Om å være tilfreds med seg selv

Goodwill har bitt på et meme og sendt det videre, blant annet til meg. Oppgaven er å liste opp 7 punkter man liker ved seg selv. Han synes ikke det var lett, mens Mona tilbød seg å liste opp 70, om ingen andre fant på noe å skrive. Det siste synes jeg er slik vi burde føle, en uttømmelighet på sider ved oss selv som vi er fornøyd med, og som vi rett og slett liker når vi tenker etter. Jeg lurer på om det at mange synes det er vanskelig å finne sider de liker hos seg selv må ha med vår berømte omgang med janteloven å gjøre. Fordi man helst ikke skal tro man er bedre enn andre, så tenker man heller ikke over om vi liker oss selv. La det være sagt med en gang - det å være fornøyd med seg selv betyr ikke at man automatisk er misfornøyd med andre. Janteloven burde dermed være utvist fra dette memet.

Så over til oppgaven: Jeg liker

- at jeg sjelden er redd for noe. Det bidrar til mange flere muligheter og færre begrensninger.

- at jeg er impulsiv. Planer er fine å ha, men ofte kommer de fineste opplevelsene av noe som man lar skje der og da.

- at jeg er til å stole på. Jeg liker at mine venner føler de kan betro seg og har tillit til at jeg er deres venn.

- at jeg er utadvendt. Det gjør det så mye enklere å treffe nye mennesker.

- at jeg ser muligheter, ikke bare hindringer, og er i stand til å prøve å gjøre det beste ut av de fleste situasjoner.

- at jeg stort sett er blid, og at det tilhører sjeldenhetene at jeg lar negative opplevelser stjele hele humøret mitt.

- at jeg er tilpasningsdyktig. Jeg kan gjerne gjøre det på din måte, selv om den er annerledes enn hva jeg vant til.


Å sende utfordringen videre til 10 andre bloggere er derimot en større utfordring. Jeg velger å la den være tagget som føler seg kallet!

Fra jakt til flukt

Jakt
Vi tittet på hverandre med dårlig skjult nysgjerrighet. Begge stod og vaklet på t-banen, med en hånd i håndtaket og prøvde å ikke puffe borti andre mens banevognen humpet gjennom undergrunnstunnelene. Jeg smilte godt for meg selv da han gikk av på samme stasjon, og enda bredere da jeg så han skulle samme vei, bytte til banen i retning Constitucion.

Jeg har for vane å finne den vakreste mannen i vognen og leke litt med blikket. Det har jeg gjort siden jeg måtte øve meg opp til å holde blikket til menn på milongaer. T-banen er et godt sted å øve, for hvis det blir pinlig er det lite sannsynlighet for at jeg treffer vedkommende igjen. Dessuten gjør det trange og ubehagelige baneturer som jeg likevel må ta så mye mer interessante.

Vi fulgte samme tempo gjennom de flislagte underjordiske gangene, og stod på nesten samme trinn i rulletrappen. Vel fremme på neste perrong satte han seg ned på en benk. En stund nølte jeg litt, til den blonde damen med caps'en oppfattet situasjonen og gled til siden så det ble plass til meg ved siden av ham. Inni hodet mitt diktet jeg de mest romantiske scenarioer om jeg bare kunne finne en måte å starte en samtale med ham.

Musikken endres
Dagdrømmingen ble brått avbrutt av at en annen mann, ikke halvparten så interessant å dikte om, dumpet ned på benken mellom meg og den vakre. Musikken i hodet stanset, og oppmerksomheten min ble tvunget til å legge merke til at han satt og dunket i benken, hånden hans litt for nærme. Jeg tittet på ham, halvirritert for at han hadde avbrutt dagdrømmen, hindret meg i å kunne snakke med den vakre, men også fordi dunkingen hans avkrevde oppmerksomhet.

Uro
I det jeg tittet på ham la jeg merke til at han vekslet et blikk med en annen kar som stod på perrongen noen meter foran meg. Den blonde damen på min venstre side hadde snudd seg mot meg og plutselig la jeg merke til at de også vekslet blikk. Det var tydelig at disse tre kjente hverandre. Men hvorfor snakket de ikke sammen? Hvorfor stod eller satt de hver for seg mens de ventet?

