Bloggroll

Under construction:

Dette er blogger jeg leser. Tanken er å kunne ha litt omtale om hver, samt spare litt meny-plass på forsiden. Foreløpig har jeg bare listet linkene som stod i menyen, men muligheter for oppdateringer og endringer gjør en slik bloggroll-post mer anvendelig for å finne frem i mine favoritter i blogglandia. Flere omtaler kommer litt etter litt.


Norges Blogglandia:

Antropologi.info
- Lorenz Kazaleh
God oversikt og nyttig side for de som interesserer seg for antropologi både i Norge og utenlands.

Ars Ethica - Nicolas
Mye moral, mye etikk, mye evolusjonspsykologi i Nicolas eget perspektiv og en stadig kontrovers med religiøse bloggere. Man blir av og til gal av hva han skriver, men må visst lese likevel, Se gammelt arkiv her

Cum Grano Salis - Klypa
Har starten bloggen på nytt? Borte er arkivet? Hmmm.

Fra Balkongen - >erik
Var en gang en stille og rolig grønn balkong, nå har han skiftet image og ser nesten ut som en avis, men den kan gjerne leses på balkongen den også, med jazz i bakgrunnen?

Frida Kahlisto - Deltidsharmonisk [og nyoppdaga] - Frida Kahlisto
Har startet blogg i flere varianter og skrevet flere bøker. Nå holder hun mest hus på Forfatterbloggen, men skriver stort sett om det samme - nemlig alt som opptar henne og oss andre. På gamlebloggen Fridas Friske Fraspark beskriver hun bloggingen sin slik selv: Forfatter og sexolog; Frk. Fryd's friske fabuleringer fra en hektisk hverdag. Om menn, kvinner, relasjoner, kjærlighet, sex og sånt...Innhaveren av bloggen liker å spissforumulere seg så alt trengs ikke å tas bokstavelig ;-)

Frøken Makeløs
Denne frøkna har imponert meg mange ganger. Frøkna skriver kort og godt makeløst og er blitt et fast stopp på min daglige bloggrunde. Om alt og alle med et artig perspektiv på det meste.


Goodwill
- Goodwill
Skiløperen og syklisten med det gode humøret som sjelden lar seg rive ut av balanse.

Indregard.no - Indregard

Into Orbit - Rockette

Iskwews hjørne på www - Iskwew
Iskwew har gode tekster, sylskarpe analyser, lune betraktninger, finansielle perspektiver, meninger om det meste og et forsett om å ta rotta på Dagbladets bruk av statistikk. Hun fikser på templaten for tiden, så ikke bli forvirret om det ser forskjellig ut fra gang til gang.

Iversen revisited - Iversen, Ole og Siri
Funker som fasan; Observant morsom skrue med Chinchilla som kjæledyr og en etter sigende fantastisk Madam. Iversen er inspirasjonskilde til å legge bloggrollen ut i en post i stedet for i menyen. Han har to gjestebloggere som enda ikke har blitt illojale og etablert egne blogger.

Morbus Norvegicus - Morten Magelsen

Muslimen - Shoaib

Reality Challenged - Mihoe

Spaltet - Tonje Brustuen

Tyvlyttet - Ragnhild og Delirium

Undreverset - Undre

Victoria - Victoria


Samlingspunkter:

Bloggarkivet

Bloggrevyen

Nordstafett - Iniativtaker Saccarina

Sonitus - Initiativtaker Hjorten



Utenlandske:

Blog from Bolivia - Jim Schultz at the Democracy Center, Cochabamba, Bolivia
Reflektert og svært nyttig for alle som har interesse for den politiske, økonomiske og sosiale utviklingen i Bolivia.

Informed Comment - Juan Cole - President of the Global Americana Institute
"Thoughts on the Middle East, History, and Religion"

Social Edge - Samlingsportal 
Internasjonale bloggere skriver om sosialt entreprenørskap

TangoSpeak
En døv kvinne i Montreal beskriver prosessen når hun lærer tango, gleder, overraskelser, frustrasjoner, fordommer og seire. Har bare lest litt her, men skal pløye meg gjennom hele arkivet. Hun skriver flott!


Expat Argentina - El Expatriado
Resources, links, opinion, news, and commentary for foreigners and expatriates living or visiting Argentina.

Bloggers in Argentina - Mattiboy
Bloggroll over engelskspråklige bloggere bosatt i Argentina


Sjeldent oppdaterte:
Arianhrod - Jojoy

Beates rasteplass - Beate
Beate skriver rørende, men tar dessverre stadig lengre pauser. Håper livstegnet ikke er så langt unna.

Fuglepiken - Isande
Nedlagt?

Hasta Siempre - Herning

Inanna - Inanna

Teides utsikter og innsikter - Teide

Yaldaboath - Yaldaboath
Omtalt i flere av mine stemningsrapporter, forhåpentligvis kan jeg overbevise ham om å blogge mer etterhvert.

