Man of the Year 2006

Ut fra et mannlig ståsted er det mangt og mye en kvinne kan brukes til, blant annet som pakkesel. Dette illustreres på en glimrende måte av fjorårets 1. og 2. plass i fotokonkurransen Man of the Year.

I år er resultatet noe annerledes, og her sliter jeg littegrann med å se det mannssjåvinistiske aspektet ved bildet. Ville ikke enhver sykkelentusiast gjort det samme? Uavhengig av kjønn, mener jeg? Sykkelen min er babyen min, og alle vet at eventuelle barn alltid kommer foran en date..

Sykkeleier


Jeg bare spør?



For kuriositetens og sammenligningens skyld tar jeg med vinneren, andreplass og en av de nominerte fra i fjor: Klikk på bildene for større utgaver.

                                                

1. plass 2005 -                            2. plass 2005 -                              nominert 2005

Nytt banner

Jeg kan ingenting om css. Jeg vet såvidt at det betyr cascading style sheets.

Likevel har jeg klart å bytte ut "Nature"-bildet øverst i standarddesignen med et naturebilde fra mitt eget kamera. Bildet er tatt i Malaysia i 2000. Nærmere bestemt sitter jeg ved bredden av elven Sungai Tehan, ved strykene kalt Lata Berkoh i den malaysiske nasjonalparken Taman Negara.

Litt etter litt får jeg se om jeg finner ut av resten av kodene så jeg klarer å tilpasse bloggen til min egen personlighet.

Sssssssssssss

Søren Sivertsens sønn, Sivert, seilte sin sedvanlige søndagstur sydenfor Sjællands sydligste spidse. Sivert satte storseil, strammet stagseil, svingte sydvesten, samt seilte så syd-sydvest.

Stormen steg, sjøen skvulpede skrekkeligt. Sivert sang sin svanesang, samt sendte sin søte skatt Sara sitt siste sukk. Svømmet, slet, sank selvfølgelig.

Siden samme søndag såes Sara søkende sin sjømann. Strandbeboerne støttet stakkaren.
Siden samme sommer skjenket Sara Styrmann Steen sitt samtykke.

Sørgelige skjebnes skjønne slutning

Hvordan spise gratis frokost ute?

Tiqui rakk ikke spise frokost i dag. Etter et lengre opphold i Bolivia er presise tidspunkt blitt problematisk og det går ofte ut over alt som man burde gjøre først når klokken først er slagen. Som fattig student er det heller ikke bare bare å sette seg på kafe og betale opp mot hundrelappen for en latte og en croissant, så mitt beste forslag til meg selv var å skaffe seg et eller annet på butikken.

Nå har jeg ikke tenkt å gå Hvordan Spare Penger i næringen, og dette tipset har han sikkert allerede på listen, men jeg har altså ikke tenkt over det før nå i dag. Jeg vandret blant reolene i butikken på jakt etter noe lite, enkelt og mettende, helst til en billig penge.

Men før jeg klarte å bestemme meg passerte jeg først et bord med smaksprøver av tacochips og guacamole. Chipsene smakte selvsagt akkurat slik tacochips bruker å smake, guacamolen var god, men kan likevel ikke måle seg med min egen hjemmelagde. Litt lenger inne i butikken var det smaksprøver på kjeks og ost. Riktig så god kjeks var det og med osten på kunne jeg sikkert blitt fristet til å kjøpe den. Men nå var jeg jo på jakt etter frokost til å ta med i hånden.

Like i nærheten var det også smaksprøver på vårruller med chilisaus. Etter to tacochips med guacamole, en kjeks med ost og en tredjedels vårrull med chilisaus var jeg plutselig ikke særlig sulten lenger. Når man ikke er sulten er det også helt umulig å finne ut hva man har lyst på, så dermed tuslet jeg ut av butikken igjen og laget meg en gratis kopp kaffe på universitetet i stedet!

Eg vet iskje

I et apropos til Jan Banan's sidelengse blogg og hans kamp for det norske språket, publiserer jeg et genialt dikt av Jon Edgar Knudsen. Det omhandler riktignok ikke feil orddeling, men skillet mellom skj, kj, sj og ki-lyder i ord og dets betydninger:

Eg vet iskje

Hvis verbet å kjenne
på nymotens norsk skal uttales skjenne,
og den som har bursdag den tjuende,
må feire dagen den sjuende,

hvem stoler vel da
på det norske ungdommer virkelig sa?

Hvis kjekk er det samme som sjekk
og kjemme menes å skjemme,
hvis kive forveksles med skive,
--- hvem skjønner vel da
hva taleren egentlig sa?

Hvis kundene ønsker
å kjøpe et fristende kjede,
og selvsagt også ønsker å se det,
hvem våger vel da
å bruke den uttalen
ungdommer gjerne vil ha?

Når kylling blir skylling
og kitt blir til skitt,
da er det på tide
at noen vil si det:

Det er ganske frekt
og neppe korrekt
å kalle feil uttale god dialekt!

(John Egdar Knudsen)

Frihet, hensyn og uante konsekvenser av reguleringer

Cum Grand Salis skrev et glimrende innlegg om frihet til tankeløshet et par uker tilbake. Vampus har  innvendinger i kommentarfeltet mot reguleringer som prinsipp. Jeg vil si meg enig med klypa at det er nødvendig og faktisk ønskelig med enkelte reguleringer for å oppnå størst mulig frihet for de fleste. Frihet er et gode, men det må gjelde for alle. For at frihet skal kunne være et gode for alle så må det integreres med hensyn, ansvar og plikter, slik klypa skriver.

Røykeloven - en regulerende frihet
En regulering som var svært kontroversiell og som mange mente gikk på den enkeltes frihet løs var røykeloven når det ble foreslått.

Denne reguleringen har ført til at også røykerne i ettertid ser det positive med den. Det har ført til et hensyn som har gitt frihet til de som før ikke kunne bevege seg på utesteder pga astma og ubehag. Det har gitt frihet for folk som arbeider i utelivsbransjen til å kunne jobbe uten å utsettes for passiv røyking.  Selv er jeg sjeleglad for min frihet til å slippe såre øyne og hals når jeg skal hygge meg ute på byen.

Men selv jeg som ikke-røyker hadde bange anelser for reguleringen i forkant, noe jeg har blitt svært positivt overrasket over at ikke slo til etter at loven hadde gått seg til. En av de uante konsekvensene av røykeloven er dessuten en ekstra frihet jeg tror de færreste forutså. Nemlig alle de flotte og koselige ute-arealene som har poppet opp i tilknytning til kafeer, serveringssteder og arbeidsplasser rundt om i byen

Utendørs frihet
Jeg er ufattelig takknemlig for alle de koselige og flotte utearealene som er dukket opp som konsekvens av at man røyker ute. Det bidrar til et livligere byliv, kreative løsninger i utelivsbransjen, muligheter til å sitte utendørs hele året, godt oppvarmet av varmeovner, pledd og kaffekoppen. Disse utearealene er et gode ikke bare for røykere, men for alle som liker seg utendørs. De representerer en frihet som vi ikke ville hatt om man ikke hadde regulert innendørs røyking.

Så lenge frihet kombineres med hensyn og fornuftig ansvar, så kan det faktisk hende at flere får nyte godt av frihetene! Jeg anser spesielt røykeloven som en regulering som brakte frihet mer enn innskrenket den.

Sex og vanilje

For de som er like uvitende om vaniljekategorien som jeg var, dreier dette seg om sex. Det dreier seg om seksuelle preferanser og grader av avanserthet og eksperimentering. Vaniljesex er altså et navn på helt normal vanlig sex som utøves blant helt normale vanlige par. Faktisk så vanlig at det ikke egentlig burde ha behov for et navn, og det har det i grunnen ikke heller.

VaniljeVanilje er nemlig ikke et navn som brukes av dem som måtte praktisere seksuelle preferanser som skulle passe under navnet. Det brukes primært av dem som IKKE driver med slikt, eller iallfall har et behov for å poengtere at de også driver med annen og mer avansert form for sex. Vanilje er ikke et navn som brukes blant dem som plasseres innenfor kategorien, kun av dem som tar avstand fra den. Faktisk hadde jeg aldri hørt uttrykket før jeg en dag ble plassert i vaniljebåsen.

Jeg liker IKKE å bli plassert i båser.
Jeg liker IKKE å bli tillagt meninger jeg ikke har uttalt meg om fordi noen har plassert meg i en bås.
Jeg liker IKKE å bli identifisert med en kategori som kun er konstruert for å sette folk i bås.
Jeg liker IKKE å bli definert av andre.

Vanilje er en kategori som har blitt konstruert for å tas avstand fra blant dem som hevder de er mer avanserte seksuelt. Siden den er konstruert for det formål å kunne tas avstand fra, så har den også lettere nedsettende assosiasjoner.

Det blir som om jeg skulle ta avstand fra nybegynnere i tango fordi jeg selv etterhvert har lært mer og danser mer avansert og med flere elementer enn dem. Det er tango likevel uansett nivå og hvilke elementer man bruker, og det er sex likevel, bare videreutviklet og mer utvidet repertoar etter mer eksperimentering og læring. Å kategorisere folk etter vanilje og bdsm synes jeg blir helt fullstendig feil.

Ofte hører jeg at man ønsker større aksept for de som beveger seg litt utenfor normalen og utforsker andre elementer enn det vanligste og enkleste. Kategoriseringer er derimot lite egnet til å fremme aksept - utenom for de som betrakter seg som innenfor samme kategori.

Jeg vil ikke identifiseres med noen av kategoriene, jeg foretrekker å forbeholde mine preferanser for den jeg faktisk deler seng med, og dermed vil preferansene også varierere i forhold til hvem man er med.

Selv ville jeg ikke finne på å kategorisere meg selv som verken vanilje eller bdsm-er. Jeg liker sex med en sexpartner som jeg kan være fri og trygg med og sammen finne ut våre felles preferanser, ikke kategorier.

Just my two cents...





Ikea og trafikkopplæring

Noe av det beste jeg vet er når jeg oppdager nye sammenhenger og nye måter å sette fenomener sammen på - selv om de tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Hva har så flatpakke-møbler å gjøre med trafikkopplæring? Ingenting ville jeg trodd inntil i kveld.

Man kommer ofte over uventede saker når man ferdes på steder man ellers ikke pleier på tider man ellers ikke bruker å være der. I kveld syklet jeg fra byen og til Furuset og passerte på veien et stengt Ikea-varehus med en gedigen tom parkeringsplass. Eller vent, det stod en og annen bil der. Har noen glemt bilen etter lørdagens orgie i 5-kroners pølse-i-brød? Nei, bilen har faktisk lys på og er igang!

Så oppdager jeg at ikke bare den ene bilen har lys på, for der kommer det sakte, men sikkert tøffende en til og i det den passerer ser jeg to store L-skilt bakpå hver sin side av bilnummeret. Så smarte, tenkte jeg, de har jo en hel svær parkeringsplass for seg selv med stolper og linjer, blomsterbed og trær som danner en perfekt hinderløype - og ingen biler å kræsje i! For noen glupinger! Men så ser jeg at de ikke er de eneste.

