Utsettelses-samfunnet

Miriam på Virveltanke klager sin nød over at det elektroniske samværet ser ut til å ta over for det å møtes over en kopp kaffe og ha gode samtaler med god tid. Jeg skal umiddelbart innrømme at alskens avhengighetsdannende internett-steder tar mye tid til vedlikehold bare for nysgjerrighetens skyld. Bloggen tar også en del tid, og da jeg måtte tvinge meg til å la det være en stund var det vanskelig å komme igang igjen. Men er dette så forferdelig ille da? Dette er jo verktøy for kommunikasjon over avstander, og hvis man er bevisst på hvordan man bruker det så trenger det ikke å ta over for det vanlige sosiale samværet. Hvis man har det sosiale samværet som førstepri, så kan man finne måter å bruke de online kommunikasjonsverktøyene til å styrke det i stedet for å erstatte det.

Miriam beskriver likevel en tendens som er tydelig og som skyldes mobiltelefoner og lettere tilgjengelige informasjonskanaler på alle kanter. Vi utsetter å gjøre definitive avtaler.

Et typisk utsettelsesforløp på sms/msn kan se slik ut:

Kl. 15.00: Hva skal du i dag da?
Kl. 15.30: Kanskje vi skulle finne på noe?
Kl. 15.45: Kan vi ikke snakkes utover kvelden og avtale noe?

Kl. 17.30: Hva gjør du nå da?
Kl. 17.50: Kanskje vi kan møtes senere?
Kl. 18.30: Kan vi ikke snakkes på msn om et par timer og finne ut hva vi gjør?

Kl. 20.13: Du, jeg rekker det ikke i dag likevel, men kan vi ikke se det an til i morra og ta det derfra?

Dette er bare innkommende beskjeder på sms kombinert med msn. Legg merke til at vi brukte over 5 timer på å finne ut _om_ vi skulle avtale noe, istedet for å bare avtale noe. Til slutt ble det ikke noe av, så i praksis var dette bortkastede 5 timer på tilgjengelighetens kanaler.

Dette er ikke måten jeg ønsker å bruke kommunikasjonsverktøyene på. Jeg er en skravlebøtte, men jeg foretrekker å skravle muntlig, ikke på tastaturet. Heldigvis er de fleste venner jeg omgir meg med av samme mening.


Slik brukes msn på en fornuftig og konstruktiv måte:
Jeg får en tanke om at i dag hadde det vært fint med en sykkeltur i marka. Jeg kaster blikket på msn-lista. Jo, tre av de som er online har sykler. Jeg åpner en samtale med en av dem og legger til de to andre.

- "Hei, det er knallvær i dag. Hva sier dere til en sykkeltur til Kikut nå? Drar fra Vøyenbrua om en halvtime?"

4 minutter senere er jeg og to andre i full gang med å pakke sekken for dagens sykkeltur som starter om en halvtime. Den tredje syklisten hadde andre planer. Uten msn ville vi aldri fått til den turen.


Hvordan vi bruker disse verktøyene er jo noe vi bestemmer selv! Det finnes avlogging (slik det finnes avknapp på Tv'n) og man velger selv om man vil bruke det på utsettelses-metoden, eller på impulsiv-metoden. Så finnes det sikkert et hav av metoder mellom disse to. Men faktisk er dette nyttige verktøy, så lenge vi vet å bruke dem til det man trenger, og ikke la verktøyene bruke oss.

Klarer vi det, da?


Navnesøstre

*************  telefonen ringer   **************

- " God dag, dette er fra [sett inn et eller annet firma som selger saker man ikke trenger]. Snakker jeg med Gunnhild Vik?"

- "Nei, det gjør du ikke."

- "Er hun hjemme da?"

- "Det vet jeg ikke ettersom dette ikke er hennes telefonnummer. Forresten kan du svare meg på hvor dere får ringelistene deres fra?"
 
- "Det er DM-huset, det."

- "Kan du gi meg nummeret for å komme i kontakt med dem? Dette er nemlig ikke første gangen noen tror at de ringer til Gunnhild Vik. Hun har aldri hatt dette nummeret, men bor på samme adresse som jeg og har samme etternavn. Jeg har reservert meg mot telefoner fra slike som dere. Hun har det antagelig ikke, men det begynner å bli en sann plage at samtlige som ønsker å prakke på henne saker hun ikke trenger ringer til meg på mitt nr i stedet."

- "Nei, du kan ikke ta kontakt med DM-huset. Da må du evt. ta kontakt med telenor eller leverandøren din."

- "Min telefon-leverandør har ikke gjort denne feilen. Gunnhild Vik står ikke oppført med mitt nr, men noen som lager ringelister må dermed ha blingset på adressen og gått ut fra at vi er samme familie siden vi har samme etternavn. Derfor må jeg ta kontakt med DM-huset."

- "Nei, men det kan du ikke".

- "Hvorfor ikke det?"

- "..."

Min nabo heter ikke Gunnhild, men hun heter Vik og hun har en mengde salgstelefoner hun har gått glipp av. Det er ikke så rart at hun ikke har reservert seg mot salgstelefoner, hun får dem jo ikke selv. Jeg har reservert meg mot salgstelefoner, men får dem likevel - selv om de ikke engang er til meg. Det hjelper lite at selgerne unnskylder seg og sier beklager, når jeg får tre-fire slike telefoner om dagen.

Kjære nabo, om du skulle lese dette: Kan du være så snill å reservere deg også? For min skyld? Du får jo ingen salgstelefoner likevel, så den helt store forskjellen blir det vel ikke?

I mellomtiden skal jeg nok klare å ta kontakt med DM-huset likevel ;)

Dansens dag hele helgen

Til helgen er det Dansens Dag.

Om man ikke danser selv kan det likevel være hyggelig å ta en tur til byen for å beskue ivrige dansere i nydelig vårvær på lørdag 28. april. Spesielt kan jeg anbefale stemningen på Ibsen-lokket (ved tinghuset utenfor Bar og Cigar) mellom 13 og 15. Da arrangerer nemlig Oslo Tango Verksted (OTV) utendørs tangodans med mini-oppvisninger.

image133

Og for de som ikke får nok av å se på, så arrangerer OTV også gratis tangokurs for nybegynnere på Bårdar dagen etter. Søndag 29. april kl. 20 er det altså fritt frem for å ta sine aller første tangosteg på Bårdar (ved Tullinløkka trikkestoppet i Kristian Augustsgate) og det uten å måtte betale noe for det!

image134

Alle som har lest denne bloggen innimellom vet at jeg er lidenskapelig opptatt av dans og spesielt tango. Og hvis dere lurer på hvorfor man kan bli så inderlig glad i denne dansen så vil jeg anbefale dere å iallfall ta en titt i løpet av helgen.

