Kafemaraton på jakt etter mobilt kontor

Kafemaraton
Jeg hadde en kafe-maraton i går for å se om jeg fant noen gode jobbekafeer. Et sted man kan ta med seg boken, papirene, notatblokken, laptopen, kjøpe sin kaffe uten at man blir ruinert og jobbe noen timer. Dette er ikke så enkelt som det høres ut. Jeg var innom 6 kafeer, og bare en av dem hadde trådløst nettverk. Om man bare skal skrive eller lese er det ikke så farlig å ikke ha nettverk, men det kan være greit å kunne sende en epost underveis.

En kafe drevet av en italiensk familie var travel og hyggelig, god stemning og godt lys, men ubehagelige barkrakker i feil høyde i forhold til bordet. Det gikk ikke å sitte lenge der, selv om det var underholdende å overhøre eieren rope og kommandere på italiensk vis. En annen hadde utmerkede stoler og bord, men det var en trekk som gjorde at jeg stivnet i kroppen på tross av rykende varm te mellom hendene. Måtte et annet sted for å finne varmen, litt for mørkt var det der også. Et tredje sted var varmt og godt, grei sittestilling, men lokalet var ikke så koselig, og det gjorde meg rastløs. Storforlangende, synes dere? Kanskje, men jeg har fortsatt ikke klart å sette fingeren på hva som gir anledning til god konsentrasjon.

Jakten på arbeidsstemningen
Jeg liker å lese, og jeg liker å jobbe. Men det er ikke alltid jeg er i stand til å jobbe særlig konsentrert hjemmefra. Som student var alltid målet å pelle seg opp på skrivesalen på universitetet, fordi der kom jeg inn i en arbeidsstemning. Nå som jeg ikke er student lenger må jeg finne alternative steder hvor man får "arbeidsstemningen".

Har du noen forslag?

Det trenger ikke være helt stille der, det gir stemning om det er litt bevegelse i lokalet og mennesker rundt en. Det gir akkurat den nødvendige distraksjonen innimellom til at man klarer å motivere seg for mer jobb. Dessuten føler man da at man er ute i verden og ser mennesker, ikke bare sitter isolert med nesen inn i laptop-skjermen. Det er en fordel med trådløst nettverk og tilgang til stikk-kontakter, men som lese-kafe er ikke det nødvendig. Det er nødvendig at man sitter noenlunde godt. Ingen klarer å konsentrere seg hvis man får vondt i kroppen etter fem minutter. Og så må det ha en hyggelig stemning der.

Jeg har en favoritt foreløpig, men siden jeg fortsatt søker etter alternativer, så er det noe jeg ikke klarer å sette fingeren på som mangler. Kanskje du har en favorittkafe hvor man kan finne konsentrasjonen?

arbeidskafe
(Foto: Elisa Vik. Kafe med gode konsentrasjonsmuligheter)

Svensker og svingende temperatur

utfrystcafeHva er det med svensker og temperatur? Har de et gen som gjør at de ikke fryser? Tåler de trekk og kulde bedre enn andre, eller kler de seg bare med mange flere lag med klær?

Jeg har vært i Stockholm en gang før, det var et år i februar. Jeg husker det som en veldig kald by. Nærheten til åpent vann gjør det vel ekstra kjølig, men jeg håpte at det skulle være littegranne varmere i midten av mars. Det er det ikke. Etter man har våget seg noen meter ute gjennom kald, fuktig, blåsende kulde ønsker man å komme seg inn og varme seg fortest mulig. Mens nordmenn, tyskere, holendere, islendinger, chilenere og argentinere blåser på hendene, hopper opp og ned for å varmen i seg, hva gjør svenskene? Jo, de åpner vinduet!! Man må vel lufte ut?

500 meter fra siste kafe og jeg må innom en til for å varme meg på nytt. Jeg kjøper meg en deilig varm Rooibush-te og setter meg ved et bord alene med boken min. Jeg skolder nesten hendene på koppen, men det føles deilig. Kafeen er stappfull. Så begynner jeg å kjenne en kald trekk langs gulvet. Kan noen se å lukke døren? Trekken gir seg ikke og jeg begynner å stivne i leggene av kulde. Jeg ser etter om jeg kan signalisere til noen om at døren ikke lukket seg etter siste gjest. Men merkverdig nok er døren lukket. Det er da jeg ser det. I andre enden av lokalet har personalet satt bakdøren på vidt gap. I døråpningen står bartenderen i t-skjorte og lufter seg!

