tiqui

Sporty teoretiker med sans for kritiske og poetiske beskrivelser i prosa.

Jeg har ikke ord

Langt inne i musikken, i mine egne tanker er jeg. Føttene og hoftene går av seg selv mens mannen fører. Plutselig våkner jeg, brått! Der, i utkanten av dansegulvet på et vanlig norsk tangosted, drar jeg kjensel på et sjeldent besøk. Der står selveste Pablo Verón.

(Foto: Pablo Verón og Victoria Vieira)

Jeg kjenner en støkk i magen, tenk at det virkelig er han! Jeg husker da jeg så plakaten for Tanghost-forestillingen at jeg bare da ble skjelven med tanken på at han skulle danse i Norge. Han danser i forestillingen som skal gå på filmteateret fremover og jeg har billett til å se den første september.

Ikveld stod han plutselig der og betraktet oss stive "wannabe-argentiner-nordmenn" mens vi danset. Jeg kjente konsentrasjonen om dansen var som revet bort og hjertet begynte å slå fortere. Da min dansepartner takket for dansen måtte jeg passe meg for å ikke snuble ut av gulvet.

Da jeg begynte å danse tango for tre år siden arrangerte vi nybegynnerne en filmkveld der vi så "Tango Lesson". I filmen spiller Pablo Verón seg selv i en inderlig historie om hvordan Sally Potter traff ham og utviklet sin lidenskap både for mannen og dansen. Jeg har aldri før eller siden sett slik dans...

Mens jeg satt der og fikk pusten igjen, bare en meter unna de sorte krøllene reiste han seg og bød opp en dame. Sakte gled kroppene deres inn i dansen...

Jeg har ikke ord

Neste gang byr han opp deg!

I wish!!!!!
In my dreams - heldigvis er jeg stadig i ferd med å realisere drømmer... ;)

Jeg har nok mange års dansetrening igjen før jeg er god nok til å danse med Pablo Verón.

Håh! Tenk deg så fort du hadde lært om du danset med ham. Det er bare å stille opp og se om han kommer.

Vel, jeg danser jo allerede ute på tangoarenaen i Oslo 3-4 ganger i uken, så håpet er der i hangande snøre... Uansett skal jo jeg til Argentina snart!

Hei!
Jeg ville bare si at jeg vet hvordan det føles å møte Pablo Veron, for jeg har selv hatt den ære av å møte han. Etter at jeg hadde sett en av de beste forestillingene i mitt liv, TanGhost, i Drammen med min far som jeg danser med (Jeg er 15 år) satte vi oss i teatercafèen. Plutselig kommer Alexandra Archetti gående mot oss. Vi kjenner henne godt fordi hun har hatt mange kurs i Tromsø hvor vi danser. Hun slår seg ned ved boret vårt og snart kommer alle skuespillerne og håndhilder på meg og min far. Jeg er stum. Etter en time eller to er vi på tur til å dra, men der... der står Pablo Veron! Jeg stirrer en stund før jeg samler meg og går bort til ham. VI snakker sammen. Min engelsk blir værre en noen gang, men jeg snakker. Jeg står en halv meter unna Pablo og snakker mede ham. Jeg får autografen hans etter noen minutters samtale og er klart til å dra. Da hører min far sin yndlings tango og får lyst til å danse. Jeg blir nevøs. Vi danser. Pablo ser. Jeg mister alt fokus og bare følger. Tangoen tar slutt. Jeg går, men kaster ett siste blikk inn i lokalet, han smiler og vinker. Jeg dør sakte inni meg på tur hjem. JEg har fremdeles autografen hans, men jeg får ikke meg selv til å tro det. For fantastisk. JEg skal bo i Argentina i ett år til neste vår. Gleder meg, men jeg blir nok aldri god nok til å danse med Veron.
Hilsen meg, Emilie.

Jeg ser The Tango Lesson nå. Just follow.

Så flott historie du fortalte, Emilie! Jeg fikk aldri snakket med ham engang, men jeg har danset i samme lokale som ham nå flere ganger. Han og hans "crew" var ute på byens milongaer ofte mens Tanghost gikk i Oslo. Jeg skjønner godt følelsen av å kjenne det synke i seg.

Lykke til i Argentina! Kanskje er jeg der når du kommer? ;)