Det er tydeligvis flere som har tenkt tanken, dette er ikke et uvanlig fenomen, og med litt gapende munn teller jeg hele elleve biler som balanserer sakte mellom parkeringsstripene. Jeg har nesten glemt å trø, og oppdager at jeg har mistet all farten jeg hadde og må rive meg bort fra dagens oppdagelse av en ny finurlig sammenheng.

Lurer på om noen tenkte at det ville være glimrende ressursforvaltning å konstruere parkeringsplassen slik at den på søndager kunne danne øvelseskjøringsbane med hinderløype? Morsomt!


PS: Man ser mye rart fra sykkel, så nok en gang vil jeg oppfordre bloggere til å ta sykkelen fatt! Kanskje jeg burde innføre ny kategori som heter "sett fra sykkelen"?



Arrestert! Min erfaring med boliviansk politi

På merittlisten min finnes et punkt hvor jeg ble arrestert av boliviansk politi som ulovlig peruansk innvandrer. Jeg syntes anklagen var en smule fantasifull, men situasjonen ble alvorlig nok likevel. Dette er historien jeg skrev når jeg hadde kommet meg etter sjokket:

*********
Fredagskvelden begynte bra. I strålende humør dro jeg mot byen og gledet meg til å danse. Jeg skulle først møte Erick, en kamerat, så skulle jeg danse salsa. Jeg stoppet en microbuss og det var som om sjåføren visste hvilket humør jeg var i. Han hadde musikken på på fullt, og hele turen ned til byen var som å kjøre i et utested. Jeg satt og nikket til musikken mens jeg gledet meg og tittet på menneskene og hundene som for forbi utenfor vinduet.

–  “La esquina, por favor”.

Jeg hoppet av på hjørnet mellom Ayacucho og Mayor Rocha, for å rusle til Calle España. I Calle España ligger utestedene, kafeene og pubene på rekke og rad, - praktisk for en pub-til-pub-runde. Jeg skulle til Casablanca som ligger mellom España og Ecuador, rett ovenfor Metropolis som er tvilling-kafeen som har samme eier. Noen kvelder ser det ut som det bare er turister der, mens det andre kvelder fylles av “kulturmiljøet”, de som driver med teater, dans, musikk og tilhørende aktiviteter. Disse to stedene har etter to måneder blitt mine stamsteder. Her møter jeg vennene mine, som både jobber her og nyter fritiden sin, her danser jeg salsa på tirsdager og fredager, og her spiser jeg og drikker med mine kulturelle bolivianske venner.

Klokken var nesten blitt 19, og gatene var blitt mørke og små vanndammer reflekterte gatelysene etter regnskyllen tidligere på dagen. Jeg rundet hjørnet og gjennom døren til Casablanca ble jeg møtt av de kjente riffene fra The Strokes. Katrine og Katja satt allerede der med hver sin licuado (en slags fruktjus-shake). Mauricio, danselæreren min, kom straks etter, så når Erick kom, var vi en hel gjeng. Mauricio skulle undervise “nybegynnerne” først en times tid, og så skulle jeg få en viderekommen time etterpå.

Tiden gikk fort og på slutten av nybegynnertimen ruslet vi opp til bakrommet hvor dansen foregikk, så vi fikk se på de andre danse. Erick, Katrine og Katja ventet ute på Casablancas balkong i andre etasje med pizza og øl til jeg var ferdig med min salsaundervisning. Varm i kroppen og lykkelig i hodet etter en times dans, slo jeg meg ned med de andre. Omtenksomt nok hadde de også bestilt pizza til meg, og vi satt alle fire og nøt den kjølige kveldsluften og vinden som rusket i håret, mens vi skålte med hver vår Taquiña (boliviansk øl fra La Paz-området).

Politi-kontroll
Men den gode stemningen skulle ikke vare så lenge. Oppe fra balkongen så vi ned på gaten, og en mengde politimenn og kvinner kom kjørende i et stort opptog som fylte hele calle España. Det var for sent å ta turen et annet sted, og jeg kjente jeg begynte å bli litt engstelig. Jeg hadde glemt å ta med meg passet mitt! Jeg hadde jo forklart til Katrine kvelden før at hun alltid måtte ha med seg passet sitt, og spesielt ute i helgene. Årsaken er at politiet stadig gjør kontroller av turister, og dermed er calle España et yndet sted for korrupte politifolk på jakt etter pengesterke utlendinger. Hvordan kunne jeg være så dum å glemme det selv?

Ikke lenge etter kom de grønne uniformene spankulerende opp trappen, og det var bare å stålsette seg.

– “God kveld, alle sammen, det er kontroll. Vær vennlig å vise frem identifikasjon og passene deres!

Katrine hadde hørt på meg og hadde med seg en kopi av passet sitt. Mens jeg satt og forbannet min glemsomhet, viste de andre frem sine i tur og orden.

– “Jeg har det dessverre ikke med meg, det ligger hjemme” prøvde jeg som begynnende forklaring. Politi-mannen reagerte først vennlig og sa: – “hva skal vi gjøre med deg da? Har du passnummeret ditt?” – “Ikke i hodet, men jeg kan ringe hjem så jeg kan få lest det opp!

Lykkelig over at jeg hadde gått til det skritt å kjøpe meg mobiltelefon og litt engstelig for at Fernando, som jeg deler hus med, ikke skulle være hjemme, begynte jeg å slå nummeret. Han var heldigvis hjemme, og jeg ba ham finne frem passet mitt og lese opp nummeret til meg. Jeg fikk notert det, men da jeg la på telefonen så det ut som politiet hadde gått igjen. Jaja, jeg springer iallefall ikke etter dem med lappen, tenkte jeg, kanskje de glemmer meg. Men så vel var det ikke. Opp trappen kom de på nytt og denne gangen hadde de med seg en annen politimann med et meget strengt uttrykk i ansiktet.

– “Det er henne”, sa de andre og pekte, “hun har ikke passet sitt!” Jeg gav ham lappen med passnummeret, navnet mitt og nasjonalitet, men han bare ristet på hodet og sa jeg måtte nok bli med til immigrasjonen. Jeg foreslo at vi heller kunne stikke innom huset mitt og hente passet, men jeg ble avfeid kort og kontant. – “Nei, du blir med oss!

Nå var gode råd dyre, og jeg spurte om hvor immigrasjonskontoret lå, slik at jeg kunne ringe Fernando igjen og få ham til å komme ned til byen med passet mitt.

– “Det betyr ingenting hvor kontoret ligger, du blir med oss!” var svaret og nå var tonen alt annet enn vennlig. Rolig nå, sa jeg til meg selv, ikke hiss deg opp. – “Jeg trenger å vite hvor kontoret ligger slik at jeg kan få noen til å komme med passet mitt. Vil du være så vennlig å fortelle meg det?” Jeg spurte så rolig jeg kunne en annen politimann som hadde et litt vennligere uttrykk i ansiktet, og heldigvis gav han meg adressen. Mens vennene mine stirret vantro på at jeg ble ført bort, slo jeg nummeret hjem igjen.

– “De arresterer meg, Fernando, og tar meg med til immigrasjonen. Kan du komme til byen med passet mitt?

Arrestert
Politiet tillot at jeg tok med meg en venn, og Erick ble med for å kunne forklare for meg der spansken min eventuelt skulle svikte. Vi var sikkert et merkelig syn der vi vandret nedover gaten, med politi på alle kanter, og det strenge ansiktet fremst med lappen min dinglende mellom fingrene. Vel fremme på politistasjonen ble imidlertid Erick nektet å komme inn sammen med meg.

–  “Bare hun, du venter utenfor!” Og merkelig nok var lappen min med passnummeret også forsvunnet. Jammen godt jeg har vært her noen måneder nå og snakker noenlunde bra, tenkte jeg, jeg må bare ta det som en utfordring.

Rommet var grått og trist, og det fantes bare to eldgamle skrivebord der. Ut mot gaten var en gitterkledt dør hvor folk tittet inn og spurte politimennene om et eller annet som jeg ikke oppfattet. Etterhvert fyltes det opp av grønnkledte, og jeg kunne såvidt skimte Erick utenfor gjennom døren. Jeg fikk forklart at jeg er norsk, at jeg har passet mitt i huset hvor jeg bor, at visumet mitt ikke går ut før i november, og at noen var på vei med passet mitt. – “Ja, da får vi bare vente og se, da. Sett deg ned!” Etter mye frem og tilbake klarte jeg også å få tillatelse til at Erick kunne vente inne sammen med meg.

Litt etter litt forsvant den ene etter den andre politimannen, til det bare var en igjen. Han holdt en skjennepreken over alt jeg burde ha gjort og alt jeg burde ha visst. Erick parerte den temmelig smart ved å rose politiet for å gjennomføre slike kontroller. “Det er jo så mange peruanere som kommer hit ulovlig for å stjele og lage trøbbel.” Fornøyd med det ruslet den siste politimannen ut av rommet også og vi ble overlatt til oss selv.

Fluktmulighet?
Overraskende nok var det bare en innvendig slå på døren som vendte ut mot gaten, og vi kunne med letthet spankulert rett ut av politistasjonen. Men jeg regner med at politiets reaksjoner på et tilsynelatende fluktforsøk ikke bare ville resultere i økte krav om bestikkelser, så vi så på hverandre og lot være å tenke tanken. Utenfor hørte jeg endelig en stemme som lignet på Fernando´s klingende andaluziske dialekt.

– “Jeg har kommet med passet til en norsk jente dere har arrestert og tatt med dere hit” hørte jeg han sa ute i porten. Vantro hørte jeg at portvakten hissig nektet for å ha kjennskap til meg. – “Hun er ikke her, du har tatt feil, du har tatt feil!” Gjør de virkelig hva som helst for å sette oss i en vanskelig situasjon for å skvise penger ut av oss? Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Men politimannen med det vennlige ansiktet, som hadde gitt meg adressen til stasjonen, kom til unnsetning og slapp Fernando inn.

Politiet gransket passet nøye og etter en stund ble de enige om at det var greit, men de måtte ha en kopi av det. Tenkte jeg det ikke, de visste at det ville være umulig for oss å oppdrive en kopi nå ettersom klokken var nesten midnatt, politistasjonen ikke hadde kopimaskin, og alle kopibutikker var stengt. Nå ventet jeg bare på “dommen”. Hvor mye ville de ha for å la meg gå?

Men Fernando bare hevet skuldrene og trakk frem en kopi som han leverte politimannen. Litt perpleks kunne han ikke si annet enn at det var greit og vi spankulerte ut av stasjonen uten at vi hadde betalt en eneste centavo (en Boliviano deles i 100 centavo). Snarrådig som han er, hadde Fernando allerede tenkt at de ville be om en kopi, og i full fart før han for ut dørene og ned til byen i taxi, hadde han scannet passet mitt, og visum-stempelet. Politiet så heldigvis ikke forskjell på en scannet utskrift og en kopi. Ennå litt skjelven, men glad for at det hele var over ruslet vi tilbake til Casablanca for å fortelle de andre at alt hadde gått bra og betale regningen. Ikke verdt å risikere å bli arrestert for å stikke av fra regningen, iallefall!

