tiqui

Tre dager etter at Muhammad Yunus og Grameen Bank mottok Nobels fredspris slår Aftenposten stort opp om tull med tall hos norske mikrokreditt-aktører. Det virker som man med tre spekulative overskrifter forsøker å dempe begeistringen og anerkjennelsen av mikrokreditt som tilnærmingsmåte, og da spesielt anerkjennelsen av norske aktører.

Det at Yunus fikk fredsprisen er en enorm anerkjennelse, ikke bare av hans innsats med Grameen Bank og mikrokreditt i Bangladesh, men en anerkjennelse til hele mikrofinansbevegelsen som er blitt et resultat av hans spede begynnelse i 1976. Mikrofinans er dessverre ikke en enhetlig metode som praktiseres likt overalt, det finnes et utall måter å gjøre dette på. Det at Grameen Bank har hatt suksess i Bangladesh betyr ikke at hvemsomhelst vil ha suksess med denne/disse metoden(e) uten at man vet hva man gjør.

Aftenpostens overskrifter virker likevel svært spekulative og jeg forundrer meg over hvilken effekt og respons journalist Frank Lynum ønsker seg. Han skriver:

1 - "Mye tull når amatører leker bank"
2 - "Mangler kontroll på penger inn og ut"
3 - "Flere organisasjoner har trukket seg ut"

Lynum blander sammen flere typer aktører og begreper som det er viktig å holde atskilt når man snakker om mikrokreditt:


Aktører innen mikrofinans
Mikrofinans drives i dag av både banker, private finansieringsfond, mikrofinansinstitusjoner (MFI), sparekooperativer og frivillige organisasjoner. Banker driver naturlig nok med en rekke andre typer finansielle tjenester enn bare mikrofinans. Private finansieringsfond driver også med rekke forbrukskreditt-produkter og finansieringstjenester rettet mot mer bemidlede kunder enn bare fattige. MFI driver hovedsakelig med mikrofinans, dvs finansielle tjenester spesielt tilpasset og målrettet mot fattige som ikke har tilgang til slike tjenester ellers. Frivillige og ikke-statlige organisasjoner (NGO - Non-governmental organisations) driver svært ofte med mikrokreditt kun som en del av en ellers mye større sosial bistandsagenda.

De norske aktørene innen mikrofinans er ikke MFIer. De er primært NGOer som samarbeider og gir støtte til NGOer eller MFIer i utviklingslandet. De er altså å betrakte som donorer i denne sammenhengen. De "leker altså ikke bank", men gir støtte til andre aktører som heller ikke leker bank, men som driver med ulike mikrokreditt-produkter tilrettelagt for ulike grupper av fattige.

Det har vist seg svært vanskelig å drive med mikrokreditt samtidig som man driver med bistand. Hvordan skal samme organisasjon eller til og med person kunne gi bistand i form av hjelp, støtte, prosjektmidler og gaver den ene timen samtidig som h*n krever inn tilbakebetalinger på lån den neste?

Noen bistandsorganisasjoner som Care har gått over fra selv å drive med mikrokreditt til å gi støtte til kompetanseheving og etableringer av lokale banker som igjen låner ut små lån. Det er nyttig å skille hattene i denne sammenhengen. Dette er også årsaken til at enkelte NGOer slutter med mikrokreditt og heller overlater den biten til andre slik at det ikke blir problemer knyttet til rollemotsetninger i samarbeidet med mottakere av bistand. De har altså ikke trukket seg fra mikrokreditt-tilnærmingen fordi de ikke tror på den selv om det kan se slik ut for dem som bare leser overskrifter.


Begreper:
Mikrofinansinstitusjoner driver ikke med "bistand" og "hjelp". Et mikrolån er ikke hjelp, og midler brukt i mikrofinansieringstjenester er ikke bistandsmidler. Dette er det viktig å vite forskjellen på. Et mikrolån skal ikke bare betales tilbake, det skal betales tilbake med renter. Det er ikke snakk om småtterier heller, i min organisasjon var renten 2,5% i måneden. Når lånene er så små og tilbakebetalingstiden så kort blir det ikke de altfor store summene, men dette er dyre lån som ikke kan betraktes som "hjelp" eller "bistand".


Investeringer og rapportering:
Når man investerer penger i et prosjekt, enten som donor eller som investor, forventer man helt klart å se resultater og dokumentasjon på at intensjonen med investeringen er nådd. Det som oftest brukes som indikator på at "hjelpen" virker er at pengene betales tilbake. Som jeg skrev så er ikke et mikrolån å betrakte som hjelp, det er et låneprodukt tilpasset en gruppe kunder som har andre behov enn de som tradisjonelt har hatt tilgang til finansiering i det vanlige banksystemet. Produktet virker helt klart så lenge det utestående blir betalt tilbake, derfor er det også tilbakebetalingsraten man måler som effekt. Min innvending er at denne målbare og lett tilgjengelige indikatoren ikke forteller et fnugg om mikrolånet har hatt den ønskede virkningen på kundens inntektsnivå. Dette kommer jeg til å skrive mer om, men jeg kan ikke røpe alle mine argumenter som snart skal leveres inn i hovedoppgave-form.

Storinvestorene skyr norske aktører, skriver Lynum, angivelig fordi de ikke er flinke nok til å rapportere. Igjen må jeg minne om at de norske aktørene ikke er MFIer, men fungerer som donorer. Hvis en investor, som for eksempel Storebrand, skal investere i et mikrofinansforetak er det selvsagt unødvendig å gå via andre investorer/donorer. Det kompliserer jo bare rekken av ledd penger skal gå gjennom før de blir lånt ut til trengende bedrifter. Det kompliserer også rekken av ledd rapportene skal gå gjennom før de når tilbake til den opprinnelige investoren. Ingen grunn til å lage kostbart merarbeid ved at fire-fem organisasjoner skal utarbeide rapporter over de samme lånene i et hierarki oppover i donor/investor-apparatet, det skaper bare tull med tall og vanskelig tilgjengelig informasjon.


Brukere av et produkt, ikke mottakere av hjelp
Selv gjorde jeg ikke feltarbeid hos en MFI som er støttet av en norsk NGO. Noe av poenget med mikrofinans er nemlig muligheten for å bli finansielt uavhengig av donorer og investorer. Poenget med det er selvsagt både å kunne ta mer høyde for behovene hos lånekundene, men også å slippe fordyrende arbeid med rapportering og tilpasning til donorenes behov på bekostning av de fattige kundene. Derfor jobbet jeg for en boliviansk organisasjon, en MFI, som jobber direkte mot kvinnene som tar opp sine lån. I håp om å kunne avdekke hvilke sammenhenger som ligger bak disse tallene som produseres i rapporter, arbeidet jeg ute på markedene, i slummen, på kontoret, blant ansatte og blant lånekunder.

Det trenger ikke være en motsetning mellom et ønske om å "hjelpe" og det å drive business, så lenge produktet er målrettet med tanke på en effekt som vil gi positive ringvirkninger, men selve mikrolånet er ikke en hjelp i seg selv. Tilgangen til kreditt gir friere muligheter for fattige mennesker som ønsker å investere i sine egne bedrifter, men det er ikke vesensforskjellig fra andre låneprodukter som gis til "ikke-fattige" som ønsker å investere i sine egne bedrifter. Det er et finansieringsprodukt, ikke hjelp. Det er på tide at man slutter å betrakte de fattige som mottakere av hjelp og heller ser dem som brukere av et produkt.


Jeg kommer tilbake med mer om dette temaet, men oppgaven må leveres først...