripe fatt i og kommentere. Denne gangen blir det for frste gang en fotohistorie. Dere fr unnskylde kvaliteten p bildene, de er tatt uten blitz nesten uten lysfor ikke "forstyrre" motivet. Klikk p bildene for studere dem nyere:

De hadde truffet hverandre fr helgen. Han ringte sndag og inviterte henne ut - p konsert.


- "Vil du vre med?" spurte hun sin venninne. Sndag, ingen andre planer, et par l og en konsert,
- "ja, hvorfor ikke", svarte venninnen, "hvis du ikke helst vil vre alene med ham, da?"
- "Nei, det er en konsert der flere av hans venner kommer til vre ogs", beroliget hun."Dessuten er jeg ikke interessert i ham, men han er en interessant person som har kontakter som vi kanskje kan bruke til sette opp noe sammen".


Han henter dem i bil og venninnen begynner allerede ane fugler i mosen. Konserten er noen kvartaler unna, og ikke ndvendig med biltransport dersom man ikke prver imponere.


To eller tre?
Det er glissent i lokalet, likevel er det f plasser sette seg ned. Det er antagelig meningen at man skal st og mingle. De setter seg frst p en benk, tre p rad og ham i midten. Det burde kanskje vrt en lykkesituasjon for en mann med to damer, en p hver side? I sin iver etter prate med henne snur han ryggen fullstendig til venninnen. Hun prver stadig innlemme sin venninne. Han snur seg - halvveis, men med baksiden av skulderen mot venninnen. Hun fler seg ille til mote, hun nsker at de alle tre skal vre med i samme samtale. Hun leter litt, s sier hun

- "musikken er hy her, kanskje vi skal flytte oss til et bord lenger inn?"

- "Kanskje jeg vil kunne hre dere her ogs", flirer venninnen.
- "Uansett sitter vi bedre her", sier han, og snur seg igjen mot henne.


Legg merke til retningen p overkroppen til dem begge og husk at det sitter en tredjeperson ved bordet bak kameraet.


Hun slites mellom samtalen med ham og ansvarsflelsen for at venninnen skal fle seg inkludert. Hun sitter med hele kroppen vendt fra ham, linjene hennes peker ut i rommet, mens hodet er vendt mot ham og hans samtaletema. Venninnen reiser seg, tilbyr seg hente noe i baren til dem, og lar dem vre i fred en stund mens hun tar henter seg en l. Venninnen kommer tilbake, setter seg, lener seg frem for komme inn i samtalen, men gir opp og finner frem penn og papir.

Legg merke til retningen p fttene hennes, hvordan venstre hnd holder fast den verste foten i "riktig" retning, og hvordan blikket nesten motvillig flger med i samtalen, halvveist irritert, halvveis uforstende (hnden foran munnen) til at han ikke legger merke til det ubehagelige i situasjonen.


Han har allerede glemt venninnnen og konsentrerer seg fullt og helt om den ene. Det at hun vender seg bort gjr at han m sette seg enda nrmere og han nesten velter over stolen for komme nr nok. Venninnen slutter og skrive, fjerner armene helt fra bordet, lener seg bakover og finner frem kameraet. Han lar seg ikke ense av at kameraet er fremme.

Legg merke til hvordan han lener seg frem og bort og dermed totalt stenger kamera-posisjonen ute fra fellesskapet. Legg ogs merke til hendene hennes som knyter seg sammen og bort fra ham, stenger s godt hun kan uten vre uhflig.

Det begynner bli nok for henne. Hun fler seg ille til mote, vil at han skal skjnne tegningen og oppfre seg sosialt. Hun tar drastiske midler i bruk. Hun lener seg frem mot bordet, fortsatt bort fra ham, men tvinger ham til pne seg mot rommet. Oppgittheten og irritasjonen er merkbar i hndbevegelsene hennes nr hun forklarer ham, halveis indignert, om sitt synspunkt p sammenhengen mellom klassisk ballett og moderne musikk. Ser han det ikke?



Legg merke til blikket hennes, hndbevegelsen, intensiteten og hvordan hun tvinger ham til pne retningen i noen grad mot bordet og den tredje personen.


Kvelden skrider forutsigbart frem. Venninnen finner frste anledning til fordufte. Hun ender med fle seg skuffet, fordi han likevel, p slutten av kvelden prver kysse henne.

- "Hvilken del av at jeg ikke nsket kysse deg skjnte du ikke?"



Jeg skrev om kroppssprk og sosial dynamikk mellom tre personer jeg observerte p en kafe tidligere i vr. Syntes du denne var artig, liker du kanskje den ogs..