Politiets rolle i Bolivia
Politiet har en veldig spesiell rolle her i Bolivia. For det første er det ingen formell utdannelse, slik som politihøgskolen hjemme i Norge. Lønnsnivået er ikke noe å skryte av heller, politiet mottar absolutt minstelønn som er rundt 350 kroner i måneden. Det er svært vanlig med korrupte stunt for småpenger.

Jeg har spurt meg selv flere ganger hvordan og hvem man rekrutterer til politiyrket når tilstanden er slik den er, og yrket er uglesett av resten av befolkningen. Med den laveste lønnen i landet og den desidert minste prestigen er det ofte tilreisende fra den fattige landsbygda som tar til takke med en slik jobb. De snakker ofte ikke spansk, og loven kjenner de ikke. De første seks månedene er det opplæring i praksis hvor man sosialiseres inn i den korrupsjon og lettere tilfeldighet som politiyrket utøves med.
 
Lønnen holder ikke til å leve av for en person alene, langt mindre dersom man har en familie å forsørge. Jeg har derfor faktisk forståelse for at politiet er avhengig av korrupsjon. Å arrestere folk for mindre forseelser og kreve penger av dem er derfor vanlig. En annen måte å skaffe bestikkelser er å tilby pass av parkerte biler mot betaling av eieren. Folk kan spillet og spiller med på det. Jeg kunne ikke spillet enda på dette tidspunktet.

Det er imidlertid problematisk å plassere våpen og makt hos mennesker som verken kjenner loven eller utøver sin makt i henhold til den. En stakkars jente som var blitt ranet fikk høre at hun måtte for all del ikke gå til politiet, - for det er farlig! Ryktene svirrer om samarbeid mellom kriminelle og politi ved hjelp av bestikkelser. Folk regner med at politiet vet hvem som begår de fleste innbrudd og ran, men gjør ikke noe med det uten at de får mer penger av offeret enn av tyven. Selv om dette selvsagt ikke er dokumenterte opplysninger, reflekterer det folk flests holdning til politiet, og man kan nesten begynne å lure, når det samme helg var flere ran og innbrudd i byen, mens politiet var opptatt med å taue inn utlendinger som hadde begått den fryktelige forbrytelse som kan kalles glemsomhet. Tross min glemsomhet syntes jeg likevel det var godt gjort av politiet å taue meg inn som ulovlig peruansk innvandrer. That's a first!

Men en ting skal de ha, – kontrollen virker preventivt. Jeg kommer aldri til å glemme passet mitt igjen! :-)

Øye for øye og voldtekt for voldtekt?

Det ble nesten litt for dryg kost til lørdagsfrokosten i dag når jeg leste utdrag fra bloggen til pakistanske Mukhtar Mai. Hun ble verdenskjent da hun gikk rettens vei etter at hun ble dømt til gjengvoldtekt av landsbyrådet der hun bor. Nå blogger hun og kjemper for kvinners rettigheter og for avskaffelse av kvinneundertrykkende tradisjoner og lover.

Hennes historie er ikke unik. Hun ble dømt til å voldtas for å gjenopprette æren til annen slekt. De anklaget hennes bror for å ha et upassende forhold til en av deres døtre. For å bøte på dette ble hun som hans søster dømt til å voldtas av frivillige menn fra den andre slekten.

Æresbegrepet er vanskelig, og jeg har ikke satt meg inn i alle aspekter rundt det. Det varierer også i innhold i forskjellige deler av verden. Men hvordan klarer man å finne ære i å straffe en ugjerning med en enda verre ugjerning mot en uskyldig slektning?

Mukhtar Mai skriver i begynnelsen av juli at hun fikk høre om nok et tilfelle i landsbyen hennes når hun kom tilbake fra Polen. En jente var blitt misbrukt. Dette er jo klart grusomt, men det som er enda grusommere er at de som misbrukte ikke blir straffet. Misbruket ble straffet ved å overlevere en annen jente for å gjenopprette æren. En annen uskyldig jente måtte altså utsettes for det samme grusomme for å oppveie for den første grusomheten! Hvordan er det ære i at måten man tar ansvar for en ugjerning er å la den påtvinges enda et uskyldig menneske?

Som kvinne som hele mitt liv har nytt godt av kvinnekampens frukter er det vanskelig for meg å sette meg inn i disse kvinnenes situasjon. De har ikke engang retten til å si nei. Skulle min bror kunne "gi meg bort" til voldtekt som vederlag for noe han har gjort? Skulle min far kunne disponere meg på den måten? Skulle ordføreren kunne bestemme at jeg var i nær nok slekt med en kriminell, slik at saken kunne løses ved at jeg ble misbrukt?

På hvilken måte ligger det ære i dette?

Mai's historie er ekstrem, men den illustrerer at kampen for menneskerettigheter og mot undertrykkelse av grupper av mennesker er langt fra vunnet. I den sammenhengen gjør det meg kvalm at enkelte anti-feminister mener at likestillingen har gått for langt "her i verden". De snakker om verden som om den bare bestod av vår lille glyvre i fjellet, men kvinnekamp trengs helt klart fortsatt - og det overalt i verden. Vi har kommet et langt stykke i Norge, men målet er like rettigheter som menneske uavhengig av kjønn. Det har vi fortsatt ikke, selv om forholdene er kommet lengre.

Sommerens voldtektsdebatter i media og i bloggverden hadde mange rare utslag der mange merkelige holdninger ble bragt frem. Iskwews siste innlegg om rettssikkerhetsproblemet viser at holdninger til kvinners rett til å si nei er langt unna den respekten kvinner fortjener og har krav på. Også her i Norge. Ingen menn sier at de synes voldtekt er greit, men når man går holdninger litt etter i sømmene, er det skremmende hvor lett det er å skylde på kvinnene selv. Blir det mer samtykke om seksuell omgang etter hva slags klær kvinnen hadde på seg? Hvor mye hun har drukket osv? I rettsalen er offeret mer utsatt for granskning enn overgriperen, og det aller store flertallet av overgripere går fri fordi man finner årsaker til å senke offerets troverdighet. Det er langt herfra til å sammenligne med tilstandene Mai forteller om, men rasjonaliseringene og forståelsen overfor overgriperene har noe av samme klangen.

Mai forteller om en annen kvinne som ble gjengvoldtatt og kastet i en brønn etterpå. Politiet hevder at kvinnen samtykket og ønsket sex med disse mennene og ville ikke etterforske det videre. Kvinnen brakk ryggen da hun ble kastet i brønnen og ligger nå lenket til sengen. Logikken svikter jo når man prøver å fremstille en kvinne som frivillig deltakende når enden på visa er at hun kastes i en brønn etterpå som søppel.

Mukhtar Mai's blogg er lesverdig, om enn sterk kost. Den er et ekstremt eksempel på at verden fortsatt har langt igjen før kvinner regnes som mennesker med like rettigheter på lik linje som menn.

Snakker kvinner i koder? II

To små historier som har bidratt til min frustrasjon med denne klisjeen:

Sykkelturen:
1: Grunnen til at jeg trakk frem sykkeltur i forrige bloggpost er at denne svært ofte tolkes i helt andre retninger enn jeg hadde vært i stand til å forutse. Jeg er en ivrig syklist. Når jeg treffer andre ivrige syklister, så tolker jeg det dithen at vi har en felles interesse for å sykle. Ja, nettopp - sykle. I et anfall av å være hyggelig og inkluderende har jeg invitert andre mannlige sykkelentusiaster på sykkeltur. Invitasjonen kan lyde omtrent slik:

- "Jeg har lyst å ta en sykkeltur i marka på søndag. Har du lyst å være med?"

Flere ganger har det gått mange timer før jeg får svar, og merkelig nok har jeg flere ganger fått lignende svar som for meg er fullstendig "God-dag-mann-økseskaft". Et svar jeg har fått på sykkelturinvitasjon hele tre ganger er følgende:

- "Nei, jeg er ikke klar for noe seriøst akkurat nå."


Korketrekkerturen:
2: En mann fra internett ville gjerne møte meg. Det var vinter, det var strålende vær og jeg hadde lyst å ta en tur for å ake i korketrekkeren! Vi hadde pratet lenge, vi var kommet frem til diskusjonen om praktiske detaljer som dag, tid, møtested og utveksling av telefonnumre. Det var da han fant ut at han måtte forsikre seg om en liten detalj før møtet:

- "Når du sier ake i korketrekkeren, så mener du sex, ikke sant?"

Fullstendig himmelfallen mistet jeg nesten munn og mæle, men klarte å få sagt at
- "Nei, jeg tenker på å leie akebrett og ake ute i snøen, på et akebrett, i Korketrekkeren ved Frognerseteren!"

Mannen ble rasende, mente jeg hadde holdt ham for narr, lurt ham og kastet bort tiden hans. Han avlyste korketrekker-avtalen vår der og da, og det tror jeg i grunnen var like greit...

Snakker kvinner i koder?

Snakker kvinner i koder?
Er det tilfelle at når kvinner snakker, så pakker de det inn i bomull?
Er det sant at kvinners utsagn vanligvis betyr det motsatte av hva de sier?

En av de aktivitetene jeg bruker min "vegrings"-tid på er mer eller mindre givende debatter i grupper på Blink. I en av disse gruppene diskuteres det både seriøst og useriøst om relasjoner mellom kvinner og menn. Litt for ofte ender diskusjonene opp i klisje-aktige påstander om at menn er "slik", mens kvinner er "sånn". Resultatet er at man ikke sitter igjen med særlig mer anvendbar kunnskap om hvordan man skal forholde seg til det motsatte kjønn.

I en diskusjonstråd som omhandlet noe annet dukket denne klisjeen opp igjen. Menn skryter på seg at de snakker så rett frem og at de er så enkle og klager over at kvinnene aldri snakker så tydelig at menn forstår hva de egentlig mente. Det verste er at kvinnene også lattermildt støtter opp om denne klisjeen ved å oppfordre andre kvinner til å snakke mer rett frem...

Min oppfatning er nemlig at dette er riv ruskende galt! Oftest, iallfall veldig ofte har ikke ord og meninger den motsatte betydningen. Som regel sier kvinner det de mener - rett ut.

Men menn har en tendens til å overtolke det kvinner sier - slik at de tror det må bety noe annet enn det de sier. Selv om kvinner ofte IKKE snakker i koder, så hører ikke menn etter hva kvinner faktisk sier. De hører ikke fordi de tolker det til at det må bety noe annet. Naturlig nok skjønner de ikke hva dette annet skulle være (fordi det ofte ikke er tilfelle), og rister på hodene sine over at de ikke skjønner.

Kan ikke menn bare begynne å høre etter hva vi sier?

Når jeg sier dans, så mener jeg dans - ikke sengevals.
Når jeg sier sykkeltur, så mener jeg sykkeltur - ikke "jeg er interessert i deg".
Når jeg sier kino, så mener jeg kino - ikke date.

