Uunnværlige lånord fra andre dialekter

Uhamsleg
Dette er et adjektiv som betegner en gjenstand som både er noe uformelig (ham=form) og som samtidig er vanskelig å håndtere, tilpasse eller bruke. Jeg har plukket ordet opp fra Rogalandsdialekten, men er usikker på det etymologiske opphavet. Jeg synes det er genialt fordi det er kort og enkelt samtidig som det innebærer flere meningsaspekter som man ikke får frem med de vanlige formene "uformelig" og "uhåndterbar" uten å bruke begge to. Dette er uformelig og uhåndterbart i ett! Særdeles energibesparende og økonomiserendei uttrykksformen.


Tålsbete
Tålsbete er et substantiv, navnet på et lite stykke mat av valgfri sort, som man spiser for å stagge sulten slik at man holder ut å vente til neste måltid. Dette tror jeg stammer fra en av de mange Hardangerdialekter. Det er bare en liten bit (bete) som forlenger både tålmodigheten og setter en i stand til å tåle sulten. Det kan være en kjeks, noe frukt, samme hva, men poenget er at det ikke er et mellom-måltid. Mellom-måltid høres planlagt ut, mens en tålsbete er mat man spiser som en umiddelbar løsning på en akutt romlende mage.


Elte
Å elte noe, et transitivt verb som ikke betyr det samme som å kna deig. Her er det ikke deig man elter, men helt andre ting. Å elte noe betyr å "la noe være igjen" eller "forlate noe". Jeg snappet dette opp fra dialekten til en venninne fra Alta, men det kan godt hende det brukes flere steder. Min venninne kunne si ting som "Elt paraplyen hjemme, det kommer ikke til å regne i dag." Men man kan også elte andre ting og personer. "Vi eltet Nilsen på kafeen og dro videre til utstillingen". Å bruke "forlate" i stedet gir ikke samme snerte uttrykksform, og den lange, tunge omskrivingen "Lot Nilsen sitte igjen på kafeen" gjør bruken av "elte" mye lettere og økonomiserende på samme måte som uhamsleg.

Jeg synes å huske at jeg har flere slike spesialord jeg har en forkjærlighet for, men de husker jeg ikke i farten. De dukker sikkert frem en dag.

5 bloggere, 5 videoer

Iskwew har tagget meg. Hun har en tendens til å sørge for at jeg skriver, det var hun som fikk meg igang og når jeg ikke har skrevet på en stund så sørger hun for at jeg kommer igang igjen. Mulig det var meningen med dette memet også? Instruksen er som følger: Velge ut fem andre bloggere, linke til dem og tilegne en låt til hver av dem.

Første blogger
Iskwew har ikke skylden alene for at jeg begynte å blogge. Det er en kar til som lenge maste om at jeg burde begynne å blogge. Selv har han ikke blogget før inntil nylig, men han har likevel drevet med blogg lenge. Uten å blogge, men ved å fixe blogg for andre. Rafiq har nå endelig begynt å blogge selv. Det er ofte ikke så mange ordene, men en låt skal han uansett få siden jeg er takknemlig for hans hjelp både i oppstarten og underveis.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg tenker denne passer på sett og vis: Alanis Morisette: All I really want

Why are you so petrified of silence?
Here, can you handle this?
Did you think about your bills, your ex, your deadlines,
or even when you think you're gonna die?
Or did you long for the next distraction?




Andre blogger:
Frida har blitt et veldig hyggelig bekjentskap, både via blogging og andre kanaler. Hun er en tøff dame med bein i nesen og aller helst skulle jeg disket opp med Dumdum boys og "Jeg blir aldri slaven din", men den var jeg ikke i stand til å finne, så da blir det vel klassikeren fra samme band: Splitter pine!




Tredje blogger:
Jeg har inspirert noen til å begynne å blogge selv. Teide var den første. Hun hadde lest bloggen min, fulgt linkene videre til andre og var imponert over hvor mye bra det ble skrevet om i blogglandia. Så til slutt måtte hun ha en blogg selv også. Her tenker jeg å bryte litt med instruksen. Selv om Teide har en utmerket musikksmak, så får hun i stedet en video uten musikk, men som både passer til en stor interesse hun har og har med en liten overraskelse på slutten.