Godt over grensen

Jeg er på kafe med en venninne og to kamerater. På nabobordet sitter tre godt voksne damer og debatterer høylydt:

- "Men det ER lov å flørte, da!"
- "Joda, men hvor går grensen for flørt?"
- "Vel, når det er sex er det ikke flørt."

Den første tenker seg litt om og konstaterer litt spørrende:
- "Nei, det ER ikke det, vel?"

Resten av flørtedebatten ble overdøvet av spontanlatter fra mennene på mitt kafebord. ;)


Sykkeltur i vinterstemning


Selv om det var litt tregt å komme seg ut av sengen denne vintermorgenen, stilte Tiqui og en venninne morgenfriske opp for å ta en hyggelig sykkeltur i Maridalen. Kl. litt over 10 møttes vi ved Treschows bru og syklet på hvite, vel-strødde stier langs Akerselva oppover til Maridalsvannet. Foreløpig hadde solen gjemt seg og det var overskyet, litt kaldt på nesen, spesielt i skyggen. Men varmen kom fort og det gikk ikke lenge før vi måtte ha en teknisk stopp for å redusere påkledningen. Skydekket begynte å sprekke opp og noen veldig lovende blå tendenser viste seg på himmelen.

Et naturlig frokoststed
Et sted langs ruta (ingen av oss husker hva det heter der) fant vi noen benker og bord hvor vi tenkte vi kunne stoppe og spise frokost (!). En eldre mann drev og saget der og to grå kattepuser tittet halvveis engstelig halvveis nysgjerrig på oss når vi parkerte syklene.

- "Kan vi sitte her?" spør vi den eldre mannen.
- "Her kan dere sitte!" får vi et bestemt bekreftende svar, og like etter kommer han med polstrede puter til sitteunderlag til oss. Makan til service!

Selskap i skogen
Mens vi sitter der og nyter vår medbrakte flytende og fast føde kommer det en bil med to eldre karer til. De går på krykker med isbrodder og stavrer seg inn til benkene. De hilser blidt på den eldre karen som sager og den ene setter seg ned. Den andre går i bilen og hentet en boks med kattemat. Da blir det fart på de to gråpusene!

De to herrene fryder seg over kattene og forteller at de pleier å komme opp hver morgen og mate dem. Sagmannen kommer med sitteputer til de nyankomne så de også skulle sitte godt. Avispapir og fjøler blir hentet i bilen for å sette i gang å koke kaffe.

- "Vi har en sånn "misjons-kjele" forstår du!" sier den ene mannen,
- "og vi pleier å koke kaffen vår på den".

Mimring
Solen titter endelig frem og det blir en varm og koselig stemning rundt kaffe-kokingen.
- "Ja, nå varmer jammen meg sola også!" sier han som kokte kaffe.
- "Ja, det var noe annet i krigens dager, det.." sier den andre.
- "Når vi sykla til skolen, - huser du? - så var det over 30 kuldegrader!"

- "Men er det ikke kaldt å sykle ute i dag, da?" spør de oss.
- "Vi blir jo varme i oppoverbakkene!" svarer vi litt kjekt.
- "Jammen det er jo nedoverbakker også da!" flirer kaffekokeren.

Vår pause er over og vi ønsker dem en god dag videre.
- "Ja, det har vi hver dag, det!" er det blide svaret vi får.

Innblikk i andres verdener
Mens vi tråkket videre i den varme solen kunne vi ikke dy oss for å smile litt over den lille verdenen "utenfor verden" vi hadde fått et innblikk i. Man trenger virkelig ikke dra langt for finne det eksotiske, det annerledes og det genuine.

Disse gutta, oppvokst sammen, og nå gamle sammen, som samler seg hver morgen i skogen, mater kattene, sager litt ved og koker kaffe, mens de skravler om krigens dager og gode minner, de gav oss et yndig lite pust av en annen hverdag midt på en onsdags formiddag.

Not totally blind

Det første virkelige møtet mellom to internett-mennesker:

Han ser seg litt forvirret omkring.
Hun sier: "Hei! Kjente du meg ikke igjen?"
Han: "Såvidt..."

Man vet allerede nå at det eneste elementet i denne kaffedaten som vil kunne kalles _god_ er kaffen...

kaffe

Uforbeholden hyllest

Jeg leste denne novellen hos Esquil og kjente et vell av følelser ettersom jeg jobbet meg gjennom teksten. Mye av det kjenner jeg meg igjen i, andre følelser sender tanker og assosiasjoner til mennesker jeg kjenner og deres opplevelser. Jeg får ikke kommentert inne hos Esquil selv, så derfor skriver jeg min kommentar her og anbefaler andre å lese de også.

Dette var sterkt!

Virkelig sterk lesning, så inderlig både gleden ved å fylle ut sine kunnskaper på et felt man interesserer seg for med entusiasme og den smertelige opplevelsen av hjelpesløshet.


Dessverre er dette vel ikke bare tilfelle i skolen som barn. De som får suksess genererer nesten alltid misunnelse hos dem som ikke rekker opp. Reaksjonen med å hevde seg der man kan på andres bekostning og for å trekke ned de som fikk sukksess er allmennmenneskelig og kjenner ingen alder.

