Bilder lyver aldri?

Hvilke forventninger møtes vi av hos andre? Hvordan forventes det at man skal fremstille seg selv?

Et klart svar på dette har jeg ikke, men forestillingene vi har, bevisste eller ubevisste, er en gullgruve for dem som vil tjene penger. Christine Jensen på femina.no forteller i dag om kameraet som jukser oss slankere. En finesse er installert i kameraet som forminsker objektet i sentrum av bildet uten å påvirke omgivelsene for mye slik at man kan ta seg slankere ut på bilder enn man er i virkeligheten.
Dette synes jeg er dypt tragisk! Snakk om å tjene penger på folks komplekser!

I avstemmingen linket til artikkelen blir man spurt: "Ville du brukt «slanke- funksjonen» på et kamera dersom du hadde hatt muligheten?"

Heldigvis svarer 67% så langt at "Nei, dette er det teiteste jeg har sett", men det som er skremmende er at hele fjerdedelen av stemmene sier "Ja, dette synes jeg virker kjempesmart"

Smart hvordan da?
I stedet for å godta oss selv som de fullstendige menneskene vi er, så skal man lures til å lure alle andre. Snakk om å leve på en løgn på grunn av skyhøye forventninger hos andre og dårlig selvtillit hos seg selv.. Vil ikke dette bidra til enda større komplekser og enda dårligere selvtillit? For ikke å snakke om enda større forventninger hos folk som har sett de slankede bildene av oss.

At bilder kan retusjeres, justeres, fikses på og nå også slankes, er jo kun et uttrykk for at verden vil bedras. Bedras til å tro at vi stadig er nærmere det perfekte idealet, mens vi aldri noensinne har vært lengre unna en stødig selvtillit, aksept og respekt for oss selv som person.

Teoretikerens praktiske utfordringer - III

SukkerbitStrømprinsippet:
Forstår ikke hvorfor dette er så vanskelig. Det burde jo være teoretisk nok - men fysikken, og spesielt lover om Ohm, Volt, Amper og Watt er ubegripelig for meg. Jeg har fått det forklart på logiske måter, skjønt logikken og ti minutter etterpå er forståelsen som blåst bort. Det henger rett og slett ikke sammen for meg.


Jeg har imidlertid lært på den harde måten at man bør ta strømmen før man rører noe ved det elektriske anlegget. I stuen min hadde tak-kroken lenge ønsket seg en lampe og omsider hadde jeg skaffet en nydelig lysekrone i smijern.

Ukompatible versjoner anno 1936 og 2006
Leiligheten, som er bygget i 1936, var utstyrt med en meget solid krok i taket til oppheng av så tunge lamper man måtte ønske, men den nymotens lysekronen var ikke vant til slike. Opphenget der var så altfor lite for den tykke solide kroken. Ok, kanskje jeg må skifte krok? Jeg prøvde å skru den løs, men den satt helt fast. Faktisk så lot kroken som om den var støpt fast, men var i virkeligheten var den bare malt fast. Jeg er sikker på det gikk med en liter svette før jeg endelig fikk løs den inngrodde, innmalte, wannabe-faststøpte kroken.

Glad for den bragden tok jeg kroken med meg på jernvarehandelen. Nå trengte jeg bare en ny krok med samme dimensjon i skruen, men med litt tynnere krok så den passet min nye flotte lysekrone. Men skuffelsen ble stor da jeg fikk høre at nei, kroker med tommegjenger lages ikke lenger. Dette var jo en slik forhistorisk krok, må vite. Jeg vet fortsatt ikke hva forskjellen på tommegjenger og andre gjenger er, men at det ikke gikk å skifte ut, det var tydelig.

Forslaget fra jernvarebutikken var å kjøpe en krok med mindre dimensjon og så støpe fast den i festet til den gamle. Eh.. og hva skjer da neste gang markedet endrer dimensjoner og tar ut av produksjon alle oppheng som passer? Den ble litt for drøy for meg. Ellers hører det jo med til historien at jeg ikke har den fjerneste anelse hvordan jeg skulle få støpt fast en krok i taket.


Løsning for klatrere:

KarabinIkke før jeg kom hjem igjen og stod og funderte på disse to ukompatible delene fant jeg løsningen selv: Jeg driver ikke med klatring for ingenting! Jeg løp tilbake til jernvarehandelen, smilte lurt til de ansatte og bukserte meg vei til avdelingen med karabiner. Ved hjelp av en mini-skrukarabin fikk jeg hektet inn på både takkroken og lampeopphenget! Rimelig stolt var jeg av meg selv for den geniale ideen.

To ganger hadde jeg nå trodd at den verste utfordringen var over. Den feilen jeg ofte gjør da er at jeg innbiller meg at fra nå er det grei skuring, nå skal jeg bare...

Stuntkvinne:
Men i min iver etter å få hengt opp lampen og få lys i den glemte jeg i farten å slå av strømmen.
"Tssst, Zapp!", sa det og jeg fløy fra toppen av gardintrappen og landet på gulvet halvveis ute på gangen. Lampeoppheng er ikke for amatører! Helst bør man være stuntmann og ha mesterbrev! Og neste gang sørger jeg for å feste topptau og forankre meg med klatreselen først.


Men jeg lærte. Neste gang jeg skulle henge opp en lampe hadde jeg forskriftsmessig slått av strømmen, hengte opp lampen, kuttet til ledninger og monterte dem i sukkerbiten etter alle kunstens regler. Jeg slo på strømmen igjen og lampen lyste med all sin sjarm. Men en liten stund etterpå kom det et kraftig bjeff, og alarmen min begynte å sutre. Hva hadde jeg gjort nå? Hadde jeg egenhendig pga en liten lampe klart å ødelegge noe vesentlig i strømanlegget?

Jeg slo av alarmen, slo av strømmen igjen og forsøkte en gang til. Det gikk fint i 5 minutter, så bjeffet det en gang til! Alarmen satte igang igjen. Gudbedre, hva i alle dager var dette? Dette var søndag kveld, og jeg endte med å slå av hele strømmen over natten før jeg tilkalte elektriker dagen etter..

Disgusting!

Ordet ekkel på norsk er ikke dekkende, derfor en engelsk overskrift for å understreke hvor heslig dette var. Etter morgenens kamp i bassenget skulle jeg belønne meg selv med en avslappende tur i badstua. Det begynte bra, jeg fikk lagt meg ned, funnet stillingen og funnet roen.

Så kommer det en dame til, satte seg øverst og spør meg om det er greit at hun hiver vann på steinene. Joda, det er helt iorden, sier jeg og vender tilbake til min egen verden mens luftfuktigheten stiger og varmen omfavner meg.

Jeg våkner like fort igjen av en "kriss-krass-kress"-lyd og der sitter damen og skrubber føttene. Ærlig talt, tenker jeg, men overser det. Krapse-lyden fortsetter og nå går turen oppover beina. Hmm.. hun har vel ikke tenkt å skrubbe av seg hele kroppen over badstu-benkene, vel? En dame til setter seg nederst litt sånn sjenert lengst unna oss begge.

Flere i selskapet stopper ikke skrubbedamen. Nå reiser hun seg og fortsetter skrubbingen oppover lårene. Er det mulig? Da jeg ikke trodde det kunne bli verre skrever hun ut, bøyer seg ned rett over meg og skrubber innsiden av lårene! Jeg kunne selvsagt lukke øynene og ignorere det, men det er lettere sagt enn gjort, for krapselyden fortsetter og gir meg enda verre mentale bilder enn hva jeg nettopp fikk på netthinnen.

Dette ble for mye for meg, jeg rasket sammen håndkleet mitt og gikk. Like etter kom den sjenerte damen fra nederste benk ut med et betuttet uttrykk i ansiktet. Hvor ofte tror man at badstubenkene vaskes? Uansett om folk sitter på et håndkle, så var nå halve huden til denne kvinnens allemuligesteder nå overalt i badstuen. Det siste jeg forventer imidlertid er å bli minnet på hvor mye uhumskheter som kan befinne seg der ved at man blir tvunget til synet av en annen kvinnes mest private deler. *grøss*

Vel er det mye arbeid som skal til for å holde på skjønnheten, men vær så snill, ikke oppe i ansiktet mitt!

Ute i garderoben kom hun faktisk bort til meg og beklaget forstyrrelsen, hun hadde ikke tenkt over at det ville lage slik lyd. Vanligvis ville den snille og vennlige meg sagt at, neida, det gikk bra, men i stedet sa jeg som sant var:
- "Det var ikke lyden som var problemet, men slikt er rett og slett litt for privat. Sånt kan man gjøre hjemme"
- "Synes du det? Men da må du si fra!"
- "Ja, jeg gikk"

Burde ikke det være hint nok?

Disgusting!


Etiopisk kulturfestival

Når innvandrere og asylsøkere profilerer i media er det som oftest når de har gjort noe galt. Tiqui synes derfor det er på tide å nyansere vårt bilde av våre nye landsmenn ved å skrive om alt det positive og hyggelige våre de bidrar med. Det er en mengde kreative og flinke mennesker som har kommet til landet vårt og som bidrar til samfunnet på veldig mange positive områder. Dette synes jeg det er verdt å få med seg.



(Foto: Elisa Vik. Klikk på bildene for å se større utgaver)

En vanlig lørdags formiddag på Grünerløkka. Jeg og en venninne er ute på jakt etter dagens gode kaffe. Vi svinger innom Olav Ryes plass og blir møtt av et yrende folkeliv. En mengde mennesker har samlet seg rundt et par-tre boder prydet med det Etiopiske flagget. Det er Etiopisk kulturfestival midt i parken.



(foto: Elisa Vik og Katrine Daviknes. Klikk for å se større utgaver)

AdisVi blir stående i utkanten og titte litt på da en hyggelig mann på litt stotrende engelsk forteller oss at vi må prøve maten deres! Det er gratis i dag. På en stand serveres det rykende varm etiopisk mat, forskjellige krydrete småretter fordelt på en tykk pannekake. Folk slår seg ned rundt parken, lytter til musikken og nyter maten. Det er danseoppvisninger, salg av varer og håndverk fra Etiopia, vi vises hvordan ting lages av vakre høyreiste mennesker i nasjonaldrakter.

Jeg og min venninne har aldri tenkt over at kaffebønner faktisk er hvite og må brennes først, selv om det står på pakken. Adis brenner bønnene fra bunnen av på en liten medbrakt kullovn som sikkert kunne egnet seg som reisegrill. Adis snakker ikke norsk enda, men får hjelp til oversettingen av sin venninne. Hun serverer oss kruttsterk kaffe i små kopper med fargene til det etiopiske flagget. Smilende gir hun oss dem mens hun rister kaffebønnene en runde til og vifter foran ovnen så den ikke skal slukne.


(foto: Elisa Vik. Adis serverer ferskbrent og ferskmalt kaffe på Etiopisk vis)

Det har samlet seg en mengde mennesker som beundrer danserne som har noen helt utrolige bevegelser og en kroppsbeherskelse som nesten er naturstridig. En mann deler ut turistbrosjyrer for vakre deler av Etiopia.

Kulturfestivalen arrangeres for å fremme etiopisk kultur og tradisjon, vise frem noe av det beste de har å by på fra sitt hjemland og for å øke tilhørigheten i bydelen. Er det noe man trenger for å bygge ned grenser mellom folk så er det å dele det beste vi har med hverandre. Jeg er nesten rørt over tiltaket og håper at alle som gikk forbi denne dagen fikk med seg de smilende hyggelige ansiktene og tenker seg om neste gang man setter folk i bås. Jeg tror det er slike tiltak som skal til for å begrense rasisme, for å bedre integreringen og for å skape et velfungerende flerkulturelt samfunn.

Vi fikk ikke bare gratis mat og kaffe på vår lørdagstur, vi fikk et innblikk i en kultur vi ikke visste mye om, og vi fikk et blidt møte med mennesker vi kanskje ellers aldri ville møtt.

Tiqui *takknemlig*

Hvem er dere?

NotatJeg har endelig fått satt inn et SiteMeter på bloggen min. Skal bli morsomt å se hva slags trafikk det blir her og flere detaljer om hvem som kommer innom og leser.

Si gjerne hei når du først er innom!

Tiqui *nysgjerrig*

Kongen av kjedebrev - les eller dø!

Jeg HATER kjedebrev. Det er vel kanskje det eneste jeg virkelig kan si at jeg hater. Ellers hender det at jeg er en smule negativt innstilt til visse ting, men jeg hater dem ikke. Kjedebrev derimot hater jeg. Jeg sender dem aldri videre uansett. Idag derimot gjør jeg et unntak. Jeg sender det ikke videre, men jeg publiserer det her vel vitende om at jeg sikkert kommer til å dø uansett. God lesning:

>>>FW: Kongen av kjedebrev.........
>>>Værsågod...
>>>Date:Mon, 21 Aug 2006 17:40:05 +0200
>>> >Hei, mitt navn er Arild Ovesen. Jeg lider av sjeldne og dødelige
>>> >sykdommer,
>>> >dårlige eksamensresultater, ekstrem jomfrudom, frykt for å bli
>>> >kidnappet
>>> >og
>>> >henrettet ved analt elektrosjokk, og skyldfølelse for ikke å ha
>>> >videresendt
>>> >50 milliarder kjedebrev sendt til meg av folk som faktisk tror at
>>> >hvis
>>> >man
>>> >sender dem videre, vil den stakkars seks år gamle jenta i
>>> >Brummundal med
>>> >en
>>> >brystvorte i pannen klare å skaffe nok penger til å få den fjernet
>>> >før
>>> >foreldrene selger henne til Sirkus Arnardo. Tror dere virkelig at
>>> >Bill
>>> >Gates kommer til å gi 1000 dollar til dere og alle dere sender
>>> >mailen?
>>> >Hvor
>>> >åndssvake er dere? «Åååååh... se her! Hvis jeg ruller nedover
>>>denne
>>> >siden
>>> >og ønsker meg noe, får jeg ha sex med alle Playboy-modellene jeg
>>> >vil!»
>>> >For
>>> >noe tull!
>>> >
>>> >Så, i bunn og grunn er denne mailen et stort DRA TIL HELVETE til
>>> >alle
>>> >folkene ute i verden som ikke har bedre å finne på enn å sende meg
>>> >teite
>>> >kjedebrev. Kanskje kommer de onde kjedebrev-nissene til hybelen min
>>> >for
>>> >å
>>> >sodomisere meg mens jeg sover fordi jeg aldri fortsetter
>>> >kjedebrevene
>>> >som
>>> >ble startet av Jesus i år 5 e.kr. og ble brakt til landet av
>>> >dvergmunker
>>> >i
>>> >1033, og
>>> >som, hvis det fortsetter til år 2000, kommer i Guinness
>>> >Rekordbok
>>> >som verdens lengste kontinuerlige idioti?
>>> >
>>> >Drit i dem.
>>> >
>>> >Hvis du skal videresende noe, så send i det minste noe halvveis
>>> >interessant. Jeg har sett alle «Send dette
>>>til 50 av dine nærmeste
>>> >venner,
>>> >så får en stakkars miserabel menneskeparodi på mystiskvis 50 øre
>>> >fra ett
>>> >eller annet høyerestående vesen»-brevene omtrent 90 ganger.
>>> >
>>> >Jeg klarer bare ikke å bry meg mer.
>>> >
>>> >Vis litt intelligens, og tenk på hva du egentlig bidrar tilved å
>>> >sende
>>> >dem
>>> >ut. Sjansene er store for at det er din egen upopularitet.
>>> >
>>> >De fire grunnleggende kjedebrevtypene:
>>> >
>>> >Type 1:
>>> >- Rull nedover
>>> >siden.
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >-Ønsk deg noe!!!
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >-Seriøst! Jeg mener det, ønsk deg
>>>noe!
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >-Spar meg! Du har ikke sjans på ham/henne!!!
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >-Ønsk deg noe
>>> >annet!!!
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >-Ikke DET nei!!! Det er perverst!
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >-Begynner musefingeren å bli sliten?
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >
>>> >- STOPP!!!
>>> >
>>> >Var ikke det morsomt? :)
>>> >Håper du ønsket deg noe skikkelig fint
>>>:)
>>> >
>>> >Så, for å gi deg skikkelig skyldfølelse, må du gjøre følgende:
>>> >Aller først må du sende dette brevet
>>> >til 7491 folk innen de neste 5
>>> >sekundene. Hvis ikke vil du bli voldtatt av en gal geit og kastet
>>> >utfor
>>> >en
>>> >skikkelig høy bygning ned i en haug med dyre-ekskrementer.
>>> >
>>> >Det er helt sant!!! For dette brevet er ikke som alle de falske,
>>> >DETTE
>>> >er
>>> >helt ekte!!! Helt sant. Her er opplegget:
>>> >- Send det til 1 person: 1 person vil bli sint fordi du sendte ham
>>> >et
>>> >teit
>>> >kjedebrev.
>>> >- Send det til 2-5 personer: 2-5 personer vil bli sinte fordi
>>> >sendte dem
>>> >et
>>> >teit kjedebrev.
>>> >- Send det til 5-10 personer: 5-10 personer vil bli sinte fordi
>>> >sendte
>>> >dem
>>> >et teit kjedebrev, og vil kanskje vurdere å ta livet av deg.
>>> >- Send det til
>>>10-20 personer: 10-20 personer vil bli
>>> >sinte fordi
>>> >sendte
>>> >dem et teit kjedebrev, og vil sprenge deg, huset ditt, familien din
>>> >og
>>> >katten din i luften.
>>> >
>>> >Takk, og lykke til!!!
>>> >
>>> >Type 2:
>>> >Hei, og takk for at du leser dette brevet. Du skjønner, det er en
>>> >sulten
>>> >liten gutt i Baklaliviatatlaglooshen som har hverken armer, bein,
>>> >foreldre
>>> >eller geiter. Denne lille guttens liv kan reddes, for hver gang du
>>> >sender
>>> >dette brevet videre, vil 10 kroner bli donert til den lille sultne
>>> >foreldreløse, armløse, beinløse, geitløse gutten fra
>>> >Baklaliviatatlaglooshen-fondet. Å... Og husk at vi har absolutt
>>> >ingen
>>> >mulighet til å telle hvor mange ganger kjedebrevet blir sendt
>>> >videre, så
>>> >dette er bare rent oppspinn. Så sett
>>> >i gang, rekk ut en hånd.
>>>Send
>>> >dette
>>> >kjedebrevet til 5148 personer innen 47 sekunder. Og en liten
>>> >påminnelse:
>>> >Hvis du uheldigvis sender dette til 4 eller 9 personer vil du dø på
>>> >flekken. Takk igjen!!
>>> >
>>> >Type 3:
>>> >Heisann!! Dette kjedebrevet har eksistert siden 1897. Det er helt
>>> >utrolig
>>> >siden E-mail ikke var oppfunnet ennå da, og det fantes sikkert ikke
>>> >like
>>> >mange sørgelige idioter der ute som ikke har bedre å finne på enn å
>>> >sende
>>> >kjedebrev heller. Her er reglene:
>>> >
>>> >Send dette videre til minst 15 421 personer i løpet av de neste 7
>>> >minuttene, ellers vil noe helt horribelt skje med deg. Her er noen
>>> >eksempler:
>>> >
>>> >Bisarr skrekkhistorie nummer 1:
>>> >Ottar Bivirkning var på
>>> >vei hjem fra skolen på lørdag. Han hadde
>>> >nettopp
>>> >mottatt dette brevet, men ignorerte det. På
>>>veien hjem snublet han
>>> >i
>>> >fortauskanten, og ramlet ned i kloakken. Derfra drev han utfor et
>>> >fossefall. Ikke bare luktet han fælt, han døde også. DET KAN SKJE
>>> >MED
>>> >DEG!!!
>>> >
>>> >Bisarr skrekkhistorie nummer 2:
>>> >Kurt Olga Ottesen, en en 13 år gammel gutt, fikk et kjedebrev via
>>> >E-mail,
>>> >men ignorerte det. Senere samme dag ble han påkjørt av en lastebil,
>>> >og
>>> >det
>>> >samme skjedde med kjæresten. (Noen drar faktisk inn dem man er glad
>>> >i).
>>> >Begge to døde og kom til helvete, der de nå blir tvunget til å
>>> >drepe og
>>> >spise små søte kattunger hver eneste dag i all evighet. DET KAN
>>> >SKJE MED
>>> >DEG
>>> >OGSÅ!!!
>>> >
>>> >Husk at du kan ende opp akkurat som Bivirkning og Ottesen. Bare
>>> >send
>>> >dette
>>> >brevet videre til alle tapervennene dine, så går det
>>>bra.
>>> >
>>> >Type 4:
>>> >Som om du bryr deg, her er et dikt jeg har skrevet. Send det videre
>>> >til
>>> >alle vennene dine.
>>> >
>>> >Venner
>>> >
>>> >En venn er en som alltid er ved din side. En venn er en som
>>> >alltid
>>> >liker deg, selv om du stinker jævlig, og har en ånde som
>>> >antyder
>>> >at
>>> >du lever av kattemat. En venn er en som alltid liker deg,
>>> >selv om
>>> >du
>>> >ser ut som du har
>>> >falt ned fra stygghetstreet og truffet alle
>>> >grenene
>>> >på vei ned. En venn er en som vasker opp etter deg når du
>>> >griser
>>> >deg
>>> >til. En venn er en som sitter oppe sammen
>>>med deg mens du
>>> >griner
>>> >og
>>> >tenker på det ekstremt sørgelige livet ditt. En venn er en
>>> >som
>>> >alltid
>>> >later som om han liker deg selv om han egentlig helst vil at
>>> >du
>>> >skal
>>> >bli voldtatt av gale orangutanger, og kastet til hundene. En
>>> >venn
>>> >er
>>> >en som vasker toalettet, støvsuger, tar pengene og drar,
>>> >og
>>> >snakker
>>> >ikke mye norsk...
>>> >Nei vent... Det er hushjelpen.
>>> >
>>> >En venn er IKKE en som sender deg kjedebrev fordi han håper at
>>> >ønsket
>>> >hans
>>> >om å bli rik skal bli til virkelighet. Nå må du sende dette videre,
>>> >ellers
>>> >kommer du aldri til å
>>>ha sex igjen.
>>> >
>>> >Poenget?
>>> >
>>> >Hvis du mottar kjedebrev som som truer med å etterlate deg
>>> >pengelens og
>>> >ulykke for resten av livet, slett dem. Hvis de er morsomme, send
>>> >dem
>>> >videre. Ikke gjør folk forbannet ved å gi dem skyldfølelse for en
>>> >spedalsk
>>> >i Botswana som har vært lenket til en død zebra de siste 7 årene,
>>> >og som
>>> >bare kan reddes ved at du
>>> >videresender brevet, ellers vil du dø på
>>> >samme
>>> >måte som Ottar, ok? Nå må du sende denne mailen videre til alle du
>>> >kjenner
>>> >og noen til, hvis ikke vil du finne ut at alle buksene dine mangler
>>> >venstrebein når du står opp i morgen.