Jeg begynte å føle meg ukomfortabel. Da mannen på min høyre side snakket høyt og sa noe uforståelig til en fjerde person som også stod på et passelig punkt i sirkelen rundt meg var jeg ikke lenger i tvil. De hadde inntatt posisjoner og ventet bare på det rette øyeblikket. Som om de kunne lese tanker prøvde jeg å la være å tenke på at jeg hadde datamaskinen og en rekke andre ting jeg gjerne vil beholde i sekken jeg hadde på fanget.

Flukt
Plutselig reiste jeg meg, og spankulerte rolig, men bestemt til enden av perrongen. Like etter kom t-banen og alle de ventende veltet mot dørene. Jeg så de fire så langt etter meg, men jeg var for langt borte nå til at de kunne få tak i meg uten at det ble for tydelig. Alle fire gikk også mot dørene og entret t-banen i vognen foran meg.

Uheldigvis var dette vogner som var åpne, bare forbundet med en bevegelig del, slik trekkspill-bussene er det i Oslo. Jeg begynte å lure på om de kom til å følge etter meg når jeg gikk av også. Men like før dørene lukket seg, forlot alle fire banen, og i det banen kjørte bort satte de seg ned på den samme benken og tittet gjennom sakene de hadde plukket fra andres lommer...

Intuisjon og observasjon reddet meg
Hvordan kunne tyven vite at han avbrøt en dagdrøm og dermed trakk hele min oppmerksomhet mot ham? Hvordan kunne han vite at jeg er vant til å observere hvordan mennesker relaterer til andre i omgivelsene? Det kunne han selvsagt ikke, men det var denne vanen som reddet meg. Den blonde damen hadde hatt alle muligheter til å lete gjennom lommene mine mens jeg var opptatt med dagdrømmen på høyre side. Heldigvis har jeg aldri noe i lommene.

Jeg føler det ille for alle dem som oppdaget at de manglet sine telefoner og lommebøker noen stasjoner senere, men er likevel glad jeg klarte å reise meg raskt nok til at de ikke rakk å stoppe meg, og tidsnok til at det var plass til å bevege seg fort over perrongen. Noen sekunder senere ville jeg blitt hindret av menneskemengden som stimlet mot dørene. Dessuten liker jeg at jeg skuffet tyvene, og fratok dem byttet de hadde sirklet inn..

Yeah, right, hvor naiv er du?

image199Stereotypien han umiddelbart ble plassert i talte ikke til hans fordel. At hun trodde at han var annerledes enn det store flertallet gav henne en merkelapp som naiv og godtroende. Mange år senere fikk hun bekreftet at sin gode tro om ham var berettiget. Tross alle advarsler fra velmenende båssettere. Men da var det for sent.

De hadde blitt kjent i en virvelvind. Kraftige følelser i sving, men hadde begrenset tid. Han var fra det latinamerikanske kontinent, selverklært machista og det var lett for utenforstående å plassere ham i den notoriske "latin lover"-båsen, anta at han søkte flere parallelle kjærlighetshistorier, ikke respekterte kvinner og generelt ikke var til å stole på. Hun var nordisk og blåøyd og mente bestemt at denne mannen var annerledes.

"Yeah, right, hvor naiv er du?"

Det er lett å høre mer på advarslene, anta at man selv er så blind midt i situasjonen at man ikke er i stand til å vurdere andre mennesker objektivt, og derfor heller stoler mer på andres oppfatning enn sin egen. Men hun klarte aldri å bli overbevist om at denne mannen kunne være en slik skjørtejeger, utro og ansvarsløs som de andre mente han måtte være - fordi han var latinamerikansk.

Tiden de hadde til rådighet tok slutt, hun vendte nesen hjemover og livet fortsatte slik det har en tendens til å gjøre. Han fikk etterhvert en ny kjæreste, men hadde problemer med å få det til å fungere. Hun hadde sine bekjentskaper, men hadde også problemer med det samme.

