Frokost med støttespillere

Et syn som gnir søvnen ut av øynene
Du verden, dette må være et bra sted, tenkte jeg, da jeg passerte Lorea Caffe. Kaffebaren ligger nederst ved Congreso-parken i skjæringspunktet mellom Hipolito Yrigoyen og Presidente Luis Saenz Peña sentralt i Buenos Aires. Interiøret skulle ikke tilsi noen spesiell kvalitet - verken i positiv eller negativ forstand. Det var de samme kvadratiske bordene med de samme trestolene med avrundet i ryggen som man finner overalt - med grønne seter denne gangen. Det hender nemlig at fargen på stoffet varierer. Det var så tidlig på morgenen at bordene enda ikke var dekket med duker, men dukene lå klare til bruk, rustbrune ensfargede og guloransje rutete.


3112084loreacafebuenosaires
(Lorea Caffe: Foto stjålet herfra: http://members.virtualtourist.com/m/p/m/2f7c94/)

Det som gav meg det eksepsjonelle inntrykket var køen. Helt fra inngangsdøren til baren stod det en mengde mennesker, to-tre i bredden, og ventet på å få bestille seg sin cafe cortado y medialunas. Nesten alle som stod i kø var menn, unge menn, iallfall var det bare unge, vakre argentinske menn som blikket mitt festet seg ved i løpet av de sekundene jeg passerte kafeen. Selv om jeg fortsatt ikke hadde fått i meg første kaffen denne morgenen, var det noe som våknet i meg.


Jeg var egentlig på vei et annet sted, et sted jeg vet har internett-oppkobling, et sted jeg har vært før, hvor jeg kan innstallere meg med laptopen, stort bord, kaffe, god mat og jobbe i timesvis.


Morgenstemning i kongressparken
Mens jeg spaserte gjennom Congreso-parken tittet jeg på hundelufterne som bandt fast de store og slapp løs de små hundene mens de pratet ivrig i mobiltelefonen. Gressplenene er innkranset av lave gjerder, så de små hundene ikke kan løpe av sted. De store hadde enkelt hoppet over. Så mye mosjon kan man vel ikke si at hundene fikk på den knøttlille plenen, men mobilsamtaler er jo ofte viktigere enn mosjon. Jeg registrerte alle ullteppe-bultene som lå i alle kriker og kroker i parken, vinter-Buenos Aires' uteliggere, Jeg synes det er flaut å se dem, og prøver så godt jeg kan å tenke på noe annet. Jeg tenker på kafeen stappfull av flotte menn.


ruralistas
(Ruralister foran kongressen i går. Foto fra InfoBae.com)

Øverst i parken, rett utenfor kongressen er det i disse dager en helt telt-leir. Man skulle tro at dette var streikende, protesterende og demonstrerende motstandere av landets politikk, men de første som slo opp telt her var faktisk den fraksjonen som støtter Kristina Kirchner (kirchneristas) og lovforslaget som er oppe til behandling nå. I går ble det store presseoppslag da også motstanderne (ruralistas) ønsket å slå opp telt. Med megafoner, trommer, høye rop, slagord og bannere på begge sider var politiet redd for sammenstøt og ville nekte motstanderne (!) å slå opp teltet ved siden av støttedemonstrantene. Det som antagelig hadde gått fredelig (om ikke rolig) for seg om begge sider fikk demonstrere, ble i går kveld til gatekamper. Heldigvis var de over da jeg skulle hjem og passerte området etter mørkets frembrudd.


Idag tidlig var det imidlertid mistenkelig stille i teltleiren. Ikke en tromme, ikke et rop, bare bannere som vaiet stille i vinden. Jeg passerte og nådde andre enden av parken, fant minibank-skiltet "LINK" til Banco Ciudad og gikk inn for å ta ut penger. To hundre pesos. En fjerdedels månedslønn for mange i Argentina. Det er for tiden 347 kroner. Jeg er virkelig priviligert som kan ta ut slike summer uten å tenke over om det er dekning på konto i slutten av måneden. Min doktorand-venn, har et stipend på 2000 pesos i måneden, husleien hans er 1200 og han har 300 i faste utgifter til telefon, internett og vasking av leiligheten. Da har han fem hundre pesos igjen å leve for. Jeg tok ut nesten halvparten av dette bare for noen dager og tenkte ikke mer over hvor enormt rik jeg er i dette samfunnet.