Blogging er farlig + litt reklame

Som ganske ny blogger (23 dager gammel) har jeg allerede nå oppdaget at blogging kan være svært farlig. Det er farlig fordi det er vanedannende, sentralstimulerende og tidskrevende. Det er også farlig fordi man så lett blir oppslukt i hva man selv og andre skriver at man glemmer tid og sted rundt seg. Dette kan i uheldige tilfeller føre til store ulykker.

Da jeg startet bloggen tenkte jeg at jeg kanskje ikke ville finne på noe å skrive om mer enn hver andre, tredje dag, kanskje. Men det ene innlegget tar det andre, og andres innlegg stimulerer nye ideer hele tiden. Nå har jeg på 23 dager skrevet 40 bloggposter og har 12-13 utkast liggende som enda ikke har blitt publisert i tillegg til 3-4 nye ideer jeg fikk i går som jeg ikke har kommet lenger med enn til notatblokken. Jeg får snart blogging-overload! Når det skjer etter bare 23 dager, hvordan blir det da ettersom tiden går?

Det er vanedannende fordi jeg nå ikke kan slå på pc'en og sette igang med det jeg egentlig skal uten å sjekke bloggen, bloggrevyen, bloggarkivet og sonitus først. Skummel tendens.

Det er tidskrevende fordi jeg ikke bare bruker tid på å skrive, men det er jo så utrolig mange gode bloggere der ute at jeg bruker mange timer til å lese også! Når de i tillegg skriver så heidundrades bra at jeg blir helt oppslukt og spikret til skjermen er mitt bloggproblem allerede et faktum.

Nå har jeg to dager på rad glemt middagen på varm plate fordi jeg var innom Iskwew igår og Undre i dag og før jeg visste ordet av det, var jeg langt inne i deres bloggverden og glemte hele komfyren. Den vekket meg med et fres i det kaserollen kokte over, jeg spratt opp, slo armen i kanten på skrivebordet, snublet over permene på gulvet (som jeg ikke hadde rukket å ta frem på skrivebordet fordi jeg bare måtte blogge litt først) og styrtet inn på kjøkkenet.

Så nå har jeg spist svidd middag på andre dag på rad, med blåmerker på føttene og en lammende slagfølelse i høyrearmen, bare fordi jeg har begynt å blogge!

Og nå har jeg også skrevet en bloggpost om blogging - dette er virkelig skumle tendenser!

Sykkelstier midt i brøytekanten

Jeg skulle til å kommentere Iskwew's geniale analyse av Petter N. Myhres forslag om å la næringslivet betale for kollektivtransport av sine ansatte. Kommentaren ble så lang at jeg heller legger den ut som egen post her:

Poenget er selvsagt å få ned biltrafikken og Iskwew viser med all tydelighet hvordan hans forslag ikke vil ha den ønskede effekten. Et sted nede i kommentar-feltet kom Goodwill med det samme som er mitt råd: Gjør noe med sykkelveiene, så sparer man BÅDE biltrafikk og kollektivtrafikk. Ja, sykling er et satsningsfelt som den rødgrønne regjeringen faktisk lovet å gjøre noe med! Hittil har man ikke sett så mye av det.

Sykkelstiene i byen er under enhver kritikk. Der det er sammenhengende sykkelstier brukes de som parkeringsplass for biler, promenade for barnevogn-trillende mødre eller lagringsplass for knuste glass-skår etter helgens og forrige måneds fyllerangler.

Syklistene forbannes av bilistene fordi de sykler i veien der det ikke er sykkelstier. De forbannes av fotgjengerne fordi de sykler på fortauet der det ikke er sykkelstier. Ofte må man sykle i veien eller på fortauet der det ER sykkelstier rett og slett fordi sykkelstien er okkupert av fotgjengere og biler, eller fordi man risikerer å punktere fem ganger langs ring 2 pga glass-skår som ikke ryddes.

På vinteren er det enda verre. Da brøytes bilveiene og fortauene, mens sykkelstiene brukes som lagringsplass for brøytekanten. Jippi! Lenge etter veien og fortauene var snøfri og tørre i vår lå det fortsatt brøytekanter igjen i sykkelstiene. Helt til mai!

Med alle de positive effekter sykling har er dette en merkelig prioritering.

Først og fremst kjører jeg ikke bil eller tar kollektiv når jeg sykler, dermed sparer jeg miljøet for eksos. Jeg sparer også den ekstra sitteplassen for de som velger å ta kollektivt tross overfylte busser og trikker. Jeg får gratis trim, noe som har god effekt både for min velvære og min helse, noe som sparer den ekstra plassen i helsekøen til fordel for de som står i kø der. Jeg kommer alltid tidsnok på jobb, fordi jeg slipper å bli forsinket fordi jeg ikke rekker bussen eller står i kø og sparer dermed arbeidsgiveren for tapt arbeidsinnsats. Og dessuten holder jeg liv i min del av sportsbutikkene og sykkelverkstedene i byen.

Ikke verst det! Så hørte jeg at noen gidder å sørge for bedre sykkelveier i Oslo for å få ned biltrafikken? Jo bedre sykkelveier, jo flere vil sykle. Både fordi det er lettvint, pålitelig og har mange gode bieffekter. Nå sykler mange færre enn de som ellers ville gjort det fordi det ikke er tilrettelagt og trafikken er farlig for syklister der de forbannes og skvises mellom barken og veden.

Tiqui *innbitt syklist hver eneste dag i året*

Djevelsk velvilje

Etter at jeg hadde sørget for de høyere makters velsignelse for mitt opphold i Bolivia er det bare rett og rimelig at man også sørger for å ha mørkets makter også på sin side. I forbindelse med Pascal van Heesch's utstilling av bilder fra minearbeidernes hverdag passer det bra med min historie fra minene i Potosí og mitt møte med selveste mørkets herre, Supay, eller El Tío (=onkel) som han også er kalt.

Potosí og Cerro Rico
En av mine fantastiske dager i Potosí skulle jeg bestige Cerro Rico og entre Potosís historiske sølvminer. Navnet på fjellet betyr det rike fjellet og under kolonitiden var dette verdens største sølvforekomst og Potosí oppnådde status som verdens største by på 1600-tallet med sine 200 000 innbyggere. De store rikdommene ble fraktet til Spania og understøttet det spanske hoffets sløsinger i lange tider.  

CerroRico

(En av Potosí's koloniale gater i forgrunnen og Cerro Rico i bakgrunnen. Foto: Elisa Vik)

Først dro vi innom et reisebyrå for å høre om når minearbeiderne jobbet, priser og hvordan dette var vanlig å gjøre. Vi var, bolivianisert som vi var blitt, for sent ute til den første guidete turen om morgenen som begynner kl. 09. For 10 dollar tar byrået deg med til minearbeidernes marked hvor man deltar i innkjøp av dynamitt, får utdelt verneutstyr, hjelm, jakker, bukser og støvler, og blir oppfordret til å kjøpe med gaver til minearbeiderne i form av koka-blader og sigaretter. Mannen i byrået fortalte ivrig at de hadde valgt å holde en lav pris på turen slik at turistene skulle ha råd til å handle inn gaver til arbeiderne. Neste tur gikk om ettermiddagen, klokken to, og vi var hjertelig velkomne tilbake for å delta på den.

I stedet for å vente på reisebyrået, som vi ikke hadde tenkt til i utgangspunktet heller, ruslet vi til Plaza de mineros for å hoppe på en microbuss 5 som går opp til minene. Ved bommen og endestasjonen nederst ved foten av fjellet betalte vi 1 boliviano (ca 1 krone) og gikk av. En håndfull barn kom løpende mot oss med små trekasser med sorterte mineraler som de solgte.

Møte med Genaro
Genaro, som var ca. 8-10 år, hadde jobbet i minene sammen med sin far i snart et år, og var veldig ivrig på å vise oss minen “sin”: Grito de la piedra (=steinens rop). Her hadde vi guiden vår, verre var det ikke. Han fulgte oss opp til inngangen hvor fikk låne hjelmer av en minearbeider. Lille Genaro ba oss passe hodene våre og ledet oss inn i mørket.

Rett ved inngangen hadde man plassert et krusifiks, hvor fremdeles lyset nådde inn. Hvor mørket tok over, begynte Supays rike. Genaro viste oss steder hvor taket hadde rast sammen, og hvordan man hadde støttet det opp igjen på utrygge steder. Det er over fem hundre miner i Cerro Rico, så at man ikke oftere møter på andre mineganger og har flere ulykker hvor veggene blir for svake er utrolig. 

Genaro førte oss inn i tunneler fra koloni-tiden som hadde en annerledes form pga. de primitive redskapene man brukte på den tiden, og han viste oss små lagre av sekker med mineraler som lå klar til å fraktes ut.  Det finnes ikke mye sølv igjen i Cerro Rico, men andre mineraler tar man fremdeles ut, i forskjellige mengder og verdier. De fleste typer er dessverre ikke mye verdt.  Det tar ca en uke å hogge ut en slik full sekk, og man får nå solgt den for 5 bolivianos. Det gir en månedslønn på rundt 20 Bs som er litt mindre enn 20kroner etter dagens kurs. Før var prisen høyere, fortalte Genaro, og man kunne få solgt mineralene for rundt 20-25Bs pr sekk. Det er ikke noe luksuriøst liv minearbeiderne lever. Tatt i betraktning at de fleste dør innen 10-15 år pga alle giftige gasser og asbest som man blir utsatt for, kan man lure på om det er verdt det. Men det hender fremdeles at man en sjelden gang kommer over en åre, om ikke med sølv, så med andre metaller og mineraler som gir en fortjeneste. Det er dette håpet som driver dem og som representerer deres bønner og ønsker når de holder seremonier og ofrer til el Tío. 

På vei til å avlegge selveste Supay et besøk, passerte vi en mengde luftekanaler mellom galleriene eller nivåene av mineganger, så nå måtte vi ikke bare passe hodet for taket over oss, men også for alle de mange etasjer dype hullene. Med bare en liten lampe for oss tre, var det ikke så lett å se hvor man skulle sette foten, men Genaro annonserte faren hver gang: “Cuidado con el hueco a la izquierda!” (=”se opp for hullet til venstre!”) 

Genaro var visst i godt humør i dag, for han tok oss med på en ekstra liten ferd hvor vi klatret opp luftekanalene opp to gallerier for å vise oss et av stedene som var mest asbest-befengte. Hele 5 centimeter stakk de hvite nålene ut av fjellveggen, og man måtte for all del unngå å støtte seg på veggen.  Slik som barn kaster en pinne i elven for å løpe til andre siden av broen for å se den flyte forbi, kastet vi en flaske ned en luftekanal, for siden å seile ned en luftekanal to gallerier for å finne den igjen, kanskje 50 meter lenger nede i gruven. 

Djevelsk nærvær
Så, inn i en sidegang kom vi endelig frem til eieren av fjellet, Supay. Med knallblå øyne og horn av en bukk satt el Tío og ventet  på ofringer av koka, sigaretter og alcohol. Det er han som velsigner fjellet med mineraler, bestemmer om man vil finne dem, og sammen med Pachamamas (moder jord) fruktbarhet produserer fjellets rikdommer.

TioSigarettTio

(Genaro gir Supay sigaretten hans, som han velvillig røyker. Genaro's oljelampe er eneste lyset vi har. Det ligger brune tørkede kokablader strødd rundt fanget til el Tío og noen plastflasker han har blitt servert alkohol i ved tidligere besøk. Foto: Elisa Vik.)

Vi hadde vært forutseende nok til å kjøpe med oss koka og sigaretter, både med tanke på minearbeiderne og  og el Tío, og Genaro tente opp en sigarett som han plasserte i el Tío’s munn. Dere kan få et ønske nå, sa Genaro. Om han røyker sigaretten har dere hellet med dere og ønsket vil bli oppfylt. Røyker han ikke, betyr det uhell.  Om det skyldtes ventilasjonen mellom gruvegangene eller en annen naturlig forklaring, det vet jeg ikke, men el tío røykte sigaretten, og man kunne se at han dro dype trekk. Plutselig sluknet lampen, og i det stummende mørket var det eneste man så de glitrende glørne hver gang han tok et drag. Jeg tenkte med gru på hvordan man skulle unngå å falle ned i en luftekanal om man skulle komme seg ut uten lys, men Genaro fylte på mer væske og vi fikk lys igjen. “Buena suerte para los amigos” kunne Genaro konstatere: Godt hell for oss.  

Hver tirsdag og fredag holdes seremonier her til el Tíos ære, og minearbeiderne passer nøye på å  holde seg inne med fjellets eier.  Vi forlot el Tío i fred mens han fremdeles røykte sigaretten sin, og i det jeg snudde meg for å ta en siste titt, kunne jeg sverget på at det funklet i de runde blå stein-øynene hans, og det kunne virke som han sendte meg et blunk på veien. Jeg følte meg heldig i dag! 

Genaro tok seg betalt 20 bolivianos for “leie” av hjelmer og rundturen, og det føltes godt å vite at pengene gikk direkte til Genaro og faren hans, istedet for i lommen på et reisebyrå. Dessuten var dette bare en brøkdel av hva en organisert tur koster. Jeg tror også vi var heldige som fikk lære Genaro å kjenne og fikk et lite innblikk hans liv i minene.

Store drømmer i miniatyr


Uken etter den nattlige pilgrimsvandringen var min andre sjanse til å søke jomfruen av Urkupiñas velsignelse. Man drar da mann av huse til åsen der hvor jomfruen først viste seg for å hogge stein. Steinen symboliserer jomfruens velvilje og velsignelse over ønsker og drømmer som folket bringer til henne. Hele uken kunne dra til denne åsen for å hogge symbolsk stein. Åsen er oppkalt etter Golgata som på spansk heter Calvarios. Spanske Fernando som nå var blitt min medbo i Cochabamba kunne fortelle meg dette. Søndag 25. august 2002 dro jeg derfor til Quillacollo igjen sammen med Fernando, men i micro-buss denne gangen.


Dette var dagen for Alasitas-markedet, som alltid arrangeres uken etter Urqupiña-festivalen. Denne dagen gjøres hele det vanlige søndagsmarkedet om til et miniatyr-marked. Alle miniatyrene symboliserer all slags ønsker og drømmer man måtte ha for året som kommer. Man handler inn alt man ønsker seg, eller håper å oppnå i løpet av neste år. Deretter tar man med seg varene til jomfruens tempel for å få ønskene sine velsignet. Så bærer det til Calvarios for å hugge ut stein, feire sammen med familien og forhåpentligvis få omgjort alle sine miniatyrdrømmer til realiteter.


Vi vandret i folkemengden mellom de utroligste salgsboder sprekkeferdige av ørsmå ting i alle farger og fasonger. Man solgte virkelig alt mellom himmel og jord. De mest populære varene var selvsagt penger; Bolivianos, Dollar og Euros på bittesmå sedler. Litt ironisk at man i Bolivia allerede kunne få kjøpe Euro før de var innført i den Europeiske Union. Men selv om dette er en tradisjonsrik feiring følger man med i tiden. Siden Euro skulle innføres i Europa i løpet av året måtte man jo kunne ønske seg dette også. Ellers kunne man få tak i utenom bittesmå hus, biler, barneutstyr, microbusser og forretninger.

