tiqui

Jeg begynte på en lengre stemingsrapport om en tur i Costa Rica hvor jeg endte opp med å haike både hit og dit, på jakt etter et sagnomsust naturreservat. Turen ble et eventyr med helt annet innhold enn planlagt, men det er gjerne slik eventyrene skapes?

Del 1kan du lese her.

Jeg var kommet meg til BriBri, og hadde akkurat fått haik med Carlos og faren hans som skulle til noen bananplantasjer i området rundt Sixaola. Etter hva jeg var blitt fortalt i Puerto Viejo var beste måten å komme seg inn i naturreservatet Gandoca nettopp sørfra fra Sixaola på grensen til Panamá.

Del 2:
Carlos og faren skravlet ivei mens den gamle bilen skranglet og humpet nedover de hullete grusveiene. Det var nok lenge siden bilen hadde hatt en støtdemper som virket så jeg satt og funderte på om jeg kom til å dumpe gjennom gulvet i bilen ved neste hull i veien. Jeg fortalte dem om målet mitt, hvorfor jeg skulle til Gandoca, men at jeg var usikker på hvordan jeg skulle finne frem til huset til Rossi. Hun kan ikke ha vært en svært kjent forfatter, for de hadde ikke hørt om henne, men Rossi-navnet virket kjent. Var det ikke direktøren på en av plantasjene som het det?

Da vi ankom Sixaola hjalp de meg med å komme i snakk med lokalbefolkningen der og lete etter skyss videre inn i Gandoca. Det var ikke måte på hvor hjelpsomme alle ville være, det var ikke noe problem å kjøre meg inn i Gandoca, men det var ingen som visste hvem Ana Cristina Rossi var, og langt mindre som visste hvor huset hennes lå. Det var ikke mange timene til det ble mørkt og det ville være galskap å bli etterlatt inne i naturreservatet utendørs og alene om natten. Kanskje jeg kunne overnatte i Sixaola og prøve igjen lørdag morgen? Jo, det hadde vært en mulighet, men det fantes ingen hoteller eller gjestehus i Sixaola på denne tiden. (Jeg vet ikke om det fortsatt gjør det, men det aner meg at Milton Marx har mer oppdatert informasjon?)

Så nær, men likevel utenfor rekkevidde

Litt slukøret begynte jeg å innse at jeg ikke kom til å finne huset og de andre inne i Gandoca. Carlos la merke til min skuffelse og tilbød meg å bli med dem. De skulle overnatte i Cahuita, en nydelig strand like ved en naturpark, og jeg kunne bli med dit. Men da måtte jeg bare være med innom de plantasjene de skulle besøke først. Her tok altså turen en helt annen vending. Jeg sluttet å lete etter den andre norske gjengen, og satte heller alt inn på å få så mye eventyr som mulig ut av helgen før jeg skulle tilbake til språkstudiene i San Jose.

Grenseovergangen til Panama er
interessant i seg selv...

Avgjørelsen ble tatt bare noen meter fra grensen til Panamá, og selv om jeg ikke hadde med meg passet mitt (dette var før jeg hadde lært at det må man alltid ha med seg - naive nordkvinne som jeg er/var) spurte jeg om jeg fikk ta steget over - bare for å kunne si at jeg hadde vært i Panamá? Grensevaktene var i godt humør, hadde fått med seg historien min og syntes det var et rimelig plaster på såret. Dette er til dags dato den eneste meteren av Panamás jord jeg har satt mine ben på, men jeg har vært der!

Bananplantasjen

Så bar turen ut på enda mer snirklete og humpete veier, mellom store bananblader og bugnende gule frukter. Jeg skjønte ikke nok spansk til å følge med på samtalen som Carlos hadde med ledere på plantasjen, men jeg skjønte at han hadde forklart hvorfor han hadde med seg en blond ung jente. Det viste seg nemlig at direktøren som bar det samme etternavnet som forfatteren faktisk var faren til Ana Cristina Rossi. Et øyeblikk ante jeg muligheten for å ta opp igjen min opprinnelige jakt, men selv hennes far kjente ikke til hvor huset lå, og nå var det uansett for sent å reise inn dit samme dag.


I stedet ville han også gi meg et plaster på såret og ba en av sine ansatte om å ta meg med på en omvisning på plantasjen mens Carlos og direktøren diskuterte forretninger. Jeg fulgte med rundt på hele plantasjen, fikk hilse på arbeidere og hadde noen strålende timer ute blant de svære bladene og bugnende gule klasene.

Cahuita
Mot kvelden gikk ferden videre sammen med Carlos og hans far til Cahuita. De hadde allerede fått en beskyttelsestrang for denne merkelige jenta som labbet rundt på egen hånd, og de insisterte både på at jeg skulle bo på rom ved siden av dem, og at de skulle betale. Ikke fikk jeg kjøpe maten min selv heller.
Om morgenen spanderte de også frokosten, og Carlos tok meg som "trøst" med på tur inn i nasjonalparken der. Det ble noen fantastiske motiver for kameraet. Costa Ricas natur er virkelig flott!

Kysten og returen
Utpå dagen etter var jeg innstilt på å ta bussen tilbake til San José, men det ville de ikke høre noe av. De skulle jo tilbake dit selv, og da kunne jeg vel bare sitte på? Til slutt lot jeg meg overtale, og for at jeg iallfall skulle få noen opplevelser (som om jeg ikke egentlig hadde opplevd masse likevel?), tok vi en omvei og kjørte først nordover langs kysten helt til Limón før vi svingte inn i landet og i retning San José. Vi stoppet flere koselige steder og heller ikke i dag fikk jeg bruke egen lommebok. Dette kan man virkelig kalle gjestfrie karer!

Tilbake i San José fant jeg noen dager senere ut at den gjengen jeg skulle møte i Gandoca heller ikke hadde kommet frem. De hadde tilbrakt hele helgen i Puerto Viejo i stedet - det stedet jeg kom til aller først. Hadde jeg ikke hatt det så travelt med å komme meg til Gandoca og heller tatt en kaffe på en kafe, hadde jeg kanskje møtt på dem? Puerto Viejo var jo ikke særlig stor på denne tiden i 1993. Men jeg angrer ikke. Jeg synes min impulsive og uforutsette rundtur i Costa Rica var mye mer eventyrerisk enn en helg i turist-backpacker-landsbyen Puerto Viejo noensinne ville vært!