Det sjette utmerkede bildet

Bloggersk anklage
Beatelill og Goodwill har tagget meg, begge med en spøkefull og godmodig anklage om at jeg ikke har blogget på altfor lenge. Jeg erklærer meg skyldig og legger meg flat.  Det er ALTFOR lenge siden jeg har skrevet i bloggen. Nå har det seg slik jeg har vært på ferie fra bloggverden og på arbeidsleir i den virkelige verden der ute, og tidslinjene mellom de to har hatt trøbbel med å forene seg. Det har ført til mindre blogging, ja nesten helt manglende blogging. Det har også ført til overfladisk og til tider manglende blogglesing. Dette er synder jeg bekjenner umiddelbart, men som jeg ikke kan love at jeg skal bøte på like umiddelbart. Vi får se hva tiden fremover bringer.

Goodwill har gitt meg en utmerkelse hvor nevnte utmerkelse skal bringes videre til 6 nye bloggere, mens Beatelill har sendt meg ut på bildejakt i eget fotoarkiv og hvor oppgaven også skal videresendes 6 andre bloggere. Bare for at det opplagte trefoldige 6-tall ikke skal bli for tydelig slår jeg derfor sammen disse to taggene, slik at summen blir 24, ikke 18. (Dette med numerisk allitterasjon er en merkelig greie, og jeg skal ikke legge mer ut om det.)

Den sjette mappen
Jepp. I den sjette mappen under mine bilder finnes bilder fra 9. juli 2008. Det sjette bildet er dessverre ikke et som kan publiseres sånn helt uten videre (personvern, samtykke og sånne ting..), derfor tar jeg det nærmeste bildet i samme mappe som jeg kan publisere og som jeg også har noe å fortelle om:

blaalys

Fra balkongen
Ved første øyekast viser dette bildet et blått rom i blå murstein og med blå furuer utenfor. Temmelig blågrått kan man si at det meste er i dette bildet. De blå gluggene tilhører undertegnede selv, mens søylene, flisene, mosaikkvinduene og utsikten tilhørte en kar ved navn Juan Manuel de Rosas*, født 1793 med det fulle navnet Juan Manuel José Domingo Ortiz de Rozas y López de Osornio. Balkongen jeg står på tilhører Rosas storgård i provinsen La Matanza utenfor Buenos Aires som han kjøpte i begynnelsen 1820-årene. Juan Manuel de Rosas var guvernør i Buenos Aires fra 1829 og var den første til å styre den nyetablerte argentinske konføderasjonen i 1835-1852.

Nå er det ikke slik at jeg kan alt om denne mannen og hans historie. Jeg visste nok at han var et viktig navn i Argentinas historie fra gammelt av, men første gangen jeg var på denne gården visste jeg ikke hvilken historisk grunn jeg sto på. Jeg var på jakt etter noen langt mindre viktige mennesker (politisk sett, men viktige likevel for meg) og som etter lang leting viste seg å være forpaktere på denne gården. Familien jobbet som vaktmestere og tok seg av vakthold og vedlikehold på palasset. Palasset og gården er ikke åpent for publikum, men omkranset av høye gjerder og voktet av hunder. Gården tilhører idag en gammel militær av en eller annen rang som har nok makt til at ikke myndighetene skaffer seg lov til å dele eiendommen i to for å bygge vei gjennom den (lang historie). Dette kunne forpakterfamilien fortelle meg. Siden jeg var deres gjest, fikk jeg likevel en omvisning og gleden av å bli foreviget på Juan Manuel de Rosas balkong i en blålig skumringstime på selveste Argentinas nasjonaldag.

Utmerket:
Så til utmerkelsen som jeg mottok fra Goodwill med beskjed om å inkludere teksten. Illustrasjonen er på et så nydelig språk at den inkluderer jeg også med glede:

proximidade

"Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET - nærhet i rom, tid og forhold. Disse bloggerne er usedvanlige, sjarmerende og søte, og formålet er å finne og være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg. Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse! Gi denne utmerkelsen til seks bloggere, som igjen må velge seg seks nye. Inkluder denne teksten på utmerkelsen deres."


Føler du deg truffet?
Altså; dette er et forsøk på bloggerehabilitering, og i den anledning håper jeg at jeg tilgis om ikke første forsøk gir et perfekt resultat. Nå er det slik at jeg har fått utmerkelsen en smule ufortjent, og med et så langt fravær fra blogglandia føler jeg meg ikke kompetent til å vurdere overrekkelse til nye prisverdige. Jeg er så ute av blogglesetrening at jeg ikke aner hvem som har fått pris, hvem som fortjener pris (for det endrer seg jo ofte fra måned til måned), og hvem som allerede har funnet frem sine bilder fra sjette mappe og sjette fil. Jeg kommer derfor ikke til å bringe taggene videre til navngitte bloggere, men lar de seks første som leser så langt som dette å føle seg truffet. Ja, du ja. Du er herved truffet, hedret og tagget - av begge taggene! Bare hvis du ikke allerede har svart på dem fra før. Og om du bare føler deg truffet av en dem, så er det greit, det også.


* Jeg linker til den spanske wikipediaartikkelen om Juan Manuel de Rosas, rett og slett fordi den engelske er kaotisk og bidragsyterne i full krangel.

Sekunder til døden


Hvor lenge kommer jeg til å leve?

levealdernorgeSånn etter all sannsynlighet lever kvinner gjennomsnittlig stadig lenger i dette landet. Kvinner født omtrent samtidig som jeg kan i Norge forvente å leve i 77-78 år, og kvinner født senere kan forvente å bli mye eldre. Stadig forbedres måtene å ta vare på helsen og medisiner til å stagge uregjerlige sykdommer, så utsiktene ser stadig bedre ut for å oppnå en anstendig alder. Spesielt om man lever i Norge.

Skal man tro skaperne av The Death Clock - nettstedet som forteller deg når du skal dø, så lar det seg jaggu regne ut! Ikke bare regner de ut hvilken dag og år du skal dø, men også hvor mange sekunder det er igjen til det store tidspunktet.

Ja, jeg måtte jo prøve. men det var ikke særlig til arvelige opplysninger de skulle ha, her baseres det hele på fødselsdato, røyking og BMI, helt uavhengig av om BMI-tallet skyldes fett eller muskler, indre fett eller underhudsfett osv. Men man skal gjerne få folk til å fylle det ut, da kan det ikke bli for komplisert, iallfall ikke med ting man ikke helt vet. Ingen variabler om arvelighet er tatt med. Så joda, man skjønner at dette er ikke så alvorlig som temaet kanskje skulle tilsi, det er vel helst bare for å minne oss på at sekundene går - sekunder til døden.



Hyggelig maskin

Jeg var særdeles heldig med utfallet, syntes jeg. Maskinen fortalte meg at jeg blir nesten 104 år gammel, og den store dagen er 21. februar 2075.

levealderoslo
Og den stakkars kvinnen som ble født 8 dager før meg, men med ellers like forutsetninger, ville forsvinne 15 år tidligere, påstod maskinen, så jeg følte nok en gang at jeg var født på en lykkedag. Det følte jeg helt til jeg ville sjekke detaljene på min egen dag igjen. Nå ble jeg plutselig ikke 104 år lenger, men bare 88. Febrilsk trykket jeg på nytt, og fikk opp alderen med et par år, 92. Så trykket jeg litt vilt noen ganger og fikk varierende dødsdager i et tidsrom mellom 2060 og 2075. Det siste trykket gav det beste resultatet hittil, med en snau måned ekstra - jeg skal ikke dø før 11. mars 2075. Jeg tror jeg slutter der, mens leken er god.

The Death Clock er altså ikke pålitelig. Det var ikke noen stor overraskelse, men det som likevel var litt overraskende er at den faktisk ikke regner ut sannsynlig dødsdag basert på en utregning. Ellers ville vel ikke de samme opplysningene gitt så store forskjeller i svar? Er det noen som vet hvordan den faktisk regner? Tilfeldig generering á la Lotto-trekning?

Jeg tror likevel jeg har en viss sjanse til å bli gammel, riktig gammel. Min familie er sterk helsemessig, og mine fleste forfedre har passert 90 før de forlater livet. Med gode gener og positiv innstilling til livet burde jeg kunne klare de 100. Det vil selvsagt vise seg. Kanskje tar den bussen knekken på meg neste gang?


Tabell-illustrasjonene er hentet fra ssb.no

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Meme: Hvilken post i bloggen din...

Iversen lar alle som føler seg kallet gyve løs på dette memet som opprinnelig stammer fra Esquils årlige meme-tradisjon. Jeg føler meg kallet fordi bloggen lenge har lidd under alt-for-mye-annet-å-gjøre-syndromet, men det er på tide å komme igang igjen. Et meme blir da lavterskel, og dette memet er en så god introduksjon til herværende blogg at det skulle gi dere noe å lese på mens jeg finner på noe nytt. Here goes:


Hvilken post i bloggen din er bloggens mest kommenterte, og hvorfor?

Den mest kommenterte posten var også den som skapte hetest debatt. 83 kommentarer ble det til slutt inkludert mine svar på kommentarer. Det ble en kontroversiell debatt som fortsatt surrer rundt på andre blogger. Det var også en smule slitsom debatt med unødvendig steile fronter, så det er en stund siden jeg har beveget meg inn på temaet.


- var den første som ble så mye kommentert at du ble overrasket?

Bumerang rasisme var den første posten som fikk oppmerksomhet fra andre bloggere og det var en hyggelig overraskelse for en nyklekket blogger. Den var en del av en antirasistisk stafett. Det ble en post jeg selv liker godt fordi jeg fikk bruke både hverdagslige og faglige sider ved meg selv, og den har noe å si til samfunnet som sådan. Derfor var det også en gledelig overraskelse at den fikk kommentarer og oppmerksomhet! Posten var også en av de første som ble presentert på Sonitus, noe som jo er en ære.


- ville du helst at statsministeren (eller en annen med makt) skulle lest?

Statsministeren kunne godt lest litt om sykkelstier midt i brøytekanten, mens jeg kunne godt tenke meg at noen med mediemakt hadde tatt til seg posten om de hissige mediastereotypene og kanskje skapt noe mer nyansert nyhetsbilde.


- ville du helst at drømmedama/mannen skulle lest?

Jeg er en av mange kvinner som ikke kjenner seg igjen i myten om at kvinner snakker i koder, tolker og analyserer for mye. Jeg snakker rett frem, men blir stadig mistolket av _menn_ som tolker og analyserer for mye og tror at jeg må mene noe annet enn hva jeg sier. De hører rett og slett noe annet enn hva jeg sier, og for å berolige en evt. drømmemann kan "Har noen sett spaden min?" være en fin bruksanvisning på Tiqui. Dessuten er jeg en impulsiv og noe utålmodig sjel som heller vil gjøre noe enn å bruke times- og dagesvis på et eller annet medium for å snakke om å gjøre noe som ikke blir noe av. Også nyttig forhåndsinfo om Tiqui.


- har best bilder av deg selv?

Det må være denne ;) Og dermed må den vel også tilføyes til postene som drømmemannen skulle lest?


- har de beste kommentarene?

I posten om "Snakker kvinner i koder II" slo Yaldaboath til med en klassiker i kommentarfeltet! Opptil flere gapskattet både av posten og kommentarene.


- har kommentar fra den mest kjente personen?

Ingen virkelig kjendis har lagt igjen noe spor hos meg, men jeg synes det er ekte stas når noen jeg har skrevet om eller kommentert titter innom med fullt navn. Sondre Båtstrand, talsperson Grønn Ungdom fant ut at jeg hadde kommentert hans artikkel i Aftenposten, og ansatte ved Oslo Sportslager har kommentert og beklaget en uheldig episode - noe som gjør at man føler at bloggingen når frem og har en misjon.


- ligger på toppunktet i leseutviklingen?

elisavik111180039237thumbJeg har hatt en dalende leserutvikling etterhvert som publiseringsfrekvensen har gått ned, noe som er helt forståelig når det finnes så mange andre bra blogger som poster hver dag. Men den tiden jeg fikk en storm av lesere var da facebook ble poppis og journalistene fant min humoristiske sammenligning av facebook med "I love you"-viruset for noen år tilbake. Jeg og bloggen havnet i magasinet i Aftenposten og besøkstallet på bloggen var selvgående i flere uker kun til denne ene posten.



- blir oftest funnet av søkemotorene, og hva søker folk på?

manoftheyearDet er to poster som er gode gamle travere som søkemotorene stadig henter opp igjen. Det ene er bildene fra "Man of the Year 2006". Besøket til denne posten er også godt hjulpet av at noen linket til det fra et diskusjonsforum som jeg ikke selv kan gå inn på. Det andre er mitt meget praktiske, men frustrerte innlegg om sykkelvedlikehold. Der jeg trodde jeg var alene om å ikke ha fått med seg barnelærdommen, viste det seg at 30-40 stykker lurer på det samme som jeg nesten hver eneste dag. Søkeordene er ikke mer spennende enn "Man of the year" og "sykkelvedlikehold", "Skifte bremser", "justere gir", "skifte sykkelslange" osv osv.

