Alder og selvpresentasjon

Vedkjenner du deg alderen din? Den egentlige alderen?
 
 



(Illustrasjon fra D'Lynn Waldron)



I min spede nybegynnertid på internetts sosiale nettsider var jeg ærlig om det meste. Relativt fort oppdaget jeg at ikke alle andre var ærlige om alt, og spesielt var det populært å lyve litt på alderen. Det fantes mange ulike grunner til å lyve på alderen:


- Jeg har mest til felles med folk som er 10 år yngre enn meg, så da setter jeg likegodt ned alderen til den aldersgruppen jeg vil ha kontakt med.


- Jeg ser yngre ut har jeg fått høre, så da setter jeg likegodt alderen ned slik at den matcher utseendet.


- Jeg vil helst å ha kontakt med yngre damer, så da setter jeg likegodt ned alderen min slik at de ikke tror jeg er for gammel for dem.


- ....?


Ja, nei, dette var vel i all hovedsak de grunnene jeg fikk høre. Nå sier det seg selv at jeg aldri fikk høre grunnene til dem som faktisk lurte meg, de som jeg aldri fant ut at hadde en annen alder enn den de sa. Jeg kan jo ikke utelukke at jeg ikke har blitt lurt, - hvordan skulle jeg vite det?


En av dem hadde trukket fra seks år på alderen. Jeg syntes kanskje han hadde blitt rasende fort ferdig med doktorgraden sin og var imponert over hvor effektiv han måtte være. Helt til han avslørte femte gangen vi møttes (5te!) at han hadde levd i noen flere år enn hva han ville innrømme for meg. Plutselig var ikke doktorgraden fullt så imponerende, og så begynner man jo å lure.. Hvorfor i all verden skulle han lyve på det? Hva er det man tror at man oppnår? Jeg ville gladelig truffet denne mannen og fortsatt å hilse på ham selv om jeg visste hans virkelige alder. Nå derimot ble det hele litt flaut.


Motstrøms og motmæle

Etter mange episoder med merkelige aldershopp og ca-tall, så fant jeg ut jeg ville protestere. Jeg var selv 33 år på det tidspunktet, og gikk motstrøms og satte opp alderen min til 37.

Poenget var bare å ha en høyere alder for en liten stund, sånn for å kunne blunke med vippene i et ansikt formet som et spørsmålstegn hver gang jeg fikk servert en av ovenstående forklaringer på nedskjæringer i alder.


Men jeg fikk en behagelig overraskelse og oppdaget en helt ny grunn til å lyve på alderen. Over natten ble henvendelsene halvert fra ynglingene på 18-20 år som søkte "eldre kvinner" for "spenning" som antagelig betyr opplæring. Mest sannsynlig søkte denne guttegjengen etter kvinner opp til 35 år. (Så _eldre_ kvinner var de vel ikke egentlig ute etter, bare noen som hadde hatt noen runder før dem). Dette var så behagelig at jeg beholdt tyv-alderen min på 37 år helt til det var sant.


Nå er jeg 38 år og funderer på om jeg skal ta 40-årskrisen ved hornene og like godt sette alderen opp til 41 år så slipper jeg å runde 40. Jeg husker at det var mye enklere å være 31 enn 29 eller 30, mange færre kommentarer og spørsmål da, ikke så spennende å kommentere alderen til en 31-åring, liksom. Kanskje det er det samme på 41? Ville ikke det være en god grunn til å lyve på alderen?


For noen dager siden fikk jeg en hyggelig melding fra en kar på 120. Det er jo også en måte å sette opp alderen på, så ekstremt at man skjønner at vedkommende ikke vil vedkjenne seg sin alder. Når jeg spurte, fikk jeg svaret: ca 45. Ca? Jeg må le, dette er jo et rimelig enkelt spørsmål som man ikke skulle ha behov for estimater for å svare på. Enten er man 45, eller så er man det ikke. Er man det ikke, så lyver man på alderen, og så spørs det da - har vedkommende en humoristisk nok grunn til å lyve som gjør at det blir akseptabelt, og ikke minst morsomt?


Har du løyet på alderen?
Opp eller ned?
Hva var din grunn?
Og hvorfor sluttet du eventuelt med det?


Om garanti i dating

Mihoe skriver til stadighet om datehelvete, om lovende dater som ikke blir helt hva man hadde håpet og om dater som aldri blir helt det store i utgangspunktet. Men jeg lurer av og til på hvordan noen i det hele tatt kommer seg til en date som kan virke lovende. Siden jeg er kvinne, og de som hovedsaklig tar kontakt med meg er menn, så vil dette derfor handle om menn, selv om det på ingen måte omhandler _alle_ menn, ikke engang alle menn som er på nettet.

