Sportslageret beklager

I november i fjor skrev jeg ut min frustrasjon over å ha blitt avspist med et slitt, gammelt og skittent dekk etter en garantifeil på sykkeldekket mitt. Jeg var midt i oppgaveinnspurten og hadde ikke anledning eller overskudd til å ta saken videre, men nå har sportslageret selv kommentert. Hvem sier at det ikke har hensikt å blogge?

Siden bloggposten er gammel er det få av leserne som vil se denne kommentaren fra Erik i sykkelavdelingen. Derfor vil jeg hente den frem her, så leserne også får se den gode og hyggelige tilbakemeldingen:


Hei
La meg først beklage det negative du har opplev hos oss. Jeg vet ikke hvem av selgerne hos oss du pratet med, men slik skal vi ikke oppføre oss!

Jeg ble virkelig lei meg av å høre denne historien av deg. Vi hos oss kan ikke annet enn å legge oss flate. Jeg kan ikke annet enn å beklage det inntrufne og oppfordre deg til igjen å ta kontakt. Dette skal vi ordne opp i. Jeg skjønner din frustrasjon og dette er selvsagt ikke noe vi vil ha på oss.

Vi vil selvfølgelig beholde deg som kunde og du er hjertelig velkommen til å ta kontakt med meg på mail.
Igjen, beklager så mye!

Erik, Sykkelavdelingen, Oslo Sportslager AS.


Erik, jeg takker for denne kommentaren. Jeg har ikke vært innom Sportslageret siden denne episoden i fjor høst. I sommer reiste jeg til Argentina og sykkelen er derfor midlertidig parkert i boden hjemme i Norge frem til jeg vender tilbake. Det blir i så fall på nyttåret. Jeg er fornøyd med beklagelsen, og ser frem til å ta sykkelen i bruk igjen når jeg kommer hjem neste år.

Tiqui - en filosof?

Når Iskwew kan, så kan jeg:

 
Hvilken historisk personlighet er du?

Mitt resultat:
Platon
Du er en av historiens mest kjente filosofer. Livets dypeste gåter er ingen match for deg - du finner svarene på selv de mest intrikate mysterier. Du elsker å filosofere og fundere, og gjennom samtale med likesinnede finner du din største glede, og kanskje til og med svar. Men svarene er da heller ikke alltid det viktigste - for deg er det viktigste å spørre!
Ta denne quizen på Start.no

Siden Iskwew fikk sitt relative resultat som Einstein er hun kanskje hakket mer intelligent enn jeg, men jeg er i grunnen godt fornøyd med et filosofisk funderende og ikke minst spørrende resultat!

Følelsesmessig berg-og dalbane i Cochabamba.

Første møte

Det har passert fem år siden sist. Da flyet gled over fjellene, og jeg plutselig kjente igjen utkanten av Cochabamba-dalen begynte jeg å gråte. Mens vi gled over Mizque, de sørlige shanty-bydelene, skimtet nabobyen Sacaba og fløy forbi den store Kristus-statuen (som er bittelitt større enn den i Rio), var jeg med et tilbake i det øyeblikket jeg lettet og forlot Cochabamba i 2003. Jeg kløp meg i armen for å sjekke om det var virkelig, om jeg drømte, eller om de siste fem årene hadde vært en drøm, og at jeg nå endelig hadde våknet igjen. Det føltes som om flyet som tok meg til Norge bare hadde snudd, og nå satte meg ned igjen. Da jeg steg ut av flyet, nesten forventet jeg å se Armando fortsatt vinkende på utsiktsbalkongen, der han hadde vinket da jeg forlot byen. Armando, som en av bestevennene til Erick, hadde lovet å ta vare på meg de siste dagene før jeg dro, mens Erick måtte reise til Argentina med ærend for familiens forretninger.

 

image187

 

Men Armando stod ikke lenger på utkikksbalkongen. Armando har giftet seg, og venter barn i disse dager, så Erick ser ikke mye til ham lenger. De andre vennene han ser i noenlunde samme situasjon, og vennegjengen er ikke lenger en gjeng som møtes jevnlig. Det var i epoken når de norske jentene var her, det.


Byutvikling

Jeg hadde forlatt mesteparten av tingene mine i Buenos Aires for å slippe å sjekke inn bagasje, og spankulerte derfor som førstemann ut av passkontrollen. Der satt Erick og ventet på meg, nesten den samme, kanskje bare litt rundere i ansiktet. Sist han hentet meg på flyplassen kom jeg fra New York i 2002, og vi tok taxi sammen til byen. Denne gangen hentet han meg med bil, hans fars bil, og fra Chimba kjørte vi ukjente veier. Cochabamba har fått en helt ny aveny som heter Beijing hvor det tidligere var en støvete og forsøplet kanal. Nå var det en bred gate med gress, blomster og benker i midten som omkranset kanalen. Søppelet er forsvunnet og kanalen er blitt en liten vakker elv.

