Hvem stemmer for å utvide døgnet?




- Føler du at du har for liten tid eller har du bare altfor mye å gjøre?

Spørsmålet er godt og svaret er vel egentlig ja, begge deler. Men så synes jeg jo at alt jeg har å gjøre er noe som gir mening å fylle dagene med, så da må svaret rett og slett bli at jeg har for liten tid.

Jeg fikk da en fantasi om der menneskenes evige kontroll- og påvirkningsaktiviteter på jordkloden ikke bare klarte å endre klima, temperatur, naturkatastrofe-frekvensen, naturens kretsløp, havets strømmer, dyre-, fugle- og fiskebestander, men der vi også klarte å kontrollere døgnsyklusen. Vi kunne for eksempel finne opp en måte å få jorden til å gå saktere rundt?

Et døgn på 56 timer ville passet meg utmerket. Under forutsetning av at man fortsatt bare hadde 8 timers søvnbehov i døgnet. Jeg stemmer glatt på det partiet som kan fikse en slik døgnsyklus. Da ville jeg kanskje komme i nærheten av å få gjort alt jeg skal gjøre, må gjøre og har lyst til å gjøre. For eksempel rekker man med den nåværende døgnsyklusen ikke å lese mer enn ca 10 000 bøker på et liv. Dersom man regner hver bok på 2-300 sider og en fulltids leseinnsats på 7000 sider i året (det var pensummengden på et års grunnfagsstudium før kvalitetsreformen), så rekker man ca 10 000 bøker i løpet av 40 år. Med en utvidelse av døgnet ville man ikke trengt å velge så veldig med omhu, for 10 000 bøker er tross alt ikke mange. Og så finnes det jo andre ting man også skulle gjort, selvsagt, utover å lese.

Uansett tror jeg at en slik utvidelse av tidshorisonten for livet kunne hatt mye positivt for seg. Det forutsettes selvsagt i dette tankeeksperimentet at man fortsatt bare blir en dag gammel for hver dag, selv om døgnet er utvidet, så alderen blir mer eller mindre den samme, men tidsmessig blir det en utvidelse av livsløpet med 150 år av 24-timers døgn.

Jeg tror det ville gjort underverker for den historiske hukommelsen som samfunnet til enhver tid forvalter felles. Vi mister jo historiske perspektiver når folk dør ut så fort. De som opplevde andre verdenskrig i voksen alder er allerede i ferd med å dø ut, og man kan fundere på hva det vil gjøre med forståelsen av denne historiske hendelsen og ulike former for å forholde seg til mennesker og samfunn.

Opp gjennom historien har jo folkeopinionen hatt en tendens til å følge en pendelbevegelse hvor holdningene svinger med stort utslag til motsatt side etter en tid med et fokus, for så å slå tilbake til den andre siden igjen etter man har prøvd motsatt fokus en stund. Og jo mer ekstremt ut på den ene siden opinionen slår ut, jo større utslag på motsatt side når motreaksjonen kommer. Jeg lurer på om pendeleffekten på folkeopinionen kan ha sammenheng med hvilke generasjoner det er som har dødd ut hver gang pendelsen svinger til motsatt ekstrem. Og hvis man hadde beholdt de som hadde opplevd og kjent på kroppen visse historiske hendelser i samfunnet litt lenger, så ville kanskje dette sørget for en annen historisk hukommelse - og forståelse for hvordan mennesker må forholde seg til hverandre.

Uansett utvidelse eller ei, det vil jo alltid være begrensninger i hukommelsen ettersom vi ikke har levd siden kloden først ble formet, men uten å utvide døgnet og livstiden, så kunne vi kanskje begynne å regne med folks kunnskap og erfaring i lenger tid. Er det ikke slik at man slutter å regne med folk når de går av med pensjon? Barn frem til 18 år kan ikke stemme i valg, og pensjonister etter arbeidslivet har ikke forhandlingsgrunnlag for å bli hørt. Dvs at den perioden vi blir "tatt på alvor" i samfunnet er begrenset til 49 år (18-67), under et halvt hundreår. Jeg lurer på om dette er med å bidra til at vi lettere gjør om igjen tabber som historien burde ha lært oss by now.

