President Bush's Plan to Put 20,000 Bolivians Out of Work

Idag bringer jeg videre et brev og en bnn fra The Democracy center i Bolivia. Jim Schulz, en av dem som driver dette senteret, skriver ogs en fabelaktig blogg om politikk, samfunn, folk og tilstanden i Bolivia. Jeg har signert underskriftskampanjen, og ber deg gjre opp din egen mening:

The Democracy Center On-Line

Volume 83 - October 17, 2008

President Bush's Plan to Put 20,000 Bolivians Out of Work

boliviablogimgDear Readers:

If President Bush carries out a threat he repeated again in Washington yesterday, then one of his last acts in office will be to throw more than 20,000 innocent Bolivians out of work. Today the Democracy Center is launching a campaign aimed at stopping him and we need your help. Keep reading to find out more and to jump to a video of three Bolivian workers explaining first-hand the devastating impact Bush's actions will have on their families. We also offer an opportunity, with less than a minute of effort, to join us in making a difference.
This action is also the first in the Democracy Center's new Voices from Latin America campaign. If the last eight years have taught us anything it is that U.S. foreign policy is too important to be left solely in the hands of our political leaders. We need to join together with people all over the world who live with the effects of U.S. policy and turn that policy on a different, more humane course. You can read more about that below as well, and via the link here.

Thank you for your support,

Jim Shultz
The Democracy Center

Help Stop President Bush's Plan to Put 20,000 Bolivians Out of Work

President Bush, as part of his ongoing diplomatic feud with the government of Bolivia, has now decided to take aim at the jobs of more than 20,000 innocent Bolivian workers. It is a mistake ? morally, diplomatically and economically. It adds one more episode of turning innocent people into collateral damage, from an administration that has delivered such damage in abundance.

We have to stop him.

A Trade Agreement Everyone Likes

Nearly two decades ago, under President Bush's father, the U.S. began the Andean Trade Preference Act (ATPDEA). That program offers Bolivia and a handful of other Latin American nations reduced U.S. tarriffs, allowing them to develop new industries and jobs exporting products such as textiles and handmade furniture. For the U.S., the aim is to create opportunities for employment as an to alternative to growing coca for the illegal drug market.

In September, as part of the Bush administration's diplomatic battles with Bolivian President Evo Morales, President Bush announced that he will use his executive authority to axe Bolivia out of those trade preferences.

The actual victims of President Bush?s move, however, won't be President Morales, but women and men who eke out modest livings as weavers, jewelry-makers and carpenters, creating products for U.S. markets. The U.S. Congress knows that, and just two weeks ago approved a six-month extension for Bolivia. But yesterday in Washington President Bush repeated his intent to sidestep Congress and use his powers to cut Bolivian workers out of the program.

Listen to the Voices of the People who Will be Affected by Bush's Plan

We profiled some of these workers for our new book, Dignity and Defiance, and after President Bush?s announcement last month we traveled out across Bolivia to ask them how his threat would affect their lives. Today we have posted a five-minute video of their own words on our website. We hope that you will take a moment to listen to what they have to say, here.

We also demanded and won the right to have their video testimony from Bolivia played next week in Washington when the Bush administation holds the public hearing required by law before he implements his plan. Administration officials told us that this will be the first time that video testimony like this has been played in such a proceeding.

On October 23 in Washington, those officials will hear directly from people like Joaqun Aquino, a carpenter in his 50s who hand-makes furniture for the U.S. market and Natalia Alanoca Condori, a 28-year-old mother who makes clothing sold in American stores. These are the people, along with thousands others like them, who will be the real victims of President Bush's actions against Bolivia.

What You Can Do to Help

We have an opportunity and an obligation to these workers to take action and help stop President Bush's plan. Here are three simple ways that you can help:

1. Share this request for action with others

All across the United States there are people and organizations that care about making U.S. policy in Latin America more just. Help us spread the word about the need to act on this now, by forwarding this email to others.

2. Sign the Democracy Center's online petition

You can directly add your voice to the campaign to stop President Bush's threat against Bolivian workers. In less than sixty seconds right now you can add your name to an online petition that the Democracy Center will be submitting as part of the formal public record against Bush's anti-Bolivia policy. Sign that petition here. If your organization wants to join the petition please send us an email telling us so at:

We need your petition endorsements no later than midnight October 30.

3. Submit Formal Comments to the Bush Administration

If you or your organization want to do more, federal law guarantees the right to submit formal comments to the Bush administration's Trade Representative. To do that you must submit your comments by e-mail no later than 5pm on October 31. Those comments must be sent in the form of an attachment and must include the subject line, ?Review of Bolivia?s Designation as a Beneficiary Country Under the ATPA and ATPDEA.? The address is: You must also include in the attachment a cover letter with your name, address, telephone number and e-mail address.

Even if we can't make President Bush back down on his plan to put Bolivians out of work, taking action now helps build the case for Congress and the new President to reverse it. Those leaders need to see that people in the U.S. care about this issue.

Raising Up Voices from Latin America

President Bush's move against the Bolivian people is just one more example of how we, as citizens, need to not only change leaders but also change the political winds that drive U.S. policy toward Latin America. To help do that the Democracy Center is launching a new campaign ? Voices from Latin America.

Voices from Latin America marries new technology and old-fashioned organizing to build a bridge between citizens in the U.S. and Latin America. It is a platform from which we can work together to help educate one another and take joint action, like the one we are starting today on Bush's assault on Bolivian workers. On the website you will find:

Briefing papers (in English and Spanish) on some of the main issues in U.S./Latin America relations, on topics such as trade, the 'U.S. war on drugs', and immigration.

Video testimonies
from across the region in which people tell how U.S. policy affects their lives and their nations.

How to get involved, and real examples from people who have.

As citizens we have to be educated and involved in U.S foreign policy in ways that we never have before. That includes making sure that the people in other countries who are so affected by what the U.S. does have their voices heard in the U.S. Help us do that by visiting the Voices from Latin America web site here.


THE DEMOCRACY CENTER ON-LINE is an electronic publication of The Democracy Center, distributed on an occasional basis to more than 4,500 organizations, policy makers, journalists and others, throughout the U.S. and worldwide. Please consider forwarding it along to those who might be interested. People can request to be added to the distribution list by sending an e-mail note to: Newspapers and periodicals interested in reprinting or excerpting material in the newsletter should contact The Democracy Center at Suggestions and comments are welcome. Past issues are available on The Democracy Center Web site.


SAN FRANCISCO: P.O. Box 22157 San Francisco, CA 94122
BOLIVIA: Casilla 5283, Cochabamba, Bolivia
TEL: (415) 564-4767


Flelsesmessig berg-og dalbane i Cochabamba.

Frste mte

Det har passert fem r siden sist. Da flyet gled over fjellene, og jeg plutselig kjente igjen utkanten av Cochabamba-dalen begynte jeg grte. Mens vi gled over Mizque, de srlige shanty-bydelene, skimtet nabobyen Sacaba og fly forbi den store Kristus-statuen (som er bittelitt strre enn den i Rio), var jeg med et tilbake i det yeblikket jeg lettet og forlot Cochabamba i 2003. Jeg klp meg i armen for sjekke om det var virkelig, om jeg drmte, eller om de siste fem rene hadde vrt en drm, og at jeg n endelig hadde vknet igjen. Det fltes som om flyet som tok meg til Norge bare hadde snudd, og n satte meg ned igjen. Da jeg steg ut av flyet, nesten forventet jeg se Armando fortsatt vinkende p utsiktsbalkongen, der han hadde vinket da jeg forlot byen. Armando, som en av bestevennene til Erick, hadde lovet ta vare p meg de siste dagene fr jeg dro, mens Erick mtte reise til Argentina med rend for familiens forretninger.




