Lys og mørke

 

image154Jeg sitter alene i mørket. Det eneste lyset er det blålige fra skjermen på laptopen. Da jeg satte meg ned var det solskinn. Det lyste gjennom glassdørene med mosaikk og varmet ryggen min. Jeg la ikke merke til at det gylne skinnet sakte ble fargeløst og mistet skjæret i det solen gikk ned. Jeg la ikke merke til at det ble mørkt. Ikke før fingrene var i ferd med å stivne på tastaturet gikk det opp for meg. Lyset var ikke bare forsvunnet, men de få ekstra varmegradene fra dagslyset var forsvunnet, og kulden hadde satt seg i kroppen min. Jeg hadde ikke merket det, mens all min energi var fokusert på nedtegnelser av tanker, historier og fortellinger. Det hastet, for historiene var ikke mine. De var blitt fortalt meg, og de måtte ned på papiret før jeg glemte detaljene. Da fingrene stivnet hadde jeg sittet slik stille i timesvis.

 

Ennå mangler mye, men kanskje har jeg fått beskrevet såpass at jeg vil huske resten til varmen er kommet tilbake til fingrene og til resten av kroppen? Jeg vet ikke om det er verdt å risikere. Hva om de blir borte?

 

Jeg løfter blikket og ser mørket rundt meg. Kan man virkelig se mørket? Er det ikke slik at mørket hindrer synet? Likevel synes jeg å kunne se mørket som et objekt som har sneket seg inn på meg og omhyllet meg uten at jeg visste det, og som jeg var blind for så lenge øynene var fokusert på skjermen. Nå som jeg løfter blikket blir synsfeltet utvidet, rommet vokser og blir større nå som det er fyllt av mørke. Avstanden til døren virker uendelig. Jeg famler meg vei over gulvet for å slå på lyset.

 

Hvordan er det mulig å miste så kontakten med tid og sted? Alene i mørket med en laptop uten tilgang til nettet? Klokken er mange, det er for sent å gå noe sted nå. Det er ikke det at det er for sent å treffe mennesker i denne byen. Her begynner det sosiale livet først ved midnatt. Men det er for sent å gjøre seg i stand til å gå ut. Denne kvelden tilbringer jeg alene. I mørket var jeg ikke alene, da var jeg i selskap med meg selv. Nå, i lyset er jeg plutselig ensom. Hva skjedde?

 

Jeg blir astløs. Hvor er verden? Den var jo her nettopp, men lyset rev meg bort fra den, og nå er jeg helt i utkanten og prøver å hente meg inn igjen. Hos naboen har ropene mellom far og barn roet seg. Barna har antagelig lagt seg. Trafikken utenfor har også dempet seg. Jeg setter på musikk. Jeg trenger distraksjon. Francisco Canaro:


"Yo no se que me han hecho tus ojos", "Jeg vet ikke hva dine øyne har gjort med meg".
 


I tangovalsen er øynene lyset som viser vei:


"Tus ojos para mi serán, serán la luz de mi camino que con fe me guiarán por un sendero de esperanzas y esplendor porque tus ojos son mi amor."


"Dine øyne vil for meg være lyset på min vei som med tro leder meg på en sti av håp og stråleglans fordi dine øyne er min kjærlighet".
 


Jeg tenker at det ikke er lyset som viser vei. Tvert imot er det mørket. For uten mørket ville man ikke kunne følge lyset. Uten at mørket omhyller en og utvider rommet vil ikke lyset være noen hjelp. Omhyllet av lys svinner fokuset, jeg blir rastløs og mister konsentrasjonen. I lyset er jeg avkledd og ensom, og retningene falmer.

Jeg slår av bryteren. Jeg står ved døren til synet har vendt seg til mørket igjen. Nå viser lyset vei. De bittesmå blå symbolene langs skjermen på laptopen angir hvor jeg skal. Jeg lar føttene smyge seg langs gulvet i takt med siste rest av tangovalsen mot den blå lysende rammen i mørket. Et smil brer seg om munnen, varmen har funnet veien tilbake til fingrene og jeg fortsetter å skrive. La verden seile, jeg vet hvor jeg skal. Mørket viser vei.


Alene?

"Er du her alene?"

Spørsmålet kommer fra ansikter som legger seg i uforstående folder. På grensen til bekymring.  Som om de ikke kan fatte at noen ville finne på å utsette seg for å være alene under noen omstendighet. Spørsmålet kommer hver dag. Men det kommer ikke fra alle. Det kommer fra dem som synes situasjonen er utenkelig, fra dem som aldri ville tenkt tanken på å oppsøke ensomheten. De som ikke stiller spørsmålet har ikke bare opplevd ensomheten, men søker den aktivt og vet at man ikke er alene så lenge man trives i sitt eget selskap. Disse som har opplevd gleden og styrken ved å være alene vet også at man aldri er lenge alene. Nettopp fordi det å oppsøke ensomheten skaper en slik god situasjon for å treffe andre, nye og helt annerledes mennesker enn om man alltid har utgangspunkt i et selskap.

 

Noen av dem vet også at det er helt nødvendig å være alene i perioder for at man skal skape slike nye relasjoner. De ville ikke oppstå om man ikke på hver sin kant møtes uten andre strenger i andre retninger. Noen av dem vet det ikke helt med formulerte tanker ennå, men har opplevd effekten noen ganger, og begynner å ane at ensomheten slett ikke skal fryktes, men heller omfavnes, nettopp på grunn av de mulighetene den gir for ekstraordinære selskap.

