Uunnvrlige lnord fra andre dialekter

Uhamsleg
Dette er et adjektiv som betegner en gjenstand som bde er noe uformelig (ham=form) og som samtidig er vanskelig hndtere, tilpasse eller bruke. Jeg har plukket ordet opp fra Rogalandsdialekten, men er usikker p det etymologiske opphavet. Jeg synes det er genialt fordi det er kort og enkelt samtidig som det innebrer flere meningsaspekter som man ikke fr frem med de vanlige formene "uformelig" og "uhndterbar" uten bruke begge to. Dette er uformelig og uhndterbart i ett! Srdeles energibesparende og konomiserendei uttrykksformen.


Tlsbete
Tlsbete er et substantiv, navnet p et lite stykke mat av valgfri sort, som man spiser for stagge sulten slik at man holder ut vente til neste mltid. Dette tror jeg stammer fraen av de mangeHardangerdialekter. Det er bare en liten bit (bete) som forlenger bde tlmodigheten og setter en i stand til tle sulten. Det kan vre en kjeks, noe frukt, samme hva, men poenget er at det ikke er et mellom-mltid. Mellom-mltid hresplanlagt ut, mens en tlsbete er mat man spiser som en umiddelbar lsning p en akutt romlende mage.


Elte
elte noe, et transitivt verb som ikke betyr det samme som kna deig. Her er det ikke deig man elter, men helt andre ting. elte noe betyr "la noe vre igjen" eller "forlate noe". Jeg snappet dette opp fra dialekten til en venninne fra Alta, men det kan godt hende det brukes flere steder. Min venninne kunne si ting som "Elt paraplyen hjemme, det kommer ikke til regne i dag." Men man kan ogs elte andre ting og personer. "Vi eltet Nilsen p kafeen og dro videre til utstillingen". bruke "forlate" i stedet gir ikke samme snerte uttrykksform, og den lange, tunge omskrivingen "Lot Nilsen sitte igjen p kafeen" gjr bruken av "elte" mye lettere og konomiserende p samme mte som uhamsleg.

Jeg synes huske at jeg har flere slike spesialord jeg har en forkjrlighet for, men de husker jeg ikke i farten. De dukker sikkert frem en dag.

5 bloggere, 5 videoer

Iskwew har tagget meg. Hun har en tendens til srge for at jeg skriver, det var hun som fikk meg igang og nr jeg ikke har skrevet p en stund s srger hun for at jeg kommer igang igjen. Mulig det var meningen med dette memet ogs? Instruksen er som flger: Velge ut fem andre bloggere, linke til dem og tilegne en lt til hver av dem.

Frste blogger
Iskwew har ikke skylden alene for at jeg begynte blogge. Det er en kar til som lenge maste om at jeg burde begynne blogge. Selv har han ikke blogget fr inntil nylig, men han har likevel drevet med blogg lenge. Uten blogge, men ved fixe blogg for andre. Rafiq har n endelig begynt blogge selv. Det er ofte ikke s mange ordene, men en lt skal han uansett f siden jeg er takknemlig for hans hjelp bde i oppstarten og underveis.

Jeg er ikke helt sikker p hvorfor, men jeg tenker denne passer p sett og vis: Alanis Morisette: All I really want

Why are you so petrified of silence?
Here, can you handle this?
Did you think about your bills, your ex, your deadlines,
or even when you think you're gonna die?
Or did you long for the next distraction?




Andre blogger:
Frida har blitt et veldig hyggelig bekjentskap, bde via blogging og andre kanaler. Hun er en tff dame med bein i nesen og aller helst skulle jeg disket opp med Dumdum boys og "Jeg blir aldri slaven din", men den var jeg ikke i stand til finne, s da blir det vel klassikeren fra samme band: Splitter pine!




Tredje blogger:
Jeg har inspirert noen til begynne blogge selv. Teide var den frste. Hun hadde lest bloggen min, fulgt linkene videre til andre og var imponert over hvor mye bra det ble skrevet om i blogglandia. S til slutt mtte hun ha en blogg selv ogs. Her tenker jeg bryte litt med instruksen. Selv om Teide har en utmerket musikksmak, s fr hun i stedet en video uten musikk, men som bde passer til en stor interesse hun har og har med en liten overraskelse p slutten.