 

“¿Cuál te gusta, señorita? Un buen precio te doy” “Hvilken liker du, frøken? Jeg gir deg en god pris”, summet det mens jeg vandret mellom bodene. 

 

Andre populære ting var miniatyrdiplomer på høye og ettertraktede utdannelser. Ellers fantes noe for enhver smak, alt fra babygulerøtter og babypoteter, til og med kondomer fant jeg i miniatyr. Tro om det var et ønske om mer sex i det kommende året? Eller kanskje bare stopp i barneproduksjonen? Señoraen som solgte dem, smilte lurt, og mumlet noe om at jeg kanskje ikke burde kjøpe akkurat dem, men hun hadde veldig mye annet jeg sikkert trengte!

 

Hun skulle bare visst at mitt besøk her var starten på en av mine store drømmer. Som student i sosialantropologi hadde jeg med beundring og respekt lest om andre antropologers eventyr på feltarbeid i fjerne strøk av verden. Det å få dra på mitt eget feltarbeid og delta i denne feiringen sammen med bolivianerne var for meg en oppfyllelse av en drøm like stor som noen av de miniatyrrepresentasjonene kunne vært. Jeg endte opp med et utvalg mini-frukter med magneter til kjøleskapet og to ørsmå frosker som er lykkesymboler her i Bolivia. Lykke var det jeg ønsket meg i de kommende månedene i feltarbeidet mitt.

 

Og så gikk turen endelig til Calvarios. Ved portalen til kapellet var det enda flere selgere som i desperasjon prøvde å få solgt sine varer. “Dolares, Euros, Bolivianos! Kjøp nå, for vi går snart tom!”. En mer gigantisk overdrivelse skulle man lete lenge etter, for det bugnet over hvor enn man så. Merkelig å se folk helt seriøst tenke gjennom hva de manglet eller hva de ville trenge, fylle opp kurvene sine med varer som ikke skulle brukes i seg selv, selgere som kappet opp mini-kjøttstykker som om det var den største selvfølgelighet, og minnet sine kunder på at man kan ikke gå uten det og det og det…

 

Fernando kaller festen for “grådighetens fest”, for alle ber om penger eller materielle ting i mengdevis, mens veldig få ber om helse eller annen lykke. Men jeg hadde da mine to små frosk som skulle symbolisere lykke. Nesten ved inngangen til portalen møtte jeg et nesten uimotståelig søtt syn. Ei lita jente sovende midt blant alle grønnsakene som moren hennes hadde til salgs.

 

 

Vi fulgte stimen av folk opp til kapellet og videre opp på haugen for å hugge stein. Dette var en noe merkelig skikk, syntes jeg, og jeg må innrømme at jeg fremdeles ikke helt skjønner sammenhengen og symbolikken her. Men øvelse gjør mester, og da er det ikke annet å gjøre enn å delta. Med relativt butte slegger var det å finne seg en krok og hogge løs i håp om at jomfruen (og fjellet) ville skjenke meg den lykke å få løs en liten bit. I ramme alvor og med en innbitt mine hogges det løs.


Tro hva denne jenta ønsker seg mest av alt?

 

Familier hadde samlet seg på hver sine “tomter” hvor de hogget stein, feiret (chayando) med confetti i håret og krutt-salutter, og selvsagt med øl og chicha som deles med Pachamama (Moder Jord). Det smalt og knitret overalt fra steinhogging og kruttsalver innimellom alle skålene som i følge min forstand burde føre til en alkoholisert Pachamama. 

 

Nå måtte vel de lokale høyere makter være på min side, og oppholdet mitt i Cochabamba, Bolivia være godkjent og stemplet hos jomfruen og resten av de høyeste kretser. Jeg og Fernando kunne vende tilbake til Cochabamba i trygg forvisning om at vi hadde gjort vår del for et kommende givende år. :-)


 

(Alle foto: Elisa Vik, klikk for å se større bilder)

Teoretikerens praktiske utfordringer - II

Lappe sykkelslange:
Da hadde det jammen skjedd meg også. Jeg hadde punktert for første gang i mitt liv! På sykkel altså. Jeg har hatt sykkel i hele oppveksten, men jeg kan ikke huske at jeg noen gang har måtte lappe en slange før i mitt liv. Men nå måtte jeg altså til pers.

Jeg dro på bensinstasjonen i nærheten og kjøpte lappesaker. Heldigvis punkterte jeg ikke langt ute i marka og måtte trille helt hjem igjen før jeg kunne skaffe lappesaker. Det er sikkert derfor de som kan slikt har med seg lappesaker på tur. Men så rutinert var jeg ikke på dette tidspunktet.

Sykler
(Foto: Elisa Vik. Sykkelen i fin stand etter at eieren var blitt mer rutinert. Her fra turen til Bjørnsjøen)

En liten grønn eske med bittemå deler oppi. Tja, hvordan bruker man dette da? Det er helt sikkert enkelt. Alt er enkelt når man bare vet hva man skal gjøre. Det er alltid lettere å vite hva man skal gjøre om man har gjort det før. Jeg hadde aldri lappet en sykkelslange før. Sikkert best å spørre noen som kan det.

Men å lappe sykkelslanger er noe som det forventes at alle kan. Mitt spørsmål resulterte i latterkrampe og et hånlig flir om at jeg fikk vel heller kjøpe ny slange, de har vel noen bilige på Biltema! Hrmpf! Jeg kan vel ikke noe for at jeg aldri har punktert før!

Ikke visste jeg at det var noe som het dekkspaker for å få dekket av felgen. Det er ikke så lett å få det av uten. Jeg prøvde med en smørekniv. En holdt ikke.  Den glapp og dekket smatt tilbake. *grrr* En kniv til og det begynte å ligne på noe. Med to smørekniver og et teskje-håndtak fikk jeg av dekket. Det gikk fint å ta ut slangen også. Du verden! Nå drev jeg altså å mekket sykkel! Jeg fylte vann i vasken og det gikk greit å finne ut hvor hullet var. Nå skulle jeg bare lappe så hadde jeg gjort min første sykkelmekkeøkt.

"Men eh... hvordan fester man denne lappen da?" Lim, ja, det var nok lim i den lille tuben som fulgte med den lille grønne esken. Jeg tok en råsjans og smørte lim på den siden av lappen jeg trodde limen skal på. Men antagelig var det feil side, for lappen ville ikke feste seg. Dessuten satt lappen fast i en plastbit, kanskje det var som med klistremerker, at man skal ta den av plasten først? Det var lettere sagt enn gjort. Faktisk gikk det ikke.

Limen størknet på lappen og ingen hefting. Hmmmm. Jeg gav opp lappeforsøket og satte inn en ny slange i stedet. Jeg kunne lappe slangen når jeg hadde funnet noen som kan forklare meg hva jeg skulle gjøre.

Litt fornøyd ble jeg likevel da ventilen var på plass, slangen var fint fordelt rundt felgen og så var det bare å få på plass dekket igjen. Bare, bare var det dog ikke. Fortsatt uvitende om dekkspakers eksistens ble det mye kluring og såre tomler før jeg silende av svette og bannende klarte å få siste bit av dekket på plass på felgen.


Opplevelsen viste meg et stort hull i min praktiske kompetanse. Jeg måtte innrømme det, jeg kunne ingenting om sykkelvedlikehold. Jeg er en fattig student og har ikke råd til å levere inn sykkelen på verksted hver gang noe skal gjøres. Eneste løsning er å lære seg dette. Dette var starten på en innbitt jakt på kunnskap om sykkelvedlikehold. En jakt jeg fortsatt driver.

Jeg har i etterkant skaffet meg dekkspaker. Jeg har også i etterkant skjønt at man må bruke sandpapir på slangen rundt hullet for å få lappen til å feste. Limen skal smøres på slangen etter man har skrubbet med sandpapir og skal altså ikke påføres lappen. Lappen løses fra plasten først etter den har festet seg på slangen. Ingenting av dette var særlig intuitivt syntes jeg, men dere får bare le av meg!


Det er en stund siden dette knotete lappe-stuntet. Jeg lapper og skifter sykkelslanger uten problemer i dag. Men det er mye igjen å lære. Jeg kan fortsatt ikke justere gir og bremser, skifte bremseklosser eller mekke noe særlig på sykkelen. Dette kan man selvsagt levere inn sykkelen for å få gjort, men jeg har en plan med å lære meg dette.


Gir-justering
Giret mitt har lenge vært slarkete, men jeg har måttet  vente på lønning for å kunne fikse det. Dessuten er jeg avhengig av sykkelen hver dag, så jeg kan ikke bare levere den inn i flere dager! Men i dag viste redningen seg som en åpenbaring mens jeg trillet på vei til Universitetet. På Blindern satt en blid mann med skrutrekkeren under et skilt hvor det stod: "Gratis justering av gir og bremser". Erling fra Fagerborg Sykkelverksted hadde tatt plass midt på universitetsplassen i anledning StudiO-festivalen og fikset folks sykler og jeg tenkte at nå skal jeg jammen få ham til å lære meg å justere gir!

Han skrudde litt med skrutrekkeren litt foran og litt bak, klaget litt over at sykkelen var møkkete, skiftet gir i et klikketiklikk, og det var ikke mye jeg fikk med meg, men nå vet jeg iallfall hvilke skruer jeg skal skru på!


Drømmen om Toscana:
Jeg trenger å kunne fikse sykkelen selv når jeg skal realisere drømmen om å sykle gjennom Toscana. Jeg vil ha sykkelen med meg, ha god tid, utforske sideveier, besøke olivengårder og koselige små landsbyer, nyte naturen i ensomhet, nyte landsbyen og kulturelle opplevelser i italiensk selskap og ikke minst drikke masse god vin og espresso, spise is, ost, oliven og pasta. Jeg trenger altså sykkelmekke-kunnskaper ikke bare for å slippe verksteder, men fordi jeg har to drømmer jeg sakte, men sikkert forbereder for å kunne realisere en gang i fremtiden!

"Men det er jo så billige verksteder der!" utbryter Erling. Han har nemlig vært i Toscana, intet mindre enn sin bryllupsreise tilbrakte han, hans kjære og deres fire måneder gamle i en av mine sykkeldrømmer. De hadde riktignok kjørt bil og ikke syklet på grunn av den lille, men han kunne fortelle meg både om vakre badestrender på fortryllende øyer og rimelige sykkelverksteder.

Men å lære meg girjustering ville han ikke. Skift vaiere og ta en overhaling av sykkelen en måned før du reiser var hans råd - på verksted. Ikke hos meg selv. Noe skal vel en sykkelreperatør leve av også.
Men sånn helt på tampen fikk jeg tips om "Sykkelmekkeboka", smarte tips og liten nok til å kunne ta med på tur.

Går det bra gjennom Toscana kan jeg ta med mekkeboka på pilgrimsferden til Santiago de Compostela i Spania også. Etter Argentina og tangodrømmen. Den er den nærmest forestående, og der trenger jeg ikke sykkel.


Tiqui avliver myter om menn:

Påstand: "Menn snakker rett frem og kaller en spade for en spade"

Dette er en påstand som ofte blir sagt om menn til forskjell fra påstanden om at kvinner stadig snakker i koder. I vitenskapelig forstand er en hypotese falsifisert (eller motbevist på norsk) hvis man finner bare et tilfelle som ikke bekrefter påstanden.

Dette er en sms-samtale jeg nylig hadde med en potensiell mannlig date som lenge har ytret ønske om å treffe meg:


Jeg: "Har du planer etter jobb ikveld? Kanskje vi kunne ta en øl?"
Han: "En øl? Jeg drikker ikke og er ferdig på jobb nå!"


Hmm, betyr dette at han ikke har lyst å møtes? Eller bare at han ikke har lyst å drikke øl, men ellers har lyst å møtes nå? Han svarer ikke på spørsmålet om han har planer. Og i min verden betyr "en øl" bare en metafor for å møtes. Det er ikke et drikkepress, og en øl kan lett erstattes med en kaffe eller te eller et glass vin. Jeg har allerede spurt ham om han vil møtes, så i håp om at han svarer på spørsmålet i neste runde skriver jeg tilbake:


Jeg: "Jeg trodde du jobbet kveld hver dag. Da har jeg misforstått"
Han: "Ja, en uke tidlig og en uke sent"


Fikk han ikke med seg poenget? De første tre ordene var "har du planer?"
Hadde han foreslått noe annet enn øl ville det vært greit, hadde han foreslått en annen dag eller tid ville det vært greit (hvis jeg ikke kunne da ville jeg kommet med neste forslag). Hvis han hadde svart at det ikke passet hadde det også vært greit. Men hva er dette da?

Jeg forstår ikke hva han sier, og jeg forstår ikke hva han kan ha tolket min melding til å bety!

Dette tolker jeg dithen at han ikke ønsker å møtes, eller at han ikke ønsker å fortelle om han har planer. Hvorfor skulle han ellers la være å svare på spørsmålet mitt når han inntil nå har ytret ønske om å treffes?

Jeg svarte ikke på hans siste sms. Det er ikke noe å svare på. Han har ikke svart ja eller nei på mitt spørsmål, han har rett og slett ikke svart i det hele tatt. Jeg dropper forsøket på å avtale noe, dialogen stopper opp.

Jeg ringer noen andre.

Jeg har ikke ord

Langt inne i musikken, i mine egne tanker er jeg. Føttene og hoftene går av seg selv mens mannen fører. Plutselig våkner jeg, brått! Der, i utkanten av dansegulvet på et vanlig norsk tangosted, drar jeg kjensel på et sjeldent besøk. Der står selveste Pablo Verón.


Pablo Veron og Victoria Vieira
(Foto: Pablo Verón og Victoria Vieira)

Jeg kjenner en støkk i magen, tenk at det virkelig er han! Jeg husker da jeg så plakaten for Tanghost-forestillingen at jeg bare da ble skjelven med tanken på at han skulle danse i Norge. Han danser i forestillingen som skal gå på filmteateret fremover og jeg har billett til å se den første september.

Ikveld stod han plutselig der og betraktet oss stive "wannabe-argentiner-nordmenn" mens vi danset. Jeg kjente konsentrasjonen om dansen var som revet bort og hjertet begynte å slå fortere. Da min dansepartner takket for dansen måtte jeg passe meg for å ikke snuble ut av gulvet.

Da jeg begynte å danse tango for tre år siden arrangerte vi nybegynnerne en filmkveld der vi så "Tango Lesson". I filmen spiller Pablo Verón seg selv i en inderlig historie om hvordan Sally Potter traff ham og utviklet sin lidenskap både for mannen og dansen. Jeg har aldri før eller siden sett slik dans...

Mens jeg satt der og fikk pusten igjen, bare en meter unna de sorte krøllene reiste han seg og bød opp en dame. Sakte gled kroppene deres inn i dansen...

Jeg har ikke ord

Avismannens kjærlighet

elisaTiqui blar i Aftenposten på jakt etter bloggmateriale. Hun var så heldig å få både morgenavisen og Aften Aften av den snille avismannen som står på stand på Blindern. Gratis avis for en fattig student er kjærkomment. Spesielt siden hun skal på jobb og har 8 timer å slå ihjel før hun kan dra innom milongaen for dagens tangodose.

Men hun fikk ikke bare to gratis aviser. Avismannen slengte med en rød, hjerteformet kjærlighet på pinne, fortalte at Irans president har fått seg personlig blogg, og blunket til henne i det han ønsket henne en god vakt på jobben.

Etter gårsdagens lettere overfladiske fotballkommentar, er Tiqui på jakt etter et blogginnlegg med litt dybde. Men det er da det slår henne, hva er vel dypere enn kjærligheten?

Tiqui sender en takk til den hyggelige avismannen for oppmuntring, nyheter og kjærlighet på en mandags ettermiddag.

Mørke sekters søndagsrituale

Solen skinner, varmen steker, alle sitter ute og nyter været, men noen få, en sær liten gjeng velger mørket en trapp under alle andre. I en hule av en pub med elleve tv-skjermer samles denne lyssky sekten en tidlig søndagskveld for å dele et rituale de har sett mange ganger før, men som aldri slutter å fascinere. Jeg er laaaangt utenfor min komfortsone. Jeg er på fotballpub for å se kampen mellom Chelsea og Manchester City.

 

 

Corradi
Nr 30, Corradi på Manchester City

 

 

En god venn av meg, som ønsker å kalle seg Yaldaboath, har tatt meg med på denne sektens søndagsrituale. Han går selvsikkert bort til baren og bestiller første runde. Første runde? Hadde jeg tenkt å drikke mer enn en? Ja vel, ja, da blir det visst flere runder. Et sted langt bak i mitt fotballtomme hode minnes jeg at det visstnok er minst to runder i en fotballkamp.

 

 

Vi har mistet de første 9 minuttene av kampen fordi jeg gikk så sent på mine 8cm høye hæler. Yaldaboath er like blid, dog, for det er ikke gjort noen scoringer enda. Dessuten har han ikke noen favoritt i denne kampen, det hadde nok vært verre om det hadde vært en Portsmouth-kamp. Ja, for Yaldaboath er Portsmouth-fan, riktignok ikke helt up-to-date, supporter-skjorten hans er to sesonger gammel.

 

 

Bare fem minutter etter øker kommentator-stemmen voldsomt og jeg skjønner at det har skjedd noe stort. Reprisen viser et mål, og jeg spør pliktskyldigst: ”Hvem scorte nå? Hvilken farge er hvilket lag?” Ok, Chelsea er de blå. Chelsea leder 1-0.  Manchester City pleier å spille i lyseblå farger – sånn omtrent lignende farge som det Argentinske landslaget – som jeg kjenner til – men i dag er de gule.

 

 

Lokalet er glissent, det er 35 menn der. Utenom de to jentene som serverer i baren er jeg den eneste kvinnelige representanten i lokalet. Jeg setter meg ned, Yaldaboath fester blikket på en skjerm bak meg, jeg ser meg rundt i lokalet. Jeg merker meg en utpreget forskjell på de unge, vakre spillerne på skjermen og tilskuerne på puben med hver sin skummende øl. Og ja, det er utseendemessige forskjeller.

 

 

Endelig dukker det opp noe på skjermen som gjør kampen severdig også for meg. Spiller nr 30 Corradi for Manchester City. Vakker, latino, livlige krøller, flotte trekk. *note to self: Google Corradi.*

 

 

Men det er mer mat for mor. Et stykke uti førsteomgang får en av Man. City-spillerne seg en trøkk på nesen. Blodet siler og han må skifte trøye. Oh, my God! Hvilken overkropp! “Hmmm” sier jeg litt høylydt, og Yaldaboath gliser til meg i øyekroken.

 

(Foto: Bernardo Corradi: Spiller nr 30 på Manchester City)

 

Kampen raser videre. Kommentatorstemmen summer i bakgrunnen. Jeg lurer på om kommentatorer velges ut fra om de har en stemme som egner seg som bakgrunnsstøy. Han snakker norsk, men jeg er ikke i stand til å få med meg hva han sier. Tonefallet stiger og synker og volumet angir graden av spenning eller ei. Han vekker meg nok med et ”JAAAAAAAAA!!!” neste gang det blir mål.

