tiqui

På merittlisten min finnes et punkt hvor jeg ble arrestert av boliviansk politi som ulovlig peruansk innvandrer. Jeg syntes anklagen var en smule fantasifull, men situasjonen ble alvorlig nok likevel. Dette er historien jeg skrev når jeg hadde kommet meg etter sjokket:

*********
Fredagskvelden begynte bra. I strålende humør dro jeg mot byen og gledet meg til å danse. Jeg skulle først møte Erick, en kamerat, så skulle jeg danse salsa. Jeg stoppet en microbuss og det var som om sjåføren visste hvilket humør jeg var i. Han hadde musikken på på fullt, og hele turen ned til byen var som å kjøre i et utested. Jeg satt og nikket til musikken mens jeg gledet meg og tittet på menneskene og hundene som for forbi utenfor vinduet.

–  “La esquina, por favor”.

Jeg hoppet av på hjørnet mellom Ayacucho og Mayor Rocha, for å rusle til Calle España. I Calle España ligger utestedene, kafeene og pubene på rekke og rad, - praktisk for en pub-til-pub-runde. Jeg skulle til Casablanca som ligger mellom España og Ecuador, rett ovenfor Metropolis som er tvilling-kafeen som har samme eier. Noen kvelder ser det ut som det bare er turister der, mens det andre kvelder fylles av “kulturmiljøet”, de som driver med teater, dans, musikk og tilhørende aktiviteter. Disse to stedene har etter to måneder blitt mine stamsteder. Her møter jeg vennene mine, som både jobber her og nyter fritiden sin, her danser jeg salsa på tirsdager og fredager, og her spiser jeg og drikker med mine kulturelle bolivianske venner.

Klokken var nesten blitt 19, og gatene var blitt mørke og små vanndammer reflekterte gatelysene etter regnskyllen tidligere på dagen. Jeg rundet hjørnet og gjennom døren til Casablanca ble jeg møtt av de kjente riffene fra The Strokes. Katrine og Katja satt allerede der med hver sin licuado (en slags fruktjus-shake). Mauricio, danselæreren min, kom straks etter, så når Erick kom, var vi en hel gjeng. Mauricio skulle undervise “nybegynnerne” først en times tid, og så skulle jeg få en viderekommen time etterpå.

Tiden gikk fort og på slutten av nybegynnertimen ruslet vi opp til bakrommet hvor dansen foregikk, så vi fikk se på de andre danse. Erick, Katrine og Katja ventet ute på Casablancas balkong i andre etasje med pizza og øl til jeg var ferdig med min salsaundervisning. Varm i kroppen og lykkelig i hodet etter en times dans, slo jeg meg ned med de andre. Omtenksomt nok hadde de også bestilt pizza til meg, og vi satt alle fire og nøt den kjølige kveldsluften og vinden som rusket i håret, mens vi skålte med hver vår Taquiña (boliviansk øl fra La Paz-området).

Politi-kontroll
Men den gode stemningen skulle ikke vare så lenge. Oppe fra balkongen så vi ned på gaten, og en mengde politimenn og kvinner kom kjørende i et stort opptog som fylte hele calle España. Det var for sent å ta turen et annet sted, og jeg kjente jeg begynte å bli litt engstelig. Jeg hadde glemt å ta med meg passet mitt! Jeg hadde jo forklart til Katrine kvelden før at hun alltid måtte ha med seg passet sitt, og spesielt ute i helgene. Årsaken er at politiet stadig gjør kontroller av turister, og dermed er calle España et yndet sted for korrupte politifolk på jakt etter pengesterke utlendinger. Hvordan kunne jeg være så dum å glemme det selv?

Ikke lenge etter kom de grønne uniformene spankulerende opp trappen, og det var bare å stålsette seg.

– “God kveld, alle sammen, det er kontroll. Vær vennlig å vise frem identifikasjon og passene deres!”

Katrine hadde hørt på meg og hadde med seg en kopi av passet sitt. Mens jeg satt og forbannet min glemsomhet, viste de andre frem sine i tur og orden.

– “Jeg har det dessverre ikke med meg, det ligger hjemme” prøvde jeg som begynnende forklaring. Politi-mannen reagerte først vennlig og sa: – “hva skal vi gjøre med deg da? Har du passnummeret ditt?” – “Ikke i hodet, men jeg kan ringe hjem så jeg kan få lest det opp!”

