tiqui

Sporty teoretiker med sans for kritiske og poetiske beskrivelser i prosa.

Delt omsorg - to hjem?

Jeg leste også denne. Og tror det er helt riktig. Bortsett fra at jeg tror det er mer en upraktisk for foreldrene å flytte inn i ex'ens hjem, altså bo i hverandres hjem. Jeg tror det ville være en situasjon som gjør at folk går hverandre ekstremt på nervene, fordi et menneske de ikke ønsker å leve med, samtidig bor på samme sted, om enn ikke samtidig. De vil ikke ha noe eget hjem. Det tror jeg ikke vil skape gode samarbeidsforhold.

Men dette er ikke enkelt.

Hvis man ikke kan samarbeide om barnas hus, så må man da innfinne seg med hovedomsorg hos den ene. Da slipper iallfall barna å ta på seg den upraktiske og slitsomme pendler-rollen. Det er grenser for hva man skal pålegge barn som konsekvens av de voksnes valg som barna ikke har innvirkning på, og som heller ikke var deres valg.

Jeg leste også saken i Aftenposten. Ideen din er dessverre ikke spesielt god i praksis, tiqui. Jeg har prøvd begge deler, og ble det å flytte inn og ut av en bolig du vet bebos halvparten av tiden av en person du ikke vil dele livet med er ingen anbefalt praksis. Akkurat som Iskew sier. Min erfaring er at man ikke er villig til å yte til noe felles, fordi den andre heller ikke vil det. Dessverre.

Samarbeidsklima og det å skjerme barna for alle eventuelle konflikter er det viktigste. Og de skal selvfølgelig aldri behøve å velge bort noen av foreldrene. Og hvis man bosetter seg slik - om mulig - at barna kan være sammen med de samme vennene uavhengig om de bor hos mor eller far, så blir resultatet ikke så ille.

Hjermanns viktigste poeng var vel at det er de yngste barna som må slippe pendlingen.

radiohode, ja, jeg skjønner at det er vanskelig i praksis. Men hvis man ikke er villig til å yte til noe felles - så lenge det er til felles barns beste, så har man vel i utgangspunktet en uvillig holdning som bunner ut i andre årsaker enn at man flytter til og fra den samme boligen.

Da må man igjen tenke seg hva som er barnets beste - og i så fall blir det hovedomsorg et sted.

Jeg sa ikke det var enkelt, jeg mener bare at man skal ta hensyn til barna først, ikke foreldrene

Forøvrig skal jeg slutte å lese avisen på pauserommet på blindern. Da blir man jo bare i bloggemodus - og det har jeg jo strengt tatt ikke tid til. ;)

Mitt poeng er at det er mulig å hensynta barna så godt som mulig også på andre måter. Men blir det først en skilsmisse så taper barna dessverre uansett. Og det smerter.

Pauseromsavisnytelse i en førjulstid kan i seg selv være en prøvelse. Bena høyt, tenker nå jeg...

Dette er jeg enig med deg i, Radiohode. Det viktigste er at man ikke har konflikter som barna kjenner mye på, og at man bor veldigt nært hverandre, slik at de har de samme vennene. Og dessuten er det slik at barna har et hjem begge steder. Det ser jeg ikke bort fra at de kan ha i mindre grad i det felles hjemme som foreldrene har et klaustrofobisk forhold til.

Jeg tror barn er ekstremt vare på hvordan foreldrene har det, og at de vil ha det bedre med foreldre og to hjem der de er "hjemme".

Når det gjelder barn under 3 år, så tror jeg imidlertid at bør bo hos en forelder fast.

Den lille jenta på 4 er da også temmelig liten til å skulle være pendler, spør du meg! Hvorfor skal hun måtte ta støyten for at foreldrene måtte skille seg?

Når jeg merket effekten av "flere hjem" på innsatsen min på både jobb og skole i voksen alder, uten noen som helst sosiale konflikter, så er det vel ikke til å stikke under en stol at det er en stressende måte å leve på når man må flytte hit og dit? Hvor mye mer stressende blir det da for barn som ikke rekker å føle seg hjemme før de må pakke ned igjen?