Kulturelle koder for avvisning ute til anbud

Den norske kulturen har noen hull vi må prøve å fylle. I den stormende debatten om voldtekt, ansvar og skyld er det helt tydelig at man ikke klarer å enes om hvilke koder som klart oppfattes som avvisende - og som i tillegg aksepteres som avslag.


Å ville si nei og å få sagt det
På sett og vis er man nesten enige om at "nei" betyr "nei", men når det kommer til stykket, så er det visst ikke så lett å definere nei helt klart heller. Dessuten er det mange som i sine refleksive øyeblikk fører opp som en av sine svakere sider at de har vanskelig for å si nei. Det er altså ikke bare ved seksuelle tilnærminger det er vanskelig å få sagt nei, få frem at man mener nei når man sier nei, eller hvordan man kan gjøre dette på best mulig måte. Også i arbeidslivet, stressituasjoner, overbelastninger, psykisk press og i veldig mange relativt uskyldige sosiale sammenhenger er det utrolig mange som sliter med å få sagt nei. Hva kommer dette av? Jeg tror vi rett og slett mangler reelle og pragmatiske kulturelle koder for hvordan man kan avvise et annet menneske uten at man selv eller den avviste mister ansikt.


Hensyn til andre eller hensyn til oss selv - lar de seg kombinere?
Iskwew skrev i sin post om truende seksuell oppmerksomhet at "vi må være mindre redde for å såre ved å avvise klart og tydelig.   Vi må være mindre opptatt av andres behov og mer av våre egne.  Grensesetting er utrolig viktig.  jeg pleier jo å si at de grensene du ikke setter selv, kan du ikke forvente at settes."

Det å lære å sette grenser er en hemmelighet som utrolig mange nå i disse dager lærer hos psykiatere og annet helsepersonell etter at de har blitt utbrente, utmattede og syke av for mye pliktoppfyllenhet og for lite hensyn til egne behov og ønsker. Hvorfor det? Kan dette være en mangel i den generelle oppdragelsen vi får? Vi skal være pliktoppfyllende, gjøre som vi blir bedt om, sette andres behov og ønsker foran våre egne og man skal for all del aldri avvise noen eller stenge noen ute. Dette husker jeg iallfall fra min egen barndom.


Barndommens lærdom om inklusjon
Som barn måtte man til stadighet hilse på og gi klemmer til mennesker man var skeptisk til, ikke kjente og til og med ikke likte, fordi de voksne ville at man skulle godta andre voksne. Når jeg treffer barn nå som jeg er voksen prøver jeg aldri å tvinge dem til å hilse på meg hvis de viser seg sjenerte og gjemmer seg. Når de får vent seg til mitt nærvær og selv vurderer meg til å være ok, så kan de hilse når de selv er klar. Jeg husker det som svært ubehagelig å måtte være nær mennesker man ikke var trygg på - ennå. Som barn har man ikke lov å avvise selv.

På skolen fikk man beskjed om å være venner med alle, selv de i klassen som bare var en plage. Man kunne ikke bare invitere sine gode venner til bursdagen sin, nei, alle i klassen, selv han ekle som bare kløp og rev jentene i håret måtte bli invitert, for man kunne ikke avvise noen.


Hvordan takle et nei?
Redselen for å avvise noen bunner ut i at man ikke skal mobbe noen eller stenge noen ute. I seg selv et edelt ideal, men det bunner også ut i at man ikke har noen akseptable koder for å si nei som samtidig ikke oppfattes som en personlig avvisning og fornærmelse. Som alle vet går man bedre sammen med noen enn med andre, og man kan ikke forlange at alle relasjoner skal ha like god kjemi. Ved å likevel tvinge oss selv og andre til å måtte omgås mennesker som man ikke liker eller plages av, lærer vi samtidig at man ikke har lov til å sette grenser ved ubehagelig oppførsel. Dessuten blir vi også ekstremt dårlige til å takle å få nei, fordi et nei blir betraktet som et angrep på vår egen person, som kritikk og et uttrykk om at vi ikke er gode nok.

Vi lærer altså som barn at vi ikke har lov å sette grenser overfor dem vi synes er plagsomme, og vi blir også ekstremt dårlige til å takle det hvis andre setter grenser overfor oss. Jeg skulle ønske det fantes kulturelle koder for grensesetting som er akseptable både for den som setter dem, og den som opplever at andre setter grenser. For er det ikke ofte i situasjoner der man føler seg avvist og angrepet at man lett kan miste besinnelsen og føle behov for hevn? Hvis vi hadde hatt kulturelle koder som ikke automatisk betyr at et nei rakker ned på deg som person, at man kan være god nok selv om man får et nei, så hadde det vært lettere å håndtere for den blir avvist. Hvis det samtidig fantes greie og akseptable måter å sette grenser på, så ville det kanskje ikke være så mange som føler seg presset til samvær og situasjoner som ikke er bra for dem. Dette må man lære allerede som barn.


Akseptable grunner til å si nei
Som voksen må man ha ganske gode unnskyldninger for å takke nei til sosiale invitasjoner. De aller færreste klarer å si at "nei, det vil jeg ikke". Istedet ror vi oss bort i "neeei, jeg tror ikke jeg får tid", eller "jeg tror jeg har en annen avtale". Det er liksom ikke godkjent å si nei dersom man ikke har andre konkrete planer. Dersom man sier nei bare fordi man ikke har lyst vil man oppfatte dette ikke bare som et nei, men en relativt uakseptabel avvisning. Jeg har en venninne som likevel er flink på dette og som jeg beundrer for hennes evne til å sette grenser. Hun kan si "nei, i kveld passer det ikke, for i kveld slapper jeg av!" Men veldig mange ville aldri få seg til å si nei på denne måten.

Spørsmålet om hvordan sette grenser og hvordan kunne avvise på en tydelig, klar og akseptabel måte gjelder mange områder i livet og i nesten alle typer sosiale relasjoner.

Når det gjelder siste dagers debatt om voldtekter, seksualisert vold og overgrep, tror jeg mye handler om at man ikke takler avvisning. Vold dreier seg om hevn, kontroll, makt og å overvinne. Alle disse fire motivene for vold er instinktive følelser som følge av avvisning - når man ikke har lært å takle det uten at man føler det som personlig angrep. Det vil vel alltid være skuffende å bli avvist, men det må finnes måter å takle dette på som kan lære oss både å sette grenser på tydeligere måter, og som samtidig kan være akseptable for den som blir avvist.


