Nye tangovenner på Youtube:

To av jentene som er stamgjester på tangoqueer-milongaene spiller hovedrollen i tangovideoen til bandet Tanghetto, låten "Mente fragil" på platen "Emigrante". Roxana Gargano som spiller hovedrollen har jeg danset med flere ganger. Se så vakre de er:





Dessuten har jeg de siste tre ukene danset med Rael Godoy, som har vært her på ferie for å danse. Og jammen finnes han også på Youtube:



Høflighet og paranoia

Selv om jeg hadde forventet mer høflighet i Argentina enn i Norge, er jeg likevel forbløffet mange ganger. Jeg har ikke enda helt vendt meg til at menn alltid venter og slipper meg gjennom dører eller smale passasjer først, at de trekker ut stolen din, at de slipper deg foran i kassakøen og reiser seg for deg på t-banen. Jeg har heller ikke helt vendt meg til at man stiller seg i kø allerede på buss-stoppet lenge før bussen kommer i en lang linje. Og jeg kommer vel aldri til å helt forsone meg med at menn ofte vil betale hele regningen når vi er ute. Her henger jeg litt for fast i både rettferdighetsprinsipper og ønsket om å ikke skylde noen for mye. Hvis jeg må la mannen betale, så sørger jeg iallfall for å spandere noe tilbake neste gang. Men jeg liker det. Jeg liker at man gjør en innsats for å smøre samfunnets tannhjul så møter mellom mennesker går lettere.

Selektiv høflighet
Nettopp fordi argentinerne er så flinke på dette området når det gjelder relasjoner mellom kvinner og menn, og i buss- og kassekøer forbauser det meg virkelig at man på t-baneperrongen er like uoppdragne her som i Oslo. På perrongen er det ingen kødannelse, og man har en tendens til å stimle sammen foran vogndørene og presse på slik at de stakkarne som skal av har et svare strev med å buksere seg vei gjennom mengden. Inne i vognen er man høflig og gir sitteplass til eldre damer og andre damer i lav-trafikk tider, men i rushtiden forsvinner alle hensyn. Da gjelder det å presse mest mulig folk inn på kvadratmeteren og det skjer ikke særlig forsiktig heller. Likevel vender man tilbake til høflige fraser når man skal av: "Con permiso" eller -"med deres tillatelse" møtes som regel med et høflig og vennlig "pase, por favor", "værsågod passer", midt i den skubbende og bølgende krøttersammenstimlingen av mennesker.

Det er også forbausende at den høfligheten som er så innarbeidet på disse første stedene heller ikke ser ut til å gjelde ute i gaten og på fortauene. Fortauene er smale og det er av og til nødvendig å gjøre noen smygende manøvreringer for å man skal kunne passere hverandre i motgående retning, men dette skjer i aller siste sekund og uten en hensynsfull mine om det skjer i det hele tatt. I går hadde en mor med en sønn stø kurs rett mot meg, og jeg stanset helt opp på fortauet to meter før krasjet. Likevel enset ikke moren meg og lot sønnen sin gå rett i meg. En annen dame skubbet meg nesten ut i trafikken og uten å vike en tomme da jeg prøvde å passere henne på yttersiden, selv om hun hadde god plass på innsiden av fortauet.

Paranoia
En dag da jeg kom hjem stod en gammel mann og låste seg inn i oppgangen vår. Jeg ventet med nøkkelen klar da han hadde gått innenfor, og stod klar til å lukke døren foran ansiktet mitt. Jeg viste ham nøkkelen min og han godtok det nølende og slapp meg innenfor. I heisen var han enda ikke helt sikker, og spurte meg hvilken etasje jeg skulle i før han ville trykke på sin egen etasje. Da jeg trykket på min etasje sa han litt flau: "Jeg beklager, men her i Argentina har paranoiaen overtatt for høfligheten." Jeg beroliget ham og sa jeg var glad han passet på å lukke døren, for vi vil jo alle være trygge. Men det er noe i det han sier, og det har sammenheng med den opplevelsen de fleste har av at kriminalnivået har økt siden krisen i 2001.