Virkemidlene derimot, de endrer seg kanskje noe med alder, men følelsen av hjelpesløshet overfor slik "straff" er den samme.


Fantastisk skrevet og beskrevet. Jeg endte med tårer i øynene her jeg satt.


Jakten på Gandoca II

Jeg begynte på en lengre stemingsrapport om en tur i Costa Rica hvor jeg endte opp med å haike både hit og dit, på jakt etter et sagnomsust naturreservat. Turen ble et eventyr med helt annet innhold enn planlagt, men det er gjerne slik eventyrene skapes?

Del 1kan du lese her.

Jeg var kommet meg til BriBri, og hadde akkurat fått haik med Carlos og faren hans som skulle til noen bananplantasjer i området rundt Sixaola. Etter hva jeg var blitt fortalt i Puerto Viejo var beste måten å komme seg inn i naturreservatet Gandoca nettopp sørfra fra Sixaola på grensen til Panamá.

Del 2:
Carlos og faren skravlet ivei mens den gamle bilen skranglet og humpet nedover de hullete grusveiene. Det var nok lenge siden bilen hadde hatt en støtdemper som virket så jeg satt og funderte på om jeg kom til å dumpe gjennom gulvet i bilen ved neste hull i veien. Jeg fortalte dem om målet mitt, hvorfor jeg skulle til Gandoca, men at jeg var usikker på hvordan jeg skulle finne frem til huset til Rossi. Hun kan ikke ha vært en svært kjent forfatter, for de hadde ikke hørt om henne, men Rossi-navnet virket kjent. Var det ikke direktøren på en av plantasjene som het det?

Da vi ankom Sixaola hjalp de meg med å komme i snakk med lokalbefolkningen der og lete etter skyss videre inn i Gandoca. Det var ikke måte på hvor hjelpsomme alle ville være, det var ikke noe problem å kjøre meg inn i Gandoca, men det var ingen som visste hvem Ana Cristina Rossi var, og langt mindre som visste hvor huset hennes lå. Det var ikke mange timene til det ble mørkt og det ville være galskap å bli etterlatt inne i naturreservatet utendørs og alene om natten. Kanskje jeg kunne overnatte i Sixaola og prøve igjen lørdag morgen? Jo, det hadde vært en mulighet, men det fantes ingen hoteller eller gjestehus i Sixaola på denne tiden. (Jeg vet ikke om det fortsatt gjør det, men det aner meg at Milton Marx har mer oppdatert informasjon?)

Så nær, men likevel utenfor rekkevidde

sixaolaLitt slukøret begynte jeg å innse at jeg ikke kom til å finne huset og de andre inne i Gandoca. Carlos la merke til min skuffelse og tilbød meg å bli med dem. De skulle overnatte i Cahuita, en nydelig strand like ved en naturpark, og jeg kunne bli med dit. Men da måtte jeg bare være med innom de plantasjene de skulle besøke først. Her tok altså turen en helt annen vending. Jeg sluttet å lete etter den andre norske gjengen, og satte heller alt inn på å få så mye eventyr som mulig ut av helgen før jeg skulle tilbake til språkstudiene i San Jose.

Grenseovergangen til Panama er
interessant i seg selv...

Avgjørelsen ble tatt bare noen meter fra grensen til Panamá, og selv om jeg ikke hadde med meg passet mitt (dette var før jeg hadde lært at det må man alltid ha med seg - naive nordkvinne som jeg er/var) spurte jeg om jeg fikk ta steget over - bare for å kunne si at jeg hadde vært i Panamá? Grensevaktene var i godt humør, hadde fått med seg historien min og syntes det var et rimelig plaster på såret. Dette er til dags dato den eneste meteren av Panamás jord jeg har satt mine ben på, men jeg har vært der!

Bananplantasjen

BananSå bar turen ut på enda mer snirklete og humpete veier, mellom store bananblader og bugnende gule frukter. Jeg skjønte ikke nok spansk til å følge med på samtalen som Carlos hadde med ledere på plantasjen, men jeg skjønte at han hadde forklart hvorfor han hadde med seg en blond ung jente. Det viste seg nemlig at direktøren som bar det samme etternavnet som forfatteren faktisk var faren til Ana Cristina Rossi. Et øyeblikk ante jeg muligheten for å ta opp igjen min opprinnelige jakt, men selv hennes far kjente ikke til hvor huset lå, og nå var det uansett for sent å reise inn dit samme dag.


I stedet ville han også gi meg et plaster på såret og ba en av sine ansatte om å ta meg med på en omvisning på plantasjen mens Carlos og direktøren diskuterte forretninger. Jeg fulgte med rundt på hele plantasjen, fikk hilse på arbeidere og hadde noen strålende timer ute blant de svære bladene og bugnende gule klasene.