Men Armando stod ikke lenger p utkikksbalkongen. Armando har giftet seg, og venter barn i disse dager, s Erick ser ikke mye til ham lenger. De andre vennene han ser i noenlunde samme situasjon, og vennegjengen er ikke lenger en gjeng som mtes jevnlig. Det var i epoken nr de norske jentene var her, det.


Jeg hadde forlatt mesteparten av tingene mine i Buenos Aires for slippe sjekke inn bagasje, og spankulerte derfor som frstemann ut av passkontrollen. Der satt Erick og ventet p meg, nesten den samme, kanskje bare litt rundere i ansiktet. Sist han hentet meg p flyplassen kom jeg fra New York i 2002, og vi tok taxi sammen til byen. Denne gangen hentet han meg med bil, hans fars bil, og fra Chimba kjrte vi ukjente veier. Cochabamba har ftt en helt ny aveny som heter Beijing hvor det tidligere var en stvete og forsplet kanal. N var det en bred gate med gress, blomster og benker i midten som omkranset kanalen. Sppelet er forsvunnet og kanalen er blitt en liten vakker elv.


Kjente trakter

Men s kom vi inn p kjente veier. Fra Beijing s jeg plutselig kirken i Sarcobamba, bydelen hvor jeg bodde for fem r siden. Vi passerte rundkjringen hvor jeg pleide hoppe av micro-bussen i Avenida America, og hvor jeg s ofte hadde spasert med Chasqui, hunden min, til markedet for handle mat. N bodde det ikke lenger kjente folk i huset mitt, og da jeg senere ruslet ned gaten "min" og kom litt for nre porten, ble jeg mtt av gneldringen til to ukjente bikkjer. Jeg fikk ikke engang tittet inn gjennom luken og inn i hagen. Men det gjr kanskje ikke s mye, for steder er ikke det samme uten menneskene som tilhrer minnene.

Til slutt var vi fremme ved huset i Cantaritos, hvor Erick fortsatt bor samme med hunden sin Perdigo og hans far. Perdigo er n 10 r gammel, men like spretten og vilter som fr. Han likte meg ikke til begynne med, kanskje fordi jeg alltid luktet av en annen hund, Chasqui. Men til slutt hadde vi blitt gode venner. Og selv om det hadde gtt fem r, husket han meg. Ingen bjeffing, ikke en lyd, bare hoppende og dansende glede. I huset til Erick var alt ved det samme. Like stort og vakkert, like rotete som det gjerne blir nr menn bor med menn. Like mange kabler liggende rundt som det muliggens blir nr man jobber med elektronikk? Like stvete som det lett blir nr det ikke regner, og man har en hund som lper inn og ut av huset hele dagen.



Jeg manglet en del vitale ting, s vi dro til La Cancha - det store markedet i byen for handle hndkle, shampo og balsam og noe kveldsmat. Vi hoppet av trufien i hovedgaten El Prado og gikk derfra. Herfra strmmet minnene p. Vi passert bygningen hvor et annet norsk par bodde p den tiden, og hvor vi hadde hatt en forrykende fest. Vi satte oss ned i skyggen p Plaza Colon og mimret om den kvelden vi feiret universitetsavslutningen til Erick. Vi ruslet ned 25 de Mayo og tittet inn i de nye lokalene til Casablanca, stamstedet mitt som tidligere l i calle Espaa. Skiltet hadde de tatt med seg, bord og stoler lignet, men jeg s ingen kjente fjes. Jeg mtte ta en runde inn, og da jeg s tekoppene og tallerkenene husket jeg plutselig hva jeg alltid pleide spise - panqueque margarita. Fylte pannekaker med tomater, avokado og ost. Jeg dro dit igjen alene en annen dag for se om smaken ogs var den samme, og jeg ble ikke skuffet. Pannekaken ble fortsatt til og med servert med en svart oliven presset ned p midten som pynt.

La Cancha var som fr, livlig, travelt, tett og trangt. Prisene har imidlertid steget, og selv om det koster mer bo her n, er jeg glad for det. For kte priser betyr jo tross alt at de som selger tjener litt mer, og de har lenge igjen fr Bolivia blir dyrt i forhold til nabolandene. Da vi hadde ftt handlet alt vi skulle hadde vi havnet i den stre utkanten, og vi tok en micro derfra og hjem, for vi ville slappe av noen timer fr vi skulle ut p den virkelige vandringen.


Ny pilgrimsvandring

Denne onsdagen var dagen for pilgrimsvandringen til Urkupia i Quillacollo, nabobyen i vest. Jeg hadde gtt strekningen for fem r siden, den gangen alene, min tredje dag i Cochabamba og uten helt vite hvordan jeg skulle komme meg hverken frem eller tilbake. Denne gangen gikk vi sammen. Vi dro ut i 2-tiden, gikk ned fra den nordlige bydelen Colquiri langs en av de nye avenyene, og havnet ut i Blanco Galindo, gaten som binder Cochabamba sammen med Quillacollo, omtrent 3 kilometer utenfor bysentrum av Cochabamba. Der mtte vi folkemengden som var p samme vei. Traskende i mrket og kulden, barn, unge og gamle. Kilometer etter kilometer passerte vi de sm peri-urbane sentra, rundkjringer med elaborarte utsmykninger, mengder av gateselgere langs ruten som solgte kald og varm drikke, popcorn, hamburgere, kjeks og annet snacks.




Vandringen hadde begynt ved midnatt, og veien var allerede blitt en stor sppelhaug etter alle som hadde vandret fr oss. Vi kjpte popcorn, og linaza-juice, et slags avkok av linaza-fr som skal vre bra for fordyelsen. Juicen ble servert i sm plastikkposter, knyttet sammen rundt et sugerr. Og langs veien kunne man se at mange hadde drukket det samme og etterp sluppet posene rett ned nr de var tomme. To timer senere var vi sultne igjen og endte opp ved en hamburger-stand. Til pilgrimsvandring vre er det ganske luksus ha uendelig tilgang p mat og drikke hvorsomhelst langs ruten. Omtrent ved 6-tiden trasket vi gjennom byporten til Quillacollo, men enda var det noen kilometer igjen frem til kirken hvor hovedpersonen for feiringen befinner seg, jomfruen av Urkupia. N var det fryktelig kaldt, og vi stanset et yeblikk for drikke varm api og spise buuelo. Api er en slags flytende krydret og sukret mais-suppe som drikkes varmt av glass, mens buuelos er fritert pastry-deig med fyll av ost. Dette er typiske smaker fra Bolivia som jeg har savnet, og som var med p hilse meg velkommen "hjem".


Mens lyset og solen tittet frem bante vi oss vei til kirken og overhrte deler av messen, fr vi begge var soveklare. Med de siste kreftene trasket vi oss tilbake gjennom gatene og fant en micro som tok oss tilbake til Cochabamba, mens de som fortsatt var vkne dro videre til Calvarios (Golgata) for hugge ut en stein og be jomfruen om velsignelse.

Min frste dag tilbake i Cochabamba og jeg hadde allerede gjenopplevd den frste tiden mange ganger.

Boliviansk hundeblogg

Mihoe ønsker oppreisning for bloggere med katt og fjerne skjellsordet katteblogg. Uheldigvis gir hun i samme åndedrag et forslag til nytt skjellsord: Hundeblogg. Det synes jeg er unødvendig, og heldigvis sier Mihoe seg enig i det i kommentarfeltet også. Historier om min hund i Bolivia kan for eksempel beskrive mye mer enn bare hverdagen, men hunder inngår også i en kulturell sammenheng som kan være interessant i forhold til hvordan andre organiserer sitt samfunn og sitt dyrehold.

