Det trengs tre for å danse tango

- Hvordan går det med tangoen da?

Jeg overhørte to menn snakke sammen ute i korridoren. Siden tango er en dans jeg er fanatisk opptatt av, spratt jeg opp av stolen for å se hvem det var som kanskje delte min interesse?

Jeg gjenkjente den ene av de to herrene fra tangomiljøet i Oslo, og han kommenterte til den eldre herren at denne damen danser også tango!

- Ja, jeg danser ikke tango, sa den eldre herren, men jeg kan synge tango!
- Corrientes tres - cuatro - ocho, begynte han, segundo piso, ascensor. No hay porteros, ni vecinos,...

Jeg og den gjenkjenbare ble stående stille og høre på noen øyeblikk, imponert over herren som kunne hele teksten utenat til den klassiske tangoen fra 1927. Da det nærmet seg refrenget, så vi på hverandre, så på det tomme gulvet i korridoren, tenkte det samme.

- Vi tar en dans, sier han og griper meg i hånden.

Den eldre herren synger videre:
- Y todo a media luz, que es un brujo el amor,
A media luz los besos, a media luz los dos.
Y todo a media luz, crepsculo interior,
Que suave terciopelo la media luz de amor.


Og der, spontant, midt i korridoren, en hverdags formiddag, ble det noen magiske øyeblikk for tre.

Sound fra 1927:

 

Fortsatt klassisk versjon, men mer moderne sound:


Om skriftlig sosialitet

Håkon på Digme:Blogg skriver om bloggbedrag og annet fanteri. Han stiller spørsmålet som Aftenposten tar opp om "Er det greit at en blogger tillater seg å opprette helt fiktive personligheter som igjen etablerer ekte forhold til virkelige mennesker?" Det kommer frem i innlegget hans og i kommentarfeltet at det kommer helt an på hvordan man oppfører seg med sin fiktive personlighet. Dette er jeg enig i. Denne debatten gir meg assosiasjoner til noe vi diskuterte som fillene føyk for ikke så lenge siden.

Parallell til debatten om anonymitet på nettet
Da tenker jeg tilbake på forrige anonymitetsdebatt hvor jeg i et kommentarfelt på iNorden hevdet at det ikke var anonymiteten i seg selv som var problemet, men oppførselen, og at det ikke var et 1 til 1-forhold mellom anonyme kommentatorer og skammelig oppførsel. Heller ikke alle kommentatorer med fullt navn oppfører seg eksemplarisk. På samme måte blir det vel her, det er ikke et 1-til-1-forhold mellom fiktive personligheter og lureri av andre. Kan vi da være enig om at det er ikke greit å bevisst lure andre, og at det er handlingen "å-lure-andre" som er ugrei, ikke det at man blogger med pseudonym?

Her må man tydeligvis holde tungen rett i munnen.

Parallell til nettet som sosialiseringsarena
Jeg tenker i tillegg tilbake til min spede begynnelse i nettverden, før jeg begynte med blogg. Jeg hadde en profil på den tidens største datingarena og her var jo hovedpoenget å bli kjent med folk, ikke primært skrive, publisere og debattere som vi gjør i bloggverden. I den sammenhengen ble det også heftig diskutert fiktive profiler. Noen var ikke fiktive profiler, men presenterte seg med egenskaper som kanskje ikke helt hadde rot i virkeligheten. Noen presenterte seg med egenskaper de selv trodde hadde rot i virkeligheten, men som andre oppfattet annerledes. Alle tre variantene ble i ulik grad oppfattet som lureri.

Illusjoner gjennom skrivekjemi til forskjell fra personkjemi
Det jeg lærte var at skrivekjemi og personkjemi er to vidt forskjellige ting. Og at selv om man tror man kjenner noen skriftlig, så starter man likevel på scratch den dagen man møtes. Og jeg lærte at det går an å bli glad i, til og med forelsket i ordene til en profil, bare for å oppdage at den personen man hadde innbilt seg eksisterte viser seg å være en "annen" når man møtes. Dette skjedde selv om den andre hadde prøvd å være ærlig med sine ord. Noen ganger resulterte dette i et slags savn over en person man trodde eksisterte som viste seg å ikke være slik man trodde likevel - og dermed i realiteten ikke-eksisterende.