Følge planen eller impulsen?
Ute på gaten igjen stod jeg overfor valgets kval, følge planen min eller gi etter for den irrasjonelle lysten jeg har til å titte innom Lorea igjen. Jeg vinglet, så hit, så dit, tok et skritt, men så vant irrasjonaliteten til slutt. Jeg sa til meg selv at om det ikke er nett der, så kan jeg jo bare gå igjen etter en kaffe. Jeg MÅ jo ikke jobbe der hele dagen, men det skader ikke med en kaffe så man våkner i denne søvnige morgenstemningen dagen derpå slåsskampen utenfor kongressen.


Jeg svinger åpen døren, og tretti ansikter vender seg mot meg. Nå ser jeg at det er en eneste kvinne blant dem. Det er et stort frokostselskap, ser det ut til. Tre langbord, store skåler med medialunas på bordet, og ekspeditrisen svinser frem og tilbake med cortados og cafe con leche. Jeg har fått oppmerksomheten jeg ville ha for entreen min, finner et bord og kjenner at et par av blikkene fortsatt hviler på meg da jeg snur ryggen til for å installere meg med bordet mitt. Jeg bruker god tid, setter sekken først på stolen og tar ut laptopen. Så tar jeg av hansker, sjal og solbrillene og legger dem i vinduskarmen. Later som jeg er veldig opptatt av trafikken utenfor. Så setter jeg sekken ned på gulvet, innunder bordet og setter meg ned. Å sette sekken under bordet har blitt en ryggrefleks. Under bordet, med et av stolbenene eller min egen fot gjennom en av bærereimene er beste forsikringen mot at sekken og alt innholdet plutselig er borte.


Blikkdynamikk
Jeg setter meg godt tilrette, slår på pc'en, og vender blikket tilbake til frokostselskapet. Kvinnen smiler for seg selv og titter i min retning. Fire eller fem av mennene sitter fortsatt med et distrahert blikk i min retning, og de to eldste i gjengen med gråtoner i håret, ser ikke bare, men gliser. Jeg veksler mellom å konsentrere meg om skjermen og å møte de blikkene som måtte hvile på meg de øyeblikkene jeg løfter mitt. Det er som pingpong i sakte kino. Blikket fra en når meg, spretter tilbake, og lander hos en annen som returnerer det til meg.


Slik fortsetter det en halvtimes tid. Så er pingpongmatchen over. Ballen får hvile og frokostselskapet bryter opp. En etter en reiser de seg, noen av dem kaster et siste blikk på meg og smiler i det de rusler ut døren. Sistemann slenger et langt hvitt og blått banner over skuldrene og lukker døren.

Klar for dagen

Nå forstår jeg hvorfor demonstrantleiren var så stille foran kongressen, og mens jeg titter etter gjengen som samlet og ordnet flokk vandrer opp gjennom parken, tenker jeg at selv demonstranter, enten de protesterer mot eller støtter gjeldende politikk også trenger en kaffe, en medialuna og en liten blikkutveksling til å våkne på for å lade batteriene før dagens strabaser. Og så tenker jeg at Kristina har klart å tiltrekke seg en haug med tiltrekkende tilhengere.


Vinter midt på sommeren

På motsatt side av jorden er alt motsatt. Solen står i nord, årstidene skifter i samme rekkefølger, men til motsatt tid. Jeg reiser fra sommer til vinter.