Give him a break!

Er du troende? Tror du at det finnes mer mellom himmel og jord enn hva man kan se? Tror du p krefter som av og til ordner opp, s det ikke gr riktig s ille som det kunne gtt? Tror du at du er beskyttet av engler, eller at noen srger for at det gr deg vel? Lytter du med store yne nr det fortelles om alle som p mirakulst vis har blitt reddet fra de farligste situasjoner?

Det kan godt vre at mirakler er nettopp det, mirakler. Hvorfor tror du de kalles mirakler nr livsfarlige situasjoner lser seg uten tap av liv? Nettopp fordi de som oftest ender med dden. Nettopp fordi miraklene tilhrer sjeldenhetene. Det er ikke ndvendig hoppe utfor en klippe for teste om Gud sender engler for hindre at du klasker i bakken. Mest sannsynlig klasker du i bakken og blir et ubehagelig arbeid for mannskapet som m plukke opp bitene.

Respekt krever gjensidighet
Jeg har stor respekt for troende og for religionens rolle i den enkeltes liv. Jeg kan se verdien i det ha troen p krefter utenfor seg selv, finne sttte, mot og trst i vanskelige tider, og det ha et fellesskap med andre som har tilsvarende livssyn. Her i Argentina beveger jeg mellom flere forskjellige troende miljer. Jeg har kjente i samtlige skandinaviske kirker som i stor grad er lutherske, jeg har venner som er katolske, som setter sin lit til ulike helgener, ulike opprinnelige guder og livsanskuelser og jeg respekterer dem alle for det.

Det jeg imidlertid ikke har respekt for er nr religise overbevisninger m prakkes p andre, og blir et krav om at andre som ikke deler den samme troen m rette sin adferd deretter. Eller sagt med andre ord, nr min respekt for deres overbevisning ikke gjengjeldes med respekt for at jeg har en annen.

Tro versus fatalisme
Min venninne ville nok blitt gode venner med Mrtha, hun setter sin lit til engler, helgener og sin versjon av den katolske Gud. Hun brenner rkelse, utfrer ritualer p de riktige dagene p riktig mte og hper slik p velsignelse og hjelp i hverdagen - og ikke minst, at alt hun nsker seg skal materialisere seg innen rimelig tid. Alt er svrt s nydelig, helt til hun insisterte p forlate leiligheten med tente stearinlys.

Foran sin helgenfigur hadde hun balansert lst plasserte stearinlys p kjkkenbenken, og nektet slukke dem, selv om vi begge skulle ut. Jeg var bekymret for at de vaklevorne lysene skulle falle og antenne leiligheten. Hun nektet slukke dem fordi man mtte stole p Gud at de ikke faller, og at leiligheten ikke begynner brenne om de skulle falle. Hun anklaget meg for ikke ha tilstrekkelig tro p Gud.

Jeg har vanskelig for akseptere fatalistiske forsk p fremkalle mirakler. Spesielt nr det kreves at jeg forlater en leilighet med brennende lys som ikke engang str trygt i en lysestake. Jeg innbiller meg at Gud ikke liker bli satt p prve, og at det er en grunn til at det finnes fysiske lover - slik som at flammen har en tendens til antenne det den mtte komme borti. Det er en lov som fungerer likt hver gang, og man trenger ikke vre rakettforsker for forst at de fysiske lovene hndheves uten dispensasjoner.

Uansett om man tror eller ei - troen krever ikke at man skal utfordre skjebnen for fremkalle mirakler, man kan heller hjelpe litt til ...

- ved slukke lysene!

image194

Fire minutter

Jeg ser du smiler til meg. Du holder blikket mitt mens du sakte gr mot meg. Nr du er noen meter fra meg reiser jeg meg og gr deg i mte. Uten et ord legger du armen rundt meg, trekker meg inntil deg og rugger meg litt frem og tilbake. En svetteperle triller nedover pannen din der du legger hodet inntil mitt. Jeg holder rundt nakken din og albuen hviler p din hyre skulder. Noen sekunder str vi slik og vaier til vi finner kontakten, til vi ikke lenger bare omfavner hverandre, men har vokst sammen. Musikken fyller rommet, og p neste takt brer du oss begge og sakte glir vi sammen over gulvet. Jeg lukker ynene.

I dette yeblikket finnes det ikke mer. Musikken innkapsler oss og verden utenfor forsvinner. Akkurat n eksisterer bare vi to og bevegelsen, treenigheten du, jeg og musikken.