Lykkelig over at jeg hadde gått til det skritt å kjøpe meg mobiltelefon og litt engstelig for at Fernando, som jeg deler hus med, ikke skulle være hjemme, begynte jeg å slå nummeret. Han var heldigvis hjemme, og jeg ba ham finne frem passet mitt og lese opp nummeret til meg. Jeg fikk notert det, men da jeg la på telefonen så det ut som politiet hadde gått igjen. Jaja, jeg springer iallefall ikke etter dem med lappen, tenkte jeg, kanskje de glemmer meg. Men så vel var det ikke. Opp trappen kom de på nytt og denne gangen hadde de med seg en annen politimann med et meget strengt uttrykk i ansiktet.

– “Det er henne”, sa de andre og pekte, “hun har ikke passet sitt!” Jeg gav ham lappen med passnummeret, navnet mitt og nasjonalitet, men han bare ristet på hodet og sa jeg måtte nok bli med til immigrasjonen. Jeg foreslo at vi heller kunne stikke innom huset mitt og hente passet, men jeg ble avfeid kort og kontant. – “Nei, du blir med oss!”

Nå var gode råd dyre, og jeg spurte om hvor immigrasjonskontoret lå, slik at jeg kunne ringe Fernando igjen og få ham til å komme ned til byen med passet mitt.

– “Det betyr ingenting hvor kontoret ligger, du blir med oss!” var svaret og nå var tonen alt annet enn vennlig. Rolig nå, sa jeg til meg selv, ikke hiss deg opp. – “Jeg trenger å vite hvor kontoret ligger slik at jeg kan få noen til å komme med passet mitt. Vil du være så vennlig å fortelle meg det?” Jeg spurte så rolig jeg kunne en annen politimann som hadde et litt vennligere uttrykk i ansiktet, og heldigvis gav han meg adressen. Mens vennene mine stirret vantro på at jeg ble ført bort, slo jeg nummeret hjem igjen.

– “De arresterer meg, Fernando, og tar meg med til immigrasjonen. Kan du komme til byen med passet mitt?”

Arrestert
Politiet tillot at jeg tok med meg en venn, og Erick ble med for å kunne forklare for meg der spansken min eventuelt skulle svikte. Vi var sikkert et merkelig syn der vi vandret nedover gaten, med politi på alle kanter, og det strenge ansiktet fremst med lappen min dinglende mellom fingrene. Vel fremme på politistasjonen ble imidlertid Erick nektet å komme inn sammen med meg.

–  “Bare hun, du venter utenfor!” Og merkelig nok var lappen min med passnummeret også forsvunnet. Jammen godt jeg har vært her noen måneder nå og snakker noenlunde bra, tenkte jeg, jeg må bare ta det som en utfordring.

Rommet var grått og trist, og det fantes bare to eldgamle skrivebord der. Ut mot gaten var en gitterkledt dør hvor folk tittet inn og spurte politimennene om et eller annet som jeg ikke oppfattet. Etterhvert fyltes det opp av grønnkledte, og jeg kunne såvidt skimte Erick utenfor gjennom døren. Jeg fikk forklart at jeg er norsk, at jeg har passet mitt i huset hvor jeg bor, at visumet mitt ikke går ut før i november, og at noen var på vei med passet mitt. – “Ja, da får vi bare vente og se, da. Sett deg ned!” Etter mye frem og tilbake klarte jeg også å få tillatelse til at Erick kunne vente inne sammen med meg.

Litt etter litt forsvant den ene etter den andre politimannen, til det bare var en igjen. Han holdt en skjennepreken over alt jeg burde ha gjort og alt jeg burde ha visst. Erick parerte den temmelig smart ved å rose politiet for å gjennomføre slike kontroller. “Det er jo så mange peruanere som kommer hit ulovlig for å stjele og lage trøbbel.” Fornøyd med det ruslet den siste politimannen ut av rommet også og vi ble overlatt til oss selv.

Fluktmulighet?
Overraskende nok var det bare en innvendig slå på døren som vendte ut mot gaten, og vi kunne med letthet spankulert rett ut av politistasjonen. Men jeg regner med at politiets reaksjoner på et tilsynelatende fluktforsøk ikke bare ville resultere i økte krav om bestikkelser, så vi så på hverandre og lot være å tenke tanken. Utenfor hørte jeg endelig en stemme som lignet på Fernando´s klingende andaluziske dialekt.