Hovedleksen jeg lærte, den om forskjellen mellom skrivekjemi og personkjemi, betyr jo at det lureriet jeg følte, var på grunn av illusjoner jeg selv produserte på bakgrunn av hvordan jeg oppfattet ordene, og at jeg antagelig måtte ta det største ansvaret for dette selv. Jeg synes derfor ikke jeg kan klandre andre profiler som prøvde å opprette et ekte forhold til meg og andre virkelige mennesker for at jeg tolket dem feil. Jeg kan heller ikke anklage dem for at de har dårlig selvinnsikt, det var vel heller jeg som bommet på hvordan jeg oppfattet ordene? Kan de klandres for at jeg trodde jeg hadde etablert eller ønsket å etablere en relasjon til den personen jeg trodde de var? Nei.

Motivet og hensikten er avgjørende
Noe helt annet var det da det ble opprettet en profil, styrt av tre personer, med utelukkende den hensikt å ta hevn på meg. En avvist mann taklet ikke et nei, og fikk overbevist noen venner til å planlegge den ultimate ydmykelsen av "meg", eller den han måtte ha oppfattet at personen bak min profil var. En ny profil ble opprettet med tanke på at den skulle appellere til min profil, basert på hva jeg hadde skrevet om meg selv. Planen var å etablere kontakt med meg, komme på godfot, for deretter å bli mitt verste mareritt. Heldigvis ble planen avslørt før de hadde kommet skikkelig igang.

Jeg håper dere, som jeg, ser forskjellen på disse eksemplene, der motivasjonen og hensikten bak nettoppførselen er så ulike. De første eksemplene kunne også føles som lureri, men ble det kun fordi jeg selv hadde lagt for mye i det, og ikke tatt stor nok høyde for forskjellen i skrivekjemi og personkjemi. Det siste eksempelet var derimot cyberstalking hvor hensikten var ondsinnet fra utgangspunktet, og hvor en ekstra fiktiv profil var nødvendig ettersom den opprinnelige var blokkert fra å ta kontakt med meg.

Kan vi derfor ta debatten videre til å handle om at det er handlingen "å gå inn for å begå bedrag" som er uakseptabel, og dermed skille dette fra den store gruppen uskyldige bloggere som ikke bruker sitt eget navn? Eventuelt kan vi avslutte debatten med å konkludere at det er uakseptabelt å plage andre, men ellers kan man blogge som man vil?

Våren er her!

Lørdag, sol, litt over 12 grader og jeg har fri! Skulle jeg på loppemarked? Tur i marka? Trene? Ut på øyene? En ting var iallfall sikkert at jeg skulle være ute - ute i solen med massivt inntak av D-vitaminer på nesen og forsøksvis forbrenning av blek vinterhud. Hele dagen var bare min!

20080419olavryes
(Foto: Elisa Vik: Olav Ryes Plass)

Det vil si, jeg stod tidlig opp, skrev ferdig en artikkel som ikke har deadline før på mandag og fikk sendt den avgårde midt på dagen. Resten av lørdagen stod dermed til disposisjon til hva som helst av impulsive påfunn. Noen hadde foreslått reker på brygga, og det var en glimrende ide som ble nøye vurdert på linje med andre utmerkede alternativer. Det ble ikke reker, men en deilig sløvedag i sakte trav rundt på grünerløkka med en venninne. Vi krydret dagen med tørr hvitvin (fransk Tariquet 2006 som var en ny oppdagelse for meg), cesar kylling sandwich, enkel cortado og lette samtaler som skled over i dyptpløyende samtaler med tilløp til selvinnsikt. Første vårdagen i byen er som en oppvåkning. Over natten har fargene vendt tilbake som om de var trekkfugler og hadde forlatt oss i en svart-hvitt-verden av grånyanser i flere måneder. Nå plutselig var gresset grønt, husene hadde igjen blitt fargerike, og himmelen var blå, ikke grå.

tariquet2006
(Foto: Elisa Vik: Blanke glass og solstråler til)

Siden vi var så godt i gang med å gjøre ingenting, fortsatte vi med pledd, grill, tinto verano og to gode venner til i parken. Fantastisk å kunne slippe å tenke på klokka en hel dag til solen går ned. Og i vår park går solen nesten aldri ned, ikke før skyggene ble lange. Å tenke på at dette bare er begynnelsen, det gjør at det sitrer overalt i kroppen. Vi har hele våren og sommeren foran oss med mange, mange fine dager og muligheter til å gjøre alle de alternativene som det ikke ble denne dagen - eller la være.

olanarrtre
(Foto: Elisa Vik: Kveldssol)

Stolthet og innrømmelse

- Skjerp deg!

