Frokost med støttespillere

Et syn som gnir søvnen ut av øynene
Du verden, dette må være et bra sted, tenkte jeg, da jeg passerte Lorea Caffe. Kaffebaren ligger nederst ved Congreso-parken i skjæringspunktet mellom Hipolito Yrigoyen og Presidente Luis Saenz Peña sentralt i Buenos Aires. Interiøret skulle ikke tilsi noen spesiell kvalitet - verken i positiv eller negativ forstand. Det var de samme kvadratiske bordene med de samme trestolene med avrundet i ryggen som man finner overalt - med grønne seter denne gangen. Det hender nemlig at fargen på stoffet varierer. Det var så tidlig på morgenen at bordene enda ikke var dekket med duker, men dukene lå klare til bruk, rustbrune ensfargede og guloransje rutete.


3112084loreacafebuenosaires
(Lorea Caffe: Foto stjålet herfra: http://members.virtualtourist.com/m/p/m/2f7c94/)

Det som gav meg det eksepsjonelle inntrykket var køen. Helt fra inngangsdøren til baren stod det en mengde mennesker, to-tre i bredden, og ventet på å få bestille seg sin cafe cortado y medialunas. Nesten alle som stod i kø var menn, unge menn, iallfall var det bare unge, vakre argentinske menn som blikket mitt festet seg ved i løpet av de sekundene jeg passerte kafeen. Selv om jeg fortsatt ikke hadde fått i meg første kaffen denne morgenen, var det noe som våknet i meg.


Jeg var egentlig på vei et annet sted, et sted jeg vet har internett-oppkobling, et sted jeg har vært før, hvor jeg kan innstallere meg med laptopen, stort bord, kaffe, god mat og jobbe i timesvis.


Morgenstemning i kongressparken
Mens jeg spaserte gjennom Congreso-parken tittet jeg på hundelufterne som bandt fast de store og slapp løs de små hundene mens de pratet ivrig i mobiltelefonen. Gressplenene er innkranset av lave gjerder, så de små hundene ikke kan løpe av sted. De store hadde enkelt hoppet over. Så mye mosjon kan man vel ikke si at hundene fikk på den knøttlille plenen, men mobilsamtaler er jo ofte viktigere enn mosjon. Jeg registrerte alle ullteppe-bultene som lå i alle kriker og kroker i parken, vinter-Buenos Aires' uteliggere, Jeg synes det er flaut å se dem, og prøver så godt jeg kan å tenke på noe annet. Jeg tenker på kafeen stappfull av flotte menn.


ruralistas
(Ruralister foran kongressen i går. Foto fra InfoBae.com)

Øverst i parken, rett utenfor kongressen er det i disse dager en helt telt-leir. Man skulle tro at dette var streikende, protesterende og demonstrerende motstandere av landets politikk, men de første som slo opp telt her var faktisk den fraksjonen som støtter Kristina Kirchner (kirchneristas) og lovforslaget som er oppe til behandling nå. I går ble det store presseoppslag da også motstanderne (ruralistas) ønsket å slå opp telt. Med megafoner, trommer, høye rop, slagord og bannere på begge sider var politiet redd for sammenstøt og ville nekte motstanderne (!) å slå opp teltet ved siden av støttedemonstrantene. Det som antagelig hadde gått fredelig (om ikke rolig) for seg om begge sider fikk demonstrere, ble i går kveld til gatekamper. Heldigvis var de over da jeg skulle hjem og passerte området etter mørkets frembrudd.


Idag tidlig var det imidlertid mistenkelig stille i teltleiren. Ikke en tromme, ikke et rop, bare bannere som vaiet stille i vinden. Jeg passerte og nådde andre enden av parken, fant minibank-skiltet "LINK" til Banco Ciudad og gikk inn for å ta ut penger. To hundre pesos. En fjerdedels månedslønn for mange i Argentina. Det er for tiden 347 kroner. Jeg er virkelig priviligert som kan ta ut slike summer uten å tenke over om det er dekning på konto i slutten av måneden. Min doktorand-venn, har et stipend på 2000 pesos i måneden, husleien hans er 1200 og han har 300 i faste utgifter til telefon, internett og vasking av leiligheten. Da har han fem hundre pesos igjen å leve for. Jeg tok ut nesten halvparten av dette bare for noen dager og tenkte ikke mer over hvor enormt rik jeg er i dette samfunnet.


