En håndsrekning fra fremmede

"Buenos Aires - a quest for truth and understanding" heter min event hvor jeg beskriver målet med eventyret og oppholdet mitt i Argentina. For noen uker tilbake fikk jeg post fra en argentiner som hadde lest om prosjektet mitt, syntes det var en strålende ide, og tilbød seg å hjelpe meg - både med å møtes for kaffe, vise meg rundt i byen og kanskje fortelle litt om historie og lignende. Siden drømmen min om tango- og forfatterlivet i Buenos Aires er prisgitt fremmede menneskers åpenhet og imøtekommenhet er slike henvendelser uvurderlige.

Samtidig kom jeg til å tenke på Rabbagast som skriver om hvordan man kan gjøre verden til et bedre sted ved å spre hjelpsomme tjenester etter "pay it forward"-konseptet. Siden jeg setter utrolig stor pris på at det finnes fremmede som gjerne viser frem sin hjemby til meg, skulle det bare mangle at jeg ikke skulle kunne gjøre det samme for andre. Jeg fikk anledningen bare en ukes tid senere.

For to uker siden forvillet det seg en fransk tangodanser til Oslo på selveste nasjonaldagen. I mangel av andre alternativer fikk han bo på min stue de fire dagene han var her. Elle og Håkon etterlyste et referat, og historien er i grunnen at det gikk som planlagt og var en hyggelig dag der jeg også fikk øynene opp for hva vi kan være stolte av i landet vårt. I tillegg til å danse er han er ivrig fotograf, og man ser plutselig byen og menneskene i nye øyne når man tenker i potensielle motiver for fremmede øyne. Mer enn hundre bunader ble knipset, inkludert vertinnens bunad fra Rogaland. På t-banen hjemover etter noen timers tråkking og fotografering dukket det også opp den maskuline varianten fra samme sted, og da ble det endatil litt system i bunadsfotograferingskaoset:

image143
(Foto: Daniel Gauvin)

Flere bilder fra dagen kan ses på Daniels eget fotoalbum (ps: hvis du følte deg iaktatt av et kamera på nasjonaldagen og tilfeldigvis leser her, så kan det hende du finner et bilde av deg selv der.. ;))

Videre gikk turen til Kuba-parken med konsert og rare mennesker og flere motiver før vi satte kursen til den arenaen begge kjenner godt - tangoscenen. Selv på 17 mai klarer ikke ekte tango-addicts å holde seg fra å danse.

Hvis man skal sørge for at verden fortsatt huser fremmede mennesker som gir en håndsrekning når man trenger det, enten det er på tvers av landegrenser eller nabogjerder, så må man sørge for at man selv også gjør det. Og jo mer man selv legger dette inn i sin holdning til andre mennesker, jo åpnere og mer imøtekommende blir verden.

Og nå gleder jeg meg enda mer til å møte Argentina.

Grensen mellom venner og ikke-venner

Dilemmaet dukker før eller siden opp. På det nye store nettstedet med all verdens nettverk og spionaktige vennetjenester oppdager man før eller siden at alt er ikke like rett frem, sort-hvitt og enkelt å forholde seg til. Alle man kjenner er ikke enten venner eller ikke-venner.

Hvordan vurdere hvem som er venner?
Hva gjør man når kolleger ønsker å være vennen din online, mens du kanskje ville skille mellom jobb og privatliv?
Hva gjør man når sjefen legger deg til vennelista? Man ønsker jo på alle måter å ha et godt forhold til sjefen, men er h*n en venn som skal kunne følge med på alt du foretar deg med andre venner online?
Hva gjør man når nettverket til dine venner er et nettverk du helst holder deg utenfor?
Hvordan reagerer man når de man sender venneforespørsler til aldri svarer eller avviser?

Fjesboken hjelper oss ikke bare til å holde styr på egne venner og nettverk, den lager en hel del dilemma og vanskelige balanseganger fordi man settes i to båser uten noen form for glidende overgang. Enten er vi venner, eller så er vi ikke venner.

Relasjoner avhengig av situasjonsdefinisjon
Men det kan tenkes at man gjerne vil ha kontakt med mennesker på ulike måter som kanskje ikke faller inn under vennekategorien, og som heller ikke kvalifiserer for at man vil de skal kunne ha oversikt over fødselsdagene dine eller kunne se bilder fra andre settinger.

Relasjoner mellom mennesker ute i den virkelige verden er nemlig avhengig av en situasjonsdefinisjon for å fungere. En tante eller onkel har man en type relasjon til som aktualiseres i familieselskap, men som man ikke tar med på klassefest. Sjefen diskuterer man faglige og jobbrelaterte saker med, deler en og annen god historie i lunsjen, eller man tar kanskje til og med en fredagspils, men man inviterer ham ikke med i bryllupet til søsteren. Ikke ville han føle seg hjemme der heller. Jeg ville også følt meg relativt beklemt om jeg måtte følge med en tilfeldig bekjents besøk til sin syke mor på sykehuset.

Grad av nærhet
Det jeg prøver å si er at vi omgir oss med og kjenner en hel masse mennesker som vi har gode relasjoner til, men med varierende grad av nærhet. På fjesbok-systemet er det vanskelig å skille dette, der er man enten inne eller ute, enten nær eller fjern. Jeg har ikke bruk for å vite om at en jente jeg kjenner fra en periode i organisasjonslivet langt tilbake nå har brutt med kjæresten som hun traff på backpacker-tur i Thailand for tre år siden - og som jeg ikke visste om før fjesbokas inntog. Det har vært fokusert mye på at man bør passe seg for hva man legger ut om seg selv, for at ikke alle andre skal få innblikk, men det er vel så invaderende og upassende å få masse informasjon man ikke ville ha om andre.

Kan dette i det lange løp være ødeleggende for de relasjonene vi har som er tuftet på andre settinger og andre aktiviteter enn det nære vennskap versus ikke-venner? Jeg vet ikke, men dilemmaet med å måtte vurdere bekjentskaper og relasjoner i forhold til to motsatte kategorier uten glidende overgang og uten mulighet for å differensiere arena og setting blir stadig mer problematisk for meg, og da er det kanskje også et reelt dilemma for andre?

What goes around, comes around

Jeg hadde ikke sett bilde av ham, men var likevel på vei til å møte ham for en kaffe og en prat. Jeg var veldig spent på å møte ham, ikke bare for å se hvordan han så ut, og om vi ville finne tonen, men fordi jeg hadde en gryende mistanke om at jeg hadde truffet ham før. I en helt annen setting, en annen situasjon med et ikke så rent lite pinlig utfall.

Gryende mistanke
Jeg visste nemlig hvor han jobbet, og langt, langt tilbake minnes jeg et jobbintervju på den samme arbeidsplassen. I den perioden var jeg i en arbeidssøker-prosess hvor jeg produserte mange jobbsøknader om dagen og hadde opptil flere intervjuer i uken. Denne jobben hadde jeg søkt bare for å se om jeg ville bli innkalt til intervju. Jeg ville ikke egentlig ha den. Men etterhvert som jeg hadde vært på temmelig mange intervjuer, gikk det en sport i å vurdere arbeidsgiveres intervjuteknikker, like mye som å "selge seg selv".

Det hadde vært en diskusjon om forskjellen på kvinner og menn i denne prosessen, og jeg var blitt oppmerksom på at kvinner hadde en tendens til å søke jobber de var overkvalifisert for (og derfor helt sikkert behersket til mer enn fulle), mens menn oftere tok sjanser, turde å skryte av seg selv, tok jobber de egentlig ikke hadde forutsetninger for å gjøre, for deretter å gjøre det beste ut av det.