Fire minutter senere pner jeg ynene. Verden er tilbake, musikken stoppet, du slipper taket i meg og jeg i deg. "Takk", sier du, og det hele er over. Jeg vet ikke hva du heter, hvem du er, hva du bryr deg om i verden. Men jeg kjenner deg likevel bedre enn noen annen. For ingen andre vil kunne kjenne vre fire minutter - de unike, flyktige og perfekte. Akkurat slik vil jeg ha det.

image192
(Foto: Elisa Vik)

Et mulig umulig prosjekt?

For 28 r siden var det flere som trodde det var umulig. Tankene og planene ble avfeid med at det var bortkastet, det ville aldri g. Noen trodde likevel fast p det skulle la seg gjre - skape en felles fest, en felles tradisjon som skulle forene alle de noen og tyve nasjoner som bodde i Ober. Til vanlig holdt de seg gjerne helst til kjente i sine respektive "colectividades", men i denne festen skulle man dele de srpreg hver enkelt gruppe hadde med hverandre, vise respekt, dra nytteog lrdom av hverandre. Den 6. september startet den 28. "Fiesta Nacional del Inmigrante". Samtidig som den hedrer opphavet og de ulike nasjonalitetene til de frste immigrantene og befolkningens forfedre, samtidig understrekes fellesskapet og variasjonen, mangfoldet man deler med hverandre gjennom musikk, dans, typiske bygninger og gjenstander, og ulike retter fra hele verden. Historien illustreres yndig gjennom de ulike folkegruppenes musikk og dans, fr alle nasjonaliteter sammen danser den samme argentinske folkedansen. Flaggbrere fra samtlige kollektividades hever sitt flagg oghedrer det argentinske flagget. Sammen, men forskjellig. Forskjellige, men likevel like.

image191
(Foto: Elisa Vik. Fra pningen av den 28. Fiesta Nacional del Inmigrante, Ober, Argentina)


God og blandet - umulig skille
Jo flere generasjoner Ober-borgere, jo vanskeligere kan man skue hunden p hrene. Den blonde jenta danset flamenco, mens hun med de asiatiske ynene danset gangar. Jenta med flest familietilknytninger til Paraguay danset for det arabiske kollektivet - fordi hun likte seg der, ikke fordi hun hadde forfedre derfra. Presidenten i fderasjonen av kollektiver understreket viktigheten av vise at det her i Ober er mulig leve side om side, ja til og med sammen - i fred.

Ulike opplevelser av samme fenomen
For to uker siden snakket vi om kulturforskjeller rundt et boliviansk kjkkenbord. Seks nasjonaliteter var representert, bolivianere, en spanjol, en tysk jente, en italiener, en sterriker og jeg fra Norge. Det var sterrikerens siste dag fr han skulle reise og det var han glad for. Han likte ikke Bolivia noe srlig, og var ikke flau for si det til sine bolivianske husverter. Han ble drlig av maten, sa han, men han spiste aldri annet enn hvitt brd og drakk cola. Han likte ikke festivitasen og syntes tradisjonene var dumme, s han holdt seg heller hjemme og kjedet seg enn vre med p fester med oss andre. I diskusjonen var hans hyeste overbevisning at kulturforskjeller var uoverstigelige, og at ingen steder hadde samfunn noensinne fungert hvor det var blanding av kulturer.

Jeg lot meg provosere og tenkte at en mulig rsak til at kulturblandinger ikke skulle fungere, mtte vre hvis de blir hndtert av lignende holdninger som han satt med. Den tyske jenta og jeg var kommet tilbake til Bolivia nettopp fordi det hadde gitt oss s inderlig mye. Italieneren var der for frste gang og var snderknust over mtte dra igjen - hjem til Chile hvor han bor. Spanjolen har vrt i Bolivia i 10 r og omsider blitt boliviansk statsborger. Bolivia har krpet under huden p oss alle. Hvordan kunne sterrikerens opplevelse vre s forskjellig fra den norske, tyske, spanske og italienske?

Jeg klarer ikke finne annen forklaring enn hans personlige negativisme. Jeg tror ikke engang han ville skjnt at et Ober eksisterer.. En provins med mer enn 20 nasjonaliteter, hvor de nyter godt av hverandres bidrag i fred og fellesskap og er s stolte av det at de hvert viser det frem for seg selv og for verden!