Enklere før
Jeg har vært tilstede på ulike nett-arenaer siden 2002, og jeg synes jeg ser en endring i tilnærmingsmåten fra menn. I begynnelsen kunne man skille mellom de som gikk rett på sak og startet med en seksuell invaderende melding og de som tok kontakt på en vanlig måte man ellers ville gjort når man starter en samtale i sosiale sammenhenger. Den første gruppen var enkel å forholde seg til, man slettet meldingen og lot være å svare. Den siste gruppen var også enkel å forholde seg til, man svarte hyggelig og høflig til alle, hvor man åpnet for videre samtale med dem man likte, mens man ikke åpnet for videre samtale med dem som falt gjennom.

Gode opplevelser uten tenning
De hyggelige man likte, kunne man så prate videre med til begge syntes det ville være hyggelig å møtes. For min del ble det ikke så mange rene kaffedater, men jeg prøvde å få til en aktivitet. Jeg tenkte som så at hvis vi gjør noe jeg likevel har lyst å gjøre, så får jeg en god dag, selv om mannen ikke skulle vise seg å være kjæreste-emne. Som oftest var han jo ikke det. Ikke fordi det var noe galt med ham, men fordi man ikke kan forvente å falle for alle og enhver. Men likevel hadde jeg en mengde artige opplevelser med hyggelige menn som ikke ble kjærester. Men noen av dem har blitt mine gode venner.

Mot garanti-helvete
Nå derimot, er tonen endret. Nå virker der som om gutter og menn vil ha en slags garanti for at det blir mer enn vennskapelig action dersom man møtes. Man forventer tydeligvis effektivitet også i datingen, og vil ikke kaste bort tid med å skrive om seg selv, stille spørsmål om den andre før man møtes. Man vil heller ikke kaste bort tid med å møte noen som kanskje bare er et interessant menneske, hvis det ikke også kan være en sexpartner. Helst på aller første kvelden. Helst med en gang, uten at man må kaste bort tid på vennskapelig kaffe i det hele tatt. Dette er iallfall inntrykket jeg sitter med, ettersom jeg merker en bekymringsfull dreining mot ønske om garanti i datingen.

Har du lyst å bli kjent?
Typiske eksempler er mannen som starter med en hyggelig melding med vanlig innhold. Jeg svarer med en hyggelig melding med vanlig høflig innhold og gjerne et spørsmål om ham. Hans andre melding inneholder ikke svar på spørsmålet, men i stedet spør han: "Har du lyst å bli kjent?"

Sarkastiske meg tenker da: Hva er det liksom vi driver på med? Er det ikke å bli kjent å stille og svare på spørsmål om hverandre, finne ut om vi har noe felles osv? Her tar jeg tydeligvis skammelig feil, for å starte bli-kjent-prosessen ved å fortelle og stille spørsmål uten å ha avtalt det, blir kanskje for usikkert for mannen? Jeg får følelsen av at han vil ha en garanti for at jeg kommer til å ønske å bli godt kjent med ham og møte ham, før han vil svare på spørsmål om seg selv. Her blir jeg trassig allerede, fordi jeg kan ikke vite om jeg har lyst å bli bedre kjent med ham, før jeg begynner å bli kjent med ham. Hvis han ikke vil gi noe av seg selv før han har fått sine garantier, så er det umulig å bli kjent. Det at jeg svarer, forteller og spør, burde vel være indikasjon nok på at jeg gjør et forsøk, men jeg kan ikke gi noen garanti.

Har du lyst på en flørt?
Både setningen over og "har du lyst på en flørt?" kunne til nød fungert som en aller, aller første melding. Men de er ikke gode, fordi de stiller spørsmål om noe man ikke kan svare på. Man kan nemlig ikke vite det. For min del er jeg ikke i stand til å avtale en flørt. Da blir det liksom ikke flørt for meg. En flørt er spontan, med glimt i øyet, noe som oppstår fordi tonen er der, fordi man treffer samme humoristiske strenger og man ser kanskje noen lovende sider ved måten man kommuniserer på. Hvis jeg må svare på om jeg har lyst på en flørt, eller søker en flørt, avtale en flørt, eller garantere at vi skal flørte, da er ikke stemningen helt til stede for en flørt.

Spesielt merkelig blir det dersom dette spørsmålet kommer på samme måten som det over, altså i stedet for et svar på et kanskje allerede flørtende spørsmål. Det bryter tonen, bryter samtalen og gjør det utrolig vanskelig å finne tilbake.

Du må sende bilde i helfigur!
Nei, det må jeg ikke. Bilder av ansiktet mitt finnes det en drøss av. På bloggen, på profilen og sikkert mange andre steder på nett. Krav om helfigurbilder kommer gjerne når man begynner å snakke om å møtes. Det gir meg følelsen av at han vil forsikre seg om at kroppen er "brukendes". Nok en gang virker det som om han må ha en garanti for fysisk attraksjon. Her tenker jeg at det er en risiko han bare må ta. Hvis han kun vil inspisere kroppen min og ikke har interesse av å møte meg som person, så kan det i grunnen bare være det samme.