Et sosialt eksperiment
I dette intervjuet ville jeg øve meg på å være mann. Jeg ville teste reaksjonen på en kvinne som skrøt av seg selv, som viste urokkelig selvtillit på egne kunnskaper og ferdigheter på grensen til arroganse. Dessuten ville jeg oppføre meg som om det var denne arbeidsplassen som burde overbevise meg, ikke omvendt. Jeg gikk så langt at jeg korrigerte intervjueren på uttalen når han haltende prøvde å spørre meg om mine spanskkunnskaper.

Det var et sosialt eksperiment fra min side, og jeg fikk selvsagt aldri jobben. Det dreier seg nemlig ikke bare om at kvinner ikke tør, men også om hva andre forventer som kvinnelig adferd. Min adferd på intervjuet var atypisk og ukvinnelig, noe som gir reaksjoner og sanksjoner fordi man bryter med forventninger. Dessuten kan det hende de hadde bedre kandidater.

Hilsen fra fortiden
I det jeg rundet hjørnet og så ham stå å vente på meg visste jeg det. Det var ham, mannen jeg ydmyket da han intervjuet meg for flere år siden. Han syntes jeg så kjent ut, men klarte ikke å plassere meg. Jeg hjalp ham aldri å plassere meg heller.

Moralen (om det er noen moral) er at verden er liten, og det du foretar deg mot eller med mennesker du tror du aldri ser igjen, kan lett dukke opp i andre sammenhenger på uventede vis. Derfor kan det være fornuftig å tenke på sin adferd i lys av at man aldri helt er i stand til å brenne alle broer så lenge man lever i et sosialt samfunn.

Dagens (bort)forklaring

- " Det skjer noe i den mannlige hjernen når han skal prøve å imponere en annen mann"

~ tangodanser som nettopp har tråkket meg på foten ~


Det er kanskje en bortforklaring og en unnskyldning, men det er noe grunnleggende i denne uttalelsen som sier meg at den er ærlig og rett fra levra. Jeg har nemlig en reell mistanke om at mye av det menn gjør for å imponere, slett ikke er for å imponere damene, men tvert i mot å imponere de andre gutta. Og jeg har også en reell mistanke om at mange mannlige forsøk på å imponere gutta har en tendens til å gå galt og gå ut over damene...

Høyst subjektiv personlig observasjon, dette, men er det ikke noe i det?

Fotografisk meddelelse

Hva er du flink til?



Hva drømmer du om?





Hva er det beste med hjemstedet ditt?





Hvem drømmer du om å kline med?



Hva ville du gjort om du var statsminister for en dag?



Hva er du mest redd for?



Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?



Hvilket yrke ønsker du deg?



Hva ville du sunget på idol-audition?



Hvorfor er du ikke kjendis, egentlig?



Hvem tagger du?




Cand. Polit.

Tiqui er blitt cand. polit. i sosialantropologi som en av de aller siste hovedfagsstudentene ved Universitetet i Oslo. Tittelen på avhandlingen er "The Social Construction of Success: Policy and Practice in a Bolivian Microfinance Institution". Resultatet ble over all forventning, jeg er kjempefornøyd og smigret, og nå venter fremtidige spennende prosjekter som måtte komme min vei. Med dette gode resultatet holdes flere muligheter åpne for hva jeg måtte finne på. Tirsdag boblet jeg om kapp med champagnen, i dag gleder jeg meg til fremtiden!

Tiqui *gledesstrålende*


Facebook og ettersøkt utvalg

Facebook opp og ned og i mente er hva jeg ser og hører når jeg åpner blogger (inkludert min egen), leser aviser, tyvlytter på samtaler eller deltar i dem. Nå er en av fordelene med systemet at man har grupper som kan arrangere events hvor man kan lage riktig så mange oppgaver for festlige lag.  Det som er dumt er at man må kommunisere der uten å kunne se kroppsspråk - noe som kan være greit før man møter noen for å gjøre alvor av 17 mai feiring i Paris. Det er ikke alltid man har anledning til å drikke alkohol i festlige anledninger, spesielt siden vi fortsatt ikke har fått innført 18. mai som offisiell helligdag. Mens vi venter på denne feriereformen kan jeg anbefale å be bartenderen om en alkoholfri mojito - den er nesten likegod som originalen og mye billigere! Er det litt skummelt å prøve drinker uten alkohol, synes du? Vel, "Kom igjen" sier CC Cowboys, av og til må man bare hoppe i det:

"Så kom igjen, kom igjen
Vi står i nærheten av en drøm
Tiden vår går så fort
Men livet er ikke kort
Så kom igjen, så kom igjen
"

Dette er kloke ord, man har bare et liv, og man bør prøve å få levd det slik at man kan fylle det med det som er meningsfullt. Det bør også være opp til enhver å definere hva som gir mening i sitt eget liv. Andre mennesker burde kunne respektere at andres veier og valg ikke alltid faller sammen med deres egne prioriteringer. Å godta homofile ekteskap utelukker ikke at den stereotypiske kjernefamilien fortsatt kan bestå av mor far og unge, men det lar seg gjøre å leve med flere varianter av familier og respektere at andres kjærlighet ikke er lik sin egen, men likefullt verdifull og meningsfull for andre. Faktisk har undertegnede Tiqui flere meninger om hvordan meninger om andre lett kan slå tilbake på en selv.

Meninger er seriøse saker, men vedlikehold er nesten like alvorlig. Dersom man ikke passer på å justere gir og skifte bremseklosser på sykkel, kan det lett gå galt ute i trafikken, og trafikkulykker er definitivt seriøse saker. Og mens vi snakker om dødsens alvor, ingenting er vel mer alvorlig enn fotball? Det ryktes at det som skulle være et vennskapelig spill for å knytte sport, regioner og land sammen i stadig økende grad styres av penger og korrupsjon. Det er kanskje ingen tilfeldighet at de beste spillerne befinner seg på tabellen med de rikeste lagene i verden

Disse spillerne har vel kanskje så god råd at de ikke trenger å notere rammenummer på syklene sine eller tegne forsikring om ulykken skulle være ute.  Vi andre, vanlige dødelige uten de store formuene må derimot sørge for litt orden og struktur i livene våre, slik at ikke uheldige omstendigheter skaper totalt kaos. Noen som virkelig vet hva det vil si å måtte organisere det meste er familier som har delt omsorg for felles barn og gjerne med hver sine barn på hver sin kant i tillegg. Man må virkelig holde tungen rett i munnen for å sørge for barnets beste i slike situasjoner!
 
blogg.klype.net er en blogg hvor man finner betryggende lite om sex treff eller wet t-shirt - konkurranser. Dessverre finner man litt for lite om sykkelvedlikehold der også, så i de tilfellene må man heller ta turen hit - eller på et sykkelverksted. Klypa var derimot desto mer opptatt av frihet, røyking og konsekvenser for en tid tilbake.

Alt i alt er innholdet i de fleste blogger litt som de berømte teatermasker - det finnes både noe å smile av og noe å bli trist av og provosert over. Hva bloggere skriver om spenner alt fra en stemning i en sommer-aften til groteske saker om voldtekt og holdninger, og noen bloggposter kommer rett og slett bare rekende på en fjøl. Det var det som var tilfelle med manuset til Man show - det kom flygende og flagrende nedover gaten og omtrent tigget om å bli blogget om.


