Starten på en historie

Hvem og hva kan være hovedrollen i en historie?

kildebilde_bok-XSmallDenne hovedrolleinnehaveren startet sin historie på et trykkeri-lager på New Zealand. Sammen med mange identiske utgaver ble den fraktet til en bokhandel i Nelson. En dag ble den plukket opp av en estisk kvinne som skulle ut på reise. Hun ville gjerne ha litt lesestoff på flyet.

Estisk i New Zealand
Den estiske kvinnen hadde for mange år siden blitt kjent med en kar for New Zealand, forelsket seg i ham, og skapt et liv sammen med ham så langt borte fra sitt fødeland, Estland. De hadde hatt et godt liv, syntes hun, kjøpt seg sin drømmefarm hvor solen alltid skinner. Drømmen varte imidlertid ikke, den brast uventet en morgen for et halvt års tid siden da mannen ikke lenger ville mer. Vrangviljen fikk store økonomiske konsekvenser, ingen hadde råd til å kjøpe den andre ut, huset og farmen måtte selges. Et bilde av hennes tapte drømmehus var bokmerket som passet på sidetallet hun hadde lest seg frem til. Turen gikk langt bort, innom flere steder i verden, mens hun leste historien skrevet på sidene til hovedrolleinnehaveren. Historien som steg frem dreide seg også en reise, en evig leting etter den kjære som var forsvunnet. Da hun nærmet seg slutten var hun kommet til Buenos Aires i Argentina. Her tenkte hun at hun ville prøve å finne andre estiske utvandrere, hun hadde nemlig hørt at det skulle eksistere en estisk kirke her. Hun havnet i stedet på en sammenkomst i den svenske kirken hvor hun ble kjent med både en estisk kvinne, og en jente fra Norge. Hennes reise var over om få dager, men før hun satte seg på flyet hjem til New Zealand, gav hun bort boken som hadde fulgt henne så langt til den norske jenta.

Norsk i Argentina
Den norske jenta hadde fortalt om en reise og en jakt på en tapt historie. Mens hun fortsatte sin søken i Argentina leste hun den samme historien. Overrasket fant hun flere fellestrekk i boken som samsvarte med hennes egen leting, og boken ble ledsager på lange bussturer i alle retninger på Argentinas langstrakte sletter. Et bokmerke fra en kongress i Rosario ble liggende i boken etter hun hadde lest ferdig. Tiden hennes rant ut, og det var på tide å vende nesen hjem til Norge. Hennes del av historien var slutt, og før hun pakket kofferten gav hun bort boken til en argentinsk jente.

Argentinsk på vei til hvor? 
Den argentinske jenta syntes hun burde snakke bedre engelsk for å en dag kunne reise rundt i verden. Med spansk og engelsk sammen takler man store deler av verden. Hun hadde praktisert med og lært mer engelsk av den norske jenta mens hun var her. Nå ville hun lese på engelsk mens hun også ble med på den samme reisen de to andre kvinnene hadde lest, og samtidig skape drømmen om sin egen reise.

Håpet er at for hver reise som tar slutt, så fortsetter boken å reise rundt i verden - som ledsager, som gave fra eier til ny eier, som en stafettpinne mellom de forskjellige lesernes egne reiser og drømmer.


*****************
(PS. Selve boken ble skrevet mange år tidligere og på et annet sted enn disse som er nevnt, men akkurat dette eksemplaret startet sitt "liv" på New Zealand)


Reinkarnert?

Sånn godt utpå dagen etter en vellykket tangoaften i går, blar jeg for moro skyld gjennom noen gadgets man kan legge til iGoogle og finner "Alt om fødselsdagen din". Joda, moro det å se hva som har skjedd denne dagen i historien, tenker jeg og legger den til, setter inn dagen "min". Måner og planer dukker opp, kinesiske stjernetegn, stener, tall og symboler. Jeg har aldri lagt stor vekt på astrologien, selv om den kan være underholdende i seg selv, så jeg hopper glatt over horoskoper og beskrivelser av hvordan jeg er skorpion i første, andre og tredje potens.