Selv har jeg verken hund eller katt nå, men har sansen for begge arter. Jeg har vært hundeeier i 14 år av en hvit lundehund-tispe som het Zemira. Dessuten har jeg hatt den glede av å bo sammen med to hunder som tilhørte huset og bakgården jeg leide i Bolivia: Chasqui og Oso. Oso tilhørte det andre huset i samme bakgård og var en gammel, liten svart ulldott som stort sett holdt seg i skyggen og ikke fungerte særlig som vakthund. Chasqui hørte til mitt hus og fungerte best som vakthund bak skjørtene mine.

Chasqui i et lykkelig øyeblikk i hagen. Sjelende øyne, bakbeina i spenn,
klar til flukt hvis jeg skulle komme for nær den kjære sønderrevne ballen hans.

Hunden fulgte med huset

Alle hus i Bolivia har en hund. Derfor var det naturlig at jeg hadde hund når jeg leide hus i Bolivia. Hundehold der er ganske annerledes enn i Norge, mildt sagt. Om hunden tilhører huset eller om huset og menneskene tilhører hunden er vanskelig å si, jeg tror at i hundens tankegang er det det siste som er tilfelle. Den føler ansvar for sin "eiendom" og forsvarer eiendommen og flokken på det mest aggressive om noe skulle true, eller se ut som om det kan bli truende.

Ingen går på tur med hundene sine i Bolivia. Jeg gjorde det. Men bånd og lenke fantes ikke, heller ikke hundeposer til å plukke opp etterladenskaper. Men Chasqui var lett å trene. Merkelig nok laget jeg kommandoord til ham på spansk, selv om han sikkert ville skjønt norske kommandoord like utmerket godt. Men tross min u-bolivianske hundeoppdragelse, måtte han i det minste bli oppdratt på morsmålet, ikke sant? Det eneste jeg altså var utstyrt med når vi gikk tur var et knippe spanske kommandoer og en stein i høyrehånden.

Hva bruker man så steiner til når man lufter hunder?

I gaten hvor jeg bodde var det derfor mange hunder, en eller to for hvert port. I nabohuset bodde en dalmatiner og en doberman som var veldig gode venner med hverandre. De var imidlertid ikke gode venner med innbyggerne bak porten vår. De lå utenfor porten i gaten og passet på dagen lang, men gjorde seg straks klar til forsvar (eller var det angrep) når de så meg eller noen av de andre beboerne bak porten "min".

Spesielt var de fiendtlig innstilt til Chasqui. Han var også svært tøff i trynet så lenge han var på innsiden av porten. Men til forskjell fra de andre bolivianske hundene var han ikke særlig høy i hatten på utsiden av porten. Da var han bare tøff så sant han hadde meg mellom seg og de to gode naboene.

De to rasehundene var imidlertid redd for meg, dvs, de hadde respekt for innholdet i høyrehånden min. De lot som de var i fullt angrep helt til jeg løftet høyrehånden med knyttet neve. Den bevegelsen kjente de, uansett hvor udresserte de var. Den bevegelsen betød vondt, det betød steinkast. Hunder er vant til å bli slått, sparket og kastet stein på av både eiere og ukjente. Idet høyrearmen min hevet seg, bråstoppet de, og trakk seg snerrende tilbake. Retretten deres utløste av og til litt for "tøff i trynet"-reaksjoner hos Chasqui, men han pilte fort bak meg igjen helt til vi var innenfor porten.

Jeg kastet aldri stein på noen hund, men jeg gikk heller aldri på tur uten stein. Trusselen om steinkastet var nødvendig og heldigvis også tilstrekkelig for å få passere andre hunders territorium på våre lufteturer. Man kan trykt si det var en smule annerledes hundehverdag enn i Norge.

Livet på innsiden

På innsiden av porten var Chasqui verdens kuleste hund. Han pratet med meg. Han pleide å legge hodet inntil magen min og brumme om dagen sin, fortelle meg alt som hadde skjedd. Jeg kunne spørre ham om det og han brummet til svar. I sin iver over at jeg kom hjem visste han ikke helt hvor han skulle gjøre av seg. Han spurtet frem og tilbake i hagen vår og klatret nesten loddrett opp de tre meter høye murveggene som skilte tomten vår fra naboen. Dessuten var han glad i å synge! Han pleide å hoppe opp i armene mine, strekke seg så lang han var, og ule i et spenn på mange oktaver.

Tiqui og Chasqui i duett og i matchende farger

Chasqui betyr sendebud på Quechua, tro om han tror at viktige beskjeder best synges rett ut?

Arrestert! Min erfaring med boliviansk politi

På merittlisten min finnes et punkt hvor jeg ble arrestert av boliviansk politi som ulovlig peruansk innvandrer. Jeg syntes anklagen var en smule fantasifull, men situasjonen ble alvorlig nok likevel. Dette er historien jeg skrev når jeg hadde kommet meg etter sjokket:

Fredagskvelden begynte bra. I strålende humør dro jeg mot byen og gledet meg til å danse. Jeg skulle først møte Erick, en kamerat, så skulle jeg danse salsa. Jeg stoppet en microbuss og det var som om sjåføren visste hvilket humør jeg var i. Han hadde musikken på på fullt, og hele turen ned til byen var som å kjøre i et utested. Jeg satt og nikket til musikken mens jeg gledet meg og tittet på menneskene og hundene som for forbi utenfor vinduet.

–  “La esquina, por favor”.

Jeg hoppet av på hjørnet mellom Ayacucho og Mayor Rocha, for å rusle til Calle España. I Calle España ligger utestedene, kafeene og pubene på rekke og rad, - praktisk for en pub-til-pub-runde. Jeg skulle til Casablanca som ligger mellom España og Ecuador, rett ovenfor Metropolis som er tvilling-kafeen som har samme eier. Noen kvelder ser det ut som det bare er turister der, mens det andre kvelder fylles av “kulturmiljøet”, de som driver med teater, dans, musikk og tilhørende aktiviteter. Disse to stedene har etter to måneder blitt mine stamsteder. Her møter jeg vennene mine, som både jobber her og nyter fritiden sin, her danser jeg salsa på tirsdager og fredager, og her spiser jeg og drikker med mine kulturelle bolivianske venner.

Klokken var nesten blitt 19, og gatene var blitt mørke og små vanndammer reflekterte gatelysene etter regnskyllen tidligere på dagen. Jeg rundet hjørnet og gjennom døren til Casablanca ble jeg møtt av de kjente riffene fra The Strokes. Katrine og Katja satt allerede der med hver sin licuado (en slags fruktjus-shake). Mauricio, danselæreren min, kom straks etter, så når Erick kom, var vi en hel gjeng. Mauricio skulle undervise “nybegynnerne” først en times tid, og så skulle jeg få en viderekommen time etterpå.

Tiden gikk fort og på slutten av nybegynnertimen ruslet vi opp til bakrommet hvor dansen foregikk, så vi fikk se på de andre danse. Erick, Katrine og Katja ventet ute på Casablancas balkong i andre etasje med pizza og øl til jeg var ferdig med min salsaundervisning. Varm i kroppen og lykkelig i hodet etter en times dans, slo jeg meg ned med de andre. Omtenksomt nok hadde de også bestilt pizza til meg, og vi satt alle fire og nøt den kjølige kveldsluften og vinden som rusket i håret, mens vi skålte med hver vår Taquiña (boliviansk øl fra La Paz-området).

Men den gode stemningen skulle ikke vare så lenge. Oppe fra balkongen så vi ned på gaten, og en mengde politimenn og kvinner kom kjørende i et stort opptog som fylte hele calle España. Det var for sent å ta turen et annet sted, og jeg kjente jeg begynte å bli litt engstelig. Jeg hadde glemt å ta med meg passet mitt! Jeg hadde jo forklart til Katrine kvelden før at hun alltid måtte ha med seg passet sitt, og spesielt ute i helgene. Årsaken er at politiet stadig gjør kontroller av turister, og dermed er calle España et yndet sted for korrupte politifolk på jakt etter pengesterke utlendinger. Hvordan kunne jeg være så dum å glemme det selv?