 

Jeg har alltid hatt behov for kortere perioder alene for å innhente energi nok til å være sosial. De som ser meg kun i større sosiale sammenhenger tenker kanskje at jeg alltid er slik? Men ingen av dem vet hvor asosial jeg må være for å kunne være sosial. Men jeg har ikke alltid forstått sammenhengen mellom disse stadiene, og jeg har ikke alltid turd å søke ensomheten, selv om jeg har hatt noe som trekker meg mot den. Jeg kjempet mot den i den tro at det er av det onde, at det nesten er farlig. Det er vel den samme frykten som lyser bak spørsmålet når mennesker stiller med måpende munn: "Er du her alene?"

 

På et punkt i livet mitt stod jeg plutselig helt ufrivillig alene. Mutters alene. Jeg var så vant til å være en del av relasjoner til andre at jeg ikke visste hvem jeg var bare i kraft av meg selv. Det var et sjokk. Ikke så mye det ingen andre var der, men at jeg ikke var der selv, jeg visste iallfall ikke på hvilken måte jeg skulle forholde meg til bare meg. Jeg måtte begynne å øve meg, lære meg å være alene, og venne meg til hvordan det var, og venne meg til å aktiv alene.

 

Jeg hadde aldri gått ut på byen alene før. Jeg bestemte meg for å øve på det. Den største frykten jeg hadde var at andre skulle legge merke til at jeg var alene. Hvorfor det? Hva slags holdninger har man tatt til seg for å bli flau over å være et individ uten tentakler til andre individer til enhver tid? Jeg begynte med konserter. Jeg tenkte at hvis jeg gikk alene på konserter hadde jeg en unnskyldning til å være der, selv om jeg ikke hadde avtale med noen. Likevel husker jeg det var tøft å entre et lokale, kjøpe seg noe å drikke, finne seg et sted å sitte uten å bli overfokusert på hvor mange som kunne se at man var alene. Flere ganger gikk jeg flere runder rundt lokalet før jeg turde å gå inn og gå gjennom denne smertefulle prosessen. De første gangene hadde jeg en tendens til å havne innerst i et hjørne, klemt opp mot veggen eller i en krok. Der jeg innbilte meg at jeg kunne gjemme meg bort, så ingen skulle se at jeg var alene. Selvsagt så alle det enda bedre da ? om de i det hele tatt så min vei. Betjeningene overså meg iallfall. Enten så de meg og trodde jeg ventet på noen og kom derfor ikke bort for å ta bestilling. Eller så så de meg rett og slett ikke fordi jeg lyktes i å gjemme meg.

 

Etter hvert lærte jeg meg å kunne sette meg i baren i stedet for i et hjørne. Da fikk jeg iallfall servering, og med et glass foran seg har man iallfall en gjenstand å holde seg fast i. Jeg husker jeg satt i baren i hele femten lange minutter før en konsert skulle begynne og følte meg utilpass. Litt lenger borte i baren satt nemlig en mann, og jeg var livredd for at han skulle legge merke til at jeg var alene og hva han da skulle tenke om meg. Da konserten endelig begynte snudde han seg på barkrakken og lente ryggen mot disken og det gikk opp for meg: Han var jo akkurat like alene som jeg! Selvsentrert som jeg var, hadde jeg kun tenkt på hva han kunne tenke om meg som jente alene, men jeg hadde ikke engang vurdert at han var alene. Noe av det absurde i denne frykten for å være alene fikk de skarpe kantene av den til å slipes.

 

Etter denne aha-opplevelsen og en følgende god konsertopplevelse har jeg fortsatt å utfordre meg selv til å være alene, være aktiv alene, ha opplevelser alene, reise alene, og det skumleste av alt: Møte andre mennesker alene. For hver gang er det lettere å gjøre det neste gang. For hver ny situasjon jeg har taklet alene er det mindre skummelt å gi seg i kast med neste. Og hver gang jeg innkasserer den fantastiske premien det er, både å mestre det, men også de ekstra magiske øyeblikkene jeg får oppleve, jo mer trekkes jeg mot nye situasjoner av ensomheten. Det er fortsatt litt skummelt av og til, men jeg vet at jeg har taklet det før, og at jeg vil takle det igjen.

 

I samme slengen har jeg truffet noen andre mennesker som har gjort lignende erfaringer. Og vi møtes nettopp fordi vi har oppsøkt ensomheten på samme sted, i samme situasjon. Vi ville aldri ha møtt hverandre om ikke utgangspunktet var slik. Alle burde utfordre seg selv med å være alene.

image153

(Avenida 9 de Julio, Buenos Aires - Tyvlånt fra http://www.guiaturisticadebuenosaires.com/)

Å møte en fremmeds blikk

Jeg vet at man byr opp med blikket i Buenos Aires. Jeg har fått det forklart, man finner kontakt gjennom blikket, holder det, inviterer og aksepterer med små tegn, slik at ingen skal føle seg forlegne om den ene avviser. Men å vite det, og å gjøre det, det er noe helt annet. I Norge er jeg ikke vant til å søke direkte øyekontakt med fremmede. Å se på den jeg snakker med går fint, men å holde blikket til noen på et annet bord, og å oppdage at noen på et annet bord prøver å finne blikket mitt, det er vanskelig!