Følge planen eller impulsen?
Ute på gaten igjen stod jeg overfor valgets kval, følge planen min eller gi etter for den irrasjonelle lysten jeg har til å titte innom Lorea igjen. Jeg vinglet, så hit, så dit, tok et skritt, men så vant irrasjonaliteten til slutt. Jeg sa til meg selv at om det ikke er nett der, så kan jeg jo bare gå igjen etter en kaffe. Jeg MÅ jo ikke jobbe der hele dagen, men det skader ikke med en kaffe så man våkner i denne søvnige morgenstemningen dagen derpå slåsskampen utenfor kongressen.


Jeg svinger åpen døren, og tretti ansikter vender seg mot meg. Nå ser jeg at det er en eneste kvinne blant dem. Det er et stort frokostselskap, ser det ut til. Tre langbord, store skåler med medialunas på bordet, og ekspeditrisen svinser frem og tilbake med cortados og cafe con leche. Jeg har fått oppmerksomheten jeg ville ha for entreen min, finner et bord og kjenner at et par av blikkene fortsatt hviler på meg da jeg snur ryggen til for å installere meg med bordet mitt. Jeg bruker god tid, setter sekken først på stolen og tar ut laptopen. Så tar jeg av hansker, sjal og solbrillene og legger dem i vinduskarmen. Later som jeg er veldig opptatt av trafikken utenfor. Så setter jeg sekken ned på gulvet, innunder bordet og setter meg ned. Å sette sekken under bordet har blitt en ryggrefleks. Under bordet, med et av stolbenene eller min egen fot gjennom en av bærereimene er beste forsikringen mot at sekken og alt innholdet plutselig er borte.


Blikkdynamikk
Jeg setter meg godt tilrette, slår på pc'en, og vender blikket tilbake til frokostselskapet. Kvinnen smiler for seg selv og titter i min retning. Fire eller fem av mennene sitter fortsatt med et distrahert blikk i min retning, og de to eldste i gjengen med gråtoner i håret, ser ikke bare, men gliser. Jeg veksler mellom å konsentrere meg om skjermen og å møte de blikkene som måtte hvile på meg de øyeblikkene jeg løfter mitt. Det er som pingpong i sakte kino. Blikket fra en når meg, spretter tilbake, og lander hos en annen som returnerer det til meg.


Slik fortsetter det en halvtimes tid. Så er pingpongmatchen over. Ballen får hvile og frokostselskapet bryter opp. En etter en reiser de seg, noen av dem kaster et siste blikk på meg og smiler i det de rusler ut døren. Sistemann slenger et langt hvitt og blått banner over skuldrene og lukker døren.

Klar for dagen

Nå forstår jeg hvorfor demonstrantleiren var så stille foran kongressen, og mens jeg titter etter gjengen som samlet og ordnet flokk vandrer opp gjennom parken, tenker jeg at selv demonstranter, enten de protesterer mot eller støtter gjeldende politikk også trenger en kaffe, en medialuna og en liten blikkutveksling til å våkne på for å lade batteriene før dagens strabaser. Og så tenker jeg at Kristina har klart å tiltrekke seg en haug med tiltrekkende tilhengere.


Bilder fra Buenos Aires II

En sveip innom noen kjente steder idag.
Casa Rosada - regjeringssetet:
image176


Like ved Casa Rosada ligger Maiplassen - Plaza de Mayo hvor mødrene samles torsdagene for å kreve rettferdighet for sine forsvunne sønner:

image177


De fleste gater her milevis lange og alle sammen ser de ut som de ender ut i horisonten. Avenida Rivadavia er forøvrig den lengste gaten i verden. Den starter ved Plaza de Mayo og fortsetter 35 kilometer til Río Reconquista. Gatesystemet her forresten en genistrek, men det får jeg fortelle om i en annen post. Her er en av de kortere, nemlig Defensa sett fra Plaza de Mayo og i retning San Telmo. Likevel virker den uendelig..

image178


Kontraster i Buenos Aires I

Flere har spurt etter flere bilder fra byen Buenos Aires. Det burde jo selvsagt la seg gjøre. Dessuten er skrivetiden min fullstendig opptatt i noen dager, så da får dere i stedet noen visuelle betraktninger:

image172image173

Noen steder er det lyst, velholdt, gammelt erverdig og forseggjort med ornamenter, andre steder mørkt, sotete, noe nyere og fortsatt kanskje litt erverdig?