Ikke lenge etter kom de grønne uniformene spankulerende opp trappen, og det var bare å stålsette seg.

– “God kveld, alle sammen, det er kontroll. Vær vennlig å vise frem identifikasjon og passene deres!

Katrine hadde hørt på meg og hadde med seg en kopi av passet sitt. Mens jeg satt og forbannet min glemsomhet, viste de andre frem sine i tur og orden.

– “Jeg har det dessverre ikke med meg, det ligger hjemme” prøvde jeg som begynnende forklaring. Politi-mannen reagerte først vennlig og sa: – “hva skal vi gjøre med deg da? Har du passnummeret ditt?” – “Ikke i hodet, men jeg kan ringe hjem så jeg kan få lest det opp!

Lykkelig over at jeg hadde gått til det skritt å kjøpe meg mobiltelefon og litt engstelig for at Fernando, som jeg deler hus med, ikke skulle være hjemme, begynte jeg å slå nummeret. Han var heldigvis hjemme, og jeg ba ham finne frem passet mitt og lese opp nummeret til meg. Jeg fikk notert det, men da jeg la på telefonen så det ut som politiet hadde gått igjen. Jaja, jeg springer iallefall ikke etter dem med lappen, tenkte jeg, kanskje de glemmer meg. Men så vel var det ikke. Opp trappen kom de på nytt og denne gangen hadde de med seg en annen politimann med et meget strengt uttrykk i ansiktet.

– “Det er henne”, sa de andre og pekte, “hun har ikke passet sitt!” Jeg gav ham lappen med passnummeret, navnet mitt og nasjonalitet, men han bare ristet på hodet og sa jeg måtte nok bli med til immigrasjonen. Jeg foreslo at vi heller kunne stikke innom huset mitt og hente passet, men jeg ble avfeid kort og kontant. – “Nei, du blir med oss!

Nå var gode råd dyre, og jeg spurte om hvor immigrasjonskontoret lå, slik at jeg kunne ringe Fernando igjen og få ham til å komme ned til byen med passet mitt.

– “Det betyr ingenting hvor kontoret ligger, du blir med oss!” var svaret og nå var tonen alt annet enn vennlig. Rolig nå, sa jeg til meg selv, ikke hiss deg opp. – “Jeg trenger å vite hvor kontoret ligger slik at jeg kan få noen til å komme med passet mitt. Vil du være så vennlig å fortelle meg det?” Jeg spurte så rolig jeg kunne en annen politimann som hadde et litt vennligere uttrykk i ansiktet, og heldigvis gav han meg adressen. Mens vennene mine stirret vantro på at jeg ble ført bort, slo jeg nummeret hjem igjen.

– “De arresterer meg, Fernando, og tar meg med til immigrasjonen. Kan du komme til byen med passet mitt?

Politiet tillot at jeg tok med meg en venn, og Erick ble med for å kunne forklare for meg der spansken min eventuelt skulle svikte. Vi var sikkert et merkelig syn der vi vandret nedover gaten, med politi på alle kanter, og det strenge ansiktet fremst med lappen min dinglende mellom fingrene. Vel fremme på politistasjonen ble imidlertid Erick nektet å komme inn sammen med meg.

–  “Bare hun, du venter utenfor!” Og merkelig nok var lappen min med passnummeret også forsvunnet. Jammen godt jeg har vært her noen måneder nå og snakker noenlunde bra, tenkte jeg, jeg må bare ta det som en utfordring.

Rommet var grått og trist, og det fantes bare to eldgamle skrivebord der. Ut mot gaten var en gitterkledt dør hvor folk tittet inn og spurte politimennene om et eller annet som jeg ikke oppfattet. Etterhvert fyltes det opp av grønnkledte, og jeg kunne såvidt skimte Erick utenfor gjennom døren. Jeg fikk forklart at jeg er norsk, at jeg har passet mitt i huset hvor jeg bor, at visumet mitt ikke går ut før i november, og at noen var på vei med passet mitt. – “Ja, da får vi bare vente og se, da. Sett deg ned!” Etter mye frem og tilbake klarte jeg også å få tillatelse til at Erick kunne vente inne sammen med meg.

Litt etter litt forsvant den ene etter den andre politimannen, til det bare var en igjen. Han holdt en skjennepreken over alt jeg burde ha gjort og alt jeg burde ha visst. Erick parerte den temmelig smart ved å rose politiet for å gjennomføre slike kontroller. “Det er jo så mange peruanere som kommer hit ulovlig for å stjele og lage trøbbel.” Fornøyd med det ruslet den siste politimannen ut av rommet også og vi ble overlatt til oss selv.

Overraskende nok var det bare en innvendig slå på døren som vendte ut mot gaten, og vi kunne med letthet spankulert rett ut av politistasjonen. Men jeg regner med at politiets reaksjoner på et tilsynelatende fluktforsøk ikke bare ville resultere i økte krav om bestikkelser, så vi så på hverandre og lot være å tenke tanken. Utenfor hørte jeg endelig en stemme som lignet på Fernando´s klingende andaluziske dialekt.

– “Jeg har kommet med passet til en norsk jente dere har arrestert og tatt med dere hit” hørte jeg han sa ute i porten. Vantro hørte jeg at portvakten hissig nektet for å ha kjennskap til meg. – “Hun er ikke her, du har tatt feil, du har tatt feil!” Gjør de virkelig hva som helst for å sette oss i en vanskelig situasjon for å skvise penger ut av oss? Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Men politimannen med det vennlige ansiktet, som hadde gitt meg adressen til stasjonen, kom til unnsetning og slapp Fernando inn.

Politiet gransket passet nøye og etter en stund ble de enige om at det var greit, men de måtte ha en kopi av det. Tenkte jeg det ikke, de visste at det ville være umulig for oss å oppdrive en kopi nå ettersom klokken var nesten midnatt, politistasjonen ikke hadde kopimaskin, og alle kopibutikker var stengt. Nå ventet jeg bare på “dommen”. Hvor mye ville de ha for å la meg gå?

Men Fernando bare hevet skuldrene og trakk frem en kopi som han leverte politimannen. Litt perpleks kunne han ikke si annet enn at det var greit og vi spankulerte ut av stasjonen uten at vi hadde betalt en eneste centavo (en Boliviano deles i 100 centavo). Snarrådig som han er, hadde Fernando allerede tenkt at de ville be om en kopi, og i full fart før han for ut dørene og ned til byen i taxi, hadde han scannet passet mitt, og visum-stempelet. Politiet så heldigvis ikke forskjell på en scannet utskrift og en kopi. Ennå litt skjelven, men glad for at det hele var over ruslet vi tilbake til Casablanca for å fortelle de andre at alt hadde gått bra og betale regningen. Ikke verdt å risikere å bli arrestert for å stikke av fra regningen, iallefall!

Politiets rolle i Bolivia
Politiet har en veldig spesiell rolle her i Bolivia. For det første er det ingen formell utdannelse, slik som politihøgskolen hjemme i Norge. Lønnsnivået er ikke noe å skryte av heller, politiet mottar absolutt minstelønn som er rundt 350 kroner i måneden. Det er svært vanlig med korrupte stunt for småpenger.