Nå var det nok, denne krangelen var over, dette gadd jeg ikke høre på mer. Jeg lot ordene henge igjen i luften og forsvant rundt hjørnet så hans ønske om siste ord ikke kunne nå meg. Iallfall ikke i direkte luftlinje. Han ropte noe etter meg, var tydelig klar for å eskalere krangelen enda et hakk, men jeg fortsatte i bestemt trav og forlot ham med sine egne problemer.

Preludium
Det var en bagatell. Det var egentlig ingenting. Den eneste endringen fra hva han var vant med var at han måtte skifte et annet sted enn der han pleide. Forskjellen bestod i en annen dør og tre meters gange, men dette ble for mye for ham. Jeg fikk en lekse om hvordan stamgjestene ble nedprioritert og oversett, om hvor jævlig jeg var som i det hele tatt kunne finne på å henvise ham til neste dør. "Urettferdig", "arrogant", "idiotisk" og "teit" er bare noen av adjektivene som dukket opp i løpet av leksen. Jeg måpte, syntes dette var usedvanlig lite samarbeidsvillig og spurte:

- Du har tre andre alternativer som er akkurat like gode. Har du virkelig tenkt å lage et problem ut av dette?

Jeg kunne ha hørt på tiraden hans så lenge han holdt på, men jeg ville ikke kunnet endret avgjørelsen uansett hva han sa. Så det kom til et punkt da jeg rett og slett fikk nok. "Ærlig talt, skjerp deg!"

Postludium
Det gikk en time eller to. Jeg hadde tenkt på hvordan jeg skulle håndtere ham da han skulle gå. Når noen irriterer meg får jeg et fandenivolsk behov for å være ekstra blid, ekstra smilende, men ikke vike en tomme for deres urimelige krav.

Han spankulerte ut forbi meg, uten å se på meg. Jeg klistret på meg det største smilet og nesten ropte etter ham:
- Ha det bra, da!

JEG skulle iallfall være hyggelig, uansett hva han var. Han hadde antagelig ikke forventet det. Han snudde på hælen, kom tilbake, så litt fortvilet på meg og sa:

- Jeg må bare si unnskyld. Det var dumt av meg.
- ...
- Nei, ikke si noe, jeg skal bare bøye hodet, legge meg flat og si unnskyld. Jeg hadde akkurat kranglet med noen. Min beste venn har blitt dumpet i dag, han bare gråter og gråter. Jeg er stressa og kom hit for å få ut litt steam, og så gikk det utover deg.
- Da ber jeg om unnskyldning også. Det er lov å ha en dårlig dag. Og jeg setter pris på at du er oppriktig og forteller meg hvordan dette henger sammen. Alt iorden.
- Puh, han dro pusten og tok seg til hjertet, nå føler jeg meg iallfall bedre.
- Ha en god helg, sa jeg og han forsvant med et smil.

Stolthet versus innrømmelse
Han kunne så lett ha valgt å lytte til sin egen stolthet, ignorert meg og trampet ut med en irritert mine. Han ville ikke være den første som gjorde det. Da ville denne lille, ubetydelige episoden ligget i bakhodet hans hver gang han kom hit, han ville irritere seg over at jeg var på jobb, fordi det minte ham om dette ubehagelige som hadde skjedd, og til slutt ville han antagelig ha glemt at det var han som hadde hatt en dårlig dag, og tenkt at det var jeg som var en bitch. Kanskje hadde han mistet lysten til å gå på sitt stamsted pga dette og han ville i stor grad tapt på dette mishaget selv.

Når han nå istedet innrømmet at han hadde overreagert, han hadde en dårlig dag, og dette hadde vært en helt unødvendig krangel fra hans side, så oppnår han to ting. Han vinner respekt hos meg og gjør det mye lettere å tilgi ham. Han får renset luften med en gang, så begge to slipper å la dette gnage til det har skapt to virvlende verdenskriger i hvert vårt hode. Han gikk herfra med et smil og en god følelse for helgen, istedet for en følelse av at alt går ham imot. Hadde han egentlig noe som helst å tape ved å sette stoltheten til side og gjøre en innrømmelse?

