Lys og mrke

image154Jeg sitter alene i mrket. Det eneste lyset er det bllige fra skjermen p laptopen. Da jeg satte meg ned var det solskinn. Det lyste gjennom glassdrene med mosaikk og varmet ryggen min. Jeg la ikke merke til at det gylne skinnet sakte ble fargelst og mistet skjret i det solen gikk ned. Jeg la ikke merke til at det ble mrkt. Ikke fr fingrene var i ferd med stivne p tastaturet gikk det opp for meg. Lyset var ikke bare forsvunnet, men de f ekstra varmegradene fra dagslyset var forsvunnet, og kulden hadde satt seg i kroppen min. Jeg hadde ikke merket det, mens all min energi var fokusert p nedtegnelser av tanker, historier og fortellinger. Det hastet, for historiene var ikke mine. De var blitt fortalt meg, og de mtte ned p papiret fr jeg glemte detaljene. Da fingrene stivnet hadde jeg sittet slik stille i timesvis.

Enn mangler mye, men kanskje har jeg ftt beskrevet spass at jeg vil huske resten til varmen er kommet tilbake til fingrene og til resten av kroppen? Jeg vet ikke om det er verdt risikere. Hva om de blir borte?

Jeg lfter blikket og ser mrket rundt meg. Kan man virkelig se mrket? Er det ikke slik at mrket hindrer synet? Likevel synes jeg kunne se mrket som et objekt som har sneket seg inn p meg og omhyllet meg uten at jeg visste det, og som jeg var blind for s lenge ynene var fokusert p skjermen. N som jeg lfter blikket blir synsfeltet utvidet, rommet vokser og blir strre n som det er fyllt av mrke. Avstanden til dren virker uendelig. Jeg famler meg vei over gulvet for sl p lyset.

Hvordan er det mulig miste s kontakten med tid og sted? Alene i mrket med en laptop uten tilgang til nettet? Klokken er mange, det er for sent g noe sted n. Det er ikke det at det er for sent treffe mennesker i denne byen. Her begynner det sosiale livet frst ved midnatt. Men det er for sent gjre seg i stand til g ut. Denne kvelden tilbringer jeg alene. I mrket var jeg ikke alene, da var jeg i selskap med meg selv. N, i lyset er jeg plutselig ensom. Hva skjedde?

Jeg blirastls. Hvor er verden? Den var jo her nettopp, men lyset rev meg bort fra den, og n er jeg helt i utkanten og prver hente meg inn igjen. Hos naboen har ropene mellom far og barn roet seg. Barna har antagelig lagt seg. Trafikken utenfor har ogs dempet seg. Jeg setter p musikk. Jeg trenger distraksjon. Francisco Canaro:


"Yo no se que me han hecho tus ojos", "Jeg vet ikke hva dine yne har gjort med meg".


I tangovalsen er ynene lyset som viser vei:


"Tus ojos para mi sern, sern la luz de mi camino que con fe me guiarn por un sendero de esperanzas y esplendor porque tus ojos son mi amor."


"Dine yne vil for meg vre lyset p min vei som med tro leder meg p en sti av hp og strleglans fordi dine yne er min kjrlighet".


Jeg tenker at det ikke er lyset som viser vei. Tvert imot er det mrket. For uten mrket ville man ikke kunne flge lyset. Uten at mrket omhyller en og utvider rommet vil ikke lyset vre noen hjelp. Omhyllet av lys svinner fokuset, jeg blir rastls og mister konsentrasjonen. I lyset er jeg avkledd og ensom, og retningene falmer.

Jeg slr av bryteren. Jeg str ved dren til synet har vendt seg til mrket igjen. N viser lyset vei. De bittesm bl symbolene langs skjermen p laptopen angir hvor jeg skal. Jeg lar fttene smyge seg langs gulvet i takt med siste rest av tangovalsen mot den bl lysende rammen i mrket. Et smil brer seg om munnen, varmen har funnet veien tilbake til fingrene og jeg fortsetter skrive. La verden seile, jeg vet hvor jeg skal. Mrket viser vei.


Alene?

"Er du her alene?"

Sprsmlet kommer fra ansikter som legger seg i uforstende folder. P grensen til bekymring. Som om de ikke kan fatte at noen ville finne p utsette seg for vre alene under noen omstendighet. Sprsmlet kommer hver dag. Men det kommer ikke fra alle. Det kommer fra dem som synes situasjonen er utenkelig, fra dem som aldri ville tenkt tanken p oppske ensomheten. De som ikke stiller sprsmlet har ikke bare opplevd ensomheten, men sker den aktivt og vet at man ikke er alene s lenge man trives i sitt eget selskap. Disse som har opplevd gleden og styrken ved vre alene vet ogs at man aldri er lenge alene. Nettopp fordi det oppske ensomheten skaper en slik god situasjon for treffe andre, nye og helt annerledes mennesker enn om man alltid har utgangspunkt i et selskap.

Noen av dem vet ogs at det er helt ndvendig vre alene i perioder for at man skal skape slike nye relasjoner. De ville ikke oppst om man ikke p hver sin kant mtes uten andre strenger i andre retninger. Noen av dem vet det ikke helt med formulerte tanker enn, men har opplevd effekten noen ganger, og begynner ane at ensomheten slett ikke skal fryktes, men heller omfavnes, nettopp p grunn av de mulighetene den gir for ekstraordinre selskap.