Som alle andre steder i verden har arkitektene vanskeligheter for å bestemme seg for område og stil. Da ender man ofte opp med litt nytt, litt gammelt og litt rehabilitert på samme sted:

image174

Andre ganger blir det gamle og det nye kombinert i måten det signaliseres:

image175

Det gamle apotekerskiltet annonserer et flunkende nytt apotek, mens de grønne moderne skiltene annonserer bymuseet.

Disse tre øverste bildene er alle fra mikrosentrum, calle Cordoba, San Martín og Viamonte for de som er kjent.
Det nederste er i Montserrat, mellom bykjernen og San Telmo i calle Adolfo Alsina.

Mens dere titter på bilder, så jobber jeg videre med en dansk antikk tekst publisert i Nahuel-Huapi i 1899...

Generøs kafekultur

Når man drar på kafe og bestiller kaffe, ser jeg for meg en kopp med svart innhold og kanskje en sukkerskål. Når jeg bestiller te inneholder mitt indre bilde av bestillingen heller ikke stort mer enn et krus. Når forventningen er så sparsommelig blir man direkte overveldet over hva som følger med i en argentinsk bestilling. Her er hva kelneren kom med da jeg satte meg inn på Cafe Tolón for å varme meg på en kopp te:

image170


Her er det riktignok en tekopp. I tillegg er det en mugge med kaldt vann, et lite glass til vannet, en mugge med teblader og varmt vann, en ekstra mugge med varmt vann til å fylle på tebladene, en sil, en skrellet sitronskive, en sjokoladebit og en småkake i tillegg til porsjonsposer med sukker og sukketter. Noen steder får man også servert et lite glass med fersk appelsiinjuice i tillegg til alt dette.

Jeg var tidlig ute og skulle bare ha en kopp te før mine kamerater skulle komme 20 minutter senere. Denne rikholdige bestillingen varte til besøket kom og nesten en time til. Jeg kan bli vant til dette...

"Kontoret" mitt i Buenos Aires

Flere har spurt meg etter bilder fra Buenos Aires. Og det er jo absolutt et rimelig spørsmål. Jeg tenkte derfor å samle noen bilder av steder jeg vanker, gater og mennesker så dere får et inntrykk av livet mitt her i Argentina. Jeg begynner med det mest umiddelbare her jeg sitter og skriver: "Kontoret" mitt:

image167

Endelig har jeg funnet et sted jeg kan jobbe, lese, skrive, chatte, skrive epost og generelt alt man har behov for å gjøre i dagens online verden. Jeg har funnet en nettkafe, som ikke bare har maskiner og internett-tilgang, men som også har trådløst nettverk slik at jeg kan bruke min egen maskin, til og med strømuttak! Og til god musikk til arbeidet disker verdens søteste par opp med hjemmelagede pizza, empanadas, gresskarpaier, medialunas (croissant) og kaker. Både maten og drikken er rimelig og her har jeg og flere andre funnet et stamsted og en arbeidsplass.

Yaeo og Carina åpnet nettkafeen sin for bare halvannen uke siden og det forklarer hvorfor jeg ikke hadde funnet stedet før selv om jeg har leitet etter en arbeidsplass helt siden jeg kom hit til Buenos Aires. Chatrum Cyber og Bar åpnet nemlig opp i samme kvartalet som jeg bor, i calle Chile mellom Chacabuco og Peru.

Her har jeg funnet roen, og også truffet nye mennesker som lever et lignende liv som meg. Som farter rundt, studerer, skriver, opplever, og som av og til trenger å jobbe litt mer intensivt enn hva en vanlig internett-locutorio tillater. På halvannen uke har Carina og Yaeo klart å skape et stamsted hvor folk er på fornavn, og de forskjellige gjestene også begynner å kjenne hverandre.

Jeg sitter vanligvis i andre etasje på hemsen. Både fordi det er varmere her (det er fortsatt vinter og kaldt i Buenos Aires), men også fordi jeg lettere kan breie rundt meg med kart og papirer her som det ikke er så stor trafikk. En annen norsk jente, la oss kalle henne studinen. Hun bor i samme kvartalet og er her tidt og stadig frem til hun flytter til Palermo (bydelen for bohemer og utenlandske studenter, full av barer og fancy klesforretninger, lenger vest i Buenos Aires). Her har vi et lite studiefellesskap, nesten som å ha funnet ny "lesesal".

