Slett og flytt

Jeg må flytte.

Ikke jeg fysisk, men livet mitt.

Ikke livet selv, men innholdet, det lagrede innhold, det som befinner seg på harddisken.
Noe ordnet, noe tilfeldig, noe glemt, noe viktig, noe rørende, noe vondt og noe likegyldig.

Det likegyldige kan slettes.



(Foto: Moving Stool by Gabriele Pezzini for Max Design

Det som er likegyldig nå var ikke likegyldig da det ble lagret. Siden har det forsvunnet lengre og lengre bak på harddisken for sjelden og aldri bli hentet frem. Nå er det likegyldig for meg. Er det også likegyldig for de andre det gjaldt?

Det er litt som nytt skoleår og ny timeplan. Det ligner veldig på forrige år, men det er likevel nytt. Nå skal jeg flytte inn på ny maskin. Det gir en ny sjanse for å få orden i filene, i arkivene og i livet. Denne gangen skal man være smartere, gjøre det enklere, lagre lurere, mer organisert, lettere å finne igjen.

Men jeg lurer på om jeg ikke gjorde det sist også? Hvorfor ligger det da så mye rart på så mange rare steder på den gamle maskinen? Er det likegyldighetsprosessen som påvirker hvor ordnet det ser ut?

Det anbefales å flytte hjem en gang i blant for å få kastet alt man samler seg over tid, og rensket ut slik at man sitter igjen med de tingene man bør ha uten at de eier deg.

Det slår meg at det ikke er rart at datamaskiner ikke er tiltrodd mer enn tre års levetid. For over tre år endrer livet seg, det som betydde mer før betyr mindre nå, nå er det andre ting som er interessant, besnærende, altoppslukende. Denne maskinen har vart i åtte år. Det første jeg lagret så smart, så organisert for åtte år siden lar seg ikke engang åpne lenger. Det har feil format. Det støttes ikke. Kanskje like greit. Jeg legger det i likegyldighetsbunken, høyreklikker og velger "slett".

Om man bare visste at det eksisterte

Da jeg kom hjem fra utlandet hadde taklampen gått. Det var en trist og mørk velkomst.

Man prøver selvsagt å fikse det letteste først.

Skifte halogenpærer. Helt nye pærer ble innkjøpt, strømmen slått av, de gamle pærene tatt ut og de nye festet med største omhu. Strømmen ble slått på igjen og voila:

Ingenting.

Det måtte være selve lampen som hadde takket for seg.

Jeg dro i lampebutikken for å skaffe meg ny lampe, fant en jeg syntes så grei ut til en grei pris. Jeg var forutseende nok til å spørre om festemekanismen på denne taklampen og selger mente at denne gikk å feste på all slags kroker. Siden jeg bor i et gammelt hus bygget med gamle standarder har jeg allerede hatt en erfaring med at festekroker og dimensjoner ikke alltid går sammen fra tidligere tider til nåtider. Så for sikkerhets skyld ville jeg hjem og skru ned den gamle lampen for å måle dimensjonen på kroken - og se om det faktisk fantes en krok til å feste lampen på. Dumt å kjøpe en lampe til krokfeste hvis det ikke eksisterer en krok.

Siden jeg er en skravlebøtte forklarte jeg dette for selgeren samtidig som jeg forklarte det uforklarlige med at jeg skiftet alle pærene, men at lampen likevel ikke ville samarbeid om lyset.

- Er du sikker på at det ikke er sikringen da?

- Eh.. jeg har automatsikringer, begynte jeg. Nei, sikringen i bryteren, mener jeg, sier selgeren.
- Har bryteren sikringer? (Dette har jeg aldri lært på skolen)
- Ja, her skal du se.

Selgeren viser meg en dimmerbryter, plukker den fra hverandre og finner en liten og forsagt glassbit med to hvite poter.
- Kanskje du skulle sjekke om den har røket med det samme, sier han.

Jeg drar hjem sporenstreks og går løs på dimmerbryteren. Med litt lirking og luring kommer vrideren av, og lokket kan jeg visst løsne bare ved å vri opp en tyn mutter med fingrene. Jeg ser ikke umiddelbart noen hvit glassbit. Men det er en brun-oransje flapp der som ser ut som en fane i nettleseren. Jeg våger meg på å trekke i den. Den avslører en bitteliten skuffe hvor det innerst i enden sitter festet en liten hvit dings, ikke i glass, men lik på størrelse som den i butikken. Jeg tør ikke ta den ut av skuffen sin, men bærer stolt med meg hele innretningen tilbake til butikken.

Selgeren har ikke like stor omhu for dingsens rede, røsker den ut og studerer den gjennom et forstørrelsesglass. Han leter etter et tall, det er viktig at han finner en sikring med riktig amper-styrke. Nesten uleselig står det F1,25A250V på den. For noen dager siden ville dette ikke sagt meg noe, det er også årsaken til at jeg ikke noterte meg dette da jeg tok ut sikringsskuffen i dimmeren, for da ville jeg kanskje sett at det stod beskrevet med all tydelighet ved siden av skuffeinnsatsen. Men nå skjønner jeg at dette er en sikring (Fuse) på 1,25 Amper til 250 Volt. Jeg skjønner også at det finnes en mengde små hvite glassbiter med ulike amper-styrker og at man ikke kan bruke hvilken som helst, selv om alle ser like ut og er på samme størrelse.


