Hvorfor blir vi avhengige?
"Hvorfor er dere internettavhengig?"
På et øyeblikk farer mange tanker gjennom hodet mitt, men jeg blir svar skyldig og føyser det vekk med et lattermildt: "Hvorfor vet jeg ikke, men jeg kan gjerne fortelle om symptomene!" Samtalen fjaset videre og gikk over til andre tema, men jeg våknet dagen etter og lurte fortsatt på det samme: HVORFOR blir vi avhengige av noe?
Nå tenker jeg ikke avhengighet av narkotika og alkohol først og fremst, men alle slike vaner og adferd som man vet man burde la være, redusere bruken av eller nedprioritere, men som man ikke klarer å holde seg unna. Det gjelder adferd og vaner som stjeler tid, stjeler konsentrasjon, stjeler plass på prioriteringslisten til fortrengelse fra andre, mer fornuftige, ansvarlige og rasjonelle gjøremål. Dette er ofte noe man vet man burde la være, som man til og med ønsker å la være, men som man rett og slett ikke klarer å slutte med.
Hvis man av en eller annen grunn ikke får tilgang til eller muligheten til dette en dag blir man utilpass og kan oppleve abstinens-lignende følelser. Jeg kjenner en som ble avhengig av kabal! Til slutt måtte hun avinstallere hele kabal-spillet for å få gjort noe fornuftig på pc'en.
Selv er jeg i varierende perioder internett-avhengig. Jeg MÅ innom blink, bloggen og diverse andre steder for å se om det er kommet noe nytt. Hvis jeg en dag ikke har tilgang til internett merker jeg at jeg blir rastløs, ser oftere på klokken, lurer på om det ligger meldinger å venter på meg, og blir nesten sprø av å ikke kunne sjekke det.
Det er det samme med mobilen. Hvis jeg har glemt den en dag blir jeg nesten gal av å ikke kunne sjekke om noen har ringt eller sendt meg melding. Skuffelsen er dessuten stor når jeg kommer hjem og finner at INGEN har prøvd å få tak i meg hele dagen. De dagene jeg har den med, går det aldri mer enn en times tid før tanken streifer meg om det ikke er noen jeg kunne sendt en melding til snart? Hva gjør dette meg til? Oppmerksomhetshore? Uselvstendig?
Hvorfor blir det slik? Er det fordi vi er blitt avhengige av ytre stimuli for å trives i hverdagen? Er det fordi tempoet er økt såpass at vi ikke klarer å ta det med ro en dag og la resten av verden seile sin egen sjø? Er det rett og slett fullstendig irrasjonelt? HVORFOR klarer vi ikke slutte?
Stedfortredende aktiviteter:
Det gjelder også alle mulige alternativer man gjør i stedet for det man EGENTLIG skal. Det gir ofte dårlig samvittighet, men virker likevel umulig å komme unna.
Et eksempel på det siste finner jeg en mengde av hos mine studiekolleger og hos meg selv:
Jeg vet jeg burde skrive hovedoppgave, men klarer ofte å overbevise meg selv om at jeg bare må sjekke email, bloggen, blink, lese nyhetene, skrive et blogginnlegg, vaske opp, sette på en klesvask, rydde i skapet, sjekke kommentarene på bloggen, svare på dem, lese andre blogger, kanskje skrive et blogginnlegg til, lage middag, bare se ferdig et tv-program, handle mat, vaske opp etter middag... og plutselig har hele dagen gått uten at jeg har begynt på oppgaven.
Nå er ikke noen av disse gjøremålene uvaner, og de fleste av dem er ting som skal gjøres likevel, men det er en tvungen distraksjon fra min egentlig jobb som jeg kaller vegring. Jeg vegrer meg for å ta meg selv i nakken, sette meg ned og kjempe meg inn i konsentrasjonen om dagens oppgave. Jeg har øvd meg opp til å bli ekspert på rasjonaliseringer i denne sammenhengen. Jeg har en mengde gode forklaringer overfor meg selv for hvorfor jeg MÅ gjøre bare akkurat dette og dette før jeg begynner. Samtidig klager min dårlige samvittighet på meg fordi jeg vegrer meg, fordi jeg gjør ting som jeg kunne gjort senere, for hva er viktigere enn å bli ferdig med oppgaven?
Irrasjonelt
Det er lett å være fornuftig og rasjonell når man forholder seg til andre sine situasjoner, men selv må jeg innrømme at jeg er til tider aller mest irrasjonell. Jeg overbeviser meg selv om at jeg MÅ gjøre ting som jeg VET er bortkastet. De dagene jeg derimot klarer å motstå vegringen og klarer å holde meg unna mine avhengigheter er de beste dagene jeg har. Jeg liker jo utrolig godt det jeg egentlig driver med. Så hvorfor i alle dager er det så vanskelig å gjøre det?