Men så ser jeg at maskinen jammen har oversikt over mine tidligere liv. En god latter forlenger jo livet - dette vi lever nå, iallfall, så dette må jeg finne ut av. Simsalabim har maskinen regnet ut følgende, basert på min fødselsdag på en tirsdag i 1971:

Diagnóstico de su vida pasada:
No sé si le parecerá bien o no, pero usted era hombre en su última encarnación terrena. usted nació en algún lugar del territorio que hoy es Ontario en torno al año 950. Su profesión era artista, músico, poeta o danzante litúrgico.
Un breve perfil psicológico de su vida pasada: :
Siempre le gustó viajar e investigar. Podría haber sido un detective o un espía.
La lección que su vida pasada le ha dado para la encarnación actual :
Debe desarrollar su talento para el amor, la felicidad y el entusiasmo, y debe distribuir esos sentimientos a todos los demás.
¿Recuerda ahora?

Sånn summa sumarum får jeg vite at jeg var mann, født rundt år 950 i området som i dag er Ontario. Denne mannen hadde en artistisk profesjon, musiker, poet eller rituell danser.

Videre forteller maskinen meg om min psykologiske profil i mitt forrige liv: Denne mannen var alltid opptatt av å reise og drive undersøkelser. Han kan ha vært detektiv eller spion.

Jeg har visstnok gjort meg noen lærdommer i det forrige livet også, nemlig at man bør utvikle sine talenter for kjærlighet, lykke og entusiasme, og at dette er noe man bør sørge for å meddele og distribuere til andre omkring seg. "Husker du nå?"

Maskinen forteller ingenting om hvor jeg måtte ha gjort av meg de nesten 1000 årene mellom forrige og nåværende liv - det hadde jo vært interessant. Nå spesifiserer den faktisk at dette var min forrige _jordiske_ inkarnasjon, så da er det gjerne et hint om at det skal finnes andre steder å inkarneres også? Jeg har aldri hengt meg særlig opp i reinkarnasjon og troen på tidligere liv, evt, håp om flere liv etter dette. Jeg har liksom konsentrert meg om det eneste livet jeg er bombesikker på at jeg har - nemlig dette nuh! Men når jeg tenker på min tidlige dragning mot alt som hadde med nordamerikanske indianerstammer å gjøre, og da spesielt Irokeser-nasjonene (som tilfeldigvis befolket den sydlige delen av Ontario), og at jeg som 10-åring valgte navn til min første hund fra Ojibwa-språket (som også ble snakket i Ontario og fortsatt eksisterer), og når jeg sammenligner denne "analysen" av mitt eventuelle tidligere liv med hvordan jeg selv har valgt å presentere meg på bloggprofilen min, så begynner jeg jammen å lure... Døm selv:

Tiqui er en sporty teoretiker med sans for poetiske beskrivelser i prosa. Hun er lidenskapelig opptatt av mennesker i alle typer samfunn, varierende sosiale sammenhenger, dans og andre fysiske aktiviteter, språk, entusiasme, nye horisonter og magiske stemninger.

For tiden er hun i Buenos Aires hvor dagene består av tango og undersøkelser blant skandinaviske utvandrere i Argentina.

Mine interesser
Tango
Latin Amerika
Språk
Mennesker
Nye horisonter
Jeg liker
Muligheter
Elegante formuleringer
Åpenhet
Entusiasme
Jeg liker ikke
Unnskyldninger
Dårlig språk
Fastlåsthet
Likegyldighet

image212
(Maleri: Eastman Johnson - Ojibwe Wigwam at Grand Portage - Oil on canvas 10.25 x 15.2 - 1857
- hentet fra Wikipedia, maleren døde for over 70 år siden og bildet er derfor i offentlig eie)

Check! (out)


image146
(foto: utsnitt av foto tatt av Stein Bjørge, Aftenposten)