Kulturelle koder på anbud:
Slik jeg ser det, mangler den norske kulturen disse kulturelle kodene, er det noen der ute i verden vi kan lære av?

Guilty by association

- "Det var da voldsomt!"

Et uskyldig - kanskje - uttrykk uttalt av en fremmed som kommentar til et utsagn jeg hadde kommet med. Sikkert ikke vondt ment, kanskje bare et uttrykk for imponerende dimensjon over utsagnet mitt, eller bare for å ha noe å si.

Hvordan kunne denne personen vite at jeg reagerer så kraftig som jeg gjør - instinktivt - på denne frasen? Ikke i det hele tatt. Men resultatet er urettferdig nok at jeg skygger banen.

Vi har alle en bagasje. Vi ser alle verden rundt oss gjennom briller som er farget av tidligere erfaringer om hvordan opplevelser virket inn på gode og onde følelser. Vi tolker og reagerer på det vi ser og hører i lys av denne erfaringsrammen fra vår bagasje. Ofte ligger mye av denne tolkningsrammen langt bak i underbevisstheten og vi vet ikke helt hvorfor vi reagerer som vi gjør. Noen ganger vet vi mer om hva som gjør det. I noen tilfeller vet vi til og med at vår reaksjonsmåte er irrasjonell og lite hensiktsmessig, men kroppens hukommelse og underbevisstheten lager sånn rabalder i magefølelsen at vi ikke klarer å skyve det unna med fornuften.

Dette uttrykket trigger i meg en kroppslig reaksjon. Kroppens hukommelse sender meg like presist hver gang tilbake i tid, snurrer tidsmaskinen og setter meg av på samme sted, i samme situasjon, med de samme ustyrlige følelser - hver gang.

Jeg har ingen kontroll over det, det er like instinktivt og umiddelbart som et minne som plutselig dukker opp når man kjenner duften av samme type blomster som bestemor hadde i vinduskarmen, eller et sted man ikke har besøkt på lang tid bringer minner man trodde man hadde glemt. Uansett foranledning, uansett situasjon, dette uttrykket gjør at kroppen min farer sammen og setter inn alle sperrer.

Urettferdig nok overfor denne personen som ikke aner hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, så strykes vedkommende av min liste over mennesker jeg kommer til å omgås. Ikke fordi man kan ha skyld ved assosiasjon, men fordi jeg ikke vil utsettes for muligheten til å kjøre tidsmaskin.

Anbefaling: Voldtekt - kvinners egen skyld

Liberaleren stod tidlig opp i dag og reagerte umiddelbart på dagens avisoppslag om at kvinner som flørter kan skylde seg selv om de blir voldtatt.

Istedet for å skrive enda et innlegg om egen provokasjon og skuffelse vil jeg anbefale og henvise til Liberalerens svært reflekterte og flotte innlegg på hans blogg.

Jens Stoltenberg sier i Dagbladet at han trodde holdningene hadde kommet lenger hos det norske folk, men dessverre synes jeg ikke dette resultatet er overraskende, bare fryktelig skuffende.


Floating on air

Som vanlig dro tangoskoene meg med ut på milonga mandags kveld. Siste timen. Når jeg ankommer er det stappfullt med mennesker, men de fleste står på farten til å dra. Det ser man nemlig når man setter seg for å skifte sko. Det er det samme ritualet hver gang. Småpraten går med sidemannen/kvinnen som også skifter sko før man etter en stund reiser seg, nikker rundt mot de kjente i lokalet før man takker for seg. Jeg er sent ute, og er en av de få som skifter sko for å starte, ikke for å dra. Utfører ritualet med motsatt fortegn.

Dansegulvet som for et øyeblikk siden var stint av folk, tynnes litt etter litt, og det dannes små luftrom hvor man kanskje kan driste seg til å danse åpent, med et og annet tricks hvor foten kan forlate gulvet.

Endelig har jeg fått på meg skoene, latt skuldrene senke seg i den inderlige melankolske stemningen, hilst og klemt på de nærmeste kjente og så er jeg klar. Det er lenge siden nå. Kanskje over to uker siden. Virker det kort, synes du? Ikke for meg. Tangoskoene mine er vant til å luftes flere ganger i uken. Føler meg litt ute av trening, må komme inn i det igjen. Jeg vurderte faktisk å dra rett hjem, sove i stedet. Men så kom jeg innom likevel.

Og jeg har ikke tatt mer enn et par-tre steg på gulvet før jeg skjønner at dette var det lureste jeg kunne gjøre. Følelsen kommer alltid. Jeg vil ikke den skal ta slutt. For hver gang jeg danser forsvinner resten av verden og jeg vil bare danse. Ingenting annet betyr noe der og da. Kun musikken, kommunikasjonen, relasjonen til partneren, dansen, bevegelsen og øyeblikket som et totalt melankolsk og inderlig fenomen.

Floating on air...


image132

(foto: Carl Philip Wahlberg Lund, tangoføttene tilhører J og Tiqui og er fra en annen anledning, men følelsen er den samme)

Skadefro

Jeg må si at jeg humrer skadefro i skjegget når google-søk på "ville+nakne-damer" havner inn på min lettere moralistiske "Om å ta seg til rette".

Det sier seg selv at vedkommende ikke hadde den lengste besøkstiden på denne bloggen. *fnis*

På facebook-kjøret

Som om jeg ikke hadde nok av internett-avhengigheter...

Plutselig en dag dumpet det ned en meddelelse i epost-kassen om at jeg var lagt til en venneliste på det mystiske facebook. For å se denne vennelisten som jeg tydeligvis var en del av måtte jeg selvsagt registrere meg og logge meg inn. Vips hadde jeg en profil og en venn. Men ikke nok med det. Facebook benytter seg av adresseboken i eposten din og finner frem andre venner til deg som du ikke visste hadde en profil der, og vips hadde jeg 8 venner og to nettverk. Men facebook fornekter seg ikke, de adressekontaktene man har som ikke finnes på facebook tilbyr systemet seg å sende invitasjoner til (antagelig var det slik jeg havnet på en venneliste i utgangspunktet), og vips, før jeg visste ordet av det, hadde jeg lokket to-tre andre venner inn i "systemet" som nå ser seg forvirret omkring og ikke helt skjønner konseptet - akkurat som jeg.

