Pause

flowerTiqui tar en pause. Jeg legger ikke ned bloggen, men har behov for å ta en pause og gjøre andre ting. Takk til alle mine lesere og kommentatorer for hyggelig samvær så langt!

Kos dere imens med fortsettelsen av Bloggidol 2008!


Konteksten for "Affekt"

Resultatene for kategorien Dagbok/Personlig er avgjort i Bloggidol 2008. Mitt innlegg vant ikke, men fikk positiv oppmerksomhet, og radiohode har rett i at det er en episode som var viktig for "eg":


writeAffekt
"24. mars 1986: Kjære dagbok. Dette vert siste gong eg skriv i deg. Eg har ikkje lenger tillit til deg no som du har vore i andre hender."

Eg dundrer neven i den låste døra og skriker. På innsida høyrer eg Preben lese høgt dei innerste tankane og sjelevrengningane mine. Dei ler hånlegt, Preben og Alexander. Hendene og føtene mine dirrer, eg ser ikkje skarpt lenger, eg hyler og hulker om kvarandre og kroppen rister i raseri.


Så går døra opp. Eg hugsar Prebens flir i det eg river dagboka frå hendene hans. Så slår eg. Eit slag. Boka treffer hovudet hans. Raseriet har gitt meg uante krefter. Preben sig saman og vert liggande, medvitslaus.


Eg hugsar ikkje at Alexander prøvde å vekkja han. Eg hugsar ikkje at dei vaksne kom til og etter ein halv time klarte å få liv i han. Det eg hugsar er då eg sjølv vakna frå mitt blinde raseri. Eg ser Preben ligg på toppen av ein trappeavsats. Hadde han falt ned hadde eg drept han. Det går kaldt nedover ryggen. Så lett hadde det vore å gjere eit uaktsomt drap. Eg er 14 år.



Konteksten for "Affekt"
"Affekt" er en virkelig selvopplevd historie. Den var naturlig for meg å skrive på nynorsk, fordi jeg som 14-åring hadde nynorsk som hovedmål, og skrev min aktuelle dagbok på nynorsk. Den som ble stjålet og i et øyeblikk ble omdannet til slagvåpen. Jeg har den fortsatt, siste tredjedel av den er tom, da jeg ikke lenger kunne betro meg. 

Jeg var på påskeleir sammen med en venninne på Kvamskogen på Vestlandet. Jeg hadde kranglet meg til å dra, jeg fikk egentlig ikke lov i starten fordi vi skulle dra alene.

"Preben" og "Alexander" (De hadde virkelig slike vestkant-navn, men det er jo ikke sikkert at de kom fra Oslo likevel) bodde på rommet ved siden av og var to år eldre enn oss. De var store gutter på 16 år. Det gikk bra med "Preben", men jeg tror kanskje både han og jeg fikk oss en støkk og en ny respekt for hvor store konsekvenser tilfeldige hendelser kan ha i et liv.

Teksten fungerte kanskje bedre løsrevet fra sin kontekst, men jeg følte for å forklare både valg av målform og at det tross alt gikk bra. Tusen hjertelig takk for stemmene og oppmerksomheten!


Nå ruller ballen videre med flere kategorier, følg med og stem på de beste tekstene! Takk til arrangørene for utrolig spennende og morsomt tiltak!

I thought of you

memoriesI passed by the place where we said goodbye the other day, and it reminded me of you.

It's strange, isn't it, how places bring reminders and thoughts that didn't have anything to do with what you were just thinking? How they intrude into the trail of thought and demand attention immediately. It is strange, too, how places, when they are distant also keep memories at a distance.

Somewhere in the world I left him. I hardly think about him. Of course I remember him, but I am never reminded of him here where I am now. Over there, he might pass by places every so often that remind him of something we did or said. But here, he doesn't belong, and memories of him don't intrude like the one of you did. I know him, I hardly knew you. But the places around me make me think of you, and they make me forget about him.

Likewise you are now in a completely different world that surely remind you of other memories. I do not belong there, so your places will remind you of someone else.

I hope your places and memories are good.
Anyway, a bit philosophical today, I just wanted to tell you I thought of you.

Jeg har fritid!

Det er en merkelig sak: Fritid. Det er et ord vi bruker hele tiden, men smak på det, hva ligger det egentlig i det?

Hva er fritid?
Norsk Wikipedia definerer litt løst fritid som "den tida i løpet av døgnet da en ikke sover, spiser eller utfører pålagte oppgaver eller arbeid. Fritida omfatter altså den delen av en persons liv som han eller hun mer eller mindre fritt kan bestemme over selv. Fritid blir gjerne fylt med lystbetonte aktiviteter som er fri fra stress og bekymringer. Noen ganger kan det være uklart hvilke gjøremål som er «obligatoriske», enten det gjelder jobb, skole eller hjem, og dermed også hva som er arbeid og fritid."