Jeg har alltid hatt behov for kortere perioder alene for innhente energi nok til vre sosial. De som ser meg kun i strre sosiale sammenhenger tenker kanskje at jeg alltid er slik? Men ingen av dem vet hvor asosial jeg m vre for kunne vre sosial. Men jeg har ikke alltid forsttt sammenhengen mellom disse stadiene, og jeg har ikke alltid turd ske ensomheten, selv om jeg har hatt noe som trekker meg mot den. Jeg kjempet mot den i den tro at det er av det onde, at det nesten er farlig. Det er vel den samme frykten som lyser bak sprsmlet nr mennesker stiller med mpende munn: "Er du her alene?"

P et punkt i livet mitt stod jeg plutselig helt ufrivillig alene. Mutters alene. Jeg var s vant til vre en del av relasjoner til andre at jeg ikke visste hvem jeg var bare i kraft av meg selv. Det var et sjokk. Ikke s mye det ingen andre var der, men at jeg ikke var der selv, jeg visste iallfall ikke p hvilken mte jeg skulle forholde meg til bare meg. Jeg mtte begynne ve meg, lre meg vre alene, og venne meg til hvordan det var, og venne meg til aktiv alene.

Jeg hadde aldri gtt ut p byen alene fr. Jeg bestemte meg for ve p det. Den strste frykten jeg hadde var at andre skulle legge merke til at jeg var alene. Hvorfor det? Hva slags holdninger har man tatt til seg for bli flau over vre et individ uten tentakler til andre individer til enhver tid? Jeg begynte med konserter. Jeg tenkte at hvis jeg gikk alene p konserter hadde jeg en unnskyldning til vre der, selv om jeg ikke hadde avtale med noen. Likevel husker jeg det var tft entre et lokale, kjpe seg noe drikke, finne seg et sted sitte uten bli overfokusert p hvor mange som kunne se at man var alene. Flere ganger gikk jeg flere runder rundt lokalet fr jeg turde g inn og g gjennom denne smertefulle prosessen. De frste gangene hadde jeg en tendens til havne innerst i et hjrne, klemt opp mot veggen eller i en krok. Der jeg innbilte meg at jeg kunne gjemme meg bort, s ingen skulle se at jeg var alene. Selvsagt s alle det enda bedre da ? om de i det hele tatt s min vei. Betjeningene overs meg iallfall. Enten s de meg og trodde jeg ventet p noen og kom derfor ikke bort for ta bestilling. Eller s s de meg rett og slett ikke fordi jeg lyktes i gjemme meg.

Etter hvert lrte jeg meg kunne sette meg i baren i stedet for i et hjrne. Da fikk jeg iallfall servering, og med et glass foran seg har man iallfall en gjenstand holde seg fast i. Jeg husker jeg satt i baren i hele femten lange minutter fr en konsert skulle begynne og flte meg utilpass. Litt lenger borte i baren satt nemlig en mann, og jeg var livredd for at han skulle legge merke til at jeg var alene og hva han da skulle tenke om meg. Da konserten endelig begynte snudde han seg p barkrakken og lente ryggen mot disken og det gikk opp for meg: Han var jo akkurat like alene som jeg! Selvsentrert som jeg var, hadde jeg kun tenkt p hva han kunne tenke om meg som jente alene, men jeg hadde ikke engang vurdert at han var alene. Noe av det absurde i denne frykten for vre alene fikk de skarpe kantene av den til slipes.

Etter denne aha-opplevelsen og en flgende god konsertopplevelse har jeg fortsatt utfordre meg selv til vre alene, vre aktiv alene, ha opplevelser alene, reise alene, og det skumleste av alt: Mte andre mennesker alene. For hver gang er det lettere gjre det neste gang. For hver ny situasjon jeg har taklet alene er det mindre skummelt gi seg i kast med neste. Og hver gang jeg innkasserer den fantastiske premien det er, bde mestre det, men ogs de ekstra magiske yeblikkene jeg fr oppleve, jo mer trekkes jeg mot nye situasjoner av ensomheten. Det er fortsatt litt skummelt av og til, men jeg vet at jeg har taklet det fr, og at jeg vil takle det igjen.

I samme slengen har jeg truffet noen andre mennesker som har gjort lignende erfaringer. Og vi mtes nettopp fordi vi har oppskt ensomheten p samme sted, i samme situasjon. Vi ville aldri ha mtt hverandre om ikke utgangspunktet var slik. Alle burde utfordre seg selv med vre alene.

image153

(Avenida 9 de Julio, Buenos Aires- Tyvlnt fra http://www.guiaturisticadebuenosaires.com/)

mte en fremmeds blikk

Jeg vet at man byr opp med blikket i Buenos Aires. Jeg har ftt det forklart, man finner kontakt gjennom blikket, holder det, inviterer og aksepterer med sm tegn, slik at ingen skal fle seg forlegne om den ene avviser. Men vite det, og gjre det, det er noe helt annet. I Norge er jeg ikke vant til ske direkte yekontakt med fremmede. se p den jeg snakker med gr fint, men holde blikket til noen p et annet bord, og oppdage at noen p et annet bord prver finne blikket mitt, det er vanskelig!


image151
(Peter og Adrian, Porteo y Bailarn. Foto: Elisa Vik)


Mine to gode venner fra Conventillo, Adrian og Peter, vde blikket med meg p Porteo y Bailarn i gr, men selv nr jeg vet det er en velse er min frste innskytelse senke blikket nr jeg merker at noen ser p meg. De hadde mye moro med det. Men da er skaden allerede gjort, mannen tror jeg har avvist ham, og jeg m virke som en arrogant og vanskelig dame ute p en milonga, som bare ser i andre retninger. Og innen jeg rekker ta meg i det, og se tilbake, har han allerede vendt blikket mot noen mer velvillige dansepartnere. Heldigvis fikk jeg danse med mine nye venner, og med en modig danser som ikke gav opp, og i stedet kom til bordet for sprre med den risikoen det medfrer for bli avvist. Men dette m jeg f til endre.