Og fra å være et lite sukk over liten tid ble denne teksten plutselig et tema man kunne skrevet mye om. Enda mer å gjøre. Hvem stemmer for å utvide døgnet?

Alder og selvpresentasjon

Vedkjenner du deg alderen din? Den egentlige alderen?
 
 



(Illustrasjon fra D'Lynn Waldron)



I min spede nybegynnertid på internetts sosiale nettsider var jeg ærlig om det meste. Relativt fort oppdaget jeg at ikke alle andre var ærlige om alt, og spesielt var det populært å lyve litt på alderen. Det fantes mange ulike grunner til å lyve på alderen:


- Jeg har mest til felles med folk som er 10 år yngre enn meg, så da setter jeg likegodt ned alderen til den aldersgruppen jeg vil ha kontakt med.


- Jeg ser yngre ut har jeg fått høre, så da setter jeg likegodt alderen ned slik at den matcher utseendet.


- Jeg vil helst å ha kontakt med yngre damer, så da setter jeg likegodt ned alderen min slik at de ikke tror jeg er for gammel for dem.


- ....?


Ja, nei, dette var vel i all hovedsak de grunnene jeg fikk høre. Nå sier det seg selv at jeg aldri fikk høre grunnene til dem som faktisk lurte meg, de som jeg aldri fant ut at hadde en annen alder enn den de sa. Jeg kan jo ikke utelukke at jeg ikke har blitt lurt, - hvordan skulle jeg vite det?


En av dem hadde trukket fra seks år på alderen. Jeg syntes kanskje han hadde blitt rasende fort ferdig med doktorgraden sin og var imponert over hvor effektiv han måtte være. Helt til han avslørte femte gangen vi møttes (5te!) at han hadde levd i noen flere år enn hva han ville innrømme for meg. Plutselig var ikke doktorgraden fullt så imponerende, og så begynner man jo å lure.. Hvorfor i all verden skulle han lyve på det? Hva er det man tror at man oppnår? Jeg ville gladelig truffet denne mannen og fortsatt å hilse på ham selv om jeg visste hans virkelige alder. Nå derimot ble det hele litt flaut.


Motstrøms og motmæle

Etter mange episoder med merkelige aldershopp og ca-tall, så fant jeg ut jeg ville protestere. Jeg var selv 33 år på det tidspunktet, og gikk motstrøms og satte opp alderen min til 37.

Poenget var bare å ha en høyere alder for en liten stund, sånn for å kunne blunke med vippene i et ansikt formet som et spørsmålstegn hver gang jeg fikk servert en av ovenstående forklaringer på nedskjæringer i alder.


Men jeg fikk en behagelig overraskelse og oppdaget en helt ny grunn til å lyve på alderen. Over natten ble henvendelsene halvert fra ynglingene på 18-20 år som søkte "eldre kvinner" for "spenning" som antagelig betyr opplæring. Mest sannsynlig søkte denne guttegjengen etter kvinner opp til 35 år. (Så _eldre_ kvinner var de vel ikke egentlig ute etter, bare noen som hadde hatt noen runder før dem). Dette var så behagelig at jeg beholdt tyv-alderen min på 37 år helt til det var sant.


Nå er jeg 38 år og funderer på om jeg skal ta 40-årskrisen ved hornene og like godt sette alderen opp til 41 år så slipper jeg å runde 40. Jeg husker at det var mye enklere å være 31 enn 29 eller 30, mange færre kommentarer og spørsmål da, ikke så spennende å kommentere alderen til en 31-åring, liksom. Kanskje det er det samme på 41? Ville ikke det være en god grunn til å lyve på alderen?