Nye tider - arbeidstider og fritider
I betydningen tid som man kan bestemme over selv fri fra stress, bekymringer og "obligatoriske" gjøremål, så har jeg ikke hatt fritid på mange år. Jeg har ikke hatt arbeidstid heller, for den har jeg disponert selv, og ingen har betalt meg for jobben. Dvs, jeg har alltid gjort flere ting parallellt, jobbet og studert, bare variert på hvilken av aktivitetene som ble regnet som den primære. Men nå i disse dager har jeg skaffet meg både arbeidstid og fritid. Jammen har jeg det.

Jeg har to jobber, jobber 150% i teorien, i praksis mellom 53 og 63 timer uka. Men det som er spesielt med denne situasjonen er at disse jobbene tar slutt på et klokkeslett. Når klokken er slagen begynner fritiden. Da kan jeg gjøre som jeg vil, eller la være å gjøre noe i det hele tatt. Jeg vet nesten ikke hvordan man bruker slik fritid. Jeg har ikke vært vant til å ha det før. Jeg kan ikke huske sist jeg kunne ha en dag hvor jeg ikke behøvde å gjøre noe som helst.

Ubekymret arbeidstid som fritid?
To jobber og jeg føler det som om jeg har ferie. For jeg har plutselig fritid nesten hver eneste dag. Jeg har aldri hatt så mye fri noensinne. Dessuten er i grunnen begge jobbene forbundet med fravær av stress og bekymringer. Ja, jeg har pålagte oppgaver, men de bekymrer meg ikke, og de stresser meg ikke. Og på den ene av de to kan jeg til og med til en viss grad bestemme selv hva jeg gjør, bare de pålagte oppgavene blir fulgt opp skikkelig. Jeg føler det rett og slett som om jeg har fritid på jobben - i betalt arbeidstid.

Miljøskade eller selvplaging?
Det er en lykkelig situasjon med så mye tid som jeg ikke vet hvordan jeg skal bruke enda, men samtidig har jeg blitt miljøskadd nok til å ønske meg mer av det gamle. Jeg ønsker meg videre, og da må man på sikt tilbake til den situasjonen hvor man ikke har fritid, og hvor all tid er god arbeidstid, betalt eller ikke, og hvor hodet jobber på spreng selv når man sover. Det er stress og bekymringsfullt, men du verden så deilig kreativt det kan være noen ganger!


Ny konkurranse - nye talentoppdagelser

bloggidollogomediumNår noen kjeder seg, har det en tendens til å generere enten dramatikk eller kreativitet. Her har det vært temmelig stille siden Tiqui har skaffet seg to jobber og nesten ikke har tid til å tenke blogg, mens det ellers i blogglandia har vært både tilløp til dramatikk (bloggelite-debatten) og kreativitet. Dramatikken glattet seg ut i peace and love, mens kreativiteten har resultert i en splitter ny blogg-konkurranse!

Bloggidol 2008 er konkurransen hvor fokuset ligger på tekstlig kvalitet og trynefaktoren er så godt som tilintetgjort. Det er i allfall meningen at innleggene som konkurrerer skal være anonyme frem til finalen. Dette i håp om å ta høyde for juksemakere, men også i håp om at vi kanskje oppdager en blogger eller to som vi ikke kjente så godt til før. Kanskje får vi noen skikkelige overraskelser? Det håper jeg.

Jeg anbefaler å støtte dette kreative tiltaket med deltagelse både som skribent og i form av stemmer og kommentarer. Følg med!

Hermepetter

Da vi var barn var det fy å herme. Det er det vel kanskje fortsatt. Dialektmessig har jeg en tendens til å ta etter alt jeg hører, og vennligsinnede trøster meg med at det betyr at jeg har språkøre. Visse språk og lyder har jeg derimot problemer med å få til - uansett hvor mye man etterligner. Det er likevel et levende vesen som har en utrolig evne til å etterligne andre. Mange av dere har kanskje sett den på youtube allerede? Lyre-fuglen har et imponerende repertoar av "andres lyder". Hvis den bare kunne knyttet reell mening til lydene tror jeg lyre-fuglene ville overgått menneskene i kommunikative prestasjoner. Bare se/hør her:

lyrebird

Å vende seg til, og vende seg av med

solsideDa jeg landet i Buenos Aires for vel syv måneder siden var det mye nytt å forholde seg til. Solen gikk fortsatt fra øst til vest, men via nord i stedetfor sør. Jeg brukte mange timer ute på min nordvendte balkong, stirrende på solen mens jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg ikke var gal. Kartet var snudd på siden, så øst lå i bunn og vest var opp, istedet for nord i toppen som jeg var vant til. T-banen hadde venstrekjøring, og jeg tok den i feil retning noen ganger til jeg vendte meg til retningen og hvilken side av gaten jeg måtte gå ned på for å komme meg på riktig perrong. Men etter en stund blir man vant, og etter enda en stund sitter det i kroppen og man slipper å tenke på å orientere seg, man har inkorporert en autopilot.