Jeg har spurt meg selv flere ganger hvordan og hvem man rekrutterer til politiyrket når tilstanden er slik den er, og yrket er uglesett av resten av befolkningen. Med den laveste lønnen i landet og den desidert minste prestigen er det ofte tilreisende fra den fattige landsbygda som tar til takke med en slik jobb. De snakker ofte ikke spansk, og loven kjenner de ikke. De første seks månedene er det opplæring i praksis hvor man sosialiseres inn i den korrupsjon og lettere tilfeldighet som politiyrket utøves med.
Lønnen holder ikke til å leve av for en person alene, langt mindre dersom man har en familie å forsørge. Jeg har derfor faktisk forståelse for at politiet er avhengig av korrupsjon. Å arrestere folk for mindre forseelser og kreve penger av dem er derfor vanlig. En annen måte å skaffe bestikkelser er å tilby pass av parkerte biler mot betaling av eieren. Folk kan spillet og spiller med på det. Jeg kunne ikke spillet enda på dette tidspunktet.

Det er imidlertid problematisk å plassere våpen og makt hos mennesker som verken kjenner loven eller utøver sin makt i henhold til den. En stakkars jente som var blitt ranet fikk høre at hun måtte for all del ikke gå til politiet, - for det er farlig! Ryktene svirrer om samarbeid mellom kriminelle og politi ved hjelp av bestikkelser. Folk regner med at politiet vet hvem som begår de fleste innbrudd og ran, men gjør ikke noe med det uten at de får mer penger av offeret enn av tyven. Selv om dette selvsagt ikke er dokumenterte opplysninger, reflekterer det folk flests holdning til politiet, og man kan nesten begynne å lure, når det samme helg var flere ran og innbrudd i byen, mens politiet var opptatt med å taue inn utlendinger som hadde begått den fryktelige forbrytelse som kan kalles glemsomhet. Tross min glemsomhet syntes jeg likevel det var godt gjort av politiet å taue meg inn som ulovlig peruansk innvandrer. That's a first!

Men en ting skal de ha, – kontrollen virker preventivt. Jeg kommer aldri til å glemme passet mitt igjen! :-)

Djevelsk velvilje

Etter at jeg hadde sørget for de høyere makters velsignelse for mitt opphold i Bolivia er det bare rett og rimelig at man også sørger for å ha mørkets makter også på sin side. I forbindelse med Pascal van Heesch's utstilling av bilder fra minearbeidernes hverdag passer det bra med min historie fra minene i Potosí og mitt møte med selveste mørkets herre, Supay, eller El Tío (=onkel) som han også er kalt.

Potosí og Cerro Rico
En av mine fantastiske dager i Potosí skulle jeg bestige Cerro Rico og entre Potosís historiske sølvminer. Navnet på fjellet betyr det rike fjellet og under kolonitiden var dette verdens største sølvforekomst og Potosí oppnådde status som verdens største by på 1600-tallet med sine 200 000 innbyggere. De store rikdommene ble fraktet til Spania og understøttet det spanske hoffets sløsinger i lange tider.  


(En av Potosí's koloniale gater i forgrunnen og Cerro Rico i bakgrunnen. Foto: Elisa Vik)

Først dro vi innom et reisebyrå for å høre om når minearbeiderne jobbet, priser og hvordan dette var vanlig å gjøre. Vi var, bolivianisert som vi var blitt, for sent ute til den første guidete turen om morgenen som begynner kl. 09. For 10 dollar tar byrået deg med til minearbeidernes marked hvor man deltar i innkjøp av dynamitt, får utdelt verneutstyr, hjelm, jakker, bukser og støvler, og blir oppfordret til å kjøpe med gaver til minearbeiderne i form av koka-blader og sigaretter. Mannen i byrået fortalte ivrig at de hadde valgt å holde en lav pris på turen slik at turistene skulle ha råd til å handle inn gaver til arbeiderne. Neste tur gikk om ettermiddagen, klokken to, og vi var hjertelig velkomne tilbake for å delta på den.

I stedet for å vente på reisebyrået, som vi ikke hadde tenkt til i utgangspunktet heller, ruslet vi til Plaza de mineros for å hoppe på en microbuss 5 som går opp til minene. Ved bommen og endestasjonen nederst ved foten av fjellet betalte vi 1 boliviano (ca 1 krone) og gikk av. En håndfull barn kom løpende mot oss med små trekasser med sorterte mineraler som de solgte.

Møte med Genaro
Genaro, som var ca. 8-10 år, hadde jobbet i minene sammen med sin far i snart et år, og var veldig ivrig på å vise oss minen “sin”: Grito de la piedra (=steinens rop). Her hadde vi guiden vår, verre var det ikke. Han fulgte oss opp til inngangen hvor fikk låne hjelmer av en minearbeider. Lille Genaro ba oss passe hodene våre og ledet oss inn i mørket.

Rett ved inngangen hadde man plassert et krusifiks, hvor fremdeles lyset nådde inn. Hvor mørket tok over, begynte Supays rike. Genaro viste oss steder hvor taket hadde rast sammen, og hvordan man hadde støttet det opp igjen på utrygge steder. Det er over fem hundre miner i Cerro Rico, så at man ikke oftere møter på andre mineganger og har flere ulykker hvor veggene blir for svake er utrolig. 

Genaro førte oss inn i tunneler fra koloni-tiden som hadde en annerledes form pga. de primitive redskapene man brukte på den tiden, og han viste oss små lagre av sekker med mineraler som lå klar til å fraktes ut.  Det finnes ikke mye sølv igjen i Cerro Rico, men andre mineraler tar man fremdeles ut, i forskjellige mengder og verdier. De fleste typer er dessverre ikke mye verdt.  Det tar ca en uke å hogge ut en slik full sekk, og man får nå solgt den for 5 bolivianos. Det gir en månedslønn på rundt 20 Bs som er litt mindre enn 20kroner etter dagens kurs. Før var prisen høyere, fortalte Genaro, og man kunne få solgt mineralene for rundt 20-25Bs pr sekk. Det er ikke noe luksuriøst liv minearbeiderne lever. Tatt i betraktning at de fleste dør innen 10-15 år pga alle giftige gasser og asbest som man blir utsatt for, kan man lure på om det er verdt det. Men det hender fremdeles at man en sjelden gang kommer over en åre, om ikke med sølv, så med andre metaller og mineraler som gir en fortjeneste. Det er dette håpet som driver dem og som representerer deres bønner og ønsker når de holder seremonier og ofrer til el Tío. 

På vei til å avlegge selveste Supay et besøk, passerte vi en mengde luftekanaler mellom galleriene eller nivåene av mineganger, så nå måtte vi ikke bare passe hodet for taket over oss, men også for alle de mange etasjer dype hullene. Med bare en liten lampe for oss tre, var det ikke så lett å se hvor man skulle sette foten, men Genaro annonserte faren hver gang: “Cuidado con el hueco a la izquierda!” (=”se opp for hullet til venstre!”) 

Genaro var visst i godt humør i dag, for han tok oss med på en ekstra liten ferd hvor vi klatret opp luftekanalene opp to gallerier for å vise oss et av stedene som var mest asbest-befengte. Hele 5 centimeter stakk de hvite nålene ut av fjellveggen, og man måtte for all del unngå å støtte seg på veggen.  Slik som barn kaster en pinne i elven for å løpe til andre siden av broen for å se den flyte forbi, kastet vi en flaske ned en luftekanal, for siden å seile ned en luftekanal to gallerier for å finne den igjen, kanskje 50 meter lenger nede i gruven. 

Djevelsk nærvær
Så, inn i en sidegang kom vi endelig frem til eieren av fjellet, Supay. Med knallblå øyne og horn av en bukk satt el Tío og ventet  på ofringer av koka, sigaretter og alcohol. Det er han som velsigner fjellet med mineraler, bestemmer om man vil finne dem, og sammen med Pachamamas (moder jord) fruktbarhet produserer fjellets rikdommer.


(Genaro gir Supay sigaretten hans, som han velvillig røyker. Genaro's oljelampe er eneste lyset vi har. Det ligger brune tørkede kokablader strødd rundt fanget til el Tío og noen plastflasker han har blitt servert alkohol i ved tidligere besøk. Foto: Elisa Vik.)