(foto: Elisa Vik:
Tom cafe etter for mye utlufting)

Jeg hutrer på meg klærne og vandrer mot Skeppsholmen hvor påskens tangofestival holdes. På broen over til holmen holder jeg på å stivne til en istapp. Endelig fremme på Skeppsholmsgården er det ingenting jeg gleder meg mer til enn å komme inn i varmen og pakke meg inn i en tango-omfavnelse. Det er ikke snakk om å danse i åpen stil i dag, her må det tettest mulig for å holde varmen.

Vi samles i dansesalen til felles practica før selve dansekvelden. Agusto fra Buenos Aires' største tangoqueer-milonga La Marshall skal akkurat til å begynne undervisningen. En svenske, en av arrangørene, avbryter for å høre om ikke alle er enige med ham om å åpne et vindu eller tre så man får luftet ut? Det er 6 minusgrader og sterk vind ute! Han er i ferd med å få viljen sin ettersom de andre deltakerne ikke rekker å summe seg da de andre svenskene sier, joda - bare åpne du. Heldigvis - takk Agusto! - snepper det ut av vår argentinske instruktør: "Nei, hvis dere vil at jeg skal overleve og være i stand til å undervise til slutten av festivalen, så holder vi vinduene lukket!"

Hva ER det med svensker og utlufting?

God påske!

tangoverkstansmallSom de fleste andre bloggere forsvinner jeg i disse dager. Turen går ikke til fjells, men til vakre Stockholm. Det er ikke bare jeg som valfarter inn til Stockholm i disse dager, det kommer store mengder mennesker som deler noe vesentlig med meg - nemlig gleden over tango. De kommer fra hele verden, bare av de jeg vet om er det representanter fra Norge, Sverige, Island, Argentina, Chile og Tyskland, og det blir helt sikkert flere nasjonaliteter tilstede. Skeppsholmen midt i Stockholm sentrum er stedet hvor det skal danses fire-fem dager i strekk i Tangoverkstans andre Queer Tango Festival. Jeg skal møte venner, vandre i Gamla Stan, lære mer, øve mer, og danse hele nettene. Ha en riktig, god påske alle sammen, på fjellet eller i byen, hvor enn dere er.

stockholmbynight
(Foto: Stockholm by night: darkpatator, Flickr Creative Commons)

Fruktvekten i Zagreb

kroatiamarked~ Dany og jeg snakker om forbindelser. Først mimrer vi om hvordan vår egen forbindelse oppstod helt ut av tilfeldighetene. Eller egentlig var det ikke tilfeldig. Vi fant hverandre i en felles interesse. Og etterhvert oppdaget vi at vi hadde flere forbindelser, noen som virket mer tilfeldige enn andre. Noe av det vi helt klart hadde til felles var vår fascinasjon av hvordan folk og hendelser henger sammen, hvordan det skapes kontakt og relasjoner der det i utgangspunktet ikke var noe, og hvordan det i ettertid ser ut til å ha hatt en mening. Vi liker å fortelle hverandre historier. Idag fortalte han meg hvordan hans foreldre møttes:

Min far forlot familien sin i Zagreb på 60-tallet. Han reiste via Tyskland før han til slutt bosatte seg i Montreal. Han og kusinen delte leiligheten for å spare utgifter. De hadde ikke noe stort nettverk og det var ikke mange andre kroater i bydelen. Den eneste kroaten i mils omkrets var skomakeren, og de drakk mange liter av kaffen hans mens de slarvet om livet. Det var trygt og godt å kunne slappe av og snakke sitt eget språk. Skomakeren fortalte en dag at han ventet besøk. Skosalget og reparasjonsverkstedet gikk bra og han hadde råd til litt ekstra. Han hadde derfor invitert sin niese til Canada. Hun skulle få bo hos ham og slippe å betale noe om hun hjalp litt til i skobutikken hans. Han var glad for å ha råd til å gi henne et liv i Canada, siden han aldri hadde fått egne barn, og hans søster hadde litt motvillig gått med å sende fra seg datteren, siden hun måtte gå med på at det var en mulighet hun ikke burde gå glipp av.

