Å puste

Nesen og munnen er såvidt over vann. Vannet glir sakte nedover kinnet i det jeg puster inn. Jeg holder pusten litt, kjenner at hodet flyter lettere, armene slapper mer av, magen berører vannskorpen og tærne strekker seg oppover. Alt uten en muskelbevegelse. Jeg slipper pusten ut igjen og kjenner vannskorpen stige på kinnene igjen, fylle i og glatte over øyehulene, så bare nesen og munnen igjen er over vann. Rumpa og føttene blir tyngre og søker mot bunnen. Men før jeg synker under puster jeg inn igjen. Lungene fylles, og kroppen blir lett igjen.

Jeg ligger i en X-form. Armene opp og ut til siden. Føttene i diagonale linjer fra armene. Til å begynne med spenner jeg musklene for å holde formen, beveger meg litt for å holde meg flytende. Konsentrerer meg om pusten.

Det er en jobb å puste. Puste ut er mest arbeid. Man må puste ut, uten å miste flyteelementet i kroppen. Kompensere for økende tetthet med riktig fordeling og motstand i vannet. Man må ikke puste ut for lenge, da synker man.

Puste inn er som en lykkefølelse. Jeg kan gjøre det gjennom nesen om munnen skulle ha sunket under. Innpusten brer seg nedover i lungene og føles som den siver ut i alle deler av kroppen som en etter en flyter opp og dupper litt øverst i vannet. Jeg vil holde pusten og flyte oppå vannet. Men så må man puste ut igjen.

Til slutt får jeg kontroll på det, og resten av meg begynner å slappe av. I stedet for å konsentrere meg om at jeg flyter, begynner jeg å kjenne etter hvordan det føles å flyte. Jeg lukker øynene, kjenner strømmer i vannet mot kroppen. Jeg er i bevegelse uten å røre meg. Det føles som et lite løv som driver på et nesten vindstille tjern.

Strømmen driver meg sakte rundt. Jeg kunne lagt slik i en time, drevet med strømmen nedover en flod og sett hvor jeg havnet.

Jeg våkner når hånden min dunker borti bassengkanten. Føttene synker rett til bunns, og jeg åpner øynene litt søvndrukken og ser rett inn i et smil.

- Jeg måtte bare forsikre meg om du pustet, sa han.
- Takk, sa jeg, og tenkte at det var akkurat det jeg gjorde.

For første gang på lenge hadde jeg virkelig pustet.

24043522885f94b5859f
(Foto: Prakhar på Flickr: Creative Commons)

123 - Les bok!

Beatelill hanker meg inn igjen nå som jeg hadde falt ut av bloggerutinene og sunket ned i en komfortabel, bekymringsløs og skrivefri sone. Hun har tagget meg med bok-memet som farer rundt på bloggene for tiden.
Memet er som følger:

1. Finn frem nærmeste bok.
2. Åpne boken på side 123.
3. Finn den femte setningen.
4. Post de følgende tre setningene på bloggen din.
5. Tagg fem bloggere og skriv hvem som tagget deg.


Nå har det seg slik at dette ble vanskeligere enn antatt. Nærmeste bok har ingen side 123. Det er en kort reiseguide til Praha, hovedsaklig bestående av kart. Ved siden av ligger det en bunke med papirer og bøker jeg skulle lest, men i den bunken er det også bøker som er kortere enn 123 sider. Det dreier seg om "Patrimonio Arquitectónico y Urbano de San Carlos de Bariloche" som er en bok om praktfulle arkitektoniske verk nord i Patagonia, med tegninger og historie. Få setninger å få ut av den, spesielt siden side 123 ikke eksisterer. Neste bok i bunken holder seg også i Patagonia og er historieboken "Bariloche, my Home" på 121 sider. No good. Den lille søte under der er på bare 55 sider og heter "Den norske sjømannskirke i Buenos Aires 1888-1948".

carrhistoryNå må jeg reise meg fra skrivebordet for å finne nærmeste bok. På nattbordet ligger to bøker. En samling av Jorge Luis Borges sine noveller, men øverst ligger en bok som jeg har tyvlånt fra Yaldaboath. Jeg vet ikke helt om han er klar over at jeg har lånt den, så derfor er det jo litt pinlig å måtte annonsere det på internett, men here goes:
Boken er skrevet av Edward Hallet Carr og heter "What is History?":