Cahuita
CahuitaMot kvelden gikk ferden videre sammen med Carlos og hans far til Cahuita. De hadde allerede fått en beskyttelsestrang for denne merkelige jenta som labbet rundt på egen hånd, og de insisterte både på at jeg skulle bo på rom ved siden av dem, og at de skulle betale. Ikke fikk jeg kjøpe maten min selv heller.
Om morgenen spanderte de også frokosten, og Carlos tok meg som "trøst" med på tur inn i nasjonalparken der. Det ble noen fantastiske motiver for kameraet. Costa Ricas natur er virkelig flott!

Kysten og returen
Utpå dagen etter var jeg innstilt på å ta bussen tilbake til San José, men det ville de ikke høre noe av. De skulle jo tilbake dit selv, og da kunne jeg vel bare sitte på? Til slutt lot jeg meg overtale, og for at jeg iallfall skulle få noen opplevelser (som om jeg ikke egentlig hadde opplevd masse likevel?), tok vi en omvei og kjørte først nordover langs kysten helt til Limón før vi svingte inn i landet og i retning San José. Vi stoppet flere koselige steder og heller ikke i dag fikk jeg bruke egen lommebok. Dette kan man virkelig kalle gjestfrie karer!

Tilbake i San José fant jeg noen dager senere ut at den gjengen jeg skulle møte i Gandoca heller ikke hadde kommet frem. De hadde tilbrakt hele helgen i Puerto Viejo i stedet - det stedet jeg kom til aller først. Hadde jeg ikke hatt det så travelt med å komme meg til Gandoca og heller tatt en kaffe på en kafe, hadde jeg kanskje møtt på dem? Puerto Viejo var jo ikke særlig stor på denne tiden i 1993. Men jeg angrer ikke. Jeg synes min impulsive og uforutsette rundtur i Costa Rica var mye mer eventyrerisk enn en helg i turist-backpacker-landsbyen Puerto Viejo noensinne ville vært!

Nybegynner-opplevelser i blogglandia

Elle er en trofast kommentator både hos meg og andre som har blitt fascinert av blogg-fenomenet og muliggens pønsker på å opprette sin egen blogg. I den forbindelse er det ikke så rart at man lurer på enkelte ting, det er en rar og ny verden å orientere seg i. Hun spør:

"Hvordan/når startet man egentlig med blogging? Hvem var det først som fant på det? Hvor utbredt er det i dag, og hvordan finner dere hverandres blogger?

Siden jeg selv er fersk blogger (bare siden august 2006), så skal jeg ikke påberope meg at jeg kan så mye om historien. Jeg håper mer erfarne bloggere kan bidra med utfyllende kommentarer. Intiutivt tenker jeg meg at så snart World Wide Web ble alment tilgjengelig i 1994/1995-tiden, så dukket det jo opp hjemmesider overalt som etterhvert hadde gjestebøker. Det blir jo en slags forsmak på personlige sider med selvuttrykkende innhold og muligheter for respons.

Digresjon: Før 1994 var det ikke vanlig med epostadresser engang. Og man brukte andre protokoller enn http (Hyper text transfer protocol). Da gikk det i Archie, Gopher og ftp. Likevel hadde zapatistene under opprøret i Mexico i 1994 allerede sin egen epostadresse som ble brukt til å spre informasjon ut i verden. Jeg husker jeg noterte meg denne merkelige ordstrengen med en @ fra dagbladet, men visste ikke helt hvordan jeg skulle bruke den. Digresjon slutt.

Det som nå kalles blogg har navnet sitt fra "weblog", altså en logg ført på nett, og trenger dermed ikke være mer avansert enn en publisert dagbok med tekst og bilde. Såvidt jeg ser på de eldste arkivene rundt omkring har dette blitt vanlig først de siste 4-5 årene? Her kan sikkert erfarne bloggere korrigere og utfylle. Utbredelsen er vel etterhvert så stor at jeg ikke tør å uttale meg om den. For hvert eneste søk jeg gjør på nettet dukker det alltid opp noen blogger - og det ganske langt opp i søke-hierarkiet, fra hele verden.

Hvordan finne andre?
Selv finner jeg blogger og nypubliseringer gjennom bloggportalene bloggrevyen.com, bloggarkivet, sonitus og ved hjelp av feeds. Det siste har jeg fortsatt til gode å forstå helt hvordan fungerer. Jeg har oppdaget at det finnes mange flere bloggportaler og at noen av de garvede pinger til en hel rekke av dem.
 
Tematisk finner man røde tråder ved hjelp av trackbacks og pingbacks fra blogger som har blitt inspirert, linker til og tar opp tilsvarende tema i sin egen blogg. Dette er suverent når man er interessert i et tema eller en debatt og slik mye lettere blir gjort oppmerksom på hvem som håndterer de samme spørsmålene - gjerne med ulik vinkling.

Utenom disse pinge-tjenestene og "teknisk"-tematiske forbindelser mellom bloggene finner jeg nye navn og blogger gjennom interessante kommentarer i de bloggene jeg allerede leser. I tillegg har de siste felles-blogg-aktivitetene vært nyttige slik, både Den gyldne Q, Tordenbloggen, Nordstafetten og tagge-bølger.