Selvsagt er det viktigst med konfliktfritt samarbeid og fravær av lojalitetskonflikter, ingen tvil. Men klarer man det, så bør man jo også tenke optimalt på barnas beste. Jeg synes rett og slett ikke det er rettferdig at barna skal måtte ta konsekvensen av et valg de ikke har gjort selv og heller ikke hatt noen innflytelse på. Det synes jeg er foreldrenes jobb.

Og hvorfor er standarden bare en uke her og en uke der? Man rekker jo aldri å pakke ut! Rike familier kan selvsagt sørge for to eksemplarer av alt, men det vil likevel være et kontinuerlig stressmoment for barna. Hva med en måned?

Og det at man bor i nærheten slik at barna har de samme omgivelsene er selvsagt et pluss, men igjen var dette min erfaring da jeg som voksen pendler mellom flere hjem fikk 5 ukers totalt bortkastet innsats på jobb og skole. Alle mine uker ble tilbrakt i gangavstand fra min opprinnelige leilighet, og stressfaktoren var like høy.

Jeg synes foreldre kanskje skulle være mindre egoistiske og heller la barna bo et sted - også over 3 år.

Jeg er i prinsippe enig meg deg Tiqui, og kjenner faktiskt et tidligere par som får det til å dele en tomannsbolig med hver sine liv og felles barn, så vel som egne.

Ideen er ikke dum med å la barna bo igjen, mens foreldrene bytter om. Hvertfall nyttig om flere reflekterer over muligheten. De praktiske løsningene vil selvsagt avhenge av mange andre faktorer, e feks nye kjærester, nye barn etc.

Saken ble fulgt opp i Aftenposten i dag, med utdrag fra nettmøtet med Hiermann. Dessverre ble det en diskusjon om det var mor eller far som var best skikket til å ha det "ene" hjemmet. Det vil jeg understreke at ikke er del av mitt poeng. Å bo fast hos far er like godt som å bo fast hos mor, så sant hovedomsorgspersonen er skikket i utgangspunktet.

I ammeperioden er selvsagt mor den som kan amme, men dette må ikke bli nok en kamp på foreldrenes premisser om hva som passer dem best - eller hvem av dem som _er_ best. Poenget var hva som er best for barnet - ikke for foreldrene.

Jeg kan ikke på noen som helst måte se at det skal være rimelig at barna må ta byrden av skilsmissen, og da bør begge foreldre vise hensyn til dette. Jeg tror, hvis det viste seg vanskelig å få til en samarbeidsordning om barnet i 50-50, så ville jeg heller latt det bo hovedsaklig hos min ex-partner enn å påtvinge barnet en ekstra stressende tilværelse. Jeg vet med meg selv at jeg likevel ville fulgt opp min del av ansvaret.

Nå er jeg heldigvis ikke i den situasjon at jeg trenger å tenke ut en slik ordning, men jeg synes at fokuset på barnets beste gang på gang blir omformulert til hva foreldrene ønsker, og det er jeg rett og slett imot.

Flyttingen som tar på. Jeg har to døtre på 9 og 11år som er hos meg 30%. Mitt inntrykk er at de føler begge steder som hjemme, men at det tar en dagh og komme i orden på nytt sted.

Martin: Ja, nettopp - det tar på å flytte hele tiden, og det tar tid å komme i orden hver gang. Derfor synes jeg at en uke om gangen er altfor kort tid. Da mister man jo rundt fire dager i måneden bare på å komme i orden i tillegg til alt stresset det medfører med nedpakking, planlegging av hva man skal ha med seg, gjøre neste uke osv osv.

Vi vet jo alle hvor deilig det er å endelig komme hjem igjen etter vi har levd i koffert på tur en tid. Tenk å leve i koffert kontinuerlig?

Jeg synes forresten det høres litt mer levelig ut med 30-70% avhengig av hvordan det organiseres i perioder, selvsagt. Da har man forhåpentligvis(?) litt lenger tid om gangen der man bor 70%?