 

 

Ganske riktig. 25 minutter ut i første omgang er det 2-0 til Chelsea. Jeg ser to repriser av målet, men stusser. Det er jo bare gule menn i bildet. Var ikke Chelsea blå da? Merkelig. Siden jeg er jente og blond tør jeg å spørre, og jo da, det var visst de blå som scorte selv om jeg bare så gule menn på reprisen. Det var nok forsvaret det. Dommeren har uansett alltid rett.

 

 

En mann med briller, blå skjorte og en liten ølvom sitter og kjedespiser nøtter i et av hjørnene. Ingen jubel å spore der. En yngre gutt med grønn T-skjorte tviholder på tommelen sin med et litt tomt uttrykk i ansiktet ved siden av kompisen i svart T-skjorte, tatoveringer på overarmene og snus under overleppa. Den svarte T-skjorten klør seg nervøst på armen. Er det bare Manchester City-fans i pub-hulen i kveld?

 

 

Yaldaboath forteller meg at Chelsea nå er blitt Englands beste lag. Ikke fordi det bor så mange gode fotballspillere der, men fordi de eies av en russisk olje billionær og er Englands rikeste klubb. De har dermed råd til å kjøpe de beste spillerne fra hele verden. Men det finnes ikke mange Chelsea-fans i Norge, sier han. Stakkars Man City, ikke rart de ligger to mål under, og det enda til de har en latino-helt på laget som har blitt min favoritt.

 

 

Jeg foreslår at Portsmouth, Yaldaboaths favorittlag, skaffer seg noen lukrative inntekter så de kan kjøpe noen grisegode spillere og havne på førsteplass på tabellen litt flere dager enn en (for ja, jeg har hørt noen ganger i dag at de etter første kamp har ledet hele tabellen)

 

 

Portsmouth er derimot ikke det stedet de fleste gode fotballspillere ønsker å bosette seg. Chelsea ligger mye bedre til i west-end London midt i suppen av den rikeste delen av hovedstaden. Så det er ”money og location” som avgjør fotballcupene nå til dags, ikke patriotisme og lagånd. Vel, vel, det var vel ikke annet å forvente.

 

 

De gule har en målsjanse, men kaster den bort. To stykker til avslører seg som tilhengere på City-siden. Borte ved baren sitter fire alvorlige karer, alle med armene i kors og et innbitt uttrykk i ansiktet. Kort hår, ikke fullt så kort, lengre og langt hår. På rad og rekke.

 

Den grønne T-skjorten gjesper, han har visst gitt opp. Resten av lokalet sitter i en felles koreografert positur med pekefinger og langfinger på overleppen eller øyebrynet. Blikkene ser ut som uforstående sauer som ikke skjønner om du skal jage dem eller mate dem.

 

 

Der er det nesten tredje målet for Chelsea. Da det roer seg våger grønn-skjorta seg på toalettet. Brillene begynner å lese avisen.

 

 

Så er det pause på Stamford Bridge Stadion (har min venn Yaldaboath forklart at hjemmebanen til Chelsea heter). Svart og grønn T-skjorte går. De har tydeligvis fått nok av tapet. Brillene får selskap av en kompis og endelig titter det frem et smil. Skjermen viser referater fra andre kamper, blant annet der Portsmouth vinner 3-0 over Blackburn. Yaldaboath er happy og stolt. Superkampen mellom Manchester United og Fulham viser storslagne målscoringer til 5-1 og endelig ser jeg smilene bre seg over mengden. Den røde skjorten innerst i hjørnet drister seg til et glis – han har vært tilbakelent og alvorlig hele siste timen.

 

 

Andre omgang begynner og min venn er blitt distrahert av filosofiske tanker. Han begynner å diskutere religion og meningsløshet. Lettet over et annet tema som for meg er mer lettfattelig enn fotball setter jeg inn med kveruleringsargumentene mine og snart er vi på en totalt meningsløs kollisjonskurs. Det er da jeg bestemmer meg for å kjøpe en øl til, dvs en runde til, heter det visst.

 

 

Så skjer det skjebnesvangre. Min latinohelt på Man City, nr 30 Corradi får sitt andre gule kort og blir dermed utvist. En lattermild reaksjon fra resten av publikum hjelper ikke på min skuffelse over at mitt eneste trekkplaster for å se kampen nå er forvist fra skjermen. Ikke finner jeg en ny favoritt på noen av lagene heller.

 

 

Brillene river ut en seksjon fra Dagens Næringsliv, lokalet begynner å tømmes. Minuttene teller ned. Et håpløst forsøk på å danne mur under et hjørnespark utløser latterkramper i det Dickov får gult kort for et måpende og kopende tryne mens han dytter og skubber i samtlige motspillere. De gav ham en klem etterpå når det ikke ble mål.

 

 

-         ”Kan jeg bruke navnet ditt?” spør jeg Yaldaboath. Jeg skal blogge om denne spesielle kulturelle eventen.

-          ”Tja, enten kan du bruke navnet mitt, eller du kan bruke Yaldaboath, den falske guden fra jødisk mytologi som trodde han var Gud, men som viste seg bare var demonisert og trodde han var Gud.”

 


Som sagt, så gjort. Alt i alt har jeg lært at favoritter forvises fra fotballbanen og at fotball er det menn bryr seg om mest her i verden. Jeg tror faktisk fotball kommer hakket foran sex. Fotballpuber er iallfall ikke stedet for en jente å få oppmerksomhet i sine flotte høye hæler når det er fotballkamp på elleve skjermer rundt henne!




Pesta og herremakta

Maridalsspillet 2006 - Svartedauen

Igår fikk jeg og en fullsatt voll en stemningsfull opplevelse av de sjeldne. Hvert år bringes 1300-tallet tilbake til nåtiden med svartedauen som den altoverskyggende trussel mot folk og gård i Maridalen. I de eldgamle ruinene av Margaretakirken settes kulissene for et dystert spill om bygdefolk og herremakt, slit, savn, tro og tvil. Med kirken og hele landskapet rundt som scene fraktes man tilbake mange hundre år og får en smakebit av hvordan folk sloss for sin rett og sine drømmer under helt andre omstendigheter.



(foto hentet fra www.maridalsspillet.no. Se flere bilder der)

Mørket senker seg akkompagnert av middelaldersk kirkesang, et truende hestefølge trommes inn fra dalen for å avkreve korn og kjøtt i skatt fra gårdene rundt Maridalen. Brutalt trues bøndene fra herremakta, og i bakgrunnen lurer Svartedauen. Det ryktes at den er kommet til Kjelsås, og folket frykter at den snart tar dem med seg og legger hele dalen øde.

Det er et dystert, brutalt og tankefullt spill. Det gir ettertanke og takknemlighet for den verden vi har i dag. Etter spillet tar vi en vandring rundt ruinene av Margaretakirken, og studerer murene. Tenk hva disse veggene har sett? Alle de hundreår av menneskelig aktivitet, glede, sorg, tro, tvil, ambivalensen mellom lojalitet mot Tors hammer eller kristenkorset, alle års syklus, kornmarkene, Maridalsvannet, hest og kjerre, og utviklingen frem til dagens moderne Maridal med rykende fersk asfalt som krysser de gule kornåkrene.

I stummende mørke vandrer vi over kornåkrene der hestene hamret hovene sine for et øyeblikk siden og for 700 år siden. Men et stykke ute på stien er det ikke bekmørkt likevel. Himmelen er fortsatt ikke svart. Brisen blåser forsiktig håret vekk fra ansiktet, men tankene blåser ikke bort. Stemningen fra spillet sitter igjen i magen hele sykkelenturen hjem. Jeg lever for slike magiske øyeblikk som nekter å bli borte. Slike øyeblikk som forlenges ut i livet og setter tankene i spinn.

Det er første gang jeg har sett Maridalsspillet og første gang jeg har syklet i Maridalen i mørket.

Det er fortsatt forestillinger i dag og på søndag for de som vil sette dagens liv i historisk perspektiv.

Gode olje-nyheter for Bolivia

Bolivia er mitt andre hjemland selv om jeg er norsk. Jeg har bodd i Cochabamba en stund og følger ivrig med på hva som skjer med landet og folket som jeg ble så glad i mens jeg bodde der.

I dag leste jeg den gledelige artikkelen til Astrid Meland i dagbladet om Norges nye planer i samarbeid med Bolivia. Hun forteller at Erik Solheim i møte med president Evo Morales ønsker å hjelpe til med å kjøpe tilbake den nasjonale kontrollen over olje- og gassproduksjonen i landet.

Det er mange som kritiserer Morales og MAS planer om dette og frykter for privat eiendomsrett og private aktører i markedet. Men det bolivianske folk har aldri nytt godt av industri på private hender og støtter nasjonal kontroll i håp om at profitt og inntekter endelig kan komme landet selv tilgode.

Bolivias økonomiske historie har vært en historie preget av tap. Landets sølvforekomster forsvant til kolonimaktene før uavhengigheten og understøttet den spanske tronen i flere hundreår. Territoriet er bare halvparten så stort i dag som det var ved uavhengigheten i 1825 etter at samtlige naboland har forsynt seg av land og ressurser i krig. Bolivia mistet sine nitrat og kopper ressurser til Chile i 1879 sammen med den utrolig viktige adgangen til havet i 1879. Acre-provinsen og store gummiressurser stakk Brasil av med i 1903 akkurat i den strategiske perioden hvor gummiprisene var som høyest i dekkindustrien. Chaco-krigen på 30-tallet resulterte i tapte territorier og oljeforekomster til Paraguay. Dessuten var det en av de mest blodige kriger noensinne i forhold til folketallet.

Det som har gitt Bolivia inntekter gjennom historien er tinn-utvinning og olje/gas. Men tin-gruvene var eid av tre familier som ikke hadde til hensikt å dele sin rikdom med resten av landet. Tinngruvene ble nasjonalisert i revolusjonen i 1952. Men den beste avkastningen gav tinn mens det var krig i verden, og prisene sank dramatisk samtidig med at etterfølgende militærdiktaturer etablerte Bolivias svære utenlandsgjeld.

Det bolivianske folket har stort sett gjennom hele historien vært statister og tilskuere til den økonomiske arena uten muligheter til å delta, uten utdanning, uten ressurser og uten de mest grunnleggende behov. Over to tredjedeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

Olje og gass er den siste virkelig verdifulle ressurs Bolivia fortsatt har. Som Solheim sier, så har Norges olje-suksess vært basert på nasjonal kontroll over oljeindustrien. I Norge mottar staten rundt 85% i skatt fra oljeselskapene. Til sammenligning har Bolivia hittil kun hatt 18% av inntektene av sin egen olje og gass.

Det gjør det ikke enklere at eksporten fordyres uten adgang til havet, slik at både Peru og/eller Chile forlanger sin store del av kaken for bruk av deres territorium. Bolivianerne har aldri glemt sin kyststripe og har fortsatt et håp om å få returnert sin rettmessige adgang til havet 137 år etter Stillehavskrigen.

Med denne historien i mente synes jeg det er på tide at den bolivianske staten, nå endelig representert av en president med et ekte demokratisk mandat, får mulighet til å disponere inntekter av egne ressurser til det beste for sitt eget folk. Og jeg gleder meg over at Norge, som har hatt en slik suksess-historie med sitt oljeeventyr kan være den som hjelper Bolivia å kjøpe tilbake store nok andeler i sin egen basisindustri til å gjøre dette mulig.

Det gjenstår mye å ta tak i dette landet, men et steg må man ta før det neste. Jeg gleder meg til å følge med utviklingen!


Invitasjon langveisfra

Hello all,

I am writing to invite you to a photography opening in Café La Republika this Friday,  August 8th at 19:00. The photos are of various mines in Bolivia and were taken by Pascal van Heesch. Jack will also be playing some music.

Hope to see you there,
Lee

PS I am attaching a formal invitation:


Bolivia Cultura tiene el honor de invitarle

A la exposición fotográfica

“mineros de Bolivia”
de Pascal Van Heesch   

La inauguración se llevará acabo del 18 de Agosto del 2006, 19:00  

Bolivia Cultura
Calle  Ecuador No. 342
Cochabamba — Bolivia  

Esperamos contar con su presencia
Para mayor información favor comunicarse al teléfono(591) - 4 -   4526028



Melankolsk og nostalgisk
Idag fikk jeg denne eposten fra min venn Lee i Voluntør-organisasjonen i Bolivia "Voluntarios Bolivia". Helt siden jeg forlot Cochabamba for tre år siden har Lee trofast sendt meg invitasjoner til all verdens arrangementer som foregår i "byen min".

Denne gangen er jeg invitert til vernissage av en fotoutstilling av Pascal Van Heesch som heter "Mineros de Bolivia", en fotosamling av minearbeidere og deres harde liv. Jeg skrev en tekst om mitt besøk til minene i Potosí i 2003, og når jeg får sporet opp mine egne bilder skal jeg legge den ut her.

Åpningen av utstillingen nå på fredag er i et hus jeg ofte vanket i, i en gate jeg kjente ut og inn. Det gir en rar følelse å lese slike detaljer som engang var så nære, og som nå stadig blir lengre og lengre borte, ikke bare geografisk, men også i fortiden.

Det er vemodig og trist at jeg ikke kan være tilstede blant mine venner i Bolivia, men samtidig er det utrolig godt å få disse påminnelsene om at livet går sin gang. Selv om jeg ikke kan være der med dem, så minner disse invitasjonene meg om at jeg fortsatt regnes og huskes blant dem og at den dagen jeg reiser tilbake, så er jeg velkommen.

Ambivalensen mellom det nære og det fjerne smelter sammen i slike små oppmerksomheter som for meg er større enn noen gave.

Religion og fordommer

Ingvild Hunsrød skriver i sitt innlegg: "Den tillatte rasismen" om uttalelser som  det reageres på og som det ikke reagereres på. Hun finner overveldende reaksjoner på uttalelser som dreier seg mot jøder, men ikke tilsvarende uttalelser mot muslimer. Er det blitt slik nå at man skal ikke være rasist og alle skal aksepteres, bare ikke de som er annerledes på _den_ måten? Skal vi kunne kategorisere og bestemme hvilke typer annerledeshet som skal være akseptabelt? Nå går det snart for vidt.

At man skal kunne komme unna med slike uttalelser som Hunsrød refererer til i dagens samfunn er hårreisende. Det blir ikke bedre å diskriminere, forskjellsbehandle, tenke og snakke nedsettende og ondskapsfulle tanker om andre mennesker, bare fordi de er annerledes på en annen måte enn de som er annerledes og "akseptert".

Når skal man innse at det er forskjell på religionen som helhet og på hvordan enkelte religiøse forholder seg til verden?

Når skal man innse at det er forskjell på trossamfunn som sådan og enkeltmenneskers onde handlinger?

En religion har ikke handlende subjekt, derfor kan ikke religionen ta skylda. Kun de enkeltindividene som tar valg står ansvarlig for egne handlinger. Da må vi alle også stå ansvarlig for våre valg om å karakterisere og se ned på andre mennesker uten grunn.

Oppgjøret med populære fordommer burde vært tatt for lengst! Jeg har for øvrig skrevet et innlegg om fordommer for noen dager tilbake: "Bumerang rasisme"


"Erosion of democracy" - hykleren Bush

Det med stor undring jeg leser følgende artikkel i The Boston Globe:

"Bush Challenges hundreds of laws: President cites powers of his office."
Artikkelen er hele syv sider og omtaler hva slags type lover USA's president mener at han ikke trenger å følge. Han hevder å ha rett til å ignorere mer enn 750 lover som er vedtatt etter at han kom til makten. Artikkelen er publisert i april i år, så til nå i august er tallet sikkert enda høyere.

Som demokratiets korsfarer som krever innføring av demokratier i alle verdens land, hvorfor undergraver Bush selv de mest grunnleggende demokratiske prinsipper? Og hvordan kan han?

Jeg er sjef, jeg gjør som jeg vil
Han kan fordi han er Commander in Chief, mener han selv. Og han gjør dette på den mest respektløse måten. Han har latt være å bruke vetorett i det hele tatt, inngår kompromisser og betingelser for vedtagelse av lovene, inviterer kongressens medlemmer til "Signing Ceremonies" hvor han roser dem for deres arbeide. Men når de alle har forlatt Det hvite hus, skriver han et såkalt "Signing Statement" hvor han gjør rede for sin tolkning av loven, hvordan han tolker den i forhold til konstitusjonen, og forbeholder seg retten til å hverken implementere eller etterfølge de deler av loven han personlig måtte finne strider mot hans egen tolkning av konstitusjonen.

Mange av disse lovene er vedtatt utelukkende fordi han har gått med på betingelser i forhandling med partene, men etter underskriften går han tilbake på de samme betingelsene, bruker lovene slik det passer ham, eller rett og slett unnlater å følge dem. Dette er presidentens rett, hevder han selv og tilhengerne.

Tidligere tradisjoner for Signing Statements:
Dette er selvsagt en metode som flere presidenter har brukt før ham, spesielt fra Reagan-tiden på 80-tallet og fremover. Men tidligere presidenter har brukt vetoretten der det har vært åpenbar konflikt mellom interessene til kongress og president, og "Signing statements" har primært vært brukt for å klargjøre presidentens tolkning av punkter som kan være tvetydige.

Denne metoden har aldri før blitt brukt i et slikt omfang, og med så klar gi-faen-holdning overfor punkter kongress-medlemmene trodde de hadde kommet til enighet om. Punkter som president Bush etter han smilende har tildelt dem et klapp på skulderen for innsatsen, i stillhet gjør ugyldig.

Militæret, etterretning, informasjonsplikt og nasjonal sikkerhet:
Og det er ikke småtterier han på denne måten tildeler seg selv av makt. Svært mange av lovene han ignorerer er militære regler og reguleringer inkludert tortur-forbudet, plikten til å underrette kongressen i en rekke viktige saker, blant annet før han bevilger penger til å sette igang hemmelige operasjoner og i forbindelse med bruken av the Patriots Act.

Det finnes også eksempler på mangel for respekt for lover vedtatt før hans tid som president, som for eksempel "domestic spying program" som brøt med en overvåkelseslov vedtatt 23 år før hans presidentperiode. Foruten å vise ringeakt for kongressens del av regjeringsmakten, har han også motsagt og ignorert dommer og bestemmelser fra høyesterett.

Ringeakt for høyesterett:
David Golove, en jussprofessor fra New York University sier at Bush's tolkning av konstitusjonen til å gi ham rett til å underkjenne høyesterettsavgjørelser, truer med å avvikle lovens struktur og kan underkjenne selve konstitusjonen. En president som ignorerer høyesterett og som er støttet av en kongress som ikke vil utfordre ham på det, vil i siste instans eliminere maktfordelingen og den gjensidige kontrollene mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt som gjør USA til et demokrati.

Dersom det er president Bush's hensikt å underminere annen demokratisk makt, for selv å ha det siste ordet også når det gjelder hans egn konstitusjonelle makt, så går man mot en ubegrenset utøvende makt, eller hva man også ville kalle en diktator.