Vi hadde vært forutseende nok til å kjøpe med oss koka og sigaretter, både med tanke på minearbeiderne og  og el Tío, og Genaro tente opp en sigarett som han plasserte i el Tío’s munn. Dere kan få et ønske nå, sa Genaro. Om han røyker sigaretten har dere hellet med dere og ønsket vil bli oppfylt. Røyker han ikke, betyr det uhell.  Om det skyldtes ventilasjonen mellom gruvegangene eller en annen naturlig forklaring, det vet jeg ikke, men el tío røykte sigaretten, og man kunne se at han dro dype trekk. Plutselig sluknet lampen, og i det stummende mørket var det eneste man så de glitrende glørne hver gang han tok et drag. Jeg tenkte med gru på hvordan man skulle unngå å falle ned i en luftekanal om man skulle komme seg ut uten lys, men Genaro fylte på mer væske og vi fikk lys igjen. “Buena suerte para los amigos” kunne Genaro konstatere: Godt hell for oss.  

Hver tirsdag og fredag holdes seremonier her til el Tíos ære, og minearbeiderne passer nøye på å  holde seg inne med fjellets eier.  Vi forlot el Tío i fred mens han fremdeles røykte sigaretten sin, og i det jeg snudde meg for å ta en siste titt, kunne jeg sverget på at det funklet i de runde blå stein-øynene hans, og det kunne virke som han sendte meg et blunk på veien. Jeg følte meg heldig i dag! 

Genaro tok seg betalt 20 bolivianos for “leie” av hjelmer og rundturen, og det føltes godt å vite at pengene gikk direkte til Genaro og faren hans, istedet for i lommen på et reisebyrå. Dessuten var dette bare en brøkdel av hva en organisert tur koster. Jeg tror også vi var heldige som fikk lære Genaro å kjenne og fikk et lite innblikk hans liv i minene.

Store drmmer i miniatyr

Uken etter den nattlige pilgrimsvandringen var min andre sjanse til å søke jomfruen av Urkupiñas velsignelse. Man drar da mann av huse til åsen der hvor jomfruen først viste seg for å hogge stein. Steinen symboliserer jomfruens velvilje og velsignelse over ønsker og drømmer som folket bringer til henne. Hele uken kunne dra til denne åsen for å hogge symbolsk stein. Åsen er oppkalt etter Golgata som på spansk heter Calvarios. Spanske Fernando som nå var blitt min medbo i Cochabamba kunne fortelle meg dette. Søndag 25. august 2002 dro jeg derfor til Quillacollo igjen sammen med Fernando, men i micro-buss denne gangen.

Dette var dagen for Alasitas-markedet, som alltid arrangeres uken etter Urqupiña-festivalen. Denne dagen gjøres hele det vanlige søndagsmarkedet om til et miniatyr-marked. Alle miniatyrene symboliserer all slags ønsker og drømmer man måtte ha for året som kommer. Man handler inn alt man ønsker seg, eller håper å oppnå i løpet av neste år. Deretter tar man med seg varene til jomfruens tempel for å få ønskene sine velsignet. Så bærer det til Calvarios for å hugge ut stein, feire sammen med familien og forhåpentligvis få omgjort alle sine miniatyrdrømmer til realiteter.

Vi vandret i folkemengden mellom de utroligste salgsboder sprekkeferdige av ørsmå ting i alle farger og fasonger. Man solgte virkelig alt mellom himmel og jord. De mest populære varene var selvsagt penger; Bolivianos, Dollar og Euros på bittesmå sedler. Litt ironisk at man i Bolivia allerede kunne få kjøpe Euro før de var innført i den Europeiske Union. Men selv om dette er en tradisjonsrik feiring følger man med i tiden. Siden Euro skulle innføres i Europa i løpet av året måtte man jo kunne ønske seg dette også. Ellers kunne man få tak i utenom bittesmå hus, biler, barneutstyr, microbusser og forretninger.


“¿Cuál te gusta, señorita? Un buen precio te doy” “Hvilken liker du, frøken? Jeg gir deg en god pris”, summet det mens jeg vandret mellom bodene. 


Andre populære ting var miniatyrdiplomer på høye og ettertraktede utdannelser. Ellers fantes noe for enhver smak, alt fra babygulerøtter og babypoteter, til og med kondomer fant jeg i miniatyr. Tro om det var et ønske om mer sex i det kommende året? Eller kanskje bare stopp i barneproduksjonen? Señoraen som solgte dem, smilte lurt, og mumlet noe om at jeg kanskje ikke burde kjøpe akkurat dem, men hun hadde veldig mye annet jeg sikkert trengte!


Hun skulle bare visst at mitt besøk her var starten på en av mine store drømmer. Som student i sosialantropologi hadde jeg med beundring og respekt lest om andre antropologers eventyr på feltarbeid i fjerne strøk av verden. Det å få dra på mitt eget feltarbeid og delta i denne feiringen sammen med bolivianerne var for meg en oppfyllelse av en drøm like stor som noen av de miniatyrrepresentasjonene kunne vært. Jeg endte opp med et utvalg mini-frukter med magneter til kjøleskapet og to ørsmå frosker som er lykkesymboler her i Bolivia. Lykke var det jeg ønsket meg i de kommende månedene i feltarbeidet mitt.


Og så gikk turen endelig til Calvarios. Ved portalen til kapellet var det enda flere selgere som i desperasjon prøvde å få solgt sine varer. “Dolares, Euros, Bolivianos! Kjøp nå, for vi går snart tom!”. En mer gigantisk overdrivelse skulle man lete lenge etter, for det bugnet over hvor enn man så. Merkelig å se folk helt seriøst tenke gjennom hva de manglet eller hva de ville trenge, fylle opp kurvene sine med varer som ikke skulle brukes i seg selv, selgere som kappet opp mini-kjøttstykker som om det var den største selvfølgelighet, og minnet sine kunder på at man kan ikke gå uten det og det og det…


Fernando kaller festen for “grådighetens fest”, for alle ber om penger eller materielle ting i mengdevis, mens veldig få ber om helse eller annen lykke. Men jeg hadde da mine to små frosk som skulle symbolisere lykke. Nesten ved inngangen til portalen møtte jeg et nesten uimotståelig søtt syn. Ei lita jente sovende midt blant alle grønnsakene som moren hennes hadde til salgs.



Vi fulgte stimen av folk opp til kapellet og videre opp på haugen for å hugge stein. Dette var en noe merkelig skikk, syntes jeg, og jeg må innrømme at jeg fremdeles ikke helt skjønner sammenhengen og symbolikken her. Men øvelse gjør mester, og da er det ikke annet å gjøre enn å delta. Med relativt butte slegger var det å finne seg en krok og hogge løs i håp om at jomfruen (og fjellet) ville skjenke meg den lykke å få løs en liten bit. I ramme alvor og med en innbitt mine hogges det løs.

Tro hva denne jenta ønsker seg mest av alt?


Familier hadde samlet seg på hver sine “tomter” hvor de hogget stein, feiret (chayando) med confetti i håret og krutt-salutter, og selvsagt med øl og chicha som deles med Pachamama (Moder Jord). Det smalt og knitret overalt fra steinhogging og kruttsalver innimellom alle skålene som i følge min forstand burde føre til en alkoholisert Pachamama. 


Nå måtte vel de lokale høyere makter være på min side, og oppholdet mitt i Cochabamba, Bolivia være godkjent og stemplet hos jomfruen og resten av de høyeste kretser. Jeg og Fernando kunne vende tilbake til Cochabamba i trygg forvisning om at vi hadde gjort vår del for et kommende givende år. :-)


(Alle foto: Elisa Vik, klikk for å se større bilder)

Gode olje-nyheter for Bolivia

Bolivia er mitt andre hjemland selv om jeg er norsk. Jeg har bodd i Cochabamba en stund og følger ivrig med på hva som skjer med landet og folket som jeg ble så glad i mens jeg bodde der.