Virus og spionasje
Men det begynner å demre. Dette er et virus. Ikke ulikt de epost-virusene "I love you" som herset rundt i private og offentlige datamaskiner og spredte seg til alle i adresseboken din. Før man får tenkt seg om eksploderer skjermen i stadig nye kontakter som får det klissete budskap om at "du er vennen min" - ikke ulikt "I love you".


image131


Fra å være helt uvitende og forvirret, begynner jeg sakte, men sikkert å se mulighetene. Jo flere venner som dukket opp, jo flere venner fant jeg, fordi det viser seg alltid at de jeg kjenner også kjenner andre som jeg kjenner, bare at jeg ikke visste at de kjente hverandre. Jo flere venner man har, jo mer skjer det, fordi systemet holder track på dem for deg. Når jeg logger meg inn nå får jeg en hel A4-side med oppdateringer om hvem mine venner har blitt venner med, hvilke bilder de har lagt inn, hvor de har skrevet i gjestebøker, blitt medlemmer i grupper eller planlegger å være med på saker som skjer.

Det begynner å ane meg at dette kommer til å ta fryktelig fryktelig mye tid, og mye i meg stritter imot. Jeg har jo allerede mer enn nok av internett-tilstander fra før. Samtidig er det en basill man blir bitt av - nesten før man vet hva det er, et virus man smittes av og som det fornuftige immun-forsvaret ikke er i stand til å motstå. Og når jeg fryktet på det verste at dette kommer til å gå ut over bloggingen oppdaget jeg at Bloggerby også finnes på facebook. Der var de alle sammen (iallfall veldig mange av dem) samlet i en liten gruppe som naturlig nok heter Bloggerby, med linker og blogger. Det var vel da viruset slo ut for fullt.

Jeg er på facebook-kjøret!

PS: Men som Frøken Makeløs sier, det går mest utover TV-tittingen, og det er jo ikke til å grine så veldig over.

Geografisk merittliste

Iskwew ramset opp sine ferieland og tagget hvem som helst, da føler jeg meg selvsagt kallet. Som Radiohode hadde jeg trøbbel med linken hennes, men på internett finnes det heldigvis alternativer! 

Nå er det ikke ferie jeg har tilbrakt i alle disse landene, noen har jeg også jobbet i. Men siden jeg jobbet _i_ landet, og ikke bare var innom på mellomlanding, seminar eller konferanse har jeg ofte fått mer ut av disse oppholdene enn de rene ferieoppholdene. Jeg har ikke tatt med mellomlandinger eller andre opphold i "non-spaces" som seminarer eller kortere opphold hvor man ikke egentlig besøker landet eller menneskene.

I USA har jeg bare vært i New York, og mange sier at det egentlig ikke er USA. Men så er USA så stort og variert at ingen av delene antagelig er essensen av USA.

I Chile har jeg bare vært i Santiago, og det dessverre bare en kort stund, så det landet skal nok besøkes mer utførlig neste gang jeg er på de kanter.

I Tyrkia var det Istanbul som ble viet all oppmerksomhet, og resten av landet har sikkert utrolig mye mer å by på.



create your own visited country map

Neste besøk blir Argentina, nærmere bestemt Buenos Aires. Og siden billetten er kjøpt og betalt, drister jeg meg til å føre opp det landet også, selv om jeg hittil bare har mellomlandet der før.

Fullstendig liste Las Americas:

USA (New York) (Vennebesøk og Microcredit Summit Campaign+5 i 1994 + 2002)
Mexico (Vennebesøk og backpacking 1994 + 1997)
Guatemala (Språkskole 1993)
Costa Rica (Språkskole 1993)
Peru (Feltarbeid 2003)
Bolivia (Feltarbeid 2002-2003)
Chile (Santiago) (Vennebesøk 2002)
Argentina (Bokprosjekt og tango 2007-2008)

Fullstendig liste Europa:

Norge (jeg har jo feriert i hjemlandet også! ;) x antall år)
Sverige (Borås, Uddevalla 1986 + Stockholm 1998)
Danmark (København + Århus)
Tyskland (Kor-turne 1985)
Storbritannia (Kor-turne x3, Scarborough 1983, Scotland 1984 + London 1985)
Frankrike (Val D'isére - skiferie 2004)
Østerrike (Kor-turne 1985)
Lichtenstein (Kor-turne 1985)
Sveits (Kor-turne 1985)
Italia (+ Sardinia) (Badeferie 1981 + klatre/sykkel-ferie 2005)
San Marino (1981 - eller 1382 som tidsregningen viste der)
Spania (Språktur 1992, Felt- og vennebesøk Mallorca, Malaga og Sevilla 2005) 
Malta (Avslapning på Gozo 1999)
Bulgaria (Badeferie 1990 + 1992)
Tyrkia (byferie 1992)

Fullstendig liste Sør-øst-Asia:

Thailand (Backpacking 1996)
Malaysia (Backpacking 1996 + 1999)
Singapore (Backpacking 1996 + 1999)
Indonesia (Backpacking 1996)

Så dessverre ingenting fra Afrika, det fjerne østen, Australia eller Oceania. På tide å komme seg ut av dette landet!


PS: For moro skyld laget jeg et kart over geografiske steder jeg har lest faglitteratur fra. Det være seg både antropologiske monografier, bøker og artikler. Det er en utrolig spennende verden der ute!


Sykkelvask og smøring

Denne var så informativ og fin at jeg legger den ut rett og slett uten videre kommentar:


Hull i min Norgeshistorie og noen statistikkspørsmål

Av ulike årsaker surfet jeg rundt på SSB's befolkningssider i dag og fant denne tabellen som jeg stusset over:


image130

Levealderen stiger i rykk og napp, har et lite nedfall rundt 2. verdenskrig, for så å ta seg stadig oppover. Men jeg stusset over den plutselige nedgangen fra 60 år til under 50 på et øyeblikk en gang mellom 1910 og 1920, for så å stige igjen til noen-og-60-år.


Her er det et hull i min kunnskap i Norgeshistorie.
Først tenkte jeg på 1. verdenskrig, men siden andre verdenskrig gjorde så betraktelig mindre utslag enn denne droppen, så må det ha andre årsaker. Jeg er konstruert slik at jeg må finne ut av slike gåter. Så etter litt søk her og der fant jeg en mulig forklaring i Spanskesykens herjinger både i Norge og ellers i verden i 1918-1920.

Jeg har jo selvsagt hørt om Spanskesyken, men har ikke reflektert over verken når den herjet eller hvordan den henger sammen med den øvrige Norgeshistorien. Når jeg tenker meg om, husker jeg at noen av de eldste damene jeg besøkte i min tid i hjemmeomsorgen fortalte om forferdelige inntrykk og utrygghet når de som barn opplevde at voksne rundt dem ble syke og døde etter kort tid.


Hva sier egentlig målet for forventet levealder?
Men jeg lurer samtidig på hvordan man faktisk måler forventet levealder? Disse damene var blitt veldig gamle (flere av dem mellom 90 og 105), men vokste opp i Norge under tider der levealderen var rundt 50-60.