Jeg klarer imidlertid ikke dy meg for å ta en liten digresjon her. Dere husker antagelig nyhetsstormen rundt de norske jentene som ble arrestert i Bolivia for diverse uhumskheter? Vel, jeg ble også arrestert i Bolivia for flere år siden - for andre uhumskheter, satt i varetekt på den samme politistasjonen som disse jentene i Cochabamba, men slapp heldigvis fengsel. Denne historien, som ble fornøyelig da den endelig var over, har jeg selvsagt blogget. I det det verste mediesirkuset stod på rundt disse jentene lå min bloggpost øverst på google-ratingen i flere dager - nesten en uke - foran alle avisartikler og annet sladder. Nesten uansett hva folk søkte på i forbindelse med saken: Bolivia, arrestert, politi, Cochabamba osv, så havnet de hos meg! *knegg*


- er mest undervurdert?
Fire minutter var jeg veldig fornøyd med, men posten fikk relativt liten oppmerksomhet. Ellers kunne jeg vel tenke meg at noen av de opphetede debattene som blogglandia har sett kunne hatt godt av å vurdere denne en gang til.


Jeg gjør som Iversen og sender memet videre til samtlige som måtte ha lyst.

123 - Les bok!

Beatelill hanker meg inn igjen nå som jeg hadde falt ut av bloggerutinene og sunket ned i en komfortabel, bekymringsløs og skrivefri sone. Hun har tagget meg med bok-memet som farer rundt på bloggene for tiden.
Memet er som følger:

1. Finn frem nærmeste bok.
2. Åpne boken på side 123.
3. Finn den femte setningen.
4. Post de følgende tre setningene på bloggen din.
5. Tagg fem bloggere og skriv hvem som tagget deg.


Nå har det seg slik at dette ble vanskeligere enn antatt. Nærmeste bok har ingen side 123. Det er en kort reiseguide til Praha, hovedsaklig bestående av kart. Ved siden av ligger det en bunke med papirer og bøker jeg skulle lest, men i den bunken er det også bøker som er kortere enn 123 sider. Det dreier seg om "Patrimonio Arquitectónico y Urbano de San Carlos de Bariloche" som er en bok om praktfulle arkitektoniske verk nord i Patagonia, med tegninger og historie. Få setninger å få ut av den, spesielt siden side 123 ikke eksisterer. Neste bok i bunken holder seg også i Patagonia og er historieboken "Bariloche, my Home" på 121 sider. No good. Den lille søte under der er på bare 55 sider og heter "Den norske sjømannskirke i Buenos Aires 1888-1948".

carrhistoryNå må jeg reise meg fra skrivebordet for å finne nærmeste bok. På nattbordet ligger to bøker. En samling av Jorge Luis Borges sine noveller, men øverst ligger en bok som jeg har tyvlånt fra Yaldaboath. Jeg vet ikke helt om han er klar over at jeg har lånt den, så derfor er det jo litt pinlig å måtte annonsere det på internett, men here goes:
Boken er skrevet av Edward Hallet Carr og heter "What is History?":

Side 123, femte til syvende setning sier:
"When we call a historian objective, we mean I think two things. First of all, we mean that he has a capacity to rise above the limited vision of his own situation in society and in history - a capacity which, as I suggested in an earlier lecture, is partly dependent on his capacity to recognize the extent of his involvement in that situation, to recognize, that is to say, the impossibility of total objectivity. Secondly, we mean that he has the capacity to project his vision into the future in such a way as to give him a more profound and more lasting insight into the past than can be attained by those historians whose outlook is entirely bounded by their own immediate situation."


Enhver som måtte ha en bok på minst 123 sider liggende i sin nærhet må gjerne ta opp stafettpinnen hvis man føler for det.

Ting jeg skulle skrevet

Jeg har vært på reisefot. Jeg har ikke hatt med bærbar PC. Jeg har observert, tenkt, blitt utfordret, fått ideer, men har vært forhindret fra å skrive. Hindringene må nok innrømmes å ha vært like mye manglende selvdisiplin som rene hindringer fra omgivelsene, men likevel. Nå har jeg så mange titler på notatblokken at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Erfaringsmessig er det alltid vanskelig å velge hvor jeg starter fordi jeg egentlig har lyst å skrive alt på en gang. Det går jo ikke. Jeg har trøstet meg med at uken som kommer skal bli roligere og da skal jeg skrive. Men så blir ikke den kommende uken noe roligere likevel. Sånn er livet. Her er noen av overskriftene jeg gjerne skulle ha fyllt bloggen med, men som ligger på vent:

Personlig/dagbok:
Reisebrev fra Praha
Askepott på slottsball
Slekt skal følge slekters gang
Perfekt kombinasjon: Bergen i mai

Betraktninger og forargrelser:
I retning avhold
Om sosiale tabu
Om alenetid og aleneaktiviteter

Ideer og refleksjoner:
Om verbfraser versus substantivkategorier

Å dele dem opp i typer er kanskje unødvendig, alle overskriftene dreier seg jo om tanker inspirert av de siste ukers dagbok-hendelser. Da er jeg vel en ekte dagbokblogger, bare at jeg ikke har klart blogge dagboken ennå.. Kanskje dere kan fortelle meg hvilke som vil være fullstendig uinteressante, så slipper jeg å bruke tid på dem?

Om skriftlig sosialitet

Håkon på Digme:Blogg skriver om bloggbedrag og annet fanteri. Han stiller spørsmålet som Aftenposten tar opp om "Er det greit at en blogger tillater seg å opprette helt fiktive personligheter som igjen etablerer ekte forhold til virkelige mennesker?" Det kommer frem i innlegget hans og i kommentarfeltet at det kommer helt an på hvordan man oppfører seg med sin fiktive personlighet. Dette er jeg enig i. Denne debatten gir meg assosiasjoner til noe vi diskuterte som fillene føyk for ikke så lenge siden.

Parallell til debatten om anonymitet på nettet
Da tenker jeg tilbake på forrige anonymitetsdebatt hvor jeg i et kommentarfelt på iNorden hevdet at det ikke var anonymiteten i seg selv som var problemet, men oppførselen, og at det ikke var et 1 til 1-forhold mellom anonyme kommentatorer og skammelig oppførsel. Heller ikke alle kommentatorer med fullt navn oppfører seg eksemplarisk. På samme måte blir det vel her, det er ikke et 1-til-1-forhold mellom fiktive personligheter og lureri av andre. Kan vi da være enig om at det er ikke greit å bevisst lure andre, og at det er handlingen "å-lure-andre" som er ugrei, ikke det at man blogger med pseudonym?

Her må man tydeligvis holde tungen rett i munnen.

Parallell til nettet som sosialiseringsarena
Jeg tenker i tillegg tilbake til min spede begynnelse i nettverden, før jeg begynte med blogg. Jeg hadde en profil på den tidens største datingarena og her var jo hovedpoenget å bli kjent med folk, ikke primært skrive, publisere og debattere som vi gjør i bloggverden. I den sammenhengen ble det også heftig diskutert fiktive profiler. Noen var ikke fiktive profiler, men presenterte seg med egenskaper som kanskje ikke helt hadde rot i virkeligheten. Noen presenterte seg med egenskaper de selv trodde hadde rot i virkeligheten, men som andre oppfattet annerledes. Alle tre variantene ble i ulik grad oppfattet som lureri.

Illusjoner gjennom skrivekjemi til forskjell fra personkjemi
Det jeg lærte var at skrivekjemi og personkjemi er to vidt forskjellige ting. Og at selv om man tror man kjenner noen skriftlig, så starter man likevel på scratch den dagen man møtes. Og jeg lærte at det går an å bli glad i, til og med forelsket i ordene til en profil, bare for å oppdage at den personen man hadde innbilt seg eksisterte viser seg å være en "annen" når man møtes. Dette skjedde selv om den andre hadde prøvd å være ærlig med sine ord. Noen ganger resulterte dette i et slags savn over en person man trodde eksisterte som viste seg å ikke være slik man trodde likevel - og dermed i realiteten ikke-eksisterende.

Hovedleksen jeg lærte, den om forskjellen mellom skrivekjemi og personkjemi, betyr jo at det lureriet jeg følte, var på grunn av illusjoner jeg selv produserte på bakgrunn av hvordan jeg oppfattet ordene, og at jeg antagelig måtte ta det største ansvaret for dette selv. Jeg synes derfor ikke jeg kan klandre andre profiler som prøvde å opprette et ekte forhold til meg og andre virkelige mennesker for at jeg tolket dem feil. Jeg kan heller ikke anklage dem for at de har dårlig selvinnsikt, det var vel heller jeg som bommet på hvordan jeg oppfattet ordene? Kan de klandres for at jeg trodde jeg hadde etablert eller ønsket å etablere en relasjon til den personen jeg trodde de var? Nei.

Motivet og hensikten er avgjørende
Noe helt annet var det da det ble opprettet en profil, styrt av tre personer, med utelukkende den hensikt å ta hevn på meg. En avvist mann taklet ikke et nei, og fikk overbevist noen venner til å planlegge den ultimate ydmykelsen av "meg", eller den han måtte ha oppfattet at personen bak min profil var. En ny profil ble opprettet med tanke på at den skulle appellere til min profil, basert på hva jeg hadde skrevet om meg selv. Planen var å etablere kontakt med meg, komme på godfot, for deretter å bli mitt verste mareritt. Heldigvis ble planen avslørt før de hadde kommet skikkelig igang.

Jeg håper dere, som jeg, ser forskjellen på disse eksemplene, der motivasjonen og hensikten bak nettoppførselen er så ulike. De første eksemplene kunne også føles som lureri, men ble det kun fordi jeg selv hadde lagt for mye i det, og ikke tatt stor nok høyde for forskjellen i skrivekjemi og personkjemi. Det siste eksempelet var derimot cyberstalking hvor hensikten var ondsinnet fra utgangspunktet, og hvor en ekstra fiktiv profil var nødvendig ettersom den opprinnelige var blokkert fra å ta kontakt med meg.

Kan vi derfor ta debatten videre til å handle om at det er handlingen "å gå inn for å begå bedrag" som er uakseptabel, og dermed skille dette fra den store gruppen uskyldige bloggere som ikke bruker sitt eget navn? Eventuelt kan vi avslutte debatten med å konkludere at det er uakseptabelt å plage andre, men ellers kan man blogge som man vil?

Pause

flowerTiqui tar en pause. Jeg legger ikke ned bloggen, men har behov for å ta en pause og gjøre andre ting. Takk til alle mine lesere og kommentatorer for hyggelig samvær så langt!

Kos dere imens med fortsettelsen av Bloggidol 2008!


Ett

Iskwew har tagget meg med en spørsmålsliste som hun fikk fra Goodwill via Avil og Lothiane. Utfordringen er å svare på dem med bare et ord. Det kan by på problemer ettersom jeg etter Gunning Fog-indexer og andre lure tekstmålingsinstrumenter (det var iallfall et langt ord, om bare ett) skriver setningene mine lenger enn langt. Men ok, here we go:

1. Hvor er mobilen din? Nattbordet
2. Skildre kjæresten din? Keiser
3. Håret ditt? Langt
4. Moren din? Energisk
5. Faren din? Matglad
6. Hva er favorittingen din? Tekoppen
7. Hva drømte du om i natt? Argentina
8. Hva drikker du helst? Te
9. Drømmebilen? LotusElise
10. Hvilket rom er du i nå? "Kontoret"
11. Eksen din? Kyllinginfluensa
12. Din største skrekk? Hmm
13. Hva vil du være om ti år? Underveis
14. Hvem var du sammen med i går kveld? Togpassasjerene
15. Hva er du ikke? Tålmodig
19. Det siste du gjorde? Handlet
20. Hva har du på deg? Klær
22. Favorittboka di? Underfundig
23. Det siste du spiste? Lunsj
24. Livet ditt? Ambivalent
25. Humøret ditt? Ettertenksom
26. Dine beste venner? Omsorgsfulle
27. Kva tenker du på akkkurat nå? Utpakking
28. Bilen din? Sykkel
29. Hva gjør du akkurat nå? Skriver!
30. Sommeren din? Avbrutt
31. Sivilstatus? Enestående
32. Hva er på tv-en din akkurat nå? Mørke
33. Når lo du sist? Julen
34. Når gråt du sist? Avreise
35. Skole? Avsluttet

Avskjed

feliz%20navidad%20%209Så var dagen kommet, den jeg har grudd meg til en stund nå. Samtidig har jeg gledet meg. Avskjedens timer er ispedd ambivalente svingninger mellom glede over gode stunder, sorg over å ikke skulle ses mer, og glede over å snart se igjen de jeg ikke har sett på snart syv måneder. Idag går flyet mitt tilbake til Norge, og denne gangen skal jeg være med.