Hvis jeg mente date, sengevals, eller å si fra at jeg er interessert, ja, så ville jeg faktisk sagt det. Da ville jeg ikke bruke ord som dans, sykkel, kino eller den berømte spaden.

Jeg tror faktisk ikke kvinner snakker like mye i koder som  single menn er innbilske....


Er alder bare et tall?

Universitetet er ikke lenger stedet å finne utsikter - mange som går der er jo bare halvparten så gamle som meg! Men enda blir jeg overrasket, for jeg føler meg jo ikke eldre enn dem.. jeg lever jo fortsatt livet til en 26-27-åring og omgås mennesker på denne alderen.

Men som jeg sier til menn på 45+ som mener de er så ungdommelige og lyver på alderen av den grunn:
- Man er så gammel som man er, ikke yngre eller eldre, og man må før eller siden bli fortrolig med det - og det gjelder nok meg selv også i økende grad...

På tide å bli ferdig og komme seg bort fra Universitetets ungdommelige skjermede dimensjon og ut i verdens mange andre miljøer hvor jeg kan treffe folk på min egen alder!

Hvorfor blir vi avhengige?

Forrige helg i hyggelig jenteselskap kom spørsmålet: "Er dere internett-avhengige, jenter?" Rå latter rundt bordet tyder på at man gjerne kjente seg igjen i den beskrivelsen. Neste spørsmål er vanskeligere:

"Hvorfor er dere internettavhengig?"


På et øyeblikk farer mange tanker gjennom hodet mitt, men jeg blir svar skyldig og føyser det vekk med et lattermildt: "Hvorfor vet jeg ikke, men jeg kan gjerne fortelle om symptomene!" Samtalen fjaset videre og gikk over til andre tema, men jeg våknet dagen etter og lurte fortsatt på det samme: HVORFOR blir vi avhengige av noe?

Nå tenker jeg ikke avhengighet av narkotika og alkohol først og fremst, men alle slike vaner og adferd som man vet man burde la være, redusere bruken av eller nedprioritere, men som man ikke klarer å holde seg unna. Det gjelder adferd og vaner som stjeler tid, stjeler konsentrasjon, stjeler plass på prioriteringslisten til fortrengelse fra andre, mer fornuftige, ansvarlige og rasjonelle gjøremål.  Dette er ofte noe man vet man burde la være, som man til og med ønsker å la være, men som man rett og slett ikke klarer å slutte med.

Hvis man av en eller annen grunn ikke får tilgang til eller muligheten til dette en dag blir man utilpass og kan oppleve abstinens-lignende følelser. Jeg kjenner en som ble avhengig av kabal! Til slutt måtte hun avinstallere hele kabal-spillet for å få gjort noe fornuftig på pc'en.

Selv er jeg i varierende perioder internett-avhengig. Jeg MÅ innom blink, bloggen og diverse andre steder for å se om det er kommet noe nytt. Hvis jeg en dag ikke har tilgang til internett merker jeg at jeg blir rastløs, ser oftere på klokken, lurer på om det ligger meldinger å venter på meg, og blir nesten sprø av å ikke kunne sjekke det.

Det er det samme med mobilen. Hvis jeg har glemt den en dag blir jeg nesten gal av å ikke kunne sjekke om noen har ringt eller sendt meg melding. Skuffelsen er dessuten stor når jeg kommer hjem og finner at INGEN har prøvd å få tak i meg hele dagen. De dagene jeg har den med, går det aldri mer enn en times tid før tanken streifer meg om det ikke er noen jeg kunne sendt en melding til snart? Hva gjør dette meg til? Oppmerksomhetshore? Uselvstendig?

Hvorfor blir det slik? Er det fordi vi er blitt avhengige av ytre stimuli for å trives i hverdagen? Er det fordi tempoet er økt såpass at vi ikke klarer å ta det med ro en dag og la resten av verden seile sin egen sjø? Er det rett og slett fullstendig irrasjonelt? HVORFOR klarer vi ikke slutte?


Stedfortredende aktiviteter:
Det gjelder også alle mulige alternativer man gjør i stedet for det man EGENTLIG skal. Det gir ofte dårlig samvittighet, men virker likevel umulig å komme unna.

Et eksempel på det siste finner jeg en mengde av hos mine studiekolleger og hos meg selv:

Jeg vet jeg burde skrive hovedoppgave, men klarer ofte å overbevise meg selv om at jeg bare må sjekke email, bloggen, blink, lese nyhetene, skrive et blogginnlegg, vaske opp, sette på en klesvask, rydde i skapet, sjekke kommentarene på bloggen, svare på dem, lese andre blogger, kanskje skrive et blogginnlegg til, lage middag, bare se ferdig et tv-program, handle mat, vaske opp etter middag... og plutselig har hele dagen gått uten at jeg har begynt på oppgaven.

Nå er ikke noen av disse gjøremålene uvaner, og de fleste av dem er ting som skal gjøres likevel, men det er en tvungen distraksjon fra min egentlig jobb som jeg kaller vegring. Jeg vegrer meg for å ta meg selv i nakken, sette meg ned og kjempe meg inn i konsentrasjonen om dagens oppgave. Jeg har øvd meg opp til å bli ekspert på rasjonaliseringer i denne sammenhengen. Jeg har en mengde gode forklaringer overfor meg selv for hvorfor jeg MÅ gjøre bare akkurat dette og dette før jeg begynner. Samtidig klager min dårlige samvittighet på meg fordi jeg vegrer meg, fordi jeg gjør ting som jeg kunne gjort senere, for hva er viktigere enn å bli ferdig med oppgaven?


Irrasjonelt
Det er lett å være fornuftig og rasjonell når man forholder seg til andre sine situasjoner, men selv må jeg innrømme at jeg er til tider aller mest irrasjonell. Jeg overbeviser meg selv om at jeg MÅ gjøre ting som jeg VET er bortkastet. De dagene jeg derimot klarer å motstå vegringen og klarer å holde meg unna mine avhengigheter er de beste dagene jeg har. Jeg liker jo utrolig godt det jeg egentlig driver med. Så hvorfor i alle dager er det så vanskelig å gjøre det?

Det er nesten sånn at jeg blir fornøyd bare fordi jeg har klart å holde meg unna nettet en hel dag (ikke fordi jeg ikke fikk tilgang, men fordi jeg klarte å bestemme meg for det), at jeg iallfall må belønne meg med litt surfing eller et blogginnlegg på kvelden i stedet for å gjøre de andre nødvendige gjøremålene jeg klarte å utsette...

Here we go!

Fjellets tøffe kjærlighet

Myke akademikerfingre mot skarp fjellvegg.
Slitne føtter etter nattens og høstens vakreste eventyr.
Tung i kroppen etter mange timer på dansegulvet.
Såre tær i altfor trange klatresko.


Mountain Dance








En edderkopp titter ut fra fjellsprekken sin og lurer på hva som foregår? Den må vike, for fingrene trenger sårt et sted å holde seg fast. Svetten pipler, foten leter etter feste, pusten blir dypere, hjertet banker, fingrene holder såvidt. De sklir. Bare litt til nå, så er balansen der igjen. De sklir. Granitten skraper ubønnhørlig mot de utrente fingertuppene, men vil ikke feste seg. Fingrene mister taket og jeg faller.....


GlippHøyt over bakken, godt sikret i et tau og sele henger jeg og nyter den friske luften. Jeg kjenner det svir litt i skrubbsårene på armen. Det svir litt på mine såre tær etter altfor mange føtter som tråkket på dem i natt. Jeg kjenner energien komme tilbake. Dette skal jeg klare. Jeg kalker fingrene, trekker meg inn til veggen. Føttene finner hver sin lille tynne hylle, jobber seg oppover, og snart når jeg toppen!

Det er to år siden jeg klatret ute sist. Jeg er helt ute av trening. Men jeg er sjeleglad for at jeg i stedet for å sove ut etter nattens danseopplevelse på sofaen ble med ut på klatretur! Å nyte naturen, den friske luften, ha god tid, drikke kaffe, sikre og støtte hverandre i klatringens utfordringer er som balsam for sjelen. Jeg er tilbake og nyter følelsen jeg nesten hadde glemt. Nå husker jeg hvorfor jeg ble så forelsket i fjellveggen. Den har ventet på meg helt siden jeg forlot den sist. Nå ønsket den meg velkommen tilbake.

(Foto: Yaldaboath)

Rett på sak - internettdating

- Hvor går skillet mellom internettmennesker og vanlige mennesker?
- Er det andre regler for hvordan vi oppfører oss overfor internettmennesker og overfor vanlige mennesker?
- Er det andre regler for høflighet på nettet enn ellers ute i samfunnet?
- Er det andre koder for hvordan man henvender seg til ukjente mennesker på nettet enn ellers ute i samfunnet?

Det burde ikke være noe skille. Man burde kunne forholde seg til mennesker bak pc'er slik man ellers forholder seg høflig og anstendig til mennesker ute i samfunnet, i butikk-køen, på kafeen, på gata, i sosiale sammenhenger og ellers. Men for veldig mange virker det som om internett-tilværelsen fjerner ikke bare hemninger, men også all takt og tone.


Et anfall av medfølelse for vingeklippede antenner
Jeg har i lang tid hatt profiler liggende ute på enkelte av internettets venne- og dating-tjenester. Henvendelsene man får varierer fra hyggelige, men intetsigende: "Hei, ha en fin kveld" via hyggelige og høflige, vennskapelige tilnærmelser til de groveste og direkte invaderende forslag. Som oftest blir meldinger av den siste sorten kastet rett i søpla, men i dag fikk jeg et anfall av medfølelse. Det resulterte i at jeg tenkte jeg skulle lære ham en ting og to om hvordan kvinner oppfatter hans melding og hvordan han i stedet kunne gå frem for å ha bedre sjanser til å oppnå det han ville ha: nemlig uforpliktende sex:


Hans første melding:
"hei, jeg er en meget flott slank høy veltrent og velutstyrt gutt, som søker ei jente for sex-treff nå (om vi begge liker det som møter oss), noe for deg? kan sende bilde først evnt.."


Mitt svar:
"Ok, la meg undersøke om jeg har forstått dette riktig:

Du har sett bildet mitt, likte det du så og har lyst å ha sex med meg. Du har selv ikke bilde, ingen info, men forventer at en kvinne ikke trenger mer enn to-tre linjer for å velge deg som sexpartner.

Det er i seg selv ikke noe galt med uforpliktende relasjoner så lenge begge er single og ikke har forpliktelser andre steder, men det er mye mer som må stemme enn bare utseendet som møter deg for å inngå i slike avtaler. Faktisk er det vel så vanskelig å finne en god elsker som å finne en god kjæreste, nesten vanskeligere ettersom man da ikke blindes av ufornuftige følelser...

Mitt tips:

1: Legg ut et bilde i profilen slik at de du kontakter har muligheter til å vurdere utseendet ditt slik du vurderer kvinners utseende FØR de må velge om de vil ha kontakt med deg. Kanskje blir du overrasket over responsen?

2: Forklar hvorfor du ville være et godt valg dersom kvinnen ønsker seg en elsker. Et godt valg fordi du skiller deg fra andre menn på hvilken måte?