Når jeg nå kom tilbake til Norge regnte jeg med at det skulle bli en lettelse å være tilbake til det vante. Her har jeg tross alt bodd i alle år og autopiloten skulle sitte ganske godt. Men der tok jeg feil. Jeg har riktignok ikke tatt t-banen i feil retning, men jeg har kjent at det stritter i kroppen når jeg går ned på "feil" side av sporet. Det mentale kartet i hodet er tippet over på siden, så jeg måtte tenke meg om hvilken retning nord var når jeg fikk retningsangivelser i sør og nord.

Men det merkeligste av alt: Jeg satt på møte i ny jobb i går. Møterommet vender mot sør og min sidemann kunne forklare at det ble fryktelig varmt der på sommeren når solen stod på. Det grå skydekket sprakk opp og solen tittet frem et øyeblikk, og kroppen min protesterte. Jammen tok det ikke flere sekunder før jeg kunne hente meg inn igjen og konstatere at ja, solen passerer himmelen i sør her, og jeg _er_ ikke gal..

Jeg er overrasket over hvor fort man kan tilpasse seg og vende seg til nye vaner, og hvor fort det var gjort å bli uvant.

Nødvendige løgner

Løgn er for meg siste sort og jeg er en elendig løgner. Mitt ansikt leses som en åpen bok og jeg er overbevist om at til og med tekstene mine skinner gjennom dersom jeg forsøker meg på en løgn. Men finnes det noen ganger hvor man er nødt til å lyve - av hensyn til både seg selv og andre?

Finnes det dilemma hvor det blir galt uansett hva man gjør og løgn er eneste utvei? Sier man sannheten sårer man noen, lyver man sårer man andre, eller kanskje man sårer de samme menneskene uansett om det er sant eller ikke. Helst burde man bare tidd godt stille, for da lyver man iallfall ikke, og absolutt alt som er sant behøver ikke å sies. Men noen ganger kreves det en reaksjon, og enten man sier sannheten eller ikke, så blir det galt.

Krysspress
I relasjoner til våre medmennesker har man forventninger om tillit og lojalitet. Man forventer ærlighet og lojalitet hos sine venner. Men er man lojal mot sin venn om man ærlig sier sannheten uansett hvordan dette måtte påvirke vennen? Misbruker man tilliten når man forteller sin venn en løgn av hensyn til vennen selv?

Hva skjer når lojalitet til noen krever uærlighet mot andre? Når det befinner seg hemmeligheter mellom mennesker er det ikke alltid like svart-hvitt hva som er best - sannhet eller løgn. En betroelse eller det å dele en hemmelighet er vel det som er ypperste uttrykk for tillit og som krever lojalitet tilbake. Men denne lojaliteten kan komme til å kreve at man unngår sannheten overfor andre, fordi man respekterer den man deler hemmeligheten med. Det er ved slike hemmelighetssituasjoner at lojaliteten til medmennesker blir testet. Men hva når lojaliteten til to settes opp mot hverandre? Hva når hemmeligheten bør bevares av hensyn til den ene, og det medfører at man må lyve til den andre og dermed svikte den andres tillit? Da kan det tenkes at løgn blir nødvendig når man blir krevd for svar.

For det er enkelt nok å holde på en hemmelighet så lenge man ikke blir krevd for et svar. Da trenger man ikke lyve, man bare lar være å fortelle hele sannheten. Men så blir man satt til veggs og må komme med et svar. Hva sier man da?

Forebyggende?
Finnes det en måte å beskytte seg for å havne i slike situasjoner? Og når man først har havnet i dilemmaet, hvordan skal man komme seg ut av det? Man kan ikke gå tilbake til å ikke vite. Man kan ikke klandre andre, for oftest blir vi innlemmet etter egen vilje, glad for få tilliten. Først etter å vite innser man vanskeligheten i å opprettholde den samme oppførsel overfor alle involverte. Å lette sin egen samvittighet ved å legge sannheten på bordet går ikke, det går ut over andre mennesker og ville være en egoistisk ting å gjøre.

Er det da bare en ting som gjenstår? Å stålsette seg for kommende skuespill og håpe at man ikke avsløres i løgnen, og at man klarer å bære dette uten at andre blir såret i prosessen...

Jeg har ikke svaret på dette, jeg spør...



*****************'
PS: I fjor skrev Iskwew om en hemmelighet og konsekvenser av den - den er tidløs og anbefales.


januar 2008
ma ti on to fr
  1 2
3
4 5 6
7 8 9 10
11
12 13
14
15
16 17 18
19
20
21
22
23
24 25 26 27
28
29 30 31      
             
RSS 0.91