Jeg tenkte jo at det måtte være greit å bruke et av universitetene sine leserom for mine selv-studier, men det viser seg at denslags infrastruktur ikke er særlig vanlig her. "Her studerer man i barene", fikk jeg vite da jeg spurte. På samme runde tittet jeg inn til en "klasse" som hadde skriftlig eksamen med kun stoler. De satt og skrev direkte på fanget og hadde de andre papirene på stolen ved siden av seg. Noen lesesal var det dermed ikke så lett å finne, og jeg innser at tross alle utfordringer med arbeidssituasjonen, så har studentene i Norge ufattelig flotte muligheter mer enn noen andre. Men kvaliteten på kunnskapen skal være utmerket her, selv om infrastrukturen ikke står i stil, sies det.

Så da har jeg det bedre her:

image168

Høflighet og paranoia

Selv om jeg hadde forventet mer høflighet i Argentina enn i Norge, er jeg likevel forbløffet mange ganger. Jeg har ikke enda helt vendt meg til at menn alltid venter og slipper meg gjennom dører eller smale passasjer først, at de trekker ut stolen din, at de slipper deg foran i kassakøen og reiser seg for deg på t-banen. Jeg har heller ikke helt vendt meg til at man stiller seg i kø allerede på buss-stoppet lenge før bussen kommer i en lang linje. Og jeg kommer vel aldri til å helt forsone meg med at menn ofte vil betale hele regningen når vi er ute. Her henger jeg litt for fast i både rettferdighetsprinsipper og ønsket om å ikke skylde noen for mye. Hvis jeg må la mannen betale, så sørger jeg iallfall for å spandere noe tilbake neste gang. Men jeg liker det. Jeg liker at man gjør en innsats for å smøre samfunnets tannhjul så møter mellom mennesker går lettere.

Selektiv høflighet
Nettopp fordi argentinerne er så flinke på dette området når det gjelder relasjoner mellom kvinner og menn, og i buss- og kassekøer forbauser det meg virkelig at man på t-baneperrongen er like uoppdragne her som i Oslo. På perrongen er det ingen kødannelse, og man har en tendens til å stimle sammen foran vogndørene og presse på slik at de stakkarne som skal av har et svare strev med å buksere seg vei gjennom mengden. Inne i vognen er man høflig og gir sitteplass til eldre damer og andre damer i lav-trafikk tider, men i rushtiden forsvinner alle hensyn. Da gjelder det å presse mest mulig folk inn på kvadratmeteren og det skjer ikke særlig forsiktig heller. Likevel vender man tilbake til høflige fraser når man skal av: "Con permiso" eller -"med deres tillatelse" møtes som regel med et høflig og vennlig "pase, por favor", "værsågod passer", midt i den skubbende og bølgende krøttersammenstimlingen av mennesker.

Det er også forbausende at den høfligheten som er så innarbeidet på disse første stedene heller ikke ser ut til å gjelde ute i gaten og på fortauene. Fortauene er smale og det er av og til nødvendig å gjøre noen smygende manøvreringer for å man skal kunne passere hverandre i motgående retning, men dette skjer i aller siste sekund og uten en hensynsfull mine om det skjer i det hele tatt. I går hadde en mor med en sønn stø kurs rett mot meg, og jeg stanset helt opp på fortauet to meter før krasjet. Likevel enset ikke moren meg og lot sønnen sin gå rett i meg. En annen dame skubbet meg nesten ut i trafikken og uten å vike en tomme da jeg prøvde å passere henne på yttersiden, selv om hun hadde god plass på innsiden av fortauet.

Paranoia
En dag da jeg kom hjem stod en gammel mann og låste seg inn i oppgangen vår. Jeg ventet med nøkkelen klar da han hadde gått innenfor, og stod klar til å lukke døren foran ansiktet mitt. Jeg viste ham nøkkelen min og han godtok det nølende og slapp meg innenfor. I heisen var han enda ikke helt sikker, og spurte meg hvilken etasje jeg skulle i før han ville trykke på sin egen etasje. Da jeg trykket på min etasje sa han litt flau: "Jeg beklager, men her i Argentina har paranoiaen overtatt for høfligheten." Jeg beroliget ham og sa jeg var glad han passet på å lukke døren, for vi vil jo alle være trygge. Men det er noe i det han sier, og det har sammenheng med den opplevelsen de fleste har av at kriminalnivået har økt siden krisen i 2001.