3: Respekter kvinnens ønske om å kunne velge på informert grunnlag like mye som du ønsker å kunne velge.

Også et uforpliktende forhold har nemlig en rekke ting som må passe sammen, ikke bare utseende og fysisk tiltrekning. Også der er hovedingrediensen gjensidig respekt. Kvinner tennes mest ved tilnærminger til hjernen, ikke det visuelle, nemlig!"


Reaksjon som forventet:
Som forventet leste han mitt svar og forble taus. Antagelig fordi han helst vil ha tilgang til lettvint sex uten å måtte forholde seg til kvinnen på en høflig og respektfull måte. Iallfall ikke en kvinne som har reflekterte tanker rundt hvordan et uforpliktende forhold fungerer og setter krav til ham.

Nå var jeg ikke spesielt interessert i et sex-treff med en tilfeldig mann uten ansikt, men det som forundrer meg er at stadig flere menn tror at de skal få noe respons på slike henvendelser! Uten å gi noe som helst av seg selv forventer de at kvinner skal være sjeleglade over å få oppmerksomhet fra anonyme ansiktsløse, tomme profiler uten noe som helst informasjon.

Jeg forstår ikke hva som får dem til å tenke slik, og jeg vil antagelig aldri få vite det heller, fordi hver gang jeg har fått et anfall av medfølelse og prøvd å komme dem i tale, så blir jeg antagelig litt for komplisert for dem. Egentlig ikke rart de bare søker sex, de er ofte ikke i stand til å snakke...

Så min velmenende melding med tips og hele pakka var i grunnen bortkastet. Han vil nok ikke lære noe av det uansett.

Terroranslag mot Oslo - øvelse 17/18. oktober

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har besluttet å gjennomføre en storstilt beredskapsøvelse i tilfelle terroranslag mot Oslo. Spesielt gjelder dette transportårene etter angrepene i Madrid 11. mars i 2004. Det finnes nok galskap i menneskeheten at det er nødvendig å være forberedt. Derfor er en øvelse der man får testet hvordan alt fungerer i krise både nyttig og velkomment.
Uansett hvor man venter eller frykter galskap fra...

Hensikten med denne bloggposten er ikke å spre frykt eller spekulere i hvor man kan vente eller ikke vente terrorangrep, men rett og slett bare å gjøre dere oppmerksomme på at 17. og 18. oktober kan føre med seg enkelte hindringer i hverdagen.

Ettersom øvelsen i hovedsak dreier seg om transportårer, vil jeg nok en gang slå et slag for sykkelens fortreffeligheter. Dropp bilen og kollektivtrafikken disse dagene og ta beina fatt eller finn frem sykkelen fra kjelleren. Da slipper du unødige forsinkelser og eventuelle ubehageligheter i forbindelse med øvelsen.

Det kan også være greit å være litt obs dersom man har tenkt seg til byen med små barn. Slike øvelser kan sikkert virke skremmende på barn med blålys og mye aktivitet i uniform. Det kan hende det er lurt å legge byturen med smårollingene til en annen dag enn akkurat denne tirsdagen og onsdagen.

Les mer om selve øvelsen på side 21 i OsloNå, nr 4, august 2006:


OsloNå - PDF




Sykdom eller latskap? Mistenkeliggjøring og straff

Jeg har ikke engasjert meg i debatten om sykefravær og endringer i sykelønnsordningen så langt, jeg er jo stort sett frisk. Men av det jeg har lest er det en vesentlig ting jeg reagerer på: Nemlig hvordan de eneste tiltakene som vurderes dreier seg om straff av arbeidsgivere eller arbeidstakere, enten fordi man hevder arbeidsgivere må ta mer ansvar i form av arbeidsmiljø, eller fordi man mener arbeidstakerne er late og ikke gidder jobbe.

Min innvending er at fokuset er feil: I stedet for å ta utgangspunkt i at sykefraværet skyldes uansvarlige arbeidsgivere eller late arbeidstakere, bør man gå ut fra at sykefraværet er ærlig og redelig sykdom og derfor prøve å gjøre noe for å holde folk friske.

Både i MSM og i bloggverden ser jeg at de fleste skylder på uansvarlighet hos arbeidsgivere eller latskap hos arbeidstakere. De sier det ikke direkte, men det er det som skinner gjennom ved valg av sanksjoner (eller økonomiske incentiver som det heter - nytt buzzword dette visst)

Octobers blogg er et utmerket eksempel på dette noe negative synet på sykefraværet. Han finner bare to mulige alternative forklaringer på det norske sykefraværet:

"Utgangspunktet er en internasjonalt sett skyhøyt sykefravær. Dette kan vanskelig forklares med spesielt utrivelig arbeidsmiljø i Norge - og det er all grunn til å tro at fraværet skyldes en kombinasjon av holdninger og en utpreget svært god sykelønnsordning (for arbeidstakerne)."

Derfor foreslår han at man i stedet for å straffe arbeidsgivere heller skal gi arbeidstakerne selv regningen for sykefraværet, også ved langtidsfravær. Dessuten mener han også man må gå etter i sømmene på legenes sykemeldingspraksis. Felles for hans argumenter er at de tar for gitt at sykefravær ikke skyldes sykdom, men latskap.

Professor Kjetil Storesletten skriver et debattinnlegg i Aftenposten i dag hvor han stiller spørsmålet: "Er sykefravær et valg?" Han presenterer en lang rekke tall og statistikker som bygger under hans primær-antagelse, nemlig at folk kan "velge seg friske", dvs, han tror ikke at folk egentlig er syke når de er borte fra jobben. Hans forslag er naturlig nok økonomiske incentiver, eller straff som jeg vil kalle det, for å få folk til å velge å gå på jobben når de ellers ville levert egenmelding.

Ved å straffe snyltere blir også syke mennesker straffet.
Vil dette virke? Ja, selvsagt. Når folk er avhengige av sin inntekt en gang i måneden har de ikke råd til å være syke. Derfor vil de måtte gå på jobben selv om de faktisk er syke. Det er nettopp derfor vi har fått en sykelønnsordning for å gi folk mulighet til å ta vare på helsen sin uten å lide vesentlig økonomisk belastning i tillegg.

Det er her jeg mener man seriøst må endre fokus. Istedet for å straffe alle syke fordi det finnes noen late mennesker som utnytter ordningen, burde man heller sørge for tiltak for å holde folk friske. Det være seg incentiver for helseforebyggende aktiviteter, trening, kosthold osv. På min arbeidsplass har man nylig gitt samtlige ansatte skritt-tellere og innført konkurranse for å ivre til fysisk aktivitet og bevegelse. Dette er et tiltak som på en positiv måte bidrar til at folk holder seg friskere. Det er også et tiltak som ikke mistenker de ansatte for å være late og motvillige til å jobbe, men som innser at fysisk aktivitet og bevegelse vil bedre helsen og holde dem friske. Det er et tiltak som i stedet for å straffe de syke, forsøker å bedre sjansene for at man ikke blir syk.

Selvsagt finnes det enkelte latsabber i samfunnet, men det er da ikke riktig at de som er uheldig og blir syke skal straffes for det? Like lite som det er rettferdig at samtlige arbeidsgivere skal straffes for at noen arbeidsgivere ikke er i stand til å ta vare på arbeidsmiljøet? Det er helt sikkert en mengde kreative måter man kan forebygge sykefraværet på i samfunnet som ikke dreier seg om mistenkeliggjøring og straff. Å få denne mistanken på seg når man er så uheldig å bli syk (noe som er helt naturlig at man blir av og til), er en ytterligere belastning i tillegg til selve sykdommen. La oss holde oss for god for det.

Sammenblanding av egenmelding/korttidsfravær, langtidsfravær og uføretrygding:

Storesletten refererer i tillegg til tall som sier at sykefraværet er lavere når arbeidsledigheten er høy. Ut fra dette konkluderer han med at det skyldes at folk tar bedre vare på jobbene sine og ikke tør være late i frykt for å miste jobbene sine. Men han glemmer at det kanskje kan skyldes utvalget av hvem som fortsatt har jobb når mulighetene ellers er små.

Lasses blogg har en god kommentar der han gir alternative forklaringer ved å trekke frem sammenhenger mellom sykefravær og et inkluderende arbeidsmarked. Ved lav arbeidsledighet og et inkluderende arbeidsmarked finnes det arbeidsmuligheter også for de som av og til er syke, som er mer utsatt for sykdom enn andre og har kroniske lidelser, men har arbeidsvilje og arbeidslyst i de periodene de er friske.

Er det ikke bedre for både disse og for samfunnet at denne litt mer utsatte gruppen arbeidstakere kan yte sitt beste til alles glede og nytte når de er friske enn at de skal være uføre på heltid og totalt avhengig av trygd? Men som Lasse sier, da er det ikke rart at man har økt sykefravær når andre enn friske, unge mennesker i sin friskeste alder også er i arbeidslivet. Det er likevel en mindre totalutgift på deres sykefravær enn om de var uføre på heltid. Fjerner man denne gruppen arbeidstakere fra arbeidslivet, så vil nok sykefraværet gå ned på papiret, men vi sitter igjen med en like stor utgift, bare fra et annet budsjett. Dessuten vil det være en vesentlig dårligere livskvalitet for de det er snakk om.

Jeg tror nemlig ikke sykefravær skyldes latskap, iallfall ikke som primær-årsak. Jeg tror det skyldes sykdom. Og grunnen til at vi har folk i arbeid som er mer utsatt for sykdom enn andre skyldes iallfall ikke latskap, det tror jeg skyldes arbeidslyst og arbeidsevne. Denne arbeidsevnen betaler også skatt, selv om den kanskje ikke gir like stor avkastning som for de som oftest er friske.

Det må være mulig å flytte fokus fra et begrenset budsjett til å se sammenhengen mellom flere budsjetter. Det må også være mulig å flytte fokus fra et lite og begrenset problem med noen late arbeidstakere som leverer egenmeldinger for å ta en dag på stranda, til å heller fokusere på hvordan man kan holde folk friske og i arbeid i stedet for å mistenkeliggjøre dem, straffe dem eller rett og slett ekskludere dem fra arbeidslivet.




PS: Jeg vil mye heller at mine kollegaer holder seg hjemme når de er syke enn å troppe opp og smitte meg slik at jeg også blir syk...







Bevis for intelligens?

Dagbladet refererte til en undersøkelse der man konkluderte med at menn er mer intelligente enn kvinner. Den tror jeg ikke så mye på, men jeg fant her et meget godt bevis for en spesiell manns intelligens, og som samtidig beviser at syklister er mer intelligente enn ikke-syklister. Det er bare å bøye seg i støvet, bilder lyver jo aldri:

Einstein på sykkel



Utsikter til eksperthjelp?

Teide har ofte noen talende bilder av sine utsikter.