Mediesirkus
Samtidig har denne følelsen base i medienes presentasjon av kriminalitet, sikkerhet og trygghet i byen. Det snakkes om okkuperte hus, illegale innvandrere, organisert kriminalitet, ran, innbrudd i stadig økende grad. De aller fleste synes det er blitt farligere i byen, men veldig få har reelle erfaringer med farlige situasjoner utover synet av mange fattige mennesker som roter gjennom søpla etter spiselige rester, madrasser, tepper, pappkartong osv som mange bruker til å overnatte på gaten. En venninne av meg fikk nesten panikk og begynte å løpe bortover gaten da en guttunge tigget henne om å få en mynt. Da jeg beroliget henne med at han bare spurte henne om penger, gikk samtalen automatisk over på hva mediene rapporterer.

Inntrykk av mengden eller enkeltmennesker?
Jeg snakket med en taxisjåfør i går som spurte meg hvordan jeg liker Buenos Aires. Som sant var sa jeg at jeg virkelig har sansen for byen, og aller mest for menneskene. Han ble veldig overrasket og sa han selv hadde et inntrykk av portenos som var skikkelig elendig - han foretrakk de ærlige menneskene fra innlandet. Jeg kommenterte at alle sier dette om folket i byen, men når jeg snakker om menneskene går jeg ut i fra de virkelige menneskene jeg blir kjent med, og der har jeg enten vært veldig heldig eller så er ikke virkelige folk så ille som alle (også de hyggelige) vil ha det til. Absolutt alle jeg har blitt kjent med eller snakket med i en eller annen sammenheng har vært vennlige, høflige, åpne, hjelpsomme og fine mennesker. Alle som en snakker de om hvor forferdelige andre mennesker er (bortsett fra dem selv, selvsagt), men jeg skulle ikke forundre meg om ikke dette er et overdimensjonert og oppblåst bilde konstruert av media, og at folk likevel har i besittelse sine høflige tradisjoner og væremåter, men bare er mer på vakt nå.

Nære og fjerne relasjoner
Denne konstante nødvendigheten av å være på vakt er kanskje årsaken til de merkelige motsigelsene i høflig adferd på ulike områder. På områder med mindre forhold og færre mennesker lever høfligheten i beste velgående, samt blant kjente. På større arenaer med større folkemengder og større trengsel glir påpasseligheten over i paranoia og uhøflighet i større eller mindre grad.

Jeg vet ikke hvordan det var her før 2001, men tross store økonomiske problemer, tror jeg menneskene er de samme. Men nå er det viktigere å vokte seg for å miste noe, og godt hjulpet av medienes opphausing av kriminalnivået, resulterer det i en paranoia som gjør at en venninne av meg aldri tar bussen eller t-banen - ikke engang på dagtid. En gave til taxi-næringene her. Denne paranoiaen fører også til at høfligheten blir selektiv. Man sparer den til dem man stoler på. Taxisjåføren gav meg det største komplimentet hittil. Han forklarte nemlig mine positive opplevelser i Buenos Aires nettopp ved at jeg inngav tillit. Siden jeg møter mennesker med et smil, og postive fordommer ville de også reagere lignene på meg. Adferden man møter er jo en dynamikk av hvordan man selv oppfører seg, forklarte  han. Han selv pleide ikke prate med kundene sine, til det var han for uinteressert i portenos. Men han mente det var annerledes med meg, med meg kunne han prate. 

Mitt inntrykk har jeg selvsagt basert på de stadige erfaringene jeg har med virkelige mennesker jeg treffer her, og ikke på advarsler, medier eller stereotypiske beskrivelser. Virkelige mennesker passer sjelden inn i stereotyper. Og med taxisjåførens bekreftelse på min mistanke om at positiv adferd lokker frem positiv adferd hos andre, så kommer jeg fortsatt til å tviholde på denne innstillingen.


Teknisk-praktiske problemer

Neida, ikke problemer med bloggen, ikke denne gangen, på tross av at blogsofts brukere nettopp har fått en mail om publiseringsproblemer pga brannmur. Jeg har derimot noen argentinske teknisk-praktiske problemer for tiden.

image164Jeg flyttet fra bydelen Balvanera den 10. juli til en leilighet som jeg deler med en jente i den eldre bydelen San Telmo. Hverken i Balvanera eller i leiligheten i San Telmo har jeg hatt tilgang til internett fra egen leilighet. Det har begrenset bloggingen og den andre skrivingen betraktelig. Jeg beklager dette dypt. Det er begrenset hvor mye man får gjort på tilfeldige internettkafeer, og det er temmelig begrenset med inspirasjon på disse "locutorios" også, for å si det mildt. Jeg har derfor lett intensivt etter en favoritt-kafe som har Wi-Fi eller trådløst nettverk.

