tiqui

Etter at jeg hadde sørget for de høyere makters velsignelse for mitt opphold i Bolivia er det bare rett og rimelig at man også sørger for å ha mørkets makter også på sin side. I forbindelse med Pascal van Heesch's utstilling av bilder fra minearbeidernes hverdag passer det bra med min historie fra minene i Potosí og mitt møte med selveste mørkets herre, Supay, eller El Tío (=onkel) som han også er kalt.

Potosí og Cerro Rico
En av mine fantastiske dager i Potosí skulle jeg bestige Cerro Rico og entre Potosís historiske sølvminer. Navnet på fjellet betyr det rike fjellet og under kolonitiden var dette verdens største sølvforekomst og Potosí oppnådde status som verdens største by på 1600-tallet med sine 200 000 innbyggere. De store rikdommene ble fraktet til Spania og understøttet det spanske hoffets sløsinger i lange tider.  



Først dro vi innom et reisebyrå for å høre om når minearbeiderne jobbet, priser og hvordan dette var vanlig å gjøre. Vi var, bolivianisert som vi var blitt, for sent ute til den første guidete turen om morgenen som begynner kl. 09. For 10 dollar tar byrået deg med til minearbeidernes marked hvor man deltar i innkjøp av dynamitt, får utdelt verneutstyr, hjelm, jakker, bukser og støvler, og blir oppfordret til å kjøpe med gaver til minearbeiderne i form av koka-blader og sigaretter. Mannen i byrået fortalte ivrig at de hadde valgt å holde en lav pris på turen slik at turistene skulle ha råd til å handle inn gaver til arbeiderne. Neste tur gikk om ettermiddagen, klokken to, og vi var hjertelig velkomne tilbake for å delta på den.

I stedet for å vente på reisebyrået, som vi ikke hadde tenkt til i utgangspunktet heller, ruslet vi til Plaza de mineros for å hoppe på en microbuss 5 som går opp til minene. Ved bommen og endestasjonen nederst ved foten av fjellet betalte vi 1 boliviano (ca 1 krone) og gikk av. En håndfull barn kom løpende mot oss med små trekasser med sorterte mineraler som de solgte.

Møte med Genaro
Genaro, som var ca. 8-10 år, hadde jobbet i minene sammen med sin far i snart et år, og var veldig ivrig på å vise oss minen “sin”: Grito de la piedra (=steinens rop). Her hadde vi guiden vår, verre var det ikke. Han fulgte oss opp til inngangen hvor fikk låne hjelmer av en minearbeider. Lille Genaro ba oss passe hodene våre og ledet oss inn i mørket.

Rett ved inngangen hadde man plassert et krusifiks, hvor fremdeles lyset nådde inn. Hvor mørket tok over, begynte Supays rike. Genaro viste oss steder hvor taket hadde rast sammen, og hvordan man hadde støttet det opp igjen på utrygge steder. Det er over fem hundre miner i Cerro Rico, så at man ikke oftere møter på andre mineganger og har flere ulykker hvor veggene blir for svake er utrolig. 

Genaro førte oss inn i tunneler fra koloni-tiden som hadde en annerledes form pga. de primitive redskapene man brukte på den tiden, og han viste oss små lagre av sekker med mineraler som lå klar til å fraktes ut.  Det finnes ikke mye sølv igjen i Cerro Rico, men andre mineraler tar man fremdeles ut, i forskjellige mengder og verdier. De fleste typer er dessverre ikke mye verdt.  Det tar ca en uke å hogge ut en slik full sekk, og man får nå solgt den for 5 bolivianos. Det gir en månedslønn på rundt 20 Bs som er litt mindre enn 20kroner etter dagens kurs. Før var prisen høyere, fortalte Genaro, og man kunne få solgt mineralene for rundt 20-25Bs pr sekk. Det er ikke noe luksuriøst liv minearbeiderne lever. Tatt i betraktning at de fleste dør innen 10-15 år pga alle giftige gasser og asbest som man blir utsatt for, kan man lure på om det er verdt det. Men det hender fremdeles at man en sjelden gang kommer over en åre, om ikke med sølv, så med andre metaller og mineraler som gir en fortjeneste. Det er dette håpet som driver dem og som representerer deres bønner og ønsker når de holder seremonier og ofrer til el Tío. 