For tiden er det en meget spesiell utsikt utenfor min arbeidsplass på Universitetet. Derfor tenkte jeg at jeg også skulle dele min utsikt med dere for en gangs skyld:

Fasadejobb

(foto: Elisa Vik)

Det er ikke akkurat en Coca-cola-light-break, men dere skjønner sikkert at det ikke er så lett å konsentrere seg om diskursive analyser når det traver menn uten høydeskrekk utenfor vinduene høyt oppe i etasjene. Det som verre er er at dette er særdeles høylydte menn som snakker et språk som er som polsk for meg. Mest sannsynlig er det polsk. Det eneste som er verre enn når noen prater når man skal konsentrere seg er når noen prater så lavt at man ikke hører hva de sier, eller når de prater så høyt på et språk man ikke forstår...

Med et så rikholdig verktøybelte hadde jeg et øyeblikk håpet at dette var utsikter til eksperthjelp på snekkerprosjektet mitt, men jeg tror kanskje den sjansen røk da Yaldaboath mistet konsentrasjonen for N'te gang. I et øyeblikk av ubetenksomhet kom følgende oppfordring ut av hans munn:

"Shut up,  you cheap foreign labour!!"



Overhørt på tangotrening:

Det er en kunst å by opp en dame til dans:

"Hei, jeg lukter Mann! Vil du danse?"

Tango

Overhørende observatør: Tiqui *lattermild*

Komplimenter og beskjedenhet

Han: "Så søtt det bildet ditt på bankkortet var!"
Hun: "Nei, synes du det? Det er det vel ikke?"

Han: "Jo, det synes jeg var kjempesøtt!"
Hun: "Nei, det mener du det ikke! Det er jo kjempestygt!"

Dette var utsikten fra min lille luke i dag. Damen var en skjønn kvinne og hadde ingen grunn til falsk beskjedenhet. Litt frekt for en person bak en luke klarte jeg ikke å la være å kommentere:

- "Si bare takk, du", sa jeg og blunket.
Damen lo litt sjenert, snudde seg mot mannen og sa litt tilgjort: "Takk!"

Da han var ferdig med sin betaling og fikk igjen kortet sitt sa hun: "Jeg må få se hans bilde også!"
Siden de taklet min første frekkhet med glans snek jeg inn en til:

- "Nå kan du si han var kjekk, så kan han si takk, også!"

Halvrødmende og flirende ruslet de videre.

Jeg lurer på om de lærte et og annet om komplimenter og beskjedenhet i dag på sin tur innom min lille luke. Jeg lurer også på om de kanskje snart tør å fortelle hverandre at de liker hverandre... ;)

Sure ekspeditører og trassige barn og foreldre

For ordens skyld: JEG er den sure ekspeditøren. Jeg jobber ved siden av studiene. Jobben er i servicebransjen der man stort sett skal smile, takke, beklage og la kunder alltid ha rett. Men hva med dem som faktisk ikke er kunder?

Ufrivillig konsert
I området rundt min lille luke var det i dag en spontan og uannonsert tårekonsert. Trassige barn er slitsomme å høre på, men man har da forståelse for at foreldre ikke har fjernkontroll med av-knapp til disse små krapylene. Det var tydelig at guttungen ikke var særlig fornøyd, og han ropte, skrek og hylte etter Mamma kontinuerlig. Det som var merkelig var at jeg så ingen voksne i nærheten som lot til å kjenne gutten.

Gutten fortsatte å skrike, og det ble etterhvert plagsomt både for meg og for mine kunder. Etterhvert fant gutten ut at han skulle gjemme seg under trappen utenfor vinduet mitt og fortsatte skrikene sine der. Kunder hørte ikke hva jeg sa, og jeg hadde problemer med å høre dem. Det ble i det hele tatt veldig vanskelig med kommunikasjon på begge sider av skranken.

Tafatt bestefar
Etter kanskje ti minutter - et kvarter kom en mann som spurte gutten om han var ferdig snart? Gutten skrek bare mer, gav seg ikke, ville ikke ha noe med mannen å gjøre. Jeg spurte om han kjente gutten? Jada, sier han, jeg er bestefaren hans! Jeg stusset noe over at han ikke gjorde noen mine til å enten ta gutten med seg eller trøste ham. Siden han bare ventet på ham gikk jeg ut fra gutten bare var trassig.

Etter fem minutter til med gråtekonsert sa jeg fra at det er ganske forstyrrende for meg og kunder når vi ikke er i stand til å høre hva vi sier, men han gjorde fortsatt ikke mine til å ta med seg gutten. Etter nok en tid ba jeg ham instendig om å fjerne gutten ettersom det var svært forstyrrende. Denne gangen tok han ham med seg og forsvant.

Jeg glemte hele greia og fortsatte jobben min.

Illsint mor
En halvtime senere kom en dame med gutten på armen. Stilte seg opp i luken min og spurte om jeg "var den sure damen som skjelte ut en bestefar?" Jeg kjente meg ikke helt igjen i den beskrivelsen, men det hender jo at min bergensdialekt blir tolket som mer alvorlig enn den er.

Jeg sa som sant var: "Jeg sa fra at det var forstyrrende og spurte om han kunne ta ham med seg" Nå hører det jo til mødres instinkter å beskytte barna sine med nebb og klør, men jeg fikk ikke snakket ferdig før hun avbrøt meg med at jeg måtte forstå at det ikke var så lett med små barn, og ikke var det sååå lenge det stod på heller.

Det har jeg selvsagt forståelse for, men jeg syntes også hun burde ha forståelse for at det er vanskelig å kommunisere og behandle kunder når man ikke hører hva man selv tenker. Dessuten synes jeg at et kvarter og mer enn det er lenge nok når det gjelder å overlate små barn til seg selv når de hindrer alle rundt dem i et offentlig rom. Dette sa jeg ikke til henne, dvs, jeg fikk ikke sagt det, for hun bjeffet at hun syntes jeg burde revurdere servicenivået her!!

"Beklager", sa jeg, og skulle til å forklare igjen at man ikke bare kan forhindre all annen virksomhet helt uten hensyn til andre. Men det fikk jeg heller ikke sagt før hun snappet: "Ja, det burde du!!" og spankulerte ned i gangen.

Hensyn er noe man vil at andre skal ta
Jeg tenkte meg litt om etter denne hendelsen. Det er riktig at man som serviceperson skal smile, takke og beklage og la KUNDEN alltid (stort sett) ha rett, men denne damen, bestefaren og guttungen var jo ikke kunder her! Nettopp for å ta vare på servicenivået overfor mine faktiske kunder ønsket jeg at denne familien kunne ta litt hensyn til folk rundt dem. I stedet forventet de at alle andre skulle ta hensyn til dem fordi gutten var liten og sinna...

Jeg vet ikke, jeg, men jeg føler meg ikke spesielt som en sur ekspeditør, men heller som en ganske betuttet og overrasket ekspeditør som prøvde å gjøre jobben sin. Og nok en gang er dette et av de tilfellene hvor hensyn er noe man helst vil at andre skal ta...


Tiqui *betuttet*


To hele dagsverk borte fra maskinen

Jeg føler jeg må forklare mitt fravær på blink og i bloggen min de to siste dagene, så her er historien:

To hele dagsverk har jeg og min mor brukt hver på en større utskiftningsplan jeg hadde for sengen min. Når nå min gamle seng først hadde gitt uttrykk for at den var mett av dage og hadde gjort den innsats den var i stand til å gjøre, skulle jeg ikke bare ha ny seng, men rett og slett en løsning på soverommet.

Jeg har lenge tenkt at man burde kunne utnytte plassen under sengen mer effektivt. Gulvplassen som sengen tar går jo bort fra rommet uansett, så hvorfor ikke heve selve sovehøyden litt og få mer lagringsplass under?

Etter flere års (!) vurderinger av kjøkkenskap/skuffeseksjoner, tv-benker (det må jo tåle litt vekt hvis jeg skal ha besøk...) og diverse hadde jeg nå falt ned på to-skuffers kommoder i to rad på begge langsidene, en hel sengebunn på 150x200 og mine gamle, men gode madrasser på toppen. I går gikk turen til Ikea for å realisere denne planen.

10 like kommoder?
Damen i kassen trodde sikkert jeg var gal som kjøpte 10 like 2-skuffers kommoder. Men de er 40cm brede og da må det 5 til på hver side for å fylle ut en hel seng. Med det resultatet har jeg nå 20 skuffer under sengen! Himmel og fryd!

Men det var ikke like enkelt å skaffe sengebunn på 150x200. Ikea har ikke slike gamle standard-mål, så vi begynte en mega-rundtur på de fleste andre møbel-forretninger. De fleste stedene så de dumt på oss og ville heller selge oss to 75cm sengebunner. Men det går jo ikke når hele poenget er at det ikke kan være skøyt midt mellom kommodene! Faktisk måtte vi helt til Bohus i Drammen før vi fikk tak i det vi skulle. Her var det også såre enkelt. Informasjonen slo inn data om produktet, jeg trakk kortet på litt under 300 kroner og sengebunnen ble utlevert direkte i bilen på baksiden av bygget.

Vi brukte hele resten av dagen i går på å montere kommodene. Ikke fordi det var så vanskelig, det gikk faktisk lekende lett og helt smertefritt, men det var jo tross alt 10 stykker og mange deler.

Praktiske utfordringer og elendig verktøy
I dag har vi demontert den gamle sengen. Dvs, i min glede over å være kvitt den brakk jeg den opp i stedet for å hekte av delene. Fin måte å få ut litt aggresjon, og den skal jo rett på dynga likevel. Kommodene ble plassert etter alle kunstens regler, emballasje-skum lagt på toppen før sengebunnen skulle festes.

Stolt over at jeg HAR elektrisk skrutrekker fant jeg den frem for å bruke den for første gang. Tenkte kanskje at skruer holder best i kommodeplatene. Men den var nok ikke sterk nok, for skruene kom et lite stykke ned i planken og stoppet mens skrutrekkeren virvlet rundt for seg selv.

Ok, men jeg er også stolt over at jeg HAR slagbordrill som jeg heller aldri har brukt før, så det er sikkert smart å finne ut hvordan den virker i dag! Tanken var å bore et lite hull slik at det ville være lettere for den halvgode skrutrekkeren å skru på plass skruen. Min mor fikk æren av jomfruturen. Det ble også med den turen, for uten noe særlig hull i planken knakk hele drillstykket (eller hvadetnåmåttehete).

Tilbake til verktøy og løsninger jeg faktisk HAR lært i barndommen. Hammer, spiker og noen velplasserte bank, så satt sengebunnen som støpt. Madrasser og sengtøy på plass. Resultatet ble faktisk meget bra!

Kaos, orden, kaos, orden
Den store jobben med å fylle i skuffene var en helt annen sak og min mor takket fornuftig nok for seg. Både er det kjedelig for henne å sortere andres ting, men det kan også tenkes at det er kjedelig for meg at mor sorterer mine ting også.. ;)

Soverommet har gått fra superkaos til orden og ro. Nå sover jeg som prinsessen på erten høyt hevet over alle mine ting. 17 av 20 skuffer er fylt på alle ordens måter, en hylle er tømt og flyttet i boden, en mengde er kastet og en større 4-skuffers kommode er tømt og venter foreløpig på flytting. Bokhylla ser ryddig og rolig ut og det er til og med plass til flere bøker! (Jippi!)