Det var ikke til å komme bort fra at det var en ekstra spenning for min far å besøke skomakeren de neste ukene. Når kom han til å møte henne? Utenom sin kusine fantes det ingen andre kroatiske jenter som han kjente, og selv om de canadiske jentene var mer enn vakre nok, hadde han fortsatt en smule kommunikasjonsproblemer med dem. Han hadde sett henne med ryggen til første gang. Hun kunne ha vært en kunde. Men den søte kjolen hennes vakte minner hjemmefra, mønsteret kunne ikke vært kjøpt i Canada. Hun snudde seg og avslørte en støvduk, hun holdt på å børste støvet av skoutstillingene. Hun blåste bort en hårlokk som falt ned i ansiktet og tittet på ham i det skomakeren med et stort glis ba henne hilse på. Min far stod et øyeblikk fastfrosset med blikket, før han tok seg sammen og rakte frem hånden. Antagelig hadde han tenkt at han burde si noe, men han ble overraskset i det han hørte seg selv si: "Vil du gå ut med meg en fredag?" Han kunne bitt av seg tungen, dette var vel ikke slikt man sier første gangen man hilser på niesen til sin kaffe-skjenkende skomakervenn?

Skjørtekanten vippet i det hun såvidt neiet i det hun mumlet "ja", og smilte litt sjenert før hun lot blikket falle i gulvet, og raskt fant noen sko hun måtte flytte på for å fortsette støvtørkingen.

Fredagen kom og skomakerens niese hadde fortet seg å bli ferdig med arbeidet, pyntet seg og gjort seg klar. Hun satt og trippet i skomakerforretningen mens hun ventet på at min far skulle ta henne med ut. Tiden gikk og ingen dukket opp. Hun begynte å bli bekymret, men hennes onkel, skomakeren, ble rødere og rødere i toppen. Han sa ikke noe, men svelget over en innbitt kjeve da hun gav opp og slukøret gikk og la seg. Han lå våken hele natten og forbannet denne karen han hadde servert kaffe i åresvis og som hadde gitt niesen hans den skuffelsen som velkommen til landet.

Dagen etter klarte han ikke brumme mer i skjegget og ringte min far. "Her var hun pyntet og klar, og du dukket ikke opp! Du lot henne vente på deg hele kvelden, din kjeltring!" "Men, jeg spurte jo bare om hun ville gå en fredag, jeg tenkte jo ikke på _denne_ fredagen! Det er en misforståelse."



~ Resten er historie, sier Dany, misforståelsen ble oppklart, og de ble både kjærester og etterhvert bestemte de seg for å gifte seg. Jeg sitter med et lattermildt flir og ser for meg både hakesleppet til Danys far, niesens sjenerte og iherdige støvtørking og hvordan kjemien må ha sitret gjennom rommet i det øyeblikket. Jeg kjenner skuffelsen hennes når han ikke kommer og fortvilelsen både av å ha blitt sviktet og forargelsen over ydmykelsen og å ha tatt så feil. Jeg krymper meg for det røde, sinna ansiktet til skomakeren og tenker jeg er glad jeg ikke var i Danys fars sko den lørdagen på telefonen.


De giftet seg i Canada, skomakeren og kusinen var de eneste fra familiene som kunne komme. For ikke å snyte begge familiene for festen bestemte de seg for å reise til Kroatia på bryllupsreise. Slik kunne de få feire med sine kjære som de ikke hadde sett på lenge, og familiene kunne få møte hverandre. Min far fortalte at han hadde vært veldig spent, både gruet og gledet seg til å treffe svigerfamilien. Antagelig hadde hans brud like spente tanker, tanker som ikke visste om hun komme til å synes det var en lykke eller ulykke at de var bosatt så langt unna familien. De hadde invitert begge familiene samtidig og satt og ventet på dem da de hørte høye stemmer utenfor. Min mor løp bort til vinduet for å se hva som stod på, og der stod begge deres mødre og klemte på hverandre, lo og gestikulerte. De løp ut til dem med et uttrykk delvis lattermildt og delvis forfjamset, dette gikk jo over all forventning?

Mødrene deres snakket i munnen på hverandre, halve setninger avbrutt av latterkuler. Dette var første gangen de møttes - som svigerfamilie, men dette var ikke første gangen de møttes. De arbeidet nemlig begge to på samme markedet, og hadde boder like i nærheten av hverandre. Min mormor brukte å låne fruktvekten av min farmor. Slike fruktvekter var dyre, og mormor hadde ikke hatt råd til å kjøpe en selv, mens farmor eide sin egen. Der hadde de delt gode markedsdager i sol og fønvind, og sure markedsdager i regn og ruskevær. De kjente hverandres stamkunder, og hadde hilst i forbifarten på de fleste venner og slektninger som hadde vært innom. Men siden det var et par-tre bord mellom dem, hadde de ikke snakket lenge nok sammen de siste ukene til å forstå at de begge ventet besøk fra Canada...