Menn har veldig ofte bilder av seg selv i bar overkropp, men med solbriller. Da ser de bare ut som en hvilken som helst mann. Alle menn har torsoer. Det er ikke torsoen jeg vil bli kjent med, ikke solbrillene heller. Jeg vil se ansiktet, øynene, det flørtende blikket, øyne og munn som smiler i et blidt ansikt. Jeg trenger ikke se sixpacken på magen eller hvor stram stumpen er. Jeg vil se det som skiller ham fra andre menn, og det er ansiktet (når man snakker om utseendet). Senere er det helt andre aspekter som skiller en person ut fra mengden, og det er disse sidene jeg er interessert i å bli kjent med. Ikke magemusklene.

Kan vi ikke bare møtes hos deg?
Ok, vi har klart å ha en normal samtale helt frem til et felles ønske om å møtes. Jeg spør gjerne hva han kunne tenke seg å finne på. Svaret er ofte nedslående. Noen har ikke fantasi til annet enn kaffe eller vin. Dette er forsåvidt hyggelig nok i seg selv, men ikke fullt så hyggelig når forslaget er å gjøre dette hjemme hos en av oss. Å møte noen for første gang hjemme hos den andre er ikke en nøytral arena. Skummelt kan det også være. Man vet ikke hvem man møter, og å slippe dem inn hjemme hos deg selv, kan selvsagt gå bra, men det kan også gå veldig galt. Å invitere noen hjem etter at man har hatt felles opplevelser sammen ute på nøytral grunn er noe helt annet.

Liker du ikke å kose?
Jeg får følelsen av at ønsket om en hjemlig setting er å kunne være nærmest mulig senga. Noen sier det mer direkte enn andre også, hvor svaret på hva de kunne tenke seg å finne på er av ren seksuell art. Forklaringen er ofte at det er så lenge siden sist, eller at våren gjør dem så yre. Ja, nå føler jeg meg selvsagt veldig spesiell - Not.
Jeg foreslår selv alltid noe annet, noe nøytralt, noe utenfor hjemmet, en aktivitet, en tur, en utstilling - mange muligheter. Istedet for å gripe sjansen til å gjøre noe utenom hverdagen med et nytt menneske og dermed få en annerledes opplevelse, kommer gjerne spørsmålet om jeg ikke heller vil sitte i armkroken og om jeg ikke liker å kose? Noen er enda mer spesifikke: "Nei jeg vil ikke gå tur, jeg vil ha sex!"

Vel, jeg verken kan eller vil garantere å hoppe i køyen med en vilt fremmed mann som jeg aldri har møtt før. Jeg kan gjerne bli kjent, flørte, drikke vin, prate, finne ut om vi har noe felles og med tid og stunder vurdere om jeg liker ham godt nok til det kan bli noe mer enn vennskap. Men jeg verken kan eller vil avtale eller garantere at vi blir mer enn venner, at jeg vil bli enda bedre kjent, at jeg vil flørte uansett hva han måtte finne på, eller at jeg vil invitere ham hjem eller til sengs. Det kan jeg ikke vite, og vil helt ærlig ikke vite heller.

Hvor blir det av spenningen om alt er garantert?
All spenning med en bli-kjent-prosess forsvinner når den blir en avtale og en garanti. Om alle bilder har vist alt, er det ikke noe spennende med utseendet lenger. Om man må forplikte seg til flørt og sengehygge, så er det ikke så mye hygge igjen i det, spør du meg. Visse risiki må man rett og slett bare ta, og ikke miste motet selv om man ikke alltid møter drømmeprins eller drømmeprinsessen.

Jeg lurer på om dette er en konsekvens av nettopp for mye dating. Er det slik at man blir utålmodig etter man har truffet den ene etter den andre og oppdaget at å finne kjærligheten på nettet er like vanskelig som å finne kjærligheten ute i verden, uansett hvor mange man har tilgang til online.

Dessuten har jeg et forslag:
Hva med å møte mennesker for å se om man kan bli inspirert? Hva med å møte mennesker fra nettet som om de er mennesker, for det er de faktisk. De er ikke bare en profil. Omtrent slik bloggere leser hverandre. Vi må jo ikke nødvendigvis være kjæresteemner for å kunne like hverandres tekster, hverandres tanker, bry oss om hva andre er opptatt av, sette oss inn i andres dilemma og la oss inspirere av andres refleksjoner og kommentarer? Hva med å møte mennesker som tekst? Prøve å lese dem, finne fellespunkter, utfordringer, argumenter og nye perspektiver?

