Barnehager - et behov for staten eller foreldrene?
Av samtalen viste det seg at en ting som er svært ressurskrevende når det gjelder barnehageutbygging og som ikke ble tatt opp hos Iskwew, er at nesten overalt hvor man ønsker å bygge barnehager, så vil ikke naboene ha dem. Spesielt i byene, i Oslo, og enda mer spesielt er dette på Frogner og lignende bydeler. De byggesakene som kan starte uten en runde med naboklager som tar seg hele veien opp til fylkesmannen tilhører unntakene. Naboene er redd for støy, bråk, tramping i blomsterbeddet, for mye trafikk når foreldre kjører barna til og fra osv. Hos fylkesmannen får byggingen som regel klarsignal likevel, ettersom dette er et politisk vedtak, men resultatet er utsettelse av byggingen med to år og merkostnad på 2-10 milloner. - "Det er demokratiets pris", ristet han oppgitt på skuldrene.
- "Eller byråkratiets", ymtet jeg.
Dessuten antydet vedkommende at etterspørselen etter barnehager i realiteten ikke er så stor som politikerne vil ha det til. Mange takker nei til barnehageplass om man ikke får plass i den nærmeste hagen, og mange ønsker heller å være hjemme og motta den lille kontantstøtten man før. Han hevdet at det heller er snakk om at det norske samfunnet har behov for at barna kommer i barnehage - og da spesielt barn av innvandrere - for at de skal lære seg norsk.
Jeg vet ikke hvordan sammenhengene er her, men jeg synes det var viktige og interessante spørsmålsstillinger han tok opp. Er det staten som har behov for at barna går i barnehage eller er det foreldrene?
Interessant vinkling! Vi har hatt en lignende sak der vi bor. Og det klages stadig over at barnehager tar parker.
Jeg tror ikke personen du snakket med har rett i at folk takker nei til barnehageplasser, med mindre det gir en helt umulig dag.
Det jeg har sett av undersøkelser sier at foreldre foretrekker full barnehagedekning fremfor kontantstøtte. Den sier at kvinner med små barn i hovedsak VIL jobbe.
Og både samfunnet og foreldre har behov for barnehager. Samfunnet fordi vi er tjent med at kvinner jobber (ja da, vi er det!) og at f.eks. innvandrerbarn kommer i barnehage og lærer språk. Vi er tjent med det som samfunn fordi det er det beste tilbudet til barn, det sikrer at Fremtiden har gode oppvektsvilkår.
Og på individnivå er det bra fordi de fleste vil jobbe, selv om de har små barn, og de fleste mener at barnehager med kvalifisert personale er det beste tilbudet de kan gi sine barn.
Jeg må si at jeg irriterer meg over folk som ikke skjønner at det er en fordel å ha en barnehage i nærheten. Det gir et bedre bomiljø for barnefamilier som gjerne blir boende over lengre tid enn enslige. Det skaper kontinuitet og muliggens mer engasjement i nærmiljøet. Dessuten kan jeg jo tenke meg mange verre ting å være redd for å få i naboparken - USA's ambassade for eksempel ;)
Jeg kan ikke svare for opplevelsen av denne personen når det gjelder å takke ja eller nei til tilbud om barnehageplass. Det passer helt klart ikke på mine venner. En av dem bor på Tøyen og frakter sønnen til Kringsjå i barnehage hver dag for så å dra ned igjen til byen for å jobbe. Han hevdet likevel at det ikke var uvanlig at folk takket nei om barnehagen lå i mer enn 10 min kjøring hjemmefra hvis det fantes barnehager nærmere. På den annen side er det vel et fordel om folk får plass i nærheten, da slipper jo naboene noe av trafikken. ;)
Når det gjelder innvandrerkvinners prioriteringer - og ikke minst far i husets, har jeg liten kunnskap, jeg går ut fra at noen har fordypet seg i dette?