 


Kjre argentinske tangodansere: Jeg vil danse, det er det ikke tvil om, jeg vil danse. Siden dere er vant til holde blikket, vr s snill hold det litt lenger, slik at jeg rekker samle meg og mte det. Jeg vil ikke avvise, men det er hard jobbing holde en fremmeds blikk! Gi meg tid!



*******

S que en Buenos Aires se invita a bailar con la mirada. Me los han explicado los cdigos, pero saberlo y hacerlo es otra cosa. En Noruega no estoy acostumbrada a buscar la mirada de gente desconocida. Mirar al quien me est hablando es facil, pero mantener la mirada de alguien en otra mesa es dificil. An ms dificil descubrir que alguien en otra mesa me est buscando la mirada. Mi primer reaccin es bajar la mirada, cuando alguien me mire.



Queridos tangueros argentinos: Quiero bailar, no hay duda, quiero bailar. Como utstedes tienen la rutina de mantener la mirada, por favor que la mantengan unos segunditos ms, para que me pueda volver y fijarla. No es mi intencin decirles que no, pero me cuesta mantener una mirada. Dme tiempo.

image152
(Elisa og Peter, Porteo y Bailarn, Foto: Adrian)



PS: Det er lov for andre tangodansere kommentere, for dette trenger jeg hjelp til!


Rollebytte og innlevelse

Milonga del Conventillo

image150Conventillo betyr patio eller bakgrd og lokalet hadde bestrebet seg p virkelig se ut som en bakgrd, med klestrk hengende over hodene vre der vi danset, steingulv, murvegger, og isnende kaldt, som om det virkelig var utendrs. Selv instruktrene danset med skjerf og vanter! P veien hit hadde jeg sett et tangosted hvor det stod annonsert i vinduet at det var "gay friendly". Det viste det seg at det var her p Conventillo ogs, men det var ikke annonsert like uttalt. I stedet stod det "Roles libres" p visittkortet, men det visste jeg ikke fr senere. "Roles libres" innebrer at man gjerne byttet p frer og flger-rollen, og det var mange konstellasjoner ute p dansegulvet, ikke bare samme kjnn som danset med hverandre, men ogs tradisjonelle par, men hvor jenter frte og gutter fulgte. Selvsagt danset man ogs p den vanlige mten med at mannen frer og kvinnen flger. I klassen byttet vi hele tiden p rollene, ikke bare dansepartner og det var i grunnen en fin mte samarbeide p.

Jeg var frstemann som kom. Det skulle jo vre klasse og da var det jo greit vre der til tiden, men jeg skjnner jo at jeg m finne tilbake til mine bolivianske og latinamerikanske takter nr det gjelder tid. Det var likevel hyggelig vre frst, for da fikk jeg pratet litt med instruktrene (som stod og hutret med store skjerf og fleece-gensre) og etter hvert fikk jeg tid til prate med neste utlending som kom, en amerikansk gutt fra California som het Peter. Han hadde reist rundt i Sr-amerika i 6 mneder og hadde n en uke igjen fr han skulle hjem.

Peter

Jeg hadde aldri sett Peter fr, men det var noe kjent ved ham. Han lignet p en norsk venn jeg ble kjent med i Bolivia. Ikke i utseende, men i mten ansiktet hans signalisert penhet og interesse, i stemmen, mten prate p, aksenten nr han snakket spansk og humoren. Ikke minst latteren lignet veldig. Han gav meg gode assosiasjoner og jeg ble umiddelbart glad i ham. Det viste seg at jeg minnet ham om ssteren hans og at de hadde norske aner langt tilbake, s jeg tror at de positive vibbene var gjensidige.

Vi danset sammen to ganger i lpet av klassen og han var ganske fersk, men det var en godhet og inderlighet over ham som gjorde at dansene ble veldig fine likevel. Antagelig var det bare det at vi begge trivdes i hverandres selskap helt fra starten.

Adrian

Hadde danset mer, men vi fikk ikke danset i lpet av klassen. Vi danset i stedet nr milongaen startet, og det fltes trygt danse med ham. Det var min frste dans p en milonga i Buenos Aires, og det var veldig fint at det ble en "trygg" dans. Adrian hadde danset en stund og var tydeligvis kjent p stedet, han kjente de fleste og ble stadig hilset og kysset p hver gang det kom nye inn p stedet. Det er kanskje ikke s rart, for han virket pen fra frste stund, hilste p meg like selvflgelig som om vi skulle kjent hverandre lenge. Stemningen var preget av en penhet som gjorde at jeg umiddelbart flte meg hjemme.

