Frokost med stttespillere

Et syn som gnir svnen ut av ynene
Du verden, dette m vre et bra sted, tenkte jeg, da jeg passerte Lorea Caffe. Kaffebaren ligger nederst ved Congreso-parken i skjringspunktet mellom Hipolito Yrigoyen og Presidente Luis Saenz Pea sentralt i Buenos Aires. Interiret skulle ikke tilsi noen spesiell kvalitet - verken i positiv eller negativ forstand. Det var de samme kvadratiske bordene med de samme trestolene med avrundet i ryggen som man finner overalt - med grnne seter denne gangen. Det hender nemlig at fargen p stoffet varierer. Det var s tidlig p morgenen at bordene enda ikke var dekket med duker, men dukene l klare til bruk, rustbrune ensfargede og guloransje rutete.


3112084loreacafebuenosaires
(Lorea Caffe: Foto stjlet herfra: http://members.virtualtourist.com/m/p/m/2f7c94/)

Det som gav meg det eksepsjonelle inntrykket var ken. Helt fra inngangsdren til baren stod det en mengde mennesker, to-tre i bredden, og ventet p f bestille seg sin cafe cortado y medialunas. Nesten alle som stod i k var menn, unge menn, iallfall var det bare unge, vakre argentinske menn som blikket mitt festet seg ved i lpet av de sekundene jeg passerte kafeen. Selv om jeg fortsatt ikke hadde ftt i meg frste kaffen denne morgenen, var det noe som vknet i meg.


Jeg var egentlig p vei et annet sted, et sted jeg vet har internett-oppkobling, et sted jeg har vrt fr, hvor jeg kan innstallere meg med laptopen, stort bord, kaffe, god mat og jobbe i timesvis.


Morgenstemning i kongressparken
Mens jeg spaserte gjennom Congreso-parken tittet jeg p hundelufterne som bandt fast de store og slapp ls de sm hundene mens de pratet ivrig i mobiltelefonen. Gressplenene er innkranset av lave gjerder, s de sm hundene ikke kan lpe av sted. De store hadde enkelt hoppet over. S mye mosjon kan man vel ikke si at hundene fikk p den knttlille plenen, men mobilsamtaler er jo ofte viktigere enn mosjon. Jeg registrerte alle ullteppe-bultene som l i alle kriker og kroker i parken, vinter-Buenos Aires' uteliggere, Jeg synes det er flaut se dem, og prver s godt jeg kan tenke p noe annet. Jeg tenker p kafeen stappfull av flotte menn.


ruralistas
(Ruralister foran kongressen i gr. Foto fra InfoBae.com)

verst i parken, rett utenfor kongressen er det i disse dager en helt telt-leir. Man skulle tro at dette var streikende, protesterende og demonstrerende motstandere av landets politikk, men de frste som slo opp telt her var faktisk den fraksjonen som sttter Kristina Kirchner (kirchneristas)og lovforslaget som er oppe til behandling n. I gr ble det store presseoppslag da ogs motstanderne (ruralistas) nsket sl opp telt. Med megafoner, trommer, hye rop, slagord og bannere p begge sider var politiet redd for sammenstt og ville nekte motstanderne (!) sl opp teltet ved siden av stttedemonstrantene. Det som antagelig hadde gtt fredelig (om ikke rolig) for seg om begge sider fikk demonstrere, ble i gr kveld til gatekamper. Heldigvis var de over da jeg skulle hjem og passerte omrdet etter mrkets frembrudd.


Idag tidlig var det imidlertid mistenkelig stille i teltleiren. Ikke en tromme, ikke et rop, bare bannere som vaiet stille i vinden. Jeg passerte og ndde andre enden av parken, fant minibank-skiltet "LINK" til Banco Ciudad og gikk inn for ta ut penger. To hundre pesos. En fjerdedels mnedslnn for mange i Argentina. Det er for tiden 347 kroner. Jeg er virkelig priviligert som kan ta ut slike summer uten tenke over om det er dekning p konto i slutten av mneden. Min doktorand-venn, har et stipend p 2000 pesos i mneden, husleien hans er 1200 og han har 300 i faste utgifter til telefon, internett og vasking av leiligheten. Da har han fem hundre pesos igjen leve for. Jeg tok ut nesten halvparten av dette bare for noen dager og tenkte ikke mer over hvor enormt rik jeg er i dette samfunnet.