Men i den nye leiligheten ventet også andre utfordringer. Jeg hadde ikke tenkt på å teste sengen, den så jo ut som en normal seng. Men det viste seg allerede første natten at madrassen var av en så dårlig kvalitet at jeg følte jeg lå i et hull av skumgummi, hvor jeg dunket i sengebunnen med hoften hver gang jeg snudde meg. Det blir ikke akkurat den søteste nattesøvn på den måten. Etter en uke harde netter måtte jeg si fra at jeg rett og slett ikke fikk sove. Jeg var utslitt og begynte å lete etter muligheter for å overnatte hos venner for å få sove godt en natt i blant. Nå sover jeg med to like dårlige madrasser, og selv om jeg fortsatt ligger i et hull av skumgummi, så er det i det minste nok skum til at jeg ikke dunker meg hele tiden.

Det har ikke hjulpet på blogging og skriving at jeg ikke har sovet, og kuldebølgen med tilhørende energikrise i landet gjør det uetisk å bruke for mye varme og gass. Jeg har så smått begynt ny boligjakt med kriterier om wi-fi, calefaccion (sentralvarme), og en god seng.

Men plutselig viste det seg at det fantes en Cyberkafe - en virkelig cyberkafe hvor man både har maskiner til utlåns, trådløst nett til medbrakte maskiner og kafe-servering - like oppe i gaten hvor jeg bor. Betjeningen er hyggelige og har hjemmebakte varer, så da løste arbeidssituasjonen seg. Jeg tenkte at hvis jeg får kjøpt en skikkelig madrass til en billig penge, så løser gjerne søvn-situasjonen seg også, og da kan jeg kanskje blir værende her i San Telmo hvor jeg er. På vei til en annen avtale kom jeg forbi en madrass-butikk i hovedgaten 9. juli - også den innenfor to-tre kvartaler fra der jeg bor, og jeg begynte å slå meg til ro med at jeg kan fikse disse små-praktiske problemene uten ny flyttesjau.

Det var da - i kveld altså - at jeg kom hjem og fant leiligheten uten strøm. Iskald uten mulighet til å varme den opp eller se hånden for seg. Jeg satte meg ned i mørket med et stearinlys, så ut i mørket og klarte ikke helt å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Så jeg famlet fram pc'en i mørket, la den i sekken og dro på cyberkafeen. Her er det varmt og godt, med billig te og empanadas med kjøtt. Men jeg kan ikke sitte her hele natten.

Jeg begynte å tenke at jeg skulle bli her i denne leiligheten, nå er jeg ikke så sikker lenger...

Årets misforståelse

Noen sjonglerer med flere baller i luften, holder rede på dem, og klarer å holde dem adskilt slik at de kun er i nærkontakt med en av dem om gangen. Noen klarer dette utmerket og gjør det også overbevisende innenfor kjærlighetslivet. Jeg oppdaget i går at det like greit at jeg aldri har prøvd meg som sjonglør. Det ville gått riktig ille.

In honour of those who inspired this blogpost the rest is in English, so that both my norwegian and argentinian readers might understand and comment if they like.

The misunderstanding of the year
I was home sick with a cold all weekend. I had to stay home even though I wanted to go to two tangoparties on saturday. I called my tanguero friend to tell him I couldn´t go. Let´s call him Ariel. Sunday I was still sick, so when another tanguero friend called me I had to turn him down as well. Let´s call him Angel.

Monday I was feeling better, and as I was in the neighbourhood of Angel, I sent him an sms and asked if he had time for a coffee. Four minutes later my telephone rang from a number I didn´t know, so assumed it was Angel who returned my call.

First conversation
- Is this Angel? Is this your telephone number at your house?
- No, this is my mom´s number. She has more credit than I you see.
- Ok, I see.
- Look, we are looking for tangoshoes for my mum now, and then we plan to go the matine and later to Villa Malcom. If you would like to come we could meet you at the matine in an hour or so? If you like I can call you when we´re finished looking at shoes?
- So you are going both of you? You and your mum? I would love to come. It isn´t necessary to call me - I have to go home to get my shoes anyway, and I´ll see you at the matine, ok!