 

image151
(Peter og Adrian, Porteño y Bailarín. Foto: Elisa Vik)


Mine to gode venner fra Conventillo, Adrian og Peter, øvde blikket med meg på Porteño y Bailarín i går, men selv når jeg vet det er en øvelse er min første innskytelse å senke blikket når jeg merker at noen ser på meg.  De hadde mye moro med det. Men da er skaden allerede gjort, mannen tror jeg har avvist ham, og jeg må virke som en arrogant og vanskelig dame ute på en milonga, som bare ser i andre retninger. Og innen jeg rekker å ta meg i det, og se tilbake, har han allerede vendt blikket mot noen mer velvillige dansepartnere. Heldigvis fikk jeg danse med mine nye venner, og med en modig danser som ikke gav opp, og i stedet kom til bordet for å spørre med den risikoen det medfører for å bli avvist. Men dette må jeg få til å endre.

 


Kjære argentinske tangodansere: Jeg vil danse, det er det ikke tvil om, jeg vil danse. Siden dere er vant til å holde blikket, vær så snill å hold det litt lenger, slik at jeg rekker å samle meg og møte det. Jeg vil ikke avvise, men det er hard jobbing å holde en fremmeds blikk! Gi meg tid!



*******

Sé que en Buenos Aires se invita a bailar con la mirada. Me los han explicado los códigos, pero saberlo y hacerlo es otra cosa. En Noruega no estoy acostumbrada a buscar la mirada de gente desconocida. Mirar al quien me está hablando es facil, pero mantener la mirada de alguien en otra mesa es dificil. Aún más dificil descubrir que alguien en otra mesa me está buscando la mirada. Mi primer reacción es bajar la mirada, cuando alguien me mire.



Queridos tangueros argentinos: Quiero bailar, no hay duda, quiero bailar. Como utstedes tienen la rutina de mantener la mirada, por favor que la mantengan unos segunditos más, para que me pueda volver y fijarla. No es mi intención decirles que no, pero me cuesta mantener una mirada. Dáme tiempo.

image152
(Elisa og Peter, Porteño y Bailarín, Foto: Adrian)



 PS: Det er lov for andre tangodansere å kommentere, for dette trenger jeg hjelp til!


Rollebytte og innlevelse

Milonga del Conventillo

image150Conventillo betyr patio eller bakgård og lokalet hadde bestrebet seg på å virkelig se ut som en bakgård, med klestørk hengende over hodene våre der vi danset, steingulv, murvegger, og isnende kaldt, som om det virkelig var utendørs. Selv instruktørene danset med skjerf og vanter! På veien hit hadde jeg sett et tangosted hvor det stod annonsert i vinduet at det var "gay friendly". Det viste det seg at det var her på Conventillo også, men det var ikke annonsert like uttalt. I stedet stod det "Roles libres" på visittkortet, men det visste jeg ikke før senere. "Roles libres" innebærer at man gjerne byttet på fører og følger-rollen, og det var mange konstellasjoner ute på dansegulvet, ikke bare samme kjønn som danset med hverandre, men også tradisjonelle par, men hvor jenter førte og gutter fulgte. Selvsagt danset man også på den vanlige måten med at mannen fører og kvinnen følger. I klassen byttet vi hele tiden på rollene, ikke bare dansepartner og det var i grunnen en fin måte å samarbeide på.

 

Jeg var førstemann som kom. Det skulle jo være klasse og da var det jo greit å være der til tiden, men jeg skjønner jo at jeg må finne tilbake til mine bolivianske og latinamerikanske takter når det gjelder tid. Det var likevel hyggelig å være først, for da fikk jeg pratet litt med instruktørene (som stod og hutret med store skjerf og fleece-gensre) og etter hvert fikk jeg tid til å prate med neste utlending som kom, en amerikansk gutt fra California som het Peter. Han hadde reist rundt i Sør-amerika i 6 måneder og hadde nå en uke igjen før han skulle hjem.

 

Peter

Jeg hadde aldri sett Peter før, men det var noe kjent ved ham. Han lignet på en norsk venn jeg ble kjent med i Bolivia. Ikke i utseende, men i måten ansiktet hans signalisert åpenhet og interesse, i stemmen, måten å prate på, aksenten når han snakket spansk og humoren. Ikke minst latteren lignet veldig. Han gav meg gode assosiasjoner og jeg ble umiddelbart glad i ham. Det viste seg at jeg minnet ham om søsteren hans og at de hadde norske aner langt tilbake, så jeg tror at de positive vibbene var gjensidige.

 

Vi danset sammen to ganger i løpet av klassen og han var ganske fersk, men det var en godhet og inderlighet over ham som gjorde at dansene ble veldig fine likevel. Antagelig var det bare det at vi begge trivdes i hverandres selskap helt fra starten.

 

Adrian

Hadde danset mer, men vi fikk ikke danset i løpet av klassen. Vi danset i stedet når milongaen startet, og det føltes trygt å danse med ham. Det var min første dans på en milonga i Buenos Aires, og det var veldig fint at det ble en "trygg" dans. Adrian hadde danset en stund og var tydeligvis kjent på stedet, han kjente de fleste og ble stadig hilset og kysset på hver gang det kom nye inn på stedet. Det er kanskje ikke så rart, for han virket åpen fra første stund, hilste på meg like selvfølgelig som om vi skulle kjent hverandre lenge. Stemningen var preget av en åpenhet som gjorde at jeg umiddelbart følte meg hjemme.