Her er vi alle seoritas

Etter klassen havnet jeg p bord sammen med Peter, Adrian, en venn av Adrian som het Pedro som nettopp hadde begynt danse, og en brasilianer som het Rafael som var helt fersk. Jeg stusset litt p om jeg burde sitte p et bord med bare gutter. Jeg hadde jo hrt fra Bjrn hjemme i Norge at p milongaene sitter man hver for seg, damer p en kant og mennene p en annen. Men Pedro beroliget meg og fortalte at "her er vi alle seoritas", s det trengte jeg ikke ta s tungt. Som jeg nevnte oppdaget jeg etter hvert at regler, konvensjoner og danseroller var svrt fritt p dette stedet, noe jeg egentlig satte veldig pris p nr det bare gikk opp for meg. Dessuten var det ikke to sider med bord her, alle bordene var samlet i begynnelsen av lokalet, og s var dansegulvet resten av bakgrden. Belysningen fanget opp de sterke fargene i klrne som hang til trk over dansegulvet og skapte et spill av lys og farger som var langt varmere enn temperaturen. Ute var det 3-4 grader, og det kan ikke ha vrt stort mer enn 10 inne i bakgrden heller.

Jeg delte en flaske l med Peter, og skravlet i vei med disse fire fine mennene. Adrian var mest p gulvet, og han og Peter svingte seg mye sammen. Peter strevde litt med henge med i ochoene, men Adrian var tlmodig som bare det og den gleden de hadde av danse med hverandre var helt nydelig iakta, selv om dansen kanskje kunne vrt teknisk bedre. Det blir det jo etter hvert uansett. Jeg mtte kommentere hvor fint det var se p dem, og Peter smilte lurt og fortalte at Adrian var hans "Coach especial" i tango.

Rafael nyde seg med danse p kurset, og iakta under milongaen. Han snakket ikke s godt spansk, men skjnte mesteparten av hva vi andre snakket om. Han hadde polske aner, men var annen eller tredjegenerasjon i Brasil. Han danset blant annet polske folkedanser, men det var frste gang han prvde tango i dag. Jeg syntes han var tff som dukket opp alene p en klasse og milonga snn helt uten videre. P den annen side, et sted m man jo begynne.

Pedro

Pedro var en utrolig personlighet. En genuint pen og reflektert mann som hadde opplevd mye og mttet ta stilling til vanskelige valg gjennom livet. Han fortalte om vanskeligheter med en slik enkelthet at jeg ble fascinert. Han hadde kommet ut av det p godt vis og landet p begge beina hvor han stod sttt i sin overbevisning.

Pedro hadde vrt gift og far til et barn da han fortalte sin kone Julieta at han ikke lenger kunne vre gift med en kvinne. Tidspunktet viste seg vre maksimalt uheldig da Julieta i sjokk og vantro kunne fortelle at hun vartre mneder p vei med hans neste barn. Mange trer hadde blitt felt, men de hadde til slutt klart sammen bestemme seg for akseptere verden slik den var og gjre det beste ut av det, hver p sin kant, men sammen til det beste for barna.

Motstridende roller og forventninger

Pedro kunne fortelle om vanskene med fylle de motstridene rollene som far i en tradisjonell familie og som en del av et mannlig par ute p "la mambo" som han kalte det. Det var heller ikke enkelt for hans nye kjreste se for seg en rolle som stefar. Kjresten hans hadde ikke vrt gjennom en tilsvarende erfaring, hadde alltid visst at skulle vre barnls og ha forhold til menn, ikke kvinner. Han hadde derfor store utfordringer for kunne se Pedros behov for vre en fullverdig pappa samtidig som han ville vre en fullverdig partner for sin kjre. Det ble en diskusjon rundt bordet omkring prioriteringer, barn og voksnes liv, frihet og seksualitet, hvor mye man skal inkludere hvem og hvor grensene gr eller burde g. Det var en fascinerende diskusjon som utspilte seg p et sted hvor alle regler var til for brytes. Pedro fikk det hele til hres s enkelt ut nr han konkluderte med, "barnas behov kommer frst fordi de er barn, og det er ndvendig passe p dem. Nr de ervoksne er det noe annet".

Samtidig var han klar p at de skulle lre hans nye kjreste kjenne, vite at dette var et godt og varmt forhold, uten ptvinge dem meninger av noe slag. Om de ville ta avstand fra det nr de ble 18, s fikk det vre deres sak, men s lenge de var barn, var hans aller frste prioritet ta vare p dem. Samtidig klarte han fint se hvor vanskelig det var for hans venn sette seg inn i betydningen av slike relasjoner. Han hadde en s fin mte kunne se sin egen og andres situasjon fra flere sider - han hadde en gjennomgende forstelse for barnas mors situasjon og reaksjon, han skjnte sin kjre, men opplevde likevel at det var problematisk f dem (p hver sin kant) forst hans behov og tanker, kanskje nettopp fordi det var han som var i stand til bytte p rollene? Det som var helt sikkert var at denne milongaen var det riktige stedet for den som kan g inn i flere roller og se en sak fra flere sider.

Innlevelse i andres historier

Han viste ogs en uttmmelig interesse for andre. Han var fascinert av min historie og bakgrunnen for at jeg var her. Og som han sa, det er jo to interessante historier. Den ene er den du leter etter, den andre er historien om grandniesen som reiser halve verden rundt for lete. Dine barnebarn kommer tilbake hit til Argentina for lete etter din, deres bestemors historie, den gale damen som reiste verden rundt p jakt etter en historie, det er jeg sikker p, sa han. Jeg kjente jeg ble glad for det, at han s dobbeltheten, nivene i fortellingen, uten at jeg hadde forklart ham det p forhnd. Dette er en mann som ser andre, og slike evner gr rett til hjertet mitt.