Fjerde blogger
Inanna skrev sin frste bloggpost hjemme hos meg. Hun har skrevet mye fr, s jeg kan ikke skryte p meg inspirere henne til det, men jeg kunne iallfall bringe videre litt info om hvordan man kan f publisert skriveriene sine i en blogg. N har det vrt litt stille hos henne en stund, s kanskje denne taggen setter fart p skrivingen igjen? Jeg har imidlertid inspirert henne til lre seg tango, og lidenskapen og dramaet i Sting's Roxanne i tangoversjon fra filmen Moulin Rouge burde passe godt her:



Femte og dagens utenlandske blogginnslag:
Jeg tror ikke instruksene krevde at alle bloggene mtte vre norske? Jeg tror ikke Jim Shultz lar seg tagge, men jeg har lyst gjre dere andre oppmerksom p bloggen hans uansett. Han er en amerikaner bosatt i Cochabamba, Bolivia og arbeider ved The Democracy Center og ved siden av flge med i de politiske svingene i Bolivia blogger han jevnt og trutt bde om det politiske landskapet, men ogs om mye annet som rrer seg i de politiske, sosiale og konomiske kriker og kroker, bde i Bolivia og internasjonalt. Dessuten er han mitt alibi for kunne poste enda en lt som gir meg minner tilbake til mitt eget opphold i Bolivia.

Los Bacilos: El Edificio hadde passet best i forhold til hans innhold i bloggen, men den finner jeg ikke, s da faller valget p Juanes: A Dios le pido.





Den beste instruktren

Jeg hadde gleden av sitte barnevakt forleden. Gutten er to r og allerede en entusiastisk hiphop og dancehall-fan. Der andre barn spiller playstation eller dataspill, danser denne gutten til hiphopvideoer. Og han har det virkelig i kroppen. Med et ertent smil digger han og danser og river selvsagt barnevakten med i gleden.

Ja, helt til barnevakten selv prver seg p danse. For han er ikke helt fornyd med innsatsen hennes. Han stopper umiddelbart sin egen dans, fr et litt uforstende uttrykk i ansikt som sier: "Hva ER det du driver med?"

Ansiktet lses opp igjen i smilet og han prver igjen, viser barnevakten hvordan hun skal danse. Men hans iherdige forsk er tydeligvis nyttelst, han stopper igjen, betrakter barnevakten med et blikk som gir mye tydeligere vurdering enn noen av dommerne kunne beskrevetmed ordi "So you think you can dance?" Hiphop er virkelig ikke barnevaktens beste side. Og han har helt rett. Fra sm barn fr man en bunn rlig mening. Nytter ikke imponere med noen tangotrinn der i grden, nei.

Jeg tror jeg har ftt hjemmelekse til neste barnevakt

En drm blir til plan

Omgivelsenes forventninger

Oppgaven er levert, muntlig er snart rett rundt hjrnet, og hva venter s?


Det vanligste sprsmlet fr levering var: "Hvordan gr det med oppgaven?"
Det vanligste sprsmlet n er "Har du begynt ske jobber?"


Ingen av sprsmlene er enkle svare p selv om de ser rimelig rett frem ut. P det frste ville det vrt mye enklere svare p hvordan det gikk med meg i oppgaveprosessen, enn hvordan det gikk med oppgaven. Det vet jeg faktisk ikke svaret p enda - selv etter levering, fr jeg fr tilbakemelding p muntlig.


Det andre stusser jeg litt over. Jeg har jo jobb. Er det s innarbeidet at man skal inn i ny jobb eller over i en arbeidsledighetstilvrelse umiddelbart etter endte studier, at folk glemmer at jeg har jobb? Selv folk p jobben min glemmer at jeg er fast ansatt og spr om jeg kommer til fortsette? Hvorfor denne travelheten p mine vegne?



Hva motiverer oss?


Etter at jeg leste Iskwew's lille anmodning om studentopprr etter det nye pensjonsforliket begynte jeg snurre tanker om hva som driver oss til vre daglige og langsiktige aktiviteter i livet. Og hva som driver meg.


Det virker som det ligger en grunnleggende frykt for ikke tjene nok penger, og at inntektens strrelse er det som driver oss. At jeg i disse dager gr fra en 200% situasjon med studier dgnet rundt og 50-80% jobb ved siden av til bittelittegranne fritid ser ut til bekymre mine medmennesker. Man M jobbe 100%, ellers er det liksom ikke helt som det skal vre.


Jeg lot inntektens strrelse avgjre et valg for meg en gang. Det var helt klart et galt valg. Ikke fordi det var noe galt med tjene penger, men jeg lot meg blinde av inntekten til overse de andre omstendighetene ved jobben. Den gjorde meg syk og pengene jeg fikk for jobben var i ettertid helt klart ikke verdt omkostningene. Men den endret ogs retningen i livet mitt. Fokuset skiftet fra inntekt, penger, karriere til innhold, mening, forstelse og dybde.