 

Her er vi alle señoritas

Etter klassen havnet jeg på bord sammen med Peter, Adrian, en venn av Adrian som het Pedro som nettopp hadde begynt å danse, og en brasilianer som het Rafael som var helt fersk. Jeg stusset litt på om jeg burde sitte på et bord med bare gutter. Jeg hadde jo hørt fra Bjørn hjemme i Norge at på milongaene sitter man hver for seg, damer på en kant og mennene på en annen. Men Pedro beroliget meg og fortalte at "her er vi alle señoritas", så det trengte jeg ikke ta så tungt. Som jeg nevnte oppdaget jeg etter hvert at regler, konvensjoner og danseroller var svært fritt på dette stedet, noe jeg egentlig satte veldig pris på når det bare gikk opp for meg. Dessuten var det ikke to sider med bord her, alle bordene var samlet i begynnelsen av lokalet, og så var dansegulvet resten av bakgården. Belysningen fanget opp de sterke fargene i klærne som hang til tørk over dansegulvet og skapte et spill av lys og farger som var langt varmere enn temperaturen. Ute var det 3-4 grader, og det kan ikke ha vært stort mer enn 10 inne i bakgården heller.

 

Jeg delte en flaske øl med Peter, og skravlet i vei med disse fire fine mennene. Adrian var mest på gulvet, og han og Peter svingte seg mye sammen. Peter strevde litt med å henge med i ochoene, men Adrian var tålmodig som bare det og den gleden de hadde av å danse med hverandre var helt nydelig å iakta, selv om dansen kanskje kunne vært teknisk bedre. Det blir det jo etter hvert uansett. Jeg måtte kommentere hvor fint det var å se på dem, og Peter smilte lurt og fortalte at Adrian var hans "Coach especial" i tango.

 

Rafael nøyde seg med å danse på kurset, og å iakta under milongaen. Han snakket ikke så godt spansk, men skjønte mesteparten av hva vi andre snakket om. Han hadde polske aner, men var annen eller tredjegenerasjon i Brasil. Han danset blant annet polske folkedanser, men det var første gang han prøvde tango i dag. Jeg syntes han var tøff som dukket opp alene på en klasse og milonga sånn helt uten videre. På den annen side, et sted må man jo begynne.

 

Pedro

Pedro var en utrolig personlighet. En genuint åpen og reflektert mann som hadde opplevd mye og måttet ta stilling til vanskelige valg gjennom livet. Han fortalte om vanskeligheter med en slik enkelthet at jeg ble fascinert. Han hadde kommet ut av det på godt vis og landet på begge beina hvor han stod støtt i sin overbevisning.

 

Pedro hadde vært gift og far til et barn da han fortalte sin kone Julieta at han ikke lenger kunne være gift med en kvinne. Tidspunktet viste seg å være maksimalt uheldig da Julieta i sjokk og vantro kunne fortelle at hun var tre måneder på vei med hans neste barn. Mange tårer hadde blitt felt, men de hadde til slutt klart å sammen bestemme seg for å akseptere verden slik den var og gjøre det beste ut av det, hver på sin kant, men sammen til det beste for barna.

 
Motstridende roller og forventninger

Pedro kunne fortelle om vanskene med å fylle de motstridene rollene som far i en tradisjonell familie og som en del av et mannlig par ute på "la mambo" som han kalte det. Det var heller ikke enkelt for hans nye kjæreste å se for seg en rolle som stefar. Kjæresten hans hadde ikke vært gjennom en tilsvarende erfaring, hadde alltid visst at skulle være barnløs og ha forhold til menn, ikke kvinner. Han hadde derfor store utfordringer for å kunne se Pedros behov for å være en fullverdig pappa samtidig som han ville være en fullverdig partner for sin kjære. Det ble en diskusjon rundt bordet omkring prioriteringer, barn og voksnes liv, frihet og seksualitet, hvor mye man skal inkludere hvem og hvor grensene går eller burde gå. Det var en fascinerende diskusjon som utspilte seg på et sted hvor alle regler var til for å brytes. Pedro fikk det hele til å høres så enkelt ut når han konkluderte med, "barnas behov kommer først fordi de er barn, og det er nødvendig å passe på dem. Når de er voksne er det noe annet".

 

Samtidig var han klar på at de skulle lære hans nye kjæreste å kjenne, vite at dette var et godt og varmt forhold, uten å påtvinge dem meninger av noe slag. Om de ville ta avstand fra det når de ble 18, så fikk det være deres sak, men så lenge de var barn, var hans aller første prioritet å ta vare på dem. Samtidig klarte han fint å se hvor vanskelig det var for hans venn å sette seg inn i betydningen av slike relasjoner. Han hadde en så fin måte å kunne se sin egen og andres situasjon fra flere sider - han hadde en gjennomgående forståelse for barnas mors situasjon og reaksjon, han skjønte sin kjære, men opplevde likevel at det var problematisk å få dem (på hver sin kant) å forstå hans behov og tanker, kanskje nettopp fordi det var han som var i stand til å bytte på rollene? Det som var helt sikkert var at denne milongaen var det riktige stedet for den som kan gå inn i flere roller og se en sak fra flere sider.

 
Innlevelse i andres historier

Han viste også en uttømmelig interesse for andre. Han var fascinert av min historie og bakgrunnen for at jeg var her. Og som han sa, det er jo to interessante historier. Den ene er den du leter etter, den andre er historien om grandniesen som reiser halve verden rundt for å lete. Dine barnebarn kommer tilbake hit til Argentina for å lete etter din, deres bestemors historie, den gale damen som reiste verden rundt på jakt etter en historie, det er jeg sikker på, sa han. Jeg kjente jeg ble glad for det, at han så dobbeltheten, nivåene i fortellingen, uten at jeg hadde forklart ham det på forhånd. Dette er en mann som ser andre, og slike evner går rett til hjertet mitt.