Mediesirkus
Samtidig har denne følelsen base i medienes presentasjon av kriminalitet, sikkerhet og trygghet i byen. Det snakkes om okkuperte hus, illegale innvandrere, organisert kriminalitet, ran, innbrudd i stadig økende grad. De aller fleste synes det er blitt farligere i byen, men veldig få har reelle erfaringer med farlige situasjoner utover synet av mange fattige mennesker som roter gjennom søpla etter spiselige rester, madrasser, tepper, pappkartong osv som mange bruker til å overnatte på gaten. En venninne av meg fikk nesten panikk og begynte å løpe bortover gaten da en guttunge tigget henne om å få en mynt. Da jeg beroliget henne med at han bare spurte henne om penger, gikk samtalen automatisk over på hva mediene rapporterer.

Inntrykk av mengden eller enkeltmennesker?
Jeg snakket med en taxisjåfør i går som spurte meg hvordan jeg liker Buenos Aires. Som sant var sa jeg at jeg virkelig har sansen for byen, og aller mest for menneskene. Han ble veldig overrasket og sa han selv hadde et inntrykk av portenos som var skikkelig elendig - han foretrakk de ærlige menneskene fra innlandet. Jeg kommenterte at alle sier dette om folket i byen, men når jeg snakker om menneskene går jeg ut i fra de virkelige menneskene jeg blir kjent med, og der har jeg enten vært veldig heldig eller så er ikke virkelige folk så ille som alle (også de hyggelige) vil ha det til. Absolutt alle jeg har blitt kjent med eller snakket med i en eller annen sammenheng har vært vennlige, høflige, åpne, hjelpsomme og fine mennesker. Alle som en snakker de om hvor forferdelige andre mennesker er (bortsett fra dem selv, selvsagt), men jeg skulle ikke forundre meg om ikke dette er et overdimensjonert og oppblåst bilde konstruert av media, og at folk likevel har i besittelse sine høflige tradisjoner og væremåter, men bare er mer på vakt nå.

Nære og fjerne relasjoner
Denne konstante nødvendigheten av å være på vakt er kanskje årsaken til de merkelige motsigelsene i høflig adferd på ulike områder. På områder med mindre forhold og færre mennesker lever høfligheten i beste velgående, samt blant kjente. På større arenaer med større folkemengder og større trengsel glir påpasseligheten over i paranoia og uhøflighet i større eller mindre grad.

Jeg vet ikke hvordan det var her før 2001, men tross store økonomiske problemer, tror jeg menneskene er de samme. Men nå er det viktigere å vokte seg for å miste noe, og godt hjulpet av medienes opphausing av kriminalnivået, resulterer det i en paranoia som gjør at en venninne av meg aldri tar bussen eller t-banen - ikke engang på dagtid. En gave til taxi-næringene her. Denne paranoiaen fører også til at høfligheten blir selektiv. Man sparer den til dem man stoler på. Taxisjåføren gav meg det største komplimentet hittil. Han forklarte nemlig mine positive opplevelser i Buenos Aires nettopp ved at jeg inngav tillit. Siden jeg møter mennesker med et smil, og postive fordommer ville de også reagere lignene på meg. Adferden man møter er jo en dynamikk av hvordan man selv oppfører seg, forklarte  han. Han selv pleide ikke prate med kundene sine, til det var han for uinteressert i portenos. Men han mente det var annerledes med meg, med meg kunne han prate. 

Mitt inntrykk har jeg selvsagt basert på de stadige erfaringene jeg har med virkelige mennesker jeg treffer her, og ikke på advarsler, medier eller stereotypiske beskrivelser. Virkelige mennesker passer sjelden inn i stereotyper. Og med taxisjåførens bekreftelse på min mistanke om at positiv adferd lokker frem positiv adferd hos andre, så kommer jeg fortsatt til å tviholde på denne innstillingen.


juni 2008
ma ti on to fr
            1
2
3 4 5 6 7 8
9 10
11
12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23
24
25 26 27 28 29
30