Fjerde blogger
Inanna skrev sin første bloggpost hjemme hos meg. Hun har skrevet mye før, så jeg kan ikke skryte på meg å inspirere henne til det, men jeg kunne iallfall bringe videre litt info om hvordan man kan få publisert skriveriene sine i en blogg. Nå har det vært litt stille hos henne en stund, så kanskje denne taggen setter fart på skrivingen igjen? Jeg har imidlertid inspirert henne til lære seg tango, og lidenskapen og dramaet i Sting's Roxanne i tangoversjon fra filmen Moulin Rouge burde passe godt her:



Femte og dagens utenlandske blogginnslag:
Jeg tror ikke instruksene krevde at alle bloggene måtte være norske? Jeg tror ikke Jim Shultz lar seg tagge, men jeg har lyst å gjøre dere andre oppmerksom på bloggen hans uansett. Han er en amerikaner bosatt i Cochabamba, Bolivia og arbeider ved The Democracy Center og ved siden av å følge med i de politiske svingene i Bolivia blogger han jevnt og trutt både om det politiske landskapet, men også om mye annet som rører seg i de politiske, sosiale og økonomiske kriker og kroker, både i Bolivia og internasjonalt. Dessuten er han mitt alibi for å kunne poste enda en låt som gir meg minner tilbake til mitt eget opphold i Bolivia.

Los Bacilos: El Edificio hadde passet best i forhold til hans innhold i bloggen, men den finner jeg ikke, så da faller valget på Juanes: A Dios le pido.





Den beste instruktøren

Jeg hadde gleden av å sitte barnevakt forleden. Gutten er to år og allerede en entusiastisk hiphop og dancehall-fan. Der andre barn spiller playstation eller dataspill, danser denne gutten til hiphopvideoer. Og han har det virkelig i kroppen. Med et ertent smil digger han og danser og river selvsagt barnevakten med i gleden.

Ja, helt til barnevakten selv prøver seg på å danse. For han er ikke helt fornøyd med innsatsen hennes. Han stopper umiddelbart sin egen dans, får et litt uforstående uttrykk i ansikt som sier: "Hva ER det du driver med?"

Ansiktet løses opp igjen i smilet og han prøver igjen, viser barnevakten hvordan hun skal danse. Men hans iherdige forsøk er tydeligvis nytteløst, han stopper igjen, betrakter barnevakten med et blikk som gir mye tydeligere vurdering enn noen av dommerne kunne beskrevet med ord i "So you think you can dance?" Hiphop er virkelig ikke barnevaktens beste side. Og han har helt rett. Fra små barn får man en bunn ærlig mening. Nytter ikke å imponere med noen tangotrinn der i gården, nei.

Jeg tror jeg har fått hjemmelekse til neste barnevakt 

En drøm blir til plan

Omgivelsenes forventninger

Oppgaven er levert, muntlig er snart rett rundt hjørnet, og hva venter så?


Det vanligste spørsmålet før levering var: "Hvordan går det med oppgaven?"
Det vanligste spørsmålet nå er "Har du begynt å søke jobber?"


Ingen av spørsmålene er enkle å svare på selv om de ser rimelig rett frem ut. På det første ville det vært mye enklere å svare på hvordan det gikk med meg i oppgaveprosessen, enn hvordan det gikk med oppgaven. Det vet jeg faktisk ikke svaret på enda - selv etter levering, før jeg får tilbakemelding på muntlig.


Det andre stusser jeg litt over. Jeg har jo jobb. Er det så innarbeidet at man skal inn i ny jobb eller over i en arbeidsledighetstilværelse umiddelbart etter endte studier, at folk glemmer at jeg har jobb? Selv folk på jobben min glemmer at jeg er fast ansatt og spør om jeg kommer til å fortsette? Hvorfor denne travelheten på mine vegne?



Hva motiverer oss?


Etter at jeg leste Iskwew's lille anmodning om studentopprør etter det nye pensjonsforliket begynte jeg å snurre tanker om hva som driver oss til våre daglige og langsiktige aktiviteter i livet. Og hva som driver meg.


Det virker som det ligger en grunnleggende frykt for å ikke tjene nok penger, og at inntektens størrelse er det som driver oss. At jeg i disse dager går fra en 200% situasjon med studier døgnet rundt og 50-80% jobb ved siden av til bittelittegranne fritid ser ut til å bekymre mine medmennesker. Man MÅ jobbe 100%, ellers er det liksom ikke helt som det skal være.


Jeg lot inntektens størrelse avgjøre et valg for meg en gang. Det var helt klart et galt valg. Ikke fordi det var noe galt med å tjene penger, men jeg lot meg blinde av inntekten til å overse de andre omstendighetene ved jobben. Den gjorde meg syk og pengene jeg fikk for jobben var i ettertid helt klart ikke verdt omkostningene. Men den endret også retningen i livet mitt. Fokuset skiftet fra inntekt, penger, karriere til innhold, mening, forståelse og dybde.