Hvem er det dermed forventet levealder gjelder? Tabellen angir for nyfødte gutter og jenter. Ettersom levealderen har en tendens til å stige, kan den jo ikke gjelde dem som er født på det tidspunktet den beregnes. Ellers ville man jo måtte forvente en massedød ca 50 år etter 1918 - altså i 1968. Det gjør man jo ikke, så hvilken generasjon er det da den peker til?

Er forventet levealder rett og slett bare et gjennomsnitt av alderen på de som faktisk har dødd i den perioden? I så fall er det vel strengt talt et mål for dødelighet mer enn forventet levealder på et gitt tidspunkt?

Ribbet

Overraskelse!
Etter en lang dag på jobben låste jeg opp sykkelen min på St. Olavsplass. Jeg var sliten og gledet meg til å komme hjem for å sove. Ikke før jeg har låst opp begge låsene og skulle ta tak i styret og setet for å flytte sykkelen ut av stativet oppdager jeg at det ikke lenger finnes et sete å ta tak i. Hånden famlet av gammel vane og møtte ren luft der setet skulle vært, for deretter å fortsette et snes centimeter ned før den traff rammen. Både setet, setepinnen og festeklemmen var borte.

Med utsikt til to dager med 14 timers arbeidsdager uten mulighet for å skaffe nytt sete har jeg fått formidabelt med tråkketrening først til jobb om morgenen, mellom jobbene midt på dagen og hjem igjen på kvelden - uten sete.


Fraværende inventarliste
Det er ikke første gangen jeg finner sykkelen med mindre utstyr enn da jeg låste den. Hittil har jeg ikke mistet store deler som hjul og felger, men jeg savner :

- 5 drikkeflasker,
- stativ til drikkeflasken,
- baklykten,
- forlykten,
- festet til forlykten,
- stativet til vaierlåsen,
- en sykkelpumpe
- festet til sykkelpumpen
- en forskjerm
- festet til forskjermen
- en festevaier til bagasjebrettet
- festepinnen til bakhjulet (som var borte kl. 24 en vinternatt jeg skulle hjem fra skrivesalen. Det ble en hasardiøs hjemtur med løst bakhjul)
- og nå er altså setet, pinnen og festeklemmen borte.


Slitsomme konsekvenser
Det er ganske slitsomt å sykle uten å kunne sette seg ned. Riktignok hadde jeg et gammeldags bredt sete fra en eldgammel flatpakke-billigskit-sykkel som ikke lar seg feste på min nye sykkel. Det har jeg satt helt løst ned i rammen - selvsagt altfor langt nede for en behagelig sittestilling. Det merkes de siste to dagene at forsiden på lårene har fått seg en ekstra påkjenning i de mange oppoverbakkene jeg har måtte trø mellom A og B.


Svindyre konsekvenser
Naturlig nok har jeg derfor trålt internet-sider med tanke på å skaffe meg et nytt sete. Ikke visste jeg at det skulle være en så stor ekstra-utgift å skaffe seg nytt sete heller. Et innledende søk på tre-fire sportsbutikker viser for det første av flere av dem ikke har seter til salgs uten at de er festet til en helt ny sykkel, og de som selger seter som deler skal ha alt fra 600 - 2000 for setet, 400 - 1800 for setepinnen og en ekstra hundrelapp for festeklemmen som binder disse to delene sammen. Plutselig har jeg en viss forståelse for hvorfor noen ville stikke av med mitt relativt fine sete. Spesielt hvis det er en tyv som selv har mistet sitt. Med en minstepris på 1100,- til sammen for de tre delene virker det som jeg likegodt kan kjøpe ny sykkel. Kanskje det er løsningen? Kjøpe en billig bysykkel med ok sete, ta det beste setet til den gode sykkelen og bruke det gammeldagse til billigsykkelen og heretter alltid bruke den til jobb og byen?


Denne setepinnen koster 900 - for bare pinnen!


image135



Usynlige konsekvenser
De andre tyveriene betrakter jeg som rent hærverk. Og dessverre dekker ikke sykkelforsikringer tyverier av deler eller rent hærverk. Og det er jo ikke så rart, for det er jo det det skjer mest av, ikke sant?  Ingen gidder å anmelde til politiet tyveri av et hjul eller sykkeldel. Det er for det første umulig å identifisere fordi sykkelens identitet er festet til rammenummeret. Sykkelrammen er som regel den som står igjen etter sykkelen er ribbet og forlatt. Uten anmeldelse til politiet og registrering av rammenummeret i Falcks register er det heller ikke noe å hente på forsikringen. Dessuten er det jo alltid egenandeler som overstiger den summen det koster å skaffe de fleste enkeltdeler. Noe som i grunnen gir tyver fritt leide. Den som blir frastjålet gjør ikke noe med det, politiet gjør ikke noe med det og forsikringen gjør ikke noe med det. Til sammen med stadige slike hærverkstyverier blir det likevel en stor utgift for syklisten. Og det eneste synlige resultatet er en mengde stygge sykkelvrak og rammerester som står ensomt og fastlåst til sykkelparkeringer rundt om i byen.


Tiltak
Nå er ikke dette egentlig en sutrepost. Jeg er en innbitt sykkelentusiast og kommer ikke til å la dette stoppe meg. Jeg må bare skaffe meg en egen tom bag å ha med meg i ryggsekken til å samle sammen alt løst utstyr som kan ribbes av sykkelen, så har man tatt alle forhåndsregler, selv om dette selvsagt er litt tungvint i enkelte sammenhenger. Mens jeg letet etter sete på nettet kom jeg over dette tiltaket:

Aksjonsgruppen Ikke Stjel Sykkelen Min! (AISSM)
Her finnes en masse informasjon om hvordan låse sykkelen din og hvordan man ikke bør gjøre det, tanker om hvem som stjeler, hvorfor de stjeler, hvor syklene havner og forhåndsregler og andre sykkeltyveri-relaterte historier og refleksjoner. Men jeg ser ingenting om tiltak for å redusere tyveriene av sykkeldeler! Det er jo dette som oftest er det største problemet for syklistene. Det  hadde nesten vært bedre for syklisten om hele sykkelen forsvant, for da hadde man fått noe igjen for det. Deltyveriene er derimot kun en *pain-in-the-ass* - bokstavelig talt.


