tiqui

I går var en god dag på tv for de som liker å drømme seg bort i reiser, steder og mennesker. Først padlet Paul rundt Guanajo i karibien og fortsetter neste onsdag. Deretter haiket Espen og Mattias uten penger fra Norge til Kina. Det minnet meg om en merkelig tur jeg hadde en helg under mitt språkstudie-opphold i Costa Rica hvor jeg endte opp med å haike både hit og dit, på jakt etter et sagnomsust naturreservat. Turen ble et eventyr med helt annet innhold enn planlagt, men det er gjerne slik eventyrene skapes?

Del 1:

Det var sommeren 1993. Jeg hadde akkurat avsluttet mitt studieopphold i Guatemala pga kupp- og unntakstilstander (mer om det en annen gang) og reist sørover for å fortsette språkstudiene mine i Costa Rica. Flere av mine medstudenter i Guatemala hadde også reist videre hit, men valgte å reise rundt som turister til forskjell fra meg som tok opp igjen språkstudiene i San José, hovedstaden i Costa Rica. I helgene hadde jeg likevel mulighet til å reise rundt og denne helgen skulle jeg besøke denne gjengen ute ved østkysten.

La loca de Gandoca
Vi hadde vært så heldige å få låne strandhuset til forfatteren Ana Cristina Rossi i naturreservatet Gandoca. Gandoca ligger helt sydøst i Costa Rica på grensen mot Panamá. Ana Cristina hadde vi møtt på et seminar i San José der hun pratet om sin bok "La loca de Gandoca", om en miljøforkjemper som ønsker å bevare naturreservatet. På mange måter en sterkt biografisk bok. For at vi skulle få en ekstra feeling av hva Gandoca betød for forfatteren ble vi altså tilbudt å låne strandhuset hennes inne i naturreservatet.

De andre hadde reist i forveien, jeg skulle komme etter når jeg fikk fri fra skolen fredag ettermiddag. Dette var før mobiltelefonens dager, og jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle komme meg til Gandoca. Men jeg gikk ut fra at de andre hadde funnet frem, og for å være på den sikre siden var jeg innom et reisebyrå for å få råd. Naturlig nok fantes det ikke kollektiv transport inn til Gandoca, men det gikk en buss til en liten landsby rett nord for reservatet som hadde navnet Puerto Viejo (den gamle havnen). Så fikk jeg prøve å finne transport videre derfra.

Reiseselskap et stykke på veien
Jeg hadde en slags rar magefølelse da jeg etter mye frem og tilbake hadde funnet riktig buss og tøffet avgårde ut mot kysten. En følelse av forventning, men også av at det var noe som ikke stemte. Følelsen skulle vise seg å slå til, det ble en tur med de merkeligste vendinger og forviklinger og med helt andre utfall enn jeg kunne forutsett. Jeg kom i snakk med tre amerikanske jenter som også skulle til Puerto Viejo og det var hyggelig å ha noen å prate med som skulle samme sted.

Jeg hadde bedt sjåføren si fra når vi var fremme, og jeg må si jeg stusset når han stoppet bussen midt i et veikryss i innlandet og ropte at vi måtte gå av. Vi skulle jo til en havneby, dette kunne vel umulig være riktig? "Vel, Puerto Viejo er den veien", sa han og pekte til venstre i krysset. "Bussen skal til høyre her og videre til Sixaola". Ja, da var det vel ikke annet å gjøre enn å begynne å traske. Dette var tydeligvis temmelig avsides, veien var laget i grus, med ganske store steiner så det var en smule tungt å gå med opppakning. Det var ingen andre kjøretøy eller folk å se i nærheten, bare marker, dyr, jungel og palmer.

Nødvendigheter
En av de amerikanske jentene måtte etterhvert på toalettet, og vi begynte derfor å titte oss om etter hus, en gård eller noe som lignet som vi kunne låne slike fasiliteter av. Vi hadde gått i nærmere halvannen time da vi fant en gård. Nå kom spansk-kunnskapene mine til sin rett, for de amerikanske jentene snakket svært lite. Jeg fikk forklart at vi var på vei til Puerto Viejo, men at vi gjerne skulle lånt toalettet deres. Det var visst ikke noe problem, sa bonden og viste oss til gårdens utedo. Som norsk hyttebruker var jeg vant til slikt, men de amerikanske jentene stusset. Jeg fikk derfor gå først. Utedoen var som de fleste andre ganske så illeluktende, men jeg hadde ikke forventet det synet jeg fikk da jeg tittet ned. Nede i hullet beveget hele massen seg av krålende, krypende larver og mark. "Don't look down", var det eneste rådet jeg hadde til mine amerikanske venner som stod for tur... Det ble mye toalettprat videre nedover veien.

Puerto Viejo

Vi hadde trasket i to og en halv time da vi endelig så havet. Bølgene slo mot den svarte stranden som bestod av vulkansk lavasand. Det var et nydelig landskap, palmer som svaiet, vnden som rusket i håret. Ikke lenge etter kom vi frem til Puerto Viejo og mitt amerikanske følge tok farvel for å finne et overnattingssted, mens jeg ville prøve lykken for å finne transport inn til Gandoca.

Det var ikke så enkelt, viste det seg. Innbyggerne i Puerto Viejo mente at man ikke kunne reise inn i Gandoca fra denne siden, men måtte dra hele veien rundt reservatet og kjøre inn fra Sixaola. Det var ikke så mange timene til det ble mørkt, så ingen var særlig lysten på å ta den turen, men det gikk jo buss oppe fra krysset! Fra krysset? Fra der vi ble satt av? Satt av av den bussen som faktisk gikk til Sixaola? Ja, snakk om bomtur. Jeg traff dem tydeligvis med særdeles dårlig timing, for det var ikke transport å få tilbake til krysset heller. Så jeg begynte å labbe tilbake til fots.

Bribri
Ikke vet jeg hva de diskurterte seg imellom etter jeg var gått, kanskje de ikke hadde trodd på mitt ærend? en halvtime etter ble jeg derimot tatt igjen av en liten bil med lasteplan som ba meg hoppe opp. En av herrene jeg hadde snakket med hadde tydeligvis ombestemt  seg. Han kunne ta meg med, ikke hele veien, men iallfall halvveis rundt Gandoca til Bribri. Og nå begynte hellet å ta seg opp igjen. Mens håret flagret bakpå lasteplanet og vi humpet oppover veien begynte også magefølelsen å bedre seg. Men likevel var det noe som skurret.

Da vi kom frem til Bribri sa sjåføren at han ikke ville ta betalt for det, men jeg satte jo så stor pris på det at jeg gav ham penger likevel. Like mye som jeg hadde betalt for hele bussturen fra hovedstaden. Jeg så for meg at jeg måtte begynne å haike herfra. Men akkurat i det jeg lasset av sekken, stoppet det en liten personbil med far og sønn. Det viste seg at de skulle til Sixaola. Sønnen hadde noen forretninger å gjøre med noen av bananplantasjene der og faren skulle være med for selskap. Selvsagt kunne jeg sitte på med dem!

forts...



Etter kartet å dømme i dag er det ikke lenger like vanskelig å ta seg inn til Gandoca fra nordsiden og Puerto Viejo. Nå er det tydeligvis Superior Bungalows inne i selve Gandoca. Det kan se ut som miljøforkjemperen tapte sin kamp. Men i 1993 var intet av dette utbygd og veien fra Puerto Viejo eksisterte enda ikke på kartet.