Affeksjonsverdi vs markedsverdi
Jeg har utrolig mange minner fra den leiligheten. Flere av mine venner har besøkt meg der, bodd der i perioder enten sammen med meg eller "passet" leiligheten mens jeg var borte. Da jeg kjøpte leilighet flyttet min ex-samboer inn igjen slik at denne leiligheten har hatt en leiekontrakt med våre to navn i nesten 10 år.
Jeg har ledd og grått, danset og skreket, hatt gode samtaler og gode krangler i den leiligheten. Jeg har nytt vinterkulden og snøfiller som dalte ned utenfor balkongen og nytt varme sommerkvelder med et glass vin og fotmassasje på den samme balkongen. Stuen, soverommet, kjøkkenet og badet huser utallige minner. Minner om mennesker, relasjoner, gode og vonde stunder.
Nå er leiligheten solgt og den ligger ute med et prospekt, kaldt, nakent og hvitt, tomt og kjølig - med en ren markedsverdi. Å se på bildene bringer både minner, samtidig som jeg føler en kald avvisning. Alle fargene er borte, all energien er borte. Ja, livet mitt der er borte.
Og slik må det være. Når andre skal overta må affeksjonsverdien fjernes slik at markedsverdien får plass. All energi og historie må bort slik at leiligheten fremstår som en ren tavle de nye eierene kan skrive ned sine historier, minner og liv på.
Bare et lite øyeblikk går leiligheten som affeksjonsgjenstand over til et rent markedsobjekt før det nå igjen sakte, men sikkert, skal omdannes til affeksjonsverdi med nytt innhold. Nytt liv, nye mennesker, nye gode og vonde stunder - et nytt hjem - for noen andre.
Dette er den samme kroken - bebodd og til salgs - så forskjellig kan det se ut!
Det var en flott leilighet! Kanskje er de noe symbolsk i å se den tom og naken? Som et skall, og minnene bor bare hos deg?
Nemmen, der var det jammen meg en nostalgiker til :)
Jeg merker at jeg sjeldnere og sjeldnere tenker på hus og steder når jeg ser meg nostalgisk tilbake, men oftere er det folk som kommer tilbake - og musikk. Jeg tror jeg har blitt mer sånn at hjem for meg er der hvor jeg bor sammen med mine, uansett hvor det er. Men likevel kan jeg bli nostalgisk når jeg vender tilbake til gamle steder. Ikke fordi jeg er lei meg fordi jeg har dratt "hjemmefra", men fordi jeg får bekreftet at noen andre har overtatt og det kan aldri bli noe annet enn minner for meg. Kanskje det er det du også mener?
Det er vel alltid litt trist å legge gode ting bak seg selv om man vet at det ligger mye godt foran oss også.
http://app.blogg.no/trackback/ping/3173134