Det blir stille her i noen dager. Det tar tross alt noen dager å fly hjem. Deretter er det julefeiring og da har både jeg og dere annet å gjøre enn å henge i blogglandia. Titter sikkert innom igjen i romjulen. Da får vi hvordan det gikk med tilbakevenning til det norske. Ha en riktig god jul så lenge!

Tiqui utestengt fra Wordpress-delen av bloggverden

Oppdatert 6. oktober 2007:

Etter en hyggelig brevveksling med Mark fra akismet er jeg like langt. Han ser at kommentarer og trackbacks jeg sender ikke går gjennom, sier de burde gå gjennom, men trøster meg med at de går til moderering og ikke til spam. Men jeg er jo like langt, fordi jeg likevel må gi beskjed til bloggeiere hver gang jeg kommenterer for at de skal finne kommentaren eller trackbacken. Og etter at kommentaren min er funnet er gjerne debatten gått en helt annen retning. Timingen på kommentarer blir da vesentlig ute av balanse, og man får praktisk talt ikke deltatt i noen diskusjoner.

Akismet skal ikke ha noen geografiske begrensninger, men det er jo rart at jeg aldri hadde dette problemet når jeg kommenterte fra norske IP-adresser? Det er også rart at det kun er wordpressblogger det gjelder. Andre blogger og andre filtre godtar mine kommentarer.

Her er brevvekslingen:

Hi, We have no geographical or country bias with any aspect of Akismet.

I have done some checking though and there may have been a problem. You can try pinging and sending trackbacks to                 
http://tamba2.org.uk/wordpress/TestTrack

Any problems, let me know.
Mark
 
Thank you so much for looking into this.

 Now I've sent a trackback to the adress given from my blog http://tiqui.blogg.no/, and commented on the most recent testpost.

 I cannot see my trackback at your site and my comment awaits  moderation, it says, but you might have all comments on moderation?  I know that comments from Slovenia often are spam-filteret, too, although the blog's owner every time define them as "non-spam".

 Hope you find out what the problem is!
Tiqui

The comment did go to moderation - but not spam. You can login there to check                                                                             
user ***
password ******

but they should gg through.
Mark

Thanks for keeping me posted, Mark,
I also sent a trackback to the same post from one of my own posts. I cannot see the trackback at your testsite. Like you said, it should go trough, is there anything I can do to avoid being held in spam and/or moderation (when full moderation is off, that is)?
Thanks again, Tiqui

There isn't anything you can do, sorry. But it is going to moderation so it will be seen.                                                                       

Sorry i can't help more.
Mark


*****************************************************************************************
Noen wordpress-bloggere er etterhvert blitt godt vant med å få epost fra meg.

Hver gang jeg kommenterer eller sender en trackback til en wordpress-blogg fra en latinamerikansk IP havner jeg nemlig i spamfilteret. Så lenge jeg befant meg i Norge hadde jeg ikke dette problemet, men både fra Argentina og fra Bolivia har akismet rett og slett utestengt meg fra det gode selskap av wordpress-blogger.

Iskwew er særdeles hjelpsom og har testet alle varianter for å finne en løsning på det, gitt meg en egen bruker så jeg kan logge meg inn, og Goodwill har prøvd å definere mine kommentar-detaljer som "not spam". Ingenting hjelper, og nå har jeg rett og slett sendt en mail til akismet som dere kan lese under. Det som kanskje kan bli vanskelig er at akismet-folkene kanskje er en smule lei av å lese post fra spammere som mener de er urettmessig blokkerte, og at jeg lett kan havne i spamfilteret her også...

Om jeg finner en epost-adresse sier jeg som regel fra, men ikke alle har epost-adresser lett tilgjengelig. Jeg setter derfor pris på wordpress-bloggere leter litt ekstra etter Tiqui i spamfilteret, fordi jeg kommenterer faktisk seriøst selv om jeg sitter på en latinamerikansk IP-adresse...

Hello! I know you're doing a wonderful job keeping spam away from the blogs and keeping the commentaries as cleen as possible.

I am Norwegian, and my blogs (both the wordpress blog and my other blog at http://tiqui.blogg.no/) are based in Norway, but this year I am living and travelling in Latin America.


My problem is that I cannot comment or send trackbacks to other wordpress blogs while I am online from an Argentinian or Bolivian IP. (These are the two countries I have been in so far, it might also apply to other Latin American IPs.)


I try to keep in touch with the blog world in my country (Norway) and elsewhere while I am travelling, but all my comments and trackbacks are filtered as spam in all wordpressblogs using akismet, even in those where the owners have tried to define my details as "not spam". Even in the blogs where I have a user my comments are filtered as spam even when logged in.


Is there a spam-bias towards certain geographical IP-adresses or is this completely random?

It gets difficult to participate actively when I have to email the blog's owner everytime I make a comment or send a trackback to their posts, so that they can rescue me from the spamfilter.


With kind regards,
Tiqui, Norwegian blogger in Buenos Aires


Curious!

I det siste har bloggen fått et betydelig besøk fra USA. Mine norske lesere har kanskje ikke sviktet meg, men de utgjør ikke lenger mer enn halvparten av de geografiske besøkene hit. Det som gjør meg så nysgjerrig, og derfor også at jeg skriver denne metaposten, er at besøkene fra USA i all hovedsak kommer fra samme sted, fra San Jose i California. Siden jeg skriver mest på norsk, mistenker jeg derfor at dette må være en norsk-talende person. Og takknemlig nok innbiller jeg meg også at vedkommende har fått sansen for hva jeg skriver og derfor stadig kommer tilbake.

Med et så intensivt besøk som kommer fra den kanten, klarer jeg ikke lenger å styre min nysgjerrighet, hvem er du/dere som stadig beærer meg med besøk fra California?

Dersom du/dere er for beskjedne til å kommentere offentlig, så finnes min epost-adresse på mer... - linken

Jeg vil gjerne komme i kontakt med deg/dere!


image171
Landfordelingen av de siste 100 besøk

Tiqui - et år som blogger

Ett års jubileum

For et år siden skrev jeg mine første ord på denne bloggen. Etter et gjesteinnlegg hos Iskwew fikk jeg min egen blogg, og åpnet den 3. august 2006 med en kjærlighets-erklæring til tango.  Det gjorde jeg med en beskrivelse av tordentango. En utendørs milonga i Ibsenkvartalet i Oslo som ble overrasket av regn og torden, men hvor dramatikken i været bare økte dramatikken og lidenskapen til danserne.

Jeg fortsatte med å legge ut tekster i full fart, før jeg fikk et tips av Rafiq om å spare litt på dem, og ikke legge ut mer enn en eller to om dagen. Det var et godt tips, fordi ingen blar nedover i mange innlegg dersom man ikke er spesielt interessert. Dessuten var det ingen som visste om bloggen min, så de første innleggene ble jo ikke lest.


Første oppmerksomhet

Men allerede etter en uke fikk jeg min første tag. Iskwew tagget meg i den antirasistiske blogstafetten, og selv om den opprinnelig dreide seg om situasjonen til afghanerne i Oslo valgte jeg å skrive en kommentar om hvordan hverdagsrasisme og negative fordommer om andre lett kan slå tilbake på oss selv. Posten ble hetende bumerang rasisme, og for første gang fikk jeg en del oppmerksomhet fra bloggverden. Jeg havnet på populær-listen på bloggrevyen, og fikk et anstendig antall kommentarer. Faktisk var jeg ganske stolt av den teksten. (Oppsummering av hele stafetten finnes hos Elvis Bling Laden)


Tematikk

Jeg har ikke hatt noen streng stil på bloggen, heller ikke noe ensrettet tema eller innhold. Jeg har skrevet om det som faller meg inn, tanker som kverner i hodet, og om ting jeg er opptatt av. Jeg har skrevet kommentarer, refleksjoner, beskrivelser og noen formaninger. Jeg har deltatt i debatter, men bare en gang gikk debatten hett her på min egen blogg. Det var den gangen jeg skrev om min avdøde venn som ble trakassert til selvmord for sin legning.


Lesere

Med unntak av denne posten har Tiqui-bloggen vært et rolig sted, med noenlunde siviliserte kommentatorer og fin oppførsel. Jeg har en håndfull faste lesere, og noen som er innom av og til. Men stort sett har besøket holdt seg på et nivå som er greit å håndtere for en som liker å skrive, men som gjerne gjør det periodevis, og ikke produserer hver eneste dag. De to postene som har skaffet mest søkemotor-trafikk er ikke egentlig representative for resten av bloggen, så selv om det i perioder har vært større trafikk har det ikke resultert i økt kvalitetsbesøk, og med det mener jeg lesere som kommer tilbake og gjerne lar tankene spinne litt på det de leser, og skulle de ha noe å tilføye, så dumper det kanskje inn en kommentar eller tilbakemelding.


Ny takt

Fra oktober måtte jeg sette ned publiseringstakten for å bli ferdig med hovedfaget mitt i sosialantropologi. Heldigvis kom jeg i mål og gjorde det atpåtil bra, og det uten å droppe bloggen helt. Det har vært jevnlige oppdateringer, selv om det ikke lenger var hver dag, og kanskje ikke like mye arbeid bak hver post.

Etter jeg forlot den norske hverdagen og dro til Argentina har besøkstallet gått betraktelig ned. Årsaken er både den at jeg ikke har skrevet like ofte - jeg har måttet være litt tilstede i Argentina også, ikke bare online - men kanskje også at jeg har fjernet meg fra den norske debatt-hverdagen. Jeg ser ikke noe poeng i å kommentere norske agurker og engler fra Buenos Aires, til det er det altfor mange andre som har gjort det hjemme.


Ny hverdag

Nå som jeg er i et annet land, en annen kultur og en annen hverdag har bloggen naturlig nok blitt mer en Argentina-nisje. Da er det ikke så rart om de som ikke har spesiell interesse for akkurat denne delen av verden finner andre steder å lese. På den annen side er det stadig allmenrelevante refleksjoner jeg gjør meg her også, og verken livet eller menneskene er særlig annerledes enn virkeligheten i Norge. Med vesentlige forskjeller i infrastruktur, koder og vaner, selvsagt, men likevel opplever menneskene de samme typer utfordringer og søker de samme typer løsninger på livets, kjærlighetens og samfunnets mange problemstillinger.

 
Mennesker imellom

Og det er jo nettopp disse mellommenneskelige forholdene jeg alltid har vært opptatt av. Det gjelder både faget mitt, bloggen min, og mine tanker generelt i hverdagen. Jeg er opptatt av mennesker, deres erfaringer, deres historier, deres forhold til hverandre, sosial dynamikk, kommunikasjon og måter å forholde seg til samfunnet og livet. De postene jeg har skrevet som dreier seg om slike tema er også de jeg er mest fornøyd med.

Jeg har hatt stor glede av bloggen, skrivingen, kommentarene og kontakten med den norske bloggverden i løpet av dette året, og jeg håper at noen av dere også har hatt glede av mine ord, og mine kommentarer på deres blogger. Som en liten oppsummering av året som har gått nevner jeg nedenfor noen av mine egne favoritter fra arkivet:


Relasjoner:
Menn som terskelfenomener
Forutinntatte antagelser 
Tenn et lys mens man venter
Ukjente venner - eller om å prate med sidemannen
Gammel nok til å bestemme selv

Observasjoner:
Mørke sekters søndagsrituale 
Den navnløse
Sykkeltur i vinterstemning
Blikkflørt

Kommentarer:
Hissige media-stereotypier 
Penger eller medmenneskelighet
Kulturelle koder for avvisning ute på anbud
Er menneskets adferd styrt?
Alene?

Emosjonelt:
Gamle minner - gamle fiender
Arr

Personlig:
Om å overvinne seg selv - eller jada, masa
Romvesenet i det oransje landet

Fotografisk meddelelse

Hva er du flink til?



Hva drømmer du om?





Hva er det beste med hjemstedet ditt?





Hvem drømmer du om å kline med?



Hva ville du gjort om du var statsminister for en dag?



Hva er du mest redd for?



Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?



Hvilket yrke ønsker du deg?



Hva ville du sunget på idol-audition?



Hvorfor er du ikke kjendis, egentlig?



Hvem tagger du?