Jeg hadde alltid hatt interesse for og lyst til å studere sosialantropologi, men i et økonomisk nyttemaksimerings-perspektiv visste jeg ikke helt hva jeg skulle bruke det til før. Nå bestemte jeg meg for at hvis jeg ikke gjorde det nå, så ble det aldri gjort. Jeg gikk fra et fokus på jobb, verktøy, pliktoppfyllelse og økonomisk ansvar til noe som var så inderlig mer meningsfullt ? for meg. Det trenger ikke være det for andre, men det er det for meg.


Nå kan jeg jobbe i timer, dager og måneder med mellommenneskelige problemstillinger uten å få betalt for det, rett og slett fordi det gir mening i seg selv å jobbe med det. Selvsagt må man ha penger for å overleve, men jeg har altså klart meg på 50% ved å legge opp forbruket deretter. Det har sine kostnader også, jeg kan ikke alltid være sosial på andres premisser når det innebærer store utgifter (som kanskje ikke er så store for dem som tjener mer).



Hva vil man ha ut av livet?


I min aller første bloggpost som gjesteblogger hos Iskwew nevnte jeg en samtale jeg hadde med to menn om drømmer for livet. Disse mennene er ikke de eneste som nevner nok penger og økonomisk uavhengighet som sine drømmers mål. Men det jeg blir litt trist til sinns av er at disse to, og veldig mange andre, ikke har noen klare drømmer om _hva_ de vil bruke pengene til, den dagen de eventuelt skulle bli økonomisk uavhengig. Er det ikke det praten om pensjonsordningen også handler om? Slik jeg prioriterer ender jeg nok som minstepensjonist, men jeg har allerede minner jeg aldri ville vært foruten og som jeg har skapt uten å være permanent økonomisk uavhengig, bare kanskje periodevis uavhengig?



Min drøm blir til plan


Min plan nå fremover er nemlig ikke å søke jobber. Den er å nyte livet. Og jeg vet akkurat hvordan jeg skal nyte det. Jeg ser for meg et rom med en seng, et bord hvor laptop'en min står, noen papirer og et rødvinsglass. Langs den ene veggen har jeg en hylle hvor mine nyinnkjøpte tangosko står stilt opp på rad og rekke. I det åpne vinduet blafrer noen hvite gardiner og utenfor høres de daglige lydene av livet i Buenos Aires, Argentina.


Jeg trenger ikke mer. Jeg skal danse, skrive, rusle gatelangs, prate spansk, drikke rødvin, spise berømte argentinske biffer, møte mennesker og "plukke flere blomster" til bloggen. Jeg vet hva jeg skal skrive, men ikke helt innholdet, det vil "skrive seg selv" når jeg møter eller finner det. Jeg vet hvor jeg skal begynne å lete, men jeg aner ikke hvor jeg havner. Jeg vet noen muligheter det kan gi, men jeg aner ikke hva som skjer til slutt. Jeg elsker å sveve litt i usikkerhet over bakken, med alle muligheter åpne, for så se hvor jeg lander. Jeg elsker den følelsen av å starte på scratch et nytt sted og bygge opp et hverdagsliv med nye rutiner, nye stamsteder, nye mennesker og nye nettverk. Jeg har gjort det før i Bolivia, nå skal jeg gjøre det igjen. Jeg har en utferdstrang som antagelig aldri skaffer meg noen luksusvilla eller sportsbil, men den vil helt klart skaffe meg opplevelser og minner jeg kan leve på når minstepensjonen ikke strekker til lenger.

 

Avreise er 10. juni.


Meningen bak Tiqui

Shoaib har spurt meg hva blogg-nicket mitt betyr og hvorfor jeg valgte det. Det kan jo være at flere lurer på det samme, så da legger jeg det ut likegodt.

Tiqui har ingenting med Tique å gjøre, det bare ligner litt kanhende i ortografien. Tiqui er de to første stavelsene i navnet på en liten landsby som heter Tiquipaya. Tiquipaya ligger i Cochabamba-dalen et stykke utenfor Cochabamba hvor jeg bodde i Bolivia. Tiquipaya betyr "blomsterplukkernes by" på Quechua, det gamle inka-språket. Paya er den delen som betyr by/landsby/sted, Tiqui er dermed blomsterplukkeren. Foruten å plukke blomster, tanker, observasjoner og refleksjoner litt herfra og derfra til publisering i bloggen, valgte jeg også Tiqui fordi jeg har et sterkt personlig forhold til landsbyen.