Sannhetens time

Mange år senere møttes de igjen. Som venner denne gangen. Han hadde vært sammen med sin kjære i nesten 3 år, men det var blitt slutt mange ganger, og aller sist en måned før de møttes. Begge var dermed single og mange utenforstående tenkte at de kom til å repetere sitt stormende korte forhold for så å forlate hverandre på nytt.

Slik gikk det ikke. De fant tilbake til den gode kontakten, den gode omsorgen for hverandre og den gode troen. Han tok seg av henne da hun ble syk, gjorde alt for at hun skulle føle seg velkommen, men holdt passelig avstand. Hvorfor? Fordi han visste at det ville såre hans nylige eks-kjæreste om han kastet seg i armene på en annen kvinne, og kanskje spesielt en kvinne han hadde hatt før. Fordi han visste hvor vondt det er å bli såret. Fordi han var i stand til å sette seg inn i andres følelser og ta ansvar for hvilke konsekvenser hans handlinger ville få.

Et øye for det gode

Etter å ha vært hans ytre fristelse som han med glans motstod, kunne hun endelig bekrefte at hennes godtroenhet hadde rot i virkeligheten. Hun hadde rett - stereotypiene og de utenforstående tok feil. Det var for sent for dem, men uansett var det en seier for henne å få bekreftet at hun slett ikke var så naiv - bare at hun hadde øye for det gode.

Tre er en for mye - en fotohistorie

Noen ganger er situasjonen man befinner seg i litt kjip. Da gjelder det å finne noe konstruktivt å bruke tiden på, så har det liksom ikke vært helt forgjeves. Min umiddelbare løsning er å skrive. Jeg tar frem notatblokken og skribler ned det jeg ser, det jeg observerer og opplever. Jeg ser etter detaljer, pussige situasjoner, motsigelser eller andre små saker man kan gripe fatt i og kommentere. Denne gangen blir det for første gang en fotohistorie. Dere får unnskylde kvaliteten på bildene, de er tatt uten blitz nesten uten lys for å ikke "forstyrre" motivet. Klikk på bildene for å studere dem nøyere:

De hadde truffet hverandre før helgen. Han ringte søndag og inviterte henne ut - på konsert.


- "Vil du være med?" spurte hun sin venninne. Søndag, ingen andre planer, et par øl og en konsert,
- "ja, hvorfor ikke", svarte venninnen, "hvis du ikke helst vil være alene med ham, da?"
- "Nei, det er en konsert der flere av hans venner kommer til å være også", beroliget hun."Dessuten er jeg ikke interessert i ham, men han er en interessant person som har kontakter som vi kanskje kan bruke til å sette opp noe sammen".


Han henter dem i bil og venninnen begynner allerede å ane fugler i mosen. Konserten er noen kvartaler unna, og ikke nødvendig med biltransport dersom man ikke prøver å imponere.


To eller tre?
Det er glissent i lokalet, likevel er det få plasser å sette seg ned. Det er antagelig meningen at man skal stå og mingle. De setter seg først på en benk, tre på rad og ham i midten. Det burde kanskje vært en lykkesituasjon for en mann med to damer, en på hver side? I sin iver etter å prate med henne snur han ryggen fullstendig til venninnen. Hun prøver stadig å innlemme sin venninne. Han snur seg - halvveis, men med baksiden av skulderen mot venninnen. Hun føler seg ille til mote, hun ønsker at de alle tre skal være med i samme samtale. Hun leter litt, så sier hun

- "musikken er høy her, kanskje vi skal flytte oss til et bord lenger inn?"

- "Kanskje jeg vil kunne høre dere her også", flirer venninnen.
- "Uansett sitter vi bedre her", sier han, og snur seg igjen mot henne.


Legg merke til retningen på overkroppen til dem begge og husk at det sitter en tredjeperson ved bordet bak kameraet.


Hun slites mellom samtalen med ham og ansvarsfølelsen for at venninnen skal føle seg inkludert. Hun sitter med hele kroppen vendt fra ham, linjene hennes peker ut i rommet, mens hodet er vendt mot ham og hans samtaletema. Venninnen reiser seg, tilbyr seg å hente noe i baren til dem, og lar dem være i fred en stund mens hun tar henter seg en øl. Venninnen kommer tilbake, setter seg, lener seg frem for å komme inn i samtalen, men gir opp og finner frem penn og papir.