Det er nesten sånn at jeg blir fornøyd bare fordi jeg har klart å holde meg unna nettet en hel dag (ikke fordi jeg ikke fikk tilgang, men fordi jeg klarte å bestemme meg for det), at jeg iallfall må belønne meg med litt surfing eller et blogginnlegg på kvelden i stedet for å gjøre de andre nødvendige gjøremålene jeg klarte å utsette...
Here we go!
Gjett om man kjenner seg igjen... Jeg hadde en periode med mye TV-titting for ca 10 år siden. Min løsning på det var å bære TVn ned i kjelleren i en periode. Det hjalp.
Men samtidig som man kan se på det som en dårlig vane å la seg distrahere, kan det av og til være en god måte å ta en liten pause på. Som å stikke innom bloggen din imellom arbeidsoppgaver ;-)
Selvsagt! Å bli avhengig av bloggen min er BARE positivt ;) For meg iallfall.
Det er den der, skal bare, skal bare. Du har lest Thomas Hylland Eriksen og hans Øyeblikkets tyrani?
Han beskriver det så utrolig mye bedre enn jeg gjør.
Jeg har hørt Thomas Hylland Eriksens Øyeblikkets tyranni på lydbok. Jeg hadde selvsagt ikke konsentrasjon og tid nok til å sette meg ned med den. Derfor hørte jeg den samtidig som jeg gjorde alt annet jeg skulle utsatt...
Jeg tror det kommer av at det er menneskelig kommunikasjon på en tilbakelent og behagelig måte, nettopp noe du kan gjøre mens du gjør andre ting. Du KAN skru av, om du vil. Du kan se ferdig serien på TV og så svare. Du kan sove litt på sofaen mellom meldingene.
I tillegg er det selvsagt at du får oppmerksomhet. Om jeg hadde sendt blogger ut i det store intet og aldri fått respons, ville jeg ha sluttet.
Sist men ikke minst.. det er en verden av muligheter du ellers ikke ville hatt. Derfor må det sjekkes om det har kommet en b-post eller en e-mail eller et eller annet.
Problemet blir når man ikke lenger klarer å skru av - selv om man vil... Og dette fenomenet er meg høyst besynderlig og fascinerende. Hvordan klarer man å bli så spaltet i forhold til hva man ønsker? Hvorfor gjør man noe man vet man ikke bør/skal/må eller til og med ikke vil, samtidig som man finner bortforklaringer for at man bare skal/må/har lyst til det man ikke egentlig vil... Jeg skjønner det ikke.
Dette var mesterlig. Du beskriver dette som vegring. Og jeg måtte storle av ordet oppmerksomhetshore. Hehe, virkelig moro. Men det er alvor i det å vegre seg for å gjøre ting man egentlig skulle/måtte/burde gjøre.
Jeg er en frihetselskende person som er virkelig på vakt for å bli avhengig av noe. Så jeg kuttet ut pc med internet hjemme, sms-avhengigheten er kurert (likeså de høye regningene)osv. Jeg ser minimalt med fjernsyn og ikke gidder jeg å blogge eller lese andres blogger alt for mye. Så dere tror nå at jeg gjør alle mine ugjorte oppgaver med lyst og iver og virkelig står på til alle døgnets tider? Neida, neida, mye ugjort og gjenstående ting som jeg føler meg maktesløs overfor.
Den maktesløsheten, hvor kommer den fra og hvorfor har den et slikt tak på oss? For det trenger ikke være internett eller mobil som gjør dette vanskelig, det er bare symptomer. Det kan være hvasomhelst. Oppvasken til og med! Ikke at man blir avhengig av å ta oppvasken - den faller bedre inn under vegrings-aktiviteter som man med letthet overbeviser seg om at er fornuftig å gjøre "først".
Jeg fascineres av den tilsynelatende motstridende indre dialogen i oss som driver oss til å gjøre det vi ikke vil - og til å la være det vi egentlig vil...
Alle vet at vi alle er sånn, kan vi ikke bare slå oss til ro med det da?
Og finne på noe annet gøy?
Som filosofisk tema er det du her tar opp mer enn interessant. Skal vi spørre Arne?
I utgangspunktet er vel vi menneskene late, og noen er mer late enn andre. Bare sitter der og lar livet strømme forbi. Noen er mer energiske og feier unna all verdens oppgaver, meningsløse som meningsfylte.
Jeg gleder meg ofte over Tarsan-følelsen som kommer etter å ha gjennomført "ting" som møter meg med motlyst og masse rømningstendenser før jeg får satt i gang!
http://app.blogg.no/trackback/ping/2079198