 

Etter en kveld hvor min største ambisjon var å få en dans eller to før jeg skulle videre i fødselsdagsfeiring, satt jeg igjen med flere venner som jeg nok helt sikkert ser igjen. Mest sannsynlig allerede i kveld. Da er det milonga i Riobamba.

Lenker:
http://www.milongadelconventillo.com/
http://www.tangodata.gov.ar/


Kroppslig versus lærdomshukommelse

Utfordringer for retningssansen
Jeg tok A-linjen inn til byen og tenkte det kunne være hyggelig å rusle sørover til San Telmo derfra, og la i vei, trodde jeg, i den retningen. Jeg har lært at man ikke skal vifte med kartet ute på gaten fordi man da gjerne signaliserer at man er i villrede og derfor kanskje et lettere offer for tyver, så jeg hadde sett meg ut en retning, noen gater jeg skulle passere for å kontrollere at jeg var på rett vei og håpet ellers å finne en hyggelig kafe på veien, eller en internett-kafe for å sjekke epost og noen andre linker.

 

Hvor i all verden?
Men som oftest går man andre veier enn man har tenkt, og i Buenos Aires kan retningssansen spille et puss. For det første er kartet mitt laget med utgangspunkt i havlinjen, slik at havnen ligger i bunnen, selv om det ikke er den sørlige delen av byen. Havnen går fra nord til sør, men ikke i rett linje, men kanskje fra Nordvest til Sørøst. Når da den delen av kartet som er opp (som vanligvis ellers ville vært nord) er i retning vest-sørvest og bunnen (som ellers ville vært sør) er mot øst-nordøst, kan hvem som helst bli forvirret. Og det hjelper ikke at tåken holder byen omringet i et ullent grep slik at man ikke kan orientere seg etter solen heller. Jeg trodde altså at jeg var på vei sørover, eller til venstre på kartet, og trodde jeg hadde kontroll på retningene da jeg rundet noen hjørner. Men da jeg plutselig befant meg i krysset mellom to av hovedgatene, Avenida de Mayo som går oppover (altså vest) og kom inn på tvers av 9. de Julio som går på tvers (altså nord-sør), og i tillegg så undergrunns-stasjonen to stasjoner lenger vest enn der jeg gikk av, da skjønte jeg at jeg måtte ha rotet fælt.

 

Jeg fant nærmeste Internett-locutorio og satte meg ved pc'en og sjekket kartet. Jammen hadde jeg valgt en diagonal-gate (en av to i hele sentrum) i stedet for rett gate, og dermed ved hjelp av to hjørner havnet i retning der jeg kom fra med A-linjen, og i stedet for å bevege meg i retning San Telmo, hadde jeg gått tilbake to stasjoner.


Hvorfor blir retningssansen forstyrret?
Jeg bruker vanligvis å ha en god retningssans. Jeg pleier å være flink til å finne frem på kart og til å orientere meg med utgangspunkt i solen, og kroppen pleier å være kompass-innstilt. Det er to ting som forstyrrer mine innarbeidede kroppslige orienteringsevner her. Det ene er tåken som gjør at alle himmelretninger ser like ut når som helst på dagen. Det andre er måten kartene er lagt opp. For selv om jeg vet med nylig ervervet kunnskap at vest er opp og øst er ned på kartet, så kobler hjernen - og kroppen - først med nord og sør, før jeg korrigerer meg selv med vest og øst. Faktisk må jeg tenke meg om nå når jeg skriver det hver gang, for å være sikker på at jeg ikke tabber meg ut.

 

Treghet i kroppslig hukommelse
Alle har vært borti kroppslig kunnskaps uendelige treghet til å vike for nyervervet kunnskap. Det som ligger lagret i fingrene, i bevegelsene og vanen er vond å vende til det som foreløpig bare ligger lagret i bevisstheten og hukommelsen. Når man ominnreder på kjøkken og flytter søppelkurven, hvor mange har ikke gang på gang - kanskje i månedsvis - tatt turen innom skapet under vasken, bøyd seg ned og vært i ferd med å kaste noe, før man tar seg i det og minner seg selv på at man flyttet søppelkurven til motsatt hjørne for to måneder siden? Hvor mange kaster ikke blikket opp på veggen der det engang hang en klokke for tre år siden, før de tar seg i det og minner seg selv på at den nå henger ute i gangen?


Dette er det jeg opplever nå i forhold himmelretningene og den nye måten (for meg) å presentere kartinformasjon. Jeg vet at jeg kan snu kartet slik at nord er opp, men da er gatenavnene oppned og vanskelig å finne frem i. Da jeg ruslet nede i havnestrøket i går og ikke tenkte over retningen i farten, revnet plutselig tåken opp litt og solen viste seg noen minutter. Den inntrengende protesten som meldte seg i kroppen min var umiddelbar, et øyeblikk trodde jeg at jeg litt utpå dagen stirret på solen i nordøstlig retning og jeg trodde jeg var blitt gal, før jeg noen sekunder senere fikk tatt meg sammen og minnet meg på dette var vest, og solen var på vei ned i havet om noen timer.

Tanker rundt offentlighet, inne og ute.