Legg merke til retningen på føttene hennes, hvordan venstre hånd holder fast den øverste foten i "riktig" retning, og hvordan blikket nesten motvillig følger med i samtalen, halvveist irritert, halvveis uforstående (hånden foran munnen) til at han ikke legger merke til det ubehagelige i situasjonen.


Han har allerede glemt venninnnen og konsentrerer seg fullt og helt om den ene. Det at hun vender seg bort gjør at han må sette seg enda nærmere og han nesten velter over stolen for å komme nær nok. Venninnen slutter og skrive, fjerner armene helt fra bordet, lener seg bakover og finner frem kameraet. Han lar seg ikke ense av at kameraet er fremme.

Legg merke til hvordan han lener seg frem og bort og dermed totalt stenger kamera-posisjonen ute fra fellesskapet. Legg også merke til hendene hennes som knyter seg sammen og bort fra ham, stenger så godt hun kan uten å være uhøflig.

Det begynner å bli nok for henne. Hun føler seg ille til mote, vil at han skal skjønne tegningen og oppføre seg sosialt. Hun tar drastiske midler i bruk. Hun lener seg frem mot bordet, fortsatt bort fra ham, men tvinger ham til å åpne seg mot rommet. Oppgittheten og irritasjonen er merkbar i håndbevegelsene hennes når hun forklarer ham, halveis indignert, om sitt synspunkt på sammenhengen mellom klassisk ballett og moderne musikk. Ser han det ikke?



Legg merke til blikket hennes, håndbevegelsen, intensiteten og hvordan hun tvinger ham til å åpne retningen i noen grad mot bordet og den tredje personen.


Kvelden skrider forutsigbart frem. Venninnen finner første anledning til å fordufte. Hun ender med å føle seg skuffet, fordi han likevel, på slutten av kvelden prøver å kysse henne.

- "Hvilken del av at jeg ikke ønsket å kysse deg skjønte du ikke?"



Jeg skrev om kroppsspråk og sosial dynamikk mellom tre personer jeg observerte på en kafe tidligere i vår. Syntes du denne var artig, liker du kanskje den også..


Give him a break!

Er du troende? Tror du at det finnes mer mellom himmel og jord enn hva man kan se? Tror du på krefter som av og til ordner opp, så det ikke går riktig så ille som det kunne gått? Tror du at du er beskyttet av engler, eller at noen sørger for at det går deg vel? Lytter du med store øyne når det fortelles om alle som på mirakuløst vis har blitt reddet fra de farligste situasjoner?

Det kan godt være at mirakler er nettopp det, mirakler. Hvorfor tror du de kalles mirakler når livsfarlige situasjoner løser seg uten tap av liv? Nettopp fordi de som oftest ender med døden. Nettopp fordi miraklene tilhører sjeldenhetene. Det er ikke nødvendig å hoppe utfor en klippe for å teste om Gud sender engler for å hindre at du klasker i bakken. Mest sannsynlig klasker du i bakken og blir et ubehagelig arbeid for mannskapet som må plukke opp bitene.

Respekt krever gjensidighet
Jeg har stor respekt for troende og for religionens rolle i den enkeltes liv. Jeg kan se verdien i det å ha troen på krefter utenfor seg selv, finne støtte, mot og trøst i vanskelige tider, og det å ha et fellesskap med andre som har tilsvarende livssyn. Her i Argentina beveger jeg mellom flere forskjellige troende miljøer. Jeg har kjente i samtlige skandinaviske kirker som i stor grad er lutherske, jeg har venner som er katolske, som setter sin lit til ulike helgener, ulike opprinnelige guder og livsanskuelser og jeg respekterer dem alle for det.

Det jeg imidlertid ikke har respekt for er når religiøse overbevisninger må prakkes på andre, og blir et krav om at andre som ikke deler den samme troen må rette sin adferd deretter. Eller sagt med andre ord, når min respekt for deres overbevisning ikke gjengjeldes med respekt for at jeg har en annen.

