Mørke sekters søndagsrituale

Solen skinner, varmen steker, alle sitter ute og nyter været, men noen få, en sær liten gjeng velger mørket en trapp under alle andre. I en hule av en pub med elleve tv-skjermer samles denne lyssky sekten en tidlig søndagskveld for å dele et rituale de har sett mange ganger før, men som aldri slutter å fascinere. Jeg er laaaangt utenfor min komfortsone. Jeg er på fotballpub for å se kampen mellom Chelsea og Manchester City.

 

 

Corradi
Nr 30, Corradi på Manchester City

 

 

En god venn av meg, som ønsker å kalle seg Yaldaboath, har tatt meg med på denne sektens søndagsrituale. Han går selvsikkert bort til baren og bestiller første runde. Første runde? Hadde jeg tenkt å drikke mer enn en? Ja vel, ja, da blir det visst flere runder. Et sted langt bak i mitt fotballtomme hode minnes jeg at det visstnok er minst to runder i en fotballkamp.

 

 

Vi har mistet de første 9 minuttene av kampen fordi jeg gikk så sent på mine 8cm høye hæler. Yaldaboath er like blid, dog, for det er ikke gjort noen scoringer enda. Dessuten har han ikke noen favoritt i denne kampen, det hadde nok vært verre om det hadde vært en Portsmouth-kamp. Ja, for Yaldaboath er Portsmouth-fan, riktignok ikke helt up-to-date, supporter-skjorten hans er to sesonger gammel.

 

 

Bare fem minutter etter øker kommentator-stemmen voldsomt og jeg skjønner at det har skjedd noe stort. Reprisen viser et mål, og jeg spør pliktskyldigst: ”Hvem scorte nå? Hvilken farge er hvilket lag?” Ok, Chelsea er de blå. Chelsea leder 1-0.  Manchester City pleier å spille i lyseblå farger – sånn omtrent lignende farge som det Argentinske landslaget – som jeg kjenner til – men i dag er de gule.

 

 

Lokalet er glissent, det er 35 menn der. Utenom de to jentene som serverer i baren er jeg den eneste kvinnelige representanten i lokalet. Jeg setter meg ned, Yaldaboath fester blikket på en skjerm bak meg, jeg ser meg rundt i lokalet. Jeg merker meg en utpreget forskjell på de unge, vakre spillerne på skjermen og tilskuerne på puben med hver sin skummende øl. Og ja, det er utseendemessige forskjeller.

 

 

Endelig dukker det opp noe på skjermen som gjør kampen severdig også for meg. Spiller nr 30 Corradi for Manchester City. Vakker, latino, livlige krøller, flotte trekk. *note to self: Google Corradi.*

 

 

Men det er mer mat for mor. Et stykke uti førsteomgang får en av Man. City-spillerne seg en trøkk på nesen. Blodet siler og han må skifte trøye. Oh, my God! Hvilken overkropp! “Hmmm” sier jeg litt høylydt, og Yaldaboath gliser til meg i øyekroken.

 

(Foto: Bernardo Corradi: Spiller nr 30 på Manchester City)

 

Kampen raser videre. Kommentatorstemmen summer i bakgrunnen. Jeg lurer på om kommentatorer velges ut fra om de har en stemme som egner seg som bakgrunnsstøy. Han snakker norsk, men jeg er ikke i stand til å få med meg hva han sier. Tonefallet stiger og synker og volumet angir graden av spenning eller ei. Han vekker meg nok med et ”JAAAAAAAAA!!!” neste gang det blir mål.

 

 

Ganske riktig. 25 minutter ut i første omgang er det 2-0 til Chelsea. Jeg ser to repriser av målet, men stusser. Det er jo bare gule menn i bildet. Var ikke Chelsea blå da? Merkelig. Siden jeg er jente og blond tør jeg å spørre, og jo da, det var visst de blå som scorte selv om jeg bare så gule menn på reprisen. Det var nok forsvaret det. Dommeren har uansett alltid rett.