*****
PS: Linkene her er søkeord som har resultert i besøk på min blogg, i den rekkefølgen de ble funnet pr i går kveld, med link til det innlegget de forvillede leserne klikket seg inn på. For ordens skyld er like søkeord bare nevnt en gang. Facebook går igjen i godt over halvparten av google-trafikken min, og det ville blitt usedvanlig kjedenlig om jeg skulle finne på noe om facebook 15 ganger mellom hvert søkeord av andre varianter. Ofte finnes svært lite av det innholdet man måtte ha i tankene i den aktuelle posten. Den eneste leseren jeg er sikker på at kom til rett sted er den som smigrende nok søkte på Tiqui ;)

PPS: Dette var en tag fra Iskwew, og siden jeg har fått en annen tag fra Frøken Makeløs som ligger på vent, så får jeg tagge henne tilbake, så er vi skuls ;)

Beskyttet

Beskyttet


Det sted der tid ikke eksisterer
der ondskap ikke er
der sorg ikke trår
der uhygge ikke får slippe inn
der mistillit ikke finnes
og misunnelse ikke kjennes

der bor min kjærlighet


~ min venn Kint ~

image141

På facebook-kjøret II

Det hevdes at Norges befolkning er på facebookkjøret. Det står overalt i avisene, på nettaviser og blogger, det prates høylydt på kafeer i byen og hviskes om det i stille hjørner.

Mens facebook-hypen er på dalende front blant dem som allerede er der (eller fortsatt innrømmer at de er logget på dann og vann), er det helt tydelig at nysgjerrigheten på fenomenet er størst blant dem som ennå ikke helt skjønner hva det dreier seg om. Dette har jeg faktisk tall på, ettersom besøket på bloggen min har mangedoblet seg siden jeg skrev forrige bloggpost med nesten samme navn. Over 70% av mine lesere søker seg hit på nysgjerrig jakt etter informasjon om facebook - enten alene eller i kombinasjon med andre søkeord. Jeg finner det lite sannsynlig at folk som allerede er registrert på facebook søker opp informasjon om fenomenet så til de grader, så jeg tror at flesteparten av disse 70 prosentene er ikke-brukere som er nysgjerrige.

En stor andel av facebook-snokerne kommer også fra lugubre miljøer. 15% av dem kommer fra en link som er postet på Nordic Pirat Forum. Et forum hvor man ikke kan registrere seg og se hva som står der uten at man samtidig må samtykke i å kollektivt bryte loven. Jeg har ikke noe ønske om å bryte loven, men skulle gjerne likt å vite hva som står der som forårsaker slik trafikk til min blogg...

Posten om facebook-kjøret var det også som gjorde at en journalist forvillet seg inn hit og tok kontakt for et intervju. Når en journalist først skulle ta utgangspunkt i en blogg for en artikkel i A-magasinet er det jo en smule kjipt at det er facebook-virus-metaforen min som skulle gi meg spalteplass i avisene, og ikke en av de postene jeg selv synes kunne være interessante for samfunnet, men slik er jo engang mediene.

Samtalen med journalisten var på mange måter hyggelig, fotograferingen var ikke fullt så hyggelig, og fotografen utbrøt også "Dette liker du ikke, det ser jeg!" Det hadde han helt rett i. Jeg har sjelden følt meg mer ukomfortabel og jeg kan ikke skryte av at fotografen gjorde noen innsats for å bedre situasjonen. Jeg fikk et utkast av hva journalisten ville skrive som gjaldt intervjuet og sitater her fra bloggen som så greit ut, men reklamen for A-magasinet idag og teksten der tyder på at flere vinklinger er inkludert enn hva jeg har snakket om og hva jeg har blitt gjort oppmerksom på iallfall. Det gjenstår å se hva Aftenposten har klusset sammen om dette på fredag.

Kanskje jeg blir nødt å kjøpe avisen for engang skyld? ;)

17 mai på fransk?

I år blir det en annerledes 17. mai-feiring. Hvordan den enn blir..

En tango-dansende franskmann har forvillet seg til å planlegge en tur til Oslo og oppdaget til sin forskrekkelse at det ikke er lett å finne sted å bo i hovedstaden når det skal feires nasjonaldag.  Via tangoportalen.com fant han et knippe norske tangodansere og spurte dem til råds. Deriblant fant han meg. Og slik var det det skjedde at en fransk tangodanser fra Paris skal bo i mitt hus, feire den norske nasjonaldagen og dra på årets store sommer-tangoball i Gamle logen - sammen med meg. Vi har utvekslet epost, men vet ellers ingenting om hverandre ut over at vi begge danser.

Nå er jeg litt i stuss på hva jeg skal finne på til nasjonaldagen. Skal man gå opp i rollen som norsk og feirende, kle seg i bunad og lage rømmegrøt, eller skal man rett og slett gjøre som man pleier, holde seg unna sentrum og folkemengdene og heller nyte fridagen et annet sted? Helst ville jeg rømt til skogs, og nytt stillheten i marka langt unna pølsekøen. Noe midt i mellom er vel det beste.

Noen som har gode forslag til hvordan jeg lager en god 17. mai-opplevelse for en franskmann?

Skal, skal ikke?

Hun kunne se ham for seg, det sjarmerende smilet, hvordan øynene funklet når han smilte, og den positive overraskelsen når de oppdaget at de til daglig ferdes i det samme området. Hun skulle ønske at hun hadde tatt mot til seg og gitt ham nummeret sitt, eller kanskje spurt om hans? Hvordan skulle hun nå kunne treffe ham igjen? Å rusle rundt i området i håp om at hun traff ham tilfeldig? Nei, det var litt for creapy. Hun vrengte hodet, kanskje hun kjente noen som kjente noen som kjente... ?

- "Men du kan jo bare finne nr hans på nettet, vel?" sa hennes litt for hjelpsomme kollega. Før hun visste ordet av det hadde kollegaen hennes satt seg ved maskinen og slått opp gulesider: - "Hva heter han?"
- "Jeg vet bare fornavnet, og området han bor i, vet ikke adressen engang!"
- "La oss se hva vi finner, kanskje er det ikke så mange.. "
- "men.. "
- "hva er postnummeret i det området, sa du? Nei, vent, vi skriver bare selve navnet på området, se her..!"


Skal, skal ikke?
Der stod det to treff svart på hvitt på skjermen. Det kunne være den ene, eller det kunne være den andre. Hun kjente det ble litt tøft dette, ville hun egentlig, kunne hun bare ringe da? Nei, det ville være for flaut. Dette gikk litt for fort, hun kjente at kollegaen gikk litt for fort frem her, dette var hun ikke helt klar for - eller kanskje?

- "Hva har du å tape?" spurte hennes kollega, og forklarte: - "Enten er det ham, og han vil synes det er hyggelig med positiv oppmerksomhet, eller så er det ikke ham, og da vil vedkommende aldri vite hvem du er likevel. Hvis du ikke prøver, vil det iallfall ikke skje noe, det er helt sikkert".
- "ja, men hva hvis han har kjæreste?"
- "da vet du i det minste, og slipper å tenke mer på det. Jeg ville faktisk blitt litt imponert hvis noen brukte energi på å finne meg, det er jo et veldig hyggelig kompliment!"