Tro versus fatalisme
Min venninne ville nok blitt gode venner med Märtha, hun setter sin lit til engler, helgener og sin versjon av den katolske Gud. Hun brenner røkelse, utfører ritualer på de riktige dagene på riktig måte og håper slik på velsignelse og hjelp i hverdagen - og ikke minst, at alt hun ønsker seg skal materialisere seg innen rimelig tid. Alt er svært så nydelig, helt til hun insisterte på å forlate leiligheten med tente stearinlys.

Foran sin helgenfigur hadde hun balansert løst plasserte stearinlys på kjøkkenbenken, og nektet å slukke dem, selv om vi begge skulle ut. Jeg var bekymret for at de vaklevorne lysene skulle falle og antenne leiligheten. Hun nektet å slukke dem fordi man måtte stole på Gud at de ikke faller, og at leiligheten ikke begynner å brenne om de skulle falle. Hun anklaget meg for ikke å ha tilstrekkelig tro på Gud.

Jeg har vanskelig for å akseptere fatalistiske forsøk på å fremkalle mirakler. Spesielt når det kreves at jeg forlater en leilighet med brennende lys som ikke engang står trygt i en lysestake. Jeg innbiller meg at Gud ikke liker å bli satt på prøve, og at det er en grunn til at det finnes fysiske lover - slik som at flammen har en tendens til å antenne det den måtte komme borti. Det er en lov som fungerer likt hver gang, og man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at de fysiske lovene håndheves uten dispensasjoner.

Uansett om man tror eller ei - troen krever ikke at man skal utfordre skjebnen for å fremkalle mirakler, man kan heller hjelpe litt til ...

- ved å slukke lysene!

image194

Fire minutter

Jeg ser du smiler til meg. Du holder blikket mitt mens du sakte går mot meg. Når du er noen meter fra meg reiser jeg meg og går deg i møte. Uten et ord legger du armen rundt meg, trekker meg inntil deg og rugger meg litt frem og tilbake. En svetteperle triller nedover pannen din der du legger hodet inntil mitt. Jeg holder rundt nakken din og albuen hviler på din høyre skulder. Noen sekunder står vi slik og vaier til vi finner kontakten, til vi ikke lenger bare omfavner hverandre, men har vokst sammen. Musikken fyller rommet, og på neste takt bærer du oss begge og sakte glir vi sammen over gulvet. Jeg lukker øynene.

I dette øyeblikket finnes det ikke mer. Musikken innkapsler oss og verden utenfor forsvinner. Akkurat nå eksisterer bare vi to og bevegelsen, treenigheten du, jeg og musikken.

Fire minutter senere åpner jeg øynene. Verden er tilbake, musikken stoppet, du slipper taket i meg og jeg i deg. "Takk", sier du, og det hele er over. Jeg vet ikke hva du heter, hvem du er, hva du bryr deg om i verden. Men jeg kjenner deg likevel bedre enn noen annen. For ingen andre vil kunne kjenne våre fire minutter - de unike, flyktige og perfekte. Akkurat slik vil jeg ha det.

image192
(Foto: Elisa Vik)

Et mulig umulig prosjekt?

For 28 år siden var det flere som trodde det var umulig. Tankene og planene ble avfeid med at det var bortkastet, det ville aldri gå. Noen trodde likevel fast på det skulle la seg gjøre - å skape en felles fest, en felles tradisjon som skulle forene alle de noen og tyve nasjoner som bodde i Oberá. Til vanlig holdt de seg gjerne helst til kjente i sine respektive "colectividades", men i denne festen skulle man dele de særpreg hver enkelt gruppe hadde med hverandre, vise respekt, dra nytte og lærdom av hverandre. Den 6. september startet den 28. "Fiesta Nacional del Inmigrante". Samtidig som den hedrer opphavet og de ulike nasjonalitetene til de første immigrantene og befolkningens forfedre, samtidig understrekes fellesskapet og variasjonen, mangfoldet man deler med hverandre gjennom musikk, dans, typiske bygninger og gjenstander, og ulike retter fra hele verden. Historien illustreres yndig gjennom de ulike folkegruppenes musikk og dans, før alle nasjonaliteter sammen danser den samme argentinske folkedansen. Flaggbærere fra samtlige kollektividades hever sitt flagg og hedrer det argentinske flagget. Sammen, men forskjellig. Forskjellige, men likevel like.