Jeg hadde alltid hatt interesse for og lyst til studere sosialantropologi, men i et konomisk nyttemaksimerings-perspektiv visste jeg ikke helt hva jeg skulle bruke det til fr. N bestemte jeg meg for at hvis jeg ikke gjorde det n, s ble det aldri gjort. Jeg gikk fra et fokus p jobb, verkty, pliktoppfyllelse og konomisk ansvar til noe som var s inderlig mer meningsfullt ? for meg. Det trenger ikke vre det for andre, men det er det for meg.


N kan jeg jobbe i timer, dager og mneder med mellommenneskelige problemstillinger uten f betalt for det, rett og slett fordi det gir mening i seg selv jobbe med det. Selvsagt m man ha penger for overleve, men jeg har alts klart meg p 50% ved legge opp forbruket deretter. Det har sine kostnader ogs, jeg kan ikke alltid vre sosial p andres premisser nr det innebrer store utgifter (som kanskje ikke er s store for dem som tjener mer).



Hva vil man ha ut av livet?


I min aller frste bloggpost som gjesteblogger hos Iskwew nevnte jeg en samtale jeg hadde med to menn om drmmer for livet. Disse mennene er ikke de eneste som nevner nok penger og konomisk uavhengighet som sine drmmers ml. Men det jeg blir litt trist til sinns av er at disse to, og veldig mange andre, ikke har noen klare drmmer om _hva_ de vil bruke pengene til, den dagen de eventuelt skulle bli konomisk uavhengig. Er det ikke det praten om pensjonsordningen ogs handler om? Slik jeg prioriterer ender jeg nok som minstepensjonist, men jeg har allerede minner jeg aldri ville vrt foruten og som jeg har skapt uten vre permanent konomisk uavhengig, bare kanskje periodevis uavhengig?



Min drm blir til plan


Min plan n fremover er nemlig ikke ske jobber. Den er nyte livet. Og jeg vet akkurat hvordan jeg skal nyte det. Jeg ser for meg et rom med en seng, et bord hvor laptop'en min str, noen papirer og et rdvinsglass. Langs den ene veggen har jeg en hylle hvor mine nyinnkjpte tangosko str stilt opp p rad og rekke. I det pne vinduet blafrer noen hvite gardiner og utenfor hres de daglige lydene av livet i Buenos Aires, Argentina.


Jeg trenger ikke mer. Jeg skal danse, skrive, rusle gatelangs, prate spansk, drikke rdvin, spise bermte argentinske biffer, mte mennesker og "plukke flere blomster" til bloggen. Jeg vet hva jeg skal skrive, men ikke helt innholdet, det vil "skrive seg selv" nr jeg mter eller finner det. Jeg vet hvor jeg skal begynne lete, men jeg aner ikke hvor jeg havner. Jeg vet noen muligheter det kan gi, men jeg aner ikke hva som skjer til slutt. Jeg elsker sveve litt i usikkerhet over bakken, med alle muligheter pne, for s se hvor jeg lander. Jeg elsker den flelsen av starte p scratch et nytt sted og bygge opp et hverdagsliv med nye rutiner, nye stamsteder, nye mennesker og nye nettverk. Jeg har gjort det fr i Bolivia, n skal jeg gjre det igjen. Jeg har en utferdstrang som antagelig aldri skaffer meg noen luksusvilla eller sportsbil, men den vil helt klart skaffe meg opplevelser og minner jeg kan leve p nr minstepensjonen ikke strekker til lenger.

 

Avreise er 10. juni.


Meningen bak Tiqui

Shoaibhar spurt meg hva blogg-nicket mitt betyr og hvorfor jeg valgte det. Det kan jo vre at flere lurer p det samme, s da legger jeg det ut likegodt.

Tiqui har ingenting med Tique gjre, det bare ligner litt kanhende i ortografien. Tiqui er de to frste stavelsene i navnet p en liten landsby som heter Tiquipaya. Tiquipaya ligger i Cochabamba-dalen et stykke utenfor Cochabamba hvor jeg bodde i Bolivia. Tiquipaya betyr "blomsterplukkernes by" p Quechua, det gamle inka-sprket. Paya er den delen som betyr by/landsby/sted, Tiqui er dermed blomsterplukkeren. Foruten plukke blomster, tanker, observasjoner og refleksjoner litt herfra og derfra til publisering i bloggen, valgte jeg ogs Tiqui fordi jeg har et sterkt personlig forhold til landsbyen.