 

Kjente trakter

Men så kom vi inn på kjente veier. Fra Beijing så jeg plutselig kirken i Sarcobamba, bydelen hvor jeg bodde for fem år siden. Vi passerte rundkjøringen hvor jeg pleide å hoppe av micro-bussen i Avenida America, og hvor jeg så ofte hadde spasert med Chasqui, hunden min, til markedet for å handle mat. Nå bodde det ikke lenger kjente folk i huset mitt, og da jeg senere ruslet ned gaten "min" og kom litt for nære porten, ble jeg møtt av gneldringen til to ukjente bikkjer. Jeg fikk ikke engang tittet inn gjennom luken og inn i hagen. Men det gjør kanskje ikke så mye, for steder er ikke det samme uten menneskene som tilhører minnene.


Til slutt var vi fremme ved huset i Cantaritos, hvor Erick fortsatt bor samme med hunden sin Perdigo og hans far. Perdigo er nå 10 år gammel, men like spretten og vilter som før. Han likte meg ikke til å begynne med, kanskje fordi jeg alltid luktet av en annen hund, Chasqui. Men til slutt hadde vi blitt gode venner. Og selv om det hadde gått fem år, husket han meg. Ingen bjeffing, ikke en lyd, bare hoppende og dansende glede. I huset til Erick var alt ved det samme. Like stort og vakkert, like rotete som det gjerne blir når menn bor med menn. Like mange kabler liggende rundt som det muliggens blir når man jobber med elektronikk? Like støvete som det lett blir når det ikke regner, og man har en hund som løper inn og ut av huset hele dagen.

 

Byminner

Jeg manglet en del vitale ting, så vi dro til La Cancha - det store markedet i byen for å handle håndkle, shampo og balsam og noe kveldsmat. Vi hoppet av trufien i hovedgaten El Prado og gikk derfra. Herfra strømmet minnene på. Vi passert bygningen hvor et annet norsk par bodde på den tiden, og hvor vi hadde hatt en forrykende fest. Vi satte oss ned i skyggen på Plaza Colon og mimret om den kvelden vi feiret universitetsavslutningen til Erick. Vi ruslet ned 25 de Mayo og tittet inn i de nye lokalene til Casablanca, stamstedet mitt som tidligere lå i calle España. Skiltet hadde de tatt med seg, bord og stoler lignet, men jeg så ingen kjente fjes. Jeg måtte ta en runde inn, og da jeg så tekoppene og tallerkenene husket jeg plutselig hva jeg alltid pleide å spise - panqueque margarita. Fylte pannekaker med tomater, avokado og ost. Jeg dro dit igjen alene en annen dag for å se om smaken også var den samme, og jeg ble ikke skuffet. Pannekaken ble fortsatt til og med servert med en svart oliven presset ned på midten som pynt.

La Cancha var som før, livlig, travelt, tett og trangt. Prisene har imidlertid steget, og selv om det koster mer å bo her nå, er jeg glad for det. For økte priser betyr jo tross alt at de som selger tjener litt mer, og de har lenge igjen før Bolivia blir dyrt i forhold til nabolandene. Da vi hadde fått handlet alt vi skulle hadde vi havnet i den østre utkanten, og vi tok en micro derfra og hjem, for vi ville slappe av noen timer før vi skulle ut på den virkelige vandringen.

 

Ny pilgrimsvandring

Denne onsdagen var dagen for pilgrimsvandringen til Urkupiña i Quillacollo, nabobyen i vest. Jeg hadde gått strekningen for fem år siden, den gangen alene, min tredje dag i Cochabamba og uten å helt vite hvordan jeg skulle komme meg hverken frem eller tilbake. Denne gangen gikk vi sammen. Vi dro ut i 2-tiden, gikk ned fra den nordlige bydelen Colquiri langs en av de nye avenyene, og havnet ut i Blanco Galindo, gaten som binder Cochabamba sammen med Quillacollo, omtrent 3 kilometer utenfor bysentrum av Cochabamba. Der møtte vi folkemengden som var på samme vei. Traskende i mørket og kulden, barn, unge og gamle. Kilometer etter kilometer passerte vi de små peri-urbane sentra, rundkjøringer med elaborarte utsmykninger, mengder av gateselgere langs ruten som solgte kald og varm drikke, popcorn, hamburgere, kjeks og annet snacks.

 

image186

 

Vandringen hadde begynt ved midnatt, og veien var allerede blitt en stor søppelhaug etter alle som hadde vandret før oss. Vi kjøpte popcorn, og linaza-juice, et slags avkok av linaza-frø som skal være bra for fordøyelsen. Juicen ble servert i små plastikkposter, knyttet sammen rundt et sugerør. Og langs veien kunne man se at mange hadde drukket det samme og etterpå sluppet posene rett ned når de var tomme. To timer senere var vi sultne igjen og endte opp ved en hamburger-stand. Til pilgrimsvandring å være er det ganske luksus å ha uendelig tilgang på mat og drikke hvorsomhelst langs ruten. Omtrent ved 6-tiden trasket vi gjennom byporten til Quillacollo, men enda var det noen kilometer igjen frem til kirken hvor hovedpersonen for feiringen befinner seg, jomfruen av Urkupiña. Nå var det fryktelig kaldt, og vi stanset et øyeblikk for å drikke varm api og spise buñuelo. Api er en slags flytende krydret og sukret mais-suppe som drikkes varmt av glass, mens buñuelos er fritert pastry-deig med fyll av ost. Dette er typiske smaker fra Bolivia som jeg har savnet, og som var med på å hilse meg velkommen "hjem".