Gyldig pass

۷

Billett

۷

Visakort

۷

Reisevaksiner

۷

Betalt første husleie på leiligheten i Buenos Aires۷
Søkt om utvidet medlemskap i Folketrygden ved utenlandsopphold via NAV

۷

Reiseforsikring og ulykkesforsikring

۷

Innvilget permisjon fra jobb

۷

Fryst mobilmedlemskapet


۷

Sagt opp magasin-abonnementer

۷

Sagt opp bredbånd- og telefon-abonnement

۷

Fornyet utleiekontrakten med leieboer i Norge

۷

Sjekket av kodebrikken til den ene nettbanken funker i Argentina


۷

Bestilt flere kodekort til den andre nettbanken

۷

Ryddet ut saker og ting fra min del av leiligheten

۷

Betalt alle ventende regninger

۷

Avbestilt tannlegetime til høsten

۷


Med dette logger jeg ut fra Norge og ser dere igjen fra den "andre siden" av havet.
Bye, bye Norge, hello Argentina!

Nedtelling

Jeg har nå 4 uker igjen på jobb , 4 uker og en dag til jeg reiser, 4 uker og to dager til jeg setter mine føtter på Argentinsk jord.

Om 31 dager står jeg og orienterer meg på flyplassen utenfor Buenos Aires og finner en måte å reise til mitt nye hjem i Balvanera. Om nøyaktig:
  • 2 678 400 seconds
  • 44 640 minutes
  • 744 hours

Til jeg drar blir det ganske nøyaktig 29 dager:

  • 2 505 600 seconds
  • 41 760 minutes
  • 696 hours

Kalkuleringene er gjort på dette søte lille nettstedet.


En drøm blir til plan

Omgivelsenes forventninger

Oppgaven er levert, muntlig er snart rett rundt hjørnet, og hva venter så?


Det vanligste spørsmålet før levering var: "Hvordan går det med oppgaven?"
Det vanligste spørsmålet nå er "Har du begynt å søke jobber?"


Ingen av spørsmålene er enkle å svare på selv om de ser rimelig rett frem ut. På det første ville det vært mye enklere å svare på hvordan det gikk med meg i oppgaveprosessen, enn hvordan det gikk med oppgaven. Det vet jeg faktisk ikke svaret på enda - selv etter levering, før jeg får tilbakemelding på muntlig.


Det andre stusser jeg litt over. Jeg har jo jobb. Er det så innarbeidet at man skal inn i ny jobb eller over i en arbeidsledighetstilværelse umiddelbart etter endte studier, at folk glemmer at jeg har jobb? Selv folk på jobben min glemmer at jeg er fast ansatt og spør om jeg kommer til å fortsette? Hvorfor denne travelheten på mine vegne?



Hva motiverer oss?


Etter at jeg leste Iskwew's lille anmodning om studentopprør etter det nye pensjonsforliket begynte jeg å snurre tanker om hva som driver oss til våre daglige og langsiktige aktiviteter i livet. Og hva som driver meg.


Det virker som det ligger en grunnleggende frykt for å ikke tjene nok penger, og at inntektens størrelse er det som driver oss. At jeg i disse dager går fra en 200% situasjon med studier døgnet rundt og 50-80% jobb ved siden av til bittelittegranne fritid ser ut til å bekymre mine medmennesker. Man MÅ jobbe 100%, ellers er det liksom ikke helt som det skal være.


Jeg lot inntektens størrelse avgjøre et valg for meg en gang. Det var helt klart et galt valg. Ikke fordi det var noe galt med å tjene penger, men jeg lot meg blinde av inntekten til å overse de andre omstendighetene ved jobben. Den gjorde meg syk og pengene jeg fikk for jobben var i ettertid helt klart ikke verdt omkostningene. Men den endret også retningen i livet mitt. Fokuset skiftet fra inntekt, penger, karriere til innhold, mening, forståelse og dybde.