Som de fleste vet, det er mye lettere å kjøre bil når man sitter i passasjersetet. Det var så enkelt å si for hennes kollega, det var ikke hun som skulle bestemme seg for om hun skulle drite seg ut eller ikke. Skal, skal ikke...
Hun tenkte på det, veide for og mot, følte seg litt modigere med litt mildt press fra hennes overivrige kollega, kanskje... tja, hvis ikke skjedde det jo ikke noe, det var jo sant.

image140


* Skal *
Det hoppet i magen hennes i det hun sendte avgårde sms'en. Pakket inn i mange ord for å mykne fallet i tilfelle hun bommet hadde hun mellom alle linjene spurt "Er du ham?

Svaret kom ikke så lenge etter og hun hadde funnet riktig person. Ja, det var ham. Hva nå? Hun måtte finne en måte å treffe ham, fortsette den fine samtalen der de slapp. Ok, nå kunne hun ikke veie for og mot så lenge, nå måtte hun bare stå løpet ut. Hva skulle hun skrive? Måtte ikke skremme ham bort, måtte ikke være for nøytral, ikke for mye, ikke for lite. Hvor i alle dager finnes den riktige balansen? Hun begynte å taste, slettet de første ordene og tastet på nytt. Hun så på meldingen og tenkte - hvordan ville hun reagert på denne? Hun slettet noen ord igjen og omformulerte setningene enda engang og endte til slutt opp med en invitasjon, passe nøytral, men med hint av interesse: "Med fare for å tråkke i salaten, ville du kanskje ta en kaffe en dag?"


Bomtur, men likevel
Det viste seg at mannen var godt plantet i salaten allerede, og måtte takke nei til kaffen, men svaret var likevel hyggelig. Selv om det viste seg å være en bomtur, var hun likevel ganske fornøyd med at hun hadde tatt motet til seg, turd å gjøre en innsats. Hun hadde i det minste prøvd, og hun hadde lykkes i å gi et hyggelig kompliment som han sikkert ville smile av en stund, uten at det hadde skadet noen. Og hun var blitt littegranne modigere. Alt i alt hadde hun ikke tapt noe, bare vunnet en litt større tro på seg selv.

Nytt liv i hengende snøre

Høyt henger de, men er ikke spesielt sur av den grunn. Det er håp i hangande snøre, sies det, og her er håpefulle undertegnede som henger på "Nytt Liv", en nydelig klatrerute på Gullaug-feltet som er gradert til 6-.

image138

Andre ganger må man forankre seg fast til bakken, for å sikre seg at man ikke farer oppover hvis andre faller ned:

image139

(Begge foto: A. McMillion)

Tusen takk til Yaldaboath og A. McMillion for flott klatretur!

UPC/Get: "Vi liker ikke egentlig å ha kunder"

Som Obos-medlem har jeg et relativt greit kombinasjonsabonnement på både bredbånd og kabel-telefoni gjennom Get. Dette fungerer godt for mitt behov og det vil jeg i utgangspunktet fortsette å ha.

Som noen av dere vet, så drar jeg utenlands i et halvt års tid snart, og i den sammenhengen har jeg sagt opp eller fryst alle andre typer abonnementer. Dette har vært grei skuring hos magasiner, nettsteder, treningssentre, mobiltelefon osv. Men hos Get går det ikke å fryse sitt abonnement. Enten må man betale for det hver måned mens man er borte, eller så må man si det opp.


Hvorfor gjøre det enkelt?
Å si opp sitt Get-abonnement er ikke bare enkelt. Hvis alt går etter prosedyrene og ingenting går galt må man si opp skriftlig før den 1. ettersom 1 måneds oppsigelsestid betyr ut påfølgende måned. Deretter må man koble fra modem og telefoni-boks, og frakte dette verdifulle godset til UPC's kontor i Maridalsveien. Jeg kan altså ikke bare be dem koble ut, for så å koble opp igjen når jeg kommer tilbake. Å levere dette må være det siste man gjør før man drar, eller så er man jo uten telefon og nett de viktige dagene rett før man drar - da man virkelig har behov for det. Siden jeg reiser en søndag, så skjønner alle at dette blir en smule kronglete. I tillegg kommer de mange eventuelle telefonene der ikke alt går som det skal, og som iallfall Iversen kjenner til, er det ikke sjelden.



Må vi ha en grunn? Holder det ikke å mislike kunder?

På spørsmål om hva årsaken til at Get har en slik policy svarte kundeservice at det var bare slik det var. Det er jo strengt talt ikke et svar på spørsmålet, og jeg spurte igjen om hva som var argumentasjonen for å ikke tilby en mulighet til kunder som faktisk ønsket å være kunder, men i stedet tvinge dem til å si opp? Ja, nei, det var nå bare slik det engang var. Jeg foreslo at han kanskje burde ta det opp med de som bestemte hvordan det bare var, fordi det virker rart at Get skal være den eneste abonnementsleverandøren som ikke tillater sine kunder å fortsatt være kunder gjennom et utenlandsopphold.

Ikke bare er det utrolig tungvint, men Get gjør det også svært vanskelig for en kunde som faktisk ønsker å være en fortsatt kunde. Men jeg er ikke interessert i å betale flere hundre kroner i måneden mens jeg er borte for en tjeneste jeg ikke kan benytte meg av. Så da blir det vel at jeg sier opp. Og jeg tror kanskje også at jeg ikke føler det store behovet for å koble opp igjen med Get når jeg kommer hjem igjen, når de egentlig ikke liker å ha kunder...


Nedtelling

Jeg har nå 4 uker igjen på jobb , 4 uker og en dag til jeg reiser, 4 uker og to dager til jeg setter mine føtter på Argentinsk jord.

Om 31 dager står jeg og orienterer meg på flyplassen utenfor Buenos Aires og finner en måte å reise til mitt nye hjem i Balvanera. Om nøyaktig:
  • 2 678 400 seconds
  • 44 640 minutes
  • 744 hours

Til jeg drar blir det ganske nøyaktig 29 dager:

  • 2 505 600 seconds
  • 41 760 minutes
  • 696 hours

Kalkuleringene er gjort på dette søte lille nettstedet.


Tango til Depeche Mode

Noen sverger til tango som type musikk, men dansen er mye mer anvendelig enn at den kun kan danses til det som tradisjonelt kalles tangomusikk. Sebastian Arce og Mariana Montes tolker her en kjent Depeche Mode-låt med sine forføreriske føtter. Har du hittil ikke brydd deg med å se tangovideoene jeg har postet, så se denne:



Jeg husker ikke i farten hva låten heter, men det gjør kanskje du?

Gammel nok til å bestemme selv!

Livet var generelt grått og tungt. Mannen hennes hadde gått bort for flere år siden og etterlatt henne i sin elendighet, sin sykelighet og med en stappfull dosett av piller. Her satt hun da alene, i en ett-roms som skulle være tilrettelagt for "omsorg", og følte slettes ikke at hun merket noe til omsorg fra verden. Døtrene stakk jo innom av og til, men det ble sjeldnere og sjeldnere. Hjemmehjelpen kom innom annenhver uke for å skufle unna smulene hun hadde sølt med vilje. Hun kjente en overveldende bitter følelse av trass. Verden hadde frarøvet henne hennes liv, og her satt hun og ventet. Og hun var klar over det, det eneste hun ventet på var døden. Ja, for man vokser ikke av seg sine smerter når man er over 90. Hun visste det nok. Det var bare å fylle på med piller for å døyve det verste, ettersom smertene ville øke i intensitet inntil kroppen gav etter og lot henne fare.