Etter en kveld hvor min strste ambisjon var f en dans eller to fr jeg skulle videre i fdselsdagsfeiring, satt jeg igjen med flere venner som jeg nok helt sikkert ser igjen. Mest sannsynlig allerede i kveld. Da er det milonga i Riobamba.

Lenker:
http://www.milongadelconventillo.com/
http://www.tangodata.gov.ar/


Kroppslig versus lrdomshukommelse

Utfordringer for retningssansen
Jeg tok A-linjen inn til byen og tenkte det kunne vre hyggelig rusle srover til San Telmo derfra, og la i vei, trodde jeg, i den retningen. Jeg har lrt at man ikke skal vifte med kartet ute p gaten fordi man da gjerne signaliserer at man er i villrede og derfor kanskje et lettere offer for tyver, s jeg hadde sett meg ut en retning, noen gater jeg skulle passere for kontrollere at jeg var p rett vei og hpet ellers finne en hyggelig kafe p veien, eller en internett-kafe for sjekke epost og noen andre linker.


Hvor i all verden?
Men som oftest gr man andre veier enn man har tenkt, og i Buenos Aires kan retningssansen spille et puss. For det frste er kartet mitt laget med utgangspunkt i havlinjen, slik at havnen ligger i bunnen, selv om det ikke er den srlige delen av byen. Havnen gr fra nord til sr, men ikke i rett linje, men kanskje fra Nordvest til Srst. Nr da den delen av kartet som er opp (som vanligvis ellers ville vrt nord) er i retning vest-srvest og bunnen (som ellers ville vrt sr) er mot st-nordst, kan hvem som helst bli forvirret. Og det hjelper ikke at tken holder byen omringet i et ullent grep slik at man ikke kan orientere seg etter solen heller. Jeg trodde alts at jeg var p vei srover, eller til venstre p kartet, og trodde jeg hadde kontroll p retningene da jeg rundet noen hjrner. Men da jeg plutselig befant meg i krysset mellom to av hovedgatene, Avenida de Mayo som gr oppover (alts vest) og kom inn p tvers av 9. de Julio som gr p tvers (alts nord-sr), og i tillegg s undergrunns-stasjonen to stasjoner lenger vest enn der jeg gikk av, da skjnte jeg at jeg mtte ha rotet flt.

Jeg fant nrmeste Internett-locutorio og satte meg ved pc'en og sjekket kartet. Jammen hadde jeg valgt en diagonal-gate (en av to i hele sentrum) i stedet for rett gate, og dermed ved hjelp av to hjrner havnet i retning der jeg kom fra med A-linjen, og i stedet for bevege meg i retning San Telmo, hadde jeg gtt tilbake to stasjoner.


Hvorforblir retningssansen forstyrret?
Jeg bruker vanligvis ha en god retningssans. Jeg pleier vre flink til finne frem p kart og til orientere meg med utgangspunkt i solen, og kroppen pleier vre kompass-innstilt. Det er to ting som forstyrrer mine innarbeidede kroppslige orienteringsevner her. Det ene er tken som gjr at alle himmelretninger ser like ut nr som helst p dagen. Det andre er mten kartene er lagt opp. For selv om jeg vet med nylig ervervet kunnskap at vest er opp og st er ned p kartet, s kobler hjernen- og kroppen - frst med nord og sr, fr jeg korrigerer meg selv med vest og st. Faktisk m jeg tenke meg om n nr jeg skriver det hver gang, for vre sikker p at jeg ikke tabber meg ut.


Treghet i kroppslig hukommelse
Alle har vrt borti kroppslig kunnskaps uendelige treghet til vike for nyervervet kunnskap. Det som ligger lagret i fingrene, i bevegelsene og vanen er vond vende til det som forelpig bare ligger lagret i bevisstheten og hukommelsen. Nr man ominnreder p kjkken og flytter sppelkurven, hvor mange har ikke gang p gang - kanskje i mnedsvis - tatt turen innom skapet under vasken, byd seg ned og vrt i ferd med kaste noe, fr man tar seg i det og minner seg selv p at man flyttet sppelkurven til motsatt hjrne for to mneder siden? Hvor mange kaster ikke blikket opp p veggen der det engang hang en klokke for tre r siden, fr de tar seg i det og minner seg selv p at den n henger ute i gangen?


Dette er det jeg opplever n i forhold himmelretningene og den nye mten (for meg) presentere kartinformasjon. Jeg vet at jeg kan snu kartet slik at nord er opp, men da er gatenavnene oppned og vanskelig finne frem i. Da jeg ruslet nede i havnestrket i gr og ikke tenkte over retningen i farten, revnet plutselig tken opp litt og solen viste seg noen minutter. Den inntrengende protesten som meldte seg i kroppen min var umiddelbar, et yeblikk trodde jeg at jeg litt utp dagen stirret p solen i nordstlig retning og jeg trodde jeg var blitt gal, fr jeg noen sekunder senere fikk tatt meg sammen og minnet meg p dette var vest, og solen var p vei ned i havet om noen timer.

Tanker rundt offentlighet, inne og ute.

Jeg bor i barrio Balvanera. I gr ruslet jeg litt rundt litt vilkrlig bare for f et frsteinntrykk. Gatebildet i bydelen Balvanera er som forventet, gater og fortauer ligner veldig p byene i Bolivia, men menneskene er helt annerledes. Det vil si, det rusler rundt flere bolivianere her, og folk fra Andes generelt, og de skiller seg tydelig fra de argentinske, bde p hyde, ansiktstrekk og kroppsform. Likevel er utseendemessig argentinere svrt varierte. Det er alt fra de mrke dype brune yne og kullsvart hr til lyshudete og gr/blfargede yne som vitner om herkomst fra europeiske land, mest sannsynlig tysk og nederlandsk. Her er bde fattig og rik, uteliggere og fine fruer. Det er ogs pfallende at veldig mange av de gamle menneskene som stavrer seg rundt er lyse. De forteller med utseendet sitt historien om nr utvandringen fra germanske landene var strst, og de skiller seg ut fra den vrige befolkningen med sine lyse rynker fra et liv som fremmed fugl.