For noen dager siden fikk jeg en hyggelig melding fra en kar på 120. Det er jo også en måte å sette opp alderen på, så ekstremt at man skjønner at vedkommende ikke vil vedkjenne seg sin alder. Når jeg spurte, fikk jeg svaret: ca 45. Ca? Jeg må le, dette er jo et rimelig enkelt spørsmål som man ikke skulle ha behov for estimater for å svare på. Enten er man 45, eller så er man det ikke. Er man det ikke, så lyver man på alderen, og så spørs det da - har vedkommende en humoristisk nok grunn til å lyve som gjør at det blir akseptabelt, og ikke minst morsomt?


Har du løyet på alderen?
Opp eller ned?
Hva var din grunn?
Og hvorfor sluttet du eventuelt med det?


Debatt om datalagringsdirektivet

Ettersom datalagringsdirektivet har fått vesentlig oppmerksomhet i Blogglandia, tenker jeg det er flere som vil være interessert i stille på dette kommende arrangementet i FestiHvalTeltet på Blindern på fredag:

Det Norske Datalagringsdirektivet
 

Tid og sted:  20. aug. 2010 13:00 - 15:00, FestiHvalteltet, Frederikkeplassen 

BildeEtter at datalagringsdirektivet ble en hodepine for regjeringen, har statsråd Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) foreslått en alternativ løsning der man stemmer mot EUs direktiv, men utvikler et eget forslag for å ivareta påtalemyndighetenes interesser.



Hovedinnleder:

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa


Kommentarer:

Jon Wessel -Aas, Styremedlem i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling. (ikke endelig bekreftet, grunnet endring av dato)
En representant for Europabevegesen


Å definere seg ut av redselen

Hanne Kristin Rohde er ikke redd for å spre redsel:

- Min intensjon er å bidra til å forebygge voldtekt. Om de skremmes litt, synes jeg ikke det gjør noe, hvis det kan bidra til å redusere antall voldtatte kvinner. Vi monterer alarm i husene våre og legger ikke mobiltelefoner synlig i bilvinduet. Da må det gå an å tenke preventivt også når det gjelder voldtekter. Realiteten er dessverre at det ikke alltid er trygt for kvinner å gå alene hjem fra byen, sier Rohde.


- Dessuten er 7 av 10 voldtektsofre ruspåvirket. Vi har sett mange som har vært overstadig beruset, og det setter dem i dårligere stand til å ta riktige beslutninger, som for eksempel hvem de skal ta følge hjem fra byen med, samt i dårligere stand til å forsvare seg.

- Fra statistikken ser vi at voldtekter kan skje hvor og når som helst.

Ja, da vet vi det:
Det er ikke trygt å være på byen, for da må man komme seg hjem.
Det er ikke trygt å gå alene hjem.
Det er heller ikke trygt å gå sammen med noen hjem.

Det er ikke trygt å drikke alkohol fordi da blir man beruset, og er et lettere bytte.
Det er heller ikke trygt å ikke drikke alkohol, fordi 30% av de som voldtas ikke har drukket.

Det er heller ikke trygt å la være å drikke og la være å dra på byen, for voldtekter kan skjer hvor og når som helst.
Dermed er det heller ikke trygt å være hjemme, fordi hjemme dessverre er inkludert i "hvor og når som helst".
Dermed er det heller ikke trygt å ta forhåndsregler, fordi det rett og slett er umulig å beskytte seg mot "hvor som helst", "når som helst", "i edru tilstand", "i beruset tilstand", "på byen", "på vei hjem fra byen", "på besøk hos andre", "i selskap med andre", "i taxi" og "hjemme".

Det er rett og slett ikke trygt å leve.

Tror dere ikke Rohde selv er redd, og nettopp fordi hun som kvinne selv er et potensielt offer, er det en trygghet i å prøve å finne aspekter ved potensielle ofre som hun ikke deler - slik at hun selv havner litt mindre i kategorien potensielt offer? ...Dersom hun finner at samtlige som blir voldtatt gjør noe som hun selv ikke pleier å gjøre - da kan hun statistisk sett være litt mindre redd - eller hva?