Hvis hun ikke hadde vært så opptatt av å understreke sin bitterhet med trassige handlinger ville hun kanskje innrømmet at hun rett og slett savnet mannen sin, savnet en varm hånd og noen å dra på butikken sammen med. I stedet føyste hun unna enhver som ville ha henne til å gå ut, hva skulle hun med solstrålene? Nei, gi henne heller en paralgin forte til!

Det er ikke godt å si hva som gjorde at hun til slutt gikk med på å dra noen uker på "ferie". Pfmpf! Ferie! Avslastningshjem, het det, det var et sted man stuet bort gamle, bitre mennesker som henne for å slippe å se dem. Svindyrt var det også. De fornektet seg ikke og gjorde et dypt innhugg i hennes mange oppsparte penger. De som døtrene så slik frem til å arve. Ha! Ja, hun regnte med at hun egentlig bare var en slags bankkonto for dem nå. En bankkonto med bindingstid.

Livet snur
Men hun hadde ikke tenkt over at blant de bortstuede var det en kjekk ung mann på 81. Han var høy og hvithåret, med relativt mørke trekk, han hadde nok hatt svart når når han var ung. Han smilte bredt til henne og litt etter litt smeltet noe av hennes bitterhet bort. Han fant en streng av mildhet hos henne som hun hadde glemt at hun engang hadde hatt. Hun glemte helt å gjøre livet surt for pleierne, og istedet tok hun denne mannen i hånden og ruslet på stille turer rundt i hagen. Så en dag tok han mot til seg og kysset henne.

Livet ble snudd opp ned. Plutselig kunne hun ikke skynde seg nok for å leve. Hun hadde nesten ikke tid til å telle pillene i dosetten, men sørget for å nyte hvert stjålne øyeblikk sammen med ham. Når "ferien" var over kom han på besøk. Han hadde som henne drosjerekvisisjoner som tidligere hadde ligget i en skuff og støvet bort. Nå kunne de se ertende på hverandre og impulsivt bestemme seg for å bruke en rekvisisjon til, bare for å ta en biltur! Hvor de skulle? Nei, det visste de ikke, på tur, vel! Besøkene ble oftere og oftere, og etter noen uker bestemte de seg for å flytte sammen. Det var vel ingen grunn til å vente? Behovet for smertestillende ble mindre og mindre, hun hadde jo solstrålene og sin gode venn. Og nå skulle de tilbringe dagene sammen, de dagene de hadde.

En skygge
En dag han var ute kom døtrene på besøk. De satte seg alvorlig ned med henne og ville diskutere dette forholdet hennes. Hvorfor hadde hun latt ham flytte inn uten å spørre dem? Hvordan kunne hun vite at hun kunne stole på ham? De likte ikke at hun brukte så mye penger på ham, var hun sikker på om han ikke var med henne bare for pengenes skyld?

Hun ble sittende og måpe. Lot det døtrene sa gå gjennom hodet flere ganger uten helt å forstå at det var mulig. Satt de der og mente at de skulle bestemme om hun skulle ha venner eller ei? Hadde de latt henne være alene fordi hun skulle bruke mindre penger? Skulle de ikke kunne unne henne en å støtte seg til? En som lot henne stå på tåspissene hans for at hun skulle rekke opp for kysse ham? Skulle de ikke kunne unne henne et liv på slutten av livet?

Døtrene satte himmel og jord i bevegelse. Da hun ikke gav dem rett søkte de om å få henne umyndiggjort. De hevdet at hun kunne ikke være med sine fulle fem dersom hun lot en mann tvinge henne til å bruke så mye av sin formue, familiens arvegods.

Avgjørelsen
En vårdag etter nok en runde med døtrene satt hun stille på balkongen og prøvde å nyte solstrålene mens han var nede i butikken en tur. Et skyggens slør var kastet over deres dager, og hun hadde måttet ta en pille for å se lysere på dagen. Hvorfor skulle hun måtte slåss mot døtrene for å få ha noen siste år med lykke? Hun tok avgjørelsen der og da, og sa høyt til seg selv:

- "Vet du", sa hun, "jeg er 92, jeg er samboer og det har jeg lov til. Jeg er gammel nok til å bestemme selv!"

Arr

Det er ikke ofte hun tenker på det - hvordan hun fikk sine arr. Til daglig hindrer dem henne ikke, og de synes ikke så godt. Andre mennesker vet ikke om dem, og hun har ikke behov for å la dem vite. Kanskje noen stusser på hvordan hun reagerer av og til, men det er ikke verre enn at det lar seg glatte over.

Glatte over. Bagatellisere. Det var ikke så farlig. Det gikk vel helst bra.
Nei, det gjorde ikke det. Hun overlevde, riktignok, men det gikk ikke bra.


- "Ta meg bort herfra! Det gjør vondt. Få dem til å stoppe!"

Hun føler seg innesperret, det vokser opp et bur rundt henne og fanger henne inne sammen med de krypende, kravlene, hissende ormene. Hvor enn hun snur seg er det en vesende dobbelt-kløftig tunge som varsler to spisse tenner klar for hogg. Panikken brer seg, og hun skriker ut til de utenfor buret, og oppdager at de betrakter henne som på en zoologisk utstilling. Ormene eser ut i størrelse og omdannes til varaner, og det går opp for henne at hun er geitekillingen. Det er foringstid.


Alt for lenge levde hun i dette buret. Mennesker som brød seg om henne observerte fortvilet hvordan bit for bit av hennes selvtillit og overlevelsesvilje ble revet av og smuldret opp mellom tennene til krypdyrene. Men ingen av dem tenkte på å la henne bytte bur, eller kanskje bytte til en annen hage. Ingen av dem tenkte på å kanskje slippe henne ut av buret. Det var for vanskelig, krevde for mye arbeid, ville ha konsekvenser for vennskapet med ledelsen i den zoologiske hagen, og det ville bety at man måtte oppgi sosiale fordeler som man hadde her i denne hagen.

Ved første mulighet flyktet hun fra hagen. Men det tok lang tid før sårene grodde. Og et tok henne lang tid å samle sammen biter og rester av sin selvfølelse. Men aller lengst tid tok det å tilgi dem som ikke lot henne slippe, dem som ikke var villig til å gjøre alt i sin makt til å beskytte henne. Hun er ikke sikker på om hun enda har klart det. Hun klandrer ikke varanene. De visste ikke hva de gjorde. Men hun klandrer dem som ikke hadde vilje til å se bortenfor sine egne praktiske hensyn og som ofret henne for enkelthetens skyld.

Det er ikke ofte hun tenker på det, men hun merker det med jevne mellomrom. Hvordan hun skyr avhengighet av andre, hvordan hun stadig må videre, ikke klarer å finne roen på et sted. Hvordan hun stadig ser seg over skulderen, og heller trekker seg tilbake enn å stole på andre, enda så åpen og levende hun virker på omgivelsene.

Hun overlevde riktignok, men det gikk ikke bra. Det glattes over, nå av henne selv. Men noen netter innhenter buret henne, og tvinger henne til å føle på dem igjen. Sårene som gav henne arr.

- Og så kan man ikke si noe

En far og to sønner på et venteværelse:

Faren sitter på en stol borterst, eldste sønn (ca 7?) sitter på neste stol, og yngste sønn (ca 5?) driver å knuffer frem og tilbake med sin stol som går på hjul. Eldste sønnen sitter med knærne vendt mot lillebroren og betrakter ham.