 

Mens lyset og solen tittet frem bante vi oss vei til kirken og overhørte deler av messen, før vi begge var soveklare. Med de siste kreftene trasket vi oss tilbake gjennom gatene og fant en micro som tok oss tilbake til Cochabamba, mens de som fortsatt var våkne dro videre til Calvarios (Golgata) for å hugge ut en stein og be jomfruen om velsignelse.


Min første dag tilbake i Cochabamba og jeg hadde allerede gjenopplevd den første tiden mange ganger.

I Dekning?

image185Når transaksjonskoden på den elektroniske flybilletten kommer ut som

Code: DEKNNG

kan det sette en støkk i hvemsomhelst. Først trodde jeg at det ikke var dekning på kortet og ble en smule redd et øyeblikk, til jeg husket at jeg hadde betalt kontant i banken. Så sveipet tanken innom om det ikke var dekning av seter, eller om det på en eller annen måte manglet noe jeg måtte ta tak i for at jeg i det hele tatt skulle få være med flyet.

Det burde være forbudt å produsere slike transaksjonskoder som ligner på ord som har med transaksjoner å gjøre i noe språk! Man skvetter jo og får trang til å gå i dekning!

Vi får se i morgen da, om jeg kommer med flyet med en slik kode...

Sommerferie til Bolivia

image184Jeg hadde bestemt at de første to ukene i Buenos Aires skulle være ferie, men jeg rakk nesten ikke lande før hodet var på konstant døgnet-rundt vakt. Man kan ikke avvise muligheter som dukker opp med at "sorry, jeg har ferie", så jeg gikk direkte igang med alle mine prosesser. Dessuten var det jo ikke vær for "ferie". Jeg rakk nesten ikke føle den norske sommeren på kroppen i juni før jeg dro rett til vinteren på den andre siden av jorden. Våren i år var en lang innspurt, med lange arbeidsdager med studier, muntlig eksamen, to jobber og forberedelser til Argentina-oppholdet. Jeg har ikke rukket å slappe av, for hjulene har svirret i full fart uten at jeg har styrt farten.

Det har rett og slett blitt litt tøft å dra direkte inn i ny "investigation" hvor hodet konstant jobber døgnet rundt. Jeg er ikke restituert etter innspurten, dobbeltarbeide og muntlig, så nå skal jeg ha to og en halv uke i Bolivia hvor jeg ikke har mer å lete etter. 

I morgen drar jeg til Bolivia på "sommerferie". Eller kanskje det blir mer som "sydenferie"? Jeg går nemlig rundt med mars-følelse siden det er senvinter/snart vår her. I Cochabamba skal jeg feire 30-årsdagen til min gode venn som jeg ikke har sett siden han var 25, følge dansefestivalen til ære for jomfruen av Urkupiña, ta en heldagsbehandling med hårklipp, manikur og pedikur på salongen jeg gikk på for fem år siden, og gå meg vill på det enorme markedet La Cancha hvor alt koster halvparten av hva det koster her i Argentina.

Det skal bli deilig å slappe litt av også, få litt varmen i kroppen, og når jeg er tilbake 2. september i Buenos Aires er forhåpentligvis våren i anmarsj. På værmeldingen er utsikten 26-29 grader i ti dager fremover, - åååh, som jeg gleder meg!

Det kan hende det kommer en liten oppdatering derfra også, men jeg lover ingenting. Jeg skal jo ha ferie! :D

Naivt om mentalitet

  • Kan høfligheten gå for langt?
  • Går min optimisme overfor andre mennesker for langt?
  • Er det sant at jeg bare har truffet hyggelige mennesker i Argentina?
  • Har noen av dem vist seg å ikke være så hyggelige likevel, eller har jeg bare fått teften for de oppriktig hyggelige etter feltarbeidet i Bolivia?
  • Kan man sammenligne bolivianere og argentinere og er det noe av samme mentaliteten?
Dette var noen av spørsmålene jeg har fått på mail fra en leser jeg kjenner som har fulgt med på reise-bloggpostene fra Argentina. Det er gode spørsmål, og det er utrolig inspirerende med slik grundig tilbakemelding, så da skal jeg prøve å reflektere litt rundt dem. Kan det tenkes at jeg har forholder meg for naivt til verden og ukritisk velger ut det positive og idealistiske og skjuler det negative og eventuelt realistiske?


Høflighet på grensen

Om høfligheten kan gå for langt var en reaksjon etter posten om høflighet og paranoia, hvor jeg funderte på hvorfor man på enkelte områder var så utsøkt høflige, mens man på andre områder nesten ikke viser hensyn. Dette var områder som for meg tilsynelatende var lignende situasjoner, men hvor forskjellen (kanskje) er ulik grad av mennesketetthet, skala og avstand i relasjoner. Leseren mente at det er vel og bra å reise seg for eldre på bussen, men at friske og raske eldre ikke MÅ sitte for enhver pris. Unge mennesker kan også være slitne, ha mye å bære på, være syk eller ha en annen god grunn til å ikke orke å reise seg for de eldre, gravide og handikappede.