image191
(Foto: Elisa Vik. Fra åpningen av den 28. Fiesta Nacional del Inmigrante, Oberá, Argentina)


God og blandet - umulig å skille
Jo flere generasjoner Oberá-borgere, jo vanskeligere kan man skue hunden på hårene. Den blonde jenta danset flamenco, mens hun med de asiatiske øynene danset gangar. Jenta med flest familietilknytninger til Paraguay danset for det arabiske kollektivet - fordi hun likte seg der, ikke fordi hun hadde forfedre derfra. Presidenten i føderasjonen av kollektiver understreket viktigheten av å vise at det her i Oberá er mulig å leve side om side, ja til og med sammen - i fred.

Ulike opplevelser av samme fenomen
For to uker siden snakket vi om kulturforskjeller rundt et boliviansk kjøkkenbord. Seks nasjonaliteter var representert, bolivianere, en spanjol, en tysk jente, en italiener, en østerriker og jeg fra Norge. Det var østerrikerens siste dag før han skulle reise og det var han glad for. Han likte ikke Bolivia noe særlig, og var ikke flau for å si det til sine bolivianske husverter. Han ble dårlig av maten, sa han, men han spiste aldri annet enn hvitt brød og drakk cola. Han likte ikke festivitasen og syntes tradisjonene var dumme, så han holdt seg heller hjemme og kjedet seg enn å være med på fester med oss andre. I diskusjonen var hans høyeste overbevisning at kulturforskjeller var uoverstigelige, og at ingen steder hadde samfunn noensinne fungert hvor det var blanding av kulturer.

Jeg lot meg provosere og tenkte at en mulig årsak til at kulturblandinger ikke skulle fungere, måtte være hvis de blir håndtert av lignende holdninger som han satt med. Den tyske jenta og jeg var kommet tilbake til Bolivia nettopp fordi det hadde gitt oss så inderlig mye. Italieneren var der for første gang og var sønderknust over å måtte dra igjen - hjem til Chile hvor han bor. Spanjolen har vært i Bolivia i 10 år og omsider blitt boliviansk statsborger. Bolivia har krøpet under huden på oss alle. Hvordan kunne østerrikerens opplevelse være så forskjellig fra den norske, tyske, spanske og italienske?

Jeg klarer ikke finne annen forklaring enn hans personlige negativisme. Jeg tror ikke engang han ville skjønt at et Oberá eksisterer.. En provins med mer enn 20 nasjonaliteter, hvor de nyter godt av hverandres bidrag i fred og fellesskap og er så stolte av det at de hvert å viser det frem for seg selv og for verden!

Felles front - private meninger
Er de så engler i Oberá? Langt derifra. De er vanlige mennesker som alle oss andre. Festivalen fremmer et felles budskap, men enkeltmennesker har alltid sine meninger og ytrer dem i private sammenhenger. Det er påfallende at det engelske kollektivet ikke er representert i Parque de Naciones. Det finnes en gruppe engelskmenn, men politisk sett holder de en lav profil etter Falklandskrigen og andre politiske kontroverser mellom Argentina og England. Jeg synes det er trist at man i en slik festival ikke kan se forskjell på individers forfedre og tradisjoner og den politikk som moderlandet måtte føre. Hvorfor skal 3. generasjon etter engelske innvandrere holdes tause pga en politikk som føres av mennesker på andre siden av havet i et land de aldri har satt sine føtter i?

Det er også påfallende at urbefolkningen heller ikke er representert, og hos noen opplevde jeg en slags misforstått oppfatning av hva det ville si å være autentisk urinnvåner. Ikke ondsinnet nødvendigvis, bare misforstått. Rundt et familiebord hvor vi nøt "mate" i fellesskap fortalte de eldre damene humoristisk om unge mødre fra denne gruppen som kom innom apoteket og faktisk ville kjøpe bleier! Og yngstejenta i familien fulgte opp med en historie om høvdingen som hadde klokke og tv hjemme, og de lo alle godt av dette. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor dette var noe rart, hvorfor skulle ikke de gjøre seg nytte av det verden tilbyr like så mye som alle de andre? Skal man som individ for alltid være fanget av sin gruppes stereotypi i andres - utenforståendes - øyne?