Helt enig med Tiqui! Det kan vanskelig argumenteres for at det er barnas beste man har i tankene når man lar dem pendle mellom fars og mors hjem. En uke her og en uke der høres helt fryktelig ut - håper ikke det er normalen!! En jeg kjenner har barna annenhver helg og en dag i uka, pluss ekstra i ferier. Jeg synes det høres ille nok ut med den ene dagen i uka, uka blir jo helt oppstykket (i alle fall den uka de i tillegg skal tilbake til helga). Det burde ikke være lov å gå inn for samværsordninger som legger opp til at barnet skal pendle.

Laila: Jeg tror at normalen ved 50-50% delt omsorg er en uke hos mor og en uke hos far.

Den ordningen du kjenner til med annenhver helg og en dag i uken er såvidt jeg forstår det vanlige når man ikke har delt omsorg, men samværsrett for den av foreldrene som ikke har hovedomsorgen, såkalt helgepappa/mamma.

Som Martin nevnte over, finnes det også andre løsninger med større og mindre prosenter.

Jeg tenker bare at konstant flytting må virke særdeles stressende på barna og vanskeliggjøre konsentrasjon om det de ellers skal drive med i hverdagen.

Dette blir lett til to separate diskusjoner: Den ene om hvordan barnas hverdag skal være best mulig etter en skilsmisse. Den andre om hvem som skal ha barna. Den først leder lett over i den andre, men jeg er så dum og korttenkt at jeg innbiller meg at mine barn også vil være sammen med pappaen sin like mye som med mammaen sin. Når minstemann kommer tassende ned fra sengen sin og inn i stua for å fortelle at han "elsker meg", så gir det meg svaret på begge diskusjonene i MITT tilfelle.

En skal ikke undervurdere barnas behov for å være like mye sammen med begge foreldre heller. De føler seg ofte 'skyldige' hvis de tilbringer for lite tid med den ene. Når det er sagt: Jeg har ikke tatt helt stilling til hva jeg mener om delt omsorg contra at en har hovedomsorgen. Ved de minste barna bør nok en ha hovedomsorgen, men utover det bør en nok vurdere hvert enkelt tilfelle i forhold til hva som er best. De litt større barna bør man og hensynta hva de mener (og det gjøres og ved rettssaker).

Jeg rådga en familie ved en skilsmisse en gang, og de hadde funnet frem til en ideell ordning (i mine øyne). De behold det felles hjemmet, som ungene bodde fast i, så flyttet foreldrene inn og ut annenhver uke. Dette er det nok de færreste som har råd til (3 boliger) - og som ønsker.

En mnd på hvert sted er jeg kankje enig i. Det er et kompromiss hvor barnet får litt(!) ro, trygghet og stabilitet, og både far og mor får like mye tid med barnet.

Jeg er stemor til en 50/50 jente på 4 år, og jeg blir sliten og lei meg bare av å se hvor stresset hun er og hvordan det alltid er henne som må tilpase seg 2 forskjellige hjem + 2 nye partnere/familier + besteforeldre og tanter som skal rekke å hilse på barnet, den uken hun er der.
Enig i at man knapt rekker å pakke opp, før man må pakke og dra igjen.
Hun faller ikke til ro. Hun ligger konstant en halv meter over bakken.

Det å ha en felles bolig hvor folk skal foreldrene skal flytte inn og ut av, fungerer muligens bra hvis foreldrene er venner og fortsatt enslige.

Men dersom foreldrene har startet nye familier, med ev. tidligere eller nye felles barn, tror jeg ikke det er noen god ide å flytte rund på 2 familier konstant.
Det vil bare skape ustabilitet for enda flere mennesker.

Jeg har beg. å lure på om det beste for barnet en at en forelder har omsorgen.
Det er ikke det beste for foreldrene, og barnet vil få mindre kontakt med en av foreldrene, men det vil skape normalitet, trygghet og stabilitet for barnet som legger godt grunnlag for at barnet kan få overskudd, overblikk og fokus, og ikke bli et ufokusert rastløst barn uten rotfeste.

Hilsen 50/50 stemor og tidligere rastløst skilsmissebarn ;)

Sunny: Tusen takk for god og lang kommentar!