Nasjonale/språklige grenser?
Jeg har noen utenlandske blogger både på linke-lista og på kinja (feed-abonnement), men har foreløpig konsentrert meg om de norske. Det henger vel naturlig nok sammen med at jeg selv skriver på norsk, men det kan være interessant å utvide både lesingen og skrivingen med å ta i bruk mine to andre språk, men da må jeg først skaffe meg bedre tid.

Lurt å spørre om hjelp!
Det er en helt ny verden å orientere seg i, og det hjelper med tålmodige forklaringer fra de som allerede har funnet ut hvordan ting fungerer. Iskwew som lanserte meg som gjesteblogger har hjulpet meg mye med denne prosessen. Spaltet-Tonje var en god hjelp når jeg skulle fatte hva trackback dreide seg om, og Iversen har alltid gode råd på lur. Også i norges "mest forhatte blogg" fant jeg mange gode råd om hvordan man kan gå frem. Ikke så veldig forhatt hos meg altså.

Så Elle og andre som pønsker på det samme; det er bare å kaste seg ut i det, begynne et sted, så vil man finne frem etterhvert. Jeg har ikke oversikt over alt, men kan gjerne hjelpe til med det jeg har forstått. Det er en interessant og morsom verden, jeg anbefaler å delta dersom man har glede av å skrive og lese tekster av mennesker som har noe å formidle.

*Oppdatering: Det viste seg at Wikipedia har en artikkel om blogging og historien og at Technorati holder track med 60 milloner blogger per november 2006*

Ut og lufte hodet

Damene i blogglandia er øltørste og gjør en innsats for å slukke tørsten i morgen, fredag kl. 20 på Asylet. Lindquist tok initiativet og har oversikten over hvem som hittil har meldt sin ankomst.

Selv har jeg etter egen disiplin sperret meg inne de siste månedene, men leverte et utkast til veileder i natt (!) og har litt roligere dager frem til mandag. Så da benytter jeg sjansen til å lufte hodet på byen med bloggedamene og evt. bloggeherrer som føler seg komfortable i deres selskap. Tenk at sammentreffet ville at det skulle være bloggtreff akkurat de dagene jeg kan! Gleder meg! Anbefaler de som sitter på gjerdet fortsatt til å ta turen for å hilse på i den virkelige verden!

Skål!

An evening wasted

Kommentarfeltet hos Iskwew tok av da hun presenterte de ulike stjernetegnenes tendens til "etter-sex-kommentar". Via en svært tydelig og rød tråd løp assosiasjonene løpsk til Iskwew begynte å hinte om  avsporinger. Men siden en av assosiasjonene og elaboreringene (ingen avsporing, nei) gikk til "An evening wasted" med Tom Lehrer så får jeg poste avsporingen her :) Mest poster jeg den for min egen del. Da kan jeg nemlig titte og høre på den når det passer meg.

For de som bare vil lese så kommer teksten øverst, mens jeg fant en morsom variant fra The Adams family som gjør det hele litt mer visuelt for de som liker å ha noe å se på samtidig.

Masochism Tango:

I ache for the touch of your lips, dear,
But much more for the touch of your whips, dear.
You can raise welts
Like nobody else,
As we dance to the Masochism Tango.

Let our love be a flame, not an ember,
Say it's me that you want to dismember.
Blacken my eye,
Set fire to my tie,
As we dance to the Masochism Tango.

At your command
Before you here I stand,
My heart is in my hand...
Yeech!
It's here that I must be.

My heart entreats,
Just hear those savage beats,
And go put on your cleats
And come and trample me.

Your heart is hard as stone or mahogany,
That's why I'm in such exquisite agony.
My soul is on fire,
It's aflame with desire,
Which is why I perspire when we tango.

You caught my nose
In your left castanet, love,
I can feel the pain yet, love,
Ev'ry time I hear drums.

And I envy the rose
That you held in your teeth, love,
With the thorns underneath, love,
Sticking into your gums.

Your eyes cast a spell that bewitches.
The last time I needed twenty stitches
To sew up the gash
That you made with your lash,
As we danced to the Masochism Tango.

Bash in my brain,
And make me scream with pain,
Then kick me once again,
And say we'll never part.

I know too well
I'm underneath your spell,
So, darling, if you smell
Something burning, it's my heart... [hiccup]
'Scuse me!

Take your cigarette from its holder,
And burn your initials in my shoulder.
Fracture my spine,
And swear that you're mine,
As we dance to the Masochism Tango.



En løgners bekjennelser

Så var det tid for bekjennelser, oppklaringer og sette betroelsene inn i en forståelig, eventuelt sannsynliggjørende sammenheng. Mine påstander om meg selv var som følger:

1: Jeg har krysset en landegrense og fått innreise samt stempel med et pass som tilhørte en mann med svart krøllete hår og bart.

