Slett og flytt

Jeg m flytte.

Ikke jeg fysisk, men livet mitt.

Ikke livet selv, men innholdet, det lagrede innhold, det som befinner seg p harddisken.
Noe ordnet, noe tilfeldig, noe glemt, noe viktig, noe rrende, noe vondt og noe likegyldig.

Det likegyldige kan slettes.



(Foto: Moving Stool by Gabriele Pezzini for Max Design)

Det som er likegyldig n var ikke likegyldig da det ble lagret. Siden har det forsvunnet lengre og lengre bak p harddisken for sjelden og aldri bli hentet frem. N er det likegyldig for meg. Er det ogs likegyldig for de andre det gjaldt?

Det er litt som nytt skoler og ny timeplan. Det ligner veldig p forrige r, men det er likevel nytt. N skal jeg flytte inn p ny maskin. Det gir en ny sjanse for f orden i filene, i arkivene og i livet. Denne gangen skal man vre smartere, gjre det enklere, lagre lurere, mer organisert, lettere finne igjen.

Men jeg lurer p om jeg ikke gjorde det sist ogs? Hvorfor ligger det da s mye rart p s mange rare steder p den gamle maskinen? Er det likegyldighetsprosessen som pvirker hvor ordnet det ser ut?

Det anbefales flytte hjem en gang i blant for f kastet alt man samler seg over tid, og rensket ut slik at man sitter igjen med de tingene man br ha uten at de eier deg.

Det slr meg at det ikke er rart at datamaskiner ikke er tiltrodd mer enn tre rs levetid. For over tre r endrer livet seg, det som betydde mer fr betyr mindre n, n er det andre ting som er interessant, besnrende, altoppslukende. Denne maskinen har vart i tte r. Det frste jeg lagret s smart, s organisert for tte r siden lar seg ikke engang pne lenger. Det har feil format. Det stttes ikke. Kanskje like greit. Jeg legger det i likegyldighetsbunken, hyreklikker og velger "slett".

Om man bare visste at det eksisterte

Da jeg kom hjem fra utlandet hadde taklampen gtt. Det var en trist og mrk velkomst.

Man prver selvsagt fikse det letteste frst.

Skifte halogenprer. Helt nye prer ble innkjpt, strmmen sltt av, de gamle prene tatt ut og de nye festet med strste omhu. Strmmen ble sltt p igjen og voila:

Ingenting.

Det mtte vre selve lampen som hadde takket for seg.

Jeg dro i lampebutikken for skaffe meg ny lampe, fant en jeg syntes s grei ut til en grei pris. Jeg var forutseende nok til sprre om festemekanismen p denne taklampen og selger mente at denne gikk feste p all slags kroker. Siden jeg bor i et gammelt hus bygget med gamle standarder har jeg allerede hatt en erfaring med at festekroker og dimensjoner ikke alltid gr sammen fra tidligere tider til ntider. S for sikkerhets skyld ville jeg hjem og skru ned den gamle lampen for mle dimensjonen p kroken - og se om det faktisk fantes en krok til feste lampen p. Dumt kjpe en lampe til krokfeste hvis det ikke eksisterer en krok.

Siden jeg er en skravlebtte forklarte jeg dette for selgeren samtidig som jeg forklarte det uforklarlige med at jeg skiftet alle prene, men at lampen likevel ikke ville samarbeid om lyset.

- Er du sikker p at det ikke er sikringen da?

- Eh.. jeg har automatsikringer, begynte jeg. Nei, sikringen i bryteren, mener jeg, sier selgeren.
- Har bryteren sikringer? (Dette har jeg aldri lrt p skolen)
- Ja, her skal du se.

Selgeren viser meg en dimmerbryter, plukker den fra hverandre og finner en liten og forsagt glassbit med to hvite poter.
- Kanskje du skulle sjekke om den har rket med det samme, sier han.

Jeg drar hjem sporenstreks og gr ls p dimmerbryteren. Med litt lirking og luring kommer vrideren av, og lokket kan jeg visst lsne bare ved vri opp en tyn mutter med fingrene. Jeg ser ikke umiddelbart noen hvit glassbit. Men det er en brun-oransje flapp der som ser ut som en fane i nettleseren. Jeg vger meg p trekke i den. Den avslrer en bitteliten skuffe hvor det innerst i enden sitter festet en liten hvit dings, ikke i glass, men lik p strrelse som den i butikken. Jeg tr ikke ta den ut av skuffen sin, men brer stolt med meg hele innretningen tilbake til butikken.

Selgeren har ikke like stor omhu for dingsens rede, rsker den ut og studerer den gjennom et forstrrelsesglass. Han leter etter et tall, det er viktig at han finner en sikring med riktig amper-styrke. Nesten uleselig str det F1,25A250V p den. For noen dager siden ville dette ikke sagt meg noe, det er ogs rsaken til at jeg ikke noterte meg dette da jeg tok ut sikringsskuffen i dimmeren, for da ville jeg kanskje sett at det stod beskrevet med all tydelighet ved siden av skuffeinnsatsen. Men n skjnner jeg at dette er en sikring (Fuse) p 1,25 Amper til 250 Volt. Jeg skjnner ogs at det finnes en mengde sm hvite glassbiter med ulike amper-styrker og at man ikke kan bruke hvilken som helst, selv om alle ser like ut og er p samme strrelse.