I den sammenheng kommer jeg bare på en nabo av mine foreldre hvor hun er hjemme - innendørs - med barna hele dagen mens mannen er på jobb. Hvorfor det? Jo, fordi hun ikke har nøkkel til leiligheten. Derfor kan de ikke gå ut før mannen kommer hjem, for da kommer de seg ikke inn igjen.
Samfunnet ville absolutt ha godt av at kvinner som henne kom seg ut i jobb, og uten å vite hennes prioritering vil jeg tro at hun ville ha behov for det selv også, men jeg tror det er mange, mange aspekter å sette sammen for å komme til bunns i hvordan alt dette henger sammen.
Dette minnet meg på min far som var så oppgitt over "dagis-tanterna" som tutet i oss unger helt andre overbevisninger enn det mine foreldre, og spesielt min far, sto for. Att Olof Palme var en helt for eksempel, at det er synd om arbeiderne, og at alle rike er slemme. Han mente dagis var en innretning skapt av socialdemokratiet med formål å hjernevaske oss ;-)
Hvem som ønsker det?
Vet du, det tror jeg rett og slett er både og. :-)
Jeg har sett undersøkelser som sier det motsatte av den undersøkelsen som sier at foreldre for det meste vil jobbe de første årene ungene er små. Saken er vel at man vil forskjellige ting, og mener forskjellige ting om dette.
Og at politkerne er uenige om dette vet vi jo og.
Og hvem er samfunnet?
Jeg har antagelig formulert meg litt skjevt her. At det finnes forskjellige behov er helt klart, men er det et behov for FULL barnehagedekning? Det er dette politiske målet vedkommende innen omsorgsbygg mente ikke var så påkrevet som politikerne ville ha det, men at politikerne som representanter for staten hadde behov for full barnehagedekning for å få også innvandrerbarn til å lære seg norsk.
Jeg har ikke gjort meg opp en mening om hva jeg tenker om dette, til det vet jeg for lite, men akkurat i hans perspektiv betyr staten det samme som politikerne som representanter(storting) og utøvende makt(regjering).
Foreldre trenger barnehagene slik at de kan gjøre andre ting enn å bare være sammen med podene.
Staten trenger barnehagene slik at de kan sette i gang med å forme sine borgere så tidelig som mulig samtidig med at den eldre garden får anledning til å tjene inn nok til å dekke de statelige utgiftene.
Podene trenger barnehagene slik at de kan omgås jevnaldre og andre voksne og dermed prøve å unngå og bli skrullete av å bare omgås primære omsorgspersoner.
Det barnehagene trenger er mer fokus på blant annet samhold og toleranse slik at mangfoldet blant podene kan dyrkes frem i stede for å lære podene hva som er trendy og hvem som er ok å leke med eller ikke.
Og institusjoner som "samfunn", "stat" og "barnehage" er alle instanser/aktører bestående av reelle mennesker som gjennom sine arbeidsresultater og annet representerer slike institusjoners idealer og målsettinger. Hvem sine idealer og målsettinger det her er snakk om bringer oss over på en helt annen diskusjon - så jeg stopper her.
Et spørsmål på siden, men som er i forlengelsen: Bør full barnehagedekning følges opp med et påbud?
Hva trenger barnet?
Samfunnet representert ved politikerne tror at det er best for barnet å bli tatt hånd om på en pedagogisk og oppdragende måte slik at individene blir tilpasset den Fremtiden vi mener samfunnet skal være.
Hva trenger barnet?
Foreldrene trenger å realisere seg selv og tjene flust med penger til fliselagt bad, moteriktig kjøkken, hytte på Kvitfjell med boblebad og 2 sydenferier hvert år.
Hva trenger barnet?
Barnet trenger trygghet, nærhet, kjærlighet. Hvem kan gi barnet dette? Samfunnet? Barnehagen eller foreldrene?
Om barnet ikke får nære, trygge og kjærlige foreldre så kan det få problemer både under oppvekst, skole og i det voksne liv. Det er snakk om plager som astma, atferdsvansker og negative tanker med følelser som kan utløse kriminelle og uønskede handlinger i voksen alder.
Glem prestisje, materiell overflod og likhetsprinsipper. La barnet og individene komme til sin rett.
