Pesta og herremakta
Maridalsspillet 2006 - Svartedauen
Igår fikk jeg og en fullsatt voll en stemningsfull opplevelse av de sjeldne. Hvert år bringes 1300-tallet tilbake til nåtiden med svartedauen som den altoverskyggende trussel mot folk og gård i Maridalen. I de eldgamle ruinene av Margaretakirken settes kulissene for et dystert spill om bygdefolk og herremakt, slit, savn, tro og tvil. Med kirken og hele landskapet rundt som scene fraktes man tilbake mange hundre år og får en smakebit av hvordan folk sloss for sin rett og sine drømmer under helt andre omstendigheter.
Mørket senker seg akkompagnert av middelaldersk kirkesang, et truende hestefølge trommes inn fra dalen for å avkreve korn og kjøtt i skatt fra gårdene rundt Maridalen. Brutalt trues bøndene fra herremakta, og i bakgrunnen lurer Svartedauen. Det ryktes at den er kommet til Kjelsås, og folket frykter at den snart tar dem med seg og legger hele dalen øde.
Det er et dystert, brutalt og tankefullt spill. Det gir ettertanke og takknemlighet for den verden vi har i dag. Etter spillet tar vi en vandring rundt ruinene av Margaretakirken, og studerer murene. Tenk hva disse veggene har sett? Alle de hundreår av menneskelig aktivitet, glede, sorg, tro, tvil, ambivalensen mellom lojalitet mot Tors hammer eller kristenkorset, alle års syklus, kornmarkene, Maridalsvannet, hest og kjerre, og utviklingen frem til dagens moderne Maridal med rykende fersk asfalt som krysser de gule kornåkrene.
I stummende mørke vandrer vi over kornåkrene der hestene hamret hovene sine for et øyeblikk siden og for 700 år siden. Men et stykke ute på stien er det ikke bekmørkt likevel. Himmelen er fortsatt ikke svart. Brisen blåser forsiktig håret vekk fra ansiktet, men tankene blåser ikke bort. Stemningen fra spillet sitter igjen i magen hele sykkelenturen hjem. Jeg lever for slike magiske øyeblikk som nekter å bli borte. Slike øyeblikk som forlenges ut i livet og setter tankene i spinn.
Det er første gang jeg har sett Maridalsspillet og første gang jeg har syklet i Maridalen i mørket.
Det er fortsatt forestillinger i dag og på søndag for de som vil sette dagens liv i historisk perspektiv.
Igår fikk jeg og en fullsatt voll en stemningsfull opplevelse av de sjeldne. Hvert år bringes 1300-tallet tilbake til nåtiden med svartedauen som den altoverskyggende trussel mot folk og gård i Maridalen. I de eldgamle ruinene av Margaretakirken settes kulissene for et dystert spill om bygdefolk og herremakt, slit, savn, tro og tvil. Med kirken og hele landskapet rundt som scene fraktes man tilbake mange hundre år og får en smakebit av hvordan folk sloss for sin rett og sine drømmer under helt andre omstendigheter.
(foto hentet fra www.maridalsspillet.no. Se flere bilder der)
Mørket senker seg akkompagnert av middelaldersk kirkesang, et truende hestefølge trommes inn fra dalen for å avkreve korn og kjøtt i skatt fra gårdene rundt Maridalen. Brutalt trues bøndene fra herremakta, og i bakgrunnen lurer Svartedauen. Det ryktes at den er kommet til Kjelsås, og folket frykter at den snart tar dem med seg og legger hele dalen øde.
Det er et dystert, brutalt og tankefullt spill. Det gir ettertanke og takknemlighet for den verden vi har i dag. Etter spillet tar vi en vandring rundt ruinene av Margaretakirken, og studerer murene. Tenk hva disse veggene har sett? Alle de hundreår av menneskelig aktivitet, glede, sorg, tro, tvil, ambivalensen mellom lojalitet mot Tors hammer eller kristenkorset, alle års syklus, kornmarkene, Maridalsvannet, hest og kjerre, og utviklingen frem til dagens moderne Maridal med rykende fersk asfalt som krysser de gule kornåkrene.
I stummende mørke vandrer vi over kornåkrene der hestene hamret hovene sine for et øyeblikk siden og for 700 år siden. Men et stykke ute på stien er det ikke bekmørkt likevel. Himmelen er fortsatt ikke svart. Brisen blåser forsiktig håret vekk fra ansiktet, men tankene blåser ikke bort. Stemningen fra spillet sitter igjen i magen hele sykkelenturen hjem. Jeg lever for slike magiske øyeblikk som nekter å bli borte. Slike øyeblikk som forlenges ut i livet og setter tankene i spinn.
Det er første gang jeg har sett Maridalsspillet og første gang jeg har syklet i Maridalen i mørket.
Det er fortsatt forestillinger i dag og på søndag for de som vil sette dagens liv i historisk perspektiv.
Kommentarer:
Postet av: Iskwew
Det skulle jeg gjerne ha sett. Det eneste jeg har sett er Peer Gynt på Gålå, og det var en stooor opplevelse. Å ja, og så har jeg sett et spill på Nordmøre, uten at jeg husker hva det heter.
Postet av: Tiqui
Det anbefales virkelig! Heldigvis er det årlig, så det kommer nye muligheter neste år. Og et år går jo så fort at.
Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.blogg.no/trackback/ping/1843290
http://app.blogg.no/trackback/ping/1843290