Jeg tilbragte mye tid i Tiquipaya den tiden jeg bodde i Bolivia. Jeg reiste på besøk hos venner, deltog på dansefestivaler, danset djeveldans og hadde avskjedsfesten min i denne byen. Byen har også et ørlite romantisk tilsnitt for meg og mine minner. Her lærte jeg mine første Tinku-steg (boliviansk kampdans), her gjorde jeg stor suksess som djeveldanser i sene nattetimer, her ble jeg skjenket over alle grenser på lokalbrygget mais-øl som kalles chicha (det er jo uhøflig å takke nei, samtidig som det var veldig populært å skåle med den blonde), og her spiste jeg mitt siste måltid med "Charque" (tørket llama-kjøtt med "mote" som er en diger hvit mais-sort, syrnet ost og poteter), og her spilte et åtte-manns orkester til min ære på avskjedsfesten før jeg forlot det landet som ble mitt andre hjemland.

Jeg synes navnet Tiquipaya klinger vakkert, så er det også noenlunde unikt i norsk sammenheng, så det gjorde det enklere å unngå navn som allerede var tatt, eller som ligner for mye på etablerte bloggnavn. Det eneste var at hele navnet er noe langt, så da endte jeg med Tiqui, og så langt er jeg svært fornøyd med det :)

image125


Bolivianske tinku-dansere


image126

Tiquipaya og de andre områdene vest for Cochabamba, inkludert den største nabobyen Quillacollo.

Frontalkonfrontasjon

Idag måtte jeg.

I flere år har jeg tenkt det, irritert meg, skjøvet det fra meg og resignert og tidd stille. Stort sett har jeg innrettet meg etter tilstanden for å unngå å forgå av irritasjon, men i de siste månedene har det blitt stadig mer påtagende. Idag kom dråpen som gjorde at jeg ikke lenger bare tenkte det, irriterte meg, skjøv det fra meg og unngikk konfrontasjonen. I dag reagerte jeg, banket hammeren på spikeren og sa fra - nøyaktig hva jeg mener.

Hva oppnådde jeg med det?

I forhold til den det gjaldt?
Ingenting. Mine ord var som perler for svin, det gikk ikke inn. Et uforstående ansikt formet som et spørsmålstegn, evige forklaringer med de samme irrelevante argumentene og totalt blottet for forståelse. Etter spørsmålstegnet kom forklaringene som skulle få meg til å synes synd på vedkommende i stedet for, og deretter de passiv-agressive som skulle gi meg dårlig samvittighet for å ha ødelagt humøret og kanskje hele helgen. Til slutt martyren: Siden du er så sur på meg, så skal du få det som du vil! Men det vedkommende aldri skjønte var at det jeg ville ha var respekt og fleksibilitet, ikke skyldfølelse, påtvunget medfølelse eller "min vilje".

I forhold til meg selv?
Jeg har iallfall sagt fra. Og jeg klarte å si fra i klare ord, uten å skjelve, uten å briste, med rolig fattet stemme, og jeg klarte å forholde meg rolig når spørsmålstegnet snudde fra "stakkars meg" til "du har ødelagt helgen". Jeg klarte å motstå å få skyldfølelse, jeg klarte å la martyr-utslagene prelle av meg. Jeg klarte å overbevise meg selv om at dette er noe å være stolt over. Jeg tok opp en sak med den det gjaldt i stedet for å syte om det til andre utenforstående. Jeg tok konfrontasjonen uten å involvere andre.

I forhold til saken?
Ingenting. Å få viljen min var ikke poenget, som jeg forklarte over. Sånn går no dagan vil være temaet fortsatt, og jeg vil sikkert både irritere meg igjen, og skyve det fra meg. Men jeg er ikke lenger den logrende hunden alle tror adlyder det minste vink, og nå som jeg har sagt fra, vil det være lettere å si fra igjen - og igjen. Saken er der ute i det minste.

En av tre er vel ikke så verst? *klapper meg selv på skulderen*

PS: I sakens anledning letet jeg etter en definisjon på "Fleksibilitet" og fant en gammel, men fortsatt interessant artikkel av Thomas Hylland Eriksen. Den er lesverdig.

Om å ta seg til rette

Noen tar seg for mye til rette, andre gjør det for lite. Hvordan balansere det til det beste for alle?