– “Jeg har kommet med passet til en norsk jente dere har arrestert og tatt med dere hit” hørte jeg han sa ute i porten. Vantro hørte jeg at portvakten hissig nektet for å ha kjennskap til meg. – “Hun er ikke her, du har tatt feil, du har tatt feil!” Gjør de virkelig hva som helst for å sette oss i en vanskelig situasjon for å skvise penger ut av oss? Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Men politimannen med det vennlige ansiktet, som hadde gitt meg adressen til stasjonen, kom til unnsetning og slapp Fernando inn.

Politiet gransket passet nøye og etter en stund ble de enige om at det var greit, men de måtte ha en kopi av det. Tenkte jeg det ikke, de visste at det ville være umulig for oss å oppdrive en kopi nå ettersom klokken var nesten midnatt, politistasjonen ikke hadde kopimaskin, og alle kopibutikker var stengt. Nå ventet jeg bare på “dommen”. Hvor mye ville de ha for å la meg gå?

Men Fernando bare hevet skuldrene og trakk frem en kopi som han leverte politimannen. Litt perpleks kunne han ikke si annet enn at det var greit og vi spankulerte ut av stasjonen uten at vi hadde betalt en eneste centavo (en Boliviano deles i 100 centavo). Snarrådig som han er, hadde Fernando allerede tenkt at de ville be om en kopi, og i full fart før han for ut dørene og ned til byen i taxi, hadde han scannet passet mitt, og visum-stempelet. Politiet så heldigvis ikke forskjell på en scannet utskrift og en kopi. Ennå litt skjelven, men glad for at det hele var over ruslet vi tilbake til Casablanca for å fortelle de andre at alt hadde gått bra og betale regningen. Ikke verdt å risikere å bli arrestert for å stikke av fra regningen, iallefall!

Politiets rolle i Bolivia
Politiet har en veldig spesiell rolle her i Bolivia. For det første er det ingen formell utdannelse, slik som politihøgskolen hjemme i Norge. Lønnsnivået er ikke noe å skryte av heller, politiet mottar absolutt minstelønn som er rundt 350 kroner i måneden. Det er svært vanlig med korrupte stunt for småpenger.

Jeg har spurt meg selv flere ganger hvordan og hvem man rekrutterer til politiyrket når tilstanden er slik den er, og yrket er uglesett av resten av befolkningen. Med den laveste lønnen i landet og den desidert minste prestigen er det ofte tilreisende fra den fattige landsbygda som tar til takke med en slik jobb. De snakker ofte ikke spansk, og loven kjenner de ikke. De første seks månedene er det opplæring i praksis hvor man sosialiseres inn i den korrupsjon og lettere tilfeldighet som politiyrket utøves med.
 
Lønnen holder ikke til å leve av for en person alene, langt mindre dersom man har en familie å forsørge. Jeg har derfor faktisk forståelse for at politiet er avhengig av korrupsjon. Å arrestere folk for mindre forseelser og kreve penger av dem er derfor vanlig. En annen måte å skaffe bestikkelser er å tilby pass av parkerte biler mot betaling av eieren. Folk kan spillet og spiller med på det. Jeg kunne ikke spillet enda på dette tidspunktet.

Det er imidlertid problematisk å plassere våpen og makt hos mennesker som verken kjenner loven eller utøver sin makt i henhold til den. En stakkars jente som var blitt ranet fikk høre at hun måtte for all del ikke gå til politiet, - for det er farlig! Ryktene svirrer om samarbeid mellom kriminelle og politi ved hjelp av bestikkelser. Folk regner med at politiet vet hvem som begår de fleste innbrudd og ran, men gjør ikke noe med det uten at de får mer penger av offeret enn av tyven. Selv om dette selvsagt ikke er dokumenterte opplysninger, reflekterer det folk flests holdning til politiet, og man kan nesten begynne å lure, når det samme helg var flere ran og innbrudd i byen, mens politiet var opptatt med å taue inn utlendinger som hadde begått den fryktelige forbrytelse som kan kalles glemsomhet. Tross min glemsomhet syntes jeg likevel det var godt gjort av politiet å taue meg inn som ulovlig peruansk innvandrer. That's a first!

Men en ting skal de ha, – kontrollen virker preventivt. Jeg kommer aldri til å glemme passet mitt igjen! :-)