Ukjente venner - eller: Å prate med sidemannen
Et smil, nikk, eller en aldri så liten kommentar kan passere, men blir oftest fort avsluttet og begge vender tilbake til sin egen verden. Man er jo fryktelig opptatt med å holde seg fast i setet på bussen, studere tidtabellen på venterommet, studere innholdet i varekurven eller betrakte sine egne armer. Man skal selvsagt respektere andres tid og andres prioriteringer av viktige gjøremål, men likevel har jeg en fandenivoldsk tendens til å "prøve" å starte samtaler med sidemannen. Denne tendensen er bare gyldig de dagene jeg selv er opplagt, vel og merke. Oppdager jeg i forsøket at sidemannen ikke er like opplagt, avslutter jeg like fort, så det er ingen grunn til bekymring.
Togturen
Idag tok jeg toget fra Bergen til Oslo. Det gikk grytidlig, så jeg var vel ikke helt opplagt til sidemann-prat idag, men likevel er det alltid spennende å se hvem som dumper ned i setet ved siden av.
Den "heldige" i dag var en ung mann, antagelig like trøtt som jeg, så jeg så ikke så nøye på ham, danderte sakene mine og la setet bakover for å fortsette nattesøvnen så lenge jeg kunne. Han gjorde det samme. Det kom ikke til å bli noen sidemann-samtale denne togturen tenkte jeg og sovnet. Men der tok jeg feil. Og samtalen ble innledet på den mest originale måten: Vi hadde sovet i nærmere to timer da han plutselig begynte å prate i søvne. Han våknet av at han hadde snakket høyt, trodde kanskje jeg hadde sagt noe til ham, så spørrende på meg samtidig som jeg så spørrende på ham.
Misforståelsen ble fort oppklart, og en liten kommentar om det nydelige været og soloppgangen ved Ustaoset ville normalt satt stopper for samtalen. Men nå var sidemannen lys våken og før vi visste ordet av det hadde vi snakket snø, ski, årstider, reiser (som når man tilbringer en årstid borte), geografi, historie, studier, jobb, jul, familie, forhold, kjærester, svigerforeldre, politikk, forskning, bosted, tilhørighet, grensekontroller, toll og handelsbarrierer, økonomi, matematikk, statistikk osv osv osv. Plutselig var 4,5 time gått og vi var fremme i Oslo hvor han ble møtt av hans unge, nye kjære som spent skulle ta ham med seg hjem for å hilse på foreldrene for første gang.
Jeg ser ham nok aldri igjen, men togturen ble adskillig mer innholdsrik og interessant, veldig mye kortere og hyggeligere enn den ellers ville blitt uten hans selskap. Faktisk følte jeg nesten at jeg kjente ham da vi gikk av toget, og lurte på om han kom til å gjennomføre sin spøkefulle plan om å late som han var en religiøs fanatiker eller i det minste dra noen grove spøker for å teste hennes foreldres reaksjon. Jeg skulle likt å vite hvordan det gikk.
DJ'en på flyet til Santiago:
Jeg har hatt mange fine stunder med slike ukjente venner og noen har jeg også fortsatt kontakt med. På flyet fra Frankfurt til Buenos Aires og Santiago de Chile i 2002 snakket vi oss nesten gjennom hele våre livshistorier, våre drømmer og tanker, jeg og sidemannen. Han reiste med et sårt hjerte fra Belgia etter et brudd med sitt livs kjærlighet for å oppfylle en drøm om å bygge seg opp som DJ i Sør-amerika. Han skulle til Santiago de Chile og starte på scratch. Jeg skulle til Bolivia og gjøre virkelighet av drømmen om å bli antropolog, gjøre feltarbeid og skaffe empirisk materiale til min hovedoppgave. Vi snakket mye om drømmer og om det å starte på nytt på et nytt sted. Vi utvekslet epost-adresser og fortsatt får jeg invitasjoner når han har store eventer i Santiago. Jeg vet at han nådde sine drømmer og at han lever dem ut den dag i dag.
Hyggelige overraskelser og vennskap
En dame jeg snakket med på buss-stasjonen i Cuzco hadde ringt i forveien og sikret meg det beste rommet og rabatt på gjestehuset hun visste jeg skulle til, fordi hun kjente noen der, og fordi vi hadde en hyggelig samtale. En jente som dumpet ned ved siden av meg i et stappfullt auditorium på en debatt for flere år siden ble en virkelig nær venninne. En dame jeg pratet med på gaten i New York på vei til Hilton Hotel viste seg at hun skulle på samme konferansen, var direktør i en mikrofinansorganisasjon i Peru og inviterte meg til å besøke henne i Peru. Jeg gjorde det januar året etter. I det hele tatt er det et vell av ukjente venner og hyggelige overraskelser der ute om man tar seg tid til den lille praten med sidemannen.
Jeg synes vi skulle gjøre mer av det - også i Norge.
En glimrende post Tiqui, og et ikke mindre glimrende post. Ikke alltid like lett gjennomførbar når man er en storvokst mørk mann, men like fullt ;-)
Hei Tiqui:)
Leste artikkelen din med stor interesse, og begynte nesten å lengte etter å oppleve det samme selv, med en eller annen spennende sidemann/kvinne. Man lærer så mye selv om møtene noenganger kan være korte. Gleder meg til å lese mer av deg i tiden fremover:)
Shoaib: Ikke alltid lett uansett hvem man er, det finnes mye utilnærmelighet i det norske samfunnet. Men samtidig skal man ikke skue sin sidemann på hårene, det kunne jo være det passer med en prat? Man får prøve seg frem og selvsagt respektere det hvis de ikke ønsker å prate.