image183Jeg ble temmelig paff den dagen jeg spratt opp av t-banesetet for en mann med trekrykker og bare en fot. Han snøftet "nei" til meg, og viftet med pekefingeren samtidig som han sendte en irritert grimase. Han ville ikke sitte og han var tydelig lei av å måtte fortelle dette til folk. Det viste seg at handikappet hans samtidig var hans viktigste inntektskilde. Han hinket seg gjennom de trange t-banevognene og delte ut små papirlapper hvor det stod at han kjempet hver dag for å overleve og at enhver liten donasjon ville kunne hjelpe ham. Så hinket han tilbake gjennom alle vognene for å samle inn igjen kortene og ta imot noen småmynter her og der. Tre ganger hele togets lengde. Jeg gav ham ingenting. Det burde jeg kanskje gjort. Det burde jeg antagelig ha gjort til samtlige tiggere/selgere som befolker t-banevognene og roper ut tilbud på alskens dilldall man ikke har bruk for, men som de håper å tjene en liten slant på. Det er mange av dem, og jeg må innrømme at jeg lar meg irritere når de roper høylydt mindre enn en halvmeter fra øret mitt. Jeg lot meg også irritere tilbake over den handikappedes irritasjon når jeg tilbød ham å sitte. En slik ubetydelig ting gjorde altså at han ikke fikk penger av meg, selv om jeg etterpå syntes jeg var teit som ble så fornærmet over at min høflighet ble møtt med avvisning.

Det er likevel noen som strekker seg vel langt når eldre menn reiser seg for unge jenter, bare fordi de er av det kvinnelige kjønn. Som praktisk og norsk rister jeg litt oppgitt på hodet når det forårsakes kork i køen fordi man må slippe jenter frem før menn, uansett om det betyr en saktere gjennomstrømning i smale ganger, dører og porter.

Jeg synes også det er noe uvettugt når menn insisterer på å spandere hele regningen - hver gang - bare fordi de er menn, når de samtidig kan sitte under hele måltidet å klage over inntekts-situasjonen sin. Da føler jeg meg ikke særlig bedre av at de samtidig legger ut unødvendige midler på meg og min kaffe.

 
Var ikke alle like hyggelige likevel?

Jo, jeg har truffet mennesker som har vist seg at de ikke er perfekte - ingen er vel det? Spesielt er det lite imponerende hva slags holdninger om andre grupper av mennesker som spinner rundt i byen. Det er en arrogant rivalisering mellom porteños og provincianos, og begge grupper beskylder den andre gruppen for arrogante og nedadlatende holdninger mot dem selv, uten å innse at de selv er like arrogante og nedadlatende i motsatt retning. Innvandrere fra nabolandene er svært mislikt, og spesielt peruanere og bolivianere.

Når folk spør meg om hvor jeg har lært så god spansk, og jeg svarer at det skyldes et lengre bo-opphold i Bolivia får de alle det samme måpende ansiktet. Hvordan er det mulig å bo i Bolivia? En av dem var så freidig at han kommenterte at argentinere iallfall er mye hyggeligere og anstendige folk enn bolivianere. Jeg svarte da at da måtte argentinere være engler, fordi bolivianere er kanskje det hyggeligste folk jeg kjenner til. Vennlige, imøtekommende, åpne, arbeidssomme og generøse, tross sin fattigdom, ydmykhet og håpløse situasjon.

Mot meg, som hvit og europeisk utlending er de likevel alltid hyggelige. Selv om dollartegnet jeg trolig har i pannen gjør det fristende for noen å se om man kan lure noen ekstra slanter fra meg. Jeg fortalte tidligere om en svært så generøs og hyggelig taxisjåfør, og han har selvsagt sitt motstykke. Med tre andre utlandske jenter i bilen hvor samtalen foregikk på engelsk så dette motstykket sitt snitt til å ta en ekstra sightseeing-tur så taxi-regningen skulle bli mer rundelig. Han antok antagelig at disse gringaene ikke ante hvor de skulle, og at mens den engelske skravla gikk ville de ikke legge merke til noen ekstra runder. Dessverre for ham har jeg alltid lagt vekt på å orientere meg på kartet, og jeg stusset umiddelbart da han ikke tok av der jeg syntes det ville være mest fornuftig. De fleste gater er enveiskjørte, så jeg tenkte det kunne hende han ville ta av to kvartaler lenger fremme for å kunne komme inn i riktig kjøreretning i den gaten vi skulle til. Men da han ikke tok av to kvartaler etterpå rev jeg meg løs fra den engelske samtalen og ymtet om at vi hadde passert avkjørselen. Da han fire kvartaler etterpå gav gass rett frem ble jeg høylydt og forlangte at det var på tide å ta av, fordi vi nå hadde passert avkjørselen med 600 husnummer. Det fine var at han gav seg umiddelbart, tok av, spurte meg så om veien resten av turen og tilbød oss en rabatt på prisen siden han hadde kjørt for langt. Dollartegnet han så for seg er forståelig, og det er sikkert at det ikke hjelper å ikke kunne språket. Engelske gloser får frem det verste i motstykkene.

 image182
Sammenligning av individer, ikke grupper eller nasjonaliteter.