De har kommet langt i Oberá. Jeg håper de klarer å utvide den samme forståelsen og respekten for alle forfedre og deres etterkommere uavhengig av tilhørighet. Og jeg håper det smitter på resten av verden. Vi trenger ikke vente på det, vi kan starte nå.

Midt i jungelen

Jeg var ikke før kommet "hjem" til Buenos Aires før neste tur stod for døren. 14 timer med nattbuss brakte meg til den merkelige lille småbyen Oberá i Misiones-regionen helt nord i Argentinas jungel. Oberá er merkelig på flere måter. Bygatene er en berg-og-dalbane av hauger og dumper, og jeg tør nesten påstå at det ikke finnes en vannrett linje på noen av fortauene. Etter to dager med trasking i denne byen er jeg så støl i leggene som jeg ikke har vært siden jeg stod på skøyter en vinter etter mange års fravær. Jeg er ikke vant til å måtte bruke muskler for å kompensere for hellende underlag. Byen består også av mange farger og nyanser. Jorden er rød, gresset grønnere enn lenger sør i Argentina, og menneskene er en herlig sammensurium av alle verdens farger, både i fysisk utseende og i de mange tradisjonelle draktene de bærer fra hele verden, spesielt nå under "Fiesta del inmigrante" 6. - 16. september.

Jeg passerer en barneskole, hvor barna er i full lek i friminuttet. Antall lyse hoder, lyse øyne og bleke armer og føtter skulle tilsi at jeg tittet inn på hvilken som helst norsk barneskole. Det er bare det at vi befinner oss midt i Argentinas jungel, med 35-40 varmegrader, hvor alle snakker spansk, men hvor alle har en immigranthistorie eller fem i familien. De første som bygget og bodde i Oberá var svensker. Siden er det kommet immigranter fra hele Europa, og Oberá kan skryte av mer enn 30 nasjonaliteter i byen og mer enn 40 kirkeretninger. I Parque de Naciones har hvert "kollektiv" fått sitt typiske hus, og jeg besøkte casa Nordica hvor jeg får servert fårikål midt i tropesteken.

Ingen ser to ganger på meg her. Jeg er ikke eksotisk slik jeg ellers har vært i Argentina og Bolivia. Ingen tar kontakt for å høre hvor jeg kommer fra. Jeg får noen kommentarer henslengt fra menn langs veien, men det er antagelig fordi de ikke kunne huske å ha sett denne jenta før. Jeg tror ikke det faller dem inn at jeg ikke er fra regionen. Faktisk er det vanskeligere her enn ellers å få kontakt med folk, noe som satte meg ut første dagen. Alle hoteller var fulle i forbindelse med festivalen, men det fantes liten velvilje til å henvise meg til andre steder, ringe, sjekke, eller finne løsninger. Jeg ble temmelig motløs der jeg hadde reist hele natten, var utslitt, sulten og lengtet en dusj. En sa nærmest at jeg kunne gi opp, for de ansatte var lei av at folk ringte og spurte etter rom. Under tvil fikk jeg endelig et rom hjemme hos en merkelig dame, som ikke likte at jeg var alene, for hun hadde jo plass til mange, og trodde ikke eventuelle nykommere ville like å måtte dele bad med meg. Hun ville jo tape penger på å leie ut til meg. Andre dagen, etter en god natts søvn, var jeg mitt gamle jeg igjen, og kontakten gikk mye lettere.