Jeg har ikke fasitsvar på dette spørsmålet, men det er et aspekt ved det som får ethvert samfunn til å snurre rundt som jeg er opptatt av. Sist badstu-besøk ble spørsmålet nok en gang relevant:


En liten utenlandsk dame iført t-skjorte og underbukse står utenfor badstuen og leser (!) plakaten utenfor. Plakaten sier at alle skal bruke eget håndkle til å sitte på. Den lille damen rusler ut til garderobeskapene og kommer tilbake med et håndkle. Hun nøler et øyeblikk utenfor døren, titter inn på damene som sitter der allerede. Badstuen er ikke så stor. Det er fire damer der fra før. En ligger strak ut og bruker halvparten av nederste benk, en sitter ved siden av henne på nederste, en sitter på mellomste, og en på øverste benk. Den lille damen åpner døren stillferdig og nesten smyger seg inn, men blir stående på gulvet litt tafatt. Jeg går inn etter henne, bukserer meg vei mellom den liggende og sittende og finner meg en plass på øverste hylle.

Den lille damen blir stående med ryggen mot oss og betrakter hydrometeret med et litt fjernt blikk. Både hennes nølende adferd og påkledning gir et inntrykk av sjenerthet og kanskje til og med en redsel for å være til bry. Det er god plass på øverste benk, mens mellomste er blokkert av den liggende slik at man ikke kan ha føttene noe sted. Å komme seg til øverste benk betyr derimot at man må smyge seg mellom to nakne damer. Jeg synes kanskje hun burde bedt den liggende om å flytte seg, men samtidig burde kanskje også den liggende sett situasjonen og tilbudt seg å gi plass?

Hvor mye er for mye og hvor mye er for lite?
Jeg blir sittende og tenke på hvor grensene går for hvordan man bør og kan ta seg til rette. Selv elsker jeg å ligge strak ut i badstuen, men gjør det ikke når det er lite plass av hensyn til andre brukere. Hadde jeg vært den lille damen ville jeg enten spurt pent om den liggende kunne gjøre plass eller bedt om å få komme frem til en plass høyere opp. Men jeg er ikke spesielt sjenert av meg, og alle kan jo ikke være like modige overfor fremmede mennesker. Jeg vet også at hadde jeg vært den liggende damen ville jeg tilbudt plass enten ved å sette meg opp eller gi plass for å passere, men alle er heller ikke like oppmerksom på hensynet til de andre tilstedeværendes behov.

Omsider går damen som satt på mellomste benk og frigjør plass som ikke krevde nærkontakt med andre nakne damer. Den lille damen legger forsiktig fra seg håndkleet og setter seg mens hun sørger for å ta så liten plass som mulig. Jeg klarer ikke la være å tenke at dette var en helt unødvendig situasjon, både fordi den lille damen tar seg for lite til rette, samtidig som den liggende tar seg for mye til rette. Kanskje kunne jeg lettet situasjonen ved å foreslå en løsning, samtidig var det liksom ikke "mitt bord".

Hva synes dere? I denne situasjonen og andre lignende møter mellom fremmede mennesker rundt om i samfunnet hvor man må forholde seg til hverandre. Hvor mye hensyn skal man ta til sjenerte mennesker som ikke tør å ta seg frem og hvor mye skal man forlange at de som allerede har tatt seg til rette skal skjønne at de må jenke seg?


Jeg fant, jeg fant

The Man Show med Håvard Lilleheie kjenner jeg kun til av overfladisk omtale, sånn gjennom enkelte reklameplakater, overskrifter som ikke fenger nok til at jeg gidder å lese og et og annet forhåndsklipp på skjermen når jeg uheldigvis ikke har funnet annet å gjøre i reklamepausene. Etter at jeg har begynt å medvirke i bakgrunnen på enkelte reklamer er det plutselig mye mer interessant å se reklamene også, men det var bare en digresjon. "The Man Show" har jeg altså ikke sett selv og kjenner kun til av omtale - inntil i dag.

Jeg har fortsatt ikke sett programmet på TV, men mens jeg var ute og ruslet i vårsolen i dag, nøt solen på nesetippen og kikket rundt etter vårlige interessante observasjoner finner jeg et syv-siders hefte med tekst og kaffeflekker. Det første som slår meg er at det står Håvard veldig mange ganger på siden. Både med store bokstaver, med uthevet skrift og enda noen ganger i vanlig skrift. Deretter ser jeg at linjene som står alene er anvisninger. Nysgjerrigheten tar overhånd og jeg blar litt i arkene. Det er ikke lenger tvil, jeg har funnet manuset til en episode av "The Man Show".

Så nå kan jeg faktisk med inngående kjennskap til en hel episode slå fast at jeg ikke trenger å skynde meg hjem fra jobb på mandager for å rekke TV'en. Siden jeg aldri har sett serien vet jeg derimot ikke om manuset gjelder en tidligere "yesterday's news" episode, eller om dette faktisk er under innspilling og noe som skal komme. Uten å kunne slike regler for publisering, aner det meg kanskje at jeg ikke kan publisere innholdet i manuset, selv om teksten vitterlig var "allment tilgjengelig" der den flagret rundt i gaten midt i Oslo by...