Side 123, femte til syvende setning sier:
"When we call a historian objective, we mean I think two things. First of all, we mean that he has a capacity to rise above the limited vision of his own situation in society and in history - a capacity which, as I suggested in an earlier lecture, is partly dependent on his capacity to recognize the extent of his involvement in that situation, to recognize, that is to say, the impossibility of total objectivity. Secondly, we mean that he has the capacity to project his vision into the future in such a way as to give him a more profound and more lasting insight into the past than can be attained by those historians whose outlook is entirely bounded by their own immediate situation."


Enhver som måtte ha en bok på minst 123 sider liggende i sin nærhet må gjerne ta opp stafettpinnen hvis man føler for det.

Om garanti i dating

Mihoe skriver til stadighet om datehelvete, om lovende dater som ikke blir helt hva man hadde håpet og om dater som aldri blir helt det store i utgangspunktet. Men jeg lurer av og til på hvordan noen i det hele tatt kommer seg til en date som kan virke lovende. Siden jeg er kvinne, og de som hovedsaklig tar kontakt med meg er menn, så vil dette derfor handle om menn, selv om det på ingen måte omhandler _alle_ menn, ikke engang alle menn som er på nettet.

Enklere før
Jeg har vært tilstede på ulike nett-arenaer siden 2002, og jeg synes jeg ser en endring i tilnærmingsmåten fra menn. I begynnelsen kunne man skille mellom de som gikk rett på sak og startet med en seksuell invaderende melding og de som tok kontakt på en vanlig måte man ellers ville gjort når man starter en samtale i sosiale sammenhenger. Den første gruppen var enkel å forholde seg til, man slettet meldingen og lot være å svare. Den siste gruppen var også enkel å forholde seg til, man svarte hyggelig og høflig til alle, hvor man åpnet for videre samtale med dem man likte, mens man ikke åpnet for videre samtale med dem som falt gjennom.

Gode opplevelser uten tenning
De hyggelige man likte, kunne man så prate videre med til begge syntes det ville være hyggelig å møtes. For min del ble det ikke så mange rene kaffedater, men jeg prøvde å få til en aktivitet. Jeg tenkte som så at hvis vi gjør noe jeg likevel har lyst å gjøre, så får jeg en god dag, selv om mannen ikke skulle vise seg å være kjæreste-emne. Som oftest var han jo ikke det. Ikke fordi det var noe galt med ham, men fordi man ikke kan forvente å falle for alle og enhver. Men likevel hadde jeg en mengde artige opplevelser med hyggelige menn som ikke ble kjærester. Men noen av dem har blitt mine gode venner.

Mot garanti-helvete
Nå derimot, er tonen endret. Nå virker der som om gutter og menn vil ha en slags garanti for at det blir mer enn vennskapelig action dersom man møtes. Man forventer tydeligvis effektivitet også i datingen, og vil ikke kaste bort tid med å skrive om seg selv, stille spørsmål om den andre før man møtes. Man vil heller ikke kaste bort tid med å møte noen som kanskje bare er et interessant menneske, hvis det ikke også kan være en sexpartner. Helst på aller første kvelden. Helst med en gang, uten at man må kaste bort tid på vennskapelig kaffe i det hele tatt. Dette er iallfall inntrykket jeg sitter med, ettersom jeg merker en bekymringsfull dreining mot ønske om garanti i datingen.

Har du lyst å bli kjent?
Typiske eksempler er mannen som starter med en hyggelig melding med vanlig innhold. Jeg svarer med en hyggelig melding med vanlig høflig innhold og gjerne et spørsmål om ham. Hans andre melding inneholder ikke svar på spørsmålet, men i stedet spør han: "Har du lyst å bli kjent?"