Jeg bor i barrio Balvanera. I går ruslet jeg litt rundt litt vilkårlig bare for å få et førsteinntrykk. Gatebildet i bydelen Balvanera er som forventet, gater og fortauer ligner veldig på byene i Bolivia, men menneskene er helt annerledes. Det vil si, det rusler rundt flere bolivianere her, og folk fra Andes generelt, og de skiller seg tydelig fra de argentinske, både på høyde, ansiktstrekk og kroppsform. Likevel er utseendemessig argentinere svært varierte. Det er alt fra de mørke dype brune øyne og kullsvart hår til lyshudete og grå/blåfargede øyne som vitner om herkomst fra europeiske land, mest sannsynlig tysk og nederlandsk. Her er både fattig og rik, uteliggere og fine fruer. Det er også påfallende at veldig mange av de gamle menneskene som stavrer seg rundt er lyse. De forteller med utseendet sitt historien om når utvandringen fra germanske landene var størst, og de skiller seg ut fra den øvrige befolkningen med sine lyse rynker fra et liv som fremmed fugl.

 

Her er gule gåmenn på trafikklysene i stedet for grønne. Mens bilene har tilsvarene rødt, gult og grønne lys i kryssene. Riktignok er den grønne mannen i Norge like stillestående som den røde, mens den gule her nesten ser ut til å løpe. Det skulle jo stemme godt med taxisjåførens beskrivelse av trafikken som kald og hastig.

 

Jeg føler meg trygg i gaten. Det eneste jeg hittil har stusset litt engstelig over er menn som henger i portrom. Mange bygninger har et innhuk til porten, og veldig mange av disse henger det menn. Ofte bare en enslig, som støtter seg mot veggen, og titter ut på gaten og forbipasserende. Dette fenomenet finner jeg noe forstyrrende, fordi jeg føler meg iakttatt. Antagelig er flere av disse portrom-mennene vaktmestre som arbeider i bygningene, og derfor bare årvåkne av den grunn. Men følelsen av å bli stirret på gir et gys.

 

Noen refleksjoner rundt offentlighet og privathet
En mann lå på tvers på fortauet i Alberti, og liggende sendte han en stråle tvers over fortauet som randt ned i rennesteinen. En mor og datter på kanskje 7-8 år skulle akkurat til å passere ham, og ventet til han hadde latt vannet ferdig, før de fortsatte på sin ferd, tilsynelatende uberørt. Jeg tenkte at det må gjøre noe med barn å se folk ligge og late vannet midt på gaten på den måten, men det skal godt gjøres å skjerme dem mot alt i byen, og det var jo ingen farlig situasjon. Selv hadde jeg krysset gaten da jeg så strålen starte og observerte opptrinnet fra motsatt side.

 

Litt lenger bort i gaten satt en mor på huk med sin lille datter (kanskje 2år) på fanget og løftet bena hennes i været, så hun skulle kunne tisse mot et tre på fortauet. Både mor og den lille datteren var pent kledd og antagelig bare langt unna et innendørs toalett. Da slo jeg fra meg tanken om at det kunne være noe fælt for den første datteren å se uteliggeren late vannet, det å tisse offentlig var tydeligvis ikke noe man heftet seg ved.

 

Min reaksjon kom fordi jeg er vant til at å urinere offentlig ikke bare er en skam, men også forbudt med bøter og straff som følge. Likevel har vel de fleste i nøden gjort det likevel en gang også i Norge. Menn har kunnet skjule seg mot et innhuk i en bygning, kvinner har måttet huke seg ned bak en busk. Når nøden har meldt seg, gjør vi dette, ikke fordi vi ønsker å bryte loven, men fordi naturen krever det av oss. Kanskje var min første reaksjon et resultat av at vi har forbudt den naturligste ting av verden?

 

Kanskje tar man ikke skade av å se andre tisse bortsett fra når man i vår norske diskurs har bestemt seg for at det er ekkelt? Hva er årsaken til at vi engang bestemte oss for det? Hvorfor er det mindre ekkelt å være to på samme toalett innendørs, enn å se en av samme kjønn urinere utendørs?

 

Et motsatt tilfelle opplevde jeg i toalettkø på bussstasjonen i Potosi hvor en kvinne ikke klarte å vente lenger, satte seg ned midt på gulvet og lot strålen renne utover. Da var det lite fristende å trø på gulvet der etterpå, og jeg ville kanskje satt pris på om hun hadde gjort det utendørs. Ute forsvinner jo urinen ned i jorden, mens innendørs på sementgulvet blir den liggende og stinke. Hvorfor er det da i Norge eklere utendørs enn innendørs? Og hvorfor oppfatter vi det som en avskrekkende og kanskje til og med truende situasjon?

Det er interessant å utfordre sine egne tanker og fordommer som man ofte tar for gitt uten å tenke over årsaken til dem. Spesielt når man oppdager at holdningene, reglene og tankene rundt det er helt annerledes andre steder. Det har ikke alltid vært forbudt og bøtelagt med offentlig urinering i Norge, når og hvorfor ble det oppfattet som nødvendig å regulere dette? Hvorfor oppfatter vi det som naturlig å måtte skjule seg når man må late vannet, naturlig å regulere det, naturlig å forby og bøtelegge det, når vi alle har et naturlig behov som ikke alltid kan vente på lovlig vis?


Landet

Foerste rapport fra argentinsk jord

Naa har jeg kommet frem, funnet leiligheten jeg skal bo i neste maaneden, funnet den naermeste internet-kafeen, det naermeste treningssenteret og den naermeste sjappen som selger empanadas og pizza, og fortaert halve pizzaen paa min takterrasse i straalende sol!