Kvinner er ofte kvinner verst også i denne sammenhengen, nettopp fordi kvinner har et behov for å bortforklare faren med noe som de selv kan ta avstand fra - og dermed føle seg tryggere. Det er noe man gjerne ser av kvinnelige jury-medlemmer i voldtektssaker. De blir vettskremt av å skulle måtte identifisere seg med voldtektsofre, fordi da er de selv i konstant fare. Ved å ta avstand fra offerets oppførsel - uansett grunn - kan de innbille seg at det ikke vil skje med dem selv.

Jeg er enig med Hva Hun Sa i at det er en fallitt-erklæring når en slik uttalelse kommer fra politiet, kvinner kan rett og slett ikke beskytte seg fullstendig for voldtekt. Derfor må problemet angripes fra en annen kant. Men det er mye vanskeligere å ta tak i problemet på den måten, og da gjør man gjerne det man har muligheter (og ressurser) til å gjøre noe med, selv om det ikke hjelper.


Om å publisere

I dag kom boken i posten. Den første vitenskapelige publikasjon som inneholder en artikkel med mitt navn på. Jeg har skrevet kapittel 3:

"In Numbers We Trust: Measuring Impact or Institutional Performance?" i siste utgave av Perspectives on Global Development and Technology 2010, volum 9, nr 3-4. Boken er en spesialutgave om mikrofinansinstitusjoner.

Å publisere i en fagfellevurdert publikasjon er en langtekkelig prosess og noe helt annet enn å skrible ned en bloggpost som publiseres etter eget forgodtbefinnende i løpet av halvtimen. Resymeet av artikkelen skrev jeg allerede i desember 2007, førsteutkastet av hele artikkelen var ferdig i september 2008. Deretter tok det et halvt år før jeg fikk tilbakemeldingene, men det var grundige og gode tilbakemeldinger med skikkelig kritikk og konstruktive forslag som skulle gjøre artikkelen enda et par hakk mer vitenskapelig. Så fikk jeg en ny frist til å jobbe med neste utkast. Dette var ferdig i juli 2009. Nå skriver vi August 2010, og det har tatt to og et halvt år fra de første linjene ble skrevet til verket er publisert.

Det var selvsagt ikke bare min artikkel som skulle skrives, kommenteres, evalueres, revideres, forbedres og pusses på. Boken inneholder 13 kapitler, alle sammen med ulike tilnærminger, fagfelt og metoder for studiet av mikrofinansinstitusjoner, og de kommer fra forskningsinstitusjoner overalt i verden. Jeg føler meg stolt og en cm høyere i dag over å være en del av denne boken.

Boken og de enkelte artiklene er til salgs, så jeg kan ikke legge ut teksten her, men sammendraget kan dere få:

This paper discusses microfinance practice in relation to chosen indicators of "best practices" and institutional performance. The question is not whether microfinance succeeds, but how social practice sustains the discursive representations of policy and how the planned and desired scores on objectively verifiable indicators are produced, thus constructing the successful reputation of the microfinance institution in terms of institutional performance, even though impact on poverty reduction is unascertainable. Facilitated by ambiguous ideas that microfinance equals poverty alleviation and empowerment, policy constructs microfinance as a success, while practice sustains policy by producing "responsible" clients and the planned predefined quantitative goals for institutional performance.

Got Couch?

Verden er mindre enn du tror... 

(Foto: http://www.couchsurfing.org/)


Hvor kjøper du vennene dine?
Jeg har blitt spurt spøkefullt hvor jeg kjøper vennene mine når jeg forteller at jeg bodde i en seilbåt i ferien i Barcelona. Jeg kjøper selvsagt ikke venner, men det finnes en verden full av åpne, trivelige mennesker som stadig liker å utvide sitt nettverk både nært og fjernt, som gjerne stiller opp for andre som er av samme alen.


Før fant jeg slike venner ved innfallsmetoden. Jeg reiste et sted, og så ble jeg kjent med noen. Det dukket alltid opp noen som jeg trivdes med og som trivdes med meg. Med en holdning og forventning om at alt ordner seg, så gjør det ofte det.


Men for noen år tilbake oppdaget jeg at tusenvis av likesinnede hadde satt innfallsmetoden i system og laget et sosialt nettsted for reisende, backpackere og lokale overalt i verden. Medlemstallet har forlengst tippet over en million.