Mm, tro det.
Syns du har litt teoretisk tilnærming her. Alle som har stått i kø for barnehage vet at det er småttisene som ikke får plass.
Ok, her er du om to år. Så glad i nye kjæresten din, og jobben er skikkelig spennende og utfordrende. Sannelig begynner det ikke å bevege seg i magen også! Ett år senere, helt greit å være hjemme og glede seg over lille goingen, men når ungen er borti året hadde det vel vært hyggelig å komme tilbake til jobb? Så blir spørsmålet: Skal du eller han ta permisjon mens dere venter på plass i barnehage? Eller nøye seg med dagmamma som du er litt i tvil om?
Jeg har i hvert fall gjort meg mine erfaringer. Lagde barn sammen med en kvinnelig student? Fikk jeg permisjon og penger til å passe barn? Var et sekund av fødselspermisjonen forbeholdt far?
- Nåja, skal ikke være surpeis heller. Men det kan være OK å tenke seg selv å være i situasjonen.
Ellers er jeg enig i at makspris før full dekning er en hodeløs strategi fra de rød-grønne. Det har jo alltid vært snille krav til folk med dårlig lønn. Det er mer fornuftig da å differensiere betalingen litt enn å dele ut gratis penger til "alle" mens fortsatt ikke "alle" får plass. Det er fortsatt mange som ikke har plass til "minsten". Og som gjerne ville hatt!
At folk er redd for støy fra barnehager her på Frogner var nytt for meg, men det forundrer meg egentlig ikke. Hvem er "De" som avgjør hva som er støy og ikke?
"De" (frognerfolka) har i så fall en underlig holdning til hva som er "støy". Lyder fra kafeer og restauranter er heller ikke greit, men å pusse leiligheter og fasader og å bruke store støyende løvblåsere, hekkeklippere og snøfresere hele dagen året rundt er liksom helt i orden.
Grmph - jeg gremmes
E.R II: Ja, det er riktig at jeg har en teoretisk tilnærming, andre har så mye bedre greie på den selvopplevde tilnærmingen, dessuten tok jeg utgangspunkt i opplevelsen til han som jobbet med utbyggingen av barnehager, ikke min egen. Jeg har ikke gjort meg opp noen mening for min egen del.
Med det prosentvise utbyttet av dating-karusellen får jeg mest sannsynlig ikke bruk for barnehagetilbud uansett, men jeg kan likevel se verdien i å ha det - ulikt enkelte naboer.
Rockette: Det var et interessant spørsmål også, hva er det som utgjør støy eller ikke? Nok et poeng til relativitetsaspektet. Det ligger kanskje noen holdninger til bunns om at det er _viktig_ å holde fasaden og hagene i orden av hensyn til naboene, men at det den daglige livsutfoldelsen av menneskene som bor der (barna og kaffetørste) ikke er _viktig_.
Jeg husker det var en ting som forundret meg da jeg bodde i kjellerhybel i Ullevål Hageby også. Hagene var store, vakre og velstelte, men jeg så dem aldri i bruk. Det var stille som graven i hele nabolaget selv om de hadde de flotteste utearealene man kunne tenke seg til å leve livet utendørs.
Hva som er best for barnet (som bør være hovedpoenget) er det viktigste, men det er ikke gitt at dette er å være sammen med mor og far til det er i skolepliktig alder. Barn må lære seg å sosialiseres med andre, og ikke bare være den som står i sentrum hele tiden (for det gjør de jo hos mor og far). Når det er sagt, er det nok fornuftig at de er minst ett år (og mulig litt eldre) før de begynner i barnehage.
Hilsen en vordende mor, som mener ut fra egen fornuft, og ikke helt har fasitsvarene enda.
http://app.blogg.no/trackback/ping/2914499
Rockette tok opp et interessant spørsmål i kommentarfeltet til posten om barnehager, naboprotester osv.: Hva er det som utgjør støy eller ikke? Og hvem avgjør hva som regnes som støy? Og med hvilke kriterier avgj&o...