Jeg tilbragte mye tid i Tiquipaya den tiden jeg bodde i Bolivia. Jeg reistep besk hos venner, deltog p dansefestivaler, danset djeveldans og hadde avskjedsfesten min i denne byen. Byen har ogset rlite romantisk tilsnitt for meg og mineminner. Her lrte jeg mine frste Tinku-steg (boliviansk kampdans), her gjorde jeg stor suksess som djeveldanser i sene nattetimer, her ble jeg skjenket over alle grenserp lokalbrygget mais-l som kalles chicha (det er jo uhflig takke nei, samtidig som det var veldig populrt skle med den blonde), og her spiste jeg mitt siste mltid med "Charque" (trket llama-kjtt med "mote" som er en diger hvit mais-sort, syrnet ost og poteter), og her spilte et tte-manns orkester til min re p avskjedsfesten fr jeg forlot det landet som ble mitt andre hjemland.

Jeg synes navnet Tiquipaya klinger vakkert, s er det ogs noenlunde unikt i norsk sammenheng, s det gjorde det enklere unng navn som allerede var tatt, eller som ligner for mye p etablerte bloggnavn. Det eneste var at hele navnet er noe langt, s da endte jeg med Tiqui, og s langt er jeg svrt fornyd med det :)

image125


Bolivianske tinku-dansere


image126

Tiquipaya og de andre omrdene vest for Cochabamba, inkludert den strste nabobyen Quillacollo.

Frontalkonfrontasjon

Idag mtte jeg.

I flere r har jeg tenkt det, irritert meg, skjvet det fra meg og resignert og tidd stille. Stort sett har jeg innrettet meg etter tilstanden for unng forg av irritasjon, men i de siste mnedene har det blitt stadig mer ptagende. Idag kom drpen som gjorde at jeg ikke lenger bare tenkte det, irriterte meg, skjv det fra meg og unngikk konfrontasjonen. I dag reagerte jeg, banket hammeren p spikeren og sa fra - nyaktig hva jeg mener.

Hva oppndde jeg med det?

I forhold til den det gjaldt?
Ingenting. Mine ord var som perler for svin, det gikk ikke inn. Et uforstende ansikt formet som et sprsmlstegn, evige forklaringer med de samme irrelevante argumentene og totalt blottet for forstelse. Etter sprsmlstegnet kom forklaringene som skulle f meg til synes synd p vedkommende i stedet for, og deretter de passiv-agressive som skulle gi meg drlig samvittighet for ha delagt humret og kanskje hele helgen. Til slutt martyren: Siden du er s sur p meg, s skal du f det som du vil! Men det vedkommende aldri skjnte var at det jeg ville ha var respekt og fleksibilitet, ikke skyldflelse, ptvunget medflelse eller "min vilje".

I forhold til meg selv?
Jeg har iallfall sagt fra. Og jeg klarte si fra i klare ord, uten skjelve, uten briste, med rolig fattet stemme, og jeg klarte forholde meg rolig nr sprsmlstegnet snudde fra "stakkars meg" til "du har delagt helgen". Jeg klarte motst f skyldflelse, jeg klarte lamartyr-utslagene prelle av meg. Jeg klarte overbevise meg selv om at dette er noe vre stolt over. Jeg tok opp en sak med den det gjaldt i stedet for syte om det til andre utenforstende. Jeg tok konfrontasjonen uten involvere andre.

I forhold til saken?
Ingenting. f viljen min var ikke poenget, som jeg forklarte over. Snn gr no dagan vil vre temaet fortsatt, og jeg vil sikkert bde irritere meg igjen, og skyve det fra meg. Men jeg er ikke lenger den logrende hunden alle tror adlyder det minste vink, og n som jeg har sagt fra, vil det vre lettere si fra igjen - og igjen. Saken er der ute i det minste.

En av tre er vel ikke s verst? *klapper meg selv p skulderen*

PS: I sakens anledning letet jeg etter en definisjon p "Fleksibilitet" og fant en gammel, men fortsatt interessant artikkel av Thomas Hylland Eriksen. Den er lesverdig.

Om ta seg til rette

Noen tar seg for mye til rette, andre gjr det for lite. Hvordan balansere det til det beste for alle?