Flge planen eller impulsen?
Ute p gaten igjen stod jeg overfor valgets kval, flge planen min eller gi etter for den irrasjonelle lysten jeg har til titte innom Lorea igjen. Jeg vinglet, shit, s dit, tok et skritt, men s vant irrasjonaliteten til slutt. Jeg sa til meg selv at om det ikke er nett der, s kan jeg jo bare g igjen etter en kaffe. Jeg M jo ikke jobbe der hele dagen, men det skader ikke med en kaffe s man vkner i denne svnige morgenstemningen dagen derp slsskampen utenfor kongressen.


Jeg svinger pen dren, og tretti ansikter vender seg mot meg. N ser jeg at det er en eneste kvinne blant dem. Det er et stort frokostselskap, ser det ut til. Tre langbord, store skler med medialunas p bordet, og ekspeditrisen svinser frem og tilbake med cortados og cafe con leche. Jeg har ftt oppmerksomheten jeg ville ha for entreen min, finner et bord og kjenner at et par av blikkene fortsatt hviler p meg da jeg snur ryggen til for installere meg med bordet mitt. Jeg bruker god tid, setter sekken frst p stolen og tar ut laptopen. S tar jeg av hansker, sjal og solbrillene og legger dem i vinduskarmen. Later som jeg er veldig opptatt av trafikken utenfor. S setter jeg sekken ned p gulvet, innunder bordet og setter meg ned. sette sekken under bordet har blitt en ryggrefleks. Under bordet, med et av stolbenene eller min egen fot gjennom en av brereimene er beste forsikringen mot at sekken og alt innholdet plutselig er borte.


Blikkdynamikk
Jeg setter meg godt tilrette, slr p pc'en, og vender blikket tilbake til frokostselskapet. Kvinnen smiler for seg selv og titter i min retning. Fire eller fem av mennene sitter fortsatt med et distrahert blikk i min retning, og de to eldste i gjengen med grtoner i hret, ser ikke bare, men gliser. Jeg veksler mellom konsentrere meg om skjermen og mte de blikkene som mtte hvile p meg de yeblikkene jeg lfter mitt. Det er som pingpong i sakte kino. Blikket fra en nr meg, spretter tilbake, og lander hos en annen som returnerer det til meg.


Slik fortsetter det en halvtimes tid. S er pingpongmatchen over. Ballen fr hvile og frokostselskapet bryter opp. En etter en reiser de seg, noen av dem kaster et siste blikk p meg og smiler i det de rusler ut dren. Sistemann slenger et langt hvitt og bltt banner over skuldrene og lukker dren.

Klar for dagen

N forstr jeg hvorfor demonstrantleiren var s stille foran kongressen, og mens jeg titter etter gjengen som samlet og ordnetflokk vandrer opp gjennom parken, tenker jeg at selv demonstranter, enten de protesterer mot eller sttter gjeldende politikk ogs trenger en kaffe, en medialuna og en liten blikkutveksling til vkne p for lade batteriene fr dagens strabaser. Og s tenker jeg at Kristina har klart tiltrekke seg en haug med tiltrekkende tilhengere.


Bilder fra Buenos Aires II

En sveip innom noen kjente steder idag.
Casa Rosada- regjeringssetet:
image176


Like ved Casa Rosada ligger Maiplassen - Plaza de Mayo hvor mdrene samles torsdagene for kreve rettferdighet for sine forsvunne snner:

image177


De fleste gaterher milevis lange og alle sammen ser de ut som de ender ut i horisonten. Avenida Rivadavia er forvrig den lengste gaten i verden. Den starter ved Plaza de Mayo og fortsetter 35 kilometer til Ro Reconquista. Gatesystemet her forresten en genistrek, men det fr jeg fortelle om i en annen post. Herer en av de kortere, nemlig Defensa sett fra Plaza de Mayo og i retning San Telmo. Likevel virker den uendelig..

image178


Kontraster i Buenos Aires I

Flere har spurt etter flere bilder fra byen Buenos Aires. Det burde jo selvsagt la seg gjre. Dessuten er skrivetiden min fullstendig opptatt i noen dager, s da fr dere i stedet noen visuelle betraktninger:

image172image173

Noen steder er det lyst, velholdt, gammelt erverdig og forseggjort med ornamenter, andre steder mrkt, sotete, noe nyere og fortsatt kanskje litt erverdig?