Ja, dette er sant. Det skjedde ikke i sør-amerika, slik Shoaib trodde, men på grensen mellom Sveits og Lichtenstein. Mannen som passet tilhørte heter Helge, hadde langt svart krøllete hår og bart på bildet i passet som jeg bar. Han reiste forøvrig over grensen med mitt pass. Jeg var fryktelig ung og naiv på det tidspunktet, og vi gjorde det bare for å se om vi kom unna med det. Det falt oss ikke inn at det kunne vært straff og konsekvenser for det. Idag ville jeg aldri turd å gjøre det stuntet. Men så er dagens situasjon ved landegrensene også en helt annen enn den gangen.

2: Jeg har blitt ranet i søvne i Thailand.

Ja, dette er også sant, dessverre. Hele oppholdet på Koh Samui hadde vi vært fornuftige og oppbevart våre verdier i safen hos bungalow-eierne, men vi tok ut alt sammen kvelden før vi skulle reise. Det gjorde vi fordi vi skulle dra i 5-tiden om morgenen og resepsjonen åpnet ikke før 6. Om natten ble bungalowen vår besøkt og endevendt mens vi sov. Jeg sov med pengebeltet på meg, og tyven har altså klart å ta det av meg uten at jeg våknet. Jeg husker bare at jeg hørte et dunk, tenkte jeg måtte reise meg og se hva det var, men sovnet igjen før jeg rakk det.

Tyvene var likevel ikke de verste man kunne kom ut for (selv om tanken på at noen hadde vært helt opp i sengen min uten min viten og vilje var temmelig ekkel). De hadde nemlig bare tatt kontantene, latt visakort og pass være igjen i pengebeltet, foldet det pent sammen og lagt det fra seg på bordet utenfor bungalowen. Min venninne, som ikke var like redd for pengene sine hadde lagt fra seg sitt pengebelte oppå sekken, og i mørket hadde ikke tyvene funnet det. Jeg mistenker ansatte ved bungalow-stedet ettersom døren ikke var brutt opp, og de var de eneste som visste at vi hadde verdier i bungalowen.

Vi kom oss selvsagt ikke avgårde den morgenen, men tilbrakte dagen hos turistpolitiet som spurte "You been drinkin?" før de skrev en politirapport på Thai som jeg har et eller annet sted hjemme. Den holdt iallfall til å få tilbake penger fra forsikringsselskapet da jeg kom hjem, selv om innholdet er komplett uforståelig. Resten av turen var en skjønn fornøyelse, så dette er ikke en advarsel mot Thailand, bare en oppfordring til å både låse døren, og legge noe fremfor den, slik at ekstranøkkel-innehaveren ikke kan ta seg inn.


3: Jeg blir ALLTID stoppet i tollen - hver gang jeg krysser en grense.

Ja, dette er også sant - iallfall frem til nå. Og jeg har fundert veldig på hvorfor. Jeg kan forstå det når jeg etter 48 timers reise hjem fra Bolivia er utslitt og ser ut som et vrak, eller når jeg kommer fra Thailand hvor det sikkert finnes mye rart å ta med seg hjem, men likevel stopper tollerne heller meg enn mange av de andre som også ser slitne ut og kommer fra Thailand? Jeg har funnet en mulig forklaring som Shoaib var inne på i mitt uskyldsrene blikk. Ikke fordi jeg ser uskyldig ut, men fordi naturen har sjenket meg skyldige pupiller. Det viser seg altså at pupiller utvider seg når man bruker narkotiske stoffer. Jeg har store og utvidete pupiller fra naturens side uten å bruke narkotiske stoffer, men det _ser ut som_ jeg bruker det. Ikke for vanlige mennesker, selvsagt, men for en toller som er trenet opp til å se etter dette, ser jeg skyldigere ut enn hvemsomhelst. De har derimot aldri funnet noe. Jeg tør jo ikke ta med en eneste sigarett for mye. (Ikke røyker jeg heller, så det er ikke noe stort tap).

4: Jeg har slått en mann bevisstløs med bare et eneste slag.

Ja, dessverre dette også, det er sant. Jeg var 14 år gammel, på påskeleir, og ble frastjålet dagboken min. I den alderen er alt man skriver hemmelig, samtidig som det er en total-utlevering av hele seg selv og betyr ALT. Det er noe helt annet med blogging, gitt. Vel, dagbok-tyven gjorde udåden enda verre, fordi han leste dagboken også. Han leste den ikke bare selv, men leste den høyt for sine kompiser (jeg husker ikke om noen av dem var omtalt..) mens jeg stod utenfor en låst dør og hørte på. Etter mye hyling, skriking og  dundring på døren kom han endelig ut med dagboken. Da var jeg så eitrende forbannet og totalt mørklagt av raseri at jeg trev boken og slo ham i hodet med uante krefter. Han gikk rett i bakken og var bevisstløs i en halvtime. Jeg var antagelig i en gedigen affekt for jeg husker ikke hva som skjedde etter det. Jeg husker ikke hvordan kompisene reagerte, hvem som hjalp ham eller hvor jeg gjorde av meg. Jeg husker bare at vi stod på toppen av en trappe-avsats og tenkte at hvis han hadde falt ned trappen kunne jeg med letthet  ha drept ham. Så lett kan man uforvarende bli uaktsom drapskvinne. Det gikk heldigvis bra med ham, men navnet Preben klinger fortsatt elendig i mine ører.