Jeg synes ikke man kan sammenligne argentinere og bolivianere, både fordi de ikke har samme opphav, men også fordi man ikke finner en enhetlig mentalitet i noen av gruppene. Det eneste som måtte være felles, er samtidig det som alltid skiller grupper ut fra andre grupper, nemlig avstanden og holdninger om "de andre". Aspekter man tilordner andre grupper av mennesker sier mer om hvilke aspekter man ønsker å ta avstand fra, enn hva slags aspekter de omtalte gruppene virkelig besitter. Valget av slike egenskaper er gjerne mer en funksjon av at man tilordner egen tilhørighet og identitet til positive egenskaper og plasserer negative egenskaper utenfor gruppen hos "de andre". Denne mentaliteten ser imidlertid ut til å være universell, ikke bare latinsk, ikke bare norsk, men menneskelig.

Men det er sant at oppholdet mitt i Bolivia har lært meg mye om mennesker, og kanskje gir det meg en lettere tilgang til de oppriktig hyggelige. Eller så bare fokuserer seg på de mange hyggelige opplevelsene i stedet for å la en lurendreier av en taxisjåfør for alltid prege mitt inntrykk av samtlige taxisjåfører. Jeg har ikke tall på antall taxi-turer jeg har tatt, og foreløpig er det bare denne ene gangen jeg har opplevd forsøk på lureri. Det at jeg har stort sett truffet hyggelige argentinere betyr ikke at alle vil være hyggelige mot meg, men det at en person ikke er hyggelig (mot meg - h*n er sikkert hyggelig mot sin familie, sine venner og andre positive situasjoner), sier likevel lite om den argentinske mentaliteten.


Mellommenneskelig dynamikk - Reaksjonen velger vi selv
Og som kanskje den oppmerksomme leser har lagt merke til, om menneskene rundt meg oppfattes som hyggelige eller ikke har også svært mye å gjøre med måten jeg velger å se dem og reagere på dem.  Det var ikke hyggelig av taxisjåføren å prøve å lure oss, men det var hyggelig å gi rabatt for at han hadde kjørt for langt. Det var ikke hyggelig av den handikappede å snøfte av min høflighet, men det var likevel unødvendig av meg å straffe ham for det. Det er ikke hyggelig av en porteño å prate nedlatende til en provinciano, men det er likevel unødvendig av en provinciano å dømme alle porteños deretter...

Nye øyne på gamle aviser

Selv om jeg danser mye tango her i Buenos Aires har jeg også noen historiske øyne på byen. I den forbindelse prøver jeg å sette meg inn i den argentinske historien, ikke bare på nasjonalt nivå, men også hvordan livet har vært her fra 30-tallet og frem til i dag. En av måtene å angripe dette spørsmålet på er å dykke ned i gamle aviser.

Idag har jeg besøkt Academia Nacional de la Historia og bladd i 70 år gamle aviser. Nei, ikke på mikrofilm, jeg har bladd i originalene. Gule, nesten brune tynnslitte avis-utgaver av La Prensa fra desember 1937 og januar 1938.

Man hensettes til en annen tid. 1. januar 1938 vies selvsagt til nyttårstaler og tanker om det nye året, og om året som har gått. Det refereres fra nyttårstaler verden over. Rikskansler Adolf Hitler i Tyskland har i sin nyttårstale snakket om fremskrittet i Tyskland, og hvordan nasjonalsosialistene har skaffet nyttig arbeid til 6 millioner arbeidsløse. China og Japan er i krig og det klages over at Brussel-konferansen ikke klarte å finne noen løsning på konflikten. Spania er i borgerkrig, og det kommer daglige rapporter fra den Franco-spanske fronten. Mussolini befester det tysk-italienske forhold og Roma-Berlin-aksen gjennom sitt første utenlandsbesøk på flere år til Tyskland. England er bekymret og sender Lord Halifax til Tyskland for å diskutere den europeiske situasjonen.

Det er mer hverdagslig og lokalt innhold også. Jernbanen setter ned sine tariffer på reiser fra Buenos Aires til Flores, Monte og Ranchos. Vekslingskursen til 100 norske kroner er 86,23, man kan kjøpe hele øyer om man har behov for et oppholdssted i Paraná-deltaet ved Tigre, og man kan leie en gård i Lujan for 200 pesos i måneden.

Noen saker har likevel ikke endret seg stort. På avisens sider med "Notas de Utilidad para la Mujer, el Niño y el Hogar" - Nyttig informasjon for kvinner, barn og hjemmet - blir kvinner fortalt hvordan de skal bekjempe rynker.

image179

Reklamen er også veldig interessant, synes jeg, og denne velocipeden med aerodynamiske linjer skulle jeg gjerne kunne kjøpt for 37 pesos! (Legg merke til prisen - den er ikke 39,90!)

image180

Og midt mellom krigene, de tettskrevne artiklene med nyheter fra inn- og utland finner jeg et eksotisk reisebrev fra intet ringere sted enn Norge! Ramón Perez de Ayala har tatt turen til Bergen, besøkt Masfjorden og tatt toget over Finse. Han får en hel side (som i disse dager er temmelig store) for å fortelle om dette sjelfulle og eksotiske landet med fjorder og snø: 

image181


Bilder fra Buenos Aires II

En sveip innom noen kjente steder idag.
Casa Rosada - regjeringssetet:
image176


Like ved Casa Rosada ligger Maiplassen - Plaza de Mayo hvor mødrene samles torsdagene for å kreve rettferdighet for sine forsvunne sønner:

image177


De fleste gater her milevis lange og alle sammen ser de ut som de ender ut i horisonten. Avenida Rivadavia er forøvrig den lengste gaten i verden. Den starter ved Plaza de Mayo og fortsetter 35 kilometer til Río Reconquista. Gatesystemet her forresten en genistrek, men det får jeg fortelle om i en annen post. Her er en av de kortere, nemlig Defensa sett fra Plaza de Mayo og i retning San Telmo. Likevel virker den uendelig..