Kanskje man skulle spørre på Lilleheie's blogg på MESide?

Tåkekveld i Tryvann

Først en liten meta-digresjon
I går, en dag uten eget blogginnlegg nådde besøkstallet for denne bloggen nye høyder, nesten utelukkende til en gammel-gammel post om bildekåringen av "Man of the Year". At hundrevis strømmet til den posten mens det mest aktuelle blogginnlegget også gjaldt en billedkåring, var for meg et pussig sammentreff. Selv om temaene i de to bilde-kåringspostene neppe kunne vært mer sprikende. Årsaken var at et medlem i forum-styret på diskusjon.no la ut link til "Man of the Year"-bildene i en humortråd, og øyeblikkelig ble bloggen bordet og så stillferdig forlatt uten en eneste kommentar.


Tåkekveld i Tryvann

Apropos bilder, så fikk jeg på fredag enda en god anledning til å teste ut foto-tipset til Øystein for fotografering i skumring og av lyskilder. Anledningen var kveldskjøring i alpinanlegget, min første tur etter en kneskade for over to år siden. Kneet virket, kameraet funket, og tåken lettet så kvelden totalt sett ble aldeles strålende:


image123

image124



Det første bildet er egentlig tatt i dagslys kl. 17, men tåken gir det et grått, ullent skumringspreg. En time, halvannen senere er det virkelig skumring, men nå har tåken lettet. Man kan se tåkedottene blåse bort på en mørkeblå himmel og lyskasterne skaper flott gjennskinn og kontraster i snøen. Bildene er ikke manipulerte i photoshop, kun kuttet og redusert i størrelse.

(Begge foto: Elisa Vik)

Penger eller medmenneskelighet?

Bildet kalt "Verdens rikeste land" ble kåret til Årets bilde, tatt av fotograf Morten Wanvik fra Bergensavisen. Juryen begrunnet sin avgjørelse med at bildet skildrer et stillferdig hverdagsdrama i Norge.

Med tittelen på bildet retter Morten Wanvik fokuset og kritikken mot ressursforvaltning i Helsevesenet og hevder at slike situasjoner ikke burde kunne skje i et av verdens rikeste land. Men dreier dette seg virkelig om pengebruk og statens helsevesen?

Sykehuset henges ut fordi de sendte mannen hjem. Ingen spør hvem som trengte den sengen på sykehuset som mannen måtte forlate. Ambulansepersonellet henges ut fordi de ikke kunne komme å hjelpe mannen opp trappene på to timer, men ingen spør hvilke akutte situasjoner ambulansen måtte ta seg av i mellomtiden. Det insinueres at ambulansepersonellet ikke kunne _komme tilbake_ enda mannen ble kjørt hjem i taxi rekvirert av sykehuset. Taxinæringen går dermed på merkelig vis klar av denne kritikken.

Selvsagt er det uhørt at en syk gammel mann blir liggende i trappeoppgangen uten å få hjelp til å komme seg hjem. Men hvem sitt ansvar er det? Staten? Helsevesenet? Ressursforvaltningen? Hvis Staten er vårt alles fellesskap, så er det også vårt alles ansvar.

Fotograf Morten Wanvik svarer i nettmøtet at han ikke hjalp mannen og hans datter, ettersom han var tatt hånd om i de beste hender av datteren og to personer fra hjemmehjelpen. Er deres hjelp mindre verdt enn ambulansepersonellet og sykehuset? Er ikke hjemmehjelpene også en del av helsevesenet?

Datteren var der, men hvorfor strømmet ikke resten av familien til? Kanskje han bare har datteren. Mannen bor tydeligvis i en bygård, det er to dører inn til leiligheter i den etasjen han ligger i. Dersom vi antar at bygården har minst tre etasjer, finnes det altså minst 5 naboer i bygget. Hvor var de og hvorfor strømmet ikke folk ut av leilighetene sine for å hjelpe til?

Jeg vil hevde at dette bildet bør reise debatt, men med et annet fokus enn på ressursforvaltning og statens ansvar i helsespørsmål. Jeg mener vi må ta en titt i speilet og sjekke hvordan det står til med vår medmenneskelighet. Har nordmenn frasagt seg sin medmenneskelighet ved å flytte alt ansvar til staten?