Sarkastiske meg tenker da: Hva er det liksom vi driver på med? Er det ikke å bli kjent å stille og svare på spørsmål om hverandre, finne ut om vi har noe felles osv? Her tar jeg tydeligvis skammelig feil, for å starte bli-kjent-prosessen ved å fortelle og stille spørsmål uten å ha avtalt det, blir kanskje for usikkert for mannen? Jeg får følelsen av at han vil ha en garanti for at jeg kommer til å ønske å bli godt kjent med ham og møte ham, før han vil svare på spørsmål om seg selv. Her blir jeg trassig allerede, fordi jeg kan ikke vite om jeg har lyst å bli bedre kjent med ham, før jeg begynner å bli kjent med ham. Hvis han ikke vil gi noe av seg selv før han har fått sine garantier, så er det umulig å bli kjent. Det at jeg svarer, forteller og spør, burde vel være indikasjon nok på at jeg gjør et forsøk, men jeg kan ikke gi noen garanti.

Har du lyst på en flørt?
Både setningen over og "har du lyst på en flørt?" kunne til nød fungert som en aller, aller første melding. Men de er ikke gode, fordi de stiller spørsmål om noe man ikke kan svare på. Man kan nemlig ikke vite det. For min del er jeg ikke i stand til å avtale en flørt. Da blir det liksom ikke flørt for meg. En flørt er spontan, med glimt i øyet, noe som oppstår fordi tonen er der, fordi man treffer samme humoristiske strenger og man ser kanskje noen lovende sider ved måten man kommuniserer på. Hvis jeg må svare på om jeg har lyst på en flørt, eller søker en flørt, avtale en flørt, eller garantere at vi skal flørte, da er ikke stemningen helt til stede for en flørt.

Spesielt merkelig blir det dersom dette spørsmålet kommer på samme måten som det over, altså i stedet for et svar på et kanskje allerede flørtende spørsmål. Det bryter tonen, bryter samtalen og gjør det utrolig vanskelig å finne tilbake.

Du må sende bilde i helfigur!
Nei, det må jeg ikke. Bilder av ansiktet mitt finnes det en drøss av. På bloggen, på profilen og sikkert mange andre steder på nett. Krav om helfigurbilder kommer gjerne når man begynner å snakke om å møtes. Det gir meg følelsen av at han vil forsikre seg om at kroppen er "brukendes". Nok en gang virker det som om han må ha en garanti for fysisk attraksjon. Her tenker jeg at det er en risiko han bare må ta. Hvis han kun vil inspisere kroppen min og ikke har interesse av å møte meg som person, så kan det i grunnen bare være det samme.

Menn har veldig ofte bilder av seg selv i bar overkropp, men med solbriller. Da ser de bare ut som en hvilken som helst mann. Alle menn har torsoer. Det er ikke torsoen jeg vil bli kjent med, ikke solbrillene heller. Jeg vil se ansiktet, øynene, det flørtende blikket, øyne og munn som smiler i et blidt ansikt. Jeg trenger ikke se sixpacken på magen eller hvor stram stumpen er. Jeg vil se det som skiller ham fra andre menn, og det er ansiktet (når man snakker om utseendet). Senere er det helt andre aspekter som skiller en person ut fra mengden, og det er disse sidene jeg er interessert i å bli kjent med. Ikke magemusklene.

Kan vi ikke bare møtes hos deg?
Ok, vi har klart å ha en normal samtale helt frem til et felles ønske om å møtes. Jeg spør gjerne hva han kunne tenke seg å finne på. Svaret er ofte nedslående. Noen har ikke fantasi til annet enn kaffe eller vin. Dette er forsåvidt hyggelig nok i seg selv, men ikke fullt så hyggelig når forslaget er å gjøre dette hjemme hos en av oss. Å møte noen for første gang hjemme hos den andre er ikke en nøytral arena. Skummelt kan det også være. Man vet ikke hvem man møter, og å slippe dem inn hjemme hos deg selv, kan selvsagt gå bra, men det kan også gå veldig galt. Å invitere noen hjem etter at man har hatt felles opplevelser sammen ute på nøytral grunn er noe helt annet.

Liker du ikke å kose?
Jeg får følelsen av at ønsket om en hjemlig setting er å kunne være nærmest mulig senga. Noen sier det mer direkte enn andre også, hvor svaret på hva de kunne tenke seg å finne på er av ren seksuell art. Forklaringen er ofte at det er så lenge siden sist, eller at våren gjør dem så yre. Ja, nå føler jeg meg selvsagt veldig spesiell - Not.
Jeg foreslår selv alltid noe annet, noe nøytralt, noe utenfor hjemmet, en aktivitet, en tur, en utstilling - mange muligheter. Istedet for å gripe sjansen til å gjøre noe utenom hverdagen med et nytt menneske og dermed få en annerledes opplevelse, kommer gjerne spørsmålet om jeg ikke heller vil sitte i armkroken og om jeg ikke liker å kose? Noen er enda mer spesifikke: "Nei jeg vil ikke gå tur, jeg vil ha sex!"