Facebook og ettersøkt utvalg

Facebook opp og ned og i mente er hva jeg ser og hører når jeg åpner blogger (inkludert min egen), leser aviser, tyvlytter på samtaler eller deltar i dem. Nå er en av fordelene med systemet at man har grupper som kan arrangere events hvor man kan lage riktig så mange oppgaver for festlige lag.  Det som er dumt er at man må kommunisere der uten å kunne se kroppsspråk - noe som kan være greit før man møter noen for å gjøre alvor av 17 mai feiring i Paris. Det er ikke alltid man har anledning til å drikke alkohol i festlige anledninger, spesielt siden vi fortsatt ikke har fått innført 18. mai som offisiell helligdag. Mens vi venter på denne feriereformen kan jeg anbefale å be bartenderen om en alkoholfri mojito - den er nesten likegod som originalen og mye billigere! Er det litt skummelt å prøve drinker uten alkohol, synes du? Vel, "Kom igjen" sier CC Cowboys, av og til må man bare hoppe i det:

"Så kom igjen, kom igjen
Vi står i nærheten av en drøm
Tiden vår går så fort
Men livet er ikke kort
Så kom igjen, så kom igjen
"

Dette er kloke ord, man har bare et liv, og man bør prøve å få levd det slik at man kan fylle det med det som er meningsfullt. Det bør også være opp til enhver å definere hva som gir mening i sitt eget liv. Andre mennesker burde kunne respektere at andres veier og valg ikke alltid faller sammen med deres egne prioriteringer. Å godta homofile ekteskap utelukker ikke at den stereotypiske kjernefamilien fortsatt kan bestå av mor far og unge, men det lar seg gjøre å leve med flere varianter av familier og respektere at andres kjærlighet ikke er lik sin egen, men likefullt verdifull og meningsfull for andre. Faktisk har undertegnede Tiqui flere meninger om hvordan meninger om andre lett kan slå tilbake på en selv.

Meninger er seriøse saker, men vedlikehold er nesten like alvorlig. Dersom man ikke passer på å justere gir og skifte bremseklosser på sykkel, kan det lett gå galt ute i trafikken, og trafikkulykker er definitivt seriøse saker. Og mens vi snakker om dødsens alvor, ingenting er vel mer alvorlig enn fotball? Det ryktes at det som skulle være et vennskapelig spill for å knytte sport, regioner og land sammen i stadig økende grad styres av penger og korrupsjon. Det er kanskje ingen tilfeldighet at de beste spillerne befinner seg på tabellen med de rikeste lagene i verden

Disse spillerne har vel kanskje så god råd at de ikke trenger å notere rammenummer på syklene sine eller tegne forsikring om ulykken skulle være ute.  Vi andre, vanlige dødelige uten de store formuene må derimot sørge for litt orden og struktur i livene våre, slik at ikke uheldige omstendigheter skaper totalt kaos. Noen som virkelig vet hva det vil si å måtte organisere det meste er familier som har delt omsorg for felles barn og gjerne med hver sine barn på hver sin kant i tillegg. Man må virkelig holde tungen rett i munnen for å sørge for barnets beste i slike situasjoner!
 
blogg.klype.net er en blogg hvor man finner betryggende lite om sex treff eller wet t-shirt - konkurranser. Dessverre finner man litt for lite om sykkelvedlikehold der også, så i de tilfellene må man heller ta turen hit - eller på et sykkelverksted. Klypa var derimot desto mer opptatt av frihet, røyking og konsekvenser for en tid tilbake.

Alt i alt er innholdet i de fleste blogger litt som de berømte teatermasker - det finnes både noe å smile av og noe å bli trist av og provosert over. Hva bloggere skriver om spenner alt fra en stemning i en sommer-aften til groteske saker om voldtekt og holdninger, og noen bloggposter kommer rett og slett bare rekende på en fjøl. Det var det som var tilfelle med manuset til Man show - det kom flygende og flagrende nedover gaten og omtrent tigget om å bli blogget om.


*****
PS: Linkene her er søkeord som har resultert i besøk på min blogg, i den rekkefølgen de ble funnet pr i går kveld, med link til det innlegget de forvillede leserne klikket seg inn på. For ordens skyld er like søkeord bare nevnt en gang. Facebook går igjen i godt over halvparten av google-trafikken min, og det ville blitt usedvanlig kjedenlig om jeg skulle finne på noe om facebook 15 ganger mellom hvert søkeord av andre varianter. Ofte finnes svært lite av det innholdet man måtte ha i tankene i den aktuelle posten. Den eneste leseren jeg er sikker på at kom til rett sted er den som smigrende nok søkte på Tiqui ;)

PPS: Dette var en tag fra Iskwew, og siden jeg har fått en annen tag fra Frøken Makeløs som ligger på vent, så får jeg tagge henne tilbake, så er vi skuls ;)

På facebook-kjøret II

Det hevdes at Norges befolkning er på facebookkjøret. Det står overalt i avisene, på nettaviser og blogger, det prates høylydt på kafeer i byen og hviskes om det i stille hjørner.

Mens facebook-hypen er på dalende front blant dem som allerede er der (eller fortsatt innrømmer at de er logget på dann og vann), er det helt tydelig at nysgjerrigheten på fenomenet er størst blant dem som ennå ikke helt skjønner hva det dreier seg om. Dette har jeg faktisk tall på, ettersom besøket på bloggen min har mangedoblet seg siden jeg skrev forrige bloggpost med nesten samme navn. Over 70% av mine lesere søker seg hit på nysgjerrig jakt etter informasjon om facebook - enten alene eller i kombinasjon med andre søkeord. Jeg finner det lite sannsynlig at folk som allerede er registrert på facebook søker opp informasjon om fenomenet så til de grader, så jeg tror at flesteparten av disse 70 prosentene er ikke-brukere som er nysgjerrige.

En stor andel av facebook-snokerne kommer også fra lugubre miljøer. 15% av dem kommer fra en link som er postet på Nordic Pirat Forum. Et forum hvor man ikke kan registrere seg og se hva som står der uten at man samtidig må samtykke i å kollektivt bryte loven. Jeg har ikke noe ønske om å bryte loven, men skulle gjerne likt å vite hva som står der som forårsaker slik trafikk til min blogg...

Posten om facebook-kjøret var det også som gjorde at en journalist forvillet seg inn hit og tok kontakt for et intervju. Når en journalist først skulle ta utgangspunkt i en blogg for en artikkel i A-magasinet er det jo en smule kjipt at det er facebook-virus-metaforen min som skulle gi meg spalteplass i avisene, og ikke en av de postene jeg selv synes kunne være interessante for samfunnet, men slik er jo engang mediene.

Samtalen med journalisten var på mange måter hyggelig, fotograferingen var ikke fullt så hyggelig, og fotografen utbrøt også "Dette liker du ikke, det ser jeg!" Det hadde han helt rett i. Jeg har sjelden følt meg mer ukomfortabel og jeg kan ikke skryte av at fotografen gjorde noen innsats for å bedre situasjonen. Jeg fikk et utkast av hva journalisten ville skrive som gjaldt intervjuet og sitater her fra bloggen som så greit ut, men reklamen for A-magasinet idag og teksten der tyder på at flere vinklinger er inkludert enn hva jeg har snakket om og hva jeg har blitt gjort oppmerksom på iallfall. Det gjenstår å se hva Aftenposten har klusset sammen om dette på fredag.

Kanskje jeg blir nødt å kjøpe avisen for engang skyld? ;)

Skadefro

Jeg må si at jeg humrer skadefro i skjegget når google-søk på "ville+nakne-damer" havner inn på min lettere moralistiske "Om å ta seg til rette".

Det sier seg selv at vedkommende ikke hadde den lengste besøkstiden på denne bloggen. *fnis*

Geografisk merittliste

Iskwew ramset opp sine ferieland og tagget hvem som helst, da føler jeg meg selvsagt kallet. Som Radiohode hadde jeg trøbbel med linken hennes, men på internett finnes det heldigvis alternativer! 

Nå er det ikke ferie jeg har tilbrakt i alle disse landene, noen har jeg også jobbet i. Men siden jeg jobbet _i_ landet, og ikke bare var innom på mellomlanding, seminar eller konferanse har jeg ofte fått mer ut av disse oppholdene enn de rene ferieoppholdene. Jeg har ikke tatt med mellomlandinger eller andre opphold i "non-spaces" som seminarer eller kortere opphold hvor man ikke egentlig besøker landet eller menneskene.

I USA har jeg bare vært i New York, og mange sier at det egentlig ikke er USA. Men så er USA så stort og variert at ingen av delene antagelig er essensen av USA.

I Chile har jeg bare vært i Santiago, og det dessverre bare en kort stund, så det landet skal nok besøkes mer utførlig neste gang jeg er på de kanter.

I Tyrkia var det Istanbul som ble viet all oppmerksomhet, og resten av landet har sikkert utrolig mye mer å by på.



create your own visited country map

Neste besøk blir Argentina, nærmere bestemt Buenos Aires. Og siden billetten er kjøpt og betalt, drister jeg meg til å føre opp det landet også, selv om jeg hittil bare har mellomlandet der før.

Fullstendig liste Las Americas:

USA (New York) (Vennebesøk og Microcredit Summit Campaign+5 i 1994 + 2002)
Mexico (Vennebesøk og backpacking 1994 + 1997)
Guatemala (Språkskole 1993)
Costa Rica (Språkskole 1993)
Peru (Feltarbeid 2003)
Bolivia (Feltarbeid 2002-2003)
Chile (Santiago) (Vennebesøk 2002)
Argentina (Bokprosjekt og tango 2007-2008)

Fullstendig liste Europa:

Norge (jeg har jo feriert i hjemlandet også! ;) x antall år)
Sverige (Borås, Uddevalla 1986 + Stockholm 1998)
Danmark (København + Århus)
Tyskland (Kor-turne 1985)
Storbritannia (Kor-turne x3, Scarborough 1983, Scotland 1984 + London 1985)
Frankrike (Val D'isére - skiferie 2004)
Østerrike (Kor-turne 1985)
Lichtenstein (Kor-turne 1985)
Sveits (Kor-turne 1985)
Italia (+ Sardinia) (Badeferie 1981 + klatre/sykkel-ferie 2005)
San Marino (1981 - eller 1382 som tidsregningen viste der)
Spania (Språktur 1992, Felt- og vennebesøk Mallorca, Malaga og Sevilla 2005) 
Malta (Avslapning på Gozo 1999)
Bulgaria (Badeferie 1990 + 1992)
Tyrkia (byferie 1992)

Fullstendig liste Sør-øst-Asia:

Thailand (Backpacking 1996)
Malaysia (Backpacking 1996 + 1999)
Singapore (Backpacking 1996 + 1999)
Indonesia (Backpacking 1996)

Så dessverre ingenting fra Afrika, det fjerne østen, Australia eller Oceania. På tide å komme seg ut av dette landet!


PS: For moro skyld laget jeg et kart over geografiske steder jeg har lest faglitteratur fra. Det være seg både antropologiske monografier, bøker og artikler. Det er en utrolig spennende verden der ute!


Utvidet barskap

Undre har tagget meg. Hun har tagget meg fordi jeg har vært på eventyr i Sør-amerika, og der memet ellers går ut på å beskrive innholdet i barskapet, er jeg dermed usikker på om hun mener innholdet i barskapet i skrivende stund, eller om det gjelder barskapet under oppholdet i Bolivia. Dessuten har hun selv og andre inkludert en rekke andre drikker som vanligvis ikke befinner seg i barskap, men som likefullt kan være avhengighetsdannende både av sunne og smaksmessige grunner. Så hvor begynner jeg da? Det aner meg at dette kan bli en lang post...

Her hjemme oppbevares drikkevarer på tre forskjellige steder. Jeg har en barhylle i stuen hvor flaskene støver ned, noen hyller på kjøkkenet med bokser og poser som lett lages om til drikkbare væsker, og i kjøleskapet befinner det seg drikkevarer som må holdes kaldt.

Vann
Vann er det jeg drikker mest av. I kjøleskapet har jeg to store farrisflasker i glass som jeg fyller opp med vann og korker, slik at vannet ikke skal bli dødt og så det skal alltid være iskaldt vann tilgjengelig. Dessuten fylles drikkeflasken min som jeg har med overalt på sykkelen stadig opp i løpet av dagen. Det er forresten den femte drikkeflasken jeg har nå, siden frekke tjuvradder har stukket av med de fire andre en etter en når jeg i glemsomme øyeblikk har latt flasken stå igjen på sykkelen mens jeg var inne i en butikk som snarest. I Bolivia måtte jeg selvsagt kjøpe vann, og selv om det ikke koster stort, så gikk det mange bolivianos med til dette grunnleggende behovet.

Te
Jeg drikker te. Mye te. I alle varianter, noen i blandinger, kald, varm, på termos på tur eller bare i sofakroken. Det første jeg gjør om morgenen er å lage meg en kopp te. Så tar jeg den med meg inn i dusjen. Jeg bærer rundt på tekoppen overalt i løpet av dagen, setter den stadig fra meg når jeg trenger begge hendene til noe, glemmer den av og til, for så å måtte finne den igjen før jeg kan fortsette gjøremålene mine. Jeg var en av de første på Universitetet i Oslo som skaffet seg termokopp, og jeg ble etterhvert kjent som "hun som alltid bærer på koppen".