Jeg har ikke fasitsvar p dette sprsmlet, men det er et aspekt ved det som fr ethvert samfunn til snurre rundt som jeg er opptatt av. Sist badstu-besk ble sprsmlet nok en gang relevant:


En liten utenlandsk dame ifrt t-skjorte og underbukse str utenfor badstuen og leser (!) plakaten utenfor. Plakaten sier at alle skal bruke eget hndkle til sitte p. Den lille damen rusler ut til garderobeskapene og kommer tilbake med et hndkle. Hun nler et yeblikk utenfor dren, titter inn p damene som sitter der allerede. Badstuen er ikke s stor. Det er fire damer der fra fr. En ligger strak ut og bruker halvparten av nederste benk, en sitter ved siden av henne p nederste, en sitter p mellomste, og en p verste benk. Den lille damen pner dren stillferdig og nesten smyger seg inn, men blir stende p gulvet litt tafatt. Jeg gr inn etter henne, bukserer meg vei mellom den liggende og sittende og finner meg en plass p verste hylle.

Den lille damen blir stende med ryggen mot oss og betrakter hydrometeret med et litt fjernt blikk. Bde hennes nlende adferd og pkledning gir et inntrykk av sjenerthet og kanskje til og med en redsel for vre til bry. Det er god plass p verste benk, mens mellomste er blokkert av den liggende slik at man ikke kan ha fttene noe sted. komme seg til verste benk betyr derimot at man m smyge seg mellom to nakne damer. Jeg synes kanskje hun burde bedt den liggende om flytte seg, men samtidig burde kanskje ogs den liggende sett situasjonen og tilbudt seg gi plass?

Hvor mye er for mye og hvor mye er for lite?
Jeg blir sittende og tenke p hvor grensene gr for hvordan man br og kan ta seg til rette. Selv elsker jeg ligge strak ut i badstuen, men gjr det ikke nr det er lite plass av hensyn til andre brukere. Hadde jeg vrt den lille damen ville jeg enten spurt pent om den liggende kunne gjre plass eller bedt om f komme frem til en plass hyere opp. Men jeg er ikke spesielt sjenert av meg, og alle kan jo ikke vre like modige overfor fremmede mennesker. Jeg vet ogs at hadde jeg vrt den liggende damen ville jeg tilbudt plass enten ved sette meg opp eller gi plass for passere, men alle er heller ikke like oppmerksom p hensynet til de andre tilstedevrendes behov.

Omsider gr damen som satt p mellomste benk og frigjr plass som ikke krevde nrkontakt med andre nakne damer. Den lille damen legger forsiktig fra seg hndkleet og setter seg mens hun srger for ta s liten plass som mulig. Jeg klarer ikke la vre tenke at dette var enhelt undvendig situasjon, bde fordi den lille damen tar seg for lite til rette, samtidig som den liggende tar seg for mye til rette. Kanskje kunne jeg lettet situasjonen ved foresl en lsning, samtidig var det liksom ikke "mitt bord".

Hva synes dere? I denne situasjonen og andre lignende mter mellom fremmede mennesker rundt om i samfunnet hvor man m forholde seg til hverandre. Hvor mye hensyn skal man ta til sjenerte mennesker som ikke tr ta seg frem og hvor mye skal man forlange at de som allerede har tatt seg til rette skal skjnne at de m jenke seg?


Jeg fant, jeg fant

The Man Show med Hvard Lilleheie kjenner jeg kun til av overfladisk omtale, snn gjennom enkelte reklameplakater, overskrifter som ikke fenger nok til at jeg gidder lese og et og annet forhndsklipp p skjermen nr jeg uheldigvis ikke har funnet annet gjre i reklamepausene. Etter at jeg har begynt medvirke i bakgrunnen p enkelte reklamer er det plutselig mye mer interessant se reklamene ogs, men det var bare en digresjon. "The Man Show" har jeg alts ikke sett selv og kjenner kun til av omtale - inntil i dag.

Jeg har fortsatt ikke sett programmet p TV, men mens jeg var ute og ruslet i vrsolen i dag, nt solen p nesetippen og kikket rundt etter vrlige interessante observasjoner finner jeg et syv-siders hefte med tekst og kaffeflekker. Det frste som slr meg er at det str Hvard veldig mange ganger p siden. Bde med store bokstaver, med uthevet skrift og enda noen ganger i vanlig skrift. Deretter ser jeg at linjene som str alene er anvisninger. Nysgjerrigheten tar overhnd og jeg blar litt i arkene. Det er ikke lenger tvil, jeg har funnet manuset til en episode av "The Man Show".

S n kan jeg faktisk med inngende kjennskap til en hel episode sl fast at jeg ikke trenger skynde meg hjem fra jobb p mandager for rekke TV'en. Siden jeg aldri har sett serien vet jeg derimot ikke om manuset gjelder en tidligere "yesterday's news" episode, eller om dette faktisk er under innspilling og noe som skal komme. Uten kunne slike regler for publisering, aner det meg kanskje at jeg ikke kan publisere innholdet i manuset, selv om teksten vitterlig var "allment tilgjengelig" der den flagret rundt i gaten midt i Oslo by...