Da tror jeg at man vil ha en hyggelig opplevelse selv om den man møter ikke nødvendigvis havner i sengen din.

I thought of you

memoriesI passed by the place where we said goodbye the other day, and it reminded me of you.

It's strange, isn't it, how places bring reminders and thoughts that didn't have anything to do with what you were just thinking? How they intrude into the trail of thought and demand attention immediately. It is strange, too, how places, when they are distant also keep memories at a distance.

Somewhere in the world I left him. I hardly think about him. Of course I remember him, but I am never reminded of him here where I am now. Over there, he might pass by places every so often that remind him of something we did or said. But here, he doesn't belong, and memories of him don't intrude like the one of you did. I know him, I hardly knew you. But the places around me make me think of you, and they make me forget about him.

Likewise you are now in a completely different world that surely remind you of other memories. I do not belong there, so your places will remind you of someone else.

I hope your places and memories are good.
Anyway, a bit philosophical today, I just wanted to tell you I thought of you.

What goes around, comes around

Jeg hadde ikke sett bilde av ham, men var likevel på vei til å møte ham for en kaffe og en prat. Jeg var veldig spent på å møte ham, ikke bare for å se hvordan han så ut, og om vi ville finne tonen, men fordi jeg hadde en gryende mistanke om at jeg hadde truffet ham før. I en helt annen setting, en annen situasjon med et ikke så rent lite pinlig utfall.

Gryende mistanke
Jeg visste nemlig hvor han jobbet, og langt, langt tilbake minnes jeg et jobbintervju på den samme arbeidsplassen. I den perioden var jeg i en arbeidssøker-prosess hvor jeg produserte mange jobbsøknader om dagen og hadde opptil flere intervjuer i uken. Denne jobben hadde jeg søkt bare for å se om jeg ville bli innkalt til intervju. Jeg ville ikke egentlig ha den. Men etterhvert som jeg hadde vært på temmelig mange intervjuer, gikk det en sport i å vurdere arbeidsgiveres intervjuteknikker, like mye som å "selge seg selv".

Det hadde vært en diskusjon om forskjellen på kvinner og menn i denne prosessen, og jeg var blitt oppmerksom på at kvinner hadde en tendens til å søke jobber de var overkvalifisert for (og derfor helt sikkert behersket til mer enn fulle), mens menn oftere tok sjanser, turde å skryte av seg selv, tok jobber de egentlig ikke hadde forutsetninger for å gjøre, for deretter å gjøre det beste ut av det.

Et sosialt eksperiment
I dette intervjuet ville jeg øve meg på å være mann. Jeg ville teste reaksjonen på en kvinne som skrøt av seg selv, som viste urokkelig selvtillit på egne kunnskaper og ferdigheter på grensen til arroganse. Dessuten ville jeg oppføre meg som om det var denne arbeidsplassen som burde overbevise meg, ikke omvendt. Jeg gikk så langt at jeg korrigerte intervjueren på uttalen når han haltende prøvde å spørre meg om mine spanskkunnskaper.

Det var et sosialt eksperiment fra min side, og jeg fikk selvsagt aldri jobben. Det dreier seg nemlig ikke bare om at kvinner ikke tør, men også om hva andre forventer som kvinnelig adferd. Min adferd på intervjuet var atypisk og ukvinnelig, noe som gir reaksjoner og sanksjoner fordi man bryter med forventninger. Dessuten kan det hende de hadde bedre kandidater.

Hilsen fra fortiden
I det jeg rundet hjørnet og så ham stå å vente på meg visste jeg det. Det var ham, mannen jeg ydmyket da han intervjuet meg for flere år siden. Han syntes jeg så kjent ut, men klarte ikke å plassere meg. Jeg hjalp ham aldri å plassere meg heller.

Moralen (om det er noen moral) er at verden er liten, og det du foretar deg mot eller med mennesker du tror du aldri ser igjen, kan lett dukke opp i andre sammenhenger på uventede vis. Derfor kan det være fornuftig å tenke på sin adferd i lys av at man aldri helt er i stand til å brenne alle broer så lenge man lever i et sosialt samfunn.

Not totally blind

Det første virkelige møtet mellom to internett-mennesker:

Han ser seg litt forvirret omkring.
Hun sier: "Hei! Kjente du meg ikke igjen?"
Han: "Såvidt..."

Man vet allerede nå at det eneste elementet i denne kaffedaten som vil kunne kalles _god_ er kaffen...

kaffe

En tur ut på dansegulvet (- ikke tango -)

Jeg er nesten aldri ute på byen lenger. Iallfall aldri på et diskotek eller et "vanlig" utested hvor folk drikker og danser alene. I går var jeg mot normalt med en gjeng kolleger på byen (det er jo måneden for det) og vi endte etterhvert opp i en kjeller som spilte 80-90-tallsmusikk med høyt støynivå og høyt promillenivå.