5: Jeg har sittet i varetekt mistenkt for å være ulovlig innvandrer.

Ja, det har også skjedd, og som Shoaib så korrekt poengterte, det har jeg skrevet om tidligere i posten som heter: Arrestert: Min erfaring med boliviansk politi. Dette punktet var mest for å se om noen har lest og fått med seg en bit av hva jeg skribler ;)


6: Jeg bruker skonummer fra 36 til 41.

Ja, faktisk. Dette skulle ikke være mulig, men det er det. Jeg har korte føtter som tilsvarer str. 36 i lengde. De er brede som oftest gjør det påkrevd med str 37 eller 38. I tillegg har jeg en høy rist som noen ganger øker nummeret til 39, og sist, men ikke minst, jeg har noen kraftige fotball-legger (på tross av at jeg aldri har spilt fotball) som gjør at støvler, støvletter og slalåmstøvler må opp i 40 og 41. De minste skoene jeg har er sandaler i 36 som er brede og høye nok, men likevel ikke for lange. Slalåmstøvlene er str 41 for å hindre stans av blodtilførselen i løpet av dagen i bakken. Slike sko som er avbildet ville antagelig være for lave, smale og trange til leggen til at jeg måtte opp i 41, og da er de ikke like stilige lenger når man egentlig skulle hatt 36-37.


7: Barneklinikken skiftet alt blodet mitt da jeg ble født.

Dette stemmer også. Min mor har en rhesus negativ blodtype som hadde produsert antistoffer mot rhesus positive blodtyper siden hun som fireåring ble sparket av en hest og fikk feil blodoverføring. Siden jeg er rhesus positiv svømte jeg altså i et meget fiendtlig miljø i ni måneder og det var stor fare for kjipe konsekvenser som cerebral pharese og andre flotte ord. Sykebilen stod på tomgang hele natten mens den ventet på at min mor skulle føde og fraktet meg umiddelbart til barneklinikken i morgentimene for å skifte alt blodet og kvitte meg med ødeleggende antistoffer. Med unntak av enkelte særheter (som f.eks punkt nr 10), så gikk det forholdsvis bra med meg.

8: Jeg har elsket å sykle hele livet siden jeg lærte å sykle som barn.

Her tenkte jeg at jeg var skikkelig lur. Alle som har lest bloggen min må jo ha lagt merke til min entusiasme for sykkelen og dens gleder og utfordringer. Likevel ble jeg gjennomskuet umiddelbart, både av Iversen og Betty. Min sykkel-entusiasme begynte for bare to år siden, faktisk var jeg ikke bare ignorant eller likegyldig til sykling før dette, jeg var motstander. Meeget skeptisk, rett og slett. Så dette var en løgn, men som jeg skrev innledningsvis så er jeg ingen god jugepave. Jeg eide riktignok en sykkel før dette også, men den stod og rustet bort i boden i åresvis. 

For to år siden var jeg ute for en skiulykke i alpene og ødela kneet. I opptreningen fikk jeg pålegg om å sykle minst 20 minutter hver dag. HVER DAG! Siden jeg sikkert var enda mer anti-ergometersyklist så orket jeg iallfall ikke å sitte inne og trykke på en slik, men kneet måtte trenes opp igjen i klatre- og skiform, så jeg gikk til det store skritt å kjøpe meg en skikkelig sykkel. Ikke bare en billigskit-flatpakke-TWS-sykkel som jeg hadde fra før. Og det åpnet seg en ny verden for meg! Jeg har heretter full forståelse for alle som gjerne vil ha den feteste versjonen av anlegg, dupeditter, biltyper eller hvadetnåmåttevære. Følelsen av å sykle på en skikkelig sykkel var en åpenbaring, da duger det rett og slett ikke med "bare en sykkel". Siden har jeg syklet hver eneste dag året rundt og mye mer enn 20 min.


9: Jeg har avsluttet en usigelig kjedelig sengeakt med å fysisk sparke mannen ut av hans egen seng. Han går heretter under tilnavnet "Spenntaket".

Ehm, ja, historien om Spenntaket er også sann. Shoaib mener det ikke høres ut som meg, og da lurer jeg litt på hvordan det? Er jeg mer typen til å fake for å få det overstått, liksom? Nei, det gidder jeg ikke. Da Spenntaket ikke ville høre på antydninger om endringer ble opplevelsen så håpløs at den måtte avbrytes tvert. Noen har altfor god tro på seg selv...


10: Jeg har danset oppvisning i den bolivianske folkedansen Caporales.