image178


Kontraster i Buenos Aires I

Flere har spurt etter flere bilder fra byen Buenos Aires. Det burde jo selvsagt la seg gjøre. Dessuten er skrivetiden min fullstendig opptatt i noen dager, så da får dere i stedet noen visuelle betraktninger:

image172image173

Noen steder er det lyst, velholdt, gammelt erverdig og forseggjort med ornamenter, andre steder mørkt, sotete, noe nyere og fortsatt kanskje litt erverdig?

Som alle andre steder i verden har arkitektene vanskeligheter for å bestemme seg for område og stil. Da ender man ofte opp med litt nytt, litt gammelt og litt rehabilitert på samme sted:

image174

Andre ganger blir det gamle og det nye kombinert i måten det signaliseres:

image175

Det gamle apotekerskiltet annonserer et flunkende nytt apotek, mens de grønne moderne skiltene annonserer bymuseet.

Disse tre øverste bildene er alle fra mikrosentrum, calle Cordoba, San Martín og Viamonte for de som er kjent.
Det nederste er i Montserrat, mellom bykjernen og San Telmo i calle Adolfo Alsina.

Mens dere titter på bilder, så jobber jeg videre med en dansk antikk tekst publisert i Nahuel-Huapi i 1899...

Curious!

I det siste har bloggen fått et betydelig besøk fra USA. Mine norske lesere har kanskje ikke sviktet meg, men de utgjør ikke lenger mer enn halvparten av de geografiske besøkene hit. Det som gjør meg så nysgjerrig, og derfor også at jeg skriver denne metaposten, er at besøkene fra USA i all hovedsak kommer fra samme sted, fra San Jose i California. Siden jeg skriver mest på norsk, mistenker jeg derfor at dette må være en norsk-talende person. Og takknemlig nok innbiller jeg meg også at vedkommende har fått sansen for hva jeg skriver og derfor stadig kommer tilbake.

Med et så intensivt besøk som kommer fra den kanten, klarer jeg ikke lenger å styre min nysgjerrighet, hvem er du/dere som stadig beærer meg med besøk fra California?

Dersom du/dere er for beskjedne til å kommentere offentlig, så finnes min epost-adresse på mer... - linken

Jeg vil gjerne komme i kontakt med deg/dere!


image171
Landfordelingen av de siste 100 besøk

Generøs kafekultur

Når man drar på kafe og bestiller kaffe, ser jeg for meg en kopp med svart innhold og kanskje en sukkerskål. Når jeg bestiller te inneholder mitt indre bilde av bestillingen heller ikke stort mer enn et krus. Når forventningen er så sparsommelig blir man direkte overveldet over hva som følger med i en argentinsk bestilling. Her er hva kelneren kom med da jeg satte meg inn på Cafe Tolón for å varme meg på en kopp te:

image170


Her er det riktignok en tekopp. I tillegg er det en mugge med kaldt vann, et lite glass til vannet, en mugge med teblader og varmt vann, en ekstra mugge med varmt vann til å fylle på tebladene, en sil, en skrellet sitronskive, en sjokoladebit og en småkake i tillegg til porsjonsposer med sukker og sukketter. Noen steder får man også servert et lite glass med fersk appelsiinjuice i tillegg til alt dette.

Jeg var tidlig ute og skulle bare ha en kopp te før mine kamerater skulle komme 20 minutter senere. Denne rikholdige bestillingen varte til besøket kom og nesten en time til. Jeg kan bli vant til dette...

Takknemlighet

HvaHunSa skrev i et kommentarfelt hos Iskwew en formulering som jeg falt for:

"Jeg tror forøvrig ydmykhet er en god vaksine mot å utvikle dogmatiske syn, akkurat som takknemlighet er en god medisin mot selvmedlidenhet."
 
Den fikk meg til å huske en leveregel jeg har hatt i mange år om at man bør finne de magiske øyeblikkene i hverdagen, og de største gledene i de små tingene.

Dersom man hovedsakelig legger merke til det som går galt, vil man ha en miserabel dag - hver eneste dag. Hvis man i stedet fester seg ved det som er bra - for det er alltid noe som er bra - så blir dagen også så mye bedre.

image169I heisen på den svenske ambassaden i går hilste jeg på en eldre mann som gikk av to etasjer før meg. Jeg hilste på vanlig måte med "buen dia!" - god dag. Han svarte: "Buen dia, pero de bueno no hay nada" - God dag, men den inneholder ikke noe godt. Han refererte til regnværet utenfor, den grå himmelen som gjorde at han følte at det slett ikke var en god dag. Jeg kommenterte at det iallfall ikke var så kaldt idag med referanse til kuldebølgene som har overrasket Buenos Aires denne vinteren i flere runder. Jo, jeg hadde jo rett i det, sa han. Det finnes alltid noe godt, svarte jeg og smilte til ham før han forlot heisen.