Plutselig tar lillebror fart og skyver kontorstolen med kraft rett inn i knærne til storebror. Storebror ser først sjokkert ut, så ser jeg grimaser av smerte begynner å bre seg utover ansiktet hans og han kjemper for å holde et hyl inne i seg. Far registrerer ingenting, og lillebror står tafatt og betrakter resultatet av sin handling.

Smerten blir mer og mer uutholdelig for storebror, og han klarer snart ikke lenger å holde seg fra å skrike. Ingen andre reagerer, så jeg krysser over værelset, setter meg ned med ham og holder rundt ham og spør ham hvordan det er med ham. Han har holdt pusten til nå, og slipper den i et høylydt hikst og en skjærende grimase. Først nå reagerer faren, snur seg mot dem og lillebror skynder seg å si:

- "Det var han som begynte!"

Faren ser spørrende ut og jeg forklarer at storebror fikk stolsetet med stor kraft rett inn i knærne.

- "Åh, han gjorde det vel ikke med vilje!?" sier faren.

Storebror har kjempet for å holde smerteskrik og gråten borte helt til nå, men når han hører bagatelliseringen fra faren og lillebrorens beskyldninger klarer han ikke mer og hikster:

- "Nei, han gjorde det med vilje!"

Jeg trekker meg unna, faren må ordne opp mellom sine to sønner selv, og jeg har jo som totalt fremmed ingenting jeg skulle sagt i denne situasjonen. Men det som nå utspiller seg i relasjonen mellom de tre skjærer meg i hjertet.

Lillebror påstår hardnakket at han ikke har gjort noe galt, og at storebror begynte. Han understreker det til og med ved å påny angripe sin storebror og slår ham i knærne. Farens reaksjon er å sette seg mellom dem, ta lillebror på fanget, holde rundt ham og si

- "Du må være litt forsiktig, vettu!"

Imens sitter storebror fortsatt og hulker stille alene. Han mumler igjen: - "Han gjorde det med vilje".
- "Nei, det tror jeg ikke", svarer faren, før han igjen vender oppmerksomheten mot lillebror på fanget, stryker ham over håret og sier: - "det er sånt som skjer".

Jeg klarer nesten ikke å se på. Hva lærer lillebror av dette? At han skal være forsiktig? Neppe. Han lærer at han kan skade sin storebror og likevel få all den positive oppmerksomheten. Han lærer at han kan komme unna med ugjerninger og løgner og at offeret sitt ikke blir trodd.

Hva lærer storebror? At uansett hvor flink han er til å ikke lage scene, til å holde smerten inni seg og til å ikke ta igjen, så sitter han med svarteper og får ingen trøst av den personen som skulle beskytte ham. Han lærer også at han ikke vil bli trodd når han har blitt utsatt for et angrep, og at angriperen ikke bare slipper unna, men innkasserer all sympatien.

- Og så kan man ikke si noe...

Smil

Smil

Sikkerheten spredte seg sakte i smilet hans

mens han tenkte på det han før hadde glemt

Tankene åpnet seg som blomster ved daggry

og ordene strømmet ut av de åpne kronbladene


~ min venn Kint ~


image137

(Foto: Elisa Vik April 2004)

Brilliant meta

Pete and Brian er mitt ny-oppdagede radarpar på Youtube. Ta en titt på deres brilliante meta-snutt:


Nettverk, sted og tilhørighet

Hvor er du fra?

Det er et like vanlig spørsmål som å forhøre seg om hva noen heter. Hvorfor er det viktig for oss å vite hvor noen er fra? Og hvorfor ligger det automatisk en antagelse om at man er bare fra et sted? I vår verden i dag er det mange som mer og mer misliker å få dette spørsmålet. De føler nemlig ikke at de har en spesiell kvadratmeter som de regner som sin, som sitt opphavssted, som en del av dem. Mange har foreldre med ulike nasjonaliteter, som har tilknytning til ulike deler av landet eller som har flyttet rundt både innad og mellom land. Senere i voksen alder er det mange som har tilegnet seg språk og erfaringer gjennom jobb og studier på mange forskjellige steder, og alle stedene opparbeider man seg en tilhørighet til. Eller vent, kanskje det ikke er stedet man får en tilhørighet til, men til de sosiale nettverkene - menneskene - man omgir seg med på et sted.

Minner og sted
Minner forankres i sted, og på samme måte som med lukt kan man ofte oppdage minner som lå godt begravet i underbevisstheten om man besøker et sted på nytt etter lang tid. Men tilhørigheten til stedet er der ikke lenger, for menneskene man følte tilhørighet til er der ikke. Kanskje er de der, men da har gjerne relasjonen endret seg og avstanden satt inn, slik at vi ikke lenger føler den samme dragningen.

Jeg pleier å si at jeg har to hjemland. Norge og Bolivia. Mitt statsborgerskap er norsk, og dialekten antyder at jeg er fra Bergen. Men det er bare når jeg snakker norsk. Ikke snakker jeg kav heller, så det finnes Bergensere som ikke hører at jeg har en felles bakgrunn med dem. På spansk sniker det seg inn uttrykksformer og tonefall som stammer fra Cochabamba, og andre sør-amerikanere hører denne vrien på spansken min. Jeg bodde i Bolivia kun i 6 måneder, kan jeg likevel hevde at jeg har det som hjemland? Jeg kan iallfall påstå at jeg har en tilknytning. Jeg har tre familier som "adopterte" meg, jeg har venner, kolleger, en hund og en mengde minner.

Endring i tilknytning
Men om jeg dro dit igjen, ville jeg føle samme tilknytningen nå? Mitt forhold til Norge var for eksempel helt annerledes i det jeg kom hjem, og jeg brukte mer enn et halvt år på å komme meg over kultursjokket. På planen står et lengre opphold i Argentina. Lenger enn mine dager i Bolivia. Da er det bare å forvente at jeg skaffer meg et tredje hjemland, nye tilknytninger, og nye mennesker som inngår i et argentinsk nettverk. Om noen måneder vil kanskje deler av min bolivianske snert avslepes med en argentinsk variant av spansk.

Hvorfor settes regionale grenser for nettverk?
Jeg har tenkt litt på dette med sted, nettverk og tilhørighet de siste dagene og det som trigget det var en teknisk begrensning i forhold til steder du kan ha tilhørighet til på facebook. Man kan bare være med i ett regionalt nettverk, og man kan ikke bytte regionalt nettverk oftere enn hver 60 dag.

Hva slags begrensende tanker er det som ligger bak noe slikt? Det finnes utrolig mange mennesker som har flere geografiske bakgrunner, som ikke har et primær-sted de hører hjemme i, og som via familiesammensetninger og erfaringer i livet (så som f.eks. feltarbeid) har tilknytning til to eller flere steder, land og regioner. Dessuten kan man ikke invitere venner inn i lukkede grupper som tilhører andre regionale nettverk enn seg selv. Til å være et system som skal bygge nettverk og hjelpe folk å vedlikeholde nettverk er det interessant og ikke så rent lite begrensende at man ikke har lov å ha venner og medlemskap på tvers av regionale grenser. I vår globaliserte verden er en slik begrensning rett og slett unaturlig.

Noen andre som har reagert på dette i termer av forståelse av sted og rom, tilhørighet og hybriditet, samt nettverk på tvers av grenser?

Er menneskets adferd styrt?