Siden jeg ikke var på jakt, men ute med folk som kjenner meg både uten sminke og uten oppdressede klær hadde jeg ikke gjort noe særlig forberedelser i utseendeveien.


Lokalet var overfylt med vakre gutter og jenter, om enn kanskje litt fulle (det reduserer ofte vakkerheten en smule), som hadde stasjet seg, ordnet hår og sminke, matchende klær, sko og vesker, og jeg følte meg kanskje underpyntet i forhold.


Men det rare var, jeg rakk sjelden å danse mer enn en halv dans alene, før en eller annen mann krevde oppmerksomheten min. Mine yngre og penere jente-kollegaer så ikke ut til å få samme oppmerksomhet. Jeg fikk italienske kjærlighetserklæringer av en kar fra Montenegro, øl av en kar som trodde at et stearin-jack-ass-eksperiment ville imponere meg, bekymrede kamerater som prøvde å hanke meg inn igjen til kompisen jeg danset med forrige runde, lattermilde kompiser som studerte sjekkemetoder og tok mobil-bilder av en annen som i snøvlete formuleringer ville ha meg med på uvisse noter. Og sånn fortsatte kvelden til jeg til slutt hadde gitt fra meg mobilnr til en siste dansekavaler som ikke ville la meg gå før han fikk det.


Jeg forundrer meg over opptrinnene - for utestedet var spekket med råvakre damer disse gutta kunne prøvd seg på, men i stedet valgte denne gjengen altså å slåss om oppmerksomheten min - jeg som meg uten sminke, uten matchende klær og smykker og som egentlig bare var der for å prate med kollegene og vrikke litt til musikken.

Jeg har nok blitt miljøskadd av argentinske galanterier i tango-sammenhenger, for denne kvelden gjorde meg om til et stort spørsmålstegn. En stygg, men snikende mistanke presenterte seg i dagens fylleangst - fikk jeg denne oppmerksomheten fordi de vakrere damene kanskje så ut til å være større utfordringer? Det går nok over til i morgen.


Tenn et lys mens man venter

- ”Danse” hadde han sagt, klokken åtte. Jeg entrer lokalet som ennå er litt glissent. Jeg ser meg rundt, men ingen tegn til Ham. Kanskje han sitter lenger inn i lokalet? To jenter serverer i baren, det er en jevn strøm av kunder. I det ene hjørnet sitter en mann alene, men det er ikke Ham. Ups, jeg rygget visst inn i noen som skulle på toalettet. Han smiler, han er kjekk,
- ”det går bra” smiler han og rusler inn i toalettkøen. Jeg ser ikke Ham noe sted. Hvis jeg har oversett ham så må han finne meg.

Et tomt bord med utsikt til både baren og inngangen er perfekt. På bordet brenner et telys i en hjerteformet lysholder av glass. Et brennende hjerte, det lover godt! Mannen i hjørnet titter nysgjerrig på meg og jeg merker noen stjålne blikk fra enkelte av de rene herrebordene.

Jeg går i baren og bestiller mat. Jeg følger med i baren med et halvt øye mens jeg leser i en sitatbok og venter på maten. Lokalet begynner å fylles med festglade mennesker. Noen har begynt tidlig og er allerede i høylydt godt humør i det de stiger over dørterskelen. Kjekkasen fra toalettkøen slentrer med mobiltelefonen mot utgangen med en forventningsfull mine i det han slår nummeret. Et øyeblikk etter kommer han tilbake med et stort smil. Hun sa vel ja, tenker jeg!

Kafeflatt

Enda er det ikke noe tegn til Ham. Jeg tar en ny sip av drinken min og ser telyset brenne ut. Maten kommer. Kjekkasen halvløper mot utgangen og kommer inn igjen med en skjønnhet. Han stråler over det hele og holder rundt henne hele veien opp til baren.

- ”Du skal vel ha en øl!?” spør han mens han sniker seg til å snuse på håret hennes før han elegant stiller seg på skrått mot baren og signaliserer uten et ord at ”denne kjøper jeg!” Imponert titter jeg etter dem hvor han lett og ledig viser hvilken gentleman han er og geleider henne og glassene inn i lokalet frem til bordet deres. Flammen fra det brennende hjertet funkler i ansiktene deres.

Maten min er spist opp, drinken er tom, det har gått en time. Dansegulvet svinger med glade mennesker. Den ensomme mannen i hjørnet er borte. Kjekkasen og skjønnheten glitrer i hverandres egen lille verden. Jenta i baren henter tallerkenen min og det ryddige bordet mitt nesten roper ”Tid for å gå!”