Kanskje man skulle sprre p Lilleheie's blogg p MESide?

Tkekveld i Tryvann

Frst en liten meta-digresjon
I gr, en dag uten eget blogginnlegg ndde beskstallet for denne bloggen nye hyder, nesten utelukkende til en gammel-gammel post om bildekringen av "Man of the Year". At hundrevis strmmet til den posten mens det mest aktuelle blogginnlegget ogs gjaldt en billedkring, var for meg et pussig sammentreff. Selv om temaene i de to bilde-kringspostene neppe kunne vrt mer sprikende. rsaken var at et medlem i forum-styret p diskusjon.no la ut link til "Man of the Year"-bildene i en humortrd, og yeblikkelig ble bloggen bordet og s stillferdig forlatt uten en eneste kommentar.


Tkekveld i Tryvann

Apropos bilder, s fikk jeg p fredag enda en god anledning til teste ut foto-tipset til ystein for fotografering i skumring og av lyskilder. Anledningen var kveldskjring i alpinanlegget, min frste tur etter en kneskade for over to r siden. Kneet virket, kameraet funket, og tken lettet s kvelden totalt sett ble aldeles strlende:


image123

image124



Det frste bildet er egentlig tatt i dagslys kl. 17, men tken gir det et grtt, ullent skumringspreg. En time, halvannen senere er det virkelig skumring, men n har tken lettet. Man kan se tkedottene blse bort p en mrkebl himmel og lyskasterne skaper flott gjennskinn og kontraster i snen. Bildene er ikke manipulerte i photoshop, kun kuttet og redusert i strrelse.

(Begge foto: Elisa Vik)

Penger eller medmenneskelighet?

Bildet kalt "Verdens rikeste land" ble kret til rets bilde, tatt av fotograf Morten Wanvik fra Bergensavisen. Juryen begrunnet sin avgjrelse med at bildet skildrer et stillferdig hverdagsdrama i Norge.

Med tittelen p bildet retter Morten Wanvik fokuset og kritikken mot ressursforvaltning i Helsevesenet og hevder at slike situasjoner ikke burde kunne skje i et av verdens rikeste land. Men dreier dette seg virkelig om pengebruk og statens helsevesen?

Sykehuset henges ut fordi de sendte mannen hjem. Ingen spr hvem som trengte den sengen p sykehuset som mannen mtte forlate. Ambulansepersonellet henges ut fordi de ikke kunne komme hjelpe mannen opp trappene p to timer, men ingen spr hvilke akutte situasjoner ambulansen mtte ta seg av i mellomtiden. Det insinueres at ambulansepersonellet ikke kunne _komme tilbake_ enda mannen ble kjrt hjem i taxi rekvirert av sykehuset. Taxinringen gr dermed p merkelig vis klar av denne kritikken.

Selvsagt er det uhrt at en syk gammel mann blir liggende i trappeoppgangen uten f hjelp til komme seg hjem. Men hvem sitt ansvar er det? Staten? Helsevesenet? Ressursforvaltningen? Hvis Staten er vrt alles fellesskap, s er det ogs vrt alles ansvar.

Fotograf Morten Wanvik svarer i nettmtet at han ikke hjalp mannen og hans datter, ettersom han var tatt hnd om i de beste hender av datteren og to personer fra hjemmehjelpen. Er deres hjelp mindre verdt enn ambulansepersonellet og sykehuset? Er ikke hjemmehjelpene ogs en del av helsevesenet?

Datteren var der, men hvorfor strmmet ikke resten av familien til? Kanskje han bare har datteren. Mannen bor tydeligvis i en bygrd, det er to drer inn til leiligheter i den etasjen han ligger i. Dersom vi antar at bygrden har minst tre etasjer, finnes det alts minst 5 naboer i bygget. Hvor var de og hvorfor strmmet ikke folk ut av leilighetene sine for hjelpe til?

Jeg vil hevde at dette bildet br reise debatt, men med et annet fokus enn p ressursforvaltning og statens ansvar i helsesprsml. Jeg mener vi m ta en titt i speilet og sjekke hvordan det str til med vr medmenneskelighet. Har nordmennfrasagt seg sin medmenneskelighet ved flytte alt ansvar til staten?