Jeg hadde to mål med mitt besøk i Oberá, og et av dem av deltagelse på immigrant-festivalen. Mer om den i morgen. Etter vel gjennomførte oppdrag, har jeg nå tatt meg tid til en turist-attraksjon. Jeg har derfor satt meg på bussen igjen, og 9 timer senere, enda lenger enn langt inne i jungelen, er jeg nå på grensen mellom Brasil og Argentina og i morgen skal jeg iaktta djevelens strupe som sluker vannfallene ved Iguazu. Gleder meg:

image193
(Foto: Elisa Vik)

Et utmerket transportsystem

Når jeg nå er tilbake i Buenos Aires etter nesten tre uker i Bolivia, slår det meg hvor enkelt det er å komme seg rundt med transportsystemet i Bolivia. Transporten er enorm og svært godt utbygget i Argentina også, men det er trangt om plassen, er ofte forsinkelser og ikke særlig behagelig, selv om man selvsagt kommer frem.

I Cochabamba er den kollektive lokaltransporten drevet av ulike kooperativer som består enten av microbusser eller av taxi-trufier. Microbussene kan enten være store busser eller varevogn-størrelse med flere seter, mens taxi-trufiene er vanlige personbiler med plass til fem passasjerer. Både microbusser og trufier har sitt linjenummer og kjører en fast oppsatt rute.

image188
(Trafikkbilde fra San Martin og Ecuador: Micro J og 35,  trufi nr 110, en taxi og tre personbiler.
Ofte er privatbilene i mindretall i trafikkbildet.)


Det finnes ingen holdeplasser. Dersom jeg skal fra den nordlige bydelen til sentrum stiller jeg meg opp langs ruten - hvorsomhelst, og gir tegn til forbipasserende microer eller trufier at jeg vil være med. De stopper hvor som helst langs ruten så lenge det er plass i kjøretøyet. Når jeg setter meg inn betaler jeg halvannen boliviano (ca 1 krone) uansett hvor langt jeg skal. Når jeg så vil av, kan jeg be sjåføren sette meg av på hjørnet, på broen, ved den og den butikken, eller hvor det måtte passe meg best. Det vanligste er å rope "en la esquina, por favor!"

Det som er genialt med trufiene er at de bare tar fem passasjerer. Når det ikke er plass til flere blir det heller ingen flere stopp før noen skal av, så man kommer usedvanlig fort frem. Microene tar gjerne litt lenger tid, men like fleksible.

Ikke minst, det er går aldri lang tid før det kommer en eller flere kjøretøy som går dit man vil. I løpet av fem minutter kan det gjerne passere 10-12 stykker, og opptil flere av samme rute. Det er fleksibelt, det er enkelt, det er effektivt, det sikrer at folk faktisk tar kollektivt i stedet for å bruke egen bil, og man kommer frem i tide på en behagelig måte uten å tenke på tiden eller hvor langt det er å gå fra nærmeste stoppested.

Likevel opplever nok sjåførene stadig forsøk på å tilsnike seg transport uten å betale den obligatoriske prisen. "Jeg skal jo bare noen få kvartaler, jo!" er vanlig å høre. En dag så jeg et håndskrevet lapp som hang rett over sjåføren:
"Pasaje individual: 1,50. Una cuadrita: 1,50, Aquisito, no mas: 1,50 NO INSISTA!" =
"Enkeltbillett: 1,50, et lite kvartal: 1,50, Rett i nærheten: 1,50, ikke insister!"

Men alle slike fantastiske ordninger faller vel gjennom av og til. Som for eksempel min avreisedag. 2. september var nemlig "Dia de peatones" - fotgjengernes dag. Da kjører nemlig ingen, hverken micro, trufi, taxi eller privatbiler. Og jeg skulle til flyplassen...

Det nytter ikke å prøve å skaffe en bil heller, for denne dagen legges det ut hindringer i veien slik at bare syklister og fotgjengere kan passere.

Heldigvis har jeg lært å reise med lite bagasje, så denne gangen gikk det strålende selv uten transport, og selv om det tok oss nesten tre timer å komme seg til flyplassen med to personer, to ryggsekker og bare en sykkel...

image189

Tiqui ankommer flyplassen på sykkel. Antagelig den første, siste og eneste gang det kommer til å skje noensinne.

september 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4
5
6 7 8
9
10
11 12
13
14
15 16
17
18
19
20 21 22 23
24
25 26 27 28
29
30
             
RSS 0.91