I dag leste jeg den gledelige artikkelen til Astrid Meland i dagbladet om Norges nye planer i samarbeid med Bolivia. Hun forteller at Erik Solheim i møte med president Evo Morales ønsker å hjelpe til med å kjøpe tilbake den nasjonale kontrollen over olje- og gassproduksjonen i landet.

Det er mange som kritiserer Morales og MAS planer om dette og frykter for privat eiendomsrett og private aktører i markedet. Men det bolivianske folk har aldri nytt godt av industri på private hender og støtter nasjonal kontroll i håp om at profitt og inntekter endelig kan komme landet selv tilgode.

Bolivias økonomiske historie har vært en historie preget av tap. Landets sølvforekomster forsvant til kolonimaktene før uavhengigheten og understøttet den spanske tronen i flere hundreår. Territoriet er bare halvparten så stort i dag som det var ved uavhengigheten i 1825 etter at samtlige naboland har forsynt seg av land og ressurser i krig. Bolivia mistet sine nitrat og kopper ressurser til Chile i 1879 sammen med den utrolig viktige adgangen til havet i 1879. Acre-provinsen og store gummiressurser stakk Brasil av med i 1903 akkurat i den strategiske perioden hvor gummiprisene var som høyest i dekkindustrien. Chaco-krigen på 30-tallet resulterte i tapte territorier og oljeforekomster til Paraguay. Dessuten var det en av de mest blodige kriger noensinne i forhold til folketallet.

Det som har gitt Bolivia inntekter gjennom historien er tinn-utvinning og olje/gas. Men tin-gruvene var eid av tre familier som ikke hadde til hensikt å dele sin rikdom med resten av landet. Tinngruvene ble nasjonalisert i revolusjonen i 1952. Men den beste avkastningen gav tinn mens det var krig i verden, og prisene sank dramatisk samtidig med at etterfølgende militærdiktaturer etablerte Bolivias svære utenlandsgjeld.

Det bolivianske folket har stort sett gjennom hele historien vært statister og tilskuere til den økonomiske arena uten muligheter til å delta, uten utdanning, uten ressurser og uten de mest grunnleggende behov. Over to tredjedeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

Olje og gass er den siste virkelig verdifulle ressurs Bolivia fortsatt har. Som Solheim sier, så har Norges olje-suksess vært basert på nasjonal kontroll over oljeindustrien. I Norge mottar staten rundt 85% i skatt fra oljeselskapene. Til sammenligning har Bolivia hittil kun hatt 18% av inntektene av sin egen olje og gass.

Det gjør det ikke enklere at eksporten fordyres uten adgang til havet, slik at både Peru og/eller Chile forlanger sin store del av kaken for bruk av deres territorium. Bolivianerne har aldri glemt sin kyststripe og har fortsatt et håp om å få returnert sin rettmessige adgang til havet 137 år etter Stillehavskrigen.

Med denne historien i mente synes jeg det er på tide at den bolivianske staten, nå endelig representert av en president med et ekte demokratisk mandat, får mulighet til å disponere inntekter av egne ressurser til det beste for sitt eget folk. Og jeg gleder meg over at Norge, som har hatt en slik suksess-historie med sitt oljeeventyr kan være den som hjelper Bolivia å kjøpe tilbake store nok andeler i sin egen basisindustri til å gjøre dette mulig.

Det gjenstår mye å ta tak i dette landet, men et steg må man ta før det neste. Jeg gleder meg til å følge med utviklingen!

Invitasjon langveisfra

Hello all,

I am writing to invite you to a photography opening in Café La Republika this Friday,  August 8th at 19:00. The photos are of various mines in Bolivia and were taken by Pascal van Heesch. Jack will also be playing some music.

Hope to see you there,

PS I am attaching a formal invitation:

Bolivia Cultura tiene el honor de invitarle

A la exposición fotográfica

“mineros de Bolivia”
de Pascal Van Heesch   

La inauguración se llevará acabo del 18 de Agosto del 2006, 19:00  

Bolivia Cultura
Calle  Ecuador No. 342
Cochabamba — Bolivia  

Esperamos contar con su presencia
Para mayor información favor comunicarse al teléfono(591) - 4 -   4526028

Melankolsk og nostalgisk
Idag fikk jeg denne eposten fra min venn Lee i Voluntør-organisasjonen i Bolivia "Voluntarios Bolivia". Helt siden jeg forlot Cochabamba for tre år siden har Lee trofast sendt meg invitasjoner til all verdens arrangementer som foregår i "byen min".

Denne gangen er jeg invitert til vernissage av en fotoutstilling av Pascal Van Heesch som heter "Mineros de Bolivia", en fotosamling av minearbeidere og deres harde liv. Jeg skrev en tekst om mitt besøk til minene i Potosí i 2003, og når jeg får sporet opp mine egne bilder skal jeg legge den ut her.

Åpningen av utstillingen nå på fredag er i et hus jeg ofte vanket i, i en gate jeg kjente ut og inn. Det gir en rar følelse å lese slike detaljer som engang var så nære, og som nå stadig blir lengre og lengre borte, ikke bare geografisk, men også i fortiden.

Det er vemodig og trist at jeg ikke kan være tilstede blant mine venner i Bolivia, men samtidig er det utrolig godt å få disse påminnelsene om at livet går sin gang. Selv om jeg ikke kan være der med dem, så minner disse invitasjonene meg om at jeg fortsatt regnes og huskes blant dem og at den dagen jeg reiser tilbake, så er jeg velkommen.

Ambivalensen mellom det nære og det fjerne smelter sammen i slike små oppmerksomheter som for meg er større enn noen gave.

Pilgrimsvandring i natten

Etter at jeg i gr lot tankene mine reise tilbake til mitt feltarbeid i Bolivia, fikk jeg lyst dele en annen hendelse fra helt i starten av oppholdet. I disse dager er det nemlig store forberedelser i Cochabamba-dalen til den rlige religise dansefestivalen til re for jomfruen av Urkupia. Selv om teksten min er fire r gammel er den like aktuell i dag, siden det nattligepilgrimstoget fra Cochabamba til Quillacollo gjennomfres hvert r. I r, 2006, holdes Cochabamba-dalens jomfru (Urkupia)med selskap av intet mindre enn fem andre jomfru-helligheter, nemlig fra La Paz (Copacabana), Oruro (Socavn), Santa Cruz (Cotoca) og jomfruen av Lujn fra Argentina.


Pilgrimsvandring i natten til Quillacollo og Calvarios.

Jeg hadde bodd i Cochabamba i en mneds tid. Jeg kom hit den 13. august 2002 etter nesten to dgn ombord i et fly eller i transit p en eller annen flyplass. Jeg kjente ikke byen, ingen mennesker her, og jeg var veldig spent p hva som n kom til skje. Jeg hadde reist hit alene for bo og lre Bolivia kjenne gjennom en Cochabambinos yne, og dette skulle etterhvert bli min by. Men forelpig var jeg veldig fremmed, bde med anderledes utseende, andre tanker og andre vaner.

Fiesta de Urkupia
Det gikk derimot ikke mange dagene fr jeg fikk lre kjenne noe av det mest typiske bolivianske, la fiesta! Den 15. august ble en av de store festivalene i Cochabamba-dalen innledet med en gigantisk dansefest som kalles La Entrada i nabo-byen Quillacollo. Festivalen feires til re for jomfruen av Urqupia, og legenden forteller at Jomfru Maria med barnet viste seg gjentatte ganger for en ung gjeterjente p en av sene som heter Calvario utenfor Quillacollo. Hennes foreldre av en gruppe av landsbybeboerne s henne ogs en gang da den unge jenta ropte: ?Orkopia!!? som p Quechua betyr ?der oppe p sen!?. Jomfruen ble sett mens hun steg opp til himmelen. Ved foten av sen fant man etterp en stein-figur som forestilte jomfruen, og denne oppbevares n i kirken i Quillacollo.