Som alle andre steder i verden har arkitektene vanskeligheter for bestemme seg for omrde og stil. Da ender man ofte opp med litt nytt, litt gammelt og litt rehabilitert p samme sted:

image174

Andre ganger blir det gamle og det nye kombinert i mten det signaliseres:

image175

Det gamle apotekerskiltet annonserer et flunkende nytt apotek, mens de grnne moderne skiltene annonserer bymuseet.

Disse tre verstebildene er alle fra mikrosentrum, calle Cordoba, San Martn og Viamonte for de som er kjent.
Det nederste er i Montserrat, mellom bykjernen og San Telmo i calle Adolfo Alsina.

Mens dere titter p bilder, s jobber jeg videre med en dansk antikk tekst publisert i Nahuel-Huapi i 1899...

Geners kafekultur

Nr man drar p kafe og bestiller kaffe, ser jeg for meg en kopp med svart innhold og kanskje en sukkerskl. Nr jeg bestiller te inneholder mitt indre bilde av bestillingen heller ikke stort mer enn et krus. Nr forventningen er s sparsommelig blir man direkte overveldet over hva som flger med i en argentinsk bestilling. Her er hva kelneren kom med da jeg satte meg inn p Cafe Toln for varme meg p en kopp te:

image170


Her er det riktignok en tekopp. I tillegg er det en mugge med kaldt vann, et lite glass til vannet, en mugge med teblader og varmt vann, en ekstra mugge med varmt vann til fylle p tebladene, en sil, en skrellet sitronskive, en sjokoladebit og en smkake i tillegg til porsjonsposer med sukker og sukketter. Noen steder fr man ogs servert et lite glass med fersk appelsiinjuice i tillegg til alt dette.

Jeg var tidlig ute og skulle bare ha en kopp te fr mine kamerater skulle komme 20 minutter senere. Denne rikholdige bestillingen varte til besket kom og nesten en time til. Jeg kan bli vant til dette...

"Kontoret" mitt i Buenos Aires

Flere har spurt meg etter bilder fra Buenos Aires. Og det er jo absolutt et rimelig sprsml. Jeg tenkte derfor samle noen bilder av steder jeg vanker,gater og mennesker s dere fr et inntrykk av livet mitt her i Argentina. Jeg begynner med det mest umiddelbare her jeg sitter og skriver: "Kontoret" mitt:

image167

Endelig har jeg funnet et sted jeg kan jobbe, lese, skrive, chatte, skrive epost og generelt alt man har behov for gjre i dagens online verden. Jeg har funnet en nettkafe, som ikke bare har maskiner og internett-tilgang, men som ogs har trdlst nettverk slik at jeg kan bruke min egen maskin, til og med strmuttak! Og til god musikk til arbeidet disker verdens steste par opp med hjemmelagede pizza, empanadas, gresskarpaier, medialunas (croissant) og kaker. Bde maten og drikken er rimelig og her har jeg og flere andre funnet et stamsted og en arbeidsplass.

Yaeo og Carina pnet nettkafeen sin for bare halvannen uke siden og det forklarer hvorfor jeg ikke hadde funnet stedet fr selv om jeg har leitet etter en arbeidsplass helt siden jeg kom hit til Buenos Aires. Chatrum Cyber og Bar pnet nemlig opp i samme kvartalet som jeg bor, i calle Chile mellom Chacabuco og Peru.

Her har jeg funnet roen, og ogs truffet nye mennesker som lever et lignende liv som meg. Som farter rundt, studerer, skriver, opplever, og som av og til trenger jobbe litt mer intensivt enn hva en vanlig internett-locutorio tillater. P halvannen uke har Carina og Yaeo klart skape et stamsted hvor folk er p fornavn, og de forskjellige gjestene ogs begynner kjenne hverandre.

Jeg sitter vanligvis i andre etasje p hemsen. Bde fordi det er varmere her (det er fortsatt vinter og kaldt i Buenos Aires), men ogs fordi jeg lettere kan breie rundt meg med kart og papirer her som det ikke er s stor trafikk. En annen norsk jente, la oss kalle henne studinen. Hun bor i samme kvartalet og er her tidt og stadig frem til hun flytter til Palermo (bydelen for bohemer og utenlandske studenter, full av barer og fancy klesforretninger, lenger vest i Buenos Aires). Her har vi et lite studiefellesskap, nesten som ha funnet ny "lesesal".

