tiqui

Uken etter den nattlige pilgrimsvandringen var min andre sjanse til å søke jomfruen av Urkupiñas velsignelse. Man drar da mann av huse til åsen der hvor jomfruen først viste seg for å hogge stein. Steinen symboliserer jomfruens velvilje og velsignelse over ønsker og drømmer som folket bringer til henne. Hele uken kunne dra til denne åsen for å hogge symbolsk stein. Åsen er oppkalt etter Golgata som på spansk heter Calvarios. Spanske Fernando som nå var blitt min medbo i Cochabamba kunne fortelle meg dette. Søndag 25. august 2002 dro jeg derfor til Quillacollo igjen sammen med Fernando, men i micro-buss denne gangen.


Dette var dagen for Alasitas-markedet, som alltid arrangeres uken etter Urqupiña-festivalen. Denne dagen gjøres hele det vanlige søndagsmarkedet om til et miniatyr-marked. Alle miniatyrene symboliserer all slags ønsker og drømmer man måtte ha for året som kommer. Man handler inn alt man ønsker seg, eller håper å oppnå i løpet av neste år. Deretter tar man med seg varene til jomfruens tempel for å få ønskene sine velsignet. Så bærer det til Calvarios for å hugge ut stein, feire sammen med familien og forhåpentligvis få omgjort alle sine miniatyrdrømmer til realiteter.


Vi vandret i folkemengden mellom de utroligste salgsboder sprekkeferdige av ørsmå ting i alle farger og fasonger. Man solgte virkelig alt mellom himmel og jord. De mest populære varene var selvsagt penger; Bolivianos, Dollar og Euros på bittesmå sedler. Litt ironisk at man i Bolivia allerede kunne få kjøpe Euro før de var innført i den Europeiske Union. Men selv om dette er en tradisjonsrik feiring følger man med i tiden. Siden Euro skulle innføres i Europa i løpet av året måtte man jo kunne ønske seg dette også. Ellers kunne man få tak i utenom bittesmå hus, biler, barneutstyr, microbusser og forretninger.

 

“¿Cuál te gusta, señorita? Un buen precio te doy” “Hvilken liker du, frøken? Jeg gir deg en god pris”, summet det mens jeg vandret mellom bodene. 

 

Andre populære ting var miniatyrdiplomer på høye og ettertraktede utdannelser. Ellers fantes noe for enhver smak, alt fra babygulerøtter og babypoteter, til og med kondomer fant jeg i miniatyr. Tro om det var et ønske om mer sex i det kommende året? Eller kanskje bare stopp i barneproduksjonen? Señoraen som solgte dem, smilte lurt, og mumlet noe om at jeg kanskje ikke burde kjøpe akkurat dem, men hun hadde veldig mye annet jeg sikkert trengte!

 

Hun skulle bare visst at mitt besøk her var starten på en av mine store drømmer. Som student i sosialantropologi hadde jeg med beundring og respekt lest om andre antropologers eventyr på feltarbeid i fjerne strøk av verden. Det å få dra på mitt eget feltarbeid og delta i denne feiringen sammen med bolivianerne var for meg en oppfyllelse av en drøm like stor som noen av de miniatyrrepresentasjonene kunne vært. Jeg endte opp med et utvalg mini-frukter med magneter til kjøleskapet og to ørsmå frosker som er lykkesymboler her i Bolivia. Lykke var det jeg ønsket meg i de kommende månedene i feltarbeidet mitt.

 

Og så gikk turen endelig til Calvarios. Ved portalen til kapellet var det enda flere selgere som i desperasjon prøvde å få solgt sine varer. “Dolares, Euros, Bolivianos! Kjøp nå, for vi går snart tom!”. En mer gigantisk overdrivelse skulle man lete lenge etter, for det bugnet over hvor enn man så. Merkelig å se folk helt seriøst tenke gjennom hva de manglet eller hva de ville trenge, fylle opp kurvene sine med varer som ikke skulle brukes i seg selv, selgere som kappet opp mini-kjøttstykker som om det var den største selvfølgelighet, og minnet sine kunder på at man kan ikke gå uten det og det og det…

 

Fernando kaller festen for “grådighetens fest”, for alle ber om penger eller materielle ting i mengdevis, mens veldig få ber om helse eller annen lykke. Men jeg hadde da mine to små frosk som skulle symbolisere lykke. Nesten ved inngangen til portalen møtte jeg et nesten uimotståelig søtt syn. Ei lita jente sovende midt blant alle grønnsakene som moren hennes hadde til salgs.

 

 

Vi fulgte stimen av folk opp til kapellet og videre opp på haugen for å hugge stein. Dette var en noe merkelig skikk, syntes jeg, og jeg må innrømme at jeg fremdeles ikke helt skjønner sammenhengen og symbolikken her. Men øvelse gjør mester, og da er det ikke annet å gjøre enn å delta. Med relativt butte slegger var det å finne seg en krok og hogge løs i håp om at jomfruen (og fjellet) ville skjenke meg den lykke å få løs en liten bit. I ramme alvor og med en innbitt mine hogges det løs.

Tro hva denne jenta ønsker seg mest av alt?

 

Familier hadde samlet seg på hver sine “tomter” hvor de hogget stein, feiret (chayando) med confetti i håret og krutt-salutter, og selvsagt med øl og chicha som deles med Pachamama (Moder Jord). Det smalt og knitret overalt fra steinhogging og kruttsalver innimellom alle skålene som i følge min forstand burde føre til en alkoholisert Pachamama. 

 

Nå måtte vel de lokale høyere makter være på min side, og oppholdet mitt i Cochabamba, Bolivia være godkjent og stemplet hos jomfruen og resten av de høyeste kretser. Jeg og Fernando kunne vende tilbake til Cochabamba i trygg forvisning om at vi hadde gjort vår del for et kommende givende år. :-)

 

(Alle foto: Elisa Vik, klikk for å se større bilder)