Og det mener jeg - det er finnes alltid noe godt, selv om det kanskje ikke er et mirakel eller svære greier. For mange år siden leste jeg en Tommy og Tigern-stripe. Tommy spør tigern hva han ville ønske seg om han kunne ønske seg hva som helst. Tigern tenker seg om og bestemmer seg for et smørbrød. Tommy irriterer seg skrekkelig og roper: men du kunne jo ønsket deg hva som helst, en bil, et fly, ditt eget kontinent! Et smørbrød, hva er det? I siste ruten av tegneserien har de avsluttet leken og spiser lunsj. Tigern smiler lurt og kommenterer: Jeg fikk mitt ønske oppfylt...

Stripen har siden prydet kjøleskapet mitt selv om den nå er gul og fillete.

Gi meg en god kopp espresso i regnværet og gråfargen blir vakker. Gi meg en god klem i kulden og det varmer. Gi meg en god latter og alle kroppslige ubehag blir borte. Fortell meg om det gode i dagen din - så gjør du dagen min god med det samme!

Tiqui - et år som blogger

Ett års jubileum

For et år siden skrev jeg mine første ord på denne bloggen. Etter et gjesteinnlegg hos Iskwew fikk jeg min egen blogg, og åpnet den 3. august 2006 med en kjærlighets-erklæring til tango.  Det gjorde jeg med en beskrivelse av tordentango. En utendørs milonga i Ibsenkvartalet i Oslo som ble overrasket av regn og torden, men hvor dramatikken i været bare økte dramatikken og lidenskapen til danserne.

Jeg fortsatte med å legge ut tekster i full fart, før jeg fikk et tips av Rafiq om å spare litt på dem, og ikke legge ut mer enn en eller to om dagen. Det var et godt tips, fordi ingen blar nedover i mange innlegg dersom man ikke er spesielt interessert. Dessuten var det ingen som visste om bloggen min, så de første innleggene ble jo ikke lest.


Første oppmerksomhet

Men allerede etter en uke fikk jeg min første tag. Iskwew tagget meg i den antirasistiske blogstafetten, og selv om den opprinnelig dreide seg om situasjonen til afghanerne i Oslo valgte jeg å skrive en kommentar om hvordan hverdagsrasisme og negative fordommer om andre lett kan slå tilbake på oss selv. Posten ble hetende bumerang rasisme, og for første gang fikk jeg en del oppmerksomhet fra bloggverden. Jeg havnet på populær-listen på bloggrevyen, og fikk et anstendig antall kommentarer. Faktisk var jeg ganske stolt av den teksten. (Oppsummering av hele stafetten finnes hos Elvis Bling Laden)


Tematikk

Jeg har ikke hatt noen streng stil på bloggen, heller ikke noe ensrettet tema eller innhold. Jeg har skrevet om det som faller meg inn, tanker som kverner i hodet, og om ting jeg er opptatt av. Jeg har skrevet kommentarer, refleksjoner, beskrivelser og noen formaninger. Jeg har deltatt i debatter, men bare en gang gikk debatten hett her på min egen blogg. Det var den gangen jeg skrev om min avdøde venn som ble trakassert til selvmord for sin legning.


Lesere

Med unntak av denne posten har Tiqui-bloggen vært et rolig sted, med noenlunde siviliserte kommentatorer og fin oppførsel. Jeg har en håndfull faste lesere, og noen som er innom av og til. Men stort sett har besøket holdt seg på et nivå som er greit å håndtere for en som liker å skrive, men som gjerne gjør det periodevis, og ikke produserer hver eneste dag. De to postene som har skaffet mest søkemotor-trafikk er ikke egentlig representative for resten av bloggen, så selv om det i perioder har vært større trafikk har det ikke resultert i økt kvalitetsbesøk, og med det mener jeg lesere som kommer tilbake og gjerne lar tankene spinne litt på det de leser, og skulle de ha noe å tilføye, så dumper det kanskje inn en kommentar eller tilbakemelding.


Ny takt

Fra oktober måtte jeg sette ned publiseringstakten for å bli ferdig med hovedfaget mitt i sosialantropologi. Heldigvis kom jeg i mål og gjorde det atpåtil bra, og det uten å droppe bloggen helt. Det har vært jevnlige oppdateringer, selv om det ikke lenger var hver dag, og kanskje ikke like mye arbeid bak hver post.

Etter jeg forlot den norske hverdagen og dro til Argentina har besøkstallet gått betraktelig ned. Årsaken er både den at jeg ikke har skrevet like ofte - jeg har måttet være litt tilstede i Argentina også, ikke bare online - men kanskje også at jeg har fjernet meg fra den norske debatt-hverdagen. Jeg ser ikke noe poeng i å kommentere norske agurker og engler fra Buenos Aires, til det er det altfor mange andre som har gjort det hjemme.


Ny hverdag

Nå som jeg er i et annet land, en annen kultur og en annen hverdag har bloggen naturlig nok blitt mer en Argentina-nisje. Da er det ikke så rart om de som ikke har spesiell interesse for akkurat denne delen av verden finner andre steder å lese. På den annen side er det stadig allmenrelevante refleksjoner jeg gjør meg her også, og verken livet eller menneskene er særlig annerledes enn virkeligheten i Norge. Med vesentlige forskjeller i infrastruktur, koder og vaner, selvsagt, men likevel opplever menneskene de samme typer utfordringer og søker de samme typer løsninger på livets, kjærlighetens og samfunnets mange problemstillinger.