~Takk Dany, selv om du heter noe annet, for å dele dine foreldres historie.

Velmenende likestillingskrav som hemmer likestilling

La oss først være enig om at likestilling dreier seg om like muligheter uavhengig av kjønn. I denne bloggen er det denne betydningen som ligger til grunn. Likestilling er verken patriarkat eller matriarkat. Likestilling er ikke negativ eller positiv diskrimering (såkalt kvotering). Likestilling er heller ikke kjønnskamp, og det er fullstendig unødvendig å se på mannen som en fiende. Likestillinger er til slutt heller ikke tanken om at kvinner og menn skal være like, men at et individ skal ha samme muligheter uansett om vedkommende er kvinne eller mann.

Virkemidler på veien mot likestilling i akademia:
Likestilling i betydningen like muligheter er målet, og på veien dit må man ta i bruk visse virkemidler. Kvotering har vært brukt som virkemidler for å jevne ut skjevheter på tross av en tilsynelatende formell lik adgang til menns arena. I en overgang kan det være nyttig for å få etablert kvinner på en slik arena, og man burde antagelig bruke kvotering i en overgangsperiode for å få flere menn inn på det som tradisjonelt har vært kvinners arena. Blant andre virkemidler har dette hatt en effekt, og på mange områder er det nå unødvendig med kvotering. Her kan man etterhvert begynne med kjønnsnøytral eller kjønnsintegrert politikk. Det siste begrepet har jeg lånt fra matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Bergen hvor de i sin tiltaksplan skriver følgende om målsettingen for likestilling ved fakultetet:

"Universitetene har en viktig oppgave i å fremme likestilling, likeverd og toleranse. UiB vil sikre kvinner og menn like muligheter til å gjøre karriere ved universitetet og spesielt legge vekt på å øke rekrutteringen av kvinner til faste vitenskapelige stillinger. Det er også en målsetting å bedre kjønnsbalansen innenfor ulike fagområder og spesielt styrke innsatsen i forhold til fagene som sliter med rekruttering av kvinnelige studenter."
(Tiltaksplan for bedring av kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger, side 5)

Planen ramser opp en rekke flotte tiltak som alle virker positive, og spesielt la jeg merke til følgende:

"Fakultetet vil se på tiltak som skjermer og/eller legger til rette for at kvinner i faste vitenskapelige stillinger får mer tid/ressurser til forskning, slik at de kan kvalifisere seg til opprykk." (side 6)

Likestillingskrav som hemmer likestillingen:
Grunnen til at jeg festet meg ved dette forslaget er at Universitas skriver forrige tirsdag om hvordan velmenende likestillingskrav bidrar til å undergrave kvinners mulighet for å skjerme seg og konsentrere seg om forskningen. Krav om kvinnelig representasjon i styre og stell, verv og bedømmelseskomiteer gjør at det blir en rovdrift på de få kvinner som befinner seg på institutter og fakulteter med lav kvinnelig andel av vitenskapelig ansatte. Denne gangen dreier det seg også om matematisk-naturvitenskapelig fakultet, men ved Universitetet i Oslo, ikke i Bergen.

Krav om kvinnelig representasjon har selvsagt en velmenende dimensjon for å sikre at kvinner ikke ekskluderes fra de arenaer hvor det tas beslutninger, og har en intensjon om at man også skal ha kvinnelige øyne på bedømmelser, men kravet virker bare dersom man allerede har jevnet ut skjevheter i kjønnsbalansen.

Med denne ekstra belastningen kan det ikke være lenge om å gjøre før det kommer en sak om at kvinnelige forskere sakker akterut i forhold til mannlige, at de produserer færre artikler, publiserer mindre og får gjort mindre reell forskning i like store stillinger som de mannlige. For en slik sak vil selvsagt ikke inkludere at det kan ha en sammenheng med at de i mye større grad pålegges ekstraarbeid som ikke teller enn sine mannlige kolleger.