********************'

Internasjonal innblanding på demokratiets vegne:

Som selvutnevnt verdenspoliti som blander seg inn i andre lands demokratiske mandater hvis politikken de folkevalgte fører ikke passer dem, hvordan kan USA være seg bekjent av en president som fnyser av lovene vedtatt av hans egen nasjonalforsamling og overser høyesterett bare fordi han er "Commander in Chief"?

Det er utallige eksempler på USA's innblanding i andre staters politiske prosesser. Selv kjenner jeg best til tilfellet Bolivia: Etter Evo Morales i 2005 ble valgt til president i Bolivia med klart flertall og 54% av stemmene, begynte den amerikanske administrasjonen å snakke om "erosion of democracy" i Bolivia. Hvorfor det, tro? Jo, fordi MAS (Movimiento al Socialismo), partiet til Evo Morales, er venstresosialistisk og fordi USA fortsatt  har angst for alt som smaker av sosialisme. Man kan si mye om Morales' politikk, og jeg skal ikke gå inn på den her, men når han blir valgt med klart flertall, ja så har han et demokratisk mandat. Han er forøvrig den første president i den bolivianske historien som velges med klart flertall. Hvis det bolivianske folket velger en annen politikk og en annen leder enn det USA ønsker seg, ja, så er det det som er demokrati.

Det heter seg at man bør først feie for sin egen dør, så hvordan våger Bush å omtale valget av Morales som en "erosion of democracy" når han selv ikke engang har respekt for de mest grunnleggende demokratiske prinsipper?

Dalende støtte også blant republikanere:
Men han er ikke lenger like populær i sitt eget land. I Aftenpostens fredagsmagasin 11. august (papirutgaven) fortelles det at meningsmålingene har vært helt nede i 35% av stemmene på landsbasis. Hans egne, republikanerne, begynner også så smått å revurdere sin støtte. Både fordi han så skjødesløst gjør som det passer ham i forhold til nasjonal sikkerhet, det militære, tortur og "The Patriots Act", men også fordi de innser at med Bush har det blitt for mye krig og for lite samarbeid med andre land.
 
Hva ligger bak denne taktikken?
Er Bush gjennom denne metoden i ferd med å sikre seg ubegrenset makt uansett demokratisk prosess? Eller er han en nikkedukke for andre bakmenn?

Merkelappen "Erosion of Democracy" feies iallfall best foran hans egen dør...

Hyllest til dusjen

Hva gjorde de før man fikk dusj? Man badet en gang i uken i en stor stamp, jada, vi har alle hørt om det. Men hvordan taklet man alle de ulemper man får dersom man ikke dusjer?

DusjÅ la vannstrålene sildre nedover kroppen, puste ut, nyte varmen og stunden alene. Mykt og deilig, såpe som dufter og får neseborene til å utvide seg. Håret som blir tungt, faller nedpå ryggen og skaper strie strømmer av vann. Dusjen gjør så utrolig mye mer for velværen enn bare å vaske kroppen ren. Jeg priser meg lykkelig for å ha havnet i verden i en periode av historien hvor vi har dusj!

Hvis jeg ikke dusjer etter en treningsøkt, blir jeg klam, seig og begynner å fryse. Og jeg får ikke varmen i kroppen igjen før jeg har vært i dusjen. Hvordan holdt man varmen etter at man hadde blitt varm, svett og klam når man bare vasket seg en gang i uken?

Når man svetter åpner porene seg og man får renset ut avfallsstoffer fra kroppen. Men hvis man ikke dusjer etterpå blir dette liggende utenpå huden, tetter porene seg og istedenfor rens får man hudormer, kviser osv.

Kanskje man ikke dro på treningssenteret og svettet før man fikk dusj, men man hadde da nok av fysisk tungt arbeid på gård og grend som kunne forårsake svette og ubehagelige kropper som ville fryse i dårlige isolerte hus uten strøm. Det er ikke mange tiår siden det ikke var vanlig å ha dusj

Gjennomsvett etter treningsøkt i dag tidlig erkjente jeg at en av de vesentligste oppfinnelsene (om enn enkle) i dette århundre må være dusjen. Iallfall for meg. Når det gjelder oppfinnelser og innretninger som er laget for å gjøre livet enklere og bedre, så kan jeg ikke tenke meg noe jeg bruker mer, oftere og som gir så stor velvære som dusjen.

Så hva gjorde de før i tiden? Stilte seg under Frysjafossen, kanskje?

Frysja

(foto: Elisa Vik: Frysjafossen)

En tangodrøm:

Drømmer meg bort til Argentina en sen lørdagskveld:


 
Adblock
Adblock

Pilgrimsvandring i natten

Etter at jeg i går lot tankene mine reise tilbake til mitt feltarbeid i Bolivia, fikk jeg lyst å dele en annen hendelse fra helt i starten av oppholdet. I disse dager er det nemlig store forberedelser i Cochabamba-dalen til den årlige religiøse dansefestivalen til ære for jomfruen av Urkupiña. Selv om teksten min er fire år gammel er den like aktuell i dag, siden det nattlige pilgrimstoget fra Cochabamba til Quillacollo gjennomføres hvert år. I år, 2006, holdes Cochabamba-dalens jomfru (Urkupiña) med selskap av intet mindre enn fem andre jomfru-helligheter, nemlig fra La Paz (Copacabana), Oruro (Socavón), Santa Cruz (Cotoca) og jomfruen av Luján fra Argentina.

CbbaDep


Pilgrimsvandring i natten til Quillacollo og Calvarios.

Jeg hadde bodd i Cochabamba i en måneds tid. Jeg kom hit den 13. august 2002 etter nesten to døgn ombord i et fly eller i transit på en eller annen flyplass. Jeg kjente ikke byen, ingen mennesker her, og jeg var veldig spent på hva som nå kom til å skje. Jeg hadde reist hit alene for å bo og lære Bolivia å kjenne gjennom en Cochabambinos øyne, og dette skulle etterhvert bli min by. Men foreløpig var jeg veldig fremmed, både med anderledes utseende, andre tanker og andre vaner.

Fiesta de Urkupiña
Det gikk derimot ikke mange dagene før jeg fikk lære å kjenne noe av det mest typiske bolivianske, la fiesta! Den 15. august ble en av de store festivalene i Cochabamba-dalen innledet med en gigantisk dansefest som kalles La Entrada i nabo-byen Quillacollo. Festivalen feires til ære for jomfruen av Urqupiña, og legenden forteller at Jomfru Maria med barnet viste seg gjentatte ganger for en ung gjeterjente på en av åsene som heter Calvario utenfor Quillacollo. Hennes foreldre av en gruppe av landsbybeboerne så henne også en gang da den unge jenta ropte: ?Orkopiña!!? som på Quechua betyr ?der oppe på åsen!?. Jomfruen ble sett mens hun steg opp til himmelen. Ved foten av åsen fant man etterpå en stein-figur som forestilte jomfruen, og denne oppbevares nå i kirken i Quillacollo.

Festivalen varer i flere dager og feires hvert år. Dette tas svært seriøst av borgerne i Cochabamba-dalen og jeg kunne ikke la dette gå fra meg.  Den 16. august bestemte jeg meg for å delta på den tradisjonelle pilgrimsvandringen fra Cochabamba til Quillacollo om natten for å be jomfruen av Urqupiña om velsignelse og hjelp med oppholdet mitt i Cochabamba. Siden folk her tar dette fullstendig seriøst, kunne jeg jo ikke gjøre noe annet. Med siste rest av jetlag-fordelen min tenkte jeg at dette måtte gå lekende lett. Jeg kledde meg godt og vandret ut i natten. Jeg var temmelig spent, både på selve vandringen, men også fordi det var første gang jeg vandret alene ute om natten.


Vandringen:

PlazaCbba14Gjenger med ungdommer kom drivende i motsatt retning, og jeg lurte en stund på om jeg gikk feil, men skjønte etterpå at de enten bare tjuvstartet på vandringen eller ville finne et fint skuested langs ruten hvor de kunne se på folk og drikke Chicha sammen.

Jeg ruslet til Plaza 14. de septiembre, hvor store mengder folk i alle aldre hadde samlet seg allerede kl. 23.30. Flere taler og sanger og lovprisninger av jomfruen senere ropte man på bærerne av korset. Et stort og tungt kors begynte å bevege seg over 6 bærere.Inskripsjonen på korset var merkelig nok ?500 años de la evangelisación en Bolivia? eller ?500 år med evangelisering i Bolivia?. Kanskje det bare var jeg som reagerte på den med helt andre enn positive assosiasjoner? Folkemengden og jeg føyet oss etter korset, og sakte, men sikkert beveget vi oss rett ut av byen og i retning Quillacollo.

(foto: Plaza 14 de Septiembre, Cochabamba, i dagslys)

Underveis slo et korps følge med oss, og hoppet av igjen ved bygrensen. Det var en ganske rar følelse a vandre midt i nattens mørke sammen med en stappfull hovedgate med alle slags typer folk. Små barn, noen ble bært, andre måtte pent gå. Gamle og unge, nonner, en pastor som messet, gamle kroker og mange unge par. Jentegjenger som fnisende holdt hverandre i armene og dannet lange rekker.

Guttegjenger med bærbare cd-spillere på full guffe. Musikk gjorde det forresten enklere å traske avgårde uten å tenke på at man hadde 5 timers vandring foran seg, så det var en god idé. Andre hadde ?jukset litt? og freste avgårde på roller-blades og skate-boards. Foran korset kjørte en pick-up med roperter som ropte ut bønner, spilte salmesanger og ?El Condor Pasa?. Rundt 20 politimenn og kvinner banet vei for prosesjonen utstyrt med sykler, en bil, batonger og svartefinlandshetter. ?Hold til høyre!?

Katolsk budskap underveis:
Underveis stoppet det gigantiske følget opp på 6 forskjellig stasjoner, hvor det ble holdt en tale over et tema som hang sammen med Cochabambas fokus på Familiens år:

1. ?Familien er Guds prosjekt?
2. ?Ekteskapet er et kall, et vitnesbyrd og en misjon? ? om livets evige martyrdom og oppofrelser.
3. ?Familien er en pilgrims kirke til tjeneste for Guds rike? ? om grunnlaget for den neste generasjon.
4. ?Familien er livets kilde som fremmer menneskeheten verdighet.?

Utålmodige folk begynte nå å presse på for å komme gjennom massene som stoppet for å høre talene. Andre ville bare gå, komme seg avgårde.
Virgen
Usannsynlig mye folk var det blitt etterhvert fordi folk hadde sluttet seg til toget etterhvert, og nå var vi vel kanskje halvveis. Det hele var stemningsfullt med en tett mengde folk, lyslykter og stearinlys, andaktige ansikter som stadig repeterte bønnene.

- "Santa Maria, madre de Dios, bendiga a nosotros los pecadores, ahora a la hora de nuestra muerte, Amen" (Santa Maria, guds mor, velsign oss syndere, fra nå og til vår siste time)

(foto: Virgen de Urkupiña)

Ved alle stasjonene var det utsatt medarbeidere for radio Maria som ønsket velkommen til pastor Tito Solari og gav ham ordet når vi ankom. Menneskemengden var nå flere kilometer lang, noen foran og noen bak korset. Man så mennesker så langt øyet rakk i begge retninger. Det begynte å bli kaldt, folk begynte å bli tørste og beina hadde hatt bedre dager. Langs ruten ble det tettere og tettere med gateselgere med vann, brus, og diverse snacks og mat, og matlukt blandet seg med gass-stank fra all stekingen og friteringen. Faktisk ble det vanskelig å puste noen steder hvor luften fyltes av gass.

Klokken 04.00 passerte vi en bomstasjon hvor det stod Quillacollo 14km. Jaja, tenkte jeg, ingen mulighet til å snu nå, det er bare å fortsette! Litt etter passerte vi den 6. stasjonen hvor temaet var de stakkars fattige gatebarna og familier som ikke fungerer. Gatebarn som deltok i vandringen fikk tilbud om kaffe på denne stasjonen.

Nå begynte jeg virkelig å kjenne det i beina, og flere fant improviserte løsninger for å hvile seg så lenge vi stod i ro. Stummende moerkt var det nå, for det hadde ikke vært gatelys på lenge.

Quillacollo i grålysningen:
Klokken 04.30 passerte vi endelig bygrensen til Quillacollo, og vi ble moett med dusjer av hellig vann. Jeg får ta det som et godt tegn at jeg ble våt i kulden. Dette er et årlig fenomen, men det var likevel store øyne på tilskuerene i Quillacollo når det veltet inn med pilgrimer fra Cochabamba. I Quillacollo hadde folk overnattet ute i parkene og ventet. De lå strødd overalt med ulltepper og mer eller mindre over hverandre.

Iglesia QuillacolloPlutselig ble det veldig trangt, og folk presset på fra alle kanter. Jeg tenkte jeg måtte komme meg ut av hoved-prosesjonen, og heller oppta rollen som tilskuer. Det var det imidlertid flere som hadde tenkt, og snart var alle side-muligheter like trange og fulle av folk som midt i gaten. Frem mot katedralen ble det uutholdelig trangt i menneskemengden, og jeg måtte gi tapt. Men det var ikke så lett, for ingen hadde tenkt å flytte på seg for å hjelpe noen ut.
 
- "No hay paso!" (Det er ikke passasje her) var svaret jeg fikk på mine desperate, men høflige
- "Disculpe, con permiso, por favor!"

Istedet ble jeg presset nærmere katedralen og jeg fikk et glimt av jomfruen før jeg under sinte blikk klarte å komme meg ut i en sidegate tett etter en mor og hennes lille datter som presset seg gjennom mengden som nektet å flytte seg. 

***

Jeg var helt utslitt i beina, og kjempet meg vei tilbake gjennom folkemengdene til utkanten av byen der jeg kastet meg inn i en trufi: (en slags fastrute-taxi) som skulle tilbake til Cochabamba. 2 Bolivianos og en halvtime senere var jeg endelig hjemme og i seng halv syv om morgenen. Jeg trodde nå at jeg på grunn av utslitte ben og klaustrofobiske tendenser nå hadde gått glipp av fortsettelsen på vandringen til Calvarios for den symbolske knusingen av stein, så man kan bli velsignet av jomfruen av Urqupiña. Men jeg skulle få en sjanse til...


Kart over Quillacollo-provinsen

Bumerang rasisme

Antirasistisk bloggstafett:

I tråd med min nye treningsfilosofi fortjener jeg ekstra strafferunder, så jeg skal gjøre et forsøk med en langdistanse-etappe: Iskwew har tagget meg med Antirasistisk Bloggstafett, via Iversen, startet av Elvis Bling Laden på GudBedre. Selv kjenner jeg ikke så mange bloggere ennå, men utfordrer Undre, og håper hun tar stafett-pinnen videre.

Jeg velger å fremme en anti-rasistisk appell på bakgrunn av to personlige opplevelser:

Første hakeslepp


For ikke lenge siden spiste jeg lunsj med en ganske ung fyr som er adoptert til Norge fra Indonesia. Samtalen tok en dreining jeg ikke hadde ventet og som fikk meg til å tenke.

Samtalen dreier seg om adoptivbarn og det å oppsøke sine biologiske foreldre. Han har ikke noe behov for det, sier han, men opplever at adopterte jenter gjerne oftere har ønske om å finne sine røtter enn adopterte gutter. På spørsmål om hvordan det kunne henge sammen, resonnerer han litt frem og tilbake, men kommer i allfall frem til at han uansett ikke har noe interesse av det, for han vil være norsk!

- "Men du er jo norsk? Du er adoptert av norske foreldre, oppvokst i Norge, har norske venner og føler deg norsk, da er du vel norsk?"
- "Joda, men det  var ofte at jeg blir sett på og behandlet som innvandrer."

Jeg tenker det er synd at vi fortsatt ikke er kommet lengre i Norge enn at vi forskjellsbehandler og forhåndsdømmer mennesker etter hvordan de ser ut. Men før jeg rekker å tenke tanken ferdig får jeg hakeslepp: Han sier nemlig:
-  "Jeg har ikke noe til overs for innvandrere, de er jo bare kriminelle og ødelegger for alle andre."

Jeg måper! Etter selv å fortelle at han var utsatt for forskjellsbehandling på grunnlag av utseende, karakteriserer han nå hele gruppen innvandrere som kriminelle og som en kjedelig kjepp i hjulet for hans mulighet til anerkjennelse som norsk i det norske samfunnet.

Jeg prøver så smått å fortelle at det er jo ikke innvandrere som forskjellsbehandler ham, men representanter for det norske folket som han ønsker å identifisere seg med. Det vil vel ikke bli bedre om han også har de samme holdningene til innvandrerne som han selv lider av. Han ser på meg med litt blanke øyne, det er tydelig at han ikke forstår hva jeg mener.

Han avfeier meg med at jeg umulig kan vite hvordan det var å være adoptert, noe han selvsagt har rett i. Jeg er ikke adoptert. Han forklarer videre at i Norge er man delt inn i tre deler av folk:

- "Øverst er de hvite, nederst er innvandrerne og midt i mellom er de adopterte. Du må ikke komme å tro at det er enkelt å ha en fot i begge leire. Jeg ønsker dessuten ikke en fot i begge leire, jeg ønsker å være blant de hvite. Jeg ønsker ikke noe å gjøre med innvandrerne, jeg vil bare ha norske venner, og gifte meg med en blond jente med blå øyne, det er innvandrernes skyld at alt er så vanskelig for de adopterte."

Andre hakeslepp


Det er da jeg fortalte ham om en samtale jeg hadde med Juan mens jeg gjorde feltarbeid i Bolivia. Juan er tospråklig. Han snakker Quechua som morsmål (det gamle inkaspråket) og spansk som andrespråk. Juan bor i byen, men har bakgrunn fra landsbygden. Som Quechua-talende blir han regnet som en representant for urbefolkningen(e) og blir betraktet som lavklasse i forhold til de som kun snakker spansk, kommer fra byene og regner seg selv for eliten.

Bolivia er et ekstremt rasistisk og hierarkisk samfunn hvor folk kategoriseres i klasser og grupper etter en rangstige som går fra indianer på bunnen til hvit på toppen. I midten befinner mestisene seg. Juan blir av andre betraktet som en cholo, et nedsettende uttrykk om indianske bønder som har flyttet til byen og som er en slags mellomting mellom indianer og mestis. Denne rangstigen assosieres også med rurale verdier på bunnen og urbane verdier og livsstil på toppen. I tillegg assosieres kategoriene av mennesker ut fra grader av anstendighet.

Juan klager over urettferdigheten i denne rasistiske måten å organisere samfunnet på, forteller meg om alle nederlag og forskjellsbehandlingen som skjer til fordel for de høyere opp og som går ut over folk som ham selv. Jeg har ingen problemer med å forstå hans frustrasjon over manglende respekt og muligheter.

Plutselig spør han meg helt uten sammenheng (tror jeg) om det er mange homofile i mitt land. "Jo, tja, det er vel like mange homofile i Norge som i alle andre land, begynner jeg..." Han svartner i øynene, kniper dem sammen og veser: "Jeg hater alle homofile!"