Angel´s mum doesn´t live in Buenos Aires, so I thought it was nice that she was visiting him, and that he would take her shoeshopping and dancing. And since I now Ariel and his mum sometimes go to this matine, I though it would be nice to go all of us. I sent a message to Ariel to ask if they were going to dance tonight, too? He didn´t answer. This surprised me, because he normally responds quite fast.


image162Growing suspicion
I didn´t think more about it, I went home, took a shower, found my shoes, and left for the matine when I received a new message from Angel:

- I just left the faculty, do you still have time for that coffee?

This was strange, shouldn´t he be with his mother at the matine by now? I called him:

Second conversation
- Angel, now I am confused, weren´t you going to the matine?
- Who is this?
- Tiqui!
- I don´t know anything about the matine...
- Oh, now I think I understand, I´ll explain when we meet for coffee.

Explanation
I was quite embarrassed to explain to him that I had made an appointment with someone that I thought was him, and that I carried out the whole conversation without realizing it was someone else. It wasn´t particularly fun to admit to him that I didn´t distinguish his voice from someone else´s, and that I still wasn´t sure with whom I actually made the appointment.

I did however suspect that I owed an apology to my friend Ariel. That must have been the reason he didn´t answer my message - he thought I had sent it before he called, and that we had though of the same at the same time. Just when I realized this, the next message arrived. Ariel and his mother had left the matine to dine and would go directly to Villa Malcolm. A simple sms wouldn´t be enough to explain what had happened, and now I wouldn´t see them before late at night. Angel and I went for food as well, but i couldn´t stop thinking about what a mess I had made by not making sure I was talking to the right person. I sent the last message to Ariel, telling him I owed him an apology and that I would explain when we met later that evening.

Embarrassed
Almost five hours later than the initial appointment I was finally able to explain to him what had happened. Luckily he laughed at the whole thing. The rest of the night we passed dancing, and in the end it all ended well.

I will, however make a note to myself not to even try to juggle more than one ball at the same time. I do not understand how some people are able to lead double lives, having several parallell relations at the same time, when I´m not even able to separate my friends voices from each other, and believing so strongly I was talking the Angel, not even notices all the signs in the conversation that pointed to Ariel.

I´m embarrassed.

Men de andre...

- "Jammen de andre gjør det også! Da kan vel jeg?"

image160Hørt det før?

Hvor kommer det fra at man relaterer kvaliteten på egne handlinger i forhold til hvor gode eller dårlige handlinger andre gjør? Blir en gal handling mindre gal om andre også gjør det? Blir en dum handling smartere fordi mange andre er like dumme? Blir en ulovlig handling mer lovlig dersom flere andre tillater seg det samme?

Ansvarsfraskrivelse kaller jeg det. Og ansvar har man for sine egne handlinger, uansett om det finnes andre i verden som gjør det samme. Jeg hevder at man på ingen måte kan rettferdiggjøre egne handlinger basert på andres handlinger. Dine handlinger må stå for seg selv, og du må kunne stå for dem uavhengig av andre. Ansvaret er ditt for dine valg, og ditt alene.

"Men jeg vet ikke om hun er trofast, da spiller det vel ingen rolle om jeg er det?"
Han hadde ikke engang tenkt over å si det, at han hadde en kjæreste som ikke bodde i byen. Til det var flørten altfor spennende, altfor oppslukende. Denne jenta var her og nå, og hvem ville vel få vite noe? Han visste ikke engang hvordan han var havnet i denne situasjonen der hennes halvveis spøkefulle spørsmål tvinget ham til å innrømme det, jo, han hadde en kjæreste...