 
Mennesker imellom

Og det er jo nettopp disse mellommenneskelige forholdene jeg alltid har vært opptatt av. Det gjelder både faget mitt, bloggen min, og mine tanker generelt i hverdagen. Jeg er opptatt av mennesker, deres erfaringer, deres historier, deres forhold til hverandre, sosial dynamikk, kommunikasjon og måter å forholde seg til samfunnet og livet. De postene jeg har skrevet som dreier seg om slike tema er også de jeg er mest fornøyd med.

Jeg har hatt stor glede av bloggen, skrivingen, kommentarene og kontakten med den norske bloggverden i løpet av dette året, og jeg håper at noen av dere også har hatt glede av mine ord, og mine kommentarer på deres blogger. Som en liten oppsummering av året som har gått nevner jeg nedenfor noen av mine egne favoritter fra arkivet:


Relasjoner:
Menn som terskelfenomener
Forutinntatte antagelser 
Tenn et lys mens man venter
Ukjente venner - eller om å prate med sidemannen
Gammel nok til å bestemme selv

Observasjoner:
Mørke sekters søndagsrituale 
Den navnløse
Sykkeltur i vinterstemning
Blikkflørt

Kommentarer:
Hissige media-stereotypier 
Penger eller medmenneskelighet
Kulturelle koder for avvisning ute på anbud
Er menneskets adferd styrt?
Alene?

Emosjonelt:
Gamle minner - gamle fiender
Arr

Personlig:
Om å overvinne seg selv - eller jada, masa
Romvesenet i det oransje landet

"Kontoret" mitt i Buenos Aires

Flere har spurt meg etter bilder fra Buenos Aires. Og det er jo absolutt et rimelig spørsmål. Jeg tenkte derfor å samle noen bilder av steder jeg vanker, gater og mennesker så dere får et inntrykk av livet mitt her i Argentina. Jeg begynner med det mest umiddelbare her jeg sitter og skriver: "Kontoret" mitt:

image167

Endelig har jeg funnet et sted jeg kan jobbe, lese, skrive, chatte, skrive epost og generelt alt man har behov for å gjøre i dagens online verden. Jeg har funnet en nettkafe, som ikke bare har maskiner og internett-tilgang, men som også har trådløst nettverk slik at jeg kan bruke min egen maskin, til og med strømuttak! Og til god musikk til arbeidet disker verdens søteste par opp med hjemmelagede pizza, empanadas, gresskarpaier, medialunas (croissant) og kaker. Både maten og drikken er rimelig og her har jeg og flere andre funnet et stamsted og en arbeidsplass.

Yaeo og Carina åpnet nettkafeen sin for bare halvannen uke siden og det forklarer hvorfor jeg ikke hadde funnet stedet før selv om jeg har leitet etter en arbeidsplass helt siden jeg kom hit til Buenos Aires. Chatrum Cyber og Bar åpnet nemlig opp i samme kvartalet som jeg bor, i calle Chile mellom Chacabuco og Peru.

Her har jeg funnet roen, og også truffet nye mennesker som lever et lignende liv som meg. Som farter rundt, studerer, skriver, opplever, og som av og til trenger å jobbe litt mer intensivt enn hva en vanlig internett-locutorio tillater. På halvannen uke har Carina og Yaeo klart å skape et stamsted hvor folk er på fornavn, og de forskjellige gjestene også begynner å kjenne hverandre.

Jeg sitter vanligvis i andre etasje på hemsen. Både fordi det er varmere her (det er fortsatt vinter og kaldt i Buenos Aires), men også fordi jeg lettere kan breie rundt meg med kart og papirer her som det ikke er så stor trafikk. En annen norsk jente, la oss kalle henne studinen. Hun bor i samme kvartalet og er her tidt og stadig frem til hun flytter til Palermo (bydelen for bohemer og utenlandske studenter, full av barer og fancy klesforretninger, lenger vest i Buenos Aires). Her har vi et lite studiefellesskap, nesten som å ha funnet ny "lesesal".

Jeg tenkte jo at det måtte være greit å bruke et av universitetene sine leserom for mine selv-studier, men det viser seg at denslags infrastruktur ikke er særlig vanlig her. "Her studerer man i barene", fikk jeg vite da jeg spurte. På samme runde tittet jeg inn til en "klasse" som hadde skriftlig eksamen med kun stoler. De satt og skrev direkte på fanget og hadde de andre papirene på stolen ved siden av seg. Noen lesesal var det dermed ikke så lett å finne, og jeg innser at tross alle utfordringer med arbeidssituasjonen, så har studentene i Norge ufattelig flotte muligheter mer enn noen andre. Men kvaliteten på kunnskapen skal være utmerket her, selv om infrastrukturen ikke står i stil, sies det.

Så da har jeg det bedre her:

image168

august 2007
ma ti on to fr
    1
2
3
4
5
6
7 8
9
10
11
12
13
14
15 16 17 18 19
20 21 22 23 24 25
26
27
28
29 30 31    
             
RSS 0.91