Har du en sofa til overs?

Prinsippet er såre enkelt. Hvis du har en sofa til overs og du liker besøk, så tilbyr du den som gratis overnatting til en person som er på reise i nærheten av deg. Når du selv skal ut og reise, kan du få muligheten til å overnatte gratis hos noen andre. Det er et pay-it-forward system hvor man får et sted og sove og hyggelige bekjentskaper et sted, og betaler tilbake med å gi det samme selv til noen andre.


Er det ikke skummelt?

Jo, kanskje. Det er fremmede mennesker som ber om å få bo hjemme hos deg, og som tilbyr sin sofa til deg. Men systemet prøver å ta høyde for dette. Man har et referansesystem hvor man skriver sine inntrykk av møtet med andre og angir grad av vennskap og hvor mye man stoler på vedkommende. Man har et verifiseringssystem som sjekker at du er den du utgir deg for å være. Dessuten har man et kumulativt tillitssystem hvor andre medlemmer kan gå god for deg, men du kan ikke gå god for noen andre før hele tre andre medlemmer har gått god for deg først. Det betyr at du ikke bare kan få tre venner til å melde seg inn og garantere for at du er snill og grei. Man bygger opp tillit over tid i systemet ved hjelp av de man treffer og hvor godt man blir kjent med andre. Slik sikrer man både en viss sikkerhet, men også at man fort luker ut snyltere - de som ikke er interessert i å bidra med noe selv.


Unik mulighet

Dette dreier seg ikke bare om en gratis overnattingsplass og det er det viktig å få frem. Det dreier seg om nettverk, om vennskap, om å gjøre verden til et bedre sted, en sofa om gangen. I tillegg til overnatting, finnes grupper for all verdens aktiviteter og interesser, og mange steder i verden er det alltid noen som arrangerer noe sosialt, utflukter eller andre sosiale aktiviteter for alt fra to personer til mange hundre.


I Oslo er det mange aktive som huser reisende, som reiser selv og som bidrar til at det skjer noe. Til nyttår ble det for eksempel arrangert en nyttårsfest hvor 90 mennesker feiret sammen fra hele verden. Andre ganger er det 3-4 stykker som finner ut at de vil gå en tur langs Akerselven, eller ta en øl. Både enkle og avanserte arrangementer altså.


Ikke dating

Dette er ikke et konkurrerende nettsted til datingtjenester, for det dreier seg ikke om dating i det hele tatt. (Selvsagt kan man ikke hindre om noen skulle falle for hverandre, men det er ikke den primære hensikten med opplegget). Det er mot retningslinjene å bruke tjenesten med tanke på å finne datepartnere.


Ikke for alle

Dette passer ikke for alle mennesker. Noen synes det uansett blir skummelt å kombinere fremmede mennesker med privatsfæren. Noen liker ikke så godt å reise selv. Noen har nok med sin egen hverdag og har ikke så mye tid til overs. Noen føler de har nok med de vennene de har. Slik er det og det er helt forståelig. Men for de som har lyst å utvide sitt nettverk, som søker utover og liker å treffe nye mennesker som kan inspirere og berike opplevelser, så er dette et megatips.


Så via dette sofastedet har jeg hatt flere folk på besøk hos meg, fra Portugal, USA, Spania, Argentina, Uruguay, Frankrike, Tyskland, Irland, Nederland og fra Norge (Rogaland), og jeg har møtt hundrevis av trivelige mennesker i alle aldre fra hele verden på sosiale eventer. Jeg ble en hyggelig jente på en lokal milonga i Antwerpen, lærte å spille blackjack på en sushi-kveld i Buenos Aires, overnattet i seilbåt i havnen i Barcelona, og prøvd så godt jeg kan å lage gode opplevelser for dem som jeg møter i Oslo.

Kanskje noe for noen av dere også?


Innlegg bilde

(Xaviers seilbåt: Mitt sofahjem i Barcelona i påsken.)



RSS 0.91