- Men, hvis du har kjæreste, hva i alle dager gjør du her med meg, da?
- Fordi jeg har lyst! Han prøver med sine lure blikk å finne tilbake til den gode stemningen de hadde bare for en liten stund siden. Men hennes plutselige alvorlige tone bringer ham ned på jorden:

- Synes du det er riktig?
- Tja, hun bor jo ikke her, jeg vet jo ikke hva hun gjør, så da er det vel ikke så galt?
- Men du oppfører deg ikke akkurat som om vi var venner, synes du vel?
- Mnjaei, men det har jo ikke akkurat skjedd noe.
- Nei, det har ikke skjedd noe fordi jeg stoppet deg...
- Uansett vil jo hun ikke vite noe om det, og jeg vet jo ikke hva hun gjør, så...
- Mener du virkelig at det blir bedre av at hun ikke vet? Du vet jo! Dette dreier seg jo om en grunnleggende respekt for kjæresten din. Du må behandle henne bra, uansett om hun vet det eller ei. Dessuten dreier det seg også om respekt overfor meg! Helt til nå har du ikke fortalt meg at du har kjæreste!

Ansiktet hans sank over i alvorlige folder, skuffelse, ergrelse, kanskje ørlite skam.
- Kanskje jeg skulle gå?
- Ja, det synes jeg!
- Det er jo sent. Ble du sint?
- Ja, nei, sint er ikke ordet. Skuffet er riktigere. Slik mistet jeg respekten...
- Ikke vær slik!
- Si meg, er det slik dere menn tenker?
- Hmmm, jeg ja, men jeg kan jo ikke si at alle er slik. Jeg ser ikke noe galt i det. Jeg vet jo ikke hva hun gjør heller.

Slukøret forlot han henne uten å helt skjønne hva hun hadde sagt. "Behandle henne pent!" var det siste hun sa før hun lukket døren etter ham.



"Han såret meg, da har han bare godt av at jeg slår tilbake med samme mynt!"
Hun kom gledestrålende og viste meg den utspekulerte sms'en hun hadde brukt ettermiddagen på å formulere.
- "Den kommer til å slå bena under ham, han kommer ikke til å kunne konsentrere seg om noe i flere dager når han får denne!"

Som den gledesdreper jeg kan være noen ganger spurte jeg:
- Men hva vil du oppnå med det?
- At han skal få tenke gjennom hva han har gjort, at han skal få lide litt, slik han lot meg lide.
- Tror du denne sms'en for ham til å tenke gjennom egne handlinger? Eller tror du han for alltid avskriver deg som psyko, og mister den siste respekten for deg? Og hva oppnår du for deg selv? Jeg har alltid vært av den oppfatning at den beste hevn er å leve bra - for seg selv, ikke sette kjepper i hjulene på andre.

Hun stirrer litt uforstående på meg et øyeblikk før hun griper tilbake til bortforklaringene.
- Men du vet ikke hvordan han har såret meg. Han har også oppført seg dårlig overfor meg, latt meg gå rundt å lure i dagesvis og ødelagt mange dager for meg.

Jeg angriper temaet fra en annen vinkel og spør - kanskje uventet:
- Elsker du ham?

De store øynene hennes blir enda større, og det går et halvt sekund før hun nesten kaster ut det selvfølgelige:
- Ja, selvsagt elsker jeg ham, ellers ville jeg ikke jobbet så hardt for å få ham tilbake. Ellers ville det ikke såret sånn når han behandlet meg dårlig.

Jeg setter inn støtet:
- Hvis du elsker ham, hvorfor ville du da ønske at han skulle lide når du vet hvor hardt det sårer når en du elsker behandler deg dårlig. Når din reaksjon er å svare med samme mynt enda så vondt du vet at det gjør - tror du da at dere løser noe som helst på den måten? Tror du at han plutselig vil være den som slutter med den sårende onde sirkelen fordi du sårer like mye som ham?

Å elske noen er å ville dem det beste, aldri ville gjøre dem noe vondt, uansett om det som skal til utelukker deg selv. Slik er kjærligheten i mine øyne.

Jeg drepte den iltre hevnlystige iveren hennes. Hun slettet meldingen og sukket oppgitt da det gikk opp for henne at det var hennes egne følelser hun måtte ta tak i i stedet for å bruke all sin energi på å manipulere hans.


Finnes det flere mennesker der ute som tar ansvar for egne handlinger, og som ikke griper til bortforklaringer basert på andres dumhet, ignoranse, ondskap og arroganse? Finnes det flere i verden som skjønner at skal man få respekt må man fortjene den og tilby den, og vite med seg selv at man er i besittelse av den? Finnes det flere som tar selvstendige valg og som står for dem uavhengig av hva andre måtte si, gjøre eller velge? Mennesker som måler seg selv mot sin egen samvittighet?