Jeg tenkte jo at det mtte vre greit bruke et av universitetene sine leserom for mine selv-studier, men det viser seg at denslags infrastruktur ikke er srlig vanlig her. "Her studerer man i barene", fikk jeg vite da jeg spurte. P samme runde tittet jeg inn til en "klasse" som hadde skriftlig eksamen med kun stoler. De satt og skrev direkte p fanget og hadde de andre papirene p stolen ved siden av seg. Noen lesesal var det dermed ikke s lett finne, og jeg innser at tross alle utfordringer med arbeidssituasjonen, s har studentene i Norge ufattelig flotte muligheter mer enn noen andre. Men kvaliteten p kunnskapen skal vre utmerket her, selv om infrastrukturen ikke str i stil, sies det.

S da har jeg det bedre her:

image168

Hflighet og paranoia

Selv om jeg hadde forventet mer hflighet i Argentina enn i Norge, er jeg likevel forblffet mange ganger. Jeg har ikke enda helt vendt meg til at menn alltid venter og slipper meg gjennom drer eller smale passasjer frst, at de trekker ut stolen din, at de slipper deg foran i kassaken og reiser seg for deg p t-banen. Jeg har heller ikke helt vendt meg til at man stiller seg i k allerede p buss-stoppet lenge fr bussen kommer i en lang linje. Og jeg kommer vel aldri til helt forsone meg med at menn ofte vil betale hele regningen nr vi er ute. Her henger jeg litt for fast i bde rettferdighetsprinsipper og nsket om ikke skylde noen for mye. Hvis jeg m la mannen betale, s srger jeg iallfall for spandere noe tilbake neste gang. Men jeg liker det. Jeg liker at man gjr en innsats for smre samfunnets tannhjul s mter mellom mennesker gr lettere.

Selektiv hflighet
Nettopp fordi argentinerne er s flinke p dette omrdet nr det gjelder relasjoner mellom kvinner og menn, og i buss- og kasseker forbauser det meg virkelig at man p t-baneperrongen er like uoppdragne her som i Oslo. P perrongen er det ingen kdannelse, og man har en tendens til stimle sammen foran vogndrene og presse p slik at de stakkarne som skal av har et svare strev med buksere seg vei gjennom mengden. Inne i vognen er man hflig og gir sitteplass til eldre damer og andre damer i lav-trafikk tider, men i rushtiden forsvinner alle hensyn. Da gjelder det presse mest mulig folk inn p kvadratmeteren og det skjer ikke srlig forsiktig heller. Likevel vender man tilbake til hflige fraser nr man skal av: "Con permiso" eller -"med deres tillatelse" mtes som regel med et hflig og vennlig "pase, por favor", "vrsgod passer", midt i den skubbende og blgende krttersammenstimlingen av mennesker.

Det er ogs forbausende at den hfligheten som er s innarbeidet p disse frste stedene heller ikke ser ut til gjelde ute i gaten og p fortauene. Fortauene er smale og det er av og til ndvendig gjre noen smygende manvreringer for man skal kunne passere hverandre i motgende retning, men dette skjer i aller siste sekund og uten en hensynsfull mine om det skjer i det hele tatt. I gr hadde en mor med en snn st kurs rett mot meg, og jeg stanset helt opp p fortauet to meter fr krasjet. Likevel enset ikke moren meg og lot snnen sin g rett i meg. En annen dame skubbet meg nesten ut i trafikken og uten vike en tomme da jeg prvde passere henne p yttersiden, selv om hun hadde god plass p innsiden av fortauet.

Paranoia
En dag da jeg kom hjem stod en gammel mann og lste seg inn i oppgangen vr. Jeg ventet med nkkelen klar da han hadde gtt innenfor, og stod klar til lukke dren foran ansiktet mitt. Jeg viste ham nkkelen min og han godtok detnlende og slapp meg innenfor. I heisen var han enda ikke helt sikker, og spurte meg hvilken etasje jeg skulle i fr han ville trykke p sin egen etasje. Da jeg trykket p min etasje sa han litt flau: "Jeg beklager, men her i Argentina har paranoiaen overtatt for hfligheten." Jeg beroliget ham og sa jeg var glad han passet p lukke dren, for vi vil jo alle vre trygge. Men det er noe i det han sier, og det har sammenheng med den opplevelsen de fleste har av at kriminalnivet har kt siden krisen i 2001.