Mia: Velkommen i kommentarfeltet! Det er sant, man kan lære mye selv av korte møter. Man kan finne nye måter å se verden på, nye perspektiver og nye tanker å fundere på, selv om bekjentskapet ikke varer lenger enn en gjennomsnittlig ventetid på bussen. Håper du finner flere tekster du liker!
I Brasil var det helt annerledes, og jeg lengte etter å lære språket så godt at jeg kunne snakke med folk. Folk snakket med deg på cafe, på bussen, i parken og overalt.
Det er egentlig noe befriende med folk du møter og sannsynligvis aldri ser igjen. Ofte kan samtaler bli mer nære og ærlige enn med folk du kjenner. Kanskje nettopp fordi du ikke kommer til å se dem igjen?
Slik var det i Bolivia også. Man pratet med folk overalt og mange latinamerikanske land er fine på den måten. En nordmann jeg snakket med hadde giftet seg med en brasiliansk jente, og hun gikk optimistisk til Karl Johan for å lære seg norsk ved å prate med folk. Det syntes hun var den mest naturlige måten å lære både folk og språk å kjenne. Det er unødvendig å si at hun ble skuffet.
Det er klart det er befriende fritt for forpliktelser i et slikt forbigående møte. Og man har ikke noe å tape selv heller. Men noen ganger ses man igjen. Verden er liten og Norge enda mindre ;)
I Norge fins det regler om hvor en skal og ikke skal snakke med naboen. Du skal ikke prate med sidemannen på trikken eller på et venterom, men det er rett og slett obligatorisk å snakke med (bord-)naboen på DNT-hytta eller under lunsjen på en konferanse.
Tog er kanskje en mellomkategori? Jo lengre reisen er, jo mer akseptert er det å prate? (som på fjellet - en sier ikke hei til turgåere i Nordmarka, men heller til folk en møter på ensomme stier i indre Hardangervidda).
Ofte trenger en en anledning for å begynne en samtale. På vei fra Trondheim til Oslo spurte jenta ved siden av meg om jeg vil ha noe fra matpakken sin - hun har tatt med altfor mye. Jeg takket selvfølgelig ja og så var samtalen igang helt fram til hovedstaden... (Fra nå av skal jeg ta med meg digre matpakker, tenkte jeg da...)
Lorenz: Det finnes da ikke regler for hvor man IKKE SKAL prate med andre? Men du har rett i at det er vanligere å si hei når man går tur i fjellet og er tilstede i sosiale sammenhenger hvor meningen er å knytte kontakter. Men det finnes ingen regel om at man ikke skal prate til sidemannen på trikken. Men om sidemannen på trikken ikke ønsker å føre en samtale så må man selvsagt respektere det. Det er heller ingen regel som sier at man ikke har lov å være utilnærmelig. Det er ikke alltid det passer å prate med alle.
Godt tips å ta med digre matpakker! Å dele mat sammen er jo en god måte å få et midlertidig fellesskap - selv om det bare varer en kort stund.
Jeg mente "uskrevne regler" eller "oppfatninger om hva som er vanlig oppførsel" - noe som en innvandrer finner ut etterhvert...
Da er vi enige, Lorenz. Det er helt klart andre uskrevne regler for hvor det er vanlig å ta kontakt med folk i Norge som skiller seg fra hva som er vanlig i enkelte andre land.
Har du fulgt forsettet ditt med delelige matpakker?
Helt glemt. Men din post minte meg på at det kunne være et godt nyttårsforsett: Flere togreiser! Delelige matpakker!
Glimrende forsett! Da er den delen av nyttårsfeiringen i boks for det kommende året! ;)
Selv skal jeg forsøke enda et år med det samme forsettet: I seng før midnatt og opp før 8 - iallfall på hverdager!
Planer om å bli et A-menneske? Høres skummelt ut :) Mitt forsett er i seng før kl 2 (dvs ikke kl 3 eller 4 som hittil) og opp sånn i 9-tida...
Jeg har planer om å "fake" A-menneske. Å bli det er litt drøyt synes jeg ;)
Forsetter vil jeg ha mange av, og det er naturlig å tenke ekstra på hva man vil endre ved et årsskifte. Men kaller jeg det nyttårsforsetter, er det en iboende - 'De er det greit å bryte'- lov (også denne av det uskrevne slaget). Vil derfor heller ha målsetninger. En av de må bli å glede seg mer over alt det gode i livet mitt, og hefte meg mindre med det negative. Begynner jeg å regne på det, er de aller viktigste tingene i livet nå godt i rute. Det betyr vel at jeg kan bevege meg mer i drømmenivå- Det som jeg drømmer om å utrette i livet.
http://app.blogg.no/trackback/ping/3292289
I kommentarfeltet på forrige post ble Lorenz inspirert av mine sidemann-samtaler til et nytt nyttårsforsett: Han skal ta flere togturer og ha med seg store og delelige matpakker! Selv har jeg planer om å fake A-menneske. Jeg skal i seng...