På vei til å avlegge selveste Supay et besøk, passerte vi en mengde luftekanaler mellom galleriene eller nivåene av mineganger, så nå måtte vi ikke bare passe hodet for taket over oss, men også for alle de mange etasjer dype hullene. Med bare en liten lampe for oss tre, var det ikke så lett å se hvor man skulle sette foten, men Genaro annonserte faren hver gang: “Cuidado con el hueco a la izquierda!” (=”se opp for hullet til venstre!”) 

Genaro var visst i godt humør i dag, for han tok oss med på en ekstra liten ferd hvor vi klatret opp luftekanalene opp to gallerier for å vise oss et av stedene som var mest asbest-befengte. Hele 5 centimeter stakk de hvite nålene ut av fjellveggen, og man måtte for all del unngå å støtte seg på veggen.  Slik som barn kaster en pinne i elven for å løpe til andre siden av broen for å se den flyte forbi, kastet vi en flaske ned en luftekanal, for siden å seile ned en luftekanal to gallerier for å finne den igjen, kanskje 50 meter lenger nede i gruven. 

Djevelsk nærvær
Så, inn i en sidegang kom vi endelig frem til eieren av fjellet, Supay. Med knallblå øyne og horn av en bukk satt el Tío og ventet  på ofringer av koka, sigaretter og alcohol. Det er han som velsigner fjellet med mineraler, bestemmer om man vil finne dem, og sammen med Pachamamas (moder jord) fruktbarhet produserer fjellets rikdommer.



(Genaro gir Supay sigaretten hans, som han velvillig røyker. Genaro's oljelampe er eneste lyset vi har. Det ligger brune tørkede kokablader strødd rundt fanget til el Tío og noen plastflasker han har blitt servert alkohol i ved tidligere besøk. Foto: Elisa Vik.)

Vi hadde vært forutseende nok til å kjøpe med oss koka og sigaretter, både med tanke på minearbeiderne og  og el Tío, og Genaro tente opp en sigarett som han plasserte i el Tío’s munn. Dere kan få et ønske nå, sa Genaro. Om han røyker sigaretten har dere hellet med dere og ønsket vil bli oppfylt. Røyker han ikke, betyr det uhell.  Om det skyldtes ventilasjonen mellom gruvegangene eller en annen naturlig forklaring, det vet jeg ikke, men el tío røykte sigaretten, og man kunne se at han dro dype trekk. Plutselig sluknet lampen, og i det stummende mørket var det eneste man så de glitrende glørne hver gang han tok et drag. Jeg tenkte med gru på hvordan man skulle unngå å falle ned i en luftekanal om man skulle komme seg ut uten lys, men Genaro fylte på mer væske og vi fikk lys igjen. “Buena suerte para los amigos” kunne Genaro konstatere: Godt hell for oss.  

Hver tirsdag og fredag holdes seremonier her til el Tíos ære, og minearbeiderne passer nøye på å  holde seg inne med fjellets eier.  Vi forlot el Tío i fred mens han fremdeles røykte sigaretten sin, og i det jeg snudde meg for å ta en siste titt, kunne jeg sverget på at det funklet i de runde blå stein-øynene hans, og det kunne virke som han sendte meg et blunk på veien. Jeg følte meg heldig i dag! 

Genaro tok seg betalt 20 bolivianos for “leie” av hjelmer og rundturen, og det føltes godt å vite at pengene gikk direkte til Genaro og faren hans, istedet for i lommen på et reisebyrå. Dessuten var dette bare en brøkdel av hva en organisert tur koster. Jeg tror også vi var heldige som fikk lære Genaro å kjenne og fikk et lite innblikk hans liv i minene.