Tangomesse

Av og til gjør man saker på reise som man ellers ikke gjør i hverdagen hjemme. Igår var en slik dag. Tidlig en søndag morgen stod jeg opp etter en kveld på San Telmos barer for å rekke søndagsmessen i den svenske kirken (foto). Det er antagelig første gangen jeg er i en svensk kirke, men det er andre gangen jeg er i en sjømannskirke i Buenos Aires. Jeg har allerede vært i den danske to ganger. En gang for å feire midtsommer (eller st. hans), noe som var merkelig siden det er midtvinters. Den andre gangen for å hilse på eldre danske immigranter og etterkommere etter dem. Den norske kirken ble revet for snart 30 år siden da man bygget en motorvei fra flyplassen som ankommer Buenos Aires akkurat der den lå. Denne søndagen dro jeg til den svenske kirken for å delta på en tangomesse.

image159Ingen skal anklage de skandinaviske sjømannskirkene for å være eksklusive eller trangsynte. Husmoren som arbeider her er finsk, snakker svensk, finsk, dansk og spansk. Dessuten gir hun tangoundervisning i "menighetshuset" i sammenheng med kirken. Denne søndagen hadde man blandet to gamle tradisjoner som tidligere har vært adskilt og skapt noe nytt - nemlig en høymesse hvor hymnene hovedsaklig bestod av milonga og tango med religiøse tekster. Jeg tror aldri jeg har hørt om evangelisk tango før, men jeg innrømmer gjerne at eksperimentet med blandingen var interessant. Det er antagelig første og siste gang jeg kommer til å høre El Choclo og La Cumparsita på orgel mens presten administrerer nattverd. Dessuten var liturgien spettet med spesialkomponerte nye tango og milonga-"hymner" for anledningen.

Er det en trend? Kanskje det. Det skal iallfall gjentas i kirkelig sammenheng her, samt konsert med kor, orkester og dansere i kirken på tirsdag. Deretter skal hele ensemblet ut på turne, også til Europa. Det kan bli spennende å se hvordan mottagelsen blir.

Samtidig synes jeg at denne sammenblandingen av tradisjoner også reflekterer folks sammenblandede identiteter etter flere generasjoner i Argentina, men likevel som et skandinavisk fellesskap. Man fortsetter med den protestantiske gudstjenesten slik man etter tradisjonen alltid har gjort, samtidig kan man ikke unngå å bli en del av kultur og historie i det landet man etterhvert kaller "hjemme". Ikke alle de eldre deltagerne var like overbevist om stuntet, men som en av dem kommenterte:  "Man må jo modernisere seg". Og det er det kule at noe kan bli moderne og nytt av å blande noe gammelt med annet gammelt, noe skandinavisk med noe argentinsk, noe kirkelig med  noe verdslig, noe religiøst med noe melankolsk-lidenskapelig og slik skape et nytt uttrykk som reflekterer denne skandinavisk-argentinske sosial-kirkelige forsamlingen i 2007.

Snø i Buenos Aires

Det snør i Buenos Aires.

image158Da jeg ankom denne byen for en måned siden fikk jeg vite at det aldri snør i Buenos Aires. ¡Jamás! Aldri var ordet de brukte. Og det er ikke så rart, for det er 89 år siden sist det falt en snøfille i tangoens hovedstad. Men i går måtte man måpende akseptere at snøen er kommet tilbake til Buenos Aires på selveste uavhengighetsdagen 9. juli 2007.

Selv var jeg i Tigre for å feire uavhengighetsdagen med Club Remeros Escandinavos. De skandinaviske landene etablerte sin egen roklubb i det fantastiske Paraná-deltaet i 1912 og i år fyller de 95 år. Det var isnende kaldt og folk satt med alle ytterklærne på innendørs eller stod klistret inntil ovnene langs veggen frem til den varme kjøttgryten Locro ble servert og vi kunne få varmen i kroppen. Alle mente jeg burde tåle kulden bedre enn noen andre, jeg som var norsk. Mens jeg forklarte at det er fuktigheten som gjør det så kaldt inn i beinmargen og man ikke merker kulden på samme måte i Norge når det er tørrere, gikk fuktigheten over i nedbør. Folk strømmet vantro til vinduene i det de fine hvite fillene dalte ned på Río Luján. De roet seg med at fillene forsvant på bakken og ikke kom til å legge seg. Men intensiteten tiltok, og om litt kunne man betrakte hvite flekker på bakken og lyset over elven ble nesten trolsk. Det strømmet folk ut av husene for å se på dette rare fenomenet og alle gikk med forbausede ansikter og snakket høyt om ¡Jamás!