Ja, det var det vel ingen som egentlig tvilte på. Jeg må takke Iversen og Betty som gav meg anledning til endelig å få nerde litt om slike rariteter som ingen andre enn jeg og kanskje de 25 bolivianerne som bor i Oslo har interesse av. Dette er vel blogging for dem som er på grensen mellom "spesielt interesserte" og "internt innvidde". Opptrinnet var faktisk i Norge, i anledning Latinamerikansk aften i Cafe-teltet på Blindern ved semesterstart for noen år siden. Vi danset til en saya av Tupay som heter "Soy Caporal", og jammen fant jeg ikke en video av et par som også har et opptrinn til samme låten. Lyden er ikke særlig god og bildet noe utydelig, men man får et inntrykk. Dessuten dukker det opp en liten overraskelse mot slutten. Jeg vil forøvrig påstå at selv om danserne her helt tydelig har caporales dypere i blodet enn jeg, så hadde vi en mye spenstigere og tildels uventet spektakulær koreografi... :


Tiqui - en fare for seg selv

Tiqui som vanligvis pleier å ha full kontroll på dagene sine, på huset sitt, på timeplanen og kalenderen, på klærne, på jobben, studiene og alt som er viktig for henne, har nå blitt en fare for seg selv. Innspurten og oppgave-jaget har gitt hodet overload slik at de delene av hjernen som skal brukes til denslags kontroll og oversikt har begynt en shut-down- prosess.

Det begynner i det små
Det begynte med at Tiqui glemte å møte  opp på et fagforeningsmøte. Hun sitter i styret og hadde fått beskjed om møtet og tidspunkt både på epost en uke før og muntlig dagen før. Det var likevel fullstendig ikke-eksisterende i hennes tanker hele dagen inntil det demret sent på kvelden. Da var det for sent.

Det neste som skjedde var at Tiqui's hengelås ble gjenglemt på treningssenteret. Ingen big deal, sier du, men neste tur på trening endte like ille. Den gangen var hun gjest på Tøyenbadet og glemte 10'eren hun brukte for å få ut nøkkelen til skapet. Det ser ut til å kunne bli en stor utgiftspost.

Fare på fære
I går husket Tiqui å låse sykkelen før hun tok trappene opp til 6. etasje, men det var da hun oppdaget at hun ikke hadde nøklene til å låse opp skapet hvor laptop'en stod. Hun hadde jo nøklene nettopp når hun låste sykkelen? Ja, riktig, de hang nemlig igjen i låsen ute på sykkelen...

På tide å skjerpe seg, tenkte Tiqui, men hadde glemt det når kvelden kom og hun skulle unne seg et pizzastykke mens hun sjekket de siste sanne og usanne betroelseslistene rundt om i blogglandia. På morgenen i dag var det merkelig varmt i leiligheten selv om vinduet hadde stått åpent hele natten. Det var da Tiqui måtte innse den fatale sannheten. Komfyren stod fortsatt på fra kvelden før, og nå er hun virkelig blitt en fare for seg selv.

Tiltak
LysJeg har herved pålagt Tiqui både alkoholforbud og stearinlysforbud frem til mars hvor ny evaluering må foretas før eventuelle forbud kan oppheves.


~ Lederen av
Tiqui's siste rest av hjerneceller dedikert til omgivelser i omverdenen ~

En ærlig sjels mareritt

Iversen og Betty42 har begge tagget meg med oppfordring til å begå lyssky handlinger - nemlig til å lyve! Nå har de samtidig oppfordret meg til å fortelle ganske mange flere sannheter, men gjør ni sannheter en løgn ugyldig? Jeg har aldri vært flink til å lyve, jeg avslører ethvert forsøk med kroppsspråk, farge i ansiktet, unnvikende blikk og svette håndflater. Man trenger ingen løgndetektor på meg! (Likevel er punkt 3 ganske uforståelig for meg) Heldigvis kan jeg skjule meg bak maskinen når jeg nå skal/må servere 9 sannheter og en løgn om meg selv. Ja, og hvilken er så løgnen?


1: Jeg har krysset en landegrense og fått innreise samt stempel med et pass som tilhørte en mann med svart krøllete hår og bart.

2: Jeg har blitt ranet i søvne i Thailand.

3: Jeg blir ALLTID stoppet i tollen - hver gang jeg krysser en grense.

4: Jeg har slått en mann bevisstløs med bare et eneste slag.

5: Jeg har sittet i varetekt mistenkt for å være ulovlig innvandrer.

6: Jeg bruker skonummer fra 36 til 41.

7: Barneklinikken skiftet alt blodet mitt da jeg ble født.

8: Jeg har elsket å sykle hele livet siden jeg lærte å sykle som barn.

9: Jeg har avsluttet en usigelig kjedelig sengeakt med å fysisk sparke mannen ut av hans egen seng. Han går heretter under tilnavnet "Spenntaket".

10: Jeg har danset oppvisning i den bolivianske folkedansen Caporales.
Her vises caporales til original-versjonen av "Llorando se fue" av Los Kjarkas - som senere ble den kjente lambada-dansen:

 

Tagges den som tagges vil! ;)

januar 2007
ma ti on to fr
1 2 3 4
5
6
7
8
9
10
11
12 13 14
15
16 17
18
19
20
21
22 23 24
25
26
27
28
29 30 31        
             
RSS 0.91