Mediesirkus
Samtidig har denne flelsen base i medienes presentasjon av kriminalitet, sikkerhet og trygghet i byen. Det snakkes om okkuperte hus, illegale innvandrere, organisert kriminalitet, ran, innbrudd i stadig kende grad. De aller fleste synes det er blitt farligere i byen, men veldig f har reelle erfaringer med farlige situasjoner utover synet av mange fattige mennesker som roter gjennom spla etter spiselige rester, madrasser, tepper, pappkartong osv som mange bruker til overnatte p gaten. En venninne av meg fikk nesten panikk og begynte lpe bortover gaten da en guttungetigget henne om f en mynt. Da jeg beroliget henne med at han bare spurte henne om penger, gikk samtalen automatisk over p hva mediene rapporterer.

Inntrykk av mengden eller enkeltmennesker?
Jeg snakket med en taxisjfr i gr som spurte meg hvordan jeg liker Buenos Aires. Som sant var sa jeg at jeg virkelig har sansen for byen, og aller mest for menneskene. Han ble veldig overrasket og sa han selv hadde et inntrykk av portenos som var skikkelig elendig - han foretrakk de rlige menneskene fra innlandet. Jeg kommenterte at alle sier dette om folket i byen, men nr jeg snakker om menneskene gr jeg ut i fra de virkelige menneskene jeg blir kjent med, og der har jeg enten vrt veldig heldig eller s er ikke virkelige folk s ille som alle (ogs de hyggelige) vil ha det til. Absolutt alle jeg har blitt kjent med eller snakket medi en eller annen sammenheng har vrt vennlige, hflige, pne, hjelpsomme og fine mennesker. Alle som en snakker de om hvor forferdelige andre mennesker er (bortsett fra dem selv, selvsagt), men jeg skulle ikke forundre meg om ikke dette er et overdimensjonert og oppblst bilde konstruert av media, og at folk likevel har i besittelse sine hflige tradisjoner og vremter, men bare er mer p vakt n.

Nre og fjerne relasjoner
Denne konstante ndvendigheten av vre p vakt er kanskje rsaken til de merkelige motsigelsene i hflig adferd p ulike omrder. P omrder med mindre forhold og frre mennesker lever hfligheten i beste velgende, samt blant kjente. P strre arenaer med strre folkemengder og strre trengsel glir ppasseligheten over i paranoia og uhflighet i strre eller mindre grad.

Jeg vet ikke hvordan det var her fr 2001, men tross store konomiske problemer, tror jeg menneskene er de samme. Men n er det viktigere vokte seg for miste noe, og godt hjulpet av medienes opphausing av kriminalnivet, resulterer det i en paranoia som gjr at en venninne av meg aldri tar bussen eller t-banen - ikke engang p dagtid. En gave til taxi-nringene her. Denne paranoiaen frer ogs til at hfligheten blir selektiv. Man sparer den til dem man stoler p. Taxisjfren gav meg det strste komplimentet hittil. Han forklarte nemlig mine positive opplevelser i Buenos Aires nettopp ved at jeg inngav tillit. Siden jeg mter mennesker med et smil, og postive fordommer ville de ogs reagere lignene p meg. Adferden man mter er jo en dynamikk av hvordan man selv oppfrer seg, forklarte han.Han selv pleide ikke prate med kundene sine, til det var han for uinteressertiportenos.Men han mente det var annerledesmed meg, med meg kunne han prate.

Mitt inntrykk har jeg selvsagt basert p de stadige erfaringene jeg har med virkelige mennesker jeg treffer her, og ikke p advarsler, medier eller stereotypiske beskrivelser. Virkelige mennesker passer sjelden inn i stereotyper. Og med taxisjfrens bekreftelse p min mistanke om at positiv adferd lokker frem positiv adferd hos andre, s kommer jeg fortsatt til tviholde p denne innstillingen.


juni 2008
ma ti on to fr l s
            1
2
3 4 5 6 7 8
9 10
11
12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23
24
25 26 27 28 29
30