En annen situasjon, i et av verdens fattigste land:
Jeg sitter i en flyplasstaxi på vei hjem i Cochabamba, Bolivia. Foran øynene våre skeiner en bil ut av veien, treffer en gjenstand så den velter på hodet ned i en vannkanal som er akkurat bred nok til bilen. Bilen sitter fast med hjulene i været og vinduer og føreren under vann. Taxien bråstopper og vi raser ut av bilen og løper til kanalen. Selv om dette for et øyeblikk så ut som et øde søvnig sted, er det plutselig folk overalt. Jeg aner ikke hvor de kom fra, men de kommer i en fart. Flere av mennene har allerede hoppet ned i kanalen og kjemper på spreng for å få snudd bilen. Flere og flere kommer til, et øyeblikk klarer vi å få førersiden av bilen opp av vannet, noen knuser vinduet, føreren får tatt en pust, men så mister vi taket og bilen raser ned i vannet igjen.

Folk jobber på spreng, men norsk og dum som jeg er, tenker jeg at vi burde jo ringe etter hjelp! Jeg driver derfor og spør folk om de har mobiltelefon. Jeg møter bare uforstående blikk, hva skal man ringe for, og hvem skulle man ringe da i så fall? Uansett står det om minutter hvis føreren skal overleve, ingen kan vente på hjelp da!

Seiersropene nede fra kanalen er overveldende, bilen er snudd på siden, mennene har fått dratt føreren - en ung kvinne - ut gjennom det knuste vinduet. Alle samarbeider med å få dratt henne opp på kanten, og mirakuløst nok har hun bare fått noen skrammer, foruten å være omtumlet av hendelsen og å henge opp-ned så lenge. En rusten privatbil som tilhører en av naboene kjører henne hjem.


Hva om dette skjedde i Norge?
I Norge ville denne uheldige damen omkommet. Avisene ville skrevet om hvordan "Verdens rikeste land" ikke hadde tatt nok forhåndsregler på denne veien for å hindre ulykker. Journalistene ville intervjuet vantro tilskuere som ble vitne til drukningsdøden og om ambulansen som kom for sent. Tilskuerne ville flokket seg rundt og sett på, tatt frem mobiltelefonene og ringt etter hjelp, men hjelpen ville kommet for sent.


Hva om denne gamle mannen ble sendt hjem fra sykehuset i Bolivia?
Da ville han aldri fått en taxi rekvirert fra sykehuset, men han ville blitt tatt hånd om av familie, fadderfamilie, venner og naboer, og han ville aldri blitt liggende i en kald oppgang. Dette har ikke, tror jeg, noe å gjøre med penger, verdens rikeste land, ressursforvaltning og et feilende helsevesen å gjøre. Dette dreier seg om vårt individualiserte samfunn, hvor vårt eneste ansvar er oss selv, og hvor vi skyver alt annet ansvar og medmenneskelighet over på staten og helsevesenet.

Jeg vil oppfordre alle til å ta førstehjelpskurs minst annethvert år og være beredt på hva man gjør om man kommer over en situasjon der folk trenger hjelp. Nordmenn trenger å lære seg å bli medmennesker igjen. I denne situasjonen er det ikke helsevesenet og politikerne som skulle skamme seg, det er vi, - oss selv.

Har noen sett spaden min?

Altså, når jeg sier spade, ja så mener jeg spade. Hørte du? Spade, riktig, SPADE!

Jeg hadde en avtale om å begynne på swing-kurs med en kar som også gjerne ville danse swing. Dette kurset begynner to ganger i semesteret, og planen var å begynne i januar. Da jeg i januar innså at jeg ville måtte trenge umenneskelige lange arbeidsdager for å få ferdig hovedoppgaven min (noe alle som har lest bloggen har blitt til det kjedsommelige klar over), så sendte jeg melding og spurte om det var ok å utsette til det andre kurset som begynner nå.
- "Etter 2. mars har jeg jo all verdens tid", skrev jeg.

Når jeg skriver at jeg har all verdens tid etter 2. mars, så er det nøyaktig det jeg mener. Svaret fra dansepartneren var positivt. Han forstod situasjonen min, og ønsket meg lykke til, så fikk vi se hvordan verden så ut i mars. Hans svar tolker jeg dithen at han skjønner at jeg har det litt for travelt nå, men at vi kan se om vi får det til i mars.

Når jeg nå endelig er i mål sender jeg glad og fornøyd melding om at nå er jeg klar for boogie!

Denne gangen innrømmer mannen at han har tolket det helt annerledes enn han svarte i januar. Han trodde det var en avvisning, at jeg ikke ville danse med ham, og regnet ikke med å høre noe mer fra meg. Han tenkte at oppgaven antagelig bare var en unnskyldning for å "slippe" å danse med ham.