God stemning paa veien
Reisen begynte bra. Den siste sangen jeg hoerte foer jeg dro hjemmefra satte stemningen med Andrea Bocelli: Libertad! Naa begynte eventyret og friheten. Friheten fra jobb, plikter, studier, og begynnelsen paa en ny epoke for meg, paa mange maater. Passelig var den neste laaten jeg hoerte paa flyet "Epoca" av Gotan Project. Tenk at Air France hadde vaert saa omtenksomme aa spille tango paa flighten til Paris som for meg signaliserte baade ny epoke og nostalgi til de gamle epoker, til tangoens nostalgi og melankoli, og til svunne tiders hemmeligheter, som tross alt er maalet for mitt eventyr. "Aqui la vida renace", synger Gotan, "Her gjenfoedes livet", og sjelden har vel en reise foelt riktigere enn de fem foerste minuttene paa Air France mot Paris.

Paris
Charles de Gaulle var en skuffelse i forhold til at jeg skulle bruke fem timer der, og hadde planlagt aa lese og kose meg paa et koselig serveringssted, drikke vin og vaere litt i Frankrike. Det eneste som minnet om mitt indre bilde om Frankrike var en alpeluet mann som drakk vin og leste bok, ellers var hele terminalen et soergelig syn.

Etterhvert samlet det seg en koe av folk som skulle til Buenos Aires. Det var en merkelig forsamling, med tydelige blandede aner, italienske, tyske, spanske, og wannabe latino-blonde med 80-talls kruspermanent, paategnede oeyebryn og altfor mye sminke. Det var paafallende mange flotte menn og gutter etter min smak (nam!) og paafallende mange mindre pene og skravlete damer i alle aldre.

Dramatisk landing
Vi landet kl. 8 i tett taake. Det var en imponerende landing i bare 50 meter sikt, tross anbefaling fra taarnet om aa fortsette til Montevideo i haap om bedre vaer der. Vel nede ble vi tauet fra rullebanen og inn paa grunn av den elendige sikten. Vanligvis trenger man 200 meters sikt for aa kunne lande, kunne kapteinen opplyse oss om. Paa mange maater haapet jeg nesten aa lande i Montevideo, bare for aa faa start paa historien med en tvist. Likevel er det godt aa vaere fremme etter 14 timer i et sete som ikke kunne legges bakover. Men litt lidelse faar man finne seg i naar man skal gaa i fotsporene til en som tross alt tilbrakte mange uker paa baat foer han gikk i land i havnebyen Buenos Aires.

image149Paa flyplassen laa folk stroedd utover gulvet overalt, sovende, utslitte og i hulter til bulter med hverandre og bagasjen. Jeg stusset med tenkte bare de kanskje hadde overnattet eller maatte staa opp grytidlig for aa vaere paa flyplassen saa tidlig. Taxi-sjaafoeren kunne imidlertid fortelle at taaken hadde helt uventet holdt Buenos Aires omringet i nesten en uke, og at dette var helt unormalt. Senere, mens jeg kjoepte min utsoekte pizza saa jeg paa nyhetene, og jammen var det ikke et lengre innslag om flyplassen i dag, med bilder av disse haugene av folk jeg hadde sett. 28 avganger var blitt kansellert pga taaken og flere omdirigert til andre landingssteder. Folk var slitne, frustrerte, sure og oppbrakte og dette resulterte i konflikter mellom passasjerer og ansatte. Heldigvis kom jeg meg ned, og er paa plass der jeg skal vaere! Jeg har allerede faatt mitt foerste uoppfordrede kompliment paa supermarkedet da jeg handlet inn dagligvarer til leiligheten.

Velkommen til min nye epoke som blogger i Argentina! Her kommer det mer!


Check! (out)


image146
(foto: utsnitt av foto tatt av Stein Bjørge, Aftenposten)

Gyldig pass

۷

Billett

۷

Visakort

۷

Reisevaksiner

۷

Betalt første husleie på leiligheten i Buenos Aires۷
Søkt om utvidet medlemskap i Folketrygden ved utenlandsopphold via NAV

۷

Reiseforsikring og ulykkesforsikring

۷

Innvilget permisjon fra jobb

۷

Fryst mobilmedlemskapet


۷

Sagt opp magasin-abonnementer

۷

Sagt opp bredbånd- og telefon-abonnement

۷

Fornyet utleiekontrakten med leieboer i Norge

۷

Sjekket av kodebrikken til den ene nettbanken funker i Argentina


۷

Bestilt flere kodekort til den andre nettbanken

۷

Ryddet ut saker og ting fra min del av leiligheten

۷

Betalt alle ventende regninger

۷

Avbestilt tannlegetime til høsten

۷


Med dette logger jeg ut fra Norge og ser dere igjen fra den "andre siden" av havet.
Bye, bye Norge, hello Argentina!

Danser med Herning

Ramón og Oslo tango club hadde sørget for årets beste live-musikk på sin ukentlige milonga på Cosmopolite, og hele tangomiljøet, alle som kunne krype og danse, møtte opp for å høre Buenos Aires store sønner i Color Tango. Konserten var fantastisk, og spesielt imponerende var 18-årige Roberto Decarres vokalistprestasjoner. Han sang med en så voksen stemme som man skulle tro stammet fra 1930-tallet og de originale tangoers opprinnelse.

Overraskelsen var stor og positiv da jeg og Audun Herning fant ut at vi begge var tilstede på konserten, ettersom "kontaktflaten mellom bloggermiljøet og tangomiljøet er ikke særlig store", som Herning konstaterte. Han imponerte også med en innøvd og ordrik "skal-vi-danse"-regle på klingene cubansk spansk.