Fenomenet er enda til fanget opp av NRK. I programmet "Typisk norsk" står Petter Schjerven foran Universitetsbiblioteket og prater om det mest brukte ordet i norsk språk: "Det". Det er mye å si om "det", og han snakker vel og lenge. I bakgrunnen derimot rusler en intetanende Tiqui nedover trappene foran biblioteket med to venninner og tekoppen sin. De har god tid, skravler om livets vidervordigheter, mens det hele fanges opp som kulisser til Schjervens utlegning om "det". Det hører med til historien at kommentarene etter programmet var ikke at folk kjente meg igjen, men de så koppen og visste da umiddelbart hvem det var. So much for anonymity.
I hyllen for øyeblikket er det et utvalg av tyrkisk mate (mynte, sitrongress, fennikel og anis), Twinings lemon and ginger, rooibos, jasminte, camille, krydderte (typisk juleblanding) og tre malaysiske tesorter.

image127
I Bolivia drakk jeg også mye te. Men her var det ikke te av teblader. Her drakk jeg mate, som betyr avkok av urt. Naturlig nok var da bimate en te laget på to urter, vanligvis coca og cedrón (blad og stilk fra en busk/tre jeg ikke kjenner annet navn på, med en sitruslignende bittersmak), mens trimate var laget på tre urter: coca, camille og anis. Det fantes selvsagt tesorter laget på teblader, men disse var de vanligste. I Bolivia som i Norge var det første jeg gjorde om morgenen å lage meg en kopp te. Jeg kokte opp vann på gasskomfyren og mens jeg ventet på at vannet skulle bli varmt ruslet jeg ut og høstet meg en fersk lime fra treet i hagen. Jeg klarte å forbruke alle limefruktene på hele treet, og måtte en stund vente til treet bar frukt på nytt. Heldigvis kan man høste mange ganger i året der.

Espresso

Jeg har enda ikke skaffet meg espresso-maskin, og har tradisjonelt ikke drukket mye kaffe. I oppgaveinnspurten trengtes sterkere saker enn te for å holde seg våken, og etter mitt opphold på Sardinia hvor den italienske espressoen etterfulgte utsøkte måltider har dette blitt en del av drikkevanene mine. Vanlig kaffe er liksom ikke helt det samme, så det er mulig det må en investering til, men det får bli etter Argentina-turen. For øvrig har Cirkelin utstyrt meg med nederlandsk CappuNoir, usukret cappucino i pulverform som det går mye av og som var en virkelig god trøst på lange arbeidsdager i oppgave-innspurten.

Barhyllen - *rusler inn i stuen for å sjekke*
De mest støvete flaskene er jeg antagelig aldri kommer til å åpne for å drikke selv. Det står en Bacardi, Absolut Vodka og en Metaxa der som jeg har fått i gave i en eller annen sammenheng. Forhåpentligvis kommer det et besøk som vil hjelpe meg med dem.

Av søtere saker har jeg Martini, Baileys, Cointreau og en fransk hasselnøttlikør på en nydelig grønn keramikkflaske som jeg kjøpte i Val D'isére som trøst da jeg hadde en skiulykke og måtte humpe rundt på krykker med isbrodder istedet for å være med de andre i bakken. Jeg hadde selvsagt bare meg selv å takke. Sånn går det lett når man er litt for tøff i trynet og insisterer på å kjøre ned den svarteste svarte kuleløypen i Olympiabakken. Men hasselnøttlikøren var iallfall veldig god.

Av sterkere saker har jeg en 12 år Macallan whisky, som kjennere pleier å bli positivt overrasket over. Jeg er ikke whisky-kjenner, men vet at jeg liker denne bedre enn Jack Daniels. Jeg har en xo brandy som jeg kjøpte på vei hjem fra Bolivia når jeg mellomlandet i Paris og hvor flasken forestiller Eiffeltårnet. Den har aldri vært åpnet, og jeg innser nå at den muliggens er en smule harry. Der finnes rester etter en juleakevitt og en miniflaske med Drambui.

Jeg har litt vanlig vin også, for øyeblikket tre flasker rødvin av ulik sort, en 3-liter Viña Maipo og en 3-liter Chardonnay Garganeca som heter "Pasqua". Den burde jo passe til nå i påsken. Dessuten har jeg en australsk sprudlevin (sånn sjampanje-etterligning som egentlig smaker bedre enn sjampanje for oss som ikke er kjennere) som venter på den dagen jeg er ferdig med endelig muntlig hovedfagseksamen.

Barskjenken og festligheter i Bolivia

image128I Bolivia var alkohol så billig at det etterhvert ble mange typer flasker som prydet skjenken i stuen. Jeg kjøpte aldri lokalbrygget maisøl (chicha) til å ha hjemme, det drakk man helst ute og når man ble tilbudt fra andre i sosiale sammenhenger. Jeg hadde derimot stadig Singani, som er boliviansk brennevin og som man bruker til Chuflay som minner om våre vodka-miksturer med forskjellig type blandevann. Boliviansk vin fra Tarija-området var både god og billig, noe Milton vil kunne fortelle mye mye mer om. Det jeg har lyst å fortelle er derimot ikke hele sortimentet, men om den utrolig gode følelsen det var å være formuende nok til å kunne spandere på alle mine venner.

Etter to måneder i Bolivia hadde jeg allerede bygget meg opp en vennekrets og et nettverk av personer rundt meg som jeg satte pris på, og som jeg inviterte til fest hjemme hos meg. Jeg inviterte alle jeg kjente, sånn rundt regnet 35 personer. Jeg fikk låne en stor tønnegrill til å ha ute i hagen, fikk hjelp av en venn med utstrakte kokkekunnskaper til å sette sammen en grillmeny med ulike typer kjøtt, grønnsaker, tilbehør og diverse. Han kjøpte inn 10 kilo kjøtt og alt tilbehøret for mine penger, jeg kjøpte inn vin, øl, brennevin, blomster, stearinlys og alt annet som trengtes. Absolutt alt for 35 gjester kom på til sammen 300 kroner. I disse tider var dette en hel månedslønn, men aldri før eller siden har jeg vært velstående nok til at jeg kunne spandere så mye på så mange mennesker, og det står for meg som en utrolig flott opplevelse. Festen ble en suksess som det gikk gjetord om i lange tider etterpå.

Å drikke eller ikke drikke?
Nå virker det kanskje som jeg er en stordranker? Men det er tvert imot. Flaskene samler støv nettopp fordi jeg sjeldent drikker. Jeg drikker aldri alene, og mine aller fleste sosiale aktiviteter er det ikke vanlig å drikke mye. Kanskje Undre burde begynne å henge med andre folk? I mine kretser er det nemlig svært sjelden at man drikker mye mer enn et glass eller to, og det finnes ikke drikkepress. Svært mange drikker ikke i det hele tatt.

Etterhvert som jeg har blitt mer og mer engasjert i sportslige aktiviteter har også alkoholinntaket gått drastisk ned. Dette fordi jeg merker det på treningen. Effekten av å trene dagen etter alkoholinntak - selv i moderate mengder - er så ødeleggende, at jeg heller lar det være. Heldigvis er de fleste i min omgangskrets også opptatt av fysisk aktivitet, så jeg opplever ikke dette drikkepresset som Undre snakker om. Hvis man er på byen og man helst ikke vil drikke, men vil unngå drikkepresset, så kan jeg anbefale å be bartenderen om å mikse drinker som vanlig, bare utelate alkoholen. Ofte smaker drinken like godt, blir like billig som vanlig brus, og ingen av de andre merker at du ikke drikker. Jeg har en slager med alkoholfri mojito eller long island ice tea. Anbefales!

Oppdatert:
Jeg glemte jo helt å tagge noen videre. Siden det er Cirkelin som utstyrte meg med CappuNoir, så synes jeg hun skal dele med seg sine drikkende produkter i neste omgang.

5 bloggere, 5 videoer

Iskwew har tagget meg. Hun har en tendens til å sørge for at jeg skriver, det var hun som fikk meg igang og når jeg ikke har skrevet på en stund så sørger hun for at jeg kommer igang igjen. Mulig det var meningen med dette memet også? Instruksen er som følger: Velge ut fem andre bloggere, linke til dem og tilegne en låt til hver av dem.

Første blogger
Iskwew har ikke skylden alene for at jeg begynte å blogge. Det er en kar til som lenge maste om at jeg burde begynne å blogge. Selv har han ikke blogget før inntil nylig, men han har likevel drevet med blogg lenge. Uten å blogge, men ved å fixe blogg for andre. Rafiq har nå endelig begynt å blogge selv. Det er ofte ikke så mange ordene, men en låt skal han uansett få siden jeg er takknemlig for hans hjelp både i oppstarten og underveis.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg tenker denne passer på sett og vis: Alanis Morisette: All I really want

Why are you so petrified of silence?
Here, can you handle this?
Did you think about your bills, your ex, your deadlines,
or even when you think you're gonna die?
Or did you long for the next distraction?




Andre blogger:
Frida har blitt et veldig hyggelig bekjentskap, både via blogging og andre kanaler. Hun er en tøff dame med bein i nesen og aller helst skulle jeg disket opp med Dumdum boys og "Jeg blir aldri slaven din", men den var jeg ikke i stand til å finne, så da blir det vel klassikeren fra samme band: Splitter pine!




Tredje blogger:
Jeg har inspirert noen til å begynne å blogge selv. Teide var den første. Hun hadde lest bloggen min, fulgt linkene videre til andre og var imponert over hvor mye bra det ble skrevet om i blogglandia. Så til slutt måtte hun ha en blogg selv også. Her tenker jeg å bryte litt med instruksen. Selv om Teide har en utmerket musikksmak, så får hun i stedet en video uten musikk, men som både passer til en stor interesse hun har og har med en liten overraskelse på slutten.




Fjerde blogger
Inanna skrev sin første bloggpost hjemme hos meg. Hun har skrevet mye før, så jeg kan ikke skryte på meg å inspirere henne til det, men jeg kunne iallfall bringe videre litt info om hvordan man kan få publisert skriveriene sine i en blogg. Nå har det vært litt stille hos henne en stund, så kanskje denne taggen setter fart på skrivingen igjen? Jeg har imidlertid inspirert henne til lære seg tango, og lidenskapen og dramaet i Sting's Roxanne i tangoversjon fra filmen Moulin Rouge burde passe godt her:



Femte og dagens utenlandske blogginnslag:
Jeg tror ikke instruksene krevde at alle bloggene måtte være norske? Jeg tror ikke Jim Shultz lar seg tagge, men jeg har lyst å gjøre dere andre oppmerksom på bloggen hans uansett. Han er en amerikaner bosatt i Cochabamba, Bolivia og arbeider ved The Democracy Center og ved siden av å følge med i de politiske svingene i Bolivia blogger han jevnt og trutt både om det politiske landskapet, men også om mye annet som rører seg i de politiske, sosiale og økonomiske kriker og kroker, både i Bolivia og internasjonalt. Dessuten er han mitt alibi for å kunne poste enda en låt som gir meg minner tilbake til mitt eget opphold i Bolivia.

Los Bacilos: El Edificio hadde passet best i forhold til hans innhold i bloggen, men den finner jeg ikke, så da faller valget på Juanes: A Dios le pido.





Meningen bak Tiqui

Shoaib har spurt meg hva blogg-nicket mitt betyr og hvorfor jeg valgte det. Det kan jo være at flere lurer på det samme, så da legger jeg det ut likegodt.

Tiqui har ingenting med Tique å gjøre, det bare ligner litt kanhende i ortografien. Tiqui er de to første stavelsene i navnet på en liten landsby som heter Tiquipaya. Tiquipaya ligger i Cochabamba-dalen et stykke utenfor Cochabamba hvor jeg bodde i Bolivia. Tiquipaya betyr "blomsterplukkernes by" på Quechua, det gamle inka-språket. Paya er den delen som betyr by/landsby/sted, Tiqui er dermed blomsterplukkeren. Foruten å plukke blomster, tanker, observasjoner og refleksjoner litt herfra og derfra til publisering i bloggen, valgte jeg også Tiqui fordi jeg har et sterkt personlig forhold til landsbyen.

Jeg tilbragte mye tid i Tiquipaya den tiden jeg bodde i Bolivia. Jeg reiste på besøk hos venner, deltog på dansefestivaler, danset djeveldans og hadde avskjedsfesten min i denne byen. Byen har også et ørlite romantisk tilsnitt for meg og mine minner. Her lærte jeg mine første Tinku-steg (boliviansk kampdans), her gjorde jeg stor suksess som djeveldanser i sene nattetimer, her ble jeg skjenket over alle grenser på lokalbrygget mais-øl som kalles chicha (det er jo uhøflig å takke nei, samtidig som det var veldig populært å skåle med den blonde), og her spiste jeg mitt siste måltid med "Charque" (tørket llama-kjøtt med "mote" som er en diger hvit mais-sort, syrnet ost og poteter), og her spilte et åtte-manns orkester til min ære på avskjedsfesten før jeg forlot det landet som ble mitt andre hjemland.

Jeg synes navnet Tiquipaya klinger vakkert, så er det også noenlunde unikt i norsk sammenheng, så det gjorde det enklere å unngå navn som allerede var tatt, eller som ligner for mye på etablerte bloggnavn. Det eneste var at hele navnet er noe langt, så da endte jeg med Tiqui, og så langt er jeg svært fornøyd med det :)

image125


Bolivianske tinku-dansere


image126

Tiquipaya og de andre områdene vest for Cochabamba, inkludert den største nabobyen Quillacollo.