 

 

En mann med briller, blå skjorte og en liten ølvom sitter og kjedespiser nøtter i et av hjørnene. Ingen jubel å spore der. En yngre gutt med grønn T-skjorte tviholder på tommelen sin med et litt tomt uttrykk i ansiktet ved siden av kompisen i svart T-skjorte, tatoveringer på overarmene og snus under overleppa. Den svarte T-skjorten klør seg nervøst på armen. Er det bare Manchester City-fans i pub-hulen i kveld?

 

 

Yaldaboath forteller meg at Chelsea nå er blitt Englands beste lag. Ikke fordi det bor så mange gode fotballspillere der, men fordi de eies av en russisk olje billionær og er Englands rikeste klubb. De har dermed råd til å kjøpe de beste spillerne fra hele verden. Men det finnes ikke mange Chelsea-fans i Norge, sier han. Stakkars Man City, ikke rart de ligger to mål under, og det enda til de har en latino-helt på laget som har blitt min favoritt.

 

 

Jeg foreslår at Portsmouth, Yaldaboaths favorittlag, skaffer seg noen lukrative inntekter så de kan kjøpe noen grisegode spillere og havne på førsteplass på tabellen litt flere dager enn en (for ja, jeg har hørt noen ganger i dag at de etter første kamp har ledet hele tabellen)

 

 

Portsmouth er derimot ikke det stedet de fleste gode fotballspillere ønsker å bosette seg. Chelsea ligger mye bedre til i west-end London midt i suppen av den rikeste delen av hovedstaden. Så det er ”money og location” som avgjør fotballcupene nå til dags, ikke patriotisme og lagånd. Vel, vel, det var vel ikke annet å forvente.

 

 

De gule har en målsjanse, men kaster den bort. To stykker til avslører seg som tilhengere på City-siden. Borte ved baren sitter fire alvorlige karer, alle med armene i kors og et innbitt uttrykk i ansiktet. Kort hår, ikke fullt så kort, lengre og langt hår. På rad og rekke.

 

Den grønne T-skjorten gjesper, han har visst gitt opp. Resten av lokalet sitter i en felles koreografert positur med pekefinger og langfinger på overleppen eller øyebrynet. Blikkene ser ut som uforstående sauer som ikke skjønner om du skal jage dem eller mate dem.

 

 

Der er det nesten tredje målet for Chelsea. Da det roer seg våger grønn-skjorta seg på toalettet. Brillene begynner å lese avisen.

 

 

Så er det pause på Stamford Bridge Stadion (har min venn Yaldaboath forklart at hjemmebanen til Chelsea heter). Svart og grønn T-skjorte går. De har tydeligvis fått nok av tapet. Brillene får selskap av en kompis og endelig titter det frem et smil. Skjermen viser referater fra andre kamper, blant annet der Portsmouth vinner 3-0 over Blackburn. Yaldaboath er happy og stolt. Superkampen mellom Manchester United og Fulham viser storslagne målscoringer til 5-1 og endelig ser jeg smilene bre seg over mengden. Den røde skjorten innerst i hjørnet drister seg til et glis – han har vært tilbakelent og alvorlig hele siste timen.

 

 

Andre omgang begynner og min venn er blitt distrahert av filosofiske tanker. Han begynner å diskutere religion og meningsløshet. Lettet over et annet tema som for meg er mer lettfattelig enn fotball setter jeg inn med kveruleringsargumentene mine og snart er vi på en totalt meningsløs kollisjonskurs. Det er da jeg bestemmer meg for å kjøpe en øl til, dvs en runde til, heter det visst.

 

 

Så skjer det skjebnesvangre. Min latinohelt på Man City, nr 30 Corradi får sitt andre gule kort og blir dermed utvist. En lattermild reaksjon fra resten av publikum hjelper ikke på min skuffelse over at mitt eneste trekkplaster for å se kampen nå er forvist fra skjermen. Ikke finner jeg en ny favoritt på noen av lagene heller.

 

 

Brillene river ut en seksjon fra Dagens Næringsliv, lokalet begynner å tømmes. Minuttene teller ned. Et håpløst forsøk på å danne mur under et hjørnespark utløser latterkramper i det Dickov får gult kort for et måpende og kopende tryne mens han dytter og skubber i samtlige motspillere. De gav ham en klem etterpå når det ikke ble mål.