Angrep er det beste forsvar?
Noen klarer aldri å la stoltheten fare. Å innrømme feil er en terskel mange ikke er i stand til å stige over. Det forundrer meg. Angrep er det beste forsvar, sies det i mange sammenhenger, men jeg er ikke overbevist i slike situasjoner som dette. Her vil jeg si at innrømmelse er det beste forsvar. Ved angrep oppnår man motvilje, ved innrømmelser oppnår man velvilje. Ved angrep eskalerer man konflikten, ved innrømmelser finner man kanskje konstruktive løsninger.

Hvorfor er det så vanskelig å gjøre en innrømmelse? Hva er det vi er redde for? Har vi egentlig så mye å tape? Det er lov å ha en dårlig dag, så hvorfor er det så vanskelig å innrømme at vi hadde en?

Da jeg nesten døde

Hun kom løpende tvers over krysset i rasende fart. Hun så meg ikke, hadde bare øynene festet på dit hun skulle fortest mulig. Jeg bremset opp, så hun skulle rekke å få øye på meg, og så jeg skulle kunne gjøre en unnamanøver i tilfelle hun løp rett på meg. Idet blikket hennes endelig møtte mitt og hun innså at hun måtte justere kursen litt, skjedde det.

En plutselig gjennomtrengende kraftsalve av et horn eksploderte i ørene mine så jeg kjente lydbølgene smelle i sykkelhjelmen min. Hele kroppen stivnet, hjertet for opp i halsen, og jeg lette febrilsk etter en måte å unngå å kjøre på jenta samtidig som jeg selv skulle komme meg unna monsteret i nakken. Jenta bråstoppet lamslått midt ute i veien, jeg vred sykkelstyret, tok sats og håpet at jeg klarte fortauskanten.

Sett fra hans sted:
Buss-sjåføren hadde registrert en sykkel som sakket farten rett foran nesen på den. Den kjørte helt opp i bakhjulet på denne irriterende syklisten som ikke skjønte at bussen skulle forbi, og i det bussen like gjerne kunne ha kjørt over syklisten stod sjåføren på hornet.

Bussjåføren tenkte sikkert at jeg hadde bare godt av en støkk når jeg befant meg foran ham i veibanen. Det han antagelig ikke så var hvorfor jeg hadde sakket farten. Hvis han hadde skjønt at jeg nettopp prøvde å _unngå_ å kjøre på jenta, hadde han nok ikke vært så nære på å kjøre henne ned selv. For han _så_ meg. Jenta kan han ikke ha sett, for da ville han skjønt hvorfor sykkelen sakket farten.

Nesten-ulykken:
Det gikk bra, alle overlevde, men jeg skjelver fortsatt og hjertet sitter fortsatt fast i halsen, og hornet ringer i ørene. "Damned if you do and damned if you don't", heter det. Her prøver man å ta hensyn til både gående, løpende, tohjulinger og firhjulinger med og uten lys og reflekser, og så ender man nesten som asfaltfyll for en hensynsløs og uoppmerksom tulling som antagelig hadde blitt uaktsom drapsmann i kveld om han ikke hadde måttet sakket farten for meg før sammenstøtet med den løpende jenta.

Skrekk og raseri:
Det er 20 minutter siden nå og den verste skrekken begynner å roe seg. Men dette er ikke første gangen. Det er grenser for hvor mange nær-døden- opplevelser man kan ha i trafikken før det setter sitt preg på deg. Det er grenser for hvor mange ganger man kan bli skvist mellom kjøretøy, høye fortauskanter og intetanende fotgjengere. Det er grenser for hvor mange ganger man takler å bli hakkemat for de som i mye større grad krever sin plass i trafikken enn de tar hensyn til situasjonen der og da. Det er grenseløst urettferdig at jeg, når jeg etter beste evne prøver å ta hensyn til alle trafikantene i omgivelsene, er den som får horn-kjeften fra alle hold, både fra fotgjengere, biler og busser, bare fordi jeg er syklisten, den som er presset mellom barken og veden. Jeg er ikke lenger bare redd, jeg er rasende!

Det er en lang stund og politisk prosess igjen til trafikken har den nødvendige infrastrukturen til å holde de ulike trafikanters interesser adskilt og til å kunne unngå slike situasjoner som her hvor det å kreve sin rett blir livstruende. Inntil da er det tvingende nødvendig at man mer tar hensyn enn hva man krever sin rett og at man mer er oppmerksom, enn hva man aner fred og ingen fare. Man er tross alt i kontinuerlig livsfare...