Her er gule gmenn p trafikklysene i stedet for grnne. Mens bilene har tilsvarene rdt, gult og grnne lys i kryssene. Riktignok er den grnne mannen i Norge like stillestende som den rde, mens den gule her nesten ser ut til lpe. Det skulle jo stemme godt med taxisjfrens beskrivelse av trafikken som kald og hastig.

Jeg fler meg trygg i gaten. Det eneste jeg hittil har stusset litt engstelig over er menn som henger i portrom. Mange bygninger har et innhuk til porten, og veldig mange av disse henger det menn. Ofte bare en enslig, som sttter seg mot veggen, og titter ut p gaten og forbipasserende. Dette fenomenet finner jeg noe forstyrrende, fordi jeg fler meg iakttatt. Antagelig er flere av disse portrom-mennene vaktmestre som arbeider i bygningene, og derfor bare rvkne av den grunn. Men flelsen av bli stirret p gir et gys.

Noen refleksjoner rundt offentlighet og privathet
En mann l p tvers p fortauet i Alberti, og liggende sendte han en strle tvers over fortauet som randt ned i rennesteinen. En mor og datter p kanskje 7-8 r skulle akkurat til passere ham, og ventet til han hadde latt vannet ferdig, fr de fortsatte p sin ferd, tilsynelatende uberrt. Jeg tenkte at det m gjre noe med barn se folk ligge og late vannet midt p gaten p den mten, men det skal godt gjres skjerme dem mot alt i byen, og det var jo ingen farlig situasjon. Selv hadde jeg krysset gaten da jeg s strlen starte og observerte opptrinnet fra motsatt side.

Litt lenger bort i gaten satt en mor p huk med sin lille datter (kanskje 2r) p fanget og lftet bena hennes i vret, s hun skulle kunne tisse mot et tre p fortauet. Bde mor og den lille datteren var pent kledd og antagelig bare langt unna et innendrs toalett. Da slo jeg fra meg tanken om at det kunne vre noe flt for den frste datteren se uteliggeren late vannet, det tisse offentlig var tydeligvis ikke noe man heftet seg ved.

Min reaksjon kom fordi jeg er vant til at urinere offentlig ikke bare er en skam, men ogs forbudt med bter og straff som flge. Likevel har vel de fleste i nden gjort det likevel en gang ogs i Norge. Menn har kunnet skjule seg mot et innhuk i en bygning, kvinner har mttet huke seg ned bak en busk. Nr nden har meldt seg, gjr vi dette, ikke fordi vi nsker bryte loven, men fordi naturen krever det av oss. Kanskje var min frste reaksjon et resultat av at vi har forbudt den naturligste ting av verden?

Kanskje tar man ikke skade av se andre tisse bortsett fra nr man i vr norske diskurs har bestemt seg for at det er ekkelt? Hva er rsaken til at vi engang bestemte oss for det? Hvorfor er det mindre ekkelt vre to p samme toalett innendrs, enn se en av samme kjnn urinere utendrs?

Et motsatt tilfelle opplevde jeg i toalettk p bussstasjonen i Potosi hvor en kvinne ikke klarte vente lenger, satte seg ned midt p gulvet og lot strlen renne utover. Da var det lite fristende tr p gulvet der etterp, og jeg ville kanskje satt pris p om hun hadde gjort det utendrs. Ute forsvinner jo urinen ned i jorden, mens innendrs p sementgulvet blir den liggende og stinke. Hvorfor er det da i Norge eklere utendrs enn innendrs? Og hvorfor oppfatter vi det som en avskrekkende og kanskje til og med truende situasjon?

Det er interessant utfordre sine egne tanker og fordommer som man ofte tar for gitt uten tenke over rsaken til dem. Spesielt nr man oppdager at holdningene, reglene og tankene rundt det er helt annerledes andre steder. Det har ikke alltid vrt forbudt og btelagt med offentlig urinering i Norge, nr og hvorfor ble det oppfattet som ndvendig regulere dette? Hvorfor oppfatter vi det som naturlig mtte skjule seg nr man m late vannet, naturlig regulere det, naturlig forby og btelegge det, nr vi alle har et naturlig behov som ikke alltid kan vente p lovlig vis?


Landet

Foerste rapport fra argentinsk jord

Naa har jeg kommet frem, funnet leiligheten jeg skal bo i neste maaneden, funnet den naermeste internet-kafeen, det naermeste treningssenteret og den naermeste sjappen som selger empanadas og pizza, og fortaert halve pizzaen paa min takterrasse i straalende sol!