Jeg innser at slaget er tapt. Han kommer ikke. Jeg reiser meg, kler på meg og tar en siste runde rundt i lokalet. Nei..

Idet jeg rusler ut i kulden ser jeg jenta fra baren tenne et nytt lys på bordet jeg har forlatt.


***********
Denne teksten ble skrevet forrige vinter, men jeg ble minnet på den idag.
Illustrasjonen er et utsnitt tyvlånt fra Annika Bryns blogg

Om å se seg selv i speilet

Jeg har ofte i min datingkarriere forundret meg over krav som settes til utseende hos partneren. Spesielt på nettdating-steder hagler utseende-kravene til hvem som kan anse seg som pen eller kjekk nok itl å ta kontakt. Det er helt greit at man når man søker en partner at man også ønsker seg noen man finner fysisk tiltrekkende. Smaken vil jo variere,  men det som stadig forundrer meg er mens man har skyhøye forventninger til hvor slank og pen/kjekk partneren skal være, så har man visst ingen krav til egen fremtoning!

Utseendet er selvsagt en egenskap man ikke selv har valgt. Man kan derimot med fordel prøve å gjøre det beste ut av den fasongen og fargene vi har fått utdelt. Det er lov å vaske håret, klippe det og ha orden på det. Det er også lov å bruke klær som passer til anledningen og som man tar seg bedre ut i enn en gammel utvasket joggebukse. Det er også lov å stelle huden, prøve å spise noenlunde sunt og holde seg i noenlunde helsemessig form. Hvordan kan man forvente å tiltrekke seg noen med slike utseendemessige og kroppslige kvaliteter hvis man ikke selv gjør det man kan for å holde seg i form? Med hvilken rett setter man da krav til partneren hvis man selv ikke er villig til å gjøre en innsats?


Nemi har tydeligvis lagt merke til det samme:

Average

Snakker kvinner i koder? II

To små historier som har bidratt til min frustrasjon med denne klisjeen:

Sykkelturen:
1: Grunnen til at jeg trakk frem sykkeltur i forrige bloggpost er at denne svært ofte tolkes i helt andre retninger enn jeg hadde vært i stand til å forutse. Jeg er en ivrig syklist. Når jeg treffer andre ivrige syklister, så tolker jeg det dithen at vi har en felles interesse for å sykle. Ja, nettopp - sykle. I et anfall av å være hyggelig og inkluderende har jeg invitert andre mannlige sykkelentusiaster på sykkeltur. Invitasjonen kan lyde omtrent slik:

- "Jeg har lyst å ta en sykkeltur i marka på søndag. Har du lyst å være med?"

Flere ganger har det gått mange timer før jeg får svar, og merkelig nok har jeg flere ganger fått lignende svar som for meg er fullstendig "God-dag-mann-økseskaft". Et svar jeg har fått på sykkelturinvitasjon hele tre ganger er følgende:

- "Nei, jeg er ikke klar for noe seriøst akkurat nå."


Korketrekkerturen:
2: En mann fra internett ville gjerne møte meg. Det var vinter, det var strålende vær og jeg hadde lyst å ta en tur for å ake i korketrekkeren! Vi hadde pratet lenge, vi var kommet frem til diskusjonen om praktiske detaljer som dag, tid, møtested og utveksling av telefonnumre. Det var da han fant ut at han måtte forsikre seg om en liten detalj før møtet:

- "Når du sier ake i korketrekkeren, så mener du sex, ikke sant?"

Fullstendig himmelfallen mistet jeg nesten munn og mæle, men klarte å få sagt at
- "Nei, jeg tenker på å leie akebrett og ake ute i snøen, på et akebrett, i Korketrekkeren ved Frognerseteren!"

Mannen ble rasende, mente jeg hadde holdt ham for narr, lurt ham og kastet bort tiden hans. Han avlyste korketrekker-avtalen vår der og da, og det tror jeg i grunnen var like greit...

Er alder bare et tall?

Universitetet er ikke lenger stedet å finne utsikter - mange som går der er jo bare halvparten så gamle som meg! Men enda blir jeg overrasket, for jeg føler meg jo ikke eldre enn dem.. jeg lever jo fortsatt livet til en 26-27-åring og omgås mennesker på denne alderen.

Men som jeg sier til menn på 45+ som mener de er så ungdommelige og lyver på alderen av den grunn:
- Man er så gammel som man er, ikke yngre eller eldre, og man må før eller siden bli fortrolig med det - og det gjelder nok meg selv også i økende grad...

På tide å bli ferdig og komme seg bort fra Universitetets ungdommelige skjermede dimensjon og ut i verdens mange andre miljøer hvor jeg kan treffe folk på min egen alder!