En kommenar til slutt til AISSMs artikkel om det unike rammenummeret:
Nei, rammenummer på sykler er ikke unikt. det burde være det, det skal være det, men det er det ikke. Akkurat like lite som nøkler til hengelåser er unike. (Trodde du det du? Neida, hengelåser produseres med jevne mellomrom med like nøkler, basert på den ideen at de sjelden brukes samme sted etter de forlater butikken. Dette har vist seg temmelig pinlig for idrettsentre og andre steder med garderober der mange bruker lignende låser av samme merke. Det skjer rett og slett at man kan låse opp andres låser med sin egen nøkkel).

Tilbake til sykkel og rammenummeret. En venninne var så uheldig å få frastjålet sykkelen sin. Hun hadde for det første et større rabalder med forsikringsselskapet som ikke dekket tyverier med mindre sykkelen var låst innendørs hjemme hvor hun selv bodde. Vel, skal man følge slike forhåndsregler trenger man jo ikke sykkel, for da kan man ikke bruke den. Ingen trenger sykkel for å komme seg fra stua til vaskerommet, liksom. Så forsikringen var dermed totalt verdiløs.

Hun hadde ikke registrert sykkelen sin i Falcks register. For moro skyld søkte hun likevel på rammenummeret sitt i Falck og oppdaget til sin overraskelse at en sykkel med identisk rammenummer var registrert i Falck dagen etter hun mistet sin. En stund trodde vi virkelig at tyvene hadde vært frekke nok til å stjele sykkelen for så å registrere den som sin i registeret umiddelbart etterpå. For rammenummeret skal jo være unikt, ikke sant? Det fine ville jo vært at man da kunne funnet sykkelen og identifisert tyvene med det samme. Men den gang ei. Dette var bare en ufattelig tilfeldighet og et duplisert rammenummer. Dette var en helt annen sykkel, med likt rammenummer.

Sykkelen kom aldri til rette, forsikringsselskapet innså til slutt sin egen urimelighet etter flere runder med rabalder, men et sted der ute finnes altså en stjålet sykkel med identisk rammenummer som den uvitende syklisten som registrerte sin hos Falck dagen etter.  Dette var vel ikke meningen at noen skulle oppdage, vel? Eller hva sier de som produserer og innførte rammenummer-ordningen?

Mens jeg venter på virkningsfulle tiltak mot sykkeldel-tyverier tror jeg imidlertid jeg ikke skal holde pusten...

Utvidet barskap

Undre har tagget meg. Hun har tagget meg fordi jeg har vært på eventyr i Sør-amerika, og der memet ellers går ut på å beskrive innholdet i barskapet, er jeg dermed usikker på om hun mener innholdet i barskapet i skrivende stund, eller om det gjelder barskapet under oppholdet i Bolivia. Dessuten har hun selv og andre inkludert en rekke andre drikker som vanligvis ikke befinner seg i barskap, men som likefullt kan være avhengighetsdannende både av sunne og smaksmessige grunner. Så hvor begynner jeg da? Det aner meg at dette kan bli en lang post...

Her hjemme oppbevares drikkevarer på tre forskjellige steder. Jeg har en barhylle i stuen hvor flaskene støver ned, noen hyller på kjøkkenet med bokser og poser som lett lages om til drikkbare væsker, og i kjøleskapet befinner det seg drikkevarer som må holdes kaldt.

Vann
Vann er det jeg drikker mest av. I kjøleskapet har jeg to store farrisflasker i glass som jeg fyller opp med vann og korker, slik at vannet ikke skal bli dødt og så det skal alltid være iskaldt vann tilgjengelig. Dessuten fylles drikkeflasken min som jeg har med overalt på sykkelen stadig opp i løpet av dagen. Det er forresten den femte drikkeflasken jeg har nå, siden frekke tjuvradder har stukket av med de fire andre en etter en når jeg i glemsomme øyeblikk har latt flasken stå igjen på sykkelen mens jeg var inne i en butikk som snarest. I Bolivia måtte jeg selvsagt kjøpe vann, og selv om det ikke koster stort, så gikk det mange bolivianos med til dette grunnleggende behovet.

Te
Jeg drikker te. Mye te. I alle varianter, noen i blandinger, kald, varm, på termos på tur eller bare i sofakroken. Det første jeg gjør om morgenen er å lage meg en kopp te. Så tar jeg den med meg inn i dusjen. Jeg bærer rundt på tekoppen overalt i løpet av dagen, setter den stadig fra meg når jeg trenger begge hendene til noe, glemmer den av og til, for så å måtte finne den igjen før jeg kan fortsette gjøremålene mine. Jeg var en av de første på Universitetet i Oslo som skaffet seg termokopp, og jeg ble etterhvert kjent som "hun som alltid bærer på koppen".

Fenomenet er enda til fanget opp av NRK. I programmet "Typisk norsk" står Petter Schjerven foran Universitetsbiblioteket og prater om det mest brukte ordet i norsk språk: "Det". Det er mye å si om "det", og han snakker vel og lenge. I bakgrunnen derimot rusler en intetanende Tiqui nedover trappene foran biblioteket med to venninner og tekoppen sin. De har god tid, skravler om livets vidervordigheter, mens det hele fanges opp som kulisser til Schjervens utlegning om "det". Det hører med til historien at kommentarene etter programmet var ikke at folk kjente meg igjen, men de så koppen og visste da umiddelbart hvem det var. So much for anonymity.
I hyllen for øyeblikket er det et utvalg av tyrkisk mate (mynte, sitrongress, fennikel og anis), Twinings lemon and ginger, rooibos, jasminte, camille, krydderte (typisk juleblanding) og tre malaysiske tesorter.

image127
I Bolivia drakk jeg også mye te. Men her var det ikke te av teblader. Her drakk jeg mate, som betyr avkok av urt. Naturlig nok var da bimate en te laget på to urter, vanligvis coca og cedrón (blad og stilk fra en busk/tre jeg ikke kjenner annet navn på, med en sitruslignende bittersmak), mens trimate var laget på tre urter: coca, camille og anis. Det fantes selvsagt tesorter laget på teblader, men disse var de vanligste. I Bolivia som i Norge var det første jeg gjorde om morgenen å lage meg en kopp te. Jeg kokte opp vann på gasskomfyren og mens jeg ventet på at vannet skulle bli varmt ruslet jeg ut og høstet meg en fersk lime fra treet i hagen. Jeg klarte å forbruke alle limefruktene på hele treet, og måtte en stund vente til treet bar frukt på nytt. Heldigvis kan man høste mange ganger i året der.

Espresso

Jeg har enda ikke skaffet meg espresso-maskin, og har tradisjonelt ikke drukket mye kaffe. I oppgaveinnspurten trengtes sterkere saker enn te for å holde seg våken, og etter mitt opphold på Sardinia hvor den italienske espressoen etterfulgte utsøkte måltider har dette blitt en del av drikkevanene mine. Vanlig kaffe er liksom ikke helt det samme, så det er mulig det må en investering til, men det får bli etter Argentina-turen. For øvrig har Cirkelin utstyrt meg med nederlandsk CappuNoir, usukret cappucino i pulverform som det går mye av og som var en virkelig god trøst på lange arbeidsdager i oppgave-innspurten.