God stemning paa veien
Reisen begynte bra. Den siste sangen jeg hoerte foer jeg dro hjemmefra satte stemningen med Andrea Bocelli: Libertad! Naa begynte eventyret og friheten. Friheten fra jobb, plikter, studier, og begynnelsen paa en ny epoke for meg, paa mange maater. Passelig var den neste laaten jeg hoerte paa flyet "Epoca" av Gotan Project. Tenk at Air France hadde vaert saa omtenksomme aa spille tango paa flighten til Parissom for meg signaliserte baade ny epoke og nostalgitil de gamle epoker, til tangoens nostalgi og melankoli, og til svunne tiders hemmeligheter, som tross alt er maalet for mitt eventyr. "Aqui la vida renace", syngerGotan, "Her gjenfoedes livet",og sjelden har vel en reise foelt riktigere enn de fem foerste minuttene paa AirFrance mot Paris.

Paris
Charles de Gaulle var en skuffelse i forhold til at jeg skulle bruke fem timer der, og hadde planlagt aa lese og kose meg paa et koselig serveringssted, drikke vin og vaere litt i Frankrike. Det eneste som minnet om mitt indre bilde om Frankrike var en alpeluet mann som drakk vin og leste bok, ellers var hele terminalen et soergelig syn.

Etterhvert samlet det seg en koe av folk som skulle til Buenos Aires. Det var en merkelig forsamling, med tydelige blandede aner, italienske, tyske, spanske, og wannabe latino-blonde med 80-talls kruspermanent, paategnede oeyebryn og altfor mye sminke. Det var paafallende mange flotte menn og gutter etter min smak (nam!) og paafallende mange mindre pene og skravlete damer i alle aldre.

Dramatisk landing
Vi landet kl. 8 i tett taake. Det var en imponerende landing i bare 50 meter sikt, tross anbefaling fra taarnet om aa fortsette til Montevideo i haap om bedre vaer der. Vel nede ble vi tauet fra rullebanen og inn paa grunn av den elendige sikten. Vanligvis trenger man 200 meters sikt for aa kunne lande, kunne kapteinen opplyse oss om. Paa mange maater haapet jeg nesten aa lande i Montevideo, bare for aa faa start paa historien med en tvist. Likevel er det godt aa vaere fremme etter 14 timer i et sete som ikke kunne legges bakover. Men litt lidelse faar man finne seg i naar man skal gaa i fotsporene til en som tross alt tilbrakte mange uker paa baat foer han gikk i land i havnebyen Buenos Aires.

image149Paa flyplassen laa folk stroedd utover gulvet overalt, sovende, utslitte og i hulter til bulter med hverandre og bagasjen. Jeg stusset med tenkte bare de kanskje hadde overnattet eller maatte staa opp grytidlig for aa vaere paa flyplassen saa tidlig. Taxi-sjaafoeren kunne imidlertid fortelle at taaken hadde helt uventet holdt Buenos Aires omringet i nesten en uke, og at dette var helt unormalt. Senere, mens jeg kjoepte min utsoekte pizza saa jeg paa nyhetene, og jammen var det ikke et lengre innslag om flyplassen i dag, med bilder av disse haugene av folk jeg hadde sett. 28 avganger var blitt kansellert pga taaken og flere omdirigert til andre landingssteder. Folk var slitne, frustrerte, sure og oppbrakte og dette resulterte i konflikter mellom passasjerer og ansatte. Heldigvis kom jeg meg ned, og er paa plass der jeg skal vaere! Jeg har allerede faatt mitt foerste uoppfordrede kompliment paa supermarkedet da jeg handlet inn dagligvarer til leiligheten.

Velkommen til min nye epoke som blogger i Argentina! Her kommer det mer!


Check! (out)


image146
(foto: utsnitt av foto tatt av Stein Bjrge, Aftenposten)

Gyldig pass

۷

Billett

۷

Visakort

۷

Reisevaksiner

۷

Betalt frste husleie p leiligheten i Buenos Aires۷
Skt om utvidet medlemskap i Folketrygden ved utenlandsopphold via NAV

۷

Reiseforsikring og ulykkesforsikring

۷

Innvilget permisjon fra jobb

۷

Fryst mobilmedlemskapet


۷

Sagt opp magasin-abonnementer

۷

Sagt opp bredbnd- og telefon-abonnement

۷

Fornyet utleiekontrakten med leieboer i Norge

۷

Sjekket av kodebrikken til den ene nettbanken funker i Argentina


۷

Bestilt flere kodekort til den andre nettbanken

۷

Ryddet ut saker og ting fra min del av leiligheten

۷

Betalt alle ventende regninger

۷

Avbestilt tannlegetime til hsten

۷


Med dette logger jeg ut fra Norge og ser dere igjenfra den "andre siden" av havet.
Bye, bye Norge, hello Argentina!

Danser med Herning

Ramn og Oslo tango club hadde srget for rets beste live-musikk p sin ukentlige milonga p Cosmopolite, og hele tangomiljet, alle som kunne krype og danse, mtte opp for hre Buenos Aires store snner i Color Tango. Konserten var fantastisk, og spesielt imponerende var 18-rige Roberto Decarres vokalistprestasjoner. Han sang med en s voksen stemme som man skulle tro stammet fra 1930-tallet og de originale tangoers opprinnelse.

Overraskelsen var stor og positiv da jeg og Audun Herning fant ut at vi begge var tilstede p konserten, ettersom "kontaktflaten mellom bloggermiljet og tangomiljet er ikke srlig store", som Herning konstaterte. Han imponerte ogs med en innvd og ordrik "skal-vi-danse"-regle p klingene cubansk spansk.

