Stress ned - vær for sent ute.

Frøken Makeløs og kommentatorer irriterer seg over folk som kommer for sent, snakker om manglende respekt for andres tid og hvor ineffektivt det er å vente. Vi begynner kanskje å bli mer sent ute til sosiale avtaler etter mobilens maktovertagelse, men fortsatt er idealet å være punktlig og i offisielle og profesjonelle anledninger løper vi fortsatt etter klokka.

Jeg synes kanskje vi har godt av å slappe litt mer av i forhold til punktlighet. Og av egen erfaring har jeg opplevd at løsere forhold til møtetidspunkt kan være svært mye mer effektivt enn klokkejaget i Norge. Den tydeligste demonstrasjonen på dette fikk jeg da jeg bodde i Bolivia.

superdelegate

I Bolivia er alle for sent ute til alt - bortsett fra flyavganger og lunsj. Her snakker vi ikke om mobiltelefonens skyld, heller ikke om skarve kvarteret forsinket, men en standardforsinkelse på halvtime-time-halvannen-to timers møteforskyvning. Med min norske oppdragelse var dette ekstremt stressende og frustrerende i begynnelsen og jeg tenkte som kommentatorene hos Frøken Makeløs i termer av mangel på respekt. Helt til noen turde å si fra til meg at jeg burde begynne å komme litt senere. Det var nesten uhøflig av meg å komme på tiden - det var jo ingen som var klar da!

Når det endelig gikk opp for meg at jeg også kunne komme sent, og at jeg ikke trengte å skynde meg til noe, ble det som en åpenbaring. Jeg hadde aldri dårlig tid. Jeg kunne alltid gjøre ferdig det jeg holdt på med uten å måtte avslutte noe midt i fordi jeg måtte løpe til noe annet. Likevel kunne jeg gå/reise i rolig tempo uten å løpe etter bussen, for jeg hadde jo fortsatt god tid. På veien kunne jeg stikke innom og gjøre enkelte ærender på veien, for det gjorde ingenting om jeg kom enda 15 minutter for sent. Jeg fikk gjort dobbelt så mye som jeg vanligvis gjør her i Norge, og jeg var ALDRI stresset. Når jeg bare klarte å forholde meg til denne ordningen uten å stresse, så ble dagene mye mer effektive enn jeg noengang hadde opplevd.

Var jeg tidlig ute lærte jeg meg å ha med en bok, noe skrivearbeid eller noe annet å gjøre og å avtale et møtested hvor jeg kunne sette meg ned og gjøre noe. Da føles det ikke som man venter. Hva er greia med å avtale å møtes utenfor et sted hvor man fryser seg ihjel på vinterstid og ikke kan gjøre annet enn å studere mobiltelefonen?

Det stressete livet vi lever her i Norge tror jeg med fordel kunne vært mer avslappet, både i forhold til mobiler, avtalesteder og tidspunkter.

Brann på Carl Berner

utbrent2



Det har vært dramatiske tilstander utenfor vinduet mitt i det siste. Det er ikke lenge siden massearrestasjonene av casuals-slåsshanene og idag brant det i nabogården i tredje etasje og gaten er fortsatt full av politi, sperringer, brannbiler, røykdykkere og ambulanser. I følge Aftenposten er en mann blitt pågrepet etter å ha truet både politi og brannmenn med kniv. Brannen er nå slukket, men det lukter fortsatt brent. Brannmenn kommer og går fortsatt fra leiligheten, noen med slanger andre med økser. Jeg visste en stund ikke om de hadde kommet seg inn i leiligheten, men bare hadde slukket den utenfra.
utbrent


Jeg har sett folk i vinduene til de andre leilighetene, så de er ikke blitt evakuert. Jeg har ikke sett at brannfolkene har bært ut noen, men bårene stod klare i lange tider. I dette øyeblikk gikk fem politimenn- og kvinner inn i leiligheten, så da må jeg anta at brannmennene er ferdige med sin jobb. Sperringene blir fjernet nå også.

Jeg kjenner ikke han som bodde i leiligheten, men jeg hilste på ham fra vinduet på 17. mai. Da orkesteret fra området vekket oss med nasjonalsangen hang han ut gjennom vinduet og tok bilder av dem med mobilen. Han så meg og vinket. Jeg vet ikke om det var han som ble pågrepet med kniv, eller om han har hatt noe å gjøre med brannen. Jeg vet heller ikke om han har blitt skadet i flammene.

Dagbladet har også en artikkel om saken.

RSS 0.91