image157Jeg, Alejandro og Lucas ble værende igjen i roklubben etter at de andre hutrende kom seg hjemover. Vi satt ved peisen og snakket om snø, og hvordan jeg måtte forstå at det var helt eksepsjonelt, eksotisk og historisk. Deretter kjørte vi inn til Buenos Aires og veien lignet hvilken som helst norsk vei i november. Snødrevet ble tettere og det hvite dekket etterhvert noen steder bakken. I San Telmo hvor jeg nå bor var byen ikke gjenkjennelig.


(Foto fra Clarin - Her, i Barrancas del Belgrano danset jeg utendørs tango på paviljongen for to uker siden. Denne dagen var det tynt med folk.)

Sannheten om snøen er at den skyldes en kuldebølge som ligger over hele landet, men alle som kjenner meg er overbevist om at jeg tok den med meg fra Norge. For noe slikt hadde aldri skjedd før...


http://www.clarin.com/diario/2007/07/10/sociedad/s-01454335.htm
http://www.informativos.telecinco.es/nieve_buenos_aires/argentina_nevadas/dn_50763.htm

Natteliv i Buenos Aires

Når man snakker om natteliv i Buenos Aires er det i ordets rette forstand. Denne byen lever om natten. Den lever om dagen og kvelden også, men nattelivet begynner ikke før tidligst midnatt og varer til de lyse morgentimene.

image156Siste uken har jeg danset, danset og danset. Og siden man danser om natten, har jeg ikke gjort stort annet enn å danse. Tirsdag dro jeg på milonga på Salon Canning arrangert av Parakultural og Mina Milonga fordi Color Tango skulle holde konsert, noe det viser seg at de gjør en gang i måneden i denne flotte salongen. Jeg så dem sist for tre uker siden i Oslo, Cosmopolite, og det var akkurat like bra denne gangen. Men tross at dette var en vanlig tirsdag begynte ikke konserten før klokken ett om natten og den varte til tre om morgenen. Milongaen stengte ikke før fire.  

I helgene begynner "livet" enda senere. På la Viruta (foto) varmer man opp med salsaundervisning fra 21 til 22.30, deretter tangoundervisning fra 23 - 00.30 og så starter endelig milongaen som holder det gående hele natten. Denne fredagen fikk jeg med meg salsa-klassen (man kan jo ikke bare danse tango, vel?), dro så på en fest til noen venner som bor i nærheten, vendte tilbake til la Viruta til konserten som begynte 02.30 og varte til 04 (!) og dro igjen tilbake til festen som ikke gav seg før dagslyset. Den siste jeg danset med under konserten kunne ikke fatte hvorfor jeg skulle dra så "tidlig" som klokken fire fra milongaen. Det hadde han kanskje rett i, for på vei ut kolliderte jeg nesten med min store tangohelt, Pablo Verón, i trappen. Han ankom i anstendig tid, som seg hør og bør en helt. Så da betyr det kanskje at det "egentlige" nattelivet starter klokken fire?

Her nytter det ikke å prøve å få til noen døgnrytme. Det som ligner mest er å sove fra 04 til 12, myse mot solen et par timer før man begynner å forberede seg i løpet av kvelden for nattens opplevelser. I dag, søndag, skal jeg være snillere med kroppen og bare danse på en såkalt matiné, eller ettermiddagsmilonga. Denne gangen utendørs på La Glorieta (foto). Føttene verker etter fem netter på rad på dansegulvet, samtidig verker de etter mer, mer...

image155

(PS: Hvis man går inn på linken til Mina Milonga og blar nedover blant bildene vil enkelte av de norske tangodanserne kjenne igjen et blidt fjes... )

juli 2007
ma ti on to fr
           
1
2 3 4 5 6 7 8
9
10
11 12 13 14 15
16
17 18 19 20 21
22
23 24
25
26
27
28
29
30
31          
RSS 0.91