Jeg hadde alltid hatt interesse for og lyst til å studere sosialantropologi, men i et økonomisk nyttemaksimerings-perspektiv visste jeg ikke helt hva jeg skulle bruke det til før. Nå bestemte jeg meg for at hvis jeg ikke gjorde det nå, så ble det aldri gjort. Jeg gikk fra et fokus på jobb, verktøy, pliktoppfyllelse og økonomisk ansvar til noe som var så inderlig mer meningsfullt ? for meg. Det trenger ikke være det for andre, men det er det for meg.


Nå kan jeg jobbe i timer, dager og måneder med mellommenneskelige problemstillinger uten å få betalt for det, rett og slett fordi det gir mening i seg selv å jobbe med det. Selvsagt må man ha penger for å overleve, men jeg har altså klart meg på 50% ved å legge opp forbruket deretter. Det har sine kostnader også, jeg kan ikke alltid være sosial på andres premisser når det innebærer store utgifter (som kanskje ikke er så store for dem som tjener mer).



Hva vil man ha ut av livet?


I min aller første bloggpost som gjesteblogger hos Iskwew nevnte jeg en samtale jeg hadde med to menn om drømmer for livet. Disse mennene er ikke de eneste som nevner nok penger og økonomisk uavhengighet som sine drømmers mål. Men det jeg blir litt trist til sinns av er at disse to, og veldig mange andre, ikke har noen klare drømmer om _hva_ de vil bruke pengene til, den dagen de eventuelt skulle bli økonomisk uavhengig. Er det ikke det praten om pensjonsordningen også handler om? Slik jeg prioriterer ender jeg nok som minstepensjonist, men jeg har allerede minner jeg aldri ville vært foruten og som jeg har skapt uten å være permanent økonomisk uavhengig, bare kanskje periodevis uavhengig?



Min drøm blir til plan


Min plan nå fremover er nemlig ikke å søke jobber. Den er å nyte livet. Og jeg vet akkurat hvordan jeg skal nyte det. Jeg ser for meg et rom med en seng, et bord hvor laptop'en min står, noen papirer og et rødvinsglass. Langs den ene veggen har jeg en hylle hvor mine nyinnkjøpte tangosko står stilt opp på rad og rekke. I det åpne vinduet blafrer noen hvite gardiner og utenfor høres de daglige lydene av livet i Buenos Aires, Argentina.


Jeg trenger ikke mer. Jeg skal danse, skrive, rusle gatelangs, prate spansk, drikke rødvin, spise berømte argentinske biffer, møte mennesker og "plukke flere blomster" til bloggen. Jeg vet hva jeg skal skrive, men ikke helt innholdet, det vil "skrive seg selv" når jeg møter eller finner det. Jeg vet hvor jeg skal begynne å lete, men jeg aner ikke hvor jeg havner. Jeg vet noen muligheter det kan gi, men jeg aner ikke hva som skjer til slutt. Jeg elsker å sveve litt i usikkerhet over bakken, med alle muligheter åpne, for så se hvor jeg lander. Jeg elsker den følelsen av å starte på scratch et nytt sted og bygge opp et hverdagsliv med nye rutiner, nye stamsteder, nye mennesker og nye nettverk. Jeg har gjort det før i Bolivia, nå skal jeg gjøre det igjen. Jeg har en utferdstrang som antagelig aldri skaffer meg noen luksusvilla eller sportsbil, men den vil helt klart skaffe meg opplevelser og minner jeg kan leve på når minstepensjonen ikke strekker til lenger.

 

Avreise er 10. juni.