Felles front - private meninger
Er de s engler i Ober? Langt derifra. De er vanlige mennesker som alle oss andre. Festivalen fremmer et felles budskap, men enkeltmennesker har alltid sine meninger og ytrer dem i private sammenhenger. Det er pfallende at det engelske kollektivet ikke er representert i Parque de Naciones. Det finnes en gruppe engelskmenn, men politisk sett holder de en lav profil etter Falklandskrigen og andre politiske kontroverser mellom Argentina og England. Jeg synes det er trist at man i en slik festival ikke kan se forskjell p individers forfedre og tradisjoner og den politikk som moderlandet mtte fre. Hvorfor skal 3. generasjon etter engelske innvandrere holdes tause pga en politikk som fres av mennesker p andre siden av havet i et land de aldri har satt sine ftter i?

Det er ogs pfallende at urbefolkningen heller ikke er representert, og hos noen opplevde jeg en slags misforsttt oppfatning av hva det ville si vre autentisk urinnvner. Ikke ondsinnet ndvendigvis, bare misforsttt. Rundt et familiebord hvor vi nt "mate" i fellesskap fortalte de eldre damene humoristisk om ungemdre fra denne gruppen som kom innom apoteket og faktisk ville kjpe bleier! Og yngstejenta i familien fulgte opp med en historie om hvdingen som hadde klokke og tv hjemme, og de lo alle godt av dette. Jeg kunne ikke skjnne hvorfor dette var noe rart, hvorfor skulle ikke de gjre seg nytte av det verden tilbyr like s mye som alle de andre? Skal man som individ for alltid vre fanget av sin gruppes stereotypii andres - utenforstendes -yne?

De har kommet langt i Ober. Jeg hper de klarer utvide den samme forstelsen og respekten for alle forfedre og deres etterkommere uavhengig av tilhrighet. Og jeg hper det smitter p resten av verden. Vi trenger ikke vente p det, vi kan starte n.

Midt i jungelen

Jeg var ikke fr kommet "hjem" til Buenos Aires fr neste tur stod for dren. 14 timer med nattbuss brakte meg til den merkelige lille smbyen Ober i Misiones-regionen helt nord i Argentinas jungel. Ober er merkelig p flere mter. Bygatene er en berg-og-dalbane av hauger og dumper, og jeg tr nesten pst at det ikke finnes en vannrett linje p noen av fortauene. Etter to dager med trasking i denne byen er jeg s stl i leggene som jeg ikke har vrt siden jeg stod p skyter en vinter etter mange rs fravr. Jeg er ikke vant til mtte bruke muskler for kompensere for hellende underlag. Byen bestr ogs av mange farger og nyanser. Jorden er rd, gresset grnnere enn lenger sr i Argentina, og menneskene er en herlig sammensurium av alle verdens farger, bde i fysisk utseende og i de mange tradisjonelle draktene de brer fra hele verden, spesielt n under "Fiesta del inmigrante" 6. - 16. september.

Jeg passerer en barneskole, hvor barna er i full lek i friminuttet. Antall lyse hoder, lyse yne og bleke armer og ftter skulle tilsi at jeg tittet inn p hvilken som helst norsk barneskole. Det er bare det at vi befinner oss midt i Argentinas jungel, med 35-40 varmegrader, hvor alle snakker spansk, men hvor alle har en immigranthistorie eller fem i familien. De frste som bygget og bodde i Ober var svensker. Siden er det kommet immigranter fra hele Europa, og Ober kan skryte av mer enn 30 nasjonaliteter i byen og mer enn 40 kirkeretninger. I Parque de Naciones har hvert "kollektiv" ftt sitt typiske hus, og jeg beskte casa Nordica hvor jeg fr servert frikl midt i tropesteken.

Ingen ser to ganger p meg her. Jeg er ikke eksotisk slik jeg ellers har vrt i Argentina og Bolivia. Ingen tar kontakt for hre hvor jeg kommer fra. Jeg fr noen kommentarer henslengt fra menn langs veien, men det er antagelig fordi de ikke kunne huske ha sett denne jenta fr. Jeg tror ikke det faller dem inn at jeg ikke er fra regionen. Faktisk er det vanskeligere her enn ellers f kontakt med folk, noe som satte meg ut frste dagen. Alle hoteller var fulle i forbindelse med festivalen, men det fantes liten velvilje til henvise meg til andre steder, ringe, sjekke, eller finne lsninger. Jeg ble temmelig motls der jeg hadde reist hele natten, var utslitt, sulten og lengtet en dusj. En sa nrmest at jeg kunne gi opp, for de ansatte var lei av at folk ringte og spurte etter rom. Under tvil fikk jeg endelig et rom hjemme hos en merkelig dame, som ikke likte at jeg var alene, for hun hadde jo plass til mange, og trodde ikke eventuelle nykommere ville like mtte dele bad med meg. Hun ville jo tape penger p leie ut til meg. Andre dagen, etter en god natts svn, var jeg mitt gamle jeg igjen, og kontakten gikk mye lettere.