Altså, må man slå menn i hodet med spader for at de skal skjønne at spader faktisk er spader og ikke unnskyldninger for noe helt annet? Eller må jeg pakke inn alt jeg sier, slik at menn kan tolke seg frem til den riktige betydningen, fordi de rett og slett ikke tror meg når jeg snakker rett frem?

Tiqui *frustrert*

spade

Les også: Snakker kvinner i koder? og Snakker Kvinner i koder? II

Kroppsspråk

To kompiser

En mann med sleik og svart skinnjakke kjøper seg en øl og setter seg på et firemannsbord med ryggen til meg. Klokken er bare 11 på formiddagen. Ikke lenge etter kommer det en høy flott mann. Han strener gjennom lokalet med store bevegelser, og etter en liten runde ender han ved bordet til den øldrikkende sleiken. Han kaster blikket i min retning, dveler litt ved meg før han slår ut hånden i en stor sveipende bevegelse og til slutt rekker den frem mot skinnjakkemannen for å hilse. Skinnjakken tar i mot den. Den høye tar seg nok en runde rundt i lokalet via toalettet og setter seg endelig ovenfor skinnjakken og ansiktet mot meg.


Det går en liten stund, jeg sitter dypt konsentrert i boken min. Sleiken drikker øl, den høye prater hektisk lettere lent over bordet mot sin kompis.


Kvinnen

En nydelig dame, perfekt stylet på håret, store lokker og glitrende øyne ankommer lokalet. Hun ser dem, vurderer et øyeblikk, smiler til den høye og slår seg ned ved hans side. Mens hun tar av seg yttertøyet vender hun hele tiden mot den høye, smiler bredt, retter på håret, kaster på hodet.  Den høye gliser, vender seg mot jenta, støtter hodet mot hånden mellom seg og sin kompis. Noen sekunder låses blikkene deres der, han godt og fast støttet av hånden og albuen på bordet, og hun låst i smilende oppmerksomhet mot den høye. Hånden setter en grense mellom deres to sin verden og stenger ute den tredje på bordet. Resten av verden forsvinner i et uskarpt slør for dem et øyeblikk. Fra hjørnet mitt ser jeg hvordan føttene under bordet er vendt sidelengs mot hverandre også, sleiken er helt utenfor all geometriske konstellasjoner tross at han sitter ved samme bord.


Sleiken bryter fortryllelsen og henvender seg til henne. Motvillig river hun seg løs, blir alvorlig og retter blikket i kjølig høflighet, stivt nikk og rastløs konsentrasjon mot "inntrengeren". Samtalen går, de diskuterer en reiserute. Både den høye og damen senker smilemusklene mens sleiken snakker, og så snart han tier, vender de seg umiddelbart mot hverandre, låses i smilene til hverandre og stenger ham ute med hånden mellom de to kompisene. Den høye reiser seg, legger hånden på skulderen hennes, dveler et halvt sekund og spør om hun vil ha noe å drikke. Han går i baren, hun sjekker mobilen og vender ikke tilbake til samtalen før den høye er tilbake ved bordet.


Hun vil tenke på det, men er så og si overbevist, hun vil være med, sier hun.
- "Er det noe mer jeg trenger å vite om deg?" spør hun den høye, sleiken regnes visst ikke med. Hun tar seg i det, snur seg mot den tredje og sier:
- "Hvis alle drikker øl slik du gjør, så blir det gøy!" Hun snur seg mot den høye igjen:
- "Vet du hva? Jeg tror jeg ringer deg i løpet av morgendagen", så snur hun seg mot sleiken,
- "Ja, jeg ringer vel deg også", sier hun til ham.


Timing
"Men du, jeg må gå jeg!" (Damn, she's good, jeg er imponert borte fra hjørnet mitt hvor jeg observerer det hele). Det er perfekt timing, den høye spretter opp, tar jakken og vil følge henne ut under påskudd av å ta en røyk. Skinnjakken blir sittende.


- "Ja, hva tror du?" spør den høye når han kommer inn igjen. "Det er vel bare å bestille?"

Ny tredjemann
En ny mann ankommer, alle tre sitter vendt over bordet mot hverandre, ser på kart og dokumenter, denne gangen en trekløver og sleiken er inne i varmen igjen.
- "Du gikk akkurat glipp av henne", sier den høye.
Han ser på reiseplanene, flirer og sleiken kommenterer:
- "Ja, det blir gutta på tur.. eller, det blir jo en litt annen variant enn gutta på tur".

Det blir nok en flott tur, men jeg ville ikke vært han i skinnjakken med sleiken.

RSS 0.91