Bloggroll

Under construction:

Dette er blogger jeg leser. Tanken er å kunne ha litt omtale om hver, samt spare litt meny-plass på forsiden. Foreløpig har jeg bare listet linkene som stod i menyen, men muligheter for oppdateringer og endringer gjør en slik bloggroll-post mer anvendelig for å finne frem i mine favoritter i blogglandia. Flere omtaler kommer litt etter litt.


Norges Blogglandia:

Antropologi.info
- Lorenz Kazaleh
God oversikt og nyttig side for de som interesserer seg for antropologi både i Norge og utenlands.

Ars Ethica - Nicolas
Mye moral, mye etikk, mye evolusjonspsykologi i Nicolas eget perspektiv og en stadig kontrovers med religiøse bloggere. Man blir av og til gal av hva han skriver, men må visst lese likevel, Se gammelt arkiv her

Cum Grano Salis - Klypa
Har starten bloggen på nytt? Borte er arkivet? Hmmm.

Fra Balkongen - >erik
Var en gang en stille og rolig grønn balkong, nå har han skiftet image og ser nesten ut som en avis, men den kan gjerne leses på balkongen den også, med jazz i bakgrunnen?

Frida Kahlisto - Deltidsharmonisk [og nyoppdaga] - Frida Kahlisto
Har startet blogg i flere varianter og skrevet flere bøker. Nå holder hun mest hus på Forfatterbloggen, men skriver stort sett om det samme - nemlig alt som opptar henne og oss andre. På gamlebloggen Fridas Friske Fraspark beskriver hun bloggingen sin slik selv: Forfatter og sexolog; Frk. Fryd's friske fabuleringer fra en hektisk hverdag. Om menn, kvinner, relasjoner, kjærlighet, sex og sånt...Innhaveren av bloggen liker å spissforumulere seg så alt trengs ikke å tas bokstavelig ;-)

Frøken Makeløs
Denne frøkna har imponert meg mange ganger. Frøkna skriver kort og godt makeløst og er blitt et fast stopp på min daglige bloggrunde. Om alt og alle med et artig perspektiv på det meste.


Goodwill
- Goodwill
Skiløperen og syklisten med det gode humøret som sjelden lar seg rive ut av balanse.

Indregard.no - Indregard

Into Orbit - Rockette

Iskwews hjørne på www - Iskwew
Iskwew har gode tekster, sylskarpe analyser, lune betraktninger, finansielle perspektiver, meninger om det meste og et forsett om å ta rotta på Dagbladets bruk av statistikk. Hun fikser på templaten for tiden, så ikke bli forvirret om det ser forskjellig ut fra gang til gang.

Iversen revisited - Iversen, Ole og Siri
Funker som fasan; Observant morsom skrue med Chinchilla som kjæledyr og en etter sigende fantastisk Madam. Iversen er inspirasjonskilde til å legge bloggrollen ut i en post i stedet for i menyen. Han har to gjestebloggere som enda ikke har blitt illojale og etablert egne blogger.

Morbus Norvegicus - Morten Magelsen

Muslimen - Shoaib

Reality Challenged - Mihoe

Spaltet - Tonje Brustuen

Tyvlyttet - Ragnhild og Delirium

Undreverset - Undre

Victoria - Victoria


Samlingspunkter:

Bloggarkivet

Bloggrevyen

Nordstafett - Iniativtaker Saccarina

Sonitus - Initiativtaker Hjorten



Utenlandske:

Blog from Bolivia - Jim Schultz at the Democracy Center, Cochabamba, Bolivia
Reflektert og svært nyttig for alle som har interesse for den politiske, økonomiske og sosiale utviklingen i Bolivia.

Informed Comment - Juan Cole - President of the Global Americana Institute
"Thoughts on the Middle East, History, and Religion"

Social Edge - Samlingsportal 
Internasjonale bloggere skriver om sosialt entreprenørskap

TangoSpeak
En døv kvinne i Montreal beskriver prosessen når hun lærer tango, gleder, overraskelser, frustrasjoner, fordommer og seire. Har bare lest litt her, men skal pløye meg gjennom hele arkivet. Hun skriver flott!


Expat Argentina - El Expatriado
Resources, links, opinion, news, and commentary for foreigners and expatriates living or visiting Argentina.

Bloggers in Argentina - Mattiboy
Bloggroll over engelskspråklige bloggere bosatt i Argentina


Sjeldent oppdaterte:
Arianhrod - Jojoy

Beates rasteplass - Beate
Beate skriver rørende, men tar dessverre stadig lengre pauser. Håper livstegnet ikke er så langt unna.

Fuglepiken - Isande
Nedlagt?

Hasta Siempre - Herning

Inanna - Inanna

Teides utsikter og innsikter - Teide

Yaldaboath - Yaldaboath
Omtalt i flere av mine stemningsrapporter, forhåpentligvis kan jeg overbevise ham om å blogge mer etterhvert.

Uforbeholden hyllest

Jeg leste denne novellen hos Esquil og kjente et vell av følelser ettersom jeg jobbet meg gjennom teksten. Mye av det kjenner jeg meg igjen i, andre følelser sender tanker og assosiasjoner til mennesker jeg kjenner og deres opplevelser. Jeg får ikke kommentert inne hos Esquil selv, så derfor skriver jeg min kommentar her og anbefaler andre å lese de også.

Dette var sterkt!

Virkelig sterk lesning, så inderlig både gleden ved å fylle ut sine kunnskaper på et felt man interesserer seg for med entusiasme og den smertelige opplevelsen av hjelpesløshet.


Dessverre er dette vel ikke bare tilfelle i skolen som barn. De som får suksess genererer nesten alltid misunnelse hos dem som ikke rekker opp. Reaksjonen med å hevde seg der man kan på andres bekostning og for å trekke ned de som fikk sukksess er allmennmenneskelig og kjenner ingen alder.

Virkemidlene derimot, de endrer seg kanskje noe med alder, men følelsen av hjelpesløshet overfor slik "straff" er den samme.


Fantastisk skrevet og beskrevet. Jeg endte med tårer i øynene her jeg satt.


Nybegynner-opplevelser i blogglandia

Elle er en trofast kommentator både hos meg og andre som har blitt fascinert av blogg-fenomenet og muliggens pønsker på å opprette sin egen blogg. I den forbindelse er det ikke så rart at man lurer på enkelte ting, det er en rar og ny verden å orientere seg i. Hun spør:

"Hvordan/når startet man egentlig med blogging? Hvem var det først som fant på det? Hvor utbredt er det i dag, og hvordan finner dere hverandres blogger?

Siden jeg selv er fersk blogger (bare siden august 2006), så skal jeg ikke påberope meg at jeg kan så mye om historien. Jeg håper mer erfarne bloggere kan bidra med utfyllende kommentarer. Intiutivt tenker jeg meg at så snart World Wide Web ble alment tilgjengelig i 1994/1995-tiden, så dukket det jo opp hjemmesider overalt som etterhvert hadde gjestebøker. Det blir jo en slags forsmak på personlige sider med selvuttrykkende innhold og muligheter for respons.

Digresjon: Før 1994 var det ikke vanlig med epostadresser engang. Og man brukte andre protokoller enn http (Hyper text transfer protocol). Da gikk det i Archie, Gopher og ftp. Likevel hadde zapatistene under opprøret i Mexico i 1994 allerede sin egen epostadresse som ble brukt til å spre informasjon ut i verden. Jeg husker jeg noterte meg denne merkelige ordstrengen med en @ fra dagbladet, men visste ikke helt hvordan jeg skulle bruke den. Digresjon slutt.

Det som nå kalles blogg har navnet sitt fra "weblog", altså en logg ført på nett, og trenger dermed ikke være mer avansert enn en publisert dagbok med tekst og bilde. Såvidt jeg ser på de eldste arkivene rundt omkring har dette blitt vanlig først de siste 4-5 årene? Her kan sikkert erfarne bloggere korrigere og utfylle. Utbredelsen er vel etterhvert så stor at jeg ikke tør å uttale meg om den. For hvert eneste søk jeg gjør på nettet dukker det alltid opp noen blogger - og det ganske langt opp i søke-hierarkiet, fra hele verden.

Hvordan finne andre?
Selv finner jeg blogger og nypubliseringer gjennom bloggportalene bloggrevyen.com, bloggarkivet, sonitus og ved hjelp av feeds. Det siste har jeg fortsatt til gode å forstå helt hvordan fungerer. Jeg har oppdaget at det finnes mange flere bloggportaler og at noen av de garvede pinger til en hel rekke av dem.
 
Tematisk finner man røde tråder ved hjelp av trackbacks og pingbacks fra blogger som har blitt inspirert, linker til og tar opp tilsvarende tema i sin egen blogg. Dette er suverent når man er interessert i et tema eller en debatt og slik mye lettere blir gjort oppmerksom på hvem som håndterer de samme spørsmålene - gjerne med ulik vinkling.

Utenom disse pinge-tjenestene og "teknisk"-tematiske forbindelser mellom bloggene finner jeg nye navn og blogger gjennom interessante kommentarer i de bloggene jeg allerede leser. I tillegg har de siste felles-blogg-aktivitetene vært nyttige slik, både Den gyldne Q, Tordenbloggen, Nordstafetten og tagge-bølger.

Nasjonale/språklige grenser?
Jeg har noen utenlandske blogger både på linke-lista og på kinja (feed-abonnement), men har foreløpig konsentrert meg om de norske. Det henger vel naturlig nok sammen med at jeg selv skriver på norsk, men det kan være interessant å utvide både lesingen og skrivingen med å ta i bruk mine to andre språk, men da må jeg først skaffe meg bedre tid.

Lurt å spørre om hjelp!
Det er en helt ny verden å orientere seg i, og det hjelper med tålmodige forklaringer fra de som allerede har funnet ut hvordan ting fungerer. Iskwew som lanserte meg som gjesteblogger har hjulpet meg mye med denne prosessen. Spaltet-Tonje var en god hjelp når jeg skulle fatte hva trackback dreide seg om, og Iversen har alltid gode råd på lur. Også i norges "mest forhatte blogg" fant jeg mange gode råd om hvordan man kan gå frem. Ikke så veldig forhatt hos meg altså.

Så Elle og andre som pønsker på det samme; det er bare å kaste seg ut i det, begynne et sted, så vil man finne frem etterhvert. Jeg har ikke oversikt over alt, men kan gjerne hjelpe til med det jeg har forstått. Det er en interessant og morsom verden, jeg anbefaler å delta dersom man har glede av å skrive og lese tekster av mennesker som har noe å formidle.

*Oppdatering: Det viste seg at Wikipedia har en artikkel om blogging og historien og at Technorati holder track med 60 milloner blogger per november 2006*

En løgners bekjennelser

Så var det tid for bekjennelser, oppklaringer og sette betroelsene inn i en forståelig, eventuelt sannsynliggjørende sammenheng. Mine påstander om meg selv var som følger:

1: Jeg har krysset en landegrense og fått innreise samt stempel med et pass som tilhørte en mann med svart krøllete hår og bart.

Ja, dette er sant. Det skjedde ikke i sør-amerika, slik Shoaib trodde, men på grensen mellom Sveits og Lichtenstein. Mannen som passet tilhørte heter Helge, hadde langt svart krøllete hår og bart på bildet i passet som jeg bar. Han reiste forøvrig over grensen med mitt pass. Jeg var fryktelig ung og naiv på det tidspunktet, og vi gjorde det bare for å se om vi kom unna med det. Det falt oss ikke inn at det kunne vært straff og konsekvenser for det. Idag ville jeg aldri turd å gjøre det stuntet. Men så er dagens situasjon ved landegrensene også en helt annen enn den gangen.

2: Jeg har blitt ranet i søvne i Thailand.

Ja, dette er også sant, dessverre. Hele oppholdet på Koh Samui hadde vi vært fornuftige og oppbevart våre verdier i safen hos bungalow-eierne, men vi tok ut alt sammen kvelden før vi skulle reise. Det gjorde vi fordi vi skulle dra i 5-tiden om morgenen og resepsjonen åpnet ikke før 6. Om natten ble bungalowen vår besøkt og endevendt mens vi sov. Jeg sov med pengebeltet på meg, og tyven har altså klart å ta det av meg uten at jeg våknet. Jeg husker bare at jeg hørte et dunk, tenkte jeg måtte reise meg og se hva det var, men sovnet igjen før jeg rakk det.

Tyvene var likevel ikke de verste man kunne kom ut for (selv om tanken på at noen hadde vært helt opp i sengen min uten min viten og vilje var temmelig ekkel). De hadde nemlig bare tatt kontantene, latt visakort og pass være igjen i pengebeltet, foldet det pent sammen og lagt det fra seg på bordet utenfor bungalowen. Min venninne, som ikke var like redd for pengene sine hadde lagt fra seg sitt pengebelte oppå sekken, og i mørket hadde ikke tyvene funnet det. Jeg mistenker ansatte ved bungalow-stedet ettersom døren ikke var brutt opp, og de var de eneste som visste at vi hadde verdier i bungalowen.