Iskwew gav meg følgende oppgavetekst i Nordstafetten og det er ikke småtterier hun vil jeg skal sette på papiret i løpet av tre dager:

"Som antropolog er du utdannet til å se mennesket som kulturvesen. Det er samtidig stadig vekk vinklinger i samfunnsdebatten som sier at vi er fulle av nedarvede biologiske egenskaper som styrer oss. Dette ser du ikke minst i likestillingsdebatten. Hvorfor beskriver det virkeligheten bedre å se mennesket som et kulturvesen? I den grad du mener det gjør det. Hvis ikke kan du forklare hvorfor det ikke gjør det."



Naturvesen versus kulturvesen?
Her er det mye å ta av. Problemstillingen handler om det som er kjernespørsmålet i omtrent all forskning om mennesket og adferd i en hel rekke fag. Hva genererer adferd og handlingsmønstre og hvordan kan man avdekke styrende mekanismer? Naturvitenskapene og Humaniora har fundamentalt ulike perspektiver på mennesket og årsaker til adferd. Styres vi av biologi eller styres vi av kultur? Eller styres vi i det hele tatt?

Evolusjonistene finner sine biologiske forklaringer på menneskets adferd gjennom et prinsipp om artenes behov for å reprodusere seg selv og at tilpasningsdyktige egenskaper vil vinne frem i konkurransen om å overleve og formere seg, mens egenskaper som er dårlig tilpasset vil dø ut av et naturlig utvalg. Disse prinsippene har absolutt mye for seg og de færreste vil vel argumentere mot grunnprinsippene i Darwins utviklingslære. Men forteller de nok om menneskelig adferd til å kunne forstå seg på forskjeller i adferd mellom kjønnene for eksempel?

Ars Ethica påstår det, med argumentasjon hentet fra evolusjonspsykologien. Det som jeg først og fremst stusset på både i hans basismateriale (som er en undersøkelse om menn og kvinners holdninger i relasjon til sjalusi og utroskap) og i hans forklaringsmodeller er at han hevder det er "biologiske" forklaringsmodeller. Jeg skriver "biologisk" i hermetegn, fordi adferd forklares mindre ut fra biologi enn ut fra en tenkt opprinnelig urtilstand der menn var jegere og der kvinner passet bålet og barna i hulene, altså en sosial setting. Legg også merke til at jeg skriver 'holdninger' i stedet for 'adferd', dette vil jeg komme tilbake til under.

Han går videre til å argumentere at dette var "miljøet hvor mennesket utviklet seg" - som om utviklingen stoppet der, og som om det bare fantes én unik type opprinnelig naturtilstand - og at denne "evolusjonære fortiden" fortsatt styrer våre handlinger, valg og adferd. Det stilles ikke spørsmål om sammenhengen mellom biologi (altså kropp og arvelige egenskaper) og tilpasningen til denne sosiale settingen, snarere forklares nåtidig atferd ut fra den antatte forsvunne og forhistoriske sosiale settingen, i stedet for å ta evolusjonsteoriens prinsipper på ordet og anta at menneskelige egenskaper ville fortsatt utvikle seg og stadig tilpasse seg nye tiders utfordringer nettopp gjennom naturlig utvalg. Evolusjonsteorien inneholder ikke noe prinsipp om at utviklingen stopper ved et punkt, og både menneskers kropp, fysikk og psyke har gjennomgått betydelige og observerbare endringer opp gjennom historien. Menneskets og dyrenes tilpasning slutter altså ikke en i opprinnelig naturtilstand, men fortsetter - både biologisk og mentalt - som tilpasning og utvikling til de til-enhver-tid aktuelle omgivelsene vi måtte omgi oss i.

Hva slags tilpasning?
Jeg anser altså Ars Ethicas forklaringsmodeller som arkeologisk-sosiale, ikke som biologiske eller evolusjonsteoretiske. Evolusjonspsykologien stiller nyttige og interessante spørsmål, men det virker noe misforstått om man hevder at et fortids stadium skal forklare nåtids adferd - så lenge vi samtidig husker på evolusjonsteoriens fremste argument - nemlig kontinuerlig tilpasning gjennom naturlig utvalg.

Men dette blir for enkelt. Alle som har vært noe engasjert i miljødebatten vet at mennesket har en tendens til å ikke akkurat tilpasse seg sitt miljø, men snarere lager løsninger for å tilpasse miljøet til våre egne - ofte kortsiktige - ønsker og behov. Man vet også at mennesket er i stand til å endre sin adferd i lys av nye tanker, forståelser og informasjon i løpet av kort tid. Det trenger ikke ta en generasjon eller hundre heller.

Det er dessuten en mengde ulike aspekter man kan tilpasse seg til - eller la være. Tilværelsen byr på en drøss ulike hensyn i tillegg til de mange menneskers ulike ønsker og mål som sjelden er sammenfallende og sjelden peker i samme retning. Situasjonen som menneskelig adferd foregår i, er altså multidimensjonal, og handler ikke bare om nyttemaksimering med tanke på reproduksjon og ressurser.

Reproduksjon og ressurser har helt klart fortsatt viktige posisjoner blant alle hensyn man tar, men de er ikke enerådende til den grad at man kan si at det vil styre menneskelig adferd. Dessuten inngår også reproduksjonen og ressursforvaltningen i større sammenhenger og gir forskjellig mening som _del av_ forklaringsmodeller alt etter hvilke grupper mennesker det er snakk om. Hensynet til ressursbehov og reproduksjon er altså relevante, men på ingen måte uttømmende som forklaring på menneskers adferd.

Adferd vs holdninger
For å kunne si noe om menneskers adferd, trenger man data om adferd. Spørreundersøkelsen som Ars Ethica refererer til har ikke dette. Man har spurt menn og kvinner om adferd og sjalusi, og et av spørsmålene spurte etter hva som ville være verst av emosjonelt eller seksuelt utroskap. Det man måler her er holdninger til utroskap, ikke adferd. De som har svart har nok vært ærlige, men det er likevel stor forskjell hva folk sier og hva folk faktisk gjør. Det er også stor forskjell på å svare på tenkt håndtering i en hypotetisk situasjon og hvordan man vil reagere i en reell utroskapssituasjon. Det er lite sannsynlig at de mange lever i forhold der de har opplevd utroskap og svik hadde en holdning om at dette var greit i utgangspunktet. Istedet er det så mange andre hensyn som veier tungt når man først er i situasjonen at valget kan slå begge veier. Disse hensyn dreier seg helt klart ikke bare om ressurser og reproduksjon, men snarere om følelsesmessige, sosiale, praktiske og familiære hensyn.

Den samfunnsmessige organiseringen av ressurser har endret seg dramatisk de siste hundreårene og gitt kvinner større tilgang til å kunne være økonomisk uavhengig. Dette er en sosial setting hvor kvinner stadig oftere tar initiativ til skilsmisse der hun oppfatter samlivet som destruktivt. Det er samtidig stadig flere som velger å ikke få barn og som velger å ikke gifte seg. En stor andel av disse er også kvinner. Her skurrer det iallfall om vårt behov for reproduksjon skulle være vår fremste drift. Det har vært en kronglete utvikling for kvinner å få anerkjennelse nok til å kunne få tilgang til egne ressurser, egne jobber og egne måter å forsørge seg og eventuelle barn. Dette handler om adferd som spiller seg ut innenfor, men også på tvers av de muligheter og begrensninger i den aktuelle sosiale setting.