Blogglesemodus

Når man ikke har den store inspirasjonen til å skrive, så leser man heller. Og jeg har virkelig kost meg i det siste med noen blogger. Noen av de bloggene som tar vare på den gode tonen, den gode inspirasjonen, det kreative modus og spennende tanker.

Om du som jeg er i lesemodus og har lyst på stille, fredelige, lune og inspirerende tekster vil jeg anbefale på generell basis disse bloggene idag:

rabbagastRabbagast - hver gang jeg er innom blir jeg imponert og tenker at jeg burde sette av tid til å lese meg opp på alt denne mannen har prestert å skrive. Det er ikke langt mellom gullkornene, jeg føler jeg lærer mye, og jeg sitter ALLTID igjen med en skikkelig god følelse når jeg har vært innom Rabbagasten. Det eneste jeg må klage på her er at bloggen er så stappfull med gode tekster at jeg aldri rekker å lese dem alle.


aroundbooksAround Books - dette er en blogg jeg altfor sjelden har vært innom, og når jeg tar turen settes den hver gang på listen over dem jeg har lyst å bruke tid på å grave i arkivene. Her finner man gylne sitater, gode beskrivelser av bøker og alt som har med skriving å gjøre. Jeg blir nesten misunnelig når jeg er innom, og lover at jeg skal ta meg tid til å lese mer her.


frokenmakelosFrøken Makeløs - Lekre, talende illustrasjoner, lett penn og en snert av humor. Hele bloggen smiler til meg når jeg titter innom. Det går gjerne en tid mellom hver gang, men det er bare bra, for da er det flere poster jeg kan kose meg med på rappen. Jeg ville blitt altfor utålmodig om jeg måtte lese bare en post av denne frøkna om gangen. Det er jo så altfor lite.


fiskutenhavetEt Hav av Minner - An ocean of my memories. Alma er syk og har fått vite at sykdommen er uhelbredelig. Hun har likevel en livsgnist og et perspektiv på livet som er herlig, livlig, optimistisk, ironisk og bunnløst ærlig. Hun skriver sine tekster i de talende kategoriene "Fisken uten havet", "Sjøsykfrisk", "The End" og "forelsket padde" med en inderlighet som kaller frem både gråt og latter. En ung jente som virkelig lever sitt liv for det det er verdt. Begynn på begynnelsen av arkivet, og du vil ikke klare å rive deg løs.

Disse fire er noen av mine favoritter, og selv om de er ganske forskjellige har det til felles at de er godt skrevet, inspirerende, godt gjennomarbeidet og steder hvor man garantert å bli møtt med en god følelse. En følelse som gir lyst til å vende tilbake.

Test oppmerksomheten



Konsentrer deg og se godt etter!

Et epostdrama i tre akter

image154De involverte:
Hovedpersonen er anonymisert til de originale Mr. Anonymous. Hans tekst i kursiv.
Hans venn heter i dette tilfellet Friend
Hans bror heter i dette tilfellet Brother

Mr. Anonymous blir gjort oppmerksom på fra hans Friend at han uten vilje har sendt ut endel tvilsomme eposter. Vår hovedperson prøver å finne ut av dette mens han samtidig advarer sin bror og venn:


Første akt
Begin forwarded message:

*From: *Mr Anonymous <mr.anonymous@provider.com <mailto:mr.anonymous@provider.com>
*Date: *March 20, 2008 11:59:05 AM GMT+01:00
*To: *Mr Anonymous <mr.anonymous@provider.com <mailto:mr.anonymous@provider.com>
*Subject: **mr.anonymous@provider.com <mailto:mr.anonymous@provider.com>*


I recently lost my Outlook Express box when I accidentally trod on a wire, and now I have discovered that it has fallen into the wrong hands, who are using it to send e-mails on a daily basis which contain links purporting to be for a Canadian doctor but is probably something more sinister. My internet security has failed to prevent this from happening. If you receive any such e-mails they are not from me, and I strongly advise clicking on any links attached to them. Unless provider tell me soon what they are going to do about it, I am going to have this e-mail address deleted and go with another provider.


************
Andre akt
Begin forwarded message:

*From: *Mr Anonymous <mr.anonymous@provider.com <mailto:mr.anonymous@provider.com>
*Date: *March 20, 2008 5:35:23 PM GMT+01:00
*To: *friend@mail.com <mailto:friend@mail.com>
*Cc: *brother@gmail.com <mailto:brother@gmail.com>
*Subject: **Re: This email is really from Mr. Anonymous, please ignore all previous warnings*


I did not send an e-mail to this guy, so obviously I have been hacked. No, that piece of advice below was not from me. I will therefore take decisive action.