Alt i alt to veldig gode og effektive ordensdager, men jeg har selvsagt litt dårlig samvittighet for at jeg har latt internett-livet mitt i stikken. Tross intenst arbeid har jeg kjent abstinensene, og jeg tenker jeg må skrive en bloggpost om internettavhengighet snart...

Så beklager, alle sammen, men nå er jeg back og skal kose meg med Iskwews siste eksistensielle innlegg om kjærlighet og andre demoner!

Datoer, tidsregning og mysterier

Som jeg ble gjort oppmerksom på av den hyggelige avismannen på blindern, har den Iranske presidenten, Mahmoud Ahmadinejad sin egen blogg. Av nysgjerrighets skyld måtte jeg inn og titte, og selv om iransk-arabisk er som gresk for meg eller kanskje enda vanskeligere, må jeg si at det er estetisk veldig flott og egner seg i et bloggdesign!

Jeg skjønte derimot ikke særlig mye av innholdet, men merket meg en vesentlig detalj:

"1385/5/18

??? ???? ?????? ??????
????? ??? ????? ????? ? ?????? ?? ?????? ? ?????? .

(bloggen gjenkjente ikke de fantastisk flotte arabiske tegnene i mitt sitat fra Ahmadinejads blogg, så dere får bare innbille dere at det står en mengde arabiske tegn her.)"

Datoen!
År 1385 og enten den femte dagen i attende måneden, eller attende dagen i den femte måneden, hva nå enn det måtte hete på arabisk.

Et raskt lite google-søk på Iran og tidsregning gjorde meg ikke helt klok heller:

Først finner jeg en slags bekreftelse hvor Ntnu's universitetsavis skriver i 2000 at man feirer nyttår til år 1379:

"23. mars 2000

Iran feirer i disse dager nyttår. Det nye året er 1379. Feiringen er spekket med symboler og ritualer - men ikke fra islam. Innholdet i feiringen skriver seg hovedsakelig fra den gammelpersiske religionen zoroastrismen, stiftet av Zarathustra."

Men jeg ville gjerne finne ut hva det var som skjedde for 1385 år siden som gav opphavet til tidsregningen. Det er da det dukker opp kontradiksjoner og vanskeligheter: Danske Islamstudier
skriver:

"'Alî ibn Abû Tâlib, Profetens fætter og svigersøn, foreslog, at man brugte udvandringen (hidjra) til Medîna år 622 A.D.  som udgangspunkt for den islamiske tidsregning. Dette blev vedtaget, og i skrivende stund hedder det islamiske år 1420 A.H. (Anno Hidjra)"

Hvis dette er opprinnelsen til den islamske tidsregning har man altså kommet 35 år lenger enn man har i Iran.

Jeg anser dette for fullstendig uvesentlig kunnskap i min norske hverdag, men nysgjerrigheten er pirret, hvem kan hjelpe meg å komme til buns i dette mysteriet?

Hissige media-stereotyper

Teide skriver en glimrende bloggpost om FrP-politikeres innpakning av sin fordomsfulle politikk. En ting er hva politikerne sier om makroperspektivene sine, men de stammer ofte fra hva man hører i media. Media er til for å selge aviser, ikke i folke- og politiker-opplysningens tjeneste. For media er det oppotunt å legge vekt på fødested og etnisitet for å kategorisere mennesker og bygge opp under de stereotypiene vi har. Tross det faktum at det fortsatt er mest nordmenn som begår kriminelle handlinger i Norge sitter man igjen med inntrykket av at det er innvandrere som er verst, siden det alltid poengteres. Hvordan må det ikke føles som rettskaffen og hyggelig innvandrer å stadig bli sidestilt med kriminelle han eller hun overhodet ikke kjenner eller identifiserer seg med?

Hvordan vinkle en nøytral kriminell sak til noe provoserende?
I går stod det en artikkel i Aften Aften om to menn i 20-årene som ranet og slo ned flere folk i hovedstaden før de ble pågrepet. Det var tydelig at det var litt vanskelig for journalisten å velge vinklingen på denne reportasjen ettersom det ikke var store opplysningene utover selve fakta: To menn, alder, vold, politipågripelse.

Egentlig burde dette også være nok i nyhetsopplysningens tjeneste. To menn har slått ned og ranet andre mennesker, og det spiller ingen trille hvor de er fra eller hvor de er født. I dette tilfellet var det også nordmenn, og hvem ville finne på å skrive "to menn av etnisk norsk opprinnelse ble pågrepet i går kveld.. "

Men den smarte journalisten visste råd. Syndebukker er det som selger, og stereotypier er godt salgsmateriale. Gjerningsmennene snakket jo bergensdialekt! Som om det var av avgjørende betydning ble det nevnt at mennene var bergensere hele fem ganger i løpet av artikkelen, det er tre ganger flere enn hvor mange ganger det ble nevnt hva de hadde gjort.

Rettskafne mennesker blir satt i bås med kriminelle ved uvesentlige fellestrekk:
Som eksilbergenser i Oslo identifiserer jeg meg overhodet ikke med disse to aggressive kriminelle mennene, men dette er tydeligvis et viktig poeng for media å få frem at det ikke var "vanlige folk" (i betydning nordmenn) som begikk slike overtredelser, det var fremmede utenbys fra, kanskje ikke helt norske engang, - de snakket jo bergensdialekt. Er det noen som virkelig tror at dialekten har noen sammenheng med aggresjonsnivået til den enkelte?

Når jeg reagerer på å bli satt i bås med bergensere fordi vi snakker samme dialekt, men ellers ikke har noe som helst til felles, hvordan må det da ikke føles for en somalier eller en pakistaner?

Min bønn ville være: slutt å legg vekt på uvesentlige aspekter som bare fremmer stereotypier og hatske tanker, men jeg er redd at media ville tape penger på det...

Menneskerettigheter for alle unntatt homofile?

Kan man være for tolerant?

Jeg satt og skummet nyheter på menneskerettighetshusets hjemmesider. Man blir nesten blasert av "det samme gamle", tortur, vold, diskriminering, protester mot dette og intet nytt under solen. Men så fanget en av artiklene oppmerksomheten min. I Polen ble sjefen for det nasjonale opptreningssenter for lærere avsatt fordi han var FOR tolerant!

Problematisk med rettigheter for alle

Mr. Miros³aw Sielatycki mistet jobben sin fordi han publiserte læreboken kalt "Compass: a manual on human rights education with young people". Hovedinnholdet i boken dreier seg om å lære elevene respekt for andre mennesker. Så langt, så bra.

Denne læreboken hvor man skal lære elevene respekt for ALLE typer mennesker ble uspiselig for visestatsminister og oppdragelsesminister Roman Giertych som har ansvaret for skolene i Polen. Hans begrunnelse for avsettelsen av Sielatycki var at boken går mot kjernepensum i den generelle utdannelse og hans oppfatning av patriotisk oppdragelse i skolene.

Compass er en håndbok om menneskerettigheter med ideer og praktiske øvelser for å involvere og motivere unge elever til bevissthet rundt menneskerettigheter i eget lokalmiljø.  Boken er den offisielle håndboken fra Europarådet når det gjelder menneskerettigheter. Men omtalelse om homofilt partnerskap på linje med ekteskap mellom mann og kvinne, samt indikasjoner på at det vil være diskriminerende å nekte adopsjon av barn for homofile ble for mye for Giertych.

Respekt for meg utelukker respekt for deg

Men hva om respekt for noen mennesker oppfattes som fornærmelser mot andre? Ikke bare blir det vanskelig å vite hvem man til enhver tid til respektere ved å ikke respektere andre, men slikt ruller det hoder av. Et annet spørsmål er jo hvordan man kan komme frem til å definere respekt for noen ved tilbakeholdelse av respekt for andre grupper. Selv hvor sirkulært og tåpelig det høres ut er det jo relativt vanlig, etter hva jeg har skjønt.

Det er ikke første gangen respekt for homofile menneskers rettigheter blir sett på som en fornærmelse i Polen. I august 2005 ble kampanjelederen mot homofobi Robert Biedron bøtelagt for å uttalt seg om katolske holdninger til homofili. Det han påpekte urimeligheten og respektløsheten i uttalelser fra  katolske Dorota Ekes og andre katolikker hvor homofili blir beskrevet som en sykdom. Biedron pekte på at slike uttalelser om homofili "fully reflect the fascist-nationalist-catholic nature of the witch-hunt carried out against the homosexual community". Retten bøtela Biedron for krenkende uttalelser mot katolikkene uten rettsak, ettersom saken var så opplagt. Men ingen bøter andre veien...

Her gjelder det å holde tungen rett i munnen og passe på at man bare fornærmer de som fornærmes kan og ikke de som retten opplagt mener burde skånes fra fornærmelse. "Gjensidig respekt" og ytringsfrihet får ny mening i slike sammenhenger.

Oppdatering: Det ser ut som Roman Giertych også har en blogg, men den er som polsk for meg.

Kjønnsroller og forhandlinger

Jeg har tenkt en del på kjønnsroller de siste dagene, ikke i samme forstand som Iskwew så flott har skrevet om mannsrollen, men i lys av et kurs i forhandlingsteknikk. Jeg har tilbragt de siste to dagene med en gjeng tillitsvalgte som har øvd seg på ulike strategier og teknikker for overtalelse.

Det som slo meg var for det første at det var et overveldende flertall av kvinnelige deltagere. Det kan enten bety at det er flest kvinner som blir valgt som tillitsvalgte, eller at det er flest kvinner som trenger trening i forhandling. Kan det være slik at kvinners behov for omsorgsadferd lettere velger dem til tillitsvalgt-verv? Eller er det slik at det ikke er noen kjønnsforskjell blant antall tillitsvalgte av begge kjønn, men at hovedsaklig kvinnene trenger å lære seg hvordan man skal overbevise, overtale og oppnå ønskede resultater? Eller er dette helt uvesentlig og bare en tilfeldighet i denne sammenhengen?

En mann overkjøres av fire kvinner
Det som slo meg for det andre var hvordan kjønn ble et relevant aspekt under gruppediskusjoner og rollespill. I det første gruppearbeidet var det en enkel oppgave å bli enige om hvilke forventninger vi hadde til kurset og hvem som skulle presentere dem. I min gruppe var vi fire godt voksne og utadvendte kvinner og en ung, litt usikker gutt. Omsorgsfullt nok ble den unge gutten valgt til å presentere, rett og slett fordi kvinnene mente han hadde godt av å kaste seg ut i det å snakke i forsamlinger. Han godtok det, men det kan vel tenkes at det var under press fra fire kvinner som totalt overkjørte ham.

Likefullt var deres omsorg for ham total da han begynte å notere ned punktene som han skulle presentere på en plansje. "Du må skrive MYE større" - "Skal jeg skrive for deg?" og før han hadde notert sitt første ord, var øverste del av plansjen brettet bort og punktene skrevet i store kvinnelige skjønnsskrifts-bokstaver. Han skulle jo presentere punktene, var det så viktig om de var skrevet litt for små og med en litt stakkete mannsskrift? Var ikke dette også noe han ville ha godt av? Å kunne forberede seg til sin presentasjon ved formuleringer av egne punkter, samt notere dem i en skrift han kjente? Forhandlingene på et så enkelt plan hadde allerede utslag i kjønnsroller.