Vi kom oss selvsagt ikke avgårde den morgenen, men tilbrakte dagen hos turistpolitiet som spurte "You been drinkin?" før de skrev en politirapport på Thai som jeg har et eller annet sted hjemme. Den holdt iallfall til å få tilbake penger fra forsikringsselskapet da jeg kom hjem, selv om innholdet er komplett uforståelig. Resten av turen var en skjønn fornøyelse, så dette er ikke en advarsel mot Thailand, bare en oppfordring til å både låse døren, og legge noe fremfor den, slik at ekstranøkkel-innehaveren ikke kan ta seg inn.


3: Jeg blir ALLTID stoppet i tollen - hver gang jeg krysser en grense.

Ja, dette er også sant - iallfall frem til nå. Og jeg har fundert veldig på hvorfor. Jeg kan forstå det når jeg etter 48 timers reise hjem fra Bolivia er utslitt og ser ut som et vrak, eller når jeg kommer fra Thailand hvor det sikkert finnes mye rart å ta med seg hjem, men likevel stopper tollerne heller meg enn mange av de andre som også ser slitne ut og kommer fra Thailand? Jeg har funnet en mulig forklaring som Shoaib var inne på i mitt uskyldsrene blikk. Ikke fordi jeg ser uskyldig ut, men fordi naturen har sjenket meg skyldige pupiller. Det viser seg altså at pupiller utvider seg når man bruker narkotiske stoffer. Jeg har store og utvidete pupiller fra naturens side uten å bruke narkotiske stoffer, men det _ser ut som_ jeg bruker det. Ikke for vanlige mennesker, selvsagt, men for en toller som er trenet opp til å se etter dette, ser jeg skyldigere ut enn hvemsomhelst. De har derimot aldri funnet noe. Jeg tør jo ikke ta med en eneste sigarett for mye. (Ikke røyker jeg heller, så det er ikke noe stort tap).

4: Jeg har slått en mann bevisstløs med bare et eneste slag.

Ja, dessverre dette også, det er sant. Jeg var 14 år gammel, på påskeleir, og ble frastjålet dagboken min. I den alderen er alt man skriver hemmelig, samtidig som det er en total-utlevering av hele seg selv og betyr ALT. Det er noe helt annet med blogging, gitt. Vel, dagbok-tyven gjorde udåden enda verre, fordi han leste dagboken også. Han leste den ikke bare selv, men leste den høyt for sine kompiser (jeg husker ikke om noen av dem var omtalt..) mens jeg stod utenfor en låst dør og hørte på. Etter mye hyling, skriking og  dundring på døren kom han endelig ut med dagboken. Da var jeg så eitrende forbannet og totalt mørklagt av raseri at jeg trev boken og slo ham i hodet med uante krefter. Han gikk rett i bakken og var bevisstløs i en halvtime. Jeg var antagelig i en gedigen affekt for jeg husker ikke hva som skjedde etter det. Jeg husker ikke hvordan kompisene reagerte, hvem som hjalp ham eller hvor jeg gjorde av meg. Jeg husker bare at vi stod på toppen av en trappe-avsats og tenkte at hvis han hadde falt ned trappen kunne jeg med letthet  ha drept ham. Så lett kan man uforvarende bli uaktsom drapskvinne. Det gikk heldigvis bra med ham, men navnet Preben klinger fortsatt elendig i mine ører.


5: Jeg har sittet i varetekt mistenkt for å være ulovlig innvandrer.

Ja, det har også skjedd, og som Shoaib så korrekt poengterte, det har jeg skrevet om tidligere i posten som heter: Arrestert: Min erfaring med boliviansk politi. Dette punktet var mest for å se om noen har lest og fått med seg en bit av hva jeg skribler ;)


6: Jeg bruker skonummer fra 36 til 41.

Ja, faktisk. Dette skulle ikke være mulig, men det er det. Jeg har korte føtter som tilsvarer str. 36 i lengde. De er brede som oftest gjør det påkrevd med str 37 eller 38. I tillegg har jeg en høy rist som noen ganger øker nummeret til 39, og sist, men ikke minst, jeg har noen kraftige fotball-legger (på tross av at jeg aldri har spilt fotball) som gjør at støvler, støvletter og slalåmstøvler må opp i 40 og 41. De minste skoene jeg har er sandaler i 36 som er brede og høye nok, men likevel ikke for lange. Slalåmstøvlene er str 41 for å hindre stans av blodtilførselen i løpet av dagen i bakken. Slike sko som er avbildet ville antagelig være for lave, smale og trange til leggen til at jeg måtte opp i 41, og da er de ikke like stilige lenger når man egentlig skulle hatt 36-37.


7: Barneklinikken skiftet alt blodet mitt da jeg ble født.

Dette stemmer også. Min mor har en rhesus negativ blodtype som hadde produsert antistoffer mot rhesus positive blodtyper siden hun som fireåring ble sparket av en hest og fikk feil blodoverføring. Siden jeg er rhesus positiv svømte jeg altså i et meget fiendtlig miljø i ni måneder og det var stor fare for kjipe konsekvenser som cerebral pharese og andre flotte ord. Sykebilen stod på tomgang hele natten mens den ventet på at min mor skulle føde og fraktet meg umiddelbart til barneklinikken i morgentimene for å skifte alt blodet og kvitte meg med ødeleggende antistoffer. Med unntak av enkelte særheter (som f.eks punkt nr 10), så gikk det forholdsvis bra med meg.

8: Jeg har elsket å sykle hele livet siden jeg lærte å sykle som barn.

Her tenkte jeg at jeg var skikkelig lur. Alle som har lest bloggen min må jo ha lagt merke til min entusiasme for sykkelen og dens gleder og utfordringer. Likevel ble jeg gjennomskuet umiddelbart, både av Iversen og Betty. Min sykkel-entusiasme begynte for bare to år siden, faktisk var jeg ikke bare ignorant eller likegyldig til sykling før dette, jeg var motstander. Meeget skeptisk, rett og slett. Så dette var en løgn, men som jeg skrev innledningsvis så er jeg ingen god jugepave. Jeg eide riktignok en sykkel før dette også, men den stod og rustet bort i boden i åresvis. 

For to år siden var jeg ute for en skiulykke i alpene og ødela kneet. I opptreningen fikk jeg pålegg om å sykle minst 20 minutter hver dag. HVER DAG! Siden jeg sikkert var enda mer anti-ergometersyklist så orket jeg iallfall ikke å sitte inne og trykke på en slik, men kneet måtte trenes opp igjen i klatre- og skiform, så jeg gikk til det store skritt å kjøpe meg en skikkelig sykkel. Ikke bare en billigskit-flatpakke-TWS-sykkel som jeg hadde fra før. Og det åpnet seg en ny verden for meg! Jeg har heretter full forståelse for alle som gjerne vil ha den feteste versjonen av anlegg, dupeditter, biltyper eller hvadetnåmåttevære. Følelsen av å sykle på en skikkelig sykkel var en åpenbaring, da duger det rett og slett ikke med "bare en sykkel". Siden har jeg syklet hver eneste dag året rundt og mye mer enn 20 min.


9: Jeg har avsluttet en usigelig kjedelig sengeakt med å fysisk sparke mannen ut av hans egen seng. Han går heretter under tilnavnet "Spenntaket".

Ehm, ja, historien om Spenntaket er også sann. Shoaib mener det ikke høres ut som meg, og da lurer jeg litt på hvordan det? Er jeg mer typen til å fake for å få det overstått, liksom? Nei, det gidder jeg ikke. Da Spenntaket ikke ville høre på antydninger om endringer ble opplevelsen så håpløs at den måtte avbrytes tvert. Noen har altfor god tro på seg selv...


10: Jeg har danset oppvisning i den bolivianske folkedansen Caporales.

Ja, det var det vel ingen som egentlig tvilte på. Jeg må takke Iversen og Betty som gav meg anledning til endelig å få nerde litt om slike rariteter som ingen andre enn jeg og kanskje de 25 bolivianerne som bor i Oslo har interesse av. Dette er vel blogging for dem som er på grensen mellom "spesielt interesserte" og "internt innvidde". Opptrinnet var faktisk i Norge, i anledning Latinamerikansk aften i Cafe-teltet på Blindern ved semesterstart for noen år siden. Vi danset til en saya av Tupay som heter "Soy Caporal", og jammen fant jeg ikke en video av et par som også har et opptrinn til samme låten. Lyden er ikke særlig god og bildet noe utydelig, men man får et inntrykk. Dessuten dukker det opp en liten overraskelse mot slutten. Jeg vil forøvrig påstå at selv om danserne her helt tydelig har caporales dypere i blodet enn jeg, så hadde vi en mye spenstigere og tildels uventet spektakulær koreografi... :


En ærlig sjels mareritt

Iversen og Betty42 har begge tagget meg med oppfordring til å begå lyssky handlinger - nemlig til å lyve! Nå har de samtidig oppfordret meg til å fortelle ganske mange flere sannheter, men gjør ni sannheter en løgn ugyldig? Jeg har aldri vært flink til å lyve, jeg avslører ethvert forsøk med kroppsspråk, farge i ansiktet, unnvikende blikk og svette håndflater. Man trenger ingen løgndetektor på meg! (Likevel er punkt 3 ganske uforståelig for meg) Heldigvis kan jeg skjule meg bak maskinen når jeg nå skal/må servere 9 sannheter og en løgn om meg selv. Ja, og hvilken er så løgnen?


1: Jeg har krysset en landegrense og fått innreise samt stempel med et pass som tilhørte en mann med svart krøllete hår og bart.

2: Jeg har blitt ranet i søvne i Thailand.

3: Jeg blir ALLTID stoppet i tollen - hver gang jeg krysser en grense.

4: Jeg har slått en mann bevisstløs med bare et eneste slag.

5: Jeg har sittet i varetekt mistenkt for å være ulovlig innvandrer.

6: Jeg bruker skonummer fra 36 til 41.

7: Barneklinikken skiftet alt blodet mitt da jeg ble født.

8: Jeg har elsket å sykle hele livet siden jeg lærte å sykle som barn.

9: Jeg har avsluttet en usigelig kjedelig sengeakt med å fysisk sparke mannen ut av hans egen seng. Han går heretter under tilnavnet "Spenntaket".

10: Jeg har danset oppvisning i den bolivianske folkedansen Caporales.
Her vises caporales til original-versjonen av "Llorando se fue" av Los Kjarkas - som senere ble den kjente lambada-dansen:

 

Tagges den som tagges vil! ;)

Fra et lettere kaotisk hode

"Det er menneskets tåpelighet som fører til at det mister seg selv, og det er opp til menneskets visdom å redde det."

~ Constantine Francois Volneys ~


Hodet er kaotisk fullt av mikrofinans, utviklingsteorier, boliviansk historie og politikk, fattigdomsteorier og nyliberalisme. Tastefingrene er i tidsklemma for å få organisert alt dette i en logisk struktur som sier noe fornuftig om temaet, og dermed blir det lite tid til blogging.

Jeg ber om forlatelse for sjelden oppdatering for tiden, mens jeg strever med å holde hodet over vannet...

Impulsivitet og vafler - en skisse

Tiqui: - Du må lese bloggen min - der ingen slipper unna omtale, men likevel i anonymisert form.

H*n: - er jeg der også?

Tiqui: - nei, ikke ennå - men det kan du jo gjøre noe med?

H*n: - Ikke??! kjipern ass

Tiqui: Jeg har mye jeg ikke har rukket å skrible om.. hehe. Du er litt tricky - jeg må både anonymisere deg og sette ting inn i fiction - for å anonymisere meg... selv om alle skjønner at jeg skriver - skjønner?

H*n: - Ikke helt. Hvorfor er jeg så tricky da

Tiqui: - fordi situasjonen må endres, og det krever litt kreativitet og fantasi. Det er ikke egentlig så tricky - men akkurat nå er hodet mitt litt på lavbluss.

Tiqui: - vil du gjerne blogges?

H*n: - vært moro å lese

Tiqui: - du får gi meg noe å tenke på da... hvis det er tanker som ikke slipper - så blir de som regel skrevet ned.

H*n: - I have my ways

Tiqui: - hvilket tema vil du helst omtales i forbindelse med? Du kan jo bare gi meg en oppgave - så skal jeg prøve så godt jeg kan. Gi meg litt å gå på - en formulering - et ord, en handling..

H*n: - du vet hva det er - vafler og "I'll put the kettle on", og teite Odd Nerdrum, hvordan impulsivitet kan bli til noe spes og bra.