En annen situasjon, i et av verdens fattigste land:
Jeg sitter i en flyplasstaxi p vei hjem i Cochabamba, Bolivia. Foran ynene vre skeiner en bil ut av veien, treffer en gjenstand s den velter p hodet ned i en vannkanal som er akkurat bred nok til bilen. Bilen sitter fast med hjulene i vret og vinduer og freren under vann. Taxien brstopper og vi raser ut av bilen og lper til kanalen. Selv om dette for et yeblikk s ut som et de svnig sted, er det plutselig folk overalt. Jeg aner ikke hvor de kom fra, men de kommer i en fart. Flere av mennene har allerede hoppet ned i kanalen og kjemper p spreng for f snudd bilen. Flere og flere kommer til, et yeblikk klarer vi f frersiden av bilen opp av vannet, noen knuser vinduet, freren fr tatt en pust, men s mister vi taket og bilen raser ned i vannet igjen.

Folk jobber p spreng, men norsk og dum som jeg er, tenker jeg at vi burde jo ringe etter hjelp! Jeg driver derfor og spr folk om de har mobiltelefon. Jeg mter bare uforstende blikk, hva skal man ringe for, og hvem skulle man ringe da i s fall? Uansett str det om minutter hvis freren skal overleve, ingen kan vente p hjelp da!

Seiersropene nede fra kanalen er overveldende, bilen er snudd p siden, mennene har ftt dratt freren - en ung kvinne - ut gjennom det knuste vinduet. Alle samarbeider med f dratt henne opp p kanten, og mirakulst nok har hun bare ftt noen skrammer, foruten vre omtumlet av hendelsen og henge opp-ned s lenge. En rusten privatbil som tilhrer en av naboene kjrer henne hjem.


Hva om dette skjedde i Norge?
I Norge ville denne uheldige damen omkommet. Avisene ville skrevet om hvordan "Verdens rikeste land" ikke hadde tatt nok forhndsregler p denne veien for hindre ulykker. Journalistene ville intervjuet vantro tilskuere som ble vitne til drukningsdden og om ambulansen som kom for sent. Tilskuerne ville flokket seg rundt og sett p, tatt frem mobiltelefonene og ringt etter hjelp, men hjelpen ville kommet for sent.


Hva om denne gamle mannen ble sendt hjem fra sykehuset i Bolivia?
Da ville han aldri ftt en taxi rekvirert fra sykehuset, men han ville blitt tatt hnd om av familie, fadderfamilie, venner og naboer, og han ville aldri blitt liggende i en kald oppgang. Dette har ikke, tror jeg, noe gjre med penger, verdens rikeste land, ressursforvaltning og et feilende helsevesen gjre. Dette dreier seg om vrt individualiserte samfunn, hvor vrt eneste ansvar er oss selv, og hvor vi skyver alt annet ansvar og medmenneskelighet over p staten og helsevesenet.

Jeg vil oppfordre alle til ta frstehjelpskurs minst annethvert r og vre beredt p hva man gjr om man kommer over en situasjon der folk trenger hjelp. Nordmenn trenger lre seg bli medmennesker igjen. I denne situasjonen er det ikke helsevesenet og politikerne som skulle skamme seg, det er vi, - oss selv.

Har noen sett spaden min?

Alts, nr jeg sier spade, ja s mener jeg spade. Hrte du? Spade, riktig, SPADE!

Jeg hadde en avtale om begynne p swing-kurs med en kar som ogs gjerne ville danse swing. Dette kurset begynner to ganger i semesteret, og planen var begynne i januar. Da jeg i januar inns at jeg ville mtte trenge umenneskelige lange arbeidsdager for f ferdig hovedoppgaven min (noe alle som har lest bloggen har blitt til det kjedsommelige klar over), s sendte jeg melding og spurte om det var ok utsette til det andre kurset som begynner n.
- "Etter 2. mars har jeg jo all verdens tid", skrev jeg.

Nr jeg skriver at jeg har all verdens tid etter 2. mars, s er det nyaktig det jeg mener. Svaret fra dansepartneren var positivt. Han forstod situasjonen min, og nsket meg lykke til, s fikk vi se hvordan verden s ut i mars. Hans svar tolker jeg dithen at han skjnner at jeg har det litt for travelt n, men at vi kan se om vi fr det til i mars.

Nr jeg n endelig er i ml sender jeg glad og fornyd melding om at n er jeg klar for boogie!

Denne gangen innrmmer mannen at han har tolket det helt annerledes enn han svarte i januar. Han trodde det var en avvisning, at jeg ikke ville danse med ham, og regnet ikke med hre noe mer fra meg. Han tenkte at oppgaven antagelig bare var en unnskyldning for "slippe" danse med ham.