Enkelt nr man vet det

Hvis selgeren ikke hadde vrt s hyggelig forklare hvordan dette hang sammen ville jeg kommet til kjpe en ny lampe, ikke ftt noe lys og sikkert bestilt en elektriker som hadde tatt seg godt betalt for skifte en sikring som jeg ikke visste om.

N som jeg vet det, kostet hele affren kr 7,50 og jeg har lrt om eksistensen av en liten hvit dings som kan velte stort lass.

N lurer jeg p hvilke andre sm dingser som finnes der ute og gjr hverdagen min lettere leve uten at jeg er klar over deres eksistens...

Den mannlige samtale

(Foto: Gaetan Lee: Lego Space men)


Utvalg av samtalepartnere


Hantil venstre ble oppmerksom p hantil hyre. Venstre hilste p Hyre med et nikk som ble besvart fra Hyre med smil. De betraktet hverandre noen sekunder fr han i midten slo seg sammen med dem, men i farten havnet han litt nrmere Hyre enn Venstre.

 

Tilpasning

Venstre blir stende, men uten at de kanskje er klar over det virker avstanden mellom Venstre og Midten som et hinder. Midten tar et kameratslig tak rundt skuldrene til Hyre, smiler til Venstre, vipper litt opp og ned p tballene og nikker. Mens han vipper forflytter han seg cm for cm nrmere Venstre, og selv om han har sluppet skuldergrepet i Hyre flger han til hyre liksom p.


Det gylne snitt

Fortsatt er ikke et ord utvekslet. Relasjonen er opprettet, det er penbart at disse tre skal ha en samtale, men posisjonen deres er fortsatt asymmetrisk. Han til venstre holder sin l i sin ytterstehnd, og putter den innerste i lommen. Midten har ingen l og putter begge hendene i lommen mens han fortsatt smiler, nikkerog vipper. Hyre gjr det samme som han til Venstre og endelig er symmetrien opprettet.

 

- "Ja, hvordan gr det?" Endelig kunne samtalen begynne.


Ugler i mosen eller p peishyllen?

Min argentinske venninne samler p ugler. Ikke spr meg hvorfor, men i Argentina skal de visstnok bringe lykke. Og hun nsket seg en ugle fra Norge. Men hvor i alle dager fr man tak i en uglefigur? Jeg har derfor vrt p uglejakt. Som forberedelse til jakten lette jeg p finn.no og forsket jeg p wikipedia. Jeg fant ut at det ikke er s mange ugler som hekker i Norge, men noen av dem er Snugle,Hornugle, Hubro, Perleugleog et par til.



Det tre frste er de kuleste, og Hornugla er representert som bilde over. Men hvor i all verden skulle jeg begynne lete etter en figur av en slik ugle? Min uglejakt i Oslos asfalt-jungel forlp seg som flger:

Folk sperret ynene opp som ugletallerkener av slikt et merkelig sprsml:
- "Si meg, har Dere ikke tilfeldigvis en ugle? En slik figur, vet De? Nei, det er klart, hvorfor skulle Dere ha noe slikt. Ja, men De skulle ikke vite hvor det kan tenkes at det finnes en ugle, da?"

Jeg ble sendt p en wild goose chase, men du vet, det var ikke ville gjess jeg var p jakt etter (Det fantes det derimot mye av!), men en ugle. Omsider fant jeg det frste stedet med noe som lignet. En tydukkeugle som sa "uhu". Ja, den sa faktisk uhu. Men det triste utbruddet kom nok av at det ene yet hadde falt ned, s hun s s skjev ut i ansiktet, den stakkars ugla. Hun lignet ikke spesielt p Klara Klok heller.

S fant jeg butikken med det rare i. Og Ivo Caprino-mannen som stod bak disken rettet p Skomaker Andersen-brillene sine og sa: "En Ugle! Ja, det har jeg sikkert. Titt en titt borti der, du frken, s skal du nok finne en ugle, skal du se."

Jeg tittet langt og lenge og lenger enn langt og befant meg plutselig innsperret blant musefeller, trekatter og en kar som var p jakt etter en kaffeboks. Men om ikke lenge var han ogs p jakt etter en ugle, du vet, nr man frst har sperret damen inne kan man ikke godt la vre hjelpe til.

Jeg begynte bli frustrert. Jeg s ingen ugle, ikke engang mose! Caprino selv mtte nok ut i dyst. Han la hodet bakover, rynket p nesen for justere brillene og tittet overalt der jeg allerede hadde vrt.

S snur han p hlen, trekker brillene opp og gliser: "Ja, jeg visste jeg hadde en ugle, men den er dyyyyr! Akkurat da titter jeg ned i en liten lekekasse og med nebbet ned ligger det en liten og forsagt perleugle utskret i tre. Caprino vil vise meg den flotte ugleleke-klokken fra 50-tallet som koster en formue, og nr jeg er ferdig med hfligheten viser jeg ham perleuglen og spr: "Hva skal De ha for denne da?"

"Den, jenta mi, den skal du f for tlmodigheten!"

Jeg ble s glad at jeg endte opp med kjpe en gul lekebil i tillegg. Hvorfor en gul bil, spr du? Se det er en lang og intern historie...


RSS 0.91