Rett på sak - internettdating

- Hvor går skillet mellom internettmennesker og vanlige mennesker?
- Er det andre regler for hvordan vi oppfører oss overfor internettmennesker og overfor vanlige mennesker?
- Er det andre regler for høflighet på nettet enn ellers ute i samfunnet?
- Er det andre koder for hvordan man henvender seg til ukjente mennesker på nettet enn ellers ute i samfunnet?

Det burde ikke være noe skille. Man burde kunne forholde seg til mennesker bak pc'er slik man ellers forholder seg høflig og anstendig til mennesker ute i samfunnet, i butikk-køen, på kafeen, på gata, i sosiale sammenhenger og ellers. Men for veldig mange virker det som om internett-tilværelsen fjerner ikke bare hemninger, men også all takt og tone.


Et anfall av medfølelse for vingeklippede antenner
Jeg har i lang tid hatt profiler liggende ute på enkelte av internettets venne- og dating-tjenester. Henvendelsene man får varierer fra hyggelige, men intetsigende: "Hei, ha en fin kveld" via hyggelige og høflige, vennskapelige tilnærmelser til de groveste og direkte invaderende forslag. Som oftest blir meldinger av den siste sorten kastet rett i søpla, men i dag fikk jeg et anfall av medfølelse. Det resulterte i at jeg tenkte jeg skulle lære ham en ting og to om hvordan kvinner oppfatter hans melding og hvordan han i stedet kunne gå frem for å ha bedre sjanser til å oppnå det han ville ha: nemlig uforpliktende sex:


Hans første melding:
"hei, jeg er en meget flott slank høy veltrent og velutstyrt gutt, som søker ei jente for sex-treff nå (om vi begge liker det som møter oss), noe for deg? kan sende bilde først evnt.."


Mitt svar:
"Ok, la meg undersøke om jeg har forstått dette riktig:

Du har sett bildet mitt, likte det du så og har lyst å ha sex med meg. Du har selv ikke bilde, ingen info, men forventer at en kvinne ikke trenger mer enn to-tre linjer for å velge deg som sexpartner.

Det er i seg selv ikke noe galt med uforpliktende relasjoner så lenge begge er single og ikke har forpliktelser andre steder, men det er mye mer som må stemme enn bare utseendet som møter deg for å inngå i slike avtaler. Faktisk er det vel så vanskelig å finne en god elsker som å finne en god kjæreste, nesten vanskeligere ettersom man da ikke blindes av ufornuftige følelser...

Mitt tips:

1: Legg ut et bilde i profilen slik at de du kontakter har muligheter til å vurdere utseendet ditt slik du vurderer kvinners utseende FØR de må velge om de vil ha kontakt med deg. Kanskje blir du overrasket over responsen?

2: Forklar hvorfor du ville være et godt valg dersom kvinnen ønsker seg en elsker. Et godt valg fordi du skiller deg fra andre menn på hvilken måte?

3: Respekter kvinnens ønske om å kunne velge på informert grunnlag like mye som du ønsker å kunne velge.

Også et uforpliktende forhold har nemlig en rekke ting som må passe sammen, ikke bare utseende og fysisk tiltrekning. Også der er hovedingrediensen gjensidig respekt. Kvinner tennes mest ved tilnærminger til hjernen, ikke det visuelle, nemlig!"


Reaksjon som forventet:
Som forventet leste han mitt svar og forble taus. Antagelig fordi han helst vil ha tilgang til lettvint sex uten å måtte forholde seg til kvinnen på en høflig og respektfull måte. Iallfall ikke en kvinne som har reflekterte tanker rundt hvordan et uforpliktende forhold fungerer og setter krav til ham.

Nå var jeg ikke spesielt interessert i et sex-treff med en tilfeldig mann uten ansikt, men det som forundrer meg er at stadig flere menn tror at de skal få noe respons på slike henvendelser! Uten å gi noe som helst av seg selv forventer de at kvinner skal være sjeleglade over å få oppmerksomhet fra anonyme ansiktsløse, tomme profiler uten noe som helst informasjon.

Jeg forstår ikke hva som får dem til å tenke slik, og jeg vil antagelig aldri få vite det heller, fordi hver gang jeg har fått et anfall av medfølelse og prøvd å komme dem i tale, så blir jeg antagelig litt for komplisert for dem. Egentlig ikke rart de bare søker sex, de er ofte ikke i stand til å snakke...

Så min velmenende melding med tips og hele pakka var i grunnen bortkastet. Han vil nok ikke lære noe av det uansett.

Tiqui avliver myter om menn:

Påstand: "Menn snakker rett frem og kaller en spade for en spade"

Dette er en påstand som ofte blir sagt om menn til forskjell fra påstanden om at kvinner stadig snakker i koder. I vitenskapelig forstand er en hypotese falsifisert (eller motbevist på norsk) hvis man finner bare et tilfelle som ikke bekrefter påstanden.