Enkelt når man vet det

Hvis selgeren ikke hadde vært så hyggelig å forklare hvordan dette hang sammen ville jeg kommet til å kjøpe en ny lampe, ikke fått noe lys og sikkert bestilt en elektriker som hadde tatt seg godt betalt for å skifte en sikring som jeg ikke visste om.

Nå som jeg vet det, kostet hele affæren kr 7,50 og jeg har lært om eksistensen av en liten hvit dings som kan velte stort lass.

Nå lurer jeg på hvilke andre små dingser som finnes der ute og gjør hverdagen min lettere å leve uten at jeg er klar over deres eksistens...

Den mannlige samtale

(Foto: Gaetan Lee: Lego Space men)


Utvalg av samtalepartnere


Han til venstre ble oppmerksom på han til høyre. Venstre hilste på Høyre med et nikk som ble besvart fra Høyre med smil. De betraktet hverandre noen sekunder før han i midten slo seg sammen med dem, men i farten havnet han litt nærmere Høyre enn Venstre.

 

Tilpasning

Venstre blir stående, men uten at de kanskje er klar over det virker avstanden mellom Venstre og Midten som et hinder. Midten tar et kameratslig tak rundt skuldrene til Høyre, smiler til Venstre, vipper litt opp og ned på tåballene og nikker. Mens han vipper forflytter han seg cm for cm nærmere Venstre, og selv om han har sluppet skuldergrepet i Høyre følger han til høyre liksom på.


Det gylne snitt

Fortsatt er ikke et ord utvekslet. Relasjonen er opprettet, det er åpenbart at disse tre skal ha en samtale, men posisjonen deres er fortsatt asymmetrisk. Han til venstre holder sin øl i sin ytterste hånd, og putter den innerste i lommen. Midten har ingen øl og putter begge hendene i lommen mens han fortsatt smiler, nikker og vipper. Høyre gjør det samme som han til Venstre og endelig er symmetrien opprettet.

 

- "Ja, hvordan går det?" Endelig kunne samtalen begynne.


Ugler i mosen eller på peishyllen?

Min argentinske venninne samler på ugler. Ikke spør meg hvorfor, men i Argentina skal de visstnok bringe lykke. Og hun ønsket seg en ugle fra Norge. Men hvor i alle dager får man tak i en uglefigur? Jeg har derfor vært på uglejakt. Som forberedelse til jakten lette jeg på finn.no og forsket jeg på wikipedia. Jeg fant ut at det ikke er så mange ugler som hekker i Norge, men noen av dem er Snøugle, Hornugle, Hubro, Perleugle og et par til.



Det tre første er de kuleste, og Hornugla er representert som bilde over. Men hvor i all verden skulle jeg begynne å lete etter en figur av en slik ugle? Min uglejakt i Oslos asfalt-jungel forløp seg som følger:

Folk sperret øynene opp som ugletallerkener av slikt et merkelig spørsmål:
- "Si meg, har Dere ikke tilfeldigvis en ugle? En slik figur, vet De? Nei, det er klart, hvorfor skulle Dere ha noe slikt. Ja, men De skulle ikke vite hvor det kan tenkes at det finnes en ugle, da?"

Jeg ble sendt på en wild goose chase, men du vet, det var ikke ville gjess jeg var på jakt etter (Det fantes det derimot mye av!), men en ugle. Omsider fant jeg det første stedet med noe som lignet. En tøydukkeugle som sa "uhu". Ja, den sa faktisk uhu. Men det triste utbruddet kom nok av at det ene øyet hadde falt ned, så hun så så skjev ut i ansiktet, den stakkars ugla. Hun lignet ikke spesielt på Klara Klok heller.

Så fant jeg butikken med det rare i. Og Ivo Caprino-mannen som stod bak disken rettet på Skomaker Andersen-brillene sine og sa: "En Ugle! Ja, det har jeg sikkert. Titt en titt borti der, du frøken, så skal du nok finne en ugle, skal du se."

Jeg tittet langt og lenge og lenger enn langt og befant meg plutselig innsperret blant musefeller, trekatter og en kar som var på jakt etter en kaffeboks. Men om ikke lenge var han også på jakt etter en ugle, du vet, når man først har sperret damen inne kan man ikke godt la være å hjelpe til.

Jeg begynte å bli frustrert. Jeg så ingen ugle, ikke engang mose! Caprino selv måtte nok ut i dyst. Han la hodet bakover, rynket på nesen for å justere brillene og tittet overalt der jeg allerede hadde vært.

Så snur han på hælen, trekker brillene opp og gliser: "Ja, jeg visste jeg hadde en ugle, men den er dyyyyr! Akkurat da titter jeg ned i en liten lekekasse og med nebbet ned ligger det en liten og forsagt perleugle utskåret i tre. Caprino vil vise meg den flotte ugleleke-klokken fra 50-tallet som koster en formue, og når jeg er ferdig med høfligheten viser jeg ham perleuglen og spør: "Hva skal De ha for denne da?"

"Den, jenta mi, den skal du få for tålmodigheten!"

Jeg ble så glad at jeg endte opp med å kjøpe en gul lekebil i tillegg. Hvorfor en gul bil, spør du? Se det er en lang og intern historie...


RSS 0.91