Vel, jeg verken kan eller vil garantere å hoppe i køyen med en vilt fremmed mann som jeg aldri har møtt før. Jeg kan gjerne bli kjent, flørte, drikke vin, prate, finne ut om vi har noe felles og med tid og stunder vurdere om jeg liker ham godt nok til det kan bli noe mer enn vennskap. Men jeg verken kan eller vil avtale eller garantere at vi blir mer enn venner, at jeg vil bli enda bedre kjent, at jeg vil flørte uansett hva han måtte finne på, eller at jeg vil invitere ham hjem eller til sengs. Det kan jeg ikke vite, og vil helt ærlig ikke vite heller.

Hvor blir det av spenningen om alt er garantert?
All spenning med en bli-kjent-prosess forsvinner når den blir en avtale og en garanti. Om alle bilder har vist alt, er det ikke noe spennende med utseendet lenger. Om man må forplikte seg til flørt og sengehygge, så er det ikke så mye hygge igjen i det, spør du meg. Visse risiki må man rett og slett bare ta, og ikke miste motet selv om man ikke alltid møter drømmeprins eller drømmeprinsessen.

Jeg lurer på om dette er en konsekvens av nettopp for mye dating. Er det slik at man blir utålmodig etter man har truffet den ene etter den andre og oppdaget at å finne kjærligheten på nettet er like vanskelig som å finne kjærligheten ute i verden, uansett hvor mange man har tilgang til online.

Dessuten har jeg et forslag:
Hva med å møte mennesker for å se om man kan bli inspirert? Hva med å møte mennesker fra nettet som om de er mennesker, for det er de faktisk. De er ikke bare en profil. Omtrent slik bloggere leser hverandre. Vi må jo ikke nødvendigvis være kjæresteemner for å kunne like hverandres tekster, hverandres tanker, bry oss om hva andre er opptatt av, sette oss inn i andres dilemma og la oss inspirere av andres refleksjoner og kommentarer? Hva med å møte mennesker som tekst? Prøve å lese dem, finne fellespunkter, utfordringer, argumenter og nye perspektiver?

Da tror jeg at man vil ha en hyggelig opplevelse selv om den man møter ikke nødvendigvis havner i sengen din.

Ting jeg skulle skrevet

Jeg har vært på reisefot. Jeg har ikke hatt med bærbar PC. Jeg har observert, tenkt, blitt utfordret, fått ideer, men har vært forhindret fra å skrive. Hindringene må nok innrømmes å ha vært like mye manglende selvdisiplin som rene hindringer fra omgivelsene, men likevel. Nå har jeg så mange titler på notatblokken at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Erfaringsmessig er det alltid vanskelig å velge hvor jeg starter fordi jeg egentlig har lyst å skrive alt på en gang. Det går jo ikke. Jeg har trøstet meg med at uken som kommer skal bli roligere og da skal jeg skrive. Men så blir ikke den kommende uken noe roligere likevel. Sånn er livet. Her er noen av overskriftene jeg gjerne skulle ha fyllt bloggen med, men som ligger på vent:

Personlig/dagbok:
Reisebrev fra Praha
Askepott på slottsball
Slekt skal følge slekters gang
Perfekt kombinasjon: Bergen i mai

Betraktninger og forargrelser:
I retning avhold
Om sosiale tabu
Om alenetid og aleneaktiviteter

Ideer og refleksjoner:
Om verbfraser versus substantivkategorier

Å dele dem opp i typer er kanskje unødvendig, alle overskriftene dreier seg jo om tanker inspirert av de siste ukers dagbok-hendelser. Da er jeg vel en ekte dagbokblogger, bare at jeg ikke har klart blogge dagboken ennå.. Kanskje dere kan fortelle meg hvilke som vil være fullstendig uinteressante, så slipper jeg å bruke tid på dem?

RSS 0.91