Barhyllen - *rusler inn i stuen for å sjekke*
De mest støvete flaskene er jeg antagelig aldri kommer til å åpne for å drikke selv. Det står en Bacardi, Absolut Vodka og en Metaxa der som jeg har fått i gave i en eller annen sammenheng. Forhåpentligvis kommer det et besøk som vil hjelpe meg med dem.

Av søtere saker har jeg Martini, Baileys, Cointreau og en fransk hasselnøttlikør på en nydelig grønn keramikkflaske som jeg kjøpte i Val D'isére som trøst da jeg hadde en skiulykke og måtte humpe rundt på krykker med isbrodder istedet for å være med de andre i bakken. Jeg hadde selvsagt bare meg selv å takke. Sånn går det lett når man er litt for tøff i trynet og insisterer på å kjøre ned den svarteste svarte kuleløypen i Olympiabakken. Men hasselnøttlikøren var iallfall veldig god.

Av sterkere saker har jeg en 12 år Macallan whisky, som kjennere pleier å bli positivt overrasket over. Jeg er ikke whisky-kjenner, men vet at jeg liker denne bedre enn Jack Daniels. Jeg har en xo brandy som jeg kjøpte på vei hjem fra Bolivia når jeg mellomlandet i Paris og hvor flasken forestiller Eiffeltårnet. Den har aldri vært åpnet, og jeg innser nå at den muliggens er en smule harry. Der finnes rester etter en juleakevitt og en miniflaske med Drambui.

Jeg har litt vanlig vin også, for øyeblikket tre flasker rødvin av ulik sort, en 3-liter Viña Maipo og en 3-liter Chardonnay Garganeca som heter "Pasqua". Den burde jo passe til nå i påsken. Dessuten har jeg en australsk sprudlevin (sånn sjampanje-etterligning som egentlig smaker bedre enn sjampanje for oss som ikke er kjennere) som venter på den dagen jeg er ferdig med endelig muntlig hovedfagseksamen.

Barskjenken og festligheter i Bolivia

image128I Bolivia var alkohol så billig at det etterhvert ble mange typer flasker som prydet skjenken i stuen. Jeg kjøpte aldri lokalbrygget maisøl (chicha) til å ha hjemme, det drakk man helst ute og når man ble tilbudt fra andre i sosiale sammenhenger. Jeg hadde derimot stadig Singani, som er boliviansk brennevin og som man bruker til Chuflay som minner om våre vodka-miksturer med forskjellig type blandevann. Boliviansk vin fra Tarija-området var både god og billig, noe Milton vil kunne fortelle mye mye mer om. Det jeg har lyst å fortelle er derimot ikke hele sortimentet, men om den utrolig gode følelsen det var å være formuende nok til å kunne spandere på alle mine venner.

Etter to måneder i Bolivia hadde jeg allerede bygget meg opp en vennekrets og et nettverk av personer rundt meg som jeg satte pris på, og som jeg inviterte til fest hjemme hos meg. Jeg inviterte alle jeg kjente, sånn rundt regnet 35 personer. Jeg fikk låne en stor tønnegrill til å ha ute i hagen, fikk hjelp av en venn med utstrakte kokkekunnskaper til å sette sammen en grillmeny med ulike typer kjøtt, grønnsaker, tilbehør og diverse. Han kjøpte inn 10 kilo kjøtt og alt tilbehøret for mine penger, jeg kjøpte inn vin, øl, brennevin, blomster, stearinlys og alt annet som trengtes. Absolutt alt for 35 gjester kom på til sammen 300 kroner. I disse tider var dette en hel månedslønn, men aldri før eller siden har jeg vært velstående nok til at jeg kunne spandere så mye på så mange mennesker, og det står for meg som en utrolig flott opplevelse. Festen ble en suksess som det gikk gjetord om i lange tider etterpå.

Å drikke eller ikke drikke?
Nå virker det kanskje som jeg er en stordranker? Men det er tvert imot. Flaskene samler støv nettopp fordi jeg sjeldent drikker. Jeg drikker aldri alene, og mine aller fleste sosiale aktiviteter er det ikke vanlig å drikke mye. Kanskje Undre burde begynne å henge med andre folk? I mine kretser er det nemlig svært sjelden at man drikker mye mer enn et glass eller to, og det finnes ikke drikkepress. Svært mange drikker ikke i det hele tatt.

Etterhvert som jeg har blitt mer og mer engasjert i sportslige aktiviteter har også alkoholinntaket gått drastisk ned. Dette fordi jeg merker det på treningen. Effekten av å trene dagen etter alkoholinntak - selv i moderate mengder - er så ødeleggende, at jeg heller lar det være. Heldigvis er de fleste i min omgangskrets også opptatt av fysisk aktivitet, så jeg opplever ikke dette drikkepresset som Undre snakker om. Hvis man er på byen og man helst ikke vil drikke, men vil unngå drikkepresset, så kan jeg anbefale å be bartenderen om å mikse drinker som vanlig, bare utelate alkoholen. Ofte smaker drinken like godt, blir like billig som vanlig brus, og ingen av de andre merker at du ikke drikker. Jeg har en slager med alkoholfri mojito eller long island ice tea. Anbefales!

Oppdatert:
Jeg glemte jo helt å tagge noen videre. Siden det er Cirkelin som utstyrte meg med CappuNoir, så synes jeg hun skal dele med seg sine drikkende produkter i neste omgang.

Blikkflørt

Hun er anpusten idet hun glir inn mot bassengkanten, hun må stoppe og hvile, få pusten igjen og drikke litt av vannflasken som står klar på kanten. Formen er ikke som den pleier. Det er i grunnen lenge siden den har vært det, alt for mye har kommet i veien for treningsrutinene i det siste. Idag er dessuten siste dag at Tøyenbadet er åpent før det stenger for et helt år. Hun må finne et annet sted å svømme, men først må hun gjøre det beste hun kan ut av denne siste dagen.

Første blikk
Mens hun får igjen pusten og tøyer litt på armene får hun øye på mannen som står ved siden av henne. De står på hver sin side av linjen av flytende ringer som markerer hurtigfilen på hennes side, og det øvrige bassenget på hans. Hun titter litt stjålent mot ham, han er helt lys i håret, men likevel med god farge i huden, og hun aner fra siden noen store runde blå øyne. Han snur seg litt, og hun trekker til seg blikket.