Jeg hadde to ml med mitt besk i Ober, og et av dem av deltagelse p immigrant-festivalen. Mer om den i morgen. Etter vel gjennomfrte oppdrag, har jeg n tatt meg tid til en turist-attraksjon. Jeg har derfor satt meg p bussen igjen, og 9 timer senere, enda lenger enn langt inne i jungelen, er jeg n p grensen mellom Brasil og Argentina og i morgen skal jeg iaktta djevelens strupe som sluker vannfallene ved Iguazu. Gleder meg:

image193
(Foto: Elisa Vik)

Et utmerket transportsystem

Nr jeg n er tilbake i Buenos Aires etter nesten tre uker i Bolivia, slr det meg hvor enkelt det er komme seg rundt med transportsystemet i Bolivia. Transporten er enorm og svrt godt utbygget i Argentina ogs, men det er trangt om plassen, er ofte forsinkelser og ikke srlig behagelig, selv om man selvsagt kommer frem.

I Cochabamba er den kollektive lokaltransporten drevet av ulike kooperativer som bestr enten av microbusser eller av taxi-trufier.Microbussene kan enten vre store busser eller varevogn-strrelse med flere seter, mens taxi-trufiene er vanlige personbiler med plass til fem passasjerer. Bde microbusser og trufier har sitt linjenummer og kjrer en fast oppsatt rute.

image188
(Trafikkbilde fra San Martin og Ecuador: Micro J og 35, trufi nr 110, en taxi og tre personbiler.
Ofte er privatbilene i mindretall i trafikkbildet.)


Det finnes ingen holdeplasser. Dersom jeg skal fra den nordlige bydelen til sentrum stiller jeg meg opp langs ruten - hvorsomhelst, og gir tegn til forbipasserende microer eller trufier at jeg vil vre med. De stopper hvor som helst langs ruten s lenge det er plass i kjretyet. Nr jeg setter meg innbetaler jeghalvannen boliviano (ca1 krone) uansett hvor langt jeg skal. Nr jeg s vil av, kan jeg be sjfren sette meg av p hjrnet, p broen, ved den og den butikken, eller hvor det mtte passe meg best. Det vanligste er rope "en la esquina, por favor!"

Det som er genialt med trufiene er at de bare tar fem passasjerer. Nr det ikke er plass til flere blir det heller ingen flere stopp fr noen skal av, s man kommer usedvanlig fort frem. Microene tar gjerne litt lenger tid, men like fleksible.

Ikke minst, det er gr aldri lang tid fr det kommer en eller flere kjrety som gr dit man vil. I lpet av fem minutter kan det gjerne passere 10-12 stykker, og opptil flere av samme rute. Det er fleksibelt, det er enkelt, det er effektivt, det sikrer at folk faktisk tar kollektivt i stedet for bruke egen bil, og man kommer frem i tide p en behagelig mte uten tenke p tiden eller hvor langt det er g fra nrmeste stoppested.

Likevel opplever nok sjfrene stadig forsk p tilsnike seg transport uten betale den obligatoriske prisen. "Jeg skal jo bare noen f kvartaler, jo!" er vanlig hre. En dag s jeg et hndskrevet lapp som hang rett over sjfren:
"Pasaje individual: 1,50. Una cuadrita: 1,50, Aquisito, no mas: 1,50 NO INSISTA!" =
"Enkeltbillett: 1,50, et lite kvartal: 1,50, Rett i nrheten: 1,50, ikke insister!"

Men alle slike fantastiske ordninger faller vel gjennom av og til. Som for eksempel min avreisedag. 2. september var nemlig "Dia de peatones" - fotgjengernes dag. Da kjrer nemlig ingen, hverken micro, trufi, taxi eller privatbiler. Og jeg skulle til flyplassen...

Det nytter ikke prve skaffe en bil heller, for denne dagen legges det ut hindringer i veien slik at bare syklister og fotgjengere kan passere.

Heldigvis har jeg lrt reise med lite bagasje, s denne gangen gikk det strlende selv uten transport, og selv om det tok oss nesten tre timer komme seg til flyplassen med to personer, to ryggsekker og bare en sykkel...

image189

Tiqui ankommer flyplassen p sykkel. Antagelig den frste, siste og eneste gang det kommer til skje noensinne.

september 2007
ma ti on to fr l s
          1 2
3 4
5
6 7 8
9
10
11 12
13
14
15 16
17
18
19
20 21 22 23
24
25 26 27 28
29
30
             
RSS 0.91