 

 

-         ”Kan jeg bruke navnet ditt?” spør jeg Yaldaboath. Jeg skal blogge om denne spesielle kulturelle eventen.

-          ”Tja, enten kan du bruke navnet mitt, eller du kan bruke Yaldaboath, den falske guden fra jødisk mytologi som trodde han var Gud, men som viste seg bare var demonisert og trodde han var Gud.”

 


Som sagt, så gjort. Alt i alt har jeg lært at favoritter forvises fra fotballbanen og at fotball er det menn bryr seg om mest her i verden. Jeg tror faktisk fotball kommer hakket foran sex. Fotballpuber er iallfall ikke stedet for en jente å få oppmerksomhet i sine flotte høye hæler når det er fotballkamp på elleve skjermer rundt henne!




Kommentarer:
Postet av: Iversen

Det nydeligste fotballinnlegget jeg har lest så langt i år. :D

21.aug.2006 @ 10:07
URL: http://www.espeniversen.com
Postet av: Tiqui

Åh, tusen takk, Iversen! Det var ganske nydelig inntil helten ble utvist. *grrrr* ;)

21.aug.2006 @ 10:16
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: ponin

En gang var jeg Leeds fan, men det var bare fordi han jeg forelsket i var det, den gang gikk jeg i 6 klasse.

Har vel kun sett en hel fotballkamp i mitt liv og det var i Barcelona der jeg så Barcelona mot Malaga. Eller så og så, jeg var vel mer opptatt av å se på folk rundt meg og å holde et litt smånervøst øye med flaggermusene som svevet rundt i luften over meg.

Man kunne gått naken inn på en fotballpub uten at noen hadde lagt merke til det, er man litt mannfolksky så er vel det det tryggeste sted man kan oppholde seg. ;)

21.aug.2006 @ 13:03
Postet av: Alex

Du er god. Du klarte nesten å ødelegge en god fotballkamp, men på en god måte :)

21.aug.2006 @ 20:27
URL: http://www.vgb.no/8555/
Postet av: Tiqui

Ødelegge jeg? Neida, tvert imot - dette er jo stor kultur og elegant kultur - skulle bare mangle om jeg ikke kunne bidra på min beskjedne måte ;)

21.aug.2006 @ 20:40
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: Tiqui

Ponin: Finnes det virkelig to bergensere som ikke har vært på noen Brann-kamp?

Heldigvis var det ingen flaggermus i fotballhulen, men godt å vite hvor man kan gå dersom man vil ha litt oppmerksomhetsfri.;)

21.aug.2006 @ 20:42
URL: http://tiqui.blogg.no
Postet av: j1schr

Fotball har størst underholdningsverdi når det spilles av tiåringer på en ruglete gress- eller grusbane bak den lokale barneskolen. Der kan damer også oppnå et hastig, beundrende blikk fra fedrene dersom hun ikler seg sine fineste høyhælte sko. Mer alvorlige er ikke *de* kampene.

21.aug.2006 @ 22:40
Postet av: Goodwill

Hehe...godt skrevet!!

22.aug.2006 @ 13:43
Postet av: ponin

Joda, jeg var på et par Brannkamper da jeg var 15-16, men kan vel ikke skryte på meg at jeg fulgte stort med på de kampene heller. Men jeg hadde da utstyret i orden, Brannsjal og Branncaps og en slik button som det står Mitt Hjerte Står i Brann på. I voksen alder har jeg ikke vært på stadda, men kanskje jeg burde tatt en tur, det kan jo være moro å se på folk nå som Brann ligger så godt an. Forresten om Brann vinner serien i år så skal min eldste sønn fri til samboeren sin, der i gården er fotballinteressen stor, snakk om eple som har falt milevis fra stammen. ;)

23.aug.2006 @ 09:59
Postet av: Tiqui

Kommentarene på denne posten har egentlig stoppet opp, men mens jeg googlet Corradi fant jeg et bilde som var fullstendig uimotståelig, så jeg tillater meg å legge det ut som oppdatering og avslutning i posten over.

27.aug.2006 @ 14:14
URL: http://tiqui.blogg.no

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.blogg.no/trackback/ping/1855071