Jeg får nok et hakeslepp og begynner en liten argumentasjon:
- "Hvordan kan du si det? Kjenner du noen homofile? Er du klar over at det er nettopp på grunn av en slik tankegang at rasisme blir til? Det er ved å fordømme andre mennesker for å være annerledes og sette seg over andre mennesker at man får alle de problemene du nettopp har fortalt meg om, og så fordømmer du selv en hel gruppe mennesker fordi de vil elske andre mennesker enn du vil elske? Hva vondt gjør det deg? Det er ikke engang din sak hvem andre mennesker velger å være glad i!"

Juan blir målløs, han hadde ikke forventet en slik tordentale fra en jente, og han hadde ikke tenkt på det på den måten før.

Å hevde seg over andre


Det er først lenge etter at jeg forstod at det var ikke det Juan ville frem til. Dette var en måte for å ham å forsøke å plassere seg et hakk høyere opp på rangstigen. Selv om han av omverdenen ble betraktet som en cholo i nedsettende ordelag, kunne han ved å assosiere seg med anstendig livsførsel i det minste heve seg over de som ikke kunne det. Han var en høymoralsk anstendig og gudfryktig heterofil mann, mens de homofile var i hans katolske øyne umoralske ugudelige mennesker på grunn av en praksis som stred mot kirkens definisjon på anstendighet.

Selv om Juan ikke liker konsekvensene av en slik rangstige, og åpenlyst kritiserer konsekvensene av den, anerkjenner han selve rangstigen, fordi han måler både seg selv og andre langs den. Men det er selvsagt ikke rettferdig at han befinner seg på bunnen av den. Dvs, han plasserte seg jo ikke helt på bunnen, han fant en gruppe mennesker han kunne heve seg over ved å fremheve det han så som anstendighet fremfor etnisitet.

På samme måte kjempet adoptivgutten en kamp for å skaffe seg innpass på toppen av den rangstigen han oppfattet som systemet i Norge. Han kritiserer først konsekvenser for ham selv som følge av slik systemet er. Samtidig anerkjenner han den samme rangstigen ved å ta avstand fra de han oppfatter som lavere nede. Det tragiske er jo han ved å anerkjenne rangstigen gjør det umulig for ham å nå sitt mål i kraft av seg selv som den han er, men er avhengig av norske venner og en norsk kjæreste for å bli akseptert, og for å akseptere seg selv som norsk.

Hva er det jeg vil frem til med disse to historiene?

Jo, man skal passe seg for å tro at man er uten fordommer. Det har vi alle. Mange av dem har vi ikke engang tenkt over at vi har. Vi kan kritisere konsekvenser av tingenes tilstand og mislike sterkt systemet som det er, men faller vi ikke altfor ofte i fellen av å anerkjenne systemet som sådan i andre situasjoner likevel? Ofte uten å tenke over det?

Både Juan og denne gutten forholdt seg til rangstigene som om de var uunngåelige. Hvis man tar dem som en gitt betingelse som man ikke kan endre på, er det ikke rart at man forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen for egen del, selv om man ikke liker betingelsene.

Men rangstiger og hierarkier mellom mennesker er ikke naturlige i seg selv. De skapes av fordommer og forventninger vi har, bevisste og ubevisste, og ved måten vi inndeler mennesker i kategorier og snakker om dem på. Men kategoriene og forventningene vi har kan alltid være åpne med mulighet for endring. Det er ikke slik at etter en erfaring vil vi aldri kunne legge til eller trekke fra aspekter og kriterier for hvem og hva som faller innenfor og utenfor. Så snart en kategori slutter å være relevant slutter vi også å snakke om den på samme måte som før.

F.eks, ble nordlendinger sett ned på i hovedstaden i gamle dager, og det var ikke uvanlig å se boligannonser hvor det ble presisert at man ikke ønsket nordlendinger som leietakere, slik man i dag skriver "ikke-røyk". Nå er ikke kategorien nordlendinger relevant lenger, så da har vi sluttet å snakke om dem på den måten. Det var jo ikke egenskaper ved nordlendinger som gjorde dette naturlig, men snarere fordommer som ble relevante fordi folk snakket om nordlendinger på en nedsettende måte.

Det er i det øyeblikk at noen setter en kategori av mennesker over andre kategorier av mennesker at rasistisk tankegang fødes. Når man fastsetter grensene og hierarkiet mellom disse kategoriene har man en rangstige. Men i stedet for å betrakte rangstigen som uunngåelig, så la oss heller la være å anerkjenne rangstigen. La oss hviske ut grensene mellom kategoriene og la dem flyte over i hverandre på samme nivå, ikke over og under. Vi påstår vi er så gode til dette i Norge, landet bygget på likhetsprinsippet og egalitet.

Jeg tror likevel vi alle og enhver kan ha godt av å ta en nærmere titt på de kategorier vi bruker til daglig. Alle kategorier som karakteriserer mennesker. Ikke bare rasekategorier, men geografiske, religiøse, kulturelle, kjønn og legning osv.

Man vet aldri når ens holdninger til andre mennesker plutselig slår tilbake på en selv...

Om å overvinne seg selv - eller jada, masa...

Jeg er min verste motstander. Og den argreste og mest irriterende:

Det er tidlig morgen, jeg har såvidt klart å slepe meg ut av sengen. Det er bare såvidt øynene klarer å skape glipe nok til å se hvor jeg går på vei til svømmehallen. Jeg går meget motvillig. Dette hadde jeg aldri gjort om det ikke var for at jeg har en avtale. En sådan fornuftig, ambisiøs avtale om å trene sammen tidlig på morgenen. Det virket veldig smart når vi avtalte det, akkurat nå virker det mest slitsomt.

Jeg ankommer svømmehallen og kjøper meg et klippekort. 25 klipp! Og hvordan hadde jeg tenkt at jeg skulle få brukt opp dem? Joda, med fornuftige avtaler inngått i våkne, ambisiøse øyeblikk. Jeg stavrer meg inn i garderoben og er i ferd med å skifte da tekstmeldingen tikker inn. Shit, avtalen kommer ikke, og her står jeg når jeg kunne lagt under dyna. Skal jeg gidde?

- Ærlig talt, sier jeg til meg selv, nå er du først kommet hit, fått av deg klærne, så kan du like gjerne svømme.
- Men, protesterer jeg, hadde det ikke vært deilig å sovet litt lenger?
- Det går ikke likevel, husker du ikke at du la sengklærne til vask?
- Æsj, det er sant. Ok, da, jeg får se hvor langt jeg kommer.
- Ikke mindre enn 1000 meter, det er obligatorisk.
- Jada, masa...

Jeg liker å trene, egentlig. Jeg liker også å svømme og har drevet med det siden jeg var 7 år.
 Men i dag er det tungt bare å komme igang. Tyngre enn tungt. Ikke hadde jeg svømmeavtalen til å motivere meg heller. Jeg holder nesten på å gi opp og snu allerede i dusjen. Jeg står ved en vask og skal til å fylle vann på flasken da en liten japaner-dame skyver meg unna.

- Vi er to damer i hele garderoben, det er tre vasker der, men hun MÅ selvsagt ta min vask. Nei, skal det være på den måten, kan det være det samme, dette gidder jeg ikke.
- Såså, du kommer over det, fyll nå flasken i en annen vask og kom deg igang!
- Jada, masa...

Jeg plasserer flasken min på bassengkanten og legger ut på en oppvarmingsrunde.
- Må begynne litt pent med brystsvømming, myk start, vettu.
- Ja, men du burde svømme crawl i dag, det er lenge siden du trente utholdenhet.
- Jada, men har bare lyst å være litt forsiktig, ok?

Selv brystsvømmingen er tung i dag, og jeg begynner å forberede en unnskyldning overfor meg selv for å slippe crawl-treningen i dag også. Vendingen går som sirup og jeg aner virkelig ikke hva jeg gjør her. 200 meter og jeg er utslitt.

- Sånn, nå er det crawl, drikk litt vann og kom deg over i hurtigfila.
- Slutt å kommander sånn, ser du ikke jeg er på vei?
- For meg så det ut som du hadde tenkt å snike deg unna..
- ok, da, masa...

Ikke mange takene etter er jeg andpusten. Det er med nød og neppe jeg kommer over til motsatt kant 50m der borte.

- Det var det jeg visste, jeg er rett og slett ikke i form til å crawle i dag.
- Ikke i form idag? Det betyr bare at det er sannelig på tide, kom igjen, en lengde til.

Jeg begynner å bli irritert på meg selv. Både fordi jeg er så kommanderende, så unnskyldende, men også fordi jeg har sluppet unna noen uker. Dette er straffen. Utpest og rød i trynet etter bare 100 meter crawl.

Hensyn er noe man helst vil at andre skal ta:
Jeg legger i vei igjen, men må stoppe opp halvveis fordi jeg krasjer i en eldre dame som tar tiden svært så bedagelig på rygg i hurtigfilen. Jeg slutter aldri å forundre meg over slike. Det er bare en eneste hurtigfil i Tøyenbadet hvor det er meningen at man skal svømme hurtig. Denne damen og hennes venninne kommer hver torsdags morgen til samme tid og okkuperer hele hurtigfila med noe som ser ut som verdens mest bedagelige synkronsvømming. Ikke bare en, men to! Og når de ikke synkron-rygg-svømmer, så står de å skravler i enden av hurtigfila, slik at det er umulig for andre å vende.

- Ikke at du behøver det i dag, da, du peser jo verre for hver lengde og må kaste etter pusten i stedet for å vende!
- Takk for den, hold kjeft, jeg må komme meg forbi disse sprelledamene!

Jeg hater virkelig når jeg er sarkastisk med meg selv. Jeg kan være virkelig ufordragelig. Jeg biter tennene sammen, svømmer opp på siden og passer på å sprute litt ekstra med beina i det jeg passerer. Fint for henne at hun har svømmebriller!

- Ok, du ser hvordan det går når du tvinger meg over i hurtigfila, bare tull og tøys! Skulle blitt hjemme i senga.
- Greit, svøm utenfor fila, men slutt å syt og ta en lengde til!

Motivasjon i sinne:
Jeg har svømt 400m, det er en kamp om hver eneste vending.

- Jeg har virkelig ikke lyst, jeg er virkelig ikke i form, det er dumme mennesker i bassenget, dessuten er jeg sikker på at jeg kjenner det litt i korsryggen. Avtalen min kom ikke, hvorfor skal jeg måtte svømme da? Jeg har da annet å gjøre?
- Nå må du slutte å syte og sette igang. Du har minimum 600 meter igjen, du har brukt dobbelt så lang tid på disse 400 bare fordi leter etter unnskyldninger. Hva er vitsen med å betale for å svømme om du gir deg etter 400? Ser du ikke hvor patetisk det er?
- Jeg er ikke patetisk, surmuler jeg.
- Udugelige latsabb, du har så godt av det, hva var det vekten viste i dag tidlig? (Det var ikke mer enn 300g mer enn vanlig og absolutt ingen krise, men i denne situasjonen hadde jeg krisemaksimert bare et eneste gram)

Jeg kjenner at jeg begynner å bli sinna. Og med sinnet kommer kreftene. Uante krefter. Jeg sparker fra, langer ut, raser gjennom vannet, nesten så jeg innbiller meg at jeg har fråde rundt munnen. Jeg når kanten, ikke faen om jeg skal få pirke på meg igjen, tenker jeg, vender og skyver fra. Du skal få se på patetisk latsabb! Jeg skjeller og smeller inni hodet. Slavedriver! Rasende er jeg. Og mens jeg skjenner og preker inni meg går lengdene, en etter en. For hver vending tenker jeg et øyeblikk på å stoppe for å drikke vann, men jeg gir meg beskjed om en til, igjen, og igjen.

Jeg er på siste lengde, det blir 1000 meter, men til min forbauselse blir jeg ikke innvilget drikkepause nå heller.

- Igjen, en til, hører jeg meg selv si.
- HVA? Jeg har jo svømt de forbaskede obligatoriske tusen fuckingsmetrene!
- Så treg og så sytete som du er, så har du bare godt av noen strafferunder.
- Noe så inderlig urettferdig!
- Kom igjen, nå er du varm og i farta.
- Grrrrr, masa...

Dette vil jo ingen ende ta. Jeg freser meg gjennom vannet i dødsforakt. Lurer på om de andre ser hvor sinna jeg er? Spretter de unna for å unngå min vrede? Jeg ser dem ikke, jeg bare langer ut som om jeg skulle slå noen for hvert tak. Til pass for dem om de er i veien, ikke mitt problem.

Så skjer det noe. Gjennom et lite vindu i taket, strømmer solen inn. Lyset bryter vannflaten og funkler og danser på hendene og armene foran meg. Det er en lystspill og sinnet er som vasket av meg. Fråden løses opp i vannet bak meg og jeg kjenner et smil bre seg om munnen mens jeg glir inn mot kanten på siste lengden.

- Godt jobbet, sier jeg stolt til meg selv. Dette blir en fin dag.

Nå, etter jeg har fått kost meg i badstuen, fått i meg kaffekoppen, våknet skikkelig og skrevet det hele av meg, så synes jeg i grunnen at strafferundene var noen skikkelige bonusrunder!

 


Menns ansvar for voldtekter:

Handlinger, holdninger og ansvar:


Før dere peprer meg: Jeg mener at man kun har ansvar for konsekvenser av egne handlinger, ingen andres. Hele den mannlige befolkning skal slippe å stille seg til hogs for noen få menns grusomme handlinger. De skal slippe å ta straffen for dem, og de skal slippe å forsvare dem.


Når det er sagt, så har man også i tillegg til ansvar for sine egne handlinger, også ansvar for egne tanker og holdninger. Tanker og holdninger vokser frem i samvær med andre, påvirkes av andre og har påvirkningskraft overfor andre. Tanker og holdninger endrer seg i takt med trender, hva som er in, hva som er kult, hva som aksepteres og hva provoserer og utfordrer.


For slike kollektive trender i holdninger har man også et kollektivt ansvar, både kvinner og menn. Man kan sikkert skrive et utall antall bokbind om hvordan kollektive holdninger oppstår, vokser frem og endres, men en ting er sikkert – de består til enhver tid av summen av alle de enkeltes holdninger – noe som gir oss et ansvar – alle og enhver.



Grader av avskyelighet og grader av respekt:

Mens voldtektsdebatten raser i media og blant bloggerne, fortsetter voldtektene. Overfallsvoldtektene har fått mest oppmerksomhet som det klart mest avskyelige. Men de aller fleste voldtekter skjer ikke på åpen gate. De skjer i hjemmet av menn som offeret kjenner, eller de skjer på nachspiel av menn som offeret kun har kjent noen timer. Ole Kristian Nordengen skriver i Oslopuls.no at det bare forrige uke var ti kvinner som oppsøkte Voldtektsmottaket. De fleste av dem voldtatt på nachspiel.


Holdninger eksisterer fortsatt om at kvinner som drikker alkohol, blir med på nachspiel og kler seg sexy kan skylde seg selv hvis de blir voldtatt. Det er her jeg mener menn har et ansvar. Ikke for at andre menn voldtar, men for at slike holdninger lever og blir akseptert – i mannskretser, i rettsalen, i media og til og med blant velmenende eksperter som jobber mot voldtekt, men som i stedet for å angripe problemet, legger ansvaret på jentene.


Er det mindre avskyelig om en kompis på nachspiel ”overhører” en kvinnes protester på hans tilnærmelser, enn en som overfaller?

 

Ole Kristian Nordengen skriver: ”Per Kristian Dotterud, daglig leder i Reform- Ressurssenter For Menn, utfordrer menn til å komme på banen.

- Vi må ta et oppgjør med seksuell trakassering der det er snakk om litt mer uklare grenser. Det vil kunne ha innflytelse på de mer alvorlige overgrepene, sier Dotterud.


Og det er her jeg mener at man kan plassere et stort ansvar hos menn. Dette dreier seg om respekten for kvinner:


Mihoe beskriver hvordan hun ble plaget ”for moro” av en mann som ikke forstod hennes protester før en annen mann grep inn.

 


I en av kommentarene til artikkelen i Oslopuls skriver LilleMy: ”Mannfolk hører mest på andre mannfolk: Dersom det blir flere manne-menn som offentlig tar sterk avstand mot voldtekt, vil andre menn ta det mer alvorlig. De mennene som voldtar har null respekt for kvinner, men kanskje for andre menn?”


Javel kommenterer at: ”på skolen ble det terpet mye på at vi i gymmen måtte være super-forsiktige, ikke treffe gutta i skrittet når vi spilte fotball. det kunne jo skade dem, stakkars. selv fikk de ingen refs for å klå på puppene/rumpene våre. det var jo "bare på gøy".”


Her kan menn så absolutt bidra! Dotterud sa videre: ”- Jeg mener at menn må ta ansvar både individuelt og kollektivt. Problemet med voldtekter må bli en snakkis blant menn. Vi har ikke et direkte ansvar for at andre menn voldtar, men dette må være et tema blant menn.”


Når det ikke lenger er kult blant menn å klå på damenes pupper mot deres vilje, har vi kommet langt. Når det ikke lenger er kult å overse kvinners protester, er vi kommet langt. Når menn griper inn overfor menn når slikt skjer, vil det kanskje oppstå holdninger om at dette ikke er en måte å bli akseptert av gutta. Dette er ikke en måte å vinne respekt blant gutta på. Når kvinner kan sette sine egne grenser for intimitet og nyte full respekt for det, da er vi kommet langt. Er det ikke egentlig en selvfølge?



Er det ikke egentlig en selvfølge? Tydeligvis ikke.

Ola kommenterer til den samme artikkelen: ”Har menn et kollektivt ansvar?? Noe drøyt. Hva med kvinner? Har ikke de et kollektivt ansvar for dette? Det blir litt for naivt å tro at jenter skal kunne kle seg så frekt som bare det, samt drikke seg dritings og dra på nachspiel med ukjente, og samtidig nyte full respekt.”


Her har menn i Olas omgangskrets en jobb å gjøre. Jo, kvinner skal kunne si nei til sex og intime brudd på deres grenser uansett omstendigheter, og de skal respekteres. Man kan mene hva man vil om deres oppførsel, men man har ikke fripass til å forsyne seg på grunnlag av det. Alle menn som har en Ola i sin vennegjeng har en jobb å gjøre her.



Forsvar og selvforsvar:

 ATG kommenterer oppgitt: ”Å ta både et ja og et nei for et nei ...er eneste mulighet for å unngå å bli nachspielvoldtektsmann, ihvertfall etter at loven om uaktsom voldtekt trådte i kraft. Fylla har skylda.”

Et tips er iallfall å ta et nei for et nei. La oss starte der.


”Irritert” gir i sin kommentar noe som setter saken litt i perspektiv og som kanskje kan forklare en av grunnene til at det er vanskelig for menn å gripe inn: ”Straffen for å grisebanke en voldtektsmann tatt på fersken er vel høyere enn å gi faen... Ville gitt vedkommende grisejuling uansett, stakkars jenter.”


Vold er selvsagt ikke løsningen på voldtektsproblemet, men i et slikt tilfelle måtte det vel kunne kalles selvforsvar? I det minste forsvar? Eller forventes det at kun jenta som er utsatt skal kunne grisebanke overgriperen selv? Er dette en av grunnene til at vi blir mer likegyldige når det gjelder å beskytte hverandre? Straffen for å gripe inn er høyere enn å forgripe seg? Hva slags retts-samfunn er det man har da?