Color Tangos opptreden i Oslo lover godt for mitt Buenos Aires-opphold, og det var utrolig fint å avslutte milongaen og konserten dansende med kanskje den eneste andre norske bloggeren som danser tango!


image148

Håndmodell og viktig budskap

Aftenposten publiserer idag en oppfordring fra Redd Barna om å ikke legge ut bilder av barn på nettet, og aller minst på facebook. Facebook forbeholder seg jo retten til eierskap til alt som legges ut der, og er bildene først kommet på nett, skal det godt gjøres å fjerne dem helt. Uskyldige bilder kan lett misbrukes i feil hender. Flere i bloggverden har allerede advart om dette flere ganger, blant annet Iskwew, og det er et godt råd som bør etterfølges. Aldri bilder av andre uten samtykke, og aldri, aldri av barn. De kan per definisjon ikke samtykke til de konsekvenser man ikke har oversikt over i altoverskuelig fremtid.

Ironisk nok er saken illustrert med et bilde som er fotografert for en helt annen facebook-sak og i en annen kontekst. Dette vet jeg ettersom det er min høyrehånd og underarm som figurerer på bildet som ikke ble brukt i sin opprinnelige sammenheng - nemlig A-magasinet fredag 18. mai.

På den annen side er jeg jo for gjenbruk og multifunksjonalitet. Og smigret.

Vi har en taper!

Jeg er ikke særlig kompetitiv.


Konkurranse om intellektuell prestasjon

Han hadde irritert seg over karakteroppslaget i flere dager. Han burde ikke lagt så langt nede på listen. Han hadde jo mye mer kontroll på dette stoffet enn de andre medstudentene. Han burde ikke bare hatt en bedre karakter, han burde vært best! Men kompetitiv og målbevisst som han var skulle han gjøre noe med dette neste semester. Han gikk systematisk til verks, og fant ut hvem som hadde scoret best. Det var jo best å vite hva man hadde med å gjøre, og hvem man konkurrerte med. Han gikk til oppgaven med liv og lyst og leste hele pensumet to ganger i løpet av semesteret. På eksamensdagen var han selvsikker. Og da resultatet kom inkasserte han som lønn for strevet: Han vant, og jeg - fullstendig ignorant om spillet som pågikk i det skjulte - tapte med en sammenlagt hundredel.


Konkurranse om nærhet

Hun likte ham egentlig litt, men bare som venn, altså. De hadde møtt hverandre bare et par ganger på date, men blitt enige om at de nok passet best som venner. Venner eller ei, det irriterte henne en smule at han nå - mens han slappet av i parken med henne og hennes venninner - brukte masse tid og energi på å få kontakt med en venninne han hadde kjent igjen litt lenger borte på plenen. Omsider fikk han et gjenkjennende vink tilbake, ruslet bort dit, slo seg ned en tid, og inviterte henne siden til å bli med tilbake til den lille gjengen i parken. Hmm, hvem var denne damen han så gjerne ville snakke med, hva var egentlig relasjonen mellom dem? I løpet av samtalen forstod hun at de hadde reist sammen, riktignok sammen med flere andre, men den spøkefulle, halvflørtene tonen dem i mellom irriterte henne enda mer.

- "Åh, jeg tror du begynner å bli brent på ryggen, jeg tror jeg må smøre deg", sa hun og fikk samtidig etablert at hennes relasjon var nærmere ham enn denne reisedamen. Hun vant, og jeg - fullstendig ignorant om spillet om hans gunst - tapte først da det gikk opp for meg at hun hadde sett meg som en konkurrent.


Konkurranse om fysisk prestasjon

image145I solnedgangen satt tre venner og spise moreller. En av dem kommenterte at man arrangerte landsmesterskap for morellstein-spytting. Med varierende hell fløy stenene utfor skrenten, og med øyemål i forhold til knausene og trærne nedenfor kunne hvert blås vurderes. De tre siste morellene gjorde alvor av leken, og innsatsen krevde forberedelse og konsentrasjon. Jeg spyttet først og gjorde mitt desidert dårligste da det virkelig gjaldt. På hver side av meg fløy stenene i elegante buer utfor skrenten - omtrent like langt.

- "Det var vel uavgjort", sa jeg diplomatisk, "dere er like gode".
- "Ja, men vi har iallfall en taper!"

Mitt liv som taper er i grunnen veldig fint, så lenge det begrenser seg til morellsten-spytting, venners gunst som bare er venner, og karakterer som jeg likevel er fornøyd med.

Nybegynnerkurs på Tangobar

Mange spør meg hvor og hvordan man kan lære å danse tango. Det er selvsagt bare å melde seg på et kurs, men det kan være en terskel å komme over å finne frem til hvor og når, ta kontakt, finne evt. kurspartner, melde seg på, betale osv. Da er det ikke bare, bare i en travel hverdag lenger. Derfor vil jeg i dag anbefale en lavterskel-mulighet for å få en introduksjon til tango, og kanskje man treffer noen man vil fortsette å ta kurs med her.

Jarle Sandodden har etablert Tangobar i Malmøgata 7 (på Grünerløkka ved Patentstyret, Shamrock og ovenfor Ringnes bryggeri). Lokalet er stort, hyggelig og stemningsfullt med servering og garderobe. Her fredag arrangerer han nybegynner intro-kurs fra kl. 20-21 før practica (øvingstime) 21-22 og milonga (dansekveld) 22-02.

Man trenger ikke melde seg på eller ha egen partner, det er bare å dukke opp. Så hvis du ikke har spikret fredagsplanene dine og er nysgjerrig på tango, så trenger du bare å ta med noen gode sko uten for mye mønster i sålene og møte opp!

Jarle Sandodden har dessuten fått sin egen stil på flyerne sine, og de er virkelig dekorative:

image144

RSS 0.91