Vi er vel alle enige om at barnets beste må gå først, men så er det alle de andre hensynene du nevner som også må tas hensyn til. Og når det er flere barn involvert, med ulike foreldre felles og adskilt, så blir det plutselig veldig vanskelig å skulle definere hva som er best for hvem og hvor mange av dem.

Det som iallfall er sikkert at det ikke er en naturgitt lov som tilsier at 50-50 omsorg må dreie seg om en uke. Jeg er derfor også tilbøyelig til å tro at lenger tid på hvert sted kanskje kan bidra til mer ro. Kanskje verdt å prøve ut? To uker, en måned? Kanskje til og med to måneder? Foreldrenes "rettigheter" og ønsker skulle være ivaretatt på den måten, og det vil antagelig være bedre for barna...

Hei

Det som slår meg først og fremst når jeg leser innleggene på denne siden, særlig de fra Tiqui, er forskjellen i tankegangen til de som har barn og /eller har gjennomlevet et samlivsbrudd, og de som mener mye om barns tilværelse, men som ser situasjonen ut fra et voksent menneskes ståsted. Hvis du noensinne har hatt et nært forhold til et lite barn og vet litt om barns tilknytningsprosesser og psykologiske fungering forstår man at det for et barn ikke dreier seg om å være lengst mulig i ro på ett sted, slik vi kanskje tenker hvis vi skal avgårde på ferie- så deilig å få være på et sted i en hel måned og falle godt til ro, finne ferierytmen og slappe av.. For et barn vil det å bo en måned hos hver av foreldrene innebære et nytt opprivende brudd hver gang de skal "omplasseres". For et barn er en måned ganske lenge, og de vil føle seg overgitt av den andre av foreldrene i denne perioden. De vil faktisk av naturlige grunner, knytte seg sterkere til den av foreldrene som er der for dem i denne periode, bare for å bli "overgitt" av denne igjen og måtte reetablere tilknytningen til den andre. Barn er innrettet slik fra naturen at de, for å sikre sin egen overlevelse, knytter seg til den omsorgpersonen som viser at de stiller opp og ivaretar barnet i hverdagen. Dersom barnet skal ha et godt og trygt tilknytningsforhold til begge foreldre, eller i det minste til et av dem, så er en ordning med 1 måned hos hver av foreldrene en så absurd ide at det er vanskelig å finne ord for å dekke det. Selvfølgelig avhenger valg av ordning samarbeidsmiljø, økonomi og x antall andre faktorer hos foreldrene, men særlig mer enn en uke hos hver er lite gunstig. Da får man heller ta konsekvensen av at man ikke ønsker å flytte barnet og gå for hovedomsorg hos en av foreldrene. Å flytte på barnet hver maåned blir som å ha det som en slags vandrepokal - nå er det min tur. Personlig er jeg tilhenger av 50% omsorg, om det er noen dager hver eller en uke, avhenger av praktiske omstendighete, foreldrenes samarbeidsklima og barnets fungering.

Wolfie: Takker for langt og velresonnert innlegg. Du har gode argumenter og grunner for å holde en knapp på max en uke av gangen, og hvorfor du synes en måned er for mye. På den annen side argumenteres det stadig med at barn trenger stabilitet og rutine, noe de ikke får i det hele tatt om de skal "omplasseres" hver eneste uke.

Hvor ofte er det ikke vi hører om barndomshistorier der man klager på at familien flyttet for ofte?

Det er ingen tvil om at det aller beste for barnet ville vært om det kunne være hos begge foreldrene samtidig - dersom foreldrene også kan fungere sammen. Når det ikke er mulig må man da finne praktiske løsninger som fungerer, både for barna og foreldrene.

Kan det tenkes at lengden på periodene kan justeres ettersom barnet blir eldre? Det er ikke sikkert en 10-åring vil synes at en måned er for mye hos hver av foreldrene, mens jeg kan se at det kan være problematisk når barnet er yngre.

Argumentet om vandrepokal synes jeg likevel er akkurat like problematisk uansett lengden på perioden, så lenge det er barnet som må tilpasse seg, og ikke foreldrene..

Vi er nok enig i at man skal ta utgangspunkt i barnets beste først og fremst, nå gjelder det bare å finne ut hva som er det beste for barnet...