For å oppsummere:

Menn har ikke kollektivt ansvar for andre menns handlinger, men de har et kollektivt ansvar for hva som oppfattes som aksepterte holdninger til kvinner, til hva som regnes som akseptert adferd i fylla, på nachspiel, overfor kvinnelige ukjente, bekjente, venner og kjærester. Sørg for at kompisen din ikke er respektløs overfor kvinners grenser og godtar deres rett til å si nei uansett omstendighet!

Wet T-shirt Tango for drukna katter

Advarsel: Dette innlegget er skrevet etter en kveld på byen.

I min grenseløse iver etter å danse er det lite som kan stanse meg når tangoskoene vil ut. Heller ikke senvakt på jobben, øse-pøse regnvær eller manglende klær. Det var jo så varmt i dag tidlig, så noen jakke hadde jeg ikke tatt med meg. Så kl. 23 setter jeg meg på sykkelen iført kun en liten topp og shorts for å dra innom mandagens milonga på veien hjem.

Regnskuren er visst ikke bare forbigående, tvert imot øker den i intensitet mens hjulene plasker gjennom pytter på min vei til neste danseopplevelse. Jeg ankommer lokalet gjennomvåt. Håret, skuldrene og ryggen, og ikke minst toppen min er gjennomvåt, og antagelig gjennomsiktig. Men ingenting kan stoppe meg.

- "Er det her det er wet-t-shirt-tango for drukna katter?", spør jeg litt eplekjekk når jeg ankommer lokalet.

Det skal ikke mer enn litt selvironi til, så er man stort sett tilgitt det meste. Sånn, nå har jeg forklart hvorfor jeg kan kalle dette innlegget med en slik overskrift i håp om å trekke noen treff på siden min ;) (Jeg hadde selvsagt med meg skift, og etter en tur på toalettet var jeg selvsagt nok en gang strålende vakker og uimotståelig som dansepartner). Over til det innlegget egentlig skal handle om:


Tangovals og drømmen om Buenos Aires:

Denne kvelden fikk ikke mer enn fire danser. Hva? Hvordan kan det ha seg, når jeg er ustoppelig for å komme meg på gulvet? Saken er den, at etter første danserunde dumper det ned en tangodanser ved bordet mitt som med ordene sine fikk meg til å drømme meg langt bort.

De spiller tangovals over anlegget. Han begynner med å forklare finessene med å tilpasse tangodansens særpreg til valse-rytmen.
- "Ta-ramtam, ta-ramtam, du ser, den tradisjonelle valserytmen blir alt for rask for vanlige tangotrinn, da rekker man ikke gjøre de flotte figurene og man blir låst. I vals er jo trinnene til mannen og damen direkte speilvendte, men noe av det som gjør tango så flott er det at mannen og damen danser så tett sammen, og likevel gjør forskjellige ting. Det er jo det som gjør tango så elegant, så unik." Han illustrerer med hendene på bordet, tegner, dunker takten og forteller.

- "Mange som danser tango gjør en bommert når de danser tangovals, for de danser på grunnslaget, og gjør de hurtige trinnene på halvtakten, men halvtakten finnes jo ikke i vals, siden den går i 3/4 dels takt! Derfor må man, forstår du, danse på hovedslaget, og så ta-tak, tam, tam, ta-tak, tam gjøre de hurtige trinnene synkopert på 3-1 eller på 1-2. Det viktige er at mannen må bygge opp til denne hurtigbevegelsen med å gi energi til damen, nok til at hun forstår at det går hurtig, men så er det over. Man løftes et ta-tak-øyeblikk, og så er det over, slik får man den svevende smaken av vals, samtidig som man danser med tangoens eleganse".

Selvfølgelig! Det er jo innlysende når han sier det, han beskriver det med et inderlig uttrykk i ansiktet, med en kjærlighet til dansen som jeg ønsker å få. Som jeg er på vei til å få. Han beskriver en takt og forholdet mellom dansen og de dansende med så enkle, men likevel så flotte ord at hodet mitt svever seg langt bort i en vals - en tangovals.

Han har danset tango i mange år. Han har vært i Buenos Aires åtte-ni ganger.
- "Jeg har gjort det slik at i november, da er jeg i Buenos Aires, men i år ble det også februar og april-mai. Jeg har nemlig kjøpt en leilighet, på det kvartalet, i den gaten, i det området av Buenos Aires som jeg forelsket meg i." Han forteller meg om detaljer fra arkitekturen, hvordan lyset faller inn, hvordan nivå-forskjellene i leiligheten skaper kontakt mellom vindu og tak, og han beskriver det slik at jeg ser det for meg. "Det var skjebnen, jeg forelsket meg i den, den var perfekt, aldeles praktfull, to kvartaler fra den tradisjonelle milongaen på plazaen hver søndag"

- "I Buenos Aires er kodene helt annerledes enn her. Man drar ut for å danse, man snakker lite. En mann vil aldri gå bort til en kvinnes bord. Ja, ikke slik at hvis man er en vennegjeng ute, så setter man seg selvsagt ned og prater, men man byr opp med blikket. Mennene bruker blikket hele tiden. Kvinnene bruker også blikket hele tiden. De fanger hverandres blikk, sånn i passelig avstand, og så møtes man på gulvet. Derfor snakker man lite, man bruker blikket i stedet." Han demonstrerer ved å la blikket flakke fra side til side.

- "Og så er det genialt, for en milonga begynner gjerne ikke før 24-01 på kvelden, og så danser man til fire-fem. Når man drar på en milonga, så gir man den natten. Dette skaper en helt annen stemning. Natten senker seg over dansen og gir milongaen en helt spesiell karakter. Det er slik hele uken. Selv liker jeg best å danse med det jeg kaller tre-dagers-pikene. Det er piker som danser fredag og lørdag, og som selv om de har en jobb, så danser de i tillegg en dag i uken og tar straffen dagen etter. De har gitt den natten. Slik er det, man ofrer en natt til tangoen og tar konsekvensene, slik skal det være."

Jeg ser han får stjerner i øynene, praten går og går, jeg spør og graver, han gestikulerer og forteller. Det er noe ekstra når man ser mennesker prate inderlig om sin lidenskap. Hans forhold til tangoens lidenskap er av en helt annen intensitet enn min enda er. Han er nær den, han har den i kroppen, han lever tango. Slik er mitt inntrykk av ham og hans magiske øyeblikk i Buenos Aires.


Jeg har også en drøm om Buenos Aires:

Jeg har en drøm som bringer meg til Buenos Aires. Jeg har en tekst som må skrives. En tekst som fødtes i mine tanker og mitt hjerte allerede som femtenåring. I det siste har den presset på. Tiden er inne, forberedelsene er i gang, drømmen blir virkelighet i definerbar fremtid.

Jeg ser for meg et lite rom med blafrende gardiner, en smijernsseng og et stort rundt spisebord. På bordet står min laptop, et rødvinsglass og noen usorterte papirer. Mens han forteller og beskriver Buenos Aires tango-arena, drømmer jeg meg bort, tenker at ja, det er genialt. Jeg kan skrive til langt på kveld, dra ut og spise, danse fra midnatt og gi mine netter til tangoen. Jeg kan snu døgnet, sove lenge om morgenen, gjøre research utpå dagen, skrive på kvelden og danse natten gjennom. For et liv! For en virkelighet! Tenk at det skal bli virkelighet!

Jeg nevner min drøm for ham, han smiler og begynner å tenke på alle erfaringer og opplevelser fra Buenos Aires han kunne krydret sin egen livs bok med. Vi har vel alle en tekst, en historie å fortelle, en bok som fødes, men som ikke alltid presser seg ut. Men å drømme om den og innholdet, ja det gir mening i seg selv.

Som en del av offeret som kreves av dansen, skriver jeg denne teksten nattestid, etter milongaens kode og tar straffen som morgendagen måtte idømme meg.

Tiqui - ferskvannsjenta - II

Varme sommerkvelder er noe av det beste jeg vet! Lørdag var det varme som syden kan misunne oss, og jeg satt på jobb hele dagen. Men tross at jeg ikke sluttet på jobben før seks, var det mye igjen av den fine sommerkvelden.

Min venninne og jeg bestemte oss for å ta syklene fatt og dra til Kikut. Tidspunktet var genialt, for det var lite folk langs Akerselva. Vi slapp å bruke lyd for å komme oss forbi barnevogner og store spaserfølger som går fire-fem i bredden.
 

Bjornsjoen2
(foto: Elisa Vik: Bjørnsjøen)


I Maridalen ble vi overrasket med rykende fersk, kullsvart ny asfalt hele veien inn til Hammeren. Til forskjell fra den slitne veien hvor man måtte sykle zikk-zakk for å unngå hullene er det nå bare å suse gjennom hele Maridalen nesten uten at sykkelen lager lyd. Ingen biler passerte oss på hele strekningen, så det var en fredelig tur egnet for tankespinn. Kornet vaiet i den milde brisen og skinte som gull i den lave kveldssolen.

Min venninne var litt spent på hvordan det skulle gå i alle oppoverbakkene fra Hammeren til Bjørnholt, men vi holdt ut begge to og fikk fyllt på vann på toppen. Etter Dødaren valgte vi å stoppe ved Bjørnsjøen for å bade.

Synet som møtte oss var aldeles fortryllende: Blikkstille vann, varme svaberg, gjestmilde trær og den absolutte ro. Det var ingen andre mennesker i nærheten, vi hadde bare selskap av to ender og en måke. Solen var en time unna solnedgangen, men varmet fortsatt godt. 

BjornsjoenDenne overdøvende stillheten er kanskje noe av det beste jeg vet ved ferskvann, fjellvann og tjern. Når man glir uti vannet er det nesten som man forstyrrer en høymesse. Solens kveldsrituale er hva vi bivåner, og det mørke, myke vannet omslutter oss og lager små, stille klukkelyder mens vi prøver å svømme så stille som over hodet mulig. 

Siden vi er jenter som vet hvordan man skal kose seg, hadde vi med oss landbrød med aioli, kjeks og rosevin. Vi syntes vi hadde fortjent det etter mange, lange, deilige oppoverbakker.

Man kunne frykte at nedoverturen skulle bli kald etter solnedgang, men tropenatten sørget for fønvind hele veien på forlatte grusveier sving etter sving - like langt ned igjen som det var opp.

Kveldens 5-mil lange sykkeltur ble avsluttet på Myrens Kjøkken med hver vår øl som vi også syntes vi hadde ærlig fortjent! Anbefales!
(foto: Elisa Vik: Bjørnsjøen)




Teoretikerens praktiske utfordringer - I

Jeg er teoretisk anlagt. Jeg elsker å gruble over sammenhenger, årsaker, meninger som ligger bak og teoretisere over dette. Jeg liker å lese andres teorier om det samme. Jeg trenger å vite navnet på, hvorfor det heter det, og hva slags sammenheng det inngår i før jeg er i stand til å bruke noe i praksis.

Av og til møter man som teoretiker likevel store praktiske utfordringer. Utfordringer som andre praktisk anlagte mennesker tar på strak arm, men som er et svare strev for en teoretiker å forstå seg på. Ja, for jeg må forstå det, det holder ikke bare å gjøre det og så godta at slik er det.

Dette er en presentasjon av en bloggkategori som vil komme til å inneholde en noe selvironisk side ved meg selv i det jeg prøver meg frem i den praktiske verden. Jeg har oppdaget at jeg har store huller i praktiske kunnskaper. Noe av dette er et resultat av å ha teoretisk anlagte foreldre som aldri tenkte på at det var nødvendig for dem å lære meg å lappe sykkelslanger, forkorte elektriske ledninger, bruke verktøy, eller vite forskjellen på ohm, watt og amper.

Som oftest når jeg prøver meg så er det et plunder. Som regel går det galt til å begynne med, inntil jeg begynner å forstå. Vanligvis er det heller ikke så vanskelig, bare man vet hva man skal gjøre. Og når man aldri har gjort det før - ja, da vet man rett og slett ikke hva man skal gjøre, og da kan noen og enhver føle seg en smule blond.

Heldigvis er jeg både blond og jente, så da er det mer akseptert å be om hjelp. Tenker med gru på stakkars teoretiske anlagte gutter som forventes å kunne alt dette instinktivt.

Her kommer mer - nå skal jeg bare ut og utfordre mitt teoretiske hode på en teori eller to - mens jeg gruer meg til å sette igang med dette blogg-prosjektet!

Årsaker til voldtekt og forebyggende arbeid

Endelig har noen begynt å etterlyse noen konstruktive tilnærminger til voldtektsdebatten. Androida på filter etterlyser at vi undersøker årsaker til voldtekt for å kunne arbeide forebyggende i stedet for å undertrykke en halv million kvinner gjennom frykt og skremsel.

 


Hittil har debatten og bloggingen handlet om den urettferdige ansvarsfordelingen der offeret blir gjort ansvarlig for overgrep man blir utsatt for. Mihoe har undret seg over menns manglende engasjementet i debatten, ettersom dette helt klart er et problem som i størst grad angår menn. Jeg støtter Ronja om at dette primært er et manns-problem som angår mannsrollen, ikke et kvinneproblem hvor kvinner skal måtte ta hensyn til, ta forhåndsregler for- og ta ansvar for å ikke bli voldtatt.

 


Endelig ymtes det frempå om at man må finne ut av hva som er årsakene i stedet for å overflate-behandle problemet. Hva hjelper tiltak som å øke straffene, så lenge voldtektsmenn fortsatt ikke blir dømt?


Rettssikkerhet og troverdighet:  

Offerets troverdighet svekkes i en rettsak pga materiale og farge på klærne, mens mannens påkledning ikke omtales. Offeret mister troverdighet dersom hun var påvirket av alkohol, mens alkohol for ham er en formildende omstendighet. Hvis en kvinne drar på nachspiel etter en kveld på byen, ja da hevdes det at hun er naiv og nærmest har bedt om det. Hvis en kvinne drar hjem alene etter en kveld på byen, ja, da er hun naiv og har nærmest bedt om det. Spesielt hvis hennes vei hjem fra byen går forbi en busk eller et område som ikke er tilstrekkelig opplyst. Hvis en kvinne er ute etter mørkets frembrudd, ja da er hun naiv og har nærmest bedt om det.

 


Slike holdninger til kvinner gir jo nærmest carte blanche for voldtektsmenn - hun ville det sikkert! Er tanken den at når hun først går kledd slik hun går kledd, går denne veien hjem fra byen, har drukket 3 øl, ja så ber hun om det, da er det ingen vei tilbake, da kan hvilken som helst mann bruke henne som han lyster? Og selv om hun skriker ”NEI!”, hyler, gråter, ber og trygler om at de må stoppe, ja, så mener hun det sikkert ikke. _Egentlig_ vil hun det, og det skal bare bittelitte granne tvil om hennes alkoholbruk eller beskrivelse av hennes rosa bukser til å skape nok tvil til at voldtektsmannen går fri. Da hjelper det lite med økte straffer.


Årsaker og fokus på forebyggende arbeid:

Nå etterlyses et fokus på årsakene og forebyggende arbeid i stedet. Jeg tror ikke årsaken til at menn voldtar kvinner har noe som helst med klærne å gjøre. Jeg tror ikke det har noe med normal fristelse eller kåtskap å gjøre. Jeg tror ikke det har med seksuell frustrasjon å gjøre.

Jeg tror det dreier seg om makt og kontroll, kanskje til og med hevn.

 


Kaia Storvik skriver i Dagsavisen at ingen adferdsbegrensende tiltak hos kvinner gjør det mulig å passe seg for å unngå voldtekt:

 


”Den triste sannhet er at vi ikke vet ikke hva som får menn til å voldta, og ingenting tyder på at det er en spesiell type adferd fra kvinnenes side som fører til at de blir voldtatt. Dixi ressurssenter oppgir dessuten selv at 85 prosent av dem som henvender seg til senteret er blitt utsatt for overgrep av en de kjenner. En partner, en kollega eller en venn. Dersom man statistisk skal passe seg for noen, er det altså kjentfolk. Uten at jeg nødvendigvis synes det er en god idé at alle kvinner går rundt og ser mørkt på kjærester og kolleger, og tenker på voldtekt.”

 


For å kunne være konstruktive i et arbeid for å forebygge må man finne ut hva som er årsakene og fjerne dem. Man må angripe årsakene i tillegg til å lindre symptomene og straffe i etterkant.

 

Mihoe peker på en mulig årsak: "mannsrollen er fremdeles slik at vold oppleves som en løsning på maktesløshet." Er potensielle voldtektsmenn personer som føler seg maktesløse? I forhold til hva? Og hvorfor? Om man føler seg maktesløs er det ikke rart at man føler behov for å gjenvinne makt og kontroll, kanskje til og med hevn.


Behandling og psykiatrisk opprustning:

Jeg vet ikke hvordan statistikken er når det gjelder hvor mange voldtekts-overgripere som selv har vært utsatt for overgrep. Men det er en kjent sak at ofre for overgrep som aldri får bearbeidet sin skyld, skam og maktesløshet kan prøve å gjenvinne kontrollen ved å ta det ut på andre mennesker enn overgriperen. Spesielt der man aldri kan få makt nok til å straffe den egentlige overgriperen.

 


For all del, uansett bakgrunn eller årsak, dette er _ingen unnskyldning_ for å angripe uskyldige mennesker, men en forklaring (så ekkel den enn måtte være) kan være nyttig når man skal prøve å komme problemet til livs.

 


Kanskje er det manglende behandling og oppfølging for mennesker som sliter etter overgrep som kunne forebygget flere voldtekter i fremtiden? Det er også en kjent sak at psykiatrien her til lands med fordel kunne fått flere ressurser – både til behandling av ofre, overgripere, og generelt personer som sliter med å finne kontrollen på eget liv.

Tiqui - ferskvannsjenta

I disse varme sommerdager trenger man å kjøle seg ned. De aller fleste som har anledning søker da til sjø og strand, båten eller svaberg, først og fremst saltvann. Jeg derimot, til tross for at jeg er oppvokst på kysten, liker meg best ved ferskvann.

Jeg vet ikke helt hva denne preferansen kommer av, men det er iallfall noen helt tydelige fortrinn ved å ta avkjølingsturen til et ferskvann eller tjern i stedet for sjøstrender.

For det første, vannet går faktisk an å drikke. Ikke alt vann i marka smaker like godt, men utblandet med medbrakt konsentrert saft er det en utmerket tørstedrikke og man slipper å dra på mange liter med vann for å unngå å bli dehydrert.

For det andre er det god plass! I motsetning til fesjåstranda Huk hvor menneskene klynger seg sammen som om de var en hvalross-koloni, så får man god plass rundt seg og sine ting. Kanskje til og med så langt til nærmeste solhungrige nabo at han eller hun ikke kan få med seg samtalen din og derfor faktisk ikke lytter.

