Den navnløse
Selskapet er folksomt, kvelden forløper i høflig ignorans. Jeg ignorerer ham, han ignorerer meg. Hvis han har fortalt henne hvem jeg er gjør han rett i å ignorere meg. Hvis han ikke har fortalt henne hvem jeg er, så har han demonstrert det med det samme. Resultatet er uansett, jeg er i min verden, han og hun i sin, selv om verdenene overlapper i selskapet.
Jeg funderer over hvorfor jeg tenker på dette, hvorfor jeg i det hele tatt legger merke til at han overlater henne til seg selv og istedet oppfører seg generøst overfor andre kvinner i lokalet. Ikke meg, selvsagt, han kan se rett gjennom meg. Virker jeg sjalu? Jeg er ikke det, men jeg merker at jeg ikke gleder meg på deres vegne heller. Jeg kjenner ikke den navnløse, vet ingenting om henne, men likevel unner jeg ham henne ikke. Men hvorfor skulle jeg ha tanker om det? Jeg har jo selv sett et potensiale i ham, som jeg likevel etter en tid vurderte til å falle gjennom. Vår historie er over for lenge siden, den var kort og den er ferdig. Men alle relasjoner som har vært noe annet enn nøytral vennskapelig kommunikasjon vil bære med seg en annerledeshet. Anstrengt kanskje, men annerledes iallfall fra andre relasjoner.
Selskapet går mot slutten. Jeg er på vei inn i stuen etter en tur på badet. I øyekroken skimter jeg ham i garderoben. Han kler på seg vintertøyet med en bestemt mine, det er tydelig av avgjørelsen om å forlate selskapet er umiddelbar. Men har han tenkt å dra uten henne? Det er ikke min sak, jeg trekker til meg blikket, setter på meg det sosiale smilet og vender nesen mot stuen igjen. Mot meg kommer den navnløse trippende, småløpende. Blikkene våre møtes og låses fast et lite øyeblikk rett før vi passerer, og hun smiler litt usikkert til meg. Jeg prøver å smile beroligende tilbake, som for å si at det ikke finnes grunn til bekymring. Jeg er ingen trussel.
Hvorfor gnager dette meg sånn? Jeg slår meg ned i sofaen, slenger en spøkefull bemerkning til sidemannen og kaster et blikk ut mot garderoben. Han er klar for å gå, hun er det ikke. Han er utålmodig, hun sliter med å skynde seg. Han vandrer ut i gangen fra henne mens hun fortsatt skynder seg på med klærne. Demonstrativt tar han i døren, går ut og lar den lukke seg før hun er klar. Hun løper etter ham, og jeg forstår hvorfor det gnager meg. Han har funnet det han lette etter, en som løpende godtar hans veier, som halsende etter hans behov glemmer sine egne. Jeg grøsser mens jeg tenker på at hun ikke bare er navnløs for meg, hun er i ferd med å bli navnløs for seg selv, og jeg priser meg lykkelig for at det aldri ble meg.
Rart hvor lett navnløsheten kan ta overhånd. Kommer gjerne forkledd i kjærlighetens navn - dessverre. Får frysninger av å tenke på det.
Man ønsker jo gjerne å glede den andre, være generøs og stille opp for den andres behov. Men det må ikke bli ensidig.
Spørs hvem som skammer seg mest for hvem?
Kjenner godt igjen situasjonen hvor eksen forsetter meg (den tidligere) og den nye i en situasjon hvor vi tvinges å omgås i taushet.
Teide: Det kan godt hende at det er skam som er årsaken. Blikket hennes sa meg iallfall at hun vet at vi burde hilse...
Noen ganger skriver du virkelig drivende godt, og det gjorde du her.
Det er noen mennesker vi har hatt en følelsesmessig tilknytning til som gjør at vi har det best om vi ikke ser dem igjen.
Og det at hun er navnløs... det viser jo kanskje at hun bare er staffasje for ham, en som er med, men ikke er der. I hvert fall ikke i forhold til alle.
Tusen takk, Iskwew. Ja, kanskje hun er staffasje? Han vil nok ikke hevde det, kanskje ikke hun heller, men så vet jeg ikke hvordan hun vil omtale noe som helst. Likevel får jeg en følelse av at han ikke er verdt henne, at hun fortjener mer, bedre.
Han høres ikke ut som en fyr som bryr seg så veldig mye om dama si, kanskje du skal gi blsnke og være glad til?
Du fortjener så helvetes mye bedre!
Nettopp, Sadie, jeg er glad til for min del, men ikke på hennes vegne..
Godt skrevet !
Tusen takk, Myrk! :)
Det her er så bra blogg, Tusen takk Tiqui.
Takk for skryt, Sexy! Det varmer :)
Jeg ramlet over bloggen din mens jeg satt og kjedet meg innstendig på jobb i dag. Pussig at jeg ikke har lest deg før. Denne posten er så velskrevet at jeg fikk akutt skrivekløe, raste hjem og skrev av meg en røre av tanker jeg har hatt i hodet noen uker nå. Takk og lov for bloggen din :-) Og jeg er imponert over din store observasjonsevne.
Er det greit at jeg linker til deg?
HvaHunSa: Så hyggelig å høre at jeg er til inspirasjon! Selvfølgelig er det bare fint om du har lyst å linke. Jeg er litt opptatt til ut i fingerspissene for tiden, men lover å skrive mer observasjoner til neste måned.
http://app.blogg.no/trackback/ping/2787197