Tiqui: - Impulsivitet er et godt tema.. skal tygge mer på den

*************************

Som alle skjønner har jeg nå lovet å skrive en bloggpost om impulsivitet som inneholder vafler og Odd Nerdrum – tro hva slags fiction det blir av det? Jeg er åpen for kommentarer om hvilke andre elementer denne posten bør inneholde - så får jeg se hva det blir av det...

Søndag er min sjanse i Tordenbloggen

Oppdatert mandag 27. november:
Jeg vil oppfordre alle til å ta turen innom Tordenbloggen idag også siden det er et utrolig sterkt felt i dagens pulje!


****************
Selv med volumet på max var det bare såvidt jeg klarte å få med meg hva Hjorthen sa på sin podcast. Maskinen på jobb har nemlig ikke høytalere, men jeg syntes likevel jeg hørte navnet på et par kjente blogger der, blant annet min. Jeg er beæret og dypt smigret over å være nominert, selv om jeg bare har blogget siden august i år.

Selv har jeg trofast stemt på Tordenblogger de siste dagene, og hvis du enda ikke har vært innom, anbefaler jeg å ta turen til Tordenbloggen både for å stemme og for å kanskje bli kjent med nye gode blogger du ikke kjente fra før. Og for de som har stemt før, det er lov å gjenta suksessen!

Det er lov å stemme på min blogg, og det er til og med lov å stemme på flere! Da blir det vel rettferdig?

Lykke til i valget, alle sammen!

HorisontalLyn

Debatt for debattens skyld?

Debattantens Vær Varsom-Plakat

Det har i helgen rast en debatt om mannsroller, kjønnsroller, likestillingskamp med et sammensurium av tema, meninger og debattmetoder. Debatten har foregått i papiravisene, i kommentarfeltene på nettavisene, i blogglandia og i diskusjoner folk i mellom. Dette er tydeligvis et tema som fenger og de aller fleste har en mening om det og vil gjerne få den frem.

Men ganske mange kunne tydeligvis trengt trening i å debattere. Det er en kunst som kan utøves på mange forskjellige måter. Selv er jeg heller ingen ekspert, men blogging er en utmerket måte å få trening på. Noen metoder er mer akseptable enn andre, og noen metoder er rett og slett ikke særlig egnet for å drive debatten.


Nyttige, konstruktive debattmetoder som skaper og driver debatten:

Man kan provosere med meninger utenom det "korrekte"
Man kan sette ting på spissen
Man kan bruke eksempler for å illustrere
Man kan finne svakheter ved motstanderes argumenter og bruke motargumenter
Man kan forklare et standpunkt
Man kan forklare en sammenheng
Man kan oppklare og bidra med kunnskap
Man kan referere til andre
Man kan lytte og ta inn over seg argumenter man ikke hadde tenkt over
Man kan reflektere
Man kan sikkert finne enda flere originale debatt-metoder også


Dessverre er det mange som ikke behersker dette og tyr til ikke fullt så aksepterte metoder

Det er ikke akseptert å insinuere at andre debattanter skulle ha psykiske eller fysiske lidelser
Det er ikke akseptert å insinuere at andre debattanter er dum eller mindre intelligent
Det er ikke akseptert å tillegge andre debattanter meninger de ikke har uttalt seg om.
Det er rett og slett ikke akseptert med personangrep

Så finnes det en del metoder som forsåvidt ikke er uakseptable, men som likevel ikke er egnet til å drive debatten fremover. Blant disse er alle de som ikke bidrar med sine egne meninger, men som henger seg opp i detaljer ved motdebattantenes innlegg som ikke har noe med saken å gjøre. Usaklighet, pirk og kveruleringer bare for debattens egen skyld bidrar i svært liten grad til en konstruktiv debatt.

I helgen fikk blogglandia et inntog av engasjerte debattanter som ellers holder seg i avisspaltenes kommentarfelt. Mange av dem mangler en del debatttrening og det kunne til tider minne mer om Holmgang og sirkus enn en debatt om en viktig problematikk.


Det spørs selvsagt hva man vil med selve debatten.

Dersom man ønsker å få frem et poeng med tanke på å overbevise andre, bør man lære seg å bruke noen av de øverste metodene. Hvis man ønsker å at folk skal forstå hva man mener og gjerne få ytret seg med tanke på å ha innflytelse bør man gjøre det samme. Debatter kan være svært konstruktive og bidra til å få frem alternative løsninger man ellers ikke ville tenkt på, men da må man også holde hodet kaldt og bidra til en konstruktiv og respektfull fremdrift selv om man opplever at andre har andre meninger.

Dersom man derimot debatterer kun for å debattere er det mange som tyr til harselering, kverulering, latterliggjøring i et forsøk på å "vinne" debatten. Det blir det imidlertid bare sirkus av, gjør andre med-debattanter slitne og gir dem hodepine til de ikke gidder å debattere mer. Å få siste ordet kan like mye bety at man har fått de andre til å gå lei, og dessverre trenger det ikke å bety at man nådde frem med noe.

Selv er jeg tilhenger av den konstruktive tilnærmingen, i et forsøk på å forstå, bli klokere, mer kunnskapsrik og prøve å se saker fra flere forskjellige sider. Kanskje kan man faktisk også finne løsninger?

Prøv og lær

Men man kan ikke bli ekspert i kunsten å debattere uten å prøve, uten å feile og uten å få trening. Så kast dere ut i debatten, men prøv å holde hodet kaldt slik at det blir en respektfull debattstemning og ikke grenser til krangel og drittslenging!

Les forøvrig:
Iskwews eminente beskrivelser av ulike kategorier av debattanter
Undres mening om Åmås og debattkulturen på nettet

Kniven på strupen

I dag kom den - den eposten jeg har håpet jeg kunne ignorere i det lengste. Den med beskjed om at det nærmer seg aller, aller siste frist for innlevering av hovedoppgaven. Den som sier at nå må man ta kontakt med veileder og få satt opp en plan for levering. Den som sier at instituttet må ha beskjed om man skal levere FØR eller ETTER jul, fordi de trenger å organisere sensor-ressurser.

Aller aller siste frist er 1. mars.
Det høres kanskje ut som det er lenge til? Det er i underkant av fem måneder. Men har jeg egentlig fem måneder? Hvis man hadde 30 x 5 fulle arbeidsdager hadde jeg hatt 150 dager, og det er fortsatt rimelig tid. Men har jeg det?

Jobb
Jeg jobber en del ved siden av studiene. I aller beste fall får jeg studert et par timer disse dagene også, men det er begrenset når 8 av timene går med til jobb, en time til sykkeltransport frem og tilbake, ytterligere en time til måltider (frokost, lunsj, middag). Da er det ikke så mye igjen til konsentrerte studier disse dagene, dessuten må man jo handle mat og gjøre ærend av og til også. Jobbdagene kan jeg altså regne bort. De utgjør 51 dager frem til ALLER siste frist. Da står jeg igjen med 99 dager.

Jul, nyttår, festlige obligatoriske eventer
Men har jeg i realiteten 99 dager? Midt i all denne herligheten kommer jul, julebord, nyttår, bursdag for meg selv og andre. Ofte krever slike dager en del forberedelse, både i form av gavehandel, festforberedelser, shopping av klær og polekspedisjoner. Dessuten har slike dager en tendens til å spolere "dagen derpå" også.

Hittil utgjør allerede planlagte eventer 13 dager. Disse dagene kan jeg selvsagt studere noe på dagtid før festlighetene, men hvis man tar høyde for forberedelser (som må foregå andre dager og dermed halverer også disse studiedagene) og spolering av dagen derpå, kan man regne bort 25 dager. Da står jeg igjen med 74 dager.

Fritid?
Men har jeg i realiteten 74 dager? Nå har jeg enda ikke regnet inn en eneste fridag. Ikke en eneste fridag for å nyte vinteren på ski, på å ta sykkelen ut i marka, ikke en eneste fridag til en date eller en lat søndag. Hvis jeg skal være i stand til å være konsentrert og effektiv når jeg studerer vil jeg ha behov for litt avveksling og bevegelse, trening og frisk luft.  Hvis jeg er litt streng med meg selv, så trenger jeg ikke en hel helg i uken, men la oss si 2 dager i måneden? Det vil på 5 måneder utgjøre 10 dager. Da står jeg igjen med 64 dager.

Drastiske tiltak
Som dere ser er det virkelig ikke god tid igjen. Det som så ut som 5 måneder er i realiteten knapt mer enn to måneder. Her kreves det drastiske tiltak:

1. Bli avholds. Ingen alkohol før jeg har levert. Har ikke råd til å miste dagen derpå. (Men jeg lover jeg skal ta en skikkelig fyllekule når jeg er ferdig!)

2. Bli asosial. Mure meg inne, slutte å takke ja til hyggelige invitasjoner med løfte om "bot og bedring" og hyper-sosialitet når jeg har levert.

3. Slutte å blogge. Selv om det er moro og selv om det ikke tar så lang tid om gangen, så tar det gjerne mer tid og konsentrasjon enn det burde når jeg havner i surfedilla og leser alle andre blogger (som ofte er en veldig god unnskyldende rasjonalisering for å ikke begynne på studiene riktig enda)

4. Kutte internett-tilgangen. Surfing på nettet, nyheter, blogger, vennetjenester osv må bannlyses så de ikke stjeler tid og kostbare konsentrasjonsressurser.

5. I seng før midnatt og opp før fuglene fiser.

På gjensyn i drypp og dråper
Det jeg litt sånn keitete prøver å si er at jeg *snufs* må begrense bloggingen fremover, men vil forsøke å komme innom med noen små drypp her og der. Jeg klarer vel ikke holde meg helt borte uansett - bare les posten om avhengighet, så skjønner dere det. Men jeg kan ikke love oppdateringer daglig slik jeg har gjort den siste tiden. Håper ikke dere forsvinner helt og jeg lover å komme sterkere tilbake!


Nytt banner

Jeg kan ingenting om css. Jeg vet såvidt at det betyr cascading style sheets.

Likevel har jeg klart å bytte ut "Nature"-bildet øverst i standarddesignen med et naturebilde fra mitt eget kamera. Bildet er tatt i Malaysia i 2000. Nærmere bestemt sitter jeg ved bredden av elven Sungai Tehan, ved strykene kalt Lata Berkoh i den malaysiske nasjonalparken Taman Negara.

Litt etter litt får jeg se om jeg finner ut av resten av kodene så jeg klarer å tilpasse bloggen til min egen personlighet.

Hvem er dere?

NotatJeg har endelig fått satt inn et SiteMeter på bloggen min. Skal bli morsomt å se hva slags trafikk det blir her og flere detaljer om hvem som kommer innom og leser.

Si gjerne hei når du først er innom!

Tiqui *nysgjerrig*

Blogging er farlig + litt reklame

Som ganske ny blogger (23 dager gammel) har jeg allerede nå oppdaget at blogging kan være svært farlig. Det er farlig fordi det er vanedannende, sentralstimulerende og tidskrevende. Det er også farlig fordi man så lett blir oppslukt i hva man selv og andre skriver at man glemmer tid og sted rundt seg. Dette kan i uheldige tilfeller føre til store ulykker.

Da jeg startet bloggen tenkte jeg at jeg kanskje ikke ville finne på noe å skrive om mer enn hver andre, tredje dag, kanskje. Men det ene innlegget tar det andre, og andres innlegg stimulerer nye ideer hele tiden. Nå har jeg på 23 dager skrevet 40 bloggposter og har 12-13 utkast liggende som enda ikke har blitt publisert i tillegg til 3-4 nye ideer jeg fikk i går som jeg ikke har kommet lenger med enn til notatblokken. Jeg får snart blogging-overload! Når det skjer etter bare 23 dager, hvordan blir det da ettersom tiden går?

Det er vanedannende fordi jeg nå ikke kan slå på pc'en og sette igang med det jeg egentlig skal uten å sjekke bloggen, bloggrevyen, bloggarkivet og sonitus først. Skummel tendens.

Det er tidskrevende fordi jeg ikke bare bruker tid på å skrive, men det er jo så utrolig mange gode bloggere der ute at jeg bruker mange timer til å lese også! Når de i tillegg skriver så heidundrades bra at jeg blir helt oppslukt og spikret til skjermen er mitt bloggproblem allerede et faktum.

Nå har jeg to dager på rad glemt middagen på varm plate fordi jeg var innom Iskwew igår og Undre i dag og før jeg visste ordet av det, var jeg langt inne i deres bloggverden og glemte hele komfyren. Den vekket meg med et fres i det kaserollen kokte over, jeg spratt opp, slo armen i kanten på skrivebordet, snublet over permene på gulvet (som jeg ikke hadde rukket å ta frem på skrivebordet fordi jeg bare måtte blogge litt først) og styrtet inn på kjøkkenet.

Så nå har jeg spist svidd middag på andre dag på rad, med blåmerker på føttene og en lammende slagfølelse i høyrearmen, bare fordi jeg har begynt å blogge!

Og nå har jeg også skrevet en bloggpost om blogging - dette er virkelig skumle tendenser!