For det tredje, og noe som følger av at det er bedre plass, så er det ofte ryddigere og renere i omgivelsene. Dette har ikke noe med ferskvann versus saltvann å gjøre, men snarere med fraværet av de store menneskemengdene. Og når vi snakker om menneskemengder, det er jo deilig å finne en liten plett i skogen ved et tjern eller en elv og være nesten alene, kanskje helt alene?

Noen av oss har dessuten oppdaget en liten ferskvannsperle nesten midt i byen:

I dag gikk turen dit. Klar blå himmel over rennende ferskvann mellom grønne trær og en liten gresskledd elvebredde er det gjestfrie synet som møter oss. Demningen sørger for at det er dypt nok til å svømme og boltre seg, og bryggen gjør det lett både å hoppe uti og komme seg opp igjen. Jeg teller 43 voksne, tretten barn, seksten sykler og fire barnevogner, så det er lett å finne seg en god plass. Tør jeg nevne at blant de voksne var det et stort flertall av kjekke gutter? Jeg hadde god bruk for Iskwew's råd til usjenert titting, gitt! Varm og godt fornøyd etter dagens utflukt er jeg nå hjemme, klar for dusjen og klar for kveldens tango-dans.

Har du fortsatt ikke forstått hvor denne ferskvannsperlen er? Nei, da sier jeg det ikke bort heller!

:) Tiqui

Skrik i natten

I forbindelse med voldtekstdebatten som raser i sommer fant jeg frem en tekst jeg skrev i juni 2004. Den ble skrevet en søndags morgen i et forsøk på å klarne hodet etter en grufull natt:

¨¨ ¨¨ ¨¨

Klokken 03.14 våknet jeg i natt. Jeg våknet av en jamrende stemme som fortet seg nordover og som skalv for hvert steg hun løp. ”Fuck you!” hørte jeg hun ropte, før hun jamret videre og lyden langsomt avtok ettersom hun kom lenger og lenger bort fra hvor jeg bodde. Plutselig gikk jamringen over i et skingrende hyl, gjennomtrengende og grusomt.

Jeg krympet meg under dynen, hjertet slo, jeg fikk en kvalmende følelse i magen. Jeg overhørte en forbrytelse i det fjerne. Skulle jeg ringe politiet? Nei, det var ikke mye jeg kunne gjøre til eller fra. Jeg visste jo ikke hvor de var. Best å holde linjene åpne slik at andre som var nærmere udåden kunne få dem dit så fort som overhodet mulig. Skrikene fortsatte og de sprengte i hodet mitt. Det må ha vart uendelig.

Jeg deltok på en ransøvelse nylig og vi ble spurt hvor lenge vi trodde ranet varte. Alle var sikker i sin sak at de lange pinefulle sekundene vi lå på gulvet med ranerne skrikende og truende over oss var minutter. 5-10 minutter kanskje? Ranet som bare var en øvelse varte 1 minutt og 10 sekunder. Hvordan må ikke de 25 minuttene med tortur ha virket for den stakkars jenta før sirenene kom? Håpløse 2 timer?

Drepte de henne eller voldtok de henne eller begge deler? Kvalmen steg og jeg tenkte på hva denne knappe halvtimen ville gjøre med resten av jentas liv, - hvis hun overlevde. Den konstante angsten, marerittene, kvalmen og en ufortjent skyldfølelse som følger ofre for vold i etter tid, som om de ikke ble utsatt for nok smerter under selve udåden. Og jeg… jeg lå der sammenkrympet, ute av stand til å hjelpe, ute av stand til å gjøre noe som helst for å lindre.

Sirenene kom endelig 25 minutter senere. Skrikene hadde spaknet til da, men jeg hørte dem fortsatt i det fjerne. Angstfylte hyl og sjanseløs hulking. Nå, tenkte jeg og merket at jeg nikket i puten. Nå endelig får hun hjelp.

Nå i dag, morgenen etter, hører jeg fortsatt hennes kamp inne i hodet. Jeg har aldri følt meg uttrygg i Oslo by før, men i natt snek frykten seg inn helt under dynen. Selv ikke dagslyset klarer å legge en forglemmelsens lys over det hele. Oslo blir ikke den samme.

Prinsipper og lykke

Hvorfor er det så mange som lager hindringer for seg selv? Et eneste prinsipp burde være godt nok; å ikke la prinsipper stå i veien for egen lykke.

Det er så uendelig mange her inne og ute i verden, både gutter og jenter som har gitt seg selv et løfte, eller pålagt seg selv et prinsipp om at de ikke skal innlede noe kjærlighetsforhold. Ikke nå, ikke på lenge, kanskje aldri. Likevel lengter de alle etter innholdet i forholdet, etter nærheten, flørten, noen å dele med, gi til, få av og erotiske opplevelser. Men å innse at dette er det samme som et forhold, det nekter man. Man vil ikke ha den merkelappen på det. Man vil ikke kalle det det, for da føler man seg bundet. Bundet av hva da?

Å være bundet gir en assosiasjon til å være ufri, til å miste friheter. Men hva er det man ikke er fri til? Er det ikke frihet i seg selv å få lov til å være nær noen, dele hverdagslige og erotiske opplevelser sammen? Få lov å gi, få lov å få? Jeg ser ikke ufriheten i dette. Det verste er å ha mye å gi og så føle at man må holde det tilbake. Det kaller jeg ufrihet.

Ingen vits i å kaste seg inn i noe man ikke føler er riktig, og med noen vil nok kjemien også tilsi et noe mer løst opplegg.. men det er veldig dumt å hindre seg selv bare fordi man har bestemt seg for det. Tenk hvis det er selve lykken som dukker opp!? Slikt bestemmer man jo ikke selv!

Jeg har bare altfor mange kamerater som gav seg selv et lignende løfte, traff en jente de falt for, men har skapt bare problemer for seg selv med å nekte å innse det. Nå sitter de alle ulykkelige og skjønner ikke hvorfor livet skal være så vanskelig. Bare fordi de ikke vil kjenne på følelser de har forbudt seg selv...

Erfaringsmessig er det uhyre sjelden man faller for noen, og det merker man etterhvert som man treffer folk fra nettet. Og da er det synd om man hindrer seg selv den ene gangen det skjer. Er det ikke bedre å prøve da?

Men det er nok lurt å ta seg litt tid til seg selv når man har vært to i lange tider.. Det tar tid å finne ut hvem man er alene. Men ikke la et prinsipp om å være alene hindre deg i å finne lykken!

Tiqui

Dagens grusomme gode latter

Se denne og fortell meg om dere ler eller gråter:


Voldtektsdebatten i sommervarmen


Jeg orker nesten ikke lese om voldtektsbølgen, hetebølgen og sammenhengen som trekkes mellom de to. Det blir så revnende, rasende, flerrende følelser av det. Vi har langt langt igjen før kjønnene likestilles når det gjelder rettssikkerhet og når det gjelder holdninger til rettigheter.

UANSETT hvor fristende en kvinne er kledd eller ser ut, så gir den ingen unnskyldning eller rett for noensomhelst mann til å forsyne seg uten samtykke.

Når det foregår pedofile overgrep mot barn, legges det vekt på barnets påkledning og grad av fristende fremtoning som formildende omstendighet da? Legger man vekt på antall blåmerker og hvor fysisk skadet barnet er? NEI, fordi det forventes at voksne folk skal kunne styre og ta ansvar for egne handlinger.

Det må kunne forventes at menn også skal kunne styre sine handlinger og ta ansvar for sine valg også i forhold til kvinner over 16 år. Nei betyr nei.

Mihoe etterlyser i sin blogg også at menn kommer på banen i denne debatten. Hun lurer på hvorfor ikke menn blogger om temaet, og om dette virkelig bare er noe kvinner bryr seg om. Er menn likegyldig til at andre menn går fri når de utøver vold mot deres søstre, døtre, mødre og kjærester?

Tiqui - koker over!

Menn som terskelfenomener

Tør ikke åpne dører, tør ikke lukke dem

Dør - VintermorgenJeg så ham for meg fanget i et slags rom med mange dører. Noen dører hadde han ikke våget å åpne enda, men flere av dem stod åpne. Noen vidåpne, noen på gløtt.

De som stod på gløtt hadde han engang åpnet, blitt fortryllet av herligheten bak dem og stått en stund på terskelen og beundret synet som møtte ham. Men da damen bak døren ønsket ham velkommen inn i sin verden, tenkte han at, jammen, jeg vet jo ikke helt hva som er bak de andre dørene, burde jeg ikke sjekke det først? Han takket nei, men tenkte at dette var da en vidunderlig verden, så kanskje ja, likevel? Eller? Ikke?

Damen ble lei av å vente, og smalt døren igjen. Noe som gjorde ham så forferdet at tanken på åpne ny dør ble skrekkingytende. Han lirket døren såvidt på gløtt, så damen bli gift med en annen og få barn og han angret seg. Men han lot den stå på gløtt.

I neste dør var det en like fortryllende verden. Mye lysere og varmere enn i hans mørke triste rom. Men når to av dørene kunne vise slike vidunderlige verdener, hva ville ikke være bak neste dør? Og neste? Kanskje ville neste også smelle døren hardt igjen i ansiktet på ham? Hva hvis? Hva hvis ikke?

Han lot denne døren også stå på gløtt, litt mer åpen enn den første og lukket opp den tredje. Her var min verden. Jeg gikk til og fra terskelen hans flere ganger. Vi storkoste oss i dørkarmen, nøt utsikten ut av rommet, drømte om alle de fine opplevelsene vi skulle få i den verden sammen. Men han ville ikke, kunne ikke, var ikke i stand til å forlate rommet sitt ennå. Han ville ikke gi inntrykk av at han tilhørte en verden, fordi det kunne jo være andre verdener bak de andre dørene. Lenge stod denne døren vidåpen, hver gang jeg forlot terskelen og gikk ropte han etter meg, men hver gang jeg kom tilbake, tok ham i hånden og ville ta ham med, trakk han seg og begynte å lengte etter andre dører, andre verdener.

Rundetaarn - Bymuseet KøbenhavnTil sist ønsket jeg å smelle døren igjen, men han hadde tenkt på det og hadde satt hindringer i veien. Lenge oppholdt jeg meg på utsiden, prøvde å lukke den, men han tillot det ikke. Jeg så ham åpne neste dør, like lykkelig og ulykkelig der som før. Han tittet med triste øyne over skulderen til meg, lukket øynene og lot henne komme inn i rommet hans, bare akkurat nok til at hun fikk et glimt av meg. Dette oppskaket henne, hva gjorde den døren på gløtt?

Han vil aldri tørre å gå gjennom en dør, han vil aldri tørre å lukke den, han vil aldri tørre å gi seg over til sitt eget ønske om å bli lykkelig. Han vil for alltid bli på terskelen, verken inne eller ute, balanserende mellom alt og ingenting - kanskje i håp om å finne en gylden middelvei?

Djeveldans og pusteproblemer

Jentene mimret om sine drømmedater. Den ene historien overgikk den andre og etterhvert fikk man stjerner i øynene noen hver. Her er min hittil mest magiske date-historie:

Jeg bodde i Bolivia og var på en religiøs dansefestival i Tiquipaya (derav nicket mitt Tiqui). Bolivianere er flinke å feste, og selv om det er religiøse årsaker til festen er det ingen begrensning på stemningen eller alkoholnivået. Snarere tvert imot.

Han hadde dukket opp for noen uker siden på toppen av et fjell, vi hadde hatt sporadisk vennskapelig kontakt siden og nå var vi begge tilstede ved danseparaden i Tiquipaya.

Dagen begynte i 15-tiden med fargerike danser i gatene. Solen stekte og vi avkjølte oss med øl og chicha som er et farlig billig alkoholholdig mais-hjemmebrygg. Paraden varte i mange timer, men ingen var innstilt på å gi seg når det offisielle programmet var over.

China Supay Diablesa
(Foto: Elisa Vik: China Supay - Diablesa)

Hele landsby-befolkningen begynte å delta i dansene, unge som gamle, bestemødre og småunger. Orkesterene travet rundt i gatene til langt etter mørkets frembrudd. Folk hang seg etter dem og danset som gale. Jeg danset også. Ikke like elegant alltid, men de fleste rundt hadde stor glede av å instruere meg og vise meg hvordan. Så kom et orkester som spilte den umiskjennelige rymten av La diablada, djeveldansen. Vi virvlet oss inn i dansen, heftig og intenst. På avstand overhørte jeg noen lattermilde kommentarer om at jeg trengte jo ikke engang maske, jeg hadde jo allerede blondt hår og blå øyne akkurat som la China Supay, djevelens kone. Godt påvirket av chicha føltes det som de støvete kvartalene bølget forbi og vi ble begge oppslukt av dansen.

Og plutselig så skjedde det noe. To sterke armer snurret meg ut av opptoget. Omtåket som jeg var føltes det som en voldsom fart og vi stoppet ikke før vi dunket bort i en buss. Før jeg visste ordet av det stod vi tett omslynget og kunne ikke få nok av hverandre. Verden utenfor var plutselig helt borte helt inntil det kom noen ivrige tilrop fra innsiden av bussen: "Pust, da mann!" etterfulgt av brølende latter fra samtlige passasjerer.

Rødmende og glisende halv-løp vi hånd i hånd fra bussen og etter enda en lang historie var vi hjemme hos han. Han ble min kjæreste i 4 intense måneder frem til jeg dro fra ham for å vende nesen hjem til Gamle Norge.

Mosjon- og oppdagelsestur på Vestlandet

Rapport fra hyttelivet:

Etter en uke på hytten med mors mat og konstante deilige fetende fristelser var polstringen rundt magen et tydelig bevis på at sykkel-abstinensen (en hel uke uten sykkel!!) var berettiget.

Jeg fant frem mors gamle skramle-sykkel fra hyttekjelleren, pumpet luft i dekkene og la ut på Lindås-traktenes smale svingete gamleveier på Vestlandet. Jeg tråkket avgårde blant grønt og frodig landskap, mosekledde og dryppende knauser, noen par-tre uheldige frosker og padder som ikke hadde lært å se seg for i trafikken, bjeffende hunder, brekende sauer og noen forfjamsete, men nysgjerrige kalver og lam av nyåret. Innimellom fikk en duft av markjordbær meg nesten ut av balanse, men her var ikke plass til "24 jordbær i et lokk".

Midt i denne idyllen av bugnende marker, skog, heier, vann og dyr dukker det opp et lite rødmalt hus i svingen. Det har et skilt på hjørnet som annonserer at dette er klubbhuset til Nordhordlandsavdelingen av motorsykkelklubben Holy Riders. Jammen godt de har motorsykler til å komme seg til klubbhuset med, tenkte jeg.

Jeg syklet inn en grusvei hvor skiltet annonserte at jeg ville komme frem til en plass ca en km lenger inne. Jeg passerte noen gårdshus og en gammel kvinne satt i solveggen og slappet av med strikketøyet. Etter noen porter og fe-rister så det ut som veien igrunnen avsluttet midt i et gårdstun. Jeg tenkte jeg skulle la dem være i fred og ikke titte inn som en hvilket som helst forvillet turist og ville snu krapt. Men der satt jammen hjulet "fast" i grusen og det var bare styret som fulgte mitt tegn om å svinge til venstre. Så i stedet for å forsvinne uforstyrret, fortsatte sykkelen rett frem til jeg fikk plassert noen hylende bremser. Så måtte jeg hoppe av sykkelen midt på tunet og vri styret tilbake på plass før jeg litt rød i toppen kunne trille bort nedover veien igjen. Helt uoppdaget var jeg vel ikke, men så fikk de iallfall en liten historie å prate om ved middagsbordet den dagen. På vei tilbake hadde strikke-damen satt seg selv i arbeid og stod dypt bøyd i blomsterbedet og lukte. Tro om hun syntes det var best å bli sett i sving med arbeid heller enn avslappet i solveggen?

Inn en annen stikkvei havnet jeg plutselig på et skipsverksted hvor ferdsel var på eget ansvar. Siden jeg er fullstendig reckless og ansvarsløs kunne jeg sikkert tatt en rundtur, men syklet heller videre. Nede i en vik fant jeg et fiskeoppdrettsanlegg som var stuet sammen så tett at ingen robåt ville kunne passert noe sted. Der var det ikke ferdsel på eget ansvar, der var det derimot ingen adgang. Nå har jeg aldri hatt særlig respekt for autoriteter, men adlydde denne gangen.

Ferden bar videre forbi et nedlagt skifer-steinverk. Her var det store blokker og mindre glitrende skifersteiner hulter til bulter med noen kvarts-renner i. Her burde man visst ta en tur med tilhenger og spett - for det var noen nydelige steiner!

Min familie har hatt hytte i disse traktene i 14 år, men jeg har aldri vært på disse stedene før. Hvis vi har kjørt forbi dem har jeg ikke lagt merke til slike severdigheter. Man kommer virkelig til sin rett i landskapet når man sykler og man får med seg flere detaljer. På hytten ventet nok et fat med lekkerier, men etter denne turen på et par mil med oppdagelsesferd følte jeg at hadde fortjent det!

Nå er jeg brun og fin og håper polstringen takker for seg om ikke så altfor mange dagene nå som jeg er hjemme igjen og kan gjenoppta mine sedvanlige sykkelturer og andre aktiviteter.

Torden-tango

HorisontalLyn
(fotograf: Christer Dahl - gr8motive)

Heten er trykkende, dette er Oslo på sitt varmeste og viser en side av seg som man sjelden opplever. Den åpne steinbelagte plassen er tom, omkranset av høye bygninger på alle kanter. Men opp trappene siger det etterhvert menn i skjorter og kvinner i flagrende skjørt. En ghetto-blaster blir plassert på hjørnet av plassen og snart høres noen forsiktige nostalgiske tango-toner. De få gjestene som nyter sine drinker på kafeen ved siden av gjør store øyner i det det første paret inntar plassen. En impulsiv utendørs milonga er ikke hverdagskost i det kalde nord.

Men i dag er det ikke kaldt, idag er føles det ikke som vi er i nord. Stemningen minner mer om et helt annet sted i verden. Trykkende varme selv om det er sent på kvelden, mørket senker seg og dansen bølger der ute på plassen. Ti-tolv par om gangen, svetten siler, skjørtene svinger, rundt og rundt.

En vennlig vind lindrer heten om litt, kvinnenes lange hår leker med i dansens bevegelser akkompagnert av vinden. Skjørtene blafrer og så... det første tordenbraket. I et mektig crescendo flerres den mørke himmelen åpen og et lite øyeblikk lyser lynet opp hele den lille plassen. Danserne ser ikke ut til å la seg skremme, heller desto mer oppildnet av den dramatiske kombinasjonen av mektig vær med mektig musikk.

De første regndråpene følger tordenbrakene, lynet påkaller vår oppmerksomhet gang på gang, tordenen konkurrerer med musikken, og de varme menneskene kjøles takknemlig ned med sildrende sommerregn.

Sjelden har jeg hatt mektigere dansefølelse. Dette var en opplevelse av de sjeldne, en stemning som transporterte meg langt bort fra Norge, langt bort fra hverdagen og hensatte meg til en annen dimensjon fyllt av følelser, bevegelser, naturkrefter, og en altoppslukende musikk.

august 2006
ma ti on to fr
  1 2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
31
     
             
RSS 0.91