Color Tangos opptreden i Oslo lover godt for mitt Buenos Aires-opphold, og det var utrolig fint avslutte milongaen og konserten dansende med kanskje den eneste andre norske bloggeren som danser tango!


image148

Hndmodell og viktig budskap

Aftenposten publiserer idag en oppfordring fra Redd Barna om ikke legge ut bilder av barn p nettet, og aller minst p facebook. Facebook forbeholder seg jo retten til eierskap til alt som legges ut der, og er bildene frst kommet p nett, skal det godt gjres fjerne dem helt. Uskyldige bilder kan lett misbrukes i feil hender. Flere i bloggverden har allerede advart om dette flere ganger, blant annet Iskwew, og det er et godt rd som br etterflges. Aldri bilder av andre uten samtykke, og aldri, aldri av barn. De kan per definisjon ikke samtykke til de konsekvenser man ikke har oversikt over i altoverskuelig fremtid.

Ironisk nok er saken illustrert med et bilde som er fotografert for en helt annen facebook-sak og i en annen kontekst. Dette vet jeg ettersom det er min hyrehnd og underarm som figurerer p bildet som ikke ble brukt i sin opprinnelige sammenheng - nemlig A-magasinet fredag 18. mai.

P den annen side er jeg jo for gjenbruk og multifunksjonalitet. Og smigret.

Vi har en taper!

Jeg er ikke srlig kompetitiv.


Konkurranse om intellektuell prestasjon

Han hadde irritert seg over karakteroppslaget i flere dager. Han burde ikke lagt s langt nede p listen. Han hadde jo mye mer kontroll p dette stoffet enn de andre medstudentene. Han burde ikke bare hatt en bedre karakter, han burde vrt best! Men kompetitiv og mlbevisst som han var skulle han gjre noe med dette neste semester. Han gikk systematisk til verks, og fant ut hvem som hadde scoret best. Det var jo best vite hva man hadde med gjre, og hvem man konkurrerte med. Han gikk til oppgaven med liv og lyst og leste hele pensumet to ganger i lpet av semesteret. P eksamensdagen var han selvsikker. Og da resultatet kom inkasserte han som lnn for strevet: Han vant, og jeg - fullstendig ignorant om spillet som pgikk i det skjulte - tapte med en sammenlagt hundredel.


Konkurranse om nrhet

Hun likte ham egentlig litt, men bare som venn, alts. De hadde mtt hverandre bare et par ganger p date, men blitt enige om at de nok passet best som venner. Venner eller ei, det irriterte henne en smule at han n - mens han slappet av i parken med henne og hennes venninner - brukte masse tid og energi p f kontakt med en venninne han hadde kjent igjen litt lenger borte p plenen. Omsider fikk han et gjenkjennende vink tilbake, ruslet bort dit, slo seg ned en tid, og inviterte henne siden til bli med tilbake til den lille gjengen i parken. Hmm, hvem var denne damen han s gjerne ville snakke med, hva var egentlig relasjonen mellom dem? I lpet av samtalen forstod hun at de hadde reist sammen, riktignok sammen med flere andre, men den spkefulle, halvflrtene tonen dem i mellom irriterte henne enda mer.

- "h, jeg tror du begynner bli brent p ryggen, jeg tror jeg m smre deg", sa hun og fikk samtidig etablert at hennes relasjon var nrmere ham enn denne reisedamen. Hun vant, og jeg - fullstendig ignorant om spillet om hans gunst - tapte frst da det gikk opp for meg at hun hadde sett meg som en konkurrent.


Konkurranse om fysisk prestasjon

image145I solnedgangen satt tre venner og spise moreller. En av dem kommenterte at man arrangerte landsmesterskap for morellstein-spytting. Med varierende hell fly stenene utfor skrenten, og med yeml i forhold til knausene og trrne nedenfor kunne hvert bls vurderes. De tre siste morellene gjorde alvor av leken, og innsatsen krevde forberedelse og konsentrasjon. Jeg spyttet frst og gjorde mitt desidert drligste da det virkelig gjaldt. P hver side av meg fly stenene i elegante buer utfor skrenten - omtrent like langt.

- "Det var vel uavgjort", sa jeg diplomatisk, "dere er like gode".
- "Ja, men vi har iallfall en taper!"

Mitt liv som taper er i grunnen veldig fint, s lenge det begrenser seg til morellsten-spytting, venners gunst som bare er venner, og karakterer som jeg likevel er fornyd med.

Nybegynnerkurs p Tangobar

Mange spr meg hvor og hvordan man kanlre danse tango. Det er selvsagt bare melde seg p et kurs, men det kan vre en terskel komme over finne frem til hvor og nr, ta kontakt, finne evt. kurspartner, melde seg p,betale osv. Da er det ikke bare, bare i en travel hverdag lenger. Derfor vil jeg i dag anbefale en lavterskel-mulighet for f en introduksjon til tango, og kanskje man treffer noen man vil fortsette ta kurs med her.

Jarle Sandodden har etablert Tangobar i Malmgata 7 (p Grnerlkka ved Patentstyret, Shamrock og ovenfor Ringnes bryggeri). Lokalet er stort,hyggelig og stemningsfullt med servering og garderobe. Her fredag arrangerer han nybegynner intro-kurs fra kl. 20-21 fr practica (vingstime) 21-22 og milonga (dansekveld) 22-02.

Man trenger ikke melde seg p eller ha egen partner, det er bare dukke opp. S hvis du ikke har spikret fredagsplanene dine og er nysgjerrig p tango, s trenger du bare ta med noen gode sko uten for mye mnster i slene og mte opp!

JarleSandodden har dessuten ftt sin egen stil p flyerne sine, og de er virkelig dekorative:

image144

RSS 0.91