Dette er en sms-samtale jeg nylig hadde med en potensiell mannlig date som lenge har ytret ønske om å treffe meg:


Jeg: "Har du planer etter jobb ikveld? Kanskje vi kunne ta en øl?"
Han: "En øl? Jeg drikker ikke og er ferdig på jobb nå!"


Hmm, betyr dette at han ikke har lyst å møtes? Eller bare at han ikke har lyst å drikke øl, men ellers har lyst å møtes nå? Han svarer ikke på spørsmålet om han har planer. Og i min verden betyr "en øl" bare en metafor for å møtes. Det er ikke et drikkepress, og en øl kan lett erstattes med en kaffe eller te eller et glass vin. Jeg har allerede spurt ham om han vil møtes, så i håp om at han svarer på spørsmålet i neste runde skriver jeg tilbake:


Jeg: "Jeg trodde du jobbet kveld hver dag. Da har jeg misforstått"
Han: "Ja, en uke tidlig og en uke sent"


Fikk han ikke med seg poenget? De første tre ordene var "har du planer?"
Hadde han foreslått noe annet enn øl ville det vært greit, hadde han foreslått en annen dag eller tid ville det vært greit (hvis jeg ikke kunne da ville jeg kommet med neste forslag). Hvis han hadde svart at det ikke passet hadde det også vært greit. Men hva er dette da?

Jeg forstår ikke hva han sier, og jeg forstår ikke hva han kan ha tolket min melding til å bety!

Dette tolker jeg dithen at han ikke ønsker å møtes, eller at han ikke ønsker å fortelle om han har planer. Hvorfor skulle han ellers la være å svare på spørsmålet mitt når han inntil nå har ytret ønske om å treffes?

Jeg svarte ikke på hans siste sms. Det er ikke noe å svare på. Han har ikke svart ja eller nei på mitt spørsmål, han har rett og slett ikke svart i det hele tatt. Jeg dropper forsøket på å avtale noe, dialogen stopper opp.

Jeg ringer noen andre.

Djeveldans og pusteproblemer

Jentene mimret om sine drømmedater. Den ene historien overgikk den andre og etterhvert fikk man stjerner i øynene noen hver. Her er min hittil mest magiske date-historie:

Jeg bodde i Bolivia og var på en religiøs dansefestival i Tiquipaya (derav nicket mitt Tiqui). Bolivianere er flinke å feste, og selv om det er religiøse årsaker til festen er det ingen begrensning på stemningen eller alkoholnivået. Snarere tvert imot.

Han hadde dukket opp for noen uker siden på toppen av et fjell, vi hadde hatt sporadisk vennskapelig kontakt siden og nå var vi begge tilstede ved danseparaden i Tiquipaya.

Dagen begynte i 15-tiden med fargerike danser i gatene. Solen stekte og vi avkjølte oss med øl og chicha som er et farlig billig alkoholholdig mais-hjemmebrygg. Paraden varte i mange timer, men ingen var innstilt på å gi seg når det offisielle programmet var over.

China Supay Diablesa
(Foto: Elisa Vik: China Supay - Diablesa)

Hele landsby-befolkningen begynte å delta i dansene, unge som gamle, bestemødre og småunger. Orkesterene travet rundt i gatene til langt etter mørkets frembrudd. Folk hang seg etter dem og danset som gale. Jeg danset også. Ikke like elegant alltid, men de fleste rundt hadde stor glede av å instruere meg og vise meg hvordan. Så kom et orkester som spilte den umiskjennelige rymten av La diablada, djeveldansen. Vi virvlet oss inn i dansen, heftig og intenst. På avstand overhørte jeg noen lattermilde kommentarer om at jeg trengte jo ikke engang maske, jeg hadde jo allerede blondt hår og blå øyne akkurat som la China Supay, djevelens kone. Godt påvirket av chicha føltes det som de støvete kvartalene bølget forbi og vi ble begge oppslukt av dansen.

Og plutselig så skjedde det noe. To sterke armer snurret meg ut av opptoget. Omtåket som jeg var føltes det som en voldsom fart og vi stoppet ikke før vi dunket bort i en buss. Før jeg visste ordet av det stod vi tett omslynget og kunne ikke få nok av hverandre. Verden utenfor var plutselig helt borte helt inntil det kom noen ivrige tilrop fra innsiden av bussen: "Pust, da mann!" etterfulgt av brølende latter fra samtlige passasjerer.

Rødmende og glisende halv-løp vi hånd i hånd fra bussen og etter enda en lang historie var vi hjemme hos han. Han ble min kjæreste i 4 intense måneder frem til jeg dro fra ham for å vende nesen hjem til Gamle Norge.