Romvesenet i det oransje landet

I barndommen hadde jeg ofte drømmer som til stadig vendte tilbake, steder, bilder, hendelser eller utgangssituasjoner. De var ikke alltid like, men jeg kjente dem igjen fra tidligere drømmer. En av disse har jeg et veldig sterkt bilde fra:

Bildet som drømmen overlot til hukommelsen
En mann i romdrakt som jeg ser i silhuett. Jeg står øverst på en bakketopp og han kommer gående oppover bakken mot meg. Bak ham er det en uendelighet i oransje, gult og rødt som lyser mot meg og som blender meg slik at jeg ikke ser romdrakten annet enn som svart kontrast mot lyset og fargene. Jeg er ikke redd ham, men kanskje litt engstelig? Han er mye større enn jeg, jeg er jo bare barnet. og han er ukjent, men jeg vet på merkverdig vis at det er en mann, iallfall et mannlig vesen.

oransje


Jeg kan ikke huske at han noensinne kom helt opp på bakketoppen. Men jeg returnerte til dette stedet mange ganger. Jeg gikk derimot aldri ned bakken, holdt meg langt unna stedet han kom fra. Noen ganger var han der - på vei opp mot meg, andre ganger ikke. Men alltid var det et uendelig panorama inn i det oransje, gule og røde, og alltid var det en merkelig ambivalent følelse, både gode og trygge følelser av det deilige lyset og fargene og en engstelighet jeg ikke helt klarte å sette fingeren på.

Fantasi eller virkelighet?
Drømmen fortsatte å komme tilbake i mange år, men gav seg sånn ut i tenårene en gang. Da begynte andre drømmer å ta over, og hvis den var innom, så husket jeg det ikke. Bildet har festet seg til netthinnen likevel, men jeg har alltid tenkt at det må ha vært en fantasi, oppdiktet og ikke-eksisterende, bare et symbol på noe annet.

Det var ikke før jeg var godt voksen, ferdig med cand.mag-utdannelsen min og skulle flytte til Oslo for å jobbe at jeg fikk grep på hvor denne drømmen kom fra. Jeg hadde fått kontrakt på en hybel og skulle flytte inn 1. mars. Min mor og jeg kjørte flyttelasset over fjellet fra Bergen helgen før, og skulle bo hos en gammel venninne av min mor de få dagene før jeg kunne flytte inn. Min mors venninne bor i Enebakk, hvor hun og mannen driver gård. Området er flatt og langstrakt, men noen hauger her og der.

Deja vú
Vi svingte inn på tunet foran gårdshuset og jeg ble rett og slett slått bakover av et overveldende Deja vú. Dette var bakketoppen jeg står på i drømmen, utsikten fra trammen er mot vest hvor solen lager de flotteste farger når den går ned og bader gården i varm oransje. Det viste seg at jeg hadde vært med min mor på besøk her en gang når jeg var 2 eller 3 år gammel. Stedet var så virkelig og så nøyaktig ut som i drømmen, selv om jeg aldri så huset eller redskapene, bare formen på bakketoppen og utsikten over landet.

Romvesenet på gården
Men hvem kunne rom-mannen være? Og hvorfor plasserte jeg dette drømme-vesenet alltid på denne gården? Og hvorfor alltid gående fra vest mot øst? Forklaringen var merkeligere enn jeg kunne tenke meg, og samtidig ganske innlysende. Jeg våget meg ned bakken, studerte omgivelsene på gården i detalj i den retningen jeg så vesenet komme i drømme. Oppstemt, spent, men litt engstelig. En merkelig lyd fester seg på øret, en summing som blir sterkere og sterkere, jeg runder noen solbærbusker og der står det, på rekke og rad, fire-fem bikuber. Engstelsen manifesterte seg der og da, redselen for bier og tanken på å bli stukket! De summer rundt kubene, er sjalu og eiesyke, flyr til og fra, jobber for harde livet for å lage honning.

birokter


Romvesenet viste seg altså måtte være mannen på gården, iført birøkter-drakt. Etter utført arbeid med bikubene har jeg sett ham komme opp bakken, med biene summene rundt hjelmen og nettingen, og solnedgangen i ryggen. Vakkert, trygt, men likevel engstelig for biene.

************
Takk til Iskwew for inspirasjonen i posten hvor hun snakker om sine drømmer.

desember 2007
ma ti on to fr
          1 2
3
4
5
6
7
8
9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
31