 

barracas

(Foto: Fra Clarin. Barracas del Belgrano 9. juli 2007. Snøen kom til Buenos Aires for første gang på 89 år og jeg var der)

 

Midt i den hete norske sommeren forbereder jeg meg til å dra til vinteren. Jeg har grudd meg litt, for 3-4 grader nå er ikke særlig fristende, men satser på at den menneskelige varmen veier opp. For jeg gleder meg som et barn til å treffe igjen alle mine kjente og kjære. Men nå gleder jeg meg faktisk litt til vinteren også. I dag fikk jeg nemlig denne teksten fram min gode norske venninne som nå har bodd i Buenos Aires i et år:

 

"Det beste med vinter er lukter som følger med den. Toastet pariserloff for eksempel.

 

En kald dag starter jeg med mintete med melk og toastet pariserloff. Til toasten har jeg appelsinmarmelade eller dulce de leche, som er et pålegg omtrent som ha-på, lagd kun av melk og masse sukker som er rørt i timesvis i en varm gryte, en av argentineres store stoltheter.

 

Lukten av kald luft som kommer inn vinduet på badet mens man dusjer er og en av favorittene.

 

Røykaktig luft på grunn av oppvarmingen av de tusen hjem omkring. For ikke å snakke om lukten av bileksos rundt ethvert hjørnet, og den spesielle lukten som slår mot deg inne på vaskeriet når det er kaldt ute. Der er det varmt av ørten tørketromler som går, og det lukter såpe, tøymykner og halvsvette koner i arbeid.

 

På bakeriet har de nystekt brød og nytraktet kaffe og det mot kald vinterdag er noe vi alle vet, helt unikt.

 

Jeg får daglig hundrevis av flashbacks til livet i Norge, jul og snø og pepperkaker og strømpebukser, og fryder meg over å kunne glede meg til vinteren selv om jeg ikke enda engang har kommet hjem til sommeren som venter meg der hjemme som jeg vet kommer til å bli tidenes beste!"

 


 

Gjenkjennelse og nostalgi

Skriver hun ikke godt? Jeg kunne legge til den generøse serveringen på kafeer når man er innom for å varme hendene sine på en kopp te. Den gnistrende overgangen når man kommer utenfra kulden inn på en sydende hot milonga hvor kroppene bølger sammen på et lidenskapelig dansegulv.


Den hutrende følelsen når man står og venter på taxi hjem fra La Viruta klokken syv om morgenen etter den magiske siste blå tandaen, og forventningen til å komme hjem til en varm seng i grålysningen.

 

Den halvbitre smaken av varm mate tidlig om morgenen som deles med min kjære venn og husvert, mens vi subber rundt i morgenkåpen og prater søvnen ut av øynene. En varm glinsende medialuna og kruttsterk espresso cortado på ettermiddagen.

 

Klar luft og vinden som leker med håret nede i havneområdet, blåser slalom i søylegangen hvor sjømennene tok sine første skritt i land etter uker på sjøen i historiske tider. Det gul-oransje lyset fra antikvariat og bokhandlere som transporterer deg fra det blåhvite vinterlyset i nåtiden utenfra og inn til et århundre tilbake.

 

Ja, jeg gleder meg. Reisefeberen, nostalgien og den obligatoriske argentinske melankolien har meldt sin ankomst. Jeg er på vei "hjem" til Argentina.

 

Innlegg bilde

(Foto: Dfmoses_2000: Vintergate i Buenos Aires)

Ny trafikkregel

safeconsiderate
(Foto: Duchamp på Flickr: Creative Commons)

Ny trafikkregel ønskes vedtatt:

§1: Ta mer hensyn enn du krever din rett 
§2: Vær mer oppmerksom enn hva du aner fred og ingen fare.

PS: Jada, § 3 i den opprinnelige vegtrafikkloven dekker krav til hensyn og oppmerksomhet, men ikke nødvendigvis graden av hensyn i forhold til "stå på krava"-mentalitet og graden av oppmerksomhet i forhold til å lukke ute alle signaler fra andre rundt deg (inkl. ipod, mobil og diverse annet)

PS2: Jeg så deg da du tastet deg på hodet inn i en lyktestolpe og jeg lo litt..

juni 2008
ma ti on to fr
            1
2
3 4 5 6 7 8
9 10
11
12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23
24
25 26 27 28 29
30            
RSS 0.91