En mann svømmer inn til kanten og ser på henne etter klarsignal til at han kan fortsette foran henne. Hun nikker og gir mine til at hun ikke er klar ennå, han kan legge ivei. Hun liker når mennesker er oppmerksomme på andre rundt dem, og høflige nok til å klarere situasjonen, selv om det bare er ved høflige blikk eller ordløse miner.

Andre blikk
Hun titter bort på den blåøyde igjen, han snur seg og i et øyeblikk møtes blikkene, før begge trekker det til seg igjen. Han er vakker, tenker hun. Han begynner å gjøre seg klar for å svømme, lar overkroppen falle ut fra kanten, men stopper, trekker beina under seg igjen, snur seg mot henne. Det virker nesten som han venter på henne. Han ser bak over skulderen, lar overkroppen falle fremover igjen, og denne gangen legger han på svøm. Han svømmer bryst, med hodet over vannet, og det går i sånn passe fart. Det er sikkert like greit siden det er mange mennesker i bassenget, og ikke så lett å navigere mellom dem. Hun når motsatt kant før ham, vender og crawler tilbake. For å ikke virke altfor tydelig bestemmer hun seg for å ta en runde til før hun stopper igjen i håp om at han nok en gang står ved siden av. Kanskje hun skulle driste seg til å si hei?

Første smil
Men da hun glir inn til kanten igjen er han borte. Hun tar en slurk vann og ser seg litt forvirret omkring. Han er ikke i bassenget, ingen lyse hoder å se. Har han gått? Men så ser hun ham, han har tatt seg en sitteplass på tribunen, og sitter og betrakter de svømmende i bassenget. For syns skyld svømmer hun en runde til, og bestemmer seg for å gjøre tøyeøvelsene i etasjen over. Hun henter håndkleet sitt, og passer på å smile til ham i det hun spretter opp trappen forbi ham og opp til mattene. Håper smilet var nok til at han kommer etter, tenker hun, det er flere matter der og dermed mange gode unnskyldninger for å komme etter.

Stjålne blikk
Hun finner en matte, rigger seg til, tar tak i kanten og tøyer baksiden av leggen, mens hun skuer utover bassenget. Hun titter ned mot trappen der han satt, i håp om å finne ham på vei opp, men han er borte. Æsj, tenker hun, smilet holdt ikke, hun skulle sagt hei, spurt ham om noe. Hun tøyer den andre leggen og får øye på ham på andre siden av bassenget, sakte slentrende rundt bassenget. Han virrer litt, ser rundt seg, snur seg, titter opp mot henne, snur seg igjen og går mot utgangen. Der går trappen ned til garderobene, men også opp til annen etasje. Han nøler mellom de to trappene. Går først litt mot nedovertrappen. Nei, stopp, tenker hun, gå opp, gå opp! Han snur seg igjen, ser opp mot henne, og går opp trappen. Yess, tenker hun, nå er det ikke lenge før han kommer hele runden rundt der hun er. Best å være iherdig opptatt med tøye-øvelser.

Det varer og rekker, men han kommer ikke. Hun titter opp igjen, og ser ham ikke umiddelbart. Men nå har hun blitt vant til at han dukker opp et sted, selv om han er borte. Til slutt ser hun snurten av hodet hans på motsatt side av hallen. Det dukker opp og ned over kanten etterhvert som han tar mageøvelser. Hadde hun vært tøff hadde hun tatt matten sin med seg bort dit, men så tøff er hun ikke. Så beveger han seg mot det eneste styrkeapparatet som fortsatt finnes inne i svømmehallen, et nedtrekksapparat, og før han setter igang sender han enda en gang et stjålent blikk i hennes retning. Hun tenker, kan han ikke bare komme hit, da? Det er godt mulig han tenker det samme, der de ser etter hverandre fra hver sin kant av rommet.

Han gir opp, våger ikke å ta den siste lengden av runden, og snur. Han går tilbake samme vei, ned trappen til bassenget, og fortsetter ned trappen til garderoben. Hun ser etter ham og tenker, det var det. Et blikk, et smil, så godt som det er, det er sjelden det blir noe mer. Hun vil mest sannsynlig aldri se ham igjen.

Andre smil
Hun gjør ferdig øvelsene sine, legger matten på plass og rusler ned trappene. I den trekkfulle gangen på vei mot garderobene mister hun nesten haken. Der kommer han slentrende, denne gangen i en slitt blå olabukse som får øynene hans til å skinne, bar overkropp og fortsatt det lyse håret i hestehale. Rett før de passerer hverandre møtes blikkene igjen. De store blå øynene hans blir til to buede streker i det ansiktet hans oppløses i et strålende smil, og hun gjør sitt beste for å smile like blidt tilbake. Kom han tilbake i håp om å se henne? Eller var det bare noe han hadde glemt?

Hun veier alternativene opp mot hverandre mens hun fortsetter inn i dusjen og lurer på hva sannsynligheten er for at han vil vente utenfor. Hun ser det hele for seg. Hun ville spent se etter på benkene i gangen utenfor garderobene. De ville være tomme. I kafeen vil hun ikke finne ham, og i det hun går ut vil hun først få øye på den første tomme benken, den andre tomme benken, men så, så ville han sitte på den tredje. Passelig henslengt, som om han trengte å sette seg ned for å ta en slurk vann, skrive en sms, bare for at det ikke skulle være for tydelig at han ventet på henne. Og hun ville gå bort, si hei. Så ville hun fortelle ham hvor glad hun ble når han smilte til henne. At det løftet humøret hennes, og gjorde den blide vårdagen enda varmere. Ja, akkurat slik ville hun gjøre det. Bildene og tankene strømmer gjennom hodet mens vannet strømmer over kroppen, hun betrakter seg selv i speilet, ser det våte håret klistre seg til halsen i bølger, som om hun hadde krøller, noe hun ikke har. Hun øver på smilet sitt i speilet og håper ingen legger merke til det. Hun kan nesten ikke vente til hun er ferdig til å gå, til å se om han er der.

Virkeligheten er ikke slik som i novellene, og hun kjenner et stikk av skuffelse når også den tredje benken er tom. Den er ikke egentlig tom, men det sitter noen andre der, en jente fullt opptatt i en telefonsamtale, og hun ser ingen lyse hoder noe sted. På veien hjem i solskinnet tenker hun på smil, og hvordan smil fra helt ukjente kan gi energi til en ekstra fin dag. Hun ser ham nok aldri igjen, men i lang tid fremover vil hun kunne kjenne en ekstra sitring ved synet av slitte olabukser og lyse hoder med store blå øyne.

RSS 0.91