La meg illustrere et eksempel jeg har fra en work-shop på the Microcredit Summit Campaign i New York i 2002. Temaet var "empowerment for women", og panelet ønsket å bevisstgjøre oss på hvilke begrensninger våre holdninger til kjønn og adferd satte for de mulighetene kvinner har til å sørge for seg selv. De satte opp en liste over aktiviteter og statuser og ba deltakerne krysse av for hvilket kjønn de umiddelbart tenkte på. Listen var som følger:


Aktivitet: Status:
- å sy
- å lage mat
- å dyrke grønnsaker
- å snakke
- å styre husholdsbudsjettet
- skredder
- kokk
- bonde
- politiker
- regnskapsfører

Selv om dette er aktiviteter og yrker som innehas av begge kjønn har man en tendens til å tilskrive aktiviteter uten status til den prototypiske kvinnen, mens de nøyaktig samme aktivitetene i form av et yrke som gir status tilskrives det en prototypisk mann. Dette er skiller som er sosialt konstruert, og som drives og vedlikeholdes av holdninger i samfunnet. Men det er ikke slik at det ikke kan endres, og både holdninger og adferd er i konstant endring - eller tilpasning om man vil - til stadig nye måter å organisere vårt sosiale liv på.

Kultur, struktur og prosess
I tidligere tider var antropologien på jakt etter samfunnsstrukturer som organiserte sosial adferd, den såkalte strukturfunksjonalismen. Her tenkte man seg at et samfunn bestod av et sett av institusjoner (som familie, slektskap, religion, politisk organisering osv) som fyllte visse funksjoner i samfunnet. Perspektivet ble problematisk fordi det fremstilte et samfunn/kultur i et statisk og avgrenset bilde, og var lite fruktbart for å forklare endring, variasjon innad, fellestrekk utad og avvik.

Siden har man prøvd å erstatte struktur og kulturbegrepet med mer prosessuelle begreper for å kunne åpne for forklaringer på både endring og kontinuitet, globalisering og nedbryting av lokaliserte og imaginære grenser. Kulturbegrepet ble for vidt og for upresist til å kunne fungere som forklaring på adferd. Kanskje man heller kan kalle mennesket et sosialt vesen i tillegg til å være både kultur- og artsvesen.

Eksempelet over henspeiler på det nye diskurs-begrepet hvor man inspirert av Michel Foucault analyserer hvordan ideer og måten man snakker om fenomener på har en innvirkning på hvordan vi forholder oss til dem og dermed også sosialt akseptert adferd i forhold til dem. Dersom man i utgangspunktet setter kvinner i en bås der aktivitetene deres ikke anses som like statusgivende som menns aktiviteter farger det måten vi forholder oss til alle aktiviteter utført av kvinner - bare fordi de er utført av kvinner. Mens de samme aktivitetene kan utføres av menn - i en litt annen setting - og kalles yrker som samtidig gir en status. Den reelle adferden er den samme for begge kjønn, men den oppfattes, håndteres og betraktes ulikt på bakgrunn av kjønn - en sosialt konstruert ide om sammenhengen mellom kjønn, aktivitet og status.

Jeg vil påstå at hverken biologi eller kultur/samfunnsstruktur er i stand til å determinere vår adferd, men det er helt klart vesentlige rammer for muligheter og begrensninger av akseptert og sosialt sanksjonert adferd. Skillet mellom akseptert og sanksjonert adferd er sosialt konstruert og transformeres kontinuerlig, og danner i mye større grad en sosial ramme for adferds-repertoar enn biologi, men totalt styrende er det ikke.

Man kan si at det er mindre sosial aksept for at kvinner beveger seg ut på menns område og vis versa. Det betyr ikke at ingen gjør det. Dersom det ikke fantes avvik fra de sosiale normene, ville man ikke ha behov for sosiale sanksjoner. Men tross sanksjoner er det alltid variasjon i adferd også innad i tilsynelatende homogene grupper. Sosiale normer er heller ikke entydige overalt, og mennesket er til stadighet satt overfor valg.

Individuelle valg og samhandling
Når det kommer til valg tror jeg faktisk det blir misvisende å studere adferd i kjønnskategorier. Det er en tendens både i forskningen, i statsorganiseringen og i det sosiale fellesskap generelt til en økende individualisering. Vår nåværende situasjon gir stadig flere muligheter til enkeltindividet - både kvinner og menn av alle legninger - til å velge sin adferd, sin identitet, sine målsettinger, og det man selv måtte mene gir mening og livskvalitet.

For å kunne si noe om hva som forklarer individuell adferd må man faktisk ha adferdsdata - handlingsdata og samhandlingsdata samt kontekst for situasjonsdefinisjonen. Å fylle ut et spørreskjema holder ikke, her må man ut og se adferd i praksis. Den menneskelige adferd forstås best i reelle sosiale sammenhenger, ikke hypotetiske situasjoner hvor alt som spiller inn på våre valg er fjernet.

Jeg vil verken avvise biologiske eller kulturelle faktorer i forståelsen av menneskelig handling. Men de utgjør bare del-forståelser. Man kommer ikke utenom individets egne mulighet til refleksjon, valg, nyttiggjøre seg ny informasjon og å _ombestemme_ seg.

Jeg velger og handler ikke slik jeg gjør fordi jeg er kvinne eller fordi jeg har en kropp som er i stand til å føde barn. Jeg handler ikke engang i samsvar med mine egne tidligere handlinger, og langt i fra i samsvar med hva jeg kan tenke meg i ulike hypotetiske situasjoner. Hvilket alternativ mitt valg av adferd faller ned på avhenger av hvem jeg er sammen med, hvor jeg er, i hvilken sosial setting, hvor følelsesmessig engasjert jeg er, hvor nære relasjoner det er snakk om, hvor ansvarlig jeg føler meg overfor eventuelle konsekvenser osv. Og alle disse faktorene kan slå i ulike retninger. Jeg søker ikke blindt etter en mann for å reprodusere meg selv eller for å ta del i hans ressurser. Dagens omgivelser tillater meg å kunne forsørge meg selv, leve et kvalitativt godt liv uten barn og uten at det sosiale fellesskap vil sanksjonere min mangel på reproduksjon eller manglende "kvinnelige" tradisjonelle adferdsmønstre. En mann vil i fremste rekke være en partner jeg "har plass til" i livet mitt, ikke en som jeg trenger i kraft av at jeg er kvinne og han er mann.


Dette kunne man skrevet et helt bibliotek om. Det er utrolig mange vinklinger jeg ikke har tatt med, og som ville vært relevante. Hovedbudskapet mitt er at man skal være forsiktig med å tro at menneskelig adferd kan genereres utfra en simpel årsakssammenheng mellom A og B. Man må i første omgang ta med hele alfabetet, og deretter prøve å holde flere modeller og tanker i hodet samtidig. Man må ikke enten være et artsvesen eller et kulturvesen. Man kan være begge deler og i tillegg inngå i sosiale prosesser som stadig endrer seg, og hvor forskjeller i adferd innad er like store som forskjeller utad mellom de kategoriene vi har konstruert i vårt sosiale fellesskap.


Se forøvrig Thomas Hylland Eriksen's tekster om Darwin og utviklingslæren:
http://folk.uio.no/geirthe/DarwinP2.html
http://folk.uio.no/geirthe/Blindspots.html
***********************************************************************************


Othilie på "... og de sier verden er et godt sted" skal få en oppgave som er litt mindre omfattende enn den jeg fikk:

Et jamaicansk ordtak forteller at "den som ikke kan danse sier at musikken er dårlig". Med utgangspunkt i dette ønsker jeg at du reflekterer fritt omkring sammenhengen mellom bevegelse og musikk.

RSS 0.91