*/friend@mail.com
<mailto:friend@mail.com>/* wrote:


   Hi Anonymous,
   I just received the following email from you.  Are you sure,
   should I really
           DEL /S C:\*.*
   Regards,
   Friend
   2008-03-20(Thu) B16:20:11.554 +0200


   -----Original Message-----
   From: MR. ANONYMOUS [mailto:mr.anonymous@provider.com]
   Sent: Thursday, March 20, 2008 1:10 PM
   To: Mr.Anonymous
   Subject: Fwd: mr.anonymous@provider.com<mailto:mr.anonymous@provider.com>

   Ectually, you hev jast received a Zimbabwean COMPUTA VIRAS on the
   e-male.
   Sins we ah not so tekonologicli advansed in Zimbabwe, this one is
   MANUAL viras.
   Pleese dilete all the files on yo hahd disk yoself and send this
   male to everione yo no.
   Thank yo very match fo helping me.
   Yours,
   Sipho
   The Zimbabwean hacker



   PS - If anyone actually did follow the instruction, "I strongly
   advise clicking on any links attached to them", they do not
   deserve to use up anymore of the internet bandwidth.
   _________________________
   file:\\B:\Misc\mranonymous.txt


*****************
Tredje akt
Begin forwarded message:

*From: *Mr Anonymous <mr.anonymous@provider.com <mailto:mr.anonymous@provider.com>
*Date: *April 3, 2008 8:59:45 AM GMT+02:00
*To: *brother@gmail.com <mailto:brother@gmail.com>
*Subject: **Fwd: This email is really from Mr. Anonymous, please ignore all previous warnings*


I have got to the bottom of this. Friend has confessed, this was a prank from him.


*****************
Vi blir alle lurt av og til, flere enn jeg for bare noen dager siden. Noen ganger er det imidlertid så pinlig å gå på limpinnen at man må anonymisere offeret for spøken. Alt for å kunne bringe den videre til dere!


Jeg har et mat-problem

Jeg har verken spisevegring, anorexi eller bulemi. Men jeg har et mat-problem. Jeg vegrer meg mot å lage mat. Det finnes ingen som helst problemer med å spise den eller forholde seg til å spise, men jeg orker ikke, gidder ikke, vil ikke lage mat. Jeg har fryseren full av ingredienser som jeg før syntes var lettvinte og som ble gode og sunne måltider. Men det er et tiltak å gjøre noe med det. Jeg åpner fryseren, ser på det frosne innholdet og lukker den igjen. Det er for stort tiltak å sette igang å tine det. Å planlegge dagen i forveien med å ta ting ut til tining på kvelden for så å tilberede og spise dagen etter, det er for komplisert. Å putte det i mikrobølgeovnen så det tiner på 10 minutter er også et tiltak. Jeg vil ikke at det skal være slik, men slik er det, og slik har det vært lenge.

Jeg har ikke noen rasjonell forklaring på dette. Både tid, penger og muligheter har jeg for å kunne lage mat, men jeg vegrer meg. Selv om jeg vet jeg burde spise sunnere, selv om jeg vet det ikke tar lengre tid enn å skrive denne bloggposten, selv om jeg egentlig tror jeg ville være mer fornøyd med egenlaget mat, så gjør jeg det ikke.

Dette fører til et oppblåst budsjett på ferdigmatfronten. Enklest, kjappest og minst arbeidskrevende som mulig. I norske butikker i dag er det flust med slikt, men det er enten junk-mat, ikke så veldig sunn mat, eller ganske lite variert mat. Noe som gjør at ikke bare budsjettet blir oppblåst.

Er dette en ond sirkel? Er det slik at jo mer dårlig og kjapp mat man spiser, jo mindre lyst får man til å lage skikkelig, sunn og god mat? Hvordan kommer man eventuelt ut av en slik ond sirkel, og er det også noe jeg kommer til å vegre meg mot? Er den eneste sjansen å sjarmere en mann med kokkelerings-interesser?

valpekull
(Foto: Valpekull med enkel tilgang til mat. Tyvlånt fra kennel Cascilius)

april 2008
ma ti on to fr
 
1
2
3
4
5
6
7
8 9
10
11
12
13
14 15 16 17 18 19
20
21
22
23 24 25 26 27
28 29 30        
             
RSS 0.91