I Sverige er det i dessuten kommet en pussig regel om at man ikke kan utlyse vitenskapelige stillinger uten at man på forhånd kan dokumentere at det finnes kvinnelige kvalifiserte søkere til stillingen. Her holder det altså ikke å oppfordre kvinner til å søke, man må oppspore minst en kvinnelig søker før man i det hele tatt gjør resten av verden oppmerksom på at den er ledig. Hva slags konsekvenser har dette - antagelig svært så velmenende - kravet i praksis?

Jo, administrasjonen bruker ekstra ressurser på uformelle kanaler i inn- og utland for å få kontakt med kvinnelige kvalifiserte forskere. Disse kvinnene må bruke ekstratid og ressurser på å søke på en stilling de ikke er interessert i, ellers får ikke det svenske universitetet lyse ut stillingen. Det blir merarbeid for alle, og spesielt for kvinner, både i Sverige og ved universiteter i samarbeidsland. Dessuten er det antagelig ikke så heldig at det i økende grad skaffes kandidater via det eksisterende sosiale og faglige nettverket allerede før det er avgjort om en stilling skal utlyses.

Tenke selv?
Hva vil jeg med denne bloggposten? Jo, jeg vil få sagt at det må være lov å bruke fornuft og tenke selv, uten å være bundet på hender og føtter av velmenende krav som viser seg å ha praktiske konsekvenser som er direkte i strid med intensjonen av kravet. Når resultatet av tiltakene er at kvinner og menn i praksis får ulike muligheter i stedet for like, da er ikke tiltaket godt nok. På sikt vil slike "krav" godt kunne være "mål", ettersom de kan fungere når skjevhetene er borte, men de må ikke bli en tvangstrøye som hindrer enhver - kvinne eller mann - i å skjøtte jobben sin og bidra til det overordnede likestillingsmålet på sikt: Den dagen det er irrelevant å tenke kjønn i slike prosesser og heller tenke individer, da har vi likestilling.

På seg selv kjenner man andre

pekefingerNår du retter en finger mot andre, peker tre fingre tilbake på deg selv.

Men også denne lille finurlige sammenhengen er lettere å oppdage hos andre enn hos seg selv. Når kollegaen din klager på noen på jobben, så humrer du kanskje litt i skjegget over at du til stadighet overhører den samme kollegaen begå nøyaktig samme irriterende handlinger som vedkommende klager over. Når du instinktivt reagerer kraftig på en uttalelse fra andre, eller noe de andre gjør, så kan det hende at andre humrer i skjegget over at du selv ofte faller i fellen og gjør nøyaktig det samme selv. Det er utrolig lett å komme i konflikter med mennesker som er ganske lik oss selv, nettopp fordi de egenskapene man har felles gjerne forsterkes i en stadig økende spiral i løpet av samværet.

Selvsagt er det tryggest og festligst å gjøre andre oppmerksom på at de har minst tre fingre som peker tilbake på dem, men er vi istand til å sette fingeren på oss selv uten å bli gjort oppmerksom på det?

- Hva var grunnen til at jeg brukte en time på vei hjem her en dag på å formulere og reformulere en diskusjon i hodet mitt som grenset til krangel?
- Hva var grunnen til at jeg fikk en dårlig start på dagen da jeg irriterte meg over noen medtrafikanter?
- Hvorfor har jeg en tendens til å legge merke til visse typer irriterende atferd hos andre, mens jeg nesten ikke registrerer atferd som jeg vet at enkelte andre irriterer seg over?

Kan det være at utvalget av hva jeg irriterer meg over, har samsvar med enkelte dårlige sider ved meg selv som jeg kanskje ikke er klar over og antagelig burde ha jobbet med? Kan det tenkes at krangelen i hodet mitt ikke skulle vært rettet mot den andre, men mot min egen evne til å takle situasjonen? Kan det være mulig at man lettere blir oppgitt og sur på andre, når man i bunn og grunn har grunn til å være skamfull over seg selv?

Mange har sagt på ulike måter at man kun kan kontrollere sin egen adferd, ingen andres. Antagelig kan man bare kontrollere sin egen pekefinger også, ingen andres.. tar du utfordringen sammen med meg å se hva som dukker opp når vi vender den mot oss selv?

mars 2008
ma ti on to fr
          1 2
3
4
5 6 7 8 9
10
11 12
13
14 15 16
17
18
19 20 21 22 23
24
25
26 27 28 29 30
31
           
RSS 0.91