Menn velges til å fronte meninger
Senere i gruppearbeidene ble oppgavene mer utfordrende. Etterhvert dreide det seg om viktige saker som vurdering av andre menneskers personlighet, takle motstand og irrasjonalitet, legge strategier og overbevise for å oppnå resultater. De samme fire kvinnene var nå på andre grupper, to av dem hadde forhandlet før, og hadde tydelig ikke så behov for treningen som mange andre. Men det som skjedde var at i plenum ble mye oftere mennene valgt til forhandlingsledere og til å føre ordet. Er dette fordi kvinnene var for usikre, eller fordi man regner med at kvinner ikke like lett klarer å overbevise en mann?

Kvinnelig trygghet backstage, tilbaketrukkenhet frontstage
Jeg merket dermed en stor forskjell i usikkerhet, selvtillit og trygghet "backstage" internt i gruppene hvor kvinnene var fremtredende og nesten overkjørende overfor mennene, og "frontstage" hvor kvinnene var mer tilbaketrukne og valgte å støtte mennene i sine grupper fra sidelinjen. Dette var ikke en del av oppgavene, hvorfor ble det slik?

Hvis det er slik at kvinners omsorgsadferd blant kolleger lettere velger dem til tillitsverv, så er det kanskje fordi de er trygge "backstage" blant sine kolleger. Men sjefen er, dessverre fortsatt, gjerne en mann, gjerne en myndig mann som kanskje lettere lar seg overtale av en annen mann enn en omsorgsfull kvinne. Kanskje han også lettere lar seg overtale av tallenes tale fra en annen mann, enn en kvinnes omsorgsfulle empati for sine medarbeidere.

Karikert, men likevel en tendens?
Jeg vet jeg setter dette opp veldig karikert, og det er ikke slik at alle menn var like, og alle kvinner på kurset var like, men tendensen var der, og ofte blir ikke tendenser tydelige nok før man setter det på spissen.

Er det noen av dere som har tanker om hvorfor kjønnene omtrent ubevisst fordeler rollene seg imellom på denne måten? Var det bare tilfeldig, eller har dette med mer grunnleggende holdninger til hverandre å gjøre?

Barnets beste, barnets rettigheter og homofil adopsjon

Det som mangler i debatten om homofil adopsjon er det aller viktigste: nemlig barn som allerede bor hos sin biologiske forelder som er en del av et homofilt partnerskap. Dette barnet mangler arverettigheter av sin andre forelder som ikke er biologisk dersom vedkommende ikke får lov å adoptere barnet.

Arv og foreldrerettigheter:
Hvis man snakker om det beste for barnet, er det vel å sikre det arverettigheter fra begge foreldre, uansett om det er mor og far, mor og mor eller far og far?

Hvis man snakker om det beste for barnet, er det vel også å sørge for at hvis den biologiske forelderen i forholdet faller fra at barnet fortsatt kan bo hos sin andre forelder og ikke havne på fosterhjem? Vil ikke dette være en dobbelt tragedie for barnet? Ikke bare miste sin ene forelder til døden, men også den andre pga et prinsipp?

Det kan sikkert tenkes et utall andre situasjoner der dette prinsippet vil slå verst mulig ut for barnet dersom ikke begge foreldrene har juridisk og lovlig relasjon til barnet.

Sikring av barnets økonomiske, juridiske og arvelige rettigheter:
Partnerskap mellom likekjønnede par dreier seg først og fremst om økonomisk, arvelig og juridisk sikring, så også adopsjon av barn i slike partnerskap. Det er det til det beste for barnet å bli sikret økonomiske og juridiske rettigheter fra begge foreldre, samt arverettigheter fra dem begge.

La oss ikke diskriminere barna og frata dem slike rettigheter fordi det eksisterer fordommer i samfunnet!

Chocolate Overdose og drukna katter II

Jeg har en venninne som ikke er redd for noe.
Hun skyr ingen midler eller ufyselige meteorologiske tilstander for å kunne nyte øyeblikkene og dagene utendørs. Hun ser sjelden hindringene i hverdagen, men finner heller løsninger og muligheter med innlevelse og entusiasme. "Perfekt!" er et ord hun bruker til stadighet om hvordan tingene løser seg til det beste - selv om hun i utgangspunktet ikke engang registrerte at det var et problem før det var løst.

Hun ligner litt på meg, men hun er kanskje enda flinkere til å finne gleden i det små, leve seg inn i øyeblikkene og la seg overvelde av ethvert positivt pust hun klarer å finne. "Noe så nydelig" er et annet uttrykk hun bruker ofte, om alt fra en søt liten baby som smiler til oss i forbifarten eller om det flotte kveldslyset når solen varmer fargene før den går ned bak horisonten. Det tredje uttrykket hun bruker oftest er "deilig!" og hun sier det med en overbevisning, lekenhet og en intonasjon som smitter. Man kan ikke annet enn å være enig, uansett hva situasjonen er.

Ut i regnet, ut i finværet
Idag ringte hun meg midt i søndagens øse-pøse regnvær og ville så gjerne ut i det fine været. Hun legger til at "det er jo sånt deilig vær som bare du blir med i". Det er virkelig deilig vær. Det er atten grader, mildt, fuktig sensommerregn, men den lysegrå  himmelen hadde skremt hennes opprinnelige avtale. Selv er jeg ganske impulsiv, ikke vond å be, og har skikkelig utstyr som tåler en regnskur.

Derfor tok vi med syklene, tørt skift i sekken, syklet oss varme i bare t-skjorten mot Lillomarka og Linderudkollen. Med roser i kinnene og varme kropper var det ingen av oss som hadde behov for å stoppe og ta på regnjakke da himmelens sluser åpnet seg for fullt. Det var tvert imot ganske forfriskende når det silende regnet avkjølte og vasket bort svetten i oppoverbakkene. Faktisk merket vi ikke hvor mye vi hadde tatt oss ut før vi gikk av sykkelen ved Linderudkollen, rett og slett fordi vi ikke merket at regnet blandet seg med svetten. Regnet var like varmt som oss. Helst skulle vi badet i det fine vannet rett ved varmestua, men vi hadde glemt å ta med håndkle. Ikke at det ville hjulpet så mye, gjennomvåt er et litt svakt uttrykk i denne sammenhengen.

96351-41I  varmestua hadde de fyrt i peisen, og vi sikret oss et par stoler og satte oss tett inntil. Som de drukna kattene vi var fikk vi litt oppmerksomhet der vi rigget oss til, varmet oss mot flammen og skiftet til tørt tøy. Etter alle oppoverbakker i øsende regn og rennende grus hadde vi fortjent noe godt! Nybakt sjokoladekake og kakao ble menyen.

"Oj, kaloribombe!", sa ekspeditrisen da jeg kom for å betale.
"Hehe, jeg skal ikke spise begge selv, da", forklarte jeg.
"Ja, du vet, han skihopperen er ofte innom her og kjøper to kakestykker og skylder på at han har kona med på tur. Men så titter jeg ut etterpå, så sitter han der alene og koser seg med begge stykkene selv!"

Hun hadde ikke mye tro på min unnskyldning, nei, slikt hadde hun sett mer enn nok av fra før, gitt!

ElisakakaoKveldsstemning midt på dagen
Hun hadde selvsagt rett. Varm kakao og sjokoladekake ble litt i meste laget, men godt var det inntil vi ble stappmette. Selv om det var midt på dagen fikk vi begge to en god kveldsstemning, fant roen foran de lekende flammene og samtalen dreide seg etterhvert om livet, om lykke, om skuffelser og gleder. Det var nesten som vi følte at her kunne vi sitte til natten og at vi hadde all verdens tid til å løse alle verdens problemer. Flammene transporterte tankene ut av tid og sted.


Konklusjonen ble at vi er glad vi tør å trosse vær og føreforhold, for slike gode opplevelser får man bare om man tar en risiko, tør å se bort fra hindringer (som regn og ruskevær) og leve seg inn i øyeblikkene mens de er der. På veien ned igjen fikk vi et lite glimt av hvordan barndommen alltid bringer gleder og solskinn uansett vær. Der møtte vi en liten jente i fullt regnhyre med begge bena godt plantet oppi sølepytten og med det største smilet vi så den dagen! Så deilig å hoppe i sølepytter! Faktisk husker jeg at jeg hoppet i sølepytter da jeg var liten, men merkelig nok er det solskinn på mine mentale bilder...

Jeg er så takknemlig for at jeg har en venninne som ikke er redd for vær, som ikke er redd for noe. Uten henne ville jeg gått glipp av mange av de magiske øyeblikkene jeg lever for. Takk!

(foto: Elisa Vik og Katrine Daviknes)

Universitetet 195 år

Uventet havnet jeg på jobb i dag. 0745 ringte sjefen meg, ba meg hoppe i dusjen og pelle meg opp på Blindern. Det var kanskje like greit ellers hadde jeg sikkert sovet bort halve dagen. I går kveld feiret jeg nemlig Bloggens dag med å ta en øl med andre bloggere som samlet seg på Asylet for frivillig innleggelse.

Bursdagsfeiring for Universitetet i Oslo
I lunsjen kom jeg derfor tilfeldig over dagens bloggtema. På Fredrikkeplassen var det stappfullt i mennesker som feiret Universitetets 195 år. Halve plassen var dekket av store flotte trykk av foto fra Universitetshistorisk fotobase. På fire-fem stands var det servering av bursdags-marsipankake med Universitetets logo og lange køer for å få smake på herligheten. Ølteltet var for anledningen gjort om til kaffe- og kaketelt med orkester, taler av rektor og prisutdeling for fremragende studenttiltak.

Hele fire kategorier var det nominerte i, årets studentmagasin vant Fortid, historiestudentenes tidsskrift. Årets studentforening som i år ble Prosjektor, årets nyskapning gikk til Weekend Society på Chateu Neuf. 

Kontroversiellt:
Årets enkelttiltak og den siste kategorien er den mest interessante, synes jeg. Den gikk til Kulturutvalget for debatten de arrangerte med Norman Finkelstein 21. mars i år. Hans kontroversielle bok "The Holocaust Industry" skapte stor furore spesielt i USA, og debatten på Chateu Neuf skapte videre debatt i Norge. I den siste tidens debatt rundt Jostein Gaarders kronikk kommer spørsmålet stadig opp igjen: Kan jødisk lidelse under andre verdenskrig rettferdiggjøre israelsk aggresjon mange tiår etter? Arrangementet fikk prisen for motet til å stille vanskelige spørsmål og at universitetet fortsatt har en av norges frieste talerstoler.

Det skal foregå mange flere aktiviteter i løpet av dagen, men lunsjpausen min var over etter dette. Likevel rakk jeg i løpet av en halvtime å bli påminnet hvilken tradisjon man er en del av, og det gjør meg både stolt og glad.

RSS 0.91