Alts, m man sl menn i hodet med spader for at de skal skjnne at spader faktisk er spader og ikke unnskyldninger for noe helt annet? Eller m jeg pakke inn alt jeg sier, slik at menn kan tolke seg frem til den riktige betydningen, fordi de rett og slett ikke tror meg nr jeg snakker rett frem?

Tiqui *frustrert*

spade

Les ogs: Snakker kvinner i koder? og Snakker Kvinner i koder? II

Kroppssprk

To kompiser

En mann med sleik og svart skinnjakke kjper seg en l og setter seg p et firemannsbord med ryggen til meg. Klokken er bare 11 p formiddagen. Ikke lenge etter kommer det en hy flott mann.Han strener gjennom lokalet med store bevegelser, og etter en liten runde ender han ved bordet til den ldrikkende sleiken. Han kaster blikket i min retning, dveler litt ved meg fr han slr ut hnden i en stor sveipende bevegelse og til slutt rekker den frem mot skinnjakkemannen for hilse. Skinnjakken tar i mot den. Den hye tar seg nok en runde rundt i lokalet via toalettet og setter seg endelig ovenfor skinnjakken og ansiktet mot meg.


Det gr en liten stund, jeg sitter dypt konsentrert i boken min. Sleiken drikker l, den hye prater hektisk lettere lent over bordet mot sin kompis.


Kvinnen

En nydelig dame, perfekt stylet p hret, store lokker og glitrende yne ankommer lokalet. Hun ser dem, vurderer et yeblikk, smiler til den hye og slr seg ned ved hans side. Mens hun tar av seg yttertyet vender hun hele tiden mot den hye, smiler bredt, retter p hret, kaster p hodet. Den hye gliser, vender seg mot jenta, sttter hodet mot hnden mellom seg og sin kompis. Noen sekunder lses blikkene deres der, han godt og fast stttet av hnden og albuen p bordet, og hun lst i smilende oppmerksomhet mot den hye. Hnden setter en grense mellom deres to sin verden og stenger ute den tredjep bordet. Resten av verden forsvinner i et uskarpt slr for dem et yeblikk. Fra hjrnet mitt ser jeg hvordan fttene under bordet er vendt sidelengs mot hverandre ogs, sleiken er helt utenfor all geometriske konstellasjoner tross at han sitter ved samme bord.


Sleiken bryter fortryllelsen og henvender seg til henne. Motvillig river hun seg ls, blir alvorlig og retter blikket i kjlig hflighet, stivt nikk og rastls konsentrasjon mot "inntrengeren". Samtalen gr, de diskuterer en reiserute. Bde den hye og damen senker smilemusklene mens sleiken snakker, og s snart han tier, vender de seg umiddelbart mot hverandre, lses i smilene til hverandre og stenger ham ute med hnden mellom de to kompisene. Den hye reiser seg, legger hnden p skulderen hennes, dveler et halvt sekund og spr om hun vil ha noe drikke. Han gr i baren, hun sjekker mobilen og vender ikke tilbake til samtalen fr den hye er tilbake ved bordet.


Hun vil tenke p det, men er s og si overbevist, hun vil vre med, sier hun.
- "Er det noe mer jeg trenger vite om deg?" spr hun den hye, sleiken regnes visst ikke med. Hun tar seg i det, snur seg mot den tredje og sier:
- "Hvis alle drikker l slik du gjr, s blir det gy!" Hun snur seg mot den hye igjen:
- "Vet du hva? Jeg tror jeg ringer deg i lpet av morgendagen", s snur hun seg mot sleiken,
- "Ja, jeg ringer vel deg ogs", sier hun til ham.


Timing
"Men du, jeg m g jeg!" (Damn, she's good, jeg er imponert borte fra hjrnet mitt hvor jeg observerer det hele). Det er perfekt timing, den hye spretter opp, tar jakken og vil flge henne ut under pskudd av ta en ryk. Skinnjakken blir sittende.


- "Ja, hva tror du?" spr den hye nr han kommer inn igjen. "Det er vel bare bestille?"

Ny tredjemann
En ny mann ankommer, alle tre sitter vendt over bordet mot hverandre, ser p kart og dokumenter, denne gangen en treklver og sleiken er inne i varmen igjen.
- "Du gikk akkurat glipp av henne", sier den hye.
Han ser p reiseplanene, flirer og sleiken kommenterer:
- "Ja, det blir gutta p tur.. eller, det blir jo en litt annen variant enn gutta p tur".

Det blir nok en flott tur, men jeg ville ikke vrt han i skinnjakken med sleiken.

RSS 0.91