Festivalen varer i flere dager og feires hvert r. Dette tas svrt serist av borgerne i Cochabamba-dalen og jeg kunne ikke la dette g fra meg. Den 16. august bestemte jeg meg for delta p den tradisjonelle pilgrimsvandringen fra Cochabamba til Quillacollo om natten for be jomfruen av Urqupia om velsignelse og hjelp med oppholdet mitt i Cochabamba. Siden folk her tar dette fullstendig serist, kunne jeg jo ikke gjre noe annet. Med siste rest av jetlag-fordelen min tenkte jeg at dette mtte g lekende lett. Jeg kledde meg godt og vandret ut i natten. Jeg var temmelig spent, bde p selve vandringen, men ogs fordi det var frste gang jeg vandret alene ute om natten.


PlazaCbba14Gjenger med ungdommer kom drivende i motsatt retning, og jeg lurte en stund p om jeg gikk feil, men skjnte etterp at de enten bare tjuvstartet p vandringen eller ville finne et fint skuested langs ruten hvor de kunne se p folk og drikke Chicha sammen.

Jeg ruslet til Plaza 14. de septiembre, hvor store mengder folk i alle aldre hadde samlet seg allerede kl. 23.30. Flere taler og sanger og lovprisninger av jomfruen senere ropte man p brerne av korset. Et stort og tungt kors begynte bevege seg over 6 brere.Inskripsjonen p korset var merkelig nok ?500 aos de la evangelisacin en Bolivia? eller ?500 r med evangelisering i Bolivia?. Kanskje det bare var jeg som reagerte p den med helt andre enn positive assosiasjoner? Folkemengden og jeg fyet oss etter korset, og sakte, men sikkert beveget vi oss rett ut av byen og i retning Quillacollo.

(foto: Plaza 14 de Septiembre, Cochabamba, i dagslys)

Underveis slo et korps flge med oss, og hoppet av igjen ved bygrensen. Det var en ganske rar flelse a vandre midt i nattens mrke sammen med en stappfull hovedgate med alle slags typer folk. Sm barn, noen ble brt, andre mtte pent g. Gamle og unge, nonner, en pastor som messet, gamle kroker og mange unge par. Jentegjenger som fnisende holdt hverandre i armene og dannet lange rekker.

Guttegjenger med brbare cd-spillere p full guffe. Musikk gjorde det forresten enklere traske avgrde uten tenke p at man hadde 5 timers vandring foran seg, s det var en god id. Andre hadde ?jukset litt? og freste avgrde p roller-blades og skate-boards. Foran korset kjrte en pick-up med roperter som ropte ut bnner, spilte salmesanger og ?El Condor Pasa?. Rundt 20 politimenn og kvinner banet vei for prosesjonen utstyrt med sykler, en bil, batonger og svartefinlandshetter. ?Hold til hyre!?

Katolsk budskap underveis:
Underveis stoppet det gigantiske flget opp p 6 forskjellig stasjoner, hvor det ble holdt en tale over et tema som hang sammen med Cochabambas fokus p Familiens r:

1. ?Familien er Guds prosjekt?
2. ?Ekteskapet er et kall, et vitnesbyrd og en misjon? ? om livets evige martyrdom og oppofrelser.
3. ?Familien er en pilgrims kirke til tjeneste for Guds rike? ? om grunnlaget for den neste generasjon.
4. ?Familien er livets kilde som fremmer menneskeheten verdighet.?

Utlmodige folk begynte n presse p for komme gjennom massene som stoppet for hre talene. Andre ville bare g, komme seg avgrde.
Usannsynlig mye folk var det blitt etterhvert fordi folk hadde sluttet seg til toget etterhvert, og n var vi vel kanskje halvveis. Det hele var stemningsfullt med en tett mengde folk, lyslykter og stearinlys, andaktige ansikter som stadig repeterte bnnene.

- "Santa Maria, madre de Dios, bendiga a nosotros los pecadores, ahoraa la hora de nuestra muerte, Amen" (Santa Maria, guds mor, velsign oss syndere, fra n og til vr siste time)

(foto: Virgen de Urkupia)

Ved alle stasjonene var det utsatt medarbeidere for radio Maria som nsket velkommen til pastor Tito Solari og gav ham ordet nr vi ankom. Menneskemengden var n flere kilometer lang, noen foran og noen bak korset. Man s mennesker s langt yet rakk i begge retninger. Det begynte bli kaldt, folk begynte bli trste og beina hadde hatt bedre dager. Langs ruten ble det tettere og tettere med gateselgere med vann, brus, og diverse snacks og mat, og matlukt blandet seg med gass-stank fra all stekingen og friteringen. Faktisk ble det vanskelig puste noen steder hvor luften fyltes av gass.

Klokken 04.00 passerte vi en bomstasjon hvor det stod Quillacollo 14km. Jaja, tenkte jeg, ingen mulighet til snu n, det er bare fortsette! Litt etter passerte vi den 6. stasjonen hvor temaet var de stakkars fattige gatebarna og familier som ikke fungerer. Gatebarn som deltok i vandringen fikk tilbud om kaffe p denne stasjonen.

N begynte jeg virkelig kjenne det i beina, og flere fant improviserte lsninger for hvile seg s lenge vi stod i ro. Stummende moerkt var det n, for det hadde ikke vrt gatelys p lenge.

Quillacollo i grlysningen:
Klokken 04.30 passerte vi endelig bygrensen til Quillacollo, og vi ble moett med dusjer av hellig vann. Jeg fr ta det som et godt tegn at jeg ble vt i kulden. Dette er et rlig fenomen, men det var likevel store yne p tilskuerene i Quillacollo nr det veltet inn med pilgrimer fra Cochabamba. I Quillacollo hadde folk overnattet ute i parkene og ventet. De l strdd overalt med ulltepper og mer eller mindre over hverandre.

Iglesia QuillacolloPlutselig ble det veldig trangt, og folk presset p fra alle kanter. Jeg tenkte jeg mtte komme meg ut av hoved-prosesjonen, og heller oppta rollen som tilskuer. Det var det imidlertid flere som hadde tenkt, og snart var alle side-muligheter like trange og fulle av folk som midt i gaten. Frem mot katedralen ble det uutholdelig trangt i menneskemengden, og jeg mtte gi tapt. Men det var ikke s lett, for ingen hadde tenkt flytte p seg for hjelpe noen ut.

- "No hay paso!" (Det er ikke passasje her) var svaret jeg fikk p mine desperate, men hflige
- "Disculpe, con permiso, por favor!"

Istedet ble jeg presset nrmere katedralen og jeg fikk et glimt av jomfruen fr jeg under sinte blikk klarte komme meg ut i en sidegate tett etter en mor og hennes lille datter som presset seg gjennom mengden som nektet flytte seg.


Jeg var helt utslitt i beina, og kjempet meg vei tilbake gjennom folkemengdene til utkanten av byen der jeg kastet meg inn i en trufi: (en slags fastrute-taxi) som skulle tilbake til Cochabamba. 2 Bolivianos og en halvtime senere var jeg endelig hjemme og i seng halv syv om morgenen. Jeg trodde n at jeg p grunn av utslitte ben og klaustrofobiske tendenser n hadde gtt glipp av fortsettelsen p vandringen til Calvarios for den symbolske knusingen avstein, s man kan bli velsignet av jomfruen av Urqupia. Men jeg skulle f en sjanse til...

Kart over Quillacollo-provinsen